Search

Dette er den faglige sluttrapporten for prosjektet "STARTRENS – Optimalisert startfôring av rensefisk" som ble finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (#901561). Rensefisk har en sentral rolle i laksenæringen som ikke-medikamentell behandling mot lakselus, og behovet for rensefisk i laksenæringen er langt høyere enn det som oppdrettes. De første ukene av fiskeyngelens liv er avgjørende for senere suksess. Berggylt og rognkjeks er veldig forskjellige med hensyn på biologi og livshistorie, og har derfor forskjellige krav til produksjonsmetoder og dyrehold. De tidlige miljøforholdene påvirker gjerne atferd og funksjonalitet i senere stadier hos fisk, og påvirkninger i tidlige larve-stadier kan medføre langvarige endringer i vekst og fysiologiske responser. I STARTRENS har vi karakterisert eggkvalitet hos rognkjeks og berggylt med mål om å utvikle verktøy for oppdrettere som kan brukes til å velge ut de beste egg-gruppene til sine klekkeri. Vi har også brukt tidligere erfaringer med ulike levendefôr-organismer som bakgrunn for to startfôringsforsøk med rognkjeks og berggylt hvor ulike fôringsregimer ble utprøvd med mål om å optimalisere startfôringsprotokoller.

Ugedal, O., Hagen, I.J., Berg, M., Bremset, G., Jensås, J.G., Karlsson, S. & Kvingedal, E. 2021. Fiskebiologiske undersøkelser i Bævra. Sluttrapport for perioden 2016-2020. NINA Rapport 1996. Norsk institutt for naturforskning. Bævra er et sterkt regulert vassdrag der 43 % av nedbørsfeltet er overført til Svorka kraftstasjon om lag fire kilometer fra sjøen. Lengden på lakseførende strekning er om lag 20 kilometer, hvorav de øverste fem kilometerne er uregulert, mens en strekning på 11,5 kilometer har fått permanent redusert vannføring. Nedstrøms kraftverksutløpet er vannføringsregimet endret, men denne strekningen kan likevel ha svært lav vannføring når kraftverket ikke er i drift og det er lav vannføring fra de øvre deler av elva. Det har blitt gjennomført årlige fiskebiologiske undersøkelser i perioden 2005-2020, for å kartlegge bestandsstatus hos laks og sjøaure, vurdere reguleringseffekter på fisk, evaluere virkning av utsettinger samt foreslå tiltak for å øke naturlig fiskeproduksjon. Denne rapporten oppsummerer resultatene fra undersøkelser som er gjort i 2016-2020 og har størst fokus på å evaluere kultiveringen og å gi en oppdatert bestandsstatus for laks og sjøaure i vassdraget. Under gytefisktellinger i 2016-2020 ble det observert henholdsvis 90, 69, 197, 91 og 133 lakser. Gytebestanden ble trolig undervurdert i 2016 sammenliknet med de andre årene på grunn av dårlig sikt i deler av elva. Antallet gytefisk av laks i 2018 er det største som er registrert i Bævra i løpet av perioden 2005-2020. Tidligere toppår forekom i 2006 og 2014 med litt over 160 laks registrert hvert av disse årene. Resultatene over hele tidsperioden gir ikke noe grunnlag for å si at gytebestanden av laks verken har økt eller avtatt i løpet av perioden 2005-2020. I 2018 ble det observert laks over hele den undersøkte 19 km strekningen, og året etter ble det registrert årsyngel av laks på alle de undersøkte lokalitetene i elva. Dette er det eneste året i løpet av perioden 2006-2020 at laksen beviselig har utnyttet mesteparten av anadrom strekning til gyting. De andre årene ble mesteparten av gytelaksen observert i de nedre og midtre deler av elva og registreringer av yngel bekrefter at det vanligvis skjer lite vellykket gyting av laks i de øvre deler av elva. Under gytefisktellinger i 2016, 2017, 2019 og 2020 ble det observert henholdsvis 144, 186, 171 og 159 sjøaurer. I 2018 ble det observert bare 44 individer, men på grunn av sen telling ble gytebestanden sannsynligvis grovt undervurdert dette året. Tellingene de fem siste årene er lavere enn i toppåret 2015 med 390 sjøaurer, men omtrent på samme nivå som i 2014 (206 aurer) og vesentlig høyere enn i 2011-2013 som hadde mindre enn 70 sjøaurer hvert år. Mesteparten av sjøauren ble observert oppstrøms kraftverket i alle år og sjøauren utnytter hele anadrom strekning til gyting hvert år. Datamaterialet gir ikke er noe grunnlag for å hevde at gytebestanden av sjøaure verken har økt eller blitt redusert i løpet av undersøkelsesperioden 2006-2020. I perioden 2016-2020 har årlig rapportert fangst av laks ved elvefisket i Bævra variert fra 6-54 lakser med en samlet vekt fra 21-190 kg. Fangsten var størst i 2016 og minst i 2020. Med unntak av i 2016 har de rapporterte fangstene av sjøaure vært svært sparsomme de siste fem årene. I 2016 ble det rapportert en fangst av 50 sjøaurer med en samlet vekt på 54 kg. I perioden etter at vassdraget ble gjenåpnet for fiske i 1994 har de årlige laksefangstene i snitt vært 35 lakser med en samlet vekt på 96 kilo, mens de årlige aurefangstene i snitt har vært 45 sjøaurer med en samlet vekt på 58 kilo. Siden ikke alle fiskere har levert fangstrapport kan det være en underrapportering i Bævra, men omfanget er ukjent. På grunn av svært varierende sportsfiskefangster er data om sammensetning av laksebestanden i Bævra med hensyn til andel kultivert fisk i bestanden, sjøalder og størrelse basert på et samlet materiale av skjellprøver fra sportsfiskefangst, stamfiske/høstfiske i tillegg til registreringer av størrelsesfordeling av laksen ved gytefisktellinger. Våre data tyder på at det har vært rimelig godt samsvar mellom størrelsesfordeling av laks (inndelt i små-, mellom- og storlaks) estimert under gytefisktelling og laks fanget ved stamfiske og sportsfiske i elva samme år. Laksebestanden i Bævra var tallmessig dominert av mellom- og storlaks (om lag 60-70 %) i 2016, 2018 og 2020. I 2019 var smålaks klart dominerende med om lag 70 % av laksene, mens det er noe større usikkerhet knyttet til tallene fra 2017, men gytefisktellingene tyder på at det var en dominans av smålaks dette året. Mellomstore (1-3 kg) og store (> 3 kg) sjøaurer har utgjort mesteparten av gytebestanden de siste fem årene med fra 52-64 % av registreringene. Gytebestanden av sjøaure i toppåret 2015 var tallmessig dominert av små individer (< 1 kg), men på grunn av det store antallet fisk registrert var antallet mellomstore og store individer vesentlig større dette året enn i andre år. Også i 2014 var de totale antallet mellomstore og store individer høyere enn de siste fem årene. Eggantallet øker med økende størrelse på fisken, og vi forventer at det ble gytt flere rogn i i 2014 og spesielt i 2015 enn de siste fem årene. Dette samsvarer med at tettheten av årsyngel av aure var større i 2015 og 2016 enn i 2017-2020. Laksen er mest tallrik i de nedre og midtre deler av elva. I alle år har de høyeste tetthetene av yngel og parr av laks blitt registrert på strekningen fra utløpet av kraftverksutløpet og opp til utløpet av sideelva Svorka. Oppstrøms denne strekningen er forekomsten av yngel og parr mer variabel mellom år og tetthetene lavere. På uregulert strekning oppstrøms utløpet av Lille Bævra har det bare vært sporadiske forekomster av laksunger. Sjøauren utnytter hele anadrom strekning til gyting og oppvekst, men tetthet av yngel og parr er svært lav nedstrøms utløpet av kraftverket. Det er en tendens til at tettheten av aure-parr har avtatt noe på strekningen mellom kraftverksutløpet og Lille Bævra. Dette kan skyldes noe lavere gytebestander av sjøaure de siste fem årene, men kan også være påvirket av økt konkurranse med vill laks og utsatt settefisk. Basert på antall større ungfisk av laks og aure som fanges under elektrisk fiske om høsten, kan det grovt estimeres hvor mange individer som potensielt kan vandre ut som smolt påfølgende vår, såkalt presmolt. Antallet som vandrer ut neste vår vil være lavere enn estimatet fordi det skjer dødelighet mellom høsten og utvandring påfølgende vår. Hvor stor denne dødeligheten er i Bævra vet vi ikke. I 2016-2020 har det estimerte antallet presmolt av laks i Bævra variert fra 5900 til 9500 med et årlig gjennomsnitt på 7400. For laks var det en økning i antall presmolt i elva fra starten av undersøkelsen i 2006 og fram til en topp i 2015 med om lag 14 500 individer. Når det gjelder aure tilsier estimatene et svært lavt antall presmolt i 2016 med 2100 individer og et høyt antall i 2017 med 13 300 individer. De tre siste årene har antallet variert fra 4200 til 5200 med et årlig gjennomsnitt på om lag 4700 presmolt. For aure var det en økning i antall presmolt i elva fra starten av undersøkelsen og fram til en topp i 2014 med om lag 12 000 individer. Antallet presmolt av aure de siste tre årene har vært noe lavere enn de fleste andre år av undersøkelsen. I de senere år har det vært satt ut énsomrige laksunger (fra 2011) og laksesmolt (fra 2012) med opphav i stamfisk fanget i Bævra. I 2016 og 2017 ble det i tillegg lagt ut noe lakserogn. En kombinert bruk genetiske metoder og tradisjonelle metoder for skjellanalyse gjør det mulig med stor sikkerhet å fastslå opphavet og utsettingsstadium til kultiveringsfisk i Bævra. Av de i alt 315 voksne laksene som er undersøkt med genetiske metoder de siste seks årene, stammer 83 (26 %) med sikkerhet fra kultiveringsvirksomheten i Bævra. Av de kultiverte fiskene kunne 52 individer med sannsynlighet tilordnes å stamme fra utsatt 2-års smolt, 13 fra utsatt 1-års smolt og 18 fra utsatt énsomrig settefisk. Vurderinger tilsier at suksessen til utsettingene av smolt i Bævra i beste fall kan være på høyde med andre elver i fylket hvor det settes ut smolt, men ikke høyere. Utsettingene av énsomrig settfisk Bævra har gitt vesentlig lavere gjenfangstrater enn tilsvarende utsettinger i Surna. Dette kan skyldes lavere overlevelse fram til smoltutvandring i Bævra, men kan også påvirkes av forskjeller i sjøoverlevelse mellom de to elvene. Til tross for lave gjenfangs-ter utgjorde kultiverte laks med opphav i stamfisk fra Bævra et vesentlig bidrag til innsig av voksen laks til elva i 2016 og 2017 med hhv. 38 og 32 % av laksen som ble fanget ved sports- og stamfiske. I 2015 og 2018-2020 var bidraget mer moderat med fra 14-28 % av innsiget. Énsomrig settfisk gir et vesentlig lavere bidrag av tilbakevandrende voksen laks enn utsatt smolt i Bævra per utsatt fisk. På grunn av sparsomt med areal ovenfor anadrom strekning vil mesteparten av settefisken konkurrere med villfisk om mat og plass og dermed kunne påvirke den naturlig rekrutteringen av både sjøaure og laks. For å øke laksebestanden i Bævra er det viktig å få så godt resultat som mulig i form av tilbakevandrende voksen laks fra kultiveringsvirksomheten. Det bør vurderes å redusere antallet énsomrige som settes ut og heller øke antallet smolt. Genetisk tilordning til stamlaksforeldre gjør at kultiverte individer kan identifiseres og det relative bidraget fra hver stamfisk til bestanden av voksen laks beregnes. Dette tillater en nøyaktig evaluering av kultiveringsprogrammet ved å beregne hvilken påvirkning kultiveringen har på det effektive bestandsstørrelsen. I Bævra har vi evaluert kultiveringens påvirkning på den effektive bestandsstørrelsen i fem gyteårsklasser (2010-2014). Kultivering har stor påvirkning på laksebestanden i Bævra. For de evaluerte gyteårene har andelen kultivert fisk i bestanden vært høy, og det har vært et relativt lite antall stamfisk som ligger til grunn for utsettingene. Dette har medført en reduksjon i effektiv bestandsstørrelse som følge av utsettingene (altså en Ryman-Laikre effekt) for alle evaluerte gyteår. I Bævra har det vært stor forskjell i antall avkom per stamfisk, hvilket fører til lavere effektivt antall stamfisk, i forhold til faktisk antall stamfisk. Et jevnere bidrag mellom forskjellige stamfisk kan øke den effektive bestandsstørrelsen og bidra til å redusere den observerte Ryman-Laikre effekten. Utsettingene i Bævra har til nå vært basert på et relativt lite antall stamfisk per år. Ved å ta inn flere stamfisk vil også effektivt antall stamfisk øke, men Bævra har en relativt fåtallig bestand, og så mange som mulig av disse bør få gyte i elva. Isteden, er det en forhåpning om at den pågående genbankbaserte kultiveringen vil kunne utnytte den stamfisken som tas inn på en mer effektiv måte. Det foreligger et forslag til revidert gytebestandsmål for laksebestanden i Bævra på 484 kg med et usikkerhetsintervall fra 360 til 720 kg. GBM er nedskrevet fra opprinnelig forslag på grunn av at produksjonskapasiteten for ungfisk og smolt er redusert som følge av vannkraft-regulering. Tellinger av gytefisk i vassdraget danner utgangspunkt for en vurdering av GMB oppnåelse de siste fem årene. En subjektiv vurdering er at deteksjonssannsynlighet ved tellingene av laks har vært nærmere god (80 %) enn moderat (65 %) de fire siste årene. I 2016 var trolig deteksjonssannsynligheten moderat til lav (50 %) på grunn av dårlig sikt. Under disse forutsetningene viser beregningene at gytebestandsmålet med høy sannsynlighet ble nådd med god margin i 2018. Eggdeponeringen var trolig i nærheten av nedre skranke for gytebestandsmålet i 2016 og 2020. I 2017 og 2019 var beregnet eggdeponering for lav til at målet ble nådd. All foreliggende informasjon tyder på at det er relativt fåtallige bestander av både laks og sjøaure i Bævra. Beregning av minimumsinnsig og vurdering av andel gytefisk observert ved tellinger tilsier at det årlige innsiget av laks til Bævra i to av de fem siste årene har vært lavere enn 200 laks, i to år i størrelsesorden 200-250 individer og opptil 300 laks i 2018. Tilsvarende har det årlige innsiget av gytefisk av sjøaurer vært i størrelsesorden 200-250 individer de siste årene. En viktig årsak til relativt lave innsig er at bestandene ikke er gjenoppbygd etter å ha vært på et lavt nivå i lang tid som følge av flere menneskeskapte påvirkningsfaktorer. I tillegg til påvirkningsfaktorer innenfor vassdraget har sjøoverlevelsen hos laks og sjøaure endret seg over tid. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) har nylig gjort en forenklet tilstandsvurdering for Bævra. Hovedkonklusjonen til VRL er at status for laksebestanden i Bævra er svært dårlig. Dette skyldes blant annet svært dårlig status for genetisk integritet, samt dårlig/svært dårlig status for oppnåelse av gytebestandsmål og høstbart overskudd. Påvirkningsfaktorene vassdragsregulering og lakselus vurderes begge å ha stor effekt på høstbart overskudd. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) har nylig også gjennomført en klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøaurebestander. Bestanden i Bævra er klassifisert å ha dårlig tilstand, det vil si at bestanden har blitt moderat redusert de siste 20 årene. I denne klassifiseringen ble effekten av flere mulige påvirkningsfaktorer på bestandsstørrelsen til sjøaure i det enkelte vassdrag vurdert. I Bævra vurderte VRL at vannkraftregulering og lakselus har stor negativ effekt på bestanden, mens arealinngrep og fangst er vurdert å ha en liten negativ effekt. For begge bestandene gir ikke datagrunnlaget fra vår undersøkelse noen sterk indikasjon på at det har vært en vesentlig endring i bestandsstørrelse av laks og sjøaure i løpet av undersøkelsesperioden 2006-2020. Bestandene synes altså å variere på et relativt lavt nivå og variasjonen er trolig påvirket av både reguleringspåvirkede miljøfaktorer i elva og lakselus og andre forhold i sjøen.

