Search

I denne kunnskapsoppsummeringen utforskes indikatorer på kvalitet i tjenester til voksne med alvorlig/dyp utviklingshemming. Følgende forskningsspørsmål har vært styrende for arbeidet: Hvilke kvalitetsdimensjoner ved tjenestetilbudene kommer til uttrykk i publikasjoner knyttet til forskning og utviklingsarbeid rettet mot voksne personer med alvorlig/dyp utviklingshemming, og hvilke hovedresultater fremkommer? I alt 87 nasjonale og internasjonale publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid samt offentlige dokumenter og faglige retningslinjer om kvalitet i helse- og omsorgstjenester til personer med alvorlig utviklingshemming er inkludert. Personer med alvorlig utviklingshemming er borgere med alvorlig nedsatte kognitive og kommunikative funksjoner. De kommuniserer hovedsakelig non-verbalt og har behov for livslange tjenester fra helse- og omsorgstjenesten og andre hjelpeinstanser. Forståelsen av kvalitet som legges til grunn i oppsummeringen, er inspirert av Donabedians (1997) tre kvalitetsdimensjoner og indikatorer: struktur-, prosess- og resultatindikatorer. I tillegg til Donabedians kvalitetsindikatorer er også de syv hovedtemaene i Helsedirektoratets nasjonale veileder fra 2021 om gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming brukt som analytisk ramme for å vurdere kvalitetsdimensjonene i tjenestene. Samlet sett viser resultatene fra oppsummeringen at kvalitet i tjenestene handler om tilstrekkelige ressurser, stabile tjenesteytere og spesialkompetanse. Spesialkompetansen dreier seg om non-verbal og førspråklig kommunikasjon, særlige og komplekse helsemessige og andre tilleggsutfordringer samt spesifikk observasjonskompetanse. Oppsummeringen viser til følgende kjernepunkter for å lykkes med kvalitet i tjenestene til voksne personer med alvorlig utviklingshemming: • ansatte har store stillingsstørrelser/-brøker, og tjenestene har turnusordninger som sikrer stabilitet og kontinuitet i personell som yter tjenestene. • unngå store og samlokaliserte botilbud som krever et høyt antall ansatte. • tett og nært samarbeid med familie med god kjennskap til den det gjelder, samt at foreldrenes innsikt brukes som ressurs og kilde til læring og kompetansebygging i tjenestene. • årvåkenhet på at personer med alvorlig utviklingshemming har større helseutfordringer enn befolkningen ellers, og systematisk gjennomføring av årlige helsekontroller hos fastlege som fokuserer på den enkeltes helse, syn, hørsel, gjennomgang av medikamentbruk, smertevurdering, vurdering av stilling/holdning/sittestilling samt vurdering av generell livskvalitet. • ansatte har nødvendig spesialkompetanse. Dette dreier seg særlig om: › førspråklige og ikke-språklige kommunikasjonsformer samt kunnskap om hvordan helse- og sansemessige utfordringer påvirker og kompliserer den enkeltes kommunikasjon, funksjon og aktivitet i hverdagslivet. › spesifikk observasjonskompetanse og oppfølgning av den enkeltes somatiske og psykiske helse, trivsel og hverdagsutfordringer. • oppmerksomhet på at brukertilfredshet, opplevelsen av trivsel og velvære kan være særlig utfordrende å innhente fra personer med alvorlig utviklingshemming, og at dette derfor må innhentes på alternative måter og i tett dialog med de som kjenner personen godt.

This is an Open Access article distributed under the terms of the Creative Commons Attribution 4.0 International License (https://creativecom-mons.org/licenses/BY/4.0/), allowing third parties to share their work (copy, distribute, transmit) and to adapt it, under the condition that the authors are given credit, that the work is not used for commercial purposes, and that in the event of reuse or distribution, the terms of this license are made clear Tross retten til medvirkning i egne tjenestetilbud viser forskning at personer med utviklings-hemming har vansker med å få sin stemme hørt. Denne artikkelen introduserer PAAR (participatory and appreciative action and reflection) som metode for tjenesteutvikling, og artik-kelen beskriver forfatternes erfaringer med utprøving av metoden sammen med personer med utviklingshemming. PAAR baseres på deltagelse, anerkjennelse og myndiggjøring, og tjenes-ter til personer med utviklingshemming er en ny kontekst for utprøving av PAAR. I artikkelen tar vi til orde for at erfaringene fra studien kan ha overføringsverdi til profesjonelle praksiser1sammen med utviklingshemmede i deres hverdagsliv. Erfaringene understreker betydningen av å ha god tid, å dele positive hverdagsfortellinger, å bruke kreative samarbeidsformer, å snakke med enkelt og tilgjengelig språk, samt støtte til å konkretisere erfaringer for å skape kunnskap og forandring sammen. I et kritisk lys kan PAAR-metodensvektlegging av det positive inne-bære fare for å overskygge kritiske blikk på tjenester til personer med utviklingshemming.

Alle mennesker fødes med evner til å oppleve seksualitet, uavhengig av funksjonsnivå. Hvordan vi utvikler disse evnene avhenger av sosiale faktorer og opplæringstilbudet vi har fått i seksualitet. Temaet er viktig ettersom personer med utviklingshemming har reduserte forutsetninger for å tilegne seg erfaringer og kunnskap om seksualitet. Formålet med denne masteroppgaven har vært å få innblikk i pedagogers erfaringer og opplevelser, med utgangspunkt i følgende problemstilling: Hvordan opplever pedagoger å gi opplæring i seksualitet til elever med lett eller moderat utviklingshemming? Videre har jeg formulert tre forskningsspørsmål, de lyder som følgende: Hvilke erfaringer har pedagogene med å undervise i temaer? Hvilke holdninger møter pedagogene hos andre fagpersoner og foreldre? Hva opplever pedagogene som viktig i forhold til seksualitetsundervisning til elever med utviklingshemming? Jeg har anvendt et kvalitativt forskningsdesign, der jeg har intervjuet fem informanter som har erfaring med å gi seksualitetsundervisning til elever med lett og/eller moderat grad av utviklingshemming. Utvalget besto av fire kvinner og en mann fordelt på to videregående skoler og en barne- og ungdomsskole. For å belyse mine funn benyttet jeg meg av tematisk analyse. Pedagogene beskrev at elevene hadde svært begrenset kunnskap om seksualitet og seksuell helse. De opplevde seksualitetsundervisning som et viktig opplæringstilbud, særlig på grunn av elevenes sårbarhet for utnyttelse og overgrep. Viktige temaer i undervisningen var blant annet grensesetting, prevensjon og sosialt aksepterte normer og regler. Individuelt utgangspunkt sto sentralt, og god lærer-elev relasjon var en viktig forutsetning for å finne elevens ståsted. Det var derimot noen utfordringer knyttet til seksualitetsundervisningen. Det var lite føringer for undervisning og tilpasset opplæringsmateriell var lite tilgjengelig. Flere av informantene opplevde at de sto på egne ben når det gjaldt å organisere undervisningen og opplevde høyere terskel for å diskutere temaet i kollegiet og med foreldre, sammenlignet med andre temaer. Særlig utfordrende var det å vite hvor mye av undervisningen elevene satt igjen med. Det er behov for strengere føringer fra skolens ledelse, systematiske planer for opplæringen, opplæringsmål i elevenes IOP, tettere samarbeid med kollegaer og foreldre, mer kompetanse blant pedagoger og mer tilgang på variert opplæringsmateriell for ulike grader av funksjonsnivå.

Tema for denne studien omhandler positiv atferdsstøtte (PAS) og Praksis ledelse. Det tas utgangspunkt i forfatterens datamaterial samlet fra kvalitative dybdeintervjuer med flere ledere i heldøgns omsorgstjenester for personer med utviklingshemming. Det empiriske materialet består av syv dybdeintervjuer. Informantene ble rekruttert fra to kommuner som har implementert PAS som verdi- og metodemessig, rammeverk for helse- og omsorgstjenester som gis til brukergruppen. Informantene fortalte om sine erfaringer med å arbeide etter PAS-rammeverket. Studiet har et overordnet medborgerskapsperspektiv. Studiens problemstilling er: På hvilke måter kan praksis ledelse anvendes i møte med verdiene i rammeverket PAS, i et medborgerskapsperspektiv? For å analysere datamaterialet ble det brukt tematisk analyse, etter modellen til Braun og Clarke (2006). Resultatkapittelet får fram ledernes erfaringer med å bruke PAS i praksis. Lederens praksis danner et bilde som skisserer hvordan de ulike praksisene kan påvirke tjenestemottakeres livskvalitet og medborgerskap, i tillegg til tjenesteyteres praksis. Resultatene viser at lederne er en avgjørende faktor for å forbedre tjenestene og øke kompetansen når det gjelder bruk av PAS. PAS fremstår som et rammeverk som bidrar til økt livskvalitet, spesielt ved å tilrettelegge for brukergruppens aktive deltakelse, men også ved å sette søkelyset på fagutvikling. Når det gjelder å arbeide etter PAS og fremme medborgerskap, fremkommer tre områder som avgjørende for lederrollen i heldøgns omsorgstjenester for personer med utviklingshemming. Disse omhandler å organisere tjenester som kjennetegnes av et støttende og verdibasert miljø, om systematisk arbeid med funksjonell, kontekstuell og ferdighetsbasert veiledning og evalueringer av både tjenestemottakers levekår og personalgruppen, og om behovet for kontinuerlig evaluering og oppfølging av tjenestenes kvalitet med utgangspunkt i tilbakemeldinger fra tjenestemottakere. Oppsummert tyder studiens resultater på at i likhet med implementeringen av PAS, gjort med hensyn til kvalitetssikring av tjenestene, kan det være fordelaktig å kvalitetssikre tjenestene også på systemnivå. Etter drøfting av resultater er studiens konklusjon at PL-modellen er forenlig IV med PAS-rammeverket, både når det gjelder verdier, teori og kunnskapsgrunnlag og prosesser, og dermed at PL-modellen med fordel kan anvendes av ledere i heldøgns omsorgstjenester for personer med utviklingshemming.

