Search

Jensen, T.C., Lungrin, E., Bodin, C.L., Eikland, K.A., Magerøy, J., Myrvold, K.M., Saksgård, R., Schneider, S., Skancke, L.B., Skjelbred, B., Velle, G. 2022 . Lange tidsserier i Atna- og Vikedalsvassdragene - Resultater 2022. NINA Rapport 2300. Norsk institutt for naturforskning. Målet med prosjektet ”Lange tidsserier i Atna- og Vikedalsvassdragene” er å følge de biologiske samfunnene i de to vassdragene over tid for bl.a. å kunne dokumentere, og om mulig forstå de naturlige variasjonene og eventuelle endringer som kan relateres til menneskelige aktiviteter. Prosjektet er et samarbeid mellom NINA, NIVA og NORCE LFI. Rapporten gir en kort gjennomgang av arbeidet som ble utført i 2022. En mer grundig presentasjon av resultatene har vært gjort med års mellomrom, første gang i 2004 og sist i 2010. I 2022 var det undersøkelser av begroingsalger og bunndyr i Atnaelva. Som i tidligere år økte antallet begroingsalger og bunndyr (døgn- vår- og steinfluer, såkalte EPT-taksa) nedover i vassdraget, noe som er vanlig for vassdrag uten menneskelig påvirkning. Sammensetningen av begroingsalger tyder på lite tilførsel av næringssalter og forurensning til Atnaelva. Forholdsvis lav tetthet av ørretunger i Atna avspeiler elvens næringsfattige karakter. Temperaturen i Atnsjøen var lav med en svakt utviklet termoklin. Gjennom hele sommerperioden ble det registrert høy oksygenmetning på dypet noe som indikerer lav produktivitet/nedbrytning. Dette underbygger Atnsjøens oligotrofe karakter. Planteplanktonbiomassen var høyest i juni og var dominert av svelgflagellater og gullalger som indikerer god til svært god økologisk tilstand. Dyreplankton hadde størst tetthet i august, og sammensetning av arter er typisk for næringsfattige forhold. Aure og røye utgjorde størstedelen av fangsten fra garnfisket. Steinsmett og ørekyte utgjorde bare en lav andel av den totale fangsten. I Vikedalsvassdraget viste de vannkjemiske målingene god vannkvalitet i 2022 uten tegn til forsuringsepisoder. Sammensetningen av begroingsalger tydet likevel på at noen områder (bekk fra Røyravatnet) er noe forsuringspåvirket. Bunndyrundersøkelsene viser at ukalkede deler av Vikedals vassdraget fortsatt er moderat forsuringsskadet, men at tilstanden er nært miljømålet. Tilstede værelsen av relativt høye antall forsuringssensitive arter gir en indikasjon på en stabilt bedre økologisk tilstand etter tidligere å ha vært kraftig påvirket av forsuring. Tettheten av ørretunger var litt høyere i Vikedalselva sammenlignet med Atna.

Prosjektleder: Jan-Erik Thrane Rapporten presenterer de viktigste resultatene fra overvåkingen i vannområde Mjøsa i 2022, samt tidstrender for de viktigste vannkvalitetsparameterne. Samlet sett indikerte overvåkingen god økologisk tilstand med hensyn til eutrofiering ved alle fire stasjoner i Mjøsa. Planteplanktonbiomassen indikerte god tilstand, selv om konsentrasjonen av klorofyll a var litt høyere enn det lokale miljømålet. Også artssammensetningen av planktonalger indikerte god tilstand. Det ble observert lite cyanobakterier i prøvene fra de sentrale vannmassene i Mjøsa, men det ble rapportert om forekomster langs land bl.a. i Tangenvika, ved Hamar og i Furnesfjorden. Ingen toksiner ble detektert i prøver fra disse områdene. Konsentrasjonene av total-fosfor (Tot-P) var blant de laveste som er målt gjennom tidsserien, og indikerte svært god eller god tilstand ved alle stasjoner. Også tilførslene av fosfor via tilløpselvene var lave i 2022, noe som i stor grad skyldes tørt vær og uvanlig lav vanntransport i de fleste tilløpselvene utenom Lågen. Konsentrasjonene total-nitrogen (Tot-N) indikerte god tilstand ved Brøttum og Kise, og moderat tilstand ved hovedstasjonen Skreia og i Furnesfjorden. Siktedypet var høyt og tilfredsstilte det lokale miljømålet på 8,0 m i Mjøsas sentrale vannmasser. Lenaelva og Hunnselva hadde de høyeste konsentrasjonene av Tot-P (moderat tilstand). Tot-N konsentrasjonene i disse elvene, samt i Svartelva og Flagstadelva, indikerte dårlig eller svært dårlig tilstand. I Flagstadelva, Stokkelva, Lena og Vorma ble det gjort undersøkelser av bunndyr og begroing for vurdering av økologisk tilstand. Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver

Rapporten gir en oversikt over resultater fra overvåking av bekker, elver og innsjøer i Vannområde Morsa i perioden 1. november 2021 – 31. oktober 2022. Resultatene inkluderer oversikt over konsentrasjoner av næringsstoffer og suspendert sediment i alle stasjoner, samt tarmbakterier i elver og bekker, og klorofyll og algetellinger i innsjøer. I 2022 ble alle innsjøene i nedbørfeltet undersøkt. Årsperioden var svært tørr, og tilførslene av næringsstoff var derfor lave. Et faktaark oppsummerer resultatene (Vedlegg 7). Vannovervåking i Morsa 2022. Innsjøer, elver og bekker, november 2021 - oktober 2022

Prosjektleder: Camilla H. Corneliussen Hagman To innsjøer nedstrøms Larvikitt-bruddet i Tvedalen, Larvik kommune, ble i 2022 undersøkt for effekter av påvirkning fra steinbruddet på vannkvalitet, sedimenter, vannplanter og bunndyr. Undersøkelsen ble utført som en oppfølging av tidligere undersøkelser i 2007 og 2008. Resultatene tyder på at vannkvaliteten i innsjøene ikke er eutrofierte, og at turbiditeten er betydelig bedret, men at forholdene fremdeles tilsier signifikant partikkelpåvirkning i form av reduserte lysforhold for vannplanter, spesielt i Bålsrødvannet. I Torpevannet ble det funnet svært lite vannplanter uten opplagt årsak til dette, derfor kunne ikke effekter fra steinbruddet vurderes. Bunndyrundersøkelsene ga ingen opplagte svar på omfanget av evt. påvirkning fra steinbruddet. Resultatene fra 2022 tyder totalt sett på at Bålsrødvannet er mest, og fremdeles, preget av partikkelforurensning fra Tvedalen steinbrudd, men at forholdene er betydelig bedret siden 2007 og 2008. WSP Norge AS

Prosjektleder: Johnny Håll Rapporten presenterer resultatene fra tiltaksrettet overvåking av 18 vannlokaliteter fordelt på 12 elver og én innsjø i Vannområdet Hurdalsvassdraget /Vorma (Huvo) i 2022. Totalt 8 av 18 vannlokaliteter ble klassifisert til god eller svært god fysisk‐kjemisk tilstand med hensyn til eutrofiering i 2022. Fire vannlokaliteter ble klassifisert til moderat fysisk‐kjemisk tilstand og 6 stasjoner til dårlig tilstand. 7 vannlokaliteter hadde bedre fysisk‐kjemisk tilstand i 2022 sammenlignet med i 2021. Vannlokaliteten Nessa ble som eneste stasjon klassifisert til verre fysiskkjemisk tilstand (dårlig) sammenlignet med i 2021 (moderat). I tillegg ble Hersjøen vurdert til dårlig økologisk tilstand i 2022 basert på kvalitetselementet planteplankton, hvilket er en forverring av tilstanden sammenlignet med i 2021 (moderat). Én vannforekomst ble typifisert som leirvassdrag i 2022 (vanntype R111), mens 7 vannforekomster lå nær grensen til leirvassdrag. Vannområdet Hurdalsvassdraget/Vorma (Huvo)

Rapporten gir en oversikt over resultater fra overvåking av bekker, elver og innsjøer i Vannområde Morsa i perioden 1. november 2020 – 31. oktober 2021. Resultatene inkluderer oversikt over konsentrasjoner av næringsstoffer og suspendert sediment i alle stasjoner, samt tarmbakterier i elver og bekker, og klorofyll og algetellinger i innsjøer. Et faktaark oppsummerer resultatene (Vedlegg 7).