Hesthagen, T. 2021. Bestandstilhøva hjå auren i Russvatnet i Jotunheimen gjennom dei siste femti åra. NINA Rapport 2034. Norsk institutt for naturforskning Russvatnet er lokalisert i sentrale delar av Jotunheimen på 1175 moh. og dekkjer eit areal på 462 hektar. Det kan i periodar vera til dels sterkt påverka av brevatn. Aure var fram til 1980-talet einaste fiskeslag, da ørekyt vart innført av uvedkommande. Utsetting av fisk har hatt eit lite omfang som for det meste har vore yngel av stadeigen stamme i åra 1972-1981. I denne rapporten blir det gjort ei analyse av fangtutbyte, fangst pr. garnnatt (Cpue) og fiskens storleik for perioden 1968-2020. I 1968 vart det gjennomført ei fiskebiologisk gransking av fiskebestanden i Russvat-net, basert på prøver frå det ordinære garnfisket (Sevaldrud 1969). I fleire år mellom 2009-2020 vart det også samla inn tilsvarande prøver. Fram til midten på 1950-talet vart Russvatnet leigd bort til sportsfiskarar, og fiske gjekk da i hovudsak føre seg med stong. Etter den tid har det for det meste vore fiska med garn, samt noko med stong og oter. På 1960-talet og fram til utpå 1980-talet vart det nytta mest garn på 39 og 45 millimeter moskevidde. Så gjekk beskatninga etter kvart over til å fiske mest med 35 millimeter, pluss noko med 39 millimeter i enkelte periodar. På 1960-talet var det gode næringstilhøve ved at skjoldkreps dominerte i fiskens diett. I 1984 var det også bra førekomst av skjoldkreps i den ytste delen av Russvatnet, medan den var nesten fråverande lengre inn. I åra 2009-2020 har det ikkje vore funne skjoldkreps i fiskens mageinnhald. Fangstane på Russvatnet har auka klart i løpet av dei siste 50 åra. Frå 1968 til 1970 låg utbytet rundt 300-480 kilo. Bortsett frå nokre år på 1970-talet, auka fangstane gradvis til rundt 630 kilo i 1988. Gjennom 1990-talet var utbytet i snitt rundt 530 kilo, med 780 kilo som største fangst. På 2000-talet heldt utbytet eit gjennomsnitt på rundt 620 kilo. Største uttak var i 2003 og 2009 med respektive 706 og 936 kilo. I åra 2013-2020 var oppfiska kvantum rekordhøgt med 814-1253 kilo. Gjennomsnittet var 1065 kilo, som gjev ei avkasting på 2,34 kilo pr. hektar. I åra 2012-2017 kjem eit uttak av fisk frå tynningsfiske med isonglar på sjølve vatnet og uttak av gy-tefisk i ymse bekker med elektrisk fiskeapparat. Storleiken på fisk i det ordinære garnfisket har gått attende og er relatert til fangst pr. garnnatt. I åra 1968-1983 heldt vekta seg godt med eit gjennomsnitt på ca. 530-700 gram. Så gjekk storleiken attende fram til ca. 360-390 gram i siste del av 1980-talet. Seinare auka storleiken noko for så å avta på nytt, nå til ca. 350-370 gram i 2009-2016. I dei tre neste åra kom ein ny vektauke til ca. 440-460 gram. Fangst pr. garnnatt (Cpue) heldt seg relativt stabilt i åra 1968-1986 med eit utbyte på ca. eit-to individ. Deretter kom ein bestandsauke etterfølgd av ein nedgang, for så å nå Cpue=5,6 individ i 2002. Seinare har utbytet gått jamt attende, og på slutten av 2010-talet låg Cpue på rundt eit-to individ. Russvassauren har hatt redusert tilvekst i seinare år, og deira asympotiske lengde (Lmax) i 1968 og 2009-2019 var på respektive 410 og 340 millimeter. I vekt med normal kondisjon tilsvarer det respektive 690 og 390 gram. Den asympotiske lengda er eit mål på når funksjonsverdien går mot uendeleg. Nedgangen i veksten blir relatert til større rekruttering pga. ein auka gytebestand, betre yngeloverleving som følgje av gunstigare klima og dårlegare næringstilgang etter at skjoldkrepsen er borte. Det er gjort ei vurdering av driftsforma til aurebestanden i Russvatnet. Ein kan enten framleis satse på størst mogleg avkasting som altså inneber eit relativt hardt garnfiske, eller primært å gjera det om til eit stongfiskevatn med fokus på størst mogleg fisk.

Bakgrunn: Urethraklaffer er en sjelden medfødt misdannelse som rammer nyrer og urinveier og kjennetegnes av obstruksjon av urinrøret. Misdannelsen regnes som en av de vanligste årsakene til kronisk nyresykdom hos gutter. Tilstanden kan medføre en rekke komplikasjoner og utfordringer som kan påvirke ernæringsstatus og vekst. Formålet med denne studien var å kartlegge ernæringsstatus hos gutter født med urethraklaffer (0-6 år) i form av vekstutvikling og inntak av energi- og makronæringsstoffer. Spiseutvikling og spiseproblemer ble også undersøkt. Metode: Kostdata ble samlet inn via to en-dags kostregistreringer med påfølgende telefonintervju av foresatte. Resultatene ble sammenliknet med anbefalinger fra Nordic Nutrition Recommendations 2012. Spiseutvikling og spiseproblemer ble kartlagt ved hjelp av et spørreskjema. Vekst ble vurdert ved hjelp av z-scores for lengde-for-alder, vekt-for-alder, vekt-for-lengde og KMI-for-alder ved 0-, 6-, 12-, 24- og 48-måneder, samt ved tidspunktet kostholdsundersøkelsen ble gjennomført. Vekstdata ble sammenliknet med WHOs vekststandard. Resultater: Det ble funnet variasjon i deltakernes gjennomsnittlige energiinntak. Kun aldersgruppen 2-4 år hadde et energiinntak i samsvar med anbefalingene. Aldersgruppen 1-2 år hadde et energiinntak høyere enn anbefalingene og for aldersgruppen 4-6 år var det lavere. Gjennomsnittlig inntak av makronæringsstoffer var i samsvar med anbefalingene med unntak av mettet fett, som var over anbefalingene. 81 % av deltakerne hadde et høyere inntak av mettet fett enn anbefalt. Halvparten av deltakerne hadde i følge de foresatte spiseproblemer. 25 % av deltakerne var stunted. Deltakerne i studien hadde lavere lengde-for-alder og vekt-for-alder enn WHOs vekststandard ved samtlige måletidspunkter. De hadde også lavere vekt-for-lengde og KMI-for-alder ved måletidspunktene 6- og 12-måneder. Konklusjon: Resultatene antyder at gutter født med urethraklaffer har nedsatt vekst i kombinasjon med et varierende energiinntak. Flertallet av barna hadde et energiinntak i tråd med anbefalingene eller over, men likevel nedsatt vekst sammenliknet med WHOs vekststandard. Dette kan tyde på at gutter med urethraklaffer kan ha et høyere energibehov enn de nasjonale anbefalingene. Det er behov for mer forskning og bedre oppfølging av vekst og ernæringsstatus hos gutter med urethraklaffer.

Oppdragsgiver: Oppland Fylkeskommune Dette er, så langt vi kjenner til, et av få prosjekt som konsentrerer seg om tilbudssiden i fritidshusmarkedet. Prosjektet setter søkelys på fritidshus i fjellområdet. Prosjektet Fritidsboliger som vekstimpuls har følgende konkrete delmål: • Samle og systematisere eksempler på og erfaringer med verdiskaping, lokale leveranser og innovasjon som utnytter fritidsboligmarkedet som vekstimpuls i ulike deler av fjellområdet • Analysere hvordan fritidsboliger har påvirket nærings- og befolkningsutvikling i kommunene i Fjellområdene • Kartlegge og analysere hvordan arbeidskraften utvikler kunnskap og kompetanse og hva som kjennetegner destinasjonene som lærende og kunnskapsoverførende økonomier. • Vise hvilke faktorer som hemmer og fremmer nyskaping rettet mot fritidsboligmarkedet • I samarbeid med grunneiere, næringsliv og det offentlige drøfte nærings- og planleggingsstrategier som er effektive for å utvikle den lokale økonomien. • Drive aktiv formidling av kunnskap opparbeidet i prosjektet til relevante aktører grunneiere, næringsliv, kommunene, destinasjonsorganisasjonene mv.) i hele fjellområdet, og til det nasjonale og internasjonale forskningsmiljøet. Utbygging av fritidsboliger er den største næringen i mange deler av fjellområdene, og økt kunnskap om hvordan dette markedet kan utnyttes og utvikles bedre for lokal verdiskaping støtter direkte opp under hovedmålsettingen for utviklingsmidlene for fjellområdene.

Selskap i sterk vekst er viktige aktører i samfunnet, og bidrar til økonomiske verdier på mange felt. Denne studien er en casestudie av havbrukskonsernet Nordlaks - som har hatt betydelig vekst fra oppstart i 1989 til i dag. Studien søker finne svar på hvordan et vekstselskap styrer sin virksomhet - med fokus på vekst, finansiering av vekst, endring i organisasjonsstruktur og ledelse. Studien tar utgangspunkt i selskapets konsernregnskap for alle år 1989-2017, og ser på den finansielle utvikling, ved bruk av analyseverktøy utviklet av Penman, samt informasjon med sentrale personer i selskapet. Dette er en kvalitativ studie av selskapet. Studien synliggjør selskapets utvikling innenfor de valgte dimensjoner, og bekrefter at disse dimensjoner må ses i sammenheng, da de gjensidig påvirker hverandre. Studien bekrefter også at gründer har særegne egenskaper, som kan knyttes mot dynamiske kapabiliteter og sensemaking, og at han innehar en meget sentral og avgjørende rolle i selskapet.

Masteroppgåve i Climate Change Management (Planlegging for klimaendringar) Institutt for miljø- og naturvitskap, Fakultet for ingeniør- og naturvitskap GE4-304 Samandrag Blåbær er ein viktig matkjelde for mange artar på den nordlege halvkule, derfor er det viktig å vite korleis blåbær vert påverka av klimaendringane. Vekst og reproduksjon hos planter er bestemt av både regionale og lokale miljøvilkår. Under dei pågåande klimaendringane vil desse vilkåra bli endra. Ved å studere ein art langs ein høgdegradient, som reflekterer variasjonar i klima, og med andre lokal økologiske forhold vil ein kunne forutseie arten sin respons på klimaendringane. Vekst gjennom rametstorleik, og reproduksjonstrekka, bærproduksjon per m2, sum bærvekt for ein ramet, bærvekt for enkeltbær og andelen modne, til blåbær vart studert på ti høgder mellom 200 og 876 moh., i ein blåbærfuruskog i Sogn. Dei lokaløkologiske tilhøva varme, lys, glødetap, pH og jordfuktigheit vart òg undersøkt på dei ti høgdene for å avdekke deira påverknad. Både vekstvilkåra og bærproduksjonen var størst ved mellomhøgder og i skuggefulle delar av skogen. Andelen modne frø auka med aukande høgder, og foretrakk låg varmeindeks. Bærvekta til enkeltbær hadde ingen signifikante samanhengar medan sum bærvekta per ramet var påverka av lys og varme, samt rametstorleik. Ingen av jordbotnforhold hadde signifikant påverknad på vekst og reproduksjon. Sidan rametstorleiken, bærproduksjonen og andelen modne frø er størst i kjølegare klima kan vi venta at desse plantetrekka vert å finne høgare over havet eller lengre nordover som følgjer av klimaendringane. Dei lokal økologiske faktorane må òg bli møtt på dei nye høgdene for at veksten eller reproduksjonen skal bli suksessfull der. Abstract Bilberry is an important foodsource for many species in the northern hemisphere, therefore it is of great importance to know how climate change affects bilberries. Growth and reproduction of plants is decided by regional and local environmental conditions. With the ongoing climate changes these terms will change. By studying a species along elevation gradient, which reflects the climate variation, and with other local ecological conditions we can predict the species response to climate change. Growth through rametsize and the reproduction(features), berry density per m2, total berry weight for one ramet, berry weight and seed set were studied at ten different localities between 200 and 876 meters above sea level, in a bilberry pine forest in Sogn. The local ecological factors heatindex, light, loss of ignition, pH and soil moisture were examined at the ten locations to reveal their impact. Both conditions for growth and the berryproduction were greatest at mid elevations and in part of the forest with high tree canopy cover. Seed set increased with elevation and decreased with heat index. The weight for single berries had no significant connections, while the total weight per ramet was influenced by the light, heatindex and size of the ramet. None of the soil-conditions had a significant impact on growth and reproduction. Since the rametsize, berry production and seed setgreatest in cooler climates, we can expect that these plantcharacteristic shift upwards or nordwards as a consequence of climate change. The local ecological factors must also be met at the new elevations for the growth or reproduction to be successful there. GE4-304

Planting er den vanligste foryngelsesmetoden av gran (Picea abies (L.) Karst.) i Norge. Til tross for at skogbruket har vært igjennom en storstilt mekanisering har implementeringen av nye plantemetoder gått sakte. Målet med denne masteroppgaven er å sammenligne høydetilveksten, diametertilveksten og mortaliteten etter maskinell og manuell planting av ett år gamle pluggplanter av gran på hauglagte og inverterte markberedningsflekker. Planteaggregatet Bracke P11.a ble brukt i dette forsøket, da det er det vanligste maskinelle plantesystemet i Norden, og det eneste i aktiv bruk i Norge. Forsøket strekker seg over tre hogstflater fra 525-700 m.o.h. nær Vingrom i Lillehammer kommune. Etter to vekstsesonger viste plantene ingen signifikante forskjeller i diameter, høyde eller mortalitet som følge av plante- eller markberedningsmetode. Det var signifikante forskjeller i høydetilvekst, diametertilvekst og mortalitet mellom flate 1 og de andre flatene. Disse forskjellene skyldes trolig plantetidspunktet, da flate 1 ble plantet i starten av juni og flate 2 og 3 ble plantet i starten av juli. Etter to vekstsesonger hadde plantene på flate 1 68% større høyde, 37% større diameter og 8,7% lavere mortalitet enn plantene på flate 2 og 3. Resultatene viser at det maskinelle plantesystemet Bracke P11.a kan utføre planting som fører til lik vekst og mortalitet som manuell planting de to første årene. Planting is the most common regeneration method of Norway spruce (Picea abies (L.) Karst.) in Norway. In contrast to the rest of the forestry sector, planting has remained a manual task. The goal of this Master’s Thesis is to compare mechanized planting with manual planting using one-year old Norway spruce on mounded and inverted soil scarification spots. The Bracke P11.a planting machine was used in this study as it is the most common type of planting machine in the Nordic countries and the only type in Norway. The study area consists of three clear-cuts from 525-700 meters a.s.l. near Vingrom in Lillehammer municipality in Norway. Each clear cut contains three replicates, each consisting of the four different planting methods. After two growing seasons there were no significant differences in diameter, height or mortality as a result of the planting or scarification method used. There were significant differences between site 1 and the other sites that were probably a result of the planting date. Site 1 was planted in early June and site 2 and 3 were planted in early July. The seedlings on site 1 had 68% larger height, 37% larger diameter and 8,7% lower mortality than the seedlings on site 2 and 3. The results show that the planting done by the Bracke P11.a planting machine can result in equal growth and mortality as manual planting during the first two years. M-SF

Et stort demografisk skifte til urbane levesett og den økende urbaniseringen gir både muligheter og utfordringer. Blant de største utfordringene kan vi nevne ressursknapphet klimaendringer og byvekst, sammen med mer komplekse og sammensatte samfunn. Selv i høyt utviklede og urbaniserte land som Norge er det viktig å ta tak i framtidens utfordringer i dag for å sikre en bærekraftig byutvikling og levelige byer for senere generasjoner. Denne rapporten peker på noen av hovedutfordringene for norske byer. Disse til trolig vil kreve økt oppmerksomhet nå og i de kommende årene. Gjennom samtaler og diskusjoner med berørte parter belyser rapporten spørsmål knyttet til byutvikling, energi, styresett og deltakelse i norske byer de neste tre tiårene, samt hvordan man kan angripe disse. Å utforske fleksibilitet som utgangspunkt for å takle hurtig og uforutsigbar endring har stått sentralt i samtalene. Ved å diskutere hvordan fleksibilitet kan arte seg på forskjellige områder som byutvikling, energi, styresett og medvirkning, kan vi trekke opp forbindelser mellom disse områdene.

