Search

Bakgrunn: I takt med økende migrasjon til Norge har flere interessert seg for helseutfall hos gravide mødre og deres avkom og flere studier har beskrevet ulikheter i helse mellom etniske grupper. STORK-Groruddalen studien inkluderte 823 gravide kvinner fra en rekke ulike etniske grupper ved tre helsestasjoner i Groruddalen, Oslo. Vi har i denne oppgaven undersøkt noen viktige svangerskapsutfall blant deltakerne i de største etniske gruppene i studien. Mål: Vi ønsket å undersøke og beskrive mulig assosiasjoner mellom etnisitet og noen utvalgte svangerskapsutfall, med utgangspunkt i data samlet inn i STORK-Groruddalen studien mellom 2008-2010. Metode: Deltakerne ble inndelt i syv grupper basert på etnisitet definert som fødeland eller mors fødeland. Vi har fremstilt antall og regnet prosentvis fordeling. Sammenlikninger mellom gruppene er gjort med statistikkprogrammet SPSS og regnearket Excel. Litteratur er hentet ved søk i PubMed, UpToDate og Tidsskrift for Den norske legeforeningen. Resultater: Våre analyser viste tendenser til forskjeller i forekomst og risiko for flere ulike svangerskapsutfall mellom etniske grupper. Noen av disse forskjellene er kjent fra før og beskrevet i tidligere publikasjoner. Kvinner med bakgrunn fra Øst- og Sør-Asia fødte signifikant flere barn med lav fødselsvekt (SGA, small for gestational age) og kvinner med bakgrunn fra Sør-Asia, Midtøsten/Sentral-Asia og Afrika hadde flere tilfeller med svangerskapsdiabetes ved sammenligning mellom de etniske gruppene. Andelen som fikk større blødning postpartum og som fødte barn med høy fødselsvekt (LGA, large for gestational age) var høyere hos kvinner med bakgrunn fra Norge og andre vestlige land og Øst-Europa, sammenliknet med de andre gruppene. Kvinner med bakgrunn fra land utenfor Europa hadde færre elektive keisersnitt, og det var ikke-signifikante trender som kan indisere ulik forekomst av overtidig fødsel, vakuum-forløsning, mekoniumtilblandet fostervann og bruk av epidural mellom gruppene. Konklusjon: Basert på data fra STORK-Groruddalen studien fant vi tegn til noen ulikheter i svangerskapsutfall mellom kvinner fra ulike etniske grupper som gikk til svangerskapskontroll ved tre helsestasjoner i Groruddalen, Oslo. Flere av trendene for ulikheter mellom gruppene var ikke signifikante, trolig grunnet små grupper.

Bakgrunn: I takt med økende migrasjon til Norge har flere interessert seg for helseutfall hos gravide mødre og deres avkom og flere studier har beskrevet ulikheter i helse mellom etniske grupper. STORK-Groruddalen studien inkluderte 823 gravide kvinner fra en rekke ulike etniske grupper ved tre helsestasjoner i Groruddalen, Oslo. Vi har i denne oppgaven undersøkt noen viktige svangerskapsutfall blant deltakerne i de største etniske gruppene i studien. Mål: Vi ønsket å undersøke og beskrive mulig assosiasjoner mellom etnisitet og noen utvalgte svangerskapsutfall, med utgangspunkt i data samlet inn i STORK-Groruddalen studien mellom 2008-2010. Metode: Deltakerne ble inndelt i syv grupper basert på etnisitet definert som fødeland eller mors fødeland. Vi har fremstilt antall og regnet prosentvis fordeling. Sammenlikninger mellom gruppene er gjort med statistikkprogrammet SPSS og regnearket Excel. Litteratur er hentet ved søk i PubMed, UpToDate og Tidsskrift for Den norske legeforeningen. Resultater: Våre analyser viste tendenser til forskjeller i forekomst og risiko for flere ulike svangerskapsutfall mellom etniske grupper. Noen av disse forskjellene er kjent fra før og beskrevet i tidligere publikasjoner. Kvinner med bakgrunn fra Øst- og Sør-Asia fødte signifikant flere barn med lav fødselsvekt (SGA, small for gestational age) og kvinner med bakgrunn fra Sør-Asia, Midtøsten/Sentral-Asia og Afrika hadde flere tilfeller med svangerskapsdiabetes ved sammenligning mellom de etniske gruppene. Andelen som fikk større blødning postpartum og som fødte barn med høy fødselsvekt (LGA, large for gestational age) var høyere hos kvinner med bakgrunn fra Norge og andre vestlige land og Øst-Europa, sammenliknet med de andre gruppene. Kvinner med bakgrunn fra land utenfor Europa hadde færre elektive keisersnitt, og det var ikke-signifikante trender som kan indisere ulik forekomst av overtidig fødsel, vakuum-forløsning, mekoniumtilblandet fostervann og bruk av epidural mellom gruppene. Konklusjon: Basert på data fra STORK-Groruddalen studien fant vi tegn til noen ulikheter i svangerskapsutfall mellom kvinner fra ulike etniske grupper som gikk til svangerskapskontroll ved tre helsestasjoner i Groruddalen, Oslo. Flere av trendene for ulikheter mellom gruppene var ikke signifikante, trolig grunnet små grupper.

I Norge er det årlig 300–400 kvinner med epilepsi som gjennomfører svangerskap. Med god oppfølging før, under og etter svangerskapet, kan de fleste ha en ukomplisert graviditet. Epileptiske anfall kan forebygges med antiepileptika, men det er knyttet risiko for teratogenisitet ved bruk av disse under svangerskapet. Valproat (VPA) er et eldre antiepileptikum med god effekt mot de fleste former for epilepsi. VPA er kontraindisert ved graviditet da det er forbundet med nevralrørsdefekter og nedsatte kognitive funksjoner i barnet. Lamotrigin (LTG) er et nyere bredspektret antiepileptikum, som er regnet som et tryggere alternativ ved behandling av epilepsi under svangerskapet, og det er usikkert om prenatal eksponering medfører teratogenisitet. Fosterets hjerne er under utvikling og er derfor ekstra sensitiv for unormal påvirkning. Det må derfor vurderes nytte/risiko for antiepileptisk behandling opp mot eventuelle konsekvenser av et epileptisk anfall i mor. På bakgrunn av dette ble det ønsket å undersøke effekter av VPA og LTG under nevroutviklingen. Det ble utført viabilitetsstudier i kornceller isolert fra lillehjernen i kyllingembryo, samt i de nevronliknende cellelinjene SH-SY5Y- og PC12-celler. Dette skulle avdekke legemidlenes eventuelle endringer i viabilitet i celler eksponert in vitro. I tillegg ble det studert kalsiuminfluks i kyllingkornceller eksponert på dag in vitro 3 (DIV3) eller DIV4, ettersom kalsium blant annet medierer migrering av nevroner; en viktig prosess under nevroutviklingen. Kyllingkornceller ble også undersøkt for endringer i proteinuttrykk, enten etter eksponering in vitro eller etter eksponering av kyllingembryo in ovo. Det ble sett at VPA øker viabilitet i kyllingkornceller og udifferensierte SH-SY5Y-celler ved eksponering for kliniske konsentrasjoner in vitro. LTG i kliniske konsentrasjoner ga ingen endring i viabilitet i de undersøkte celletypene, og andre eventuelle effekter av LTG må derfor undersøkes videre. Det var varierende sensitivitet i de ulike celletypene ved eksponering for LTG i konsentrasjoner over det terapeutiske området. Ved eksponering av kyllingembryo for VPA in vivo, ble det sett økt uttrykk av PAX6 på DIV1, som sammen med ingen endring i PCNA-uttrykk er forenlig med nevroprotektiv effekt av VPA. I videre studier er det interessant å finne mekanismer bak den beskyttende effekten til VPA. For å forbedre dyrevelferd ved bruk av kyllingembryo som modellsystem, bør det undersøkes om korncellene har tilsvarende respons ved eksponering in vitro og in vivo slik at eksponeringen kan utføres uten å eksponere levende embryo.

BACKGROUND Physical activity during pregnancy is important for maternal and offspring health. Optimal conditions during pregnancy may help reduce the burden of noncommunicable diseases. National and international guidelines recommend at least 150 minutes of physical activity of at least moderate intensity per week. To optimize physical activity in pregnant women, it is important to identify factors associated with higher levels of physical activity. OBJECTIVE This study aimed to explore types and levels of physical activity in midpregnancy in Norway and Sweden and to identify factors associated with higher levels of physical activity. MATERIALS AND METHODS From the population-based mother-child cohort Preventing Atopic Dermatitis and Allergies in Children study recruiting 2697 women in Norway and Sweden from 2014 to 2016, we included 2349 women who answered an electronic questionnaire at enrollment in midpregnancy. Women were asked about regular physical activity in the last 2 weeks of pregnancy and afterward for types and levels of physical activity in pregnancy and before pregnancy and socioeconomic status, lifestyle, and maternal health. Logistic regression analyses were used to identify factors associated with higher levels of physical activity in pregnancy, defined as >30 minutes per session of ≥2 times per week of moderate- or high-intensity brisk walking, strength training, jogging, and bicycling. RESULTS No regular physical activity during the last 2 weeks before answering the questionnaire at midpregnancy was reported by 689 women (29%). In this study, 1787 women (76%) reported weekly strolling during pregnancy. Regular physical activity at least twice weekly in the first half of pregnancy was reported as brisk walking by 839 women (36%), bicycling by 361 women (15%), strength training by 322 women (14%), and other activities by

Bakgrunn: Korsrygg- og/eller bekkenleddsmerter er en vanlig svangerskapsrelatert plage, og omtrent 50% av alle kvinner opplever slike smerter i løpet av svangerskapet, om lag 20% av dem har bekkenleddsmerter. Prognosen er god, men for en del kvinner vedvarer smertene etter fødsel. De europeiske retningslinjene for behandling av bekkenleddsmerter anbefaler å gi kvinnene grundig informasjon og individuelt tilpasset treningsprogram, veiledet av fysioterapeut. Trenden i behandlingsmiljøet har vært individualisert behandling, men blant avtalefysioterapeuter har bruken av gruppebehandling økt. Det er begrenset kunnskap om effekt av gruppetrening for kvinner med bekkenleddsmerter, og vi mangler også kunnskap om gruppetrening sett fra perspektivet til kvinnene som deltar. Formål: Hensikten med studien var å belyse hvordan kvinner med bekkenleddsmerter opplever å delta i gruppetrening. Metode: En kombinasjon av observasjon og intervju ble valgt. Det ble observert fem gruppetreninger, for å få innledende kunnskap om gruppene. Fire av kvinnene som deltok ble intervjuet om deres opplevelse av å delta i gruppetrening. Intervjuene ble transkribert, og analysert ved hjelp av tematisk analyse. Det teoretiske rammeverket var Goffman sin teori om rollespill i det daglige. Resultat: Analysen kom frem til to temaer: 1) Veien inn i gruppetrening, og 2) Stilen i gruppen. Det første tema handler om hvordan kvinnene opplevde at det å ha bekkenleddsmerter kolliderer med rammen for rollen som moderne gravid kvinne eller nybakt mor ute i samfunnet. Det andre tema handler om hvordan kvinnene opplever rammen i gruppen som helt annerledes. I gruppen opplevde kvinnene at de hadde noen å samarbeide med om rollen som gravid og mor med bekkenleddsmerter, og de følte seg trygge i rollen som pasient. De sosiale reglene, «Her tar vi utgangspunkt i oss selv» og «Her konkurrere vi ikke», ivaretok kvinnenes verdighet og gjorde det mulig å glemme seg selv og konsentrere seg om rollen som gravid eller mor, og rollen som aktiv kvinne. Konklusjon: I oppgaven drøftes hvordan kvinnenes opplevelse av å være gravid eller nybakt mor med bekkenleddsmerter fremhever ulike forventninger og aktuelle diskurser knyttet til gravid kvinners deltagelse i samfunnet, og til barselrollen. Funnene viser at kvinnene opplever gruppen som et trygt sted å trene, hvor de møter andre i samme situasjon, og hvor de føler de blir ivaretatt av fysioterapeuten. Sammen skaper kvinnene en «tredje rolle», som de opplever mangler ute i samfunnet, hvor deres behov for tilpasning og hensyn i forbindelse med svangerskapet og fødsel blir ivaretatt. Gruppetrening for denne pasientgruppen kan, i tillegg til å tilby en treningsintervensjon som kan føre til bedring, derfor fungere som et uformelt hjelpesystem for kvinnenes «skjøre Selv».

