Search

©Forfatterne/Høgskolen i Innlandet, 2023 Gjensidige påvirkninger mellom rovdyr og byttedyr formes av flere ulike faktorer inklusive type landskap de lever i og rovdyrenes jaktmetode. I landskap påvirket av mennesker kan disse interaksjonene endres av aktiviteter som jakt, skogbruk og andre typer av arealbruk. I Skandinavia har jakt blitt den største dødsårsaken for elg (Alces alces) i det siste århundret, men med tilbakekomsten av store rovdyr slik som bjørn (Ursus arctos) og ulv (Canis lupus) i de seneste årene blir dødsrisikoen nå fordelt på flere kilder. Målet med denne studien var å 1) beskrive habitatet på de plassene der elg ble skutt av jegere i jaktsesongen, og der elg ble drept av ulv både i og etter jaktsesongen, for å finne ut om risikoen for å dø av de to årsakene var koblet til spesifikke habitatstyper; 2) undersøke om habitatvalget til GPS-merket elg påvirkes av fordelingen av jakt- og predasjonsrisiko i tid og rom; og 3) beregne dødeligheten hos elgkalver sommer- og vinterstid i forhold til risiko fra jakt, store rovdyr (ulv og bjørn) og andre miljøvariabler. Vi fant at plassene der elg ble skutt skilte seg fra plassene der elg ble drept av ulv på mange ulike måter som var koblet til habitat i form av alder og type skog, elgtetthet og nærhet til bebyggelse. I neste steg koblet vi disse resultatene til habitatvalget til GPS-merket elg. I jaktsesongen unngikk elgene habitat med høy jaktrisiko på dagtid, mens deres habitatvalg nattestid ikke var koblet til risiko for å bli skutt. Etter jaktsesongen fantes det ingen kobling mellom elgenes habitatvalg og jaktrisiko, hverken på dagtid eller nattestid. Derimot valgte GPS-elgene habitat med høyere risiko for ulvepredasjon både på dagtid og nattestid i og etter jaktsesongen. Dødeligheten hos elgkalver sommerstid varierte signifikant mellom de tre ulike studieårene, men var ikke relatert til risiko for ulvepredasjon, bjørnetetthet, eller klima- eller miljøvariabler. I vinterperioden var kalvedødeligheten positivt koblet til snødybde og andelen hogstflater og ungskog innenfor ulverevir, samt til habitat med økt jaktrisiko. Oppsummert viser disse resultatene at selv om risikoene fra både jakt og ulvepredasjon varierte i tid og rom, så responderte elgene atferdsmessig hovedsakelig på den sterkere og mer forutsigbare dødelighetskilden; jakt. Disse resultatene er sannsynligvis en effekt av at jakt er den dominerende dødsårsaken, som funksjonelt har erstattet predasjon fra ulv og bjørn på elg i løpet av det siste århundret i Skandinavia. Abstract Predator-prey interactions are shaped by several factors, including landscape features and hunting modes of predators. Within anthropogenic landscapes, humans can reshape predator-prey interactions by influencing the density, behaviour and survival of both predators and prey through activities such as hunting, forestry practices and land use. In Scandinavia, harvest has become the main mortality source for moose (Alces alces), and with the return of large carnivores, moose now face mortality risk from multiple sources. The objectives of this study were to: 1) assess the spatial attributes of hunter-killed and wolf (Canis lupus)-killed moose during and after the hunting season to determine if the risks generated by wolves and hunters were contrasting or overlapping; 2) investigate habitat selection of moose in relation to the spatiotemporal distribution of hunting and wolf predation risk; and 3) evaluate moose calf mortality during summer and winter in relation to risk from both humans and large carnivores (wolves and brown bears, [Ursus arctos]) and other variables. Spatiotemporal patterns of hunting and predation risk correlated to both environmental and anthropogenic features. When comparing the spatial characteristics of hunter-killed and wolf-killed moose, we found contrasting risk patterns generated by hunters and wolves. During the hunting season, moose avoided areas of high hunting risk during the day, while their habitat selection was not affected by hunting risk at night. After the hunting season, moose habitat selection was not influenced by hunting risk during the day or at night. Moose selected areas of high wolf predation risk both day and night during and after the hunting season. Moose calf mortality in summer varied significantly between years but was not related to predation, climatic or environmental variables. In winter, calf mortality correlated positively to snow depth and clearcuts/young forests in the presence of wolves and increased hunting risk. Overall, environmental and anthropogenic features were more important in explaining moose presence and browsing damage than wolf presence. These results indicate that while both hunting and wolf predation risks varied spatiotemporally, moose responded only to the stronger, more predictable mortality source, i.e. hunting. We conclude that hunting has functionally replaced predation by wolves and bears on moose during the last century in Scandinavia.

Bremset, G., Ugedal, O., Diserud, O., Hedger, R., Saksgård, R., Myrvold, K.M. & Sandlund, O.T. 2022. Elektrisk fiske som undersøkelsesmetode i elv. En gjennomgang av metodens muligheter og begrensninger. NINA Rapport 2056. Norsk institutt for naturforskning. Strandnært elektrisk fiske er en vanlig metode for å skaffe kvalitativ og kvantitativ informasjon om fiskebestander i elver. Resultater fra felteksperimenter viser at faktorer som ledningsevne, vanntemperatur, art og størrelse har vesentlig betydning for fangbarhet hos ungfisk av laks og aure. I tillegg vil vannføring og tidspunkt for elektrisk fiske kunne bidra til forskjeller i estimerte tettheter. Variasjoner i fysiske habitatforhold, som substratsammensetning, mengde hulrom, vanndybde og vannhastighet, er også viktige for å forklare variasjoner i tetthet innenfor og mellom elver. Betydningen av miljøforhold for fangbarhet til ungfisk, som i neste omgang gir grunnlag for beregninger av estimert tetthet, er vanskelig å undersøke under kontrollerte forhold uten svært omfattende og kostbare feltopplegg. Det foreligger imidlertid flere større datasett som kan benyttes for å få mer kunnskap om betydningen av slike forhold for tetthetsestimater. Ved ulike analyser av eksisterende datasett er det mulig å belyse sentrale problemstillinger knyttet til muligheter og begrensninger med elektrisk fiske. Statistiske analyser av større datasett vil sammen med resultater fra eksperimentelle studier, være viktige premisser for utvikling av en framtidig mønsterpraksis for strandnært elektrisk fiske. Det er grunn til økt bevissthet rundt valg av stasjoner som skal inngå i et stasjonsnett. Analyser av et større datasett i Nausta viser at metoder for stasjonsvalg har betydning for representativiteten av data. Av tre undersøkte utvalgsmetoder var det et fullstendig tilfeldig utvalg som ga best presisjon i de fleste årene i løpet av en undersøkelsesperiode på 15 år. I utvelgelsen av stasjoner bør man i størst mulig grad gjenspeile habitatvariasjonen i vassdraget. I forbindelse med etablering av nye stasjonsnett i elver, anbefales det å gjøre en forhåndskartlegging før man bestemmer omfang og innretning av stasjonsnettet. En mulig tilnærming er å kartlegge mesohabitat, og innrette stasjonsnettet slik at det gjenspeiler relativ forekomst av ulike mesohabitat innenfor vassdraget. Når det gjelder antall stasjoner bør dette stå i et rimelig forhold til elvestørrelsen. I retningslinjer for ferskvannsbiologiske undersøkelser er det anbefalt at det bør fiskes på minst tre lokaliteter i hver elv, samt på én lokalitet per kilometer elvestrekning. I store elver kan tettheter av lokaliteter reduseres, men utvalget av lokaliteter skal uansett være representativt for elvestrekningen som undersøkes. Den generelle antakelsen om konstant fangbarhet i alle omganger ved gjentatt overfiske har i felteksperimenter vist seg ikke å være gyldig. Fangbarheten i eksperimentene avtok til å begynne med fra én fangstomgang til den neste, men syntes å stabilisere seg etter seks til åtte fangstomganger. Avtakende fangbarhet de første fiskeomgangene gjør at estimater av fangbarhet basert på tre gangers overfiske av en stasjon ofte vil føre til en for høy beregnet fangbarhet. Dette betyr også at beregnet antall og tetthet av fisk på en prøveflate basert på tre gangers overfiske vil bli for lavt. Elektrisk fiske i åpne elveavsnitt medfører et betydelig rømmingspotensial, ved at fisk flykter ut av undersøkelsesområdet og ikke returnerer i løpet av undersøkelsesperioden. Rømming av et visst omfang innebærer at utfangstmetoden underestimerer bestandsstørrelsen. I noen feltforsøk ble det registrert at en betydelig del av kjent bestand ble fanget i sperrenøter (inntil 60 % av årsyngel, men mindre enn 30 % av større ungfisk), noe som indikerer hvor mye fisk som prøvde å komme seg ut av området. Ved kvantitativt elektrisk fiske anbefales det å innrette fisket slik at rømmingspotensialet minimaliseres. I den grad det er mulig anbefales det å ha store stasjoner som strekker seg ut fra elvebredden, og som, om mulig, omfatter hele elvetverrsnittet i små elver. Fangbarhet ved elektrisk fiske er avhengig av både art, kroppsstørrelse og fiskens atferd. Kroppsstørrelse har størst betydning for fangbarhet, med avtakende fangbarhet med avtakende kroppsstørrelse. I tillegg vil ulike fysiske forhold som ledningsevne, vanntemperatur, vannføring og bunnsubstrat samvirke med biologiske forhold og påvirke fangbarheten under praktisk elektrisk fiske. I felteksperimentene var det en direkte, positiv sammenheng mellom fangbarhet og ledningsevne hos årsyngel av laks. Det var ingen tilsvarende klar tendens til lavere fangbarhet med lavere ledningsevne hos eldre ungfisk av laks og aure. Kvantitativt elektrisk fiske etter små årsyngel (< 40 mm) gir svært usikre bestandsestimater, og usikkerheten i estimatene er spesielt stor ved lav vanntemperatur og lav ledningsevne. I elver med svært lav ledningsevne (< 15 mS/cm) anbefales det å benytte nyere modeller av elektriske fiskeapparat som gir optimal spen-ning i forhold til vannets ledningsevne gjennom automatiske eller manuelle innstillingsmuligheter. For eldre laksunger viste estimert fangbarhet jevnt over mindre variasjoner med temperatur og fiskeomgang i feltforsøkene. Ved kaldtvannsfiske var det en noe økende trend i estimert fangbarhet, mens det var en noe avtakende trend i fangbarhet ved middels høy vanntemperatur, og et tilnærmet stabilt nivå under varmtvannsfisket. Både ved lav, middels og høy vanntemperatur var estimert fangbarhet for eldre laksunger mellom 0,35 og 0,45. Dette indikerer at det ikke er noen klar temperatureffekt på fangbarheten av eldre laksunger under elektrisk fiske. Erfaringer fra praktisk elektrisk fiske tilsier imidlertid at også eldre ungfisk kan ha lavere fangbarhet ved lav vanntemperatur, spesielt på lokaliteter med mye skjul. Under varmtvannsfiske ved om lag 18 °C, ble det registrert betydelig dødelighet hos ungfisk av laks og aure. Av alle ungfisk som ble fanget ble det registrert 36 % dødelighet hos laksunger og 31 % dødelighet hos aureunger. Dødeligheten under varmtvannsfisket var vesentlig høyere enn registrert dødelighet ved lave og middels høye vanntemperaturer. Det er viktig å redusere belastningen på fisken under elektrisk fiske, både av hensyn til dyrevelferd og bestandstilstand. Erfaringene fra både kontrollerte forsøk og praktisk fiske tilsier at elektrisk fiske helst bør foregå innenfor et gitt temperaturområde, forslagsvis ved vanntemperaturer mellom 5 og 15 °C som foreslått i relevante standarder for elektrisk fiske og ferskvannsbiologiske undersøkelser. Det finnes to vanlig brukte metoder for estimering av fangbarhet og antall/tetthet av ungfisk ved bruk av utfangstmetoden. Carle-Strub-metoden er mer robust med hensyn til brudd på antagelser og ikke så sårbar for små fangster som Moran-Zippins metode. Carle-Strub-metoden benytter priorfordeling for fangbarheten, det vil si en forhåndsbegrensning på hvilke verdier det er sannsynlig at fangbarhetsestimatet kan få. Basert på et større datasett fra en rekke norske vassdrag er det utviklet en modell for sammenhengen mellom estimert fangbarhet og størrelse på laks og aure. Denne modellen kan for eksempel brukes til å gi estimater for fangbarhet for art og størrelsesgrupper dersom fangstene er så små at et eget fangbarhetsestimat blir for usikkert. Modellen kan også brukes til å sette opp priorfordelinger for Carle-Strub-metoden for forskjellige arter og størrelsesgrupper av ungfisk. Dette vil gi bedre estimater for fangbarhet og antall/tetthet, spesielt for lokaliteter med relativt få fisk (små utvalg). Dette er også nyttig dersom det er ønskelig å analysere resultater for ulike alderskategorier, og datagrunnlaget fra det aktuelle vassdraget ikke gir tilstrekkelig store utvalg til å estimere fangbarhet for ulike aldersgrupper.

Odden, J., Thorsen, N.H., Rolandsen, C.M, Rivrud, I.M., Kindberg, J. & Rosvold, J. 2022. Bestandsovervåking av villsvin – Status og forslag til overvåkingsmetodikk. NINA Rapport 2101. Norsk institutt for naturforskning NINA fikk i 2019 i oppdrag av Miljødirektoratet å kartlegge utbredelsen av villsvin, og vurdere mulig framtidig overvåkingsmetodikk for arten. I denne rapporten presenterer vi tilgjengelig kunnskap om utbredelse og utvikling i antall villsvin i Norge, og demonstrerer hvordan en kombinasjon av kamerafeller og jaktstatistikk kan benyttes i bestandsovervåking av villsvin i et framtidig overvåkningsprogram. I arbeidet med å kartlegge utbredelsen av villsvin i Norge benyttet vi observasjoner fra SCANDCAM sitt nettverk av kamerafeller, artsobservasjoner, fallviltregisteret og lokaliteten til skutte villsvin rapportert til NINA og Veterinærinstituttet. Hovedutbredelsen av villsvin er i dag langs svenskegrensa, fra Halden i sør til Elverum i nord. De fleste observasjoner er gjort helt i sør i kommunene Aremark og Halden. Enkeltindivider på spredning kan forventes å forekomme over store deler av Sør-Norge. Jaktstatistikken viser en økning i antall rapportert felte villsvin. Dette gjenspeiler trolig en økning i bestanden, men antall felte villsvin inkluderer også sannsynligvis endringer i jaktinnsats. Vi benyttet derfor i tillegg data fra SCANDCAM og undersøkte endringer i antall observasjoner av villsvin per tidsenhet i jaktårene 2016/17 til 2020/21. Samlet sett ser vi en stabil eller økende frekvens av villsvin på kamerafellene, og flere observasjoner i større deler av Norge er en indikasjon på at villsvinbestanden i Norge er på fremgang, både i form av antall og spredning til nye områder. I enkelte områder, som f. eks. Aremark og Halden med flest observasjoner og fellinger, ser det likevel ut til at bestanden har vært relativt stabil de siste årene. For å kunne beregne tetthet av villsvin i Halden og Aremark kommune, etablerte vi i 2020 et intensivt nettverk av kamerafeller på 213 tilfeldige plasserte lokaliteter. Det ble registrert 191 observasjoner i løpet av 30 528 kameradøgn. For å beregne tetthet benyttet vi en metode som ikke krever individgjenkjenning, kalt «Random encounter model» (REM). Tetthet av villsvin i Aremark og Halden ble beregnet til 0,72 individer/km2, noe som tilsvarer ca. 693 villsvin i alle aldre. Det er utfordrende å tolke tallene fra en så lang tidsperiode, da det i omtrent samme periode har blitt skutt mer enn 300 villsvin i studieområdet. Sannsynligheten for å oppdage villsvin med en kamerafelle er høyere i de sørlige og østlige delene av studieområdet. Hvilke kameraer som oppdaget villsvin ble i størst grad forklart av den romlige fordelingen av kameraene, og i mindre grad av hvilke habitattyper kameraene stod i. Kamerafeller som stod i granskog, nærmere jorder og i bratt terreng hadde likevel en høyere frekvens av villsvinobservasjoner, noe som kan indikere at dette er områder villsvinene foretrekker. Vi skisserer en mulig framtidig overvåking av villsvin. Nettverket av kamerafeller vil sammen med en forbedret jaktstatistikk og data fra fallvilt av villsvin, gi data på storskala endringer i forekomst av villsvin innenfor hele utbredelsesområdet. De fleste villsvin er felt i kommunene Halden og Aremark, og vi foreslår at det etableres et nettverk av 100 tilfeldige plasserte kamerafeller i disse kommunene for å gi årlige tettehetsberegninger av villsvin. En rapportering fra jakt på villsvin som inneholder mer informasjon om tid, sted, jaktform og andre data om de felte individene er viktig for å kunne følge trender i jaktutøvelsen, bestandsstørrelsen, kjønns- og alderssammensetningen og kondisjonen, og gjennom dette ha muligheten for å evaluere måloppnåelse eller effekten av forvaltningstiltak. Odden, J., Thorsen, N.H., Rolandsen, C.M, Rivrud, I.M., Kindberg, J. & Rosvold, J. 2022. Wild boar monitoring – Status and a plan for a new monitoring system. NINA Report 2101. Norwegian Institute for Nature ResearchIn 2019, NINA was commissioned by the Norwegian Environment Agency to map the distribution of wild boar, and assess a future monitoring methodology for the species. In this report, we present available knowledge about the distribution and numerical development of wild boars in Norway, and demonstrate how combining camera traps and hunting statistics can be used to monitor wild boar populations in the future. We used observations from the SCANDCAM camera trap network, the species observation system (“Artsobservasjoner”), individuals dying from other causes than hunting (“fallviltregisteret”), and the location of harvested wild boar reported to NINA or the Veterinary Institute to estimate the wild boar distribution range. The main distribution of wild boar is today found along the Swedish border from Halden municipality in the south to Elverum municipality in the north. The majority of observations are found in the far south in the municipalities of Aremark and Halden. Dispersing individuals can be expected to occur over larger parts of Southern Norway. An important task for mangers will be to obtain reliable estimates on changes in the wild boar distribution and population numbers over time. The hunting statistics show an increase in the number of harvested wild boar, however altered hunting pressure is likely to have a partial effect on this trend. We therefore also used data from the SCANDCAM camera trap network and investigated changes in wild boar observation numbers per unit of time in the hunting years 2016/17 to 2020/21. Overall, the camera traps show a stable or increasing frequency of wild boar observations, and more observations in an increasingly larger parts of Southeast Norway indicate that the wild boar population in Norway is spreading. In some areas, such as Aremark and Halden, it appears that the population has been relatively stable in recent years. In order to calculate the density of wild boar in Halden and Aremark municipality, we established an intensive network of camera traps at 213 randomly located localities in 2020. 191 observations were logged over 30 528 camera days. We used random encounter models to estimate density. The density of wild boar in Aremark and Halden was estimated to 0.72 individuals / km2, using Random encounter model» (REM. This corresponds to approximately 693 wild boars of all ages. It is challenging to interpret these results, as more than 300 wild boars were shot in the study area in the same time period, which is likely to affect the probability of observation in time and space. We found that the probability of detecting wild boar on camera traps was higher in the southern and eastern parts of the study area. Detection was largely explained by the spatial distribution of the cameras, and to a lesser extent by the habitat types the cameras were in. Cameras placed in spruce forests, close to agricultural fields and in steep terrain showed a higher frequency of observations, which may indicate that these are preferred wild boar habitats. We outline a possible future monitoring system for wild boar. A network of camera traps, together with improved hunting statistics and data on dead individuals discovered, will provide data on large-scale changes in the occurrence of wild boar within the current distribution area. Most wild boars are shot in Halden and Aremark, and we propose a network of 100 randomly placed camera traps to be established in these municipalities to provide annual density estimates. A more detailed reporting of data from hunted wild boars, with detailed information on shot individuals and hunting practice, is important to be able to follow trends in hunting practice, population size, sex and age composition and condition. Such data will enable evaluation of the current management goals and assessment of management measures.

Berg, M. & Bergan, M.A. 2022. Fiskebiologiske undersøkelser i Todalselva – Aure kommune. Ungfiskundersøkelser, bonitering, genetisk integritet og økologisk tilstandsklassifisering. NINA Rapport 2225. Norsk institutt for naturforskning. Rapporten presenterer resultater fra ungfisktellingene i Todalselva og Kvistdalselva i 2021, der sammenslått ungfisktetthet av laksefisk er benyttet til å gjøre en økologisk tilstandsvurdering. Innsamlede data fra boniteringen av øvre halvdel av Todalselva opp til anadrom vandringsbarriere høsten 2022, samt tilløpsbekker/elver, er anvendt i en vurdering av vassdragets egnethet (produksjonsevne) for laksefisk. Funn fra feltbefaringen av elveløpet er nedtegnet, og eventuelle uregelmessigheter/interessepunkter i form av menneskeskapte påvirkninger eller andre forhold som kan påvirke fiskebestanden i vassdraget, er registrert. Genetisk analyser av opphav på laksunger, samlet inn fra hele anadrom del av Todalselva (jfr. Kvalitetsnormen for villaks), vil øke presisjon i vurderingene av kvalitetselementet laksefisk. Disse resultatene presenteres i en separat NINA-rapport, der et stort antall norske laksebestander er undersøkt for genetisk innblanding av rømt oppdrettslaks. På de ni el-fiskestasjonene i Todalselva og to el-fiskestasjoner i Kvistdalselva ble det til sammen fanget 212 laksunger (55 %) og 171 ørretunger (45 %). Det ble fanget fiskeunger av begge arter på alle el-fiskestasjonene, med unntak av de tre øverste områdene i Todalselva, der det kun ble registrert ørret. Det generelle bildet er at laksungene noe overraskende domineres av eldre årsklasser (≥ 1+), der kun 28 % av de fangede laksene tilhører alderskategorien 0+. Dette er imid-lertid i samsvar med funn gjort under gytefisktellingene (lysfiske) i 2020, der det ble funnet et svært lavt antall laks (n=14) sammenlignet med ørret (n=161). Tettheten av 0+ laks varierte fra 13 individ til 77 individ per 100 m2, mens eldre årsklasser (≥ 1+) laks hadde tettheter fra 5 individ til 78 individ. Av ørret dominerte årsyngel (0+) på de aller fleste stasjonene. Tetthetene av årsyngel ørret varierte fra 0 til 41 individer per 100 m2, mens eldre årsklasser (≥ 1+) hadde tettheter fra 2 til 52 individer per 100 m2 elveareal. En samlet økologisk tilstandsvurdering med laksefisk som biologisk kvalitetselement, viser at fem av totalt ni stasjoner i Todalselva oppnår en samlet ungfisktetthet som er høyere enn grenseverdien for «Svært god» økologisk tilstand. To stasjoner oppnår «Moderat» tilstand og to stasjoner oppnår henholdsvis «Dårlig» og «Svært dårlig» tilstand. Økologisk tilstandsvurdering av ungfisktetthetene i Kvistdalselva viste tettheter innenfor henholdsvis «Svært god» og «God» økologisk tilstand. Resultatene fra de tre øverste stasjonene i Todalselva (T7-T9) viser en gradvis reduksjon i ungfisketettheter, og at laksunger er fraværende i fangstene. Samtlige av disse ligger oppstrøms et elveavsnitt der det identifiseres flere naturlige, vannføringsavhengige vandringshindre, som i sum kan påvirke mulighetene for oppvandring av gytefisk betydelig mellom år. Videre var den øverste stasjonen (T9) tørrlagt ved feltbefaring i 2022, og kan forklare de lave tetthetene året før, samt fravær av årsyngel. Bonitering av øvre halvdel av Todalselva og sideelver opp til den naturlige vandringsbarrieren for sjøvandrende laksefisk viser et uberørt og intakt vassdrag, med tilnærmet lik naturtilstand over det hele. Elveløpet er spesielt variert, med arealer egnet for gyting, oppvekstareal for eldre fiskeunger og standplasser (kulper og dyprområder) i umiddelbar nærhet til hverandre. Rekrutteringsforholdene for laksefisk vurderes samlet sett som svært gode. Gytefisktellinger utført i nedre halvdel av Todalselva høsten 2020 gir det samme bildet av denne strekningen, med na-turlig gode produksjonsbetingelser for laksefisk. Sideelvene Kvistdalselva, Fjellsbekkelva, Sleipåa og Bølielva har viktige funksjoner for fiskesamfunnet i hovedelva. Samtlige vurderes å ha naturtilstand, med naturlige vassdragskvaliteter som på hver sin måte optimaliserer fiskeproduksjon av laksefisk. Våre undersøkelser viser at Todalselva har en anadrom strekning på 7,3 kilometer. Dette er om lag 500 meter lengre enn det som er oppgitt i Lakseregisteret. Sideelvene Bølielva (0,2 km), Sleipåa (1,2 km), Fjellsbekkelva (0,35 km) og Kvistdalselva (0,8 km) bidrar med ytterligere 2,5 kilometer elvestrekning for sjøvandrende laksefisk. Feltbefaring høsten 2022 avdekker en om lag 200 meter lang sammenhengende strykstrekning, lokalisert 5,3 kilometer opp i Todalselva. Elvepartiet har flere vertikale fall/fosser, som forhindrer laks og sjøørret fra å bruke de øverste delene av vassdraget til gyte – og oppvekstområder. Det anbefales å se på muligheter for å iverksette fysiske tiltak på den angitte elvestrekningen, med det formål at laks og sjøørret skal kunne vandre fritt forbi, slik at oppstrøms elvearealer kan anvendes som utvidede gyte- og oppvekstområder. Historisk har det foregått en del myrgrøfting med etablering av plantefelt for barskog langs de midtre delene av Todalselva. Videre er et masseuttak ved Todalssetra og ved utløpet av Fjellsbekkelva andre synlige inngrep knyttet til vassdraget (Dolmen 1989). En sumvurdering av inngrepsomfanget tilsier at de har liten innvirkning på det ferskvannsøkologiske miljøet i vassdraget. De samlede resultatene fra Todalselva med sidevassdrag viser et elvesystem i tilnærmet naturtilstand, med få menneskeskapte påvirkninger. Dette skyldes delvis den geografiske lokaliseringen av vassdraget, men er i stor grad knyttet til at vassdraget ble vernet mot kraftutbygging allerede i 1993. Sistnevnte har vært avgjørende for å begrense nye inngrep, og er et svært godt eksempel på viktigheten av å verne natur. Til tross for dette, finnes trusselfaktorer i fjord - og havområdene for fiskebestandene i vassdraget. Dette er viktige habitater som laks og ørret brukes til sin næringsvandring og øvrig livshistorie, der lakselus og genetisk innblanding av rømt oppdrettslaks nevnes særskilt. Det vil derfor være svært viktig å verne Todalselva og resten av nedbørfeltet for nye inngrep. Med bakgrunn i resultatene fra undersøkelsene vil en faglig anbefaling være å innlemme Todalselva som referansevassdrag for sjøørret for vannområde Nordre Nordmøre.