High water temperature combined with low dissolved oxygen (LO or hypoxia) is one of the most challenging environmental conditions farmed fish experience. The oxygen requirement of fish increases in parallel to this, which limits the aerobic energy metabolism and consequently reduces feed intake and growth of fish. The global ocean warming followed by reduced oxygen availability, is expected to exacerbate associated physiological stress on fish in several areas where Atlantic salmon are currently farmed. Understanding the impact of temperature and limited oxygen on growth regulatory mechanisms and the energy metabolism, will be of significant relevance to both cultured and wild fish populations. Conditions of high temperature and hypoxia are related with reduced feed intake and growth in fish. It is unclear whether the low oxygen availability directly affects growth regulatory mechanisms, and if low feed intake is the primary cause of depressed growth under LO conditions. Studies of appetite and growth regulation in salmon under such conditions are few, and considerations of the fluctuating character of endocrine signals and nutrient absorption are scarce. Limitation of the aerobic energy metabolism under reduced oxygen availability is further restricted by a thermal increase. It is therefore interesting to find out how high energy diets can potentially impact appetite and growth regulation under LO conditions. This thesis therefore investigated mechanisms by which LO and high temperature conditions impact appetite and growth regulation in seawater adapted Atlantic salmon. Free amino acid (FAA) and endocrine dynamics in relation to meal time were also studied. Four fish trials were conducted, including the following variables; dissolved oxygen (DO; LO and high, HO), temperature and digestible energy (low and high, LE and HE). Endocrine appetite and growth signalling was investigated through analyses of plasma ghrelin and IGF-1 concentration, and mRNA levels of the growth hormone receptor (ghr1) and insulin like growth factor-1 (igf1) in liver and muscle tissue. LO conditions demonstrated direct depressed effects on appetite and growth in salmon across temperatures. Reduced growth in salmon under LO was not caused only by a reduced feed intake, but appeared to be a combined effect of impairment of growth regulation and increased metabolic costs, as demonstrated by a pair-feeding technique. Increased metabolic costs by LO were indicated by responses in oxyregulating mechanisms, such as increased haemoglobin, reduced blood pH and imbalanced osmoregulation. Reduced specific growth rate (SGR) and feed intake were also found for salmon under LO compared to HO groups, at both optimal and high temperatures. High temperature demonstrated a diminished growth potential in salmon compared to an optimal temperature. This was reflected in a faster 24 hour postprandial catabolism of absorbed FAA, and generally lower and faster declines of IGF-1 (plasma and mRNA) at 19°C compared to 13°C. Ghrelin was found to signal feed anticipation in salmon, consistent with mammalian findings, and reflected by clear preprandial plasma ghrelin peaks at 12°C. Ghrelin and GHIGF factors responded to LO at a high temperature, but further studies should focus on a postprandial perspective to confirm the preprandial peaks at 12°C. Results from feeding HE diets to salmon, indicate that it is possible to stimulate growth, feed utilisation and the energy metabolism under LO conditions through DE level, regardless of temperature. To summarise, the thesis shows that growth regulation in seawater adapted salmon is negatively affected by LO at optimal and high temperatures. Positive effects from feeding HE diets under LO, demonstrate possibilities to support energy metabolism through dietary means under challenging environmental conditions. Diet effects and environmental impact on growth regulation are of great relevance to salmon farming, as further knowledge can improve growth, welfare, health and future farming possibilities.

Bachelor i Økonomi og administrasjon Formålet med oppgaven er å finne en verdi av selskapet Netflix.

Bachelor i Økonomi og administrasjon Er det en sammenheng mellom boligprisene i Oslo og fundamentale økonomiske faktorer?

Robertsen, G., Aronsen, T., Sundt-Hansen, L.E., Reid, D., Karlsson, S., Kvingedal, E., Ugedal O., & Hindar, K. (2017). Villaksyngel i konkurranse med avkom fra rømt oppdrettslaks. Vekst og overlevelse ved ulik næringstilgang. NINA Rapport 1438. Norsk institutt for naturforskning. Rømt oppdrettslaks gyter med villaks i naturen, noe som medfører innkrysning av oppdrettslaks i villaksbestander. Graden av genetisk innkrysning varierer imidlertid mye mellom villaksbestander, selv om en kontrollerer for at innslaget av rømt oppdrettslaks er forskjellig i elvene. I litteraturen er det også påvist ulikheter med hensyn på hvor godt oppdrettslaks gjør det under naturlige forhold, og på hvordan deres tilstedeværelse påvirker villaks. Dette indikerer at miljøforhold som varierer mellom elver og studier har innvirkning på hvor godt oppdrettslaksen gjør det. Det vil si at under noen miljøforhold vil oppdrettslaks kunne ha bedre overlevelse enn under andre. Der-med vil graden av genetisk innkrysning i en laksebestand kunne avhenge av disse miljøforholdene. Videre kan man forvente at oppdrettslaks vil kunne fungere som en sterkere konkurrent overfor villaks under enkelte miljøbetingelser. Næringstilgang er en miljøfaktor som varierer vesentlig både mellom og innad i elver. Denne miljøfaktoren framstår som potensielt viktig når det gjelder oppdrettslaksens påvirkning på villlaksbestander. Oppdrettslaks har vært utsatt for kunstig seleksjon for rask vekst under stabilt høy næringstilgang i fangenskap siden 70-tallet, og har i dag et høyere vekstpotensial og kan være mer aggressive enn villaksen. Vår hypotese er at avkom av oppdrettslaks både gjør det bedre enn, og i større grad utkonkurrerer villaksen under næringsrike forhold, mens de energetiske kostnadene forbundet med høy vekst og aggressiv adferd er en ulempe ved mindre tilgang til næring. I dette studiet tester vi dette under tilnærmet naturlige forhold ved å sammenlikne overlevelsen hos villaksyngel og hybrider ved høy og lav næringstilgang. Vi undersøker også om tilstedeværelse av hybrider påvirker overlevelsen til villaksyngelen, og om næringstilgangen har betydning for konkurransen mellom dem. Forsøket ble gjennomført i 40 kunstige renner i ukene umiddelbart etter at yngelen svømmer opp av grusen. Dette er en periode hvor dødeligheten er høy og forskjeller i individenes egenskaper kan ha stor betydning. Vi fant ingen signifikante forskjeller i overlevelsen til vill lakseyngel og hybrider mellom oppdretts-laks og villaks, hverken ved høy eller lav næringstilgang. Villaksyngelen hadde lavere overlevelse når de var sammen med hybrider, men dette var ikke avhengig av næringstilgangen. Den reduserte overlevelsen hos villaks i konkurranse med hybrider var gjeldende uavhengig av om den ville yngelen konkurrerte med halvsøsken som hadde ville mødre og oppdrettsfedre, eller oppdrettsmødre og ville fedre. Dette tyder på at den observerte effekten i alle fall delvis var genetisk basert. Resultater fra dette studiet indikerer at tilstedeværelse av lakseyngel med innslag av oppdrettsgener kan føre til lavere overlevelse av vill laksyngel i naturen. Vi finner imidlertid ikke støtte for at forskjeller i næringstilgang på yngelstadiet kan medvirke til forskjeller i genetisk innkrysning mellom ulike villaksbestander.

Jeg dokumenterer i denne oppgaven at en rekke utviklingsland de siste tiårene har opplevd høy sysselsettingsvekst i sine tertiærnæringer på bekostning av industrinæringene. Denne strukturforandringen skiller seg fra den de rike landene gikk igjennom på sin ferd fra jordbrukssamfunn til industrialiserte tjenesteøkonomier, og den skiller seg fra det strukturforandringsforløpet en del øst-asiatiske økonomier har opplevd. Jeg bruker også vekstregnskapsteknikker for å undersøke hvor mye av den arbeidsproduktivitetsveksten landene Brasil, India og Taiwan har opplevd de siste årene som skyldes strukturforandring, og hvor mye som skyldes generell produktivitetsvekst i de tre sektorene primærnæring, industri og tertiærnæring. Beregningene er gjort i Microsoft Excel. Hensikten med denne oppgaven er å undersøke og diskutere hvilke implikasjoner den ovennevnte produksjons- og sysselsettingstrenden kan ha for vekstutsikter i utviklingsland. Jeg konkluderer med at vekstpotensialet på lang sikt svekkes for land som ikke klarer å etablere en industrisektor av et visst omfang, men at landene på kort sikt kan oppleve perioder med høy vekst som følge av høy arbeidsproduktivitetsvekst i de delene av tertiærnæringen som kan basere produksjonen sin på informasjonsteknologi. Masteroppgave ECON391

BAKGRUNN: Fremskritt innen kirurgi og medisinsk behandling har gjort at langt de fleste barn som fødes med øsofagusatresi (ØA) i dag, overlever. Men selv om denne spiserørsmisdannelsen opereres, og prognosen generelt er god, kan ØA forårsake en rekke komplikasjoner. Blant disse er spisevansker, så som svelgeproblemer og plager knyttet til gastroøsofagal refluks. Flere internasjonale studier har vist at spiseproblematikk er utbredt i de første årene etter ØA-operasjon. Det er også vist tendenser til redusert vekst hos barn med ØA. Men få har undersøkt hvordan ØA påvirker kosthold, ernæringsstatus og vekst utover tidlig barnealder. Det finnes heller ingen norske oppfølgingsstudier som ser på vekst og ernæringsstatus hos denne pasientgruppen. FORMÅL: Formålet med denne studien var å beskrive vekst og ernæringsstatus hos ungdom født med øsofagusatresi. Fokus var hvorvidt ØA-ungdommenes vekst og ernæringsstatus skilte seg fra det norske referansematerialet. I tillegg ble det utforsket sammenhenger mellom vekstavvik og andre medisinske og ernæringsmessige faktorer. DELTAKERE OG METODER: Utvalget bestod av 32 ungdommer mellom 13 og 20 år som hadde blitt operert for ØA i nyfødtalder, enten ved Oslo Universitetssykehus eller St. Olavs Hospital. Ungdommenes vekt og høyde ble målt, og veksten ble vurdert med KMI/isoKMI, vekt-for-alder og høyde-for-alder ut fra norske vekstkurver. Kostdata ble samlet inn ved 4-dagers kostregistrering, og inntaket av energi og næringsstoffer ble sammenliknet med norske referanseverdier for energiinntak og Helsedirektoratets næringsstoffanbefalinger. Ungdommene ble dessuten intervjuet om spisevaner og måltidsrytme, samt at svelgevansker ble kartlagt ved hjelp av spørreskjemaet EAT-10. RESULTATER: Hele 22 % av deltakerne hadde z-score for høyde-for-alder ≤ -2, hvilket kan karakteriseres som stunting. For utvalget samlet sett var gjennomsnittlig z-score for høyde-for-alder -0,92, noe som er lavere enn forventet gjennomsnittsverdi hos normalpopulasjonen. Z-score for høyde var signifikant lavere (-1,14 vs. -0,36, p=0,03) hos deltakere med medfødte tilleggslidelser enn hos deltakere uten slike tilleggslidelser. KMI viste tegn til både under- og overvekt: 15 % av deltakerne hadde KMI/isoKMI ≤ 18,5 kg/m2 (undervekt), og 19 % hadde KMI/isoKMI ≥ 25 kg/m2 (overvekt). Z-score for vekt-for-alder var ≤ -2 for syv av deltakerne. Fem av disse syv deltakerne hadde i tillegg lav høyde-for-alder, og var dermed både stundede og undervektige. Når det gjelder ØA-ungdommenes kosthold, viste analyser av de 23 fullførte kostregistreringene at så mange som 74 % hadde et lavere energiinntak enn referanseverdiene for friske personer på samme alder. Fem av de syv stuntede deltakerne gjennomførte kostregistreringen, og alle disse fem hadde et energiinntak som lå under referanseverdiene. Det var dog ingen signifikant forskjell i energiinntaket mellom deltakerne med stunting og deltakerne med normal høyde-for-alder. For mikronæringsstoffer var inntaket av vitamin D spesielt lavt, og kun én deltaker oppfylte Helsedirektoratets anbefaling om 10 μg per dag. Næringstettheten var lavere enn anbefalt for alle andre mikronæringsstoffer enn vitamin E, tiamin og riboflavin. EAT-10 og intervjuet om spisevaner viste at 72 % av ungdommene hadde svelgevansker, og at 2 av 3 unngikk spesielle matvarer (oftest kjøtt) på grunn av dette. Median total EAT-10-score var signifikant høyere (9 vs. 4, p=0,02) hos de stuntede deltakerne enn hos deltakerne med normal høyde-for-alder, hvilket indikerer at de stuntede deltakerne opplevde spesielt store svelgevansker. KONKLUSJON: Studien viser tegn til lav høydevekst hos ungdommer født med ØA. Resultatene for KMI var tvetydige, med forekomst av både under- og overvekt. Deltakerne hadde lavt energiinntak sammenliknet med referanseverdiene, og kostholdet var preget av lav næringstetthet. Deltakerne som var stuntede hadde flere tilleggslidelser og større grad av svelgevansker sammenliknet med deltakere med normal høyde-for-alder. Resultatene antyder at redusert vekst kan være relatert til tilleggslidelsene og svelgevanskene. Det lave energiinntaket spiller kanskje også en rolle, men det trengs opplysninger om deltakernes matinntak i andre perioder av oppveksten for å avgjøre dette. Det er dessuten nødvendig med flere deltakere og et annet studiedesign for å utforske disse sammenhengene videre, og for å kunne trekke sikre konklusjoner om ØA-pasienters vekst.

Denne oppgaven studerer hvilke faktorer som påvirker vekst og innovasjon ved norske håndverksbryggerier. Studien har tatt utgangspunkt i faktorene kunnskap, nettverk og innovasjonsevne, og hvordan disse har sammenheng med vekst og innovasjon ved bryggeriene. Metoden som har blitt benyttet er kvalitativt casestudie, der datagrunnlaget baserer seg på dybdeintervjuer med tre ulike håndverksbryggerier. Respondentene er en av gründerne i sine respektive bryggerier. Casebedriftene i studiet er Lysefjorden Mikrobryggeri, Voss Bryggeri og Balder Brygg.

Etter Kvalitetsreformen i høyere utdanning har det vært en stor økning i antall studieprogram og studenter på mastergradsnivå. Et tilbakevendende spørsmål i den utdanningspolitiske debatten er hvorvidt denne veksten skjer på bekostning av kvaliteten i mastergradsstudiene. Denne rapporten er utført på oppdrag fra Akademikerne og undersøker kvaliteten i studieprogram på mastergradsnivå. Rapporten belyser ulike aspekter av kvalitet, basert på et rikholdig datasett bestående av NIFUs egne data og data innhentet fra andre kilder.

Humle (Humulus lupulus L) har lang tradisjon som kulturplante i Norge, men kunnskapen om dyrking av planten er i stor grad borte her i landet. De siste årene har mikrobryggerinæringen vært interessert i lokale råvarer til øl, og har etterspurt norsk humle. For å vurdere mulighetene for produksjon, må dyrkingsegenskapene til det norske materialet undersøkes. Denne oppgaven undersøkte effekten av forskjellige temperaturklima på vekst og utvikling hos seks norske kloner av humle. Ulike dyrkingssystem, friland, tunell og plasthus, ble benyttet for å få frem forskjellige temperaturklima. Plantene ble etablert fra rotstokkmasse samme året som forsøket ble gjennomført, og dyrket frem i potter. Det ble oppnådd størst forskjell i temperatur mellom plasthus og de andre to dyrkingssystemene. I plasthus var dyrkingstemperauren i gjennomsnitt var 19,0 °C, i tunell 14,6 °C i tunell og 14,0 °C på friland. Værforholdene sommeren 2015 var av betydning for temperaturforskjellene som ble oppnådd. Både morfologisk og generativ utvikling gikk raskere under temperaturklimaet i plasthus. For alle kloner var fenologisk utviklingshastighet i gjennomsnitt to uker raskere her, sammenlignet med friland og tunell. Mellom dyrkingssystemene var lengde av sideskudd og antall nodier ved blomstring signifikant høyest i plasthus, og dette la grunnlaget for at også avlingene ble signifikant høyere her. Lengden av sideskudd økte signifikant fra tunell til friland, men avlingen var signifikant lik under disse temperaturklimaene. Klon 6, 7, 37 og 40 hadde signifikant økning i avling i plasthus, samtidig som klon 6 og klon 40 også utviklet signifikant lengre sideskudd her. Temperaturøkningen i plasthus hadde ikke signifikant betydning for avling og lengde av sideskudd for klon 1 og klon 19. Klon 40 markerte seg som mest interessant for produksjon. Under alle temperaturklima utviklet den i gjennomsnitt lengst sideskudd. Høyt antall nodier ved blomstring og sen fenologisk utviklingshastighet dannet grunnlaget for den høyeste gjennomsnittsavlingen totalt. Klon 6, 7 og 37 tydet også på å være interessante for produksjon, mens klon 1 og klon 19 kom dårligst ut i dette forsøket. Hops (Humulus lupulus L.) has formerly been cultivated in Norway, however, much of the knowledge as to cultivating the plant has been lost over time. Over the past few years, there has been an increased interest amongst microbreweries to use local ingredients for brewing beer, and a request for knowledge on Norwegian hops. To consider the possibilities for production, it is necessary to investigate the cultivation characteristics of the Norwegian clones. This research has investigated the effect of three different temperature climates with regards to growth and development of six clones of Norwegian hop. Three different production systems were used to achieve different temperature climates, which included field, an open tunnel and a closed tunnel. The plants were established from rootstocks the same year as the trials were conducted, and the plants were grown in pots. The largest difference in temperature was between the closed tunnel and the other two production systems. The temperatures were on average 19,0 °C in the closed tunnel, 14,6 °C in the open tunnel and 14,0 °C in the open field. The weather throughout the season influenced the variation in the recorded temperatures. Both morphological and generative development increased in rate under the temperature climate in the closed tunnel. Phenological development increased with a minimum of two weeks in the closed tunnel for all clones. Between the production systems, the length of the lateral shoots and number of nodes at flowering was significantly higher in the closed tunnel, and this was probably the main reason for the significantly higher yield here. The length of the lateral shoots increased significantly from the open tunnel compared to that in the field, but there was no significant difference in the yield observed amongst them. Clone 6, 7, 37 and 40 had a significant increase in yield when grown in the closed tunnel, and clone 6 and clone 40 also developed significantly longer lateral shoots in the closed tunnel. The increase in temperature in the closed tunnel did not have a significant effect on the yield, nor length of lateral shoots for clone 1 and clone 19. Clone 40 had outstanding results and was evaluated as the most interesting clone for use in production. In all production systems, it developed on average the longest lateral length. Clone 40 also had a high number of nodes at flowering, as well as a slow phenological development rate, which provided a good basis for the high yield. Clones 6, 7 and 37 also showed to have potential for production, whereas clones 1 and clone 19 showed less potential in this research. M-PV