Bekkenledd- og/eller korsryggsmerter relatert til svangerskap er en av de vanligst rapporterte muskel- og skjelettplager i flere land. Kunnskapen om årsakene er imidlertid mangelfull. Tilnærmet 84 % av kvinnene i Nepal er aktiv i jordbruk, hvilket utsetter kvinnene for høy vektbelastning og fysisk anstrengende arbeid, som er vist å være assosiert med bekkenledd- og/eller korsryggsmerter. Det foreligger ingen litteratur som omhandler bekken- og/eller korsryggsmerter og fysisk anstrengende arbeid i Nepal. Hensikt: Å undersøke om gravide kvinner i jordbruk skiller seg fra kvinner som ikke jobber i jordbruk innen sosiodemografiske og helserelaterte faktorer. Å undersøke om jordbrukskvinner med bekkenledd- og/eller korsryggsmerter skiller seg fra jordbrukskvinner som ikke har smerter. Videre undersøke om ulike arbeidsrelaterte faktorer innen jordbruk var assosiert med bekkenledd- og/eller korsryggsmerter. Metode: En tverrsnittstudie med standardiserte spørreskjema ble besvart av 1284 kvinner som møtte til svangerskapskontroll ved to sykehus i Nepal. Videre besvarte 195 jordbrukskvinner spørsmål tilknyttet arbeidsrelaterte faktorer i jordbruk. Kjikvadrat-test og Mann Whitney-test ble benyttet for å analysere forskjellene mellom kvinnene i jordbruk og kvinnene som ikke jobbet i jordbruk, og mellom jordbrukskvinnene med bekkenledd- og/eller korsryggsmerter og jordbrukskvinnene uten smerter. Multippel logistisk regresjonsanalyse ble benyttet for å finne arbeidsrelaterte variabler som var assosiert med bekkenledd- og/eller korsryggsmerter. Resultater: Kvinnene i jordbruk hadde lavere inntekt, utdanningsnivå og vekt. Flere bodde i felles familiesammensetting og hadde flere barn. De var av lavere kaste og hadde lavere helserelatert livskvalitet. Flere hadde smerter relatert til iliosakralleddene. Jordbrukskvinnene med bekkenledd- og/eller korsryggsmerter hadde høyere utdanningsnivå, lavere helserelatert livskvalitet og flere rapporterte moderat til høyt symptomnivå på depresjon. Jordbrukskvinner som anga å passe barn hadde lavere odds for å få bekkenledd- og/eller korsryggsmerter. Konklusjon: Jordbrukskvinnene skilte seg fra de som ikke drev jordbruk ved å ha lavere inntekt, vekt, utdanningsnivå og helserelatert livskvalitet. De var i lavere kaster, bodde i felles familiesammensetting og hadde flere barn. De hadde mer smerter relatert til iliosakralleddene. Jordbrukskvinnene med bekkenledd- og/eller korsryggsmerter hadde flere år på skole, men hadde lavere helserelatert livskvalitet og høyere symptomnivå på depresjon. Den eneste arbeidsrelaterte faktoren av betydning var det å passe barn. Funnene knyttet til de arbeids-relaterte faktorene må tolkes med forsiktighet da spørsmålene ikke var tidligere utprøvd.

Hensikt: Å oppsummere kunnskap som belyser hvordan jordmor i svangerskapsomsorgen kan fremme fars opplevelse av mestring på vei mot farsrollen. Problemstilling: Hvordan kan jordmor i svangerskapsomsorgen fremme fars opplevelse av mestring på vei mot farsrollen? Metode: Et integrative review hvor Whittemore & Knafls (2005) fem trinn ble benyttet. Systematiske søk i perioden 23.03- 02.04.2020 i databasene CINAHL, Medline, PsycINFO og MIDIRS. Studier fra sammenlignbare land, kvantitativt og kvalitativt design publisert i perioden 2010-2020, ble inkludert. Sentrale inklusjonskriterier var fedreperspektiv og prenatal periode. Studienes metodiske kvalitet ble vurdert ved bruk av Joanna Briggs Institutes kritiske vurderingssjekklister. PRISMA 2009 Checklist ble brukt. Resultater/Funn: Trettisyv studier (14 kvalitative, 2 mixed methods og 21 kvantitative) ble inkludert. Fedrene oppga behov for forberedelse, følelsesmessig modning, gjensidig partnerstøtte, samt sosial støtte som viktig for utvikling av farsrollen. Innvirkende faktorer var parforholdskvalitet, psykisk helse og sosiodemografiske forhold. Fedrene opplevde seg ikke invitert inn som individuelle individer i svangerskapsomsorgen. Dette var i kontrast til egen oppfatning som viktig for sitt kommende barn og forelderrolle. De ønsket å bli sett, og involvert av jordmor. Fedre som opplevde seg involvert av jordmor, kjente seg mer engasjert. Konklusjon: Aktivt invitere far inn i svangerskapsomsorgen som individuell med egne behov kan fremme fars opplevelse av mestring i utvikling av farsrollen, og utgjøre en positiv forskjell for familien. Purpose: Summarize knowledge conducive to enlightening how midwife in prenatal care may promote perception of mastery in developing fatherhood. Objective: How may midwife in prenatal care promote perception of mastery in developing fatherhood? Method: An integrative review where Whittemore & Knafls’ (2005) five steps were applied. Systematic search in the period 23.04-02.04.2020 in CINAHL, Medline, PsycINFO and MIDIRS databases. Studies from comparable countries, quantitative and qualitative design, in the period 2010-2020, were included. Central inclusion criteria comprised of the fathers’ perspective and the prenatal period. The methodological quality of the studies was evaluated through Joanna Briggs Institute’s checklists. PRISMA 2009 checklist was applied. Results/Findings: Thirty-seven studies (14 qualitative, 2 mixed methods and 21 quantitative) were included. Fathers expressed need for preparation, emotional maturation, mutual partner and social support were important for developing the fathers’ role. Influencing factors were relationship quality, mental health and sociodemographic impacts. Fathers did not feel regarded as individuals in prenatal care, contrasting perception of importance for their coming child and parenthood. To be perceived as the father to be and involved by the midwife. Fathers who felt involved by midwife experienced personal engagement. Conclusion: Actively include the father in prenatal care as individual may improve the fathers’ perceived perception of mastery in the development of the fathers’ role, and positively impact on to the family to be.

Hensikt: Hensikten med denne studien var å undersøke forekomst av urininkontinens (UI) etter bekkenbunnstrening (BBT) i svangerskapet syv år etter intervensjon, og å undersøke faktorer assosiert med UI. Problemstilling: Har bekkenbunnstrening i svangerskapet en forebyggende langtidseffekt på urininkontinens hos kvinner, og hvilke faktorer er assosiert med urininkontinens ved oppfølging syv år etter inklusjon? Metode: Dette er en oppfølgingsstudie og en sekundær analyse av en randomisert kontrollert studie utført ved to sykehus i Norge. Intervensjonsgruppen deltok i et tolv ukers treningsprogram inkludert BBT i svangerskapet. Kontrollgruppa mottok standard svangerskapsomsorg. Begge gruppene fikk skriftlig informasjon om BBT. Oppfølgingsstudien inkluderte 262 kvinner. Innhentet data er fra selrapporterende spørreskjemaer kvinnene svarte på ved inklusjon, tre måneder postpartum og syv år etter intervensjon. Gruppene ble sammenlignet for å undersøke langtidseffekt av intervensjonen og multivariabel logistisk regresjonsanalyse ble brukt for å undersøke faktorer assosiert med UI syv år etter intervensjon. Hovedresultat: Totalt 57% i kontrollgruppen og 51% i intervensjonsgruppen opplevde UI ved oppfølgingstidspunktet. UI ved inklusjon var assosiert med økt risiko for UI syv år etter inklusjon (OR 5.6, 95% CI 3.0-10.5, p

Hensikt: Å samle kunnskap om hvilke faktorer som fremmer god psykisk helse hos minoritetskvinner i svangerskapet. Problemstilling: «Hvordan kan jordmor fremme god psykisk helse hos minoritetskvinner i svangerskapet?» Metode: Systematisk litteraturstudie av kvalitative studier med tematisk analyse. Litteratursøk ble utført i fire databaser: Medline, Cinahl, psykINFO og Maternity and infant care. Ved bruk av CASP sin sjekkliste for kritisk vurdering ble til slutt 14 artikler inkludert. Resultat: Gjennom tematisk analyse ble seks hovedtema identifisert: relasjonsbygging, screening, kompetanseheving, kommunikasjon, livssituasjon og ulik kultur/religion. Ved å fokusere på disse seks hovedtemaene, og hvordan de påvirker hverandre, belyses problemstillingen fra flere sider. Konklusjon: For å fremme god psykisk helse hos minoritetskvinner i svangerskapet er dette viktige elementer: Økt trygghet i livssituasjonen, god og varig relasjon til jordmor. I noen kulturer er psykisk helse et stigmatisert begrep, screeningverktøy kan åpne for å normalisere temaet. En viktig forutsetning er god opplæring av helsepersonell, samt bruk av tolk.

