Search

Kompakt utvikling har blitt et av planfagets viktigste svar, på hvordan både byer og tettsteder skal besvare utfordringene gitt av konsepter som bærekraftig utvikling. Det blir et stadig mer aktuelt tema, som først og fremst knyttes til klimautfordringer og behovet for å redusere utslipp av klimagasser. Krav fra FNs bærekraftsmål gjør at tydelige svar kreves fra planarbeid i både stor og liten skala, statlige planretningslinjer gir en retning. Klimautfordringene er ikke det eneste grunnlaget for kompakt utvikling; arealforbruk, jordvern og sosial bærekraft bidrar også som argumenter. Denne retningen konkretiseres gjennom regionale planer, dokumenter gjennomarbeidet og vedtatt av både sentrale og lokale myndigheter. Her defineres vekstgrenser i kartet og tallfestete fordelinger av vekst mellom ulike steder og regioner. Dette har en forpliktende effekt og tydelige signaler sendes til alle aktive aktører, både forslagsstillere og lokale myndigheter. Denne studien har undersøkt hvordan kompakt utvikling er operasjonalisert innen et utvalg rundt Oslofjorden, fra i øst i Drammen, videre mot hovedstadens utkant i Bærum, til Mosseregionen hvor urban tilnærming møter rural tilpasning. Dette er analysert gjennom diskursanalytiske metoder. Studien finner at konsepter som fortetting, knutepunktstrategier og sentralisering er viktige byggesteiner i kompakt utvikling, de gjør seg gjeldende i et bredt spekter av planarbeid. Det tilsier at den hegemoniske posisjonen til kompakt utvikling konsolideres på flere områder, samtidig som den utfordres. Noen ganger utfordres konseptet eksplisitt, men ikke så ofte. Posisjonen til konseptet utfordres oftere implisitt, på en kompleks måte der nasjonale mål står i en spenning til lokale mål. Demokratiske tilnærminger er et viktig tema som berøres, samt forholdet til maktposisjoner. Siden kompakt utvikling er operasjonalisert over et såpass stort spekter geografisk, så stiller det også spørsmål til forholdet til skala i planarbeidet. Hva er nullpunktet for utvikling? Hva er stort og hva er lite? Dersom man ikke legger skala til grunn, så undergraver man kanskje noe av grunnlaget for kompakt utvikling. En kan besvare dette med at det krever lokal tilpasning, men er det et tilstrekkelig svar? Et av poengene i denne studien er å utfordre den potensielle konklusjonen. Operasjonaliseringen av konseptet avdekker også politiske undertoner, et faglig og politisk skille er krevende i alle fremstillinger som behandler disse temaene. Det peker mot at kompakt utvikling ikke er et apolitisk konsept, det gir en retning for areal- og samfunnsplanlegging. Dette skaper spenningsfelt som orienterer seg i en flerdimensjonal spagat; mellom det demokratiske, politiske og vitenskapsteoretiske perspektivet.

Masteroppgave i areal og eiendom. Fakultet for ingeniør- og naturvitskap/ Institutt for byggfag/ Høgskulen på Vestlandet, campus Bergen. Feministisk geografi og planlegging har i lang tid påpekt at kvinner i større grad opplever gater som utrygge sammenliknet med menn. Det finnes rikelig med forskning på kvinner og trygghet, mens bruken av forskningen i praksis er mangelfull. Vår oppgave baner derfor veien for at feministisk planlegging skal kunne brukes i praksis. Tidligere forskning innen feministisk geografi og planlegging har belyst kvinners perspektiver innen temaer som trygghet, mobilitet og fysisk utforming, i tillegg til å løfte fram kvinners erfaringer i urbane miljø. Imidlertid er forskningen for det meste fraværende i den norske konteksten, og hovedsakelig konsentrert rundt Oslo. Denne masteroppgaven er derfor basert på følgende problemstilling: Hvordan gjøre gater og byrom trygge for kvinner i Bergen? For å styrke og spre kunnskapsgrunnlaget ønsket vi dermed å undersøke vår hjemby, Bergen, med en feministisk tilnærming ved bruk av metoder som ikke er tatt i bruk i Norge tidligere. Vi har gjennomført dokumentanalyser, en spørreundersøkelse, og romlige analyser som mikro- og makroskalaanalyser, og static snapshot for å kartlegge hvordan kvinner og menn bruker og oppfatter bergenske gater, og hvordan feministisk planlegging kan anvendes i praksis. Ved å benytte oss av metodetriangulering, har vi sett analysenes resultater i forhold til hverandre, og fått et nyansert og mangfoldig overblikk over hvordan situasjonsbildet for kvinner ser ut i Bergen. Funnene fra våre analyser har pekt på at kvinner og menn i Bergen både bruker gater ulikt og deler forskjellige synspunkter på hvilke gater og områder de opplever som trygge. Vi har også pekt ut enkelte romlige kjennetegn for gater som bidrar til tryggere byrom for kvinner, som belysning, vei- og gateutforming, gatenettverket, sikt og synlighet, funksjonsmangfold og medvirkning. Avslutningsvis i oppgaven presenterer vi en tabell med strategiske retningslinjer og tiltak som kan benyttes for å skape en tryggere by for kvinner. Ettersom retningslinjene er basert på spørreundersøkelsen og analysene vi har gjennomført i Bergen, vil de i hovedsak være relevante i en bergensk kontekst. Dersom en utfører tilsvarende undersøkelser i andre byer eller tettsteder, vil derimot retningslinjene kunne være mer relevante ved at graden av overførbarheten styrkes. Vi anser terskelen for å innføre et feministisk perspektiv i planleggingen som lav. Det vil imidlertid kreve økt kunnskap rundt fagfeltet blant planleggerne, prioriteringer av økonomi og tid, og at kvinners særegne perspektiver anerkjennes som viktige for å kunne gjøre byer tryggere. Nøkkelord: kvinner, feminisme, planlegging, geografi, trygghet, gate- og veiutforming, Bergen, strategiske retningslinjer, fra teori til praksis Feminist geography and planning has for a long time called attention to the fact that women experience streets as unsafe to a greater extent than men. While there is a lot of research on women and safety, the application of said research in practice is lacking. Our thesis is therefore important in order to facilitate the use of feminist planning in practice. Previous research on feminist geography and planning has shed light on topics such as safety, mobility and physical urban design, as well as elevating women’s experiences in urban settings. In a Norwegian context however, the research is for the most part absent, and mainly focused on Oslo (the capital). Therefore, this thesis is based on the following research question: How can we make streets and urban spaces safe for women in Bergen? In order to increase and expand the foundational knowledge, we thus wished to examine our own hometown, Bergen, from a feminist point of view by using methods that have not been applied earlier in Norway. We have conducted document analyses, a survey, as well as spatial analyses such as micro and macro scale analyses and static snapshot to chart how women and men use and perceive the streets of Bergen, and how feminist planning can be applied in practice. By utilising methodological triangulation, we have been able to observe the analyses’ results relative to each other, and we have acquired a nuanced and diverse overview of what the situation for women is like in Bergen. Our findings from the analyses have indicated that women and men in Bergen use streets differently and share different opinions on which streets and areas they perceive as safe. We also identified specific spatial features for streets that contribute to safer urban spaces for women, such as lighting, street and road design, the street network, sight and (inter)visibility, diversity of functions, and participatory planning. In closing, we present a table of strategic guidelines and activities that can be applied to create a safer city for women. As the guidelines are based on the survey and analyses that we have performed in Bergen, they will mainly be relevant in a Bergen-specific context. On the other hand, if one is to perform the equivalent analyses in other towns or cities, the guidelines could become more relevant by having an increased degree of generalisability. We consider the threshold for implementing a feminist perspective in planning as low. It will however require increased expertise among planners, economic and time-based priorities, and acknowledging women’s unique insight as important to make cities safer. Keywords: women, feminism, planning, geography, safety, street and road design, Bergen, strategic guidelines, from theory to practice MOA300

Bakgrunn og formål: Siden siste halvdel av 1990-tallet har norske spesialstyrker vært gjennom en oppsiktsvekkende ekspansjon og utvikling, mye grunnet deres økte tilstedeværelse og deltakelse i internasjonale operasjoner. Spesialstyrker har et lite teoretisk fundament og det er gjort få vitenskapelige studier både i Norge og på verdensbasis. En av årsakene til dette er at personell og virksomhet ofte ikke er tilgjengelig for offentligheten. Det vi vet er at spesialstyrker har vist sin anvendelighet i moderne komplekse konflikter, så en videre satsning på området er både fornuftig og fremtidsrettet (Hammersmark, 2015, s. 9-11). Jobben som marinejeger innebærer svært uforutsigbare, krevende og komplekse rammer som ofte finner sted langt bak fiendens linjer. Man må kunne håndtere alle slags miljøer på kort varsel, og løse de mest utfordrende operasjoner innen krigføring. Det er en veletablert og akseptert mening om at spesialoperatøren er hjertet i spesialstyrkene, og at individet er viktigere enn materiellet. Denne enigheten om at personellet er i sentrum av enhver spesialstyrke understreker at spesialoperatørenes personlige egenskaper er viktigere enn noe annet. Denne studien hadde derfor som formål å undersøke hvordan norske marinejegere forbereder seg mentalt til oppdrag. Metode: Det ble gjennomført individuelle semistrukturerte intervjuer med åtte operative marinejegere. Datamaterialet ble analysert ved bruk av Braun og Clarke (2006) sine seks tematiske analysefaser, hvor det videre ble utarbeidet tre temaer: (1) «Forberedt på det uforberedte», (2) «Fight the battle, not the plan», og (3) Laget Studiens funn: Funnene viser at det gjøres omfattende forberedelser på flere områder for å sikre at norske marinejegere er mentalt forberedt til oppdrag. Disse forberedelsene inkluderte tekniske, taktiske, fysiske og mentale aspekter. Studiens overordnede funn viser at mentale forberedelser hos norske marinejegere ikke kan isoleres til mentale ferdigheter og teknikker alene, det må ses i en helhetlig sammenheng.

