Search

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2023. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2022. NINA Rapport 2277 / Veterinærinstituttet rapport 2023_14. 59 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2022 for å kartlegge forekomsten av CWD (chronic wasting disease, skrantesjuke), etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2022. Rapporten viser i tillegg estimert bestandsstørrelse for villreinbestanden på Hardangervidda, og hvordan antall og aldersfordeling av bukker i den stående bestanden og jaktuttaket har endret seg etter at kvotene de siste årene i stadig større grad har blitt dreid mot økt felling av bukker. Vi rapporterer også resultater knyttet til innsamling og aldersbestemmelse av fallvilt i perioden 2020-2022. I 2022 ble 17 584 hjortedyr testet for CWD, og myndighetenes mål om testing av omkring 19 000 hjortedyr ble dermed ikke helt innfridd. Det ble påvist tre tilfeller av atypisk CWD. To av disse var elgkyr, ei på 19 år fra Nord-Odal og ei 20 år gammel ku fra Tynset. Kua fra Nord-Odal ble funnet død og prøvetatt i 2021, men prøven ble mottatt ved laboratoriet i 2022 og rapporteres derfor for dette året. Videre var det ett tilfelle hos hjort, ei voksen hjortekolle fra Bremanger. Vi mottok ikke kjeven fra dette dyret, og den ble dermed ikke aldersbestemt. Hos ei åtte år gammel villreinsimle fra Hardangervidda ble det påvist klassisk CWD. Totalt i perioden 2016-2022 er klassisk CWD påvist hos 21 villrein og atypisk/sporadisk CWD er påvist hos 11 elger og tre hjorter. Det ble analysert prøver fra både hjernen og lymfeknuter fra 73 % av de undersøkte dyrene. Dette er på nivå med året før, med henholdsvis 73 %, 72 %, 78 % og 80 % i 2021, 2020, 2019 og 2018. Siden klassisk CWD så langt kun er påvist hos villrein har vi sett nærmere på andelen ett år og eldre dyr som er testet i hvert villreinområde, og deretter på andelen av disse hvor det er levert både hjerne og lymfeknute. I gjennomsnitt ble over 86 % av ett år og eldre villrein i de ulike områdene testet, mens andelen av disse med prøver fra både hjerne og lymfeknute var i gjennomsnitt 69 %. Dersom andelen felte dyr med prøver fra både lymfeknute og hjerne økes, vil det kunne gå raskere å få kunnskap om forekomst, både prevalens i områder med smitte og sannsynlighet for fravær av CWD i områder uten smitte. Det er fortsatt noen utfordringer med hensyn til kvaliteten på enkelte prøver og/eller mangelfull registrering. For et mindre antall prøver er det ikke oppgitt art, og for et noe større antall mangler det informasjon om prøven kommer fra jakt eller fallvilt. For elg og hjort ble henholdsvis omkring 23 % og 10 % av to år og eldre dyr som felles under jakt i Norge testet for CWD. Dette er lavere enn i 2021, da tilsvarende tall var henholdsvis 33 % og 21 % for elg og hjort. Dette som en følge av redusert antall kommuner hvor det har blitt tilrettelagt for prøvetaking gjennom kartleggingsprogrammet, og det avspeiler således prioriteringer gjort av Mattilsynet. I 2022 var det kun mindre endringer i andelen av registrerte fallvilt som ble testet for CWD sammenlignet med 2021. For elg, hjort og rein (også tamrein) var det en liten nedgang, mens det var en liten økning for rådyr. Målet om å øke andelen fallvilt som testes er derfor bare delvis nådd. Fra bestandsmodellen for Hardangervidda er bestandsstørrelsen før jakt i 2022 beregnet til å være 7205 (95 % CI: 7003-7406) villrein. Av dette estimerer modellen at 1134 (95 % CI: 1084-1187) er bukker som er to år og eldre. Det ble felt 479 to år og eldre bukker, og dermed var det trolig omkring 655 bukker igjen etter jakta 2022 i en bestand på 5244 (95 % CI: 5042-5445) villrein. Ved å legge strukturtellinger på Hardangervidda høsten 2022 til grunn sammen med modellberegninger, var det etter jakta 2022 trolig igjen omkring 373 tre år og eldre bukker. Dette tilsvarer ca. 7 % av bestanden, og er noe høyere enn myndighetens mål om å holde denne prosentandelen mellom 0 og 3. Basert på alder estimert fra innsamla kjever fra villrein på Hardangervidda, har det vært en betydelig nedgang i andelen bukker 5 år og eldre de siste årene. Dette skyldes at jakttrykket på de største og eldste bukkene har vært høyt, med påfølgende redusert gjennomsnittsalder blant 3 år og eldre bukker i den stående bestanden. Den omfattende overvåkingen gjør at vi nå med rimelig sikkerhet vet at CWD ikke er utbredt med høy forekomst blant hjortedyr i Norge. Når man startet overvåking i 2016, oppdaget man allerede i løpet av den første jakthøsten nye tilfeller i Nordfjella sone 1 med en beregnet CWD-forekomst på 0,6 % av simler og 1,8 % av bukker (voksne dyr to år og eldre). Det krevde til sammenlikning et veldig stort prøvetall over flere år for å oppdage CWD på Hardangervidda med en beregnet forekomst på under 0,1 %. Erfaringer fra USA tilsier at det kan ta over 10 år før en forekomst har vokst til 1 % infiserte dyr i en bestand. Usikkerheten rundt forvaltningen er derfor i hovedsak knyttet til utfordringer med å oppdage og beregne forekomsten av CWD i en tidlig fase av et utbrudd. I rapporten har vi gjennomgått metodikken som er utviklet for å dokumentere sannsynlighet for fravær av lave forekomster av CWD i villreinbestander. Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2022. Surveillance of chronic wasting disease (CWD) in Norway 2022. NINA Report 2277 / Norwegian Veterinary Institute Report 2023_14. 59 pp. This report summarizes the results of the Norwegian surveillance program for chronic wasting disease (CWD) in 2022, and the yearly and total number of cervids tested in the period 2016-2021. We also report the estimated population size for the wild reindeer population at Hardangervidda, where classical CWD has been detected in two reindeer, and how the number and age distribution of males in this population has changed because of management decisions following the discovery of CWD in 2020. In 2022, 17,584 deer were tested for CWD, and this was somewhat lower than the authorities' goal of testing around 19,000 deer. Three cases of atypical/sporadic CWD were detected in 2022. Two moose, a 19-year-old female from Nord-Odal and a 20-year-old female from Tynset municipality. The female from Nord-Odal was found dead and sampled in 2021, but the sample was received at the laboratory in 2022 and is therefore reported for this year. Furthermore, one case was detected in a female red deer from Bremanger. Unfortunately, we did not receive the lower mandible or any teeth from this individual and the exact age is therefore unknown. Classical CWD was detected in an 8-year-old female reindeer from Hardangervidda. In total, in the period 2016-2022, classical CWD has been detected in 21 wild reindeer and atypical/sporadic CWD has been detected in 11 moose and three red deer. Samples from both the brain and lymph nodes were analyzed from 73% of tested cervids. This is approximately similar to the previous years, with 73%, 72%, 78% and 80% respectively in 