Oppsummeringen omfatter 158 publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid samt offentlige dokumenter om beslutningsstøtte. Artikkel 12 i FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) krever at mennesker med nedsatt funksjonsevne får den støtten de trenger for å kunne gi uttrykk for ønsker og behov og ta egne beslutninger. I norsk lovgivning brukes ikke begrepet beslutningsstøtte, men vi har likevel regler i helse- og omsorgslovgivningen som kan tolkes som rett til ulike former for beslutningsstøtte. Det er først de siste årene at begrepet beslutningsstøtte har fått oppmerksomhet i Norge. I andre land, som USA, Irland, Canada og Australia, har begrepet «supported decision making» vært diskutert og anvendt i mange år. Begrepet beslutningsstøtte omfatter enhver prosess som gjør en person i stand til å ta egne beslutninger og/eller å uttrykke egne ønsker og behov. Den som skal støtte beslutningsprosessen, må kunne beskrive og forklare saken på en slik måte at personen så langt som mulig forstår hva valget dreier seg om. Den som støtter, må kunne gjøre rede for konsekvenser ved ulike alternativer og støtte de valgene og preferansene personen gir uttrykk for. Beslutningsstøtte kan omfatte ulike formelle prosesser knyttet til søknader eller vedtak, eller uformelle hverdagsbeslutninger knyttet til måltider, samvær eller aktiviteter. Hovedsaken er at personen med utviklingshemming befinner seg i sentrum av valgprosessen, og at personens valg og preferanser er styrende for hvilken beslutning som tas. I forskning om hvordan personer med utviklingshemming selv vurderer den støtten de får, vektlegges særlig relasjonen til den som støtter, og verdien av å ta seg tid – tid til å tenke over spørsmålet, behov for støtte og informasjon underveis i prosessen og tid til å tenke over svaret. Personene beskriver at de setter pris på praktisk støtte, hjelp til å utvikle egne ferdigheter og kunnskaper samt følelsesmessig støtte, inkludert noen å snakke med. Brukerne og personalet kan ha ulik oppfatning av beslutningsstøtte. Noe som tjenesteyterne har ment som veiledning eller forslag, kan av personen det gjelder, oppfattes som at tjenesteyterne bestemmer. Samtidig ser vi at det vokser fram en ny generasjon med andre forventninger om å bestemme selv. Disse personene utfordrer den tradisjonelle omsorgsideologien og måten tjenestene organiseres på i dag. Litteraturen viser at for å kunne fremme beslutningsstøtte må spesifikke forhold i omsorgsmiljøet være til stede: trygghet, forutsigbarhet, godt kjennskap, gode relasjoner og kompetanse hos tjenesteyterne. Tjenesteyterne må ha kunnskap om utfordringene den enkelte personen med utviklingshemming har, og de må ha kunnskap om menneskerettigheter, alternative kommunikasjonsmetoder og systemet som gjør det mulig å realisere beslutningene. De må kunne analysere og vurdere hvilke hensyn som står på spill i en konkret situasjon. Kunnskapsoppsummeringen viser at personer med utviklingshemming ofte får støtte til å ta hverdagslige valg. De får mindre støtte og har færre valgmuligheter dersom beslutningene gjelder utdanning, sysselsetting, hvor en skal bo og med hvem. Tjenesteyternes holdninger og handlinger er av avgjørende betydning for i hvilken grad de vil arbeide for å optimalisere personens beslutningsevne og støtte beslutningene. Studiene viser at tjenesteyteres holdninger spriker, men også at tjenesteyterne er mer opptatt av beslutningsstøtte og selvbestemmelse nå enn tidligere. Tjenestetilbud som er preget av standardiserte løsninger, begrenser den enkeltes handlefrihet i hverdagen. Det er behov for systemer som gir både personen med utviklingshemming og tjenesteytere valgmuligheter og handlingsrom. Oppsummeringen gir en oversikt over hvilke miljøfaktorer og kompetanse som er nødvendig for å kunne tilrettelegge for beslutningsstøtte. Den redegjør også for et forskningsbasert rammeverk for beslutningsstøtteprosesser. Kommuner som tar i bruk rammeverket, sikrer at personen med utviklingshemming deltar i prosessen så langt det er mulig, og bidrar til at tjenesteytere forbedrer sin kompetanse i å delta i og drive slike prosesser.

Background The United Nations Convention on the Rights of Persons with Disabilities (UNCRPD) establishes a right to legal capacity for all people, including those with support needs. People with disabilities have a legal right to be given the appropriate supports to make informed decisions in all aspects of their lives, including health. In Ireland, the Assisted Decision-Making (Capacity) Act (2015) ratifies the Convention and has established a legal framework for Assisted Decision Making (ADM). The main provisions of the Act are not yet implemented. Codes of Practice to guide health and social care professionals are currently being developed. Internationally, concerns are expressed that ADM implementation is poorly understood. Using realist synthesis, this study aims to identify Programme Theory (PT) that will inform ADM implementation in healthcare. Methods A Rapid Realist Review using collaborative methods was chosen to appraise relevant literature and engage knowledge users from Irish health and social care. The review was led by an expert panel of relevant stakeholders that developed the research question which asks, ‘what mechanisms enable healthcare professionals to adopt ADM into practice?’ To ensure the PT was inclusive of local contextual influences, five reference panels were conducted with healthcare professionals, family carers and people with dementia. PT was refined and tested iteratively through knowledge synthesis informed by forty-seven primary studies, reference panel discussions and expert panel refinement and consensus. Results The review has developed an explanatory PT on ADM implementation in healthcare practice. The review identified four implementation domains as significant. These are Personalisation of Health & ADM Service Provision, Culture & Leadership, Environmental & Social Re-structuring and Education, Training & Enablement. Each domain is presented as an explanatory PT statement using realist convention that identifies context, mechanism and outcome configurations. Conclusions This realist review makes a unique contribution to this field. The PT can be applied by policymakers to inform intervention development and implementation strategy. It informs the imminent policy and practice developments in Ireland and has relevance for other worldwide healthcare systems dealing with similar legislative changes in line with UNCRPD.

Masteroppgave i organisasjon og ledelse, Høgskulen på Vestlandet Bakgrunn: Eg var ferdig utdanna vernepleiar i 1995, og vart tidleg i yrkeskarrieren min oppteken av somatisk helsehjelp til personar med utviklingshemming. Gjennom erfaring har eg opplevd at det er utfordringar med å yta helsehjelp til denne brukargruppa både i kommunane og i spesialisthelsetenesta. Stortingsmeldingar, NOU og andre offentlege utgreiingar viser at utviklingshemma ikkje har lik tilgang på helsetenester som befolkninga forøvrig. Lovverk og FN-konvensjonen om rettar til personar med nedsett funksjonsevne (CRPD) legg føringar i på at det ikkje er lov å diskriminera på bakgrunn av diagnose. Føremål: Føremålet med studien var å freista å finna ut kva tilsette i bufellesskap i kommunane og tilsette i spesialisthelsetenesta såg når det gjeld å identifisera og yta somatiske helsehjelp til personar med utviklingshemming. Studien har belyst korleis tilsette i desse organisasjonane opplever kommunikasjon og kommunikasjonsutfordringar som ein utfordrande faktor for å yta helsehjelp. Vidare har den belyst kompetanse og haldningar som utfordrande faktorarar. Og til sist har den belyst internt og eksternt samarbeid og samhandling for å yta naudsynt somatisk helsehjelp til desse personane. Metode: Studien har eit kvalitativt design med intervju som metode. Undersøkinga er basert på intervju av seks tilsette i bufellesskap i ulike kommunar og to tilsette i spesialisthelsetenesta. Analysen er gjort utifrå ei temaanalytisk tilnærming. Problemstilling: Studien stiller spørsmål om kva utfordringar tilsette i bufellesskap i kommunane og tilsette i spesialisthelsetenesta meiner det er når det gjeld å gi personar med utviklingshemming naudsynt somatisk helsehjelp og kva dei oppfattar er årsakene til det. Resultat: Funn i studien viser at tilsette i dei ulike organisasjonane erfarer at det er nokre utfordringar knytt til å yta somatisk helsehjelp til personar med utviklingshemming. Kommunikasjonsproblem vert peika på som ei av dei største utfordringane. Dette til dømes i form av manglande verbalt språk og at uttalte ord og kroppsspråk for dei som har eit verbalt språk, ikkje alltid stemmer overeins. Manglande kompetanse på ulike områder i organisasjonane er også eit funn i studien. Når det gjeld haldningar til brukargruppa kjem det fram at det har vore ei positiv samfunnsutvikling dei seinare åra. Det er ulike utfordringar knytt til både internt og eksternt samarbeid og samhandling kring dette temaet. MR691

