Search

Ph.d.-afhandlingens omdrejningspunkt er tekstil. Med afsæt i nyere indsigter om, hvilke funktioner tekstil – forstået både som materiale, teknologi og genstand – har haft i menneskets historie, fungerer afhandlingen som et studie i tekstils kræfter til at påvirke kulturer. I afhandlingen spørges der bl.a. til, hvilke måder tekstil kan præge mennesker på, hvilken rolle det har spillet i relation til mennesker, og hvad der gør det i stand til at øve indflydelse på sin omverden. Disse og beslægtede spørgsmål søges der svar på vha. materialitets-, nymaterialistisk og agensteori formuleret af bl.a. Jane Bennett, Bruno Latour, Tim Ingold og Lambros Malafouris, da afhandlingens underliggende tese er, at tekstil har en egen agens og egne kræfter, som sætter det i stand til at præge dem, der interagerer med det. Studiet foretages på to niveauer, hhv. et principielt niveau, hvor dets emne undersøges og diskuteres på et teoretisk og filosofisk plan og et case-niveau, hvor emnet behandles gennem analyse af en specifik historisk kultur. På det principielle niveau gennemgås en række teorier, som kan hjælpe os til at forstå og sætte ord på, hvad materialer, ting og ikkemenneskelige eksistensformer generelt er i stand til; hvordan de virker i og på verden, hvorledes vi skal forstå dem som agerende eksistenser og som interagerende med mennesker. Casen er den katolske kultur i senmiddelalderen, som undersøges i tre kapitler dedikeret til hver deres fænomen inden for denne kultur, hhv. relikviet, bønnen og altret. I disse kapitler analyseres diverse beretninger om materialets ageren og funktioner i perioden, men også forskellige billeder og materiel kultur, der kan vidne derom – heriblandt de tekstiler, der er bevaret derfra, og som selv tog del i periodens katolske kultur. Afhandlingens analysedel bidrager dermed til at demonstrere nogle konkrete måder, hvorpå tekstil har præget en historisk kultur, men af den udledes også en række indsigter om, hvad materialet er i stand til, og hvordan det derfor også kan påvirke andre kulturer.Afhandlingen bidrager både med mere konkret viden om om, hvordan tekstil agerede i og gav form til den katolske kultur i senmiddelalderen, men den tilbyder også mere overordnede indsigter om tekstils indvirkning på og medskaben af denne særlige kultur: Heriblandt om, hvordan stoffet tog aktivt del i at skabe gennemgribende tendenser i adfærd og massefænomener såsom pilgrimsfærd, andagtsformer og liturgi, men også hvordan materialet i et videre perspektiv gav form til en særlig senmiddelalderlig religiøs kultur. Denne var en kultur, hvori materielle legemer var vitale (inter)aktører, hvor de tog aktivt del i at udtrykke kristen hengivelse, og hvor de blev betragtet som værdifulde erfaringsskabere, der lod hver enkelt kristen føle og erfare det guddommelige med eget legeme.Endvidere bidrager afhandlingen med viden om, hvordan tekstil på tværs af tid og kulturer er i stand til at skabe forandring og præge samfund. Herunder ved at danne kraftfulde legemer, som over for og i eventuel tæt forbindelse med andre legemer – heriblandt menneskelige – kan påvirke adfærd på overraskende måder og til tider i ganske massiv grad. Afhandlingen demonstrerer med andre ord, at tekstil ikke kun er noget, der kan formes. Det er tilsvarende i stand til at give form.

Bogen sættes ind i konteksten af forskningen på området siden Kari Børresen og Caroline Walker Bynum udgav deres første banebrydende bøger om kvinders rolle i den kristne tradition. Der er ofte en blindhed i feministisk/kønsforskning selv af religiøse kvinder over for den bibeltekst, som deres hovedpersoner skriver ud fra eller hentyder til, direkte og indirekte. Denne bog har i lighed med et par andre forudgående europæiske bøger blik for bibelens betydning i kampen for folkesproglige oversættelser af "det hellige", som "hellige" mænd (sacerdos) ellers havde eneret til, samt for kvinders værdighed og ret til at læse og/eller lære ud fra bibelen oversat til deres folkesprog. Review of the French-Italian book on women and the Bible from late medieval to early modern times.