Prosjektleder/Hovedforfatter Anne Lyche Solheim Datasett for eutrofieringsrelevante parametere er tilgjengelig i Vannmiljø for 366 innsjøer, som har total fosfor i god eller dårligere tilstand og minst én biologisk parameter for minst ett år i perioden 2009-2020. Den økologiske tilstanden er moderat, dårlig eller svært dårlig i ca. halvparten av disse. Oppblomstringer av giftige cyanobakterier eller andre problemalger er vanlige i flere av disse innsjøene. Utviklingstrender er analysert for klorofyll og total fosfor i 125 innsjøer som har minst fire års data etter 2008. De fleste av disse innsjøene viser ingen trender. 24 innsjøer har stigende trend for én eller begge parameterne, det vil si forverring, mens 36 har avtagende trend, det vil si forbedring for én eller begge parameterne. De fleste av innsjøene med forbedring for klorofyll er i Vannområdene Morsa, Haldenvassdraget og Jæren, der avløps- og jordbrukstiltak har vært gjennomført over lang tid. Klimaendringer kan forverre situasjonen og kreve mer omfattende tiltak for å nå miljømålet.

Prosjektleder Jan-Erik Thrane En samlet vurdering av planteplankton, fosfor og siktedyp ved fire stasjoner i Mjøsa viser at hovedvannmassene var i god økologisk tilstand i 2021. Ved Skreia og i Furnesfjorden var det likevel noe mer alger enn miljømålet, med alge-biovolum i moderat tilstand. I juli var det en stor oppblomstring av den potensielt toksinproduserende cyanobakterien Dolichospermum lemmermannii, men ingen cyanotoksiner ble påvist. Middelkonsentrasjonene av total-fosfor på senvinteren (

Jensen, T.C., Lungrin, E., Bodin, C.L., Eikland, K.A., Hesthagen, T., Hindar, A., Saksgård, R., Schneider, S., Skancke, L.B., Skjelbred, B., Velle, G. 2022. Lange tidsserier i Atna- og Vikedal-svassdragene - Resultater 2021. NINA Rapport 2151. Norsk institutt for naturforskning. Målet med prosjektet ”Lange tidsserier i Atna- og Vikedalsvassdragene” er å følge de biologiske samfunnene i de to vassdragene over tid for bl.a. å kunne dokumentere, og om mulig forstå de naturlige variasjonene og eventuelle endringer som kan relateres til menneskelige aktiviteter. Prosjektet er et samarbeid mellom NINA, NIVA og NORCE LFI. Rapporten gir en kort gjennomgang av arbeidet som ble utført i 2021. En mer grundig presentasjon av resultatene har vært gjort med års mellomrom, første gang i 2004 og sist i 2010. I 2021 var det undersøkelser av begroingsalger og bunndyr i Atnaelva. Som tidligere økte antallet begroingsalger og bunndyr (døgn- vår- og steinfluer, såkalte EPT-taksa) nedover i vassdraget, noe som er vanlig for vassdrag uten menneskelig påvirkning. EPT-taksa dominerer bunndyrsamfunnet i Atnaelva som tidligere. Sammensetningen av begroingsalger tyder på lite tilføring av næringssalter og forurensning til Atnaelva. Temperaturen i Atnsjøen var lav med en svakt utviklet termoklin. Gjennom hele sommerperioden ble det registrert høy oksygenmetning på dypet noe som indikerer lav produktivitet/nedbrytning. Dette underbygger Atnsjøens oligotrofe karakter. Planteplanktonbiomassen nådde et maksimum i juli og var dominert av svelgflagellater og gullalger som indikerer god til svært god økologisk tilstand. Dyreplankton hadde en topp i tetthet i september og sammensetning av arter er typisk for næringsfattige forhold. Aure og røye utgjorde størstedelen av fangsten fra garnfisket. Steinsmett og ørekyte utgjorde bare en lav andel av den totale fangsten. I Vikedalsvassdraget viste de vannkjemiske målingene god tilstand i 2021, uten tegn til forsuringsepisoder. Sammensetningen av begroingsalger tydet likevel på at noen områder (bekk fra Røyravatnet) er noe forsuringspåvirket. Bunndyrundersøkelsene viser at ukalkede deler av Vikedalsvassdraget fortsatt er moderat forsuringsskadet, men at tilstanden er nært miljømålet. Tilstedeværelsen av relativt høye antall forsuringssensitive arter gir en indikasjon på at den økologisk tilstanden i vassdraget kan ha stabilisert seg på et bedre nivå etter tidligere å være kraftig påvirket av forsuring.

Prosjektleder: Sigrid Haande Rapporten presenterer resultatene fra det 7. året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. Overvåkingen i 2021 omfattet totalt ti store innsjøer: Gjende, Mjøsa, Øyeren, Byglandsfjorden, Lundevatnet, Eikesdalsvatnet, Hornindalsvatnet, Vangsvatnet, Selbusjøen og Takvatnet. Samlet økologisk tilstand på tvers av alle de undersøkte kvalitetselementene viste at Takvatnet var i svært god økologisk tilstand, mens Gjende, Mjøsa, Lundevatnet, Eikesdalsvatnet, Honindalsvatnet og Vangsvatnet var i god økologisk tilstand i 2021 basert på de kvalitetselementene som er lagt til grunn. Øyeren og Byglandsfjorden var i moderat økologisk tilstand og det var henholdsvis småkreps (eutrofieringsindeks) og fisk (NEFI-indeks) som var utslagsgivende kvalitetselementer for den samlede klassifiseringen. Med unntak av for Gjende vurderes usikkerhet i tilstandsklassifiseringen å være moderat for alle innsjøene undersøkt i 2021.

Prosjektleder Marit Mjelde Hensikten med prosjektet har vært å vurdere økologisk tilstand og tilgroing i Altervatn og Loddvatn. Samlet økologisk tilstand var dårlig for Altervatn og moderat for Loddvatn. Det bør settes i gang tiltak for å redusere næringstilførsler fra jordbruksområdene langs bekken til Altervatn. Mulige tilførsler fra nærområdene til Loddvatn bør vurderes nærmere. Begge innsjøene er omkranset av kraftige helofyttbelter. Vannstandssenkning er hoved-årsaken til tilgroingen i Loddvatn. Tilgroingen i Altervatn er muligens naturlig. Tilgroingen ser imidlertid ut til å ha stoppet opp eller går nå svært sakte i begge innsjøene. Mulige restaureringstiltak skal vurderes i en fase 2 av prosjektet, men i forkant av det anbefaler vi at det foretas en analyse av fugledata. Behovet for fiskeundersøkelser bør også vurderes. Statsforvalteren i Nordland