Bakgrunn: Dagens urbaniseringstrend er økende både globalt og nasjonalt, og mange folk flytter til byene. Vi vet at hvor man bosetter seg kan ha innvirkning på helse. Samtidig har forskning vist at det er stor sosial ulikhet i helse i byene. Tilgang på grøntområder i nærmiljøet i urbane områder har imidlertid vist å ha en gunstig effekt på helsen ved blant annet å redusere risiko for dødelighet, diabetes type 2, psykiske plager og ensomhet. Likevel er variasjonen i hvor grønt det er i nærmiljøet med bakgrunn i sosioøkonomisk status lite dokumentert her i Norge. Formål: Formålet med denne studien er å undersøke om det er en sammenheng mellom sosioøkonomisk status og tilgangen til grøntområder i en norsk kontekst, nærmere bestemt i Norges to største byer, Oslo og Bergen. Videre ønsker jeg å undersøke om sammenhengen varierer mellom byene og for ulike geografiske skalaer å definere nærmiljø på. Metode: Dette er en tverrsnittstudie basert på registerdata fra en norsk nasjonal kohort (NORCOHORT), som inngår som et bidrag i en større europeisk studie – ELAPSE. Utvalget i studien består av norske statsborgere i alderen 40 år og eldre med bostedsadresse i Oslo eller Bergen. Sosiodemografiske data fra NORCOHORT har blitt koblet til mengden grønt rundt deltakernes bostedsadresse. For å beregne mengde grønt ble Normalized Difference Vegetation Index (NDVI) benyttet. NDVI ble målt i ELAPSE-prosjektet, og er beregnet for to geografiske skalaer (300 m x 300 m og 1000 m buffer). 300 m x 300 m defineres her som boligens nærmeste omgivelser mens 1000 m buffer dekker det utvidete nærmiljøet. Utdanning benyttes som sosioøkonomisk variabel i denne oppgaven. Lineære regresjonsanalyser ble brukt for å modellere sammenhengen mellom sosioøkonomisk status og tilgang til grøntområder. Funn: Blant totalt 324 080 deltakere fra Oslo og Bergen var gjennomsnittlig NDVI 0,324 (standardavvik (SD) = 0,107) målt innenfor 300 m x 300 m og 0,330 (SD = 0,085) målt innenfor 1000 m buffer. Deltakere med høyest utdanningsnivå hadde en signifikant større tilgang til grøntområder i nærmiljøet, både målt for boligens nærmeste omgivelser (B= 0,016, konfidensintervall (CI): 0,015-0,017) og for det utvidede nabolaget (B= 0,009, CI: 0,008-0,010) sammenliknet med de med lavest utdanningsnivå. Sammenhengene mellom utdanningsnivå og tilgang til grøntområder var sterkest for boligens nærmeste omgivelser. Forskjellene mellom tilgang til grøntområder varierte mer mellom utdanningsgruppene i Bergen enn i Oslo. Konklusjon: Det er en sammenheng mellom sosioøkonomisk status og hvor god tilgang man har på grøntområder i Norges to største byer. Denne registerbaserte studien understreker derfor viktigheten av tilgang til helsefremmende grøntområder uansett sosioøkonomisk status. Background: More and more people live in urban areas worldwide, and this trend is also evident in countries like Norway. We know that the places where people live have an impact on their health, and there is evidence demonstrating that social inequalities have increased in the cities. Access to urban green space is shown to have positive impacts on health, for instance, by reducing the risk of mortality, type 2 diabetes, mental health problems and loneliness. Despite these advantages, access to urban green space according to socioeconomic status (SES) is not well documented in Norway. Objective: The aim of this study is to investigate whether there is an association between socioeconomic status and access to urban green space in a Norwegian context, more precisely in the two largest Norwegian cities, Oslo and Bergen. Further, I want to investigate whether this possible association varies between the two cities and when using different geographic scales to define a neighborhood. Method: This is a cross-sectional study based on registry-data from an existing Norwegian national cohort (NORCOHORT), – which is part of the Europe-wide research project ELAPSE. The study sample consists of Norwegian citizens, aged 40 or older, with home address either in Oslo or in Bergen. Sociodemographic data from NORCOHORT were combined with data on greenspace measured by normalized difference vegetation index (NDVI) 300 m x 300 m resolution and 1000 m buffers. Here, 300 m x 300 m defines the nearest neighbourhood and 1000 m buffer defines the expanded neighbourhood. SES is measured by education level. Associations were estimated using linear regression models. Main findings: In the total sample of 324 080 participants from Oslo and Bergen, mean NDVI was 0,324 (standard deviation (SD) = 0,107) when measured within 300 m x 300 m resolution and 0,330 (SD = 0,085) when measured within 1000 m buffers. Access to greenspace was significantly higher among the participants with the highest educational level, both within the nearest neighborhood (B= 0,016, confidence interval (CI): 0,015-0,017) and for the expanded neighborhood (B= 0,009, CI: 0,008-0,010) compared to those with lowest educational level. The associations between SES and access to greenspace were strongest when using the nearest neighbourhood. In addition, the access to greenspace varied more with educational level in Bergen than in Oslo. Conclusion: There was an association between SES and access to urban green space in the two largest cities in Norway. This register-based study therefore underscores the importance of providing access to greenspace for all, no matter SES, because of its health promoting potential. M-FOL

Tidligere forsking har vist at elever har positivt utbytte av å være i fysisk aktivitet. Fysisk aktivitet kan bidra til å fremme både læring og helse, og det har på grunn av denne forskningen blitt et større fokus på å aktivisere elevene i skolen. For at fysisk aktivitet skal bli gjennomført i skolen, er det viktig at lærerne legger til rette for at det kan forekomme i fagene deres. Det er flere elever som strever med de teoretiske fagene i skolen, og i denne oppgaven er det lagt fokus på norskfaget. Mye stillesitting og tavleundervisning i klasserom har blitt det «normale» i skolen. Det er derfor viktig å gi rom til å lære norsk gjennom fysisk aktiv læring, for å undersøke om fysisk aktiv læring kan bidra til et større læringsutbytte. Dette er bakgrunnen for at jeg ønsker å ta for meg fysisk aktiv læring med fokus på didaktikk. Jeg har valgt å se nærmere på hvordan norsklærere i skolen velger å anvende fysisk aktiv læring samt erfaringer og utfordringer med feltet. I denne forbindelse er det sentralt å se på hva som påvirker lærerne sine valg med tanke på å gjennomføre fysisk aktiv læring i norskfaget. Jeg ønsker også å finne ut av informantenes positive og negative erfaringer, og hva som må til for at fysisk aktiv læring skal være optimal i skolen. Jeg har gjennomført fire intervjuer med informanter som underviser i norsk, og som har kjennskap til tematikken jeg har valgt å ta for meg. Jeg gjennomførte et kvalitativt forskningsintervju og observasjon i oppgaven min. Grunnen til valget av intervju som metode var for å forstå problemområdet bedre. På den måten var det lettere å få frem informantenes erfaringer, oppfatninger og meninger (Thagaard, 2018). Metoden gjorde det enklere å gå i dybden for å finne ut om fysisk aktiv læring kan påvirke læringsutbytte hos elever i norskfaget. Observasjonen som ble gjennomført i studien ble valgt for å observere en time med fysisk aktiv læring som skulle gjennomføres på en ungdomsskole. Hovedfunnene fra min studie viser at fysisk aktiv læring kan bidra til at norskundervisningen kan oppleves som morsommere, og at elevene glemmer at de lærer teori når de er i bevegelse. Det kom også frem at fysisk aktiv læring kan være motiverende for elever som synes tavleundervisning er kjedelig. De kan videre oppleve mer motivasjon og mestring når faget blir lært gjennom å bevege seg. Videre viser resultatene at fysisk aktiv læring oftest blir brukt når det er lagt opp undervisning som krever samarbeid. Informantene kom med mange eksempler på samarbeidsøvelser, og de opplevde det som en positiv måte å lære bort norsk på. Samarbeidsøvelser gjennom fysisk aktiv læring i norskfaget, medførte at elevene måtte snakke, diskutere og reflektere sammen. Norsklærerne erfarte at en aktiv norskundervisning førte til at lysten til å lære økte blant elevene, noe som videre kunne fremme læringen i norsk. Utfordringen med fysisk aktiv læring er at det krever mer planlegging av undervisningen, noe som lærerne synes var krevende og vanskelig å få tid til. Hvor godt læreren planlegger timen, og hvordan organiseringen blir gjort, vil ha betydning for opplevelsen og læringsmulighetene fysisk aktiv læring kan gi elevene. Forskning på fysisk aktiv læring i norskfaget spesifikt, har ikke blitt forsket mye på, men studier om fysisk aktiv læring i skolen har vokst mer og mer frem den siste tiden. Previous research has shown that students respond positively from being physically active. Physical activity can help promote both learning and health, and due to this research, there has been focus on activating students during lessons. In order to introduce physical activity in school, it is important that teachers can plan and prepare how to implement physical active learning in their subjects. There are several students who struggle with the theoretical subjects, and in this thesis I`m focusing on the Norwegian subject. A lot of the students are inactive and does not learn very much through blackboard teaching in classrooms. To teach students using blackboard teaching has become the "normal" approach in school. It is important to provide time to learn Norwegian through physically active learning. Hence, I will focus on physically active learning with a focus on didactics.I have chosen to take a closer look at how teachers in the Norwegian school choose to apply physically active learning, including experiences and challenges with using phycially active learning. Further, it`s, it is important to look at what influences teachers' choices to implement physically active learning in the Norwegian subject. I also wanted to find out the informants' positive and negative experiences, and what is needed for physically active learning to be leveraged optimally as a part of theoretical subjects. in school. Four interviews with informants who teach Norwegian and who have knowledge of the topics in my project have been conducted. In order to understand the informants`experiences, perceptions and opinions (Thagaard, 2018), I chose to use qualitative research interviews in my thesis. The method made it easier to go in depth to find out whether physically active learning can affect learning outcomes among students in the Norwegian subject. The observation from the study was relatively spontaneous, but useful in relation to the result of the thesis.The study show that physically active learning can contribute to Norwegian teaching becoming more fun, and that students forget that they learn theory when they are active. It was also revealed that physically active learning can affect students who find blackboard teaching boring. They can also experience more motivation and mastery when the subject is learned through movement. Furthermore, the results show that physically active learning is most often used when the teaching that requires collaboration is planned. The informants came up with many examples of collaborative exercises and had viewed it as a positive way to teach Norwegian. Collaborative exercises through physically active learning in the Norwegian subject, led to the students having to talk, discuss and reflect together. The Norwegian teachers experienced that an active teaching of Norwegian led to an increased the desire to learn among the students, which could further promote learning in Norwegian. The challenge with physically active learning is that it requires more planning of teaching, which teachers find demanding and difficult to find time for. How well the teacher plans the lesson, and how the organization is done, will have an impact on the experience and the learning opportunities physically active learning can provide the students. Research on physically active learning in the Norwegian subject specifically, has not been researched much, but studies on physically active learning in schools have grown more and more recently.

I denne masteroppgaven analyserer jeg Bergens transport- og kommunikasjonspolitikk i 1970-årene. Med utgangspunkt i forskjellige transportplaner, rapporter og utredninger undersøker jeg hvilke områder Bergens aktører oppfattet som problematisk, og hvordan de forsøkte å løse disse. Et viktig aspekt i oppgaven handler samtidig om å belyse hvilket handlingsrom de hadde og hvordan dette ble påvirket av indre og ytre faktorer. Oppgavens problemstilling er: Hvordan kan vi forstå og forklare hovedlinjene i Bergen kommunes politikk for å utvikle fremtidens infrastruktur for transport- og kommunikasjon i 1970-årene? Bakgrunnen for tematikken kan sees i sammenheng med at byen i 1972 ble slått sammen med nabokommunene Arna, Fana, Laksevåg og Åsane, samtidig som den ble en del av Hordaland fylkeskommune. I årene i forkant hadde stadig flere innbyggere flyttet fra Bergen til disse kommunene, mens arbeidsplassene i stor grad forble igjen i byområdet. Kombinert med at restriksjoner på kjøp av bil ble opphevet i 1960, skapte det skapte et økt transportbehov fra periferi til sentrum. Reisende foregikk i all hovedsak med egen privatbil, men problemet var at innfartsårene og veinettet i byen var gammelt og underdimensjonert. Kommunesammenslåingen gjorde det imidlertid mulig å drive en helhetlig planlegging over større områder enn tidligere. Det lå dermed til rette for at Bergen kunne planlegge gode løsninger som ville bedre trafikkproblemene i byen. Det innebar å innføre restriksjoner på antall parkeringsplasser i byen, bygge ut innfartsveiene, men samtidig å etablere et attraktivt kollektivsystem. Dette systemet skulle baseres på enten buss eller på bane. Tanken var at det skulle bygges et nøkternt lokaltog i nord-sør-aksen Åsane-Bergen sentrum-Nesttun, men i kombinasjon med planleggingen økte samtidig ambisjonene og dermed også kostnaden. Ved å utvide omfanget av prosjektet var det også noe som påvirket hvorvidt det var realistisk å få gjennomført det. Særlig med tanke på at det parallelt med utredningene var et klart behov for å bygge ut veinettet samtidig. De økonomiske forutsetningene tilsa at det var utfordrende å få til begge deler, så det fremstod derfor som et valg mellom vei og bane. Historie mastergradsoppgave HIS350 MAHF-HIS MAHF-LÆHR

