Search

Masteroppgave i klinisk sykepleie, Høgskulen på Vestlandet, campus Bergen Bakgrunn: I spesialisttjenesten er det i dag ulike praksiser om pasienter må benytte sykehustøy eller privattøy under en operasjon. Forskningsspørsmål: Utgjør privattøy på operasjonsstuen en kontaminasjonsrisiko? Metode: Det er gjennomført en litteraturstudie med bruk av scoping review. Retningslinjene til Boland et al. (2017) og Arksey og O’Malley (2005) dannet grunnlaget for den metodologiske rammen i studien. For å belyse forskningsspørsmålet er det søkt etter litteratur som kan gi kunnskap om: smittsomme mikrober som kan overleve i tøy, vaskemetoder av tøy og smittevern på operasjonsstuen. Konklusjon: Basert på teori om smittsomme mikrober og forskning på smitte via tekstiler, påstås det at ulike typer tekstiler er mulige bærere av smittestoff. Bakterieoverføring fra fuktige tekstiler er høyere enn ved tørre tekstiler, og blandingsmaterialer bærer smitte lettere enn naturlige materialer. Smittegraden øker ved friksjonskontakt. Dette sannsynliggjør at klær bidrar til overføring av smittsomme mikrober og dette øker risikoen for smitteoverføring ved bruk av privattøy på operasjonsstuen. Det påvises at riktig vask (høy nok temperatur, lang nok tid og bruk av blekemidler) er avgjørende for å fjerne smittsomme mikrober på tøy og tekstiler. Studiene viser derimot at dette ikke alltid praktiseres ved hjemmevask, på grunn av ønske om miljøvern og energisparing. Dette kan bidra til at smittsomme mikrober overlever i tøy og tekstiler etter vask, som igjen kan være en faktor til økt risiko for smitteoverføring på operasjonsstuen, dersom pasienter bruker sitt private tøy. På bakgrunn av dette anses det som sannsynlig at miljøet på operasjonsstuen kan stå i fare for å bli kontaminert, hvis privattøy benyttes MKS591

Resultat frå koronaundersøkinga desember 2021: • Deltakarar frå Bergen hadde høgare nivå av psykiske plager og lågare livstilfredsheit enn dei andre regionane. Ein høgare andel i Bergen rapporterte at innføring av smitteverntiltak ville medføre ei høg grad av belastning enn i dei andre regionane. Dette gjaldt på tvers av tiltak, med unntak av påbod om munnbind og det å halde minst éin meter avstand frå andre. • Likt med tidlegare Folkehelseundersøkingar i fylket, er det ein klar utdanningsgradient i favør dei med høgare utdanning. Di høgare utdanning, dess høgare andel rapporterte god helse, og lågare andel rapporterte einsemd. Vidare går nivået av psykiske plager ned og kor fornøgd ein er med livet stig med utdanningslengd. I kontrast til dette bildet, er andelen som rapporterte høg grad av belastning knytt til smittervernstiltak større blant dei med høgare enn blant dei med lågare utdanning • En lågare andel av dei yngste kvinnene rapporterte god helse og høgare andel einsemd samanlikna med dei andre aldersgruppene. Vidare er skåren på psykiske plager høgast og skåren på fornøgdheit med livet lågast i den yngste aldersgruppa. Også desse resultata er i tråd med funn i tidlegare Folkehelseundersøkingar i fylket. Ein høgare andel i den yngste aldersgruppa rapporterte at smitteverntiltak ville innebere høg grad av belastning enn dei eldre aldersgruppene. • De som rapporterte endring i arbeidssituasjon eller forverra økonomi under pandemien rapporterte også dårlegare fysisk og psykisk helse enn dei som ikkje opplevde endring i arbeidssituasjon eller berre hadde hatt heimekontor og stabil/forbetra økonomi. • Stengte butikkar, det å unngå heimebesøk og karantene etter nærkontakt med ein smitta, er dei tre enkelttiltaka som blei oppfatta som mest belastande. • Skjenkestopp, munnbind og det å halde éin meters avstand blei oppfatta som dei minst belastande tiltaka. • 65,5 % rapporterte at dei ønsker å fortsette med heimekontor, men berre om lag halvparten av dei som bur aleine og éin av tre av dei yngste kvinnene (18-24 år) rapporterte at heimekontor fungerte bra. • Resultata knytt til landbakgrunn er usikre. Likevel indikerer resultata at deltakarar som er fødd i Norge, med foreldre fødd i Norge kjem meir gunstig ut enn deltakarar med annan landbakgrunn på tvers av tema undersøkt i denne rapporten. Endringar frå før til under koronapandemien: • Andelen som oppgav god helse var om lag seks prosentpoeng lågare våren 2022 enn målingane både før (2018/2019) og under koronapandemien (2021 og 2022) (frå om lag 76 % til 70 %). • Nivået på psykiske plager og einsemd var noko høgare, både ved målingane vinteren 2020 og 2021, og våren 2022, enn før pandemien.

Rapporten inneholder Folkehelseinstituttets vurdering av status for covid-19-epidemien i Norge, prognose for utviklingen, vurdering av utfordringer i håndteringen av epidemien, vurdering av risiko og anbefalinger om smittevernstrategi. Formålet er å støtte Helse- og omsorgsdepartementet i dets strategiske valg i bekjempelsen av epidemien og kommunene i håndtering av epidemien. Rapporten følger mandatet FHI er tillagt i Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer og i smittevernloven. Vurderingene bygger på instituttets overvåking av epidemien, modellering av epidemiens spredning, kunnskap om viruset og sykdommen og smittevernfaglig kunnskap og erfaring.

Rapporten inneholder Folkehelseinstituttets beskrivelse av situasjonen, vurdering av risiko ved apekopper for Norge og anbefalinger til Helse- og omsorgsdepartementet om strategi og håndtering av situasjonen. Formålet er å støtte Helse- og omsorgsdepartementet i dets strategiske valg og kommunene i deres håndtering av situasjonen. Rapporten følger mandatet FHI er tillagt i Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer og i smittevernloven.

Kommunane har hatt ei avgjerande rolle i handteringa av smitte og utbrot gjennom pandemien. Kommunane har gjort dette i samarbeid med nabokommunar, statsforvaltarar og nasjonale helsestyresmakter. Dette gjeld også for kommunane som deltok i denne gjennomgangen. Denne rapporten har ved hjelp av intervju med eit utval kommunar hausta erfaringar om korleis ulike kommunar har oppdaga og handtert utbrot og tiltak knytt til situasjonen lokalt, regionalt og nasjonalt. Målet har vore å hausta erfaringar for så å kunna trekka lærdom av handteringa av covid-19 i kommunane. Studieperioden har vore frå august 2021 (frå skulestart med innføring av test for karantene) til februar 2022 (då nasjonale tiltak vart oppheva). Fokusområda i denne gjennomgangen har vore på kontaktreduserande tiltak, TISK (testing, isolering, smittesporing og karantene), og tiltak i skular. Arbeidet er koordinert av ei intern gruppe ved avdeling for smittevern og beredskap på Folkehelseinstituttet (FHI). Helsedirektoratet har spelt inn på plan for prosjektet, vore representert ved intervju og spelt inn på funna utarbeida av FHI. Dei involverte kommunane og statsforvaltarane som har deltatt i erfaringsgjennomgangen har fått lesa gjennom, og kome med kommentarar i forkant av publisering av rapporten. Etter to år med pandemi vert det nå utarbeida ulike rapportar og evalueringar knytt til ulike aktørar i pandemihandteringa. Denne rapporten er eit supplement til dette arbeidet, og me har i dette arbeidet hatt meir fokus på utvalde område nemnt over. Ein liknande erfaringsgjennomgang vart gjennomført etter utvalde utbrot av covid-19 i Noreg, desember 2020 – mars 2021. Denne rapporten bygger på funn frå den fyrste rapporten. Innsamla data over tiltak viser at det har vore sette i verk ei rekke ulike tiltak, og unntak til desse. På nasjonalt nivå har det hyppig blitt gjort endringar gjennom perioden, medan det har vore ulik tilnærming på lokalt nivå. Medan dei fleste nasjonale smitteverntiltaka er iverksette som påbod, er dei fleste lokale tiltaka samla sett i dei utvalde kommunane innført som anbefalingar. Resultata av samtalane støttar at kommuneoverlegen har ei viktig rolle i rapportering, samhandling og rådgjeving. Kommunane har samarbeida tett med nabokommunar, statsforvaltarar og nasjonale helsestyresmakter i arbeidet med å handtere smitte og utbrot. Statsforvaltar har hatt ei sentral rolle i samhandling på lokalt og regionalt plan ved å vera bindeledd mellom kommunane, helseføretak og Helsedirektoratet. Det kjem klart fram at det er viktig med god informasjon når det er endring av nasjonale tiltak. Kommunane ville sett pris på å vera orientert om endringar i forkant av pressekonferansar då dei treng noko tid for å førebu og innføra omfattande tiltak, som til dømes test for karantene for skulebarn. God informasjon kan førebygga uro. Erfaringa frå kommunane er at lokale tiltak i mange tilfelle kan passa betre til den lokale situasjonen enn nasjonale tiltak, sidan utbrot kan variera i omfang og tid ulike stader i landet. På den andre sida er det omfattande og arbeidskrevjande å utvikla lokale tiltakspakkar. Det krev også erfaring. Det kom ulik tilbakemelding om kva som var best av hyppige endringar for å avlaste tiltaksbør, eller å samle opp endringar for å lettare kommunisera desse ut. I tillegg var ei erfaring at det kan vera meir krevjande å avvikla tiltak enn å innføra dei. Avvikling av enkelttiltak kan også føra til press på andre tenester, som lokal kapasitet på test- og smittesporing. Kommunane si erfaring er og at råd og tiltak bør vera tydelege og logiske for at dei skal bli respektert. Rettleiing til kommunane i form av kommunelegehandboka, Sykdomspulsen og webinar, samt skriftleg og individuelle råd, er avgjerande og viktige. Når FHI har støtta kommunelegar og kommunar med fagleg fundament, vert kommunane trygga i si rolle. Det kan vera utfordrande for kommunane å balansera smittevern og frykt for smitte opp mot negative konsekvensar av tiltak. Tydeleg kommunikasjon frå kommunane til innbyggarane med grunngjevinga for tiltaka kan førebygga dette. Kommunane som deltok melder og at tiltaka kan ha ført til negative konsekvensar for ulike grupper i form av auka pågang til ulike helsetenester, utanforskap sosialt, psykisk og økonomisk. Læringspunkt Utifrå gruppesamtalane med utvalde kommunar og statsforvaltarar vil me trekka fram følgande læringspunkt knytt til smitteverntiltaka: • Ved endringar av tiltak bør informasjon frå sentralt hald vera tydeleg og oppdatert. • Grunngjeving for tiltaka må vera god og tydeleg kommunisert ut til innbyggarane. Anbefalingar og råd bør vera logiske for at innbyggarar skal respektera dei. • Det har vore hyppige endringar av tiltak på nasjonalt plan. Ein må gjera grundige vurderingar om kor hyppig ein vil innføra endringar, for slik å balansera tydeleg kommunikasjon opp mot lågast mogleg tiltaksbør. • Tydlegare kommunikasjon knytt til strategi og tiltak gjer kommunane betre budde på endringar. I tillegg kan dette både førebygga kaos og skape lojalitet gjennom tydeleg kommunikasjon. • Når det blir innført omfattande nasjonale tiltak, som test for karantene ved skulestart (august 2021), bør dette kommuniserast til kommunane i god tid før innføring, og ikkje i ferie. Det er ein fordel for kommunane å få informasjon om endring av tiltak i forkant av pressekonferansar, slik at dei får førebu seg på desse endringane. • Det skal svært tungtvegande grunnar til for å stenge skular, og nytte må vegast nøye opp mot konsekvensane for born, unge og samfunnet på lengre sikt. • Råd rundt bruk av tiltak og trafikklysmodellen bør vera eintydige og klare frå nasjonalt hald. • Tiltak som har stor tiltaksbør bør ikkje vara lenger enn naudsynt for å unngå uønskte effektar som psykiske plager, einsemd, utanforskap og personlege økonomiske tap. • Det bør vera eit nasjonalt ansvar å utvikla kunnskapsgrunnlag for ulike enkelttiltak, inkludert både kunnskap om smitteverneffekt av tiltaka og tiltaksbøra. • Det kan vere behov for å utvikle eit digitalt nasjonalt smittesporingsverktøy. Dette kan også vera nyttig til anna type utbrotshandtering. • FHI og Helsedirektoratet bør vera samstemte i si rådgjeving til kommunane.