Larsen, B.M. 2022. Overvåking av elvemusling og fisk i Fulldøla i forbindelse med Follsjå kraftverk i 2022. – NINA Rapport 2217. Norsk institutt for naturforskning. Fulldøla hadde en liten bestand av elvemusling på 1990-tallet, som ble ytterligere redusert utover på 2000-tallet. Det ble lagt stor vekt på å bevare de resterende individene, og da Follsjå kraftverk ble etablert i 2015 ble det stilt krav om en minstevannføring på 250 l/s hele året i Fulldøla og skylleflommer om våren. NINA undersøkte forholdene både for elvemusling og fisk i vassdraget første gang i 2018 (NINA Rapport 1600). Effekten av en foreslått endring i kjøringen av de på-lagte skylleflommene ble undersøkt i 2019–2020, og en ny miljøundersøkelse med overvåking av elvemusling og ørret ble deretter gjennomført i 2022. I 2022 ble det påvist 66 levende muslinger (en økning fra 2018), hovedsakelig innenfor det samme utbredelsesområdet som tidligere. I tillegg er det funnet muslinglarver på ørretunger i alle deler av Fulldøla, men med størst antall i eller nedenfor området der tettheten av muslinger er størst, tilsvarende nedre halvdel av Fulldøla. Men det er også funnet muslinglarver i et lite antall på ørret i øvre del av elva. På grunn av vandringshindre for ørret må muslinglarvene som ble funnet på ørretungene i øvre del, stamme fra muslinger som faktisk befinner seg der. Disse er foreløpig ikke påvist. Det var to lengdegrupper av elvemusling i Fulldøla i 2022 – en gruppe eldre muslinger som alle var 97–113 mm lange og en annen gruppe muslinger med skallengde mellom 63 og 91 mm som alle var yngre enn 20–22 år. Den minste muslingen i 2018 var 34 mm og sju år (2011-årsklassen) Den minste muslingen i 2022 var 63 mm og mest sannsynlig 12 år gammel (2010-årsklassen). Det kan bety at det har vært en liten, men årviss nyrekruttering til bestanden i Fulldøla fra omkring år 2000 og fram til 2011. Alle muslingene som ble funnet i 2022 hadde kommet opp i reproduktiv alder, og det ble funnet en graviditetsfrekvens på 77 % i begynnelsen av august 2022. Det betyr at antall muslinglarver som produseres har økt i de siste årene, noe som samtidig har økt potensialet for at ørretungene i elva blir infestert med muslinglarver. Fulldøla karakteriseres som kalkfattig og klar. Elva blir ikke brukt som resipient, da det ikke finnes bebyggelse eller andre forurensende aktiviteter langs elveløpet og Follsjå er i liten grad påvirket av eutrofiering. Vassdraget var tidligere påvirket av sur nedbør, men vannkvaliteten har bedret seg over tid. pH har økt fra 6,1–6,5 på slutten av 1990-tallet til 6,5–7,1 i 2018–2020. Vannfarge og totalt organisk karbon har også økt fra henholdsvis 15 mg Pt/l og 3,3 mg/l på 1970–1990-tallet til 28 mg Pt/l og 4,5 mg/l i 2018–2020.Turbiditeten er gjennomgående lav i Fulldøla (

Larsen, B.M. 2022. Overvåking av elvemusling og fisk i Elstadelva i forbindelse med Knutfoss kraftverk i 2022. – NINA Rapport 2220. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen i Elstadelva er nevnt i flere ulike kilder, første gang på midten av 1990-tallet, men bare med opplysninger omfunn av enkeltindivider eller mindre ansamlinger. Det er i tillegg funnet elvemusling i Møkkelvasselva og Breivasselva, som er andre navn på elvestrengen høyere opp i nedbørfeltet. I forbindelse med planene om Knutfoss kraftverk ble det i 2006 bekreftet funn av elvemusling på strekningen mellom Hervollhøla og Rossetnes. Det ble lagt stor vekt på å bevare de resterende individene og da Knutfoss kraftverk ble etablert i 2010, ble det stilt krav om en minstevannføring forbi inntaket på 0,4 m3/s hele året. NINA undersøkte vassdraget og kartla elvemusling og ørret første gang i 2017 (NINA Rapport 1451). En ny miljøundersøkelse i 2022 ble begrenset til den regulerte strekningen, mellom Hervollhøla og Knutfoss kraftverk. I 2022 ble det påvist 107 levende muslinger (en økning fra 2017) mellom Hervollhøla og Knutfoss kraftverk, innenfor det samme utbredelsesområdet som tidligere. I tillegg er det funnet muslinglarver på ørretunger på strekningen. Minste og største musling var henholdsvis 58 og 131 mm lange i 2022. I 2017 var minste musling 41 mm lang, og fire av individene var mindre enn 50 mm. De minste (yngste) muslingene som ble funnet i 2017 og 2022 var mest sannsynlig de «samme» muslingene, bare fem år eldre i 2022. Det var flest unge muslinger med lengder mellom 65 og 75 mm i 2022. Dette er resultatet av vellykket rekruttering i noen få år rundt år 2000. Manglende forekomst av muslinger mindre enn 40–50 mm i 2022 indikerer at rekrutteringen har vært svært mangelfull, eller helt fraværende, på minstevannføringsstrekningen fra 2005/2006. Vi kan ikke helt utelukke at rekrutteringen har tatt seg opp igjen i de siste årene, uten at vi har klart å fange opp det. Svaret på det, får vi ikke før de små muslingene eventuelt er blitt så store at de blir synlige ved direkte observasjon på elvebunnen. Det viser seg at det kan ta nærmere 10 år i Elstadelva fra muslingene slipper seg av ørretungene til de når en størrelse på 30–40 mm. Basert på kartleggingene i 2017 og 2022, ble økologisk tilstand for elvemusling angitt som moderat på strekningen mellom Hervollhøla og Knutfoss kraftverk, og tiltak er nødvendig for å oppnå miljømålene. I øvre del av vassdraget derimot, mellom Svartfossen og Hervollhøla, ble økologisk tilstand vurdert som svært god i 2017, og miljømålene var tilfredsstilt. Habitatet for ørret ble hovedsakelig vurdert som «egnet» i Elstadelva i 2022, men deler av minstevannføringsstrekningen er naturlig «mindre egnet» habitat. For at økologisk tilstand skal bedømmes som god eller bedre med hensyn til ørret ovenfor Knutfoss (ikke-anadrom strekning), må tettheten være større enn 25–40 individ pr. 100 m2 (avhengig av habitatklasse). Da gjennomsnittlig tetthet av all ørret på ikke-anadrom strekning var henholdsvis 8 og 6 individ pr. 100 m2 i 2017 og 2022, ble ørretbestanden klassifisert som svært dårlig. Elstadelva karakteriseres som kalkfattig og humøs. Verdiene av mengde totalt nitrogen og totalt fosfor var i 2017 lavere enn referanseverdien for elvetypen, noe som gir en svært god økologisk tilstand med hensyn til eutrofiering. Forsuring er heller ikke noe problem, da vassdraget har en stabil pH på mellom 6,6 og 7,0. Turbiditeten var imidlertid høyere på minstevannføringsstrekningen i 2017 enn i øvre del av vassdraget. Mengde finpartikulært materiale og nedslamming av elvebunnen var også visuelt mer framtredende i nedre del. Selv om det er redusert vannføring på den regulerte strekningen, har minstevannføringen sikret et tilstrekkelig vanndekt areal for elvemusling og ørret. Det er dessuten fortsatt perioder gjennom året da vannføringen er større enn slukevnen til kraftverket. Det ser likevel ikke ut til at dette er tilstrekkelig for å unngå nedslamming av substratet. På den regulerte strekningen kan økt vanntemperatur medføre større algevekst enn på uregulert del av elva. Resultatet av redoksmålingene viste at bare 13–20 % av målingene i 2022 hadde tilfredsstillende redokspotensial i nedre del, sammenlignet med 93 % av målingene i øvre del. Dette viser at substratet på strekningen mellom Hervollhøla og Knutfoss kraftverk hadde mindre vanngjennomstrømning og lavere oksygeninnhold enn det som er nødvendig for at de små muslingene skal overleve de første leveårene nedgravd i elvegrusen. En regulering av Elstadelva, gjennom byggingen av Knutfoss kraftverk, har ikke vært kritisk for elvemuslingens forekomst i vassdraget som helhet. Bestanden er liten i nedre del, og de naturgitte forholdene gjør at det heller ikke er forventet noen stor bestand i denne delen av elva. De største forekomstene har nok alltid hatt sin naturlige utbredelse høyere opp i vassdraget. Det er foreløpig ikke nødvendig med strakstiltak for å sikre forekomstene av elvemusling og ørret i forbindelse med Knutfoss kraftverk, og reguleringen av Elstadelva. Det har riktignok vært liten eller ingen rekruttering i bestanden av elvemusling fra 2005/2006, men så lenge det er usikkert om rekrutteringen har tatt seg opp igjen i de siste årene, kan det være fornuftig å avvente eventuelle tiltak (f.eks. habitatforbedring ved grusutlegging). Foreløpig bør det heller følges opp med en ny overvåking av elvemusling og ørret med samme omfang som i 2022, hovedsakelig begrenset til den regulerte strekningen. I henhold til Norsk standard NS–EN 16859:2017 anbefales en ny overvåking gjennomført om seks år (2028). Da vil også muslinger som har sluppet seg av fisken, og overlevd, i årene mellom 2010 og 2018 kunne observeres på elvebunnen. I mellomtiden foreslås det å undersøke vannkvaliteten på nytt, for å se på eventuelle endringer sammenlignet med siste prøvetaking i 2017. Prøvetakingen bør omfatte fire prøver per år, helst i to påfølgende år, f.eks. 2026 og 2027, med analyser av turbiditet, vannfarge, ledningsevne, pH, totalt organisk karbon, kalsium, totalt nitrogen, nitrat, totalt fosfor, jern og sink. Skulle det ved senere overvåking i Elstadelva vise seg at det har vært en reell rekrutteringssvikt hos elvemusling på strekningen mellom Knutfoss og Hervollhøla, kan det, i tillegg til habitatforbedring ved grusutlegging, være aktuelt med direkte tiltak for å styrke bestanden av elvemusling. Dette kan gjøres enten ved å flytte muslinger fra øvre del av Elstadelva, men aller helst ved kultivering og utsetting av anleggsproduserte småmuslinger. Disse har vokst et par år i anlegget og vil hjelpe muslingene over den første kritiske fasen, som de første leveårene, nedgravd i substrat av dårlig kvalitet, innebærer. Minstevannføringen må inntil videre opprettholdes på dagens nivå. Selv om muligheten for å endre vannføringen gjennom inntaksdammen er begrenset, vil det være nyttig med en gjennomgang av nåværende vannføringsdata, fordelt på avløp minstevannføring og overløp, i en fremtidig vurdering av nåværende minstevannføring og et eventuelt behov for skylleflommer.

Larsen, B.M., Magerøy, J.H., Gosselin, M.-P. & Fossøy, F. 2021. Forekomst av elvemusling i Eira (Molde kommune), Møre og Romsdal i 2021. NINA Rapport 2076. Norsk institutt for naturforskning. Det er tidligere (2003–2021) funnet noen få spredte individer av elvemusling i Eira mellom Grytosen og Eresfjord kirke. Under en mer omfattende kartlegging i 2021 ble det ved innsamling av miljøDNA-prøver påvist elvemusling i prøvene fra tre stasjoner i nedre del av Eira. Dette ble bekreftet ved hjelp av vadesøk, og litt i underkant av 50 levende elvemusling og fire tomme skall ble funnet på strekningen fra Fv60 nær utløpet i sjøen og opp til like ovenfor Eresfjord kirke, tilsvarende en lengde på om lag 2,5 km. I tillegg er det, basert på miljøDNA-prøver, sannsynliggjort at det også skal finnes elvemusling i øvre del av Eira. Avgrensningen er foreløpig usikker, men kan tilsvare en lengde på opp til 1,5 km. I midtre del av vassdraget var alle miljø-DNA-prøvene negative. Sannsynligheten for at det finnes elvemusling på den 1,9 km lange strekningen mellom Eresfjord skole og Øvre Slenes er liten, men det kan likevel ikke utelukkes. Ingen levende elvemusling er foreløpig funnet ved vadesøk i midtre og øvre deler av Eira. Det ble gjennomført tidsbegrensede tellinger («fritellinger») på 12 stasjoner på strekningen mel-lom utløpet i Eresfjorden og Eikesdalsvatnet i oktober 2021. Det ble funnet levende elvemusling på fem av de 12 stasjonene og antallet varierte mellom 0,02 og 0,53 individ pr. minutt observasjonstid. Skallengden til levende elvemusling som ble observert i Eira varierte fra 55 til 100 mm i oktober 2021. Majoriteten var «yngre» muslinger i lengdegruppene 75–90 mm. Elvemuslingen vokste langsomt i Eira. Muslinger som var 20 og 50 mm lange hadde en alder på henholdsvis om lag sju og 14 år. Muslingene som i 2021 var mellom 55 og 90 mm lange, kan etter dette være anslagsvis 15–40 år gamle, tilhørende årsklassene fra 1980-tallet og framover. Det betyr at elvemusling har forekommet i Eira i lang tid før de første individene ble oppdaget. Det ser ut til at elvemuslingen i Eira reproduserer normalt og at det blir frigitt muslinglarver som forventet. Tidspunktet for graviditet og frigivelse av muslinglarver er imidlertid senere enn det som er vanlig, og i 2021 var larveslippet fortsatt ikke avsluttet 12. oktober. Det er utarbeidet et forslag til handlingsplan for habitatrestaurering i Eira. Formålet er å iverksette fysiske tiltak for å øke den naturlige produksjonen av laks og sjøørret i Eiravassdraget. Det ble identifisert til sammen 16 områder som ble vurdert som spesielt aktuelle med tanke på habitat-tiltak. I oktober 2021 ble det funnet levende elvemusling i fire av disse områdene. Ved gjennomføring av de foreslåtte habitattiltakene for fisk er det fare for at muslinger som lever i de aktuelle tiltaksområdene vil kunne bli skadet eller begravd og dø på grunn av gravearbeider, kjøring i elveløpet og utlegging av grus. Likeledes vil muslinger som står i tilknytning til tiltaksområdene kunne bli begravd i løsmasser eller bli utsatt for høy turbiditet når elvebunnen graves opp. Tiltak for å unngå dette kan være å flytte muslinger midlertidig vekk fra områdene som inngår i habitattiltaket. Skal dette lykkes må det imidlertid gjennomføres en grundigere kartlegging i hele Eira som angir utbredelsen til elvemusling i vassdraget mer detaljert. Kunnskapen om elvemuslingen i Eira er fortsatt mangelfull og undersøkelsen i 2021 må betraktes som en innledende kartlegging. En videreføring er naturlig, og det vil da være aktuelt å supplere en utvidet kartlegging med måling av redokspotensiale (beskrive habitatforholdene for juvenile muslinger i substratet) og bestemmelse av vertsart for muslinglarvene.

Background The Scandinavian wolf (Canis lupus) population is being monitored annually using non-invasive genetic sampling (NGS) and recovery of dead individuals. DNA extracted from faeces, urine, hair, and tissue is used to identify the species, sex, and individual from which each sample originated. These data have been compiled in the Scandinavian large carnivore database Rovbase 3.0 (www.rovbase.se). Approach Using the Bayesian open-population spatial capture-recapture (OPSCR) model developed by RovQuant (Bischof et al., 2019b, 2020), we estimated annual density and vital rates of the Scandinavian wolf population for nine seasons from 2012/13 to 2020/21. The OPSCR model accounts for individual movements, as well as imperfect and variable detection. Results The OPSCR model yielded annual density maps and both total and jurisdiction-specific population sizes for wolves from 2012/13 to 2020/21. The estimated number of wolves for October 1, 2020 (start of the 2020/21 monitoring season) was 460 individuals (CrI: 439 - 483), of which 371 (CrI: 351-392) were located in Sweden and 89 (CrI: 80-99) in Norway. In addition to annual density and jurisdiction-specific abundance estimates, we report estimates of survival, recruitment, and detection probabilities. Bakgrunn Den skandinaviske bestanden av ulv (Canis lupus) blir overvåket årlig ved bruk av ikke-invasiv genetisk prøveinnsamling (NGS) og gjenfunn av døde individer. DNA ekstrahert fra skit, urin, hår og vev brukes til å identifisere art, kjønn og individ for hver enkelt prøve. Denne informasjonen samles og ivaretas i den skandinaviske databasen for store rovdyr; Rovbase 3.0 (www.rovbase.se). Tilnærming Ved bruk av en Bayesiansk åpen romlig fangst-gjenfangst populasjons modell (OPSCR), utviklet av RovQuant (Bischof et al., 2019b, 2020), estimerte vi årlige tettheter og demografiske rater hos den skandinaviske ulvebestanden i ni sesonger fra 2012/13 til 2020/21. OPSCR modellen tar høyde for individers forflytninger, samt variabel oppdagbarhet. Resultater OPSCR modellen gav årlige kart med tetthet av ulv fra 2012/13 til 2020/21, hvor bestandsstørrelsen både totalt og innenfor ulike administrative enheter kunne avledes. Det estimerte antallet ulver for 1. oktober 2020 var 460 individer (CrI: 439 - 483), hvorav 371 (CrI: 351-392) var lokalisert i Sverige og 89 (CrI: 80-99) i Norge. I tillegg til årlige tettheter og områdespesifikke bestandsestimater, gir rapporten estimater på årlig overlevelse, rekrutering og oppdagbarhet i den skandinaviske bestanden av ulv for perioden 2012/13 til 2020/21.