Master i samfunnsernæring Bakgrunn: Astma er en kronisk sykdom karakterisert av inflammasjon i luftveiene og er vanlig hos barn. Risikofaktorer er stort sett ukjente. Fettsyrer er forløpere for metabolitter med anti-inflammatoriske og pro-inflammatoriske egenskaper. I henhold til hypotesen «Developmental Origins of Health and Disease» kan eskponeringer i fosterlivet og intrauerine miljøet ha en rolle i senere sykdomsutvikling. Tidligere forskning på mors fettsyrestatus under graviditet og senere astmautvikling er begrenset og usikre funn. Hensikt: Hensikten med denne studien var å se om det er en sammenheng mellom mors fettsyrestatus for utvalgte omega-3 og omega-6 fettsyrer i svangerskapet og astma ved 36 måneder, og om resultatene er forskjellige for fettsyrer i relative og absolutte konsentrasjoner. Metode: Masteroppgaven er basert på data fra Den norske mor, far og barn kohortstudien utført av Folkehelseinstituttet. Det er en prospektiv kohortstudie med spørreskjemaopplysninger og biologisk materiale. Fosfolipidfettsyrer i fullblod (relativ og absolutt) og biomarkør fra plasmakosentrasjon ble målt i blodprøver som ble tatt rundt graviditetsuke 18. Barnets astma ble rapportert av mor i spørreskjema ved 36 måneder. Risiko for astma i forhold til mors fettsyrestatus presenteres som justerte odds ratio fra multivariabel logistisk regresjonsanalyse. Resultater: De justerte resultatene viste en statistisk signifikant redusert risiko for total langkjedet omega-3 når de ble presentert i relative (%) konsentrasjoner for astma ved 36 måneder. Det var også en statistisk signifikant redusert risiko for de lankjedede flerumettet fettsyrene dokosapentaensyre og dokosaheksaensyre i relative (%) konsentrasjoner. Langkjedede flerumettede fettsyren omega-6 arakidonsyre viste en statistisk signifikant økt risiko for astma i absolutt (nmol/L) konsentrasjon. Ratio av arakidonsyre og eikosapentaensyre i absolutt konsentrasjon viste en signifikant økt risiko for astma. Konklusjon: Mors fettsyrestatus i graviditeten viste en sammenheng med utviklingen av astma i barnet ved 36 måneder. Det var en beskyttende effekt av høyere total omega-3 og dokosaheksaensyre status og en mulig negativ effekt av høyere arakidonsyrestatus, men resultatene ble forskjellig etter hvilket mål som ble benyttet (relativ/absolutt). Background: Asthma is chronic disease characterized by airway inflammation and is common in children. The risk factors are largely unknown. Fatty acids are precursors for metabolites with anti-inflammatory and pro-inflammatory properties. According to Developmental Origins of Health and Disease hypothesis, exposures in fetal life and the intrauterine environment may have a role in later disease development. Earlier research on maternal fatty acid status during pregnancy and later asthma development is limited and shows inconsistent results. Objective: Purpose of this study was to see if there is an association between maternal status of selected omega-3 and omega-6 fatty acids in pregnancy and childhood asthma at 36 months, and if results differ for fatty acids in relative and absolute concentrations. Methods: The master thesis is based on data from the Norwegian Mother, Father and Child Cohort study conducted by The Norwegian Institute of Public Health. It is a prospective cohort study with questionnaire data and biological material. Whole blood phospholipid fatty acids (absolute and relative) and plasma biomarker concentrations were measured in blood samples taken in approximately pregnancy week 18. Child’s asthma was reported by mother in a questionnaire at 36 months. Risk of asthma in relation to maternal fatty acid status is presented as adjusted odds ratios from multivariable logistic regression models. Results: The adjusted results indicated a statistically significant reduced risk of total long chain omega-3 when presented in relative concentrations on childhood asthma. It was a significant reduced risk of specific long chain polyunsaturated docosapentaenoic acid and docosahexaenoic acid in relative concentrations. Specific long chain polyunsaturated omega-6 arachidonic acid indicated significant increased risk for asthma when presented in absolute concentration. Ratio arachidonic acid and eicosapentaenoic acid in absolute concentration show significant increased risk for asthma. Conclusion: Maternal fatty acid status in pregnancy was associated with the development of asthma in childhood. There was a protective effect of higher total omega-3 and docosahexaenoic acid status and a possible adverse effect of higher arachidonic acid status, but result differ by scale of measurement.

Master i samfunnsernæring Background: Gestational Diabetes Mellitus (GDM), defined as hyperglycemia detected at any time during pregnancy, is increasing worldwide. In 2017, new guidelines for the care of women with GDM were implemented in Norway. Prior to the implementation of these guidelines, women with GDM were followed-up in secondary health care. One of the main aims of these guidelines was that more women with GDM shall be followed-up in primary health care. First-line management of GDM involves dietary advice based on women’s regularly measured blood glucose levels. 70-85% of women diagnosed with GDM may manage the disease with lifestyle changes, such as healthy eating and physical activity. However, lifestyle changes presuppose knowledge, motivation, and follow-up by health care professionals. Little is known about how women receive this follow-up. The aim of this thesis was to explore how women with GDM experience advice about diet and self-management of blood glucose received in primary health care and secondary health care, with specific focus on how women perceived the collaboration between health care professionals. Methods: Women in the study were purposely recruited. Semi-structured interviews were conducted with 12 women in area of Oslo, Norway in the period September 2019-Februar 2020. The interviews were tape-recorded and transcribed verbatim. The data were analysed with thematic analysis. Results: Women described being diagnosed with GDM with a feeling of shock and felt an immediate need for information about the consequences and management of GDM. Most of the women experienced that their general practitioner had too little knowledge about GDM to answer their questions. Especially women of immigrant background felt that midwives in the primary health care provided them with sufficient dietary advice related to GDM, whereas ethnic Norwegian women often asked for more individually tailored dietary advice, as perceived to receive in secondary health care. Self-monitoring of blood glucose influenced women’s daily lives, however, they perceived the training in primary -and secondary health care as sufficient. Women experienced poor collaboration between health care professionals in primary and secondary health care, which implied that they sometimes had to initiate follow-up steps in their GDM care by themselves. Conclusions: Women diagnosed with GDM should meet health care professionals with sufficient knowledge about GDM immediately after being diagnosed. The collaboration between health care professionals involved in the care of women with GDM should be improved to avoid that the women themselves feel the need to coordinate their care.

Hensikt: Hensikten med denne systematiske litteraturstudien er å bidra med en kunnskapsoversikt over hva som kan forventes av fosterbevegelser i tredje trimester, samt hvordan unormale fosterbevegelser kan kjennetegnes. Problemstilling: Hva kan forventes av fosterbevegelser i et normalt svangerskap og hva kjennetegner unormale fosterbevegelser? Metode: Systematisk litteraturstudie med «Mixed-Methods» tilnærming. Systematisk litteratursøk ble utført i fire databaser; Medline, Embase, Maternity and Infant Care og Cinahl. Det ble utført en systematisk seleksjonsprosess og kvalitetsvurdering av primærstudier ved bruk at Kunnskapssenterets sjekklister. Resultater fremstilles gjennom tematisk analyse. Resultat: Et utvalg av 11 primærstudier ble inkludert, fem kvalitative studier og seks kvantitative studier. Vi identifiserte syv hovedtemaer: fosterbevegelser før gestasjonsuke 28, styrke, frekvens, bevegelsestype, aktivitetsmønster, ytre stimuli og hikke. Fire av hovedtemaene (styrke, frekvens, bevegelsestype og aktivitetsmønster) inneholder flere temaer. Konklusjon: Kvinner bør få informasjon om normale endringer i bevegelsestyper, at styrken øker gradvis og at frekvensen øker eller oppleves vedvarende frem til termin. I normale svangerskap utvikles et døgnmønster med økt fosteraktivitet på kvelden. Unormale fosterbevegelser kjennetegnes ved en generell reduksjon i styrke, frekvens og med manglende variasjon i bevegelsestyper, samt avvikende døgnmønster. Denne kunnskapen gir kvinner forutsetning til å vurdere fosterbevegelser og nødvendig kontakt med helsevesenet.

Bakgrunn: I årene 2007-2010 ble den randomiserte kontrollerte studien (RCT) Training in Pregnancy (TRIP) gjennomført. Syv år etter ble deltakerne invitert til en oppfølgingsstudie, blant annet for å undersøke om et treningsprogram i svangerskapet hadde langtidsvirkninger på kroppsmasseindeksen (BMI). Hensikt: Å undersøke om et treningsprogram i svangerskapet har en langtidseffekt og reduserer andel kvinner med BMI ≥25kg/m2 syv år etter, samt å undersøke hvilke faktorer som har sammenheng med BMI ≥25kg/m2 etter syv år. Metode: TRIP-studien, en to-armet RCT inkluderte 855 gravide kvinner. Deltakerne ble fordelt til intervensjonsgruppen som fikk treningsprogrammet eller kontrollgruppen som fikk ordinær oppfølging i svangerskapet. I denne oppfølgingsstudien er inklusjonskriteriene samtykke om å delta i oppfølgingsstudien og utfylling av spørreskjema etter syv år. Eksklusjonskriterier var graviditet og ikke rapportert BMI etter syv år. Hovedresultater: Totalt 298 (35%) av 855 kvinner fullførte spørreskjema etter syv år, av disse ble 278 deltakere inkludert i denne studien. I oppfølgingsstudien var andelen kvinner med BMI ≥25kg/m2 21.1% i intervensjonsgruppen vs 27.4% i kontrollgruppen, forskjellen mellom gruppene var ikke statistisk signifikant (p=0.228). I en multivariabel logistisk regresjonsanalyse ble det funnet en signifikant sammenheng mellom pregravid BMI ≥25kg/m2 og BMI ≥25kg/m2 etter syv år (OR 2.4 95%KI: 1.9-3.0, p

The aim of this paper is to gain more insight on the drivers behind geographical variations in family sizes by pointing out the role of neighborhoods and neighbors for two-child couples’ transitions to third births. Couples’ decisions about fertility behavior are influenced by their social context where immediate neighborhoods and neighbors may play a significant role. Furthermore, as neighborhoods are important contexts of childrearing, couples may sort geographically based on their fertility preferences. Using detailed geo-data from Norwegian administrative registers to locate couples in flexible ego-centered neighborhoods, this paper introduces a new dimension of spatial fertility variations. Results from regression models show that the family size of neighbors is positively related to each other. That is, the likelihood that two-child couples have a third child increases with the share of families with three or more children in the neighborhood. This relationship remains significant also after controlling for a range of couple characteristics, housing, neighboring women’s educational level and time-constant characteristics of neighborhoods. It is also consistent for various neighborhood definitions which in this study range from the 12 to the 500 nearest neighbors. However, the strength of the association between neighbors’ fertility increases with the number of neighbors, providing evidence that residential sorting is a dominant driver.

Women experience significant reductions in labor market income following the birth of children, while their male partners experience no such income drops. This “relative child penalty” has been well documented and accounts for a significant amount of the gender income gap. In this paper we do two things. First, we use a simple household model to better understand the potential mechanisms driving the child penalty, which include gender norms around child care, female preferences for child care, efficient specialization within households, and the biological cost of giving birth. The model, combined with the estimated child penalties for heterosexual and same sex couples, suggests that the child penalty experienced by women in heterosexual couples is primarily explained by female preferences for child care and gender norms, with a smaller contribution due to the biological costs of giving birth. Second, we provide causal estimates on the impact of two family policies aimed at reducing the relative child penalty: paternity leave and subsidized early child care. Our precise and robust regression discontinuity results show no significant impact of paternity leave use on the relative child penalty. Early subsidized care seems to have more promise as a policy tool for affecting child penalties, as we find a 25% reduction in child penalties per year of child care use from a large Norwegian reform that expanded access to child care.

Background Sickness absence in pregnancy accounts for a large part of sickness-related absenteeism among women. Exercise in pregnancy is associated with a lower level of sickness absence, however little is known about how sedentary behaviour is related to sickness absence in pregnancy. In the current study, we hypothesize a positive association between sedentary hours/day and the risk of long-term sickness absence. Methods Population-based cohort study of pregnant women attending three Child Health Clinics in Groruddalen, Oslo, 823 Women (74% of those eligible) were included between 2008 and 2010. Questionnaire data were collected at gestational weeks 10–20 (visit 1) and 28 (visit 2). Sedentary time and physical activity were objectively recorded at visit 1 with the multi-sensor SenseWear™ Pro3 Armband (SWA). Long-term sickness absence was self-reported at visit 2. We explored the association between sedentary time and long-term sickness absence in pregnancy using multiple logistic regression analysis. Results The odds of long-term sickness absence was significantly increased per one-hour increase in daily sedentary time (odds ratio 1.45 [95% confidence interval 1.13–1.84]), providing support for our hypothesis that sedentary time is positively associated with long-term sickness absence. Conclusions Pregnant women with a sedentary lifestyle have a higher risk of long-term sickness absence from work. Reducing sedentary time in pregnancy may improve health, and may, in turn reduce sickness absence in pregnancy. The Research Council of Norway supported this work under grant number (187928) grant number (201534) and grant number (227022/H20).The Research Council of Norway, the South-Eastern Norway Regional Health Authority and The Norwegian Directorate of Health funded the data collection.