Walseng, B. Hesthagen, T. & Skjelbred, B. 2022. Introduksjon av sørv (Scardinius erythrophthalmus) – en katastrofe eller kun til irritasjon? En supplerende undersøkelse. – NINA rapport 2096. Norsk institutt for naturforskning Rapporten presenterer utviklingen over fire år (2018-2021) i to ørret/abbor/suter vann der sørv er blitt introdusert, i tillegg til tre ørretvann der sørv er introdusert i ett av dem. Sørv kan opptre i store tettheter og har tilhold i strandsonen der den er konkurrent med stedegne fiskearter. Disse kan være særlig sårbare i den første perioden etter plommesekkstadiet. I Kollakstjernsom ligger under marin grense sør for Arendal, ble sørv introdusert for 10-15 år siden. Prøvefisket i 2019 og 2021 viste total dominans av sørv, og i 2021 ble det kun fanget én abbor og én ørret. Tilstanden mht. planteplankton har gått fra «dårlig» til «moderat», mens tilstanden for fosfor («god») har vært stabil. Strandsonen var tilnærmet rensket for større krepsdyr. I Solbergvann ble sørv introdusert i ca. 2014. Vannet ligger også under marin grense nær Arendal sentrum. I 2019 dominerte sørv over abbor. Vannet har hatt en gunstig vannkvalitet tidligere. Tilstanden for planteplankton gikk fra «svært god» i 2018 til «dårlig» i 2019, samtidig som siktedypet nesten ble halvert. I 2021 var abbor blittmest tallrik, mens yngre årsklasser av sørv var nesten helt fraværende. Mageinnholdet til større abbor (30-35 cm) viste at disse ernærte seg av sørv. Tilstanden for planteplankton var blitt bedre, «moderat» i 2020 og «god» i 2021, mens tilstanden for fosfor var «dårlig». Litoralsonen manglet større krepsdyr, mens planktonsamfunnet tilsynelatende var uberørt av sørv. Bestanden av suter synes ikke å ha blitt berørt av introduksjonen av sørv i verken Kollakstjern eller Solbergvann. Kigevannet er en kystnær lokalitet under marin grense sørøst av Mandal, kjent som et godt ørretvann før introduksjon av sørv på 1980-tallet. I 2010 var det fortsatt ørret i vannet til tross for dominans av sørv, men i 2021 ble det kun fanget sørv og da i høyt antall. Siktedypet var kun 1,2 m i oktober og tilstanden både med hensyn til fosfor og plante-plankton var «dårlig». Mens planktonet var totalt dominert av store dafnier, var strandsonen nesten fri for større krepsdyr. Mageanalyser viste at enkelte sørv likevel ernærte seg av dafnier. Det må bety at enten skjer det en vertikalvandring av dafnier inn i strandsonen, eller så beveger sørven seg ut i de fri vannmasser for å spise. Homsvatnet ligger over marin grense nordvest av Mandal og representerer et ørretvann uten sørv. Vannet har i dag en vannkvalitet og et krepsdyrsamfunn som indikerer at under forsuringen på siste halvdel av 1900-tallet har vannet vært forsuringsskadet. Lengdefordelingen tyder på at vannet er overbefolket av ørret, som beskrevet av grunneier, selv om prøvefisket ga overaskende få individer. I motsetning til vannene med sørv, hadde Homsvatnet større krepsdyr i strandsonen, og både med hensyn til fosfor og planteplankton var tilstanden «svært god». Isumstadvatnet, som ligger vest av Homsvatnet og tilhører Sjølingstadvassdraget, var antatt å ha sørv i tillegg til ørret. Sørv er kjent fra vann oppstrøms. Det ble imidlertid ikke tatt sørv på prøvefisket, og tettheten av større krepsdyr i strandsonen indikerte heller ikke forekomst av sørv. Isumstadvatnet har en god ørretbestand, i tillegg til at det ble tatt én sjøørret og ni laksunger. Sjøllingsstadbekken er kjent som et godt sjøørettvassdrag. Walseng, B. Hesthagen, T. & Skjelbred, B. 2022. Do trout and perch respond different when a lake is invaded by rudd (Scardinius erythrophthalmus). NINA report 2096. Norwegian Institute for Nature Research This report presents the change in state over four years (2018-2021) in two lakes that have been invaded by rudd in southernmost Norway. Before invasion the fish stock in both lakes were made up by brown trout, perch and tench. We also sampled three pure brown trout lakes out of which one has been introduced by rudd. Rudd is known as a species that after few years may occur in high numbers, mainly in the littoral zone where it is a strong competitor to local fish stocks. In lake Kollakstjern, situated below the marine border close to Arendal, rudd was introduced 10-15 year ago. Test-fishing in 2019 and 2021 showed a total dominance of rudd, and in 2021 only one specimen of respectively brown trout and perch, was caught. The ecological status based on phytoplankton has changed from “bad” to moderate, while the status for phosphorus has been stable (“good”). The littoral zone was almost devoid of large crustaceans (> 1mm). In lake Solbergvann, situated below the marine border close to Arendal, rudd was introduced around 2014. In 2019 the lake was dominated by rudd. The ecological state based on phytoplankton changed from “very good” in 2018 to “bad” in 2019, simultaneously as secchi depth was halved. In 2021, perch occurred in highest number, while young age-classes of rudd were almost absent. Stomach content of larger perch (30-35 cm) indicated a diet consisting of young specimens of rudd. Lake state based on phytoplankton had changed from “moderate” in 2020 to “good” in 2021, while lake state for phosphorous surprisingly was “bad”. The littoral zone was more or less devoid of large crustaceans (> 1mm), while the pelagial have been rich in crustaceans during the entire study period. The stock of tench seems not to have been affected by rudd neither in lake Kollakstjern or lake Solbergvann. Lake Kigevannet is situated close to the sea southeast of Mandal, and until rudd was introduced in the 1980s, it had a viable stock of brown trout. Test-fishing in 2010 ascertained that the lake still supported a population of brown trout, although rudd had become the dominating species. In 2021, however, no brown trout was captured, while rudd occurred in high numbers. Secchi depth in October 2021 was 1.2 m and the lake state based on both phosphorous and phytoplankton was «bad». While the zooplankton was totally dominated by large daphnids, the littoral was almost free for crustacean. Analyses of gut content of rudd showed that daphnids was found in some individuals. It means that either there is a horizontal migration by daphnids between the pelagial and littoral zone, or rudd may nourish in both habitats. Lake Homsvatnet is located above the marine border northeast of Mandal, and represent a pure brown trout lake. Chemical parameters and the composition of crustaceans indicate that the lake has suffered from acidification during the last part of the 1900 century. The composition of brown trout based on length indicated a dense population, which is in contrast to the test-fishing which only gave a low number of individuals. Crustaceans >1 mm was found in high numbers in the littoral zone and the lakes state based on both phosphorous and phytoplankton was “very good”. Lake Isumstadvatnet, which is found west of lake Homsvatnet and belongs to the same catchment, was assumed to have been invaded by rudd since it is found in lakes upstream. This happened not to be true. The lake had a viable population of brown trout, in addition nine salmon parr and one sea trout were caught. The river system is well known for its sea trout population. To conclude, the local fish populations of brown trout and perch seem to have capitulated in competition with rudd in both the lakes Kollakstjern and Lake Kigevannet. However, in Lake Solbergvann, rudd might be in retreat caused by predation from perch. The next few years may give more information concerning the fate of the native fish stocks in this lake. The lake Isumstadvatnet has not yet been invaded by rudd. However, there is a high risk that this will happen in the near future as rudd is found in lakes further upstream in the same catchment.

Rapporten presenterer resultatene fra det 6. året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2020 omfattet programmet følgende ni innsjøer: Femunden, Gjende, Mjøsa, Limingen, Røssvatnet, Salvatnet, Selbusjøen, Snåsavatnet og Takvatnet. Resultatene viser at Femunden og Takvatnet er i svært god tilstand, mens Mjøsa og Salvatnet er i god tilstand ut fra de kvalitetselementene som er lagt til grunn. Gjende er i moderat tilstand pga. planteplankton som har blitt forverret de siste to årene trolig pga. økt bresmelting og mer turbid vann. Snåsavatnet er i moderat tilstand pga. kraftig reduksjon av røyebestanden som følge av den fremmede høyrisikoarten Mysis. De tre sterkt modifiserte innsjøene Limingen, Røssvatnet og Selbusjøen er i moderat tilstand pga. negative effekter av reguleringen på vannplanter, men økologisk potensial i disse innsjøene er ikke vurdert. Usikkerheten i klassifiseringen er middels for de fleste innsjøene, men fortsatt høy for Gjende, pga. manglende klassegrenser for biologiske kvalitetselementer i bresjøer. Tilstanden i 2020 er omtrent som i 2016 da de fleste innsjøene ble undersøkt for tilsvarende kvalitetselementer. Unntaket er Gjende og Snåsavatnet hvor den økologiske tilstanden er forverret.

Prosjektleder/Hovedforfatter Marit Mjelde Liavatn er en eutrofiert kalkrik innsjø, som er foreslått inkludert blant kalksjøer «utvalgt naturtype». Hensikten med prosjektet har vært å vurdere økologisk tilstand basert på planteplankton og vannvegetasjon. Undersøkelsene i 2021 viste god økologisk tilstand for planteplankton, mens vannvegetasjonen viste dårlig økologisk tilstand. Vi antar at de små biomassene av planteplankton først og fremst skyldes at mye av næringen tas opp og lagres i vannvegetasjon. Tilstanden er omtrent den samme som tidligere år, med noe variasjon i planteplankton. Vi foreslår videre overvåking i både innsjøen og tilførselselvene.

