Vekst eller vern? En kvalitativ studie av eiendomsutvikleres avveininger mellom vekst og vern i tre utbyggingsprosjekter i Oslo indre by

Med økt etterspørsel etter boliger i Oslo indre by de siste tiårene, har satsing på fortetting og arealeffektiv utbygging bidratt til å tydeliggjøre interessemotsetninger mellom vekst i boligmarkedet og vern av byens kulturarv. I denne oppgaven har jeg gjennom diskursanalyse undersøkt hvordan eiendomsutviklere bruker vekst- og verndiskurser i sin tenkning og handling i tre utbyggingsprosjekter i Oslo indre by. Undersøkelsen har videre analysert hvordan forståelse av bærekraftbegrepet, maktrelasjoner og steders karaktertrekk påvirker mulighetsrommet til eiendomsutviklere og deres bruk av diskurser som et forhandlingskort i vektingen mellom vekst og vern i byutviklingen. I analysen ble det tydelig at eiendomsutvikler ved Vulkan bruker den kulturarvbevarende diskursen strategisk ved å foreslå bevaring av noen historiske bygninger med markedsføringsverdi. Samtidig fremkommer det at eiendomsutvikler ved Pilestredet Park tidlig i planprosessen kombinerer momenter fra vekst og verndiskursene, som gjenbruk av bevaringsverdige bygninger med en arealeffektiv utnyttelse. Eiendomsutvikler ved Waldemars Hage argumenter først med momenter fra kompakt byutvikling, som høyhusbebyggelse og reduksjon av privatbilisme, men utfordres i dialog med antikvariske myndigheter til å argumentere for hvordan en kompakt byutvikling er mer bærekraftig enn en kulturarvbevarende byutvikling. Generelt fremheves momenter gjennom språklige bilder og bruk av forskeres teorier for å fremme egen overbevisning. Et eksempel på dette er det språklige bildet av bevaring av kulturarv som en «klam hånd» på utviklingsmulighetene, som fremstiller vern som en hindring for effektiv vekst. Studien viser at sosial bærekraft havner i skyggen av miljø- og økonomispørsmål om bærekraft, men at det sosiale aspektet kan ta oppmerksomhet fra vekst og vern i byutviklingen når det kommer til for eksempel trygghet. Denne forståelsen av bærekraft kan påvirke hvilke mål og momenter fra vekst- og verndiskursene utviklerne forholder seg til, slik som mål om redusering av miljøgifter, høyhus eller trygge byrom. Maktrelasjoner kan i interaksjon med andre aktører endre hvordan eiendomsutviklere argumenterer, for eksempel gjennom påbud fra overordnende planer eller utfordringer i dialog med andre aktører. Eiendomsutviklerne kan sies å ha makt gjennom sine finansielle ressurser, og det faktum at kommunen avhenger av deres utbygging for å realisere det politiske målet om flere boliger i indre by. Steder med kvaliteter, som flere aktører anerkjenner, gjør eiendomsutviklere mer ydmyke i sin fremgangsmåte, og de legger tidlig i planprosessen vekt på å få en god avveining mellom bevaring av eldre historiske bygg og nyetablering. Steder med flere erkjente kvaliteter virker også mer bundet av reguleringer og bestemmelser enn steder med færre erkjente kvaliteter.