Bakgrunn: Fødselsdepresjon er en av de vanligste komplikasjonene ved fødsel. Mye av forskningen om fødselsdepresjon handler om de negative påvirkningene depresjonen kan ha på mor og barn. Det foreligger derimot lite kunnskap om hvordan fødselsdepresjon hos mor påvirker far som partner og nærmeste pårørende. Det er viktig med en velfungerende far som kan støtte mor og ta godt vare på spedbarnet i den vanskelige perioden. Det er behov for mer kunnskap om fedrenes situasjon og opplevelser for å forstå hvordan en partner kan bistå best mulig når mor har fødselsdepresjon og hvordan helsesystemer kan tilpasse seg hele familiens behov. Metode: Denne studien har undersøkt hva fedre opplevde som de største utfordringene og hva de opplevde som hjelpsomme tiltak i perioden når mor hadde fødselsdepresjon. Forfatteren utformet og gjennomførte studien i sin helhet. Kvalitativ metode med semistrukturerte intervjuer ble anvendt for å samle inn data. Utvalget ble rekruttert ved hjelp av en psykolog som har jobbet mye med par der mor har hatt fødselsdepresjon, og ved hjelp av Landsforeningen 1001 dager. Utvalget besto av seks menn som alle har opplevd å være partner til en mor som har hatt fødselsdepresjon. Deltakerne bodde forskjellige steder i landet og tilhørte ulike helsestasjoner. Hver deltaker ble intervjuet individuelt om egne opplevelser og erfaringer av å ha en partner med fødselsdepresjon. Intervjuene ble tatt opp på lydbånd og ble transkribert i etterkant. Tematisk analyse ble benyttet for å analysere data. Resultater: Analysen resulterte i tre hovedtemaer: 1: Fars opplevelse av mors fødselsdepresjon, 2: de største utfordringene og 3: hjelpsomme tiltak. Temaet om fars opplevelser ble delt i to undertemaer ut fra hvilke opplevelser som var de mest fremtredende. Det første undertemaet var at barseltiden ble mye vanskeligere enn forventet og det andre at partneren ikke var til å kjenne igjen. De to andre hovedtemaene, de største utfordringene og hjelpsomme tiltak, ble begge delt i seks undertemaer. De største utfordringene fedrene opplevde var at de måtte ta alt ansvaret hjemme, det ble ubalanse i parforholdet og de måtte forholde seg til mye formaliteter knyttet til NAV. De manglet informasjon om fødselsdepresjon, opplevde å bli holdt utenfor i mors behandlingsprosess og noen opplevde lang ventetid for å få profesjonell hjelp for mor. Noe av det fedrene opplevde som mest hjelpsomt var muligheten til å være hjemme for å avlaste mor. Andre hjelpsomme tiltak var familie som kunne stille opp, støttende og forståelsesfullt helsepersonell, åpenhet og samtaletilbud for far. Konklusjon: Hovedfunnene ble diskutert i lys av relevant teori og empiri knyttet til hvordan fødselsdepresjon kan påvirke fedre. Aktuelle implikasjoner for norske helsesystemer og hjelpeapparatet som jobber med familier rammet av fødselsdepresjon har blitt belyst. Det ble for eksempel fremhevet at samtidig som velfungerende og tilstedeværende fedre kan være blant de viktigste og mest hjelpsomme tiltakene i perioden når mor har fødselsdepresjon, opplever fedrene å mangle informasjon og bli holdt utenfor mors behandlingsprosess. Helsevesenet og andre støtteapparat som jobber med forebyggende tiltak og behandling av fødselsdepresjon bør revurdere hvordan fedre håndteres og inkluderes. Det bør sikres at fedrene får tilstrekkelig hjelp, informasjon og støttende tiltak når mor har fødselsdepresjon. I diskusjonsdelen har behovet for videre forskning også blitt fremhevet.

Tema og problemstilling: Denne oppgaven er en sosiologisk studie av kvinners trening i graviditet og postgraviditet. Problemstillingen er hvordan godt trente mødre/gravide trener og erfarer trening. Det diskuteres særlig mulighetsgjørende, men også begrensende sosiale sider ved deres treningspraksiser. Forskningsdesign og metode: Oppgaven er en kvalitativ studie basert på 8 semistrukturerte, fenomenologisk inspirerte intervju. Studiens informanter driver med idretter som klatring, løping, orientering, styrkeløft og styrketrening. Det gis detaljerte beskrivelser av informantenes fortellinger om deres subjektive erfaringer med trening i graviditet og postgraviditet. Det metodologiske utgangspunktet for studien har fått inspirasjon fra grounded theory. Resultater: Studiens informanter klatrer, løper eller styrketrener seg gjennom graviditet og postgraviditet. De erfarer idrett og trening som en naturlig, internalisert del av kropp og identitet, og seg selv enten som idrettsutøvere (type I), hobbymosjonister (type II) eller kosetrenende (type III). De andres blikk, deres kritikk eller anerkjennelse, motiverer til egentrening. Barn erfares ikke som hinder for verken trening eller prestasjon. Familie blir inkludert i treningspraksis. Mens permisjonstid erfares som treningstid, kjennetegnes trening etter permisjon av mindre tid og mer planleggings- og prosjektgjøringsarbeid. Informantene har funnet måter å forene idrettens risikopotensial og deres moderne treningspraksiser med deres tradisjonelle trygghetsrolle som mor. Erfaringsbasert kunnskap om kropp, trening og risiko spiller en større rolle for treningen i graviditet og postgraviditet enn offentlig tilgjengelig informasjon basert på ekspertkunnskap SOS360 MASV-SOS

Bakgrunn: Overvekt og fedme er et utbredt og voksende problem både i Norge og globalt, og kunnskap om risikofaktorer for overvekt er vesentlig i forebyggingsarbeidet. Hvorvidt fysisk aktivitet (FA) i svangerskapet påvirker barnets vektstatus er foreløpig usikkert. Hensikt: Undersøke sammenhengen mellom mors fysiske aktivitetsnivå i svangerskapet og barnets kroppsmasseindeks (KMI) og vektstatus ved syv års alder. Metode: Denne studien er basert på datagrunnlaget fra kohortstudien «den norske mor og barn-undersøkelsen» ved Folkehelseinstituttet, og utvalget består av 36 258 mødre og barn. Datamaterialet er innhentet ved hjelp av spørreskjema fra 1999. Sammenhengen mellom mors fysiske aktivitetsnivå i svangerskapet og barnets vektstatus ved syv års alder er undersøkt ved hjelp av lineær- og logistisk regresjonsanalyse, og potensielle konfunderende faktorer og kovariater som det er justert for er mors og barnets alder, sosioøkonomisk status, røyking, paritet, mors KMI før svangerskapet og barnets FA-nivå.

Master i jordmorfag Hensikt: Etablere innsikt og forståelse for hvordan jordmor gir informasjon om epiduralanalgesi til kvinner i svangerskapsomsorgen. Problemstilling: Hvordan erfarer jordmødre å gi informasjon til kvinner i svangerskapsomsorgen om epiduralanalgesi? Metode: Kvalitativt design. Semistrukturerte forskningsintervju med åtte jordmødre som har erfaring fra svangerskapsomsorgen. Resultat: Funnene i studien tilsier at det er utfordringer som påvirker jordmors evne til å gi tilstrekkelig informasjon til kvinner i svangerskapsomsorgen om epidural. Konklusjon: Både jordmor og helsestasjon bør vie tid og oppmerksomhet til disse utfordringene for å bedre kvinners evne til få å en reell mulighet å ta informerte valg og ha innflytelse på oppfølgingen i svangerskapsomsorgen.

Bakgrunn: Ønsker å finne jordmødre og obstetrikerens syn på passende bruk av ultralyd i det normale svangerskapet, da de norske retningslinjer skiller seg ut i forhold til våre naboland som tilbyr to ultralydundersøkelser til alle gravide mens Norge er mer restriktiv og tilbyr en ultralyd undersøkelse i svangerskapet. Hensikt: Hensikten med studien var å finne jordmødre og obstetrikernes syn på bruk av ultralyd i den normale svangerskapsomsorgen. Metode: Studien er en del av en større studie som er kalt cross-country ultrasound study (CROCUS), som er en internasjonal studie som har som mål å undersøke jordmødre og obstetrikeres erfaringer og syn på bruk av ultralyd og mors/fosterets rolle og rettigheter. Vi distribuerte 400 spørreskjema til 40 kommunejordmødre, 180 jordmødre som jobber på sykehus i Norge og 180 obstetrikere eller LIS leger fra alle 5 helseforetakene i Norge. Spørsmålene inkluderte spesifikke spørsmål om passende antall ultralyd undersøkelser i den alminnelige svangerskapsomsorgen, undersøkelser uten medisinsk indikasjon, ikke-medisinsk bruk av ultralyd, kommersialisering og sikkerhet. Resultater og analyse: I alt, 105 (58%) mente at en ultralyd undersøkelse som anbefalt i de Norske retningslinjer var passene antall, og 61 (34%) mente at to eller flere ultralydundersøkelser var passende antall undersøkelse i alle svangerskap. Helsearbeidere med ultralyd erfaring selv var signifikant mer liberal til ultralyd, og 49/95 (52%) av ultralydbrukerne ønsket to eller flere ultralyd undersøkelser mot 12/76 (16%) av de uten ultralyd erfaring (p=

Bacheloroppgave sykepleie, 2017 Hensikt: Jeg valgte dette temaet fordi forskningen de siste årene har kommet fram til at snusbruk under svangerskapet er mer helseskadelig enn røyk, og det er viktig for sykepleiere å ha både kunnskap om tema for å kunne forebygge, og fremme helse hos både mor og barn. Problemstilling: «Hvordan kan sykepleiere bidra til at kvinner slutter med snus under svangerskapet?» Metode: Jeg har valgt å bruke en litteraturstudie, basert på pensumlitteratur, selvvalgt litteratur og nyere forskning. Resultat: Resultatene jeg fant var for det meste forskning som baserte seg på svangerskap og røykeslutt og ikke snusslutt, men ble relevant for problemstillingen likevel da fellesnevneren her var nikotinbruk og graviditet. De hjelpemidlene som var mest effektive ved nikotinslutt var ved å bruke nikotinerstatning, brosjyrer, og bilder i kombinasjon med regelmessige samtaler. Konklusjon: Jeg kom fram til at kunnskap om selve tema og gode kommunikasjonsferdigheter innen samtaleteknikker, samt å kunne kartlegge og velge relevant verktøy tilpasset hver enkelt, er viktige faktorer for å få gravide til å slutte med snus. Andre viktige punkter jeg kom fram til var viktigheten av å ha en god relasjon til den gravide, og sykepleieren må kunne vurdere riktig metode for hvert enkelt tilfelle ved å først finne ut hvilke faktorer som fremmer og hemmer deres indre motivasjon til snusslutt.

Bacheloroppgåve i sjukepleie Avdeling for helsefag

BACKGROUND: To date, there is very few studies investigating long-term effect on physical activity (PA) interventions during pregnancy, and none investigating the effect on PA levels. Also, few studies investigate how the interventions effect offspring. Children are directly influenced by their parents concerning healthy living, including physical activity and nutritional habits, therefore this study aimed to investigate if an exercise intervention during pregnancy had effect on long-term physical activity levels of the women and their children. METHODS: The study was a six-year follow-up of a randomized controlled trial. Previously sedentary primiparous women, mean age 30.7 ± 4 years, were randomized to an exercise group (EG) (n=52) or a control group (CG) (n=53) during pregnancy. The exercise intervention consisted of twelve weeks of supervised group exercise including cardiovascular and strength training, performed twice a week for 12 weeks. The followup was conducted as a standardized questionnaire telephone interview, with the outcome measures of total physical activity levels, exercise level, BMI and weight for both mother and offspring. Other measurements were adherence to health recommendations, motivation and barriers towards PA and self-perceived health, quality of life and well-being. MAIN RESULTS: No difference was found between groups in regards of total weekly PA, weekly exercise, BMI or weight. There was a significant difference in mean weight for the women attending all 24 exercise classes during pregnancy. No differences were found in any of the other outcome and none was found among offspring. CONCLUSION: Class-based exercise intervention showed no effect on long term PA levels between groups. Physical activity may have an effect on gestational weight gain when proper activity levels are reached, which again seems to have an effect on weight in long-term.