Dissertation Submitted in Partial Fulfilment of the Requirements for the Degree of Philosophiae Doctor (Ph.D), Centre of Diaconia and Professional Practice, VID Specialized University, 2021 Lettlest sammendrag: Denne studien har to mål. 1. Å beskrive medborgerskapet til personer med utviklingshemming 2. Å beskrive hvordan det er å forske sammen med personer med utviklingshemming Medborgerskap handler om at alle skal ha like rettigheter. Rett til å jobbe, ha venner, bo hvordan de vil, omgås hvem de vil og så videre. Rettigheter handler også om hvem som bestemmer i hverdagen. Noe bestemmer vi selv. Noe bestemmer vi sammen med andre. Deltakelse i samfunnet handler om våre muligheter til å delta i samfunnet slik vi selv ønsker. Om vi har tilgang til jobb, om vi kan utforme fritiden vår slik vi selv ønsker det, om vi får delta i valg osv. Undersøkelser viser at personer med utviklingshemming opplever at deres rettigheter ikke alltid er ivaretatt. Noen ganger opplever de brudd på sine rettigheter. Dette skjer for eksempel når andre bestemmer hva som er best for dem uten å spørre. Eller når de ikke kan bestemme hvor de skal bo eller hvem som skal komme inn i deres hjem. Denne studien er gjennomført sammen med personer med utviklingshemming. I studien er det personer med utviklingshemming selv som snakker om sine hverdagsliv. Studien ser på hva fortellingene fra hverdagslivet sier om medborgerskap. Studien ser også på hvordan gjennomføringen av studien ved hjelp av en metode har fungert. Metoden heter forskningssirkel. Paper I: Chalachanová, A., Fjetland, K.J., Gjermestad, A., (2021). Citizenship in everyday life: stories of people with intellectual disabilities in Norway. Nordic Social Work Research. DOI: 10.1080/2156857X.2021.1981985 Not in the file in Brage because of copyright restrictions. Paper II: Chalachanová, A., Gjermestad, A., & Lid, I. M. (2019). Kap 4. Involvering av personer med utviklingshemming i forskningssirkler. In Askheim, O. P., Lid, I. M., & Østensjø, S. (Red.). Samproduksjon i forskning: forskning med nye aktører. s. 76-93. Universitetsforlaget. DOI: 10.18261/9788215031675-2019-01 Paper III: Chalachanová, A.; Lid, I.M., & Gjermestad, A. (2020). Citizenship of persons with intellectual disabilities within the frame of inclusive research: a scoping review of studies to inform future research. Alter, 15 (2), 139-152. DOI: 10.1016/j.alter.2020.09.001

Artikkelen omhandler alvorlig utviklingshemming og beslutningsstøtte. Studien utforsker tjenesteyteres erfaringer med beslutningsstøtte sammen med personer med alvorlig utviklingshemming i kommunale bofellesskap. Tre fokusgruppeintervju med i alt 19 tjenesteytere fra tre bofellesskap i tre forskjellige kommuner ble gjennomført. Det er gjennomført en temasentrert analysemetode inspirert av systematisk tekstkondensering. Følgende hovedtema ble analysert frem: 1) lite bevissthet om beslutningsstøtte, 2) viktighet av kroppslig kommunikasjon og kunnskap om den andre, 3) beslutningsstøtte realiseres i hverdagen, 4) å tåle usikkerhet i det daglige omsorgsarbeidet og 5) rutiner og strukturer utfordrer beslutningsstøtte. I eksisterende forskning og politiske føringer om beslutningsstøtte vektlegges personens kognitive og rasjonelle funksjoner. Denne studien bidrar i stedet til å synliggjøre hvordan tilrettelegging for beslutningsstøtte er kroppslig fundert og inngår som en del av det daglige omsorgsarbeidet. I tillegg viser studien at dette er et komplekst og krevende arbeid kjennetegnet av stor usikkerhet med rom for feiltolkninger. Tjenesteyternes beslutningsstøtte i møte med personer med alvorlig utviklingshemming handler om å sikre grunnleggende menneskerettigheter i hverdagslige omsorgspraksiser.

Hensikt og formål: Hensikt med denne studien var å undersøke helsefagarbeidere sine erfaringer med bruk av ny kunnskap i praksis i etterkant av opplæringsmodellen «Mitt livs ABC». Formålet var å utvikle økt forståelse og innsikt i betydningen av opplæringsmodellen i praksis. På sikt er formålet å fremme god psykisk helse og livskvalitet for den enkelte tjenestemottaker. Teoretisk forankring: Studien er forankret i et filosofisk hermeneutisk og fenomenologisk vitenskapsteoretisk perspektiv. Drøfting gjøres i et salutogenetisk metaperspektiv. Metode: For å kunne svare på problemstillingen ble det valgt å benytte kvalitativ metode. Et strategisk utvalg på fem helsefagarbeidere ble intervjuet enkeltvis ved hjelp av semistrukturerte intervju. Funn ble analysert via metoden systematisk tekstkondensering (STC) for tverrgående analyse av kvalitative data. Resultater: Studiens mest fremtredende funn handlet om deltakernes erfaringer om hvordan og på hvilke måter de igangsatte og gjennomførte faglig funderte tiltak inspirert av teori og seminar fra «Mitt livs ABC». «Mitt livs ABC» ble opplevd å medføre økt trygghet i rollen som tjenesteyter og fikk deltakere til å reflektere over verdien av å ta den annens perspektiv. Refleksjonsgrupper i «Mitt livs ABC» fikk en særegen plass i betydningen av ABC- modellens mål om læring og kunnskapsutvikling. Temaene ansvar, faste stillinger og generasjonsskifte ble av deltakerne løftet som virkningsfulle faktorer for kvalitet i tjenestene. Konklusjon: «Mitt livs ABC» ble erfart å være en god modell for kunnskapsdannelse særlig på grunn av kombinasjonen mellom teori, seminar og refleksjonsgrupper. Ny kunnskap benyttet i praksis ble beskrevet å ha betydning for tjenestemottakers selvbestemmelse og brukermedvirkning ved å gi de større oversikt over hverdagen samt lære de valgmuligheter for økt beslutningsstøtte. Utfordringer med kunnskapsdannelse, kunnskapsdeling og opprettholdelse av kunnskap handlet blant annet om eget og lederes ansvar for forvaltning av ny kunnskap og hvordan overbevise andre i personalgruppen om nytteverdi av nye faglige ideer og tiltak.

I artikkelen retter vi søkelyset mot helse- og omsorgstjenester for personer med utviklingshemming, og vi diskuterer hvordan tjenesteytere erfarte ulike krysspress mellom smittevern og selvstendig hverdagsliv under den første koronanedstengningen. Artikkelen bygger på en kvalitativ intervjustudie som ble gjennomført i juni 2020, hvor 19 tjenesteytere ved kommunale botilbud i ulike deler av landet deltok. Gjennom vår analyse av datamaterialet fremkom det at sikring av den enkeltes rett til smittevern kan stå i krysspress med retten til respekt for eget hjem, til et selvstendig liv og til en aktiv og meningsfylt tilværelse. Vi finner videre at smittevernspraksisen kan medføre nye former for «institusjonalisering».