Sammendrag I takt med praktisk prioritering av talentutvikling i fotball, har det vært økende vitenskapelig interesse for både identifisering og utvikling av fotballtalenter de siste 20 årene (e.g., Gledhill et al., 2017; Murr et al., 2018; Pain & Harwood, 2013; Williams, 2020). Utvikling av et høyt ferdighetsnivå i fotball anses å forutsette flerdimensjonale globale og fotballspesifikke faktorer, herunder motivasjon (Gledhill et al., 2017; Murr et al., 2018; Musculus & Lobinger, 2018). Det overordnede formålet med denne oppgaven er å undersøke om motivasjonsvariablene mestringsmotiv, mestringsforventning og orientering mot mål kan predikere prestasjoner og læringsprosesser hos unge talentfulle landslagsaktuelle fotballspillere. Oppgaven tar utgangspunktet i en hierarkisk motivasjonsmodell, hvor læringsprosesser samt prestasjoner (Elliot, 1999; Elliot og Church, 1997). Utvalget består av 192 (110 gutter og 82 jenter) talentfulle fotballspillere mellom 14 og 16 år fra hele Norge, som var selektert til delta i nasjonal talentleir i regi av landslagsskolen. Disse spillerne er aktuelle for yngre landslag og er antatt godt innenfor den beste 1 % fotballspillere i deres alderskull. For å besvare problemstillingene ble det benyttet kvantitativ metode med et tverrsnitt design. Innsamling av data ble gjennomført med elektronisk spørreskjema i forbindelse med talentleir i Porsgrunn. Prestasjonsscorer ble hentet fra trenervurderinger basert på spilleres prestasjoner på talentleir. Jeg fant via hierarkiske regresjonsanalyser, når det kontrolleres for alle variabler, at motiv for å søke suksess og mestringsforventning predikerer planlegging, refleksjon/evaluering og innsats. Oppgavebasert- og selvbasert tilnærmingsmål predikerer også innsats. Medieringsanalyser viste at oppgavebaserte- og selvbaserte tilnærmingsmål bidrar til å mediere både sammenhengen mellom motiv for å søke suksess og innsats, og sammenhengen mellom mestringsforventning og innsats. Resultatene viser ingen signifikante sammenhenger mellom motivasjonsvariablene og trenervurderte prestasjoner. Innflytelsen motiv for å søke suksess og mestringsforventning kan ha på planlegging og refleksjon/evaluering ser ut til å være direkte, mens med hensyn til innsats er noe av innflytelsen til suksessmotivet og forventning om mestring forklart gjennom oppgave- og selvbaserte tilnærmingsmål. Utvalget skiller seg ut fra tidligere studier ved å inkludere både gutter og jenter og det andre formålet med oppgaven har vært å undersøke kjønnsforskjeller i motivasjon. Resultater fra t-test viste en signifikant forskjell mellom kjønn i motiv for å unngå nederlag. Jenter rapporterer signifikant høyere scorer enn gutter på motiv for å unngå nederlag, mens det ikke var forskjeller mellom kjønn med hensyn til motiv for å søke suksess, noe som støtter tidligere studier (Bjørnebekk, 2008; Halvari & Thomassen, 1997). Videre var det ingen signifikante forskjeller mellom gutter og jenter i mestringsforventning og orienteringer mot mål i dette utvalget, noe som er annerledes enn hva som har vist seg i andre utvalg (Lirgg, 1999; Lochbaum et al. 2020). Diskrepansen kan skyldes kulturelle forskjeller eller at denne gruppen er spesielt homogen. Det kan også tenkes at vi ikke finner de samme kjønnsforskjellene fordi det kreves en «viss type» motivasjon for å befinne seg i denne gruppen er og at denne er uavhengig av kjønn.

Temaet for denne oppgaven er regelverket for planlegging av vindmølleparker til sjøs. Hoved-formålet er å undersøke de materielle, personelle og prosessuelle kravene som gjelder på planleggingsstadiet og hvordan disse ivaretar miljøinteresser og andre aktører til sjøs. På bakgrunn av dette vurderer jeg hvordan regelverket tilrettelegger for sameksistens mellom næringene som opererer til sjøs, innenfor miljøets tålegrense.

This paper explores how the utilization of 4D BIM can bridge the gap between actual and planned progress. The preparation of progress plans usually occurs when limited information is available, which entails revisions of schedules when new information emerges, and actual progress deviates from planned progress. When moving from pooled to sequential to reciprocal interdependencies, there is a need for more complex communication and coordination in order to prevent difficulty in obtaining information, completing tasks, and decision-making. The key to successfully using 4D is to avoid negative iterations by downscaling and planning more schematically. This includes task detailing and breaking down reciprocal interdependencies into pooled and sequential interdependencies. The findings of this conference paper indicate that increased utilization of 4D is limited due to the lack of an organizational culture investing in standardized policies and procedures for digital solutions to reveal the capability and capacity in 4D BIM-based systems.

Hensikten med denne masteroppgaven var å undersøke hvordan profesjonelle fotballag forbereder seg taktisk til kamp gjennom en normal treningsuke i sesong, da dette er et tema det er gjort lite forskning på tidligere. Forskningsspørsmålet i denne oppgaven er: “Hvordan forbereder ett profesjonelt fotballag seg taktisk til kamp gjennom en normal treningsuke i sesong?” Teorikapittelet består av teoriene “kaosteori” og “ecological dynamics”, i tillegg til litteratur på optimale taktiske forberedelser til kamp. Kaosteori omhandler kompleksiteten i dynamiske systemer (Aicinena, 2013), mens “ecological dynamics” omhandler bakgrunnen for og trening av spillernes handlingsvalg (Davids et al., 2015). Masteroppgaven ble gjennomført som en case-studie hvor datainnsamlingen bestod av en observasjonsdel og en intervjudel. Observasjonsdelen er basert på observasjon fra 10 fellestreninger gjennom to uker og 10 samtaler med sportssjefen. Intervjudelen består av fire semistrukturerte dybdeintervjuer med sentrale personer i Bodø/Glimts treningshverdag. I etterkant av datainnsamlingen ble intervjuene transkribert og det ble skrevet feltnotater fra observasjonen. Deretter ble dataene kategorisert og kodet. I en normal treningsuke gjennomfører Glimt tre ulike “temasekvenser” og én “spilldel på stor bane” som de mest sentrale taktiske forberedelsene på treningsfeltet. En “temasekvens” er to korte spillsekvenser med et klart taktisk formål og intens coaching fra trenerne. “Spilldelen på stor bane” gjennomføres på full bane med 11 mot 11. Utenfor treningsfeltet er de mest sentrale elementene “gjennomgang av kommende motstander” og “kampmøte”. Det taktiske innholdet i forberedelsene tar utgangspunkt i kampplanen inn mot kommende kamp. Kampplanen bygger på hva trenerteamet forventer å møte, samt hva Glimt må forbedre eller fortsette å være gode på i eget spill. Glimts taktiske forberedelser på treningsfeltet var i tråd med “ecological dynamics”, ved at de foregikk i intensive spilløvelser med skiftende betingelser (Davids et al., 2015). Forberedelsene utenfor feltet var og i tråd med teorien da de var korte og presise, samtidig som de opplevdes nyttige av spillerne (Connolly, 2017; Cowan, 2010).

The career transition out of sport is a major life changing process for elite athletes, during which lead many athletes to experience difficulties. In recent decades, many sport organizations in the world have therefore increased their focus on the issue. However, it still remains unclear how various actors should be involved and collaborate to support elite athletes´ transition out of sport. Therefore, the purpose of this study is to examine which stakeholders are involved in the career transition process of elite athletes in Norway, and what their contributions are. The study aims to help create more attention on the career transition process of elite athletes in Norway, and provide recommendations to sport organizations regarding their opportunities to better assist elite athletes through this process. This study is based on a qualitative approach. Semi-structured interviews were conducted with a total of ten informants, five representatives from five different sport organizations, and with five athletes from three different National Federations. Stakeholder theory and value co-creation were applied as the theoretical framework. The findings show that elite athletes, Olympiatoppen, Idrettens Karriere Senter and the National Federations are involved in the career transition process in Norway. Athletes mostly prepare for life after sport by studying during their sport career. Elite athletes perceives to have the main responsibility for preparing for life after sport themselves, while sports organizations are responsible for facilitating the athletes throughout this process. Furthermore, the sport organizations focus and contributions to the athletes´ career transition process varies from organization to organization. The findings show that Olympiatoppen and Idrettens Karriere Senter contributes to the career transition process by focusing on holistic development, offering various support and assistance system and facilitating the athletes´ combination of sport and studies, while the national federation mainly contribute to the process by referring their athletes to the services offered by Olympiatoppen.

Background: National guidelines for rehabilitation are presented in laws, regulations, and different reports. A new evaluation of the national rehabilitation development plan exposes that the municipalities lack a uniform approach to the rehabilitation field. Research question: How does four municipalities in North Trøndelag plan and organize their rehabilitation services? Are organizational placement of rehabilitation services and type of plan coherent factors? How is the rehabilitation service organized in sectors and what effect does that show on the professional orientation of the plan? What coherence is there between professionals` participation in the planning, and the specificity of the plan? Material and method: The study design is a qualitative analysis of four plan documents. The plans are of two different types, two overall health care plans, and two executive rehabilitation plans. Results: The two municipalities that have placed their rehabilitation services in a unit called Home care services, have an overall health care plan as the governing document for the rehabilitation field. The two municipalities that use the term Rehabilitation and/or Prevention in the name of the unit, have their own rehabilitation plan. The municipalities who organize rehabilitation in two different agencies have a wider professional orientation than the municipalities who gathers their rehabilitation services in one agency. The type of plan has an obvious significance for how overall or specific the goals and measures are described. Conclusion: The four municipalities have differences in plan types and professional orientation. To have an executive plan, visualization of rehabilitation high up in the organization, and dedicated spokespersons involved in decision-making processes can provide power to put rehabilitation on the agenda and ensure development of the field. An inter-agency organization of rehabilitation services seems to contribute to a broader understanding of rehabilitation than one-agency organization. An executive plan with specific goals and measures appears to be a more useful and integrative tool for rehabilitation professionals - rather than an overall plan with overall goals and measures.

Temaet for denne masteravhandlingen er hvordan lærere planlegger og gjennomfører uteskole gjennom hele året. Vår interesse for uteskole startet med vårt engasjement for virkelighetsnære, elevorienterte og lekpregede arbeidsmåter. Vi har gjennomført en kvalitativ studie, hvor vi har samlet inn data gjennom intervju, observasjon, dokumentinnsamling og en workshop. Ved hjelp av informasjon hentet fra forskningsdeltakere, med bred kunnskap om og erfaring i bruk av uteskole, besvarer vi problemstillingen: “Hvordan kan lærere planlegge og gjennomføre regelmessig uteskoleundervisning gjennom hele året?”. I tillegg skal vi besvare forskningsspørsmålene: “Hvilke aktiviteter bruker lærere i uteskoleundervisningen og hvilke tverrfaglige temaer passer til de ulike årstidene?” og “Hvordan strukturerer lærere uteskoleundervisningen, og hvordan knyttes den til undervisningen inne?”. Studiens funn viser at enkelte rammefaktorer er av betydning for lærernes planlegging og gjennomføring av uteskole. Gjennom tidlig planlegging, faste uteskoledager og ved å trekke elevene med inn i planleggingsprosessen, kan forholdene ligge til rette for elevmedvirkning og regelmessig gjennomføring av uteskole. Et samspill mellom klasseromsundervisning og undervisning utenfor klasserommet, kan gi en mer helhetlig opplæring og bedre kvalitet på uteskolen.

I denne rapporten har vi samlet og systematisert erfaringer med “småhus” som boligtilbud for personer med ruslidelser og psykiske lidelser (ROP-lidelser eller kombinasjonslidelser). Målsettingen har vært å finne og dele suksesshistorier om prosesser og løsninger slik at de kan spres og videreutvikles i andre kommuner. Samtidig har det vært en ambisjon å synliggjøre beboernes egne stemmer og erfaringer med småhusene. Datamaterialet består av en spørreundersøkelse som Husbanken sendte ut høsten 2019, og som ble besvart av 14 norske kommuner som har bygd småhus til dette formålet. Kommunenes svar på spørreundersøkelsen ble komplettert med intervjuer av ansatte i kommunene. Videre har vi intervjuet 14 småhusbeboere i 10 ulike kommuner. Beboernes egne stemmer formidles gjennom filmen “Herre i eget hus?” 102022683

Rapporten viser hvordan samordningen mellom plan- og bygningsloven og sektorlover om arealbruk er regulert og hva tilgjengelig faglitteratur sier om hvordan samordningen fungerer i praksis. Vi viser også hvordan samordningsutfordringer er løst i svensk og sveitsisk rett. Det norske koblingssystemet framstår som uoversiktlig og uhensiktsmessig. Dette leder til forslag til praksisendringer, men også til anbefaling om en felles koblingsmodell i regelverket.

Nasjonale signaler til kommunal planlegging fokuserer på fortetting i knutepunkt med etterfølgende høye salgspriser på nye boliger. Vi undersøker kunnskapsgrunnlaget som brukes i fem regionale vekstsentre knyttet til hva slags boliger og hvor mye som skal bygges i ulike deler av kommunene.

Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ved OsloMet – storbyuniversitetet har, i samarbeid med arkitektkontoret Kåmmån, Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR, OsloMet) og Norsk instiutt for kulturminneforskning (NIKU), og med rådgivning fra alt.arkitektur, gjennomført en kartlegging av norske kommuner og fylkeskommuners arbeid med arkitektonisk kvalitet gjennom planlegging. Arbeidet er gjort på oppdrag for Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) ved Planavdelingen (oppdragsgiver). Bakgrunnen for konsulentoppdraget var at oppdragsgiver ønsket å kartlegge kommunenes behov for kompetanse og verktøy for å sikre god arkitektur i planleggingen. Videre ønsket KMD anbefalinger om hvilke tiltak og virkemidler statlige planmyndigheter, regionale myndigheter og andre sentrale aktører kan bidra med for å øke kommunenes planog arkitekturkompetanse. Dette for å legge best mulig til rette for å sikre kvalitet i de bygde omgivelsene. Våre diskusjoner og anbefalinger er hovedsakelig basert på dybdeintervjuer, en nettbasert spørreundersøkelse og studier av dokumenter. Analysen identifiserer hvordan ulike kommuner og fylkeskommuner jobber med arkitektonisk kvalitet gjennom planlegging. Vi belyser utfordringer og betingelser for dette arbeidet, og kommer med en rekke anbefalinger. Rapporten gir slik et kunnskapsgrunnlag for lokale, regionale og nasjonale myndigheters arbeid med å sikre arkitektonisk kvalitet gjennom planlegging. Oppdragsgiver: Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD)

Rapporten diskuterer uformelle arealplaner, og vurdere tiltak (inkludert endring i regelverk) som gir bedre strategiske rammer for styring av arealutvikling på områdenivå.

Denne masteroppgaven undersøker holdninger, barrierer og løsninger for en bedre medvirkningsprosess for vindkraftprosjekter i samiske reindriftsområder. Teorier om samstyring, deltakelse og maktdynamikk er i fokus i denne studien. I Norge har samer spesielle juridiske rettigheter som blant annet innebærer at reindrifta skal konsulteres i planprosesser som kan påvirke deres kulturelle, økologiske eller økonomiske bærekraft. Derfor er det interessant å se i hvilken grad reindrifta oppfatter medvirkningsprosessen i vindkraftprosjekter som legitim, effektiv og rettferdig. Masteroppgaven er basert på en casestudie i Finnmark fylke (nå en del av Troms og Finnmark fylke) hvor det har vært flere vindkraftsøknader i reindriftas beiteområder. I casestudien sammenfatter jeg forskjellige vindkraftprosesser og diskuterer hovedtrekkene i prosessene, samt hvordan likheter og forskjeller i medvirkningen preges av konteksten til prosjektet. De empiriske dataene er basert på 12 intervjuer med forskjellige interessenter, deltakerobservasjoner (praksis i reindrifta i et par uker, vår og høst 2019), observasjon på høringsmøte og andre møter. De empiriske kildene inkluderer også dokumenter og forskningslitteratur. Casestudien peker på typiske hindre for medvirkning. Ulike rasjonaliteter mellom vindkraftselskapene og de samiske reindriftsutøverne er til hinder for gode medvirkningsprosesser hvis ikke begge rasjonalitetene blir legitimert i tilstrekkelig grad. De ulike rasjonelle forståelsene fører til en konflikt i produksjonen av kunnskap i konsekvensutredningen, fordi det er vindkraftselskapene som er ansvarlig for å kjøpe kunnskapen innenfor de rammene som er satt av lovverket. Studien viser også at tid, geografi og kunnskap om prosessgangen til vindkraftprosessen setter de samiske reindriftsutøverne i en asymmetrisk posisjon i medvirkningsprosessen med vindkraftselskapet. En av løsningene for en bedre medvirkningsprosess kan være å rette søkelyset på de ulike rasjonelle forståelsene, og gi mer rom for den samiske reindriftens rasjonaliteter i produksjonen av kunnskap. For å få til en rettferdig kunnskapsproduksjon er det et behov for ekstra ressurser i form av konsulenttjenester eller rådgivere, som kan delta i kunnskapsproduksjonen på vegne av reindrifta. Det bør i tillegg eksistere et solid offentlig kunnskapsgrunnlag om den kulturelle, økonomiske og økologiske bærekraften i reindriften, der fokuset på den kulturelle bærekraften bør vektlegges i større grad. Dette kan bidra til at man unngår de mest konfliktfylte arealinngrepene i samiske reindriftsområder. This master thesis investigates the opinions, obstacles, and solutions for a better participation process for wind power applications in Sami reindeer herders’ lands. Theories about governance structures, participation, and power dynamics are in the focus of this thesis. In Norway, Sami people have special legal rights to be consulted in the planning processes that might affect their ability to have a cultural, ecological, or economically sustainable reindeer herding. Therefore, it is interesting to see to what degree the reindeer herders perceive the participation process in wind power applications as legitimate, effective, and just. The master study is based on a case study in Finnmark County (now a part of Troms and Finnmark County) where there have been several wind power applications on reindeer herders land. In the case study, I am comparing different wind power processes to reveal similarities and differences in how the participation process is perceived in various cases. The empirical evidence is based on 12 interviews with different stakeholders, participant observations (following the spring migration of reindeer heard over some weeks), being an observer at legal hearings, and other meetings. The empirical sources also include documents and research literature. The case study points out some main obstacles when it comes to contested rationalities between the wind power companies and the Sami reindeer herders. The contested rationalities lead to a conflict in the production of knowledge in the environmental impact assessment because it is the wind power companies that buy the knowledge that is defined by the legal regulations. The study also shows that time, geography, and procedural knowledge about the planning process put the Sami reindeer herders in an asymmetrical position in the participation process. One of the solutions for a better participation process could be to focus more on the contested rationalities and give more room for the Sami reindeer herders rationalities in the production of knowledge. To do that there is a need for extra resources in forms of consultants or advisors, that could participate in the knowledge production on behalf of the reindeer herders. First and foremost, there should be a solid knowledge base on the cultural, economic, and ecological sustainability in the reindeer herding, with more emphasis on cultural sustainability. This might lead to avoiding the most conflicting land disturbance in Sami reindeer herders’ lands. Masteroppgave i geografi GEO350 MASV-PHYG MASV-MEHA MPGEOGR MASV-GEOG

Kommunale omstillingsordninger er ikke lenger en krisehåndtering, men en ordinær ordning organisert gjennom fylkeskommunen. Innovasjon Norge er regjeringens instrument hos kommuner med godkjent omstillingsstatus, og per 2020 følger Innovasjon Norge 16 omstillingskommuner. Andøy kommune er én av disse. Hovedmålet for en omstillingsprosess er å sikre en god næringsstruktur og robuste samfunn. Det er dermed litt uklart hvor planlegging hører hjemme i denne prosessen, og hva slags rolle en planlegger besitter i en slik prosess. Det var dette oppgaven var ute etter å besvare. For å finne ut av hvilke roller en planlegger kan besitte under en omstillingsprosess ble det foretatt intervju av nøkkelpersoner innenfor planlegging i Andøy kommune, som var oppgavens caseområde. Oppgaven er også basert på en innholdsanalyse hvor det er brukt relevante plandokumenter, søknader og artikler for å finne empiri som underbygget problemstillingen og bidro til å skape et bilde av hva en omstillingsprosess betyr for et samfunn og for planlegging Teorikapittelet ga oppgaven et grunnlag basert på̊ ulike planleggerroller fra 1960-tallet til dagens samfunn. Oppgaven har koblet de ulike rollene en planlegger kan besitte opp mot større planteorier som instrumentell planlegging, inkrementell planlegging og kommunikativ planlegging. Dette teorigrunnlaget ble dermed basen for å se på planleggerens rolle i Andøy kommune. Kommunen er nå̊ midtveis i sin omstillingsprosess, og det var dette utgangspunktet oppgaven hadde for å se hva slags rolle planleggeren besitter. Andøy kommune har et tydelig skille mellom areal- og samfunnsplanlegging. Innad i organisasjonen viser dette seg som samfunnsutvikling på̊ Samskap og arealplanlegging på̊ teknisk avdeling. Før omstillingsarbeidet var det en laber planvirksomhet i kommunen. Det skjedde altså et skifte i planaktiviteten etter godkjent omstillingsstatus. De ulike rollene en planlegger besitter i en omstillingsprosess er ikke ulike de rollene en planlegger kan besitte i hvilken som helst annen kommune, men for at omstillingsprosessen ikke skal stoppe opp har disse rollene vist seg å være svært sentrale. Planlegging som et bakteppe viser seg å spille en viktig rolle i en omstillingsprosess som i utgangspunktet ønsker å styrke kommunens næringsstruktur. The municipal transition process is no longer a refered to as a crisis management, but an ordinary scheme organized through the county council. Innovation Norway is the government's instrument regarding municipalities with approved transition status. As of 2020 Innovation Norway follows 16 transition municipalities, Andøy municipality is one of them. The main goal of a municipal transition process is to ensure a good business structure and robust society. It is thus a bit unclear what role a planner plays in such a process. The role of the planner in a municipal transition process is the main focus of this thesis. In order to find out what roles a planner can hold during a municipal transition process, interviews were conducted with key persons within the planning unit in Andøy municipality, which is the municipality chosen as a case study in this thesis. The thesis also looks at relevant plan documents, applications and articles to find empirical evidence that supported the thesis. Instrumental planning, incremental planning and communicative planning were chosen as the main theories to support the thesis. The theory chapter also presents different planner roles from the 1960s up to today's society. The theory chapter and the methodical choices are the basis for looking at the planner's role in Andøy municipality. Andøy is now in the middle of the municipal transition process. Andøy municipality has a clear distinction between spatial planning and societal planning. Within the municipality, Samskap leads the work on societal planning whereas teknisk avdeling is in charge of the spatial planning. Prior to the transition process, there was a poor planning activity in the municipality. Thus, there was a shift in the plan activity after approved transition status. The different roles a planner has in a municipal transition process are not different from the roles a planner can have in any other municipality, but in order for the transition process not to stop, these roles have proved to be very central. Planning as a backdrop proves to play an important role in a municipal transition process that initially seeks to strengthen the municipality's business structure. M-BYREG

Gjennom tre år på bachelorstudium i Planlegging og administrasjon er det ledelse som har fanget min interesse. Samtidig som jeg har bakgrunn innenfor helsesektoren er jeg utdannet helsesekretær. Oppgaven baserer seg derfor på en kombinasjon av disse to fagområdene der turnusplanlegging og hvordan dette påvirker sykefraværet er i fokus. Problemstillingen er derfor: Hvordan påvirkes lederens beslutninger ved konstruering av turnus, og hvilken effekt har turnus på sykefraværet? For å kunne svare på problemstillingen blir det gjort en litteraturstudie som baserer på forskningsrapporter, artikler og faglitteratur. Formålet med oppgaven er å undersøke hva som ligger til grunn, samt er av betydning for en leders beslutning angående planleggingen av turnus. For ordensskyld blir det her fokusert på to turnustyper; ønsketurnus og tradisjonell turnus. Konstrueringen av turnus baserer seg på flere beslutninger gjennom lederen. Beslutningsteori og faktorene rundt blir forklart fortløpende gjennom oppgaven. Organisatoriske forhold, lover og avtaleverk, økonomi, sykefravær og lederen selv er noe av det som har innvirkning på lederens beslutning. Studie vil belyse hvordan en leder tar beslutningene rundt valg av hvilken type turnus avdelingen på et sykehus skal bruke og hvor vidt praksis og teori omgår hverandre.

