Search

Copyright © 2022 Author(s). This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC BY 4.0 License (https:// creativecommons.org/licenses/by/4.0/). Vi ser eit auka fokus på innovasjon i høgare utdanning for å møta utfordringar i framtida. Det er ei målsetjing med utdanninga å utrusta studentane med eigna kunnskapar og dugleikar, slik at dei kan bidra til fellesskapet og arbeidsmarknaden med nytenking og kreativitet. Kvalifikasjonsrammeverket har som målsetjing å klargjera og fanga opp utbyte til studentane og legg samstundes føringar på kva innhaldet i utdanninga bør legga vekt på. Spørsmålet er om rammeverket bidreg til innovasjon og nytenking, eller om ein samlebandsideologi og standardiserte læringsutbyteskildringar har ført til ei instrumentell tilnærming til kunnskap som stikk kjeppar i hjula for kreativitet og mogelegheitene for innovasjon. Gjennom ei konseptuell tilnærming diskuterer artikkelen mogelegheiter og utfordringar for innovasjon i rammeverket med utgangspunkt i ulike syn på og oppfatningar av læringsutbyte og tileigning av kunnskap. Artikkelen viser at innovativ læring og innovasjonsprosessar er utfordrande å målsetja og vurdera og inneber læring som ikkje alltid kan fastsetjast på førehand eller stykkast opp i standardiserte skildringar av kunnskap. Det ser dermed ut til at ei instrumentell og policystyrt tilnærming til utforming av læringsutbyte står i fare for å fremja strategisk og instrumentell etterleving i staden for kritisk, analytisk tenking, som er kjenneteikn på eigenskapar for innovasjon, noko som kan gjera det utfordrande å sigra over samlebandsideologien. Abstract There is an increased focus on innovation in higher education to address future challenges. Higher education aims to provide students with relevant knowledge and skills to contribute to society and the labor market with innovative and creative thinking. The qualifications framework aims to prepare and capture student outcomes and provide guidelines for what content to emphasize. The question is whether the qualifications framework contributes to this or whether an assembly line ideology and learning outcome descriptions capturing individual student’s outcomes have led to an instrumental approach to knowledge that puts a spoke in the wheel for creativity and the potential for innovation. This article discusses opportunities and challenges for innovation in the framework based on different views and perceptions of learning outcomes and knowledge acquisition through a conceptual approach. The article shows that innovative learning and innovation processes are challenging to target, evaluate, and involve learning that cannot easily be determined in advance or broken down into standardized depictions of knowledge. Thus, an instrumental and policy-driven approach to the design of learning outcomes is in danger of promoting strategic and instrumental compliance instead of critical, analytical thinking that is characteristic of the attributes of innovation.

This article discusses how students experience and evaluate the language practices they meet during the course of their university education. The study focuses on the students’ experiences and assessments of the use and mastery of English and the local language(s) in their education. Firstly, I describe language policies at higher education institutions in the Nordic countries, where parallel language use is a preferred strategy. I then present a thematic analysis of students’ comments, collected through a survey distributed to students at five universities in three of the Nordic countries. Whereas students value the use of both English and the local language(s), they ask for more attention directed at how the different languages should be managed throughout the course of their education. The student comments show that it can be challenging to succeed with parallel language use. Some of the difficulties students face are connected to their own challenges with understanding and using other languages than their first language, while others thematise lecturers’ lack of language competence. These challenges are discussed in light of Fricker’s (2007) concept of epistemic injustice. Lastly, I argue that language policies should to a greater extent include acquisition planning, in addition to status planning., Denne undersøkinga handlar om korleis studentar opplever og vurderer den språklege praksisen dei møter gjennom utdanningsløpet. Under­søkinga fokuserer på studentane sine opplevingar og vurderingar knytt til bruk og meistring av engelsk og dei lokale språka i undervisinga. Først skildrar eg språkpolitiske retningslinjer i dei nordiske landa, der parallell­språk har vore den føretrekte språkpolitikken i høgare utdanning. Så gjer eg ein tematisk analyse av studentkommentarar frå ei spørjeundersøking som blei gjennomført på fem universitet i tre av dei nordiske landa. Trass i at studentane i hovudsak er positive til å bruke både engelsk og dei lokale språka, etterspør dei meir fokus på handteringa av dei ulike språka gjennom utdanningsløpet. Studentkommentarane syner at det kan vere utfordrande å lukkast med parallellspråkpolitikken. Nokre vanskar som studentane fortel om, knyter dei til eigne utfordringar med å forstå og bruke andre språk enn førstespråket, medan andre vanskar vert knytt til opplevinga av at førelesarar manglar ferdigheiter i språka. Desse utfordr­ing­ane vert diskutert i lys av Fricker (2007) sitt omgrep epistemisk urett. Til slutt argumenterer eg for at språkpolitikken i større grad må formulere tydelege kompetansemålsettingar (‘acquisition planning’), i tillegg til statusplanlegging.