I løpet av de siste tiårene har det dukket opp flere massegraver tilknyttet militære slag fra senmiddelalderen i Europa (ca. 1288-1520). Under de osteologiske analysene av disse massegravene har det blitt oppdaget tallrike krigsskader som er svært ujevnt fordelt på skjelettene. I alle tilfellene har det blitt påpekt at lesjoner ser ut til å være særlig konsentrert i kranier, mens svært få lesjoner er plassert på ben fra torsoer. I denne oppgaven undersøker jeg om dette karakteristiske lesjonsmønsteret er unikt for krigføring i senmiddelalderen, ved å sammenligne massegravene fra perioden med tilsvarende materiale fra andre perioder og regioner. En kvantitativ analyse av lesjoners distribusjon på skjelettene utføres og utbredelsen sammenlignes med komparativt materiale ved hjelp av kjikvadrat-tester. Analysen demonstrerer at lesjonsmønstrene fra senmiddelalderen i Europa er karakteristisk for perioden. Resultatene av analysen tolkes og benyttes sammen med militærhistorien for å belyse hendelsene som utspilte seg i senmiddelalderens militære sammenstøt. Jeg foreslår militærteknologiske og taktiske årsaker til det særegne lesjonsmønstret.

Oppgaven min dreier seg om duellering, som et elitefenomen i tidlig-moderne tid. For å forstå denne har jeg både brukt det historiske bakteppet tilbake til middelalderen, samtidens kultur, og en rekke ulike innfallsvinkler fra ulike andre fag. Slik som for eksempel antropologi og evolusjonspsykologien. Et viktig kildemateriale jeg benyttet er det rike materialet til kampkunst fra den samme perioden – kampbøkene. Dette for å forstå duellanten selv og de evner han hadde til vold. Etter å ha lagt frem det historiske bakteppet, samt forsøkt å besvare hva det var som fikk duellantene til å sloss benytter jeg to caser som eksempel på dueller i tidlig moderne tid, for så å sammenligne dem og forsøke se om det enda er det samme fenomenet, eller om det er drastisk endret i tidsrommet mellom de to duellene som er behandlet, og som ligger i hver sin ende av den tidlig-moderne perioden. (Respektivt 1566 og 1720.) Min konklusjon er at det er det samme fenomenet som kun har blitt presset av utviklingen i sitt miljø til å sivilisere sitt rituale, per Norbert Elias tankegang om sivilisering. For å trekke inn antropologien og evolusjonspsykologien i denne kan det sies slik at det er de samme grunnleggende trekk ved menneskets psyke som får menn til å sloss, men kulturen rundt endrer hvordan og i hvilke former dette skjer. Duellen er en rituell kamp mellom menn i tidlig-moderne periode, og dens utviklingstrekk kan benyttes til å se menn, ære og aggresjon i historien. Den kan også brukes for å se utviklingen av elitefenomen, og sist kan duellen i seg selv forskes bedre på ved å benytte kampbøkene, noe som blir tydelig når jeg i denne oppgaven også tar tak i selve kampen og dens utkjempelse også. Casene benyttet er duellen til Tycho Brahe i 1566 og Peter Wessel «Tordenskiold» i 1720.

