Search

Prosjektleder: Sigrid Haande Rapporten presenterer resultatene fra det 7. året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. Overvåkingen i 2021 omfattet totalt ti store innsjøer: Gjende, Mjøsa, Øyeren, Byglandsfjorden, Lundevatnet, Eikesdalsvatnet, Hornindalsvatnet, Vangsvatnet, Selbusjøen og Takvatnet. Samlet økologisk tilstand på tvers av alle de undersøkte kvalitetselementene viste at Takvatnet var i svært god økologisk tilstand, mens Gjende, Mjøsa, Lundevatnet, Eikesdalsvatnet, Honindalsvatnet og Vangsvatnet var i god økologisk tilstand i 2021 basert på de kvalitetselementene som er lagt til grunn. Øyeren og Byglandsfjorden var i moderat økologisk tilstand og det var henholdsvis småkreps (eutrofieringsindeks) og fisk (NEFI-indeks) som var utslagsgivende kvalitetselementer for den samlede klassifiseringen. Med unntak av for Gjende vurderes usikkerhet i tilstandsklassifiseringen å være moderat for alle innsjøene undersøkt i 2021.

Walseng, B. Hesthagen, T. & Skjelbred, B. 2022. Introduksjon av sørv (Scardinius erythrophthalmus) – en katastrofe eller kun til irritasjon? En supplerende undersøkelse. – NINA rapport 2096. Norsk institutt for naturforskning Rapporten presenterer utviklingen over fire år (2018-2021) i to ørret/abbor/suter vann der sørv er blitt introdusert, i tillegg til tre ørretvann der sørv er introdusert i ett av dem. Sørv kan opptre i store tettheter og har tilhold i strandsonen der den er konkurrent med stedegne fiskearter. Disse kan være særlig sårbare i den første perioden etter plommesekkstadiet. I Kollakstjernsom ligger under marin grense sør for Arendal, ble sørv introdusert for 10-15 år siden. Prøvefisket i 2019 og 2021 viste total dominans av sørv, og i 2021 ble det kun fanget én abbor og én ørret. Tilstanden mht. planteplankton har gått fra «dårlig» til «moderat», mens tilstanden for fosfor («god») har vært stabil. Strandsonen var tilnærmet rensket for større krepsdyr. I Solbergvann ble sørv introdusert i ca. 2014. Vannet ligger også under marin grense nær Arendal sentrum. I 2019 dominerte sørv over abbor. Vannet har hatt en gunstig vannkvalitet tidligere. Tilstanden for planteplankton gikk fra «svært god» i 2018 til «dårlig» i 2019, samtidig som siktedypet nesten ble halvert. I 2021 var abbor blittmest tallrik, mens yngre årsklasser av sørv var nesten helt fraværende. Mageinnholdet til større abbor (30-35 cm) viste at disse ernærte seg av sørv. Tilstanden for planteplankton var blitt bedre, «moderat» i 2020 og «god» i 2021, mens tilstanden for fosfor var «dårlig». Litoralsonen manglet større krepsdyr, mens planktonsamfunnet tilsynelatende var uberørt av sørv. Bestanden av suter synes ikke å ha blitt berørt av introduksjonen av sørv i verken Kollakstjern eller Solbergvann. Kigevannet er en kystnær lokalitet under marin grense sørøst av Mandal, kjent som et godt ørretvann før introduksjon av sørv på 1980-tallet. I 2010 var det fortsatt ørret i vannet til tross for dominans av sørv, men i 2021 ble det kun fanget sørv og da i høyt antall. Siktedypet var kun 1,2 m i oktober og tilstanden både med hensyn til fosfor og plante-plankton var «dårlig». Mens planktonet var totalt dominert av store dafnier, var strandsonen nesten fri for større krepsdyr. Mageanalyser viste at enkelte sørv likevel ernærte seg av dafnier. Det må bety at enten skjer det en vertikalvandring av dafnier inn i strandsonen, eller så beveger sørven seg ut i de fri vannmasser for å spise. Homsvatnet ligger over marin grense nordvest av Mandal og representerer et ørretvann uten sørv. Vannet har i dag en vannkvalitet og et krepsdyrsamfunn som indikerer at under forsuringen på siste halvdel av 1900-tallet har vannet vært forsuringsskadet. Lengdefordelingen tyder på at vannet er overbefolket av ørret, som beskrevet av grunneier, selv om prøvefisket ga overaskende få individer. I motsetning til vannene med sørv, hadde Homsvatnet større krepsdyr i strandsonen, og både med hensyn til fosfor og planteplankton var tilstanden «svært god». Isumstadvatnet, som ligger vest av Homsvatnet og tilhører Sjølingstadvassdraget, var antatt å ha sørv i tillegg til ørret. Sørv er kjent fra vann oppstrøms. Det ble imidlertid ikke tatt sørv på prøvefisket, og tettheten av større krepsdyr i strandsonen indikerte heller ikke forekomst av sørv. Isumstadvatnet har en god ørretbestand, i tillegg til at det ble tatt én sjøørret og ni laksunger. Sjøllingsstadbekken er kjent som et godt sjøørettvassdrag. Walseng, B. Hesthagen, T. & Skjelbred, B. 2022. Do trout and perch respond different when a lake is invaded by rudd (Scardinius erythrophthalmus). NINA report 2096. Norwegian Institute for Nature Research This report presents the change in state over four years (2018-2021) in two lakes that have been invaded by rudd in southernmost Norway. Before invasion the fish stock in both lakes were made up by brown trout, perch and tench. We also sampled three pure brown trout lakes out of which one has been introduced by rudd. Rudd is known as a species that after few years may occur in high numbers, mainly in the littoral zone where it is a strong competitor to local fish stocks. In lake Kollakstjern, situated below the marine border close to Arendal, rudd was introduced 10-15 year ago. Test-fishing in 2019 and 2021 showed a total dominance of rudd, and in 2021 only one specimen of respectively brown trout and perch, was caught. The ecological status based on phytoplankton has changed from “bad” to moderate, while the status for phosphorus has been stable (“good”). The littoral zone was almost devoid of large crustaceans (> 1mm). In lake Solbergvann, situated below the marine border close to Arendal, rudd was introduced around 2014. In 2019 the lake was dominated by rudd. The ecological state based on phytoplankton changed from “very good” in 2018 to “bad” in 2019, simultaneously as secchi depth was halved. In 2021, perch occurred in highest number, while young age-classes of rudd were almost absent. Stomach content of larger perch (30-35 cm) indicated a diet consisting of young specimens of rudd. Lake state based on phytoplankton had changed from “moderate” in 2020 to “good” in 2021, while lake state for phosphorous surprisingly was “bad”. The littoral zone was more or less devoid of large crustaceans (> 1mm), while the pelagial have been rich in crustaceans during the entire study period. The stock of tench seems not to have been affected by rudd neither in lake Kollakstjern or lake Solbergvann. Lake Kigevannet is situated close to the sea southeast of Mandal, and until rudd was introduced in the 1980s, it had a viable stock of brown trout. Test-fishing in 2010 ascertained that the lake still supported a population of brown trout, although rudd had become the dominating species. In 2021, however, no brown trout was captured, while rudd occurred in high numbers. Secchi depth in October 2021 was 1.2 m and the lake state based on both phosphorous and phytoplankton was «bad». While the zooplankton was totally dominated by large daphnids, the littoral was almost free for crustacean. Analyses of gut content of rudd showed that daphnids was found in some individuals. It means that either there is a horizontal migration by daphnids between the pelagial and littoral zone, or rudd may nourish in both habitats. Lake Homsvatnet is located above the marine border northeast of Mandal, and represent a pure brown trout lake. Chemical parameters and the composition of crustaceans indicate that the lake has suffered from acidification during the last part of the 1900 century. The composition of brown trout based on length indicated a dense population, which is in contrast to the test-fishing which only gave a low number of individuals. Crustaceans >1 mm was found in high numbers in the littoral zone and the lakes state based on both phosphorous and phytoplankton was “very good”. Lake Isumstadvatnet, which is found west of lake Homsvatnet and belongs to the same catchment, was assumed to have been invaded by rudd since it is found in lakes upstream. This happened not to be true. The lake had a viable population of brown trout, in addition nine salmon parr and one sea trout were caught. The river system is well known for its sea trout population. To conclude, the local fish populations of brown trout and perch seem to have capitulated in competition with rudd in both the lakes Kollakstjern and Lake Kigevannet. However, in Lake Solbergvann, rudd might be in retreat caused by predation from perch. The next few years may give more information concerning the fate of the native fish stocks in this lake. The lake Isumstadvatnet has not yet been invaded by rudd. However, there is a high risk that this will happen in the near future as rudd is found in lakes further upstream in the same catchment.