Bakgrunnen for studien var å få økt kunnskap omkring en eventuell innføring av daglig fysisk aktivitet i grunnskolen. Hensikten var å studere hvordan lærere har erfart implementeringen av tiltak i skolen når de selv ikke har tatt del i utforming eller planlegging. School In Motion er en intervensjon utviklet utenfor skolen og som representerer et tiltak ansatte ikke har et umiddelbart eierforhold til. Det er lærernes erfaringer med noe som andre har bestemt skal inn i skolen som blir belyst i denne studien. Metoden som ble brukt var kvalitativ forskningsmetode. Data ble samlet inn gjennom semistrukturerte intervjuer av fire lærere som deltok i School In Motion skoleåret 2017-2018. Funnene i studien viser at lærerne fremhever flere av de samme forholdene ved implementeringen av School In Motion. Tydelig organisering, støttende ledelse, skolens rammebetingelser og nok lærerdekning med relevant kompetanse trekkes fram som forhold som gav næring til implementeringen. Tidsmangel, manglende lærerdekning og bruk av assistenter og vikarer uten relevant kompetanse er noen av forholdene som blir trukket fram som utfordrende for implementeringen. Lærerne uttrykker at kompetansen til de som skal planlegge og gjennomføre tiltak med fysisk aktivitet i skolen avhenger av hvilke komponenter (fysisk aktiv læring, fysak, ekstra kroppsøving, «Dont worry», «Be happy») som skal innføres i norsk skole. Lærerne i min studie uttrykker en dedikasjon til prosjektet og er lite kritiske til ulike utfordringer.

Alle fylker arbeider med en eller annen form for BATP, men ambisjonsnivået varierer. Noen fylker har et avgrenset fokus. Andre utarbeider regionale planer med et bredt fokus, der alle elementer – bolig, transport og areal – er med, og der en i tillegg forsøker å utvikle BATP i en regional kontekst. Regionale planleggere anser BATP å være et viktig felt i forhold til annen regional planlegging. Regionale BATP synes dessuten å legge overordnede føringer for kommunale planer.

Prosjektet undersøkte hvilken innflytelse regionale planer for vindkraft i konsesjonsprosessen og utarbeidelse av nasjonal ramme for vindkraft, samt lanserer forslag til institusjonell og lovmessig endringer som kan gi regionene større innvirkning.

Master's thesis in Structural engineering Denne studien tar for seg grunnarbeidene i byggeprosessen. Produksjonen i grunnarbeidsfasen foregår, i motsetning til byggefasene, under bakkenivå. Det gjerne for omfattende kostnads- og ressursmessig å kartlegge grunnforholdene på hele tomten. Det gjør at entreprenøren må vurdere om usikkerheten rundt grunnforholdene er akseptabel eller ikke, ut fra begrensede undersøkelser. Forutsetningene for grunn produksjonen legges i stor grad i utviklingsfasen av prosjektet. Ved å identifisere og løse potensielle problemstillinger tidlig kan man redusere antallet og omfanget av uforutsette hendelser i produksjonen. Likevel vil usikkerheten i denne fasen naturligvis alltid være betydelig større sammenlignet med byggefasen. Dagens byggeprosjekter innebærer korte byggetider samtidig som det stilles strengere krav. Samtlige fag hos entreprenøren må planlegge egen produksjon, gjerne basert på krevende kalkyler. Betongproduksjonen i byggeprosjekter er sekvensiell med lite rom for å forskyve fremdriften uten at det for omfattende følger får resten av prosjektet. Det viktigste for fremdriften i oppstarten av byggeprosjekter er at fagene «grunn» og «betong» holdes adskilt. Siden betongproduksjonen er så avgjørende for resten av prosjektet vil den typisk «henge» på grunn dersom de ikke klarer å opprettholde sin fremdrift. En parallell produksjon mellom grunn og betong gir en usunn produksjon hvor maskiner og mennesker jobber ugunstig tett sammen. Da er det lett for at konflikter oppstår, HMS blir dårligere og produksjonen blir mindre effektiv. Litteraturstudiet som er utført i denne oppgaven viser at det er skrevet lite om grunnarbeid. Det er i det hele tatt et stort behov for mer systematisert kunnskap om denne byggefasen. Grunnarbeid er et fag intet byggeprosjekt klarer seg uten. Per i dag er styringen av produksjonen i grunnfasen lite standardisert. Dermed løses produksjonsplanleggingen og utførelsen individuelt etter hvordan funksjonæren/e selv ønsker. Dette gjelder også hvorvidt aktiviteter brytes ned til mindre operasjoner med en gitt varighet. Dette medfører stor intern variasjon i avdelingen på hvordan man løser grunnfasen, som igjen kan skape uforutsigbarhet overfor påfølgende fag. Økt forutsigbarhet i grunnfasen er således viktig for å øke effektiviteten og redusere kostnader. Dette gjøres gjennom å få bedre kontroll på grunnforholdene for å kunne utarbeide optimale, men realistiske fremdriftsplaner.

Denne veilederen beskriver prosesser og metoder for fortetting og transformasjon med bykvalitet. Arbeidet har tatt utgangspunkt i seks eksempelområder fra bybåndet. Aktiv involvering av kommunene og de andre partene i bybåndssamarbeidet har vært en viktig del av prosjektet. Dette har gitt erfaringsutveksling og kompetanseutvikling underveis, og bidratt til å gjøre veilederen relevant. Selv om veilederen fokuserer på bybåndet, er anbefalingene også relevante for andre tettsteder i Akershus og Norge for øvrig. Veilederens målgrupper er offentlige og private planleggere, utbyggere og politikere.

Rapporten utforsker et av de mest utfordrende områdene innenfor folkehelse- og planleggingsfeltet, å redusere sosiale helseforskjeller gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven.

I denne oppgaven har jeg ønsket å rette søkelyset mot politikkutforming og maktstrukturer i by- og samferdselsprosjektet i Stakkevollvegen. Jeg har hatt et fokus på aktører som på ulike måter har koblet seg på prosessene som har vært avgjørende i beslutningene tilknyttet by- og samferdselsprosjektet. Det er særlig samhandlingen mellom aktørene og hvordan de har fått gjennomslag for sine interesser som har vært sentralt i oppgaven. Jeg har også drøftet hvorvidt samferdselsprosjektet gjør Stakkevollvegen om til en vekstmaskin, som penetrerer byutviklingsprosjektet. Sist, men ikke minst ønsket jeg å høre på lokalbefolkningens fortelling og drøfte hvilke konsekvenser prosjektene kan få for dem. Masteroppgaven viser at næringsaktører har mye makt til å påvirke politiske beslutninger. Ved å bringe inn ressurser i samhandlingen, får næringsaktørene ting gjort. Samferdselsprosjektet har vært behandlet som et separat prosjekt, med den følge at politikere ikke har sett prosjektet i sammenheng med byutviklingsprosjektet. Samferdselsprosjektet er drevet fram av nasjonale prosesser, der politikers ønske om vekst blir styrende. En omdreining i nasjonal transportplanlegging over mot belønningsordninger, bymiljøavtaler og byvekstavtaler gjør det enklere for politikere og legitimere vekstrasjonalitet, og utøve symbolpolitikk. Derfor argumenterer jeg for at samferdselsprosjektet penetrerer byutviklingsprosjektet og gjør Stakkevollvegen om til en vekstmaskin. Næringsaktørene og bilistene blir vinnere, mens lokalbefolkningen sitter igjen som tapere.

I Norge har staten tatt initiativ til å verne landområder. Bakgrunn for oppgaven er at det i nyere tid gis føringer om at disse områdene ikke bare skal vernes, men også brukes på en bærekraftig måte. Ønsket er å skape gode lokalsamfunn med økt sysselsetting og verdiskapning og med dette gagne lokalsamfunn og samtidig bidra til kunnskap om bruk og vern. Hensikten med studien var å undersøke hvordan Jondal nasjonalparklandsby statusen påvirker det naturbaserte reiselivet i Jondal og hvordan dette igjen påvirker bruk og vern av Folgefonna nasjonalpark. Man ville også se på hvordan denne statusen påvirker planlegging, organisering og forvaltning av nasjonalparklandsbyen og områdene rundt Folgefonna nasjonalpark. Oppgaven sentreres rundt følgende problemstilling: Hva betyr statusen Jondal nasjonalparklandsby for forvaltningen av naturbasert reiseliv i Jondal, og hvordan påvirker denne statusen styringen av bruk og vern, samt koordineringen av planlegging og forvaltning, innenfor og utenfor Folgefonna Nasjonalpark? Dette blir undersøkt gjennom en case studie av området Jondal nasjonalparklandsby ved å bruke semi-strukturerte intervju av sentrale nøkkelinformanter fra Jondalområdet. Funnene viser at Jondal Nasjonalparklandsby statusen har utgjort en forskjell og har vært verdiskapende. Det har skjedd en økonomisk verdiskapning ved stor tilførsel av midler og prosjekter. Ut fra et hierarkisk perspektiv viser statusen Jondal Nasjonalparklandsby seg å være et svakt virkemiddel da målorienteringen fra høyere hold ikke er like sterkt. Derimot vil man fra et samstyrings-perspektiv kunne argumentere for at nasjonalparklandbystatusen står sterkt fremdeles. Det konkluderes med at statusen Jondal nasjonalparklandsby følger trenden for desentralisering og integrering. Ved å opprette en status som Jondal nasjonalparklandsby strekker man randsonen langt, og dette fører til både verdiskapning lokalt og en bedre verneforvaltning. Det helhetlige produktet vil føles bedre for de som kommer for å drive med naturbasert reiseliv. Ildsjelene som driver med reiseliv i området har fått en boost av dette, som igjen har gitt positive ringvirkninger og muligheter. In Norway, the government has initiated the conservation and protection of land areas. The context for this thesis is that in recent years, there has been a development of guidelines for such areas, emphasizing not only the protection, but also the sustainable use of the areas. The aim is to create good communities with increased employment and value creation, thus benefiting the local communities and contributing to knowledge of usage and protection. The purpose of the study was examining how the status of “Jondal National Park Village” has affected the nature-based tourism in Jondal, and how this affects the usage and protection of Folgefonna National Park. It also analyzes how this status affects the planning, organization and management of the National Park Village and the areas surrounding Folgefonna National Park. The thesis questions: What does the status ”Jondal National Park Village” mean for the management of the nature-based tourism in Jondal? How does this status affect the navigation between usage and protection, as well as the coordination of planning and management within and outside of Folgefonna National Park? This is examined through a case study of the area Jondal National Park Village, using semi-structured interviews of key informants from the Jondal area. M-REIS

Rapporten synliggjør at fortetting og transformasjon i sentrumsnære bebygde områder ofte er krevende. Kommuner i sentrale byområder må håndtere en stor befolkningsvekst og samtidig følge opp nasjonale og regionale målsettinger som krever mer klimavennlig bruk av sine arealer og høyere utnyttelse i sentrumsnære områder. Rapportens hovedanbefaling til kommunene er at for å få til gode prosesser ved fortetting og transformasjon må kommunene ta en aktiv rolle i utviklingen. Dette går bl.a. på å gi klare overordnede føringer på hva kommunen vil med sine areal, at den er bevisst på hvilke roller den skal ta i ulike prosesser samt at den sørger for at den er rigget for å håndtere prosessene, både ved å sørge for gode politiske prosesser, men ikke minst når det gjelder organisering og kompetanse i administrasjonen.