BSV5-300 Bachelor i Vernepleie Fakultet for helse- og sosialvitenskap Institutt for velferd og deltaking Innleveringsdato: 01.12.2021 Antall ord: 7977 BSV5-300

Barn med utviklingshemming har reduserte kognitive og adaptive ferdigheter (WHO, 2019), noe som videre påvirker språklige ferdigheter (Esbensen & MacLean Jr, 2017). Vansker innenfor ulike områder av språket er vanlig, og variasjonen i gruppen er stor. Innenfor språkets områder regnes vokabular å være en nøkkelferdighet som kan ha betydning for utvikling også på andre språk- og utviklingsområder (Næss, Engevik, & Hokstad, 2017). Gjennom en randomisert kontrollert studie har vi undersøkt effekten av vokabularintervensjonen, DSL+ på ekspressive vokabularferdigheter hos barn med utviklingshemming. Vi ønsker gjennom vår studie å finne svar på om intervensjonen DSL+ bidrar til å øke ferdigheter innenfor ekspressivt breddevokabular og ekspressivt dybdevokabular hos barn med utviklingshemming som er 5-6 år ved pretest. Utvalget på 24 barn ble gjennom randomisering fordelt i to grupper; intervensjonsgruppen som mottok intervensjonen gjennom daglige leksjoner i 30 uker, og kontrollgruppen som fulgte ordinært pedagogisk opplegg i sin barnehage eller skole. Intervensjonen ble implementert av pedagogisk personale ved den enkelte barnehage/ skole. Utvalgets ekspressive ferdigheter ble målt ved to tidspunkt, pre- og posttest. Resultatene av studien viser at vokabularintervensjonen DSL+ har signifikant effekt på intervensjonsgruppens ekspressive breddevokabular for ord det er trent på i intervensjonen. I forhold til breddevokabular finner vi ingen signifikant overføringseffekt fra trent vokabular til generelle vokabularferdigheter. Vi finner heller ikke at intervensjonen har hatt effekt på dybdevokabular. Videre viser resultatet at barnas vokabularferdigheter ved pretest har betydning for utviklingen av vokabular i intervensjonsperioden, da gruppens vokabular målt ved intervensjonens start (T1) har signifikant innvirkning på barnas vokabular målt etter gjennomføring (T2). Våre funn indikerer at intervensjoner som er rettet mot å bedre ekspressive ferdigheter hos barn med utviklingshemming kan være et effektivt tiltak i barnehage og skole med tanke på å øke barns ekspressive breddevokabular. Våre funn taler også til fordel for tidlig innsats for barn med utviklingshemming da best mulig utviklede vokabularkunnskaper ved skolestart vil kunne bidra til å optimalisere barnas videre vokabularutvikling og læringsutbytte.

Fokuset kring god og tilrettelagt opplæring for alle elevar er stort over heile landet i dag. Undervisninga og innhaldet skal vere godt tilpassa den enkelte og deira føresetnader. Elevar med ulik grad av utviklingshemming som har behov for spesialundervisning, får tilbod om dette. Det finst ulik forsking og teori på korleis drive god undervisning og skape gode opplæringssituasjonar, men det finst derimot lite forsking på omgrepet skulelivskvalitet hos elevar med utviklingshemming og kva som skal til for å oppnå god skulelivskvalitet for elevar med alvorleg og djup utviklingshemming. Tangen (2012) forklarar at omgrepet skulelivskvalitet skal samanfatte heile skulelivet til elevane, korleis dei opplever det, kva skulen tilbyr, ulike erfaringar og kva for verdi skulen har for eigen framtid. Omgrepet skal også ta for seg alle sider ved skulelivet som læring og relasjonar, samt fagleg, sosial og individuell utvikling. I forhold til dette har Tangen (2012) utarbeida KART-modellen som reiskap for å vurdere skulelivskvalitet. I denne studien vil hovudfokuset liggje på kva som kan vere god skulelivskvalitet for elevar med alvorleg og djup utviklingshemming, og kva for faktorar som kan spele inn i forhold til dette. Ut i frå Tangen (2012) sine tankar kring skulelivskvalitet og hennar KART-modell, har denne studien basera seg på problemstillinga: «Kva gjer spesialpedagogen for å identifisere og tilretteleggje for god skulelivskvalitet for elevar med alvorleg og djup utviklingshemming?». I dette forskingsprosjektet har eg nytta seg av eit kvalitativt design, då hensikta var å få fram ulike meiningar, haldningar og refleksjonar kring omgrepet skulelivskvalitet. For å få ei djupare innsikt i korleis ulike spesialpedagogar forstår og tolkar omgrepet, nytta eg semistrukturert intervju. Datamaterialet vart transkribera og analysera. Eg nytta ei meiningsfortolkande tilnærming i analysa, i tillegg til ei abduktiv tilnærming for å kunne analysere datamaterialet opp mot relevant teori. I løpet av prosjektet har eg nytta meg av ei fenomenologisk tilnærmingsmetode, dette for å kunne prøve å tolke og forstå kva informantane formidlar og uttrykker, og for å få ei djupare forståing av kva som vektleggjast i praksis. Studien viser at det er fleire faktorar som påverkar skulekvardagen til denne elevgruppa, og som også då vil påverke skulelivskvaliteten. Omgrepet i seg sjølv viste seg å vere ukjend for dei fleste informantane, og ein del knytt det opp mot generell livskvalitet, trivsel og glede. Alle dimensjonane innanfor KART-modellen ser ut til å ha ei viktig funksjon i forhold til skulelivskvalitet for denne elevgruppa. I forhold til kontrolldimensjonen, var fokuset stort på at elevane skulle kunne påverke og kontrollere skuledagen ut i frå sine føresetnader, i tillegg vart viktigheita av spesialpedagogens kompetanse og samspelferdigheiter dratt fram. I arbeidsdimensjonen kom det fram tankar kring fokus på språk og kommunikasjon og god individuell tilpassing, og fokus på positive og meiningsfulle aktivitetar. I relasjonsdimensjonen visast det til at ein god relasjon mellom lærar og elev har stor tydnad for gjennomføring av opplæringa og den generelle tilfredsheita med skulegangen, medan relasjonen til medelevar verka som å ikkje ha like stor tydnad hos nokre. I tidsdimensjonen var fokuset på arbeid som elevane kan dra nytte av i framtida og det å arbeide for dei gode stundene her og nå. Det vart poengtera at gode arbeidstunder og god opplæring nå, er med på å skape livskvalitet i framtida. Det dukka også opp andre faktorar av tydnad. Skulen som arena vart sett på som noko av det viktigaste i livet for denne elevgruppa. Tydnaden av å ha meiningsfulle og gode aktivitetar utanfor heimen var stor, i tillegg til at skulen har stor tydnad for individuell utvikling, sosial utvikling, innlæring av kunnskapar og tilhøyr. Utvikling og identitet viste til informantanes tankar om å sjå barnet bak diagnosen, og at elevane skulle kunne utvikle seg sjølv som individ, med sin identitet og personlegdom med sine interesser. Samarbeid refererte til viktigheita av å samarbeide med ulike partar for å ivareta eleven på tvers av institusjonar, og for å skape ei heilskapleg og trygg ramme rundt den enkelte. I forhold til barrierar for oppleving av god skulelivskvalitet var det fleire faktorar som dukka opp. Elevens fysiske behov, variasjonar i dagsform, kommunikasjonsvanskar, helsetilstand, knappheit på ressursar i forhold til tid, stort læringspress, klassestorleik, overgangar og ustabilitet i personalgruppa vart nemnt som faktorar som kan sjåast på til ein viss grad som hemmande for skulelivskvaliteten. Ut i frå resultata i dette prosjektet viser det seg at for elevar med alvorleg og djup utviklingshemming er mange faktorar som bør vere på plass og fungere godt dersom ein skal oppleve god skulelivskvalitet. Dei ulike faktorane kan både knytast opp mot det individuelle, det organisatoriske og det praktiske. Resultata viser at ein kan konkludere med at elevane er prisgitt den gode spesialpedagogen, med sin varme og genuine interesse i elevanes utvikling, læring og livskvalitet.

Master i rehabilitering og habilitering Problemstilling: Hvilke erfaringer har vernepleiere og helsefagarbeidere ansatt i kommunale bofellesskap med veiledning og bistand ved middagssituasjoner, når målet er å redusere overvekt hos personer med utviklingshemming? - Hvilke utfordringer støter de på i den daglige tilretteleggingen av sunne middagsmåltider for beboere? - Hva opplever de som særlig utfordrende når målet er å redusere overvekt hos personer med utviklingshemming? Formål: Hensikten er å gi et innblikk i hva som kan oppstå av dilemmaer og potensielle utfordringer i situasjoner med mat, hvordan situasjonene løses og de ansattes erfaringer med å arbeide med dette. Studien kan bidra til kunnskap som kan være en hjelp til å tenke mer informerte og systematiske tilnærminger til utfordrende arbeidsoppgaver. Slik kunnskap vil være av betydning i arbeidet med å utforme profesjonell praksis som styrker de ansattes kompetanse. Metode: Studien har et kvalitativt forskningsdesign, og data er utviklet ved hjelp av fire individuelle intervjuer med henholdsvis tre vernepleiere og en helsefagarbeider ansatt i kommunale bofellesskap for personer med utviklingshemming. I tillegg er to middagssituasjoner observert hvor en vernepleier ga middagsveiledning til en beboer. Funn: Deltagerne erfarer å ha fokus på helse, læring og selvstendighet når de gir middagsveiledning. Samtidig er de opptatt av at beboerne skal medvirke i sine matvalg og spise mat de synes smaker godt. Flere deltagere bruker egne personlige meninger og holdninger i arbeidet, og ønsker mer kompetanse på området. Konklusjon: Bistand og veiledning rundt mat og måltider i bofellesskap er utfordrende på flere områder, da det er mange ting som påvirker menneskers matvalg. Deltagerne opplever at det er opp til hver enkelt ansatt hvordan veiledning rundt mat foregår og hvordan de løser dette. Det er lite fokus på temaet i bofellesskapene og på overordnet nivå, og derfor er det ønskelig med klarere retningslinjer.