Ugedal, O., Berg, M., Bremset, G., Jensås, J.G. & Karlsson, S. 2016. Fiskebiologiske undersøkelser i Bævra. Årsrapport for 2015. - NINA Rapport 1247. 33 s. Bævra er et sterkt regulert vassdrag hvor 43 % av nedslagsfeltet ved reguleringen i 1963 er overført til Svorka kraftsasjon som ligger ca. 3,7 km ovenfor vassdragets utløp i sjøen. Den lakseførende strekningen er 20,2 km, hvorav de øverste 5 km er uregulert, og en strekning på 11,5 km har fått redusert vannføring. Fra og med 2005 har det blitt gjennomført årlige fiskebiologiske undersøkelser for å kartlegge bestandsstatus til laks og sjøaure, vurdere effekter av reguleringen på fiskebestandene, tilrå aktuelle kompensasjonstiltak som kan øke den naturlige rekrutteringen av ungfisk og vurdere virkningen av utsetting av laks i vassdraget. Denne rapporten oppsummerer resultatene fra undersøkelsene i 2015. I 2015 ble det rapportert om fangst av 30 laks og 15 sjøaure med en samlet anslått vekt på henholdsvis 85 kg og 18 kg. Fangsten av laks i 2015 var noe under middels både i antall og vekt sammenliknet med perioden siden vassdraget ble åpnet for fiske igjen i 1994. Fangsten av sjøaure var imidlertid godt under middels både i antall og vekt sammenliknet med tidligere år. Analyser av skjellprøver fra sportsfisket og stamfiske/høstfiske, med både tradisjonelle me-toder og genetiske metoder, tyder på at om lag 80 % av laksen i Bævra i 2015 bestod av villaks, 16 % stammet fra kultiveringsvirksomhet mens det var om lag 2 % hver av kategoriene rømt oppdrettslaks og individer hvor det ikke var mulig å angi opphav. Genetisk tilordning til stamfiskforeldre viste at minst 15 % av den voksne laksen i prøvema-terialet høsten 2015 stammet fra utsetting av smolt og énsomrig settefisk i Bævra. En kombinert bruk av tradisjonelle metoder for skjellanalyse og genetiske metoder gjør det mulig med stor sikkerhet å fastslå opphavet og utsettingsstadium til kultiveringsfisk i Bævra selv om fisken ikke er merket eller at eventuell merking oversees hos de som rapporter om fangst. I det samlede materialet av villaks fra sportsfisket og stamfiske/høstfiske i 2015 var det 92 % førstegangsgytende laks og 8 % laks som hadde gytt tidligere. Førstegangsgyterne for-delte seg med 43 % 1-sjøvinter, 43 % 2-sjøvinter og 6 % 3-sjøvinter laks. Ved gytefisktellinger over 19 km av anadrom strekning høsten 2015 ble det observert 100 lakser og 392 sjøaurer. Mesteparten av laksen ble observert nedstrøms Svorka kraftverk, mens mesteparten av sjøauren ble observert oppstrøms. Antall gytefisk av laks i 2015 var vesentlig lavere enn i 2014 med et stort innslag av smålaks som hovedsakelig var hannfisk. Dette inne-bærer trolig at antall gytende hunnfisk var på et for lavt nivå i forhold til gytebestandsmålet også i 2015. Antall sjøaure er det høyeste som er registrert siden undersøkelsene ble startet opp i 2005. I 2014 ble det funnet årsyngel av laks på bare 6 av 22 lokaliteter nedstrøms vandringshinderet for anadrome fisk. Oppstrøms Svorka kraftverk var forekomsten svært sparsom. Årsyngel av aure ble funnet på flere lokaliteter enn lakseyngel, men også her var forekomst og tetthet vesentlig lavere enn i tidligere år. Sviktende rekruttering i de øvre deler av elva kan skyldes at store flommer i november 2013 førte til omfattende forflytning av bunnsubstratet i denne delen av elva. I 2015 ble det funnet årsyngel av laks på 15 av de 22 stasjonene i hovedelva nedstrøms vandringshinderet. Nedstrøms kraftverket var gjennomsnittlig tetthet av lakseyngel høyere enn i tidligere år Tettheten av lakseyngel varierte mye mellom stasjoner oppstrøms kraftverket og det ble ikke funnet lakseyngel på de fire øverste stasjonene opp mot vandringshinderet. Årsyngel av aure i 2015 ble funnet på 24 av de 25 stasjonene nedstrøms vandringshindret i elva. Oppstrøms kraftverksutløpet var gjennomsnittlig tetthet av aureyngel høyere enn i tidligere år og vesentlig høyere enn for lakseyngel. Eldre ville laksunger ble funnet på 16 av de 22 stasjonene i hovedelva nedstrøms vandringshinderet. Tettheten var gjennomgående lav på de fleste stasjonene og avtok oppover elva. Den lave tettheten av eldre laksunger skyldes i stor grad at tettheten av 1-åringer var svært lav. Dette skyldes at rekrutteringen fra egg til årsyngel sviktet for denne årsklassen, spesielt oppstrøms utløpet av Svorka kraftverk. Den gjennomsnittlige tettheten av 2-årige og 3-årige laksunger på strekningen mellom utløpet av kraftverket og utløpet av Lille Bævra var på samme nivå som de to foregående årene. Eldre aureunger ble funnet på én av fire stasjoner nedstrøms kraftverksutløpet og på 14 av 18 stasjoner mellom kraftverksutløpet og vandringshinderet for sjøvandrende laksefisk. Tettheten var gjennomgående lav til svært lav på de fleste stasjonene, og gjennomsnittlig tetthet av eldre aureunger på strekningen fra kraftverksutløpet opp til utløpet av Lille Bævra var lavere i tidligere år. Tettheten av 1-årige aureunger er var svært lav og, som for laks, sviktet rekrutteringen av denne årsklassen i stor grad oppstrøms kraftverket. Et grovt overslag over antall ville presmolt, som er laks- og aureunger som forventes å vandre ut som smolt neste vår, tyder på at dette antallet høsten 2015 var noe høyere enn i 2014 for laks og vesentlig lavere enn i 2014 for sjøaure. Mesteparten av presmolten ble funnet på strekningen mellom Svorka kraftverk og utløpet av Lille Bævra. Laksunger fra utsettingene av énsomrig settefisk høsten 2014 ble gjenfanget på nesten alle stasjoner oppstrøms kraftverket. Grove overslag tyder at overlevelsen av de utsatte laksungene fra september 2014 til september 2015 var om lag 16 %. Dette var noe lavere enn overlevelsen til de to forrige årsklassene, som ble anslått til om lag 20 % og 33 %. Settefisken var vesentlig større ved utsetting høsten 2014 enn i tidligere år og det er derfor mulig at noe av fisken fra utsettingen høsten 2014 gikk ut av elva som smolt våren 2015. Dette kan bety at overlevelsen er noe undervurdert for utsettingen i 2014 sammenliknet med tidligere år. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

The stock of Hokkaido spring spawning herring Clupea pallasii collapsed in the middle of the 20th century. In the first half of the 20th century, large amounts of spawning herring were caught by set nets at coastal spawning grounds off the coast of Hokkaido, Japan. Using the catch data, we analyzed the mean length at age with respect to sea-surface temperature and density- dependent growth during the years 1910 to 1954 by generalized additive modeling (GAM). This stock is distributed at the southern boundary of the distribution range of Pacific herring, and we thus hypothesized that high temperatures have a negative effect on growth. Our study shows that length of Hokkaido spring spawning herring is highly dependent on growth during the first years of life and on temperatures preceding and during the feeding season. Higher temperatures during winter have a negative effect on growth. We found only weak indications of density-dependent growth in the stock of Hokkaido spring spawning herring.

Annual mean total length (LT) of wild one-sea-winter (1SW) Atlantic salmon Salmo salar of the Norwegian River Imsa decreased from 63 to 54 cm with a corresponding decrease in condition factor (K) for cohorts migrating to sea from 1976 to 2010. The reduction in LT is associated with a 40% decline in mean individual mass, from 2 to 1⋅2 kg. Hatchery fish reared from parental fish of the same population exhibited similar changes from 1981 onwards. The decrease in LT correlated negatively with near-surface temperatures in the eastern Norwegian Sea, thought to be the main feeding area of the present stock. Furthermore, S. salar exhibited significant variations in the proportion of cohorts attaining maturity after only one winter in the ocean. The proportion of S. salar spawning as 1SW fish was lower both in the 1970s and after 2000 than in the 1980s and 1990s associated with a gradual decline in post-smolt growth and smaller amounts of reserve energy in the fish. In wild S. salar, there was a positive association between post-smolt growth and the sea survival back to the River Imsa for spawning. In addition, among smolt year-classes, there were significant positive correlations between wild and hatchery S. salar in LT, K and age at maturity. The present changes may be caused by ecosystem changes following the collapse and rebuilding of the pelagic fish abundance in the North Atlantic Ocean, a gradual decrease in zooplankton abundance and climate change with increasing surface temperature in the Norwegian Sea. Thus, the observed variation in the life-history traits of S. salar appears primarily associated with major changes in the pelagic food web in the ocean. climate change; condition factor; growth; sea survival; temperature; time series. © 2016 The Fisheries Society of the British Isles

Saksgård, R. 2016. Ungfiskundersøkelser i Suldalslågen - NINA Kortrapport 23, 14 s. Ungfiskundersøkelser av laks og ørret har vært gjennomført årlig i Suldalslågen siden 1978. Tettheten av årsyngel (0+) av laks har variert en del i denne perioden, men i de tre siste årene har tettheten vært forholdsvis høy. I 2015 var tettheten av årsyngel av laks den høyeste som er registrert i hele perioden, med 60,1 individer pr 100 m2. Tettheten av eldre laksunger har perio-devis vært svært lav, og stort sett mindre enn 10 individer pr 100m2 frem til og med 2010. I de siste to årene har imidlertid tettheten av eldre økt (> 24 laksunger pr 100 m2), noe som samsvarer godt med den økte tettheten av årsyngel. Tettheten av ørretunger har gått kraftig tilbake etter 2005, mens tettheten av eldre ørretunger har vært lav i hele undersøkelsesperioden. Gjennomsnittlig lengde og tilvekst hos ett- og toårige laksunger kan tyde på at veksten er noe bedre i øvre deler av elva sammenlignet med de nederste områdene. En av årsakene til det kan være at det er større tetthet av laksunger nederst i elva sammenlignet med øverst i elva. Drift av næringsdyr fra Suldalsvatnet som kan gi et bedre næringsgrunnlag for laksungene øverst i elva kan også være en årsak til bedre vekst her. Undersøkelsen viser at veksten hos laksungene har hatt en signifikant økning i perioden 1978-2015. Vekstøkningen er mest markant i perioden 2001-2011, og den viktigste årsaken er sannsynligvis høyere temperatur tidlig på sommeren.

Med økt etterspørsel etter boliger i Oslo indre by de siste tiårene, har satsing på fortetting og arealeffektiv utbygging bidratt til å tydeliggjøre interessemotsetninger mellom vekst i boligmarkedet og vern av byens kulturarv. I denne oppgaven har jeg gjennom diskursanalyse undersøkt hvordan eiendomsutviklere bruker vekst- og verndiskurser i sin tenkning og handling i tre utbyggingsprosjekter i Oslo indre by. Undersøkelsen har videre analysert hvordan forståelse av bærekraftbegrepet, maktrelasjoner og steders karaktertrekk påvirker mulighetsrommet til eiendomsutviklere og deres bruk av diskurser som et forhandlingskort i vektingen mellom vekst og vern i byutviklingen. I analysen ble det tydelig at eiendomsutvikler ved Vulkan bruker den kulturarvbevarende diskursen strategisk ved å foreslå bevaring av noen historiske bygninger med markedsføringsverdi. Samtidig fremkommer det at eiendomsutvikler ved Pilestredet Park tidlig i planprosessen kombinerer momenter fra vekst og verndiskursene, som gjenbruk av bevaringsverdige bygninger med en arealeffektiv utnyttelse. Eiendomsutvikler ved Waldemars Hage argumenter først med momenter fra kompakt byutvikling, som høyhusbebyggelse og reduksjon av privatbilisme, men utfordres i dialog med antikvariske myndigheter til å argumentere for hvordan en kompakt byutvikling er mer bærekraftig enn en kulturarvbevarende byutvikling. Generelt fremheves momenter gjennom språklige bilder og bruk av forskeres teorier for å fremme egen overbevisning. Et eksempel på dette er det språklige bildet av bevaring av kulturarv som en «klam hånd» på utviklingsmulighetene, som fremstiller vern som en hindring for effektiv vekst. Studien viser at sosial bærekraft havner i skyggen av miljø- og økonomispørsmål om bærekraft, men at det sosiale aspektet kan ta oppmerksomhet fra vekst og vern i byutviklingen når det kommer til for eksempel trygghet. Denne forståelsen av bærekraft kan påvirke hvilke mål og momenter fra vekst- og verndiskursene utviklerne forholder seg til, slik som mål om redusering av miljøgifter, høyhus eller trygge byrom. Maktrelasjoner kan i interaksjon med andre aktører endre hvordan eiendomsutviklere argumenterer, for eksempel gjennom påbud fra overordnende planer eller utfordringer i dialog med andre aktører. Eiendomsutviklerne kan sies å ha makt gjennom sine finansielle ressurser, og det faktum at kommunen avhenger av deres utbygging for å realisere det politiske målet om flere boliger i indre by. Steder med kvaliteter, som flere aktører anerkjenner, gjør eiendomsutviklere mer ydmyke i sin fremgangsmåte, og de legger tidlig i planprosessen vekt på å få en god avveining mellom bevaring av eldre historiske bygg og nyetablering. Steder med flere erkjente kvaliteter virker også mer bundet av reguleringer og bestemmelser enn steder med færre erkjente kvaliteter.

Oppgaven omhandler to store stridsspørsmål vedrørende vassdragsutbygging i norsk politikk på 1970-tallet, hvor hensikten er å forklare hvorfor regjeringen Nordli (AP) valgte å verne Veigvassdraget og Dagali-fallene, men bytte ut Alta- Kautokeinovassdraget. Oppgaven tar utgangspunkt i den vekst- og vernproblematikken som preget Arbeiderpartiet fra midten av 1970-tallet. Slagordet «vekst og vern» stod sentralt i partiets arbeidsprogram for perioden 1974-1977, og skulle blant annet være en rettesnor for partiets økonomiske politikk, hvor ambisjonen var å balansere de ulike vekst- og vernehensynene. Men til tross for at Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972, og at miljøspørsmål for alvor kom inn i det politiske bildet på 1970-tallet, sto kraftsosialistene og utbyggerinteressene fremdeles sterkt internt i Arbeiderpartiet. Med dette slagordet la partiet opp til en politikk som skulle komme til å skape turbulens og konflikt, både internt og eksternt. På regjeringsnivå ble interessekonflikten særlig merkbar mellom Miljøverndepartementet og Industridepartementet (fra 1978 Olje- og energidepartementet). Oppgaven undersøker Arbeiderpartiets arbeid med og politiske holdning til disse sakene. Sentrale spørsmål oppgaven undersøker er: Hvorfor ble det vern av Hardangervidda - og dermed ingen utbygging av Veigvassdraget og Dagali-fallene, mens det ble utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget? Hvilke hensyn lå bak disse beslutningene? I hvilken grad ble Arbeiderpartiet påvirket av de ulike folkeaksjonene og miljøorganisasjonene? Hvilken betydning fikk den (omtrent) samtidige planprosessen for å opprette en nasjonalpark på Hardangervidda for behandlingen av utbyggingsplanene for Veig og Dagali? Hvilken betydning fikk de ulike faglige uttalelsene? Oppgavens redegjørelse av Hardangervidda - og Alta-sakene munner ut i en komparativ analyse, hvor blant annet de ovenstående spørsmålene blir diskutert. Oppgavens funn tyder på at verneviljen i Arbeiderpartiet var langt større i Hardangervidda-saken enn den var i Alta-saken, hvor det fantes mer tungtveiende argumenter for en kraftutbygging. Kraftsosialistene sto på 1970-tallet fremdeles sterkt i partiet. Til tross for slagordet «vekst og vern» måtte verneinteressene og Miljøverndepartementet kjempe en hard kamp for at miljøvern skulle veie like tungt eller tyngre enn hensynet til fremtidige kraftbehov og arbeidsplasser. Mye tyder på at da regjeringen Nordli valgte å opprette Hardangervidda nasjonalpark, og dermed verne Veigvassdraget og Dagali-fallene, var det ikke lenger politisk rom for Miljøverndepartementet og verneinteressene i partiet til å stanse flere store vannkraftutbyggingssaker i den inneværende stortingsperioden.

