(By)rom for meningsytringer?

Sammendrag Artikkelen tar utgangspunkt i den norske planleggingspraksisen med delt byrdefordeling av opparbeidelse og eierskap av offentlige rom, som innebærer at byrom eies, utformes og driftes av både offentlige og private aktører. Artikkelen spør på hvilken måte denne ansvarsfordelingen virker inn på de politiske partienes muligheter til å bruke byrom som en meningsytringsarena. I tillegg belyser artikkelen hvordan meningsytringsfunksjonen i offentlig tilgjengelige byrom sikres i planverket og av kommunen. Diskusjonene baserer seg på en empirisk casestudie av praksisen i Oslo kommune. Med utgangspunkt i partiforskningsperspektiver analyserer vi hvilke arenaer og kanaler partiene benytter seg av i sin utadrettede virksomhet, mens institusjonelle perspektiv og planrettslige perspektiv tas i bruk for å analysere hvordan dagens planleggingspraksis sikrer at byrom også kan brukes til aktivisme og meningsytringer. Artikkelen konkluderer med at det er behov for endringer i byenes praksis og i plan- og bygningsloven for å kunne ivareta meningsytringshensynet bedre.