2021, 2020, 2019 and 2018. Classical CWD has so far only been detected in wild reindeer, and the aim is to test all wild reindeer one year and older that is shot during hunting in the 24 wild reindeer management areas. On average, 86% of one year and older wild reindeer shot during hunting were tested in 2022, while the proportion of these with samples from both brain and lymph node was on average 69%. There are still some challenges with poor sample quality and with data registered for some samples. For a smaller number of samples, the species is not stated, and for some we lack information on whether the sample came from hunting or from animals found dead for other reasons. It is a goal to get samples that can be tested for CWD from as many as practically possible of wild cervids found dead for other reasons than hunting. In 2022, the proportion of tested cervids found dead for other reasons than hunting was approximately similar to 2021. From the population estimation model for Hardangervidda, the population size before hunting in 2022 was calculated to be 7,205 (95% CI: 7,003-7,406) wild reindeer. Of this, the model estimated that 1,134 (95% CI: 1,084-1,187) were males two years and older. Of these, 479 two-year-old and older males were shot during hunting, and thus there were probably around 655 males left after the 2022 hunt in a population of 5,244 (95% CI: 5,042-5,445) wild reindeer. Based on population structure surveys at Hardangervidda after the autumn hunting season in 2022, together with model calculations, there were probably around 373 three-year-old and older males left. This corresponds to approximately seven percent of the population and is somewhat higher than the authority's target of keeping this percentage between 0 and 3. Based on age composition of reindeer aged by counting cementum annuli in teeth of jaws collected from hunting at Hardangervidda, there has been a significant decrease in the proportion of 5 year and older males. The extensive monitoring means that we now know with reasonable certainty that CWD is not widespread with a high prevalence among cervids in Norway. When extensive monitoring was started in 2016, new cases among wild reindeer were already discovered during the first hunting season in Nordfjella zone 1 with a calculated CWD prevalence of 0.6% of adult females and 1.8% of adult males. By comparison, it required a very large number of samples over several years to detect CWD on Hardangervidda with an estimated prevalence of less than 0.1%. The uncertainty surrounding management is therefore mainly linked to challenges of detecting and calculating the prevalence of CWD in an early phase of an outbreak. In the report, we have described the methodology that has been developed to document the probability of the absence of low prevalence’s of CWD in wild reindeer populations.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Nilsen, E.B, Andersen, R., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2022. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2021. NINA Rapport 2158 / Veterinærinstituttet rapport 22, 2022. 52 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2021 for å kartlegge forekomsten av CWD (chronic wasting disease, skrantesjuke), etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2021. Rapporten viser i tillegg estimert bestandsstørrelse for villreinbestanden på Hardangervidda, og hvordan antall og aldersfordeling av bukker i den stående bestanden og jaktuttaket har endret seg etter at kvotene i stadig større grad har blitt dreid mot økt felling av bukk de siste årene. Avslutningsvis rapporteres de første resultatene av et arbeid som er påbegynt for å estimere andelen gamle (12 år og eldre) elger i norske elgbestander. I 2021 ble 21 661 hjortedyr testet for CWD, og myndighetenes mål om testing av omkring 22 000 hjortedyr ble dermed nådd. Det ble påvist tre tilfeller av atypisk CWD. To hos elg, ei ku på 17 år fra Vinje og en 13 år gammel okse fra Bamble. Videre ble det påvist ett tilfelle hos hjort, ei voksen kolle fra Etne. Totalt i perioden 2016-2021 er klassisk CWD påvist hos 20 villrein, og atypisk CWD er påvist hos ni elger og to hjorter. I det store og hele har innsamlingen av prøver i 2021 vært preget av god oppslutning. Det ble analysert prøver fra både hjernen og lymfeknuter fra 73 % av de undersøkte dyrene. Dette er på nivå med året før, med henholdsvis 72 %, 78 % og 80 % i 2020, 2019 og 2018. Ettersom klassisk CWD så langt kun er påvist hos villrein har vi sett nærmere på andelen 1 år og eldre dyr som er testet i hvert villreinområde, og deretter på andelen av disse hvor det er levert både hjerne og lymfeknute. I gjennomsnitt er over 83 % av felte villrein testet i ulike områder, hvorav i gjennomsnitt 77 % med prøver fra både hjerne og lymfeknute. Ved å øke andelen felte dyr med prøver fra både lymfeknute og hjerne, kan vi raskere avdekke forekomst og prevalens i områder med smitte og vi kan raskere sannsynliggjøre fravær av CWD i områder uten smitte. Det er fortsatt utfordringer med hensyn til kvaliteten på enkelte prøver og/eller at registreringen er mangelfull. For eksempel var 1 % av prøvene ikke merket med kommune eller område og 3 % manglet informasjon om art. For 21 % av prøvene fra ville hjortedyr manglet informasjon om prøven kom fra felte dyr under jakt eller fra fallvilt. Prøver mottatt i jaktsesongen har vi derfor registrert som en prøve fra et jaktet dyr. Sammenlignet med 2020, var det i 2021 en økning i andelen fallvilt testet for CWD. For elg og hjort var endringen henholdsvis 18 % til 27 % og 21 % til 30 %. Det var også en økning for villrein fra 8 % til 25 %, men antallet registrerte fallvilt av villrein er lavt. For rådyr var det ingen endring i andelen dyr testet (23 % begge år). Målet om å øke andelen fallvilt som testes er derfor delvis nådd, men det er grunn til å tro at andelen fallvilt som kan prøvetas fortsatt kan økes betydelig. Fra bestandsmodellen for Hardangervidda har vi estimert bestandsstørrelsen av villrein før jakt i 2022 til å være omkring 6863. Av dette estimerer modellen at omkring 1113 er bukk som er to år og eldre. Etter jakta 2021 beregnet modellen at det var igjen omkring 655 to år og eldre bukk i en bestand på omkring 5760 villrein. Siste års strukturtelling på Hardangervidda indikerer at de yngre bukkene (toåringer) utgjorde omtrent 43 prosent av bukkesegmentet etter jakt. Ved å legge dette til grunn antyder modellberegningene at det etter jakta i 2021 var igjen omkring 373 tre år og eldre bukk, noe som tilsvarer ca. fem prosent av bestanden. Dette er noe høyere enn myndighetens mål om å holde denne prosenten på 0-3. Vurdert fra alderssammensetningen på de innsamla kjevene, ser det ut til å være en betydelig nedgang i andelen bukk som er 5 år og eldre de siste to-tre årene. Samtidig øker andelen av tre og fire år gamle bukker blant de innsamla kjevene. Dette skyldes trolig en kombinasjon av flere forhold, herunder økt rekruttering av unge bukker