Search

Personer med psykisk funksjonsnedsettelse har rett til å få det fysiske miljøet utformet på en slik måte at det legger til rette for deres likeverdige bruk. Vi utførte en systematisk kunnskapsoppsummering av typen ‘systematisk litteratursøk med sortering’, for å identifisere litteraturoversikter om betydningen av universell utforming i det fysiske miljøet for personer med psykisk eller kognitiv funksjonsnedsettelse. Vi søkte i januar 2023 i ulike samfunnsvitenskapelige databaser etter litteraturoversikter, publisert 2012-2023. Forskere gikk gjennom identifiserte referanser og vurderte relevans i henhold til inklusjonskriteriene. De beskrev i korte trekk hver litteraturoversikt som møtte inklusjonskriteriene. 12 litteraturoversikter møtte inklusjonskriteriene: • Alle inkluderte studier med både menn og kvinner • Fire oversikter fokuserte på barn og/eller unge og tre fokuserte på voksne (fem spesifiserte el. avgrenset ikke) • Oversiktene tok for seg ulike typer psykiske funksjonsnedsettelser, og hyppigst studert var autismespekterforstyrrelser • Oversiktene tok for seg ulike typer bygg, særlig skolebygninger (n=7) og arbeidsplasser (n=5) • Oversiktene fokuserte hyppigst på lys og lyd/støy • Ni oversikter undersøkte funksjonsnivå (inkludert helse) og fire undersøkte likeverdig tilgjengelighet • Ingen av oversiktene fokuserte på behov og/eller ønsker mht. universell utforming Denne kunnskapsoppsummeringen viser at det fins flere litteraturoversikter om universell utforming for personer med psykisk eller kognitiv funksjonsnedsettelse. Ingen fokuserer på personers behov og/eller ønsker, personer med fobier eller psykisk utviklingshemninger og kun et fåtall type bygg er studert i disse litteraturoversiktene. Forskning om betydningen av universell utforming i fysisk miljø for personer med psykisk eller kognitiv funksjonsnedsettelse: systematisk litteratursøk med sortering

Hensikt: Hensikten med oppgaven er å sammenfatte forskning som belyser hvordan sykepleier kan inkludere barn som er pårørende til foreldre som er innlagt på en institusjon på grunn av en alvorlig psykisk lidelse. Metode: Oppgaven er en litteraturstudie hvor vi tar i bruk allerede eksisterende fag- og forskningskunnskap for å svare på problemstillingen. I databasene Cinahl, Idunn og Google Scholar fant vi seks studier som var relevante for vår oppgave. Vi har anvendt både kvalitative og kvantitative forskningsartikler. Pensumlitteratur, relevante rapporter, og andre fagbøker er også brukt for å belyse temaet. Resultat: Gjennom forskningen kommer det frem at sykepleiere opplever arbeidet med barn som pårørende av en psykisk syk forelder som en viktig og stor oppgave, men at kunnskapshull i dette temaet gjør det utfordrende for dem. Sykepleiere mangler ressurser og klare rammer for hvor mye tid de skal bruke på barn som pårørende i en hektisk arbeidshverdag. Konklusjon: For at sykepleier skal kunne klare å inkludere barn som pårørende er det nødvendig at personalet har nok kunnskap, tid og ressurser. Det er viktig å skape en god relasjon og dialog mellom sykepleier og barn for å kunne mestre dette arbeidet

Hovedspørsmålet som besvares i avhandlingen er hvilken rett til helsehjelp innsatte med psykiske lidelser har etter den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3. Bestemmelsen fastslår at: «Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff». Manglende helsehjelp til innsatte med psykiske lidelser kan ifølge den europeiske menneskerettsdomstolens (EMDs) praksis, utgjøre slik umenneskelig eller nedverdigende behandling. Størsteparten av avhandlingen vil være en gjennomgang av EMDs praksis og øvrige relevante kilder, for å kartlegge innholdet i medlemsstatenes positive plikt etter EMK til å yte helsehjelp til innsatte med psykiske lidelser. Avhandlingen avsluttes med en rettspolitisk tilleggsdel hvor søkelyset rettes mot en aktuell problemstilling i Norge. Nemlig at innsatte med alvorlige psykiske lidelser blir sendt frem og tilbake mellom fengsel og psykiatrien.

Background: Central guidelines are clear that the user`s wishes and needs are the starting point for each rehabilitation process. The purpose of rehabilitation is independence and participation in society. Despite clear guidelines for ensuring individually tailored services and rehabilitation for everyone, regardless of challenge, it is difficult to safeguard the mental health in the rehabilitation process. Both research and user organizations out that there is a divide of body and mind in today ́s healthcare system. This study deals with patients experience with the rehabilitation process when they struggle with both mental and physical health. Aim: The purpose of this study is to gain increased knowledge about the challenges that people with mental disorders who have undergone rehabilitation after somatic injury have in their recovery process. The aim of this study is therefore to gain increased insight in what they describe themselves about illness and the improvement work in a rehabilitation process. Methods: The material consists of qualitative interviews with 5 woman who have undergone community rehabilitation after a somatic injury and simultaneously struggle with anxiety or depression. It was analyzed using narrative method. Findings: The participants presented themselves as hard-working both before and after illness or injury. The participants pointed out pushing themselves too far as a reason for the troubles they have today, in addition to continuing with the same pattern of action also today. The stories tell of a challenging everyday life where they take action to counteract the deceitful body and negative thought patterns. At the same time as the participants' stories are dominated by hard work and a willingness to take action, they also express vulnerability, powerlessness, loneliness and a desire to belong. Discussions and conclusion: My findings are seen up against cultural society settings, framework of rehabilitation, Arthur Frank`s narratives and previous research. I have questioned whether today`s rehabilitation services can meet the needs of patients that struggle both mental and physical. Patients with mental disorders who have undergone rehabilitation after somatic injury or illness tell of a demanding life where they struggle to counteract the consequences of their physical and mental ailments. At the same time, the analysis of their stories highlights their painful stories and the importance of being seen, heard and be a part of a social setting.

Forskningsspørsmålet i denne masteroppgaven er: «Hvordan beskriver unge med psykiske vansker sine møter med ungdomsskolen?» Psykisk helse er et tema som er brennaktuelt i dag. Med innføringen av Kunnskapsløftet 2020, ble også tre tverrfaglige tema innført. Et av disse er «folkehelse og livsmestring». Ungdataundersøkelsen har fra dens oppstart i 2010 vist en årlig økning innen selvrapporterte psykiske vansker, fram mot året 2020 (Eriksen & Bakken, 2020, s. 36). For oss som jobber i skolen betyr det at vi hver dag møter en elevgruppe hvor flere strever med psykiske vansker. Formålet med denne oppgaven er å undersøke et skjønnsmessig utvalg av unges erfaringer med psykiske vansker i møte med ungdomsskolen, i et forsøk på å løfte dette temaet som jeg anser som grunnleggende viktig. Begreper som psykisk helse, psykiske vansker og psykiske lidelser har med utgangspunkt i faglitteraturen blitt undersøkt, men den viktigste teorien i denne oppgaven er Antonovskys teori om salutogenese (2012, s. 25). Denne teorien beskriver helse som et kontinuum; fra sykdom til god helse. I forbindelse med denne oppgaven kan teorien brukes som en indikator på hvorvidt en skole fremstår som helsefremmende for elever som strever med psykiske vansker. Konsekvensene av en skole som svikter i sitt møte med elever med psykiske vansker, kan bli både langvarige og svært alvorlige. I denne oppgaven har jeg valgt en kvalitativ tilnærming, med semistrukturert intervju som metode. For best å undersøke elevers erfaringer med psykiske vansker og deres møte med ungdomsskolen, ble det avgjørende viktig å samle inn et dagsaktuelt empirisk materiale. Jeg har derfor intervjuet seks unge mennesker i første halvdel av 20-årene. Mine funn og mine drøftinger er basert på deres historier. Informantenes beskrivelser av hvordan deres psykiske vansker ble møtt i ungdomsskolen, deres opplevelse av møtet med skolehelsetjenesten og deres tanker om hvordan skolen bør møte elever som strever psykisk, er beskrivende for oppgavens innhold. Informantene har fortalt om lærere som mobber og lærere som prøver å hjelpe, men mest om lærere de opplever mangler kunnskaper om psykiske vansker. Denne mangelen på kunnskaper og forståelse har vist seg å sette spor. Informantene har fortalt om skolehelsetjenester som har vært tilnærmet utilgjengelige og de har fortalt om hva de mener skolene bør gjøre i sine møter med elever med psykiske vansker. Enkelte informanter prøvde å be om hjelp for sine psykiske vansker, mens de fleste var usikre på hvor de kunne gå for å få hjelp. «Jeg vet fortsatt den dag i dag ikke egentlig hvem jeg skulle gått til», forteller en informant. Andre forteller at de ikke opplevde at det fantes en reell hjelp å få. Skolene plikter gjennom prinsippet om tilpasset opplæring (opplæringslovens formålsbestemmelse, 1998, §1-3) og opplæringslovens kapittel 9A – elevane sitt skolemiljø (2017, §9A), å fremme et trygt og godt skolemiljø. I Meld. St. 22 (2010 – 2011, s. 68), beskrives et godt psykososialt miljø som «at elevene opplever trygghet, anerkjennelse og tillit». Mine funn har vist at det er ingen garanti for at alle elever opplever dette. Summary: The research question of this master thesis is: «How do young people who struggle with mental health problems describe their encounters with upper secondary school?» Mental health is a very relevant topic nowadays. With the introduction of the new curriculum «Kunnskapsløftet 2020», three interdisciplinary themes were introduced. One of these is called "public health and life skills". From its inception in 2010, the youth data survey (Ungdataundersøkelsen) has shown an annual increase in self-reported mental health problems amongst teenagers, up to the year 2020 (Eriksen & Bakken, 2020, p. 36). For those of us who work in education, this means that every day we meet a group of students that include several individuals who struggle with mental health problems. The purpose of this master´s thesis is to examine a discretionary selection of young people's experiences of mental health problems during their time in upper secondary school. I have investigated concepts such as mental health, mental health problems and mental health disorders from a selection of academic literature. However, the most important theory in this master´s thesis is Antonovsky's theory of salutogenesis (2012, p. 25). This theory describes health as a continuum, from disease to good health. In connection with this thesis, the theory can be used as an indicator of whether schools appear to be health-promoting for students who struggle with mental health problems. The consequences of a school failing in its encounter with students with mental health problems can be long-lasting and have serious implications for the individuals future well being. In this master´s thesis I have chosen a qualitative approach, with a semi-structured interview as my method. In order to best examine students' experiences of mental health problems and their encounter with upper secondary school, it became crucial to collect current empirical material. I have therefore interviewed six young adults in their early 20s. My analysis and my discussions are based on their real life experiences. The interviewees descriptions of how their mental health difficulties were met in upper secondary school, their experiences of the meeting with the school health service and their reflections on how the school system should accomodate students who are struggling mentally, are descriptive of the content of this study. The interviewees have described in detail how they experienced a range of reactions to their mental health needs, ranging from teachers who resort to bullying, to teachers who endeavour to help. What became patently obvious from these conversations was a general lack of knowledge about mental health problems from the majority of teachers involved in these young peoples lives. This lack of knowledge and understanding has regrettably led to negative consequences for the subjects of my thesis. The interviewees have told me about school health services that have been virtually inaccessible and further described what they think schools should do when they encounter students with mental health problems. Some interviewees tried to ask for help for their mental health problems, while most were unsure where to go for help. "To this day, I still do not really know who I should have gone to," says one interviewee. Others stated that they did not feel that there was any real help available. Through the principle of adapted education (the purpose provision of the Education Act (opplæringslovens formålsbestemmelse), 1998, §1-3) and Chapter 9A of the Education Act - pupils' school environment (opplæringslovens kapittel 9A – elevane sitt skolemiljø) (2017, §9A), schools are obliged to promote a safe and good school environment. In the report «Meld St. 22» (2010 - 2011, p. 68), a positive psychosocial environment is described as «when the students experience security, recognition and trust». My findings have shown that there is no guarantee that all students will experience this.

