Langtidspsykefravær- hva øker sjansen for tilbakeføring til arbeid?

Bakgrunn og mål: Langtidssykefravær er belastende for både individ og samfunn, og psykiske lidelser er en av hovedårsakene til sykefravær og uførepensjon. Et arbeidsrehabiliteringstiltak for personer med angst og depresjon, kalt Senter for jobbmestring, førte til økt sysselsetting blant langtidssykemeldte sammenlignet med standard oppfølging. Oppgaven tar utgangspunkt i datamateriale fra effektstudien av Senter for jobbmestring. Siktemålet var å undersøke om psykologiske faktorer, som i tidligere forskning er funnet å være viktige for tilbakeføring til arbeid, var avgjørende for økt arbeidsdeltakelse blant langtidssykemeldte. I tillegg var et mål å kartlegge hva som kjennetegnet de langtidssykemeldte på sosiodemografiske variabler, varighet av psykiske plager og prediktorer sammenlignet med ikke-langtidssykemeldte i samme studie. Datamaterialets opphav og metode: “Effektevaluering av Senter for jobbmestring” var en randomisert kontrollert multisenterstudie hvor 1193 personer deltok. Blant disse var 373 personer i risiko for full sykemelding, 463 personer i full sykemelding og 259 personer på langtidsytelser (arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd). Personer som mottok langtidsytelser vil videre bli omtalt som langtidssykemeldte, mens subgruppen vil bli kalt langtidsytelser. Denne oppgavens forskningsspørsmål ble undersøkt med logistisk regresjonsanalyse stratifisert på intervensjon- og kontrollgruppe i subgruppen på langtidsytelser. Forskjeller mellom subgruppene ble undersøkt ved bruk av deskriptiv statistikk og variansanalyser. Resultater: Mellomgruppe-sammenligninger viste at langtidssykemeldte hadde signifikant lengre varighet av psykiske plager og lavere utdanningsnivå enn de andre subgruppene. Samtidig anså de arbeid som mer gunstig for psykisk helse enn de sykemeldte. I logistisk 5 regresjonsanalyse var det to signifikante prediktorer i justerte modeller. Blant langtidssykemeldte predikerte høyere forventning om jobbmulighet økt arbeidsdeltakelse i intervensjonsgruppen. Videre så høy jobbrelatert mestringstro ut til å redusere sannsynligheten for økt arbeidsdeltakelse i kontrollgruppen. De resterende faktorene generell mestringstro, sykdomsforståelse, oppfattet effekt av arbeid på psykiske plager, psykisk og fysisk symptomtrykk, samt sosiodemografiske variabler, predikerte ikke økt arbeidsdeltakelse. Konklusjon: Langtidssykemeldte skilte seg fra resten av utvalget på flere variabler. To viktige funn var at de hadde lavere utdanningsnivå og lengre varighet av plager. Resultatene angående prediksjon av økt arbeidsdeltakelse, var delvis i tråd med våre hypoteser. Høyere forventning om jobbmulighet predikerte økt arbeidsdeltakelse i intervensjonsgruppen blant langtidssykemeldte. At lave forventninger reduserte sjansen for økt arbeidsdeltakelse, var i tråd med hypotesen og annen forskning. Det var et overraskende funn at høy jobbrelatert mestringstro reduserte sjansen for økt arbeidsdeltakelse i kontrollgruppen, og funnet bør tolkes med forsiktighet. Videre tydet resultatene på at symptomtrykk ikke var avgjørende for tilbakeføring til arbeid. Dette har implikasjoner for klinisk praksis og samarbeid mellom hjelpeinstanser for individ som har falt utenfor arbeidslivet grunnet angst og depresjon. Samlet sett antyder resultatene at tilbakeføring til arbeid er en kompleks prosess, da få individuelle faktorer forklarte økt arbeidsdeltakelse. Sparsomme funn kan også vise til viktigheten av å undersøke kontekstuelle faktorer i videre forskning.