som følge av lavt uttak av kalv, simler og ungdyr, og dermed også unge bukker, når avskytingen i all hovedsak har vært dreid mot voksne bukker. Det er derfor å forvente at en relativt (og uvanlig) stor andel av bestanden før jakt de siste to åra har bestått av yngre bukk. Atypisk CWD i Norge synes hovedsakelig å ramme dyr som er 12 år eller eldre, og av den grunn er det av interesse å vite om vi kan beregne, basert på variasjon i høstingsstrategier, hvor i landet vi med størst sannsynlighet kan forvente å finne elg eller hjort som er så gamle. Vi har påbegynt et arbeid hvor vi sammenligner resultater fra en teoretisk modell med data fra bestander (kommuner) hvor voksne elger er aldersbestemt. De empiriske analysene viser at aldersstrukturen i jaktuttaket av felte elgkyr i norske kommuner i stor grad samsvarer med forventningene fra modellbestandene. I gjennomsnitt var andelen gamle (12 år og eldre) elgkyr av alle voksne (2 år og eldre) elgkyr høyere i bestander med lav enn høy andel voksne dyr i jaktuttaket, og høyere i bestander med skjev kjønnsrate. I tillegg var det flere gamle elgkyr i bestander med lav produktivitet (lav kalv pr. ku). I den empiriske analysen var effekten av andel voksne dyr i jaktuttaket statistisk sikker, mens effektene av kjønnsraten og produktiviteten var mer usikker. I praksis betyr dette at vi med kunnskap om bestandenes avskytingsstrategi, kjønnsrate og kalv pr. ku-rate kan predikere den relative andelen gamle elgkyr i bestanden før og etter jakt og den relative sannsynligheten for at en skutt, voksen elgku er over 12 år.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2021. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2020. NINA Rapport 1983 / Veterinærinstituttet rapport 42, 2021. 38 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2020 for å kartlegge forekomsten av CWD, etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2020. I 2020 ble 22 527 hjortedyr testet for CWD, og myndighetenes mål om testing av 22 000 hjortedyr ble dermed nådd. I løpet av året ble det påvist ett tilfelle av klassisk CWD hos en 8 år gammel villreinbukk på Hardangervidda og ett nytt tilfelle av atypisk CWD hos en 17 år gammel elgku i Steinkjer kommune. Totalt er det i perioden 2016-2020 påvist klassisk CWD hos 20 villrein, og atypisk CWD hos sju elgkyr og ei hjortekolle. Prøvetakingen i 2020 omfattet som tidligere både hjerneprøve og lymfeknuter (primært svelglymfeknuter). Av de innsamlede prøvene inneholdt 72 % begge vevstypene. Dette er noe lavere enn i 2019 og 2018 med henholdsvis 78 % og 80 %. Selv om det har vært god oppslutning om prøveinnsamlingen og det er et høyt antall testede dyr, er det utfordringer med dårlig kvalitet på en god del prøver og det er problemer med mangelfull registrering. For eksempel var 3 % av prøvene ikke merket med kommune eller område, 2 % manglet informasjon om art, og for 9 % av ville hjortedyr manglet informasjon om prøven kom fra jakt eller fallvilt. I 2020 ble det testet i overkant av 20 % av registrerte fallvilt av viltlevende hjortedyr, noe som er en lavere andel enn ønsket. I gjennomsnitt ble over 80 % av felte villrein i de ulike villreinområdene testet, men bare for 67 % av disse ble det sendt inn både hjerne og lymfeknute. Med prøver fra både lymfeknute og hjerne vil det ta kortere tid å få kunnskap om forekomst og prevalens i områder med smitte og vi kan raskere sannsynliggjøre fravær av CWD i områder uten smitte. Fremover er det viktig å avklare om klassisk CWD forekommer i andre områder, og særlig i områder nær Nordfjella og Hardangervidda. Et stort antall prøver er dessuten viktig for å øke kunnskapen om forekomsten av atypisk CWD hos hjortedyr. Kunnskapen som er ervervet så langt viser at det er viktig å kjenne alder på dyrene. Dette gjelder både for klassisk og atypisk CWD. Hjorter og elger fra Fennoskandia med påvist atypisk CWD har vært gamle dyr. Det er derfor fortsatt ønskelig å aldersbestemme hjortevilt i utvalgte områder de neste årene, både fallvilt og dyr som felles under jakta. Med bedre kunnskap om aldersfordelingen kan vi med større sikkerhet beregne forekomst av atypisk CWD, og eventuelt også klassisk CWD, i ulike bestander. Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2021. Surveillance of Chronic Wasting Disease (CWD) in Norway 2020. NINA Report 1983 / Norwegian Veterinary Institute Report 42, 2021. 38 pp. This report summarizes the efforts related to Norwegian surveillance of Chronic wasting disease (CWD) in 2020 and the total number of deer tested in the period 2016-2020. In 2020, 22,527 cervids were tested for CWD, and the authorities' goal of testing 22,000 was thus reached. During the year, one case of classic CWD was detected in an 8-year-old wild reindeer (Rangifer tarandus) male at Hardangervidda in Vinje municipality, and a new case of atypical CWD in a 17-year-old female moose (Alces alces) in Steinkjer municipality. In total, the period 2016-2020 has revealed classic CWD in 20 wild reindeer, and atypical CWD in seven moose and one red deer (Cervus elaphus). The sampling was intended to include both brain and lymph nodes and 72 % of the collected samples contained both types of tissue. This is somewhat lower than in 2019 (78 %) and 2018 (80 %). Although it is satisfactory that a high number of animals was tested, there are challenges with poor tissue quality and with data registered for some samples. Thus, 3% of the samples were not labeled with municipality or area, 2% lacked information about species, and for 9% of samples from free-ranging deer, information was lacking whether it was from an individual shot during hunting or from animals that died from other causes. An important goal for further surveillance is to collect data that can help clarify whether classical CWD is present in other areas, and especially in the areas near Hardangervidda and Nordfjella where classical CWD was found in wild reindeer. For Hardangervidda, it is also important to gain more knowledge about prevalence, as only one wild reindeer with CWD has been diagnosed so far. Moreover, a large number of samples is important to clarify the prevailing assumption that atypical CWD in moose and red deer is less contagious, if contagious at all, compared to classical CWD. The knowledge gained over the past four years shows the importance of knowing the age of the animals, both for classic and atypical CWD. Moose and red deer with atypical CWD have all been 12-20 years old, while wild reindeer with classical CWD has been 1-8 years old. In 2020 systematic age determination of reindeer, moose and red deer has been done in some areas, both from animals shot during hunting, from those found dead for other reasons or culled. In the coming years, it is desirable to continue this data collection in selected areas. Information about the age distribution of both hunted deer and deer found dead from other causes would contribute to better knowledge regarding the prevalence of both atypical and classical CWD.