Til tross for at smitteverntiltakene er nødvendige for å redusere spredningen av smitten i samfunnet, kan de også være belastende for den enkelte og for hele eller deler av befolkningen. Hensikten med denne rapporten er å undersøke befolkningens oppfatning av hvilken belastning ulike smitteverntiltak ville innebære for dem hvis de ble innført i dag og ville vare i 4-uker. I denne rapporten tar vi sikte på å belyse tre problemstillinger: Tiltaksbelastning som følge av nedstengning av samfunnet: Hvilke tiltak vil oppleves som mest belastende? Hvor belastende vil tiltak rettet mot begrensinger i 1) service-, fritids- og reisetilbud, 2) sosial kontakt og 3) påbud om smitteverntiltak oppleves? Er det geografiske variasjoner etter fylke og sentralitet (by-distrikt) i opplevelsen av belastninger eller variasjoner på tvers av utdanningsnivå, kjønn og alder? Tiltaksbelastning for forelderen/den foresatte og barn som følge av tiltak rettet mot barn i skolealder: Hvordan vil foreldre/foresatte og barn (rapportert av foreldre/foresatte) oppleve belastningene av tiltak rettet mot barn. Hvor belastende vil tiltak knyttet til 1) skole, 2) testing og 3) fritid oppleves? Er det geografiske variasjoner etter fylke og sentralitet (by-distrikt)1 i opplevelsen av belastninger og variasjoner på tvers av foreldres utdanningsnivå, kjønn og alder og barnas klassetrinn? Økt omsorgsbelastning som følge av økte omsorgsoppgaver høsten 2020: Har pårørende med omsorgsoppgaver til hjelpetrengende opplevd økt belastning på grunn av nedstengningen høsten 2020? Er det geografiske variasjoner etter fylke og sentralitet (by-distrikt)1 i opplevd økt belastning på grunn av nedstengingen 2020, eller variasjoner etter kjønn, utdanningsnivå og alder?

Covid-19 pandemien fikk store konsekvenser for pasienter og ansatte i sykehjem. Hensikten med denne studien er å etablere kunnskap om de etiske utfordringene ansatte i sykehjem erfarte under Covid-19 pandemien i 2020/21 ved å utforske de ansattes opplevelser i denne perioden. Problemstillingen er formulert i spørsmålet: Hvilke etiske utfordringer erfarte ansatte i pleien ved norske sykehjem under Covid-19 pandemien i 2020/21? Det overordnede metodologiske grepet i dette prosjektet, kan beskrives som translasjonell etikk. Oppgaven har en bioetisk tilnærming, bredt forstått her som etiske problemstillinger knyttet til helse og medisin. Prosjektet har et kvalitativt design og det ble gjennomført syv individuelle semistrukturerte intervjuer med syv ansatte som jobbet i pleien på sykehjem under Covid-19 pandemien. Systematisk tekstkondensering ble brukt for å analysere intervjuene. Hovedfunnene i dette prosjektet viser at de etiske utfordringene ansatte i pleien på sykehjem opplevde under covid-19 pandemien, handler om spenningsforholdet mellom smittevern og andre viktige aspekter i ivaretakelsen av pasientenes behov. Utfordringene kom til uttrykk i bekymring for smitte, i spenningen mellom pålegg og etikk, i spenningen mellom smittevern og profesjonell omsorg, samt i spenningen mellom smittevern og negative konsekvenser for pasientene. For å belyse disse funnene er fire veletablerte bioetiske prinsipper brukt, samt filosofen Lisa Tessmans teori om «moralsk mislykkethet» (moral failure). Det er viktig å belyse dette temaet både for å få et konkret innblikk i praktisk etikk, samt å etablere en større forståelse for hva helsepersonell har stått i under pandemien. The Covid-19 pandemic had great consequenses for patients and staff in nursing homes. The aim of this study is to establish knowledge regarding the ethical challenges the staff in nursing homes met during the Covid-19 pandemic in 2020/21 by exploring the staffs experiences in this period. The research question was: What ethical challenges did nursing staff in nursing homes experience during the Covid-19 pandemic in 2020/21? The overall methodological approach in this project can be described as translational ethics. The study has a bio-ethical approach, here broadly understood as ethical issues related to health and medicine. The study was conducted through semi-structured interviews with seven healthcare workers working in nursing homes during the Covid-19 pandemic. The interviews were analysed by systematic text condensation. The main findings in this study were that the staff in nursing homes experienced ethical challenges when being subjected to the tensions between infection control and other important aspects of taking care of the patients’ needs. The challenges the nursing staff met were found in the worry for infection, in the tension between orders and ethics, in the tension between infection control and professional care, and in the tension between infection control and negative consequences for the patients. To discuss these findings four well-established bioethical principles were used, and philosopher Lisa Tessmans theory of moral failure. It is important to explore this to gain insight into concrete practical ethics and to establish a greater understanding concerning the healthcare workers experiences during the pandemic. Masteroppgåve i helse og samfunn HELSAM395 MAMD-HESAM

Masteroppgave i klinisk sykepleie, Høgskulen på Vestlandet, campus Bergen Bakgrunn: Smittevern utgjør en stor del av anestesi- og operasjonssykepleieres arbeidshverdag og ansvarsområde. På operasjonsstuen behandles kritisk syke og sårbare pasienter og forebyggende tiltak iverksettes for å beskytte dem mot smitte, sykdommer og postoperative komplikasjoner. Smittevern er i tillegg viktig for å verne om helsen til det kirurgiske teamet. Bruk av kirurgisk munnbind på operasjonsstuen er et tema det finnes ulike meninger om og den praktiske bruken er variert. Tidligere forskning på feltet er mangelfull og kommer også med varierende anbefalinger for praksis. Det er utarbeidet egne retningslinjer for bruk av kirurgisk munnbind på operasjonsstuer på norske sykehus. Utbruddet av Covid-19 viruset i januar 2020 bidro til at smittevern fikk høyere prioritet også i samfunnet generelt og bruk av munnbind ble raskt sett på som ett av flere tiltak for å forebygge spredning av Covid-19. Hensikt og problemstilling: Hensikten med dette forskningsprosjektet er å undersøke om Covid-19 pandemien har endret anestesi- og operasjonssykepleieres tanker og holdninger til bruk av kirurgisk munnbind på operasjonsstuen og hvordan dette har endret praktiseringen av munnbind generelt. Vår problemstilling blir dermed: “Har Covid-19 pandemien ført til endringer i bruk av kirurgisk munnbind hos anestesi- og operasjonssykepleiere på operasjonsstuen?”. Metode: Masteroppgaven er et kvalitativ forskningsprosjekt med utførelse av individuelle dybdeintervju, sett fra et fenomenologisk perspektiv. Fem deltakere, to anestesisykepleiere og tre operasjonssykepleiere, ble intervjuet. Malteruds systematiske tekstkondensering er brukt for analyse av materialet. Resultater: Resultatene viser at deltakerne er mer oppmerksomme på bruk av kirurgisk munnbind på operasjonsstuen etter Covid-19 utbruddet, og at terskelen for å bruke det har blitt lavere. Den generelle bruken har økt og kirurgisk munnbind brukes ofte over lengre perioder enn tidligere. Før utbruddet av Covid-19 ble bruk av kirurgisk munnbind sett på som et forebyggende tiltak med tanke på postoperativ sårinfeksjon hos pasienten, og fokuset lå på å bevare det kirurgiske utstyrets sterilitet. MKS591, Kandidatnummer 473 og 468 Med Covid-19 pandemien kom en prioriteringsendring der fokuset nå er å hindre smittespredning av viruset, og kirurgisk munnbind brukes i større grad ved all pasientkontakt. Det kommer også frem at ukorrekt bruk av kirurgisk munnbind legges lettere merke til når det er økt oppmerksomhet på temaet, og at ukorrekt bruk også observeres under Covid-19 pandemien. Konklusjon: Vi kan konkludere med at det har skjedd en endring i bruk av kirurgisk munnbind på operasjonsstuen hos anestesi- og operasjonssykepleiere etter Covid-19 pandemien. Kirurgisk munnbind blir i mye større grad brukt, og en har det på seg i lengre perioder enn før utbruddet av Covid-19. Det er i større grad fokus på kirurgisk munnbind og hvordan det bæres. Det er ønskelig å beskytte seg selv og andre mot smitte av Covid-19. Likevel blir ukorrekt bruk av kirurgisk munnbind på operasjonsstuen også observert under pandemien. De nasjonale retningslinjene for anvendelse av kirurgisk munnbind blir ikke fulgt av alle i det kirurgiske teamet. Vi ser at forskningen på feltet er mangelfull, og dette fører til usikkerhet ved de gjeldende nasjonale retningslinjene. MKS591

Hovedbudskap Introduction The Norwegian Bluetooth-based contact tracing app “Smittestopp” was launched in December 2020 as a supplement to manual contact tracing. The purpose was to rapidly notify people about possible exposure to SARS-CoV-2 in situations where manual contact tracing can be challenging. As the majority of the population is being vaccinated, social restrictions are gradually being lifted. However, the epidemic situation is still fragile with the emergence of new variants of SARS-CoV-2. Thus, until society is fully reopened, the Smittestopp app can be a useful tool to encourage targeted testing. If new variants spread more rapidly across larger distances, this raises the question of whether or not the criteria exposure notification should change. The Smittestopp app version 3.0 has a feature that makes the App more adjustable to criteria set by the health authorities. Running a test with the new version was essential for collecting a robust data set on which configuration setting is the best for different epidemic situations. Methods To test the new version of the Smittestopp app (v3.0), we simulated a real-life scenario, standing in a queue, with 5 people, and repeated this 6 times. The participants were standing in a queue, with a 1-meter distance between them, and had 5 phones each. To simulate different duration and distances of contact, the app was switched off at different times (4-20 min) for each of the phones. We registered one phone as infected and all other phones were contacts. By using a developer version of the app, data regarding exposure could be collected from each phone and analyzed. We analyzed the data using different settings within the app, including several attenuation thresholds (55-80dB), different time cut-offs, and weights for each attenuation threshold. Based on these settings we calculated the proportion of close contacts and others who would receive a notification. We identified the settings that yielded the most optimized notification rates among contacts while minimizing the rate of false exposure notifications. Results Data was received from 144 exposed phones during three days of testing. 4 phones were excluded due to errors. Of the 140 exposed phones 36 phones were contacts (< 2 meters, > 15 min) and 104 were non-contacts (> 2 meters, or < 15 min). Exposure notification rates from 72 different settings showed that performance could be considerably improved by adjusting configurations, weights, and time thresholds. The highest notification rate among contacts was 91.7% which was achieved with attenuation thresholds of 55, 70 and 80 dB with weights of 2.0, 1.5, and 0.5 and a time threshold of 13 minutes. This also notifies 32.7 % of the non-contacts, resulting in a precision of 46.0 %, recall of 91.7 % and accuracy of 73.6 %. Conclusion By adjusting the attenuation thresholds, time thresholds and weights, we were able to improve the notification of contacts without increasing the notification of non-contacts. The ability to adjust these settings is important, especially when the local situation changes.

Bachelor i politiutdanning

Sammendrag: I august 2021 kom elevene tilbake på skolen med smitteverntiltak på grønt nivå, og med testing som erstatning for karantene. I løpet av sommeren hadde den mer smittsomme deltavarianten overtatt. Med tidligere stadier av pandemien som sammenligningsgrunnlag, kan vi nå vurdere hvordan smittespredning foregår blant barn og unge i et åpent samfunn der den voksne befolkningen i stor grad er vaksinert. Her er de viktigste erfaringene: • Mange kommuner hadde lav smitteforekomst og få tilfeller i skolene gjennom perioden. • I kommuner med høy smitteforekomst så vi størst smittespredning blant ungdom i videregående skoler og ungdomsskoler, mindre blant barn i barneskoler og barnehager. • Mye av smittespredningen startet allerede før skolestart og mange elever begynte på skolen med uoppdaget smitte. • Det nye testregimet med test i stedet for karantene fungerte ikke optimalt i begynnelsen. Kommunene fikk kort tid til å forberede seg, systemet var komplekst, og det var til dels mangel på hurtigtester. • Da de hardest rammede kommunene først fikk etablert nye testregimer med jevnlig testing, sank smitten raskt, selv på grønt nivå. Reduksjonen begynte før vaksinering av ungdommer var kommet fullt i gang. Nå som de fleste voksne er vaksinert og bidrar mindre til smittespredning, ser vi tydeligere hvilken rolle barn og ungdom har i smittespredningen. Uvaksinert ungdom kan forårsake omfattende smittespredning. Barn i barneskole- og barnehagealder bidrar betydelig mindre til smittespredningen enn uvaksinert ungdom, også i et åpent samfunn med generelt høyt smittenivå. Med effektivt system for testing og sporing, samt grunnleggende smitteverntiltak, kan man få smittesituasjonen under kontroll. De strenge tiltakene som har vært rettet mot barn og unge, har først og fremst vært for å beskytte personer i risikogrupper, og ikke barna selv. Erfaringene fra skolestart høsten 2021 viser at systematisk og målrettet testing er like effektivt som karantene for å begrense smittespredning. Dette tilsier at omfattende karantenebruk ved smitte på skolene sannsynligvis ikke er nødvendig. Flere faktorer påvirker hvordan smittespredningen vil utvikle seg. I tiden fremover forventer vi at vaksinering vil bidra til å dempe smittespredning blant ungdom. Samtidig bidrar kaldere vær til at viruset naturlig smitter lettere, og dette kan føre til økt smittespredning. Hos de yngste barna forventer vi også at det kan bli høyere nivåer av smitte utover høsten og vinteren. Konsekvensene av smitte hos barn og ungdom er likevel begrenset, da de sjelden får alvorlig sykdom. Selv om situasjonen kom under kontroll relativt raskt etter skolestart, kunne trolig en del smitte vært unngått. Det nye testregimet burde vært bedre forberedt og kommet på plass tidligere, og i områder med høy smitteforekomst kunne det vært gitt råd om testing av alle elever før de kom tilbake på skolen etter sommeren. Dessuten kunne større samlinger vært frarådet selv om skolene var på grønt nivå. Likevel viser erfaringene samlet sett at det er forsvarlig med normal drift i skolene i den nåværende situasjonen. Når personer i risikogrupper i all hovedsak er vaksinert, er det ikke lenger forholdsmessig med strenge tiltak rettet mot barn. Smitte i skoler og Covid-19 i skoler høst 2021 • Folkehelseinstituttet 5 barnehager kan håndteres med målrettet testing og grunnleggende smitteverntiltak. Dette vil være viktig i den kommende perioden for å begrense smittespredning og sykdomsbyrde.