Ugedal, O., Kvingedal, E., Hagen, I.J., Bremset, G., Jensås, J.G., Karlsson, S. & Østborg, G. 2021. Fiskebiologiske undersøkelser i Surna. Sluttrapport for perioden 2016-2020. NINA Rapport 1997. Norsk institutt for naturforskning. I perioden 2002-2020 er det utført undersøkelser i Surna med formål om å bedre kunnskapen om bestandsstatus for laks og sjøaure. Kunnskapen skal brukes i vurderinger av relevante kompensasjonstiltak for å bøte på effekter av reguleringsinngrep i vassdraget, ut over dagens pålegg om utsetting av laksunger og laksesmolt. Formålet med undersøkelsene i perioden 2016-2020 har vært å gi en oppdatert bestandsstatus for laks og sjøaure basert på fangststatistikk, skjellanalyser og ungfiskundersøkelser, og å evaluere hvor stort bidrag kultiveringen gir til fangsten og bestanden av voksen laks i elva. I tillegg presenteres en genetisk evaluering av om kultiveringen har hatt innvirkning på den effektive bestandsstørrelsen til laks. Reguleringen ble iverksatt i 1968 og berører vannføringen i omtrent to tredjedeler av den lakseførende strekningen i vassdraget. Vannføringen i de midtre deler av Surna mellom utløpet av Rinna og Trollheim kraftverk er betydelig redusert, og hele vassdragsavsnittet ned-strøms utløpet av kraftverket er påvirket av kraftverkskjøringen. Oppstrøms samløpet med Rinna er ikke vassdraget direkte berørt av reguleringene. De siste 10-12 årene er det innført betydelige restriksjoner på uttaket av både laks og sjøaure i Surna. Fangstene fra de senere år er derfor ikke direkte sammenlignbare med tidligere års fangster. Sjøaurebestanden i Surna har vært fredet for fiske siden 2018, og det var derfor ikke mulig å benytte fangststatistikk til å sammenlikne med tidligere år. Sjøaurefangstene i 2017 var de laveste både antallsmessig og vektmessig i løpet av perioden 1993-2017, og også fangstene i 2016 var blant de laveste som er registrert i perioden. Sjøaurefangstene økte jevnt fra 1990-tallet til 2002, og Surna var et betydelig sjøaurevassdrag i både regional og nasjonal målestokk. De største sjøaurefangstene ble tatt i 2000 og 2001, med mer enn 3000 individer i begge år. Fra 2004 har fangstene avtatt kraftig, og i perioden 2009-2017 ble det med unntak av 2014 rapportert årlige fangst på færre enn 500 individer. Restriksjonene i sportsfisket i Surna de senere årene har med stor sannsynlighet også ført til redusert beskatning av sjøaure. Uten kunnskap om beskatningsrater før og nå er det ikke mulig å tallfeste bestandsnedgangen. Det foreligger ikke noe grunnlag for å vurdere i hvor stor grad vassdragsregulering har bidratt til denne nedgangen. Ungfiskundersøkelser siden 2002 har vist vesentlig høyere tettheter av årsyngel av aure nedstrøms enn oppstrøms kraftverket. Dette samsvarer godt med gytefiskundersøkelsene i perioden 2009-2014, der det ble registrert vesentlig større mengder sjøaure nedstrøms enn oppstrøms kraftverket. I alle deler av hovedelva er det funnet svært lave tettheter av eldre aureunger på ungfiskstasjo-nene. Dette kan delvis skyldes den metodiske innretningen av undersøkelsesprogrammet. I løpet av undersøkelsesperioden har mengden aureunger blitt redusert i hovedstrengen, og denne nedgangen synes å ha skjedd i alle elveavsnitt. Nedgang i ungfisktetthet sammenfaller med nedgang i elvefangst i samme periode. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) har nylig gjennomført en klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøaurebestander. Sjøaurebestanden i Surna har blitt sterkt redusert de siste 20 årene og er klassifisert å ha svært dårlig tilstand. I denne klassifiseringen ble effekten av flere mulige påvirkningsfaktorer på bestandsstørrelsen til sjøaure i det enkelte vassdrag vurdert. I Surna vurderte VRL at vannkraftregulering har stor negativ effekt på bestanden, mens lakselus, samferdsel, landbruk og fangst er vurdert å ha moderat effekt, mens arealinngrep er vurdert å ha liten effekt. Laksefangstene i Surna har vært gode i perioden 2016-2020 med fra 970-1770 lakser fanget hvert år. I vekt varierte fangsten av laks fra 4770 kg i 2018 til 8265 kg i 2016 med et årlig gjennomsnitt på 6160 kg. I vekt var laksefangsten i 2016 den høyeste som er registrert i perioden 1993-2020 og gjennomsnittsfangsten de siste fem årene har vært godt over gjennomsnittet for perioden 1993-2020 som var 4930 kg. VRL har gjort årlige vurderinger av gytebestandsmål (GBM) og måloppnåelse for laks i Surna. I siste årsrapport vurderte VRL at gjennomsnittlig sannsynlighet for oppnåelse av GBM for perioden 2016-2019 var 98 %, mens gjennomsnittlig prosentvis oppnåelse i samme periode var 100 %. Videre ble det vurdert at høstbart overskudd i perioden 2015-2019 var 97 % av normalt overskudd. Hovedkonklusjonen til VRL var at forvaltningsmålet er nådd for laksebestanden i Surnavassdraget. Gytebestandsmåloppnåelse og høstbart overskudd siste fem år ble karakterisert å være svært god. I vurderinger etter kvalitetsnormen for villaks for perioden 2014-2017, har VRL konkludert med at Surna havner i den nest laveste kategorien dårlig. Dette skyldes en dårlig status for delnormen genetisk integritet. Det er i første rekke oppdrettsrelaterte påvirkningsfaktorer som avgjør status for Surna, men også vassdragsregulering er vurdert å være en påvirkningsfaktor som har liten til moderat negativ effekt på laksebestanden. Ut fra ungfiskundersøkelser siden 2002 utnytter laks hele hovedvassdraget som gyte- og oppvekstområde, og vanligvis blir det registrert yngel og eldre ungfisk på alle undersøkte lokaliteter. Rekrutteringen av yngel er vanligvis høyere på strekningene oppstrøms enn nedstrøms kraftverksutløpet. Tetthetene av ettåringer er vesentlig høyere på strekningene oppstrøms kraftverket. Metodiske forhold er trolig en viktig årsak til forskjellene i tetthet av eldre ungfisk oppstrøms og nedstrøms kraftverket. I videre overvåking av ungfiskbestanden anbefaler vi å supplere undersøkelsene nedstrøms kraftverket med elektrisk båtfiske. Denne delen av Surna har omtrent halvparten av lakseproduserende areal i hovedstrengen. Erfaringer fra elektrisk båtfiske i 2014 tilsier at en får et mer riktig bilde av tilstanden til eldre ungfisk av begge arter nedstrøms kraftverket med bruk av denne metoden sammenliknet med ordinært strandnært elektrisk fiske. Ved analyser av ungfiskdata sammenliknes tre strekninger med ulik reguleringspåvirkning: Surna nedstrøms utløpet av Trollheim kraftverk (TK); Surna mellom utløpet av TK og samløpet med Rinna; Surna oppstrøms samløpet med Rinna. På alle de tre elvestrekningene har det til dels vært store variasjoner i tetthet og årsklassestyrke hos laks mellom år. På de to strekningene oppstrøms TK var det signifikant samvariasjon i rekruttering av laks målt som både tetthet av yngel og som tetthet av ettåringer. Dette tyder på at rekrutteringen påvirkes av de samme faktorene i begge elveavsnittene. Det kan være samvariasjon i størrelse på gytebestand og/eller samvariasjon i miljøforhold som påvirker overlevelsen hos egg, yngel eller parr. De øvre deler av Surna har naturlige lavvannsepisoder som kan gi økt dødelighet hos egg, yngel eller parr. Elvestrekningen fra samløpet med Rinna og ned til utløpet av kraftverket har fått fraført vann ved reguleringen og vil også ha risiko for økt dødelighet ved slike episoder. Samvariasjonen fører til at enkelte årsklasser er sterke mens andre årsklasser er svake på hele strekningen oppstrøms TK. Det var ingen trend over tid i tetthet av yngel eller ettårig parr på noen av de tre strekningene. Det er derfor ingen indikasjon på at bestanden av ungfisk av laks har økt eller blitt redusert i løpet av undersøkelsesperioden 2002-2020. Genetisk tilordning til stamlaksforeldre sammen med opplysninger om fisken er merket med finneklipp og skjellanalyser som gir opplysninger om smoltalder og smoltstørrelse, sjøalder og vekstmønster er benyttet som metode for å kartlegge innslag av utsatt fisk blant voksenlaks fanget under elvefiske. Basert på årlige skjellanalyser utgjorde utsatt laks om lag 17 % av samlet fangst i 2020, 7 % i 2019, 14 % i 2018 og 12 % i 2017. Innslaget av utsatt laks i perioden 2017-2020 (7-17 %) var jevnt over høyere enn i perioden 2014-2016 (i størrelsesorden 5-7 %). Størsteparten av variasjonen mellom år skyldes variasjon i gjenfangstrater hos laks utsatt som smolt. Voksen laks med sannsynlig opphav i énsomrig settefisk har de siste fem årene utgjort fra 1,2 % til 3,9 % fangsten. Det har vært en positiv utvikling i gjenfangstraten til smolt utsatt i Surna i perioden 2015-2020 etter flere år med svake resultater. Likevel er beregnet sjøoverlevelse fortsatt dårligere enn det vi skulle forvente ut fra sammenlikninger med beregnede og observert verdier for tilbakevandringsrate til andre elver som for eksempel Eira. I de årene det er dårlig sjøoverlevelse hos utsatt smolt synes gjenfangstratene for énsomrig settefisk å være i samme størrelsesorden. Videre viser foreløpige resultater at toårs smolt har bedre returrater enn ettårs smolt i år med gode gjenfangster. Til tross for lave returrater av smolt, så utgjør kultivert laks en ikke ubetydelig andel av fangsten i Surna. For perioden 2016-2019 har VRL beregnet at gjennomsnittlig årlig innsig av laks til Surna har vært i størrelsesorden 3 500 individer. Med et årlig innslag på 7-17 % i bestanden har utsatt laks de siste årene bidratt med 250-600 laks til innsiget hvert år. Kultiveringen gir således et bidrag til at høstbart overskudd i elva blir karakterisert å være svært godt de siste årene. Genetisk tilordning til stamlaksforeldre gjør at kultiverte individer kan identifiseres og det relative bidraget fra hver stamfisk til bestanden av voksen laks beregnes. Dette tillater en nøyaktig evaluering av kultiveringsprogrammet ved å beregne hvilken påvirkning kultiveringen har på den effektive bestandsstørrelsen. I Surna har vi evaluert dette for fire gyteårsklasser (2011-2014). Det ble ikke observert at kultiveringen negativt påvirker den effektive bestandsstørrelsen i Surna. Beregningene tilsier at kultiveringen har gitt et svakt bidrag til den effektive bestandsstørrelsen for de tre gyteårene 2011-2013, mens en svak negativ effekt er indikert for gyteåret 2014. Stikkprøver av voksen laks fra dette gyteåret inkluderer ikke de eldste individene tilbake til elva og det vil være nødvendig å inkludere prøver av fangster i 2021 for å fastslå om denne effekten er reell. Surna har en tallrik laksebestand, og kultiveringen har gitt et lavt til moderat bidrag til bestanden for de gyteårene som er evaluert.

Magerøy, J.H., Wacker, S., Foldvik, A. & Larsen, B.M. 2020. Elvemuslingens leveområde. Hvilke landskaps- og habitatvariabler påvirker utbredelse, tetthet og rekruttering hos elvemusling? NINA Rapport 1744. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen har gått sterkt tilbake i store deler av utbredelsesområdet sitt både i Nord-Amerika og Europa. Norge har ca. 25 % av de gjenværende bestandene av elvemusling i Europa. Likevel er også trenden i Norge negativ. Muslingen har forsvunnet fra minst 25 % av de historiske lokalitetene, og rekrutteringen er så lav i mange vassdrag at muslingen står i fare for å forsvinne fra over halvparten av de gjenværende lokalitetene. Elvemusling er derfor angitt som sårbar på norsk rødliste for truede arter, samtidig som den er en ansvarsart for Norge gitt den sterke ned-gangen i mesteparten av Europa. Regulering og andre hydromorfologiske endringer av vassdrag kan ha store negative konsekvenser for bestander av elvemusling, men i noen tilfeller kan også endringene ha en positiv effekt da påvirkningen på elvemusling kan være kompleks og mange faktorer virker inn. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er ansvarlig for å forvalte vassdrag i Norge på en slik måte at de negative konsekvensene av bl.a. vassdragsreguleringer påvirker bestander av elvemusling minst mulig. For å forhindre eller redusere negative konsekvenser av inngrep i vassdrag, er det viktig å ha god kunnskap om hvor elvemusling finnes, status til disse bestandene og hvordan miljøfaktorer påvirker utbredelsen, tettheten og rekrutteringen hos elvemusling. I dette FoU-prosjektet ble det gjennomført fire delprosjekt for å bedre kunnskapen om elvemusling og øke forståelsen av hvordan denne kunnskapen kan bidra til en bedre forvaltning av arten i regulerte vassdrag i Norge: 1. Oppdatere kunnskapsstatus om alle lokaliteter med elvemusling i Norge. Status for alle nåværende (419) og historiske (247, inkludert sikre og usikre lokaliteter) lokaliteter ble gjennomgått og oppdatert. Resultatene ble publisert i en egen rapport (NINA Rapport 1669). 2. Oppsummere nåværende internasjonal kunnskapsstatus om landskaps- og habitatvariabler, inkludert vertsfisk, som påvirker utbredelse, tetthet og rekruttering hos elvemusling. Litteratur-oppsummeringen viser at både landskapsvariabler i nedbørfeltet og habitatvariabler langs elvestrengen og i selve elveløpet samt vertsfisken til elvemusling har stor påvirkning. Blant de viktigste landskapsvariablene er lufttemperatur, høyde over havet, antall innsjøer, vassdragsstørrelse, jordbruk, hogst, våtmarksområder og kloakkanlegg. Blant de viktigste habitatvariablene er kantskog og armering langs elvebredden, strømhastighet, vanndybde, avstand til elvebredden, skjærspenning (et mål på de kreftene vann i bevegelse utsetter substratet for), substratvariasjon, finsedimenter, akvatiske planter og redokspotensial i elvesubstratet (et mål på oksygeninnhold). Blant de viktigste variablene knyttet til vertsfisk er ungfisktetthet, vertsart, vertsstamme, fiskens alder og miljøfaktorer som påvirker laks og ørret. 3. Utnytte eksisterende data om elvemusling i Norge til å modellere rekruttering og tetthet av elvemusling basert på landskapsvariabler. Modelleringene viser at det er større sannsynlighet for å finne høy rekruttering og høye tettheter av elvemusling i lokaliteter (vassdrag) med lav andel myr og lav sommertemperatur i luft i nedbørfeltet. Innad i lokalitetene er det større sannsynlighet for å finne høy rekruttering på stasjoner med lav andel jordbruk i nedbørfeltet. 4. Undersøke habitatvariablene som påvirker rekruttering og tetthet av elvemusling i fire vassdrag i Norge. Habitatundersøkelsene viser at det er større sannsynlighet for å finne høy rekrut-tering av elvemusling der vanndybden er stor nok (>20 cm) og redokspotensialet er høyt (>400 mV). Høyt redokspotensial er knyttet til at substratet er grovt med lite finsedimenter (20 cm), men høyere strømhastighet har også en viss positiv effekt. De viktigste funnene som ble gjort var at lufttemperatur om sommeren (som påvirker vanntemperatur), vanndybde og redokspotensial påvirker rekruttering (og tetthet) av elvemusling. Vassdragsreguleringer har et stort potensiale til å kunne påvirke, direkte eller indirekte, disse miljø-variablene , selv om effekten vil variere både mellom og innad i vassdrag. Når det gjelder vanntemperatur er det spesielt viktig at en regulering ikke fører til økte temperaturer fra juli til september, da egg, larver og juvenile muslinger er sensitive for høy vanntemperatur i denne perioden. Lav vannføring kan ha negative konsekvenser i perioder med fare for uttørking eller innfrysning av muslinger, mens stort vanndekt areal både sommer og vinter kan ha en positiv effekt. Redusert vannføring og reduserte flommer kan føre til henholdsvis økt tilslamming med og redusert utvasking av finsedimenter, med påfølgende reduksjon i oksygeninnholdet (redokspotensialet) i substratet og dødelighet blant juvenile muslinger. Undersøkelsene kan også danne et grunnlag for å vurdere mulige tiltak og oppfølgende studier knyttet til forvaltningen av elvemusling. Modelleringen kan brukes til å utvikle kartbaserte modeller som kan vise hvilke vassdrag eller deler av vassdrag som er best egnet for elvemusling. Det er viktig å redusere den effekten en vassdragsregulering kan ha på vanntemperatur, vanndybde og andelen finsedimenter i substratet. Når det gjelder vanntemperatur og -dybde kan nok mye hentes fra eksisterende litteratur, men mindre er kjent om hvordan man hindrer at andelen fin-sedimenter øker. Studier av hvilken effekt skylleflommer kan ha på redokspotensialet i substratet kan bidra til å øke kunnskapen om dette. Det er viktig å påpeke at eventuelle tiltak må tilpasses det enkelte vassdraget, på grunn av store forskjeller i hvordan en regulering påvirker hvert enkelt vassdrag. Magerøy, J.H., Wacker, S., Foldvik, A. & Larsen, B.M. 2020. Where does the freshwater pearl mussel live? Landscape and habitat variables characterizing distribution, density and recruitment of pearl mussels. NINA Report 1744. Norwegian Institute for Nature Research. The freshwater pearl mussel has declined greatly within its range both in North-America and Europe. Norway has ca. 25% of the remaining populations of the pearl mussel in Europe. How-ever, the trend is also negative in Norway. The mussel has disappeared from minimum 25% of the known historical sites and recruitment is so limited in many watercourses that it is in danger of disappearing from more than half of the remaining sites. Thus, the species has been classified as vulnerable in the Norwegian red-list for endangered species, while it is a species of responsibility for Norway given the great declines throughout most of Europe. Regulation of and other hydromorphological changes to watercourses can have substantial negative consequences for populations of the pearl mussel. However, in some instances the changes can have a positive effect, as many factors are involved in the interaction and the effects may be quite complex. The Norwegian Water Resources and Energy Directorate (NVE) is responsible for managing watercourses in Norway in such a manner that the negative consequences of, among other things, regulation of watercourses on populations of the pearl mussel are minimal. To eliminate or reduce the negative consequences of regulation and other changes to water-courses, it is important to have good knowledge of where the pearl mussel is found, what the status of these populations are, and how environmental variables influence the distribution, density and recruitment of the mussel. In this R&D project, we undertook four subprojects to improve the knowledge of the mussel and better the understanding of how this knowledge can contribute to improving the management of the species in regulated watercourses in Norway: 1. Update the status of all sites with the pearl mussel in Norway. The status for all current (419) and historical (247, including sites with confirmed and uncertain presence) sites was evaluated and updated. The results were published in a separate report (NINA Report 1669). 2. Summarize current international knowledge on landscape and habitat variables, including host fish, that influence the distribution, density and recruitment of the pearl mussel. The literature review shows that landscapes variables in the watershed and habitat variables along and in the watercourses, in addition to the mussel’s host fish, have a major impact on the mussel. Among the most important landscape variables are air temperature, elevation, presence of lakes, the size of the watercourse, farming, logging, wetlands and sewage plants. Among the most important habitat variables are trees and armoring along the riverbank, flow velocity, water depth, distance to the riverbank, shear stress (a measure of the force water in motion applies to the substrate), substrate variation, fine sediments, aquatic plants and redox potential in the river substrate (a measure of oxygen levels). Among the most important variables associated with host fish are density of juvenile fish, host species, host stock, age of the fish and environmental variables that influence Atlantic salmon and brown trout. 3. Utilize existing data for the freshwater pearl mussel in Norway to model recruitment and density of the pearl mussel based on landscape variables. The modeling shows that there is a greater likelihood of high recruitment levels and high densities of mussels at sites (watercourses) with a small area of wetlands and a low summer air temperature in the watershed. Within sites, there is a greater likelihood of high recruitment levels at stations with a low level of farmland in the watershed. 4. Study the habitat variables that influence the recruitment and density of the pearl mussel in four watercourses in Norway. The habitat studies show that there is a greater likelihood of high recruitment levels when the water depth is sufficient (> 20 cm) and the redox potential is high (>400 mV). A high redox potential is associated with a coarse substrate with low levels of fine sediments (< 50 % sand and silt). High densities of mussels are also dependent on water depth (> 20 cm), but higher flow velocities also have a limited positive effect. The most important findings were that air temperature in summer (which affects water temperature), water depth and redox potential influence recruitment (and density) of the mussel. Regulation of water courses has great potential to influence, directly or indirectly, these environmental variables, even though the effect will vary between and within watercourses. With respect to water temperature, it is especially important that regulation does not lead to increased temperatures from July through September, as eggs, larvae and juvenile mussels are sensitive to high temperatures during this period. Low water levels can have negative consequences in periods when the mussels are prone to drying out or freezing in, while high water levels in the summer and winter can have a positive effect. Reduced water flow and reduced flooding can lead to increased siltation and reduced clearance of fine sediments, respectively, with an accompanying reduction in oxygen levels (redox potential) in the substrate and mortality among juvenile mussels. In addition, our studies provide a better understanding for considering possible management actions and further studies associated with the management of the pearl mussel. The modeling can be used to develop map based models that show which watercourses and sections of wa-tercourses are most suitable for the mussel. It is important to reduce the effect that watercourse regulation can have on water temperature, water depth and the level of fine sediments in the substrate. For water temperature and depth, much of the relevant information may be gathered from the existing literature, but less is known about how one prevents the buildup of fine sediments. Studies on the effect of managed flushing flows/restoration pulse flows on redox potential in the substrate can contribute to improve the knowledge on this topic. It is important to point out that potential management actions must be adapted to the regulated watercourse in question, as there are substantial differences in how regulation affects individual watercourses.

Every winter, the Scandinavian wolf population is surveyed using non-invasive genetic sampling (NGS) and snow-tracking to assess its annual status and trends. During 2017/18, search intensity and the proportion of samples genotyped was unusually high, resulting in more than 3 000 samples associated with 375 individuals. The boost in sampling was realized in part through intensified structured searches by the management authorities and in part by encouraging hunters and the general public to collect samples opportunistically. Such a high effort is not sustainable for long-term monitoring, but presents an opportunity to evaluate the consequences of reduced sampling intensity. We artificially thinned the number of genetic samples available and evaluated the consequences of thinning on population size estimates derived with spatial capture-recapture (SCR) models. The original aim of this study was to identify sampling strategies (sampling intensity and spatial configuration) that increased the cost-efficiency of wolf monitoring in Scandinavia for population size estimation using SCR. However, discovery of an apparent bias in population size estimates in response to sample reduction led to a shift in focus to identifying the possible causes of this pattern. We found population size estimates obtained after sample reduction to be sensitive to different thinning strategies and model specifications. Aside from the expected increase in uncertainty around parameter estimates due to a reduction in sample size, removal of detections collected during structured sampling led to a reduction in mean abundance estimates. Further testing revealed that the apparent negative bias was especially pronounced 1) for the model that included separate submodels for opportunistic and structured sampling, 2) for abundance estimates of females that were not adult scent-marking individuals, 3) for single-season SCR models, as opposed to open-population SCR models (OPSCR), and 4) when thinning was conducted only on samples collected during structured searches. Our analysis helped us hone in on the conditions under which bias is most prevalent, but further work is needed to identify the mechanisms causing it. As a next step towards a more applicable observation process model and/or data thinning scheme, we recommend a thorough characterization of the data accumulation process, including the potential link between opportunistic and structured sampling and the spatio-temporal relationship between track logs and samples.