Rapporten presenterer resultatene fra det 6. året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2020 omfattet programmet følgende ni innsjøer: Femunden, Gjende, Mjøsa, Limingen, Røssvatnet, Salvatnet, Selbusjøen, Snåsavatnet og Takvatnet. Resultatene viser at Femunden og Takvatnet er i svært god tilstand, mens Mjøsa og Salvatnet er i god tilstand ut fra de kvalitetselementene som er lagt til grunn. Gjende er i moderat tilstand pga. planteplankton som har blitt forverret de siste to årene trolig pga. økt bresmelting og mer turbid vann. Snåsavatnet er i moderat tilstand pga. kraftig reduksjon av røyebestanden som følge av den fremmede høyrisikoarten Mysis. De tre sterkt modifiserte innsjøene Limingen, Røssvatnet og Selbusjøen er i moderat tilstand pga. negative effekter av reguleringen på vannplanter, men økologisk potensial i disse innsjøene er ikke vurdert. Usikkerheten i klassifiseringen er middels for de fleste innsjøene, men fortsatt høy for Gjende, pga. manglende klassegrenser for biologiske kvalitetselementer i bresjøer. Tilstanden i 2020 er omtrent som i 2016 da de fleste innsjøene ble undersøkt for tilsvarende kvalitetselementer. Unntaket er Gjende og Snåsavatnet hvor den økologiske tilstanden er forverret.

Jensen T.C., Brandsegg H., Bækkelie K.A.E., Davey M., Fossøy F., Lungrin E., Majaneva M.; Schartau A.K., Velle G., Walseng B. 2021. DNA-baserte metoder som verktøy i overvåking av invertebrater i innsjøer. NINA Rapport 2044. Norsk institutt for naturforskning. DNA-baserte metoder er en type metoder for overvåking og kartlegging av biologiske organismegrupper, og metodene har et stort potensial for anvendelse i ferskvann. Metodene har gjennomgått en rask utvikling, men fokuset har vært på bunndyr og elver. Det har vært forholdsvis lite fokus på bruk av DNA-baserte metoder i innsjøer. Småkreps og bunndyr er viktige indikatororganismer i overvåkingen av innsjøer i Norge. Formålet med denne pilotstudien var å teste ut DNA-baserte prøvetyper og innsamlingsmetoder til kartlegging av småkreps og bunndyr i overvåkingssammenheng, samt å sammenligne denne metodikken med tradisjonell innsamlings- og bestemmelsesmetodikk. Seks innsjøer i delprogram Øst av overvåkingsprogrammet ØKOFERSK inngikk i undersøkelsen. I alle innsjøene ble det tatt litorale og pelagiske småkrepsprøver. I fire av innsjøene ble det tatt bunndyrprøver i litoralsona og i utløpselven. For begge organismegrupper ble det tatt prøver med konvensjonell prøvetakingsmetodikk (planktonhåv og bunndyrhåv) og miljøDNA-prøver (filtrerte vannprøver). For hver stasjon omfattet prøveopparbeidingen for både småkreps og bunndyr: i) en planktonprøve/sparkeprøve opparbeidet med konvensjonell metodikk (stereolupe/mik-roskop), ii) to planktonprøver/sparkeprøver for DNA-ekstraksjon/PCR/sekvensering, og iii) to vannprøver for DNA-ekstraksjon/PCR/sekvensering. For småkreps ble DNA-ekstraksjonen gjort på hele småkrepsprøven (bulkprøve). For bunndyr ble DNA-ekstraksjonen gjort på sprit fra bunndyrprøvene (EtOH-prøve). For bunndyrprøvene og de filtrerte vannprøvene ble det brukt en universell eukaryot-markør for det mitokondrielle genet COI. Siden denne markøren ikke er så velegnet til å amplifisere en del vanlige arter av calanoide hoppekreps (Calanoida) modifiserte vi markøren til bruk for småkreps. Det ble brukt to «trenede referansedatabaser» til artsidentifikasjon. Siden det ble brukt en markør som er utviklet til å fange opp så mange akvatiske småkreps- og bunndyrarter som mulig, resulterte det i at spesifisiteten varierte svært mye mellom bulk/EtOH- og vannprøver. Størstedelen av DNAet i en vannprøve består av bakterier, sopp og encellete alger, som også fanges opp av en generell markør. Ved å bruke en mer spesifikk markør kombinert med ekstraksjon av DNA fra organismer/prøvefiksativ, kan DNA-metastrekkoding bli enda mer anvendbar ved å utelukke artene som ikke er målgruppe. Det ble registrert vesentlig flere arter småkreps med konvensjonelle metoder sammenlignet med DNA-baserte metoder, hvilket kan forklares med dårlig dekningsgrad for strekkoder i referansebiblioteket (BOLD) for de norske artene. Det var også stor forskjell mellom de to anvendte DNA-metodene for småkreps. Bulk-prøver oppnådde større likhet med konvensjonelle prøver enn vannprøver både mht. antall arter registrert og artssammensetningen. For bunndyr var det ikke så stor forskjell i artsantall og arts-sammensetningen mellom de ulike metodene som det var for småkreps. Dette gjaldt særlig antall arter registrert, der det var liten forskjell mellom etanolprøver og vannprøver i sammenligningen med konvensjonelle prøver. I et kortere tidsperspektiv vil det være mer hensiktsmessig å satse videre på konvensjonell prøvetakingsmetodikk og bruk av bulkprøver og etanolprøver fremfor innsamling av miljø-DNA fra vannprøver for hhv. småkreps og bunndyr. Inntil videre er anbefalingen imidlertid at man fortsetter med konvensjonelle metoder som brukes i dag inntil ulike utfordringer knyttet til de DNA-baserte metodene er løst og disse metodenes anvendelighet er vurdert nøyere.