Bakgrunn og formål Formålet med studiet har vært å få økt kunnskap rundt karriereveiledningsarbeidet jobbspesialister i NAV gjør med ungdom med psykiske lidelser. Problemstilling og forskningsspørsmål Med utgangspunkt i bakgrunn og formål, er problemstillingen i oppgaven «Hva er jobbspesialistene i NAV opptatt av i karriereveiledningsarbeidet?» Forskningsspørsmålene relaterer seg til den karriereteoretiske forståelsen rundt jobbspesialistenes karriereveiledningsarbeid med ungdom med psykiske lidelser, og sentrale suksessfaktorer i inkluderingsarbeidet. Metode og utvalg For å få svar på denne problemstillingen og forskningsspørsmålene har det blitt gjort en kvalitativ studie med individuelle intervjuer av 5 jobbspesialister og IPS-veiledere i NAV. Informantene ble hentet inn gjennom et strategisk utvalg. Datamaterialet har blitt analysert gjennom systematisk tekstkondensering, og oppgaven er forankret i hermeneutikk og sosialkonstruktivisme som vitenskapelig tilnærming. Gjennom analysen kom jeg frem til fire hovedfunn: - Relasjonsbygging med deltaker - Jobbspesialistens arbeid med arbeidsgivere - Tverrfaglig samarbeid - Oppfølging av deltaker Resultater og konklusjon Jeg presenterer funn som jeg drøfter mot aktuell teori og forskning. Resultatene viste lite variasjon i hva jobbspesialistene var opptatt av og hva som var sentrale suksessfaktorer. Mye av karriereveiledningsarbeidet jobbspesialistene gjør kan forstås ut ifra utviklings- og læringsparadigmet, men har flere elementer som kjennes igjen i det logisk-positivistiske paradigmet og det konstruktivistiske paradigmet.

Bachelor i straffegjennomføring

Bakgrunn: Mange personer med utfordrende tilstandsbilder har også søsken. Søsken er våre lengstlevende relasjoner, hvor de sitter på en unik kunnskap om hverandre. Det vil være naturlig å anta at søsken kan spille en viktig og støttende rolle for hverandre. Samtidig vil søsken være sårbare om deres bror eller søster skulle utvikle psykiske lidelser, få en kronisk sykdom, utvikle et rusmisbruk eller utsette den andre for vold. Problemstillingen er; Hva vet vi om søsknenes rolle som pårørende og bidragsytere i familieterapien, og hvor pålitelig er det vi vet? Med denne oppgaven vil jeg prøve å gi en oversikt over dagens forskningsbilde på søskenpårørende. Hva vet vi egentlig om søskenpårørende, og hvor sikkert er det vi vet? Dette, er to spørsmål jeg vil forsøke å svare på i denne oppgaven. Metode: Det gjennomføres en litteraturstudie bestående av en kombinasjon av integrert- og semi-strukturert litteraturstudie. Det ble inkludert 31 vitenskapelige bidrag i tidsperioden fra 2010 til mai 2021. Disse har blitt sortert inn i fem ulike kategorier over tematikk forskningen er opptatt av. I analysen vil tre spørsmål besvares: 1) Hva slags tematikk er forskningen på søskenpårørende opptatt av? 2) Hvilke metoder benyttes, og hvilken betydning får metoden for studiets evne til å svare på egne forskningsspørsmål og hypoteser? 3) Om forskningen, gitt metodene som er brukt, sikker og pålitelig når det kommer til objektivitet, og ikke fremstår som partisk, eller forutinntatt? Resultater: De fem kategoriene er; søskenrelasjoners betydning, hvordan søsken og søskenrelasjonen påvirkes av å ha en søsken med et utfordrende tilstandsbilde, familiens og søskens egne strategier og til slutt hvordan familieterapi med søsken foregår. Det utvalgte materialet fremstår pålitelige, hvor de oppfyller metodekriteriene og følger vitenskapelige standarder. Konklusjon: Forskningsmengden på søskenpårørende fremstår som liten og det kan være vanskelig å si noe sikkert eller anslå effekter av ulike intervensjoner før vi får mer forskning på dette feltet. Det finnes få direkte beskrivelser i forskningen over hvordan søskenpårørende inkluderes i familieterapi når de har en søsken i behandling. Denne oppgaven har samlet et oversiktlig bilde over hvor vi står i dag, og gir leseren en mulighet til en dypere forståelse av søskenpårørende.

Masterstudium i organisasjon og leiing, helse – og velferdsleiing, Høgskulen på Vestlandet Hensikten med denne studien var å utforske hvilke erfaringer ansatte i sykehjem og sykehus har rundt samarbeid om eldre pasienter med psykiske lidelser og/eller rusproblem. Temaet er valgt fordi flere pasienter med psykiske lidelser og/eller rusproblem får plass i sykehjem enn tidligere, noe som har ført til økt spesialisering i en del sykehjem og større behov for samarbeid mellom tjenestenivåene om pasientgruppa. Dette er et kvalitativt studie basert på intervju av sykepleiere som arbeider i sykehjem og spesialisthelsetjeneste for å få vite hvilke erfaringer de har om samarbeid mellom tjenestenivåene når det gjelder pasientgruppa. Informasjonen fra sykepleierne blir belyst gjennom teorier om institusjonelt perspektiv, samhandling og samstyring. Funn i studien viser at det er flere faktorer som påvirker samarbeidet rundt pasientene. Det er stor forskjell på hvordan kommunene organiserer tjenestene til pasientgruppa. Noen har sykehjemsplasser som er lagt til rette for pasienter med psykiske lidelser og/eller rusproblem, i andre kommuner får de plass i ordinære sykehjemsavdelinger. Studien viser også at det er forskjell på kompetansen mellom tjenestenivåene. I spesialisthelsetjenesten er kompetansen på feltet god, mens i kommunene er det lite formell kompetanse på rus og psykiske lidelser, og erfaringen med pasientgruppa varierer. Det kommer fram at fysiske møteplasser, kompetanse på faget og interesse hos personalet for å jobbe med pasientgruppa er fremmende for godt samarbeid. Mangel på kompetanseheving i takt med økning av eldre med psykiske lidelser og/eller rusproblem i sykehjem og at en har ulike lovverk å anvende i behandling av pasientene trekkes fram som utfordringer. Koronapandemien har gjort utslag på samarbeid mellom tjenestenivåene ved at det i starten av pandemien ser ut til å ha vært en nedgang i henvisninger til spesialisthelsetjenesten og at en i begynnelsen reduserte fysiske møteplasser til et minimum, og erstattet mye av det med telefonoppfølging og digitale møter. For å sikre godt samarbeid mellom tjenestenivåene er det avgjørende at en har fysiske møteplasser og god dialog mellom aktørene slik at en sikrer at en er enige om hvordan en skal jobbe. Målrettet kompetanseheving innenfor feltet rus og psykiatri, og en videreutvikling av bruken av IKT –verktøy i samhandlingen er viktige satsingsområder framover. MR691

I denne rapporten har vi samlet og systematisert erfaringer med “småhus” som boligtilbud for personer med ruslidelser og psykiske lidelser (ROP-lidelser eller kombinasjonslidelser). Målsettingen har vært å finne og dele suksesshistorier om prosesser og løsninger slik at de kan spres og videreutvikles i andre kommuner. Samtidig har det vært en ambisjon å synliggjøre beboernes egne stemmer og erfaringer med småhusene. Datamaterialet består av en spørreundersøkelse som Husbanken sendte ut høsten 2019, og som ble besvart av 14 norske kommuner som har bygd småhus til dette formålet. Kommunenes svar på spørreundersøkelsen ble komplettert med intervjuer av ansatte i kommunene. Videre har vi intervjuet 14 småhusbeboere i 10 ulike kommuner. Beboernes egne stemmer formidles gjennom filmen “Herre i eget hus?” 102022683