Magerøy, J.H. 2020. Elvemusling i Varhaugselvene. Kartlegging og tiltaksanalyse. NINA Rapport 1879. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen er kjent tilbake til 1700-tallet i Varhaugselvene, og i 1995 ble det bekreftet at det fremdeles fantes elvemusling i Ualandsåna (øvre del av Brattlandsåna) i S. Varhaugselv. I 2018 og 2020 ble det gjennomført nye kartleggingsrunder for muslingen i både N. og S. Varhaugselv. I tillegg ble det gjennomført en tiltaksanalyse for den kjente elvemuslingbestanden i Ualandsåna. Det ble funnet elvemusling i området ved den kjente elvemuslinglokaliteten i Ualandsåna (S. Varhaugselv). Det ble ikke funnet elvemusling i Reistadbekken (S. Varhaugselv) eller Tvihaugåna (N. Varhaugselv). Rongjabekken (N. Varhaugselv) ble bare befart. I Ualandsåna ble det funnet elvemusling i et utbredelsesområde på ca. 2600 m elvestreng, i fra noe nedstrøms Romavatnet til noe oppstrøms Ualand. Totalt ble det funnet 78 muslinger, og den totale bestanden ble estimert til et par hundre individer. Tettheten innenfor utbredelsesområdet var 0,41 muslinger pr. minutt (dette tilsvarer en tetthet på 0,16 muslinger pr. m2). I 2018 ble det funnet én yngre musling, som var 56,4 mm lang og ca. 12 år gammel. Tomme skall utgjorde 4,9 % av det totale antallet muslinger (både levende og skall) som ble funnet. Selv om det ble funnet én yngre musling er rekrutteringen i Ualandsåna for lav til å opprettholde bestanden. I tillegg tyder prosentandelen tomme skall på at det er noe overdødelighet i bestanden. Den økologiske tilstanden i Ualandsåna ble klassifisert som «dårlig» basert på elvemusling som en terskelindikator, og muslingbestanden ble kategorisert som «utdøende». Siden det er svært vanskelig å finne små muslinger i en så tynn bestand, er det mulig at den økologiske tilstanden i realiteten er «moderat». Likevel tyder alle data på at muslingbestanden vil dø ut på sikt. Dermed er det viktig å identifisere nødvendige tiltak for å ta vare på bestanden. Eutrofiering er en sannsynlig årsak til den lave rekruttering til elvemuslingbestanden i Ualandsåna. For å bekrefte om dette er tilfellet, bør redoksmålinger gjennomføres innenfor utbredelsesområdet til muslingen. I tillegg kan vannkjemiske studier også bidra til å avklare om dette er tilfellet. Hvis det viser seg at eutrofiering er et problem for muslingen, bør det innføres gjødsel- og beitefrie soner langs åna. Forsuring er en annen potensiell årsak til den lave rekrutteringen i Ualandsåna. Vannkjemiprøver viser at vannet som kommer fra Romavatnet er for surt til å opprettholde bestanden av musling, men det er usikkert om vannkjemien endrer seg til det bedre før åna når utbredelsesområdet til muslingen. For å undersøke om forsuring er et problem for muslingen, bør det gjennomføres vannkjemiske studier innen utbredelsesområdet. Hvis det viser seg at forsuring er et problem for muslingen, bør det gjennomføres kalking i Romavatnet og/eller beiteområdene langs åna. Mangel på vertsfisk kan også være en årsak til den lave rekrutteringen i Ualandsåna. Nedstrøms utbredelsesområdet til muslingen finnes det et vandringshinder som hindrer oppvandring av mindre fisk og kan forsinke oppvandringen av gytefisk. Dermed kan den forårsake redusert pro-duksjon av ungfisk innenfor utbredelsesområdet til muslingen, spesielt for laks. For å undersøke om tilgang på vertsfisk er et problem for muslingen, må det bestemmes om vertsfisken til mus-lingen i åna er laks eller ørret. Dette kan gjøres ved genetiske studier eller ved å se på infestering av muslinglarver på gjellene til fisken. Deretter bør tettheten av ungfisk undersøkes. Hvis det er laks som er verten for muslingen, må vandringshinderet utbedres. Gitt det lave antallet muslinger, den lave rekrutteringen og overdødeligheten i Ualandsåna, er det viktig at de nødvendige tiltakene gjennomføres snarest mulig. Magerøy, J.H. 2020. The freshwater pearl mussel in the Varhaugselvene Rivers. Surveying and conservation action planning. NINA Report 1879. Norwegian Institute for Nature Research. The freshwater pearl mussel is known from the 1700s in the Varhaugselvene Rivers. In 1995 it was confirmed that the mussel still was present in the Ualandsåna River in S. Varhaugselv River. In 2018 and 2020 new surveys were undertaken in both N. and S. Varhaugselv Rivers. In addition, a conservation action analysis was completed for the mussel population in Ualandsåna. Mussels were found in the area of the known population in Ualandsåna River (S. Varhaugselv). No mussels were found in Reistadbekken Stream (S. Varhaugselv) or Tvihaugåna River (N. Varhaugselv). Rongjabekken Stream (N. Varhaugselv) was inspected, but not surveyed. In Ualandsåna, the mussels were distributed along ca. 2600 river meters, from downriver Lake Romavatnet to upriver Ualand. In total, 78 mussels were found and the population estimate was a couple hundred specimens. The density within the distribution area was 0.41 mussels pr. minute (equivalent to 0.16 mussels pr. m2). In 2018, one younger mussel was found, which was 56.4 mm long and ca. 12 years old. Empty shells made up 4.9 % of the total number of mussels (both live and shells) found. Even though one younger mussel was found, the recruitment in Ualandsåna is insufficient to maintain the population. In addition, the percentage of empty shells suggest that the mortality rate in the population is somewhat higher than normal. The ecological status of Ualandsåna was classified as «poor» using the freshwater pearl mussel as a threshold indicator, while the mussel population was classified as «going extinct». Since it is very difficult to find juveniles in a sparse population, it is possible that the ecological status in reality is «moderate». Even so, the data suggest that the population will go extinct in the not too distant future. Thus, it is important to identify the management actions that are needed to maintain the population. Eutrophication is a likely cause of the low recruitment in the mussel population in Ualandsåna. To confirm whether this is the case, redox measurements should be taken within the distribution area. In addition, water chemistry studies would also contribute to determine if this is the case. If it is shown that eutrophication is a problem for the mussel, fertilizer and grazing free zones should be implemented along the river. Acidification is another potential cause of the low recruitment in Ualandsåna. Water chemistry analyzes show that the water from Romavatnet is too acidic to maintain the mussel population. However, it is uncertain whether the water quality improves before the river reaches the mussel beds. To examine if acidification is a problem for the mussel, water chemistry studies should be undertaken within the distribution area. If it is shown that acidification is a problem for the mussel, liming should be undertaken in Romavatnet and/or the grasslands along the river. A lack of host fish could also be a cause of the low recruitment in Ualandsåna. Downriver from the distribution area, there is a migration barrier that prevents the upward movement of small fish and could slow the upward movement of spawners. Thus, it could cause reduced production of juvenile fish within the distribution area. To examine if lack of hos fish is a problem for the mussel, it must be determined whether salmon or trout is the host fish species for the mussel in this river. This can be accomplished through genetic studies or through studying infestation of mussel larvae on the fish gills. Subsequently, the density of juvenile fish should be determined. If salmon is the host fish, the migration barrier needs to be modified. Given the low number of mussels, the low recruitment and the high mortality in Ualandsåna, it is important that the necessary actions are taken, to improve the conditions for the mussel, soon.

Myrvold, K.M., Ugedal, O. & Bremset, G. 2018. Økologisk tilstandsklassifisering i henhold til vannforskriften. Utfordringer knyttet til bestandsovervåking av fisk. NINA Rapport 1534. Norsk institutt for naturforskning. Kravene i vannforskriften har ført til en intensivert overvåking av vannforekomster i Norge der målet er å beskrive den økologiske tilstanden basert på et sett indikatorer. Et viktig, men samtidig utfordrende tillegg til tidligere overvåkningsmetodikk er bruken av biologiske kvalitetselementer. Informasjon om tilstedeværelse og antall danner grunnlaget for klassegrensene etter vannforskriften, og disse dataene brukes til beregning av indeksverdien for kvalitetselementet på en fempunktsskala. Mobile organismer som fisk er klumpvis fordelt innad i vassdrag, bruker visse områder til ulike tider av året, og bestandsstørrelsen varierer ofte fra år til år. Derfor er det mange potensielle feilkilder ved bruk av fisk som et biologisk kvalitetselement, og dette setter krav til hvor stor innsats som legges i innsamlingen av grunnlagsmaterialet slik at dette er representativt for vannforekomsten. Hensikten med denne rapporten var å kvantifisere variasjonen i tetthet av laksunger i tid og rom, vurdere konsekvensen for tilstandsklassifiseringen, og å undersøke i hvilken grad en gitt innsats gir et representativt bilde av tilstanden i elver. Som grunnlag brukte vi tetthetsdata for eldre laksunger fra elektrisk fiske i Nausta i Sogn og Fjordane. Elva har blitt undersøkt årlig siden 2003 på opptil 29 stasjoner, og resultatene gir dermed et godt bilde av variasjon i tid og rom. Dataene blir brukt kun for å belyse hvordan en bestand kan variere i tid og rom, og hensikten med denne rapporten er derfor ikke å tilstandsklassifisere Nausta. Videre valgte vi å bruke tetthetene av eldre laksunger (og ikke årsyngel) for å forenkle analysene. Av all variasjonen i tetthet av eldre laksunger kunne 21 % tilskrives systematisk mellomårsvariasjon, 31 % systematisk romlig variasjon innad i vassdraget, og 48 % tilfeldig variasjon som ikke kan forklares av de to andre nivåene. Den gjennomsnittlige økologiske tilstanden til vassdraget basert på disse tetthetene varierte fra dårlig (tilstandsklasse 2) til god (tilstandsklasse 4) i perioden 2003-2017, med betydelig systematisk variasjon mellom stasjonene (gjennomsnittlige tilstandsklasser per stasjon fra 1 til 5). Vi gjør oppmerksom på at tilstanden hadde blitt klassifisert høyere (altså bedre økologisk tilstand) dersom vi også hadde tatt med årsyngel på stasjonene. Overvåkningsinnsatsen, i form av antall stasjoner man el-fisker i et gitt år, hadde stor betydning for hvor presist elvas gjennomsnittlige tilstand ble representert. Sannsynligheten for å finne å finne et utvalg stasjoner som er representative for årsgjennomsnittet i elva som helhet økte med antall stasjoner, men hvordan de blir plukket ut hadde relativt stor innvirkning. Ved å fordele innsatsen (i form av undersøkte stasjoner) jevnt utover elva fanger man opp langt mer av variasjonen i tetthet (og dermed økologisk tilstandsklasse) enn ved helt tilfeldig plassering av stasjonene (dvs. uten noen form for romlig stratifisering) for det samme antall stasjoner. Dette kan gjøres ved å dele elva inn i like lange segmenter, og velge én stasjon i hvert segment. Sannsynligheten for å representere årsgjennomsnittet i elva mer presist øker med antall segmenter. Alternativt kan det i elver med lange tidsserier brukes en korrelasjonstilnærming, der man ser etter hvilke stasjoner som gir et god sammenheng med elvas gjennomsnitt, og bruke overvåkningsdata fra disse i sanntid for å vurdere tilstand og eventuelt antall stasjoner som bør undersøkes i det aktuelle året. Konklusjonene vi kan trekke fra denne analysen er avhengig av hvilket nivå vi ser på: Isolert sett er konklusjonen i denne rapporten at det er betydelig risiko for feilklassifisering av økologisk tilstand i vannforekomster på grunn av naturlig dynamikk og romlig variasjon, men at denne risikoen kan reduseres betraktelig ved å øke antall stasjoner innenfor et vassdrag. Mye av årsaken til usikkerheten er relativt snevre klassegrenser i den nåværende klassifiseringsmetodikken som kan gi store utslag i tilstandsklasse. Det er derfor viktig å erkjenne hvilke begrensninger som ligger i bruken av klassegrenser som er utviklet på grunnlag av et lavt antall elver med begrenset økologisk variasjonsbredde. Samlet sett er konklusjonen i rapporten at det fremdeles ligger stor verdi i data fra elver med få stasjoner fordi de bidrar til videreutviklingen av klassifiseringssystemet. Selv om det finnes betydelige utfordringer knyttet til tilstandsklassifisering av elver for kvalitetselement fisk betyr det ikke at en mindre intensiv innsats ikke er verdifull: en av de viktigste årsakene til at vi har utfordringer med klassifiseringssystemet er nettopp mangel på data. Større overvåkningsprogrammer med god geografisk dekning danner derfor et viktig grunnlag for det videre arbeidet med klassegrenser. Slik basisovervåkning er svært viktig for å fange opp de store endringene i naturen, særlig i kombinasjon med intensiv overvåkning i et mindre utvalg vassdrag.

Monitoring of wolves (Canis lupus) in Scandinavia is a coordinated effort between Swedish and Norwegian management authorities. Since 2012/13, the size of the Scandinavian wolf population is being estimated indirectly by applying a conversion factor to the number of detected reproductions (Box 1). This conversion factor (CF1) was calculated based on inventory data from 2001-2003. The intent to move from counting reproductions to counting the number of packs (family groups) in Sweden prompted the development of an updated conversion factor, which was published in 2016. This new conversion factor (CF2) was derived with an individual-based model of the wolf population that included social dynamics, information from telemetry studies, and a nearly complete pedigree. Because CF2 differed from CF1 both methodologically and quantitatively, and due to the highly polarized debate surrounding wolf management in Scandinavia, management authorities sought to obtain another assessment via an independent analytical approach to evaluate the new findings. This motivated the analysis detailed in the present report. Specifically, the objective of this new analysis was to generate annual spatially explicit wolf population estimates and then use the results to derive the corresponding factor for converting the number of detected packs to the total number of individuals in the population. We developed a Bayesian open-population spatial capture-recapture (OPSCR) model that incorporates 1) wolf population size and dynamics, 2) the spatial distribution and inter-annual movements of individuals, including dispersal, and 3) a detection process based on a combination of non-invasive genetic sampling (NGS) and recoveries of dead wolves. We then fitted this model to the extensive individual-based wolf monitoring data, which had been collected throughout the Scandinavian wolf range over five seasons (2013/14 to 2017/18) and compiled in the Scandinavian large carnivore database (Rovbase 3.0). The OPSCR model yielded annual density maps, from which both total and jurisdiction specific population sizes were derived. Wolf population size estimates ranged between 368 (95% credible interval, CrI: 344 - 397) and 421 (CrI: 397 - 448) during the 5 year period of this study. The estimated number of wolves for October 1 2017 was 401 wolves (CrI: 392 - 412), of which 310 (CrI: 301-321) were located in Sweden and 91 (CrI: 83-101) in Norway. Based on numbers of observed packs reported for the five monitoring seasons, we arrived at a 5-year-median conversion factor (CF3, packs to total population size, October 1) of 8.8 (CrI: 8.2 – 10.0). Median annual conversion factors ranged from 8.6 to 9.8, with the conversion factor calculated for the 2017/2018 season (9.8; CrI: 9.6 - 10.1) being significantly higher than those during the previous four years. Although CF1 (9.2, uncertainty: 5.8 – 13.8; transformed for conversion from packs to population size), CF2 (8.2, CrI: 6.8 – 10.1, projected to October 1), and CF3 (8.8, CrI: 8.2 – 10.0) result in different point estimates of population size, comparisons between the three conversion factors is challenging, due to methodological differences, reliance on different data sources, and uncertainty reported (see Figure 15 on page 32). The approach used here has several advantages over proxy-based approaches for obtaining estimates of population size. OPSCR models allow direct estimation of annual abundance from non-invasive genetic sampling and dead recovery data, while accounting for spatial and temporal variation in the detection probability of individuals. The resulting estimates are spatially explicit, allowing extraction of abundance estimates and associated measures of uncertainty for any spatial extent desired by the user within the overall study area (e.g. at the country and county level), with October 1 as the reference date. Annual cause-specific mortality and recruitment are also estimated, both useful metrics of the population’s status and trajectory. Importantly, this approach efficiently exploits the data (NGS and dead recoveries) currently collected annually by Swedish and Norwegian management authorities at the population and landscape level. Annual direct estimates of population size also circumvent potential problems arising from applying a fixed conversion factor when population structure or the proportion of detected packs changes over time. For these reasons, and if economically and logistically feasible, we recommend the use of direct means for estimating population size when assessing the status of wolves in Scandinavia and evaluating the impact of management interventions. A transition from the use of proxies to direct population size estimation with the OPSCR model would entail a shift from pack and pair-centered monitoring to a less selective setup where effort is spread evenly enough to collect DNA samples throughout the population regardless of demographic (e.g. age) and social class (e.g. pup, scent-marking adult, vagrant). Whether such a shift is feasible, will depend on the amount of effort required to reach a desired level of precision and whether it allows monitoring of other population parameters that are of importance to managers. The observation process component of our OPSCR model most closely matched the NGS collection pattern during the 2017/18 monitoring season, which was the season with the most intensive data collection. Although such intensive monitoring may not be feasible on a long-term basis, results from a preliminary study, using the 2017/18 season as an example, suggests that reliable and precise population size estimates are still obtainable when monitoring intensity is reduced, as long as collection effort is spread across the landscape and all demographic/social classes. Further study is needed to assess the effort-precision tradeoff and to explore sampling design options that allow managers to obtain other measures of interest. We provide a discussion of the strengths and limitations of our approach, ideas for further development and study, and a series of recommendations for how to adjust the monitoring program to allow effective integration with the OPSCR approach for population size estimation.

Background Reliable estimates of population status are a pre-requisite for informed wildlife management. However, abundance estimates can be challenging to obtain, especially for species that are highly mobile, rare and elusive. For nearly two decades, management agencies in Norway and Sweden have been monitoring populations of three large carnivores – brown bear (Ursus ursus), wolf (Canis lupus), and wolverine (Gulo gulo) – using non-invasive genetic sampling (NGS). DNA extracted from fæces, urine, and hair can be used to identify the species, sex, and individual from which each sample originated. Samples thus become evidence of the presence of an individual carnivore in space and time. Project RovQuant was initiated in 2017 with the objective to develop statistical methods that allow a comprehensive assessment of population status and dynamics using NGS data and other sources of information collected by the national monitoring programs in Sweden and Norway. Approach We developed a Bayesian open-population spatial capture-recapture (OPSCR) model that, using a combination of NGS and recoveries of dead carnivores, jointly estimates 1) the spatial variability in the probability of genetic detection, 2) the spatial distribution and interannual movements of individuals and 3) population size and dynamics. We fitted this model to the extensive individual-based monitoring data for bears, wolverines, and wolves, which had been compiled in the Scandinavian large carnivore database Rovbase 3.0 between 2012 and 2019. Results The OPSCR model yielded annual density maps both total and jurisdiction-specific population sizes for each species. The estimated number of bears for April 1, 2018 was 2 757 (95% credible interval, CrI: 2 636 - 2 877), of which 2 615 (CrI: 2 499-2 732) were located in Sweden and 142 (CrI: 124-162) in Norway. The estimated number of wolverines for December 1, 2018 was 1 035 (CrI: 985 - 1 088), of which 660 (CrI: 619-703) were located in Sweden and 375 (CrI: 353-397) in Norway. The estimated number of wolves for October 1, 2018 was 375 wolves (CrI: 352 - 402), of which 297 (CrI: 274-322) were located in Sweden and 79 (CrI: 72-86) in Norway. In addition to density and abundance estimates, the OPSCR models also yielded estimates of survival, recruitment, and space use parameters for each species. Six additional tasks linked to the development of OPSCR model were implemented as either prerequisite technical developments or to address persistent challenges in monitoring and management of large carnivores in Scandinavia. Although this report focuses on the main results from the OPSCR model, findings related to these additional tasks are briefly described as well. Conclusions The unique Scandinavian data set combined with a novel OPSCR model allowed RovQuant to quantify the population status of three large carnivore species at an unprecedented spatial scale (up to 593 000 km2). The approach used here has several advantages over proxy-based approaches for obtaining estimates of population size. The OPSCR model directly estimates annual abundance from NGS and dead recovery data while accounting for spatial and temporal variation in detection probability of individuals. The resulting estimates are spatially explicit, allowing extraction of abundance estimates and associated measures of uncertainty for any spatial extent desired by the user (e.g. management unit). Annual cause-specific mortality and recruitment are also estimated, which are both useful metrics of the population’s status and trajectory. Importantly, this approach efficiently exploits the data (NGS and dead recoveries) currently collected annually by Swedish and Norwegian management authorities at the population level. Although the OPSCR model has been extensively tested, it constitutes a novel approach and is still under development. The ability of the model to produce trustworthy estimates relies on several statistical assumptions and on the suitability of the input data. For example, although the model was able to produce annual density maps and abundance estimates for bears throughout Scandinavia, the current patchy sampling for this species in Sweden means that confidence in the reliability of the results for bear is substantially lower than for the other two species. We discuss the strengths and limitations of our approach and suggest areas for further study and development in order to increase the reliability of the OPSCR model and the cost-efficiency of large carnivore monitoring in Scandinavia.

Larsen, B.M. 2019. Elvemusling i Simoa, Buskerud. Årsrapport for 2017 og en oppsummering fra tidligere undersøkelser i vassdraget. - NINA Rapport 1645. Norsk institutt for naturforskning. I handlingsplanen for elvemusling er målet for arbeidet med forvaltning av arten i et langsiktig perspektiv at den skal finnes i livskraftige populasjoner i hele Norge. Alle nåværende naturlige populasjoner skal opprettholdes og sikres en tilfredsstillende rekruttering, og alle vassdrag med elvemusling skal ha god økologisk tilstand. For Simoa vil det bety at vannkvaliteten må forbedres. Dette innebærer å opprettholde en lav tilførsel av næringssalter (fosfor og nitrogen) og organisk materiale for å hindre eutrofiering av vassdraget. Ovenfor Soneren er forholdene tilfredsstillende, men nedenfor Soneren var det fortsatt periodevis noe høye verdier av totalt fosfor (22–24 μg/l). Ved Åmot er tilførselen av næringsstoff hele tiden høyere enn de anbefalte verdiene på 5–8 μg/l for totalt fosfor og 125 μg/l for nitrat. Dette betyr at det ikke kan forventes å finne unge muslinger i nedre del av vassdraget selv om tilførselen av fosfor har avtatt de siste årene. Turbiditeten bør heller ikke overstige 1 FTU i lengre perioder. Tiltak for å redusere erosjon og avrenning av finpartikulært materiale må derfor prioriteres for å begrense nedslammingen av elvebunnen. Målet må være at Simoa skal oppnå en vannkvalitet som skal tilsvare svært god økologisk tilstand og ligge så nær referansetilstanden som mulig for å oppnå en varig økning i bestanden av elvemusling. Simoa karakteriseres som kalkfattig og humøs. og det er viktig å unngå pH-verdier som er lavere enn (6,2–) 6,4. Tiltak i form av kalking må derfor opprettholdes for å unngå faren for forsuringsepisoder. I 1995 ble det lagt ut 3,8 tonn kalk pr. km2 nedbørfelt i Simoa. I 2000 var kalkbehovet redusert til 2,9 tonn og fram til 2017 ble kalkbehovet redusert ytterligere, til 1,3 tonn kalk pr. km2. Det er nå en tendens til at forsuring igjen skaper problemer for elvemuslingen i Simoa. Det finnes elvemusling i Simoa fra innløpet til Solevatn og nesten ned til Åmot; en elvestrekning på ca. 40 km når vi ser bort fra innsjøene. Det viktigste utbredelsesområdet er imidlertid den 12 km lange strekningen mellom Solevatn og Soneren. I 2017 ble det funnet en gjennomsnittlig tetthet på mer enn tre muslinger pr. m² i de delene av elva som ble undersøkt. Det var bare små forskjeller i fordelingen av muslinger innad i vassdraget sammenlignet med 1995 og 2006. Det er fortsatt en stor bestand av elvemusling i Simoa, og et grovt estimat anslo bestanden til mer enn to og en halv millioner individ i 2017. Det har i mange år vært en overdødelighet av muslinger på strekningen nedenfor Soneren. Tomme skall utgjorde mer enn en firedel av alle muslinger som ble funnet i 2006, og henholdsvis 15 og 11 prosent i 1995 og 2017. Til sammenligning utgjorde de tomme skallene bare 1–4 % av alle muslinger mellom Solevatn og Soneren. Minste musling funnet basert på synlige individer (uten graving i substratet) var henholdsvis 69, 37 og 43 mm i 1995, 2006 og 2017. Hovedvekten av muslinger var voksne i lengdegruppene 110–140 mm. På stasjoner som inkluderte graving i substratet ble det funnet muslinger som var henholdsvis 10 og 13 mm i 2006 og 2017. Andelen muslinger mindre enn 20 mm var om lag én prosent og andelen muslinger mindre enn 50 mm var bare 2–3 %. Den største forskjellen fra 1995 til 2006 var at andelen unge muslinger økte i Simoa. Rekrutteringen var fortsatt for liten til å opprettholde bestanden på lang sikt, men det positive var likevel at det ble funnet muslinger yngre enn ti år på hele strekningen fra utløpet av Solevatn til Kolsrud. Tilveksten til elvemusling samsvarte med endringer i vannkvaliteten i Simoa. Muslingene hadde lavest tilvekst mellom 1975 og 1990, samt etter 2007, mens det var høyest tilvekst mellom 1995 og 2005 da kalkingsaktiviteten var størst i nedbørfeltet. Veksten til muslinger som var