Jensen T.C., Bodin C.L., Bongard T., Bækkelie K.A.E., Hesthagen T., Hindar A., Lungrin E., Saksgård R., Schneider S., Skancke L.B., Skjelbred B., Velle G. 2021. Lange tidsserier i Atna- og Vikedalsvassdraget - Resultater 2020. NINA Rapport 2009. Norsk institutt for naturforskning. Målet med prosjektet ”Lange tidsserier i Atna- og Vikedalsvassdragene” er å følge de biologiske samfunnene i de to vassdragene over tid for bl.a. å kunne dokumentere, og om mulig forstå de naturlige variasjonene og eventuelle endringer som kan relateres til menneskelige aktiviteter. Prosjektet er et samarbeid mellom NINA, NIVA og NORCE LFI. Rapporten er en kort gjennomgang av arbeidet som ble utført i 2020. En mer grundig gjennomgang av resultatene har vært gjort med års mellomrom, første gang i 2004 og sist i 2010. I Atnavassdraget var det i 2020 undersøkelser av begroingsalger og bunndyr i Atnaelva. Antallet arter av begroingsalger og bunndyr (EPT-taksa) økte nedover i vassdraget, noe som er vanlig i vassdrag uten menneskelig påvirkning. I tråd med dette indikerte artssammensetningen av begroingsalger lave konsentrasjoner av næringssalter og ingen eller liten grad av forsuring. I Atnsjøen ble det gjort fysiske/kjemiske målinger og undersøkelser av plante- og dyreplankton samt fisk. Atnsjøen var karakteri-sert ved forholdsvis lave vanntemperaturer og en svakt utviklet termoklin. Høy oksygenmetning på dypet indikerte lav produktivitet/nedbrytning selv mot slutten av sommerperioden og underbygger Atnsjøens oligotrofe karakter. Høyest planteplanktonbiomasse ble observert i juli med en sekundær topp i oktober. Planteplanktonet var dominert av svelgflagellater og gullalger og plan-teplanktonundersøkelsen indikerer at innsjøen har god økologisk tilstand og er lite påvirket av menneskelig aktivitet. Dyreplankton hadde to topper i tetthet, en mindre i juni og den høyeste i september. Dyreplanktonartsammensetningen er typisk for næringsfattige innsjøer. Røye og aure utgjorde størstedelen av fangsten fra garnfisket i Atnsjøen, og steinsmett og ørekyte bare en lav andel av fangsten. I Vikedalsvassdraget ble det gjort målinger av vannkjemi i utløpsbekkene fra Fjellgardsvatn og Røyravatnet, samt undersøkelser av begroingsalger og bunndyr i Vikedalselva. Vannkjemien i 2020 viser at vannkvaliteten var relativt god uten tegn på forsuringsepisoder. Dette bekreftes bare delvis av begroingsalgeundersøkelsene, som fortsatt viser noe forsuringspåvirkning. Bunndyrundersøkelsene i Vikedalselva indikerte noe forsuringspåvikning på våren, men ikke på høsten. Årets resultater fra bunndyrundersøkelsene er i tråd med de foregående år, som viser at økologisk tilstand i vassdraget har stabilisert seg på bedre nivå etter tidligere å være kraftig påvirket av forsuring.

Prosjektleder Jan-Erik Thrane Eutrofitilstanden i Mjøsa er sterkt forbedret siden 1970- og 80-tallet. Økologisk tilstand i 2020 mht. effekter av næringssalter var god på hovedstasjonen Skreia, ved Kise og ved Brøttum, men moderat i Furnesfjorden. Samlet økologisk tilstand siste tre år (2018- 2020) var lavere enn forrige treårsperiode (2015-2017) på alle stasjoner utenom Brøttum. Skreia, Kise og Brøttum var i nedre del av god tilstand og Furnesfjorden i moderat tilsand. Denne nedgangen, kombinert med oppblomstringen av cyanobakterier i 2019, kan være tegn på forverring av eutrofitilstanden og indikerer behov for tiltak for å redusere tilførslene av fosfor til Mjøsa. De tre siste årene har det vært uvanlig mye dyreplankton i Mjøsa, selv om mengden i 2020 var noe lavere enn i 2018-2019. Samlet elvetilførsel av total-fosfor til Mjøsa i 2020 ble estimert til 94 tonn, hvor Lågen bidro med ca. 70%. Fosforkonsentrasjonen i tilløpselvene viste god/svært god tilstand, men nivåene av nitrogen og E.coli var generelt høye, unntatt i Lågen. Jordbruk er den største kilden til total-fosfor i elvene, mens avløp bidrar med mest biotilgjengelig fosfor. Økologisk tilstand var moderat i nedre del av Brumunda, Gausa v. Vesleelva og nedre deler av Mesna. I nedre del av Gausa, øvre deler av Brumunda og Mesna, samt hele Moelva, var økologisk tilstand god eller svært god. Nivåene av miljøgifter i vann og fisk fra Brumunda og Mesna var under EQSverdiene med unntak av kvikksølv og PBDE i fisk.

Prosjektleder/Hovedforfatter Birger Skjelbred Rapporten oppsummerer utviklingen av eutrofisituasjonen for Eikerenvassdraget i tidsperioden fra 1974 – 2020. Eikeren har gjennom tidsperioden variert fra svært god til moderat tilstand med hensyn på Tot-P, men ligger normalt i tilstandsklasse god og lå i svært god tilstandsklasse i 2020. Med hensyn på klorofyll a lå Eikeren i tilstandsklasse svært god gjennom tidsperioden og i 2020. Nitrogenverdiene lå høyt gjennom tidsperioden og fikk dårlig tilstand, men nitrogen har liten betydning for algeveksten i Eikerenvassdraget ettersom fosfor er det begrensende næringsstoffet. Tidsutviklingen av planteplankton målt som konsentrasjoner av klorofyll i Eikeren fra 1978 og frem til i dag viser en stigende, men ikke signifikant trend, og med en korresponderende reduksjon i siktedyp. I vassdraget ovenfor Eikeren var forurensingstilførselen betydelig i Hillestadvannet og dels i Haugestadvannet. Herfra bedret vannkvaliteten seg nedover i vassdraget, slik at Bergsvannet i Eidsfoss stort sett lå i tilstandsklassene svært god til moderat med hensyn til Tot-P. Med hensyn til planteplankton var det fremdeles fosforkrevende og til dels toksinproduserende cyanobakterier som dominerte i Hillestadvannet og spredte seg nedover vassdraget. Cyanobakterier dominerte planteplanktonet helt til og med Bergsvannet i Eidsfoss. Den regionale bakterieundersøkelsen i Eikeren påviste noe bakteriell forurensning i overflatesjiktet. Av sideelver/tilløpsbekker til vassdraget var det flere som oppnådde tilstandsklasse moderat med hensyn på Tot-P. Flere av bekkene hadde også for høyt innhold av E. coli. I nedbørfeltet til Eikeren hadde flere av bekkene også for høyt innhold av E. coli og for høye konsentrasjoner for Tot-P.

Insight into how environmental change determines the production and distribution of cyanobacterial toxins is necessary for risk assessment. Management guidelines currently focus on hepatotoxins (microcystins). Increasing attention is given to other classes, such as neurotoxins (e.g., anatoxin-a) and cytotoxins (e.g., cylindrospermopsin) due to their potency. Most studies examine the relationship between individual toxin variants and environmental factors, such as nutrients, temperature and light. In summer 2015, we collected samples across Europe to investigate the effect of nutrient and temperature gradients on the variability of toxin production at a continental scale. Direct and indirect effects of temperature were the main drivers of the spatial distribution in the toxins produced by the cyanobacterial community, the toxin concentrations and toxin quota. Generalized linear models showed that a Toxin Diversity Index (TDI) increased with latitude, while it decreased with water stability. Increases in TDI were explained through a significant increase in toxin variants such as MC-YR, anatoxin and cylindrospermopsin, accompanied by a decreasing presence of MC-LR. While global warming continues, the direct and indirect effects of increased lake temperatures will drive changes in the distribution of cyanobacterial toxins in Europe, potentially promoting selection of a few highly toxic species or strains., Postprints der Universität Potsdam : Mathematisch-Naturwissenschaftliche Reihe; 1105

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Miljøtilstanden i Mjøsa har blitt sterkt forbedret med hensyn til overgjødsling siden 1970- og 1980-tallet. Den økologiske tilstanden i 2019 mht effekter av næringssalter var god på de fleste prøvetakingsstasjoner i Mjøsa, men var moderat i Furnesfjorden. Tilstanden målt som middelverdien av de normaliserte EQR-verdiene for de tre siste årene (2017-2019) har imidlertid gått ned fra forrige treårsperiode (2014-2016) og nærmer seg nå grensen god/moderat på alle stasjonene unntatt Brøttum. Den massive oppblomstringen av cyanobakterier på badeplassene rundt store deler av Mjøsa i siste del av juli 2019 er også et tegn på en mulig forverring av den økologiske tilstanden. Årsaken til den reduserte økologiske tilstanden er usikker, men kan skyldes en kombinasjon av kortvarige fosfortilførsler fra lokale elver ved kraftige nedbørsepisoder om sommeren, samt stadig varmere vann. Dette kan indikere behov for tiltak for å bremse slike fosfortilførsler fra lokale elver. I både 2018 og 2019 var det uvanlig mye dyreplankton i Mjøsa, noe som kan ha sammenheng med økt temperatur i de øvre vannmassene, som kan gi økt vekstrate i kombinasjon med økt algevekst og/eller redusert fiskepredasjon. Den økologiske tilstanden var god eller svært god i Stokkeelva, bortsett fra utløpsbekken fra Lauga, som var i moderat tilstand. Tilstanden i Flagstadelva var moderat mht biologiske indikatorer for næringssalter på de to nederste stasjonene i 2019, noe som understreker behovet for tiltak. Tilstanden i Vorma var god for begroingsalger mht næringssalter og moderat for bunndyr mht organisk belastning, men det siste er usikkert pga uegnet substrat. Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver

Prosjektleder Asle Økelsrud Rapporten klassifiserer miljøtilstanden i fem innsjøer i Ringsaker kommune i 2019 med hensyn til eutrofiering (overgjødsling). Basert på mengden og sammensetningen av planteplankton samt fysisk-kjemiske støtteparametere ble innsjøene Ljøsvatnet, Grunna, Aksjøen og Kroksjøen vurdert til å være i moderat økologisk tilstand, mens Sjusjøen ble vurdert til å være i dårlig økologisk tilstand. Miljømålet i vannforskriften om god økologisk tilstand ble dermed ikke oppnådd, og det synes å være behov for ytterligere tiltak for å begrense tilførslene av næringsstoffer (fosfor og nitrogen) til innsjøene.

Prosjektleder Anders Hobæk Rapporten sammenfatter resultater av undersøkelser gjennomført som Del 2 av prosjektet «Problemkartlegging i eutrofierte vannforekomster», som fokuserer på vannområdene Gjerstad-Vegår, Nidelva og Tovdalselva. Her inngår to delprosjekt: A: Grundige undersøkelser med tilstandsklassifisering i Strengselva og Skjerka i vannområde Gjerstad-Vegår, området ved Reddal og Landvik i vannområde Nidelva, og Topdalselva mellom Mollestad og Rugland i vannområde Tovdalselva, og B: Enklere undersøkelser («screening») av 60 stasjoner i 36 ulike vannforekomster. Grundige undersøkelser omfattet biologiske og kjemiske kvalitetselementer samt sanitærbakteriologiske målinger. Screening-undersøkelsene omfattet vannkjemiske og sanitærbiologiske målinger, mens biologiske kvalitetselementer inngikk i et mindre antall stasjoner. Screening-undesøkelsene gir ikke grunnlag for tilstandsklassifisering, men tjener til å peke ut hvilke områder som har problemer med eutrofiering og fekal forurensning. Vest-Agder fylkeskommune

Walseng, B. Hesthagen, T. og B. Skjelbred 2019. Introduksjon av sørv (Scardinius erythrophthalmus) – en katastrofe eller kun til irritasjon? En undersøkelse av 10 vann i Arendal kommune – Aust-Agder. NINA Rapport 1764. Norsk institutt for naturforskning. Denne undersøkelsen er en oppfølging av et prosjekt fra 2018 der krepsdyrfaunaen i 20 vann, 10 med og 10 uten sørv (Scardinius erythrophthalmus), ble undersøkt. I 2019 ble det utført mer intensive undersøkelser i 10 av disse vannene, to referansevann uten sørv og åtte vann som etter våre opplysninger skulle ha sørv. Siktedyp og farge ble registrert ved tre besøk i tillegg til blandprøver som ble analysert for et utvalg kjemiske parametere, samt planteplankton. Dessuten har vi temperatur/oksygen-profiler i fra september. Det ble tatt planktoniske og litorale krepsdyrprøver fra to besøk, mens syv av vannene, to uten og fem med sørv, ble prøvefisket. Alle vannene ligger i Arendal kommune under marin grense (24-41 moh.). Med unntak av Assævannet der berggrunnen består av amfibolitt, er det gneisbergarter som dominerer. Kalsium-innholdet varierte fra 1,5 mg/l i Lindvann (kalkfattig) til 18,7 mg/l i Sørsvannet (moderat kalkrik), mens alle vannene var humøse (TOC: 5,7-11,2 mg C/l). Siktedypet varierte fra 1,5 m i Kollakstjern til 7,5 m i Sørsvannet. Det totale antall krepsdyrarter (2018 og 2019) varierte fra 36 i Kollakstjern til 46 i Assævannet. Alle vannene hadde abbor (Perca fluviatilis), mens suter (Tinca tinca) og ørret (Salmo trutta) ble fanget i respektive seks og fem av de syv vannene som ble prøvefisket. I Solbergvann og Kollakstjern ble siktedypet drastisk redusert fra 2018 til 2019, og tilstanden basert på fosforinnhold har endret seg til det verre. En totalvurdering basert på planteplankton konkluderte med at tilstanden er «dårlig» i begge vannene. I Solbergvann fikk vi en oppblomstring av blågrønnalger. Også med hensyn til dominans og sammensetning av krepsdyr skilte de to vannene seg ut. Sørv var dominerende art i begge vann. Tilstanden i Blågestadvannet og Vindkoltjern ble vurdert som moderat. I de to største og dypeste innsjøene, Assævannet og Sørsvannet, var tilstanden både med hensyn til fosfor og planteplankton «svært god». Med unntak av Jovannet, som har gjedde (ikke prøvefisket), var det nesten ingen store krepsdyr i strandsonen i alle vannene med sørv. Mest sørv ble fanget på dyp 1 (0-3 m), mens abbor var mest tallrik på dyp 2 (3-6 m). Sørsvannet var eneste lokalitet hvor abbor var dominerende art. Rekrutter av abbor manglet i alle vannene med sørv. Analyser av mageinnhold viste at dafnier var desidert viktigste føde, mens de vanligste litorale krepsdyrartene (chydorider) kun ble funnet sporadisk. Dette kan skyldes at disse dyrene har et kraftig ytre skjelett som er tungt fordøyelig. Mange unge individer av sørv hadde allerede begynt å ernære seg på vegetabilsk føde. Et mulig scenario etter introduksjon av sørv, er at det etter noen år vil etablere seg et samfunn som befinner seg et sted mellom det opprinnelige, og det vi kan oppleve i en tidlig etableringsfase med en oppblomstring av sørv som kan føre til alvorlige konsekvenser for miljøtilstanden i lokaliteten. En kanskje mer sannsynlig hypotese er at morfologien til innsjøen vil bestemme hva slags samfunn vi vil ende opp med. I store og dype innsjøer utgjør strandsonen en forholdsvis liten del av det totale vannarealet/volum, og sørven har her et begrenset areal å boltre seg på. I slike vann vil sørven kunne bli et attraktivt bytte dersom tidlige stadier av stedegen fisk overlever i konkurranse med sørv. Opplysninger fra lokale informanter gir indikasjoner på at ørret og abbor har blitt større etter introduksjon av sørv.

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Rapporten presenterer resultatene fra det 5. året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2019 omfattet programmet følgende ti innsjøer: Nisser, Tinnsjå, Norsjø, Eikeren, Gjende, Mjøsa, Randsfjorden, Tyrifjorden, Selbusjøen og Takvatnet. Resultatene for 2019 viser at Takvatnet er i svært god tilstand, mens Nisser, Tinnsjå, Mjøsa og Selbusjøen er i god økologisk tilstand ut fra de kvalitetselementene som er lagt til grunn. Mjøsa hadde imidlertid betydelige oppblomstringer av cyanobakterier i store deler av strandsonen, noe som medførte advarsler mot bading i juli 2019. For Selbusjøen indikerer tidligere fiskeundersøkelser at tilstanden er dårlig pga fremmede høyrisikoarter (Mysis, ørekyt, gjedde). Norsjø, Randsfjorden og Tyrifjorden er i moderat tilstand pga regionalt fremmede høyrisikoarter (ørekyt eller mort), mens Eikeren er i moderat tilstand pga. redusert dominans av sik og ørret. For Norsjø er også vannplanter i moderat tilstand mht trofi-indeksen. Gjende er i moderat tilstand pga både planteplankton og fisk (redusert ørretbestand). Usikkerheten i klassifiseringen er middels for de fleste innsjøene, men fortsatt høy for Gjende, pga manglende klassegrenser for biologiske kvalitetselementer i bresjøer.