Skriftserien ved HVL, rapport Prosjekt Livslang læring i HVL har vore knytt til kva ambisjonar HVL har for å realisere regjeringa si satsing på kompetanse og det å lære heile livet. HVL ynskjer å vere den føretrekte samarbeidspartnaren og betydeleg aktør for regional utvikling. Målet er å bli universitetet med profesjons- og arbeidslivsretta profil som bidrar med vekst, innovasjon og verdiskaping i og for regionen. Overordna målsetjing med Prosjekt Livslang læring i HVL har vore å svare ut; Kva ambisjonar har HVL med livslang læring, og korleis skal me nå desse måla? Utfordringar som har komme opp i prosjektet er i hovudsak knytt til felles forståing, fleksibilitet og fart. Fokus har vore på korleis ressursar og kapasitet på fagsida og i administrasjonen kan vere nøkkelen for å svare godt på samfunns- og arbeidsliv sitt behov for livslang læring. Fagkompetansen er heilt sentral for å lukkast med å svare på Kompetansereforma. Fakulteta må ha kapasitet til å ta i mot og svare ut på dei utfordringane som kjem. Dei fagtilsette må samhandle internt og eksternt for å utvikle nye prosjekt, og leiarar må prioritere arbeidet med livslang læring. For å svare på kompetansereforma har HVL behov for forenkling av prosessar, tydeleg prosjektkoordinering og tidleg involvering. Struktur for samhandling og kultur for samhandling både internt og eksternt ser ut til å vere sentrale utviklingsområde. Eit klart signal frå prosjektgruppa er at det må gjerast grep for å gi kraft til HVL sitt arbeid med livslang læring. Det har blitt gjort eit stort stykke arbeid med mange involverte i dette prosjektet som har gått føre seg på ulike plan og med ulike innfallsvinklar. Prosjekt Livslang læring i HVL har hatt fokus på fire område: 1. Prosessar som ligg til grunn for å utvikle relevant livslang læring 2. Ansvar og roller ved utvikling, etablering og gjennomføring av livslang læring 3. Prosessar, ansvar og roller ved utvikling av marknadsstrategi og -plan, og marknadsføring og rekruttering av studentar 4. Servicefunksjonar som trengst på campus og digitalt I tillegg har prosjektet sett på modellar for framtidig organisering av område livslang læring i HVL.

Samandrag Artikkelen ser på det studentinitierte tiltaket Hurtigpraksis (HP) driven av og for studentar på arkitektutdanninga. Initiativet oppstod som ein respons på ei utdanning mange studentar oppfattar som tradisjonell og med lite kontakt med den verkelege verda. Sentrale styremakter og studiar tar på grunn av dette til orde for meir entreprenøriell læring i utdanninga, og ein nærare relasjon til yrkeslivet. Målet med studien er å studera desse utspela frå eit studentperspektiv. Artikkelen bidreg i diskusjonen om verdien av entreprenøriell læring utanfor tradisjonell marknadstankegang. HP engasjerar studentar i arkitekturpraksis gjennom eit årleg to-vekers program med korte praksisar og vitjing på ulike kontor og institusjonar. I tillegg deltar studentane i faglege diskusjonar og seminar. Utgangspunktet for studien er intervju og observasjon av grunnleggjarar, arrangørar og deltakarar i HP. Studien gir innsikt i korleis studentane ser på seg sjølv i møte med profesjonen og kva erfaringar dei får i å utvikle entreprenørielle dugleikar gjennom HP. Artikkelen gir eit blikk inn i ei studentrøynd der uvissa kring arkitektrolla er gjeldande. Studentane gir uttrykk for at utdanninga har utfordringar med tanke på å førebu dei til framtida, og at dei i liten grad får høve til å eksperimentera med ulike metodar for læring i nær kontakt med profesjonen.