Master's thesis in Urban development and design Befolkningen i Stavanger er forventet å stige mot 160 000 i 2030. Med en økende urban befolkning og begrensede arealressurser er man nødt til å fortette. Den kompakte byen stiller høyere krav til utformingen av våre omgivelser, og med blandede funksjoner bidrar den til mer bærekraftige byer. Mixed-use er svært utbredt innen byplanlegging i dag og handler om å blande ulike funksjoner innen et begrenset område. Mixed-use har to hovedeffekter; redusert transportbehov og vitalitet. Planleggingsprinsippet gir også flere sosiale-, økonomiske og miljømessige fordeler. I denne oppgaven er det undersøkt hvordan mixed-use kan bidra til vitalitet med casestudie St. Olav i Stavanger. St. Olav er et kvartal som ligger sentralt til i Stavanger, og er en del av sentrumsavgrensningen. Kvartalet har blandede funksjoner med hoteller, kontorer, bolig og næring, men vitalitet er fraværende, og stedet oppleves “dødt” og “rolig” for mange. For å undersøke hvordan mixed-use kan bidra til vitalitet er St. Olav analysert gjennom ulike metoder. Gjennom litteraturstudiet er det utarbeidet en mixed-use kriterieliste som er brukt som grunnlag for stedsanalysen av St. Olav, hvor de eksisterende forholdene er registrert og analysert. For å undersøke vitaliteten i kvartalet er det gjennomført en spørreundersøkelse som avdekker bruk og opplevelse av stedet, som er besvart av beboere, arbeidere og besøkende i St. Olav. Stedsanalysen viser at St. Olav ikke tilfredstillende oppfyller kriterielisten, og at det er flere utfordringer. St. Olav har et svært lite mangfold blant beboerne hvor over 50% er 60 år og eldre. Det reduserte mangfoldet skaper en befolkning som er svært begrenset i bruk og ulike preferanser, som i liten grad vil bidra til vitalitet. Det er i tillegg utfordringer ved funksjonsfordelingen i kvartalet. Nesten 40% av det totale BRA utgjør hotell, og disse fremtrer lukkede og bidrar dermed i liten grad til vitalitet i kvartalet. St. Olav har få fasiliteter og publikumsrettede funksjoner er svært begrenset. Gågaten som strekker seg gjennom kvartalet har “publikumsrettede” førsteetasjer, men lokalene er stort sett tomme. St. Olav har få uterom å by på, og med mangelfull kvalitet er det ikke et trivelig og innbydende sted hvor man i særlig grad ønsker å oppholde seg. Resultatene av spørreundersøkelsen viser også hvordan brukerne opplever St. Olav som et dødt og rolig sted hvor det skjer veldig lite, og hvor man ikke har noen særlig grunn til å oppholde seg. For mange av beboerne i nabolagene rundt er St. Olav bare et gjennomfartspunkt på vei til jobb eller Stavanger sentrum. St. Olav har en utfordrende lokasjon og skala, hvor det ligger sentralt, men likevel noe i utkanten av sentrumskjernen. Kvartalet er i tillegg såpass lite at det ikke vil kunne fungere som et selvforsynt kvartal, og vil trolig bli utkonkurrert dersom det skulle tilby de samme fasilitetene som sentrumskjernen. Stedsanalysen og spørreundersøkelsen avsluttes med en konklusjon på hvorvidt de ulike kriteriene er oppfylt, og hvordan sammenhengen mellom mixed-use og vitalitet er. Avslutningsvis presenteres anbefalinger for hvordan mixed-use kan bidra til vitalitet i St. Olav. Anbefalingene er i hovedsak på et strategisk nivå. I St. Olav anbefales det å øke andelen bolig og kontor for å skape en kritisk masse, samtidig som andelen hotell anbefales redusert. Det bør etableres flere målpunkter, både for beboerne men også fasiliteter som kan trekke mennesker på dagtid og spesielt kveldstid. Det anbefales et gjennomgående grøntdrag gjennom kvartalet som forbinder parken ved fylkeskommunen i sør sammen med Breiavannet i nord. Grøntdraget bør deles inn i ulike soner for ulik bruk tilpasset ulike aldersgrupper. Kvartalet anbefales videre delt inn i to soner. Sonen i nord bør ha en høy andel boliger og arbeidsplasser, mens sonen i sør anbefales med en lavere tetthet og større organiske grøntområder for blant annet lek og kulturelle formål. Gjennom en opprusting av hele kvartalet ønskes det å skape et attraktivt sted hvor også unge, par og gjerne barnefamilier kan bosette seg.

Larsen, B.M. 2018. Overvåking av elvemusling i Ogna, Rogaland. Tiltaksovervåking kalking 2017–2018. NINA Rapport 1582. Norsk institutt for naturforskning. Elvemusling har forsvunnet fra mange av de store laksevassdragene på Sør-Vestlandet, og det var også antatt at elvemuslingen i Ogna var utdødd på 1980-tallet på grunn av forsuring. Senere ble den imidlertid gjenfunnet, og etter en kartlegging av restbestanden i 1997–1999 har bestanden blitt overvåket hvert tredje år fram til 2011, og på nytt igjen i 2017–2018. Laksestammen i Ogna var også truet, og det var årlig meldinger om fiskedød på 1980-tallet. Fra 1991 er vassdraget derfor kalket med en kombinasjon av innsjøkalking og dosererkalking. Det har uten tvil vært en positiv utvikling i bestanden av elvemusling i Ogna i forbindelse med disse kalkingstiltakene i vassdraget. Det har vært en reetablering av muslinger i løpet av perioden 1991–2018 på hele strekningen mellom Ualand og Rabalia der det tidligere bare var store og gamle muslinger. I tillegg har det kommet tilbake muslinger både ovenfor og nedenfor kraftstasjonen ved Hetland. I 2008 ble det for første gang påvist vellykket rekruttering ovenfor Øvrabøvatnet, og i 2011 også helt ned mot Hylland bru. Muslinger spres til nye lokaliteter i Ogna hovedsakelig festet til gjellene på laksunger i vassdraget. Det ble i 2018 observert laksunger med muslinglarver på gjellene nedenfor utløpet av Krågevatn i et område der det foreløpig ikke er påvist levende muslinger. Det er i dag påvist elvemusling i Ogna fra utløpet av Krågevatnet til Hylland bru nedstrøms Hetland kraftstasjon. Dette utgjør en strekning på om lag 7,0 km når vi utelater Øvrabøvatnet. Historiske opplysninger tyder imidlertid på at elvemusling var utbredt i hele den lakseførende strekningen i vassdraget tidligere – en strekning på mer enn 30 km. På stasjoner med elvemusling varierte antallet mellom 0,02 og 1,57 individ pr. minutt observasjonstid på fritellingene i 2018. Det var en reduksjon i antall muslinger på en av stasjonene fra 2011 til 2018, men en kraftig økning i antall muslinger på en annen stasjon bidro til at den gjennomsnittlige tettheten på fritellingene likevel ble opprettholdt. Det har vært en økning fra 0,10 individ pr. minutt i 1999 til 0,55 individ pr. minutt i 2018. Som i 2011 ble det også funnet levende elvemusling på alle de fem transektene som undersøkes i Ogna. Det har vært en økning i gjennomsnittlig tetthet fra 0,09 individ pr. m² i 1999 til 0,14–0,16 individ pr. m² i 2005–2018 for de fem transektene. Skallengden til levende elvemusling varierte fra 36 til 159 mm i juni 2018. De fleste muslingene var mellom 105 og 125 mm lange, men det var i tillegg en høy andel muslinger i lengdegruppen 55–70 mm. Da muslingene vokser godt i Ogna, er det antatt at 10 og 20 år gamle har en skallengde på henholdsvis 60 og 100 mm. I 2018 var om lag 8 % av individene 10 år eller yngre. Andelen unge muslinger som har kommet opp i reproduktiv alder har økt de siste årene, og det er vist at graviditetsfrekvensen var høyere hos de unge muslingene sammenlignet med de eldre individene. Laks er eneste vertsfisk for elvemuslingens larver i Ogna («laksemusling»). Selv om antall muslinglarver på laksungene vil variere mellom år, er det nå en større andel av laksungene som er infestert med et stadig høyere antall muslinglarver enn tidligere. En god laksebestand er derfor en forutsetning for å opprettholde en god muslingbestand i elva. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel (0+) og ettårige eller eldre laksunger (≥1+) har vært henholdsvis 40–90 og 10–30 individ pr. 100 m² om høsten i de fleste av årene etter kalking. Mangel på vertsfisk er derfor ikke lenger begrensende for en vellykket rekruttering hos elvemusling i Ogna. Varierende årsklassestyrke hos elvemusling kan være forårsaket av mange faktorer, bl.a. forskjeller i påslag av muslinglarver på laksungenes gjeller og overlevelse av de unge muslingene i de første leveårene. Forsuring og eutrofiering er viktig i denne sammenhengen og dårlig vannkvalitet har antagelig vært den viktigste årsaken til tap av musling i Ogna. Manglende kunnskap om elvemuslingens tålegrenser for ulike vannkjemiske parametere og hvordan disse virker i kombinasjon, gjør at det er usikkert hva som vil være det beste vannkvalitetsmålet for elvemusling i Ogna. Inntil videre er det foreslått å heve pH slik at pH ikke i noen del av året skal være lavere enn 6,4. Samtidig må mengden labilt aluminium reduseres slik at verdiene ikke overstiger 10 μg/l og konsentrasjonen av kalsium kan med fordel være opp mot 2,5 mg/l.

Larsen, B.M. 2018. Elvemusling og fisk i Fulldøla, Telemark. Kartlegging i forbindelse med Follsjå kraftverk. - NINA Rapport 1600. Norsk institutt for naturforskning. Forekomsten av elvemusling i Fulldøla har bare vært kjent siden midten av 1990-tallet. Bestanden var liten allerede da, og kartlegginger utover på 2000-tallet viste at bestanden hadde avtatt ytterligere. Det ble lagt stor vekt på å bevare de resterende individene, og da Follsjå kraftverk ble etablert i 2015 ble det stilt krav om en minstevannføring på 250 l/s hele året og skylleflommer om våren. NINA fikk i 2018 oppgaven med å kartlegge forholdene både for elvemusling og fisk i vassdraget. I tillegg skulle effekten av de pålagte skylleflommene undersøkes. Det totale antall musling lå tett opptil 50 individ i Fulldøla i 2018. I tillegg ble det funnet muslinglarver på ørretunger i alle deler av Fulldøla. Dette var en positiv utvikling for en bestand som tidligere var beskrevet som nær utdødd. Det var to lengdegrupper av elvemusling – en gruppe eldre muslinger som var 100–112 mm, og en gruppe muslinger med skallengde 34–81 mm som alle var et resultat av nyrekruttering. Det ble ikke funnet tomme skall eller skallrester i noen del av elva. Den minste muslingen som ble funnet i Fulldøla i 2018 var sju år gammel (2011–årsklassen). Det var flest muslinger i lengdegruppene 55–65 mm som tilsvarte muslinger som var 11–13 år gamle. Gruppen med unge muslinger var alle yngre enn 17(18)–19 år. Det kan bety at det har vært en liten, men årviss nyrekruttering til bestanden i Fulldøla fra omkring år 2000 og i det minste fram til 2011. Mange av de unge muslingene som ble funnet i 2018 hadde kommet opp i reproduktiv alder, og to (av fem) individer som ble undersøkt, var gravide i august 2018. Det betyr at antall muslinglarver som produseres har økt i de siste årene, noe som samtidig har økt potensialet for at ørretungene i elva blir infestert med muslinglarver. Fulldøla karakteriseres som kalkfattig og klar. Elva blir ikke brukt som resipient, da det ikke finnes bebyggelse eller andre forurensende aktiviteter langs elveløpet og Follsjå er i liten grad påvirket av eutrofiering. Vassdraget har imidlertid i lang tid vært negativt påvirket av sur nedbør og lave pH-verdier i nedbørfeltet. Vannkvaliteten har bedret seg noe over tid, og fra slutten av 1990-tallet har pH i Fulldøla ligget mellom 6,1 og 6,5 ifølge de få prøvene som finnes. I Fulldøla framsto likevel habitatkvaliteten for unge muslinger som dårligere enn forventet. Reduksjonen i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var så vidt under 20 % (god vannkvalitet) bare på én av stasjonene. De resterende stasjonene hadde reduksjon i redoksverdi på 51–63 % som tilsvarer dårlig vannkvalitet. Dårligst habitatkvalitet var det i området der de fleste muslingene ble funnet. Det er derfor et spørsmål om habitatkvaliteten kan ha gått fra å være god i noen år på 2000-tallet til å bli dårligere igjen i løpet av de siste årene. Effekten av en skylleflom ble undersøkt i august 2018 da det ble sluppet to kortvarige flommer (pulser) av tre timers varighet med to timer opphold imellom. Det var størst transport av suspendert materiale (partikler av jordslam, finsand og silt) og organisk materiale (begroing av alger og moser) i forbindelse med det første vannslippet, og turbiditeten gikk ned fra 4,1 FTU i den første pulsen til 1,3 FTU i den andre. Resultatene fra redoksmålinger etter skylleflommen viste at «renseeffekten» i substratet var begrenset bare til de øvre delene av elva selv om elvebunnen generelt så noe «renere» ut i hele elva. Fortsatt var det bare én av stasjonene som hadde EH >400 mV og der reduksjon i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var god (11%). De resterende stasjonene hadde fortsatt en reduksjon i redoksverdi på 48–65 % som tilsvarte dårlig vannkvalitet. Habitatet for ørret ble gjennomgående vurdert som «egnet» (moderate gytemuligheter og noe skjul til stede) på elfiskestasjonene som ble undersøkt i Fulldøla i august 2018. Gjennomsnittlig tetthet av ørretyngel (alder 0+) og eldre ørretunger (alder ≥1+) var henholdsvis 9 og 19 individ pr. 100 m2, og ørretbestanden i vassdraget som helhet klassifiseres etter dette som moderat. I tillegg til ørret ble det funnet ørekyte på alle stasjonene i moderat tetthet (gjennomsnittlig tetthet på 21 individ pr. 100 m2). Ørret er eneste vertsart for elvemuslingens larver i Fulldøla («ørret-musling»). Moderat høy tetthet av ørret er derfor viktig for å sikre reproduksjonen og opprettholde populasjonen av elvemusling. Dessverre var antall ørret på den strekningen av elva der de fleste muslingene sto, vesentlig lavere enn i resten av vassdraget. Dette er det vanskelig å gjøre noe med (f.eks. ved habitatforbedringer). For å øke tettheten av ørret og bedre rekrutteringen hos elvemusling kan det i stedet være aktuelt å flytte 25–50 ørretunger fra andre steder i elva og sette ut på strekningen. Fra 1990 ble avløpet fra Follsjå holdt åpent hele året. På den måten unngikk man det som tidligere ble beskrevet som «tørrlegging av elveløpet» og vannføringen i Fulldøla ble mer stabil gjennom året. De gjenværende elvemuslingene som ble funnet i 2011 stod på relativt stort dyp (1,6–1,9 m). Dette kan støtte oppfatningen om at vannføringen til tider har vært svært lav slik at muslingene bare har overlevd i de dypeste kulpene. Flere av muslingene som ble observert i 2018 sto derimot på grunnere vann, og de fleste unge individene ble funnet på mellom 0,4 og 1,0 m dyp. Det har bare vært to perioder med overvann på Follsjå etter at kraftverket ble startet i 2015. Det meste av tiden har derfor vannføringen vært stabil og lik minstevannføringen. Unntaket var sommeren 2018 da vannføringen måtte reduseres i en periode på nærmere sju uker, og var nede i 90 l/s i seks av disse ukene. Dette kan ha hatt betydning for at habitatkvaliteten (redoksverdier) ble vurdert som dårligere enn forventet i august. Aktuelle tiltak for å opprettholde bestandene av elvemusling og ørret kan etter dette være: • Innsamling og flytting av ørret opp til lokaliteten med elvemusling for at et større antall muslinglarver skal få tilgang på riktig vertsart • Innsamling av stammuslinger for bruk til kultivering og oppdrett av muslinger. Etter to-tre vekstsesonger i anlegg vil disse kunne egne seg for tilbakeføring og utsetting • Flytte en av de to skylleflommene (0,05 mill. m3) om våren til høsten. Vurdere om det i tillegg er bedre med bare en flomtopp med varighet på tre timer hver dag i to påfølgende dager i stedet for to flommer av tre timers varighet samme dag. Forslaget gjelder både vår og høst og baserer seg på at det bare skal brukes samme vannmengde som i dag Andre tiltak som kan være viktige for vannkvaliteten og elvemusling kan være: • Kalking på utløp av Follsjå for å sikre stabil pH på 6,4 eller høyere gjennom hele året i Fulldøla • Unngå hogst langs elveløpet og kjøring med hogstmaskiner som skaper avrenning mot elva. Det har vært en del hogst i nærheten av elva (bl.a. ovenfor Makkhølen), men mulige effekter av dette er ikke undersøkt nærmere • Skaffe tilveie mer generell kunnskap om skylleflommer • Følge opp eventuelle tiltak med etterundersøkelser/overvåking med ny kartlegging av musling (antall og lengdefordeling) og nye redoksmålinger Lokaliteter med overvåking av elvemusling skal undersøkes hvert sjette år i tråd med Norsk standard NS-EN 16859:2017 (Veiledning for overvåking av elvemuslingpopulasjoner (Margaritifera margaritifera) og deres livsmiljø). Det anbefales imidlertid en tettere oppfølging i Fulldøla med nye undersøkelser av elvemusling, fisk og redoksmålinger senest om tre år (2021). I denne treårsperioden bør også ett eller flere av de foreslåtte tiltakene iverksettes.

Larsen, B.M. & Magerøy, J.H. 2018. Elvemusling og fisk i Elstadelva, Nord-Trøndelag. Kartlegging i forbindelse med Knutfoss kraftverk. - NINA Rapport 1451. Norsk institutt for naturforskning. Det ble funnet levende elvemusling på hele strekningen fra Svartfossen ned til samløpet med Namsen, en strekning på om lag 9,5 km. Det er tidligere funnet elvemusling på en 2,5 km lang strekning høyere opp i Møkkelvasselva og i Breivasselv mellom Breivatnet og Møkkelvatnet. Elvemusling har dermed en vid utbredelse i hele nedbørfeltet til Elstadelva. Det ble talt 2526 levende elvemusling og 33 tomme skall på de 18 stasjonene som ble undersøkt i Elstadelva i 2017. Det var ingen overdødelighet av muslinger i noen del av vassdraget, og tomme skall utgjorde bare 1,3 % av det totale antall skjell som ble funnet. På anadrom del av Elstadelva mellom Rossetnes og Knutfossen (strekning 1) ble det til sammen talt opp 48 levende elvemusling på de tre stasjonene som ble undersøkt, tilsvarende en tetthet på 0,4 individ pr. minutt søketid. Dette var vesentlig flere muslinger enn det som er påvist ved tidligere registreringer. Det ble i tillegg funnet et høyt antall muslinglarver på gjellene til ørret på denne strekningen. Det betyr med stor sannsynlighet at det står mange flere muslinger på denne strekningen enn det som ble talt opp. Selv om det finnes både laks og ørret på hele strekningen, ble det bare funnet muslinglarver på ørretungene. Dette gjør at bestanden på anadrom strekning kan betegnes som «ørretmusling». Det ble funnet muslinger mindre enn 50 mm på to av de tre stasjonene. På den regulerte delen av Elstadelva mellom Knutfossen og Hervollhøla (strekning 2) ble det til sammen talt opp 65 levende elvemusling på de seks stasjonene som ble undersøkt, tilsvarende en tetthet på 0,3 individ pr. minutt søketid. Dette var vesentlig flere muslinger enn det som er påvist ved tidligere registreringer. Det ble funnet relativt få muslinglarver på gjellene til ørret på minstevannføringsstrekningen. Dette indikerer at det nok ikke er noen større ansamlinger av muslinger som ikke er oppdaget på strekningen. I lengdefordelingen (N = 59) var minste og største musling henholdsvis 41 og 122 mm lange. Det ble funnet til sammen fire individ som var mindre enn 50 mm (6,8 % av antall muslinger). På de ni stasjonene som ble undersøkt mellom Hervollhøla og Svartfossen (strekning 3) ble det til sammen talt opp 2413 levende elvemusling, tilsvarende en tetthet på 7,5 individ pr. minutt søketid (eller om lag 3,0 individ pr. m²). Det ble funnet et høyt antall muslinglarver på gjellene til nesten alle ørretungene i øvre del av denne strekningen som samsvarte med den høye tettheten av elvemusling. Skallengden til levende elvemusling varierte fra 12 til 126 mm (N = 369). Det var bare fem individ som var mindre enn 20 mm, men i alt 70 individ var mindre enn 50 mm. Dette utgjorde henholdsvis 1,4 og 19,0 % av totalantallet. Dette tegner et bilde av en bestand med god rekruttering. Graving i elvegrusen var imidlertid nødvendig for å avdekke de minste muslingene. I gjennomsnitt var noe over en femdel av muslingene nedgravd i substratet, og andelen nedgravde individ ble større jo større andelen av små muslinger var i vassdraget. Om vi fastsetter økologisk tilstand for Elstadelva basert på elvemusling får vi moderat status både på strekningen mellom Rossetnes og Knutfossen og på strekningen mellom Knutfossen og Hervollhøla, men svært god status på strekningen mellom Hervollhøla og Svartfoss. Laks dominerte i antall på anadrom strekning mellom Rossetnes og Knutfossen (strekning 1). Gjennomsnittlig tetthet av laksyngel (alder 0+) og eldre laksunger (alder ≥1+) var henholdsvis 51 og 14 individ pr. 100 m2. For ørret var tettheten av henholdsvis ørretyngel og eldre ørretunger bare 2 og 1 individ pr. 100 m2. Bestanden av laksefisk klassifiseres etter dette som god. I Elstadelva ovenfor Knutfossen (ikke-anadrom strekning) var gjennomsnittlig tetthet av ørretyngel (alder 0+) og eldre ørretunger (alder ≥1+) henholdsvis 5 og 3 individ pr. 100 m2 i september 2017, og ørretbestanden i vassdraget som helhet klassifiseres etter dette som svært dårlig. Vi skal imidlertid være litt forsiktige når vi tolker resultatet, da klassifiseringen bare er basert på elfiske i ett år. Elstadelva karakteriseres som kalkfattig og humøs. Verdiene av mengde total nitrogen og total fosfor var lavere enn referanseverdien for elvetypen, noe som gir en svært god økologisk tilstand med hensyn til eutrofiering. Forsuring er heller ikke noe problem da vassdraget har en stabil pH på mellom 6,6 og 7,0. Turbiditeten i nedre del av Elstadelva var rundt 1 FTU, og høyere enn i øvre del. Mengde finpartikulært materiale og nedslamming av elvebunnen var også visuelt mer framtredende i nedre del enn i øvre del. Redoksmålingene viste da også at substratet i nedre del hadde mindre vanngjennomstrømning og mangel på oksygen som et resultat av dette. Det er strekningen mellom Knutfoss kraftverk og Hervollhøla som er direkte påvirket av reguleringen i vassdraget. Anleggsvirksomheten i forbindelse med selve kraftanlegget påvirket elva gjennom graving og massetransport når demning, rørgate (1250 m lang) og kraftstasjon ble bygget. Hvordan anleggsarbeidet har påvirket turbiditeten og hvor mye løsmasser som har blitt lig-gende igjen på elvebunnen etterpå, har vi ingen dokumentasjon på. Men siden inngrepet skjedde for mindre enn 10 år siden kan grus, sand, silt, jord og annet finpartikulært materiale fortsatt ligge igjen i elveløpet og være årsaken til at substratet er tettet igjen. Tiltak for å hindre erosjon og tilførsel av silt og annet finpartikulært materiale er imidlertid viktig for å hindre ytterligere nedslamming i den nedre delen av Elstadelva. En regulering av Elstadelva, gjennom byggingen av Knutfoss kraftverk, har ikke vært kritisk for elvemuslingens forekomst i vassdraget som helhet. Bestanden er liten i nedre del, og de naturgitte forholdene gjør at det heller ikke er forventet noen stor bestand i denne delen av elva. De største forekomstene har nok alltid hatt sin naturlige utbredelse høyere opp i vassdraget. Selv om det er redusert vannføring på den regulerte strekningen, har minstevannføringen sikret et tilstrekkelig vanndekt areal for elvemusling og ørret. Det er dessuten fortsatt perioder gjennom året da vannføringen er større enn slukevnen til kraftverket. Høyeste regulerte vannstand for dammen er 91,0 moh. Når damnivået er høyere enn dette vil reell vannføring i elva være høyere, og til tider betydelig høyere, enn minstevannføringen. Hvor mye høyere kan være litt vanskelig å anslå. Det ser likevel ikke ut til at disse flomtoppene er tilstrekkelig store til å unngå nedslamming av substratet. På den regulerte strekningen kan økt vanntemperatur i tillegg medføre større algevekst enn på uregulert del av elva. Resultatet av redoksmålingene viste at bare 15-40 % av målingene hadde tilfredsstillende redokspotensiale i nedre del sammenlignet med 70-100 % av målingene i øvre del. Nedslamming av elvebunnen, som en konsekvens av redusert vannføring, færre «spyleflommer», tidligere anleggsarbeider og en sannsynlig temperaturøkning, er den mest nærliggende årsaken til at bestandene av elvemusling og ørret har lavere økologisk status enn forventet på den regulerte elvestrekningen. Men det er ingen ting som tilsier at det er nødvendig med straks-tiltak for å sikre forekomstene av de to artene. Det kan derfor være fornuftig å avvente eventuelle tiltak til det er gjennomført en ny overvåking begrenset til den regulerte strekningen. Slike undersøkelser foreslås gjennomført om tre år (2020) og vil da bl.a. kunne vise om det har foregått rekruttering på denne strekningen etter regulering. Nyrekrutterte muslinger vil da ha fått tid til å komme seg opp av grusen. Dette vil gi et bedre grunnlag for å vurdere om det i det hele tatt er nødvendig å iverksette særskilte tiltak for å opprettholde bestandene av elvemusling og ørret som er berørt av Knutfoss kraftverk.