Tjenesteyterne som står i direkte kontakt med brukerne (bakkebyråkratene) er sentrale iverksettere av omsorgspolitikken. I artikkelen stilles spørsmålet i hvilken grad og på hvilken måte de politiske målsettingene om brukermedvirkning er iverksatt blant de ansatte på bakkenivå. Hvordan erfarer de ansatte som bakkebyråkrater spenninger mellom å ivareta brukernes ønsker på den ene sida, og på den andre forventninger de møter til tjenestene og ansvaret de opplever om å utføre arbeidet ut fra profesjonelle og etiske standarder. Den empiriske konteksten er kommunale omsorgstiltak i form av sykehjem, hjemmesykepleie og boliger for utviklingshemmede og personer med psykiske lidelser. Datagrunnlaget er fokusgruppeintervjuer med de ansatte i tiltakene i to kommuner. Dataene indikerer at for de ansatte handler brukermedvirkning om å realisere sentrale verdier de har med seg gjennom sosialiseringen i yrkesrollen som respekt, lydhørhet og relasjonsbygging. Slike verdier opplever de er vanskelige å realisere på grunn av etiske dilemmaer mellom å realisere brukernes ønsker og hva tjenesteutøverne anser for faglig forsvarlig, men også hvordan de opplever at en strengere ressurssituasjon og politiske styringssignaler gjør det vanskeligere å imøtekomme målene om deltakelse og medvirkning fra brukerne.

I dette prosjektet er målgruppen elever med lett grad av utviklingshemming. Mennesker med utviklingshemming omfatter en stor gruppe mennesker med ulike tilstander som medfører en intellektuell funksjonsnedsettelse (NOU 2016:17). Som følge av dette vil de ha utfordringer på mange arenaer og vanskeligheter med å delta på lik linje i dagliglivet og i sosiale fellesskap (Næss, Engevik, Garrels, Gomnæs, Moljord, Sigstad, 2019). Elever med utviklingshemming har blant annet dårligere evne til å forstå og regulere følelser. Det vil si at gjenkjenning, forståelse og håndtering av følelser hos individet selv og andre er vanskeligere for disse elevene, og dette kan gi utfordringer knyttet til læring av formelle og uformelle regler som regulerer sosiale interaksjoner (Carr and O’Reilly, 2016). De vil derfor ha behov for omfattende tilrettelegging i skolen og når det gjelder sosial omgang i klassen (Næss et al., 2019; Margalit, 1995). Elever med utviklingshemming har i mange år blitt segregerte og fått separate utdanningstilbud. I de siste 30-40 årene har synet på opplæringen av elever med utviklingshemming gjennomgått flere skifter og det er nå et rådende syn at barn med utviklingshemming bør bli inkludert og utdannet med sine jevnaldrende (Meijer, Pijl & Hegarty, 1997). Eriksson, Welander og Granlund (2007) viser likevel til at inkludering av barn med utviklingshemming i ordinær klasse ikke nødvendigvis fører til deltakelse i aktiviteter sammen med jevnaldrende. Nyere forskning viser at det har skjedd en økning i elever med nedsatt funksjonsevne og andre spesielle behov som har blitt flyttet bort fra den vanlige klassen. Man ser her at ideen om inkludering i klasserom på vanlige skoler ikke alltid skjer som intendert, og at spesialundervisningens løsninger heller inneholder fleksible tilpasninger i ordinære klasser og grupper for alle barn (Nes, Demo, Lanes, 2017). I vårt prosjekt har formålet vært å finne ut hva kontaktlærere gjør for å legge til rette for deltakelse hos elever med lett grad av utviklingshemming. Vår problemstilling for dette masterprosjektet er: Hva gjør kontaktlærere for å legge til rette for deltakelse hos elever med lett grad av utviklingshemming i ordinær klasse? For å belyse problemstillingen har et forskningsspørsmål og et underspørsmål blitt utformet: • Hvordan tilrettelegger kontaktlæreren for deltakelse? - Gitt Maxwell, Granlund og Augustines fem miljødimensjoner ved deltakelse, hvordan vurderer kontaktlærerne elevenes tilgjengelighet, adgang, kostnad, tilpasning og aksept i den ordinære klassen? Forskningsmetode Formålet med prosjektet har vært å få tak i kontaktlærernes erfaringer knyttet til deltakelse og inkludering rundt deres elever med lett grad av utviklingshemming. Det var derfor et naturlig valg å bruke kvalitativ forskningsmetode som egner seg godt for å få en dypere innsikt i kontaktlærernes opplevelse knyttet til prosjektets tema. Vi brukte en fenomenologisk tilnærming til semistrukturert intervju, hvor man blant annet ønsker å fremheve informantenes presise beskrivelser, erfaringer og sette egne forhåndskunnskaper til side (Kvale og Brinkmann, 2015). Intervjuene ble tatt opp på lydbånd og deretter transkribert og analysert. Analysen bestod av både en induktiv og en deduktiv prosess hvor vi forsøkte å inkludere mest mulig av dataene og benyttet oss av en teoretisk bakgrunnsforståelse som kunne kaste lys på informantenes utsagn. Analysearbeidet ble gjennomført ved at utsagn ble kodet basert på Maxwell, Granlund og Augustines (2018) fem miljødimensjoner. Vi hadde et lite utvalg som bestod av fire kontaktlærere, og man kan derfor si at prosjektets generaliseringspotensial er svak. Likevel kan oppgaven bidra med viktige innsikter i hvordan lærere reflekterer rundt inkludering og deltakelse for elever med utviklingshemming. Det er lite forskning tilknyttet deltakelse og utviklingshemming og vi håper derfor at vårt prosjekt kan bidra med å rette oppmerksomheten på dette feltet. Prosjektets resultater Våre funn forteller at kontaktlærerne tilrettelegger for elevenes deltakelse gjennom kognitiv støtte, bevissthet rundt elevenes plassering i klasserommet for økt fokus og oppmerksomhet, nivåtilpassede oppgaver og skape faglige og sosiale mestringsopplevelser. Det blir også vektlagt betydningen av læring og deltakelse gjennom lek. For å tilrettelegge for deltakelse ser det ut som at informantene praktiserer åpenhet rundt diagnose og vansker, for å danne forståelse og aksept innad i klassen. Det gjøres ulike tiltak ut ifra aldersnivå som blant annet å snakke om hva de kan gjøre i fellesskap for å inkludere eleven med lett grad av utviklingshemming. Dette fører frem til at klassen og medelevene er lojale og rause med elevene og viser interesse om elevene selv tar initiativ, men at vennskap og jevnalderrelasjoner kan oppleves som vanskelig å opprettholde grunnet ulike interesser og utviklingstempo.