I artikkelen retter vi søkelyset mot helse- og omsorgstjenester for personer med utviklingshemming, og vi diskuterer hvordan tjenesteytere erfarte ulike krysspress mellom smittevern og selvstendig hverdagsliv under den første koronanedstengningen. Artikkelen bygger på en kvalitativ intervjustudie som ble gjennomført i juni 2020, hvor 19 tjenesteytere ved kommunale botilbud i ulike deler av landet deltok. Gjennom vår analyse av datamaterialet fremkom det at sikring av den enkeltes rett til smittevern kan stå i krysspress med retten til respekt for eget hjem, til et selvstendig liv og til en aktiv og meningsfylt tilværelse. Vi finner videre at smittevernspraksisen kan medføre nye former for «institusjonalisering».

Som en følge av omfattende smitteverntiltak og reiserestriksjoner siden mars 2020, har det vært svært lav eller fraværende forekomst av mange infeksjoner med en rekke andre smittestoffer enn SARS-CoV-2 i Norge i perioden. Vi regner derfor med at immuniteten i befolkningen mot en rekke smittestoffer er lavere enn vanlig, noe som kan medføre større sårbarhet i befolkningen enn normalt. FHI forventer at utbrudd med noen luftveisinfeksjoner, spesielt RS-virus-infeksjon og influensa, kan bli kraftigere enn normalt kommende vintersesong. Dette sees allerede i flere andre land. Dette kan medføre flere tilfeller og dødsfall enn normale vintre samt kapasitetsutfordringer i helsetjenesten. Små barn og eldre forventes å være mest utsatt. Norge bør forberede seg på denne situasjonen ved å styrke overvåkingssystemene, sikre vaksinasjon, passiv immunisering og antiviral behandling der det er aktuelt, og øke årvåkenheten og kapasiteten i helsetjenestene samt forberede rådgivningen om generelle smitteverntiltak i samfunnet. Styrke overvåking Kommende høst blir det viktig med en styrket overvåking av luftveisinfeksjoner og smittestoffene som forårsaker dem. De medisinske mikrobiologiske laboratoriene må undersøke for flere relevante smittestoffer og de nasjonale overvåkningssystemer må styrkes. På den måten kan en eventuell uheldig utvikling oppdages raskt slik at helsetjenesten og befolkningen kan bli informert tidlig og tiltak satt inn etter behov. Styrke vaksinasjon og annet smittevern Det kan bli nødvendig med tiltak for å hemme spredningen, og for å redusere faren for alvorlig sykdomsforløp slik at den samlede sykdomsbyrden begrenses: • Sikre høy vaksinasjonsdekning mot influensa hos personer med økt risiko for alvorlig sykdom, inkludert barn som har medisinske tilstander som gir økt risiko for alvorlig influensa. • Sikre høy vaksinasjonsdekning mot pneumokokksykdom hos personer med økt risiko for alvorlig pneumokokksykdom. • Sikre at de minste barna som har økt risiko for alvorlig RS-virusinfeksjon får tilbud om passiv immunisering i henhold til gjeldende anbefalinger. • Det kan bli nødvendig å anbefale antivirale legemidler mot influensa til behandling av infeksjon, eventuelt til forebygging av influensasykdom, i større grad enn tidligere sesonger. • Det bør gjøres en ny vurdering av anbefaling om maternell vaksinasjon mot kikhoste i svangerskapet for å hindre alvorlig kikhostesykdom hos spedbarn i alderen før første vaksinedose. • Barnehager, skoler, arbeidsplasser samt sykehjem og annen helsetjeneste bør ha gode og praktiske hygienerutiner. Styrke beredskap og årvåkenhet i helsetjenesten • Fastlegene og legevaktene må være forberedt på flere konsultasjoner for luftveisinfeksjoner enn vanlige vintre og være oppmerksomme på andre tilstander enn covid-19. • De medisinsk-mikrobiologiske laboratoriene må være forberedt på å analysere luftveisprøver for flere smittestoffer. • Sykehusene må forberede seg på at det kan bli flere innleggelser enn normalt av pasienter med RS-virusinfeksjon, influensa og eventuelt andre luftveisinfeksjoner. I strategier og planverk mot covid-19 den kommende tiden er det nødvendig å integrere smittevernhensyn og behov for oversikt også for non-covid-19-smittehendelser. Det er også viktig å dokumentere resultatet av innførte smitteverntiltak til neste revisjon av planverk mot pandemiske virus.

Pandemien har vært preget av stadige endringer i smittetrykk, kunnskapsnivå og tiltaksbyrde. Dette kapittelet forsøker å peke på noen overordnede læringspunkter fra analysene som er presentert senere i rapporten. Punktene må sees i lys av den til enhver tid gjeldende situasjonen. Det gjelder for eksempel forholdet mellom andelen vaksinerte, andelen med alvorlig forløp i form av innleggelser og død, andelen av testede som tester positivt, andelen bekreftet smittet, smittesituasjonen globalt og egenskaper ved og spredningen av eventuelle nye virusvarianter. I skrivende stund ansees utbrudd i den skala som kan gi kollaps av helsetjenesten i Norge som lite sannsynlig. Likevel kan det fortsatt komme nye bølger med nye virusvarianter. Vaksineutrullingen er i god gang, men leveranser kan bli forsinket. De fleste av vurderingene nedenfor er rettet mot eventuelle fremtidige hendelser i form av utbrudd i mer begrenset omfang eller en eventuelt en ny pandemi. Enkelte av læringspunktene kan også være overførbare til utrullingen av koronavaksinasjonsprogrammet eller helsefremmende arbeid overfor innvandrerbefolkningene i bredere forstand.

Denne rapporten er skrevet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Formålet med rapporten har vært tredelt. Kunnskapsoppsummeringen skal sammenfatte erfaringer med å nå frem med covid-19 relatert informasjon til innvandrermiljøer, inkludert sivilsamfunnets rolle. Del to omfatter erfaringer med etterlevelse av myndighetenes råd, og del tre vaksinasjonsdekning blant personer med innvandrerbakgrunn sammenlignet med resten av befolkningen, og eventuelle årsaker til forskjeller i dekning, blant de som har fått tilbud om vaksine.

Hovedbudskap Denne hurtigoppsummeringen er utarbeidet på oppdrag fra Integreringsavdelingen i Kunnskapsdepartementet. Hurtigoppsummeringen er basert på et søk etter systematiske oversikter i Epistemonikos’ L∙OVE database samt en formidling av relevante resultatet fra eksisterende systematiske oversikter. På grunn av korte tidsfrister har vi ikke gjennomført søk etter enkeltstudier, og vi har ikke gjort egne vurderinger av kvaliteten på dokumentasjonen. Vi har inkludert og formidlet resultater fra sju ulike kunnskapsoversikter, hvorav tre tidligere er publisert av Folkehelseinstituttet. I denne hurtigoversikten har vi forsøkt å se resultatene i de ulike oversiktene i sammenheng. En oversikt av Vist og medarbeidere konkluderte, basert på norske tall, at smitterisiko trolig er høyere blant personer som er født utenfor Norge enn blant personer født i Norge. For alvorlig sykdom og død er dokumentasjonen mer usikker, men også for disse utfallene er risikoen muligens høyere blant personer med innvandrerbakgrunn enn blant personer født i Norge. Økt risiko for smitte og død etter covid-19 kan ikke alene forklares av økt forekomst av andre medisinske risikofaktorer blant personer med innvandrerbakgrunn. Mønsteret med at personer med innvandrerbakgrunn er mer utsatt for smitte, alvorlig sykdom etter covid-19 går igjen i flere land, og den gjør seg gjeldende på tvers av mange opprinnelsesland. Konklusjon Internasjonal forskning kan tyde på at mange strukturelle faktorer bidrar til at personer med innvandrerbakgrunn er mer utsatt for smitte enn andre grupper. Mange har jobber som kan bidra til at de eksponeres for smitte i jobbsammenheng, og mange har jobber som ikke lar seg utføre fra hjemmekontor. Språklige og kulturelle barrierer kan bidra til at informasjon er vanskeligere tilgjengelig, og personer med innvandrerbakgrunn søker sjeldnere helsehjelp når dette må skje digitalt. Foreløpig er det vanskelig å konkludere hvordan pandemien påvirker velferd og levevilkår blant personer med innvandrerbakgrunn. Flere studier peker imidlertid på at innvandrere er særlig utsatt for å miste jobben eller å bli permittert som følge av nedstengning. Konklusjon Personer med innvandrerbakgrunn er mer utsatt for smitte, alvorlige forløp og død etter covid19, og de bakenforliggende årsakene er antakelig sammensatte. Det finnes per i dag lite forskning på hvordan pandemien og smitteverntiltak har påvirket velferd, levevilkår og livskvalitet til personer med innvandrerbakgrunn.

Høy testandel er viktig i arbeidet mot spredning av covid-19. Stovner bydel gjennomførte dør-til-dør-aksjoner der innbyggerne ble oppfordret til å teste seg, i februar-mars 2021. I tilknytning til aksjonene ble det utplassert mobile testanlegg. Vi har undersøkt sammenhengen mellom dør-til-dør-aksjonene og hvor stor andel av befolkningen som har testet seg for covid-19. Tre dør-til-dør-aksjoner ble gjennomført i ulike grunnkretser i bydel Stovner, med to ukers mellomrom. Vi brukte grunnkretsene i bydelen uten dør-til-dør-aksjoner som kontrollgruppe. Vi presenterer testandelene i uka før og i uka etter dør-til-dør-aksjonene, både der disse foregikk og for kontrollgruppen. Dette gjør vi for hele bydelsbefolkningen og for henholdsvis norsk- og utenlandsfødte. Vi har utført analyser (forskjeller-i-forskjeller) for å anslå i hvor stor grad dør-til-døraksjonene innvirket på testandelene. Testandelen økte dagen etter dør-til-dør-aksjon sammenliknet med kontrollgruppen, og dette gjaldt både norsk- og utenlandsfødte. De statistiske analysene viser at det var en økning i testingen de første tre dagene etter dør-til-dør-aksjonene på 45 %, men det er for stor statistisk usikkerhet til at vi kan trekke en sikker konklusjon om effekten av dør-tildør-aksjonene.