Ugedal, O., Bremset, G., Kvingedal, E., Jensås, J.G., Karlsson, S. & Østborg, G. 2018. Fiske-biologiske undersøkelser i Surna i 2016 og 2017. NINA Rapport 1511. Norsk institutt for natur-forskning. I perioden 2002-2017 er det utført undersøkelser i Surna med formål å bedre kunnskapen om bestandsstatus for laks og sjøaure. Kunnskapen skal brukes i vurderinger av relevante kompensasjonstiltak for å bøte på effekter av reguleringsinngrep i vassdraget, ut over da-gens pålegg om utsetting av laksunger og laksesmolt. Reguleringen ble iverksatt i 1968 og berører vannføringen i omtrent to tredjedeler av den lakseførende strekningen i vassdraget. Vannføringen i de midtre deler av Surna mellom utløpet av Rinna og Trollheim kraftverk er betydelig redusert, mens hele vassdragsavsnittet nedstrøms utløpet av kraftverket er påvir-ket av kraftverkskjøringen. Oppstrøms samløpet med Rinna er ikke vassdraget direkte be-rørt av reguleringene. I denne rapporten er det spesielt fokus på de to siste års undersøkel-ser. Laksefangstene i Surna har vært gode i 2016 og 2017. Elvefangsten av laks i 2016 var den aller høyeste vektmessig og den nest høyeste antallsmessig i løpet av perioden 1993-2017. Fangsten av laks i 2017 var også godt over middels målt i samlet vekt, men litt under middels målt i antall individer. Fangsten av storlaks i 2017 var den høyeste både antallsmessig og vektmessig som er registrert i Surna i perioden 1993-2017. Sjøaurefangstene i 2017 var de laveste både antallsmessig og vektmessig i perioden 1993-2017, og også fangstene i 2016 var blant de laveste som er registrert. Sjøaurefangstene økte jevnt på 1990-tallet fram til 2002, og Surna var et betydelig sjøaurevassdrag i lands-målestokk. De største fangstene ble tatt i 2000 og 2001 med mer enn 3 000 sjøaurer per år. Fra 2004 har fangstene avtatt kraftig og bestanden av sjøaure synes å ha avtatt mye i Surna løpet av de siste årene. De siste årene er det innført betydelige restriksjoner på uttaket av både laks og sjøaure i Surna. Fangstene fra de senere år er derfor ikke direkte sammenlignbare med tidligere års fangster. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) har i de senere år gjort vurderinger av gytebestandsmål (GBM) for laks og måloppnåelse i Surna. I siste VRL-rapport ble det vur-dert at høstbart overskudd av laks i perioden 2014-2017 var 71 % av normalt overskudd. VRL konkluderer med at det er fare for at forvaltningsmålet ikke er nådd for laksebestanden i vassdraget, men peker på at oppnåelsen imidlertid var god i 2016 og 2017. I vurderinger etter kvalitetsnormen for villaks har VRL konkludert med at Surna havner i den nest laveste kategorien Dårlig. Dette skyldes en dårlig status for delnormen genetisk integritet fordi det ble funnet innkryssing av rømt oppdrettslaks i villaks fra Surna i intervallet 4 % til 10 % introgresjon. Det er i første rekke oppdrettsrelaterte påvirkningsfaktorer som avgjør status for Surna, men også vassdragsregulering er vurdert å være en påvirkningsfaktor som har liten til moderat negativ effekt på laksebestanden. En sammenligning av sjøaurefangst i Surna med fangsten i andre betydelige sjøaurevass-drag, viser at fangstutviklingen i perioden 1993-2014 har fulgt samme hovedmønster i Surna og Driva. Fra gjennomgående høye nivåer med en topp rundt årtusenskiftet, har det i begge elvene på Nordmøre vært en kraftig nedadgående trend. Restriksjonene i sportsfisket i Surna de senere årene har med stor sannsynlighet også ført til redusert beskatning av sjø-aure, men uten kunnskap om beskatningsrater før og nå er det ikke mulig å tallfeste be-standsnedgangen på en sikker måte. Det foreligger ikke noe grunnlag for å vurdere i hvor stor grad vassdragsregulering har bidratt til denne nedgangen. Ungfiskundersøkelsene har vist at tetthetene av årsyngel gjennomgående er vesentlig høyere nedstrøms enn oppstrømskraftverket. Dette samsvarer godt med gytefiskundersøkelsene i perioden 2009-2014, der det ble registrert vesentlig større mengder sjøaure nedstrøms enn oppstrøms kraftverket. Laksens størrelse-ved-alder har endret seg vesentlig i Surna i løpet av undersøkelsesperio-den 2002-2017. Hos énsjøvinterlaks avtok gjennomsnittsvekta fra begynnelsen av 2000-tallet, og nådde et minimumsnivå i 2007 med bare 1,3 kilo. Deretter økte snittvekta til omtrent samme nivå som ved starten av undersøkelsesperioden, og nådde et maksimumsnivå i 2017 på 2,3 kilo. Hos tosjøvinterlaks har vekten variert mellom 3,5 og 6,1 kilo, mens tresjø-vinterlaks har variert mellom 6,3 og 9,6 kilo. For begge disse gruppene har gjennomsnitts-vekta vært høyest på starten og slutten av undersøkelsesperioden. Endringene i størrelse- ved-alder samsvarer med endringer i andre laksebestander i regionen, og skyldes trolig endringer i laksens oppvekstmiljø i havet. Det har vært en positiv utvikling i gjenfangstraten til smolt utsatt i Surna i 2014 og 2015 etter flere år med svake resultater. I de årene det er dårlig sjøoverlevelse hos utsatt smolt synes-gjenfangstratene for voksen laks som stammer fra énsomrig settefisk å være i samme stør-relsesorden som for smolt. Vurdert ut fra skjellprøvematerialet utgjorde den kultiverte laksen om lag 12 % av totalfangsten i 2017, mot 5-7 % i årene 2014-2016. Det ble funnet årsyngel av laks på alle undersøkte stasjoner i både 2016 og 2017. Ned-strøms Trollheim kraftverk var det vesentlig høyere tetthet av årsyngel i 2017 enn i 2016. Rekrutteringen syntes å være spesielt høy i Lomunda i 2017. Hos eldre laksunger var tettheten forholdsvis lav i 2016 og 2017. Dette kan tilskrives at gyteaktivitetene i 2014 og 2015 synes å ha gitt opphav til to relativt svake årsklasser av laks. Ungfiskundersøkelsene i perioden 2002-2017 har vist at tettheten av årsyngel av aure har vært vesentlig større nedstrøms enn oppstrøms kraftverket. I alle deler av hovedelva er det funnet svært lave tettheter av eldre aureunger på ungfiskstasjonene. Dette kan delvis skyl-des innretningen av undersøkelsen og valg av metoder. I løpet av undersøkelsesperioden har mengden aureunger blitt redusert på stasjonsnettet i hovedstrengen, og denne nedgangen synes å ha skjedd i alle elveavsnitt.

Larsen, B.M. 2017. Overvåking av elvemusling i Norge. Oppsummering av det norske overvåkings-programmet i perioden 1999-2015. - NINA Rapport 1350. 152 s. Rapporten gir en oppsummering av basisundersøkelsen (1999-2005) og første overvåkingsrunde (2005-2015) i alle lokalitetene som har inngått i det nasjonale overvåkingsprogrammet for elve-musling i Norge. Det er undersøkt mellom en og fire overvåkingslokaliteter hvert år siden programmet startet opp i 1999-2000. Det har resultert i at alle 16 lokaliteter nå er undersøkt to ganger i årene fram til 2015. I enkelte lokaliteter har arbeidet strekt seg over to år, som oftest på grunn av høy vannføring som har gjort det nødvendig å forskyve deler av programmet. Undersøkelsesprogrammet har i hoved-sak bestått av tre deler:  Vannkvalitet: Turbiditet, farge, pH, ledningsevne, kalsium, TOC (fra 2011), nitrat, total fosfor, aluminium, jern, flere tungmetaller m.m. I tillegg er det forsøksvis gjennomført måling av redok-spotensiale i substratet i enkelte av lokalitetene.  Fisk: Forekomst og tetthet av laks og ørret (ungfisk), forekomst av muslinglarver på gjellene.  Elvemusling: Tetthet (transekter og fritellinger av 15 minutters varighet), populasjonsstørrelse, lengdemåling av levende musling og tomme skall, bedømmelse av andel nedgravde muslinger, vekstkurve for muslinger opp til 10-25 årsalder, graviditet (andel voksne muslinger med mus-linglarver i gjellene). Som grunnlag for å forvalte biologisk mangfold i Norge har miljøvernmyndighetene laget egne handlingsplaner for en rekke arter, og elvemusling fikk sin egen handlingsplan allerede i 2006. Et nasjonalt overvåkingsprogram for elvemusling ble etablert i 2000, og dette ble senere innlemmet og videreført i handlingsplanen. Når handlingsplanen i løpet av 2017 skal revideres blir det viktig å inkludere en videreføring av overvåkingen av elvemusling i Norge. I forslaget til videreføring som er gitt i denne rapporten er vannkvalitet (innsamling av vannprøver) og ungfiskundersøkelser (tetthet og innsamling for undersøkelse av prevalens og intensitet av mus-linglarver på gjellene) tatt ut av programmet i den ordinære overvåkingen av elvemusling. Basis-kunnskap om vannkvalitet og vertsfisk må imidlertid skaffes tilveie sammen med basisundersøkel-sen (første kartlegging/inventering når lokaliteten etableres i overvåkingsprogrammet), enten som en egen undersøkelse eller gjennom innhenting av resultater fra annen aktivitet i vassdraget. Til sammen ca. 40 lokaliteter skal inngå i det framtidige nasjonale overvåkingsprogrammet:  20 lokaliteter skal undersøkes etter standard overvåkingsmetodikk (jf. CEN standard NS EN 16859:2017). Dette er en videreføring av de 16 vassdragene som inngår i dagens over-våking, og en utvidelse med fire lokaliteter for å tilfredsstille behovet for bedre dekning i regioner som i dag ikke er inkludert. I alle overvåkingselver skal utbredelse, tetthet, leng-defordeling og vekst inngå i programmet. Så langt det er mulig skal også graviditeten sjek-kes. Prosjektet innebærer telling av muslinger i faste transekter i kombinasjon med fritel-linger i tilknytning til transektene og innsamling av muslinger til lengdefordeling som inklu-derer graving i substratet samt måling av redokspotensiale  Utrede aktuelle lokaliteter og etablere et nettverk av 18-24 nye lokaliteter som skal overvå-kes med en enklere metodikk, basert på fritellinger og innsamling av muslinger til lengde-fordeling som inkluderer graving i substratet samt måling av redokspotensiale Lokalitetene som inngår i overvåkingsprogrammet skal undersøkes hvert sjette år (jf. CEN standard NS EN 16859:2017).

Larsen, B.M. & Aspholm, P.E. 2016. Overvåking av elvemusling i Norge. Årsrapport 2015: Karpelva, Finnmark. - NINA Rapport 1240. 42 s. Karpelva hører med blant de vassdragene som fortsatt har en stor bestand av elvemusling, og som i løpet av de siste ti årene også har hatt en økende rekruttering. Holder rekrutteringen seg på dette nivået i årene som kommer vil det også kunne opprettholde bestanden på lang sikt. Slike lokaliteter har høy verneverdi både lokalt og nasjonalt, men også i internasjonal sammenheng er disse av spesiell interesse. I Karpelva finnes det en stor bestand av elvemusling fra utløpet av Evavatnet til utløpet i sjøen (Karpbukt). Sennagrasvatna og elva ovenfor Evavatnet er ikke undersøkt. Med dagens kunn-skap vet vi at elvemusling er begrenset til en ca. 14,6 km lang elvestrekning når vi ikke inkluderer Sennagrasvatna. Det var en gjennomsnittlig tetthet på 2,57 musling pr. m² i 2012-2015. Dette var det samme som i 2005. Det ble beregnet at det til sammen var litt over en million elvemusling i Karpelva. Av disse var om lag en tredel nedgravd i substratet både i 2005 og 2015 slik at den synlige delen av bestanden utgjorde nær 700.000 individ. Selv om estimatet kan være unøyaktig gir det en bekreftelse på at bestanden er stor og potensielt livskraftig. Muslingene i Karpelva vokste dårlig, og årlig tilvekst fra muslingene var fem år til de ble 25 år var bare 2-3 mm. Gjennomsnittlig lengde for fem år gamle muslinger var 4 mm. Den minste muslingen som ble funnet i 2015 var 6 mm, og den var allerede sju år gammel. Ti og 20 år gamle muslinger var henholdsvis 13 og 41 mm lange i gjennomsnitt. Dette betyr at 1,8 og 14,9 % av antall muslinger som ble lengdemålt i 2015 var yngre enn henholdsvis 10 og 20 år. Bestander som har opprettholdt populasjonsstrukturen i lang tid karakteriseres av at noen muslinger skal være yngre enn 10 år, men at minst 20 % av muslingene må være yngre enn 20 år. Andelen muslinger yngre enn 20 år var derfor noe lavere enn ønskelig. Men i 2005 var det ingen muslinger yngre enn 10 år, og andelen muslinger yngre enn 20 år var bare 3,2 %. Det har derfor vært en positiv utvikling i løpet av de siste ti årene. Laks- og ørretunger fra Karpelva som er undersøkt med hensyn til forekomst av muslinglarver på gjellene kan tyde på at laks ikke egner seg som vert for muslinglarvene ovenfor Sennagras-vatna, og at bestanden av elvemusling i øvre del av Karpelva kan karakteriseres som «ørret-musling». Ved utløpet av Sennagrasvatna derimot kan det være en kortere strekning der det finnes både «laksemusling» og «ørretmusling». Lenger ned i vassdraget er laks primærvert, men der er bestanden av ørret så liten at det ikke er avklart hvilken rolle ørret kan ha som vertsfisk. DNA-prøver er bare analysert fra elvemusling samlet inn i nedre del av Karpelva. Muslingene hadde høy genetisk variasjon, og hadde større likhet med andre laksemusling-populasjoner enn med ørretmusling. Observasjonen av at det tilsynelatende er en polarisert infeksjon av musling-larver på enten ørret eller laks i Karpelva gjør det rimelig å legge til grunn dette som et føre-var-prinsipp i det videre forvaltningsarbeidet med elvemusling og dermed sikre gode bestander av ørret i øvre del og laks i nedre del. Karpelva bør fortsatt inngå blant vassdragene som inngår i overvåkingen av elvemusling i Norge. Vassdraget er interessant også i forbindelse med overvåkingen av den langtransporterte tilførselen av forurensning fra Nikel-Zapoljarnij området, da elvemusling er en god miljøindikator. Bestanden av elvemusling er fortsatt stor og livskraftig, rekrutteringen har tatt seg opp i løpet av de siste ti årene og en bestand av elvemusling som opprettholder naturlig rekruttering vil være det synlige beviset på god vannkvalitet og god økologisk status (jf. arbeidet med Vannforskriften).

Larsen, B.M. 2015. Elvemusling i Fusta, Nordland – konsekvenser av rotenonbehandling i vassdraget og tiltak for å sikre bestanden av muslinger. – NINA Rapport 1189. 49 s. Rotenonbehandlinger i elv gir en kortvarig og begrenset skade på elvemusling, og ingen dødelighet er påvist hverken i Fusta eller andre vassdrag som er undersøkt. Rotenonbehandling av de store innsjøene i Fusta derimot ga en akutt dødelighet av elvemusling i hele Fusta, opptil åtte kilometer nedenfor utløpet av Fustvatnet. Status for elvemuslingen i Fusta er at vi nå (2015) har 1) 124 voksne muslinger av opprinnelig Fusta-stamme fordelt på to gode oppvekstområder i elva (forutsatt at alle muslingene har overlevd etter tilbakeføringen fra Herringelva og Baåga i 2014), 2) et ukjent antall ett år gamle muslinger som var et resultat av at ca. 8700 laksunger med muslinglarver på gjellene ble satt ut i Fusta i april 2014, 3) et ukjent antall voksne muslinger i Herringelva og 4) et ukjent antall ensomrige muslinger som kan være et resultat av vellykket reproduksjon og infeksjon av laksunger (naturlig produsert eller resultat av rognplanting eller utsetting) høsten 2014 i Fusta. Denne og tidligere undersøkelser har ikke påvist dødelighet eller forflytning av muslinger i for-bindelse med rotenonbehandlinger i elv på grunn av den relativt korte eksponeringstiden og de lave dosene som er benyttet. Det direkte tapet av muslinger i Fusta begrenset seg til to årsklas-ser av muslinglarver som enten ikke hadde vertsfisk tilgjengelig høsten 2011 og 2012 eller at reproduksjonen ble avbrutt da denne sammenfalt i tid med rotenonbehandlingen (abortering av melke og ubefruktede egg). Det ble observert at muslingene trakk seg sammen og lukket seg når «rotenonskyen» passerte. I Fusta var muslingene negativt påvirket i en periode på opptil 10 timer, og mer enn halvparten av muslingene var helt lukket i en periode på 8,5 timer. Ved rotenonbehandling av innsjøene i Fustavassdraget (Ømmervatnet, Mjåvatnet og Fustvatnet) ble virkningen av giften langvarig, og kontinuerlig tilførsel av rotenonholdig vann til Fusta gjen-nom hele høsten og vinteren 2012/2013 medførte total dødelighet for de gjenværende musling-ene i Fusta. Eksponeringsforsøk viste at muslingene i Fusta overlevde minst en og en halv må-ned etter innsjøbehandlingen, men at de i april 2013 ble gjenfunnet døde. Når elvemusling først har forsvunnet fra en lokalitet finnes det normalt ingen refugier i vassdraget der de har overlevd og som kan gi grunnlag for en reetablering. Tiltak for å bevare muslingene må derfor settes i verk i god tid før en innsjøbehandling kan iverksettes. I Fusta ble det forsøkt å samle inn flest mulig muslinger for omplassering til to sideelver ovenfor innsjøene. Totalt 381 muslinger ble flyttet til Herringelva og Baåga i august/oktober 2012. Fra Baåga kunne det tilbakeføres 102 levende muslinger. I Herringelva ble bare 22 muslinger tilba-keført. En kraftig flom i desember 2013 gravde opp og forflyttet alle utsatte muslinger sammen med store mengder stein, steinblokker og grus, og var en katastrofe for denne delen av tiltaket. Det er fortsatt 89 % av muslingene som ble omplassert til Herringelva som vi ikke kan gjøre rede for. Noen av disse har sannsynligvis overlevd, og kan fortsatt finnes i elva, men på ukjent sted. Et tiltak som imidlertid ble vellykket, var overføring av gravide muslinger til Leirfjord kultiveringsan-legg høsten 2013. De ble satt sammen med laksunger som skulle tilbakeføres til Fusta våren 2014. Dette resulterte i at tilnærmet alle laksungene ble infisert med muslinglarver i løpet av høsten. I mai 2014 var fortsatt mer enn 90 % av laksungene infisert med et gjennomsnitt på 14,5 muslinglarver på hver laksunge. Om lag 8700 laksunger ble satt ut i Fusta 7. mai 2014, og basert på gjennom-snittlig antall muslinglarver på laksungene ble det samtidig satt ut 117.450 muslinglarver med laksungene. Når laks er primærvert for larvene til elvemuslingen blir den særlig sårbar i vassdrag med Gyro-dactylus salaris. Parasitten gir høy dødelighet av laksunger, og har indirekte ført til en reduksjon i rekrutteringen av elvemusling i Fusta. Siden parasitten ble oppdaget i 1980, har bestanden av laks blitt kraftig redusert. Mangel på egnet vertsfisk har i mer enn 30 år redusert rekrutteringen til bestanden av elvemusling som i utgangspunktet var svært liten. Elvemuslingen har imidlertid en lang reproduktiv periode slik at bestanden kan ta seg opp igjen bare tiltak settes inn som øker antall laksunger i Fusta. Når oppvekstforholdene generelt er tilfredsstillende slik som i Fusta, vil de nyetablerte småmuslingene ha en stor mulighet til å overleve og gi opphav til sterke årsklas-ser som er med på å bygge opp igjen bestanden av elvemusling på lang sikt. Elvemusling har sin egen handlingsplan, har status som norsk ansvarsart, er angitt som sårbar på den norske rødlista over truede dyrearter i Norge, er totalfredet mot all fangst og er foreslått av Miljødirektoratet som prioritert art etter Naturmangfoldloven. Dette bør komme tydeligere til ut-trykk under planleggingen av framtidige rotenonbehandlinger eller andre forstyrrelser og inngrep i vassdrag med elvemusling. I Fusta kom arbeidet med kartlegging av bestanden og planlegging av bevaring og reetableringstiltak for sent i gang, og arbeidet ble i noen grad preget av haste-løsninger. I handlingsplanen for elvemusling er målet for arbeidet med forvaltning av elvemusling i et lang-siktig perspektiv at den skal finnes i livskraftige populasjoner i hele Norge. Alle nåværende na-turlige populasjoner skal opprettholdes eller forbedres. Ut fra en slik målsetting er det nødvendig å gjennomføre ytterligere tiltak i Fusta for å øke rekrutteringen, og tiltak som kan bygge opp igjen bestanden av elvemusling. Utplanting av rogn og utsetting av laksyngel vil være ett viktig virke-middel. Om noen av laksungene systematisk ble infisert med muslinglarver om høsten før de ble satt ut i Fusta sent på høsten eller neste vår som ettårige laksunger, kunne det bidra ytterligere til raskere reetablering. På sikt (etter friskmelding av Fusta) kan det også være aktuelt å overføre stammuslinger til oppdrettsanlegget for elvemusling på Austevoll. Det vil gjøre det mulig å pro-dusere et stort antall ettårige eller eldre muslinger for utsetting i Fustavassdraget. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Larsen, B.M. & Karlsson, S. 2016. Elvemusling i Enningdalselva, Østfold. Overvåking av musling-bestanden ved Holtet i 2015 - NINA Rapport 1283. 35 s. Enningdalselva er en av to kjente elvemuslingbestander i Østfold, og inngår i det nasjonale overvåkingsprosjektet for elvemusling i Norge som ett av 16 vassdrag. I forbindelse med undersø-kelser i vassdraget (1996, 2001 og 2008) ble det beskrevet det som kunne være to mulige del-populasjoner av elvemusling i Enningdalselva; en i den øvre delen ved Holtet og en nedenfor Mjølnerødfossen. Muslingene ved Holtet (mellom N. Bullaresjön og Kirkevatnet) skilte seg fra populasjonen som fantes i nedre del av vassdraget ved mindre totallengde (lavere tilvekst) og mindre skallvekt. Det ble antatt at de to populasjonene var genetisk forskjellige. Dette ble underbygget ved at populasjonene hadde forskjellig livssyklus med gytetidspunkt allerede i første halvdel av septem-ber ved Holtet, men ikke før i midten av oktober ved Berby. Muslingene så i tillegg ut til å ha ulik preferanse for laks og ørret som vertsfisk for muslinglarvene; «ørretmusling» i øvre del og «laksemusling» i nedre del av Enningdalselva. Det var en gjennomsnittlig tetthet på 1,85 individ pr. m² i vassdraget i 2008, og bestanden ble esti-mert til om lag 324.000 individ. Det var imidlertid store forskjeller innad i vassdraget, og 93 % av den estimerte bestanden ble funnet på strekningen fra utløpet av Rødsvatnet til Ørbekken. Det var en liten økning i antall muslinger sammenlignet med 2001, men denne økningen var begrenset til strekningen nedenfor Mjølnerødfossen. På strekningen mellom Kirkevatnet og N. Bullaresjön var det derimot vesentlig færre elvemusling i 2008 sammenlignet med 1996 og 2001. Det var en betydelig overdødelighet, og en stor andel tomme skall ble funnet i 2008. Dødeligheten var unormalt høy, og situasjonen ble beskrevet som kritisk for denne delen av bestanden. Forvaltningen følte et behov for å få en oppdatert statusbeskrivelse for bestanden av elvemusling ved Holtet i 2015, og avklare ved DNA-analyser om det var to genetisk forskjellige populasjoner av elvemusling i vassdraget. Resultatet fra overvåkingsundersøkelsen i 2015 bekreftet at antall elvemusling var ytterligere redusert ved Holtet siden 2008, og bare 27 levende individ ble påvist. I løpet av en 20-årsperiode var bestanden nå på det nærmeste borte. Den gradvise reduksjonen i antall musling, og en fortsatt nedgang i årene mellom 2008 og 2015, sannsynliggjorde at det hadde vært en overdødelighet som hadde pågått over flere år. Hva som hadde forårsaket denne langvarige og vedvarende overdødeligheten er fortsatt uklart. DNA-analyser avdekket store genetiske forskjeller mellom muslingene fra Holtet og Berby. Elvemuslingene fra Enningdalselva ved Berby hadde en genetisk karakteristikk som var lik den som er funnet for andre laksemusling-bestander i Norge, mens muslingene ved Holtet var lik den som er funnet for ørretmusling-bestander. Ett av individene som ble funnet ved Holtet hadde imidlertid en sannsynlighet tilnærmet lik null for å høre sammen med de andre individene fra Holtet, men isteden en tilsvarende høy sannsynlighet for genetisk å tilhøre individene fra Berby. Dette individet så dermed ut til å være en første generasjons immigrant fra Berby til Holtet. Det betyr at selv om de aller fleste muslingene ved Holtet ble klassifisert som ørretmuslinger, forekom det også laksemusling i materialet. Slik situasjonen var i 2015 er det kanskje bare ett tiltak som på kort sikt kan klare å ta vare på den siste rest av ørretmusling-bestanden og det genetiske materialet som denne representerer; innsamling av stammuslinger fra Holtet for overføring og oppbevaring (genbank) i kultiverings-anlegget for elvemusling på Austevoll utenfor Bergen. Parallelt med dette må det imidlertid ar-beides videre med å identifisere årsaken til dødeligheten hos elvemusling ved Holtet og et sterkere fokus på å styrke den lokale ørretbestanden. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Saksgård, R. 2016. Ungfiskundersøkelser i Suldalslågen - NINA Kortrapport 23, 14 s. Ungfiskundersøkelser av laks og ørret har vært gjennomført årlig i Suldalslågen siden 1978. Tettheten av årsyngel (0+) av laks har variert en del i denne perioden, men i de tre siste årene har tettheten vært forholdsvis høy. I 2015 var tettheten av årsyngel av laks den høyeste som er registrert i hele perioden, med 60,1 individer pr 100 m2. Tettheten av eldre laksunger har perio-devis vært svært lav, og stort sett mindre enn 10 individer pr 100m2 frem til og med 2010. I de siste to årene har imidlertid tettheten av eldre økt (> 24 laksunger pr 100 m2), noe som samsvarer godt med den økte tettheten av årsyngel. Tettheten av ørretunger har gått kraftig tilbake etter 2005, mens tettheten av eldre ørretunger har vært lav i hele undersøkelsesperioden. Gjennomsnittlig lengde og tilvekst hos ett- og toårige laksunger kan tyde på at veksten er noe bedre i øvre deler av elva sammenlignet med de nederste områdene. En av årsakene til det kan være at det er større tetthet av laksunger nederst i elva sammenlignet med øverst i elva. Drift av næringsdyr fra Suldalsvatnet som kan gi et bedre næringsgrunnlag for laksungene øverst i elva kan også være en årsak til bedre vekst her. Undersøkelsen viser at veksten hos laksungene har hatt en signifikant økning i perioden 1978-2015. Vekstøkningen er mest markant i perioden 2001-2011, og den viktigste årsaken er sannsynligvis høyere temperatur tidlig på sommeren.