I dette prosjektet er målgruppen elever med lett grad av utviklingshemming. Mennesker med utviklingshemming omfatter en stor gruppe mennesker med ulike tilstander som medfører en intellektuell funksjonsnedsettelse (NOU 2016:17). Som følge av dette vil de ha utfordringer på mange arenaer og vanskeligheter med å delta på lik linje i dagliglivet og i sosiale fellesskap (Næss, Engevik, Garrels, Gomnæs, Moljord, Sigstad, 2019). Elever med utviklingshemming har blant annet dårligere evne til å forstå og regulere følelser. Det vil si at gjenkjenning, forståelse og håndtering av følelser hos individet selv og andre er vanskeligere for disse elevene, og dette kan gi utfordringer knyttet til læring av formelle og uformelle regler som regulerer sosiale interaksjoner (Carr and O’Reilly, 2016). De vil derfor ha behov for omfattende tilrettelegging i skolen og når det gjelder sosial omgang i klassen (Næss et al., 2019; Margalit, 1995). Elever med utviklingshemming har i mange år blitt segregerte og fått separate utdanningstilbud. I de siste 30-40 årene har synet på opplæringen av elever med utviklingshemming gjennomgått flere skifter og det er nå et rådende syn at barn med utviklingshemming bør bli inkludert og utdannet med sine jevnaldrende (Meijer, Pijl & Hegarty, 1997). Eriksson, Welander og Granlund (2007) viser likevel til at inkludering av barn med utviklingshemming i ordinær klasse ikke nødvendigvis fører til deltakelse i aktiviteter sammen med jevnaldrende. Nyere forskning viser at det har skjedd en økning i elever med nedsatt funksjonsevne og andre spesielle behov som har blitt flyttet bort fra den vanlige klassen. Man ser her at ideen om inkludering i klasserom på vanlige skoler ikke alltid skjer som intendert, og at spesialundervisningens løsninger heller inneholder fleksible tilpasninger i ordinære klasser og grupper for alle barn (Nes, Demo, Lanes, 2017). I vårt prosjekt har formålet vært å finne ut hva kontaktlærere gjør for å legge til rette for deltakelse hos elever med lett grad av utviklingshemming. Vår problemstilling for dette masterprosjektet er: Hva gjør kontaktlærere for å legge til rette for deltakelse hos elever med lett grad av utviklingshemming i ordinær klasse? For å belyse problemstillingen har et forskningsspørsmål og et underspørsmål blitt utformet: •Hvordan tilrettelegger kontaktlæreren for deltakelse? - Gitt Maxwell, Granlund og Augustines fem miljødimensjoner ved deltakelse, hvordan vurderer kontaktlærerne elevenes tilgjengelighet, adgang, kostnad, tilpasning og aksept i den ordinære klassen? Forskningsmetode Formålet med prosjektet har vært å få tak i kontaktlærernes erfaringer knyttet til deltakelse og inkludering rundt deres elever med lett grad av utviklingshemming. Det var derfor et naturlig valg å bruke kvalitativ forskningsmetode som egner seg godt for å få en dypere innsikt i kontaktlærernes opplevelse knyttet til prosjektets tema. Vi brukte en fenomenologisk tilnærming til semistrukturert intervju, hvor man blant annet ønsker å fremheve informantenes presise beskrivelser, erfaringer og sette egne forhåndskunnskaper til side (Kvale og Brinkmann, 2015). Intervjuene ble tatt opp på lydbånd og deretter transkribert og analysert. Analysen bestod av både en induktiv og en deduktiv prosess hvor vi forsøkte å inkludere mest mulig av dataene og benyttet oss av en teoretisk bakgrunnsforståelse som kunne kaste lys på informantenes utsagn. Analysearbeidet ble gjennomført ved at utsagn ble kodet basert på Maxwell, Granlund og Augustines (2018) fem miljødimensjoner. Vi hadde et lite utvalg som bestod av fire kontaktlærere, og man kan derfor si at prosjektets generaliseringspotensial er svak. Likevel kan oppgaven bidra med viktige innsikter i hvordan lærere reflekterer rundt inkludering og deltakelse for elever med utviklingshemming. Det er lite forskning tilknyttet deltakelse og utviklingshemming og vi håper derfor at vårt prosjekt kan bidra med å rette oppmerksomheten på dette feltet. Prosjektets resultater Våre funn forteller at kontaktlærerne tilrettelegger for elevenes deltakelse gjennom kognitiv støtte, bevissthet rundt elevenes plassering i klasserommet for økt fokus og oppmerksomhet, nivåtilpassede oppgaver og skape faglige og sosiale mestringsopplevelser. Det blir også vektlagt betydningen av læring og deltakelse gjennom lek. For å tilrettelegge for deltakelse ser det ut som at informantene praktiserer åpenhet rundt diagnose og vansker, for å danne forståelse og aksept innad i klassen. Det gjøres ulike tiltak ut ifra aldersnivå som blant annet å snakke om hva de kan gjøre i fellesskap for å inkludere eleven med lett grad av utviklingshemming. Dette fører frem til at klassen og medelevene er lojale og rause med elevene og viser interesse om elevene selv tar initiativ, men at vennskap og jevnalderrelasjoner kan oppleves som vanskelig å opprettholde grunnet ulike interesser og utviklingstempo.

Master i empowerment og helsefremmende arbeid Empowermentprinsippene brukermedvirkning, anerkjennelse og maktomfordeling er sentrale begreper innenfor tjenestene til mennesker med utviklingshemming. På tross av klare lovverk og nasjonale føringer, blir det stadig avdekket svikt i tjenesteytingen. Hensikten med studien var å fremskaffe kunnskap om hvordan ansatte i bolig for mennesker med utviklingshemming forsto empowermentprinsippene. Kunnskapen kunne bidra til å belyse hvor det burde settes inn kompetansehevende tiltak for å få til en praksis basert på empowerment. Studien er eksplorativ og deskriptiv, forankret i kvalitativ metode. Fokusgruppediskusjon er benyttet i datainnsamlingen, hermeneutiske fortolkningsprinsipper er brukt i analysen av data. Problemstillingen er: "Meninger og refleksjoner ansatte i bolig for mennesker med utviklingshemming har når det gjelder empowermentprinsipppene og praktisering av disse"

Purpose: At least 5% of people in Australia and the USA have cognitive impairment and require support for decision-making. This paper details a research program whereby an evidence-based Support for Decision Making Practice Framework has been developed for those who support people with cognitive disabilities to make their own decisions across life domains. Methods: The La Trobe framework was derived from a research program modeled on the Medical Research Council four-phase approach to development and evaluation of complex interventions. We completed phase one (development) by: (1) systematically reviewing peer-reviewed literature; and (2) undertaking qualitative exploration of the experience of support for decision-making from the perspectives of people with cognitive disabilities and their supporters through seven grounded theory studies. Results of phase two (feasibility and piloting) involving direct support workers and health professionals supported phase three (evaluation) and four (implementation), currently underway. Results: The framework outlines the steps, principles, and strategies involved in support for decision-making. It focuses on understanding the will and preferences of people with cognitive disabilities and guides those who provide support including families, support workers, guardians, and health professionals. Conclusions: This framework applies across diverse contemporary contexts and is the first evidence-based guide to support for decision-making. Implications for Rehabilitation Support for decision-making is essential to maximise the participation of people with cognitive disability in decisions about their lives. Research has shown that support for decision making is a complex multifaceted process comprising multiple overlapping steps, delivered through individually tailored strategies and informed by practice principles. The La Trobe practice framework provides an evidence-based guide for engaging in effective support for decision-making with people with cognitive disability.

Formålet med dette prosjektet har vært å belyse og beskrive mangfoldet i foreldres refleksjoner, erfaringer og synspunkter knyttet til skolevalg for deres barn med lett grad av utviklingshemming. Det var samtidig ønskelig å rette et fokus på skoletilbudet denne elevgruppen får på ordinær skole og spesialskole, samt utfordringer de kan møte på. Studien ble gjennomført som en kvalitativ undersøkelse, ved bruk av semistrukturerte forskningsintervjuer, og med den vitenskapsteoretiske forankringen i hermeneutikken til grunn. Kvale & Brinkmanns (2015) tre tolkningskontekster: selvforståelse, kritisk forståelse basert på sunn fornuft og teoretisk forståelse, ble lagt til grunn for analysen, tolkning og drøftning av studiens resultater. Problemstillingen som ble utarbeidet for prosjekt var som følger: Hvilke refleksjoner og erfaringer løfter foreldre frem når det gjelder skolevalg for sitt barn med lett grad av utviklingshemming, i overgangen fra barneskole til ungdomsskole, eller overgangen fra ordinær til spesialskole? Forskningsspørsmålene som ble utarbeidet for prosjektet var som følger: - Hvilke faktorer er mest avgjørende knyttet til overganger i skoleløpet? - På hvilken måte er sosiale relasjoner til jevnaldrende av betydning for valget mellom ordinær skole og spesialskole? - På hvilken måte er det faglige utbyttet av betydning for valget mellom ordinær skole og spesialskole? Det ble i dette prosjektet intervjuet syv foreldre som alle har et barn med lett grad av utviklingshemming. Felles for barna til informantene var at de går eller har gått på mellom eller ungdomstrinnet, hvorpå alle barna hadde gått minst fem år på ordinær skole eller friskole. To av barna hadde byttet til spesialskole på mellomtrinnet og en var forespeilet å gjøre det ved overgangen til ungdomsskolen. De resterende gikk på nærskolen eller friskole alle årene. Alle informantene hadde hver sin unike historie å fortelle, og selv om det ble funnet fellestrekk var det også flere ulikheter i skoletilbudet, undervisningen og personalet som ble belyst. Aspekter knyttet til det sosiale og det faglige ble trukket frem som sentrale påvirkningsfaktorer for at de enten gjennomførte eller ikke gjennomførte et skolebytte til en iii spesialskole. I tilknytning til det sosiale opplevde foreldrene gradvis at barnet deres ble hengende etter klassekameratene. Spesielt så flere en forskjell etter 4. klasse, da det gikk fra fysisk lek til prat, og barna til informantene fikk utfordringer med å følge med i samtalene og forstå det som ble pratet om. Etter hvert som dette skillet ble tydeligere, ble det en avgjørende faktor for at noen foreldre valgte å gjennomføre et skolebytte. Faglig sett hadde alle barna tett oppfølging av de voksne, med tilrettelegging av oppgaver og prøver etter deres nivå. For noen foreldre var det viktig at barnet deres jobbet etter kompetansemålene i utvalgte fag, mens for andre var det viktigere at hovedfokuset lå på ADL-trening. En faktor foreldrene også hadde reflektert mye rundt var nærheten til skolen. Dersom spesialskolen lå langt unna ble det sett som et negativt aspekt. I tillegg ble aspekter knyttet til et press om å gjøre et skolebytte tidlig trukket frem av informantene. Det ble tydet at det var noe flere hadde vært utsatt for, og som flere var inneforstått med at nesten fulgte med alle som hadde et barn med utviklingshemming. Det var disse kampene flere av informantene omtalte som det mest krevende med hele problemstillingen rundt ordinær skole kontra spesialskole. Flere av informantene forklarte det som at de følte skolen ikke ga deres barn god nok undervisning og tilrettelegging. Det hadde derfor blitt klaget på manglende vedtak, samtaler med jurister og diskusjoner med rektor. Alt i alt ble det forstått at det var individuelle forskjeller i hver informants tanker og refleksjoner rundt hva som var det viktigste for deres barn med lett grad av utviklingshemming når det kom til skoletilbudet og skolevalget.