Innledning Psykiske lidelser som depresjon, angstlidelser, schizofreni, og bipolar lidelse er blant de vanligste årsakene til ikke-dødelige helsetap og tapte leveår i Norge. Tapte leveår har hovedsakelig sammenheng med forekomst av fysiske helseproblemer som hjerte- og karsykdommer, diabetes type 2, kreft, og kronisk obstruktiv lungesykdom. Mange mennesker med psykiske lidelser er mindre fysisk aktive, spiser mindre fiber og frukt og mer mettet fett og røyker mer enn personer uten psykiske lidelser. Tiltak for å fremme sunne levevaner kan redusere risiko for fysiske helseproblemer generelt, men vi vet ikke om de kan være til nytte for personer med psykiske lidelser. Formålet med denne oversikten over systematiske oversikter var å svare på spørsmålet «Hvilken effekt har helsefremmende og forebyggende tiltak som røykeslutt, økt fysisk aktivitet, et sunnere kosthold og et lavere alkoholforbruk på den somatiske og psykiske helsen og livskvaliteten til personer med en allerede etablert psykisk lidelse, sammenlignet med kun forebyggende råd om levevaner?» Spørsmålet ble fremmet av Kreftforeningen til åpen forslagsrunde og spørsmålet ble prioritert i prioriteringsforumet. Metode Vi søkte systematisk etter litteratur i åtte elektroniske databaser. To personer gikk uavhengig igjennom titler og sammendrag, valgte ut systematiske oversikter fra fulltekstartikler, og vurderte kvaliteten på de inkluderte oversiktene. En person trakk ut data fra oversiktene og en annen person verifiserte datauttrekkingen. Vi oppsummerte relevante resultater for spørsmålet fra hver enkelt oversikt. Vi vurderte tilliten til hvert effektestimat med GRADE (Grading of Recommendations Assessment, Development and Evaluation) og presenterte resultatene i tekst og tabeller. I GRADE‐systemet betyr høy kvalitet at vi har stor tillit til at effektestimatet ligger nære den sanne effekten. Middels kvalitet betyr at effektestimatet sannsynligvis nær den sanne effekten, men det er også en mulighet for at den kan være forskjellig. Lav kvalitet betyr at den sanne effekten kan være vesentlig ulik effektestimatet. Svært lav kvalitet betyr at vi har svært liten tillit til att effektestimatet ligger nær den sanne effekten. Resultat Vi fant ni systematiske oversikter som vi vurderte å ha høy kvalitet. Oversiktene inkluderte til sammen 153 primærstudier, hvor majoriteten var randomiserte kontrollerte forsøk. Vi delte, etter forfatternes beskrivelser, opp populasjonene slik: personer med alvorlig psykisk lidelse eller psykisk lidelse, personer med psykisk lidelse og risiko for, eller med, diabetes type 2, personer med depresjon og personer med schizofreni eller schizoaffektiv lidelse. Ingen av oversiktene hadde som uttalt formål å sammenligne de forebyggende tiltakene direkte med kun forebyggende råd om levevaner. Personer med alvorlig psykisk lidelse Fire systematiske oversikter inkluderte personer med alvorlig psykisk lidelse. Formålet med tre av oversiktene var å vurdere tiltak for å fremme endring av fysisk aktivitet og kosthold, og en oversikt vurderte kun tiltak for å fremme fysisk aktivitet. En av oversiktene rapporterte tall på livskvalitet. Den standardiserte gjennomsnittsforskjellen var 0,64 med et 95 % konfidensintervall på 0,35 til 0,92, det vil si moderat effekt. To oversikter rapporterte standardiserte gjennomsnittsforskjeller på symptomer på depresjon basert på forskjellige spørreskjemaer med ulike skalaer, henholdsvis 0,84 med et 95 % konfidensintervall på 0,49 til 1,18, og -0,95 med et 95 % konfidensintervall på -1,90 til -0,0. Resultatene representerer en stor effekt på bedring av symptomer, men det er stor usikkerhet knyttet til disse resultatene. En av oversiktene rapporterte tall på psykotiske symptomer ved schizofreni. Den standardiserte gjennomsnittsforskjellen var 1,0 med et 95 % konfidensintervall på 0,37 til 1,64, det vil si stor effekt på bedring av symptomer. Vi vurderte vår tillit til effektestimatene for alle disse utfallene til lav. En oversikt evaluerte effekt av tiltak på livskvalitet og etterlevelse av medisinering men rapporterte ikke tall, og vi er usikre på effekten. En oversikt hadde til hensikt å evaluere effekt av tiltakene på insidens av hjerte- og karsykdom, men ingen av de inkluderte studiene rapporterte på dette utfallet. Personer med psykiske lidelser med diabetes type 2 eller risiko for diabetes type 2 To oversikter inkluderte personer med psykiske lidelser og risiko for diabetes type 2, eller med diabetes type 2. Den ene oversikten evaluerte tiltak for å fremme sunne levevaner mht. kosthold og/eller fysisk aktivitet og rapporterte tall på symptomer på depresjon. Den standardiserte gjennomsnittsforskjellen var -0,16 med et 95 % konfidensintervall på -0,27 til -0,06 (en liten reduksjon av symptomer). Vi vurderte vår tillit til effektestimatet til lav. Den andre oversikten hadde som formål å evaluere tiltak for å fremme mestring på dødelighet og opplevd livskvalitet, men fant ikke studier som rapporterte på disse utfallene. Personer med psykiske lidelser En systematisk oversikt inkluderte personer med psykiske lidelser og evaluerte internett-baserte tiltak for å fremme fysisk aktivitet. Forfatterne rapporterte tall fra to studier hvor effektstørrelsen var henholdsvis 0,07 (liten eller ingen effekt) og 0,67 (moderat effekt, bedring av symptomer). Konfidensintervall var ikke rapportert. Vi vurderte vår tillit til effektestimatet til lav. Personer med depresjon En systematisk oversikt inkluderte personer med depresjon og evaluerte internet-baserte tiltak for å støtte endring av levevaner. Forfatterne rapporterte på symptomer på depresjon, men rapporterte ikke tall for alle inkluderte studier, og vi vurderte vår tillit til effektestimatene til svært lav. Personer med schizofreni eller schizoaffektiv lidelse En systematisk oversikt inkluderte personer med schizofreni eller schizoaffektiv lidelse og evaluerte tiltak for å fremme sunne levevaner mht. røyking, fysisk aktivitet, kosthold og vekt. Forfatterne rapporterte på psykotiske symptomer, men rapporterte ikke tall, og vi er usikre på effekten. Diskusjon De inkluderte systematiske oversiktene dekket flere ulike psykiske lidelser. Selv om det mangler en enhetlig definisjon på og enighet om begrepet «alvorlig psykisk lidelse», har vi valgt å forholde oss til de begrepene som forfatterne av de inkluderte oversiktene har brukt for å beskrive populasjonene de har inkludert. Tiltakene var rettet mot en eller flere levevaner, oftest fysisk aktivitet og kosthold, og tiltakene ble gitt individuelt eller i gruppe. Innholdet var basert på veiledning og støtte til endring, og trening hvis rettet mot fysisk aktivitet. Oversiktene rapporterte enten ikke hva tiltakene ble sammenlignet med, eller de ble sammenlignet med standard, ingen, eller annen behandling. Vi fant ikke oversikter som sammenlignet tiltakene direkte med kun forebyggende råd om sunne levevaner, som inklusjonskriteriene spesifiserte. Vi valgte likevel å ta med systematiske oversikter med studier som sammenlignet med standard behandling, andre tiltak, eller ingen tiltak. Særlig sammenligning med standard behandling kan være relevant, men siden sammenligning ikke alltid ble rapportert i detalj valgte vi også å ta med sammenligning med andre tiltak, eller ingen tiltak. Dette er en endring fra protokollen. Vi mener imidlertid at det er nyttig å gjøre rede for de studier og resultater som finnes på effekter av tiltakene. Av de primære utfallene dødelighet, sykelighet, livskvalitet og bruk av medisiner var det kun livskvalitet som hadde tilstrekkelig god dokumentasjon. Mesteparten av dokumentasjonen gjaldt det sekundære utfallet psykisk helse. Oversikter over systematiske oversikter oppsummerer kunnskap om bredere spørsmål, f. eks. effekter av et bestemt tiltak eller lignende tiltak i flere populasjoner. Dette er en fordel innenfor et felt som psykisk helse som omfatter personer med ulike diagnoser, og hvor flere utfall er aktuelle. Tilnærmingen er systematisk, standardisert og transparent. Ulemper kan være at det ikke er full overensstemmelse mellom spørsmålet og inkluderte oversikter, at informasjon går tapt i oppsummering av primærstudier, og at nyere studier ikke er rukket å bli inkludert i systematiske oversikter slik at ikke hele kunnskapsgrunnlaget blir vurdert. Vi fant ikke dokumentasjon om effekter av tiltakene på dødelighet og sykelighet. Randomiserte kontrollerte studier med store utvalg og lang oppfølgingstid er nødvendige for å dokumentere effekter på disse utfallene. Det er trolig at multisenterstudier som involverer store forskningsmiljøer har størst sannsynlighet for å kunne rekruttere tilstrekkelig et antall deltakere og minimere risiko for systematiske skjevheter i studier. Konklusjon Forebyggende tiltak for å fremme sunne levevaner hos personer med psykiske lidelser kan muligens føre til bedre livskvalitet og bedring av symptomer på depresjon sammenlignet med vanlig, annen eller ingen behandling. Det er usikkert om tiltakene reduserer psykotiske symptomer eller gir bedre etterlevelse av medisinering, sammenlignet med vanlig, annen eller ingen behandling. Vi vet ikke om tiltakene påvirker sykelighet og dødelighet. Oversiktene mangler direkte sammenligning av de forebyggende tiltakene med kun forebyggende råd om sunne levevaner, men slike råd kan inngå i standard behandling.

De siste årene har det i Norge vært en økende tendens til at folk åpner seg offentlig om sine psykiske lidelser. I denne oppgaven omtaler vi dette med begrepet åpenhetskultur. Åpenhetskulturen er blitt hyllet, men har også i senere tid vært gjenstand for debatt. Selv om det finnes flere teoretiske perspektiver og studier knyttet til psykologiens rolle i samfunnet og den tilsynelatende økende utbredelsen av psykiske lidelser og plager i befolkningen, finnes det ingen studier av åpenhetskultur per se. Vår studie har derfor som formål å bidra med ny kunnskap om hva det vil si å åpne seg i åpenhetskulturen. Studien er et selvstendig forskningsprosjekt som via en diskursanalytisk tilnærming undersøker to eksempler på åpenhetskultur: TV-programmet Sinnssykt og podkasten Noia. Materialet vårt består også av opptredener og kommentarer knyttet til disse programmene i tradisjonelle og sosiale medier. Analysen er delt i tre deler som besvarer spørsmål om hva som er formen på og innholdet i åpenhetsberetningene, hvorfor folk deltar i åpenhetskulturen, og hvem de som deltar er og blir gjennom deltakelsen. I analysen viser vi i) at diagnoser, på tross av uttalt skepsis mot disse, er sentrale for formen på og innholdet i deltakernes beretninger, delvis parallelt med en idé om lidelse som en veiviser for selvrealisering; ii) at deltakerne åpner seg for å redusere fordommer og bidra til normalisering av psykiske lidelser, for å bøte på en antatt mangel på kunnskap om psykologi i befolkningen, og fordi åpenhetskulturen har terapeutiske effekter, blant annet gjennom dannelsen av «virtuelle lidelsesfellesskap»; og iii) at åpenhetskulturen gir rom til ulike former for identitetsdannelse, eksempelvis som åpenhetsaktivist, og at slike identiteter kan være ettertraktede også på et kommersielt plan. Selv om åpenhetskulturen utvilsomt gjør det mindre skamfullt å slite psykisk, tyder analysen vår på at åpenhetskulturen også dekontekstualiserer og tingliggjør lidelse, og dermed risikerer å undergrave det fellesskapet den tar sikte på å skape.

De siste årene har det i Norge vært en økende tendens til at folk åpner seg offentlig om sine psykiske lidelser. I denne oppgaven omtaler vi dette med begrepet åpenhetskultur. Åpenhetskulturen er blitt hyllet, men har også i senere tid vært gjenstand for debatt. Selv om det finnes flere teoretiske perspektiver og studier knyttet til psykologiens rolle i samfunnet og den tilsynelatende økende utbredelsen av psykiske lidelser og plager i befolkningen, finnes det ingen studier av åpenhetskultur per se. Vår studie har derfor som formål å bidra med ny kunnskap om hva det vil si å åpne seg i åpenhetskulturen. Studien er et selvstendig forskningsprosjekt som via en diskursanalytisk tilnærming undersøker to eksempler på åpenhetskultur: TV-programmet Sinnssykt og podkasten Noia. Materialet vårt består også av opptredener og kommentarer knyttet til disse programmene i tradisjonelle og sosiale medier. Analysen er delt i tre deler som besvarer spørsmål om hva som er formen på og innholdet i åpenhetsberetningene, hvorfor folk deltar i åpenhetskulturen, og hvem de som deltar er og blir gjennom deltakelsen. I analysen viser vi i) at diagnoser, på tross av uttalt skepsis mot disse, er sentrale for formen på og innholdet i deltakernes beretninger, delvis parallelt med en idé om lidelse som en veiviser for selvrealisering; ii) at deltakerne åpner seg for å redusere fordommer og bidra til normalisering av psykiske lidelser, for å bøte på en antatt mangel på kunnskap om psykologi i befolkningen, og fordi åpenhetskulturen har terapeutiske effekter, blant annet gjennom dannelsen av «virtuelle lidelsesfellesskap»; og iii) at åpenhetskulturen gir rom til ulike former for identitetsdannelse, eksempelvis som åpenhetsaktivist, og at slike identiteter kan være ettertraktede også på et kommersielt plan. Selv om åpenhetskulturen utvilsomt gjør det mindre skamfullt å slite psykisk, tyder analysen vår på at åpenhetskulturen også dekontekstualiserer og tingliggjør lidelse, og dermed risikerer å undergrave det fellesskapet den tar sikte på å skape.

The concept of Ageing in place implies that efforts are made to allow people to live at home for as long as possible. This is a political goal in aging policy, where care partners and home care services play significant roles. Due to this policy, older people live longer at home with increasingly complex disease states, both physical and mental. Hospitalisations are fewer, and the number of days spent in hospital has dropped. Consequently, responsibilities have increasingly shifted to home care services and care partners. In particular, the care partners of older people with mental health problems face major challenges, and they often feel unsupported in their role. Furthermore, there are indications that the collaboration between home care services and the care partners of older people with mental health problems does not function satisfactorily. The home care districts in this thesis are organised in accordance with efficacy norms and New Public Management (NPM) principles that create difficulties for staff and challenge their professional autonomy. Moreover, home care services’ capacities are limited, and they struggle to meet legislative requirements and expectations. The study takes place in the context of the Norwegian welfare state and is approached from a person-centred perspective. The two primary objectives are 1) to develop knowledge about the needs of care partners of older people with mental health problems and 2) to explore the collaborative relationship between the care partners of older people with mental health problems and home care services through the perspectives of care partners, home care staff and leaders in home care services. To answer these questions, this thesis examines the kind of support the care partners say they need, their experiences with being caregivers and, finally, how home care leaders and staff experience their collaboration with care partners. This introductory chapter2 sets out to explore factors that enable and hinder the establishment of a well-functioning collaboration between care partners and home care services. This thesis includes three studies (I–III). Study I is a systematic review that identifies and synthesises the needs of care partners of older people living at home with assistance from home care services. In Study II, the lived experiences and support needs of care partners of older people with mental health problems are explored through in-depth interviews with care partners. Study III evaluates whether a focus on personhood could help explain the collaborative relationship between home care staff and care partners; this is carried out through focus group interviews with home care staff and individual interviews with the leaders of these services. Study I includes 16 reviewed studies; three main categories emerge from the analysis: the need for quality interaction, the need for a shared approach to care and the need to feel empowered. The findings show that care partners have several, continuously unmet needs. Furthermore, a knowledge gap concerning the care partners of older people with mental health problems in home care services is identified. The results from Study II reveal that few or no consistent avenues for collaboration exist between home care services and the care partners of older people with mental health problems, and that the care partners seem to have little knowledge of their legal rights; they request more information, spare time and the opportunity to remain in their original family role. However, their primary concern is that the patient receives the necessary help from home care. Study III demonstrates home care staff and care partners of older people with mental health problems do not engage in satisfactory collaborative relationships. There appears to be lack of facilitation of collaborative relationships throughout all levels of the home care organisation, producing situations in which neither the personhood of the care partners nor the staff members are respected. Together, the studies indicate that the collaboration between home care staff and the care partners of older people with mental health problems often does not function satisfactorily. Under the prevailing conditions, home care staff find it difficult to fulfil all their obligations, including meeting the needs of care partners. The staff must be capable of identifying and meeting the needs of care partners, but first and foremost, they need an organisational framework that allows them to accomplish their duties. A rethinking of how to fill the gap between the espoused values of the organisation and the reality of everyday practice is required. The implementation of person-centred practice in home care services can help staff to establishment of a well-functioning collaboration to better meet the needs of care partners of older people with mental health problems.