Bævra er et sterkt regulert vassdrag hvor 43 % av nedslagsfeltet ved reguleringen i 1963 er overført til Svorka kraftsasjon som ligger ca. 3,7 km ovenfor vassdragets utløp i sjøen. Den lakseførende strekningen er 20,2 km, hvorav de øverste 5 km er uregulert, og en strekning på 11,5 km har fått redusert vannføring. Fra og med 2005 har det blitt gjennomført årlige fiskebi-ologiske undersøkelser for å kartlegge bestandsstatus til laks og sjøaure, vurdere effekter av reguleringen på fiskebestandene, tilrå aktuelle kompensasjonstiltak som kan øke den naturlige rekrutteringen av ungfisk og vurdere virkningen av utsetting av laks i vassdraget. Denne rapporten oppsummerer resultatene fra undersøkelsene i 2014. I 2014 ble det rapportert om fangst av 52 laks og 22 sjøaure med en samlet anslått vekt på henholdsvis 199 kg og 32 kg. Fangsten av laks i 2014 var godt over middels både i antall og vekt sammenliknet med perioden siden vassdraget ble åpnet for fiske igjen i 1994. Fangsten av sjøaure var imidlertid godt under middels både i antall og vekt sammenliknet med tidligere år. Analyser av skjellprøver fra sportsfisket og stamfiske/høstfiske tyder på at om lag 80 % av laksen i Bævra i 2014 bestod av villaks. Skjellmaterialet av villaks i 2014 var dominert av énsjøvinter fisk, noe som var i motsetning til de siste årene hvor materialet har vært dominert av flersjøvinter laks. Resten av skjellmaterialet i 2014 bestod av om like andeler (ca. 5 %) rømt oppdrettslaks, utsatt laks, individer som ble karakterisert å være usikker vill/utsatt og individer hvor det ikke var mulig å angi opphav. I skjellprøvematerialet ble det registrert fire fettfinneklippede individer (1 fra sportsfisket og 3 fra stamfisket) som alle trolig var énsjøvinter laks. Disse kan stamme fra utsettingene av smolt i Bævra i 2013. Andelen laks som stammer fra smoltutsettinger var om lag 4 % i 2014. Tilslaget i form av gjenfanget laks fra smoltutsettingene i 2012 har så langt vært svært dårlig, mens tilslaget fra smoltutsettingene i 2013 kan bli noe bedre. Ved gytefisktellinger over 19 km av anadrom strekning høsten 2014 ble det observert 170 lak-ser og 206 sjøaurer. Mesteparten av laksen ble observert nedstrøms Svorka kraftverk, mens mesteparten av sjøauren ble observert oppstrøms. Antall gytefisk i 2014 er det høyeste som er registrert siden midten på 2000-tallet for begge arter. Forholdene for registrering av gytefisk var gode høsten 2014, og trolig ble en større andel av gytefisken observert enn i mange tidligere år. Registreringene tyder på at gytebestanden av laks i 2014 var mer tallrik enn i de foregående årene, men et stort innslag av smålaks som hovedsakelig var hannfisk, innebærer likevel at antall gytende hunnfisk var på et for lavt nivå i forhold til gytebestandsmålet. Gytebestanden av sjøaure i 2014 synes vesentlig større enn i de to foregående årene. Bævra, laks, sjøaure, vassdragsregulering, fisketetthet, vekst, pro-duksjon, gytebestand, fiskeutsettinger © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

De samfunnsøkonomiske konsekvensene av fire ulike alternativer for forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i lakse- og ørretoppdrettsnæringen er analysert og vurdert. I tillegg til de tre alternativene som er presentert i Nærings- og fiskeridepartementets høringsnotat datert 7. november 2014, har vi sett pa et alternativ som representerer dagens situasjon. Alternativet i høringsnotatet som inkluderer vekst basert pa handlingsregler er splittet i et positivt og et negativt løp, der begge igjen er vurdert ut fra tre ulike risikonivåer. Framtidig mulig vekst i MTB-kapasitet, slaktevolum og bidrag til BNP er beregnet for de ulike alternativene. Konsekvenser for stat og kommune er drøftet Nærings- og fiskeridepartementet

Tema, formål og problemstillinger Temaet for denne studien er positiv psykologi i spesialpedagogisk praksis. Bakgrunnen for valg av tema er inspirert av målet til positiv psykologi: Å bruke vitenskapelige metoder til å undersøke hva som fremmer trivsel og optimal menneskelig fungering (Seligman & Csikszentmihalyi, 2000). Dette målet samsvarer med spesialpedagogikkens mål om å være en problemløsende og styrkende ressurs som skal bidra til å realisere gode lærings- og utviklingsvilkår for barn og unge i risiko (Befring, 2014). I denne studien belyses temaet ved å undersøke hvordan fire elever opplevde en alternativ opplæring basert på positiv psykologi og styrkekartlegging. Det fokuseres på hvilke aspekter elevene opplevde positivt, og konsekvensene disse hadde for deres trivsel og vekst. Med bakgrunn i elevenes opplevelser diskuteres relevansen av positiv psykologi i spesialpedagogisk praksis. Hovedproblemstillingen er: Hvordan opplever elever på en alternativ skole en styrkebasert opplæring? Underproblemstillinger er: 1: Hvilke aspekter ved opplæringen opplever elevene positivt? 2: Hvordan bidro disse aspektene til økt opplevelse av trivsel og vekst hos elevene? 3: Hva kan elevenes opplevelser fortelle om nytteverdien av positiv psykologi i spesialpedagogisk praksis? Metode For å belyse problemstillingene er det benyttet en kvalitativ metode. Det er brukt semi- strukturerte intervju med intervjuguide for å komme i dybden på fire elevers opplevelser av den styrkebaserte opplæringen. Intervjuene ble tatt opp på lydbånd, transkribert, kodet, kategorisert og analysert. Resultatene presenteres under sentrale kategorier og delkategorier, og drøftes i lys av problemstillinger og teori. Oppgaven avsluttes med oppsummerende konklusjoner samt en belysning av studiens begrensninger og behovet for videre forskning. Empiriske funn og konklusjon I kategorien opplevelse av prosessen uttrykker elevene at de gikk fra opplevelse av håpløshet til fremtidstro. Gjennom den styrkebaserte pedagogikken skjedde det en helsemessig (patos), VI læringsmessig (berikelse), og følelsesmessig (trivsel) livsforandring hos elevene. Elevene uttrykker økte opplevelser av positive følelser og trygghet (hedonisk trivsel) og utvikling av styrker, relasjoner, selvtillit, fremtidsmål og ansvar (funksjonell trivsel) (Fredrickson, 1998, 2001; Keyes, 2009). De fremhever relasjonene som særlig viktig (Seligman, 2011; Hattie, 2009). Forandringene kan ha økt elevenes motstandskraft (Antonovsky, 1987). I kategorien opplevelse av rammevilkår fremhevet elevene særlig tre forhold: Skolemiljøet, lærerens rolle, samt lærerens væremåte. Rammevilkårene fremmet gode relasjoner og positive emosjoner, og bidro til at elevene økte sin kapasitet for læring (Fredrickson, 1998, 2001; Keyes, 2009). Skolens fokus på elevenes styrker og muligheter bidro positivt til dette (Peterson & Seligman, 2004; Snyder, 1994). Funnene er illustrert i figur 4.3 (s. 50). I kategorien aspekter som bidro til opplevelse av positiv vekst satte elevene fokus på de positive, indre opplevelsene som bidro til økt trivsel og vekst: Sosial tilhørighet, mestring og gode følelser, ansvar for ønsket fremtid, samt styrker, ressurser og potensialer. Disse opplevelsene bidro til økt opplevelse av sammenheng (Antonovsky, 1987) og forsterket tro på å prestere (Seligman, 2011). Også her fremhevet elevene nøkkelrollen de gode relasjonene hadde i dette. Funnene er illustrert i figur 4.4 (s. 57). I den siste kategorien opplevde konsekvenser beskriver elevene fem former for vekst som følge av å ha gått på den alternative skolen: Selvtillit og viktighetsfølelse - optimisme, håp og fremtidstro - motivasjon, glede og vitalitet - sosialt ansvar - samt motstandskraft. Figur 4.5 (s. 65) viser hvordan konsekvensene kan oppfattes som et resultat av gjensidige påvirkninger mellom de andre kategoriene i analysen. Elevenes opplevelser viser dessuten at de utviklet og tok i bruk personlige karakterstyrker i sin vekstprosess, spesielt styrkene håp, vitalitet og nysgjerrighet. Disse korrelerer robust med trivsel og livstilfredshet (Park & Peterson, 2009). Ut fra analyse konkluderes det med at elevene opplevde den alternative, styrkebaserte opplæringen svært positivt. De fremhever sentrale aspekter som bidro til deres trivsel og vekst. Analysen viser tydelig at de positive relasjonene var en nøkkelfaktor. Gjennom relasjonene opplevde elevene økt hedonisk trivsel (trygghet, glede og positive følelser) og funksjonell trivsel (ved at det ble fokusert på å fremme deres styrker, muligheter og relasjoner). Dette bidro til økt opplevelse av sammenheng og motstandskraft. Funnene viser at positiv psykologi kan ha nytteverdi i spesialpedagogisk praksis.

Evolutionary theory predicts that selective harvest-ing will shift the frequency of genes for heritabletraits towards those that express well-adapted phe-notypes (Law 2007, this Theme Section). Applyingthis logic, commercial fisheries that select on thebasis of size could reasonably be expected to favorthe genotype for maturation at smaller sizes (and/oryounger ages), given that rapidly maturing individu-als will be more likely to reproduce prior to capture.This form of fisheries-induced evolutionary responseis a parsimonious explanation for the observed long-term trend towards earlier maturation that hasbeen observed in several commercially exploited fishstocks (Rijnsdorp 1993, Trippel 1995). Unfortunately,it is not possible to test this hypothesis directly, be-cause the genes associated with maturation have notbeen isolated.Probabilistic maturation reaction norms (PMRNs)(Heino et al. 2002) have been proposed as a statisticaltool for helping to disentangle genetic from plasticeffects on maturation (reviewed by Dieckmann &Heino 2007, this Theme Section). For a given cohort,the PMRN describes the maturation probability of indi-viduals that have survived to reach a given age andsize. A midpoint curve, illustrating the age and size atwhich the maturation probability is 50%, is often usedto summarise the PMRN. A shift in cohort-specificPMRNs over time is interpreted as being consistentwith (although not direct evidence of) a genetic changeat the population level. For example, a shift through*Email: c.t.marshall@abdn.ac.uk

A real dynamic population model calculates change in population sizes indepen- dent of time. The Beverton & Holt (B&H) model commonly used in fish assessment includes the von Bertalanffy growth function which has age or accumulated time as an independent variable. As a result the B&H model has to assume constant fish growth. However, growth in fish is highly variable depending on food availability and environmental conditions.We propose a new growth model where the length increment of fish living under constant conditions and unlimited food supply, de- creases linearly with increasing fish length until it reaches zero at a maximal fish length. The model is independent of time and includes a term which accounts for the environmental variation. In the present study, the model was validated in ze- brafish held at constant conditions. There was a good fit of the model to data on ob- served growth in Norwegian spring spawning herring, capelin from the Barents Sea, North Sea herring and in farmed coastal cod. Growth data fromWalleye Pollock from the Eastern Bering Sea and blue whiting from the Norwegian Sea also fitted reasonably well to the model, whereas data from cod from the North Sea showed a good fit to the model only above a length of 70 cm. Cod from the Barents Sea did not grow according to the model. The last results can be explained by environmental factors and variable food availability in the time under study. The model implicates that the efficiency of energy conversion from food decreases as the individual animal approaches its maximal length and is postulated to represent a natural law of fish growth.

I perioden 2002-2013 er det utført undersøkelser i Surna med formål å bedre kunnskapen om bestandsstatus for laks og sjøaure. Kunnskapen skal brukes i vurderinger av relevante kompensasjonstiltak for å bøte på effekter av reguleringen av vassdraget ut over dagens utsettingspålegg av laksunger. Reguleringen ble iverksatt i 1968 og berører vannføringen i ca. 2/3-deler av den lakseførende strekningen av vassdraget. Vannføringen i de midtre deler av Surna (mellom utløprt av av Rinna og Trollheim kraftverk) er betydelig redusert, mens elva nedenfor utløpet av kraftverket er påvirket av kjøringen av kraftverket. Surna ovenfor samløpet med Rinna er ikke direkte berørt av reguleringene. I denne rapporten har vi fokusert på de fem siste årene av undersøkelsene. Laksefangstene i Surna har vært betydelige også etter reguleringen. Gjennomsnittsfangst av laks for årene 1993-2013 var 1200 individer og 4800 kilo. De siste fem årene har både antall og kilo laks fanget vært lavere enn gjennomsnittet for denne perioden med unntak av i 2010, da det ble fanget 1400 laks med en samlet vekt på 7400 kilo. Innsiget av laks til Surna har avtatt de senere årene. Dette er i tråd med en generell nedgang i lakseinnsig til elver i denne delen av landet. Vi har ikke grunnlag for å vurdere om og eventuelt i hvor stor grad kraftverksreguleringen har bidratt til denne nedgangen. Fangstene av sjøaure økte jevnt på 1990-tallet fram til 2002 og Surna var et betydelig sjø-aurevassdrag i landsmålestokk. De største fangstene ble tatt i 2000 og 2001 med mer enn 3000 sjøaure per år. Fra 2004 har fangstene avtatt kraftig og de siste fem årene er det rapportert en fangst på færre enn 500 sjøaure, med lavest fangst de to siste årene med om lag 150 sjøaure per år. Bestanden av sjøaure synes å ha avtatt mye i Surna løpet av de siste årene. Dette er i tråd med en generell utvikling for sjøaurebestander i denne delen av landet. Vi har ikke grunnlag for å vurdere om og eventuelt i hvor stor grad kraftverksre-guleringen har bidratt til denne nedgangen. De siste årene er det innført betydelige restriksjoner på uttaket av både laks og sjøaure i Surna. Fangsten fra disse årene kan ikke direkte sammenliknes med tidligere år uten å ta hensyn til dette. Sportsfiskefangstene av laks og sjøaure ble i alle år i all hovedsak tatt ne-denfor Trollheim kraftverk. Laksens størrelse ved alder har endret seg vesentlig i Surna i løpet av undersøkelsespe-rioden. Disse endringene samsvarer med endringer i andre laksebestander i regionen og skyldes trolig endringer i laksens oppvekstmiljø i havet. I skjellprøvematerialer av laks innsamlet i sportsfiskesesongen i perioden 2009-2013 vari-erte andelen villaks mellom 79 og 90 %. Resten har vært rømt oppdrettslaks og laks som stammer fra utsatt smolt eller settefisk. De siste fem årene har andelen rømt oppdrettslaks i skjellmaterialet fra sportsfisket variert mellom 2 og 13 % med høyest andel i 2013. Ande-len rømt oppdrettslaks har i de fleste år vært høyere i stamfisket enn i sportsfisket. Surna, bunndyr, laks, sjøaure, smolt, vassdragsregulering, fiske-tetthet, vekst, produksjon, gytebestand, fiskeutsettinger, tiltak © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Dagens akkumulasjonsprosesser har en annen geografi enn tidligere i historien, og nyliberalistisk politikk spiller en sentral rolle i å tilrettelegge for denne gjennom å åpne for nye akkumulasjonsformer og nye markeder. Sarawak er et godt eksempel på hvordan den nyliberalistiske staten spiller en aktiv rolle i frarøvingsakkumulasjonsprosesser, som for eksempel landran. I Sarawak kommer myndighetene og selskapenes krav om økonomisk utvikling og profitt foran hensyn til natur og mennesker, noe som fører til avskoging av regnskogen og frarøving av urfolks landrettigheter. I et system som bygger på profittsøken, har regnskogen vist seg å være en grønn gullgruve; først med sitt eksotiske tømmer og senere ved planting av hurtigvoksende skogsplantasjer for tømmer og palmeplantasjer for palmeolje til mat, kosmetikk, biobrensel og andre forbruksvarer. Inntektene har vært store for noen, mens andre bærer de sosiale kostnadene. Studien undersøker de sosioøkonomiske konsekvensene av landran og frarøvingsakkumulasjon for urfolk i Sarawak, og utforsker tema som matusikkerhet, lokale klimaforandringer og konsekvenser for kultur og lokale institusjoner. Videre diskuteres det politiske handlingsrommet til langhussamfunnene og urfolks strategier mot landran. Studien analyserer hvordan lokale forhold og aktørskap i Sarawak begrenser fremdriften av landransprosessen og er en motbevegelse til nyliberalistisk logikk.