Innledning Medisinske mikrobiologiske laboratorier og diagnostiserende leger rapporterer 72 meldepliktige sykdommer til Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS). FHI har arbeidet med å forbedre funksjonaliteten til MSIS de siste to årene i samarbeid med ulike institusjoner, medisinske foreninger og laboratorier. Covid-19-epidemien har imidlertid vært en betydelig belastning for helsevesenet og kan ha påvirket funksjonen til MSIS. Siden april 2020 har FHI sett en kraftig reduksjon i antall meldte tilfeller av meldepliktige sykdommer til MSIS og har derfor fulgt MSIS-funksjonen nøye i regelmessige rapporter (www.fhi.no/publ/2020/covid-19-msis/). I dette prosjektet inviterte vi MSIS-brukere for å kartlegge opplevde barrierer og tilretteleggere for rapportering av meldingspliktige sykdommer før og under COVID-19-epidemien. Metode Vi undersøkte ulike trinn som bestemmer rapportering til MSIS: (a) tilgjengelighet av helsetjenester for pasienter som vil oppsøke lege; (b) tilgjengelighet av laboratorietesting for diagnostiserende leger; (c) legenes opplevelse av å melde til MSIS; (d) tilbakemeldinger fra FHI til MSIS-brukere. Målgruppen for denne tverrsnittsundersøkelsen var helsepersonell som brukte MSIS mellom juni 2019 og desember 2020. Vi samlet inn data ved hjelp av et anonymt elektronisk spørreskjema opprettet og distribuert ved bruk av Questback-programvaren. Resultat Av de 164 svarene på undersøkelsen, samtykket og svarte 161 leger. Alle fylker var representert. Av respondentene var 67 % kommuneleger, 14 % andre primærhelseleger, 13 % var spesialister på sykehus eller leger i spesialisering og 6 % var annet helsepersonell. Av alle deltakerne i studien, uavhengig av sin rolle, hadde 41 % mer enn 20 års arbeidserfaring. Nesten 60 % av respondentene observerte en reduksjon i antall konsultasjoner for smittsomme sykdommer under covid-19-epidemien. Reduksjon i konsultasjoner ble oftere rapportert av primærhelseleger (68 %), mens ingen effekt av epidemien på konsultasjoner ble oftere rapportert av sykehusspesialister (19 %). 92 % av respondentene svarte at reduksjonen i konsultasjoner var effekten av smitteverntiltak som førte til færre øvrige infeksjoner, mens 71 % indikerte mindre helsebesøk av pasienter med mildere symptomer. 14 % av respondentene rapporterte om utfordringer med tilgang til laboratorieanalyser under covid-19-epidemien. Av disse oppga 38 % at årsaken til begrensede laboratorieanalyser var prioritering av SARS-CoV-2-testing over andre analyser, og 33 % pekte på begrenset tilgjengelighet av reagenser. Av alle respondentene svarte 72 % at de alltid rapporterte meldingspliktige tilfeller til MSIS i løpet av evalueringsperioden. Årsaker til ikke å melde tilfeller var manglende tid, forvirring om ansvaret for å rapportere ulike sykdommer eller tekniske vanskeligheter. Rapporteringsplikt under covid-19 ble oftere ansett som lav eller middels prioritet av kommuneleger enn av annet helsepersonell (29 % vs. 15 %). Det var ingen store forskjeller i opplevde utfordringer med å rapportere meldingspliktige sykdommer under covid-19-epidemien sammenlignet med perioden før. I begge perioder indikerte respondentene som de viktigste utfordringene: 1. Manglende opplysninger til å fylle ut MSIS-meldingsskjemaet (før epidemien: 47 %, under epidemien: 48 %); 2. Rapportering tar for lang tid (45 % mot 41 %); 3. Usikkerhet om hvilken klinisk informasjon som er nødvendig for å rapportere (33 % mot 39 %). Rapporterte IT-utfordringer under covid-19-epidemien inkluderte problemer med tilgang til det nettbaserte rapporteringsskjemaet og mangel på integrert MSIS-meldeskjema i elektronisk pasientjournal. Av de 145 studiedeltakerne rapporterte 80 % å få støtte fra MSIS-teamet under covid-19 epidemien. For å finne statistikk, brukte 115 av respondentene www.fhi.no, 74 brukte www.msis.no og 44 brukte statistikk.fhi.no. De fleste respondentene var fornøyde med datapresentasjonen på de tre plattformene. Noen deltakere uttrykte imidlertid forvirring om mangfoldet av plattformer og mangelen på aktualitet av MSIS-data, noe som reduserte bruken av dem. Flere kommuneleger nevnte i fritekstkommentarene at de er fornøyde med den nye plattformen Sykdomspulsen for kommunetjenesten der de har tilgang til mange relevante indikatorer for kommunen og deres region. 64 % deltakerne indikerte at den foretrukne formen for tilbakemelding fra MSIS er e-post nyhetsbrev, og 43 % nevnte rapporter publisert på FHI sitt nettsted. Diskusjon Denne undersøkelsen hadde som mål å kartlegge brukeropplevelsen til helsepersonell med MSIS-rapportering før og under covid-19-epidemien, og å få deres synspunkter på hvordan MSIS kan styrkes ytterligere. Kommunelegene var overrepresentert, noe som sannsynligvis gjenspeiler økt bruk av MSIS i denne gruppen under epidemien. Rapporterte utfordringer med MSIS-melding inkluderte tidsbegrensninger og uklar veiledning om innmelding. Ifølge flere respondenter er det vanskelig å bruke ett felles MSIS-meldeskjema for 72 meldingspliktige sykdommer. Det er uklart hvilke variabler som er obligatoriske og avgjørende for rapportering, og hvilke variabler som kan fullføres og oppdateres ved en senere oppdatering. For å motivere brukere til å rapportere til MSIS, må FHI sikre både tilgang til overvåkingsdata og gi tilbakemelding om hvordan MSIS-data brukes til å tolke den epidemiologiske situasjonen, og til å oppdage utbrudd. MSIS-dataene er tilgjengelige via tre forskjellige nettsider. Fram til 2010 sendte FHI ut nyhetsbrev per post med utvalgte indikatorer og tolkninger av MSIS-data til sluttbrukerne. Studiedeltakere indikerte at den foretrukne tilbakemeldingen fra MSIS ville være et nyhetsbrev via e-post med utvalgte MSIS-indikatorer og tolkninger. Konklusjon Undersøkelsen viste at det ikke var noen større økning i utfordringene i MSIS-rapporteringen under covid-19-epidemien sammenlignet med referanseperioden før, og heller ingen stor forskjell mellom helsepersonell i primær- og spesialisthelsetjenesten. De viktigste utfordringene som ble rapportert av helsepersonell inkluderte: usikkerhet om sykdomsspesifikke retningslinjer for rapportering og ansvarsfordeling; ett felles meldeskjema for å rapportere alle meldingspliktige sykdommer; balansen mellom sanntidig innsending av MSIS-meldeskjema og fullstendige opplysninger; forvirrende tilgang til MSIS-data fra tre forskjellige plattformer; samt mangel på tilbakemelding som kan være nyttig for deltakerens daglige arbeid. Vi anbefaler å fortsette å forbedre MSIS-funksjonen for å styrke eierskapsfølelsen blant MSIS-brukere og forbedre fleksibiliteten i overvåkingssystemet.

Background: Effective infection control is crucial for combatting the COVID-19 pandemic. We investigated whether adolescents in Oslo reported compliance with the Norwegian infection control rules during the pandemic and whether compliance with the rules was associated with sociodemographic characteristics, trust in the authorities and acceptance of the infection control rules. Material and method: Students in lower and upper secondary schools completed an electronic questionnaire (N = 12 686, 37 % response rate) during a period with strict infection control measures in force. We used self-reporting of compliance with the infection control rules, sociodemographic characteristics, trust in the authorities and people in general, and acceptance of the infection control rules. We used logistic regression analysis. Results: The majority reported that they always or to a large extent complied with the rules for hand washing (n = 9 915, 84 %), refrained from shaking hands/hugging (n = 8 730, 74 %) and avoided large groups (n = 8 565, 73 %). Fewer reported to maintain physical distance (n = 5 859, 50 %). The level of trust in the government (n = 8 742, 80 %) and health authorities (n = 9 962, 92 %) was high. The highest compliance with the rules was among girls, adolescents from immigrant backgrounds, those with a high level of trust in the authorities and people in general, and those who showed acceptance of the infection control rules. Interpretation: A large proportion reported to comply with the infection control rules. Adolescents from immigrant backgrounds and those who were living in the outer eastern suburbs of Oslo also more frequently reported to comply with the rules. Trust and acceptance of the rules were also important factors. Work on this study was supported by project funding from the Research Council of Norway, (project nos. 288083 and 301010).

Pandemic happens every year, which brings deaths and tragedy to people globally. Healthcare workers always have more risks of dying from pandemics. Therefore, more protective measures should be taken to help health-care workers to defend the virus while fighting against the pandemic monsters. A Secure Touch is a system-oriented design and industrial design project that focuses on posi-tioning the risks and giving the possible solution. The project concludes with a Hand-isolation system with a series of products called Secure Tools. The system is placed in the scenario of PPE doffing process (The process of taking off personal protection equipment) for healthcare work-ers. By introducing four Secure Tools into the whole PPE doffing process and abandoning tradi-tional hand hygiene solutions, a distance will emerge between hands and dirty PPEs, which pro-tects healthcare workers from getting self-contamination during the doffing process. Because of the limitation of time, the project only ends up with a completion of Unzipper (Se-cure Tool-3) and exploration conclusions of Rapid Glove (Secure Tool-4). Unzipper is a Secure Tool for achieving a more secured unzipping motion by isolating hands from the high-risk areas of coveralls, it is used in the scenario of coverall unzipping. Unzipper is a combination of two components, Tab and Arm. Tab is the part that connecting normal zip-per tabs from coveralls, it is the most important part for Unzipper tool, it has a function of zip-per-searching and unzipping. Arm is the auxiliary tool for Unzipper Tab. It is only used for some complex scenarios to blind search the Tab and unzip the coverall with a higher secure level. Rapid glove is another Secure Tool that targeting secured easy hand motions, more details will be found from my report.

Key messages The findings in this memo are based on rapid searches in PubMed, EMBASE and two pre-print databases. One researcher went through all search records, selected and summarised the findings. In the current situation, there is an urgent need for identifying the most important evidence quickly. Hence, we opted for this rapid approach despite an inherent risk of overlooking key evidence or making misguided judgements. We identified 16 original papers from the database search and by manual searching of reference lists that were relevant to our research questions. Does primary infection with SARS CoV-2 result in immunity, and if so, how long does the immunity last? We found very limited evidence on immunity after infection with SARS-CoV-2. One study on rhesus macaque monkeys suggests that primary infection with SARS-CoV-2 may protect against reinfection. The study was small and did not provide any information on the duration of immunity. Two studies showed sustainable IgG levels one to two years after SARS-CoV infection, but it is uncertain whether this finding is generalisable to SARS-CoV-2, and also whether sustained levels of antibodies provide full protection against reinfection. How quickly does one develop SARS-CoV-2 specific antibodies, and what is the proportion of patients presenting seroconversion? Seroconversion rate and timing varied across studies and between IgM and IgG antibodies. We believe this variation is largely is due to differences in the test sensitivity. A problem that probably will dissolve when larger studies using validated tests are published. Does the rate of seroconversion and/or the timing depend on the severity of SARS-CoV-2 infection? Seroconversion rate and timing do not appear to differ between patients with mild to severe/critical COVID 19 infection. Studies of asymptomatic cases are however lacking. Can antibodies be transmitted from women infected with SARS-CoV-2 to the fetus via placenta and thus confer immunity in the newborn? Results from one small study suggest that antibodies from SARS-CoV-2 infected women may be transmitted to the foetus during pregnancy, but the evidence is uncertain.

Bachelor i Sykepleie Bakgrunn Det er viktig å hindre at MRSA etablerer seg i norske helseinstitusjoner. Høyere forekomst av MRSA vil kunne påvirke antibiotikabruk ved mulige infeksjoner med gule stafylokokker. Dette kan påvirke resistensutviklingen. I det forebyggende arbeidet mot MRSA – spredning spiller sykepleiere en viktig rolle. Hensikt Hensikten med oppgaven er å undersøke hvordan kunnskap kan bidra til at sykepleiere hindrer smittespredning av MRSA. Holdninger og arbeidsmiljø inkluderes likedan, da disse faktorene både kan påvirkes av kunnskap og samtidig påvirke kunnskapsutvikling. Metode Metoden som benyttes er et litteraturstudium. Problemstillingen besvares med utgangspunkt i søk gjennomført i aktuelle databaser, faglitteratur og pensumlitteratur. Resultater Resultatene viser en sammenheng mellom forebygging av smitte, kunnskap, holdninger og arbeidsmiljø. Manglende kunnskap vil kunne påvirke til dårlige holdninger og overholdelse av smittevernrutiner, og dårlig arbeidsmiljø vil kunne påvirke til både dårlige holdninger, manglende kunnskap og lite fokus på smittevern i møte med pasienter med MRSA. Kontinuerlig undervisning, faglige diskusjoner og fokus på smittevern påvirket kunnskapsnivå og holdninger. Konklusjon Kunnskap, en positiv holdning og et godt arbeidsmiljø spiller en viktig rolle for at sykepleiere på best mulig måte skal hindre smittespredning av MRSA. Gode rollemodeller, faglige diskusjoner og et fokus på smittevern i avdelingen er viktig for at sykepleiere skal hindre smittespredning av MRSA til tross for egne holdninger og ytre faktorer.

I Norge har vi god tilgang på trygge drikkevannskilder. Distribusjonsnettet er imidlertid aldrende og sårbart for forurensning, blant annet grunnet et enormt vedlikeholdsetterslep. Kontaminert drikkevann kan være en eksponeringsvei for sykdomsfremkallende mikroorganismer som kan berøre mange på kort tid. Problemstillinger knyttet til at ferdigbehandlet drikkevann står i fare for å bli kontaminert på distribusjonsnettet mellom vannverket og abonnentene har fått lite oppmerksomhet. Det er godt kjent at koking av drikkevann effektivt dreper mikrobiell forurensning, og er globalt sett et mye brukt tiltak. Til tross for dette er det generelt lite kunnskap om kriterier og utløsende faktorer for utsendelse av kokeråd i Norge. Det er heller ikke kjent hvilke holdninger kommunene har til bruk av kokeråd. Målet med denne studien var å kartlegge gjeldende praksis knyttet til kokeråd i Norge. Kartleggingen omfattet antall kokeråd med tilhørende årsaker, samt rutiner og holdninger til kokeråd. Til kartleggingen ble det brukt en kombinasjon av kvantitativ og kvalitativ metode – såkalt Mixed Methods. Data om praksis og holdninger til kokeråd ble innhentet ved hjelp av en web-basert spørreundersøkelse (Questback) som ble sendt til alle kommuner i Norge per oktober 2019. I tillegg ble nøkkelpersoner innen vannforsyning i noen kommuner intervjuet. Data fra spørreundersøkelsen ble analysert deskriptivt og informasjon fra intervjuene ble systematisert og fremstilt narrativt. Det ble mottatt svar fra 139 kommuner (en svarprosent på 33 %). I 2018 ble det sendt ut 396 kokeråd av 49 av disse kommunene. Hovedvekten av kommunene sendte ut ingen eller ett kokeråd. Studien viste at det var ulik praksis og ulike rutiner for kokeråd, til tross for likt regelverk. Det var ulik vurdering av risiko, og varierende kompetanse innen smittevern og beredskap i kommunene. Det var uoverensstemmelse mellom oppgitte kriterier og holdninger, og eksisterende praksis for utsendelse av kokeråd. Utsendelse av kokeråd ble hovedsakelig vurdert av teknisk personell, og i mindre grad i et smittevernperspektiv. Det kan se ut til at drikkevannsforskriftens varslingsplikt ved helsemessig utrygt vann ikke alltid etterleves fullt ut. Nasjonale retningslinjer kunne bidratt til en mer harmonisk vurdering av kokeråd over kommunegrensene, og dermed raskere og mer riktig respons.