Det er gjort mye forskning på forebygging av psykiske lidelser på individnivå, men det eksisterer lite kunnskap om sammenhengen mellom forebyggende og helsefremmende innsats på systemnivå og psykisk helse blant barn og unge. Med bakgrunn i dette undersøkte denne eksplorerende studien sammenhengen mellom forebyggingsaktivitet i 31 kommuner og henvisningsrate til psykisk helsevern for barn og unge (BUP). Et selvutviklet spørreskjema ble sendt ut til 1773 ansatte i førstelinjetjenesten med mål om å evaluere kvalitet på forebygging ved å se på kapasitet, samarbeid og tilbud av helsefremmende og forebyggende tiltak for barn og unge i kommunene. I analysene er 573 respondenter inkludert. Resultatene viser en signifikant sammenheng mellom høy kapasitet i barnevernet og lav henvisningsrate til BUP (p = .000, ηp² = -.71). Det er moderate eller sterke, men ikke statistisk signifikante, sammenhenger mellom lav henvisningsrate og høy kapasitet (ηp² = -.19), flere antall tiltak (ηp² = -.33), høy kapasitet i pedagogisk-psykologisk tjeneste (ηp² = -.16), høy grad av samarbeid i pedagogisk-psykologisk tjeneste (ηp² = -.33), flere tiltak for foreldre og barn (ηp² = -.27) og flere tiltak i barnehage og skole (ηp² = -.26). Samtidig finner vi uventede moderate eller sterke, men ikke statistisk signifikante, sammenhenger mellom høy henvisningsrate og høy kapasitet i helsefremmende og forebyggende tjenester (ηp² = .24), høy kapasitet i helsestasjon og skolehelsetjeneste (ηp² = .38), høy grad av samarbeid i helsefremmende og forebyggende tjenester (ηp² = .37) og flere tiltak for foreldre (ηp² = .38). Utvalgsstørrelsen på kun 31 kommuner kan medvirke til at eventuelle effektstørrelser ikke er statistisk signifikante. Tross flere motstridende funn støtter resultatene at det er en sammenheng mellom høyere kvalitet på forebyggingsaktivitet i kommuner og lavere henvisningsrate. Resultatene gir en indikasjon på hva som bør prioriteres i det helsefremmende og forebyggende arbeidet for barn og unge. Det vil være interessant å gjøre en lignende studie med høyere utvalgsstørrelse for å videre undersøke effekten av forebygging på systemnivå.

Det er gjort mye forskning på forebygging av psykiske lidelser på individnivå, men det eksisterer lite kunnskap om sammenhengen mellom forebyggende og helsefremmende innsats på systemnivå og psykisk helse blant barn og unge. Med bakgrunn i dette undersøkte denne eksplorerende studien sammenhengen mellom forebyggingsaktivitet i 31 kommuner og henvisningsrate til psykisk helsevern for barn og unge (BUP). Et selvutviklet spørreskjema ble sendt ut til 1773 ansatte i førstelinjetjenesten med mål om å evaluere kvalitet på forebygging ved å se på kapasitet, samarbeid og tilbud av helsefremmende og forebyggende tiltak for barn og unge i kommunene. I analysene er 573 respondenter inkludert. Resultatene viser en signifikant sammenheng mellom høy kapasitet i barnevernet og lav henvisningsrate til BUP (p = .000, ηp² = -.71). Det er moderate eller sterke, men ikke statistisk signifikante, sammenhenger mellom lav henvisningsrate og høy kapasitet (ηp² = -.19), flere antall tiltak (ηp² = -.33), høy kapasitet i pedagogisk-psykologisk tjeneste (ηp² = -.16), høy grad av samarbeid i pedagogisk-psykologisk tjeneste (ηp² = -.33), flere tiltak for foreldre og barn (ηp² = -.27) og flere tiltak i barnehage og skole (ηp² = -.26). Samtidig finner vi uventede moderate eller sterke, men ikke statistisk signifikante, sammenhenger mellom høy henvisningsrate og høy kapasitet i helsefremmende og forebyggende tjenester (ηp² = .24), høy kapasitet i helsestasjon og skolehelsetjeneste (ηp² = .38), høy grad av samarbeid i helsefremmende og forebyggende tjenester (ηp² = .37) og flere tiltak for foreldre (ηp² = .38). Utvalgsstørrelsen på kun 31 kommuner kan medvirke til at eventuelle effektstørrelser ikke er statistisk signifikante. Tross flere motstridende funn støtter resultatene at det er en sammenheng mellom høyere kvalitet på forebyggingsaktivitet i kommuner og lavere henvisningsrate. Resultatene gir en indikasjon på hva som bør prioriteres i det helsefremmende og forebyggende arbeidet for barn og unge. Det vil være interessant å gjøre en lignende studie med høyere utvalgsstørrelse for å videre undersøke effekten av forebygging på systemnivå.

Bakgrunn: Fysisk aktivitet har i flere sammenhenger vist seg som positivt for den psykiske og fysiske helsen. Politiske føringer har de siste årene gitt mer oppmerksomhet til tilrettelagte aktiviteter for personer med psykiske lidelser og rusproblematikk. Studiens hensikt var å undersøke hvordan personer med psykiske lidelser opplevde å delta på tilrettelagte fysiske aktivitetstilbud med likesinnede. Spesielt gikk oppgaven i dybden på om de opplevde mestring, sosial støtte og motivasjon, og hva dette betydde for dem. Videre utforsket oppgaven barrierene for å delta på aktivitet, og hva deltagerne gjorde for å mestre dem. Materiale og metode: Datamaterialet ble samlet inn gjennom fire semi-strukturerte fokusgruppe intervjuer. Det var til sammen 18 informanter, hvor 14 var deltagere på aktivitetstilbud, og 4 var ledere på de samme tilbudene. For å analysere materialet ble det brukt tematisk analyse. Resultater: Studien fant at det sosiale fellesskapet der informantene fikk omgås med likesinnede i et støttende miljø, var viktig. Det kom også tydelig fram at opplevelsene av mestring var spesielt positivt, da det førte til bedring i den psykiske helsen. Disse to faktorene førte til motivasjon for å delta, som igjen førte til at de klarte å trosse barrierene. De opplevde barrierene var hovedsakelig psykisk og fysisk sykdom, transport og økonomi. Konklusjon: Studien viser, sammen med teori og tidligere forskning gjort på feltet, at fysisk aktivitet er positivt for personer med psykiske lidelser. Spesielt kommer det frem at sosial støtte og mestring, fører til motivasjon i den gjeldene gruppen. Masteroppgave i helsefremmende arbeid og helsepsykologi HEFR395 MAPS-HEFR MAPS-LOG

Denne hovedoppgaven har blitt utformet som en del av profesjonsutdanningen i psykologi ved Universitetet i Oslo. Oppgaven “Langtidspsykefravær - hva øker sjansen for tilbakeføring til arbeid?” er skrevet av Une Elise Gundersen og Hilde Glasø Medalen. Veileder på oppgaven var Silje Endresen Reme. Bakgrunn og mål: Langtidssykefravær er belastende for både individ og samfunn, og psykiske lidelser er en av hovedårsakene til sykefravær og uførepensjon. Et arbeidsrehabiliteringstiltak for personer med angst og depresjon, kalt Senter for jobbmestring, førte til økt sysselsetting blant langtidssykemeldte sammenlignet med standard oppfølging. Oppgaven tar utgangspunkt i datamateriale fra effektstudien av Senter for jobbmestring. Siktemålet var å undersøke om psykologiske faktorer, som i tidligere forskning er funnet å være viktige for tilbakeføring til arbeid, var avgjørende for økt arbeidsdeltakelse blant langtidssykemeldte. I tillegg var et mål å kartlegge hva som kjennetegnet de langtidssykemeldte på sosiodemografiske variabler, varighet av psykiske plager og prediktorer sammenlignet med ikke-langtidssykemeldte i samme studie. Datamaterialets opphav og metode: “Effektevaluering av Senter for jobbmestring” var en randomisert kontrollert multisenterstudie hvor 1193 personer deltok. Blant disse var 373 personer i risiko for full sykemelding, 463 personer i full sykemelding og 259 personer på langtidsytelser (arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd). Personer som mottok langtidsytelser vil videre bli omtalt som langtidssykemeldte, mens subgruppen vil bli kalt langtidsytelser. Denne oppgavens forskningsspørsmål ble undersøkt med logistisk regresjonsanalyse stratifisert på intervensjon- og kontrollgruppe i subgruppen på langtidsytelser. Forskjeller mellom subgruppene ble undersøkt ved bruk av deskriptiv statistikk og variansanalyser. Resultater: Mellomgruppe-sammenligninger viste at langtidssykemeldte hadde signifikant lengre varighet av psykiske plager og lavere utdanningsnivå enn de andre subgruppene. Samtidig anså de arbeid som mer gunstig for psykisk helse enn de sykemeldte. I logistisk regresjonsanalyse var det to signifikante prediktorer i justerte modeller. Blant langtidssykemeldte predikerte høyere forventning om jobbmulighet økt arbeidsdeltakelse i intervensjonsgruppen. Videre så høy jobbrelatert mestringstro ut til å redusere sannsynligheten for økt arbeidsdeltakelse i kontrollgruppen. De resterende faktorene generell mestringstro, sykdomsforståelse, oppfattet effekt av arbeid på psykiske plager, psykisk og fysisk symptomtrykk, samt sosiodemografiske variabler, predikerte ikke økt arbeidsdeltakelse. Konklusjon: Langtidssykemeldte skilte seg fra resten av utvalget på flere variabler. To viktige funn var at de hadde lavere utdanningsnivå og lengre varighet av plager. Resultatene angående prediksjon av økt arbeidsdeltakelse, var delvis i tråd med våre hypoteser. Høyere forventning om jobbmulighet predikerte økt arbeidsdeltakelse i intervensjonsgruppen blant langtidssykemeldte. At lave forventninger reduserte sjansen for økt arbeidsdeltakelse, var i tråd med hypotesen og annen forskning. Det var et overraskende funn at høy jobbrelatert mestringstro reduserte sjansen for økt arbeidsdeltakelse i kontrollgruppen, og funnet bør tolkes med forsiktighet. Videre tydet resultatene på at symptomtrykk ikke var avgjørende for tilbakeføring til arbeid. Dette har implikasjoner for klinisk praksis og samarbeid mellom hjelpeinstanser for individ som har falt utenfor arbeidslivet grunnet angst og depresjon. Samlet sett antyder resultatene at tilbakeføring til arbeid er en kompleks prosess, da få individuelle faktorer forklarte økt arbeidsdeltakelse. Sparsomme funn kan også vise til viktigheten av å undersøke kontekstuelle faktorer i videre forskning.

Master i rehabilitering og habilitering Bakgrunn: Bakgrunnen for undersøkelsen var å undersøke hvordan brukere av psykiske helsetjenester opplever at de har en mulighet til å ha innflytelse på egen behandlingssituasjon. Som sykepleier har jeg møtt mange personer, som har en psykisk lidelse, som forteller om ulike utfordringer de møter i sine ønsker om å medvirke i planlegging og utforming av behandlingen. Jeg ønsket derfor å belyse brukernes erfaringer. Hensikt: Et ønske om å bidra til økt forståelse og kunnskap om hvilke utfordringer brukere av psykiatriske helsetjenester møter i sitt ønske om å medvirke i egen behandlingssituasjon. Metode: Kvalitativ metode. Datainnsamlingen er utført ved bruk av semistrukturerte intervjuer. Analysen er utført ved bruk av tematisk analyse og fenomenologisk hermeneutisk inspirert. Funn: Resultatene i denne undersøkelsen sammenfaller med tidligere forskning når det gjelder både hvordan brukere opplever møtet med helsevesenet når det gjelder å medvirke og å ha innflytelse på egen behandling, samt hvordan pårørende opplever møtet med helsevesenet. Holdninger, menneskerettigheter, makt og tvang er sentrale bestanddeler i denne undesøkelsen som påvirker behandlingsmetoder og hvordan brukerne har opplevd de har blir imøtekommet av helsepersonell. Det er samtidig viktig å være klar over at også ved frivillige innleggelse kan det forekomme tvangsbruk. Konkusjon: Det synes å ha stor betydning for brukerne at de møtes med respekt og forståelse i sine ønsker for deltagelse og medvirkning. Men med differansen som vises mellom offentlige styringsdokumenters intensjoner for brukermedvirkning og brukernes opplevelser fra sine hjemkommuner, kan det virke som at politiske visjoner og helsepersonells praksis ikke sammenfaller.