Interessen bak oppgaven er å undersøke hvilken betydning skolen kan ha for barns emosjonelle vekst i kontinuerlige kriser, her forstått som i krigs-og konfliktområder. Målet er å belyse dette gjennom læreres erfaringer og deres beskrivelser av utfordringer knyttet til å sikre barn tilgang til utdanning i konfliktområder, samt av tiltak som benyttes i skolehverdagen for å støtte barnas utvikling. Lærernes refleksjoner diskuteres opp mot teori om barns normalutvikling og oppvekst under vanskelige forhold. Skolen er valgt fordi den ofte er eneste stabile struktur i barns liv i krisesituasjoner. Begrepet emosjonell vekst inkluderer kognitiv modning og atferdsmessig læring, begge nært knyttet til skolegang. Datamaterialet består av 12 intervjuer med barneskolelærere og sosialarbeidere ved ulike barneskoler i og rundt byen Hebron på Vestbredden. Analysen er foretatt etter prinsipper fra Grounded Theory i tråd med Charmaz (2008). Jeg har selv stått for planleggingen, gjennomføringen og analysen av materialet, under oppfølging av mine veiledere. Studien er et selvstendig forskningsprosjekt. Resultatene er en systematisert sammenfatning av lærernes erfaringer og refleksjoner: Lærerne fokuserer på faktiske tiltak i undervisningen, barnets standhaftighet og hvordan barna til tross for forholdene kan vokse opp til å bli trygge og selvstendige voksne. Lærerne gir uttrykk for engasjement i arbeidet og en vilje til å hjelpe barna med å forstå og håndtere sine følelser. Samarbeid med barnas familie prioriteres. Utfordringer knyttet til konteksten blir vektlagt. Skolens bidrag drøftes i lys av utviklingsteoretiske perspektiver og tilslutt en betraktning om hvordan disse erfaringene kan benyttes også i andre konfliktpregede situasjoner.

The objective of this study was to compare among-tributary variation in life-history and migration in brown trout (Salmo trutta L.) living in the Leira river system, Nannestad municipality. The results were to be discussed in both a general biological context as well as potential management implications, with special emphasis on the Water Framework Directive. Data was sampled in four tributaries and one river station over six sampling rounds during 2012 and 2013. The fish were sampled using electrofishing and fyke nets. The fish were tagged with PIT-tags and the resulting mark-recapture data were modelled under a Cormack-Jolly-Seber model structure. Two PIT antennas were mounted to monitor large-scale migrations within the main river, but they did only function for a short period during the last part of the study. Scales were retrieved for age and growth analyses. There were population differences in summer survival, second-and third-year growth and maturation sizes. In general, the Leira brown trout displayed a short life cycle, characterized by rapid early-life growth, early maturation and short life-span (< 6 years). There was a general trend with more rapid life cycles the further downstream. We suggest this gradient to be caused by increasing environmental stress (reduced water quality and increased inter-specific competition) downstream and possible lack of habitat. The population displaying the most rapid life cycle (Rotua) seems to have little suitable habitat for >0+ individuals and possibly also experience thermal stress in warm summers due to little vegetation coverage. An interesting find pertinent to management institutions is that we found no 0+ in the main river indicating that recruitment exclusively takes place in the tributaries. In accordance with this, we did find evidence of fluvial-adfluvial potamodromy, but the two larger tributaries seem to predominantly hold stationary or fluvial potamodromous individuals. The findings are clearly in line with general life-history theory that predicts rapid early-life growth and high adult mortality in relation to juvenile mortality to result in early maturation. Furthermore, the unpredictable and highly variable Leira system favors early maturation and short life cycles with high reproductive effort. Based on our findings the brown trout population density seem to provide information sensitive the water quality, but since there is an inter-specific competition aspect into this as well, an eventual brown trout water quality assignment index will need to take this into account. Since most migration interpretations in this thesis are only circumstantial a continuation of the PITantenna monitoring program should be secured so as to complete a full-year monitoring.

Bævra er et sterkt regulert vassdrag hvor 43 % av nedslagsfeltet ved reguleringen i 1963 er overført til Svorka kraftsasjon som ligger ca. 3,7 km ovenfor vassdragets utløp i sjøen. Den Lakseførende strekning er 20,2 km, hvorav de øverste 5 km er uregulert, og en strekning på 11,5 km har fått redusert vannføring. Fra og med 2005 har det blitt gjennomført årlige fiske-biologiske undersøkelser for å kartlegge bestandsstatus til laks og sjøaure, vurdere effek-ter av reguleringen på fiskebestandene, tilrå aktuelle kompensasjonstiltak som kan øke den naturlige rekrutteringen av ungfisk og vurdere virkningen av utsetting av laks i vass-draget. Denne rapporten oppsummerer resultatene fra undersøkelser i perioden 2009-2013. I de siste fem årene har den rapporterte fangsten av laks variert fra 6 til 32 individer med en samlet vekt fra 17 til 158 kg, mens fangsten av sjøaure har variert mellom 12 og 24 in-divider med en samlet vekt fra 11 til 40 kg. Disse lave fangsttallene av laks og sjøaure føyer seg inn i trenden for vassdraget i de senere år. På grunn av lav vannføring i området opp-strøms kraftverket fanges lite fisk i dette området. Ut fra skjellanalyser har villaks utgjort størsteparten av fangsten i sportsfisket i Bævra i hele perioden 2005-2013. De siste fem år har innslaget av villaks variert fra 63 % i 2010 til 88 % i 2013. Resten av fangsten har vært laks som stammer fra utsettinger av smolt og rømt oppdrettslaks. Andel utsatt laks er gjennomgående en god del høyere i prøver fra høsten enn fra fiskesesongen. Høyest andel utsatt fisk ble funnet under stamfiske i 2010 og 2011 (46 og 53 %). Ved gytefisktellinger i perioden 2009-2013 ble det registrert flest laks i 2010 med 108 indi-vider og færrest laks i 2009 med 22 individer, mens det i de tre siste årene har blitt regi-strert i underkant av 50 individ hvert år. I samme periode ble det observert fra 21 til 89 sjø-aure i Bævra som ble antatt å være gytemodne, mens det i de siste tre årene har blitt regi-strert fra 44 til 69 individer. Tellingene har med unntak av årene 2009-2010 vært gjennom-ført i størsteparten av elva og omfattet en strekning på minst 15,5 km. Registreringene i 2009 og 2010 underestimerer derfor gytebestanden i større grad enn i de tre siste årene. Gytefisk har i alle år vært registrert i de fleste vassdragsavsnitt nedstrøms Lille Bævra, men det har vært noe årlig variasjon i andel i de ulike vassdragsavsnitt. Det ble ikke funnet gytefisk av laks eller sjøaure i den øvre del av lakseførende strekning i de fire årene det ble gjennomført fisketellinger her. Ungfiskundersøkelsene viser imidlertid at det er årlig gy-ting av aure oppstrøms Lille Bævra, men at forekomst av laks i dette området er sporadisk. For videreføring av gytefisktellinger i kommende år anbefales fortsatt en kombinasjon av drivtellinger og lysfiske som metoder, men der man etterstreber å gjøre undersøkelsene over et kortere tidsrom og så nær opp mot gyting som mulig, fortrinnsvis i første halvdel av oktober. Bævra, laks, sjøaure, vassdragsregulering, fisketetthet, vekst, pro-duksjon, gytebestand, fiskeutsettinger, tiltak © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I denne oppgaven undersøker jeg hvordan konflikthendelser påvirker lokal økonomisk vekst i Afghanistan i perioden 2004--2009. Forskningslitteraturen som undersøker økonomiske konsekvenser av konflikt er begrenset av at sosioøkonomiske data i konfliktområder er av lav kvalitet. De fleste studier på feltet er derfor av land som har kommet seg rimelig velberget ut av konflikt, da myndighetene selv eller forskere i felt kan samle inn data. Dette stiller spørsmålstegn ved funnenes overførbarhet til land hvor det ikke er ''gått bra'', og har videre ført til at man har lite kunnskap om hvordan økonomien påvirkes \emph{under} konflikt. Denne oppgaven adresserer dette ved å bruke satellittregistrert lysdata som proxy på inntekt, og bruk av konfliktdata fra krigsloggene til ''International Security Assistance Force'' (ISAF). Dataene åpner for å undersøke hvordan den afghanske lokaløkonomien påvirkes \emph{under} konflikt i perioden 2004--2009. Gjennom et vekstteoretisk rammeverk formulerer jeg tre hypoteser på hvordan konflikt påvirker lokaløkonomisk vekst. (1) Konfliktområder i Afghanistan erfarer svakere økonomisk vekst enn fredelige områder. (2) Endring i konfliktintensitet i områder i Afghanistan påvirker økonomisk vekst, slik at økninger i konfliktintensitet reduserer økonomisk vekst. (3) Konfliktrammede områder i Afghanistan erfarer økt vekst i fredstid etter en konfliktperiode. Funn fra regresjonsanalyser indikerer at konflikt påvirker økonomisk vekst i Afghanistan, men at det er \emph{endring} i konfliktnivå og ikke selve konfliktnivået som påvirker økonomien. Jeg presenterer tre sannsynlige forklaringer av dette funnet: en teoriforankret, en case-spesifikk, og en alternativ forklaring. I følge den teoriforankrede forklaringen skyldes funnene at lokaløkonomien vil tilpasse seg risikobildet som følger med konflikthendelser. Forklaringen støttes opp av case-spesifikke forhold, da ISAF-styrkenes tilstedeværelse, Talibans strategi, og svak infrastruktur i landet vil kunne dempe de direkte effektene av konflikt. En alternativ forklaring sår tvil i den kausale slutningen jeg kan trekke fra funnet, da det er noen indikasjoner på at det kan være utelatte faktorer som jeg ikke kontrollerer for i modellen. Jeg hevder likevel at de to første forklaringene er mest sannsynlige.

The stock of North Sea autumn spawning herring (Clupea harengus L.) has shown an unprecedented sequence of ten years of sharply reduced recruitment, in spite of a high spawning biomass. Recent work has identified this below-expected recruitment as being determined during the larval phase: however, the underlying mechanism remains elusive. In this study we analysed archived larval samples captured before and after the onset of the reduced survival to test the hypothesis of a concurrent change in the larval growth rate. Individual larval growth rates, averaged over the 21 days prior to capture, were estimated for two hundred larvae from four different years using a model-based analysis of the otolith ring-widths. Hydrographic-backtracking models complemented the otolith analysis by reconstructing the environmental history and spawning origin of each larva. A significant reduction in net larval growth rate of 8%, concurrent with the reduced larval survival and recruitment, was identified: after correcting for the effect of other explanatory variables (e.g. temperature changes), the gross reduction was found to be 12%. This reduction is most probably due to changes in either the amount or quality of available food. The study demonstrates the potential in coupling of two different techniques, the otolith microstructure analysis and the hydrographic modelling, for affording new insights into fish early- life history. Finally, the study provides a novel indication of the association between reduced growth and larvae survival, thereby narrowing the range of potential mechanisms underlying the observed reduction in the recruitment of North Sea autumn spawning herring.

Kalvene vokser etter sigmoid kurve, med et elastisk vekstpotensial og tilpasser veksten etter fôrmengden de får. Ved fødsel blir kalvene regnet for å være et enmaget dyr da formagene er lite utviklet. Da vil bollerennarefleksen føre melka forbi vomma, og fordøyelsen vil skje enzymatisk i løypemagen. Enzymene er best tilpasset melk, men etter hvert som kalven får tilført grovfôr og kraftfôr til rasjonen vil formagene utvikle seg og mikrobiell fermentering i vomma blir mer viktig. I Norge har det vært vanlig å fôre kalvene med melk tilsvarende 10 % av kroppsvekten hver dag, for at kalvene raskere skal begynne å spise kraftfôr og grovfôr. Får kalvene derimot fri tilgang på melk kan de drikke opp mot ti liter melk og øke tilveksten. Tidligere undersøkelser har vist at økt tilvekst i melkefôringsperioden har positiv effekt på melkeytelse i første laktasjon. Dette forsøket fulgte okser og kviger fra fødsel til tre måneders alder i fire forskjellige fôringsgrupper. Oksene ble fôret enten ni liter melkeerstatning eller fem liter syrnet helmelk, mens kvigene ble fôret enten ni liter melkeerstatning eller syv liter syrnet helmelk. Alle kalvene fikk 1,3 kg kraftfôr ved siden av melk, bortsett fra oksene på fem liter syrnet helmelk som fikk fri tilgang til kraftfôr. Fra fem til syv ukers alder ble kalvene avvendt. Hver uke ble kalvene veid, og annenhver uke ble det tatt mål av skjelettets utvikling. Uansett melkemengde kalvene fikk før avvenning, spiste de ubetydelige mengder med kraftfôr de første ukene. Oksene hadde høyere daglig tilvekst over hele forsøksperioden sammenlignet med kvigene, mens det var få forskjeller mellom kvigegruppene på vekst. Over hele forsøksperioden var det ingen forskjell mellom oksene på tilvekst. Oksene som fikk fem liter syrnet helmelk vokste derimot saktere før avvenning, både i vekt og skjelettet, sammenlignet med oksene som fikk ni liter melkeerstatning. Etter avvenning økte oksene som fikk fem liter syrnet helmelk tilveksten, og kompenserte for den reduserte veksten før avvenning. Calves growth follows a sigmoid curve with an elastic growth potential, and with increased growth with incresed feedintake. At birth, the calves are considered to be a monogastric animals, as the rumen is little developt. Because of the esophageal groove the milk will pass directly to the abomasum and the digesting is based of enzymes. These digestive enzymes are best adaptet to milk, but as the calves start eating solid feed the development of the rumen will start and the fermentation of the microbes in the rumen becomes more important. In Norway, the recommendation has been to feed the calves milk equivalent to 10 % of body weight. However, calves fed milk ad libitum can drink up to ten litres of milk each day and increase the growth. Earlier studies has showed that increased growth in the milk feeding period will increased the milk yield in first lactation. This experiment followed bulls and heifers from birth to three months of age in four different feeding groups. The bulls were fed either nine litres milk replacer or five litres acidified whole milk, and the heifers were fed nine litres milk replacer or seven litres acidified whole. All the calves were fed 1.3 kg concentrate except the bulls fed five litres milk that got concentrate ad libitum. The calves were weaned from five to seven weeks of age. Weight were measured weekly, skeletal growth were measured every second week. No matter the amount of milk offered, the calves ate negligible amounts of concentrate the first four weeks. The bulls’ weight gains were faster than the heifers’ for the whole experimental period, and there were few differences between the heifers groups on growth. For the whole experimental period there were no significant differences between the bull groups on growth. But the bulls fed five litres acidified whole milk had a slower growth both of weight and skeletal before weaning compared to the bulls fed nine litres milk replacer. After weaning however, the bulls fed five litres acidified whole milk had a higher mean daily weight gain.