Med forord av Elin Børrud, koordinator for "Tverrfaglig masterklasse 2019" I denne oppgaven er det blitt undersøkt hvordan Kristiansand kommune planlegger offentlige rom i Kvadraturen med tanke på familien som brukergruppe. Videre er det også undersøkt i hvilken grad kommunen lykkes i å programmere og utforme offentlige rom for denne brukergruppen og dens ulike sammensetning av aldersgrupper. Oppgaven er utført som en kvalitativ casestudie, med byrommet i Gyldenløves gate, og Aquaramaparken som utvalgte case. Gjennom litteraturstudie, redegjøres det for betydningen av sosial ekskludering og inviterende elementer i rommet, for å kunne planlegge gode offentlige rom for familien. Intervju og observasjon har videre bidratt med å belyse hvordan kommunen planlegger for å oppnå dette, og hvorvidt dette arbeidet har lykkes i caseområdene. Undersøkelsene viser at Kristiansand kommune ikke har en bevisst målsetning for å inkludere og invitere familien når offentlige rom i Kvadraturen planlegges. Derimot er det et sterkt fokus på å inkludere og invitere barn og unge i programmering og utforming av byrom, og med en holdning om at dette også fører til gode rom for foreldre. Byrommet i Gyldenløves gate inkluderer både yngre og eldre barn, ungdommer og foreldre. Lite tilrettelegging for barn fører imidlertid til at rommet i mindre grad inviterer familien. Aktivitetsområdet i Aquaramaparken har en inkluderende programmering for barn og unge, men i mindre grad for foreldre. Elementene i rommet er utformet for å aktivisere barn og unge gjennom ulike lekeapparater og et skateområde. Fremtidig planlegging av offentlige rom i Kvadraturen bør derfor ta mer hensyn til de ulike aldersgruppene i familien. Dette kan kommunen gjøre ved å for eksempel ha mer fokus på familier hvor barn og foreldre har behov for forskjellige aktiviteter. This thesis has investigated how the municipality of Kristiansand plans public spaces in the city centre, Kvadraturen, with regards to the family as a user group. Furthermore, it has also investigated to what extent the municipality succeeds in programming and designing public spaces for this user group and its variety of age groups. The thesis has been carried out as a qualitative case study, with the places in Gyldenløves gate, and the Aquarama Park as selected cases. Through literature, the importance of social exclusion and inviting elements in the space in order to be able to plan good public spaces for the family is explained. Interviews and observation have further helped to shed light on how the municipality plans to achieve this, and whether this work has been successful in the case places. The study shows that the municipality Kristiansand does not have a conscious goal to include and invite the family when planning public places in the city centre. On the other hand, there is a strong focus on including and inviting children and young people in the programming and design of urban spaces, with the idea that this also leads to good spaces for parents. The place in Gyldenløves gate is inclusive for both younger and older children, young people and parents. However, scarce facilitation for children means that the space is less inviting for the family. The activity area of the Aquarama Park has inclusive programming for children and young people, but to a lesser extent for parents. The elements of the space are designed to activate children and young people through various play equipment and a roller-skating area. Future planning of public spaces in the Square should therefore pay more attention to the different age groups in the family. The municipality can do this by, for example, focusing more on families where children and parents need different activities. M-BYREG

Master's thesis in Risk management and societal safety Denne oppgaven har til hensikt å undersøke hvordan scenario brukes i risiko- og sårbarhetsanalyse for fylket (fylkesROS) med et planleggingsperspektiv. Under åpningstalen av Samfunnssikkerhetskonferansen 2019 viste samfunnssikkerhetsministeren til at scenarioer utviklet av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) bidrar til kunnskap om dagsaktuelle risikoer og trender. I Veileder for FylkesROS (2016) anbefaler DSB at også fylkesmenn bruker scenario i fylkesROS. Vi har i den anledning valgt å gjennomføre en casestudie av bruk av scenario i fylkesROS, med Fylkesmannen i Rogaland som caseenhet. Oppgavens datagrunnlag baseres på kvalitativ dokumentanalyse og kvalitative intervjuer med informanter som deltok i arbeidet med scenario i FylkesROS for Rogaland 2018–2021. Målet med studien er å bidra med forskningsbasert kunnskap om bruk av scenario på regionalt nivå ved å undersøke hvilken betydning DSBs anbefaling har for fylkesmannens samfunnssikkerhetsarbeid og hvordan fylkesmannen bruker scenario i fylkesROS. Risikoanalyser benyttes for å uttrykke risiko. En grunnleggende utfordring ved risikoanalyser er å håndtere dyp usikkerhet knyttet til hvorvidt hendelser vil inntreffe og konsekvenser av disse hendelsene. I slike tilfeller kan scenario være et hensiktsmessig analyseverktøy. Bruk av scenario i risikoanalyser omhandler å kartlegge mulige fremtidige hendelser og er en fremtidsrettet aktivitet som inngår i samfunnsplanleggingen. Vi vil dermed undersøke hvordan Fylkesmannen i Rogaland bruker scenario i fylkesROS i lys av ulike planleggingsperspektiver. Oppgaven tar utgangspunkt i fire planleggingsteorier: instrumentell planlegging (Banfield, 1959), inkrementell planlegging (Lindblom, 1959), sosial læring (Friedmann, 1987) og kommunikativ planlegging (Habermas, 1984; Innes, 1998). Videre vil vi benytte Christensens (1985) planleggingssituasjoner for å vurdere hvorvidt arbeidet med scenario i fylkesROS preges av usikkerhet. Disse teoriene brukes for å belyse hvordan fylkesmannen bruker scenario i fylkesROS. Resultatene viser at Fylkesmannen i Rogaland bruker scenario i fylkesROS for å imøtekomme DSBs retningslinjer. Det indikerer planleggingsaktivitet ovenfra og ned, og dermed instrumentell planlegging. Det er imidlertid forbundet usikkerhet med hvordan og hvorfor scenario skal brukes. Utarbeidelsen av scenario preges av kommunikativ rasjonalitet og informantene beskriver arbeidet med scenario i fylkesROS som lærerikt. Et sentralt funn er at arbeidet med scenario både har bidratt til kunnskap om ukjente farer og om andre aktørers utfordringer og ressurser i samfunnssikkerhetsarbeidet i fylket. Videre oppfatter vi at bruk av scenario bidrar til økt og variert involvering av aktører i arbeidet med fylkesROS, og kan ut fra vår oppfatning øke fylkesROS sitt potensial som felles planleggingsgrunnlag.

Rapporten belyser noen sentrale egenskaper ved samfunnsutviklingen, bærekraftdimensjoner, utfordringer og muligheter i Viken og delregionene i området. Rapporten inngår som deler av kunnskapsgrunnlaget for nye Viken fylkes-kommune og arbeidet med regional planstrategi som skal vedtas i fylkestinget i løpet av 2020.

Fra og med Kommuneplanen av 2006 har Bergen gjennomført en dreining i sin arealpolitikk, fra byspredning mot knutepunktfortetting. Den nylig inngåtte Byvekstavtalen mellom Bergen kommune og staten bekrefter at stat og kommune har sammenfallende og gjensidig forpliktende visjoner når det gjelder arealbruk og strategiske offentlige investeringer. Prosjektet «Fra plan til realisering» har som formål å finne ut om virkemidlene til gjennomføring er gode og tilstrekkelige. Prosjektet er finansiert av KMD og gjennomføres i regi av Bergen kommune. Bergen kommune har engasjert flere forskningsmiljøer for å bidra med underlagsnotater. Notatet om Paradis tar et dypdykk inn i ett fortettingsområde. Notatets ambisjon er å få fram de mange utfordringer som fortetting i praksis byr på for aktørene i området - det vil si grunneiere, næringsdrivende og andre brukere.

Rapporten belyser hvordan hensynet til barn og unge ivaretas i planlegging etter plan- og bygningsloven (2008), basert på empiriske studier av kommuner og fylkesmannsembeter.

Klimaet endrer seg og vi får mer og mer regn. Kombinert med en tettere bebyggelse i Oslo kan overvann skape store problemer i fremtiden. Oslo legger derfor opp til strategier om at alt overvann skal håndteres åpent og lokalt i stedet for den tradisjonelle metoden med påkobling til det offentlige ledningsnettet. Dette er omfattende planer som legger opp til at byen skal bli bedre rustet for ekstremregn. Samtidig gjennomføres reguleringsplaner vanligvis av private utbyggere, og det er dermed ikke kommunen som faktisk skal gjennomføre tiltakene. Oppgaven ser derfor på hvordan kommunen krever dette utført gjennom byggesaksbehandlingen, hvilke krav som stilles og hvordan de ønsker det utført. Dette inkluderer og hvordan samarbeidet foregår både tverretatlig og mellom kommunen og private aktører. For å finne ut av det er det gjennomført en dokumentanalyse av alle kommunens dokumenter som stiller krav om overvann. Innholdet i disse blir supplert av intervjuer med de viktigste aktørene på feltet, både innen kommunen og med private selskaper. Det er fra disse intervjuene at jeg får den viktigste informasjonen til å svare på problemstillingene. Funnene mine forteller om en stadig utvikling på fagfeltet, men at kommunens strategier i stor grad ikke følges slik som beskrevet i dokumentene. Dette er blant annet på grunn av de absolutte verdiene og kravene som kommunen legger opp til, ikke er de samme som etatene arbeider etter. Dette er grunnet at strategiene legger opp til praktisk talt umulige krav. Det er og tegn til problemer i samarbeidet både tverretatlig og mellom kommunen og de prosjekterende. Dette forbedres samtidig Jeg ser på det grunnleggende rammeverkene Sustainable Urban Water Management og urban resiliens, samt hvilke barrierer som anerkjennes internasjonalt. Sett opp mot funnene mine kan det tydes at overvannshåndteringen er på riktig vei, men at vi enda har mye igjen. Jeg ser og på ulike planleggingsteorier og hvordan disse kan bidra mot å forbedre overvannshåndteringen. As the climate changes, we experience consequences in different forms, such as an increased amount of rain. With Oslo city’s rapid growth, the urban areas grow denser. Together, the densification and increased amount of rain is a potential catastrophe. To lever this, the municipality of Oslo has created strategies to be proactive in its storm water management. This consists mainly of handling the storm water in open solutions. As the development plans in Norway are mainly initiated by private operators, their goal often differs from that of the municipality. This thesis therefore aims to looks at how the strategies are being implemented when developing new housing areas. This also includes how the municipality is cooperating internally and externally with the developers. For this study, a document analysis was necessary to see how the municipality is communicating its strategies. This is supplemented by interviews with the different participants in the planning process, both private and public. These interviews are the source of my most important findings. The findings show a continuous improvement within the field, but the strategies are not being enforced fully. This is mainly because of how the strategies sets impossible demands, and therefore cannot be taken literally. I also find tendencies of issues in communication, both within the municipality, and with the private stakeholders. I use the frameworks of Sustainable Urban Water Management and Urban resilience to evaluate the current storm water management in Oslo. I also use different planning theories to suggest how the storm water management in Oslo can be improved. M-BYREG

I denne masteroppgaven studerer jeg kommunens styringsrolle i arealplanleggingsprosesser i én regionby i Osloregionen: Ski. Regionbyen Ski opplever i dag stor utvikling som følge av både befolkningsvekst og den statlige utbyggingen av Follobanen, som vil halvere reisetiden inn til Oslo. For å sikre at utviklingen i Osloregionen skjer på en helhetlig og god måte, har det blitt utviklet en Regional plan for areal og transport i Oslo og Akershus som har klare regionale strategier for hvordan man skal nå målet om en konkurransedyktig og bærekraftig flerkjernet Osloregion. I denne planen har Ski en viktig rolle som en av regionbyene som skal vokse i tiden fremover. Ved bruk av kvalitative intervjuer og teorier knyttet til skala og styring i planlegging, undersøker jeg i denne oppgaven hvordan kommunens styringsrolle i arealplanlegging i Ski påvirkes av overordnede regionale føringer og lokale private aktører som utbyggere og sivilsamfunn. Samtidig som nye regionale føringer kan føre til en styrket offentlig styring, er også Ski, i likhet med andre kommuner, preget av en utbyggerinitiert planlegging. Det vil si at markedsaktører, og spesielt da private utbyggere, har fått en viktig posisjon i lokal arealplanlegging. I dag preges Ski kommune dermed av en hybrid planlegging som både er belaget på en hierarkisk, markedsorientert og nettverksorientert styringslogikk. I oppgaven viser jeg til at dette har stor innvirkning på Ski kommunes styringsrolle i egen planlegging. Hvor kommunen fortsatt er arealmyndighet, men rammene for arealplanleggingen er delvis blitt oppskalert til det regionale nivået. I tillegg er produksjonen av planforslag i detaljreguleringer, og i noen tilfeller også i områdereguleringer, samt selve utbyggingen av prosjekter, tillagt kommersielle entreprenører. Ski kommune operer av den grunn i en ny styringskonfigurasjon, eller skala-ordning, som er preget av nyliberale prosesser og ny-rasjonelle tendenser, der kommunen gradvis får mindre innflytelse over egen arealplanlegging. Dette kan gå utover kommunens mulighet til å oppnå egne mål, og å forankre arealplanleggingen i lokalbefolkningens ønsker.