This study is an attempt at answering the following questions: How did the pattern of immigration to Bergen change over the late medieval period? If there were changes, what are the possible reasons for these? Late medieval history in Norway has often been focused on the demographic changes in the period, what led to the demographic decline, and how the decline affected the Norway as a state and nation. Studies of migration have been interested in how the immigrants affected society and vice versa, as well as in what led to immigration in the first place. Few have attempted to base theory on quantitative studies. This theses uses property transaction documents from Bergen between 1300 and 1599, as the property market probably would be one of the first areas where immigration was felt. By studying the names in these documents and analysing where their owners may have originated, this study is an attempt at uncovering changes in the proportions of Norse and non-Norse names in the period. Denne studien er et forsøk på å besvare følgende spørsmål: Hvordan endret immigrasjonsmøsteret seg i senmiddelalderens Bergen, og hva var de mulige grunnene til disse endringene? Norsk senmiddelalderforskning har ofte vært mest opptatt av hvordan folketallet endret seg i perioden, hva som førte til befolkningsreduksjonene, og hvordan disse påvirket landet og staten Norge. De verkene som har studert migrasjon nærmere har ofte sett på hvordan innvandrerne påvirket samfunnet, i tillegg til på hvordan samfunnet påvirket innvandrerne og på hva som førte til innvandring i første omgang. Få har forsøkt å legge kvantitative studier som grunnlag for teori. I denne oppgaven har jeg bukt dokumenter som beskriver leie, eierskap og transaksjoner av grunner og bygninger i Bergen mellom 1300 og 1599, da jeg anser eiendomsmarkedet for å være et av de første stedene endringer i innvandring ville være merkbar. Ved å se på navnene som er nevnt i disse dokumentene har jeg forsøkt å anslå hvor navnenes eiere kom fra. Med disse navnene som grunnlag søker jeg å få et inntrykk av endringer i immigrasjonsmønsteret ved å se på endringer i forholdene mellom nordiske og ikke-nordiske navn i perioden. Master i Historie MAHF-HIS HIS350

Denne oppgavens primære siktemål er å undersøke hvorvidt utformingen av Ringsaker kirkes alterskap tilbød betrakteren i senmiddelalderen en opplevelse av et hellig møte ut fra tilnærminger knyttet til materialitet, visualitet og performativitet. Undersøkelsen av alterskapet i lys av materialitet tar utgangspunkt i at betrakteren i sitt jordiske liv kunne erfare det guddommelige enten allegorisk eller som et fysisk, reelt nærvær. Den allegoriske erkjennelsen av det hellige innebar at betrakteren kunne erkjenne det guddommelige ut fra materiens likhet med Gud. Ved å skue objekter og fenomener i den sansbare verden kunne betrakteren få en glimt av det guddommelige på grunn av den likheten som eksisterte mellom skaperverket og Gud. Oppgaven undersøker hvorvidt skapets form og materialene som skapet er laget av tilbød betrakteren å erfare denne allegoriske likheten med det gudommelige. I tillegg til at det hellige kunne erkjennes ut fra skaperverkets likhet med Gud, kunne betrakteren erfare det guddommelige i den fysiske, sansbare materien som et reelt nærvær. Det var særlig knyttet til hostien og relikviene at det hellige inntok en fysisk tilstedeværelse som betrakteren kunne erfare med sine kroppslige sanser. Hostien var Jesu legeme. Relikviene var helgenene. Oppgavens materialitetstilnærming innebærer derfor også en undersøkelse av hvorvidt, og eventuelt på hvilke måter, skapet var utformet i henhold til denne oppfatningen om et faktisk hellig nærvær. For at møtet med alterskapet skulle bli til en hellig erkjennelse hos betrakteren, måtte erfaringene medieres via sansene. Sansningen av det hellige er derfor inkludert i undersøkelsen for å belyse begge sider av det hellige møtet. Jeg har valgt å inkludere teorier og oppfatninger knyttet til synet og synets rolle slik dette ble oppfattet i senmiddelalderens aktuelle filosofiske og religiøse tekster og undersøker hvorvidt slike visualitetstilnærminger kan kaste lys over sansningen av alterskapet som et hellig objekt. Oppgavens siste del undersøker alterskapets performative potensial, forstått som den iscenesettelsen av det hellige som både var immanent i skapets materielle utforming og i kirkerommet romlige struktur.