Master i psykisk helsearbeid Bakgrunn: Det er lite forskning på psykososiale faktorer som kan påvirke psykisk helse hos mennesker med autisme og utviklingshemming. Dette gjelder spesielt tjenestetilbud og habiliteringstiltak. Formål: Hensikten med studien er å bidra til økt kunnskap om sårbarhetsfaktorer for psykisk lidelse, og hvordan dette kan ses i sammenheng med tilrettelegging for primære funksjonsvansker. Studien er rettet mot en sårbar gruppe, personer som henvises til spesialisthelsetjenesten for atferdsvansker og/eller mistanke om psykisk lidelse. Metode: Det er gjennomført en kvantitativ undersøkelse med et klinisk utvalg (n=85). Tverrsnittsundersøkelsen ser på omfanget av tilrettelagte tjenester i sammenheng med forekomst av psykisk lidelse, ved hjelp av deskriptiv statistikk og hypotesetesting. Forekomst av psykisk lidelse er kartlagt med screeninginstrumentet PAC – The Psychopathology in Autism Checklist. Funn: Flertallet (69,4%) av personene som er henvist til spesialisthelsetjenesten dekker kriteriene for en eller flere psykiske lidelser. Det er høy grad av komorbiditet, der en av fire skårer over cut-off for så mye som tre til fire psykiske lidelser. Halvparten av personene med psykisk lidelse er i behov av endringer i boform. Gjennomsnittlig mottar de et høyt antall timer bistand i primærhelsetjenesten, men det er store variasjoner. Over halvparten av personene rapporteres å være i behov av endring med henhold til bistand og vedtak om bistand. Behovet synes å være størst hos de med flest psykiske lidelser, og var statistisk signifikant forskjellig fra de som ikke hadde en psykisk lidelse (p=0,022). Konklusjon: Studien viser en samvariasjon mellom mangler i tjenestetilbudet tilknyttet bistand og forekomst av psykisk lidelse hos mennesker med autisme og utviklingshemming. Dette kan gi et signal om at denne pasientgruppen har så sammensatte vansker at det krever kvalifisert utredning. Videre at kommunale instanser er i behov av veiledning for å finne riktig bistandsnivå og habiliteringstiltak. Studien kan ikke konkludere med at personer med psykisk lidelse har større mangler i tjenestetilbudet i kommunen tilknyttet boform og forutsigbarhet, enn personer uten psykisk lidelse. Vi trenger mer detaljert kunnskap om betydningen av forutsigbarhet og struktur, samt hva som ligger bak behovene for endring i forhold til bolig og bistand. Background: Few studies have focused on the impact of psychosocial factors on mental health among individuals with autism and intellectual disability at the primary health care level. Aims: This thesis aim to seek knowledge about factors associated with vulnerability to mental illness, and explore the relation to their needs of support and facilitation. The focus was on a high-risk group, participants with challenging behaviour in need of specialist mental health services for adults with autism and intellectual disability. Method: A cross-sectional quantitative study was conducted using clinical-based samples (n=85). Mental health, environmental adjustments and service use in residential group homes was assessed. Participants were screened for psychiatric disorders with the Psychopathology in Autism Checklist (PAC). Descriptive statistics were applied to compare groups. Results: The majority (69,4%) of the participants fulfilled the criteria for one or more psychiatric disorders. A high level of comorbidity was found, where 24,7% experienced three to four psychiatric disorders. Although participants with autism and intellectual disability received in average a high number of weekly hour assistance, findings revealed a considerable variation. More than half of the participants with an additional psychiatric disorder were reported to be in need of an increased level of one-to-one support. The difference in need of increased level of support, compared to those without a psychiatric disorder, was statistically significant (p=0,022). Half of those with a psychiatric disorder seemed to be in need of changing living arrangements. Conclusion: The findings indicate a covariance in unmet needs of one-to-one support and prevalence of mental illness in individuals with autism and intellectual disability. This finding may suggest that this patient group has complex difficulties; it inquires specialized diagnostic assessment to recognize the individual level of support. The study cannot conclude that the study population with mental illness have a higher level of unmet needs in living arrangements and environmental unpredictability, compared to individuals without mental illness. We need more detailed knowledge about predictability in the context of services and support for people with disabilities, including associated factors such as skills acquired in staff support.

Master i ergoterapi «Flexible Assertive Community Treatment» (FACT) er utviklet som modell for å behandle og følge opp personer med alvorlig psykisk lidelse. Målet med FACT er blant annet inkludering og deltakelse i samfunnet, og å ha øye for bedringsprosesser. FACT-håndboken beskriver hvilke faggrupper og roller som skal være tilgjengelig i et FACT-team. Ergoterapeuter er ikke inkludert i FACT-modellen, og hensikten med denne studien har vært å undersøke hvordan ergoterapeuter som er ansatt i FACT-team bruker sin ergoterapikompetanse. Metode: Studien hadde et kvalitativ design. Individuelle, semistrukturerte intervjuer ble gjennomført med fire norske og to danske ergoterapeuter. Innsamlet data ble analysert ved bruk av systematisk tekstkondensering. Resultater: Resultatene er delt i to hovedkategorier; ergoterapeutens rolle og ergoterapeutens fokusområde. Rolle handler om hvordan informantene kombinerer rollen som ergoterapeut og case manager, og om tydeliggjøring av ergoterapikompetansen i det tverrfaglige teamet. Fokusområder handler om hvordan informantene bruker sin ergoterapikompetanse i rollen som case manager, og hvordan de får brukt sin spisskompetanse på hverdagsmestring, aktivitetsutførelse og betydningen av omgivelsene. Resultatene viser også den nære sammenhengen mellom ergoterapi og recovery. Konklusjon: Studien bekrefter sammenheng mellom ergoterapeuters kompetanse og prinsippene i FACT-modellen. Dette viser at ergoterapeuter kan bidra til styrking av det faglige fokuset i FACT-teamene. Utfordringen er å tydeliggjøre ergoterapikompetansen i det tverrfaglige teamet og å styrke sin identitet som ergoterapeut Background: «Flexible Assertive Community Treatment» (FACT) has been established as a treatment model for patients with severe mental illness. Among the aims of FACT are inclusion and participation in society, and supporting recovery processes. The FACT-manual describes professions and roles that is expected to be part of the FACT-teams. The model does not include Occupational therapists. The aim of this study was to explore how occupational therapists working in FACT-teams uses their competence. Methods: The study had a qualitative design. Individual, semi-structured interviews were conducted with four Norwegians and two Danish Occupational Therapist. Systematic text condensation was used to analyse the data. Results: The results are divided into two main areas; the role of the occupational therapist, and the occupational therapist focus area. Role consist of how the participants combine the role as an occupational therapist with case manager, and how their competence is clarified in the mulitidiciplinary team. Focus area consist of how the participants use their competence on everyday coping, occupational performance, and the importance of the environment. The results als0 confirm the close relationship between occupational therapy and recovery. Conclusion: This study confirms the relationship between the OT-competence and the principles of FACT, and how occupational therapists’ contributions strengthens the professional focus in FACT-teams. The challenge is how to clarify the occupational therapist- competence in the mulitidiciplinary team, and how to strengthen the identity as an occupational therapist.

Bakgrunn og mål: Langtidssykefravær er belastende for både individ og samfunn, og psykiske lidelser er en av hovedårsakene til sykefravær og uførepensjon. Et arbeidsrehabiliteringstiltak for personer med angst og depresjon, kalt Senter for jobbmestring, førte til økt sysselsetting blant langtidssykemeldte sammenlignet med standard oppfølging. Oppgaven tar utgangspunkt i datamateriale fra effektstudien av Senter for jobbmestring. Siktemålet var å undersøke om psykologiske faktorer, som i tidligere forskning er funnet å være viktige for tilbakeføring til arbeid, var avgjørende for økt arbeidsdeltakelse blant langtidssykemeldte. I tillegg var et mål å kartlegge hva som kjennetegnet de langtidssykemeldte på sosiodemografiske variabler, varighet av psykiske plager og prediktorer sammenlignet med ikke-langtidssykemeldte i samme studie. Datamaterialets opphav og metode: “Effektevaluering av Senter for jobbmestring” var en randomisert kontrollert multisenterstudie hvor 1193 personer deltok. Blant disse var 373 personer i risiko for full sykemelding, 463 personer i full sykemelding og 259 personer på langtidsytelser (arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd). Personer som mottok langtidsytelser vil videre bli omtalt som langtidssykemeldte, mens subgruppen vil bli kalt langtidsytelser. Denne oppgavens forskningsspørsmål ble undersøkt med logistisk regresjonsanalyse stratifisert på intervensjon- og kontrollgruppe i subgruppen på langtidsytelser. Forskjeller mellom subgruppene ble undersøkt ved bruk av deskriptiv statistikk og variansanalyser. Resultater: Mellomgruppe-sammenligninger viste at langtidssykemeldte hadde signifikant lengre varighet av psykiske plager og lavere utdanningsnivå enn de andre subgruppene. Samtidig anså de arbeid som mer gunstig for psykisk helse enn de sykemeldte. I logistisk 5 regresjonsanalyse var det to signifikante prediktorer i justerte modeller. Blant langtidssykemeldte predikerte høyere forventning om jobbmulighet økt arbeidsdeltakelse i intervensjonsgruppen. Videre så høy jobbrelatert mestringstro ut til å redusere sannsynligheten for økt arbeidsdeltakelse i kontrollgruppen. De resterende faktorene generell mestringstro, sykdomsforståelse, oppfattet effekt av arbeid på psykiske plager, psykisk og fysisk symptomtrykk, samt sosiodemografiske variabler, predikerte ikke økt arbeidsdeltakelse. Konklusjon: Langtidssykemeldte skilte seg fra resten av utvalget på flere variabler. To viktige funn var at de hadde lavere utdanningsnivå og lengre varighet av plager. Resultatene angående prediksjon av økt arbeidsdeltakelse, var delvis i tråd med våre hypoteser. Høyere forventning om jobbmulighet predikerte økt arbeidsdeltakelse i intervensjonsgruppen blant langtidssykemeldte. At lave forventninger reduserte sjansen for økt arbeidsdeltakelse, var i tråd med hypotesen og annen forskning. Det var et overraskende funn at høy jobbrelatert mestringstro reduserte sjansen for økt arbeidsdeltakelse i kontrollgruppen, og funnet bør tolkes med forsiktighet. Videre tydet resultatene på at symptomtrykk ikke var avgjørende for tilbakeføring til arbeid. Dette har implikasjoner for klinisk praksis og samarbeid mellom hjelpeinstanser for individ som har falt utenfor arbeidslivet grunnet angst og depresjon. Samlet sett antyder resultatene at tilbakeføring til arbeid er en kompleks prosess, da få individuelle faktorer forklarte økt arbeidsdeltakelse. Sparsomme funn kan også vise til viktigheten av å undersøke kontekstuelle faktorer i videre forskning.