Walseng, B. Hesthagen, T. og B. Skjelbred 2019. Introduksjon av sørv (Scardinius erythrophthalmus) – en katastrofe eller kun til irritasjon? En undersøkelse av 10 vann i Arendal kommune – Aust-Agder. NINA Rapport 1764. Norsk institutt for naturforskning. Denne undersøkelsen er en oppfølging av et prosjekt fra 2018 der krepsdyrfaunaen i 20 vann, 10 med og 10 uten sørv (Scardinius erythrophthalmus), ble undersøkt. I 2019 ble det utført mer intensive undersøkelser i 10 av disse vannene, to referansevann uten sørv og åtte vann som etter våre opplysninger skulle ha sørv. Siktedyp og farge ble registrert ved tre besøk i tillegg til blandprøver som ble analysert for et utvalg kjemiske parametere, samt planteplankton. Dessuten har vi temperatur/oksygen-profiler i fra september. Det ble tatt planktoniske og litorale krepsdyrprøver fra to besøk, mens syv av vannene, to uten og fem med sørv, ble prøvefisket. Alle vannene ligger i Arendal kommune under marin grense (24-41 moh.). Med unntak av Assævannet der berggrunnen består av amfibolitt, er det gneisbergarter som dominerer. Kalsium-innholdet varierte fra 1,5 mg/l i Lindvann (kalkfattig) til 18,7 mg/l i Sørsvannet (moderat kalkrik), mens alle vannene var humøse (TOC: 5,7-11,2 mg C/l). Siktedypet varierte fra 1,5 m i Kollakstjern til 7,5 m i Sørsvannet. Det totale antall krepsdyrarter (2018 og 2019) varierte fra 36 i Kollakstjern til 46 i Assævannet. Alle vannene hadde abbor (Perca fluviatilis), mens suter (Tinca tinca) og ørret (Salmo trutta) ble fanget i respektive seks og fem av de syv vannene som ble prøvefisket. I Solbergvann og Kollakstjern ble siktedypet drastisk redusert fra 2018 til 2019, og tilstanden basert på fosforinnhold har endret seg til det verre. En totalvurdering basert på planteplankton konkluderte med at tilstanden er «dårlig» i begge vannene. I Solbergvann fikk vi en oppblomstring av blågrønnalger. Også med hensyn til dominans og sammensetning av krepsdyr skilte de to vannene seg ut. Sørv var dominerende art i begge vann. Tilstanden i Blågestadvannet og Vindkoltjern ble vurdert som moderat. I de to største og dypeste innsjøene, Assævannet og Sørsvannet, var tilstanden både med hensyn til fosfor og planteplankton «svært god». Med unntak av Jovannet, som har gjedde (ikke prøvefisket), var det nesten ingen store krepsdyr i strandsonen i alle vannene med sørv. Mest sørv ble fanget på dyp 1 (0-3 m), mens abbor var mest tallrik på dyp 2 (3-6 m). Sørsvannet var eneste lokalitet hvor abbor var dominerende art. Rekrutter av abbor manglet i alle vannene med sørv. Analyser av mageinnhold viste at dafnier var desidert viktigste føde, mens de vanligste litorale krepsdyrartene (chydorider) kun ble funnet sporadisk. Dette kan skyldes at disse dyrene har et kraftig ytre skjelett som er tungt fordøyelig. Mange unge individer av sørv hadde allerede begynt å ernære seg på vegetabilsk føde. Et mulig scenario etter introduksjon av sørv, er at det etter noen år vil etablere seg et samfunn som befinner seg et sted mellom det opprinnelige, og det vi kan oppleve i en tidlig etableringsfase med en oppblomstring av sørv som kan føre til alvorlige konsekvenser for miljøtilstanden i lokaliteten. En kanskje mer sannsynlig hypotese er at morfologien til innsjøen vil bestemme hva slags samfunn vi vil ende opp med. I store og dype innsjøer utgjør strandsonen en forholdsvis liten del av det totale vannarealet/volum, og sørven har her et begrenset areal å boltre seg på. I slike vann vil sørven kunne bli et attraktivt bytte dersom tidlige stadier av stedegen fisk overlever i konkurranse med sørv. Opplysninger fra lokale informanter gir indikasjoner på at ørret og abbor har blitt større etter introduksjon av sørv.

Additional file 1. Trigger date and periods. The defined trigger periods, relating trigger date or absolute dates, used on the runoff and catchment predictor variables when modelling timing of breeding in the white-throated dipper in Lyngdalselva 1978–2015

Dervo, B.K., Bakkestuen, V., Mjelde, M., Walseng, B., Jensen, T. og Gregersen, F. 2020. Prediksjonsmodellering av forekomst av kalkdammer i Norge. NINA Rapport 1814. Norsk institutt for naturforskning. Potensielle kalkrike vannlokaliteter (> 20 mg Ca/l) ble funnet gjennom en overlayanalyse, dvs. en sammenligning av kartlag, mellom grunnlagskartet vann fra N50-kartserien i målestokk 1:50 000 og økologisk grunnlagskart for kalkinnhold klasse 5, dvs. svært kalkrikt, i målestokk 1:250 000. Alle vannpolygoner i N50 som inneholdt eller krysset kalkinnhold klasse 5 ble valgt ut og danner grunnlaget for potensielt kalkrike innsjøer, dvs. innsjøer tjern og dammer. Antall potensielle kalkrike vannlokaliteter ble redusert ved å korrigere for myr, løsmassetypene tykk morene og deretter tynn morene. Prediksjonsmodellen antyder at det finnes 4 094 kalkrike innsjøer, tjern og dammer i Norge. Sammenhengen mellom prediksjonsmodellen og de reelle forekomstene ble testet med et uavhengig datasett på 464 vannforekomster med vannkjemiske målinger. Prediksjonsmodellen forklarer mer enn 95% av utbredelsen til de kalkrike vannforekomstene. Dette tyder på at prediksjonsmodellen, logikken og oppbyggingen av denne hviler på gode antagelser om sammenhenger. Prediksjonsmodelleringen viste at det er usikkerheter i de økologiske grunnlagskartet i målestokk 1:250 000 knyttet til kartoppløsningen, kategoriseringen og presisjonen til tilgjengelig arealdekkende datasett. Pr i dag kjenner vi til 689 svært kalkrike vannlokaliteter, hvorav 293 innsjøer (> 0,025 km2) og 396 dammer og tjern ( 20 mg Ca/l) were found through an overlay analysis, i.e. a comparison of map layers, between ecological base maps from the N50 map series at scale 1:50,000 and the ecological base map for lime content class 5, i.e. very calcareous, in scale 1: 250,000. All water polygons in N50 that contained or crossed grade 5 lime were selected and form the basis for potentially lime-rich lakes and ponds. The number of potential calcareous lake or pond locations was reduced by correcting for marshes, first the types of pulp thickening the moors, and then the thin moors. The prediction model suggests that there are 4,094 lime lakes and ponds in Norway. The relationship between the prediction model and the real occurrences was tested with an independent dataset of 464 water bodies with water chemistry measurements. The prediction model explains more than 95% of the prevalence of the calcareous water deposits. This suggests that the prediction model, its logic and its structure are based on good assumptions about relationships. The prediction modelling showed that there are uncertainties in the ecological base map in scale 1: 250,000 related to the map resolution, categorization and precision of available land-cover datasets. At present we know of 689 very lime-rich water sites, of which 293 are lakes (> 0.025 km2) and 396 are lakes and ponds (