Background: Labor that progresses faster than anticipated may lead to unplanned out-of-hospital births. With the aim to improve planning of transportation to birthing institutions, this study investigated predictors of time to completion for the first stage of labor conditional on cervical opening (conditional time) in multiparous women at term. Methods: We performed a retrospective analysis of partograms for women in Robson’s group 3 who delivered at one hospital from 2003 to 2013. A generalized additive mixed model was fitted, accounting for possible non-linear relationships between the predictor variables and outcome, e.g. the time from each cervical measurement to full dilation, using multiple measurements for each woman. The following predictors were included: cervical dilation (cm), parity (1, 2, or ≥3 previous vaginal births), oxytocin infusion (no/yes), epidural (no/yes), maternal age (years), maternal height (cm), body mass index (BMI, kg/m2), birthweight (kg), spontaneous rupture of membranes (no/yes). A modified regression model with gestational age (days) instead of birthweight was used to predict conditional time to full cervical dilation for combinations of the most relevant predictors. Results: A total of 1753 partograms were included in the analysis. The strongest predictors were birthweight, epidural and oxytocin use, and spontaneous rupture of membranes, along with cervical measurements. For birthweight, there was an almost 40% increase in time to full cervical dilation for each 1-kg increment. Conditional time was on average 23% longer in cases with epidural use and 53% longer in cases requiring oxytocin augmentation. Spontaneous rupture of the membranes shortened conditional time by 31%. Maternal age was not associated with the outcome, while increasing BMI and parity modestly reduced conditional time. Conclusions: Higher parity, lower fetal weight (gestational age), and spontaneous rupture of the membranes are associated with more rapid labor. © The Author(s). 2017 Open Access This article is distributed under the terms of the Creative Commons Attribution 4.0 International License (http://creativecommons.org/licenses/by/4.0/), which permits unrestricted use, distribution, and reproduction in any medium, provided you give appropriate credit to the original author(s) and the source, provide a link to the Creative Commons license, and indicate if changes were made. The Creative Commons Public Domain Dedication waiver (http://creativecommons.org/publicdomain/zero/1.0/) applies to the data made available in this article, unless otherwise stated

Master i sosialfag Studiens bakgrunn var kritikk av barnevernet fra leger og forskere om at beslutninger som omhandlet mødre i legemiddelassistert rehabilitering (LAR), ble fattet på feilt grunnlag, samt at denne gruppen ble stigmatisert av hjelpeapparatet. Jeg ønsket å få økt kunnskap om hvordan barnevernet arbeider i familier der mor har brukt LAR-medisiner i svangerskapet. Problemstillingen i denne undersøkelsen er: 1. Hva vektlegger barnevernsarbeidere i saker der mor har brukt metadon eller buprenorfin i svangerskapet når de skal fatte beslutninger? og 2. Hvilke utfordringer oppstår i forbindelse med disse beslutningene? Relevant forskning har vært om LAR-medisiner i svangerskap, mødrene og barna i den aktuelle gruppen. Dessuten har forskning om beslutninger i barnevernet vært relevant for problemstillingen. Bakkebyråkratiteori og en modell for beslutningsteori er benyttet som forståelsesramme i undersøkelsen. Dette er en kvalitativ undersøkelse og ble utført ved bruk av semistrukturerte intervjuer. Det ble intervjuet fem barnevernsarbeidere om konkrete saker ved fire barnevernskontorer i Hordaland. I denne undersøkelsen utgjorde lovverk og andre rammebetingelser en stor det av beslutningsgrunnlaget for barnevernsarbeiderne. De samme betingelsene utgjorde en større begrensing i denne konteksten enn det en ser ved andre problemstillinger barnevernet jobber med. Andre profesjoners informasjon om foreldres fungering ble tillagt stor vekt i beslutningene selv om opplysningene var tvetydig og motstridende. Barnevernsarbeiderne hadde mangelfull kunnskap om den aktuelle gruppen. Det ble ikke identifisert tilpassede rutiner for arbeid med LAR-saker. Kompleksiteten i sakene førte til utfordringer med å få tilstrekkelig grunnlag for beslutninger om treffende tiltak. LAR var en risikofaktor som ble vurdert i et helhetlig bilde av omsorgssituasjonen. Oppsummert kan en se ut fra denne undersøkelsen at LAR-sakene var komplisert og en utfordring for barnevernsarbeiderne å håndtere. Lovens begrensinger om at barnevernet ikke kan beslutte tiltak om et ufødt barn, kan utgjøre en risiko for senere beslutninger og tiltak i barnevernet. Kunnskapsmangel om LAR, NAS og atferd hos foreldre skapte utfordringer i det faglige skjønnet. Mangel på innarbeidede prosedyrer for arbeid med barn av mødre i LAR vurderes som en risiko for tilstrekkelelig og tidlig nok tiltak. Det ble ikke indentifisert at motstridende verdier og holdninger hos barnevernsarbeiderne til den aktuelle gruppen, påvirket beslutningene som ble fattet. The background of the study was criticism from doctors and researchers about decisions regarding mothers in opioid maintenance treatment (OMT). They meant that the decisions were made on a wrong basis and that this group were stigmatized by child welfare. I had a wish about getting increased knowledge about how child welfare worked with families where the mother had used OMT-medicines during pregnancy. This paper has the following research question: 1. What does child welfare workers emphasize when they are making decisions in cases where the mother has used methadone or buprenorphine during pregnancy? and 2. What challenges may also occur when making these decisions? Research has been done about OMT-medicines during pregnancy, mothers and the children in the relevant group. Research about decisions within the child welfare has been relevant for this research question. Street-Level bureaucracy theory and a model for decision-making is used as a frame for understanding in the survey. This study is qualitative and were executed by using interviews that were semi-structured. Five child welfare workers has been interviewed about cases from four different child welfare offices in Hordaland. Laws and other framework conditions in this survey made a big part of the foundation in decisions from child welfare workers. The same conditions made for an even bigger limitation in this context than what you see with other issues that child welfare works with. Information from other professionals about the functioning of the parents was given great importance in the decisions even though the information was ambiguous and contradictory. Child welfare workers lacked knowledge about the relevant group in question. Routines for work with OMT-cases were not identified. Challenges came up due to the complexity of the cases. The challenges were about getting a sufficient basis for decisions on effective measures. OMT were a factor of risk that were evaluated as a holistic image of the situation of care. Experience of powerlessness were more prominent than power. In summary, one can see that OMT-cases are complicated and a challenge for the child welfare to handle. Limitations of law regarding that child welfare can not make decisions about measures in the pregnancy can become a risk for decisions and measures in a later stage within child welfare. Lack of knowledge about OMT, NAS and behaviour of the parents made challenges regarding the professional judgement. Missing routines on regular procedures while working with children of mothers within OMT is accessed as a risk for early and enough measures. Contradictory values and opinions were not identified as a cause of wrong decisions from child welfare workers in the relevant group.

Number of women reporting dyspareunia at each time point from pre-pregnancy until 12 months after delivery was 27.8% at pre-pregnancy, 30.5% at gestational 22, 41.4% at gestational week 37, 44.6% at six months and 33.1 % at 12 months after delivery. The majority reported severity of dyspareunia as “a little”. There was no difference between women with and without dyspareunia in relation to PFM variables or delivery variables. Longitudinal data showed new cases of dyspareunia during pregnancy and after delivery, but total prevalence of dyspareunia declined throughout the study. Most women with dyspareunia prior to pregnancy and those with new symptoms during pregnancy were symptom free by 12 months after delivery. Other vaginal symptoms were prevalent (73.4%) 12 months after delivery, but few of the symptoms were severe, and 34.5% reported the symptoms to interfere with their sexual life. Overall bother of the vaginal symptoms were low (mean 1.4 out of 10). The women reporting “vagina feels loose or lax” had lower vaginal resting pressure, PFM strength and muscular endurance than women without the symptom; mean difference: 3.6 cmH2O (95%CI 0.7, 6.6), 9.0 cmH2O (95%CI 2.6, 15.4) and 80.0 cmH2Osec (95%CI 32.6, 127.5), respectively. Six months postpartum no significant difference in outcome variables between groups for the total study sample (n=175) or in the stratum with no defects (n=120) were found. In the stratum with major defects of the levator ani muscle (n=55) at post intervention significantly fewer women in the training group had symptoms of “vagina feels loose or lax” than the control group; RR: 0.55 (95% CI: 0.31, 0.95, p=0.03). The results indicate that PFMT may have a preventative effect of “vagina feels loose or lax” in women with major levator ani defects. Bias and minimal detectable change for Camtech AS was found to be -2.44 ±8.7 cmH2O for vaginal resting pressure, -0.22 ±7.6 cmH2O for PFM strength and 0.75 ±59.49 cmH2Osec for muscular endurance (intrarater). Bias and minimal detectable change was 1.36 ±9.0 cmH2O for vaginal resting pressure, 2.24 ±9.0 cmH2O for PFM strength and 15.89 ±69.7 cmH2Osec for muscular endurance (interrater). Camtech AS seems less accurate for the strongest women. A statistically significant improvement in PFM variables needs to exceed the minimal detectable change to be above the error of measurement.

Bakgrunn og hensikt: Graviditet og røntgenstråling er et tema som kan skape bekymring hos både helsepersonell og gravide. Det er mye usikkerhet rundt hva et foster tåler av stråledose og hvor stor risikoen er for fosterskader etter gjennomført røntgenundersøkelse. For å unngå bekymringer, samt avverge feil avgjørelser, er det viktig at helsepersonell har kompetanse om temaet og kan formidle kunnskap på en slik måte at pasienten føler seg trygg. Det er viktig å sikre at gravide får gjennomført nødvendige røntgenundersøkelser og at det ikke blir anbefalt abort på bakgrunn av røntgenundersøkelsen, noe det ikke er indikasjon for. Tidligere forskning har vist at det er mangelfull kompetanse hos leger innen graviditet og røntgenstråling, til tross for at det er tilgjengelig kunnskap om temaet. En kartlegging gjennomført av Statens strålevern, viser at det er få utdanninger i Norge som tilfredsstiller antall timer med strålevernsundervisning anbefalt av International Commission on Radiological Protection (ICRP) og Europeisk Union (EU). Hensikten med dette prosjektet er å formidle strålevernmessige anbefalinger til helsepersonell, slik at de grunnleggende og nødvendige kunnskapene blir sikret. Metoder: Kvalitativ undersøkelse: Semistrukturert intervju av to fastleger for å kartlegge hvilke temaer som var aktuelle i en informasjonsfilm og hvordan disse burde bli formidlet i film. Filmproduksjon: Produsere en kort målrettet, forskningsbasert film for å gjøre eksisterende kunnskap enklere og mer tilgjengelig. Kvantitativ undersøkelse: Spørreundersøkelse for å vurdere fastlegenes kunnskap og effekt av film. Svarprosenten ble 8,5. Svarene ble ikke analysert ved hjelp av statistiske metoder på grunn av lav svarprosent, men det ble sett på trender. Etiske hensyn: Prosjektet er godkjent av Norsk senter for forskningsdata AS. Respondentene er inkludert i prosjektet ved skriftlig, informert samtykke. Resultater: Graviditet og røntgenstråling er et tema som er aktuelt for fastleger, hvor de har behov for økt kompetanse. Film er et egnet media for å formidle kunnskap om temaet, og film kan forenkle, forkorte og tydeliggjøre et budskap. Filmen «Graviditet og røntgen» har tatt utgangspunkt i anbefalinger og tilgjengelig kunnskap, og formidlet dette via dialog, fortellerstemme og tekstplakater. Filmen består av5 case som viser eksempler på hvordan nødvendigheten av røntgenundersøkelser av gravide bør bli vurdert. Spørreundersøkelsen viste at kunnskapen til fastlegene ble økt i etterkant av filmvisning. Konklusjon: Ved å bruke målrettet, forskningsbasert kunnskap med film som virkemiddel, kan vi mest sannsynlig heve kunnskapen hos fastleger innen temaet graviditet og røntgenstråling. Kunnskapen til fastlegene i forkant av film var ikke i tråd med anbefalingene fra strålevernsmyndigheter, mens den i etterkant var mer tilfredsstillende. Det vil si at filmen Graviditet og røntgen har hatt effekt på kunnskapen hos respondentene. Resultatene er noe usikre og kan ikke generaliseres på bakgrunn av lav svarprosent. Spørreundersøkelsen viste at filmen kan endre og nyansere fastlegenes syn på abort etter røntgenundersøkelse. Det er noe usikkert om kompetansen til fastlegene økte, siden kompetansebegrepet består av komponentene ferdigheter, evner og holdninger i tillegg til kunnskap.