Background: The COVID-19 pandemic in the spring of 2020 involved closure of schools and strict limitations on social contact. The study examines whether this had an effect on the life satisfaction and subjective well-being among adolescents. Material and method: An online survey among students in lower secondary schools in Oslo (N = 8 116, 46 % response rate) was conducted during the period with closed schools and strict infection control measures. The results were compared to equivalent surveys conducted in Oslo in 2018 (N = 13 790, 83 % response rate) and several other counties in 2020 before the COVID-19 restrictions were introduced (N = 19 799, 49 % response rate). Identical measurements were used for life satisfaction, subjective well-being and background factors. We used logistic regression analysis and corrected for sociodemographic differences. Results: Among boys, the proportion reporting high life satisfaction (a score of 6 or higher on a scale from 0 to 10) declined markedly, from 88 % in 2018 and 92 % in 2020 before the COVID-19 restrictions to 71 % during the period of restrictions (p < 0.001). The equivalent figures for girls were 78 %, 81 % and 62 % (p < 0.001). The social inequality in life satisfaction was smaller during the restrictions than in other periods. Concerns about illness and infection were associated with lower life satisfaction. Interpretation: The reduction in life satisfaction and subjective well-being can most likely be explained by the heavy restrictions placed on activities that promote well-being and by concerns about infection. The results also indicate that resourceful adolescents experienced an especially strong reduction in their life satisfaction. Bakgrunn: Covid-19-pandemien våren 2020 innebar skolestengning og strenge sosiale restriksjoner. Studien belyser om dette påvirket ungdoms livstilfredshet og subjektive livskvalitet. Materiale og metode: En elektronisk spørreskjemaundersøkelse blant ungdomsskoleelever i Oslo (N = 8 116, 46 % svar) ble gjennomført i en periode med stengte skoler og strenge tiltak mot smittespredning. Resultatene ble sammenlignet med tilsvarende undersøkelser gjennomført i Oslo i 2018 (N = 13 790, 83 % svar) og i flere fylker i 2020 før covid-19-restriksjonene (N = 19 799, 49 % svar). Livstilfredshet, subjektiv livskvalitet og bakgrunnsfaktorer ble målt på identisk måte. Vi brukte logistisk regresjonsanalyse og korrigerte for sosiodemografiske forskjeller. Resultater: Blant gutter gikk andelen med høy livstilfredshet (skår 6 eller høyere på en fra skala 0 til 10) tydelig ned, fra 88 % i 2018 og 92 % i 2020 før covid-19-restriksjonene til 71 % under restriksjonene (p < 0,001). Tilsvarende tall for jenter var 78 %, 81 % og 62 % (p < 0,001). Sosial ulikhet i livstilfredshet var mindre under restriksjonene enn ellers. Bekymringer for sykdom og smitte var knyttet til lavere livstilfredshet. Fortolkning: Reduksjonen i livstilfredshet og subjektiv livskvalitet kan sannsynligvis forklares av en sterk begrensning på aktiviteter som gir trivsel, og av bekymring for smitte. Resultatene tyder også på at ressurssterk ungdom opplevde en spesielt sterk reduksjon i livstilfredshet. Arbeidet med studien ble støttet av prosjektmidler fra Norges forskningsråd (prosjektene 288083 og 300816).

Bakgrunn: Effektivt smittevern er avgjørende for å bekjempe covid-19-pandemien. Vi undersøkte om Oslo-ungdom rapporterte å overholde smittevernreglene under pandemien og om oppslutning om reglene var relatert til sosiodemografiske kjennetegn, tillit til myndighetene og aksept av smittevernreglene. Materiale og metode: Elever i ungdomsskolen og videregående skole besvarte et elektronisk spørreskjema (N = 12 686, 37 % svar) i en periode med strenge tiltak mot smittespredning. Vi brukte selvrapportering om det å følge smittevernreglene, sosiodemografiske kjennetegn, tillit til myndighetene og til folk flest og aksept av smittevernreglene. Vi benyttet logistisk regresjonsanalyse. Resultater: Flertallet rapporterte at de i stor grad eller alltid fulgte reglene om håndvask (n = 9 915, 84 %), ikke håndhilste/klemte (n = 8 730, 74 %) og unngikk større grupper (n = 8 565, 73 %). Færre sa de holdt god avstand til andre (n = 5 859, 50 %). Tilliten til regjering (n = 8 742, 80 %) og helsemyndigheter (n = 9 962, 92 %) var høy. Høyest oppslutning om reglene så man blant jenter, ungdom med innvandrerbakgrunn, de som bor i ytre Oslo øst, de med høy tillit til myndighetene og til folk flest og de som viste aksept for smittevernreglene. Fortolkning: En stor andel rapporterte at de fulgte smittevernreglene. Ungdom med innvandrerbakgrunn og de bosatt i ytre Oslo øst rapporterte oftere enn andre å følge dem. Tillit samt aksept av reglene var også viktig. Background: Effective infection control is crucial for combatting the COVID-19 pandemic. We investigated whether adolescents in Oslo reported compliance with the Norwegian infection control rules during the pandemic and whether compliance with the rules was associated with sociodemographic characteristics, trust in the authorities and acceptance of the infection control rules. Material and method: Students in lower and upper secondary schools completed an electronic questionnaire (N = 12 686, 37 % response rate) during a period with strict infection control measures in force. We used self-reporting of compliance with the infection control rules, sociodemographic characteristics, trust in the authorities and people in general, and acceptance of the infection control rules. We used logistic regression analysis. Results: The majority reported that they always or to a large extent complied with the rules for hand washing (n = 9 915, 84 %), refrained from shaking hands/hugging (n = 8 730, 74 %) and avoided large groups (n = 8 565, 73 %). Fewer reported to maintain physical distance (n = 5 859, 50 %). The level of trust in the government (n = 8 742, 80 %) and health authorities (n = 9 962, 92 %) was high. The highest compliance with the rules was among girls, adolescents from immigrant backgrounds, those with a high level of trust in the authorities and people in general, and those who showed acceptance of the infection control rules. Interpretation: A large proportion reported to comply with the infection control rules. Adolescents from immigrant backgrounds and those who were living in the outer eastern suburbs of Oslo also more frequently reported to comply with the rules. Trust and acceptance of the rules were also important factors. Arbeidet med studien ble støttet av prosjektmidler fra Norges forskningsråd (prosjektene 288083 og 301010).

Hovedbudskap Selv om den individuelle I november 2019 ble et menneske for første gang smittet med et virus fra et dyr på et dyremarked i Wuhan. Det ble starten på først en alvorlig lokal epidemi i Wuhan og siden en pandemi som nå har nådd Norge. Viruset, et hittil ukjent koronavirus, har siden fått navnet SARS-CoV-2 og sykdommen covid-19. Mye kunnskap er kommet til: Viruset spres i hovedsak med spyttdråper direkte i ansiktet eller via hender og gjenstander til ansiktet. Ingen var immune. Spredningspotensialet er moderat (R0 rundt 2,5), noe som tilsier at en epidemi vil ramme 40 - 70 % av befolkningen før den brenner ut. Sykdomsbildet er svært varierende og kan være: ikke merkbar infeksjon, forkjølelse, influensaliknende sykdom, lungebetennelse, akutt lungesvikt og død. Alle kan få alvorlig sykdom, men risikoen for å dø av sykdommen kan være over 1:10 hos de eldste, under 1:1000 hos unge voksne og under 1:10 000 hos barn. Selv om den individuelle alvorligheten er nokså lav, vil en ukontrollert epidemi gi en samlet stor sykdomsbyrde med hundretusener av syke og titusener av sykehusinnleggelser. Da vil det ikke være kapasitet til å tilby intensivbehandling til alle som bør ha det. Epidemien må derfor bekjempes. Siden 12. mars har man forsøkt å slå ned en begynnende epidemi i Norge gjennom tradisjonelle smitteverntiltak pluss omfattende kontaktreduserende tiltak. Mye tyder på at epidemien er på retur. Tiltakene har imidlertid hatt store negative ringvirkninger. Det er derfor viktig med en nøye vurdering av veien videre. Valget av strategi og tiltak er vanskelig og må gjøres under stor usikkerhet. Det finnes ingen enkle løsninger, og alle strategier er eksperimenter, selv om de selvsagt baseres på det beste foreliggende kunnskapsgrunnlaget. Beslutninger med potensielt store ringvirkninger må tas under usikkerhet. Valget avgjøres i hovedsak i avveiningen mellom sykdomsbyrden (av covid-19-sykdom) og tiltaksbyrden, altså de negative ringvirkningene av tiltakene som iverksettes, herunder virkninger for virksomheter og individer, også virkninger for liv og helse. I tillegg påvirkes valget av en vurdering av gjennomførbarheten, aksept i befolkningen, økonomiske vurderinger og etikk. WHOs slagord for den globale covid-19-strategien er: To save lives, minimize disruption of society, and protect economies. Epidemiens utvikling vil påvirkes av smitteverntiltakene. Epidemien har foreløpig gitt relativt lav sykdomsbyrde i Norge, men tiltaksbyrden er betydelig. Strategien med tilhørende mål og tiltak må også de neste månedene justeres etter hvert som situasjonen, kunnskapen og risikovurderingen endres. Vi anbefaler nå for de nærmeste ukene: 1. Overvåkingen av og forskningen om epidemien og dens sykdomsbyrde må forsterkes slik at man får en god situasjonsforståelse, herunder flere detaljer om hvor og hvordan smittespredningen skjer i Norge, og gode prognoser som grunnlag for valg av strategi og tiltak. 2. Risikogruppene må defineres tydeligere basert på europeiske data 3. Helsetjenesten må fortsette å bygge kapasitet og planlegge for betydelig økt belastning. Samhandlingen mellom sykehus og kommuner og kommunenes samarbeid med statlige myndigheter må bedres. Helsetjenesten må ikke redusere sin ordinære aktivitet før det er absolutt nødvendig. Alle må sikres den behandling de trenger, uansett om de har covid-19 eller annen sykdom. 4. Norsk helsetjeneste og norske forskningsmiljøer bør initiere og delta i evaluering og forskning om virusets smittsomhet og smittemåter og om effekter av behandling og smitteverntiltak, herunder negative ringvirkninger for folkehelsen og samfunnet. 5. Selv om det fortsatt er usikkert hvor godt hvert enkelt av de kontaktreduserende tiltakene virker, bør man tidlig vurdere å avslutte tiltak med antatt liten eller usikker smitteverneffekt og stor tiltaksbyrde. Stengingen av barnehager, skoler og virksomheter med én-til-én-kontakt bør justeres og delvis eller helt forsøkes avsluttet samtidig som smittevernet ivaretas og overvåking av sykdom forsterkes. Store arrangementer og andre større samlinger av folk der folk står tett, bør fortsatt ikke forekomme, da dette er vist å kunne føre til utstrakt smittespredning dersom det allerede er smitte i befolkningen. 6. Tiltak for testing og isolering av smittede og oppsporing og oppfølging av deres nærkontakter må styrkes med tanke på at disse kan kompensere for kontaktreduserende tiltak som tas bort. Testkapasiteten må økes slik at flere personer med relevante symptomer kan testes. Dette vil også gi bedre kunnskap om epidemiens utvikling i befolkningen og dens fordeling i landet og i grupper av befolkningen. Alternativer til isolering i hjemmet bør etableres for dem som trenger det. 7. Samarbeidet med nordiske land og EU-land om overvåking, situasjonsforståelse, kunnskapsproduksjon, risikovurdering og strategivalg bør opprettholdes. 8. Responsen mot epidemien må være dynamisk og om nødvendig geografisk variert med mål om å ha et sett av tiltak som holder epidemien innenfor helsetjenestens kapasitetsgrense, men uten noen nullvisjon for smittespredningen. 9. Risikokommunikasjonen om denne epidemien må styrkes, og befolkningen må forberedes på at epidemien vil komme, og mange vil da bli syke og noen alvorlig syke. 10. Personer i gruppene med høyest risiko for alvorlig sykdom må i større grad få målrettede budskap og beskyttes mot smitte, om nødvendig med støtte fra frivillige organisasjoner og kommunene. Fullstendig isolasjon for denne gruppen anbefales ikke. 11. Det bør etableres et nasjonalt program for koordinert datainnsamling og datatilgang, forskningsbasert produksjon av kunnskap, systematisk utprøving av tiltak og endringer i tiltak, og vurdering av kunnskapsgrunnlaget for valgene av strategi og tiltak i det videre forløpet av epidemien, herunder vurdering av både sykdomsbyrde og tiltaksbyrde.