Jensen, T.C., Birkeland I.B., Bongard, T., Hesthagen, T., Hindar, A., Saksgård, R., Schneider, S., Skancke, L.B., Skjelbred, B. & Velle, G. 2020. Lange tidsserier i Atna- og Vikedalsvassdraget – resultater 2019. NINA Rapport 1831. Norsk institutt for naturforskning. Målet med prosjektet ”Lange tidsserier i Atna- og Vikedalsvassdraget” er å følge forholdene og de biologiske samfunnene i de to vassdragene over tid for bl.a. å kunne dokumentere, og om mulig forstå de naturlige variasjonene og eventuelle endringer som kan relateres til menneskelige aktiviteter. Prosjektet er et samarbeid mellom NINA, NIVA og NORCE LFI. Rapporten er en kort gjennomgang av arbeidet som ble utført i 2019. En mer grundig gjennomgang av resultatene har vært gjort med års mellomrom, første gang i 2004 og sist i 2010. I Atna var det i 2019 under-søkelser av begroingsalger og bunndyr. I tillegg ble det i Atnsjøen gjort fysiske/kjemiske målinger og undersøkelser av plante- og dyreplankton samt fisk. I Vikedalselva ble det gjort undersøkelser av vannkjemi, begroingsalger og bunndyr.

Prosjektleder Anne Lyche Mjøsa’s hovedvannmasser var i god økologisk tilstand i 2019, bortsett fra Furnesfjorden, som hadde moderat tilstand. Men vannet ved badeplassene rundt Mjøsa var grønt og grumsete i slutten av juli pga. en betydelig oppblomstring av cyanobakterier (se forsidebildet), noe som skapte stor bekymring hos befolkningen og lokale myndigheter. Forholdene langs land var dermed verre enn i hovedvannmassene langt fra land, der planteplankton klorofyll a ga god tilstand (ca. 3 μg/l) ved de fleste målestasjonene. Som vanlig var det kiselalger, svelgflagellater og gullalger som dominerte. Cyanobakterier hadde fortsatt lav biomasse, men noe mer enn i 2014-2018. Total-fosfor konsentrasjonen var ca. 5 μg/l ved alle stasjonene, som tilsvarer god tilstand og er på samme nivå som de siste ti årene, men noe høyere enn i perioden 2002-2008. Dette skyldes periodevis store tilførsler av næringsstoffer, spesielt i forbindelse med flommer i 2011, 2013, 2014 og 2016, eller kraftige nedbørsepisoder på forsommeren, slik vi så i 2019. Siktedypet var lavere enn det lokale miljømålet på 8 m på alle stasjonene, som ga moderat tilstand på Kise, men god tilstand på Skreia og i Furnesfjorden. Flere av tilløpselvene hadde i 2019 høye konsentrasjoner av total-nitrogen og tarmbakterier, mens total-fosfor viste god eller svært god tilstand i alle elvene. Begroingsalger og bunndyr var i moderat tilstand i nedre deler av Flagstadelva. I Stokkeelva var tilstanden god eller svært god på alle stasjonene, unntatt utløpsbekken fra Lauga, som var i moderat tilstand. I Vorma viste begroingsalgene god eller svært god tilstand, mens bunndyrene viste moderat tilstand. Sistnevnte er usikkert pga. uegnet substrat. Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver

Martin-A. Svenning, Ann Kristin Schartau & Birger Skjelbred. 2020. Overvåking i Linnévassdraget, Svalbard, 2017 og 2019. Kunnskapsgrunnlag og utprøving av metodikk for framtidig overvåking av ferskvann på Svalbard. NINA Rapport 1824. Norsk institutt for naturforskning. Linnévassdraget er en av de best undersøkte ferskvannsystemene på Svalbard og er foreslått som en mulig lokalitet for framtidig overvåking av ferskvann på Svalbard. I 2017 og 2019 ble det foretatt ferskvannsøkologiske undersøkelser i Linnévassdraget. Hovedmålsettingen med undersøkelsen var å øke kunnskapsgrunnlaget for biologisk mangfold og fysisk-kjemiske forhold, samt prøve ut metodikk for overvåking og tilstandsklassifisering, og derav etablere logistikk for framtidig ferskvannsovervåking på Svalbard. Undersøkelsen av Linnévatnet omfattet vannkjemi, fysisk-kjemiske forhold, planteplankton, krepsdyrplankton, litorale småkreps, litorale bunndyr og fisk. Fra Linnéelva (utløpselva) ble det tatt bunndyrprøver, samt at det ble satt opp fangstfelle for å registrere oppvandrende sjørøye. Prøvetakingen fulgte, i den grad det var hensiktsmessig, vannforskriftens metodikk for overvåking og tilstandsklassifisering på fastlandet, med nødvendig tilpasning til klimatiske forhold og infrastruktur på Svalbard. Linnévatnet er kald-monomiktisk med maksimum vanntemperaturer nær 6˚C i hele vannsøylen på sommeren og stort sett under 1˚C i den islagte perioden. Det har vært en viss økning i luft-temperaturen de siste årene, noe som har ført til senere islegging og dermed økt isfri periode. Innsjøen er kalkrik (Ca-innhold omkring 40 mg/l), med høy pH (7,9) og lave konsentrasjoner av fosfor og nitrogen. Linnévatnet er brepåvirket med lavt siktedyp (ca. 2 m) og høy turbiditet (3 FNU). Både mengden og diversiteten av planteplankton er lav og med en artssammensetning som er typisk for næringsfattige innsjøer, med unntak av forekomsten av kiselalger fra slekten Ulnaria. Tettheten og diversiteten av krepsdyrplankton er også lav, med nær total dominans av vannloppen Macrothrix hirsuticornis i gruntvannsområdene, og hoppekrepsen Cyclops abyssorum i de åpne vannmassene. Bunndyrsamfunnene består av fjærmygg (sannsynligvis bare to arter), fåbørstemark, rundormer, samt bare én vårflueart (Apatania zonella). Røyebestanden er splittet i en anadrom og en resident fraksjon, og i 2017 ble det registrert nærmere 1800 opp-vandrende sjørøyer i fangstfella i Linnéelva. Vi anbefaler at framtidig overvåking av innsjøer og elver på Svalbard i all hovedsak bør følge tilsvarende metodikk som er etablert i den nasjonale overvåkingen i Fastlands-Norge. For å kunne gi gode estimater på mengde og sammensetning av de viktigste artene av flora og fauna må imidlertid innsamlingsinnsatsen økes vesentlig. I tillegg må flere innsamlingsmetoder kombineres for å sikre et tilstrekkelig materiale fra ulike habitater. DNA-metodikk kan være en godt supplement til tradisjonelle metoder, blant annet for artsbestemmelse av fjærmygg. Det norske klassifiseringssystemet mangler klassegrenser for brepåvirkede innsjøer. Dersom vi bruker klassegrenser som er foreslått for Gjende (en brepåvirket fjellsjø i Fastlands-Norge), vil Linnévatnet klassifiseres til moderat økologisk tilstand mht. fysisk-kjemiske forhold (fosfor og siktedyp) og til god økologisk tilstand mht. planteplankton. Tilstandsklassifiseringen er imidlertid beheftet med betydelig usikkerhet fordi erfaringsgrunnlaget for de foreslåtte klassegrensene er svært begrenset. Det norske klassifiseringssystemet for planteplankton og fysisk-kjemiske støtteparametere er så langt ikke prøvd ut for andre innsjøtyper på Svalbard (for eksempel klarvann-sjøer og kalkfattige innsjøer). Klassifiseringssystemet er uegnet for bunndyr og krepsdyrplankton, og det må etableres et klassifiseringssystem som er tilpasset det artsfattige dyresamfunnet i vassdrag på Svalbard.

Rapporten gir resultater fra overvåking av bekker, elver og innsjøer i Vannområde Morsa i perioden 1. november 2017 – 31. oktober 2018. Resultatene inkluderer oversikt over konsentrasjoner av næringsstoffer og suspendert sediment i alle stasjoner, samt tarmbakterier i elver og bekker, og klorofyll og algetellinger i innsjøer. Et faktaark oppsummerer resultatene (Vedlegg 7).