ObjectiveThe International Association of Diabetes and Pregnancy Study Groups (IADPSG) recently proposed new criteria for diagnosing gestational diabetes mellitus (GDM). We compared prevalence rates, risk factors, and the effect of ethnicity using the World Health Organization (WHO) and modified IADPSG criteria.MethodsThis was a population-based cohort study of 823 (74% of eligible) healthy pregnant women, of whom 59% were from ethnic minorities. Universal screening was performed at 28±2 weeks of gestation with the 75 g oral glucose tolerance test (OGTT). Venous plasma glucose (PG) was measured on site. GDM was diagnosed as per the definition of WHO criteria as fasting PG (FPG) ≥7.0 or 2-h PG ≥7.8 mmol/l; and as per the modified IADPSG criteria as FPG ≥5.1 or 2-h PG ≥8.5 mmol/l.ResultsOGTT was performed in 759 women. Crude GDM prevalence was 13.0% with WHO (Western Europeans 11%, ethnic minorities 15%,P=0.14) and 31.5% with modified IADPSG criteria (Western Europeans 24%, ethnic minorities 37%,P< 0.001). Using the WHO criteria, ethnic minority origin was an independent predictor (South Asians, odds ratio (OR) 2.24 (95% confidence interval (CI) 1.26–3.97); Middle Easterners, OR 2.13 (1.12–4.08)) after adjustments for age, parity, and prepregnant body mass index (BMI). This increased OR was unapparent after further adjustments for body height (proxy for early life socioeconomic status), education and family history of diabetes. Using the modified IADPSG criteria, prepregnant BMI (1.09 (1.05–1.13)) and ethnic minority origin (South Asians, 2.54 (1.56–4.13)) were independent predictors, while education, body height and family history had little impact.ConclusionGDM prevalence was overall 2.4-times higher with the modified IADPSG criteria compared with the WHO criteria. The new criteria identified many subjects with a relatively mild increase in FPG, strongly associated with South Asian origin and prepregnant overweight.

Background: Intrapartum foetal heart rate (FHR) monitoring is crucial for identification of hypoxic foetuses and subsequent interventions. We compared continuous monitoring using a novel nine-crystal FHR monitor (Moyo) versus intermittent single crystal Doppler (Doppler) for the detection of abnormal FHR. Methods: An unmasked randomised controlled study was conducted in a tertiary hospital in Tanzania (ClinicalTrials.gov Identifier: NCT02790554). A total of 2973 low-risk singleton pregnant women in the first stage of labour admitted with normal FHR were randomised to either Moyo (n = 1479) or Doppler (1494) arms. The primary outcome was the proportion of abnormal FHR detection. Secondary outcomes were time intervals in labour, delivery mode, Apgar scores, and perinatal outcomes. Results: Moyo detected abnormal FHR more often (13.3%) compared to Doppler (9.8%) (p = 0.002). Time intervals from admission to detection of abnormal FHR were 15% shorter in Moyo (p = 0.12) and from the detection of abnormal FHR to delivery was 36% longer in Moyo (p = 0.007) compared to the Doppler arm. Time from last FHR to delivery was 12% shorter with Moyo (p = 0.006) compared to Doppler. Caesarean section rates were higher with the Moyo device compared to Doppler (p = 0.001). Low Apgar scores (&lt, 7) at the 1st and 5th min were comparable between groups (p = 0.555 and p = 0.800). Perinatal outcomes (fresh stillbirths and 24-h neonatal deaths) were comparable at delivery (p = 0.497) and 24-h post-delivery (p = 0.345). Conclusions: Abnormal FHR detection rates were higher with Moyo compared to Doppler. Moyo detected abnormal FHR earlier than Doppler, but time from detection to delivery was longer. Studies powered to detect differences in perinatal outcomes with timely responses are recommended.

Master i jordmorfag Problemstilling: Hvordan opplever papirløse migrantkvinner det å være gravide, og hva vet de om sine rettigheter til helsehjelp i Norge? Samsvarer oppfølgingen de mottar med norsk lov og det som anbefales i internasjonale retningslinjer? Formål: Studiens formål har vært å få innsikt i papirløse migrantkvinners subjektive opplevelse av sitt svangerskap. Metode: Dette er en kvalitativ studie, som har benyttet semistrukturerte intervjuer. Fire papirløse gravide migrantkvinner deltok. Kvinnene ble rekruttert gjennom et helsesenter for papirløse migranter. Resultater: Kvinnenes helsemessige utfordringer i svangerskapet kan knyttes til deres livssituasjon. Hverdagen var preget av manglende tilgang på sosioøkonomiske ressurser og liten kunnskap om egne rettigheter. Dette skapte klare barrierer til helsevesenet og deltakelse i samfunnet. Kvinnene kom sent inn i svangerskapsomsorgen. Konklusjon: Det konkluderes med at svangerskapsomsorgen for studiens informanter ikke direkte samsvarer med norsk lov eller internasjonale konvensjoner. Det er nødvendig med økt kunnskap om papirløse gravides behov og en nasjonal strategi for ivaretakelse av disse.

BACKGROUND: To date, there is limited evidence investigating pregnant women’s information sources regarding physical activity (PA), gestational weight gain (GWG) and nutrition at late gestation. Further, no studies have examined the impact of different information sources on pregnant women’s health behaviours. There is also a lack of data on whether health care providers in Norway give advice on these topics to their pregnant patients. Hence, this study were three folded: (1) investigate the main information sources among pregnant women regarding PA, GWG and nutrition, (2) evaluate how these information sources may affect their health behaviours and (3) examine the extent of provider advice on these topics. METHODS: The project was a cross-sectional study conducted in Oslo, Norway, from February to August 2016. With respect to the different aims of the study, the data collection was divided into two parts. In part A, pregnant women (n=150) answered an electronic questionnaire investigating their health behaviours, as well as their information sources regarding PA, GWG and nutrition. In part B, health care providers (n=14) answered a postal survey with the aim to explore their beliefs and practices regarding maternal exercise, GWG and nutritional recommendations. MAIN RESULTS: Media and Internet were the most frequently used sources of information, reported by 30% of the women. Stating media and Internet as their most important information source, was associated with increased odds of gaining weight below the IOM guidelines (p = 0.02) and higher adherence to nutritional recommendations (p = 0.03). Choosing friends and family was associated with gaining above the IOM guidelines (p = 0.03). No other associations were found between information sources and health behaviours. Twelve out of 14 providers reported giving advice on all three topics to their pregnant patients. Three out of 14 providers gave advice consistent with the ACOG PA and exercise recommendations and four out of 14 gave advice consistent with the IOM weight gain recommendations. CONCLUSION: The majority of women reported retrieving health advice through media and Internet sources. Media and Internet sources seemed to have a positive impact on nutritional behaviour, however, they were also associated with gaining below the IOM guidelines. Receiving advice from friends and family was associated with gaining above the guidelines. Most providers gave health advice to their pregnant patients. However, few gave advice consistent with the guidelines for PA and GWG.

Master i samfunnsernæring Introduction: Diet during pregnancy is important for both the health of the mother and her offspring. A food intake in accordance with the national recommendations can reduce risk of non-communicable diseases such as type 2 diabetes and cardiovascular disease. Additionally, following the dietary advice can reduce risk of complications from gestational diabetes mellitus. Objectives: The purpose of this study was to increase knowledge on the diet during pregnancy prior to gestational diabetes diagnosis in women in Oslo. Baseline data gathered from the on-going Pregnant+ study are used for analysis. The secondary objectives were to describe the food intake during pregnancy using a qualitative food frequency questionnaire, develop a scoring system to examine diet quality through adherence to dietary recommendations and evaluate diet using the scoring system. Methods: This quantitative, cross-sectional study uses a 41-item food frequency questionnaire to describe diet, and a self-developed scoring system to further compare diet with recommendations. The score is bases on national recommendations for food intake. Participants were recruited at their initial meeting in the diabetes outpatient clinic in five major hospitals in the Oslo area. The women recruited September 2015-April 2016 are included in this thesis. Background variables were added to the statistical program SPSS and score development and analysis were conducted by use of SPSS.Results: 75 women participated in the study, 55% were born in Norway. The intake of vegetables, fruits and berries, wholegrain and low-fat milk were less frequent than recommended in the majority of the sample. The majority met the recommended frequency for intake of fish. The salt intake was most likely exceeding the amount recommended. Conclusion: Dietary intake might not be met by recommendations in the majority of the categories, although it is not possible to conclude, as the amount per frequency could not be estimated accurately.

Master i jordmorfag Hensikt: Innsikt i hvordan kvinner i LAR opplever omsorg under fødsel, slik at jordmor erverver kunnskap som gjør henne i stand til å ivareta kvinnene og gi optimal fødselsomsorg. Problemstilling: Hvordan opplever kvinner i LAR omsorg under fødsel? Metode: Kvalitativ design, med semi-strukturerte forskningsintervju. Fortolket gjennom induktive analyse Resultat: Analysen resulterte i fem temaer; Å møte på fødeavdelingen med negative forventinger i bagasjen, Jordmors trygge autoritet, Kommunikasjon som grunnleggende verktøy, Jordmors handlinger og Omsorgsrelasjon som resultat av møte Konklusjon: Omsorgsrelasjonen oppstår som et resultat av møte mellom kvinnens forventinger om å bli møtt med fordommer og jordmors handlinger og væremåte.

Bakgrunn: Rectus diastase blir definert som ein separasjonen av muskelbukane til rectus abdomini og kan oppstå under graviditet. Det er mange hypotesar knytt til risikofaktorar og følgjar av rectus diastase, men forskinga på emnet er mangelfull. Denne masterstudien hadde tre formål: 1) Undersøke prevalens av rectus diastase under graviditet og det fyrste året etter fødsel. 2) Undersøke nærvær av moglege risikofaktorar blant kvinner med og utan rectus diastase tolv månader etter fødsel. 3) Undersøke om det er forskjell i førekomst av korsrygg- og/eller bekkenrelaterte smertar hjå kvinner med og utan rectus diastase tolv månader etter fødsel. Metode: Datamaterialet er henta frå ein prospektiv kohortestudie av 300 fyrstegongsfødande kvinner ved Akershus universitetssjukehus. Data blei innhenta gjennom eit elektronisk spørjeskjema og kliniske undersøkingar i svangerskapsveke 21, i tillegg til seks veker, seks månader og tolv månader etter fødsel. Rectus diastase vart diagnostisert ved palpasjon definert som ein separasjon større eller lik to fingerbreidder målt anten 4,5 cm over, ved eller 4,5 cm under navlen. Korsrygg- og/eller bekkenrelaterte smerter blei kartlagt gjennom spørjeskjema. Gruppene blei samanlikna ved Student t-test og chi square / Fisher´s exact test samt utrekning av Odds Ratio (OR). P-verdien var 0,05. Resultat: Prevalens av rectus diastase var 33,1 % (n=299), 60,0 % (n=285) , 45,4 % (n=198) og 32,6 % (n=178) ved høvesvis svangerskapsveke 21 og seks veker, seks månader og tolv månader etter fødsel. Ved samanlikning av kvinner med og utan rectus diastase eit år etter fødsel var det ingen signifikante forskjellar med omsyn til undersøkte risikofaktorar. Utrekninga av odds ratio viste at det var større sannsynlegheit for rectus diastase blant dei som rapporterte belastande lyft større eller lik 20 gongar i veka eit år etter fødsel (OR = 2,18, 95% CI 1,05 - 4,52). Det var ingen forskjell mellom gruppene i førekomst av korsrygg og bekkenrelatert smerte (p =0,10) på same tidspunkt. Diskusjon / konklusjon: Ulike diagnosekriterium gjer det utfordrande å samanlikne resultat frå ulike studiar og det finst lite dokumentasjon på normalverdiar for inter-rectiavstand. Førekomsten av rectus diastase var størst kort tid etter fødsel, men tilstanden var også vanleg eitt år post-partum. Det blei ikkje identifisert klare risikofaktorar eller forskjellar i førekomst av korsrygg- og/eller bekkenrelatert smerte mellom gruppene tolv månader etter fødselen. Resultatet av verknaden av belastande lyft bør reknast som hypotesegenererande grunna det vide konfidensintervallet. Klare råd rundt risikofaktorar og følgjer bør gjevast med varsemd grunna lite forskingsbasert kunnskap.