Hovedbudskap I november 2019 ble et menneske for første gang smittet med et virus fra et dyr på et dyremarked i Wuhan. Det ble starten på først en alvorlig lokal epidemi i Wuhan og siden en pandemi som nå har nådd Norge. Viruset, et hittil ukjent koronavirus, har siden fått navnet SARS-CoV-2 og sykdommen covid-19. Mye kunnskap er kommet til: Viruset spres i hovedsak med spyttdråper direkte i ansiktet eller via hender og gjenstander til ansiktet. både de syke og Ingen er immune. Spredningspotensialet er nokså lavt (R0 2–3), noe som tilsier at en epidemi vil ramme 40– 70 % av befolkningen før den brenner ut. Sykdomsbildet er svært varierende og kan være: ikke merkbar infeksjon, forkjølelse, influensaliknende sykdom, lungebetennelse, akutt lungesvikt og død. Alle kan få alvorlig sykdom, men risikoen for å dø av sykdommen kan være over 1:10 hos de eldste, under 1:1000 hos unge voksne og under 1:10 000 hos barn. Selv om den individuelle alvorligheten er nokså lav, vil en ukontrollert epidemi gi en samlet stor sykdomsbyrde med hundretusener av syke og titusener av sykehusinnleggelser. Da vil det ikke være kapasitet til å intensivbehandling til alle som bør ha det. Epidemien må derfor bekjempes. Det første tiltaket er å bedre hygienen i befolkningen slik at man ikke smittes via hendene eller ved at man blir hostet på. Det neste tiltaket å finne og isolere smittekildene. Utfordringen er at også smittede med få eller ingen symptomer i noen grad kan smitte andre. Disse smittekildene er ikke lett å finne. Derfor trengs et tredje tiltak, nemlig sporing av pasientenes kontakter og karantene av disse. Det er utfordrende å få til godt nok, og derfor trengs et siste tiltak, nemlig redusert kontakt mellom alle mennesker i befolkningen siden noen av dem kan være potensielle smittekilder uten å vite det. Tiltakene kan være alt fra råd om å holde avstand via stenginger av arrangementer og virksomheter til portforbud. Disse tiltakene kan samlet redusere spredningen av epidemien betydelig. De må likevel benyttes etter en strategi med klar målsetting. En viktig premiss er at bare høy nok befolkningsimmunitet kan gi en varig beskyttelse mot nye, store utbrudd. Immunitet i befolkningen oppnås gjennom vaksine eller gjennomgått sykdom. Valget av strategi og tiltak er vanskelig og må gjøres under stor usikkerhet. Det finnes ingen enkle løsninger, og alle strategier er eksperimenter. Beslutninger med potensielt store ringvirkninger må tas under usikkerhet, uansett hvem som tar dem. Vi beskriver to mulige strategier, kalt Brems og Undertrykk, og beskriver utfordringer og fordeler med hver av dem. Under Brems-strategien settes det inn tiltak for å bremse epidemiens spredning og holde den på lavt nivå – uten en høy topp – med omtrent RE = 1,3 slik at sykehusenes kapasitet holder tritt med epidemien. Som en konsekvens av epidemiens gang gjennomgår mange mennesker infeksjonen, de fleste uten problemer, og det bygges immunitet i befolkningen. Under Undertrykk-epidemien settes det inn tiltak for å kvele epidemien snarest og deretter holde viruset under kontroll med RE = 0,9 (eller lavere) og dermed utsette epidemien fram til vaksinasjon av en nødvendig andel (trolig minst 50 %) av befolkningen blir mulig tidligst i 2021, eller fram til en effektiv behandling blir tilgjengelig. Valget mellom disse strategiene avgjøres i hovedsak i avveiningen mellom sykdomsbyrden (av covid-19-sykdom) og tiltaksbyrden, altså de negative ringvirkningene av tiltakene som iverksettes, herunder virkninger for virksomheter og individer, også virkninger for liv og helse. Grovt sett fører Brems-strategien til moderat sykdomsbyrde og tiltaksbyrde mens Undertrykk-strategien fører til liten sykdomsbyrde, men stor tiltaksbyrde. I tillegg påvirkes valget av en vurdering av gjennomførbarheten, akseptabilitet i befolkningen, økonomiske vurderinger og etikk. Vi anbefaler at valget av strategi – Brems eller Undertrykk – for det videre forløpet utsettes én til tre uker. I denne perioden kan man: • skaffe bedre et bedre beslutningsgrunnlag, særlig kunnskap om effekten av tiltakene fra 12. mars, • utvikle nye verktøy for å optimalisere diagnostisering, isolering, smitteoppsporing og karantene, • analysere tiltaksbyrden, altså de negative ringvirkningene av tiltakene for samfunn, virksomheter, grupper av syke og individer, herunder konsekvenser for liv og helse, og • bygge bedre kapasitet i helsetjenesten. Vi anbefaler i mellomtiden at hvert enkelt av de kontaktreduserende tiltakene og reisetiltakene som ble satt i verk fra 12. mars, vurderes nøye på nytt. I den grad vi kan skjelne mellom hvert deltiltaks effekt, bør man optimalisere en tiltakspakke slik at man beholder de tiltakene som har tilstrekkelig effekt og trapper ned tiltak som har for store negative ringvirkninger for individer, virksomheter og samfunn i forhold til deres nytte.

I studien har vi undersøkt sykepleieres erfaringer med den første fasen av koronapandemien, samt konsekvensene for pasienter, brukere og pårørende, slik sykepleierne har erfart det. Datagrunnlaget er en nasjonal kartlegging (spørreskjema-undersøkelse) til alle medlemmer i NSF. Totalt 35143 sykepleiere har besvart undersøkelsen. Videre har vi intervjuet 35 sykepleiere innenfor tre case: sykepleiere som har jobbet med alvorlig syke og døende, sykepleiere som har vært omdisponert og sykepleierledere. Mest sentrale funn: sykepleiere som har vært i arbeid under pandemien har tatt mye ansvar og jobbet mer enn vanlig, på nye steder og med nye oppgaver. Mange sykepleiere har erfart mangel på smittevernutstyr og har jobbet uten nødvendig utstyr i smittesituasjoner. Flere sykepleiere har blitt smittet av koronavirus enn befolkningen generelt. Pasienter/brukere og pårørende har, ifølge sykepleierne, merket alvorlige konsekvenser av pandemien. Nedstengte tjenester og frykt for smitte har ført til at mange har fått for lite tjenester eller har takket nei til tjenester. Generelt har sykepleiere som har jobbet under pandemien opplevd økt belastning på arbeidsplassen og redusert jobbtilfredshet. Mange har vært redde for å bli smittet og bringe smitte videre, og har følgelig også opplevd store begrensninger i familieliv – og i privatlivet ellers. Sykepleierlederne har hatt lange arbeidsdager og måttet håndtere mange utfordrende situasjoner. Også sykepleierstudentene har merket konsekvenser av pandemien. De har hatt endringer i praksis og reduserte læringsmuligheter.

Background: The COVID-19 pandemic in the spring of 2020 involved closure of schools and strict limitations on social contact. The study examines whether this had an effect on the life satisfaction and subjective well-being among adolescents. Material and method: An online survey among students in lower secondary schools in Oslo (N = 8 116, 46 % response rate) was conducted during the period with closed schools and strict infection control measures. The results were compared to equivalent surveys conducted in Oslo in 2018 (N = 13 790, 83 % response rate) and several other counties in 2020 before the COVID-19 restrictions were introduced (N = 19 799, 49 % response rate). Identical measurements were used for life satisfaction, subjective well-being and background factors. We used logistic regression analysis and corrected for sociodemographic differences. Results: Among boys, the proportion reporting high life satisfaction (a score of 6 or higher on a scale from 0 to 10) declined markedly, from 88 % in 2018 and 92 % in 2020 before the COVID-19 restrictions to 71 % during the period of restrictions (p < 0.001). The equivalent figures for girls were 78 %, 81 % and 62 % (p < 0.001). The social inequality in life satisfaction was smaller during the restrictions than in other periods. Concerns about illness and infection were associated with lower life satisfaction. Interpretation: The reduction in life satisfaction and subjective well-being can most likely be explained by the heavy restrictions placed on activities that promote well-being and by concerns about infection. The results also indicate that resourceful adolescents experienced an especially strong reduction in their life satisfaction. Work on this study was supported by grants from the Research Council of Norway (project nos. 288083 and 300816).

Bakgrunn: Amming og morsmelk har en rekke helsefordeler for både mor og barn. For at kvinner skal få til ammingen, er det viktig med støtte fra partneren deres, og helseinstitusjonen må ha en strukturert og positiv tilnærming til amming. Mor-barn-vennlig standard er et kvalitetsmål for barselomsorgen i Norge, og smitteverntiltakene som myndighetene innførte under koronapandemien, kan ha påvirket hvordan ammehjelpen ble gjennomført på barsel. Hensikt: Hensikten var å beskrive ammehjelpen førstegangsfødende fikk da smitteverntiltakene var på det strengeste under koronapandemien, og hvordan det gikk med ammestarten. Metode: Vi gjorde en deskriptiv tverrsnittsstudie med et elektronisk spørreskjema utviklet for denne studien. Vi rekrutterte kvinnene via sosiale medier. Resultater: Til sammen inkluderte vi 821 kvinner i analysene. Av disse opplevde halvparten å få god ammehjelp. Kvinnene i studien hadde fått lite informasjon og veiledning sammenliknet med det som er forventet av en mor-barn-vennlig avdeling. Partnerens tilstedeværelse hadde ikke innvirkning på informasjonen kvinnene fikk. De som lå over to dager i en barselavdeling, fikk mer informasjon og veiledning. Nesten halvparten av kvinnene ga morsmelkerstatning på barsel. Dette er flere enn det som har kommet frem i norske undersøkelser av spedbarns kosthold. Omtrent 70 prosent av kvinnene i studien fullammet to uker etter fødselen. Konklusjon: Smitteverntiltakene kan se ut til å ha hatt en negativ innvirkning på hjelpen førstegangsfødende fikk med amming i barselavdelingen. I tillegg ser vi at det var mer bruk av morsmelkerstatning, noe som kan ha ført til at færre kvinner fullammet, og lengden på ammeperioden var redusert. Andelen som fullammet to uker etter fødselen i denne studien, var lavere enn resultater som har kommet frem i andre undersøkelser, men studien kan ikke konkludere med at det har sammenheng med smitteverntiltakene. Det vil være nødvendig med forskning på hvordan det går med disse kvinnene videre i ammeforløpet, for å kunne forstå konsekvensene av smitteverntiltakene på lang sikt.

Helsetjenesteassosierte infeksjoner (HAI) er ansvarlig for over 90% av pasientskadene, og skyldes som oftest manglende pasientsikkerhet. Pasientens smitte- og immunstatus kan være ukjent ved ankomst til akuttmottak, og på grunn av faren for krysskontaminering av smitte, er det svært viktig at klinisk helsepersonell er dyktige når det gjelder basale smittevernrutiner. Ved hjelp av feltarbeid og observasjon som metode, har hensikten vært å få frem her-og-nå-situasjonen i bruken av basale smittevernrutiner i et akuttmottak. Dette som et ledd i et mulig kvalitetsforbedrende arbeid på egen arbeidsplass. Da selvrapportert atferd ofte er markant forskjellig fra observert atferd, har feltarbeidet gitt førstehånds data gjennom observasjon og etnografiske samtaler. Data ble samlet inn i tre omganger; ett døgn av gangen i løpet av fem måneder fordelt på sommer, høst og vinter. Gjennom å veksle på å sitte i et undersøkelsesrom på et somatisk akuttmottak, fikk vi oversikt over alt som skjedde på rommet i løpet av et døgn. Resultatene viste at overholdelse av basale smittevernrutiner var dårlig uansett kontekst, noe som ga behovet for å prøve og forstå hva vi hadde sett, hørt og følt. Gjennom en kvalitativ innholdsanalyse av feltnotatene, så vi at dette handlet om kunnskap, holdninger og handlinger/atferdsmønstre. For å overholde basale smittevernrutiner må helsepersonell ha kunnskap om rutinene og hvordan man utfører dem korrekt, i tillegg til en holdning preget av ansvarsfølelse. Men selv der helsepersonell både kan og vil, hindres etterlevelsen, fordi virksomheten er lagt opp slik at det ikke er mulig å håndheve rutinene korrekt.

Innledning: MRSA er en bakterie som er motstandsdyktig mot både penicillin og methicillin. Den er fryktet i norske helseinstitusjoner da den er vanskelig å behandle. Det er viktig å ha gode protokoller for generell hygiene, og spesielt for håndtering av smittepasienter, for å forebygge spredning av bakterier, og å unngå at bakterien blir en naturlig del av bakteriefloraen. Hvordan standarden er på hygiene-protokoller ved radiologiske avdelinger, er per vår viten ikke kartlagt. Hensikten med studien var å samle og evaluere kvaliteten på smitteprotokollene for behandling av pasienter med MRSA-smitte, ved radiologiske avdelinger. Metode: Kriteriene for utstyr og adferd tilpasset projeksjons-radiografi, ble utviklet i samarbeid med en fagradiograf. Dette forarbeidet ga en gullstandard-beskrivelse sammenholdt med faglige kriterier i MRSA-veilederen fra Folkehelseinstituttet (FHI). Totalt ble 19 protokoller fra norske offentlige og private helseinstitusjoner, analysert. GRADE-metoden ble brukt for å bestemme kvantitative mål på helseinstitusjonenes protokoll-kvalitet, målt opp mot gullstandarden. Resultater: Studien omfattet 19 protokoller av 33 mulige, dvs en svarprosent på 73%. Faglige enkelt-beskrivelser i protokollene omfattet totalt 627 skår (33 svar per protokoll), hvorav faglig korrekte beskrivelser i hht gullstandarden var oppgitt i 23% (144 korrekte svar). Det var faglige mangler hos samtlige av de mottatte protokollene. GRADE-metoden ble tilpasset kriterier for generell smitte. Elleve av studiens protokoller omhandlet generell smitte på helseinstitusjonen, mens åtte protokoller omhandlet pasienter med MRSA på radiologisk avdeling. Det førte til at mange protokoller fikk en lav poengskår. Også på fakta-krav i hht utstyr og metoder, dokumenteres kvalitetssvikt. Konklusjon: Protokollene for MRSA-smitte ved radiologiske avdelinger, er ikke optimale for å forebygge smitte. Alle avdelinger blir utsatt for smitteutbrudd. Det vil gi alvorlige konsekvenser for pasienter, personell og samfunn.