Oselvvassdraget hører med blant de få vassdragene i Hordaland der det fortsatt er en meget god bestand av elvemusling. Slike lokaliteter har høy verneverdi både lokalt og nasjonalt. Ved overvå-kingsundersøkelser i 2012 ble det funnet en økning i bestanden av muslinger i Oselva. I all hoved-sak skyldtes dette at andelen unge muslinger hadde økt betydelig siden 2004. Det ble også funnet 11-12 år gamle muslinger i Søftelandselva der det tidligere bare er funnet gamle og aldrende mus-linger. Oselva er varig vernet mot kraftutbygging, og inngår i Verneplan I. Elvestrekningene der elvemusling ble funnet utgjorde ca. 6,9 km til sammen i 2012 fra utløpet av Røykenesvatnet til sjøen, men det er bare sammenhengende utbredelse på 3,4 km av dette (fra Spongo til utløpet i sjøen ved Osøyro). Det var en gjennomsnittlig tetthet på 4,89 musling pr. m² på strekningen mellom Spongo og Osøyro. Bestanden ble beregnet til nær 290.000 synlige elvemusling. Dette estimatet er imidlertid for lavt da alle beregninger av bestandsstørrelse basert på synlige individ underestimerer antall muslinger som faktisk er til stede. Det var en relativt høy andel av muslinger mindre enn 50 mm i Oselva, og vi fant at 21 % av individene kan være nedgravd. Legger vi dette til grunn får vi et korrigert estimat på nær 365.000 elvemusling i Oselva. I tillegg kommer noen hundre levende elvemusling i Hetlestrømmen og Søftelandselva. Selv om estimatet er unøyaktig gir det en bekreftelse på at bestanden fortsatt er stor i nedre del av anadrom strekning. Vi ser imidlertid at bestanden har gått kraftig tilbake både i utbredelse og antall i resten av vassdraget. For mer enn 50 år siden var det i tillegg til mye musling i nedre deler av Oselva også gode bestander i Hetlestrømmen, Storestrømmen, Nordelva og Raudlistrømmen, hele Søftelandselva fra Bergstøvatn til Røykenesvatn, Bahusstrømmen og på Renen i nordenden av Hauglandsvatnet. Tilbakegangen skjedde i hovedsak på 1960- og 1970-tallet. Den yngste elvemuslingen som ble observert i Oselva i 2012 var 5,5 mm lang og hadde bare to vintersoner i skallet. Det ble funnet til sammen 70 individ som var mindre enn 50 mm (13,9 % av totalantallet). Bestander som har opprettholdt populasjonsstrukturen i lang tid karakteriseres av at noen muslinger skal være yngre enn 10 år, og at minst 20 % av muslingene er yngre enn 20 år. Muslingene vokste relativt raskt i Oselva, og 10 år gamle muslinger var ca. 38 mm lange i gjennomsnitt. Ut fra vekstkurven og forventet tilvekst fram mot 20-årsalder vil muslingene ha en skallengde på om lag 85 mm når de er 20 år gamle. Dette betyr at ca. 19 % av muslingene som ble undersøkt i Oselva var yngre enn 20 år i 2012. Ut fra dette oppfyller bestanden svært nær kriteriet til det som betegnes som en livskraftig bestand. Det er likevel knyttet noe usikkerhet til dette siden rekrutteringen ser ut til å variere betydelig mellom år. I et tidlig larvestadium har elvemuslingen et obligatorisk stadium på gjellene til laks i Oselva, og det er viktig å ha en god bestand av laks i hele vassdraget for å opprettholde en god muslingbestand. Ved hjelp av seks kriterier som er viktige for overlevelsen til en populasjon på lang sikt (popula-sjonsstørrelse, gjennomsnittstetthet, utbredelse, minste musling, andel muslinger mindre enn 20 mm og andel muslinger mindre enn 50 mm), kan vi si noe om levedyktigheten og tiltaksbehovet til ulike bestander med elvemusling. Oselva kom ut med 23 av 36 «poeng» i 2012. dette var en økning fra 17 poeng i 2004, og Oselva gikk fra kategorien «sårbar» til «levedyktig». Dette indikerer at opp-vekstforholdene for elvemusling har blitt bedre i Oselva i løpet av 2000-tallet, men tilstanden er ustabil, og kan raskt endre seg i negativ retning igjen om man ikke opprettholder fokuset på tiltaks-siden. Oselva, elvemusling, overvåking, utbredelse, tetthet, lengde, muslinglarver, vertsfisk (laks og ørret) © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Roksdalsvassdraget, og spesielt Åelva, hører med blant vassdragene i Nordland der det fortsatt er en meget god bestand av elvemusling. Slike lokaliteter har høy verneverdi både lokalt og nasjonalt, men også i internasjonal sammenheng. Ved overvåkingsundersøkelser i 2013 ble det funnet flere muslinger på telleflatene enn i 2006, og det var fortsatt en meget høy andel av unge muslinger. Åelva er varig vernet mot kraftutbygging, og inngår i Verneplan IV. Vassdraget fikk dessuten status som nasjonalt laksevassdrag i 2003, som det første i Nordland. Totalt fantes det elvemusling i 9,6 km av Roksdalsvassdraget i 2013 når vi ikke inkluderte innsjøene. Hovedutbredelsen var imidlertid i den 3,2 km lange Åelva. Ovenfor Ånesvatnet var det bare sporadisk forekomst av levende elve-musling, men lokalt en tettere bestand igjen ved utløpet av Bødalsvatnet. Det var en gjennomsnittlig tetthet på 35,9 synlige muslinger pr. m² på strekningen mellom Ånesvatnet og utløpet i sjøen i 2013. Bestanden ble etter dette beregnet til litt i overkant av 1,4 million levende elvemusling. Det ble i til-legg funnet et betydelig antall muslinger som var nedgravd i substratet. Dette var vesentlig unge individ, og bekreftet at det var en meget god rekruttering til bestanden i vassdraget. Når vi tar dette inn i estimatet ble den totale populasjonsstørrelsen beregnet til litt i overkant av 2,5 million elve-musling. Selv om estimatet av antall individ er unøyaktig gir det en bekreftelse på at det var en me-get stor bestand av elvemusling i vassdraget. I Grunnvasselva og Bødalselva ovenfor Ånesvatnet var imidlertid bestanden forsvunnet eller utryddet på nær to kilometer av elvestrekningen. Tettheten av muslinger i resten av Bødalselva var også lav, og bidro lite til det totale antall individ i Roksdals-vassdraget. Den minste elvemuslingen som ble observert i Åelva i 2013 var 6,7 mm lang og hadde fem vinter-soner i skallet. I utvalget til lengdefordelingen (N = 378) ble det funnet til sammen 140 individ som var mindre enn 50 mm (37 % av antallet). Bestander som har opprettholdt populasjonsstruktu-ren i lang tid karakteriseres av at noen muslinger skal være yngre enn 10 år, og at minst 20 % av muslingene er yngre enn 20 år. Muslingene i Åelva hadde en moderat lav tilvekst, og 10 år gamle muslinger var ca. 26 mm lange i gjennomsnitt. Ut fra vekstkurven og forventet tilvekst fram mot 20-årsalder, vil muslingene ha en skallengde på 62-64 mm når de er 20 år gamle. Dette betyr at ca. 45 % av muslingene som ble undersøkt i Åelva var yngre enn 20 år i 2013. Ut fra dette oppfyller be-standen kriteriet til det som betegnes som en livskraftig bestand. Men vi ser likevel at rekrutteringen varierer betydelig mellom år, og i lengdefordelingen var det to markerte topper som representerte sterke og dominerende årsklasser med 10-15 års mellomrom. Det store antallet muslinger bidrar også positivt til å opprettholde en god vannkvalitet i vassdraget. Hvert døgn passerer om lag 50 liter gjennom en voksen musling. Om vi bare antar at halvparten av muslingene er store nok til å klare det (>75 mm), vil det fortsatt bety at en vannføring på 0,7 m3/s hver dag passerer gjennom muslingene og blir renset. I lange perioder med lite vann om sommeren tilsvarer dette den totale vannføringen i vassdraget. Dette kommer igjen bunndyr og fisk til gode, og sikrer gode oppvekstforhold for laksungene. I et tidlig larvestadium har elvemuslingen et obligatorisk stadium på gjellene til laks i Åelva, og det er viktig å ha en god bestand av laks i hele vassdraget også for å opprettholde en god muslingbestand. Åelva, Nordland,elvemusling, overvåking, utbredelse, tetthet, lengde, muslinglarver, vertsfisk (laks og ørret) © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Et studie av bykvalitet ved utbyggingsprosjekter Det har vært et sterkt fokus på fortetting og effektiv arealutnyttelse siden debatten om bærekraftig utvikling ble satt på agenda av Brundtlandkommisjonen. Det er på kommunalt nivå blitt lagt vekt på fortetting men det har vært lite fokus på de utfordringer fortettinger gir (Miljøverndepartementet 2001). Dagens boligutvikling skal ta plass innenfor eksisterende byer og tettsteder og i tilknytning til kollektivknutepunkt. Dette har sin forankring i klimautfordringer og nasjonale retningslinjer og planpolitikk (Miljøverndepartementet 1993). Det er private aktører som står for investering og realisering av prosjekter. Kommuner som står i møte med en stor befolkningsveks har mange utfordringer og interessekonflikter som skal håndteres simultant. Oppgaven forsøker å belyse hvordan det i praksis arbeides med boligutviklig i et studie av bykvalitet. Basert på et teoristudie er det utviklet en oversikt over bykvalitet. Bykvalitetene som blir opparbeidet i seks case er studert og analysert. Resultatene viser at man i dagens praksis fortsatt har en vei å gå med hensyn til forståelse for boligens rolle i byen. Studiet viser at det er en generell innebygd holdning at bokvalitet og bykvalitet ikke er kompatible. Dette står i motsetning til teoristudiet som viser at stedet og tilgjengelighet til funksjoner er avgjørende for bokvalitet. Slik funnene er tolket er praksis i dag til en viss grad begrenset med bakgrunn i sin forståelse for kvalitet og sin mistro til foreneligheten mellom by og bolig. Det er i hovedsak slik at forslagsstillere har et kortere perspektiv enn kommunen og ser dette som en naturlig situasjon. Ved å fordele rollen hvor forslagsstiller håndterer kvalitet innenfor sitt planområde, mens plan- og bygningsetaten må sikre kvalitet på et overordnet nivå i et langtidsperspektiv. Her presenters en påstand om at mangel på forståelse på felles mål om ivaretakelse av samfunnshensyn fører til at løsninger valg i prosjektene er et resultat av kompromiss mellom offentlige ønsker og private forslagsstillers preferanser . Casen presenterer to ulike situasjoner, et område med fem prosjekter som grenser til hverandre og et større prosjekt med en forslagsstiller. Det fører i en viss grad til ulike resultat. Man får en bedre struktur og sammenheng i bebyggelse, funksjoner og utearealer i prosjektet med en forslagsstiller. Mens det i prosjektene i det første området kun tar hensyn i en slik grad at det oppfyller minimumskrav fra kommunen med hensyn til helhet i område og naboklager. Den prosjektbaserte boligutviklingen bør ha en bedre avklaringen av hovedkriterier som forholder seg til områdets utvikling, og et mindre fokus på generelle krav som i realiteten ikke har en direkte betydning for resultatet, som utnyttelse målt i BRA. Påstand for videre forskning er at innholdet i bykvalitetsbegrepet har ikke i tilstrekkelig grad blitt fanget opp i boligutviklingen i dag.

Larsen, B.M., Saksgård, R. & Bjerland, J.M. 2012. Overvåking av elvemusling i Ogna, Rogaland. Tiltaksovervåking kalking 2011. - NINA Rapport 887. 38 s. Det har vært en positiv utvikling for elvemusling i Ogna etter at kalkingen kom i gang i vassdraget i 1991. Det var vellykket rekruttering og reetablering av elvemusling mellom Ualand og Hetland i løpet av 1990-tallet. Men senere har rekrutteringen avtatt, og i 2011 ble det bare funnet to muslinger mindre enn 50 mm (8-9 år gamle individ) i vassdraget. Årsklassene som vokste opp i Ogna på 1990-tallet er imidlertid store og livskraftige, og gjør at mer enn to tredeler av bestanden nå er yngre enn 25 år. «Nye» muslinger har vokst opp i alle områder der det tidligere bare var store og gamle muslinger. I tillegg er muslinger reetablert på hele strekningen mellom Ualand og Rabalia, ved Hetland og nedenfor utløpet av kraftstasjonen ved Hetland. I 2008 ble det for første gang påvist vellykket rekruttering ovenfor Øvrabøvatnet, og i 2011 også helt ned mot Hylland bru. Nødvendige tiltak for å sikre en mer stabil rekruttering av elvemusling kan være å redusere tilførselen av næringsstoff, men viktigere er det å sikre at pH ikke i noen del av året blir lavere enn 6,2 samtidig som mengden aluminium og andre tungmetaller er minimal. Likeledes kan det være nødvendig å øke konsentrasjonen av kalsium til et nivå nær 2,5 mgCa/l eller høyere. En bestand av elvemusling som opprettholder naturlig rekruttering i Ogna vil være det synlige beviset på god vannkvalitet og god økologisk status. Det ble funnet levende elvemusling på 11 av de 12 undersøkte stasjonene i 2011. Dette var en økning i utbredelse sammenlignet med tidligere år, og det ble for første gang funnet levende muslinger ved Hylland bru. Det er dermed påvist elvemusling i Ogna fra innløpet av Øvrabøvatnet til Hylland bru nedstrøms Hetland kraftstasjon. Dette er en ca. 5,8 km lang elvestrekning. Historiske opplysninger tyder imidlertid på at elvemusling tidligere var utbredt i hele den lakseførende strekningen i vassdraget – en strekning på mer enn 30 km. Elvemuslingen forsvant fra store deler av elva i løpet av 1940-, 1950- og 1960-tallet. Årsakene er sammensatte, men graving, kanalisering, intensiv landbruksdrift, perlefiske og forsuring er deler av dette bildet. På stasjoner med elvemusling varierte antallet mellom 0,03 og 2,67 individ pr. minutt observasjonstid på fritellingene i 2011. Det var en kraftig økning i antall muslinger på stasjon 5 som bidro til en økning i gjennomsnittlig tetthet på fritellingene fra 0,27 individ pr. minutt i 2008 til 0,53 individ i 2011. For første gang ble det også funnet levende elvemusling på alle de fem transektene i Ogna. Skallengden varierte fra 45 til 150 mm hos levende elvemusling i Ogna i 2011. Det var bare to muslinger som var mindre enn 50 mm lange, og majoriteten av muslinger var mellom 100 og 110 mm. Det er funnet få muslinger yngre enn 10 år ved de siste undersøkelsene i Ogna. Det betyr at rekrutteringen har vært mye lavere på 2000-tallet enn på 1990-tallet. De sterke årsklassene på 1990-tallet gjør imidlertid at bestanden fortsatt kan betegnes som livskraftig. Andelen unge muslinger som har kommet opp i reproduktiv alder har økt betydelig de siste årene, og det er også vist at graviditetsfrekvensen var høyere hos de unge muslingene sammenlignet med de eldre individene. Totalproduksjonen av muslinglarver har dermed økt, og i 2011 ga dette seg utslag i at en større del av laksungene var infisert med et noe høyere antall muslinglarver. Laks er vertsfisk for elvemuslingen i Ogna, og det er ikke funnet muslinglarver på ørret i vassdraget. En god laksebestand er derfor også en forutsetning for å opprettholde en god muslingbestand i elva. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel (0+) og ettårige eller eldre laksunger (≥1+) har vært henholdsvis 40-90 og 10-30 individ pr. 100 m² om høsten i de fleste av årene etter kalking. Mangel på vertsfisk er derfor ikke lenger begrensende for en vellykket rekruttering hos elvemusling i Ogna. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Den 1,2 km lange Vallaråi, innløp Seljordsvatn i Seljord kommune, har et sterkt modifisert elveleie og vannførings- og temperaturregime, hovedsakelig som følge av reguleringsinngrep, bl.a. betydelig grad av effektkjøring. Elva har en lokal bestand av ørret og (stor)ørret fra Seljordsvatnet som bruker elva som gyteområde. For å vurdere konsekvenser av reguleringsinngrepene og foreslå retningslinjer for framtidige habitat tiltak, ble det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i 2008-2010. Gytebestand av ørret ble systematisk registrert vha. dykking, tetthet og sammensetning av fisk estimert ved elektrofiske på 7 utvalgte stasjoner, og vanntemperatur logget oppstrøms, nedstrøms og i kraftverket. Dykking i perioden september-november 2008-2010 registrerte 10-40 stør ørret (≥ ca 1 kg) på gyteplassene, med betydelige årlige variasjoner. Den mest aktive gyteperioden var i slutten av oktober. Med noen forutsetninger antyder dette en storørretbestand på 50-100 individer. Gyteområdene var de samme fra år til år. Gyteområder er neppe en begrensende produksjonsfaktor. Ved lave vannføringer om vinteren kan deler av gyteområder bli tørrlagt. Beregning av bestandstettheter av ungfisk basert på elektrofiske, viste at ørret er dominerende fiskeart (73 % ), men med stort innslag av ørekyte (24 %). Stingsild og bekkeniøye forkommer i lavere antall. Ørekyte er en innført art, sannsynligvis samtidig med eller i etterkant av reguleringen. Ørekyte konkurrerer med ørret om mat og plass. Det er store forskjeller i fisketetthet på undersøkt elvestrekning, i hovedsak pga ulike habitatforhold. Det ble også påvist store forskjeller i fisketetthet mellom år. Elektrofisket viser en moderat, men varierende tetthet av ørret unger på i gjennomsnitt 32-65 unger per 100m2. Veksten til ørreten på elv er moderat og trolig redusert pga. kaldere vann som følge av reguleringen. Det er ingen indikasjoner på rekrutteringssvikt for ørret, men den kan være redusert som følge av økt dødelighet pga effektkjøringen og mulig økt konkurranse med ørekyte. Tiltak for å bedre oppvekstforholdene for ørret må unngå å favorisere ørekyte og unngå å bidra til større dødelighet som følge av stranding. Aktuelle tiltak er å gjøre strandlinjene mindre rettlinjede og med mer grovt substrat. Det kan også gjennomføres forsiktig senkning av mindre oppvekstområdene som tørrlegges i elveleiet på lav vannføring. Tiltak for å øke veksthastighet til ørretungene vil innebære å heve vanntemperaturen i vekstsesongen. Dette vil i så fall måtte medføre endret manøvrering av vannføring og dermed temperatur.