Sandvik, H., Taugbøl, A., Bærum, K.M., Hesthagen, T., Jensen, T.C., Johnsen, S.I., Schartau, A.K. & Walseng, B. 2020. Fremmede arter og vannforskriften. Metoder for å vurdere påvirkning fra fremmede organismer på økologisk tilstand i ferskvann. NINA Rapport 1845. Norsk institutt for naturforskning. Vannforskriften har som mål å «sikre en mest mulig helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannforekomstene». Skadelige fremmede arter blir ikke nevnt i vannforskriften, men utgjør én blant flere «vesentlige menneskeskapte påvirkninger på tilstanden for overflatevann». Dermed er det naturlig at fremmede arter inngår i vurderinger av vannforekomsters nåværende økologiske tilstand og av risikoen for fremtidig forringelse av miljøtilstanden. Internasjonalt er det imidlertid stor variasjon i om og hvordan man tar hensyn til fremmede arter under slike vurderinger. Rapporten gjennomgår de gjeldende metodene for å vurdere påvirkning fra fremmede arter på økologisk tilstand i ferskvann i Norge og presenterer anbefalinger for å oppdatere disse metodene. Anbefalingen er at tilstandsklassifisering av vannforekomster skjer i tråd med et beslutningstre (flytdiagram) i tre trinn: (1) Hvis det foreligger data for (eller kunnskap om) relevante vannforskriftsparametere fra den konkrete vannforekomsten, skal tilstandsvurderingen baseres på disse. (2) Hvis slik kunnskap ikke eksisterer eller er for usikker, skal tilstandsvurderingen baseres på en generell vurdering av avviket fra naturtilstanden som blir forårsaket av de tilstedeværende fremmede artene, så sant en slik vurdering foreligger. (3) Bare hvis denne heller ikke eksisterer, bestemmes vannforekomstens økologiske tilstand av de fremmede artenes økologiske effekt, slik den fremgår av Artsdatabankens aktuelle fremmedartsliste. Alternativ 2 er per i dag bare tilgjengelig for ørret i rene ørretvann. Vi anbefaler at det lages tilsvarende vurderinger også for andre arter og biologiske kvalitetselementer. Uavhengig av alternativ 1–3 anbefales følgende tilleggskrav: (4) En vannforekomst kan ikke ha bedre enn «god» tilstand om den inneholder minst én fremmed art. (5) Om det forekommer flere fremmede arter i vannforekomsten, bestemmes tilstanden av den fremmede arten som har størst effekt («verste styrer»-prinsippet). Når det gjelder artsutvalget, anbefaler vi at alle fremmede arter som inngår i et av vannforskriftens kvalitetselementer, uten unntak bør betraktes som en påvirkning og inngå i tilstandsklassifiseringen. Dette gjelder også alle regionalt fremmede arter, inkludert bl.a. arter som via fisketrapper eller kraftverkstuneller utilsiktet har blitt spredt til nye vannforekomster. Fremmede arter langs vassdrag (f.eks. kantvegetasjon) skal kun inngå i tilstandsvurderingen så sant de påvirker et biologisk kvalitetselement eller medfører vesentlige forandringer i kantsonens struktur eller tilstand. Ifølge gjeldende praksis for vannforskriften betraktes en fremmed art som om den var stedegen, hvis den har blitt introdusert før 1900. Om det er formålstjenlig å videreføre eller endre denne historiske avgrensningen, er ikke et økologisk spørsmål, og vi gir derfor ingen anbefaling på dette punkt. Vi påpeker imidlertid at det kan være en fordel å operere med den samme historiske avgrensningen som benyttes for Artsdatabankens risikovurderinger, dvs. 1800. Ifølge dagens metodikk skal fremmede arter inngå i vurderingen av risikoen for at vannforekomsters miljøtilstand forringes på sikt. Denne praksisen bør videreføres. Informasjonen som bør inngå i slike vurderinger, er forekomstdata av fremmede arter i nærliggende vannforekomster, kunnskap om artenes spredningsmåter samt data om konnektiviteten mellom vannforekomstene. Sandvik, H., Taugbøl, A., Bærum, K.M., Hesthagen, T., Jensen, T.C., Johnsen, S.I., Schartau, A.K. & Walseng, B. 2020. Alien species and the Water Framework Directive: methods for assessing the impact of alien organisms on the ecological status of freshwater bodies. NINA Report 1845. Norwegian Institute for Nature Research. Invasive alien species, although not mentioned explicitly in the Water Framework Directive (WFD), represent a "significant anthropogenic impact on the status of surface waters". Therefore, alien species need to be taken into account when assessing the current ecological status, or the future danger of deterioration, of freshwater bodies. This report analyses the current Norwegian methods for assessing the impact of alien species on the ecological status in freshwater, and presents recommendations for improving these methods. It is recommended that the classification of ecological status follows a decision tree with three steps: (1) If data on, or less informal knowledge about, relevant WFD parameters are available for the respective water body, and given that the data can be assumed to capture the effect of the alien species, the classification should be based on these data. (2) If such knowledge is unavailable or too uncertain, the classification should be based on a generic assessment of the deviation from undisturbed conditions caused by the alien species present, given that such an assessment is available. (3) Only if none of the former is available, the ecological state of the water body is determined by the ecological effect score of the alien species, as obtained from the Generic Ecological Impact Assessment of Alien Species (GEIAA). At present, alternative 2 is only available for one WFD parameter, and we recommend producing similar assessments for other parameters. Irrespective of the alternative chosen, we recommend two supplementary criteria: (4) Given that at least one alien species is present, the respective water body cannot obtain "high" ecological status. (5) If more than one alien species is present, the status of the water body is determined by the species with the highest impact (one-out–all-out principle). We recommend that all alien species that belong to a WFD quality element should be considered a pressure according to the WFD and be included in status classification. This also includes all "regionally alien species" (that are native to parts of Norway but have been introduced, intention-ally or unintentionally, to novel water bodies). Alien species in the shore zone of lakes or the riparian zone of rivers should only be included in status classification when they bring about substantial changes to the structure or condition of these zones or affect biological quality elements. According to current WFD practice in Norway, an alien species that has been introduced prior to the year 1900 is treated as if it was native. Whether or not this historical delimitation is expedient is a question that cannot be answered ecologically. Therefore, we do not give advice on this question, although we remark that the year 1800 has the advantage of being the historical delimitation used for GEIAA assessments by the Norwegian Biodiversity Information Centre. When assessing the likelihood of deterioration of the ecological status in the future, alien species should be taken into account. Such assessments need to consider presence data of alien species in nearby water bodies, knowledge of the means and velocity of spread of these species, and the connectivity between the water bodies.

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Rapporten presenterer resultatene fra det 5. året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2019 omfattet programmet følgende ti innsjøer: Nisser, Tinnsjå, Norsjø, Eikeren, Gjende, Mjøsa, Randsfjorden, Tyrifjorden, Selbusjøen og Takvatnet. Resultatene for 2019 viser at Takvatnet er i svært god tilstand, mens Nisser, Tinnsjå, Mjøsa og Selbusjøen er i god økologisk tilstand ut fra de kvalitetselementene som er lagt til grunn. Mjøsa hadde imidlertid betydelige oppblomstringer av cyanobakterier i store deler av strandsonen, noe som medførte advarsler mot bading i juli 2019. For Selbusjøen indikerer tidligere fiskeundersøkelser at tilstanden er dårlig pga fremmede høyrisikoarter (Mysis, ørekyt, gjedde). Norsjø, Randsfjorden og Tyrifjorden er i moderat tilstand pga regionalt fremmede høyrisikoarter (ørekyt eller mort), mens Eikeren er i moderat tilstand pga. redusert dominans av sik og ørret. For Norsjø er også vannplanter i moderat tilstand mht trofi-indeksen. Gjende er i moderat tilstand pga både planteplankton og fisk (redusert ørretbestand). Usikkerheten i klassifiseringen er middels for de fleste innsjøene, men fortsatt høy for Gjende, pga manglende klassegrenser for biologiske kvalitetselementer i bresjøer.

Additional file 2. Variation in specific discharge affects timing of breeding. The effect of the standard variation in specific discharge during the period Apr–Aug the preceeding year on the timing of breeding (hatching day-of-year), where each year is denoted in a different colour, in the white-throated dipper in Lyngdalselva 1978–2015

Jensen T.C., Walseng B., Schartau A.K., Brekke E., Hobæk A., Hårsaker K., Skautvedt E., Stabell T. 2020. Ringtest av krepsdyrundersøkelser i Norge. NINA Rapport 1872. Norsk institutt for naturforskning. Krepsdyr tilhørende gruppene vannlopper (Cladocera) og hoppekreps (Calanoida og Cyclopoida) er viktige indikatororganismer i overvåkingen av innsjøer i Norge. I likhet med de fleste andre biologiske indeksene i det norske klassifiseringssystemet, er også krepsdyrindeksene basert på indikatorarter. Taksonomisk kompetanse på artsnivå er derfor en forutsetting for å kunne fastsette økologisk tilstand basert på krepsdyr. Forskjeller i krepsdyrbestemmelser mellom aktører/laboratorier som deltar i overvåkingen vil kunne påvirke indeksverdiene og dermed resultatene av tilstandsklassifiseringen. Vi har utført den første sammenligningen av krepsdyrbestemmelser i Norge for å høste erfaringer om hvordan en ringtest for krepsdyrbestemmelser kan organiseres. I tillegg er det også et formål å finne ut om og i hvilken grad artsbestemmelse av krepsdyr fra innsjøer varierer mellom aktører og om slike forskjeller påvirker klassifiseringen av økologisk tilstand. Det deltok syv laboratorier i ringtesten som bestod av to deltester. I deltest 1 skulle deltakerne artsbestemme homogeniserte, fraksjonerte prøver fra tre innsjøer (en referanse, en forsuret/sur og en eutrofiert innsjø), mens deltest 2 bestod i artsbestemmelse av en prøve med identisk artsinventar. Resultatene fra deltest 1 viste at det var en markant variasjon mellom laboratorier for de fleste av de undersøkte parameterne som ga seg utslag i en signifikant effekt på antall bestemte taksa/arter, antall indikatorarter, taksonomisk skår, og artssammensetning. Dette var tilfellet uansett om «sjeldne arter» (< 0,1 %) var inkludert i datasettet eller ei. Forskjeller mellom laboratorier i taksonomisk kompetanse og/eller forskjeller i prosessering av prøvene er de mest sannsynlige forklaringene på variasjonen mellom laboratorier. Forskjellene i taksonomisk bestemmelser resulterte i stor variasjon i økologisk tilstandsklassifisering, både for forsuring og eutrofiering, og økologisk tilstand for samme innsjø varierte i noen tilfeller med hele fire tilstandsklasser. Det er ikke utarbeidet noen fasitliste for deltest 1, og laboratoriene er derfor ikke rangert på bakgrunn av resultatene. I deltest 2 var det mindre forskjeller mellom laboratoriene. I noen tilfeller manglet det arter fra den utsendte listen og i andre tilfeller var det registrert arter som ikke sto på den utsendte listen. Dette skyldes nok i hovedsak feilbestemmelser. Det ble imidlertid avdekket et enkelt tilfelle der en prøve hadde blitt utilsiktet «forurenset» med et individ av en art som ikke var valgt ut til testen. Resultatene fra ringtesten viser klart at det er behov for en kvalitetssikring av de taksonomiske bestemmelsene av krepsdyr så lenge vassdragsovervåkingen er anbudsbasert. En ringtest vil synliggjøre forskjeller mellom laboratorier for anbudsgivere, øke kvaliteten av de taksonomiske bestemmelser og dermed redusere feil i økologisk tilstandsklassifisering. Det anbefales derfor at laboratorier som skal jobbe med krepsdyrbestemmelser som ledd i vassdragsovervåken/vannforskriften, deltar i ringtester. Erfaringene fra vår ringtest vil kunne være nyttige for hvordan eventuell fremtidig ringtest for krepsdyrbestemmelser legges opp. Man kan forestille seg at en fremtidig ringtest inneholder begge eller kun én av de to deltester som inngår i denne testen. Hva som velges, vil i høy grad være et ressursspørsmål. Fordelene og ulempene ved de to deltestene diskuteres i rapporten. Vi anbefaler uansett at det brukes fiksert materiale/prøver i en fremtidig test, og ikke bilde/videomateriale.