Bakgrunn: Svangerskapskvalme er ei av dei vanlegaste plagene gravide opplever i løpet av svangerskapet og råkar om lag 7 av 10 gravide. Kor alvorleg kvalmen er variera der nokre opplever milde symptom medan andre oppleve vedvarande kvalme og oppkast som kan føre til innlegging på sjukehus. Årsaka til svangerskapskvalme er usikker, men er sannsynlegvis samansett av ei rekke faktorar. Svangerskapskvalme kan føre til dårleg livskvalitet og ha negativ påverknad på ulike faktorar i kvardagen. Det finst ulike behandlingar for svangerskapskvalme; for nokre vil kost- og livsstilsendringar eller ikkje-medikamentelle behandlingar hjelpe, medan andre må bli behandla med legemidlar. Sidan svangerskapskvalme vanlegvis oppstår i første trimester, samtidig som organutviklinga hos fosteret skjer, er mange skeptiske og tilbakehaldne med behandling med legemidlar grunna fare for teratogene effektar. Risiko ved bruk av legemidlar i svangerskapet blir ofte overestimert av kvinnene og helsepersonell. Hensikt: Målet med denne studien er å undersøkje kva norske gravide med svangerskapskvalme brukar for å behandle kvalmen, og kva som påverkar bruken. Vidare ynskjer ein å sjå kor alvorleg kvalmen er og kva konsekvensar svangerskapskvalme kan ha på andre faktorar som livskvalitet og kvardagsliv. Vi ynskte også å sjå på erfaringar kvinnene hadde i møte med helsepersonell. Metode: Metoden som blei brukt i denne studien var spørjeundersøking på internett. Ei annonse med link til spørjeskjema blei lagt ut på graviditets- og babyrelaterte nettsider. Kvinner som var gravid eller som hadde eit barn på under 1 år, og som hadde hatt svangerskapskvalme i noverande eller siste graviditet, kunne delta. Resultat: Det var 712 kvinner som deltok i denne studien, dei fleste hadde moderat eller alvorleg svangerskapskvalme. Svangerskapskvalmen førte hos dei fleste kvinnene til dårlegare livskvalitet og påverka andre faktorar i kvardagen negativt, som dagleg aktivitet relatert til huslege gjeremål, sosialt liv, forhold til partner, evna til å ta seg av andre barn, redusert arbeidskapasitet på jobb og følelse av nedstemthet. Nokre kvinner vurderte også å avslutte svangerskapet eller å ikkje få fleire barn som følgje av svangerskapskvalme. Alle dei 6 nemnde faktorane var assosiert med alvorlegheitsgrad av kvalme. Nærmare 40 % av kvinnene hadde fått kvalmestillande legemidler, der meklozin og metoklopramid var mest brukt. Ei rekke andre behandlingar var også brukt, der 54 % av kvinnene hadde brukt alternativ behandling. Korleis kvinnene var blitt møtt av helsepersonell var varierande. Sjølv om dei fleste kvinnene blei møtt på ein imøtekomande måte av, opplevde om lag 10 % at legen ikkje var imøtekomande. Totalt var 60 % sjukemeldt i løpet av svangerskapet som følgje av kvalmen, blant desse var 62 % blitt sjukemeldt utan å ha blitt forskreve legemidlar. Risiko ved bruk av legemidlar blei overestimert blant kvinnene. Konklusjon: Med denne studien såg ein at svangerskapskvalme i stor grad går utover livskvalitet og kvardagsliv hos gravide kvinner. Det er derfor viktig at helsepersonell har kunnskap om dei konsekvensane svangerskapskvalme kan ha og har for dei kvinnene som vert råka. Tydelege retningslinjer for behandling av svangerskapskvalme og god implementering av desse retningslinjene er nødvendig. Studien viser også at ikkje alle kvinnene blir møtt på ein tilstrekkeleg imøtekomande måte blant helsepersonell, til dømes ved at kvalmen kan bli normalisert og bagatellisert. Det er derfor viktig at helsepersonell tar kvinnene på alvor og lyttar til dei. Der behovet er tilstades vil tidleg diagnostisering, og dermed tidleg igangsetting av behandling, kunne minske risikoen for meir alvorlege symptom. Tidleg diagnostisering og behandling vil få positive følgjer både for kvinna og samfunnet. FARM399/05H MATF-FARM

Bakgrunn: Per i dag er det kun én publisert studie som har undersøkt hvorvidt grad av alkoholbruk før svangerskap er relatert til utviklingsvansker hos barn (Knudsen et al., 2014). Denne viste en positiv sammenheng mellom høyt alkoholbruk før svangerskap og internaliserende atferdsvansker hos barnet ved 36 måneders alder. Forfatterne antydet at én mulig forklaringsfaktor kunne være underliggende psykologiske problemer hos kvinnene som hadde et høyt alkoholbruk året før de ble gravide, som videre kom til uttrykk som atferdsvansker hos barna. Det er imidlertid behov for flere studier før man kan konkludere om det virkelig er en sammenheng. Dersom sammenhengen bekreftes ved ulike studiedesign, vil det kunne gi innsikt i om man kan bruke alkoholbruk hos mor før svangerskapet som markør for forhold som vil innvirke på barnets utvikling. Et slikt funn vil være relevant informasjon til helsestasjoner som så tidlig som mulig ønsker å oppdage foreldre som trenger ekstra oppfølging. Dette kan muliggjøre intervensjon på et tidlig stadium, allerede ved graviditet, for å optimalisere barnets tidlige samspillserfaringer og utviklingsmiljø. Denne studien tok derfor sikte på å undersøke sammenhengen mellom mors alkoholbruk før svangerskap og barnets sosioemosjonelle fungering ved 12 måneders alder. Metode: Denne studien anvendte data fra KVIK-prosjektet i regi av RBUP. Studiens analyser ble basert på 351 mødre-barn-par rekruttert ved ni helsestasjoner i fem Østlandskommuner. Sammenhengen mellom mors alkoholbruk før svangerskap og barnets sosioemosjonelle fungering ved 12 måneder ble analysert både direkte og mediert gjennom mors alkoholbruk under svangerskap og mors depresjonssymptomer. Den direkte og den medierte sammenhengen ble undersøkt med medieringsanalyse utført i PROCESS (Hayes, 2013). I tillegg ble det utført flere tilleggsanalyser, blant annet bivariate og multiple lineære regresjonsanalyser, for å kunne støtte opp under resultater fra medieringsanalysen. Resultat: Resultater fra denne studien viste ingen signifikante sammenhenger mellom mors alkoholbruk før svangerskap og barnets sosioemosjonelle fungering ved 12 måneders alder, hverken direkte eller mediert gjennom alkoholbruk under svangerskapet og mors depresjonssymptomer. Konklusjon: Resultater fra denne studien står i kontrast til litteratur og tidligere forskning på området. Studien utelukker imidlertid ikke at det er en sammenheng mellom mors alkoholbruk før svangerskapet og barnets sosioemosjonelle fungering. Det at den forventede sammenhengen ikke ble funnet kan blant annet henge sammen med psykometriske egenskaper ved studiens mål på sosioemosjonell fungering, samt bruk av lineære analyser. Det er også mulig at det gjennom innsamling av datamaterialet har forekommet intervensjonseffekter som kan ha påvirket studiens utfall. I forskningsøyemed bidrar denne studien til relevante analyser og betraktninger, både på oppgavens tema, men også for KVIK-prosjektet. Med utgangspunkt i vår studie kan det være nyttig for videre forskning å inkludere direkte mål på begreper som motivasjon for alkoholbruk, selvregulering og kvalitativt samspill mellom mor og barn.

Bakgrunn: Per i dag er det kun én publisert studie som har undersøkt hvorvidt grad av alkoholbruk før svangerskap er relatert til utviklingsvansker hos barn (Knudsen et al., 2014). Denne viste en positiv sammenheng mellom høyt alkoholbruk før svangerskap og internaliserende atferdsvansker hos barnet ved 36 måneders alder. Forfatterne antydet at én mulig forklaringsfaktor kunne være underliggende psykologiske problemer hos kvinnene som hadde et høyt alkoholbruk året før de ble gravide, som videre kom til uttrykk som atferdsvansker hos barna. Det er imidlertid behov for flere studier før man kan konkludere om det virkelig er en sammenheng. Dersom sammenhengen bekreftes ved ulike studiedesign, vil det kunne gi innsikt i om man kan bruke alkoholbruk hos mor før svangerskapet som markør for forhold som vil innvirke på barnets utvikling. Et slikt funn vil være relevant informasjon til helsestasjoner som så tidlig som mulig ønsker å oppdage foreldre som trenger ekstra oppfølging. Dette kan muliggjøre intervensjon på et tidlig stadium, allerede ved graviditet, for å optimalisere barnets tidlige samspillserfaringer og utviklingsmiljø. Denne studien tok derfor sikte på å undersøke sammenhengen mellom mors alkoholbruk før svangerskap og barnets sosioemosjonelle fungering ved 12 måneders alder. Metode: Denne studien anvendte data fra KVIK-prosjektet i regi av RBUP. Studiens analyser ble basert på 351 mødre-barn-par rekruttert ved ni helsestasjoner i fem Østlandskommuner. Sammenhengen mellom mors alkoholbruk før svangerskap og barnets sosioemosjonelle fungering ved 12 måneder ble analysert både direkte og mediert gjennom mors alkoholbruk under svangerskap og mors depresjonssymptomer. Den direkte og den medierte sammenhengen ble undersøkt med medieringsanalyse utført i PROCESS (Hayes, 2013). I tillegg ble det utført flere tilleggsanalyser, blant annet bivariate og multiple lineære regresjonsanalyser, for å kunne støtte opp under resultater fra medieringsanalysen. Resultat: Resultater fra denne studien viste ingen signifikante sammenhenger mellom mors alkoholbruk før svangerskap og barnets sosioemosjonelle fungering ved 12 måneders alder, hverken direkte eller mediert gjennom alkoholbruk under svangerskapet og mors depresjonssymptomer. Konklusjon: Resultater fra denne studien står i kontrast til litteratur og tidligere forskning på området. Studien utelukker imidlertid ikke at det er en sammenheng mellom mors alkoholbruk før svangerskapet og barnets sosioemosjonelle fungering. Det at den forventede sammenhengen ikke ble funnet kan blant annet henge sammen med psykometriske egenskaper ved studiens mål på sosioemosjonell fungering, samt bruk av lineære analyser. Det er også mulig at det gjennom innsamling av datamaterialet har forekommet intervensjonseffekter som kan ha påvirket studiens utfall. I forskningsøyemed bidrar denne studien til relevante analyser og betraktninger, både på oppgavens tema, men også for KVIK-prosjektet. Med utgangspunkt i vår studie kan det være nyttig for videre forskning å inkludere direkte mål på begreper som motivasjon for alkoholbruk, selvregulering og kvalitativt samspill mellom mor og barn.