Rød-Eriksen, L., Hildebrand, A., Meås, R., Gudmundsson, A.F., Mysterud, A. og Rolandsen, C.M. 2021. Observasjoner av hjortedyr ved sperregjerder langs fylkesveg 50 og riksveg 52 i Nordfjella. NINA Rapport 2017. Norsk institutt for naturforskning. Våren 2016 ble det oppdaget skrantesjuke (CWD) hos ei reinsimle i Nordfjella villreinområde sone 1. Som del av bekjempelsen av sykdommen ble hele delbestanden i Nordfjella sone 1 på drøyt 2000 rein utryddet i 2017 og 2018. Det er innført en rekke tiltak og en brakkleggingsperiode av sone 1 på minimum 5 år med overordnet mål å hindre potensiell smitteoverføring fra miljøet til hjortedyr. Sperregjerder langs henholdsvis fv. 50 gjennom Hol og Aurland kommuner (9,4 km), og rv. 52 gjennom Hemsedal og Lærdal kommuner (25,2 km) er et tiltak som er iverksatt for å hindre geografisk spredning av skrantesjuke mellom bestander av reinsdyr. Effektiviteten i bruk av sperregjerder til dette formålet er i liten grad vitenskapelig dokumentert. I denne rapporten presenterer vi resultatene fra en undersøkelse med intensjonen om å evaluere og dokumentere effekten av sperregjerdene ved hjelp av viltkameraovervåking og snømålinger i perioden 2018-2021, samt andre opplysninger om observasjoner av rein nær gjerdene og i Nordfjella sone 1 etter at bestanden ble utryddet i 2018. Det ble montert 20 viltkamera på hver av gjerdestrekningene, med til sammen 20000 overvå-kingsdøgn i studieperioden. Kameraovervåking, snømålinger og inspeksjoner antyder at gjerdene kan bidra til å holde rein ut av sone 1 i snøfrie perioder på året, men at store snømengder om vinteren gjør at en stor andel av gjerdestrekningene ikke utgjør noen effektiv barriere for å hindre kryssing av rein eller andre større dyr. Utfordringen med nedsnødde gjerder om vinteren har vært forsøkt utbedret, for eksempel ved at det på enkelte strekninger er montert forlengere (skjøtestolper) med topptråd/sperrebånd. Vi har ingen data på hvordan disse forlengerne har fungert. Uten forlengerne var den opprinnelige høyden på gjerdene omkring 1,6 meter, med litt variasjon grunnet terrengforskjeller. Dette er en vanlig høyde for gjerder brukt i reindrift, men høyere gjerder vil trolig være mer effektive. Denne undersøkelsen og inspeksjoner gjort av Mat-tilsynet (rv. 52) og Aurland fjellstyre (fv. 50) har dokumentert at utbedringer har vært nødvendig og at gjerdene krever jevnlig vedlikehold for at de skal fungere som tiltenkt. Det er i løpet av perioden blitt gjort enkelte observasjoner av rein innenfor sperregjerdet i Nordfjella sone 1. Disse tilfellene har blitt godt dokumentert, og de skyldes i hovedsak mindre flokker eller enkeltdyr som har tatt seg inn rundt gjerdeendene eller gjennom hull eller svakheter i gjerdet. Reinsdyrene har i disse tilfellene enten blitt drevet ut av Nordfjella sone 1, eller avlivet. Unntaket fra dette er en hendelse høsten 2021, hvor det ikke er kjent (pr. 20. oktober 2021) hvor ei simle og en kalv ble av etter siste observasjon inne i sone 1 19.08.21. Gjerdene ble bygget med tanke på å hindre tamrein fra Filefjell (rv. 52) og villrein fra Nordfjella sone 2 (fv. 50) å bevege seg inn i Nordfjella sone 1. Gjerdene har derfor ikke vært til hinder for at andre hjortedyr vandrer inn i Nordfjella sone 1 fra andre kanter. Det er derfor som forventet at bildene av andre hjortedyr har vært fra begge sider av gjerdene. Dette inkluderer eksempler på at en elg har hop-pet over, og en hjort som kryper under gjerdet langs rv. 52. Dette viser at det kan være vanskelig å bygge gjerder som effektivt hindrer større dyr å krysse. Antall observasjoner av hjortedyr avtok med økende høyde over havet. Denne undersøkelsen har generert kunnskap som er relevant for den kommende prosessen med reetablering av villrein i Nordfjella sone 1. Kunnskapen viser at det ikke er mulig å unngå risiko for blanding av rein utenfor og innenfor Nordfjella sone 1 kun ved bruk av sperregjerdene. Forbedringer av sperregjerdene, blant annet gjennom undersøkelser rundt optimal plassering av sperregjerdene i forhold til veier, bør vurderes sammen med eventuelle andre tiltak. Rød-Eriksen, L., Hildebrand, A., Meås, R., Gudmundsson, A.F., Mysterud, A. and Rolandsen, C.M. 2021. Observations of cervids along fenced road sections at fv. 50 and rv. 52 in Nordfjella. NINA Report 2017. Norwegian Institute for Nature Research. Chronic wasting disease (CWD) was discovered in a female reindeer within the Nordfjella sub-population (zone 1) in Southern Norway in March 2016. As part of the effort in combating disease transmission, the sub-population of approximately 2000 animals was culled throughout 2017 and 2018. Numerous mitigating measures have since been implemented to reduce potential transmission of the disease from the environment. Fencing along road fv. 50 through Hol and Aurland municipalities (9.4 km), and road rv. 52 through Hemsedal and Lærdal municipalities (25.2 km) is a measure designed to mitigate the transmission of CWD between sub-populations of reindeer. The effect of fencing for controlling wildlife disease is rarely scientifically documented. In this report, we present the results from a study aimed to evaluate and document the effects of fences for this purpose, based on wildlife camera monitoring, snow accumulation measurements and additional information in 2018-2021. A total of 20 wildlife cameras were mounted on each of the two fences, with a cumulative of 20000 camera trap monitoring days. Camera monitoring, snow accumulation measurements and inspections suggested that the fences contributed to hindering reindeer moving into Nordfjella zone 1 during snow-free periods. Large accumulations of snow during winter did, however, reduce the barrier-effects of the fences, particularly in stopping larger cervids from crossing the fences. Improvements to the fences, for example, vertical extension of the fences along exposed segments, was conducted, however, the effects of these extensions have not been evaluated. The original height of the fences was approximately 1.6 meters, with some variation due to terrain ruggedness. This is the standard height for fences used in domestic reindeer herding, although taller fences would likely be more effective. This study, in addition to inspections by the Norwe-gian Food Safety Authority (rv. 52) and Aurland fjellstyre (rv. 50), has documented the necessity of regular maintenance and improvements for the fences to uphold their desired effect. There have been some observations of reindeer crossing the fences into Nordfjella zone 1 during the study period. These cases are well documented and consists mainly of small groups