Additional file 3. Model uncertainty. Alternative models with the defined trigger periods, relating trigger date or absolute dates, used on the runoff and catchment predictor variables when modelling timing of breeding in the white-throated dipper in Lyngdalselva 1978–2015

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Rapporten presenterer resultatene fra det 4. året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2018 omfattet programmet følgende ni innsjøer: Iešjávri, Stuorajávri, Altevatnet og Takvatnet i Nord-Norge, Krøderen, Møsvatn, Mjøsa og Gjende på Østlandet, og Selbusjøen i Trøndelag. Resultatene viser at Iešjávri og Stuorajávri er i svært god økologisk tilstand, og Gjende, Mjøsa, Møsvatn og Takvatnet er i god økologisk tilstand. Krøderen er i dårlig tilstand pga effekter av en regionalt fremmed art på fisk. Selbusjøen og Altevatnet er i hhv dårlig og svært dårlig tilstand, pga effekter av fremmede arter på fisk i Selbusjøen og effekter av store vannstandsvariasjoner på vannplanter i Altevatnet. Møsvatn er foreløpig klassifisert til god tilstand med høy usikkerhet pga manglende data for vannplanter. Ifølge Vann-nett har alle disse tre sterkt modifiserte innsjøene blitt klassifisert til å ha moderat eller dårlig økologisk potensial. Usikkerheten i klassifiseringen er middels for de fleste innsjøene, men fortsatt høy for Gjende, pga manglende klassegrenser for biologiske kvalitetselementer i bresjøer, samt usikkerhet om årsakene til den høye fosforkonsentrasjonen. Miljødirektoratet

Basisovervåkingen ‘ØKOFERSK – delprogram Nord’ omfattet fem innsjøer i 2017, hvorav en BIOLOK- og fire REFERANSE-sjøer. Resultatene viser at kun én av de antatte referansesjøene, Smalfjordvannet, var i svært god tilstand, mens Kapervatnet og Storvatnet var i god tilstand og Magistervatnet i moderat tilstand. Dalvatnet, som er forsuret, var i moderat tilstand. Samlet tilstand er angitt som nokså usikkert for fire innsjøer, fordi datagrunnlaget er begrenset til ett år eller fordi det er stort sprik i tilstanden gitt for ulike kvalitetselementer/ parametere som er følsomme for samme type påvirkning. En innsjø, Smalfjordvannet, er angitt med ganske sikker økologisk tilstand, til tross for kun ett år med data, fordi det er godt samsvar mellom kvalitetselementer.

Hesthagen, T. & Walseng, B. 2018. Undersøkelser av vannkvalitet, krepsdyr og fisk i tre regule-ringsmagasiner i Mandalsvassdraget høsten 2017. - NINA Rapport 1485. Norsk institutt for na-turforskning Undersøkelsen ble foretatt i Nåvatn, Stegil og Storevatn, der hensikten var å (i) vurdere lokalitetenes økologiske tilstand, (ii) avgi bestandsstatus og alderssammensetning hos aure, (iii) dokumentere tilslaget av utsettingene og vurdere behovet for videre utsettinger og (iv) foreslå habitatforbedrende tiltak med tanke på å etablere eller forsterke sjølreproduserende aurebestander. Nåvatn, Storevatn og Stegil ble regulert i 1932, 1950 og 1966, med reguleringshøyder på henholdsvis 36,5, 8,0 og 6,0 m. Som kompensasjon for sviktende rekruttering ble det på 1960-tallet satt ut énsomrig aure i Stegil og Storevatn. Utsettingene av aure ble avsluttet i 1973 pga. mang-lende tilslag som følge av sur nedbør. I årene 1985-2001 ble det satt ut bekkerøye. På 2000-tallet ble det på nytt satt ut énsomrig aure i alle de tre magasinene. I Stegil har dette i seinere år omfattet 3500 individ hvert år, og i Storevatn 2000 individ annethvert år. I Nåvatn ble det satt ut 4500 individ i 2012-2015, 2300 individ i 2016, men ingen i 2017. All settefisk har vært fettfinneklipt. Vannkvalitet, krepsdyr og fisk har også vært undersøkt i seinere år, både i Nåvatn (2005 og 2011), Storevatn (2012) og Stegil (2012). Disse innsjøene ligger i et forsuringsutsatt område, og er fremdeles forsuret. I 2017 var pH og labilt (giftig) aluminium henholdsvis 4,90-5,46 og 10-23 μg/L i overflaten og i noen tilløpsbekker. De har lite mineraler med et innhold av kalsium på 0,12-0,23 mg/L. Bufferkapasiteten er også lav med -3,0 til -17,1 μekv/L i syrenøytraliserende kapasitet (ANC). Unntaket var innløpet og en tilløpsbekk til Storevatn med ANC på respektive 0,4 og 2,6 μekv/L. Vannkvaliteten har i liten grad bedret seg siden 2011/2012. Den økologiske tilstanden i planktonsamfunnene er Dårlig/Moderat. Nordiske oversiktsgarn (30 x 1,5 m) ble benyttet ved prøvefiske, og fangstutbyttet uttrykkes som antall individ pr. 100 m2 garnareal pr. natt (Cpue). Alle de tre innsjøene har tynne til meget tynne aurebestander. I Nåvatn var det en klar bestandsøkning fra 2005 og fram til 2011 med Cpue på henholdsvis 1,0 og 3,8 individ. I 2017 var fangstutbyttet identisk med det i 2011. I 2017 var Nåvatn sterkt nedtappet pga. bygging av ny dam ved utløpet av Skjerkevatn (slått sammen med Nåvatn i 2018). I den sørlige delen av Nåvatn førte den lave vannstanden til utvasking av bunnsediment og svært blakket vann. Dette hadde trolig en klar negativ effekt på fangstutbyttet i 2017. I Nåvatn var det en dominans av settefisk både i 2011 (58 %) og 2017 (52 %). I 2016 ble det påvist bra egenrekruttering i en tilløpsbekk i nord (Nils Kile, Agder Energi, pers. med.). Vi foreslår at utsettingene i Nåvatn begrenses til 1500 individ i de sørlige deler, inkludert Skjerkevatn. I nord er det bra egenrekruttering i minst ên tilløpsbekk, slik at det etter hvert vil skje en ytterligere bestandsøkning i sjølve maga-sinet. I nord dominerer allerede villfisken, i motsetning til i sørlige deler. Stegil har en meget tynn aurebestand, men den har økt noe fra 2012 (Cpue=2,2) til 2017 (Cpue=3,2). I 2012 bestod fangsten kun av settefisk, mens det i 2017 ble tatt én villfisk (5 %). Auren i Stegil kan trolig gyte i et par små tilløpsbekker, men dette er i så fall svært begrenset. Fangstene ved fritidsfiske tyder på at fisken holder en god størrelse og kvalitet. For å sikre at dette opprettholdes, foreslår vi å redusere utsettingene fra 3500 til 2000 énsomrig individ pr. år. I Storevatn er det kun utsatt fisk, og fangstutbyttet var noe høyere i 2012 (Cpue=7,6) enn i 2017 (Cpue=5,0). Dette var trolig tilfel-dig og skyldtes ikke en reell bestandsnedgang. Auren i Storevatn holder en meget god kvalitet og størrelse. For å sikre at dette blir opprettholdt, blir det foreslått å redusere utsettingene fra 2000 til 1200 individ annet hvert år. Det er trolig mulig å etablere gyteareal i tilløpsbekker både til Stegil og Storevatn.