Bacheloroppgave 2018

Bakgrunn: Skrøpelige eldre med multisykdom er ekstra sårbare og har høyere risiko enn yngre for alvorlig sykdom og død ved covid-19. Alle helse- og omsorgsinstitusjoner skal ha et infeksjonskontrollprogram som skal gi skriftlige retningslinjer for generelle smitteverntiltak og for undersøkelse, behandling og pleie. De fleste som bor på norske sykehjem, er skrøpelige, sårbare og multisyke. Det har kommet signaler om at det er for lite smittevernutstyr i slike institusjoner. Vi har ikke konkrete tall på hvor stor eller prekær utstyrsmangelen er. Det har også vært hevdet at manglende opplæring og sviktende rutiner har ført til store utfordringer der de har hatt smitte. Hensikt: Vi ønsket å kartlegge hvordan avdelingsledere ved sykehjemmene selv vurderer evnen til å håndtere smittevern, tilgangen på smittevernutstyr, testingen av personale og pasienter samt rutiner for smittevern og kompetanse blant personalet. Videre ville vi sammenlikne avdelinger med og uten smitte. Metode: Vi benyttet et egenutviklet elektronisk spørreskjema til avdelingsledere og gjorde en tverrsnittsstudie med deskriptivt, eksplorativt design. Resultater: Åttito sykehjem sa ja til å delta i undersøkelsen, og vi fikk inn svar fra 93 avdelingsledere. Tilgangen på smittevernutstyr, bruken av utstyr og opplæringen er bedre enn det inntrykket som har kommet frem i mediene. Når det gjelder muligheten til å overholde smittevernreglene, som avstand, punktdesinfeksjon og personale som jobber på flere steder, hadde flere avdelinger utfordringer. Kun på få punkter skilte avdelinger med smitte seg fra de uten smitte. Konklusjon: Mye er bra når det gjelder smittevern på norske sykehjem, men det er likevel rom for forbedringer. Opplæring av personalet på viktige fagområder, som smittevern, bør gjøres obligatorisk og ikke overlates til den enkelte ansattes initiativ. Når det gjelder bemanningssituasjonen, er det fremdeles utfordringer med mangel på sykepleiere og små stillinger som medfører at mange pleiere arbeider flere steder. Slik bemanning kan medføre økt smitterisiko under den nåværende epidemien og i fremtidige epidemier. Norsk Sykepleierforbund

Master's thesis in Risk Management and societal safety Folkehelseloven, samfunnssikkerhet og samvirke; Virker det? Har vi reelt, godt samvirke til beste for folks helse og samfunnssikkerhet? Mulighetsrom for forbedring? • Er folkehelselovens formål, aktørenes roller og samvirkeoppgaver kjent, forstått, avstemt mot annet lovverk og strukturer, øvet og godt integrert i samfunnssikkerhetsarbeid, innen forebygging så vel som akutthåndtering? • Hvis ikke, hva kan det bety for forebygging, begrensning og håndtering av kriser, spesielt CB(RN)E hendelser og stor-industriulykker i tettbygde strøk? • Hva kan vi eventuelt gjøre for å forbedre dette? Temaet er belyst ut i fra samfunnssikkerhetsteoretiske perspektiver, og uti fra informasjon om virkeligheten, basert på innhenting av sekundær og tertiærdata i form av informasjon fra rapporter og artikler vedrørende potensielle og reelle kritiske hendelser og ulykker, samt innhentet primærdata/informasjon fra relevante aktører. Det kan være innlysende at begrepene folkehelse, samfunnssikkerhet og samvirke henger klart sammen; Folks helse avhenger av godt samvirke om samfunnssikkerhet, ved at folkehelseloven gir føringer, plasserer oppgaver, ansvar og myndighet i så henseende. Erfaring tilser at det kanskje ikke er like innlysende for alle. Hovedinntrykket av norsk samfunnssikkerhet gjennom forebygging, beredskap og krisehåndtering er at mye er bra og blir stadig bedre. Men det er fortsatt mulighet for forbedring i å fortolke, bruke og støtte opp om de fire viktige nasjonalt anerkjente prinsippene Nærhet, Likhet, Ansvar og Samvirke. • Det mangler en god helhets-tekning overordnet selv om det er et uttrykk om å ha det mer enn ute, men at det påvirker ute, spesielt der det er store ressursmengde (Samvirke) • Det er utfordringer i nivå-tenkning knyttet til beslutninger og spesielt til det nasjonale strategiske nivået (Nærhet, Likhet og Ansvarsprinsippene) • Samvirke angående samfunnssikkerhet ser fortsatt ut til å virke best ved krise der aktørene også samarbeider i det daglige og gjør det de pleier. Den organiserte frivilligheten og tilfeldig tilstedeværende «folk flest», er også viktige bidragsytere i å redde liv og helse. Folkehelseloven har mange gode intensjoner og nyttige føringer men bør i større grad følges opp av underliggende særlovgivning og systemer som understøtter behovet for oversikt og bedre samvirke. Kompleksitet i organisering og Norges varierte geografiske strukturer gjør samvirke, og bruk av nasjonale føringer mer utfordrende. Strukturer og lover alene ikke kan bidra til endring, men er et godt utgangspunkt for flere elementer i videre strategis arbeid og endringsledelse. [...]

Introduksjon: Smittevern i somatiske avdelinger medfører ofte isolasjon av pasienten for å bryte smittekjeden. Dette kan oppleves som belastende for pasienten av ulike årsaker. Hensikt: Økt kunnskap rundt hvilke faktorer som virker mest belastende for pasienten i isolasjonssituasjonen vil lettere kunne bidra til å finne riktige forebyggende sykepleietiltak. Metode: Litteraturstudie, med 7 vitenskapelige artikler som primærkilder. Artikkelen er kritisk vurdert, analysert og deretter sammenfattet og underbygget av faglitteratur og teoretisk perspektiv. Benyttede søkeord: Patient isolation, Infection control, Psychological stress, Source isolation, Experience, Infected, Infection isolation, MRSA, Psychological. Hovedresultat: Deltakerne i studiene opplever manglende informasjon om egen helsetilstand og behandling, og utilstrekkelig pleietilbud som mest belastende. Flere opplever økende depressive symptomer som virker å tilta i takt med tiden i isolat. Konklusjon: Økt kunnskap hos pasient og sykepleier kan bidra til økt følelse av trygghet og kontroll hos den isolerte pasienten. Dette avhenger av tilstrekkelig informasjon ut ifra pasientens behov og forutsetninger. På samme måte gjelder dette også pleietilbudet. Pasienten må føle å ha samme rettigheter og tilbud som pasienter utenfor isolat. Dette er konkrete områder å jobbe utafra for å kunne oppnå gode forebyggende tiltak, rettet mot negative reaksjoner som for eksempel depresjon. Introduction: Infection control in somatic wards often leads to isolation of the patient in order to break the chain of infection. The patient will often experience this as both a physical and emotional burden, for different reasons. Purpose: Better knowledge of factors experienced as most problematic for the patient in cases of isolation, may help in finding and identifying the right preventative nursing measures. Method: Literary study based on seven scientific articles as primary sources. The articles have been critically assessed, analyzed, and then summarized and supported by scientific literature. Search words used: patient isolation, infection control, psychological stress, source isolation, experience, infected, infection isolation, MRSA, psychological. Main findings: The participants in the studies experienced the lack of information about their condition and treatment plan, as well as inadequate nursing care as most taxing. Many experience symptoms of depression, which seems to increase proportionally with the amount of time spent in isolation. Conclusion: Increased knowledge for both patients and nurses on the effects of isolation amongst patients will increase the feeling of safety and control of said patients. This is dependent upon sufficient information given according to each patient’s individual needs and challenges. This applies equally to the treatment and follow up. Each patient must experience the same rights and privileges as a patient that is not in isolation. These are specific areas that could be a basis for achieving good preventative nursing care in order to prevent negative reactions, such as depression.

This article was originally published in Scandinavian Journal of Trauma, Resuscitation and Emergency Medicine, and distributed under the terms of the Creative Commons Attribution License (http://creativecommons.org/licenses/by/4.0), which permits unrestricted use, distribution, and reproduction in any medium, provided the original work is properly credited. Air medical transport of patients suffering of highly infectious diseases is typically performed employing portable isolation chambers. Although the likelihood of decompression flight emergencies is low, sustainability of the devices used is crucial. When a standard isolation unit was subjected to an explosive cabin decompression of 493 hPa, simulating a 32808 ft flight level accident, leak tightness of the unit was lost due to rupture of the bag caused by over expansion. When the pressure chamber experiment was repeated with a modified unit, distension was minimized by an additional compensation air bag, thus ensuring leak tightness.

Oppgaven handler om MRSA i svine- og helsesektoren sett i et helhetsperspektiv ( One health perspektiv ). Med One health menes en felles betegnelse som omfatter helse både hos mennesker, dyr og miljø. One Health konseptet erkjenner at helsen til mennesker er koblet til helsen til dyr og miljø. Norge og Danmark er sammenlignet i studien for å se på forskjeller og likheter i landbrukssektoren og helsesektoren mellom de to land og for eventuelt å forklare hvorfor man har valgt ulike strategier i håndteringen av MRSA, og især varianten MRSA CC398 (husdyr-MRSA). Studien er en kombinasjon av intervju med 16 fagpersoner fra ulike profesjoner om temaet MRSA og gjennomgang av et utvalg av litteratur, offentlige dokumenter og medieoppslag. I oppgaven tar jeg utgangspunkt i både helsesektoren og landbrukssektoren i Norge og Danmark. Temaet i oppgaven, MRSA i svine- og helsesektoren sett i et helhetsperspektiv, er delt inn i tre dimensjoner, henholdsvis organisering, strategi og kontekst. Oppgaven tar for seg betydningen av organisering i forvaltning og helsevesen, samarbeid mellom helsesektoren og landbrukssektoren og innad i sektorene, antibiotikabruk i både helse- og landbrukssektoren, smittevern i både helsesektoren og svinesektoren. Norge har valgt en stamping out (sanering)-strategi ved påvisninger av MRSA CC398 i svinebesetningene. Smitteoppsporing foretas i hvert enkelt tilfelle, og personell knyttet til besetningene følges opp. Strategien kombineres med utvikling av regelverk, informasjon, råd og veiledning om smittebeskyttelse for næringen og andre forebyggende tiltak. Danmark har foreløpig valgt et sett av strategier beskrevet i en handlingsplan gjeldende til 2018 og vedtatt av Folketinget. De danske strategiene omfatter reduksjon i antibiotika forbruket i svinebesetningene (inkludert utfasing av tetrasyklin), prioritering av hygienetiltak i svinebesetningene, redusere smitte i de enkelte besetninger (intern smitte), obligatorisk smittebeskyttelsesplan, løpende overvåkingsprogrammer for utviklingen av MRSA CC398 forekomsten over tid, mer forskning om MRSA CC398 og en internasjonal innsats for overvåking av MRSA CC398 og antibiotikabruk. Danmark er kommet lenger enn Norge i å se MRSA i et One health perspektiv, men Norge har tydelig fremgang i perioden 2013-15 som følge av beslutningen om en stamping out (sanering) strategi ved påvisning av MRSA CC398 som fordrer et samarbeid internt hos myndighetene og mellom myndighetene og næringen. Det er et mål i både Norge og Danmark å holde MRSA (alle varianter) ute av sykehus og sykehjem, den såkalte Search and Destroy (S/D) strategi og generelt holde forekomsten av MRSA nede på et lavt nivå. Både Norge og Danmark lykkes foreløpig med sin S/D strategi.