or single animals that have travelled around the fences or traversed through holes or weakened parts of the fences. These reindeer were driven out of Nordfjella zone 1, or euthanized. The exception to this was an incident in the autumn of 2021, where the location of a female semi-domestic rein-deer and a calf was unknown (as of 20 October 2021) after the last observation inside zone 1 19.08.21. The fences were constructed to hinder semi-domesticated reindeer from Filefjell (rv. 52), and wild reindeer from other parts of Nordfjella outside of zone 1 (fv. 50), to migrate into Nordfjella zone 1. The fences have therefore not been a hindrance to other cervids, and the wildlife cameras observed other cervids on both sides of the fences (inside and outside of Nordfjella zone 1), as expected. This includes examples of a moose that jumped the fence, and a red deer crossing underneath the fence along rv. 52. This illustrates the difficulty in constructing fences, which effectively hinders large animals from crossing the fence. The number of observations of cervids declined with increasing altitude. This study has generated knowledge relevant for the upcoming process of reestablishing the wild reindeer sub-population within Nordfjella zone 1. Our results suggest that the risk of mixing reindeer from outside and inside Nordfjella zone 1 is unavoidable through fencing alone. Improvements to the fences, including assessing optimal placement of fences in relation to roads, needs to be evaluated together with alternative measures. Miljødirektoratet: M-2109|2021

Oppdragsgiver: Miljødirektoratet og Fylkeskommunen i Innlandet Vinterfôring av hjortevilt er en vanlig forvaltningspraksis i Norge. I Stor‐Elvdal kommune har de brukt silofôring av elg om vinteren i over 30 år, for å holde dem unna vei og jernbane. Formålet er å redusere antall påkjørsler, i et område som er svært utsatt for viltulykker. Da skrantesjuke (CWD) ble oppdaget i Norge i 2016, ble det påfølgende år innført et forbud mot fôringsplasser for hjortevilt, for å unngå konsentrasjoner av dyr og økt smittefare. Dermed ble et viktig verktøy i lokal forvaltning tatt bort. Denne rapporten undersøker hva som skjedde vinteren 2018/2019 i Stor‐Elvdal, når det ble bråstopp i vinterfôring på grunn av silomangel, og diskuterer dette i lys av det nye forbudet mot vinterfôring, hva er alternativene? Vi har også undersøkt problemet med vinterhogster langs riksveier, og om det lønner seg å frakte hogstavfall vekk fra veien og til etablerte fôringsplasser. Vi fant at frakt av hogstavfall med traktor og tilhenger, var svært dyrt sammenlignet med silofôring av elg. Dette skyldes mest fraktkostnadene, blant annet er fôrtettheten av silo mye høyere enn i furubar, og en transport kan frakte mye mer mat. På det annen side er furubar gratis, og er en del av elgens naturlige vinterdiett. Heltrefelling i landskapet var billigere enn frakting av hogstavfall. Elgens utnyttelse av hogstavfall på fôringsplasser var svært høy sammenlignet med tidligere studier av bruk av hogstavfall i landskapet, fra 90‐100%. Dette kan skyldes at mange elg oppsøker tidligere fôringsplasser. Beitetrykket i landskapet økte noe vinteren 2019 sammenlignet med året før, men påkjørsler var høyere året før enn året uten fôring. Dette skyldes antakelig at snøforhold og vinterlengde har mye sterkere effekt på påkjørsler enn det fôring har, og vinteren 2018/2019 var relativt mild med lite snø. På kort sikt, har kommunen fått dispensasjon til å fortsette å fôre. Men på lang sikt, er det nødvendig å tenke på alternativer. Vi foreslår å øke naturlig fôrtilgang gjennom skogskjøtsel og avvirkning på en viss avstand fra vei og jernbane, og minske fôrtilgangen i sonen nærme vei og jernbane. Her kan man bygge opp et fôrrikt landskap over tid, med ulike tiltak. På vei og jernbane, kan man prioritere fleksible tiltak i perioder med høy risiko for påkjørsler, og her bør man prøve ut tiltak som tar i bruk ny teknologi.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Ytrehus, B., Andersen, R., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A.. 2020. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2016- 2019. NINA Rapport 1818 / Veterinærinstituttet rapport 8, 2020. 44 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2019 for å kartlegge forekomsten av CWD, etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i henholdsvis mars og mai 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2019. I 2019 ble 30 147 hjortedyr testet for CWD, og dermed ble myndighetenes mål om testing av 30 000 hjortedyr nådd. I 2019 ble det påvist to nye tilfeller av atypisk CWD, først hos en 20 år gammel elgku i Selbu kommune og senere hos en 12 år gammel elgku i Sigdal kommune. Totalt er det nå påvist atypisk CWD hos seks elgkyr og ei hjortekolle. Klassisk CWD er fortsatt kun funnet hos villrein fra sone 1 i Nordfjella villreinområde 2016-2018. Prøvetakingen i 2019 omfattet som i 2018 og tidligere, både hjerneprøve og lymfeknuter (primært svelglymfeknuter). Begge vevstypene var inkludert i 78 % av de innsamlede prøvene. Dette er omtrent på samme nivå som i 2018 (80 %). I det store og hele har innsamlingen vært preget av god oppslutning. Selv om det er tilfredshet med det høye antall testede dyr, er det utfordringer med innsendt vev av mangelfull kvalitet og med mangelfull registrering. For eksempel var 1,9 % av prøvene ikke merket med kommune eller område, 1,5 % manglet informasjon om art, og for 10,9 % av ville hjortedyr manglet informasjon om prøven kom fra jakt eller fallvilt. Andel fallvilt som er prøvetatt er lavere enn ønsket. Fremover er det spesielt viktig å avklare om klassisk CWD er tilstede i andre områder, og særlig i områdene nær Nordfjella. Et stort antall prøver er dessuten viktig for å utrede graden av smittsomhet for de tilfellene med CWD hos elg og hjort med atypiske karakteristika. Hos disse kan ikke smittestoff påvises i lymfeknutene. Dette til sammenlikning med CWD hos villrein, der man finner prioner også i lymfatisk vev. Kunnskapen vi har ervervet de tre siste årene viser hvor viktig det er å kjenne til alderen på dyrene som testes for CWD. Dette gjelder både for klassisk og atypisk CWD. Hjorten og elgene fra Fennoskandia med påvist atypisk CWD har vært gamle hunndyr. Som følge av denne kunnskapen, er det de neste årene ønskelig å aldersbestemme et større antall av hjorteviltet som testes for CWD, enn hva som er gjort tidligere. For fallvilt av elg, hjort, rådyr og rein er det aldri gjennomført systematiske aldersbestemmelser basert på tannsnitt. Fallvilt representerer en viktig risikogruppe for å avdekke sykdom