Bævra er et sterkt regulert vassdrag hvor 43 % av nedslagsfeltet ved reguleringen i 1963 er overført til Svorka kraftsasjon som ligger ca. 3,7 km ovenfor vassdragets utløp i sjøen. Den lakseførende strekningen er ca. 20,2 km hvorav de øverste 5 km er uregulert. En elvestrek-ning på ca. 11,5 km nedstrøms Lille Bævra, har imidlertid fått svært liten vannføring som føl-ge av reguleringen. Fra og med 2005 har det blitt gjennomført årlige fiskebiologiske under-søkelser for å kartlegge bestandsstatus til laks og sjøaure, vurdere effekter av regule-ringen på fiskebestandene, tilrå aktuelle kompensasjonstiltak som kan øke den naturlige rekrutteringen av ungfisk og vurdere virkningen av utsetting av énsomrige laksunger og smolt i vassdraget. I 2012 ble det rapportert om fangst av 6 laks og 14 sjøaure med en samlet vekt på henholds-vis 17 kg og 15 kg. For laks er dette den laveste rapporterte fangsten siden vassdraget ble gjenåpnet for fiske i 1994, og for sjøaure ligger den godt under gjennomsnittet for perioden 1994 - 2012. Disse lave fangsttallene føyer seg således inn i trenden for vassdraget over de senere år. Av smolten som ble satt ut i Bævra i 2008 og 2009 ble henholdsvis 0,18 og 0,08 % gjen-fanget som voksen laks på elva. Det ble ikke registrert gjenfangster fra disse utsettingene hverken i stamfisket eller sportsfisket i 2012. Til tross for lave gjenfangster var innslaget av utsatt laks i gytebestanden betydelig i 2010 og 2011, vurdert ut fra andeler av slik laks i stamfisket. Ved gytefisktellinger over 18 km av anadrom strekning høsten 2012 ble det observert 49 laks og 44 sjøaure. Mesteparten av gytefisken ble observert nedstrøms Svorka kraftverk. Siktfor-holdene ved tellingene nedstrøms kraftverket var ikke optimale, og derfor ble antallet gytefisk i denne delen av vassdraget trolig undervurdert sammenliknet med tidligere år. I 2012 ble det funnet årsyngel av laks på om lag halvparten av elfiskestasjonene i Bævra, inkludert de to stasjonene oppstrøms Lille Bævra. Tetthetene av årsyngel var lave til svært lave, bortsett fra på to stasjoner hvor de var høye. Dette samsvarer med at den estimerte gytebestanden av laks var lav høsten før. Årsyngel av aure ble funnet på alle stasjonene nedstrøms vandringshinderet for anadrom fisk, med tettheter av som var gjennomgående høyere enn for laks, spesielt oppstrøms Lille Bævra. Forekomst av årsyngel av laks over det meste av elvestrengen mellom kraftstasjonen og Toreseterelva tyder på at det er gytemuligheter i store deler av denne strekningen. I den uregulerte delen av vassdraget ovenfor utløpet av Lille Bævra, har det vært funnet årsyng-el av laks i tre av de fire siste årene, men det har foreløpig vært svært lave tettheter av laks. Det foregår gyting av aure oppstrøms Lille Bævra hvert år, men det er usikkert hvor mye av dette som er sjøaure. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Sammendrag Notre maison brûle, et nous regardons ailleurs» (Jacques Chirac, le lundi 2 décembre 2002 au sommet de la terre, Johannesburg, cité par Wikipedia,http://fr.wikipedia.org/wiki/Notre_maison_br%C3%BBle_et_nous_regardons_ailleurs) – ces propos de l'ancien Président de la République (1995 -2007), restent d'actualité onze ans après être prononcés au Sommet de la Terre à Johannesburg. Malgré la volonté internationale de réduire les gaz à effet de serre (GES), peu de progrès ont été faits, et nous continuons à regarder ailleurs (voir : http://bilans-ges.ademe.fr/cadre-general ). Est-ce que nous regardons ailleurs parce que nous avons peur que le travail d'extinction du feu et de reconstruction de notre maison (les écosystèmes) soit trop pénible ? C'est ce que pensent une parties des économistes, politiciens, penseurs et praticiens écologistes. Qu'ils travaillent au niveau théorique (penseurs, économistes etc.) ou pratiques (politiciens, paysans etc.), ceux qui se réclament de la décroissance, s'interrogent sur le sens de notre activité économique, la place de l'homme dans la nature, et les limites que nous devrions respecter pour ne pas empoisonner notre planète ou épuiser ses ressources. Le mot décroissance est, selon Paul Ariès, « un mot-ubus » (Latouche, 2007, p. 20) inventé plus pour provoquer le débat que pour devenir une nouvelle doctrine politique ou économique : « Elle est d'abord du côté du questionnement. Décroissance rime avec décroyance » (Ariès, 2012, p. 33), et nous met en garde contre un système économique qui tend à tout quantifier et à croître indéfiniment sans poursuivre un but précis. Cette croissance fait que notre production dépasse la capacité des écosystèmes et les besoins matériels des hommes : « l'homme lui-même tend à devenir le déchet d'un système qui vise à le rendre inutile et à se passer de lui » (Latouche, 2007, p. 20). Pour Paul Ariès et André Gorz, deux de mes quatre sources, la décroissance de l'économie doit être « désirable » (http://environnement.blogs.liberation.fr/noualhat/2009/05/il-faut-rendre-la-d%C3%A9croissance-d%C3%A9sirable.html ). Pour André Gorz, il s'agit de rompre « le lien entre 'plus' et 'mieux' » (Gorz, 2008, p. 54), et d'organiser la société de sorte que les gens puissent vivre mieux en travaillant, produisant et consommant moins. Limiter nos activités peut, pensent-ils, peut se concilier avec une vie plus riche. En empruntant un terme au titre d'un livre du paysagiste Gilles Clément (1), je caractérise leur pensée de « écologie humaniste » (Clément et Jones, 2006). Dans ce mémoire, j'ai utilisé les termes décroissance et écologie humaniste sans trop faire de distinction. C'est, me semble-t-il, tout à fait justifiable en ce concerne André Gorz et Paul Ariès, mais il y a aussi, comme je l'ai montré dans ce mémoire, des courants de pensée décroissantistes qui s'opposent ouvertement à l'humanisme, et qui proposent à l'homme une place subalterne dans la nature. L'homme doit donc (re)trouver une place dans la nature ou ses interactions avec celle-là les enrichissent tous les deux, au lieu de les appauvrir. Ce défi se trouve au c ur des ouevres d'Albert Camus et Jean Marie le Clézio. Les notions d'absurde et de révolte chez Camus, ainsi que les descriptions des conflits entre l'homme et la société moderne, et la fusion entre l'homme et la nature chez le Clézio, enrichissent pour trois raisons l'écologie humaniste. Premièrement parce que tous les deux cherchent un dialogue -c'est bien le cas de le dire – entre l'homme et la nature sans supposer une suprématie de l'un ou de l'autre. Deuxièmement parce que l'art, en tant que tel s'oppose à la quantification du système économique, et à « l'appétit de l'argent et l'indifférence aux choses de la grandeur » (Camus, 2003, p. 27). Troisièmement parce que l'art permet à l'homme de (re)trouver ses liens avec la beauté et la nature. Les citations de chansons de Jean Ferrat (2) au début de chaque chapitre, soulignent l'aspect créateur ou poétique de l'écologie humaniste. L'écologie humaniste ou la pensée de la décroissance comporte un niveau philosophique, un politique (l'application des idées philosophique), et un niveau artistique, qui n'est nullement au service des idées philosophique ou politiques, mais qui peuvent les enrichir et aider à construire des passerelles entre les idées et les expériences de la vie quotidienne. Cette vie quotidienne constitue le troisième niveau de l'écologie humaniste par la mise en pratique, à des échelles diverses, des idées de l'écologie humaniste. Dan mon mémoire, je me suis permis de me référer plusieurs fois à mes propres expériences dans ce domaine, c'est à dire à la ferme où je travaille et vit depuis vingt ans avec ma femme. C'est peut-être cette diversité, ce mélange de pensées, de création et de vie pratique qui fait la force du courant de pensée que j'ai étudié. (1) Gilles Clément : Paysagiste, jardinier et écrivain français, né en 1943. A entre autre conçu le Parc André Citroën à Paris. (Voir : http://www.gillesclement.com/ )(2) (2)Jean Ferrat, auteur-compositeur-interprète français (1930 – 2010). (Voir : http://www.jean-ferrat.com/ )

International audience; Understanding the relationship between growth and temperature will aid in the evaluation of thermal stress and threats to ectotherms in the context of anticipated climate changes. Most Pecten maximus scallops living at high latitudes in the northern hemisphere have a larger maximum body size than individuals further south, a common pattern among many ectotherms. We investigated differences in daily shell growth among scallop populations along the Northeast Atlantic coast from Spain to Norway. This study design allowed us to address precisely whether the asymptotic size observed along a latitudinal gradient, mainly defined by a temperature gradient, results from differences in annual or daily growth rates, or a difference in the length of the growing season. We found that low annual growth rates in northern populations are not due to low daily growth values, but to the smaller number of days available each year to achieve growth compared to the south. We documented a decrease in the annual number of growth days with age regardless of latitude. However, despite initially lower annual growth performances in terms of growing season length and growth rate, differences in asymptotic size as a function of latitude resulted from persistent annual growth performances in the north and sharp declines in the south. Our measurements of daily growth rates throughout life in a long-lived ectothermic species provide new insight into spatio-temporal variations in growth dynamics and growing season length that cannot be accounted for by classical growth models that only address asymptotic size and annual growth rate.

Bachelor i utmarksforvaltning. Evenstad 2012 Norsk: Denne rapporten tar for seg en undersøkelse av næringsvalg og vekst hos gjedde i elven Søndre Rena, samt forskjeller i gjeddas næringsvalg og vekst mellom elv og elvemagasin. Studieområdet var elvestrekningen mellom Storsjødammen ned til utløpet fra elven Søndre Osa, samt elvemagasinet Løpsjøen. Totalt ble det fanget 123 gjedder i Søndre Rena i månedene mai til september i år 2007-2009 og 2011. Materiale fra gjedder fanget i Løpsjøen (n=282) i årene 2003-2004 og 2007 ble benyttet for å se på forskjeller hos gjedde mellom elv og elvemagasin. Mageinnholdet hos gjeddene fanget i Søndre Rena var variert. Av byttedyrartene var det invertebrater som ble funnet i flest antall mager hos gjedde fanget i Søndre Rena (21,9%). Av byttefisk var det artene bekkeniøye og lake som dominerte i det samlete mageinnholdet, hvorav bekkeniøye forekom i høyest antall mager (16,3%), mens lake dominerte i den totale våtvekten av mageinnholdet (46,6%). Artene ørret og harr, som er de dominerende artene i Søndre Rena, forekom i henholdsvis 8,1% og 1,6% av magene og med en våtvekt på 8,1% og 1,6% av den totale våtvekten. Gjedde som byttefisk ble funnet i 15,2% av magene fra gjedde i lengdeklasse 50cm. Det var forskjell i mageinnhold mellom gjedder fanget i Søndre Rena og gjedder fanget i Løpsjøen. Det var en fortsatt høy forekomst av invertebrater i mageinnholdet fra gjedde fanget i Løpsjøen, men med en langt høyere våtvekt i magene fra gjedder i lengdeklassene 24,9cm fanget i Løpsjøen. Bekkeniøye forekom i 8,1% av magene fra gjedde fanget i Løpsjøen, men med en mye lavere andel av den totale våtvekten. Sammen med ørret var forekomsten av lake den største forskjellen i gjeddas diett mellom Søndre Rena og Løpsjøen, hvorav lake bare ble funnet i et fåtall mager hos gjedde fanget i Løpsjøen. Den høye forekomsten av ørret i magene fra gjedde fanget i Løpsjøen skyldes trolig av at det ble satt ut ett langt høyere antall settefisk i årene 2003-2004 enn hva som ble satt ut i 2007-2009 og 2011. Gjeddene i Søndre Rena hadde en høyere vekst enn gjeddene fra Løpsjøen, spesielt i gjeddenes første 4 leveår. De eldre gjeddene i Søndre Rena hadde også en merkbart større gjennomsnittelig størrelse enn de eldre gjeddene fra Løpsjøen. English: This report is a study of pike diet and growth in the river Søndre Rena, and differences in diet and growth of pike between a river and a river reservoir. The study area was Søndre Renas river stretch from Storsjødammen to the estuary of the river Søre Osa, and the river reservoir Løpsjøen. A total of 123 pike were caught in Søndre Rena in the months May to September in the years 2007-2009 and 2011. Material from pike caught in Løpsjøen (n=282) from year 2003-2004 and 2007 were used to look at differences in pike diet and growth between a river and a river reservoir. The stomach content of pike caught in Søndre Rena was quite varied in prey occurrence. Of the prey spices, invertebrates was found in the highest amount of stomachs from pike caught in Søndre Rena (21,9%). Brook lamprey and burbot were the dominating prey fish species. Brook lamprey occurred in the highest number of stomachs (16,3%), while burbot was dominating in the total wet weight of the stomach content (46,6%). Trout and grayling, which are the dominant species in Søndre Rena, occurred in 8,1% and 1.6% of the stomach content and with a wet weight of 8,1% and 1,6% of the total wet weight. Pike as a prey fish was found in 15,2% of the stomachs from pike 50cm. There was a noticeable difference in stomach content between pike caught in Søndre Rena and pike caught in Løpsjøen. It was still a high occurrence of invertebrates in the stomachs from pike caught in Løpsjøen, but with a much higher wet weight in the length classes

Denne oppgaven er skrevet som del av Norges Handelshøyskoles forskningsprosjekt, “Krise, omstilling og vekst”. Oppgaven undersøker Finanskrisens effekter på markedet for selskapskontroll i Norge, nærmere bestemt innenfor oppkjøpsmarkedet. Vi ser på utviklingen av oppkjøpstransaksjoner over en femårs periode, relaterthet, samt en logistisk regresjonsanalyse av variablene soliditet, likviditet, lønnsomhet og vekst i forhold til sannsynligheten for krisetransaksjon. Vi finner at det frem til Finanskrisen inntreffer var en jevn stigning i antall transaksjoner som ble gjennomført, men at Finanskrisen bringer med seg en knekk, der oppkjøpsaktiviteten avtar. I forhold til relaterthet, kan det se ut til at bedrifter foretar mer urelaterte oppkjøp i krisetider. Den logistiske regresjonsanalysen viser at oppkjøpere i krisetid er større bedrifter med dårligere likviditet og lavere vekst i årene før transaksjonen skjer, sammenlignet med transaksjoner som skjer i tider uten krise. Vi finner også at bransjer involvert i oppkjøp i krisetider generelt har lavere gjeld, bedre lønnsomhet og lavere vekst årene før transaksjonen skjer. Regresjonsanalysen for oppkjøpsmål viser at oppkjøpsmål generelt har lavere gjeld, lønnsomhet, likviditet og vekst i årene før transaksjonen skjer, sammenlignet med transaksjoner som blir foretatt i tider uten krise. Bransjene disse oppkjøpsmålene kommer fra i krisetider har generelt lavere gjeld og bedre lønnsomhet årene før transaksjonen skjer, enn transaksjoner som skjer i tider uten krise.

Denne studien undersøker forutsetninger for læring i vekstselskaper. Selskapene er valgt ut på bakgrunn av Dagens Næringslivs gasellemål for selskaper med høy vekst. Åtte selskaper er valgt ut, hvor det skilles mellom selskaper som har opplevd høy vekst over lengre tid og selskaper som tidligere har opplevd vekst, men som har stagnert. Selskapene som undersøkes er like, to og to, med hensyn til bransje, lokalisering og vekstperiode. Selskapenes læringsevne undersøkes ved måling av fire komponenter; støttende læringsmiljø, konkrete læringsprosesser, utvikling- og anvendelse av visjon, og lederatferd som støtter læring. Disse er identifisert som fellestrekk ved teorier om læring i organisasjoner. Basert på dybdeintervjuer med lederne i selskapene og spørreskjemaer besvart av de ansatte forsøker vi å identifisere eventuelle forskjeller knyttet til forutsetninger for læring mellom de to selskapsgruppene. Studien gir klare indikasjoner på at høy grad av støttende læringsmiljø er positivt korrelert med kontinuerlig høy vekst. I tillegg ser vi tendenser som tyder på at eksperimentering og risikovillighet knyttet til utvikling av produkter og tjenester har sammenheng med kontinuerlig vekst. Selskapene som har opplevd høy vekst over tid har tilsynelatende også mer systematiske metoder for kunnskapsdeling. Som siste funn identifiseres større grad av oppfordring til dialog fra leder i selskapene med kontinuerlig vekst enn i selskapene som har stagnert. This study examines the conditions present for learning in growth companies. Companies are selected on the basis of Dagens Næringsliv’s gazelle measurements for companies with high growth. Eight companies have been selected, and a distinction is made between companies that have experienced high growth over time and companies that have experienced growth, but have later stagnated. The companies being examined are the same, two and two, with regards to industry, location and period of growth. The companies' learning ability is examined by measuring four components: supportive learning environment, concrete learning processes, development- and application of vision, and leadership behavior that enhances learning. These have been identified as a common feature of theories of learning in organizations. Based on interviews with leaders of the companies and questionnaires answered by the staff, we try to identify any differences in relation to conditions for learning between the two company groups. The study indicates that high levels of supportive learning environment, is positively correlated with continuous high growth. In addition, we see trends suggesting that experimentation and risk-taking, associated with the development of products and services is correlated with continuous growth. The companies that have experienced high growth over time apparently also have more systematic methods for knowledge sharing. As our last finding, we identify a greater degree of invitation to dialogue from leaders in the companies with continuous growth than in companies that have stagnated.