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Miljøtilstanden i Mjøsa har blitt sterkt forbedret med hensyn til overgjødsling siden 1970‐ og 1980‐tallet. Den økologiske tilstanden i 2018 mht effekter av næringssalter var god på alle prøvetakingsstasjoner i Mjøsa, men var nær grensen god/moderat i Furnesfjorden. Konsentrasjonen av total‐fosfor i Mjøsa har blitt betydelig redusert etter Mjøsaksjonen på 1970‐ og 1980‐tallet, men har vært litt høyere i de senere årene. Økningen skyldes trolig store tilførsler fra nedbørfeltet i tilknytning til flomepisoder i årene 2011, 2013 og 2014. I 2018 var fosfortilførslene store (197 tonn), hvorav Gudbrandsdalslågen bidro med 68 %, mens øvrige tilløpselver bidro med ca. 27 %. Det var likevel lav fosforkonsentrasjon i Mjøsa, fordi mesteparten av tilførslene kom med vårflommen i mai og var bundet til partikler som sedimenterte i de nordlige delene. Algemengden er mer enn halvert siden 1970‐ tallet, og biomassen av cyanobakterier (blågrønnalger) er redusert til et svært lavt nivå. I den senere tid har det imidlertid vært enkelte år med mye kiselalger i august‐september. I 2018 var det også kiselalger som dominerte algesamfunnet, mens det fortsatt var svært lite cyanobakterier. Til tross for en svært varm og tørr sommer i 2018 var algemengden relativt liten, noe som kan skyldes små tilførsler av fosfor fra lokale tilløpselver i sommermånedene, kombinert med uvanlig mye dyreplankton. Den økologiske tilstanden i nedre deler av Hunnselva og Vikselva ble vurdert som moderat i 2018 basert på undersøkelser av begroingsorganismer og bunndyr. Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver

Prosjektleder Johnny Håll Rapporten presenterer resultatene fra overvåking av miljøtilstanden i sju innsjølokaliteter og 17 elve- og bekkelokaliteter i Hedmark i 2018. Nugguren, Storsjøen og Frysjøen var i god økologisk tilstand og oppnådde dermed målet i vannforskriften. Sørsåssjøens tilstand ble vurdert som moderat på grunn av høye fosforkonsentrasjoner og kort siktedyp, mens Vingersjøens tilstand ble vurdert som moderat basert på planteplankton. Gjesåssjøen og Tørråssjøen hadde algemengder og algesammensetninger som tilsa dårlig økologisk tilstand i 2018. På 6 av de 17 elvelokalitetene ble økologisk tilstand vurdert som god og disse oppnådde dermed målet i vannforskriften. De resterende elvelokalitetene nådde ikke miljømålet, og av disse var fire i moderat tilstand, fem i dårlig tilstand og to i svært dårlig tilstand. De viktigste påvirkningene for seks av disse lokalitetene er trolig avrenning fra dyrka mark, husdyrgjødsel og spredt bebyggelse, mens det for tre av lokalitetene er forsuring. To av lokalitetene fikk dårlig tilstand basert på tettheten av ørret.

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Konklusjonen på overvåkingen av Mjøsa i 2018 er at innsjøen er i god økologisk tilstand. Biomassen av planteplankton var lav på alle måle-stasjonene med unntak av i september, da det var betydelig mer kiselalger på alle stasjonene. Algemengdene målt som klorofyll a var lave (2 μg/l) ved alle prøvestasjonene gjennom mesteparten av vekstsesongen. Kiselalger, svelgflagellater og gullalger dominerte planteplanktonet, og det var svært lite cyanobakterier (blågrønnalger). Samlet klassifisering av planteplankton ga god tilstand på alle stasjonene, men var nær grensen til moderat tilstand i Furnesfjorden. Konsentrasjonen av total-fosfor var innenfor tilstandsklasse god ved alle stasjonene, men har vært høyere i perioden 2009-2018 enn i perioden 2002-2008. Dette skyldes periodevis store tilførsler av næringsstoffer fra nedbørfeltet, spesielt i forbindelse med flommer i 2011, 2013, 2014 og 2016. Sommeren 2018 var imidlertid svært varm og tørr, noe som ga små fosfor-tilførsler. Siktedyp og total-fosfor var også innenfor de lokale miljømålene, som er noe strengere enn vannforskriften. Samlet sett var Mjøsas miljøtilstand god iht. vannforskriften i 2018. Flere av tilløpselvene hadde i 2018 høye konsentrasjoner av total-nitrogen og tarmbakterier, mens konsentrasjonen av total-fosfor var generelt lav. Den økologiske tilstanden basert på begroingsalger og bunndyr var moderat i nedre deler av Hunnselva og Vikselva, men god ved den øverste målestasjonen. I Lågen og Svartelva ble den økologiske tilstanden funnet å være god på alle de tre undersøkte målestasjonene basert på de samme kvalitetselementene. Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Rapporten presenterer resultatene fra det 4. året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2018 omfattet programmet følgende ni innsjøer: Iešjávri, Stuorajávri, Altevatnet og Takvatnet i Nord-Norge, Krøderen, Møsvatn, Mjøsa og Gjende på Østlandet, og Selbusjøen i Trøndelag. Resultatene viser at Iešjávri og Stuorajávri er i svært god økologisk tilstand, og Gjende, Mjøsa, Møsvatn og Takvatnet er i god økologisk tilstand. Krøderen er i dårlig tilstand pga effekter av en regionalt fremmed art på fisk. Selbusjøen og Altevatnet er i hhv dårlig og svært dårlig tilstand, pga effekter av fremmede arter på fisk i Selbusjøen og effekter av store vannstandsvariasjoner på vannplanter i Altevatnet. Møsvatn er foreløpig klassifisert til god tilstand med høy usikkerhet pga manglende data for vannplanter. Ifølge Vann-nett har alle disse tre sterkt modifiserte innsjøene blitt klassifisert til å ha moderat eller dårlig økologisk potensial. Usikkerheten i klassifiseringen er middels for de fleste innsjøene, men fortsatt høy for Gjende, pga manglende klassegrenser for biologiske kvalitetselementer i bresjøer, samt usikkerhet om årsakene til den høye fosforkonsentrasjonen. Miljødirektoratet

Prosjektleder Johnny Håll Rapporten presenterer resultatene fra innhenting av kunnskap ifra i alt syv innsjøer og 26 elve- og bekkelokaliteter i Hedmark. Vannforekomstene ble undersøkt for biologiske forhold og vannkvalitet, og økologisk og kjemisk tilstand har blitt vurdert. Forsuringstilstanden i Litle Vonsjøen var svært god. Vurderingen baserer seg på middelverdien av to pH målinger og er derfor heftet med noe usikkerhet. Den økologiske tilstanden med hensyn til fisk var god i Store Gjersjøen, mens den var dårlig i Myklebusjøen. Det ble ikke fanget fisk i Buoddtjønna og innsjøen kunne derfor ikke tilstandsklassifiseres. Den økologiske tilstanden med hensyn til eutrofiering var moderat i Sætersjøen og i Øyungen. Nordre Åklangen var i ikke god kjemisk tilstand basert på det prioriterte stoffet tributyltinn (TBT). Blant de 26 evle- og bekkeforekomstene undersøkt nådde 19 miljømålet, mens fire var i moderat tilstand og to i dårlig tilstand. En bekk ble vurdert som uegnet for denne typen undersøkelse og kunne derfor ikke tilstandsvurderes.

Prosjektleder Johnny Håll Rapporten omhandler vannkvalitet, biologiske forhold og økologisk tilstand i innsjøene Sør-Mesna og Næra, samt tilløpsbekker til Næra, i 2018. Endringer i Næras tilstand over tid er også vurdert. Den økologiske tilstanden for Næra ble vurdert som god med hensyn til eutrofiering for perioden 2016-2018. Vurderingen er basert på det biologiske kvalitetselementet planteplankton, og støttes av tilstandsvurderingen til de fysisk-kjemiske parameterne siktedyp og total-fosfor. Vurderingen baserer seg på data fra 3 års observasjoner samlet. Kvernbekken ble vurdert til svært god økologisk tilstand i 2018, mens Haugsvebekken og Stenshullbekken ble vurdert til god økologisk tilstand. Dette underbygges av tilstandsvurderingen for total-fosfor, som viste svært god tilstand for Kvernbekken og Haugsvebekken, mens den viste god tilstand for Stenshullbekken. Tilstandsvurderingene for Haugsvebekken og Stenshullbekken er beheftet med stor usikkerhet siden overvåkingen i 2018 ikke inkluderte begroingsalger, mens undersøkelser av begroingsalger i perioden 2016-2017 viste at bekkene var markert påvirket av næringssalter basert på eutrofieringsindeksen PIT for begroing, og ikke tilfredsstilte kravet om god økologisk tilstand. Tilstandsvurderingen for total-nitrogen ble ikke tatt med i samlet vurdering for Næra og tilløpsbekkene siden de ble vurdert til å være fosforbegrenset. Sør-Mesna hadde algemengder og algesammensetning som tilsa svært god økologisk tilstand, men de fysisk-kjemiske kvalitetselementene total fosfor, total nitrogen og siktedyp tilsa god tilstand. Innsjøen har følgelig fått samlet vurdering god økologisk tilstand. Ringsaker kommune

situ Insight into how environmental change determines the production and distribution of cyanobacterial toxins is necessary for risk assessment. Management guidelines currently focus on hepatotoxins (microcystins). Increasing attention is given to other classes, such as neurotoxins (e.g., anatoxin-a) and cytotoxins (e.g., cylindrospermopsin) due to their potency. Most studies examine the relationship between individual toxin variants and environmental factors, such as nutrients, temperature and light. In summer 2015, we collected samples across Europe to investigate the effect of nutrient and temperature gradients on the variability of toxin production at a continental scale. Direct and indirect effects of temperature were the main drivers of the spatial distribution in the toxins produced by the cyanobacterial community, the toxin concentrations and toxin quota. Generalized linear models showed that a Toxin Diversity Index (TDI) increased with latitude, while it decreased with water stability. Increases in TDI were explained through a significant increase in toxin variants such as MC-YR, anatoxin and cylindrospermopsin, accompanied by a decreasing presence of MC-LR. While global warming continues, the direct and indirect effects of increased lake temperatures will drive changes in the distribution of cyanobacterial toxins in Europe, potentially promoting selection of a few highly toxic species or strains.