Denne rapporten inneholder resultater fra basisovervåking i innsjøer 2017 – delprogram Øst, gjennomført iht. vannforskriften/vanndirektivet. Basisovervåkingen startet opp i 2009 og omfatter hovedsakelig overvåking av antatt upåvirkede vannforekomster (referanse-overvåking), samt et lite utvalg påvirkede vannforekomster. Målet er å fastsette økologisk tilstand i de utvalgte innsjøene, som grunnlag for vurdering av effekten av langtids stor-skala endringer på naturtilstanden og på påvirkede innsjøer, med fokus på de vanligste vanntypene i Norge. Dataene vil dessuten inngå i grunnlaget for framtidig justering og utvikling av klassifiseringssystemet. Overvåkingen i delprogram Øst omfattet totalt 12 innsjøer i 2017; fem referansesjøer (REFERANSE-sjøer) og syv forsuringsfølsomme innsjøer som tidligere inngikk i den nasjonale sur nedbør overvåkingen i Norge (BIOLOK-sjøer); totalt syv antatte referansesjøer. Fem av BIOLOK-sjøene er fremdeles antatt å være forsuret. Innsjøene tilhører flere ulike vanntyper: Den svært kalkfattige og svært klare innsjøtypen er representert med én innsjø i skog og fem i fjell, den svært kalkfattige og humøse med én i lavland og én i skog, den moderat kalkrike og klare med én i skog og den kalkrike og klare med én i lavland og to i skog. Størrelsen spenner fra 0,1 til 5,1 km2, og maksdypet fra fire til 60 m. Flertallet av innsjøtypene mangler klassifiseringssystem for én eller flere av de undersøkte kvalitetselementene. Alle biologiske kvalitetselementer (planteplankton, vannplanter, småkreps, litorale bunndyr og fisk) og relevante fysisk-kjemisk parametere ble overvåket i REFERANSE-sjøene. Under-søkelsene i BIOLOK-sjøene ble begrenset til de mest forsuringsfølsomme kvalitetselementene (bunndyr, småkreps, fisk og kjemiske forsuringsparametere), med unntak av Atnsjøen, der også planteplankton og eutrofieringsrelevante fysisk-kjemiske parametere ble undersøkt. Rapporten inneholder aggregerte data i form av årsgjennomsnitt og beregnede indekser. Primærdataene vil gjøres tilgjengelig i databasen Vannmiljø. I tilstandsvurderingen av den enkelte innsjø er økologisk tilstand presentert for alle parametere og kvalitetselementer som er inkludert i gjeldende klassifiseringssystem. Nye forsuringsindekser basert på hhv. vannplanter, småkreps og fisk er inkludert i tilstandsklassifiseringen der dette er relevant. Samlet tilstand for hver innsjø er basert på «det verste styrer»-prinsippet, men kvalitetselementer/parametere med høy usikkerhet er ikke er brukt i den endelige klassifiseringen. To av innsjøene, Atnsjøen og Svartdalsvatnet, er undersøkt tidligere etter tilsvarende overvåkings- og klassifiseringsmetodikk. For disse innsjøene er resultatene presentert for hvert år med data og samlet for hele perioden. Overvåkingen i 2017 indikerer at verken REFERANSE-sjøene (Mjogsjøen, Selsvatnet, Surtningen, Øvre Drengsrudvann og Åletjern) eller de to antatt ikke-forsurede BIOLOK-sjøene (Atnsjøen og Svartdalsvatnet), er i svært god tilstand mht. alle parametere og kvalitetselementer. Med unntak av Svartdalsvatnet, Surtningen og Åletjern avviker minst to kvalitetselementer fra svært god tilstand. Fem av innsjøene har god tilstand, mens Mjogsjøen er i moderat tilstand og Selsvatnet er i dårlig tilstand. Dårligst tilstand av de antatte referansesjøene har Selsvatnet, der både planteplankton og fysisk-kjemiske støtteparametere tilsier at innsjøen er eutrofiert. De fem forsurede innsjøene er enten i god tilstand (Langtjernet, Rondvatnet, Stortjønna), moderat (Breidtjern) eller dårlig tilstand (Heddersvatn). Hvilket kvalitetselement som er avgjørende for innsjøens samlede tilstand varierer, også mellom år for innsjøer som er undersøkt flere ganger. Som oftest var tilstanden bestemt av invertebrater (bunndyr og småkreps samlet) i BIOLOK sjøene (fire av syv) og vannplanter i REFERANSE-sjøene (tre av fem). Småkreps (pelagiske og litorale vannlopper og hoppekreps) er benyttet i tilstands-klassifiseringen av forsuringsfølsomme innsjøer sammen med forsuringsindekser basert på bunndyr. Bunndyrindeksene gir ofte dårligere tilstand enn småkreps. For Breidtjern, Langtjernet og Stortjønna er det godt samsvar mellom tilstanden gitt ved bunndyrindeksen og labilt aluminium (LAl), mens småkrepsindeksen gir en vesentlig bedre tilstand. Det kan synes som småkreps er mindre følsomme for LAl, og i mindre grad fanger opp sure episoder med høye konsentrasjoner av aluminium i innsjøer som ellers har en tilfredsstillende vannkjemi. I fjellsjøene gir bunndyrindeksene imidlertid en tilstand som dårligere enn det som er antatt. Dette er fordi fjellsjøene, med lave temperaturer og kort vekstsesong, ofte gir en artsfattig flora og fauna med naturlig lave andeler forsuringsfølsomme arter. Dagens klassifiseringssystem er derfor ikke egnet for fjellsjøer. Mens bunndyr og småkreps gir økt usikkerhet i klassifiseringen dersom innsjøen ligger nær typegrensen mellom svært kalkfattig og kalkfattig, vil klassifisering av planteplankton og vannkjemiske eutrofieringsparametere være usikker dersom innsjøen er nær typegrensen kalkfattig/moderat kalkrik. Klassegrensen svært god/god økologisk tilstand kan synes å være for streng for vannplanter (trofiindeksen). Begrenset datagrunnlag generelt og kunnskap om referansetilstanden spesielt, bidrar til usikkerhet i tilstandsklassifiseringen av fisk, og svært kalkfattige/kalkfattige innsjøer med naturlig lavt artsmangfold sammenlignet med mer kalkrike innsjøer, gir økt usikkerhet i tilstandsklassifiseringen av de fleste biologiske kvalitetselementer. Ikke minst gjelder dette for svært kalkfattige innsjøer med kalsiumkonsentrasjoner