Bakgrunn: WHO dannet i 2010 et globalt nettverk av aldersvennlige byer og samfunn. Oslo var den første byen i Norge som fikk medlemskap i nettverket i 2014 og opprettet pilotprosjektet «alders- og demensvennlig bydel» året etter. Pilotprosjektet varte fra 2015 til 2017 og bestod av diverse aldersvennlige tiltak som ble gjennomført og testet i Nordre Aker bydel under prosjektperioden. Vellykkede tiltak skal overføres til de andre bydelene i Oslo kommune. Formål: Avhandlingen etablerer en oversikt på temaet aldersvennlige samfunn og ser på hvordan ulike tiltak knyttet til dette virker i praksis. Utgangspunktet for avhandlingen er pilotprosjektet «alders- og demensvennlig bydel» i Nordre Aker, og avhandlingen svarer på hvilke virkninger pilotprosjektet har hatt. Dette blir videre konkretisert ved å svare på hva Nordre Aker bydel har oppnådd med pilotprosjektet, om tiltakene i pilotprosjektet har vært vellykkede, og på hvilken måte pilotprosjektet har overføringsverdi til de andre bydelene i Oslo kommune. Metode: Det har blitt brukt tre ulike metoder i avhandlingen. Skrivebordsundersøkelse har blitt gjennomført av akademisk litteratur, empiriske studier og politiske dokumenter knyttet til pilotprosjektet. Videre har dybdeintervju blitt foretatt av fagpersoner og eldre. Det har også blitt gjennomført noen observasjoner. Hovedfunn: Nordre Aker bydel har oppnådd å gjennomføre et pilotprosjekt knyttet til aldersvennlig by. Videre har bydelen også til en viss grad oppnådd å bedre livskvaliteten blant de eldre ved å minske barrierer knyttet til mobilitet og møteplasser. I sluttrapporten står det at tiltakene iverksatt har vært vellykkede. Det viser seg derimot at pilotprosjektet har hatt en utfordring med informasjonsspredning ut til de eldre, som gjør det vanskelig å si hvor vellykkede de spesifikke tiltakene har vært. Basert på intervjuresultat har kun tre av de elleve undersøkte tiltakene virket for de eldre etter intensjonen: de rosa bussene, rullatorløpet og hobby- og interessebaserte aktivitetstilbud på dagsentrene. Resten av de undersøkte tiltakene ser ikke ut til å ha hatt noen som helst påvirkning på målgruppen eldre. I sluttrapporten «alders- og demensvennlig bydel» er det beskrevet at vellykkede tiltak skal overføres til andre bydeler i Oslo. Siden et fåtall av de undersøkte tiltakene kan betegnes som vellykkede, er det viktig med en helhetlig evaluering for å konkludere om flere tiltak skal overføres. Pilotprosjektet har flere andre erfaringer som kan vektlegges i en overføring. Dette gjelder spesielt i forhold til områder som kommunen må jobbe mer med, eller hatt vanskeligheter med å gjennomføre. I denne avhandlingen vurderes kommunikasjon innad i kommunen, informasjonsspredning ut til eldre og eldres medvirkning som forbedringstema. Background: In 2010, WHO (The World Health Organization) created a global network of age friendly cities and communities. Oslo was the first Norwegian city to be granted a membership in this network in 2014 and in the subsequent year, Oslo started a pilot project: “age- and dementia-friendly district” (alders- og demensvennlig bydel in Norwegian). The pilot project lasted from 2015 to 2017 and was made up by a set of age-friendly measures that where set in motion and tested in the district of Nordre Aker. Purpose: This dissertation establishes an overview of the topic of age friendly communities and show how different measures have worked in practice. This thesis answers how the pilot project “age- and dementia-friendly district” has affected the district of Nordre Aker in Oslo. This is realized by answering; what Nordre Aker has accomplished with the project, whether the measures implemented where successful, and in what way the project has values that could be transferred to the city at large. Method: Three different methods were used in this dissertation: Document examination of academic literature, empirical studies and political documents tied to the pilot project. In-depth interviews with resident elders and subject experts. And some direct observations were made. Findings: The district of Nordre Aker in Oslo has completed a pilot project to make the city more age-friendly. The district has to some degree been successful in bettering the life-quality of elders by lowering barriers to their mobility and access to public spaces. In their final report on the project, the district claims that the measures they implemented where successful. However, investigations show that information delivery to the elders has been challenging, which makes for a difficult evaluation of just how successful each of the measures has been in practice. Based on interviews, only three of the eleven measures examined in this thesis had their intended effect on elders in the city: The pink buses, the rollator race, and the hobby and interest activities at the day centers. The rest of the measures do not seem to have had any effect on their target audience. In the final report “age- and dementia-friendly district” the writers state that successful measures are to be transferred to the rest of the city. It is important to note that since so few of the selected measures can be shown to have been successful, the city of Oslo should make a proper and complete evaluation in order to find out which measures are valuable for the city as a whole. Additionally, the pilot project has revealed several issues that the city as a whole needs to work on: Mainly internal communication, communication out to the elderly and elderly contributions as discussed further in this thesis. M-BYREG

Målet med denne studien er å vise hvordan kommuner kan tilrettelegge for at personer med utviklingshemming skal kunne eie egen bolig ved bruk av økonomiske virkemidler uten at dette blir dyrere for kommunen enn å tilby utleieboliger. Studien tar for seg ulike modeller og erfaringer fra noen boligprosjekter / kommuner som viser at kommunene kan utnytte tilgjengelige boligøkonomiske virkemidler på en slik måte at det vil være en vinn-vinnsituasjon både for kommunen og for målgruppen som kan eie egen bolig.

I nordområdepolitikken har satsingen på skipsfart, næringsutvikling og naturressurser stått sentralt. Havet er bindeleddet mellom maritime aktiviteter og samarbeid på tvers av landegrensene. Utviklingen av sjønære havneområder blir viktig i denne sammenhengen. Kirkenes har naturlige forutsetninger med sine isfrie dypvannshavner, og sin nærhet til Russland og Finland. I en konkurranse mellom mange havnebyer står Norge overfor viktige valg i nord. I denne oppgaven fokuserer jeg på planleggingen av ny stamnetthavn i Sør-Varanger kommune. Oppgaven er en casestudie kombinert med dokument -og intervjuanalyse som tar for seg havneutviklingens løp i Sør-Varanger kommune i tidsrommet fra 1998 - 2017. I kapittel 2 gjør jeg rede for skipsfart, industri og Kirkenes i et historisk perspektiv. I tillegg ser jeg på havneplanleggingens rammer. I kapittel 3 presenteres det teoretiske perspektivet som brukes videre i analysen. I kapittel 4 begrunner jeg mine metodiske valg basert på et kvalitativt forskningsopplegg. I kapittel 5 belyser jeg de planprosesser i Sør-Varanger som har vært gjennomført for å realisere en ny stamnetthavn. I kapittel 6 analyserer jeg mine funn i datainnsamlingen opp mot perspektiver fra teori og litteraturstudiet.

The main objective of this thesis is to produce knowledge about visualizations and its significance in detailed zoning plans. This knowledge could be an important basis for specifying how visualizations can be used in the future. With a growing use of visualization in spatial planning it is interesting to understand how it affects the process. To understand this the thesis will examine the case Portalen in Lillestrøm and how visualizations have been used in the municipality process. The methodological approach for the analysis is a critical discourse analysis of Fairclough presented by Jorgensen in 2002. This model contains three elements where an event, in this analysis is visualizations, the element that encircles it is discourse practice, and the outermost element is social practice. Sheppard’s technique for evaluation of visual simulation from 1989 is used for the analyzes of visualizations. For the discourse practice the analyzes are based on Stuart Hall’s model of decoding/encoding. This model makes it possible to map out how the actors acess and understand information. Further the discourse practice is explained in the terms of Fiskaa’s model for communication in spatial planning processes. In the end the assignment is looking into the analyzes of social practice; how has the project changed based on the discourse with the visualizations. To gather information the assignment is based on eight interviews, review of 27 official documents from the municipality and 100 articles published in the local newspaper. The results imply that the actors have different frameworks of knowledge about the planning process as well as different infrastructures to produce visualizations and different relations to the production. This mismatch produces an imbalance between the actors that can lead to a power shift. The review of the process shows that the project changed, however the significance of the visualizations is not established. With more or different visualizations that better reflected the discourses earlier in the process, the project could have changed to a further degree. The findings can imply that there is an unused potential in visualization as a tool for spatial planning. This potential may be made available by clearer expectations and framework for the visualizations’ role in the planning process. Hensikten med oppgaven er å skape kunnskap om visualiseringenes betydning i planprosess og dermed et grunnlag for å spesifisere hvordan de kan benyttes i framtiden. Visualiseringer blir vanligere og mer kompliserte ved detaljreguleringsplan de siste årene. I denne utviklingen er det interessant å se på hvordan visualiseringene påvirker en detaljreguleringsplanprosess. Ved hjelp av et referanseprosjekt, Portalen i Lillestrøm, går oppgaven i dybden på hvordan visualiseringene har vært tilstede gjennom den kommunale prosessen. Det metodiske rammeverket for analysen er en kritisk diskursanalyse av Fairclough presenter av Jørgensen (2002). Metoden består av en modell med en hendelse i sentrum, som i analysen er visualiseringer, utenfor er diskurspraksis, og deretter sosial praksis. For å skape en metodisk tilnærming til hver enkel av disse delene er de benyttet andre teoretikere. For analysen av visualiseringer benytter oppgaven Sheppard, en evalueringsteknikk for planvisualiseringer fra 1989. Gjennomgangen av diskurspraksis blir gjennomført med Stuart Hall sin modell for koding/dekoding. Denne modellen gir muligheten til å gå i dybden på aktørene og hvordan informasjon forflytter seg og oppfattes. Dette benyttes for å forklare hvordan kommunikasjonen faktisk foregår i lys av Fiskaa sin modell for kommunikasjon i planprosesser. Til slutt benyttes dette for å si hvordan den sosiale praksisen har endret seg. Altså hvordan diskursene er presentert gjennom lokale debatter med visualiseringer og hvordan dette kan ha påvirket prosjektet. Informasjonen til å gjennomføre analysene er innhentet ved hjelp av 8 intervjuer, gjennomgang av sakspapirene og medieoppslag. Resultatene viser at det var ulikt hvilken kunnskap aktørene hadde til prosessen samtidig som infrastrukturene til å produsere visualiseringer var ulik og relasjonen til produksjon av visualiseringene var forskjellig. Ujevnhetene skaper en skjevhet i selve prosessen, som kan føre til en maktforskyvning. Uavhengig av dette har det blitt endringer av prosjektet, men det er ikke sikkert at disse er på bakgrunn av visualiseringene. Det er heller slik at det har oppstått debatter i ettertid som kunne endret prosjektet hvis de var visualisert. Funnene fra oppgaven tyder på at det er et ubrukt potensial i visualiseringer som planverktøy. Dette potensiale kan kanskje utløses hvis man skaper tydeligere forventinger og rammer til visualiseringenes rolle i prosessen. M-BYREG