I årene 2002-2011 er det utført undersøkelser i Surna med formål å bedre kunnskapen om bestandsstatus av laks og sjøaure. Kunnskapen skal brukes i vurderinger av relevante kompensasjonstiltak for å bøte på effekter av reguleringen av vassdraget ut over dagens utsettingspålegg av laksunger. Reguleringen ble iverksatt i 1968 og berører vannføringen i ca 2/3-deler av den lakseførende strekningen av vassdraget. Vannføringen i de midtre deler av Surna (mellom Trollheim kraftverk og utløpet av Rinna) er betydelig redusert, mens elva nedenfor utløpet av kraftverket er påvirket av kjøringen av kraftverket. Surna ovenfor samløpet med Rinna er ikke direkte berørt av reguleringene. Selv om reguleringen av Surna har resultert i et redusert laksefiske, har laksefangstene vært betydelige også etter reguleringen. Gjennomsnittsfangst av laks for årene 1969 - 2011 var 4,9 tonn. Sammenlignet med dette var fangstutbyttet i årene 2003, 2004, 2007, 2008 og 2009 lavere mens årene 2005, 2006 og 2011 kan karakteriseres som middels lakseår. I både 2002 og 2010 var fangstene godt over gjennomsnittsfangsten. Fangstene av sjøaure økte jevnt på 1990 – tallet fram til 2002 og Surna var et betydelig sjøaurevassdrag i landsmålestokk. Fra og med 2003 begynte imidlertid fangstene å avta og årene 2004 - 2011 kan karakteriseres som godt under middels når det gjelder fangsten av sjøaure. Sportsfiskefangstene av laks og sjøaure ble i all hovedsak tatt nedenfor Trollheim kraftverk. I 2011 dreide dette seg om ca. 94 % for laksens vedkommende. I skjellprøvematerialer av laks innsamlet i sportsfiskesesongen i perioden 2002 – 2011 varierte andelen villaks mellom 54 og 90 %. De resterende andelene har vært utsatt smolt eller settefisk og rømt oppdrettslaks. I 2011 bestod skjellmaterialet fra sportsfiskesesongen av 79 % villaks, 10 % utsatt laks, 7 % rømt oppdrettslaks mens resten var usikre. Skjellmaterialet av villaks ble de fleste årene dominert av flersjøvinter fisk. Gjenfangstratene i sportsfisket for smolt utsatt årene 2001-2003 og i 2008 var relativt lave (henholdsvis 0,49 0,46, 0,44 og 0,50 %,), men innenfor det som er vanlig ved utsettinger i norske vassdrag og i tråd med tidligere resultater ved utsettinger av Carlin-merket smolt i Surna. I årene 2002 - 2011 varierte andelen rømt oppdrettslaks i sportsfisket i Surna mellom 2 og 11 %, men andelen rømt oppdrettslaks i stamfisket om høsten har vært høyere (10 – 43 %). Innslaget av rømt oppdrettslaks under gytefisktellingene høsten 2011 var også høyt (13-18 %) I undersøkelsesperioden er det gjennomført både registrering av gytegroper og telling av gytefisk og i 2011 ble det benyttet en kombinasjon av flere metoder for å kartlegge gytebestandene i Surnavassdraget. Gytefisktellinger ble gjennomført ved hjelp av lysfiske i øvre deler og drivtelling i nedre deler. Registreringer av gytegroper ble gjennomført i et avsnitt i øvre deler av hovedstrengen samt i hovedstrengen nedstrøms Trollheim kraftverk. Mengden gytegroper høsten 2011 er det nest høyeste som er registrert i undersøkelsesperioden. Det har vært store variasjoner i tetthet av årsyngel av laks på de ulike elvestrekninger i undersøkelsesperioden. I 2011 ble det funnet årsyngel av laks på samtlige lokaliteter og den gjennomsnittlige tettheten var moderat på alle tre strekninger. Dette er en indikasjon på at gytebestandsmålet kan ha blitt oppfyllt i 2010. Når det gjelder eldre laksunger, tyder resultatene på at tettheten av eldre laksunger nedenfor TK gjennomgående var lavere enn i områdene ovenfor kraftverket i hele undersøkelsesperioden. Men her må vi ta forbehold om at variasjoner i driftsvannføringen gjennom TK, kan føre til at vi får et feilaktig inntrykk av fisketettheten nedstrøms TK. Det kan være høyere tettheter av fisk i den delen av elvesenga som har permanent vanndekt areal. Det ble funnet årsyngel av aure på 28 av 29 lokaliteter og de høyeste tetthetene ble funnet nedenfor TK. Tettheten av eldre aureunger var lav på alle strekningene. De innledende smoltundersøkelsene som ble gjennomført med to smoltskruer i 2011 ga meget lovende resultater. De to smoltskruene som ble benyttet både til merking og gjenfangst ble plassert henholdsvis på Øvre Harang ovenfor utløpet TK og på Tellesbø nederst i vassdraget. Til sammen ble det på Tellesbø og Harang fanget 2020 laksesmolt og 348 auresmolt. Utvandringen for laksesmolten var konsentrert om perioden 9. mai til 9. juni. Topper i smoltfangsten var ett døgn senere på Tellesbø i forhold til Øvre Harang. Pilotstudien viste at det var mulig å fange og merke nok smolt for å gjennomføre smoltproduksjonsberegninger. På Harang var det mulig å benytte Petersens metode til estimeringen. Aggregeringsmodellen ble også benyttet på de samme dataene, den ivaretar også materiale med varierende fangstsannsynlighet. Smoltestimatet fra de to beregningsmetodene ga nært likt resultat. Petersen-estimat ga 18 301 og aggregeringsmetoden ga 17 000 smolt. Smoltestimatene for hele Surna basert på smoltfangsten på Tellesbø ble meget usikkert. Få gjenfangster på Tellesbø av merket smolt på Harang tilsier at det sannnsynligvis er større tetthet av ungfisk på området nedenfor TK enn resultatene fra ungfiskundersøkelsene viser. Bunndyrundersøkelser ovenfor og nedenfor utløpet fra Trollheim kraftverk viste store forskjeller i forekomster nær land av for eksempel Baetis rhodani og små fjærmygglarver. Snegl, fåbørstemark, stankelbeinlarver og døgnfluen Ameletus inopinatus varierte mindre i antall over transektene. Det er sannsynlig at lave antall bunndyr nær land skyldes fluktuerende vannstand nedenfor kraftverket. Det tas prøver gjennom døgnet for å vurdere virkningene av vannstandsendringene på bunnfaunaen. Prøver tatt på nylig oversvømte områder kan sammenlignes med senere prøver på samme sted og fra ikke tørrlagte områder lengre ut i samme lokalitet. Erfaringene fra 2010 og 2011 viser at vannføringsforholdene i Surna er blitt mer uforutsigbare og vekslende enn tidligere, kjøreplanene for kraftproduksjonen er mer usikre og feltarbeidet må derfor intensiveres for å møte problemene dette gir for prøvetakingen. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Johnsen, B.O., Bremset, G. & Hvidsten, N.A. 2012. Fiskebiologiske undersøkelser i Bævra, Møre og Romsdal. Framdriftsrapport 2012. - NINA Rapport 822. 54 s. Bævra er et sterkt regulert vassdrag og 43 % av nedslagsfeltet ble ved reguleringen i 1963 overført til kraftverket som ligger ca 3,7 km ovenfor vassdragets utløp i sjøen. Den lakseførende strekningen er ca. 20,2 km hvorav de øverste 5 km er uregulert. En elvestrekning på ca. 11,5 km nedstrøms Lille Bævra, har imidlertid fått svært liten vannføring som følge av reguleringen. Fra og med 2005 er det gjennomført årlige fiskebiologiske undersøkelser med formål å kartlegge bestandsstatus for laks og sjøaure i vassdraget, vurdere effekter av reguleringen på fiskebestandene, tilrå aktuelle kompensasjonstiltak som kan øke den naturlige rekrutteringen av ungfisk i vassdraget og vurdere virkningen av utsetting av énsomrige laksunger og smolt i vassdraget. Laksefangstene i vassdraget har i senere år vært på et historisk lavmål, og de rapporterte fangstene av sjøaure har også vært lave. Som følge av den lave vannføringen i området ovenfor kraftverket, fanges lite fisk i dette området. Utsatt laks utgjorde en vesentlig andel av sportsfiskefangstene i 2006 (19 %) og en mindre andel i 2005 (7 %). I 2007 og 2008 ble det ikke funnet utsatt fisk i sportsfiskefangstene, mens andelene i 2009, 2010 og 2011 var henholdsvis 13, 16 og 5 %. I stamfisket i Bævra i 2010 og 2011 var imidlertid andelen utsatt laks henholdsvis 46 og 53 %. Gjenfangstraten for utsatt laksesmolt i Bævra har gjennomgående vært lavere enn for utsatt laksesmolt i nabovassdraget Surna. Dette kan blant annet skyldes at noe av smolten som settes ut i Bævra feilvandrer til Surna. I 2011 ble det fanget en PIT-merket laks under sportsfisket i Surna som var satt ut som smolt i Bævra i 2009. Gjenfangstene av énsomrige laksunger utsatt i 2003 var omtrent på samme nivå som tilsvarende utsettinger i nabovassdraget Surna. De svært lave ungfisktetthetene i elva nedenfor kraftverket i 2006, 2007, 2010 og 2011 har sannsynligvis sammenheng med raske vannstandsreduksjoner ved driften av kraftverket. I alle årene i perioden 2005 – 2011 ble det registrert mange driftsstans ved kraftverket. I de fleste av disse situasjonene ble kraftverket avstengt fra vannføringsnivåer på 4-6 m3/s over et to-timers intervall. Høyere tettheter i 2008 og 2009 kan muligens tilskrives et trinnvis, utvidet nedtappingsregime mhp tidsbruk ved nedkjøring av kraftverket (siste gang utvidet i juli 2007), men de kan også skyldes vannføringsforholdene før og under elfisket. Det var lav gjennomsnittlig tetthet av laksunger i områdene ovenfor kraftverket i 2006, 2008, 2009 og 2010 og svært lav tetthet i 2007 og 2011, mens tettheten av eldre aureunger på denne strekningen var middels i 2006, lav i 2008, 2009 og 2010 og svært lav i 2007 og 2011. Forekomst av årsyngel av laks langs det meste av elvestrengen mellom kraftstasjonen og Toreseterelva tyder på at det er gytemuligheter for laks på det meste av denne strekningen. I den uregulerte delen av vassdraget ovenfor utløpet av Lille Bævra, ble det ikke funnet årsyngel av laks verken i 2006, 2007, 2008 eller 2011, mens det ble funnet noen få i 2009 og 2010. I alle årene i perioden 2006 - 2011 var vassdraget ovenfor kraftverket det klart viktigste produksjonsområdet for både laks og aure da dette området stod for det meste av presmoltproduksjon av begge artene. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Norsk Juletre – rådgiving juletre og pyntegrønt har i samarbeid med Det norske Skogfrøverk på Hamar og Norsk institutt for skog og landskap i Fana deltatt i prosjektet «Utvikling av plantemateriale av fjelledelgran (Abies lasiocarpa) til juletreproduksjon». Prosjektet har bestått av fem prosjektfaser, ved utgangen av 2009 var fire av fasene gjennomført. Denne oppdragsrapporten omhandler avslutning av femte og siste prosjektfase fra 2010 til 2011...

Plan for fjellhaller for datalagring ved Dale og Mæl, Måna elv, Tinn i Telemark, innebærer at det må hentes og slippes ut ca 7 m3 s-1 kjølevann i dam Dale. Dette vannet vil ha ca. 6 °C høyere temperatur når det slippes tilbake. Foreliggende notat er en konsekvensvurdering. Konsekvenser for ørret i Måna vil i første rekke berøre vekst og eggutvikling, og være helt avhengig av hvordan utslippsvannet kan styres. Dersom utslippsvannet alternativt kan styres til minstevannføring Måna eller inntakstunnel Mel kraftverk, vil kjølevann kunne brukes som en positiv økologisk ressurs til å øke veksten til ørret i Måna. Om utslippsvannet i sin helhet går i inntakstunnel Mel kraftverk, vil det fortynnes og ha liten effekt pga. stor driftsvannmengde. Dersom utslippsvannet i sin helhet går i Måna fra dam Dale, vil det ha store negative konsekvenser i forhold til naturtilstanden pga. svært høye vintervanntemperaturer og høye sommertemperaturer. Høyere vanntemperaturer i vil gi ørekyte bedre forhold.

Fangst av Pasiphaea multidentata foregikk ved Lattervika og i Eidstranddjupet i Ullsfjorden, Nord-Norge. Rosenglassrekene ble lengdemålt, kjønnsbestemt og veid. Modalgruppeanalyser ble foretatt for identifisering av kohorter fra lengdefrekvensdiagrammer. Det ble foretatt beregninger av vekst ved hjelp av potensfunksjonen W=a*L^b, mens aldersestimering ble foretatt ved analyse av øyerognandel hos hunnene gjennom hele året. Maksimal lengde (L_∞) og vekstkoeffisienten (k) ble beregnet fra von Bertalanffys vekstfunksjon. Dødeligheten av bestanden ble estimert ut fra disse verdiene. Lengdefrekvensfordelingen av populasjonen viser 2-3 ”topper” som kan regnes for å være årsklasser. Rosenglassreker gyter gjennom hele året, vi fant hunner med egg i alle innsamlingsmånedene, og i alle måneder fant vi hunner med øyerogn. Dette betyr en kontinuerlig gyting. Samtidig har vi noen klekketidspunktstopper som vises ved toppene i lengdefrekvensfordelingen. Det finnes én klekketidspunktstopp i populasjonen av rosenglassreker i Ullsfjord, det er i mai måned. Tørrvekt-lengde-forholdet for hele bestanden var stigningskoeffisienten b = 2,7 - 2,9, og L_∞ = 34,90 - 42,09, mens k = 0,4 – 0,62. Rosenglassreker i Ullsfjorden lever 6-7 år noe som er mye lengre enn i Middelhavet. Rosenglassrekene har antakelig et vertikalt vandringsmønster, hvor det er de minste rosenglassrekene som foretar vandringer på natten, for så å ”slippe” seg ned til bunnen. Dødeligheten for populasjonen ved en sammenslått lokalitet (Lattervik/Eidstranddjupet) var Z = 1,22. Produksjonen av populasjonen var relativt høy fram til kjønnsmoden alder (P/B = 20,52 år-1), mens for hele populasjonen ble den estimert til å være 0,43 år-1.

A study of the growth of Atlantic salmon and sea trout during two different periods. Changes in growth between the two periods are related to ongoing changes in the ecosystems of the different life stages. The populations of Atlantic salmon (Salmo salar) and sea trout (Salmo trutta) are declining in Europe. For both species the key seems to be found in the saltwater stage of their life cycle. Two major changes have occurred in this stage over the last thirty years; the rise of aquaculture and climate change. For sea trout the main problem is believed to be aquaculture, with associated epizootics of salmon lice (Lepeophtheirus salmonis). For Atlantic salmon the problem seems to be a changing ecosystem in the North Atlantic, probably due to climate change. The focus of this study is growth of Atlantic salmon and sea trout caught in the river Etneelva, Western Norway, in 1983 and 2008. The growth of 1+ Atlantic salmon parr was positively correlated with river temperature. In the river, Atlantic salmon displayed a slight increase in growth between 1978-1981 and 2003-2005, but it was marginally not significant. The growth of sea trout parr was not significantly different between 1976-1981 and 2000-2006. There was a significant negative correlation between the size of 1+ Atlantic salmon parr at the beginning of the growing season and the growth of the 1+ sea trout parr. In the fjord, the sea trout post smolt growth has been reduced from 1979-1982 to 2002-2007. The growth during the second sea summer was also reduced for the sea trout, as was Fulton’s condition factor when the fish were caught. For the Atlantic salmon post smolt the growth was increased from 1979-1982 to 2004-2007, while the growth was significantly reduced for the 2 SW. Fulton’s condition factor for the spawners was also reduced. The weight of the MSW caught in 2008 was lower than expected. 65 % of the Atlantic salmon caught in 2008 displayed summer growth checks during their first year at sea, whereas only 4.5% of the fish caught in 1983 had this. Also the sea trout caught in 2008 had a higher occurrence of summer growth checks, with 12 % against 3.6 % in 1983. In the river, the Atlantic salmon 1+ parr seem to benefit from the higher temperatures at the cost of the sea trout parr. High infection rates of salmon lice in the fjords are believed to be behind the reduced growth of sea trout, both because of stress and premature river run. Improved growth in spite of high occurrence of growth checks during the Atlantic salmon post smolt year might indicate that good habitats in the nursery area are more patchily distributed than before. Reduced 2 SW growth and condition factor for the returning spawners indicate that the conditions for the mature Atlantic salmon in the ocean also are less optimal. Bestandane av laks (Salmo salar) og sjøaure (Salmo trutta) er i nedgong over store delar av Europa. Nykelen synest å finnast i sjøfasen for båe artar. To store endringar har skjedd der dei siste tretti åra; framvekst av akvakultur og klima endringar. For sjøaure er hovudproblemet truleg oppdrettsnæringa, med tilhøyrande oppbløming av lakselus (Lepeophtheirus salmonis). For laksen er årsaken truleg å finne i endringar i økosystemet i Nord-Atlanteren, som kan skuldast klimaendringar. Fokus for denne oppgåva har vore vekst hjå laks og sjøaure fanga i Etneelva, Hordaland, i 1983 og 2008. Veksten til 1+ lakseungar var korrelert med vasstemperaturen. Veksten i elva viste ein auke hjå lakseungane frå 1978-1981 til 2003-2005, men den var så vidt ikkje signifikant. Det var ingen signifikant skilnad på veksten til aureungane mellom 1976-1981 og 2000-2006. Det var ein negativ samanheng mellom storleiken på 1+ lakseungane på byrjinga av vekstsesongen og veksten til 1+ aureungane. I fjorden har veksten til sjøaure postsmolten vorte redusert mellom perioden 1979-1982 og 2002-2007. Veksten var og redusert andre året i sjøen, det same var Fultons kondisjonsfaktor når auren vart fanga. For postsmolten til laksen auka veksten frå perioden 1979-1982 til 2004-2007, medan den minka signifikant for det andre året i havet. Fultons kondisjonsfaktor for gytefisken var dårlegare i den siste perioden. Vekta på fleirsjøvintringar tatt i 2008 var lågare enn forventa. Heile 65 % av laksane tatt i 2008 hadde falske vintersoner i løpet av postsmoltåret, mot berre 4.5 % i 1983. Og sjøauren hadde ein auke i falske vintersoner, frå 3.6 % i 1983 til 12 % i 2008. I elva synest det at lakseungane er betre enn aureungane til å utnytte den auka temperaturen. I fjorden er truleg høge infeksjonsratar med lakselus skuld i den dårlege overlevinga og veksten hjå sjøaure. Dette skuldast både stress og at auren må gå tidlegare attende til ferskvatn. Den betra veksten til postsmolt av laks til trass for den høge førekomsten av falske vintersoner kan tyda på at dei gode oppvekstområda i Nord-Atlanteren er meir spreidd enn før. Den låge vekta og kondisjonsfaktoren på gytefisken tydar og på at tilhøva for dei vaksne laksane i havet er mindre gunstige.

Fishing-induced evolution has the potential to change life-history and other characters of exploited stocks. Here we study the rebuilding and recovery of an exploited stock with en individual-based eco-genetic model parameterized for Atlantic cod. The short term (