i viltbestander. Med bedre kunnskap om aldersfordelingen hos fallvilt og felte dyr, vil det med større sikkerhet kunne beregnes forekomst av atypisk CWD, og eventuelt også klassisk CWD, dersom denne skulle dukke opp i nye bestander. I de neste 2-3 årene av kartleggingsprogrammet har NINA og Veterinærinstituttet derfor foreslått økt omfang på aldersanalyser av dyr som testes for CWD, både av fallvilt og dyr felt under jakt. Dette vil kunne gi et bedre kunnskapsgrunnlag for fremtidig kartlegging av CWD. I 2020 har myndighetene redusert målet om antall prøver fra 30 000 til 22 000. Dette skyldes i hovedsak at Mattilsynet i flere områder vil redusere testingen av tamrein fordi det her allerede har blitt testet et så høyt antall dyr tidligere år. Antall prøver av viltlevende elg og hjort som felles under jakt samt testing av slakt av oppdrettshjort, skal opprettholdes på omtrent samme nivå som i 2019. For fallvilt av både ville og tamme hjortedyr, er målet å få inn prøver fra så mange som mulig, kun med unntak av de som blir funnet så lenge etter dødstidspunktet at prøven ikke er egnet til undersøkelser.

Andersen, O., Rolandsen, C.M., Kaltenborn, B.P. og Mysterud, A. 2019. Befolkningens vurdering av myndighetenes tiltak mot skrantesjuke. Resultater fra en spørreundersøkelse knyttet til uttaket av villreinstammen i Nordfjella sone 1. NINA rapport 1653. Norsk institutt for naturforskning. I denne rapporten har vi undersøkt befolkningens syn på de tiltak som har blitt iverksatt for å bekjempe skrantesjuke. Vi ser spesielt på i hvilken grad de føler at myndighetene har gitt god nok informasjon og grad av tillit til de institusjoner som har vært delaktige i prosessen og forvaltningen av skrantesjuke. Dette ble gjort gjennom en spørreundersøkelse til tre intervjuutvalg som besto av personer bosatt i (1) Nordfjellaregionen, (2) Hardangerviddaregionen og (3) landet ellers. Flere har hørt mye eller veldig mye om skrantesjuke jo nærmere Nordfjella man kommer, og andelen er ganske høy (52 %) for hele utvalget sett under ett. I Nordfjellaregionen er det 9 % som svarer at de ikke har hørt om skrantesjuke, mens tilsvarende tall for landet ellers er 30 %. To av tre i landet ellers svarer at de har tillit til at forskerne har god nok kunnskap om skrantesjuke til å gi myndighetene gode råd. Andelen avtar jo nærmere Nordfjella man kommer, hvor om lag halvparten (48 %) mener dette. I landet ellers var det et flertall som var enig (69 % helt eller delvis enige) i beslutningen om å avlive all villrein i Nordfjella sone 1, mens i Nordfjellaregionen var det 40 % som var helt eller delvis enige. I landet ellers var 81% helt eller delvis enige i at det var riktig av myndighetene å handle raskt, mens det i Nordfjella var 49 % som mente dette. Nærmere 2 av 3 (64 %) i landet ellers var helt eller delvis enige i at myndighetene har håndtert situasjonen på en god måte, mens 38 % mente det samme i Nordfjella. Det var stor enighet i alle intervjuutvalgene (75-88 %) om at SNO sine profesjonelle jegere er velegnet til å foreta uttak av dyr når det gjelder smitterisiko. En noe lavere andel svarte at vanlige jegere er velegnede til å foreta alle typer uttak av hjortedyr, men fortsatt var det stor overvekt som sa seg helt eller delvis enig (62-73 %). De tre viktigste faktorene som medførte økende aksept for beslutningen om å avlive all villrein i Nordfjella sone 1 var: (1) Om man føler å ha fått tilstrekkelig med informasjonen av myndighetene. Litt over halvparten (57 %) mener myndighetene har gitt publikum tilstrekkelig informasjon, og de regionale forskjellene er ikke store. (2) Grad av tillit til nasjonale institusjoner som har vært delaktige i prosessen, og (3) bosted til informantene. Aksept for beslutningen om å avlive all villrein i Nordfjella sone 1 er økende med økende avstand fra Nordfjella. Tilliten til de ulike institusjonene som var involvert i prosessen som førte til vedtaket om sanering av villreinstammen var over middels god med skårverdier på ± 4 på en skala fra 1-5. Vår analyse indikerer at de to viktigste faktorene som påvirker tilliten til nasjonale institusjoner er om folk føler de har fått tilstrekkelig med informasjon og deres bosted. Tilliten øker med økende enighet i at myndighetene har informert tilstrekkelig, men er likevel mindre i Nordfjellaregionen enn i Hardangerviddaregionen og landet ellers. Samtidig viser analysene at grad av enighet og tillit påvirkes av flere forhold hvorav en av de viktigste er om folk føler de har fått tilstrekkelig med informasjon. Dette samsvarer godt med erfaringer fra USA hvor sykdommen har vært kjent i flere tiår, og hvor erfaringene viser viktigheten av å ha en veloverveid prosess med involvering av ulike interessegrupper som vil bli påvirket. I tillegg til biologisk kompetanse er derfor solid samfunnsvitenskapelig kompetanse helt nødvendig for å opprettholde tillit og minimere konflikter i fremtidige, kontroversielle naturforvaltningssaker. Andersen, O., Rolandsen, C.M., Kaltenborn, B.P. og Mysterud, A. 2019. Norwegian authorities’ management of chronic wasting disease. Results from a survey about the eradication of the wild reindeer population in Nordfjella, area 1. NINA Report 1653. Norwegian Institute for Nature Research. Here we report results from a telephone survey among people living in the Nordfjella area, in the nearby Hardangervidda region and in Norway in general. The respondents were asked questions regarding the implemented management actions, their view on information from the authorities and trust to institutions involved in the decision process and management actions to avoid further spread of CWD. Half of the respondents in the sample (52 %) had heard much about CWD, and this proportion increased closer to Nordfjella. Only 9 % of the respondents in the Nordfella region had not heard of CWD, while 30 % of respondents in the segment “Norway in general” had not heard of CWD. In “Norway in general”, two out of three agreed on the statement “researchers have enough knowledge of CWD to give the authorities good advices”, while in the Nordfjella region, about one half agreed. In “Norway in general”, a majority agreed (69 % fully or partially agreed) in the decision to erad-icate all wild reindeer in Nordfjella zone 1, compared to Nordfjella region where 40 % fully- or partially agreed. In “Norway in general”, the majority thought it was right by the authorities to act so quickly (81 % fully- or partially agreed), compared to Nordfjella, where one half (49 %) fully- or partially agreed in this statement. The majority also thought that the authorities had handled the situation well (64 % agreed in whole or in part) in “Norway in general”, while 38 % fully- or partially agreed in Nordfjella. There was a great deal of agreement in all segments (75-88 %) that SNO's professional hunters are well suited to take out animals in terms of infection risk. A slightly lower proportion responded that ordinary hunters are suitable for making all types of deer extraction, and a majority (62-73 %) also fully- or partially agreed on this statement. The three most important factors that led to increasing acceptance for the decision to eradicate all the wild reindeer in Nordfjella zone 1 were: (1) Whether the information provided by the authorities is sufficient. A little over half (57 %) reports that the authorities have provided the public with sufficient information, and the regional differences are not large. (2) The degree of trust in national institutions that have been involved in the process. (3) The residence of the informants. Acceptance for the decision to eradicate all wild reindeer in Nordfjella zone 1 is increasing with increasing distance from Nordfjella. Confidence in the various institutions involved in the process that led to the decision to eradicate the wild reindeer strain was above average with score values of ± 4 on a scale of 1-5. Our analysis indicates that the two most important factors affecting confidence in national institutions are whether people feel they have been provided with sufficient information and their place of residence. Confidence is increasing with increasing agreement that the authorities have adequately informed, but are nevertheless lower in the Nordfjella region than in the Hardangervidda region and “Norway in general”. Our analyzes show that degree of agreement and trust is influenced by several factors, one of the most important being whether people feel they have been given sufficient information. This corresponds well with experiences from the United States where the disease has been known for decades, and where the experience shows the importance of having a well-considered process involving various stakeholder groups that will be affected. Therefore, in addition to biological competence, social science expertise is essential to maintain trust and minimize conflicts in future, controversial nature management cases.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Mysterud, A., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Ytrehus, B., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Næss, C., Haavardstun, T., Veiberg, V., Heim, M., Rudningen, K. 2018. Kartlegging av skrantesjuke (CWD) i 2016 og 2017. NINA Rapport 1522 / Veterinærinstituttet Rapport 13, 2018. 70 s. Skrantesjuke (Chronic Wasting Disease - CWD) ble oppdaget hos villrein (Rangifer tarandus) og elg (Alces alces) våren 2016, og hos hjort (Cervus elaphus) i 2017. Dette var første gang sykdommen ble påvist i Norge og Europa. Skrantesjuke forårsakes av opphopning av feilfoldede prionproteiner (prioner) som skader hjernen og nervesystemet. Sykdommen er alltid dødelig. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjort i 2016 og 2017 for å kartlegge og overvåke forekomsten av skrantesjuke. Målet har vært å bidra med nødvendig kunnskap om utbredelsen av sykdommen, som myndighetene kan benytte til å best mulig forvalte sykdommen og våre hjorteviltbestander i denne nye situasjonen. Veterinærinstituttet og Norsk institutt for naturforsk-ning (NINA) har samarbeidet om å utføre det praktiske arbeidet med kartleggingen og overvåkingen på oppdrag fra Mattilsynet og Miljødirektoratet. På lokalt og regionalt nivå har det i tillegg vært gjennomført en stor innsats fra jegere, kommunal viltforvaltning, villreinnemdene, villreinutvalgene, Statens naturoppsyn (SNO), lokalt og regionalt Mattilsyn, lokale fjellstyrer, og lokalt personell innleid av NINA i forbindelse med prøvetakingen i enkelte områder. I 2016 og 2017 har det vært prøveinnsamling fra villrein, elg, hjort, rådyr (Capreolus capreolus), tamrein og dåhjort (Dama dama). Prøver har vært tatt over hele landet fra jaktede dyr, fallvilt og fra viltbehandlingsanlegg, slakteri, hjorteoppdrett og dyreparker. Prøvetakingen har vært mest omfattende for prøver fra hjortevilt felt under jakt i de nasjonale kartleggingsområdene, og fra tamreinslakt. Totalt er det undersøkt 35 811 hjortevilt for skrantesjuke i 2016 og 2017 (10 152 i 2016 og 25 659 i 2017). Ville hjortedyr utgjorde 62,8 % av de undersøkte dyrene, mens tamrein utgjorde 35,4 %. De resterende var dyr i hjorteoppdrett, dyrehager o.l. Karakteristika ved funnene på villrein, elg og hjort gjør det sannsynlig at det finnes minst to typer skrantesjuke i Norge. Klassisk skrantesjuke er kun funnet hos 19 villrein (pr. 29. juni 2018) i Nordfjella sone 1. Med de vanlige diagnostikkmetodene har det ikke vært mulig å skille funn hos norsk villrein, fra det som over tiår har spredd seg i USA og Canada, med svært negative konsekvenser for endel hjortedyrbestander. I rapporten omtales dette som klassisk skrantesjuke. Senere resultater (2018) fra musemodeller (bioassays) viser imidlertid nyanser som skiller våre funn fra de nordamerikanske. Slike nyanser fremkommer også nå i de nordamerikanske funnene, og er forenelig med nyanser i prionsykdommene som opptrer hos våre husdyr og hos mennesker. I tillegg har tre elger og én hjort fått diagnosen skrantesjuke etter at nærmere 10 000 elg (av disse ca. 4300 i Trøndelag) og mer enn 6500 hjort er undersøkt. (pr. 29. mai 2018). Disse tilfellene skiller seg fra det som er funnet hos hjortedyr i USA og hos reinsdyr i Nordfjella, og denne typen omtales som atypisk skrantesjuke. Atypisk skrantesjuke er kun funnet hos elg og hjort som var 13 år eller eldre. Dette til tross for at så gamle elg og hjort utgjør en liten andel av bestandene. Det pågår forskning for å innhente mer kunnskap og karakterisere funnene ved denne typen skrantesjuke. Det er brukt en statistisk modell for å beregne (A) andel individer med smitte i bestanden i Nordfjella sone 1 og (B) sannsynlighet for å ha oppdaget skrantesjuke-smitte i tilgrensende bestander som Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda utfra det tilgjengelige prøvematerialet. Modellen utnytter både svelglymfeknute- og hjerneprøver, og beregner hvordan sannsynligheten for å påvise smitte i et individ endres gjennom sykdomsforløpet og i forhold til kvaliteten på innsendte prøver. Modelltallene ansees som foreløpige, siden prosessen med å utvikle og kvalitetssikre modellene pågår. Modellen beregner observert (tilsynelatende) andel smittede med skrantesjuke til 1,2 % blant voksne reinsdyr i Nordfjella sone 1 før jakt 