Background. This thesis is a qualitative case study of a recovery college project in a Norwegian municipality and places itself within the field of intercultural studies and particularly within the area of intercultural health. Recovery colleges’ aim is to facilitate recovery among students living with mental health and/or substance dependence issues, by bringing a diversity of competencies (‘by education’ and ‘by experience’) into interplay within the same organizational space, seeing them as complementing each other. Previously held ideas of effective recovery and social integration are changing due to the recovery movement and philosophies that prioritise holistic wellbeing and personal and social recovery and empowerment. Those traditionally perceived as service users are increasingly recognised as of being equally and uniquely competent to judge and steer their own recovery journeys relative to educated health professionals who have usually held the power and authority in organisational and institutional settings. This power vested via broader societal structures, positions and related ‘competencies,’ is challenged by co-production methods. Co-production is understood as the ‘magic’ ingredient which makes the recovery college special and is viewed as a key for introducing societal and systemic change. Objective. I explore the recovery college settings through the dynamics of agency and structure, with emphasis on the diversity of competencies in co-production, as an equalizing tool for recovery-oriented working. I am interested in the rationale behind the recommendations of and employment of co-production in the services, the impact of co production on recovery-orientation and what recovery is considered to imply among the parties involved, not least how the parties approach these issues. Moreover, I explore how their interactions and conversations in these respects reflect prior experiences, positionality and discourses central to our times, such as the issue of integration in overall society, ethnic and cultural diversity, Norwegian ideals concerning cultural “sameness,” how competencies are valued, and stigma processes. Design. The case study design uses data collected through personal interviews, participant observation and co-production as in participatory action research. In total, 26 participants with diverse competencies and backgrounds who were involved variably in the development of the Bugard recovery college project were interviewed in either formal or informal interview settings. Data from the project pilot via feedback from the first run of students is also analysed. Result. Co-production processes and interactions between individuals in these settings are seen to be affected and influenced by a variety of factors. The innovative and radical nature of co-production has been for the most part experienced as positive by those involved in project development and by the students in the pilot. I identify that one agenda behind the employment of co-production in the services is to redirect a potential insular orientation among persons with mental health and/or substance dependence backgrounds towards societal integration and active citizenship. Likewise, I identify a desire to create shared understandings and values and facilitate partnerships across asymmetrical relationships and otherwise differently positioned actors in the health sector. I find that although co-production is considered an equalizing tool, there still exists wider cultural discourses around stigma in mental health and societal integration, structural hierarchies and diverging ideas around the college’s central ideologies of recovery and differences in decision-making power and authority between ‘experts by experience’ and ‘experts by education’. These factors have a rich context outside of the co production space and have all been seen to influence the recovery college environment, and have had a measurable influence on both the experience of co-production for various parties and the types of ‘products’ or content produced throughout the development the recovery college project.

Depresjon er en av de vanligste psykiske lidelsene i Norge. En av ti rammes i løpet av et år, og enda flere i løpet av livet (FHI). Hittil er det likevel ingen som har undersøkt hvordan lidelsen omtales i den norske pressen. Denne oppgaven starter dette arbeidet. Undersøkelsen viser hva avisene BT og VG skriver om depresjon i 1996, og sammenlikner resultatet med hva de skriver om samme tema tjue år etter, i 2016. Oppgaven er basert på en kvantitativ innholdsanalyse av alle artiklene avisene publiserte om lidelsen de to siste halvårene i 1996 og 2016. BT og VG er to av de mest leste avisene i Norge. Hvordan de beskriver og fremstiller depresjon, har slik sett potensiale til å påvirke svært mange: Den deprimerte selv, men også hvilke holdninger og handlinger de blir møtt med. Avisene har i den undersøkte perioden måtte tilpasse seg en ny markedssituasjon, med økt konkurranse og synkende lesertall. Avisene er likevel fremdeles viktige agendasettere og sentrale forvaltere av helseinformasjon. En fellesnevner for avisene er at mye av depresjonsstoffet i 2016 flyttes fra ukedagenes nyheter til reportasjene i helgemagasinene. Depresjon og psykiske lidelser har de siste årene fått mye oppmerksomhet i samfunnet. Parallelt med samfunnets ønske om å bekjempe stigmatisering av psykisk syke gjennom det som kalles ‘den nye åpenheten’, fremstiller avisene depresjon som noe mer allment og vanlig i 2016 enn i 1996. Det er de daglige utfordringene og gjøremålene som utløser og påvirker lidelsen, samtidig som avisene oftere forteller leserne hvilke hverdagslige grep de kan gjøre for å unngå å bli deprimert. Den personlige erfaringen kommer også mer i sentrum i 2016 kontra 1996. Men denne undersøkelsen viser også at den deprimerte settes i forbindelse med kriminalitet og fremstilles som en trussel for seg selv og samfunnet – like ofte i 2016 som i 1996. Psykiske lidelser har også vært et politisk tema, da særlig gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse som ble satt i gang i 1999. Men den politiske mediedekningen av depresjon er lite fremtredende. Kritikken, rettighetsperspektivet og stigmatiseringstemaet er også sjeldent tilstede i det daglige nyhetsbildet. Avisene beskriver ikke depresjon som et samfunnsproblem, men som en utfordring som i all hovedsak får konsekvenser for individet alene. Masteroppgave i medievitenskap MEVI350 MASV-MEVI

Filosofi mastergradsoppgåve MAHF-FILO FILO350

Avhandlingen tar for seg de rettslige rammene for bruk av isolasjon og manglende psykisk helsehjelp ovenfor psykisk syke innsatte både etter nasjonal og internasjonal rett. Masteroppgave JUS399

Hvilke innvirkninger får mobbeutsatte barn for sin psykiske helse? En stor del av unge i dag, står utenfor arbeidslivet med bakgrunn i psykiske helseplager. Psykiske helseplager som er dokumentert ved legeerklæring fra fastlege. Statistikk gjengitt fra NAV av mottakere som mottar arbeidsavklaringspenger innenfor aldersspennet 18-30 år i 2017, viser at i desember 2017 var det så mange som 20% rapporterer lettere psykiske lidelser. 25,9% rapportere om angst og depressive lidelser og 23,8% omhandler andre psykiske lidelser (nav.no, 2018). Mange er blitt mobbet i barne- og ungdomsskolen. Dessverre har det ikke blitt bedre i videregående skole, og mange klarer ikke å fullføre videregående utdanning. Kanskje det finnes en sammenheng mellom mobbing som barn og psykiske helseplager som ung voksen? Er det slik at de som er utsatt for mobbing får en dårlig psykisk helse og hvordan kan vi som fagpersoner få en dypere forståelse og ytterligere kompetanse om begrepet mobbing og de ringvirkninger mobbingen fører med seg? Masteroppgaven er et litteraturstudie og tar sikte på å definere begrepet mobbing og alvorlige ringvirkninger mobbing kan gi, herunder psykisk helse. Feltet mobbing er stort, og det er forsøkt å trekke ut akkurat den relevante litteraturen som kan være relevant for oppgavens tema.

Tema for denne masteroppgaven er hverdagslivet i bofellesskap for mennesker med psykiske lidelser. Oppgaven handler om hvordan selvbestemmelse for beboerne kommer til uttrykk innenfor en ramme hvor samhandling med personalet er sentralt. Med et fokus på personal-beboer relasjonen har jeg valgt å nærme meg feltet kvalitativt ved å kombinere både observasjoner av praksis og intervjuer av et utvalg ansatte om deres opplevelser og erfaringer knyttet til det daglige arbeidet, samt deres relasjoner til beboerne. Problemstillingen retter seg mot spenningsfeltet mellom beboernes rett til selvbestemmelse og personalets makt, og konkretiseres gjennom følgende spørsmål: Hva gir handlingsrom for selvbestemmelse, og hva begrenser selvbestemmelse for mennesker med psykiske lidelser i et relasjonelt perspektiv? Inspirert av Kari Wærness’ begrep om omsorgsrasjonalitet og Karen Davies’ forståelse av omsorgens struktur har omsorgsbegrepet - både generelt og i forhold til tidsforståelse - fått en sentral plass i analysens resonnementer. Videre har jeg tatt i bruk det Karen Christensen & Even Nilssen (2006) identifiserer som idealtypiske omsorgskulturer i bofellesskap for utviklingshemmede, og Helge Folkestads (1997, 2003) analytiske kategorier for tilpasset hjelp: «ramme inn» (situasjonen) og «gi handlingsrom» (for selvbestemmelse). Analysen er delt inn i tre deler. Den første gir et innblikk i hvordan hverdagen organiseres i boligene i lys av romlige og tidsmessige strukturer og mønstre. Jeg viser at personalets arbeidstid og møtevirksomhet legger en ramme omkring den samhandling som finner sted i det konkrete møtet med beboerne, og at de ansatte aktivt forsøker å opprettholde en form for «normal» orden i et felles hjem. I andre del viser jeg at økt selvstendighet i form av beboernes egen mestring er et faglig ideal i personalets arbeid, og at dette idealet tillegges et terapeutisk innhold med vekt på «resosialisering» og «normalisering». I dialog med tidligere forskning (bl.a. Folkestad 2003, Christensen & Nilssen 2006) stiller jeg spørsmål til om en ambisjon mot «trening til selvstendighet» kan by på utfordringer, og da spesielt dersom fokuset på mestring blir et ideal som overskygger hensynet til beboernes selvbestemmelse og integritet. Empirisk forankret i informantenes fortellinger finner jeg at personalet må tilpasse sine krav til beboernes følelsesmessige og praktiske mestringsevne, og at de ansatte ikke nødvendigvis kan velge én tilnærmingsmåte som strategi i sine relasjoner til beboerne. I del tre (som bygger videre på del to) er et sentralt funn at det i situasjoner hvor personalet overtar praktiske oppgaver også finnes et rom for å styrke beboerens identitet og selvstendighet, forutsatt at den ansatte gir beboeren handlingsrom og prosesstid. Som et resultat av mine analytiske resonnementer argumenterer jeg for at et samspill mellom rasjonalitet, samhandling og følelser er fruktbart fordi dette skaper en helt egen fornuft og meningsfullhet når disse elementer omsettes til praktiske omsorgshandlinger. SOS360

STUDIENS TEMA OG FORMÅL: Barn av psykisk syke foreldre er en gruppe barn som ikke alltid blir sett, og det er ikke uten grunn at de har fått betegnelsen «de usynlige barna». Jeg ønsker derfor å rette fokuset mot disse barna med tanke på deres opplevelser i hverdagen, men spesielt på deres opplevelser av skolesettingen da barn tilbringer store deler av sin hverdag på skolen, som kan være en viktig arena for dem på mange måter. Denne studiens formål er å undersøke hvordan barn av psykisk syke foreldre kan oppleve sin hverdag, og hvordan hjemmesituasjonen kan påvirke deres skole-situasjon. Videre undersøkes det hvordan skolen kan ivareta denne gruppen barn og hvordan de kan arbeide for å motvirke utviklingen av senere psykiske vansker, da disse barna er spesielt i risikosonen for dette. METODE: Oppgaven er basert på en kvalitativ tilnærming hvor jeg benyttet meg av semistrukturerte intervjuer med tre informanter, to kvinner og en mann i alderen 20 til 26 år. Hensikten med intervjuene var å undersøke deres opplevelser og erfaringer med å være barn som pårørende til psykisk syke foreldre, hvor hovedfokuset var rettet mot deres skolesituasjon fra de var mellom 6 og 18 år. Etterarbeidet gikk ut på å transkribere intervjuene, for deretter å analysere de med utgangspunkt i den tematiske analysestrategien til Braun og Clarke (2006). FUNN OG KONKLUSJONER: Selv om en gjerne betegner denne gruppen barn som «barn av psykisk syke foreldre», «de usynlige barna» eller «barn som pårørende», er de fremdeles forskjellige barn med ulike forutsetninger, opplevelser, erfaringer og behov. Dette indikerer at skolen kan ivareta disse barna på ulike måter, blant annet ved å styrke lærer-elev-relasjonen og få psykisk helse som et tema inn i skolen.

Rapport på vegne av Norsk folkehelseinstitutt avdekker at omkring 260 000 barn i Norge lever med minst én forelder med alvorlig psykisk lidelse. I familier hvor en eller begge foreldre lider av alvorlig psykisk lidelse, er barna svært risikoutsatte for traumatiserende belastninger. Dette fordi omsorgspersonen ofte har en svakere forståelse for barnets utfordringer og behov. Hensikten bak studien er å avdekke behov og utfordringer hos disse barna og hvordan man som vernepleier kan tilegne seg kunnskap for å oppdage og forstå deres smerteuttrykk. Metoden baseres på systematisk litteratursøk med kvalitative artikler som belyser temaet i oppgaven. Hovedfunn i artiklene omhandler informasjon, kommunikasjon, ustabilitet, frykt, skyld, ansvar, sinne, stigmatisering, ensomhet, sorg og savn. I drøftingsdelen blir funn drøftet opp mot teori. Barn av psykisk syke opplever i varierende grad en utrygg og uforutsigbar hverdag. Barna har behov for å bli forstått, oppdaget og ivaretatt.