© 2016 The Author(s). Published by Informa UK Limited, trading as Taylor & Francis Group. Background Dissatisfaction with the inflexibility of the group home model has led to the growth of supported living that separates housing from support and is thought to have greater potential for better quality of life outcomes. Comparative studies have had mixed findings with some showing few differences, other than greater choice in supported living. By investigating service user experiences of supported living this study aimed to identify how the potential of supported living might be better realised. Method Thirty-four people with intellectual disability participated in 7 focus group interviews and 6 people in an individual interview. Data were analysed using grounded theory methods. Results Although participants experienced greater choice and control over their everyday lives, they did not feel they controlled the way support was provided and experienced restrictions on lifestyle associated with low income. Despite their use of community places and varied social connections to family, friends, and acquaintances, most experienced loneliness. Conclusions If the potential of supported living is to be realised, shortcomings of support arrangements must be addressed by, for example, greater consistency of support worker skills, consumer control over recruitment and rostering, and more skilled support to build friendships and manage difficult relationships.

Denne rapporten er resultatet av et forsøks- og utviklingsprosjekt gjennomført på Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) i perioden 2016 til 2019. Prosjektet er finansiert med FoU-midler fra NAV. Prosjektet besto i en kvalitativ casestudie i tre virksomheter: en videregående skole, et kommunalt dagsenter og en Arbeids- og inkluderingsbedrift (AI-bedrift). Hensikten var å fremskaffe ny kunnskap om metoder for å sikre jobbtilknytning og arbeidsinkludering for personer med utviklingshemming og å utforske hvordan virksomheter med ulik organisering og formålsparagrafer kan gjøre bruk av Supported Employment som metodisk tilnærming i arbeidsinkludering. Intervensjonen i prosjektet har vært opplæring i Supported Employment for de ansatte i casevirksomhetene og analyse av virksomhetenes arbeid gjennom casebeskrivelser, fokusgruppeintervjuer, loggføringer og spørreskjemaer, samt en egenevaluering over kvalitet på Supported Employment (SEQF). Hovedinntrykket er at økt bruk av SE er mulig innenfor samtlige virksomheter og at det er både engasjement og ønske om å realisere SE. Det er flere veier til målet og de tre virksomhetene representerer disse på hver sine måter.

ObjectivesTo (1) provide an up-to-date overview of shared decision making (SDM)-models, (2) give insight in the prominence of components present in SDM-models, (3) describe who is identified as responsible within the components (patient, healthcare professional, both, none), (4) show the occurrence of SDM-components over time, and (5) present an SDM-map to identify SDM-components seen as key, per healthcare setting.DesignSystematic review.Eligibility criteriaPeer-reviewed articles in English presenting a new or adapted model of SDM.Information sourcesAcademic Search Premier, Cochrane, Embase, Emcare, PsycINFO, PubMed, and Web of Science were systematically searched for articles published up to and including September 2, 2019.ResultsForty articles were included, each describing a unique SDM-model. Twelve models were generic, the others were specific to a healthcare setting. Fourteen were based on empirical data, 26 primarily on analytical thinking. Fifty-three different elements were identified and clustered into 24 components. Overall, Describe treatment options was the most prominent component across models. Components present in >50% of models were: Make the decision (75%), Patient preferences (65%), Tailor information (65%), Deliberate (58%), Create choice awareness (55%), and Learn about the patient (53%). In the majority of the models (27/40), both healthcare professional and patient were identified as actors. Over time, Describe treatment options and Make the decision are the two components which are present in most models in any time period. Create choice awareness stood out for being present in a markedly larger proportion of models over time.ConclusionsThis review provides an up-to-date overview of SDM-models, showing that SDM-models quite consistently share some components but that a unified view on what SDM is, is still lacking. Clarity about what SDM constitutes is essential though for implementation, assessment, and research purposes. A map is offered to identify SDM-components seen as key.Trial registrationPROSPERO registration CRD42015019740

Formålet med dette prosjektet er å bidra til økt kunnskap om innholdet i opplæringen til elever med utviklingshemming i det videregående opplæringstilbudet hverdagslivstrening og arbeidslivstrening. Målet har vært å belyse hvilke målområder og livsområder som vektlegges i opplæringen gjennom å undersøke mål for opplæringen nedfelt i elevenes IOP. Med målområder menes her fag/områder som eleven har opplæring i, slik det er skrevet i elevenes individuelle opplæringsplan (IOP). Livsområder er et begrep fra ICF (Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse) utarbeidet av Verdens helseorganisasjon (WHO), og betegner områder som har med menneskelig fungering og livsutfoldelse å gjøre. Resultatene av denne undersøkelsen diskuteres i lys av teoretisk og empirisk kontekst og skal bidra til å belyse følgende problemstilling: Hva vektlegges i individuelle opplæringsplaner (IOP) for elever med utviklingshemming i tilrettelagt opplæring i videregående skole når det gjelder mål for opplæringen? Vi har sett at utviklingshemming innebærer begrensninger i både intellektuell fungering og adaptive ferdigheter (AAIDD, 2010, s.6). Dette medfører lærehemninger av ulik grad og funksjonsnedsettelse på en rekke fungeringsområder. I en relasjonell tankemodell sees utviklingshemming på som en fungeringsmåte hvor funksjonshemming oppstår i et misforhold mellom individuelle forutsetninger og omgivelsenes krav og forventninger (NOU 2016:17, 2016, s. 31). I skolen vil en IOP være et sentralt verktøy når det kommer til å styrke individuelle forutsetninger for å imøtekomme kravene. Planleggingen av opplæringen må ifølge formålsparagrafen (Opplæringslova, 1998, § 1-1) ha livsmestring og deltakelse som overordnet målsetning. For at ungdom med utviklingshemming skal få muligheten til å delta i et samfunnsliv og arbeidsliv i overgangen fra skole til et voksenliv, vil det være viktig at elevene får opplæring i ferdigheter som har en funksjonell verdi i deres liv. Lærers valg av målområder og utforming av læringsmål i IOP krever en refleksjon over dette. Metoden i prosjektet er en dokumentanalyse og fremgangsmåten har vært en kvalitativ innholdsanalyse. Hensikten har vært å fange opp og tolke vesentlige elementer i teksten på en systematisk måte (Bratberg, 2017, s. 68). Datagrunnlaget er 26 IOPer innhentet i forbindelse med IOP-studien, som er en delstudie i Gøril Moljords doktorgradsprosjekt. De 26 IOP-dokumentene tilhører elever fra 16-21 år med utviklingshemming innenfor det særskilt tilrettelagte opplæringstilbudet hverdagslivstrening og arbeidslivstrening. Analyseprosessen har vært en todelt prosess hvor to ulike tilnærminger har blitt brukt. For forskningsspørsmål 1 (Hvilke fag/målområder vektlegges i IOPene?) har det blitt brukt en induktiv tilnærming. Målet med fag-analysen har vært å belyse hvilke fag og målområder som vektlegges i datamaterialet. For forskningsspørsmål 2 (Hvilke livsområder kan IOP-målene relateres til basert på ICF sin klassifikasjon?) har det blitt brukt en deduktiv tilnærming. Formålet med ICF-analysen har vært å kode hvert enkelt mål i datamaterialet inn under ICF-kategorier og dermed undersøke eventuelle tendenser i vektingen av mål og innhold i opplæringen. Funn fra fag-analysen viser at tradisjonelle basisfag som norsk, matematikk, engelsk, samfunnsfag og naturfag, og praktiske fag som boligtrening, mat og helse, ADL og arbeidstrening er høyt representert i datamaterialet. Videre viser fag-analysen at fag/områder knyttet til estetisk- og sosial kompetanse er lavt representert i datamaterialet. Funn fra ICF-analysen viser at en høy andel (49 %) av læringsmålene i datamaterialet kan knyttes til læring og kunnskapsanvendelse. Videre viser ICF-analysen at en lav andel av målene kan knyttes til egenomsorg og sosial kompetanse. Ingen målområder er dirkete knyttet til selvbestemmelse. Viktige målområder for elever med utviklingshemming i videregående skole antas ifølge litteraturen å være fag/områder som: funksjonell teoretisk kunnskap, funksjonelle lese- og skriveferdigheter, håndtering av personlig økonomi, transport/mobilitet (å kunne reise til og fra arbeid, skole, fritidsaktiviteter, forflytning o.l.), arbeidslivstrening, hverdagslivstrening (ADL), sosial kompetanse, språk- og kommunikasjon og selvbestemmelse (Gomnæs & Rognahug, 2012, Wehman & Targett, 2012, Parmenter et.al.,2016, Test et.al., 2017, Brown et.al., 2017, Bouck, 2017). Utvikling av sosial kompetanse og selvbestemmelse regnes som sentrale kompetanseområder for elevgruppen, særlig med tanke på økt deltakelse og økt livskvalitet. At dette er lavt representert i elevens IOP i datamaterialet betyr likevel ikke at dette ikke vektlegges i opplæringen. For lærerne, skolen og PPT kan funn og diskusjon av funn i denne studien bidra til en refleksjon over hvilke målområder det vil være viktig å prioritere for denne elevgruppen i IOP. For eleven kan mer kunnskap om innholdet i opplæringstilbudet bidra til et meningsfullt innhold i opplæringstilbudet. På et systemnivå anbefales det at det vurderes å utarbeide noen felles føringer for dette opplæringstilbudet. Dette kan være i form av læreplaner som gir føringer for opplæringsområder og kompetanse det bør fokuseres på å utvikle i overgangen fra skole til et voksenliv, og hvordan denne opplæringen kan bygges opp etter de ulike nivåene i læringsprosessen.