Denne rapporten inneholder resultater fra basisovervåking i innsjøer 2017 – delprogram Midt, gjennomført iht. vannforskriften/vanndirektivet. Basisovervåkingen startet opp i 2009 og omfatter hovedsakelig overvåking av antatt upåvirkede vannforekomster (referanseovervåking), samt et lite utvalg påvirkede vannforekomster. Målet er å fastsette økologisk tilstand i de utvalgte innsjøene, som grunnlag for vurdering av effekten av langtids stor-skala endringer på naturtilstanden og på påvirkede innsjøer, med fokus på de mest vanlige vanntypene i Norge. Dataene vil dessuten inngå i grunnlaget for framtidig justering og utvikling av klassifiseringssystemet. Overvåkingen i delprogram Midt omfattet totalt ni innsjøer i 2017; alle er antatte referansesjøer (REFERANSE). Utvalget omfatter totalt åtte innsjøtyper: alle kombinasjoner av kalktyper (svært kalkfattig, kalkfattig og moderat kalkrik) og humustyper (svært klar, klar og humøs), med unntak av den kalkfattige og svært klare innsjøtypen. En av innsjøene, Forollsjøen, er en moderat kalkrik og svært klar fjellsjø, og representerer en sjelden vanntype. Innsjøene har arealer fra 0,31 til 6,9 km2, og med maksdyp fra 17 til 48 m. Overvåkingen inkluderte alle biologiske kvalitetselementer (planteplankton, vannplanter, småkreps, litorale bunndyr og fisk) og relevante fysisk-kjemisk parametere i alle innsjøene. Rapporten inneholder aggregerte data i form av årsgjennomsnitt og beregnede indekser. Primærdataene vil gjøres tilgjengelig i databasen Vannmiljø. I tilstandsvurderingen av den enkelte innsjø er økologisk tilstand presentert for alle parametere og kvalitetselementer som er inkludert i gjeldende klassifiseringssystem. Nye forsuringsindekser basert på hhv. vannplanter, småkreps og fisk er inkludert i tilstandsklassifiseringen der dette er relevant. Samlet tilstand for hver innsjø er basert på ”det verste styrer”-prinsippet, men kvalitetselementer/parametere med høy usikkerhet er ikke er brukt i den endelige klassifiseringen. Fire av innsjøene, Holvatnet, Skjegstadvatnet, Songsjøen og Store Høysjøen, er undersøkt tidligere etter tilsvarende overvåkings- og klassifiseringsmetodikk. For disse innsjøene er resultatene presentert for hvert år med data og samlet for hele perioden. Ingen av REFERANSE-sjøene får svært god tilstand i 2017. Alle innsjøene var derimot i god tilstand; for Movatnet og Skjegstadvatnet er tilstanden nær klassegrensen til svært god. Hvilket kvalitetselement som er avgjørende for innsjøens samlede tilstand varierer, også mellom år for innsjøer som er undersøkt flere ganger. Vannplanter er oftest utslagsgivende, og bestemmer tilstanden i fire av syv innsjøer hvor vannplanter er inkludert i klassifiseringen. Planteplankton og vannkjemiske forsuringsparametere er ikke utslagsgivende for tilstanden i noen av innsjøene. Småkreps (pelagiske og litorale vannlopper og hoppekreps) er benyttet i tilstandsklassifiseringen av forsuringsfølsomme innsjøer sammen med forsuringsindekser basert på bunndyr. Bunndyrindeksene gir ofte dårligere tilstand enn småkreps, noe som kan skyldes at bunndyr er mer følsomme for labilt aluminium (LAl). For enkelte innsjøer indikerer imidlertid bunndyrindeksene en dårligere tilstand enn det som de vannkjemiske forholdene tilsier. Dette gjelder spesielt de humøse innsjøene, men her er verken småkreps eller bunndyr benyttet i tilstandsklassifiseringen pga. høy usikkerhet. Begrenset datagrunnlag generelt og kunnskap om referansetilstanden spesielt, bidrar til usikkerhet i tilstandsklassifiseringen av fisk, og svært kalkfattige/kalkfattige innsjøer med naturlig lavt artsmangfold sammenlignet med mer kalkrike innsjøer, gir økt usikkerhet i tilstandsklassifiseringen av de fleste biologiske kvalitetselementer. Ikke minst gjelder dette for Store Fiskåvatnet som har kalsiumkonsentrasjoner ned mot 0,5 mg Ca/L. Tilstandsklassifiseringen er angitt som usikker for fire av ni innsjøer, enten fordi innsjøen tilhører en vanntype uten etablerte klassegrenser, ligger på grensen mellom vanntyper, eller fordi innsjøen tilhører en vanntype der klassifiseringen vurderes som usikker fordi den er basert på et usikkert datagrunnlag og tilstanden samtidig varierer mellom år. Fem innsjøer er angitt med ganske sikker økologisk tilstand; Holvatnet, Movatnet, Skjegstadvatnet, Songsjøen og Store Høysjøen. Fra disse innsjøene finnes data fra tre eller flere år, og det er godt samsvar mellom år og/eller mellom de forskjellige kvalitetselementene. Vanntypen for innsjøene er også veldefinert, med klassegrenser for de fleste kvalitetselementene.

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Rapporten presenterer resultatene fra det tredje året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2017 omfattet programmet følgende ni innsjøer: Øyeren, Mjøsa og Gjende på Østlandet, Byglandsfjorden og Lundevatnet på Sørlandet, Vangsvatnet, Hornindalsvatnet og Eikesdalsvatnet på Vestlandet og Selbusjøen i Trøndelag. Selbusjøen og Gjende er kun undersøkt mht de pelagiske kvalitetselementene i 2017, mens alle kvalitetselementer er undersøkt i de øvrige. Resultatene viser at alle innsjøene er i god økologisk tilstand, unntatt Lundevatnet, som er i moderat tilstand pga de vannkjemiske forsuringsparameterne (rett under klassegrensen god/moderat). I fem av innsjøene er det vannplanter som er utslagsgivende for tilstanden, mens andre kvalitetselementer er utslagsgivende i Gjende (planteplankton), Øyeren (total fosfor), Lundevatnet (vannkjemiske forsuringsparametere) og Selbusjøen (vannkjemiske eutrofieringsparametere). Usikkerheten i klassifiseringen er middels for de fleste innsjøene, men høy for Gjende, Lundevatnet og Eikesdalsvatnet, der sistnevnte er sterkt modifisert og trolig har redusert produktivitet. Miljødirektoratet

Walseng, B. og Jensen, T.C. 2018. Krepsdyrsamfunn i vann med og uten sørv (Scardinius erythrophthalmus), Arendal kommune – Aust-Agder - NINA Rapport 1599. Mange av fiskesamfunnene på Sørlandet har de siste årene endret seg på grunn av at sørv (Scardinius erythrophthalmus) er blitt satt ut og raskt har etablert seg i store tettheter. Bare i Aust-Agder er det flere enn 70 vann der sørv er dokumentert. Vi sammenlignet 10 vann som har sørv med 10 vann uten (referansevann) med hensyn til planktoniske og litorale krepsdyr. Vannprøver fra begge besøk er blitt analysert på pH, konduktivitet, alkalitet, Ca, Ma, K, Na, Sulfat, Nitrat+nitritt, Cl, TOC, LAI og ANC. Fra juni foreligger i tillegg analyser av total fosfor (Tot-P) og total nitrogen (Tot-N). Det ble tilsammen registrert 69 arter krepsdyr fordelt på 48 vannlopper og 21 hoppekreps. Ingen arter var nye for regionen, men flere kan karakteriseres som sjeldne. Basert på artsinventar og dominansforhold var det forkjell mellom vann med og uten sørv. Gelekreps Holopedium gibberum og vanlig prikkdafnie Ceriodaphnia quadrangula var assosiert med vannene uten sørv, mens børsthaleprikkdafnie Ceriodaphnia pulchella, børstesnabelkreps Bosmina longirostris og sylfidehops Thermocyclops oithonoides var assosiert med vannene som hadde sørv. Planktonsamfunnet i vannene med sørv var både mer individrike og hadde også en større andel store individer enn i vannene uten sørv. Nåledafnie Daphnia longispina, sørhops Eudiaptomus gracilis og vingehops Cyclops scutifer er arter som bidro til høy tetthet av store individer her. Basert på artsinventar og dominansforhold hos litoralfaunaen, skilte 1-aksen (PCA-ordinasjon) enda klarere mellom vann med og uten sørv enn det som var tilfelle for planktonet. Også her var tettheten av krepsdyr størst i vannene med sørv, mens tettheten av store former (>1 mm) var gjennomgående lavere enn i referansevannene. Dette kan tolkes dithen at sørven bidrar til en økt primærproduksjon gjennom økt sirkulasjon av næringsstoffer, men samtidig utøver den et økt beitetrykk på de største krepsdyrene. Den vil derfor være en sterk konkurrent til stedegne arter som abbor og ørret, og derfor være en flaskehals for disse artene med tanke på hvorvidt tidlige stadier (0+ og 1+) overlever. For eldre individer av abbor og ørret som har gått over på fiskediett, vil sørv være et attraktivt bytte. Hvorvidt sørven har etablert seg på grunn av at vannene har den vannkvaliteten vi observerte, eller om denne vannkvaliteten er et resultat av at sørven har etablert seg, kan diskuteres. Vannkvaliteten i referansevannene skulle ikke være til hinder for etablering av sørv, med andre ord kan det synes tilfeldig hvor sørven har etablert seg, og at både observert vannkvalitet og forskjeller i krepsdyrfaunaen derfor er knyttet til introduksjon av sørv. Walseng, B. & Jensen, T.C. 2018. Crustacean communities in lakes with and without rudd (Scardinius erythrophthalmus), Arendal municipality – Aust-Agder - NINA Rapport 1599. Due to the introduction of rudd (Scardinius erythrophthalmus), the fish populations in many lakes in the southern part of Norway have changed. A few years after introduction this species may occur in dense populations. In the municipality Aust-Agder, more than 70 lakes have been invaded by rudd since the 1960s. We compared 10 lakes with and without (reference lakes) rudd with respect to planktonic and littoral crustaceans. Water samples taken medio June and ultimo August were analysed for pH, conductivity, alkalinity, Ca, Ma, K, Na, Sulphate, Nitrate+nitrite, Cl, TOC, LAI (inorganic Al) and ANC. In addition, total phosphor (Tot-P) and total nitrogen (Tot-N) were analysed in samples from June. Altogether 69 species of crustaceans (48 cladocerans and 21 copepods) were recorded. No species were new to the region, but a few were desided as rare. With regard to the species coposition and dominance in zooplankton there was a slight difference between lakes with and without rudd. Holopedium gibberum and Ceriodaphnia quadrangula were assoiated with lakes without rudd while Ceriodaphnia pulchella, Bosmina longirostris and Thermocyclops oithonoides were assosiated with lakes having rudd. Furthermore, the lakes with rudd had higher densities (m3) and the fraction of individuals >1mm was higher than in lakes without rudd. Daphnia longispina, Eudiaptomus gracilis and Cyclops scutifer contributed to a high fraction of huge species in lakes with rudd. The species composition and dominance in the litoral fauna (PCA-ordination) separated lakes with and without rudd even clearer than the plankton community did. Still, the total number of individuals was higher in lakes with rudd, but now the number of individuals >1 mm was higher in the reference lakes. The presence of rudd may incease the primary production by circulating nutrients, but at the same time, due to predation, eliminate large individuals. Thus, rudd will be a strong competitor to young stages (0+ and 1+) of local fish populations such as brown trout (Salmo trutta) and perch (Perca fluviatilis). However, larger fish (>30cm) may benefit from the presence of rudd as a food. A remaining question is whether rudd has established a population because of the water quality, or if the water quality we observed, is a result of the presence of rudd. The water quality in the reference lakes should not be a limiting factor for the establishment of rudd, likely it may be a coincidence in which lakes rudd has been introduced. Based on this assumption, we conclude that the observed crustacean planktonic and littoral community, is a result of the introduction of rudd.