Master i fysioterapi I denne studien ble det utforsket pasienter med rus- og psykiske lidelser (ROP-lidelser) og deres erfaringer med fysisk aktivitet. Psykiske lidelser er svært vanlig og rammer ca. 30-50% av befolkningen, 10-20% får i tillegg en ruslidelse. ROP-lidelser medfører biologiske, psykologiske og sosiale utfordringer og har gjerne store konsekvenser for den det gjelder. Hensikten med studien var å undersøke pasienters subjektive erfaringer med fysisk aktivitet som deltaker i et behandlingsopplegg. Pasientenes perspektiver kan si noe om hvordan fysisk aktivitet kan ha innvirkning på hverdagen som ROP-pasient og på hvilke måter fysisk aktivitet kan nyttiggjøres i en behandlingskontekst. Teoretisk rammeverk og grunnlag for forståelse tok utgangpunkt i den biopsykososiale forståelsesmodell og Albert Banduras mestringsforventningsmodell. Denne kvalitative studiens empiriske materiale ble basert på det kvalitative forskningsintervju. Det ble gjennomført individuelle semistrukturerte intervjuer av seks pasienter fra rus- og psykiatritjenesten som ble rekruttert gjennom et fysisk aktivitetstilbud i en kommune. Som analysemetode ble det gjort en systematisk tekstkondensering (STC) der funnene ble analysert og presentert i fire kategorier: «den gode sirkelen» som handlet om å flytte fokus fra rus og psykiatri, bedre søvn- og matvaner og å finne ro. «Trygghet og forutsigbarhet» handlet om opplevelsen av å ha faste rammer og det å ha en avtale. «Tilhørighet til andre» handlet om opplevelsen av å være sosial sammen med andre og om å være en del av samfunnet. «Endret selvbilde» handlet om erfaringer med å føle seg bedre, få et endret selvbilde og få nye opplevelser av seg selv. Samlet sett fremkom det at pasientenes erfaringer med fysisk aktivitet hadde betydning på mange arenaer. Pasientene opplevde bedret helse i form av økt søvnkvalitet og opplevelsen av et mindre kaotisk liv med en større grad av mestring og sosial tilhørighet. Likevel, funnene viste at det var lite som skulle til for å falle ut av behandlingsopplegget og understrekte betydningen av at slike tilbud hadde en lav terskel for deltakelse med stor grad av inkludering. This study examined patients who struggle with substance abuse and mental disorders, and their experiences by being in physical activity. Physical sufferings are very common and about 30-50% of the population experiences this condition. In addition, 10-20% struggles with a substance abuse. These conditions usually cause biological, psychological and social challenges, and this have a number of consequences for the patient. The purpose of this study was to examine the patient`s subjective experiences in being physically active as a participant in a rehabilitation programme. Their perspectives were important in order to grasp how physical activity, despite their challenges, can affect their everyday life and in what ways it can be useful as part of their treatment. In this study, substance abuse and mental disorders were highlighted and discussed based on the theory by Albert Bandura, and the biopsychosocial model. The study is a qualitative study and the empirical material was based on interviews as a method of qualitative research. Semi-structured interviews with six participants have been conducted. These were recruited through a physical activity group. The findings were analysed with systematic text condensation (STC) as a method, and presented in four categories. The first category was about trying to get the patient to look beyond the substance abuse and mental disorders, to improve both sleep and nutrition habits and finding peace and quiet in general. The second category contained safety and predictability in the context of having a structured everyday life with scheduled appointments. The third category was about how to connect to other people, how to be social and how to be a participant in the community. The fourth and last category was about helping the patients to see new things about themselves in a different way, and basically contribute to a better self- confidence. Overall the findings showed that the patients` experiences had impact on a number of areas in everyday life. The patients experienced better health by increased quality of sleep and felt a less chaotic life. They also experienced that they had the ability to master the challenges they were faced, and they developed a larger degree of social skills. Still, not many challenges were to occur for the patients to drop out of the physical activity group. This shows the importance of a non-binding programme to ensure both participation and that everyone felt included.

Bachelor i politiutdanning

Åpenhet rundt psykisk helse, og dens mulige konsekvenser, har de siste årene vært et mye debattert tema i media. Denne kvalitative studien undersøker hvordan et utvalg unge voksne opplever eksponering for andres deling om psykisk helse i sosiale medier (SoMe). Åtte elever ved videregående skoler i Bergen ble rekruttert for å besvare et semistrukturert intervju om deres opplevelser av åpenhet i SoMe. Resultatet av vår tematiske analyse viser at deltakerne opplever det å eksponeres for andres åpenhet som både nyttig og ubehagelig, avhengig av hvordan deling skjer. De forklarte at innlegg som fokuserer på negative følelser, og som virker å være delt impulsivt, kan vekke følelser som apati, frustrasjon og håpløshet. Motsatt kan innlegg som formidler god informasjon og håp være oppmuntrende og nyttige å lese. Vi diskuterer informantenes opplevelser i lys av tidligere forskning, med fokus på Banduras teori om modellæring og forskning på emosjonell smitte. Vi konkluderer med å gi noen forslag til hvordan dele om psykisk helse i SoMe på en sunn og nyttig måte. Hovedoppgave psykologprogrammet PROPSY317 PRPSYK

I ulike medier ser vi nesten daglig at personer med psykiske lidelser «står fram» og forteller sine historier. Det er imidlertid forsket lite på hvordan de som står fram med sine personlige historier i mediene selv erfarer eksponeringen. Ønsket er derfor at denne masteroppgaven skal være et bidrag til å tette et forskningshull. Jeg har benyttet kvalitativ metode og en eksplorerende tilnærming, og dybdeintervjuet ni personer som «har gitt psykisk sykdom et ansikt»; fire fra før kjente og fem fra før ukjente. I tillegg har jeg dybdeintervjuet fire journalister. De i utvalget som står fram i mediene, oppgir å være drevet av ønsket om å bekjempe tabuer og stigma og å hjelpe andre. De er overveiende fornøyde med medieoppslagene, men de fleste ser det som viktig å ikke være midt i en krise når de eksponeres i mediene. De er også selektive med hensyn til hvor, når og hos hvem de forteller sin historie. Særlig gjelder det de som er kjente personer fra før, men også de mer medievante, «ikke- kjente», er selektive. Journalistene i utvalget ser det som helt sentralt å ha med et «case» i saker om psykiske lidelser. De forteller at de strekker seg mye lenger enn ellers i slike saker og lar de som intervjues får lese/se oppslag i kontekst, ikke bare sitatsjekk – i tillegg til å «trygge» dem. Det ser ut til å være et overveiende godt samspill mellom de som står fram og journalistene, en av intervjupersonene kaller det et bytteforhold. Det gjelder å velge «rett» journalist til «rett» tid og til «rett» sted (medium).

Tittel: En holdning som dreper? Bakgrunn: Jeg har opplevd at personer med psykiatriske lidelser blir møtt med negative holdninger av sykepleierne i møte med somatikken. Jeg ønsker å utforske om dette stemmer, hvilke konsekvenser de gir og implikasjoner for sykepleien til denne pasientgruppen. Problemstilling: Sykepleierens holdninger til pasienter med psykiske lidelser i somatisk avdeling, konsekvens og handling. Metode: En litteraturstudie som tar utgangspunkt i forskning og teori funnet i academic search elite inklusiv pubmed og cinahl i tillegg til pensum. De ulike søkeordene er: mental illness, mental health, mental disorder, psychiatric illness, prejudice, stigma, attidude, discrimination og nursing Oppsummering: Oppgavens funn er at det er negative holdninger blant sykepleiere med tanke på pasienter med psykiske lidelser på somatisk avdeling, og at disse holdningene gir konsekvenser til pasienten i form av dårligere pleie, omsorg og oppfølgning. Det kan også vises til en mulig sammenheng mellom holdningene og dårligere behandling som igjen gir forkortet levealder hos pasienter med psykiske lidelser. Det påpekes et behov for kompetanse- og informasjonsløft for sykepleiere i somatisk avdeling, og en bevisstgjøring av holdninger må til.

Bachelor i Sykepleie Bakgrunn for oppgaven: Årlig dør rundt 500 mennesker av selvmord i Norge, og en tredel av alle selvmord utføres av mennesker med alvorlig depressiv lidelse. Selvmord er et alvorlig folkehelseproblem, og det er et stort behov for å styrke det selvmordsforebyggende arbeidet i Norge. Som sykepleier skal man jobbe helsefremmende og forebyggende, og sykepleieren står i en strategisk posisjon for å kunne oppdage selvmordstanker og –planer hos pasienter med depresjon. Vi ønsket derfor å se nærmere på hvordan sykepleieren kan bidra til å forebygge selvmord. Problemstilling: Hvordan kan sykepleieren bidra til å forebygge selvmord hos pasienter med alvorlig depressiv lidelse? Metode: Bacheloroppgaven er en litteraturstudie hvor fag- og forskningslitteratur skal belyse og besvare problemstillingen. Resultater og diskusjon: Funn viste at sykepleierens holdninger og væremåte i møte med selvmordsnære var av stor betydning for å fremme håp og ønsket om å leve videre. Ved å skape en god relasjon, basert på enkeltindividets opplevelse av sin lidelse, kan sykepleieren og pasienten gjennom likeverdig samarbeid og kommunikasjon lage avtaler og mål der pasienten kan gjenfinne egne ressurser og styrker. Ved å avgrense tidsaspektet og ta sikte på det som tidligere opplevdes som meningsbærende for pasienten, kan sykepleieren bidra til at pasienten velger å holde seg i live én dag til.

Bakgrunn: I senere år har det foregått en omfattende nedbygging av behandlings-og omsorgsinstitusjoner. Dette harblant annet medført at mennesker med rus-og/eller psykiske helseproblemer i større grad enn tidligere bor i egen bolig. Mange opplever utfordringer knyttet til boligforhold.I tråd med sentrale nasjonale føringer og som en følge av at Ila hybelhus ble nedlagt opprettet Velferdsetaten i Oslo kommune (VEL) et eget prosjekt «Booppfølgingsteam». For å bidra til å utvikle kunnskap rundt hvordan man best kan bidra til at beboerne får etablert seg i egen bolig over tid fikk Senter for psykisk helse og rus ved Høgskolen i Sørøst-Norgeoppdraget med å gjennomføre en evaluering av arbeidet i prosjekt «Booppfølgingsteami VEL». Metode: Evalueringen består av to delstudier. I delstudie en ble det gjennomført individuelle kvalitative intervjuer med 8 personer som mottar tjenester fra Booppfølgingsteamet. I delstudie to er det gjennomført trefokusgruppeintervjuer med fire ansatte fra teamet. Intervjuene av beboerne er transkribert i sin helhet og analysert tematisk. Fra fokusgruppeintervjuene er det utarbeidet et analytisk sammendrag med utgangspunkt i temaer som går igjen i det samlede datamaterialet. Funn: I delstudie en har vi gjennom analysen utarbeidet fire overordnede temaer som. Det første temaet omhandler deltakernes erfaringer knyttet til boforhold og bolig, mens de neste tre beskriver deres erfaringer fra samarbeidet med Booppfølgingsteamet. Det analytiske sammendraget i delstudie to resulterte i fem temaer. De første tre er knyttet til hva de ansatte beskriver som suksessfaktorer og utfordringer i tilbudet de yter. De to siste temaene omhandler teamets verdigrunnlag og de ansattes opplevelse av egen rolle i arbeidet. Konklusjon: Erfaringene fra beboerne og de ansattetyder på at tilbudet er i tråd med teamets mandat og sentrale nasjonale føringer. Teamet yter et variert og helhetlig tilbud, som tar utgangspunkt i den enkeltes behov.Rammene Booppfølgingsteamet jobber under ser ut til å muliggjøre det å jobbe på måter som harmonerer med målgruppas behov. Beboerne gir uttrykk for at Booppfølgingsteamet er viktig for dem. Teamet bidrar i forbindelse med flytting frainstitusjon, men også for at beboerne skal kunne mestre og bo i egen bolig over tid. Booppfølgingsteamet bidrar til stabilitet og trygghet for beboerne som harmye erfaring med det motsatte.