Sentrale politiske føringer og fagmiljø for psykisk helse, etterspør mer kunnskap om ressursfokus. Men hva er egentlig ressurser? Målet for oppgaven er forståelse av ressursbegrepet, samt undersøke vernepleierens egne erfaringer. Problemstillingen er: Hvilke erfaringer har vernepleieren med fokus på pasientens ressurser i miljøterapien ved et DPS? Gjennom kvalitativ forskningsmetode intervjuet vi tre vernepleiere på ulike DPS avdelinger. En abduktiv tilnærming, har preget analyseprosessen. Resultatene viser at vernepleierne har en felles forståelse av ressursbegrepet. På systemnivå er ressursfokus lite tilrettelagt, og viser at pasientens ressurser ofte identifiseres i uplanlagte samtaler. Et samarbeid med pasient er sentralt. Kunnskap om utviklingshemming er overførbart til psykisk helsevern, og det vektlegges også kunnskap om salutogenese av vernepleieren. Resultatene diskuteres, og det kan tyde på at vernepleieren erfarer et aktivt ansvar i jakten på ressurser.

Formålet med denne masteroppgaven er å bidra til økt kunnskap om ulike forhold som påvirker funksjonaliteten og generaliserbarheten til IOP-mål (individuell opplæringsplan) for elever med utviklingshemming, i det tilrettelagte videregående opplæringstilbudet arbeidslivstrening. I henhold til formålsparagrafen (jf. § 1-1. i Opplæringslova, 1998) skal skolen utvikle elevenes kunnskaper og ferdigheter for å mestre sine egne liv, og for deltakelse i samfunnet og i arbeid. Funksjonelle og generaliserbare IOP-mål er dermed tenkt å ruste eleven til et mest mulig selvstendig liv etter endt skolegang, og mer deltakende i et samfunns- og arbeidsliv. Problemstillingen lyder derfor som følger: «Hvordan kommer funksjonalitet og generaliserbarhet til utrykk i IOP-mål i norskfaget til elever med utviklingshemming, i det videregående opplæringstilbudet arbeidslivstrening?» Det er mindre enn én prosent av befolkningen i dag som er diagnostisert med psykisk utviklingshemming (Wendelborg, Kittelsaa & Wik, 2017), som heretter kun vil refereres til som utviklingshemming. Utviklingshemming karakteriseres av betydelige begrensninger i kognitive og adaptive evner, samt at tilstanden på påvises før 18 års alder (Grøsvik, 2008). Ved at det oppstår et misforhold mellom individets evner og forutsetninger og de kravene samfunnet stiller til menneskelig fungering, kan dette resultere i at individets samfunnsdeltakelse reduseres (St.Meld nr. 40 (2002-2003); AAIDD, 2010). Etter vedtak om spesialundervisning skal det utarbeides en IOP som skal vise mål for og innhold i opplæringa, og hvordan den skal drives. Her utarbeider lærer individuelle læringsmål for eleven etter tilrådning og sakkyndig vurdering fra Pedagogisk-psykologisk tjeneste (jf. § 5-1., 5-3. og 5-5. i Opplæringslova, 1998). Videre kan det tenkes at funksjonelle og generaliserbare IOP-mål kan øke individets individuelle evner og forutsetninger. Dette ved at eleven utrustes med ferdigheter som øker han eller hennes evne til samspill med miljøet, og kan generalisere ferdighetene på tvers av ulike samfunnsområder. Slike ferdigheter, parallelt med å tilrettelegge i samfunnet, kan bidra til økt deltakelse i samfunnet ved at gapet mellom individ-miljø reduseres (Thompson, Wehmeyer & Hughes, 2010). Oppgavens metodologiske innfallsvinkel er forankret i kvalitativ metode, og datamaterialet som analyseres i undersøkelsen tilhører IOP-studien, en delstudie av Ph.D-avhandlingen til Gøril Moljord. Det er 23 IOP-dokumenter som utgjør analyseprosessen og er innhentet av Moljord fra åtte lærere fra to skoler. IOPene tilhører elever fra 16 til 21 år med utviklingshemming fra arbeidslivstrening, som er et spesielt tilrettelagt videregående opplæringstilbud for denne elevgruppen. Analysen er todelt der begge analysene faller inn under det Schreier (2012) beskriver som kvalitativ innholdsanalyse. Den første analysen er deduktiv og gjøres med utgangspunkt i analytisk kartleggingsinstrument spesielt utviklet for IOPer, kalt R-GORI (Notari-Syverson & Shuster, 1995). Denne analysen svarer på i hvilken grad læringsmålene i norsk er funksjonelle og generaliserbare. For å avdekke hvordan funksjonalitet og generaliserbarhet kommer til utrykk i IOP-målene gjøres det en eksplorerende analyse som minner om en induktiv tilnærming. Resultatene fra R-GORI analysen viser at 63% av de 152 IOP-målene i norsk som er gjenstand for analysen er funksjonelle. 76% av læringsmålene er generaliserbare. Videre viser det seg at læringsmål som omhandler lesing er lavest representert i IOP-målene i norsk men mest funksjonelle med en skåre på 86%. Læringsmål som omhandler skriving er mest representert men minst funksjonelle med omtrent 52%. Resultater fra den eksplorerende analysen viser til ulike måter funksjonalitet og generaliserbarhet kommer til utrykk i IOP-målene. Funnene gjort her kan også belyse resultatene generert fra R-GORI analysen. Det konkluderes med at IOP-målene i norsk er av relativ høy funksjonalitet og generaliserbarhet, og spesielt trekkes læringsmål som omhandler lesing frem som IOP-mål av høy funksjonalitet og generaliserbarhet. Tverrfaglige læringsmål som integrerer flere fag og/eller områder ser også ut til å være en god forutsetning for funksjonelle og generaliserbare læringsmål. Det vises også til læringsmål med lav funksjonalitet og generaliserbarhet som likevel kan være av betydning for eleven, og ikke bør ansees dårlige. Dette kan for eksempel være læringsmål som fanger elevens interesser, og som kan være et resultat av selvbestemmelse og påvirkning på innholdet i egne IOP-mål. Det konkluderes derfor med at læringsmål med lav R-GORI skåre ikke nødvendigvis er dårlige. Mer tankevekkende er indikasjoner på en «kopier-og-lim»-praksis da majoriteten av IOP-målene i norsk var identiske eller nesten likelydende på tvers av datamaterialet. Noen læringsmål er også formulert som arbeidsmetoder, som får konsekvenser for deres funksjonalitet og generaliserbarhet. Denne oppgavens implikasjoner for praksisfeltet kan være av betydning for lærere som ønsker å utvikle sin IOP- praksis. Funnene kan øke læreres kunnskaper og bevissthet om hvordan en utarbeider mer funksjonelle og generaliserbare IOP-mål, og hvordan disse kommer til utrykk i IOP. Dette kan være av betydning for at elevene skal utvikle bedre evner og forutsetninger for å kunne ta større del i samfunns- og arbeidslivet etter endt skolegang.

Rapporten tar for seg samfunnsøkonomiske virkninger av å etablere personer med utviklingshemming i egen eid bolig, ved en nytte-kostanalyse. Rapporten tar også for seg hvordan kommunene arbeider for å legge til rette eieetablering av målgruppen, og hvilke kommunaløkonomiske effekter dette arbeidet har. Rapporten finner at det er lite samsvar mellom kommunal og samfunnsøkonomisk lønnsomhet av eieetablering av personer med utviklingshemming i egen eid bolig.

I artikkelen presenteres resultater fra en studie av tre forskningssirkler gjennomført i samarbeid mellom miljøterapeuter i tjenester til personer med utviklingshemming og forskere ved VID vitenskapelige høgskole. Hensikten var å utforske miljøterapeutenes erfaringer med utvikling av kunnskap og kompetanse gjennom arbeid i forskningssirkler. Tema for forskningssirklene var å utvikle kunnskap og kompetanse i miljøarbeid knyttet til utfordrende atferd, psykisk uhelse og kommunikasjon i møte med personer med utviklingshemming. Gjennom dialog i forskningssirklene og utviklingsprosjekt på egen arbeidsplass, utviklet miljøterapeutene ny kunnskap og kompetanse i møte mellom teoretisk kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og praksisfortellinger. Dette beskrives som ansikt-til-ansikt kunnskap og strukturell kunnskap. Artikkelen konkluderer med at kunnskap- og kompetanseutvikling i forskningssirkler i denne studien kan beskrives som narrativ kunnskapsbasert praksis.