Oppgaven er en komparativ studie av forskjellene mellom det norske og det svenske rådets hovedfunksjon i forhold til kongemakten fra 1319-1343. Oppgaven har to hovedmål. Det første målet har vært å undersøke om de to rådenes hovedfunksjon var forskjellig og hvordan de utviklet seg under personalunionen mellom Norge og Sverige. Det andre målet har vært å undersøke hvordan forskjellene i rådenes hovedfunksjon påvirket hvordan Magnus regjerte som konge i de to landene. Ved å se på hvordan rådenes forskjellige hovedfunksjon påvirket Magnus' styre, har oppgaven også kastet nytt lys på debatten om hvem som initierte unionsoppløsningen i 1343. Oppgaven har tre hovedresultater. Det første funnet er at det norske rådets hovedfunksjon var å støtte (sanksjonere) kongen, mens det svenske rådets hovedfunksjon var å begrense den. Kongemakten i Norge hadde flere rettigheter enn kongemakten i Sverige gjennom landenes lover, og det svenske aristokratiet var mye sterkere enn det norske. Rådenes hovedfunksjoner endres ikke under Magnus' umyndighetstid og var fortsatt gjeldende da Magnus ble myndig (1331 i Sverige og 1332 i Norge. Det andre funnet er at den tradisjonelt sterke norske kongemakten og det norske rådets sanksjonerende funksjon førte til at Magnus utferdiget rettarbøter og lover som gav kongen lignende rettigheter i Sverige. Ettersom hans posisjon på den norske tronen var tryggere i Norge enn i Sverige, tilbrakte han mesteparten av sin tid i Sverige for å styrke kongemakten og sikre dynastiet der. Han lykkes i å styrke den svenske kongemakten, og innen unionsoppløsningen i 1343 kan det sies at det svenske rådet hadde fått en sanksjonerende funksjon. Hans fokus på å sikre kongelige interesser i Sverige førte også til misnøye med Magnus og unionen fra det norske rådet fordi han tilbrakte lite tid i Norge. Det tredje funnet er at måten Magnus valgte å regjere som følge av rådenes forskjellige hovedfunksjon, førte til traktaten fra 1343 som bestemte at unionen skulle oppløses. Gjennom å tildele sine to sønner hvert sitt rike ønsket han å forhindre en ny brødrestrid i Sverige. Gjennom ordningen tok han også hånd om misnøyen med unionen i Norge. This thesis is a comparative study of the difference in the Norwegian and Swedish councils' main function in relation to the monarchy from the start of the union in 1319, till the dissolution treaty in 1343. This thesis has two main objectives. The first goal has been to determine whether the two councils' main functions were different and how they developed throughout the union, and the second goal has been seeing how the differences in the councils' main function influenced how Magnus chose to rule each country. By seeing how the differences in the councils' main function influenced Magnus's rule, this thesis has also shed new light on the discussion of who instigated the dissolution of the union in 1343. There are three main results. The first significant finding is that the Norwegian council's main function was to support the king whilst the Swedish council's main function was to limit the king. Additionally the Norwegian king had more rights than the Swedish king through the countries' laws, and the Swedish aristocracy was much more powerful than the Norwegian one. The councils' main functions remain unchanged until Magnus ascends the throne in 1331 in Sweden and 1332 in Norway. The second finding is that the traditionally strong royal power and sanctioning council in Norway led Magnus to implement statutes and laws that gave the king similar rights in Sweden. As his position on the throne in Norway was much safer than in Sweden, he spent the majority of his reign in Sweden to strengthen and secure the monarchy there. He successfully managed to strengthen the monarchy in Sweden and by 1343 it can be said that the Swedish council had gained a sanctioning function in relation to the king. The third finding is that the way Magnus chose to rule as king because of the differences in the councils' main function led to the dissolution of the union. His intention by making his two sons the heir to one kingdom each was to prevent that factions within the Swedish councils could form under the younger brother if they were dissatisfied with the older brother's rule. By focusing his reign on securing the monarchy in Sweden, the Norwegian council felt that Magnus neglected his duties as Norwegian king. Because of their dissatisfaction they did not object to taking Magnus's youngest son as king, even though that went against their hereditary laws. Master i Historie MAHF-HIS HIS350