2017, mens den faktiske andelen er beregnet til 1,6 %. I løpet av 2016 og 2017 er det samlet mye erfaring, og det er lagt et godt grunnlag for videre overvåking, kartlegging og kunnskapsoppbygging. I årene som kommer er det viktig at arbeidet fortsetter, slik at det etableres sikrere kunnskap om utbredelsen av skrantesjuke hos hjortedyr i Norge, hvordan sykdommen arter seg under norske forhold, og hva som er forskjellene mellom klassisk og atypisk skrantesjuke. Erfaringene fra analysene av hjerneprøver og svelglymfeknuter fra villrein i Nordfjella har understreket viktigheten av å inkludere lymfeknuter i den videre kartleggingen av klassisk skrantesjuke, og alle jegere og andre prøvetakere bes derfor om å sende inn både hjerneprøver og svelglymfeknuter i 2018. Med utbruddet av skrantesjuke oppsto også et stort informasjonsbehov hos berørte parter og i befolkningen. Veterinærinstituttet og NINA har lagt ned betydelig innsats for å få ut korrekt informasjon. Dette har vært løst ved å gi praktisk informasjon til jegere om prøvetaking og analyse-svar, kunnskap om selve sykdommen og smittespredning og status for kartlegging og håndtering. Viktig faglig støtte har også blitt gitt til sentral forvaltning, som grunnlag for vedtakene som er gjort i saken. I dette arbeidet har det vært stor deltakelse fra instituttene i ulike møter både lokalt og sentralt, så vel som synlighet i media og oppfølging av presse. Norge er første europeiske nasjon der skrantesjuke er påvist, og det foreligger fra tidligere mye kunnskap om prionsykdom hos dyr, særlig fra skrapesjuke hos småfe i Norge. Kunnskapen som nå bygges gjennom forskning og praktisk arbeid i håndtering av CWD, gir verdifull kompetanse til å bidra i europeisk forvaltning av denne svært alvorlige helsetrusselen mot ville og tamme hjortedyr. I tillegg til dyrehelsen, er reindriftsnæring og jakt viktige elementer i norsk kultur, som også trues med introduksjon av CWD i vår fauna. Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Mysterud, A., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Ytrehus, B., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Næss, C., Haavardstun, T., Veiberg, V., Heim, M., Rudningen, K. 2018. Surveillance of Chronic Wasting Disease (CWD) in Norway 2016 and 2017. NINA Report 1522 / Veterinærinstituttet Report 13, 2018. 70 pp. Chronic Wasting Disease (CWD) was discovered in reindeer (Rangifer tarandus) and moose (Alces alces) in spring 2016, and in red deer (Cervus elaphus) in 2017. This was the first time the disease was detected in Norway and Europe. CWD, a transmissible spongiform encephalopathy (TSE), is a neurological and always fatal disease affecting deer species. This report summarizes the Norwegian surveillance of CWD in 2016 and 2017. The work was initiated and financed by the Norwegian Food Safety Authority and the Norwegian Environment agency, and organised by the Norwegian veterinary institute (VI) and the Norwegian institute for nature research (NINA). In addition, the surveillance benefitted greatly from the effort of hunters, local wildlife managers, The Norwegian nature inspectorate (SNO, a part of the Norwegian en-vironment agency), local representatives of the Food Safety Authority, and many others. Samples were collected from moose, red deer, roe deer, reindeer, and fallow deer (Dama dama) in all parts of country, and from hunted animals and fallen stock, as well as animals killed in slaughterhouses, deer farms and zoos. In both 2016 and 2017, the surveillance was more inten-sive in areas close to where CWD was initially found. A total of 35811 animals was tested, 10152 in 2016 and 25659 in 2017. About 63 % of tested animals were wild cervids and 35 % semi-domesticated reindeer. The remaining originated from deer farms, zoos and the like. The findings in 19 wild reindeer (as of June 29th 2018) in the wild reindeer area called Nordfjella zone 1 are consistent with the disease that has spread in the United States and Canada over the last decades, with profound negative effects on deer populations. In addition, three of 10000 moose and one of 6500 red deer have been diagnosed with CWD (as of June 29th 2018). Of the 10000 moose, 4300 were collected in Trøndelag, i.e. in the county where the three moose with CWD were found. Laboratory and epidemiological analysis of the moose and red deer cases indicates that there are at least two types of CWD in Norway, as they seem to differ from the classical CWD found in North-America and the disease in wild reindeer in Nordfjella zone 1. In this report, the moose/red deer are referred to as tentative atypical CWD. Because all CWD-positive moose and red deer were 13 years or older, and the proportion of that old animals in the populations are very low, it is suspected that atypical CWD is mainly present in old animals. Ongoing research will hopefully provide more knowledge about this apparently new type of CWD. Based on the material collected in 2016 and 2017, a model is developed to estimate (1) the proportion of infected individuals in the population of wild reindeer in Nordfjellla zone 1, and (2) the likelihood of detecting CWD in other areas such as the neighbouring wild reindeer popula-tions in Nordfjella zone 2 and Hardangervidda. The model utilizes both lymph node and brain samples, as well as information about disease progression and the quality of the submitted samples. Preliminary results indicate an observed (apparent) prevalence of approximately 1.2 % among adult reindeer in Nordfjella zone 1 before the autumn hunting season in 2017, and a true prevalence of approximately 1.6 %. Much experience has been gained during the last two years of surveillance, generating a good basis for further monitoring of CWD. In the years to come, it is important to continue the monitoring effort and research to acquire more knowledge about CWD in Norway. In particular, it is paramount to understand the differences between strains of CWD found in Norway and their contagious potential. Since CWD was first found in Norway there has been a massive demand for information from local, regional and national management authorities and the public. The Norwegian veterinary institute and NINA have made significant efforts to fill this demand. Participation and lecturing at many local, regional, national and international meetings have been performed. Also writing popular science articles, tending several web sites with information about the disease, and providing practical information to hunters and others about how we work to monitor the disease, and practical instructions about how samples shall be collected.