Denne rapporten inneholder resultater fra basisovervåking i innsjøer 2017 – delprogram Vest, gjennomført iht. vannforskriften/vanndirektivet. Basisovervåkingen startet opp i 2009 og omfatter hovedsakelig overvåking av antatt upåvirkede vannforekomster (referanseovervåking), samt et lite utvalg påvirkede vannforekomster. Målet er å fastsette økologisk tilstand i de utvalgte innsjøene, som grunnlag for vurdering av effekten av langtids stor-skala endringer på naturtilstanden og på påvirkede innsjøer, med fokus på de mest vanlige vanntypene i Norge. Dataene vil dessuten inngå i grunnlaget for framtidig justering og utvikling av klassifiseringssystemet. Overvåkingen i delprogram Vest omfattet totalt syv innsjøer i 2017; fire forsuringsfølsomme innsjøer som tidligere inngikk i den nasjonale sur nedbør overvåkingen i Norge (BIOLOK) og tre antatte referansesjøer (REFERANSE). Alle innsjøene er forsuringsfølsomme og omfatter kun to innsjøtyper: den svært kalkfattige og svært klare innsjøtypen er representert med tre innsjøer i skog og én innsjø i fjell, den svært kalkfattige og klare med to innsjøer i lavland og én i skog. To av disse er riktignok på grensen til humøse. Innsjøene er gjennomgående små og relativt dype, med et areal fra 0,05 til 2,21 km2, og maksdyp fra 12 til 95 m. Alle biologiske kvalitetselementer (planteplankton, vannplanter, småkreps, litorale bunndyr og fisk) og relevante fysisk-kjemisk parametere ble overvåket i REFERANSE-sjøene. Undersøkelsene i BIOLOK-sjøene ble begrenset til de mest følsomme kvalitetselementene: småkreps, litorale bunndyr, kjemiske forsuringsparametere og eventuelt fisk. Rapporten inneholder aggregerte data i form av årsgjennomsnitt og beregnede indekser. Primærdataene vil gjøres tilgjengelig i databasen Vannmiljø. I tilstandsvurderingen av den enkelte innsjø er økologisk tilstand presentert for alle parametere og kvalitetselementer som er inkludert i gjeldende klassifiseringssystem. Nye forsuringsindekser basert på hhv. vannplanter, småkreps og fisk er inkludert i tilstandsklassifiseringen der dette er relevant. Samlet tilstand for hver innsjø er basert på ”det verste styrer”-prinsippet, men kvalitetselementer/parametere med høy usikkerhet er ikke brukt i den endelige klassifiseringen. To av innsjøene, Movatnet og Åsvatnet, er undersøkt tidligere etter tilsvarende overvåkings- og klassifiseringsmetodikk. For disse innsjøene er resultatene presentert for hvert år med data og samlet for hele perioden. Resultatene viser at ingen av de tre potensielle referansesjøene som ble overvåket i 2017, er i svært god tilstand mht. alle parametere og kvalitetselementer. To av innsjøene, Fjellgardsvatnet og Åsvatnet, er i god tilstand, mens Movatnet er i moderat tilstand. Med unntak av vannplanter (forsuringsindeks), som indikerer moderat tilstand i Movatnet, er alle kvalitetselementene enten i god eller svært god tilstand. De fire forsurede innsjøene er enten i god tilstand (Markhusdalsvatnet og Svartetjørna) eller i moderat tilstand (Nystølsvatnet og Røyravatnet). Hvilket kvalitetselement som er avgjørende for innsjøens samlede tilstand varierer, også mellom år for innsjøer som er undersøkt flere ganger. I BIOLOK sjøene er det invertebrater (bunndyr og småkreps samlet) som gir dårligst tilstand, mens vannplanter (forsuringsindeksen SIc), ev. sammen med fisk, er avgjørende for tilstanden i to av REFERANSE-sjøene, Fjellgardsvatnet og Movatnet. I Åsvatnet er det vannkjemiske forsuringsparametere som gir dårligst tilstand. Småkreps (pelagiske og litorale vannlopper og hoppekreps) er benyttet i tilstandsklassifiseringen av forsuringsfølsomme innsjøer sammen med forsuringsindekser basert på bunndyr. I fem av syv innsjøer der tilstandsklassifiseringen er basert både på småkreps og bunndyr, gir småkreps vesentlig bedre tilstand enn bunndyr. For Markhusdalsvatnet, Røyravatnet og Svartetjørna er det godt samsvar mellom tilstanden gitt ved bunndyrindeksen og labilt aluminium (LAl), mens småkrepsindeksen gir en vesentlig bedre tilstand. Det kan synes som småkreps er mindre følsomme for LAl, og i mindre grad fanger opp sure episoder med høye konsentrasjoner av aluminium i innsjøer som ellers har en tilfredsstillende vannkjemi. For enkelte innsjøer indikerer imidlertid bunndyrindeksene en dårligere tilstand enn det som de vannkjemiske forholdene tilsier. Dette gjelder spesielt Nystølsvatnet som er en fjellsjø. I slike innsjøer gir ugunstig klima med lave temperaturer og kort vekstsesong ofte en artsfattig flora og fauna med naturlig lave andeler forsuringsfølsomme arter. Begrenset datagrunnlag generelt og kunnskap om referansetilstanden spesielt, bidrar til usikkerhet i tilstandsklassifiseringen for fisk. Svært kalkfattige/kalkfattige innsjøer med naturlig lavt artsmangfold gir økt usikkerhet i tilstandsklassifiseringen av de fleste biologiske kvalitetselementer sammenlignet med mer kalkrike innsjøer. Ikke minst gjelder dette for svært kalkfattige innsjøer med kalsiumkonsentrasjoner