Oppgaven er en gjennomgang av arv, eiendomsoverføring og ekteskap, blant Bjarkøy-ættas etterkommere, i perioden 1250 - 1605. Slektsnettverket i oppgaven var gjennom store deler av perioden de aller rikeste og mektigste i landet, med et godskompleks som kun ble overgått av kongens i størrelse. Hvilke motiver lå til grunn for inngåelsen av ekteskap? Hvilke avtaler ble inngått i forhold til giftermålene, som félag, særeie, særskilte gaver osv.? Hvordan har slektsnettverkets medlemmer forholdt seg til ekteskapslovgivningen, og i hvilket monn har de søkt å utnytte den til fordel for seg, eller særskilte slektslinjer? Hvordan ble det skiftet mellom arvingene etter et dødsfall, og hvilken forbindelse var det mellom arvingene og arvelater? Hvordan har eiendom skiftet eiere, og hvilke konflikter har eventuelt oppstått i kjølvannet? Hvem er det som har forvaltet eiendommene? Disse spørsmålene er det oppgaven tar for seg.

Arkitekters og arkæologers arkitektursyn, eksemplificeret med udgangspunkt i senmiddelalderlig dansk bygningskunst.

I overgangen fra middelalder til tidlig moderne tid viser det seg at importkeramikk blir mer og mer vanlig på nordnorske gårder. Dette skiller seg fra høymiddelalderen da keramikk hovedsakelig ble brukt på Trondenes prestegård og handelsstedet Vågan. Importkeramikken kom fra byene og er følgelig urbane kulturelementer som ble satt inn i en nordnorsk kontekst. Et viktig tema for oppgaven er hvorfor keramikken ble tatt opp i nordnorsk kultur, og hva bruken av den kan fortelle om det nordnorske samfunnet. Oppgaven tar utgangspunkt i keramikkmaterialet fra gårdshaugene på Tjøtta, Vågan, Trondenes og Mjelvik kirkevær som ka knyttes til perioden 1400-1800 e. kr. Den utbredte bruken av slik keramikk skjer samtidig med at kontaktflaten mellom innbyggerne i landsdelen og representanter fra urbane miljøer, og overklassekultur, ble større i løpet av perioden. Keramikken det er snakk om hadde tilknytning til tilberedning, servering og inntak av mat og drikke. Innføringen av denne keramikken i det nordnorske samfunnet kan derfor også ha ført til endret bordskikk blant den nordnorske befolkningen.

Bondeoprør eller trusler om bondeoprør var i perioden fra det 15. til det 17. århundrede et væsentlig element i de sociale processer, som formede dansk statsudvikling. Oprørenes primære effekt var at nødvendiggøre en betydelig magtcentralisering i eliten. Denne proces foregik ofte via nye sociale alliancer, der formåede at forskyde magten mellem forskellige fraktioner af magthavere, f.eks. ved at styrke kongemagten over for herremændenes eller det gejstlige aristokratis mest umiddelbare særinteresser. Et centralt kendetegn ved denne proces var de herskendes frygt for, at sådanne oprør skulle føre til en opløsning af den gældende sociale orden. From the 15th to the 17th century peasant uprisings - or the threat of such uprisings - provided an important impetus to Danish state building by necessitating a large-scale centralisation of power. New alliances between social groups resulted in shifts of power between different factions among ruling elites, e.g. by strengthening royal power vis-à-vis the most immediate particular social interests of the noble or clerical aristocracies. Besides direct violent clashes, fear among the rulers that such uprising might lead to erosions in the basic social order contributed significantly to this development.