Denne rapporten inneholder resultater fra basisovervåking i innsjøer 2017 – delprogram Midt, gjennomført iht. vannforskriften/vanndirektivet. Basisovervåkingen startet opp i 2009 og omfatter hovedsakelig overvåking av antatt upåvirkede vannforekomster (referanseovervåking), samt et lite utvalg påvirkede vannforekomster. Målet er å fastsette økologisk tilstand i de utvalgte innsjøene, som grunnlag for vurdering av effekten av langtids stor-skala endringer på naturtilstanden og på påvirkede innsjøer, med fokus på de mest vanlige vanntypene i Norge. Dataene vil dessuten inngå i grunnlaget for framtidig justering og utvikling av klassifiseringssystemet. Overvåkingen i delprogram Midt omfattet totalt ni innsjøer i 2017; alle er antatte referansesjøer (REFERANSE). Utvalget omfatter totalt åtte innsjøtyper: alle kombinasjoner av kalktyper (svært kalkfattig, kalkfattig og moderat kalkrik) og humustyper (svært klar, klar og humøs), med unntak av den kalkfattige og svært klare innsjøtypen. En av innsjøene, Forollsjøen, er en moderat kalkrik og svært klar fjellsjø, og representerer en sjelden vanntype. Innsjøene har arealer fra 0,31 til 6,9 km2, og med maksdyp fra 17 til 48 m. Overvåkingen inkluderte alle biologiske kvalitetselementer (planteplankton, vannplanter, småkreps, litorale bunndyr og fisk) og relevante fysisk-kjemisk parametere i alle innsjøene. Rapporten inneholder aggregerte data i form av årsgjennomsnitt og beregnede indekser. Primærdataene vil gjøres tilgjengelig i databasen Vannmiljø. I tilstandsvurderingen av den enkelte innsjø er økologisk tilstand presentert for alle parametere og kvalitetselementer som er inkludert i gjeldende klassifiseringssystem. Nye forsuringsindekser basert på hhv. vannplanter, småkreps og fisk er inkludert i tilstandsklassifiseringen der dette er relevant. Samlet tilstand for hver innsjø er basert på ”det verste styrer”-prinsippet, men kvalitetselementer/parametere med høy usikkerhet er ikke er brukt i den endelige klassifiseringen. Fire av innsjøene, Holvatnet, Skjegstadvatnet, Songsjøen og Store Høysjøen, er undersøkt tidligere etter tilsvarende overvåkings- og klassifiseringsmetodikk. For disse innsjøene er resultatene presentert for hvert år med data og samlet for hele perioden. Ingen av REFERANSE-sjøene får svært god tilstand i 2017. Alle innsjøene var derimot i god tilstand; for Movatnet og Skjegstadvatnet er tilstanden nær klassegrensen til svært god. Hvilket kvalitetselement som er avgjørende for innsjøens samlede tilstand varierer, også mellom år for innsjøer som er undersøkt flere ganger. Vannplanter er oftest utslagsgivende, og bestemmer tilstanden i fire av syv innsjøer hvor vannplanter er inkludert i klassifiseringen. Planteplankton og vannkjemiske forsuringsparametere er ikke utslagsgivende for tilstanden i noen av innsjøene. Småkreps (pelagiske og litorale vannlopper og hoppekreps) er benyttet i tilstandsklassifiseringen av forsuringsfølsomme innsjøer sammen med forsuringsindekser basert på bunndyr. Bunndyrindeksene gir ofte dårligere tilstand enn småkreps, noe som kan skyldes at bunndyr er mer følsomme for labilt aluminium (LAl). For enkelte innsjøer indikerer imidlertid bunndyrindeksene en dårligere tilstand enn det som de vannkjemiske forholdene tilsier. Dette gjelder spesielt de humøse innsjøene, men her er verken småkreps eller bunndyr benyttet i tilstandsklassifiseringen pga. høy usikkerhet. Begrenset datagrunnlag generelt og kunnskap om referansetilstanden spesielt, bidrar til usikkerhet i tilstandsklassifiseringen av fisk, og svært kalkfattige/kalkfattige innsjøer med naturlig lavt artsmangfold sammenlignet med mer kalkrike innsjøer, gir økt usikkerhet i tilstandsklassifiseringen av de fleste biologiske kvalitetselementer. Ikke minst gjelder dette for Store Fiskåvatnet som har kalsiumkonsentrasjoner ned mot 0,5 mg Ca/L. Tilstandsklassifiseringen er angitt som usikker for fire av ni innsjøer, enten fordi innsjøen tilhører en vanntype uten etablerte klassegrenser, ligger på grensen mellom vanntyper, eller fordi innsjøen tilhører en vanntype der klassifiseringen vurderes som usikker fordi den er basert på et usikkert datagrunnlag og tilstanden samtidig varierer mellom år. Fem innsjøer er angitt med ganske sikker økologisk tilstand; Holvatnet, Movatnet, Skjegstadvatnet, Songsjøen og Store Høysjøen. Fra disse innsjøene finnes data fra tre eller flere år, og det er godt samsvar mellom år og/eller mellom de forskjellige kvalitetselementene. Vanntypen for innsjøene er også veldefinert, med klassegrenser for de fleste kvalitetselementene.

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Rapporten presenterer resultatene fra det tredje året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2017 omfattet programmet følgende ni innsjøer: Øyeren, Mjøsa og Gjende på Østlandet, Byglandsfjorden og Lundevatnet på Sørlandet, Vangsvatnet, Hornindalsvatnet og Eikesdalsvatnet på Vestlandet og Selbusjøen i Trøndelag. Selbusjøen og Gjende er kun undersøkt mht de pelagiske kvalitetselementene i 2017, mens alle kvalitetselementer er undersøkt i de øvrige. Resultatene viser at alle innsjøene er i god økologisk tilstand, unntatt Lundevatnet, som er i moderat tilstand pga de vannkjemiske forsuringsparameterne (rett under klassegrensen god/moderat). I fem av innsjøene er det vannplanter som er utslagsgivende for tilstanden, mens andre kvalitetselementer er utslagsgivende i Gjende (planteplankton), Øyeren (total fosfor), Lundevatnet (vannkjemiske forsuringsparametere) og Selbusjøen (vannkjemiske eutrofieringsparametere). Usikkerheten i klassifiseringen er middels for de fleste innsjøene, men høy for Gjende, Lundevatnet og Eikesdalsvatnet, der sistnevnte er sterkt modifisert og trolig har redusert produktivitet. Miljødirektoratet

Basisovervåkingen ‘ØKOFERSK – delprogram Nord’ omfattet fem innsjøer i 2017, hvorav en BIOLOK- og fire REFERANSE-sjøer. Resultatene viser at kun én av de antatte referansesjøene, Smalfjordvannet, var i svært god tilstand, mens Kapervatnet og Storvatnet var i god tilstand og Magistervatnet i moderat tilstand. Dalvatnet, som er forsuret, var i moderat tilstand. Samlet tilstand er angitt som nokså usikkert for fire innsjøer, fordi datagrunnlaget er begrenset til ett år eller fordi det er stort sprik i tilstanden gitt for ulike kvalitetselementer/ parametere som er følsomme for samme type påvirkning. En innsjø, Smalfjordvannet, er angitt med ganske sikker økologisk tilstand, til tross for kun ett år med data, fordi det er godt samsvar mellom kvalitetselementer.