Avhandlingen handler om utfordringer og potensialer knyttet til involvering av sivilsamfunnet i reguleringsplanprosesser – det mange tenker på som ‘medvirkning’. Normativ planteori har lenge vektlagt at fysisk planlegging bør forankres hos dem som blir berørte av endringene, men idealer og realiteter kan sprike – idealer må ofte vike. Fysisk planlegging skjer i et spenningsfelt hvor mange hensyn skal ivaretas, og hvor eiendomsutviklere, kommunal planadministrasjon, sektormyndigheter og politikere er hovedaktører. Avhandlingen spør hvordan vi kan forstå sivilsamfunnets rolle og bidrag i reguleringsplanlegging: Hvilke muligheter gis innbyggerne til å ha en stemme i disse prosessene, og i hvilken grad blir de hørt? Hvorfor er deres rolle viktig? Avhandlingen bruker og utvikler tre teoretiske fundament for å belyse disse spørsmålene; diskursperspektiver, demokratiteori og godeteori. Målet er å bidra til en bedre faglig samtale om hvorfor og hvordan sivilsamfunnet bør gis tilstrekkelig plass i arealbeslutninger. Hvilke perspektiver og begreper vi bruker blir derfor viktig. Fordi ‘medvirkning’ er et begrep som forstås ulikt av aktørene på feltet, blir det ikke brukt i avhandlingen. I stedet brukes involvering av og innflytelse for sivilsamfunnet (naboer, organisasjoner, lokalsamfunn), hvor ‘involvering’ kan favne fra annonsering til samarbeid mens ‘innflytelse’ innebærer gjennomslag for argumenter eller ståsted. Avhandlingen tar utgangspunkt i at foreliggende empirisk forskning viser at det er gode rutiner for informering av sivilsamfunnet i planprosesser, men at de i liten grad har innflytelse. Dette bildet bekreftes av de empiriske studiene som ligger til grunn for avhandlingen. Avhandlingen utforsker og utdyper forholdet mellom planlegging, diskurser, demokratiteori og demokratisk legitimitet. Analyser av hvilke diskurser som blir toneangivende i reelle planprosesser gir en dypere forståelse av hvorfor noen argumenter vinner frem mens stemmer fra sivilsamfunnet ikke får gjennomslag. Planlegging skal være demokratisk, men vi kan ha ulike bilder av hva det innebærer i praksis. Innen demokratiteori er det en iøynefallende motsats mellom to demokratitradisjoner i synet på sivilsamfunnets rolle i demokratiske beslutninger; som velgere eller som medborgere som søker etter allmennviljen. I kjølvannet av disse eksisterer i dag flere ulike demokratiperspektiver side om side blant aktørene på feltet. Avhandlingen knytter de ulike demokratiteoriene til norsk planlovverk, og diskutere hva disse innebærer for involvering og innflytelse for sivilsamfunnet. Dette gir grunnlag for å synliggjøre planprosessers politiske natur, tematisere ulike virkelighetsforståelser og diskutere i hvilken utstrekning faktiske planprosesser er demokratisk legitime. Avhandlingen belyser også hvordan sivilsamfunnet har mobilisert og hvordan deres innspill er møtt og ivaretatt. Gjennom de empiriske analysene ble det stadig klarere at feltet mangler begreper og en typologi som kan synliggjøre hvilke fysiske og arealbruksmessige kvaliteter som sivilsamfunnet står i en særstilling til å bringe inn i planprosessene (dvs. resultatet). Avhandlingen tar utgangspunkt i økonomisk godeteori og videreutvikler en kvalitetstypologi som kan brukes til analyser av arealbruksvurderinger og –beslutninger. Typologien blir brukt på et empirisk materiale for å synliggjøre hvilke kvaliteter som kan genereres og hvilke som trues av eiendomsutvikling. Sivilsamfunnets bidrag til resultatet i planprosesser dokumenteres gjennom en analyse av ulike typer kvaliteter som genereres i private utbyggingsinitiativ, der sivilsamfunnet står i en særstilling til å dra fokus mot felleskapets interesser dvs. de 'kollektive kvaliteter'. Avhandlingen viser hvordan ulike demokratiforståelser, diskursperspektiver og kvalitetstypologien er begrepsmessige byggesteiner og verktøy som kan trekkes på i analyser av feltet innbyggerinvolvering og –innflytelse i reguleringsplanlegging. This dissertation is about challenges and potentials associated with involvement of civil society (neighbors, organizations, communities) in detailed planning processes – public participation. Normative planning theory has long emphasized that those affected by changes should have impact in planning, but ideals and realities may differ. Physical planning takes place in a contested field where multiple considerations are to be taken, and where property developers, public planners, sectoral authorities and politicians are the main players. The dissertation asks how we can understand civil society's role and contribution in regulatory planning: What opportunities are citizens given to voice their views in these processes and to what extent are they heard? Why is their role important? The dissertation draws on and develops three theoretical strands to illuminate these questions; discourse theory, democratic theory and goods theory. The thesis explicitly addresses challenges in the Norwegian professional language of public participation and aims at providing more precise concepts and terms concerning why and how civil society should be given adequate leverage in land-use decisions. Attention is given to the difference between 'involvement' of civil society (ranging from merely being informed to collaborative engagement) and 'influence' implying impact on considerations or results. Current empirical research indicates that there are thoroughly institutionalized practices for informing civil society in Norwegian planning processes, but that they are seldom actively involved and have little influence. This picture is confirmed by the empirical studies that form the basis of the dissertation. The thesis explores and elaborates the relationship between planning, discourses, democratic theory and democratic legitimacy. Analyzing the discourses that emerge in particular planning processes can deepen the understanding of why certain arguments prevail while civil society voices are not accommodated. Planning should be democratic, but we may differ on what that implies in practice. Within democratic theory there is a noticeable opposition between two traditions concerning civil society's role in democratic decisions; as voters or as citizens seeking the general will. Today several different democratic perspectives derived from these exist side by side. The Norwegian planning legislation is analyzed related to different democratic theories, and what these theories imply for the role of civil society is discussed. This makes visible the political nature of planning processes, sheds light on the existence of different actors’ perceptions of reality, and provides a starting point for discussing to what extent planning processes are democratically legitimate. The thesis also shed light on how civil society has mobilized and how their inputs were met. Through empirical analysis, it became increasingly clear that the field is in need of concepts and a typology that can reveal the land-use qualities that civil society is in a unique position to bring into the planning processes. The thesis draws on economic goods theory to develop a typology of qualities that can be used to analyze land-use assessments and decisions. The typology has been used to analyze empirical material to identify what qualities can be generated, and what qualities are threatened, through property development processes. The question of civil society's contribution to the outcome of planning processes is addressed through an analysis of different types of qualities generated by private development projects. Civil society is in a special position to direct focus to the interests of the community – the 'public qualities'. The dissertation demonstrates how various theories of democracy, discourse analysis and a typology of qualities are conceptual building blocks and tools that can be drawn on in research and analyzes of public participation and influence in detailed planning.

Master's thesis in Sports and physical education Bakgrunn: Hverdagens krav til fysisk aktivitet endrer seg og regjeringen har flere ganger kommet med anbefalinger om at det fysiske aktivitetsnivået i samfunnet må økes. Et tiltak er å innføre mer fysisk aktivitet i skolen. Fysisk aktiv læring er en læringsaktivitet som har blitt tatt i bruk de siste årene. Fysisk aktiv læring er en læringsaktivitet hvor man bruker fysisk aktivitet for å nå læringsmål i eksempelvis matte, norsk og engelsk. Denne studien vil undersøke hvordan utvalgte lærere på barneskoler bruker fysisk aktiv læring i sin undervisning. Formålet med studien har vert å undersøke hvordan lærere arbeider med tanke på planlegging, gjennomføring og organisering av fysisk aktiv læring. Metode: Kvalitativ metode ved hjelp av en case-studie med intervju og observasjon ble benyttet til denne studien. Utvalget bestod av seks lærere på barneskoler som brukte fysisk aktiv læring som læringsaktivitet. Det ble gjennomført et intervju og en observasjon av hver lærer mens de gjennomførte en time fysisk aktiv læring med klassen sin. Intervjuene ble analysert ved hjelp tematisert analyse og de samme kategoriene ble brukt til å analysere feltnotatene fra observasjonene. Resultat: Funn gjort i studien viste at fysisk aktiv læring ble mest brukt i fagene matte og norsk. Det ble brukt som repetisjon og videre arbeid til kjent fagstoff. Lærerne som hadde mest erfaring fra fysisk aktiv læring og kroppsøving organiserte fysisk aktiv læring mer effektivt enn de nye lærerne med tanke på hvor mye tid som gikk bort i instruksjon og venting. Studien viste også at elevene på de laveste trinnene trengte tydeligere beskjeder og lærerne måtte ha en mer omfattende gjennomgang for at de yngste elevene skulle forstå hva som skulle gjøres. Fire av de seks informantene, uavhengig av erfaring syntes det faglige fokuset var viktigere enn aktiviteten når timene skulle planlegges.

Denne avhandlingen er et dokumentstudiet som vil analysere samordning slik det kommer til uttrykk i plan- og bygningsloven og dens forarbeider. Dagens forvaltning er sektorisert og fragmentert, noe som kan medføre at planleggingsprosessene blir kompliserte og lite forutsigbare. I tillegg skal planlegging etter plan- og bygningsloven ivareta en lang rekke med ulike hensyn. Dette har ført til at samordning ikke lenger bare et styringsmiddel, men en forutsetning for planlegging. Men planforsking har vist at samordning ikke alltid er like lett (Falleth, 2011). En av grunnene er at staten selv ikke har klart å samordne sin egen politikk, og kommunene opplever derfor ofte å få sprikende og lite koordinerte styringssignaler fra statlige organer. Dette medfører at kommunen blir stående mellom en ambisiøs stat som ikke klarer å samordne sin egen politikk og en stat som setter absolutte grenser for den kommunale planleggingen. Det er derfor behov for bedre samordningsmekanismer som kan se sektorene og forvaltningsorganene i sammenheng, og avveie og avklare de ulike interessene mot hverandre. Samordning er løftet frem som et av lovens hovedformål, men det hersker allikevel stor usikkerhet om hva som egentlig menes med begrepet. Selv om samordning har vært tema i mange planteoretiske tekster, er det begrenset med litteratur som forsøker å klargjøre lovgivers intensjoner inngående. Avhandlingen forsøker derfor å kartlegge hva lovgiver har lagt i begrepet samordning, og om lovgivers intensjoner er tilstrekkelig presise til at de kan etterleves i praksis. Det er nemlig en forutsetning at det foreligger forståelse av lovgivers intensjoner for at loven kan etterleves i praksis. For å analysere lovgivers intensjoner har jeg analysert lovens ordlyd og dens forarbeider. For å forstå lovgivers intensjoner med samordning, må man forstå de ulike perspektivene på samordning. Avhandlingen tar for seg fem ulike perspektiver på samordning: «samordning som begrep», «samordning som prosesskrav eller resultatmål», «samordning ex ante og ex post», «samordning horisontalt og vertikalt» og «samordne bort». Disse perspektivene er forsøkt klargjort i avhandlingen. Verken samordning eller noen av perspektivene var tilstrekkelig redegjort for i loven eller i dens forarbeider. Det er ikke gitt klare nok bestemmelser til at lovgivers intensjoner kan operasjonaliseres. Jeg setter derfor spørsmålstegn ved om lovgiver bevisst har vært vage i sine formuleringer for at det skal være opp til forvaltningen selv å tolke loven, eller om det på grunn av planlovutvalgets sammensetning var vanskelig å treffe klare og presise samordningsbestemmelser. This master thesis will analyse coordination as expressed in the Planning and Building Act and its preparatory work. Today's management is sectored and fragmented, which can make the planning processes complicated and unpredictable. Planning in the Planning and Building Act will account for a wide range of different considerations. Consequently, coordination is no longer just a means of control, but is a prerequisite for planning. However, planning demonstrates that coordination is not always easy (Falleth, 2011). One of the reasons is that the state itself has failed to coordinate its own policies, and the municipalities therefore often experience erratic and uncoordinated guidelines from government agencies. This means that the municipality stands between an ambitious state that is unable to coordinate its own policies and a state that sets absolute boundaries for municipal planning. Therefore, improved coordination mechanisms are needed that can view sectors and governing bodies in context, and weigh and clarify the various interests against each other. Coordination has been highlightet as one of the primary objectives of the Act, but a great deal of uncertainty remains regarding what is really meant by the term. Although coordination has been the subject of many texts, it is limited to literature that attempts to clarify the legislator's intentions. The thesis therefore intends to clarify the definition of coordination as described by the legislator and to determine whether the legislature’s intentions are sufficiently precise to be enforced in practice. It is a prerequisite that there is an understanding of the legislator's intentions for the law to be practically enforced. In order to analyse the legislator's intentions, I have analysed the wording of the law and its preparatory work. Furthermore, one must understand the different perspectives on coordination to understand the legislators’s intentions regarding coordination. The thesis addresses five different perspectives on coordination: «Coordination as a term», «coordination as procedural requirements or performance goals», «ex ante and ex post coordination», «horizontal and vertical coordination» and «coordinate away». These perspectives are addressed in the dissertation. Neither coordination nor any of the perspectives were adequately accounted for in the law or in its preparatory work. There are no clear provisions indicatingthat the legislator's intentions can be operationalized. I therefore propose that legislator's was vague in its formulations thus forcing the administration to interpret the law. Altenatively, the composition of the Planning and Building Act hindered the formulation of clear and precise coordination rules. M-EIE