Det er ifølgje stortingsmeldinga om kultur for kvalitet i høgare utdanning (Kunnskapsdepartementet, 2017) ei forventning om at institusjonane i høgare utdanning får på plass system for kollegarettleiing og fagfellevurdert undervisning. Føremålet med denne scoping reviewen er å skaffe oversikt over litteratur som beskriv modellar som finst for gjennomføring av fagfellevurdert undervisning, samt peike på deira fordelar, ulemper og hindringar. Deretter argumenterer vi for ein utvald modell som eignar seg i høgare utdanning. Scoping reviewen er utført ved hjelp av ein femstegsmodell frå Arksey og O´Malley (2005). Resultata indikerer at det er den kollegabaserte modellen for fagfellevurdert undervisning som er best eigna for høgare utdanning. Modellen må tilpassast den institusjonen der han skal nyttast. Modellen må vere fleksibel, frivillig og utviklast frå eit såkalla nedanifrå-og-opp-perspektiv dersom ein skal lukkast med å halde rettleiinga oppe over tid. Lukkast ein med det perspektivet, er kollegarettleiing og fagfellevurdert undervisning ein eigna strategi for å jobba med å forbetre undervisning i høgare utdanning. According to Report No. 16 (2016–2017), Quality Culture in Higher Education, there is a demand for implementing a system of peer review of teaching and peer mentoring in higher education. The aim of this scoping review is to draw an overview of literature describing existing models of how to perform peer mentoring, whilst pointing to their advantages, disadvantages and challenges. Furthermore, we will argue for a specific model best suited in higher education. This scoping review is performed through a model of five stages, designed by Arksey and O’Malley (2005). The results indicate that peer mentoring combined with a colleague approach is best suited for higher education. In order to succeed with the model over time, it must be adapted to the institution, as well as being flexible, voluntary and developed from a down-and-up-perspective. When implemented correctly, peer review of teaching and peer mentoring is an appropriate strategy for improving teaching in higher education.

Læringsutbyttebeskrivelsar frå nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring seier at studentane skal kjenne til nytenking, entreprenørskap og innovasjonsprosessar. HVL arrangerer i samarbeid med Ungt Entreprenørskap tverrfagleg innovasjonscamp for sjukepleie- og ingeniørstudentar årleg. Evalueringsstudien viser at studentane manglar ei felles forståing for omgrepet innovasjon og at det tverrfaglege samarbeidet vert utfordra ved manglande kjennskap til den andre profesjonen sin kompetanse. Studentane erfarte også at oppdraga var for lite opne og at dei ikkje vart utfordra nok på kreativ tenking. Av gode erfaringar nemner studentane at tverrfagleg samarbeid var positivt, og at det å få høve til å arbeide kreativt var noko som dei sette stor pris på. Erfaringar frå evalueringsstudien er med på å forme arbeidet vidare med innovasjonscampen.