Master's thesis in Risk management and societal safety Det anslås at en tredjedel av verdens befolkning er smittet med tuberkulose. I Norge er forekomsten fortsatt lav, men stigende. Aktørene i tuberkulosekontrollen må sørge for en optimal kontroll slik at denne økningen ikke fortsetter, eller at smitten som innføres over landegrensen får lov til å smitte i befolkningen. I denne kvalitative studien tar jeg for meg barrierene i Norges tuberkulosekontroll og deres effektivitet. Min problemstilling er: I hvilken grad er barrierene i Norges tuberkulosekontroll effektive, vurdert fra et sikkerhetsteoretisk perspektiv? Jeg benytter fem forskningsspørsmål til å vurdere hver enkelt barriere og kontrollsystemet som en helhet. Jeg har bevist valgt tre kjente teorier fra samfunnssikkerhet til å belyse empirien. Dette er for å tydelig vise hva samfunnssikkerheten kan tilføre smittevern som fagområde. Disse teoriene er Reasons teori om barriere og forsvar i dybden, Rasmussen og Svedungs sikkerhetsstyringsmodell, og Weick et al. sin teori om mindfulness i HRO. Noen av barrierene i Norges tuberkulosekontroll har tydelige sårbarheter, som for eksempel svikt i screeningen av asylsøkere og manglende årvåkenhet blant fastleger. Disse sårbarhetene overlapper hverandre og muligheten for uønskede hendelser er tilstede. Dette tilsier at kontrollsystemet som en helhet ikke fungerer optimalt og at nødvendige justeringer og tilpasninger bør gjøres. Funnene i min analyse gir et bilde av et omfattende sikkerhetssystem av barrierer som danner et forsvar i dybden på tvers av styringsnivå, hvor utøvende aktører blir tvunget til å gå på utsiden av ”design-konvolutten”.

Sammendrag Bakgrunn: I yrkesrollen som smittevernrådgiver for kommunehelsetjenesten har jeg erfart at en del av de nasjonale føringene for smittevern ikke er å gjenfinne i sykehjemmene. Hensikt: Studien utforsker enhetsledernes oppfatning av muligheter og begrensninger når nasjonale føringer vedrørende smittevern skal implementeres i sykehjem Problemstilling: Hvordan forstå enhetsledernes utfordringer når nasjonale føringer vedrørende smittevern skal implementeres i sykehjem? Teori: Michel Foucault maktbegreper anvendes for å forstå hvordan maktmekanismer som ikke. Begreper fra Norman Fairclough diskursteori anvendes også. Disse anses som analytiske redskaper, ikke som et helhetlig perspektiv der det tas høyde for alle implikasjoner ved disse teoretikernes tenking. Metode: Studien har en kvalitativ forskningstilnærming basert på en hermeneutisk forståelsesmodell. Fem enhetsledere for sykehjem ble intervjuet, ved bruk av semistrukturerte intervju. Systematisk tekstkondensering er benyttet i analyse av tekst. Funn: I sykehjemmene er det et mangfold av organisatoriske løsninger og enhetslederrollen varierer deretter. De nasjonale føringene som skal implementeres i sykehjemmet når ikke alltid fram til enhetslederne. Samhandlingsreformen har opptatt mye lederkapasitet, samtidig har økt press på sykehjemmene medført smittevernutfordringer. Skriftlige rutiner og praksis stemmer ikke alltid overens. Enhetsledernes administrative oppgaver og økonomi går til tider på bekostning av faglig fokus, inkludert smittevern. Det peker seg ut et misforhold mellom nasjonale krav og kapasitet. Konklusjon: Vellykket implementering av nasjonale føringer vedrørende smittevern er ikke bare den enkelte enhetsleders utfordring, men en nasjonal utfordring som består i at ambisjoner ikke står i forhold til kommunenes/sykehjemmenes kapasitet og organisasjonsmodell. Nøkkelord: Implementering, Retningslinjer, Smittevern, Kvalitet, Kunnskap, Sykehjem, Ledelse

Master's thesis in Health and social sciences Norske myndigheter har hatt fokus på å bedre pasientsikkerheten gjennom den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen «I trygge hender», lansert av Helse- og omsorgsdepartementet i 2011. Det har vært publisert flere studier som viste at pasienter ble skadet i møtet med helsevesenet og en stor andel av pasientskadene skyldes sykehusinfeksjoner. Gjennom riktig bruk av infeksjonsforebyggende retningslinjer kan slike infeksjoner forebygges. Retningslinjer blir utarbeidet og distribuert av Folkehelseinstituttet og Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og det er forventet av myndighetene at retningslinjene blir implementert i helsetjenesten. Internasjonale studier har vist at organisatoriske faktorer som ledelse og organisasjonsstruktur, kultur og følelsesmessig engasjement og kunnskapsoverføring påvirket bruk av retningslinjene innen smittevern i sykehus. Problemstillingen i denne studien var hvordan påvirket organisatoriske faktorer bruk av nasjonale faglige retningslinjer innen smittevern på ulike nivå (meso og mikro) i et norsk sykehus? Den teoretiske tilnærmingen var basert på et rammeverk for kvalitetsforbedring utviklet av Bate, P., Mendel, P., & Roberts, G (2008) og modell og et rammeverk for implementering av retningslinjer og kunnskapsbasert praksis av Freed, Pathman, Kinrad, Freeman & Clark (1998) og J. Rycroft-Malone (2004). Studien ble gjennomført som en casestudie ved en triangulering av kvalitative intervju og dokumentanalyse. En divisjon (organisatorisk enhet) i et sykehus ble studert på meso- (divisjon) og mikronivå (3 sengeposter). Datamaterialet bygger på offentlig tilgjengelig informasjon som retningslinjer og regelverk på nasjonalt nivå, dokumenter med informasjon om casesykehuset som smittevernplaner og styrende dokumenter og kvalitative intervju med 8 ledere og 10 helsepersonell i en divisjon i et sykehus. Resultatet i studien viste at organisatoriske faktorer påvirket bruk av nasjonale faglige retningslinjer innen smittevern på ulike nivå (meso og mikro) i et sykehus på flere måter. Det fremkom at den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen og lokal deltakelse i utarbeidelse av nasjonale faglige retningslinjer var faktorer på nasjonalt nivå som fremmet bruk av nasjonale faglige retningslinjer for å forebygge sykehusinfeksjoner. Casesykehusets strategi for implementering av nasjonale faglige retningslinjer innen smittevern fremmet bruken ved at en seksjon for smittevern hadde ansvaret for å operasjonalisere, implementere og følge opp bruken av retningslinjene i praksis. Opplæring innen smittevern ble gjennomført via et e-læringsprogram og det fremkom i studien at e-læring kombinert med andre læringsmetoder kan fremme bruk av retningslinjer innen smittevern. En forutsetning er at helsepersonell gis nok tid til å gjennomføre opplæringen. Det ble vist at samarbeidsutfordringer på mesonivå hemmet bruk av retningslinjer gjennom ulik forståelse av innholdet. På mikronivåene var tydelige ledere, et nettverk av hygienekontakter og følelsesmessig engasjert helsepersonell organisatoriske faktorer som fremmet bruk av retningslinjene i det infeksjonsforebyggende arbeidet. Mangel på isolater, mange pasienter, tidspress, distribusjon av informasjon om nye eller endrede retningslinjer innen smittevern, dokumentstyringssystemet EQS var organisatoriske faktorer som hemmet bruk av retningslinjene på mikronivå når disse systemene ikke fungerer etter hensikten. Organisatoriske faktorer som påvirket casesykehusets struktur, politikk, kultur, følelsesmessig engasjement, kunnskapsoverføring, fysiske og teknologiske rammer og den ytre kontekst viste seg å ha betydning for hvordan ledere og helsepersonell brukte faglige nasjonale retningslinjer.

Meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA)er assosiert med økt risiko for komplikasjoner og død. I Norge anbefales omfattende smitteverntiltak for å forebygge spredning av MRSA i helseinstitusjoner, inklusiv i sykehjem. Tidligere ble det anbefalt å isolere MRSA-positive sykehjemsbeboere på enerom. I nasjonal MRSA-veileder publisert i 2009 frarådes langvarig isolering. Målet med studien var å undersøke om nye anbefalinger om ikke å isolere beboere med MRSA er like effektive som tidligere anbefalinger om å isolere beboere med MRSA, i forhold til å forebygge spredning av MRSA blant beboere i sykehjem. Metode: Studien er en non-inferiority kohortstudie basert på historiske data om registrerte MRSA-tilfeller ved sykehjem i Norge, informasjon om smitteverntiltak ved hvert sykehjem og statistikk om ressursbruk i kommunenes pleie-og omsorgstjenester. Hovedresultat: Insidensratene for sekundærtilfeller av samme MRSA spa-type ved samme sykehjem i løpet av oppfølgingstiden var 6.3 per 1000 beboerår på sykehjem som ikke isolerte og 18.5 per 1000 beboerår på sykehjem som isolerte beboere med MRSA. Insidensrate ratio for nytt MRSA-regime versus tidligere MRSA-regime var på 0.34 (95 % konfidensintervall: 0.17 –0.63). Konklusjon: Studiens resultat tilsier at nytt MRSA-regime uten isolering er like effektivt i å forebygge spredning av MRSA som tidligere MRSA-regime der beboere med MRSA ble isolert. Resultatene i studien bør benyttes aktivt for å få alle sykehjem i Norge til å implementere rutiner som er i tråd med anbefalinger i gjeldende nasjonal MRSA-veileder. Methicillin-resistant Staphylococcus aureus(MRSA) associates with increased risk of morbidity and mortality. In Norway,public health officials recommend comprehensive infection control measures to prevent the spread of MRSA in healthcare institutions, includingnursing homes. Previous recommendations advisedsingle-room isolation for MRSA-positive nursing home residents. National MRSA-guidelines (2009)recommended avoidinglong-time isolation. Aim: Thisstudy aimed to determine whether the new MRSAregime,which no longer requires isolation ofresidents with MRSA,was equally effective as the former regime,which required isolation ofMRSA-positive patients,in preventing the spread of MRSA among residents in nursing homes. Method: This noninferioritycohort study used historical data on registered MRSA-cases in Norwegian nursing homes, information aboutinfection control measures in each nursing home,and statistics regarding the use of resources in primary health care. Results: The incidence rate for secondary cases of the same MRSA spa-type in the same nursing home was 6.3 per 1,000 person-years in nursing homes thatdid not isolateMRSA-infected residentsversus 18.5 per 1,000 person-years in nursing homes that did isolate such residents. The incidence rate ratio for new versus former MRSAregime was 0.34 (95% CI: 0.17–0.63). Conclusions: Thenonisolating MRSA regimeis equally effective as the isolatingregime in preventing the spread of MRSA. Our results suggest that allNorwegian nursing homes should implement the current national guidelines regarding MRSA 978-91-86739-55-3

I følge Folkehelseinstituttet (2008), ble det utført en undersøkelse om prevalens av sykehusinfeksjoner. Denne viste blant annet at urinveisinfeksjoner er den mest vanlige sykehusinfeksjonen, men at sårinfeksjoner som er det vi har fokusert på i vår oppgave, også utgjør en stor del av tilfellene. Undersøkelsen viser at antallet sykehusinfeksjoner har gått ned, men denne gangen var det færre sykehus som var med på undersøkelsen. Bare 44 sykehus, i motsetning til 52 – 54 som det har vært tidligere. Basert på denne undersøkelsen, vises det at sårinfeksjoner har holdt seg ganske stabilt. På bakgrunn av denne statistikken, økte vår interesse for å velge denne oppgaven. Gjennom vår skolegang og med erfaringer fra praksis, har vi fattet interesse for hygiene og smittevern, fordi vi vet at det er for dårlig praksis per i dag. Med all kunnskapen vi har tilegnet oss gjennom tre års skolegang, har vi vanskeligheter med å forstå at hygiene blir så nedprioritert, og vi ville derfor velge denne oppgaven for å få mer informasjon og kunnskaper om hvorfor det er slik, og hvordan vi kan være med på å forbedre dette. Dette vil kunne hjelpe oss i starten av vår nye karriere som sykepleiere. Vi er begge over gjennomsnittet interessert i smittevern og hygiene, og mener dette er grunnleggende kunnskap når man er sykepleier. Vi ønsker å belyse dette tema, og skape interesse og engasjement for hvordan vi kan forhindre smitte – nemlig den forebyggende og helsefremmende rollen sykepleieren har. Problemstilling Hvordan kan vi som sykepleiere arbeide helsefremmende og forebyggende hos en pasient med gule stafylokokker?

Bachelor i sykepleie, 2012 Problemstilling: «Hvordan kan sykepleieren gjennom den veiledende og pedagogiske funksjon forebygge luftveisinfeksjon hos pasienter med langt kommen KOLS?». Avgrensning: Forebyggingen av luftveisinfeksjoner er en svært krevende jobb og derfor har jeg valgt å ta for meg hvordan man gjennom veiledning kan bidra til å forebygge fenomenet, og dermed også styrke individets mestringskompetanse. Derfor har jeg valgt å ta utgangspunkt i Joyce Travelbees sykepleieteori som har rot i et eksistensialistisk menneskesyn, og som fremhever viktigheten av en mellommenneskelig dimensjon (Kirkevold, 1992). Florence Nightingale er med for å belyse viktige holdepunkter i smitteforebyggingen. Oppgaven er begrenset etter temaet til å ta for seg pasienter med langt kommen KOLS som er innlagt på sykehus. Jeg har valgt å ta for meg sykepleierens veiledende og pedagogiske funksjon. Problemstillingen er presisert til å forhindre nosokomiale luftveisinfeksjoner hos pasienter med langt kommen KOLS, samtidig er det lagt vekt på da å forebygge pneumoni som følge av nosokomial luftveisinfeksjon. Forebyggingen skal skje gjennom at sykepleieren bruker sin pedagogiske og veiledende funksjon opp mot både pasient, pårørende og kolleger.