Bakgrunn: Fysisk aktivitet er dokumentert med positive effekter på den psykiske helsen. Tilnærmingen kan både redusere og forebygge psykiatriske symptomer. Ved å undersøke arbeid med temaet i lys av organisasjonsteorier, håper masterstudenten at flere pasienter kan få tilbud om behandlingsformen. Problemstilling: Hvordan kan det arbeides helhetlig og samhandlende med fysisk aktivitet ved distriktspsykiatriske senter (DPS)? Metode: Datainnsamlingen foregikk med et kvalitativt design i form av to semistrukturerte gruppeintervju. Resultater fra intervju: Gruppeintervjuene viste at fysisk aktivitet foregikk gjennom gåtur, styrketrening, friluftsliv og ballspill. Gåtur og friluftsliv fant sted i nærmiljøet. Styrketrening ved treningsrom, treningssenter eller med egen kroppsvekt. Mens ballspill foregikk i hall eller på offentlige baner. Videre varierte det hvordan aktivitetene ble organisert. Dette innen motivering, kunnskapsheving, hvem som jobbet med temaet, hvem aktivitetene ble tilbydd samt samarbeid med kommuner. Konklusjon: Et helhetlig og samhandlende tilbud innen fysisk aktivitet ved DPS kan oppnås gjennom bredt aktivitetsutvalg, kunnskap og samarbeid med kommuner. Aktiviteter kan slik virke forebyggende, og innleggelse brukes for å sette pasienter i kontakt med aktivitetstilbud. Dette er i tråd med internasjonale anbefalinger om forebygging. Samarbeidet kan videre foregå gjennom kompetansenettverk som læringsarena mellom instansene. Fremover kan det imidlertid være nyttig med forskning på hvilken organisering som best mulig gir et helhetlig og samhandlende tilbud innen fysisk aktivitet til personer med psykiske lidelser. Nøkkelord: Fysisk aktivitet, Psykiske lidelser, Organisering, Motivasjon, Kvalitativ intervjustudie

Avdeling helsefag Institutt for sykepleierutdanning Tittel Vær et medmenneske Bakgrunn for valg av tema Da jeg var i praksis i psykiatrihelsetjenesten brukte de ansatte recovery-orientert praksis som behandlingsmetode. Denne behandlingen brukte de til personer med både rus- og psykiske lidelser. Etter å ha vært i praksis, ser jeg hvor viktig det er å ha kunnskap om denne pasientgruppen. Det jeg så var at problemet til pasientene gjaldt ikke bare rus. Pasientene har ofte sammensatte diagnoser, både somatiske og psykiske lidelser. Jeg vil se nærmere på hvordan sykepleiere kan bruke recovery- orientert praksis for å hjelpe personer med rus- og psykiske lidelser, da dette er en metode som ser på personens egne ressurser og verdighet. Noe jeg mener er viktige faktorer ved behandling av mennesker. Jeg har sett hvordan denne behandlingen kan bidra til at pasienten får tilbake motivasjonen til å forbedre livet sitt, og sette seg mål for fremtiden. Problemstilling Hvordan kan sykepleiere bruke recovery-orientert praksis for å behandle pasienter med rus- og psykiske lidelser. Fremgangsmåte Denne oppgaven er en litteraturstudie. I oppgaven presenteres det allerede etablert teori, samt nyere forskning opp mot temaet rus- og psykisk lidelser og recovery-orientert praksis. Dette drøftes sammen men med egne erfaringer, og munner ut i en i en konklusjon. Oppsummering Forekomsten av pasienter med rus- og psykiske lidelser har økt de siste årene. Forskning og teori viser at ved å arbeide recovery-orientert, gir pasienten uttrykk for økt livskvalitet og rus- og symptommestring. Sykepleieren sin oppgave i behandlingen er å bygge en god relasjon og arbeidsallianse til pasienten, samtidig motivere til endring.

Household support takes place in users’ homes and neighbourhoods. User participation is basic in developing support services, which meet the needs of users with mental health and/or addiction challenges. Decisions made in collaboration with social work practitioners from the Norwegian municipal social services, have to target the users’ life-situations. The aim of this article is to explore how practitioners experience user participation. The article is based on a part of a big research project, practicing user participation and the Task-Centred Coping Approach. Twenty-five practitioners from the MSS in Norway participated in focus-group interviews. The results were summarized into four themes: practitioners’ understanding of user participation, users’ personal and environmental resources, users’ motivation for household support and users’ goals.

Masteroppgaven består av en artikkel og en refleksjonsoppgave. Gjennomgangstema for oppgaven er holdninger blant sykepleiere i somatiske akuttmottak. Formål: Formålet med studiet er å belyse sykepleiernes holdninger til pasienter med psykiske lidelser. Det vurderes om det er en sammenheng mellom bakgrunnsvariabler og positive eller negative holdninger. Videre diskuteres forskjeller og likheter med andre tilsvarende studier gjort i andre land. Teoretisk forankring: Artikler og litteratur om holdninger basert på Hummelvoll og Tornicrofts definisjoner, samt relevante offentlige dokumenter som omhandler tiltak for å forbedre holdningen til psykisk lidelse. Metode: Studiet er gjennomført som en tverrsnittsundersøkelse ved tre akuttmottak og en intensivavdeling. 294 sykepleiere og spesialsykepleiere ble invitert til å delta. 173 svarte på et spørreskjema Community Attitude toward Mentally Ill (CAMI), samt et skjema med spørsmål om bakgrunn. Resultater: Studien viste at holdningene til pasienter med psykiske lidelser var generelt positive blant respondentene. Det var ingen signifikant sammenheng mellom bakgrunnsvariablene og sykepleiernes holdninger. Respondentene svarte mindre positive på spørsmål som omhandlet lokalisering av psykiatriske behandlingsinstitusjoner i nærmiljøet. Konklusjon: Studien viser at sykepleiere har gode holdninger i møte med mennesker med psykiske lidelser. Mangel på differensiering mellom de forskjellige psykiatriske diagnosene gjorde det vanskelig å svare på noen av spørsmålene. Videre forskning for å finne mulige forklaringer på hva som forårsaker positive og negative holdninger er anbefalt

This study used the 1987 Finnish Birth Cohort, which included all children born in Finland in 1987 (N=59,476), to investigate psychiatric diagnoses as grounds for disability pensions (DPs) among child welfare clients and explored the background factors associated with such diagnoses. Descriptive statistics show that DP is substantially more common among child welfare clients than among other children. Logistic regressions revealed that the factors most strongly related to psychiatric diagnoses among girls were mother’s somatic DP, child protection history, and parental social assistance. Psychiatric diagnoses among boys were most strongly related to mother’s psychiatric DP, child protection history, and parental divorce. The factors related to DP among girls included child protection history, father’s psychiatric DP, father’s somatic DP, and parental social assistance. DP among boys was related to child protection history, mother’s psychiatric DP, parental social assistance, father’s somatic DP, and father’s psychiatric care in specialised hospitals. A child welfare history that includes out-of-home care indicates that there were severe problems in the home environment during upbringing. Detailed investigations should therefore be undertaken, such as examining the role of mediating and moderating factors, including the ability of social and educational services to ameliorate the effects of challenging childhood conditions.

Master's thesis in Health and social sciences Bakgrunn:. Psykiske lidelser er forbundet med økt forekomst av blant annet hjerte- og kar sykdommer og overvekt (Brate Birkenæs, 2008). Mindre sunne livsstilsvalg som røyking og bruk av rusmidler er også overrepresentert i denne gruppen. Mennesker med alvorlig psykisk lidelse har en høyere dødelighet av somatiske årsaker enn normalbefolkningen, og forventet levetid er redusert med 10-30 år sammenlignet med normalpopulasjon. (Brate Birkenæs, 2008). Problemstilling: Helsepersonell i psykisk helsevern skal ha et helhetlig og helsefremmende fokus i behandling av mennesker med psykiske lidelser. (Meld. St. 19 2014-2015). De skal ha kunnskap om hvordan de best kan bistå pasientene med å velge en helsefremmende vei. Det vil være aktuelt å se til pasientenes egne erfaringer for å innhente kunnskap om hvordan man best møter deres behov. Dette kan gjøres for eksempel ved å belyse pasientenes egne erfaringer med helsefremmende prosesser gjennom dybdeintervju etter utskriving fra døgninstitusjon. Studiens mål og forskningsspørmål: Målet med studien var å utforske hvordan det oppleves å ha fokus på helsefremmende livsstil når en er alvorlig psykisk syk, og hvordan en innleggelse på institusjon i psykisk helsevern kan bidra i forhold til å støtte en helsefremmende utvikling. Studiens forskningsspørsmål var: ”Hvordan erfarer pasienter med alvorlig psykisk lidelse at opphold på døgninstitusjon kan bidra til helsefremming?” Funn: Funnene består av et hovedtema, ”å balansere livet på en helsefremmende vei når en er alvorlig psykisk syk”, som deles videre inn i to tema og fire kategorier. Kategoriene ”balanse mellom aktivitet og kosthold”, ”motivasjon”, ”individuelle perspektiver vs gruppe” og ”betydningen av støtte i miljø” viser fokusområder for informantene under og etter oppholdet på døgninstitusjon. Et helsefremmende fokus viser seg viktig for mestring etter utskrivelse. Nøkkelord: Helsefremmende tiltak, alvorlig psykisk lidelse, pasienterfaringer, døgninstitusjon psykisk helsevern

Master's thesis in Health and social science SAMMENDRAG Bakgrunn: I det somaliske språket finnes det ikke medisinske termer som dekker biomedisinske begreper som ”psykisk lidelse” eller begreper som angst, depresjon, bipolar og schizofreni, som uten videre kan oversettes direkte i en terapeutisk sammenheng. Ordet waali, som direkte oversatt betyr ”gal” er brukt om psykiske lidelser. Mål: Målet med studien er å undersøke og bringe frem ny kunnskap om norsk-somalierens holdninger og oppfatninger til psykiske lidelser. Problemstilling: Hvordan beskriver norsk-somaliere sine holdninger til psykiske lidelser? Metode: Dette er en kvalitativ studie, hvor semistrukturerte dybdeintervju har blitt anvendt som metode for datainnsamling. Utvalget er strategisk og består av syv informanter fra Somalia. I analysen av datamateriale ble kvalitativ innholdsanalyse benyttet som analysemetode. Funn: Funnene er presentert under studiens hovedtema ”waali – ulike grader av galskap” der forskningsspørsmålet blir besvart og studiens problemstilling belyst. Studiens funn viste at norsk-somaliere har en annen oppfatning om psykiske lidelser enn den vestlige tradisjonelle forståelsen. Psykiske lidelser er nært knyttet til Gud, ånder og det onde øye. Studien viste at somaliere har et begrenset begrepsapparat, begrepet waali blir generelt brukt om psykiske lidelsene. Psykiske lidelser blir gradert i ulike nivåer ut i fra alvorlighetsgraden, psykose er på det høyeste nivå av galskapens nivået. Personer som har psykisk lidelser blir omtalt som gale. I studien har det fremkommet at psykiske lidelser forbindes med stigma, noe som er medvirkende årsak til at norsk-somaliere lite grad oppsøker psykisk helsetjenestene for behandling. ABSTRACT Background: In the Somali language there are no medical terms which covers biomedical concepts as “mental disorder” or concepts as anxiety, depression, bipolar and schizophrenia, which can easily be translated directly in a therapeutic context. The word “waali” which directly translated means “mad” is used for mental disorders. Aim: The goal with this study is to research and to bring forth new knowledge on Somali-Norwegians attitudes and conceptions to mental disorder. Problem statement: How do Norwegian-Somalis describe their attitudes to mental disorders? Method: This is a qualitative study in which semi-structured depth interviews have been used as a method of data collection. The committee is strategic and consists of seven informants from Somalia. In the analysis of data, qualitative content analysis was used as the analytical method. Result: The findings are presented during the course of the study, the main topic "waali - different degrees of madness", where research question is answered and the problem is highlighted. The findings of the studies showed that norwegian-somalis have a different perception of mental illness than western traditional understanding. Mental disorders are closely related to God, spirits and evil eyes. The study also showed that Somalis have a limited concept of mental health disorders. The term "waali" is generally used for mental illness. People who have mental disorders are referred to as mad. Mental disorders are graded in different levels based on the severity; psychosis is at the highest level of madness level. People who have mental disorders are referred to as mad. In the study it has been found that mental disorders are associated with stigma, which is contributing to the fact that most norwegian-somalis do not seek mental health services for treatment.