National research schools are defined as one strategy to increase the quality of the doctoral education in Norway, by offering an enhanced professional environment for PhD students in selected research domains. In this master thesis I have focused on a case-study of The Norwegian National Research School in Teacher Education (NAFOL), to examine how former research fellows experienced their participation in the research school. The aim of this thesis is to get a deeper understanding of the social practices and contexts that are established in NAFOL, and how the research school affects the professional development of the doctoral students. Data is collected from semi-structured qualitative interviews with eight previous research fellows from various university colleges and universities in Norway, all of whom have participated in NAFOL during their doctoral education. The theoretical framework for the study is based on a socio-cultural approach to learning. In particular, Lave and Wenger's (1991) theory of legitimate peripheral participation in communities of practice is a key contribution to understanding how research fellows and old-timers in the academic community cooperate to establish an arena where the research fellows can develop their academic skills. One key finding is that former fellows place great emphasis on the professional and social outcome of the community that is established between the fellows in the research school. Another important finding is that more participants feel that they establish a shared responsibility in the research school to contribute to other fellow students' academic development. I have argued that the main objective of the research school is based on a mutual understanding of a shared responsibility and the social practices that are established with the purpose of supporting each other professionally and socially. In addition, this thesis identifies how different thresholds and a form of tacit knowledge in the doctoral education prevent research fellows from gaining insight into important knowledge about the academic environment they seek to be part of. This thesis shows that other fellow students in the research school play an important role in mediating tacit knowledge in the doctoral education, and lowering the threshold for what is legitimate to discuss in an academic environment. Nasjonale forskarskular er definert som ein av strategiane for å auke kvaliteten på doktorgradsutdanninga i Noreg, ved mellom anna å tilby eit forsterka fagleg fellesskap for doktorgradsstudentar i utvalte fagområde. Denne studien tek utgangspunkt i Nasjonal forskerskole for lærerutdanning (NAFOL) som eit case for å undersøkje korleis tidlegare stipendiatar har erfart å delta i ein forskarskule. Formålet med studien er å gi ei djupare forståing av dei sosiale praksisane og kontekstane som blir etablert i forskarskulen, og som stipendiatane opplever har hatt betyding for deira tilvere som doktorgradsstudentar og arbeid med doktorgradsavhandlinga. Datamaterialet i studien byggjer på semistrukturerte kvalitative intervju med åtte tidlegare stipendiatar frå ulike høgskular og universitet i Noreg, som alle har vore deltakarar i NAFOL i stipendiatperioden. Det teoretiske rammeverket for studien er forankra i eit sosiokulturelt perspektiv. Her er særleg Lave og Wenger (1991) sin teori om legitim-perifer deltaking i praksisfellesskap eit sentralt bidrag for å forstå korleis stipendiatane og faglege nestorar i forskarskulen etablerer eit felles læringsfellesskap. Studien viser mellom anna at dei tidlegare stipendiatane legg stor vekt på det faglege og sosiale utbytet dei har fått frå fellesskapet som blir etablert mellom stipendiatar i forskarskulen. Eit anna sentralt funn er at fleire av deltakarane opplever at dei etablerer eit felles ansvar i forskarskulen for å bidra til andre stipendiatar sin akademiske utvikling. Eg har argumentert for at det er forståinga av eit felles ansvar, og dei sosiale praksisane som blir etablert med formål om å støtte kvarandre fagleg og sosialt, som er fundamentet for læringsfellesskapet i forskarskulen. Vidare identifiserer denne studien korleis ulike tersklar og ei form for taus kunnskap i doktorgradsutdanninga hindrar stipendiatar i å få innsikt i viktig kunnskap om det akademiske miljøet dei søkjer å bli ein del av. Her viser denne studien at andre stipendiatar i forskarskulen fyller ein viktig funksjon overfor kvarandre i å mediere ei form for taus kunnskap i forskarutdanninga, og senke terskelen for kva som er legitimt å diskutere i eit akademisk miljø. Masteroppgåve i pedagogikk IKT PED396

Rapporten «Kompetanse for ei kunnskapsintensiv framtid» drøftar kva som gjer det attraktivt for høgt utdanna arbeidskraft å etablere seg i dei marine og maritime næringane. Rapporten har eit breitt perspektiv, der rekrutteringssituasjonen, bedriftene sitt arbeid med å sikre seg relevant kompetanse og forhold som påverkar vala til enkeltindivid er sentrale tema. Bedriftene i studien representerer den delen av næringane der formell kompetanse spelar ei viktig rolle i «produksjonen». Enkeltindivida representer høgt utdanna i etableringsfasen.

Dette notatet gir ein gjennomgang av universitets- og forskingssektoren i Sør-Afrika. Hovudutfordringane for universiteta i eit nytt og demokratisk Sør-Afrika blir identifisert, og forskingas rolle og organisering av denne blir vurdert. Til slutt gir notatet ein diskusjon av kva rolle norske universitet og utanlandsk støtte kan ha etter at den akademiske boikotten er heva.