Objective: The aim of this literary review was to examine the available evidence regarding the effect of multiple sclerosis (MS) on pregnancy, the effect of pregnancy on relapse-remitting MS, and the current guidelines for whether disease-modifying drugs (DMDs) can be continued during pregnancy. Furthermore the aim was to provide evidence-based information that health care providers can use in their counseling of fertile women with MS. Method: An unsystematic electronic literature search performed in Ovid Medline was used in addition to background information gathered from Uptodate, Norway s National Guidelines, Norway s Medicines Agency, and Norwegian Electronic Clinician Manual (NEL). Results/Conclusion: There is a slight increased risk of caesarean section and low birth weight found in some observational studies, but not all. Otherwise there is no consistent significantly increased risk of adverse pregnancy-, birth- or neonatal outcomes associated with MS. The overall effect of pregnancy is limited on the course of MS, both with regards to annualized attack rate (ARR) and long-term disease progression in terms of EDSS (Expanded Disability Status Score). The use of DMDs under pregnancy and breastfeeding is currently contraindicated. Further post-marketing data on DMD-exposed pregancies is required to provide improved guidelines on their use/prohibition. Women with MS of childbearing age can be reassured of the overall normal outcome on pregnancy and birth. It is useful to discuss family planning (including the need for secure contraception if using DMDs) during consultations with the patient s neurologist.

Bangladesh is among the worlds most densely populated countries, in addition to being one of poorest and least developed. Over the last years Bangladesh has been applauded for exceptional health achievements despite economic poverty, but they still have several challenges ahead of them in the future. Diabetes is an increasing problem in whole the world. The number of people affected by the disease is estimated to almost twofold by 2035. Low- and middle-income countries are severely affected by this because of their genetic disposition and economic transition. In Asia, the problem is greatest in the young and middle-aged population, which will have huge consequences for the community and economy. There is no doubt that gestational diabetes result in adverse pregnancy- and fetal outcome. In addition to the already known morbidity and mortality, evidences show that GDM in pregnancy predisposes the mother and her offspring to developing glucose intolerance and obesity in the future. This concept indicates that pregnancy offers a great opportunity even for intergenerational prevention of diabetes. Diabetes type 2 can effectively be prevented by lifestyle changes and drug treatment. Based on the size of the problem, the severity of the consequences and the possibility of prevention, awareness around the diagnosis and risk factors should be top priority. The Bangladesh health system has been shaped to address the first generation of poverty-linked infectious, nutritional, and maternity-related diseases. Given the epidemiological transition, the health system will now have to be adjusted to battle with chronic non-communicable diseases.

Bakgrunn: Hovedformålet med studien var å oppnå større forståelse for hvordan det er å være tenåringsgravid i Norge i dag, og hvordan svangerskapsomsorgen kan bedres. Nedgang i antall tenåringsgravide gjør at gruppen får lite oppmerksomhet. Tenåringsgravide har sine egne utfordringer og trenger både omsorg og støtte når de er gravid. Dette representerer et kunnskapshull som studien ønsket å undersøke. Hvordan jordmor gjennom svangerskaps-omsorgen best kan støtte de unge gravide, får man svar på ved å ta utgangspunkt i tenårings-gravides egne erfaringer. Metode: Datamaterialet er basert på kvalitative dybdeintervjuer med åtte tenåringsgravide i siste del av svangerskapet. Informantene var tilfeldig valgt gjennom deres kontakt med jordmødre på helsestasjoner. Det metodiske utgangspunkt er hermeneutikk, som søker å nå frem til gyldige fortolkninger av en teksts mening. Tematisk innholdsanalyse er valgt som analysestrategi. Resultatene ble diskutert opp mot teoretiske rammer og annen forskning om tenåringsgravide. På bakgrunn av kunnskapen som kommer frem, følger konkrete forslag for praksis i svangerskapsomsorgen overfor unge gravide og deres kjærester. Resultater: Tenåringene i studien opplevde det som et sjokk å bli gravid. Abort var ikke et alternativt utfall på svangerskapet for noen av jentene som ble intervjuet. De unge omstilte seg imidlertid raskt til sitt liv som gravid, de tok fornuftige valg og følte seg klar for morsrollen. De tenåringsgravide opplevde utfordringer i forhold til utdanning, økonomi og vennskap, men hadde en grunnleggende innstilling at dette skal jeg klare . Alle var kjæreste med barnefar, som hadde en litt tilbaketrukket rolle overfor barnet i magen. I svangerskapsomsorgen ønsket de unge gravide å bli behandlet individuelt, og ønsket ingen særbehandling på grunn av alder. De tenåringsgravide ønsket å bli tatt på alvor og ha en god dialog med jordmor og lege, i tillegg til den fysiske undersøkelsen. Konklusjon: Tenåringsgravide er like forskjellige som andre gravide, men studien får frem felles utfordringer som møter de unge i svangerskapet. Helsepersonell som møter denne gruppen gjennom svangerskapsomsorgen har en svært viktig rolle i å støtte tenåringsgravide gjennom svangerskapet, og studien tar sikte på å øke kunnskapsgrunnlaget.

Background: Urinary incontinence (UI) is highly prevalent in the female population and strongly associated with pregnancy and childbirth. The pelvic floor muscles (PFM) play an important role in pelvic organ support and for staying continent. Vaginal delivery is considered the most established risk factor for weakening of the PFM. Women having their first child should be offered supervised PFM training (PFMT) during pregnancy, and PFMT is first-line treatment of UI (Grade A recommendations). However, in populations of postpartum women with and without UI (mixed population), the current evidence on efficacy of PFMT on UI prevalence is not clear. Further, the effect of PFMT in women with major levator ani (LA) muscle defects is unknown. Conclusions: Most nulliparous pregnant women knew about PFMT, but few performed PFMT. Pronounced reductions in vaginal resting pressure, PFM strength and endurance were found after vaginal delivery, whereas only vaginal resting pressure changed after caesarean section. Women with major LA muscle defects had weaker PFM than women without such defects, however most women were able to contract their PFM. The postpartum PFMT intervention did not decrease UI prevalence six months after delivery in primiparous women, and the stratified analysis on women with and without major LA muscle defects showed similar non-significant results.

Objective The purpose of this study is to examine what is known about the main fetal side effects when exposed to short-term use of NSAIDs during pregnancy. In addition it is examined how common the use of NSAIDs is in the general population, and among pregnant women in particular. Background NSAIDs have three main desired effects; analgesic, antiinflammatory and antipyretic effects. It is used to treat a variety of common conditions. NSAIDs act primarily through inhibition of the cyclooxygenase enzyme (COX), and inhibit prostaglandin synthesis. Prostaglandins play an important part in several of the body s physiological processes, and are known to have a central role in the ovulation, decidualization and implantation of the fertilized egg. NSAIDs mechanism of action and indications in the literature on the possible teratogenic effects is sufficient basis to exercise caution. Methods This project is a systematic literature review, based on a literature search in the PubMed database and McMaster PLUS. In addition, various searches in the prescription register, the Journal of the Norwegian Medical Association, the Institute of Public Health and other relevant resources has been made. Results and conclusion The prevalence of NSAID use among Norwegian, pregnant women is around 7 %. There are few good studies that have examined the fetal consequences of short-term NSAID use. The effect on fertility is uncertain. Some studies have shown an increased risk of spontaneous abortion and that the risk is higher when NSAIDs are used for more than one week. There seems to be no correlation between NSAID use and congenital malformations in general. For effects in late pregnancy it is seen a significant constriction of the ductus arteriosus, and a dramatic decline in amniotic fluid volume and fetal urine production rate just hours after initiation of treatment. However, these effects seem to be reversible. There is a particular need for more studies that examine short-term NSAID use, particularly for effects in the 1st and 2nd trimester.

Objective(s): We sought to prospectively study the association between antenatal emotional distress and gestational length at birth as well as preterm birth. Study Design: We followed up 40,077 primiparous women in the Norwegian Mother and Child Cohort Study. Emotional distress was reported in a short form of the Hopkins Symptom Checklist-25 (SCL-5) at 17 and 30 weeks of gestation. Gestational length at birth, obtained from the Medical Birth Registry of Norway, was used as continuous (gestational length in days) and categorized (early preterm (22–31 weeks) and late preterm (32–36 weeks) versus term birth (≥37 weeks)) outcome, using linear and logistic regression analysis, respectively. Births were divided into spontaneous and providerinitiated. Results: Of all women, 7.4% reported emotional distress at 17 weeks, 6.0% at 30 weeks and 5.1% had a preterm birth. All measurements of emotional distress at 30 weeks were significantly associated with a reduction of gestational length, in days, for provider-initiated births at term. Emotional distress at 30 weeks showed a reduced duration of pregnancy at birth of 2.40 days for provider-initiated births at term. An increase in emotional distress from 17 to 30 weeks was associated with a reduction of gestational length at birth of 2.13 days for provider-initiated births at term. Sustained high emotional distress was associated with a reduction of gestational length at birth of 2.82 days for provider-initiated births. Emotional distress did not increase the risk of either early or late preterm birth. Conclusion: Emotional distress at 30 weeks, an increase in emotional distress from 17 to 30 weeks and sustained high levels of emotional distress were associated with a reduction in gestational length in days for provider-initiated term birth. We found no significant association between emotional distress and the risk of preterm birth.

Bacheloroppgave sykepleie, 2014 Som følge av innvandring er Norge blitt et kulturelt mer mangfoldig samfunn. Dette fører til noen utfordringer for helsepersonell som møter personer med en annen kulturell bakgrunn. Denne bacheloroppgavens tema er svangerskapsdiabetes hos kvinner med innvandrerbakgrunn. Den setter søkelys på veiledning til innvandrerkvinner, slik at de kan forebygge komplikasjoner under svangerskapet eller utvikling diabetes type 2 senere. Det er sykepleierens helsefremmende- og forebyggende funksjon som er sentralt i oppgaven. For å sikre at kvinnene opparbeider seg gode mestringsstrategier, må sykepleiere ta hensyn til deres kulturelle og religiøse bakgrunn. Sykepleiere må kartlegge innvandrerkvinnenes deltakerforutsetninger og rammefaktorer i forbindelse med veiledningen. Dette dreier seg om språkbakgrunn og pårørendes rolle knyttet til kvinnenes mestringsmuligheter av sin tilstand. Bacheloroppgaven tar utgangspunkt i Benner og Wrubels sykepleieteori om mestring av sykdom. Deres fokus på viktigheten av å vektlegge pasienters subjektive forutsetninger og kulturelle bakgrunn har vært retningsgivende for å belyse oppgavens problemstilling.

Valproate is most commonly used to treat seizures in epilepsy. It is also used to treat manic or mixed episodes associated with bipolar disorder and to prevent migraine headaches. For decades it has been known that valproate increases the risk of major congenital abnormalities when taken during pregnancy. However, little has been known in regards to its effect on neurocognitive development. The last 5-10 years there has been an increasing amount of research in this area suggesting that valproate has an adverse effect on neurodevelopment in children after being exposed in utero. This survey has reviewed published research on the topic, and most of the reviewed articles were published in 2013. Studies suggest that being exposed to valproate in utero has an adverse effect on IQ, language, behavior and the prevalence of developmental disorders. There is increasing evidence that valproate might be more teratogenic than previously known, and hence there may be a need for updated guidelines regarding treatment with valproate for women in fertile age. More research is still needed to verify these findings and look into underlying mechanisms. There is also a need for studies with longer follow up to see if this tendency consists into adolescence and adulthood. Valproate is one of the antiepileptic drugs with best seizure control and for some patients the only efficient drug. Therefore, there is a consistent clinical dilemma. In light of newly published research it is important for clinicians to be updated on the topic when counseling a patient.