Larsen, B.M. & Aspholm, P.E. 2011. Overvåking av elvemusling i Norge. Årsrapport 2010: Skjellbekken, Finnmark. - NINA Rapport 729. 26 s. Skjellbekken, som er ett av vassdragene i overvåkingsprogrammet for elvemusling, ble i 2010 undersøkt på nytt. Skjellbekken hører med blant de vassdragene som fortsatt har en god rekruttering og som dermed vil kunne opprettholde bestanden av elvemusling på lang sikt. Slike lokaliteter har høy verneverdi både lokalt og nasjonalt, men også i internasjonal sammenheng. I Skjellbekken finnes elvemusling utbredt fra samløpet med Pasvikelva (Hasetjørna) og opp til et lite tjern nedenfor Skjelvatnet der elvene fra Kiltjørna og Skjelvatnet møtes. Dette er en strekning på ca 9,5 km, og utbredelsen følger i stor grad den marine grensen i området. I tillegg er det påvist elvemusling ca 2 km opp i sidebekken Grakojåkka. Det var en gjennomsnittlig tetthet på 0,70 indi-vid pr. m² i Skjellbekken i 2010, og bestanden ble beregnet til nær 26.700 synlige individ. Bestanden av elvemusling har dermed holdt seg relativt stabil i perioden 1997-2010. De yngste elvemuslingene som ble observert i Skjellbekken i 2010 var seks år. Tilveksten var dårlig, og 10 år gamle muslinger var ikke mer enn 17 mm lange i gjennomsnitt. Men likevel var om lag 6 % av individene som ble funnet yngre enn 10 år, og nærmere 20 % av bestanden var yngre enn 20 år i 2010. Dette er karakteristisk for bestander som har opprettholdt populasjons-strukturen i lang tid. Data fra overvåkingen viser imidlertid at rekrutteringen kan være svakere enn normalt i enkelte år. Dette kommer til uttrykk som perioder med sterke og svake årsklasser. Det var for eksempel en høyere andel av muslinger mindre enn 20 mm i 2010 sammenlignet med 2003. Det var imidlertid få muslinger i lengdeintervallet 25-35 mm i 2010. Dette tilsvarer 12-15 år gamle individer eller årsklassene 1995-1998 som har vært svakere enn normalt. Dette bekrefter også mangelen av muslinger mindre enn 10 mm i 2003. I 2010 ble det igjen funnet flere små muslinger som bare var 6 mm lange. Ørret dominerer fiskesamfunnet i Skjellbekken i de områdene der oppvekstområdene for elvemusling er gunstigst. I andre deler av Skjellbekken kan ørekyt forekomme i tette bestander, og tettheten av ørekyt overstiger tettheten av ørret i disse områdene. Tettheten av ørret er generelt lav i Skjellbekken. Tettheten var i 2003 bare litt høyere enn det som er antatt å være minimum for å opprettholde bestanden av elvemusling på lang sikt. I 2010 var det en reduksjon i antall ørretyngel som gjør at mangel på vertsfisk kan være begrensende for rekrutteringen av elvemusling i deler av elva i enkelte år. Skjellbekken har en naturlig lav tilførsel av næringsstoff og organisk materiale, og hører inn under tilstandsklasse ”meget god” med hensyn til næringssalter. Vannkvaliteten forøvrig er også god med hensyn til forsuring, turbiditet og humusinnhold (farge). Det som imidlertid kan tenkes å ha betydning er innholdet av tungmetaller. Det er kobberverdier som i perioder karakteriserer vassdraget som markert forurenset, og verdiene av nikkel er også noe forhøyet. Dette kan være en effekt av langtransportert forurenset luft, og nedsatt vekst, lavere fekunditet og redusert overlevelse av unge muslinger kan være sannsynlige effekter i enkelte år. I handlingsplanen for elvemusling er målet for arbeidet med forvaltning av elvemusling i et langsiktig perspektiv at den skal finnes i livskraftige populasjoner i hele Norge. Alle nåværende naturlige populasjoner skal opprettholdes eller forbedres. En bestand av elvemusling som opprettholder naturlig rekruttering i Skjellbekken vil være det synlige beviset på god vannkvalitet og god økologisk status.

Tømmervik, H. & Riseth, J. Å. 2011. Historiske tamreintall i Norge fra 1800-tallet fram til i dag - NINA Rapport 672. 36 s. På oppdrag for Direktoratet for naturforvaltning har vi sammenstilt tilgjengelige data for tamreintall i Norge tilbake til 1800-tallet. Datakvaliteten når det gjelder alle reinbeitedistrikter er god tilbake til 1980. I perioden 1945-1965 er det god datakvalitet for distriktene nord for Nord- Trøndelag, mens for perioden 1966-1979 er kvaliteten god for distriktene i Finnmark. For reinbeitedistriktene i Sør-Norge er reintallene fragmentariske, men vi har lyktes med å få fram data på distriktsnivå for 1939, 1950, 1959 og 1969/70. For tamreinlagene har vi data for 1950, 1959/60 og 1969/70. På kommunenivå ble det foretatt reintellinger i forbindelse med jordbrukstellingene i perioden 1907, 1917, 1929 og 1939. Men dette opphørte etter krigen, så vi har beregnet tallene på kommunenivået ut fra reintallene for de ulike reinbeitedistrikt som har områder innenfor de enkelte kommuner. På fylkesnivå har vi relativt gode tall tilbake til 1835 for fylkene fra og med Nord-Trøndelag og nordover, mens det for resterende fylker i Sør- Norge er gode tall fra og med 1907. Gjennomgangen av de historiske tamreintallene for Finnmark viser betydelig variasjon med en nedadgående tendens gjennom første halvdel av forrige århundre til et minimum omkring andre verdenskrig og en stigende trend siden, dog med visse fluktuasjoner. Dagens reintall (2010) i Finnmark har nådd det samme nivået som reintallet rundt 1990. Reintettheten er følgelig svært høy i flere distrikter. Forskning har påvist at virkningene av høyt beitetrykk er forskjellige mellom lavbeiteområder (vinter- og høst) og sommerbeiteområder. I tillegg er det påvist forskjellige effekter mellom sommerbeiteområder med rik vegetasjon, kalkrike områder og i fattig vegetasjon lokalisert på sure bergarter. I lavbeiteområdene er det høye beitetrykket en av flere faktorer i tillegg til klima som har bidratt til vegetasjonsendringer. En viktig endring synes å være varig, nemlig overgang fra lavmark til mark dekket av moser og planter (deriblant skrubbær Cornus suecica) som ikke favoriseres av reinen. Endringene fremmer også etablering av busker, kratt og trær, noe som fører til gjengroing og heving av skoggrensen.

Aggressiviteten og jaktadferden til stor kjølsnegl (Limax maximus; også kalt boakjølsnegl, leopardsnegl, boasnegl, kjellersnegl) og dens effekt på den invaderende arten brunskogsnegl Arion sp., (statusen til dette taksonet er fortsatt usikker, se WINTER m.fl. 2009 og VON PROSCHWITZ OG ANDERSEN 2010), inkludert predasjon, har blitt dokumentert eksperimentelt i feltstudier med manipulert tetthet (ROLLO OG WELLINGTON 1979) og på individuelt nivå under laboratoriebetingelser (WINTER m.fl. 2009). Begge studier indikerte tydelig at territorial- og jaktegenskapene til Limax maximus kunne påvirke populasjoner av den invaderende brunskogsneglen, men det er hittil ukjent om denne effekten bare er målbar under manipulerte betingelser, eller om den også gjelder under naturlige forhold. Andre arbeider (for eksempel ROLLO 1983 og CARLSON 2008) har også antydet at Limax maximus kan fortrenge andre arter av nakensnegler. Store antall brunskogsnegler har vist seg å kunne overmanne og drepe vinbergsnegler (NORDSIECK 2008), men også i dette tilfellet ble brunskogsneglene fortrengt da tettheten av stor kjølsnegl økte (Robert Nordsieck, pers. med.). The number of individuals of the slug genera Limax and were recorded at 47 sites in the counties of Oslo and Akershus. A strong and significant negative correlation between both number and density of the two genera was found. Seen in relation to the documented aggressive behaviour of Limax maximus, it is likely that Limax actively displaces Arion.

Larsen, B.M. 2009. Kalking i laksevassdrag. Effektkontroll 2008 : Overvåking av elvemusling i Ogna, Rogaland. - NINA Rapport 486. 38 s. Det har vært en positiv utvikling for elvemusling i Ogna etter at kalkingen kom i gang i vassdraget i 1991. Det var vellykket rekruttering og reetablering av elvemusling mellom Ualand og Hetland i lø-pet av 1990-tallet. Men senere har rekrutteringen avtatt igjen, og i 2008 ble det ikke funnet muslinger mindre enn 50 mm (8-9 år gamle individ) i vassdraget. Årsklassene som vokste opp i Ogna på 1990-tallet er imidlertid store og livskraftige, og gjør at om lag to tredeler av bestanden nå er yngre enn 20 år. ”Nye” muslinger har vokst opp i alle områder der det tidligere bare var store og gamle muslinger. I tillegg er muslinger reetablert nedenfor utløpet av kraftstasjonen ved Hetland, og i 2008 ble det for første gang påvist ”nye” muslinger ovenfor Øvrabøvatnet. I Ogna forekommer elvemusling i dag fra innløpet til Øvrabøvatnet og ned til Lindtjørnhølen. Dette er en ca 4,8 km lang elvestrekning. Historiske opplysninger tyder imidlertid på at elvemusling tidlige-re var utbredt i hele den lakseførende strekningen i vassdraget – en strekning på mer enn 30 km. Elvemuslingen forsvant fra store deler av elva i løpet av 1940-, 1950- og 1960-tallet. Årsakene er sammensatt, men graving, kanalisering, intensiv landbruksdrift, perlefiske og forsuring er deler av dette bildet. Med en gjennomsnittlig beregnet tetthet på 0,03 muslinger pr. m², er bestanden av elvemusling anslått til mellom 2900 og 4800 individ i Ogna i 2008. Selv om estimatet er unøyaktig gir det en be-kreftelse på at det har vært en økning i antall elvemusling i vassdraget i løpet av de siste 10-15 åre-ne. Ved graving i substratet i 2008 ble det funnet at det i tillegg levde muslinger nedgravd eller gjemt under steiner på elvebunnen. Dette kan utgjøre så mye som 1000 muslinger, og kommer i tillegg til det oppgitte populasjonsestimatet. Laks er vertsfisk for elvemuslingen i Ogna, og det er ikke funnet muslinglarver på ørret i vassdraget. En god laksebestand er derfor også en forutsetning for å opprettholde en god muslingbestand i elva. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel (0+) og ettårige eller eldre laksunger (=1+) har vært henholdsvis 40-90 og 10-30 individ pr. 100 m² om høsten i de fleste av årene etter kalking. Mangel på vertsfisk er derfor ikke lenger en begrensende faktor for vellykket rekruttering hos elvemusling i Ogna. Skallengden hos levende elvemusling i Ogna varierte fra 53 til 152 mm i 2008. Det var med andre ord ingen muslinger mindre enn 50 mm, og hovedvekten av muslinger var mellom 85 og 105 mm. Andelen unge individ økte betydelig fra 1999 til 2002 og videre fram til 2005. I 2005 og 2008 var imidlertid andelen unge individ den samme. I lengdefordelingen fra 2008 var det derfor få muslinger som var yngre enn 10 år. Dette betyr at rekrutteringen har vært svært liten i perioden etter 1998. De sterke årsklassene på 1990-tallet gjør at bestanden fortsatt kan betegnes som livskraftig, men den er samtidig sårbar for små endringer i vannkvalitet som gjør at rekrutteringen reduseres eller stanser opp. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Larsen, B.M. & Eken, M. 2009. Elvemusling i Sogna, Buskerud. Forundersøkelser i forbindelse med utbygging av Rv7 på strekningen Ramsrud-Kjeldsbergsvingene - NINA Rapport 459. 32 s. Fra å være en art i kraftig nedgang og i fare for å dø ut har elvemuslingen nå tatt seg opp igjen i Sogna i de siste 15-20 årene. Arten har reetablert på hele den 6,5 km lange strekningen mellom Heggen og Veksalplassen som er undersøkt i sammenheng med utbygging av ny Rv7 på strekningen Ramsrud-Kjeldsbergsvingene. I 2008 ble det funnet muslinger yngre enn ti år i hele undersøkelsesområdet. Gjennomsnittlig tetthet av elvemusling var 2,2 individ pr. m² i Sogna i 2008. Det var størst antall elvemusling på den 2,3 km lange strekningen mellom Heiern og Veksalplassen. Et grovt estimat anslo bestanden til mer enn 350.000 individ. Muslinger som hadde en skallengde på 85-95 mm var anslagsvis 20 år gamle. Dette betydde at om lag to tredeler av muslingene var yngre enn 20 år i Sogna i 2008. Reetableringen av muslinger sammenfaller i tid med kalkingen som ble intensi-vert i øvre deler av nedbørfeltet fra slutten av 1980-tallet. Det kan derfor se ut til at det er kalking og stadig mindre svovelholdig nedbør som har bidratt mest til den positive utviklingen. Forekomsten av unge muslinger gir vassdraget høy bevaringsverdi. Reproduserende bestander er sjeldne, og vassdrag som har en naturlig tilvekst av unge muslinger blir spesielt verdifulle. Elvemuslingen har et obligatorisk larvestadium på gjellene til ørret i Sogna. For å opprettholde en god rekruttering er det viktig at det samtidig er mye ørret i vassdraget. I 2002 viste fiskeundersøkelser at antall ørret var for lavt til å opprettholde rekrutteringen til elvemusling på lang sikt. I enkelte områder hvor det er mye ørekyte eller der det i tillegg finnes gjedde (nedenfor Heiernfossen) kan antall egnet vertsfisk derfor være begrensende for rekrutteringen av elvemusling. Forholdene i Sogna kan fortsatt være noe ustabile da det ikke ble observert muslinger mindre enn 25 mm i 2008. Selv om de små muslingene kan være vanskelige å oppdage var de underrepre-sentert i materialet, og det kan se ut til at rekrutteringen har avtatt igjen i de siste årene. Fortsatt kalking samt en reduksjon i turbiditet og mengde næringssalt, som også påvirker rekruttering og overlevelse hos elvemusling, vil være de viktigste tiltaksområdene for å opprettholde og styrke re-etableringen av elvemusling i Sogna. På grunn av de mange ravinedalene som den planlagte veien mellom Ramsrud og Kjelds-bergsvingene vil krysse vil det oppstå omfattende skjæringer og fyllinger langs hele traséen. Fordi store jordarealer blottlegges i anleggsperioden vil det kunne oppstå betydelig avrenning av løsmasser til Sogna. Høy turbiditet (stor transport av finpartikulært materiale) og høy tilførsel av næringsstoffene fosfor og nitrat (sprengstoffrester) fra anleggsområdet kan derfor virke ne-gativt på muslingene. I forbindelse med anleggsarbeidene med den nye Rv7 vil derfor alle tiltak som begrenser eller helt ut hindrer avrenning av erosjonsmateriale fra skjæringer og fyllinger være det viktigste. Størst partikkelavrenning vil det være under anleggsperioden, og i tiden fram til vegetasjon har blitt etablert i skjæringer og fyllinger. elvemusling, overvåking, utbredelse, tetthet, lengde, muslinglarver, ørret, Sogna, freshwater pearl mussel, monitoring, distribution, density, length, mussel larvae, Brown trout, River Sogna © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

El-fiske er et viktig verktøy i studier av elvelevende fisk. Metoden har bred anvendelse fra ren innsamling av fisk til tetthets- og bestandsestimater. I dag brukes tetthetsestimater rutinemessig i bestandsovervåkning av anadrome laksefisk. Til tross for at metoden i utgangspunktet framstår som relativt enkel, krever kvantitativt el-fiske god kunnskap om praktisk gjennomføring, forutsetninger og statistikk. I denne rapporten sammenfatter og diskuterer vi problemer og muligheter ved el-fiske av laksefisk. Vi tar opp viktige moment ved el-fiske som metode - både den praktiske gjennomføringen samt statistiske betraktninger og usikkerhet. Vi tar også opp effekter av miljøvariasjon, sesongog habitatforhold. Deretter ser vi på nye muligheter for el-fiskemetodikken knyttet til estimat av rekruttering og oppskalering fra prøvefelt til elvenivå, som kan bidra med ny kunnskap av relevans for moderne forvaltning av villaksen i Norge (og andre steder). Vi avslutter med etiske betraktninger ved å bruke el-fiske. Hvilke skader kan fisk utsettes for, og hvor stor er dødeligheten? Finnes det alternativer? Norge, elektrisk fiske, laks, metodikk, statistikk, populasjon, tetthet, forvaltning, etikk, Norway, electrofishing, salmon, methods, statistics, population, density, management, ethics © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Larsen, B.M. 2006. Elvemusling Margaritifera margaritifera i Hurum og Røyken kommuner med hovedvekt på forekomsten i Årosvassdraget, Buskerud - NINA Rapport 148. 32 s. Det er et nasjonalt miljømål å ta vare på det biologiske mangfoldet. Det gjennomføres for tiden kartlegging innenfor alle landets kommuner, og det arbeides for å tilrettelegge opplysningene for bruk i arealforvaltningen. I forbindelse med dette arbeidet i Røyken og Hurum kommuner fikk NINA i oppdrag å se spesielt på forekomsten av elvemusling. I Åroselva skulle det i tillegg fokuseres på tetthet, lengdefordeling og bestandsstørrelse av elvemusling i vassdraget. I Hurum og Røyken kommuner fantes det i gamle kilder opplysninger om elvemusling i Årosel-va og Skithegga samt øvre deler av Sageneelva (= Ustadelva). Det ble gjennomført befaringer, elfiske og undersøkelser i Årosvassdraget, Sætreelva, Sageneelva og Knattvollbekken i løpet av 2005. Det ble bare funnet elvemusling i deler av Årosvassdraget. I dette vassdraget hadde elvemusling tidligere en sammenhengende utbredelse fra Heggsjø øverst i Kjoselva, gjennom hele Skithegga, Grodalselva og Åroselva til utløpet i sjøen ved Åros. Dette utgjorde om lag 32 km elvestrekning når innsjøer og dammer er trukket fra. Utbredelsen i dag utgjør bare ca 10 % av dette. Det er mange faktorer som har spilt en rolle i denne utviklingen, men bygging av dam-mer, kraftig eutrofiering og nedslamming av elvebunnen synes å være av overordnet betyd-ning. Tidligere ble også bestanden av elvemusling påvirket ved perlefiske, og plukking av skjell kan ha vært medvirkende til å redusere bestanden etter hvert som rekrutteringen også gikk tilbake. I øvre del av Kjoselva i Årosvassdraget ble det funnet muslinglarver fra elvemusling på nesten all ørretyngel (0+) og ettårige ørretunger (1+). Det kunne være så mye som 500-1000 musling-larver på enkelte ørret. Ørret kan være med på å spre muslingens larver til nye oppvekstområ-der. Dette kan øke utbredelsen til elvemusling i Kjoselva så sant det settes i verk tiltak som bedrer vannkvaliteten nedover i vassdraget. Bestanden i Kjoselva er i dag beregnet til ca 4000 elvemusling når vi tar hensyn til at en del individer kan leve nedgravd i substratet. Det var stedvis store ansamlinger av elvemusling, og gjennomsnittlig tetthet ble estimert til 0,8 individ pr. m². Et utvalg på 108 levende elvemusling varierte i lengde fra 40 til 103 mm. Nærmere en femdel av disse var mindre enn 50 mm, men ingen var mindre enn 20 mm. Det minste individet som ble observert i Kjoselva var 33 mm. Kjoselva er en liten elv som er i faresonen på grunn av noe svak rekruttering og overvekt av eldre muslinger. Andelen små muslinger kan være for liten til å opprettholde bestanden på lang sikt, og det bør opprettes et overvåkingsprogram i vassdraget. I selve Åroselva ble det bare observert tre levende elvemusling på to avgrensede punkt i elva, og sannsynligvis er det bare noen titalls levende individer i hele elva. Tomme skall eller skall-rester ble imidlertid funnet flere steder både i Grodalselva og Åroselva, og viser at arten for en del år siden forekom spredt i hele denne delen av vassdraget. Det er vanskelig å tenke seg effektive tiltak i Åroselva som kan redde elvemuslingen fra å forsvinne hvis bestanden er så liten som den virker. Det bør imidlertid gjennomføres supplerende undersøkelser med grundigere søk på enkelte sentrale lokaliteter for å bringe dette på det rene. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Jonsson, B. og Jonsson, N. 2005. Sjøørretovervåkning i bekker langs Skagerrakkysten: Situasjonen i 2004. - NINA Rapport 24. 14 s. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Larsen, B.M., Berger, H.M., Forseth, T. & Johnsen, B.O. 2005. Yngel- og ungfiskundersøkelser i nedre del av Kvina (Vest-Agder) i 2004. - NINA Rapport 5. 28 s. Rapporten gir en nærmere beskrivelse og vurdering av fiskebestandene og oppvekstforholdene for laks og ørretunger i Kvina i området nedstrøms terskelen ved stadion. Et hovedaspekt har vært å vurdere om strekningen har leveområder for alle aldersog størrelsesgrupper av ungfisk slik at den gyting som foregår gir den forventede smoltproduksjon. Det ble gjennomført elektrisk fiske på 25 stasjoner, og det ble registrert moderat høye tettheter av årsyngel i deler av området. Tettheten var lavere enn forventet fra tidligere års undersøkelser, noe som kan tyde på at noe rogn var frosset inn/tørket vinteren 2003/04. Det kan imidlertid synes som om den største flaskehalsen for området er mangel på gunstige oppvekstarealer når laksungene blir eldre og større. Det ble bare funnet om lag 10 % av det antall potensiell smolt som en kunne forvente ut fra tettheten av årsyngel både i 2004 og tidligere år. Laksunger som var 100 mm eller større (som sannsynligvis blir smolt året etter) ble da også bare funnet på noen få av stasjonene, og mest på et lite område i og rett nedenfor terskelen. Dette kan tyde på at de eldre laksungene har få gode oppholdssteder på strekningen. Årsaken er trolig mangel på større steiner som gir skjul for fisken. Resultatene tyder på at det enten er en overdødelighet av eldre laksunger i området eller at fisken vandrer opp over terskelen, og til de mer egna områdene ovenfor Liknes sentrum. Ørretyngel forekom spredt og i lite antall, og den høyeste tettheten av både ørretyngel og eldre ørretunger ble funnet i området like nedenfor terskelen. Antall gytefisk i området ser ut til å være tilstrekkelig til å fylle opp området med årsyngel, selv om rekrutteringen ser ut til å variere med varierende vinterforhold. Fysiske tiltak som sikrer permanent vanndekte gyteområder og gir bedre oppvekstforhold for større laksunger, vil gi økt smoltproduksjon i området. God spredning av gytefisk innad i vassdraget er imidlertid viktig for totalproduksjonen av fisk. Tidligere undersøkelser har vist at de beste oppvekstområdene for alle alders- og størrelsesgrupper av fisk i dag ligger lengre opp i vassdraget, men at det er begrensede gyteområder der. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Larsen, B.M. 2005. Overvåking av elvemusling Margaritifera margaritifera i Norge: årsrapport 2003. - NINA Rapport 37. 55 s.