Bygningsarkæologisk undersøgelse af hemmeligheder fra senmiddelalder til renæssance.

Herregårdens bygningshistorie i senmiddelalder og renæssance

Behandling af Danmarks senmiddelalderlige kirketårne samt identifikation af middelalderlige bygmestre.

Dette er en hovedoppgave. Den katolske kyrkja bygde utover i mellomalderen opp eit avansert lovverk for alle type saker ho meinte høyrde henne til. Denne lovgjevinga blir felles omtala som kanonisk rett, og i samspel med den verdslege retten vart han ein integrert del av lovverket i dei kristne landa utover i høg- og seinmellomalderen. Lovgjevinga fekk sine lokale tilpassingar, og kristenrettsbolkane i dei gamle norske landskapslovene spende over ei rekkje ulike område. Det er dei sokalla "store" kristenrettssakene som handlar om kyrkjas bod og lære eg ser på i oppgåva; om ekteskap, ekte fødsel og seksuelle lovbrot. Desse kristenrettssakene har konsekvensar for både høg og låg i samfunnet, og dei heng særleg saman av di dei ofte både reiser og svarar på spørsmål omkring arv og eigedom – noko som er avgjerande for mellomaldermennesket si stilling og tilhøyrsle i samfunnet. Kva for motivasjon hadde ulike aktørar for å taka kristenrettssaker til tings og til torgs? Var det kyrkjelojalitet og religiøs overtyding eller kjærleik, politikk, arv og arbeid? Arv gjeld jord, og jord var ein knapp ressurs som utgjorde grunnlaget for dei materielle verdiane til mellomaldermenneska. Men kunne ynsket om nåde for det ævelege livet vera sterkare enn verdslege ynske i dette livet? Korleis reagerte folk når desse verdiane kom i konflikt med einannan? Gjorde dei absolutte val, eller manøvrerte aktørane på ein mellomveg der det kunne takast omsyn til både det åndelege og materielle? Synet på kyrkja si rolle i samfunnet vil spela inn på korleis ein vurderer dei ulike aktørane sitt manøvreringsrom mellom desse verdiane – mellom dei religiøse påboda og dei verdslege handlingane. Var ho ei kyrkje med pålegg og krav som styrde med hard hand ovafrå, eller ei kyrkje som søkte å imøtekoma behov nedafrå? Introduserte og utvikla kyrkja eit fysisk og ideologisk organisasjonsapparat som gav tilbod om åndelege svar på det ho såg på som menneskas mest grunnleggjande behov, eller er det rettare å sjå kyrkja som ein sterk, sentralisert maktutøvar som med påbod pressa sine institusjonar, reglar og ideologiar nedover folk? Kyrkja utvikla seg både i strid og samarbeid med det verdslege samfunnet i mellomalderen, og mange av vegvala, både for henne og statsmaktene, var resultat av kompromiss. Når kyrkja samlar seg om doktrinane og dogma sine, og kanonisk rett blir vidareutvikla, kan det verke som kyrkja strammar til grepet utover i perioden. Dei lovregulerte kristenrettsbrota blir fleire og fleire, og det kjem detaljerte reglar for korleis dei skal oppsøkjast og straffast. Men kyrkja mistar samstundes ein del av det økonomiske fundamentet sitt etter svartedauden, og i rettsutøvinga ser me korleis kyrkja korkje har eineveldig domsmynde eller ubetinga suksess med å få syndesåline til å fylgje Jesum krist. Men i staden for å setja opp ein motsetnad og prøve mæle styrken til kyrkja andsynes samfunnet, må ein sjå det som to sider av same sak. Kyrkja styrkjer seg av di hennar tankar og institusjonar breier seg ved at folk brukar henne, men denne individualiseringa gjer samstundes at folk utover i seinmellomalderen frigjer seg frå henne ved ei pragmatisk tilpassing til dogma. Skriftlegheit er både føresetnad og konsekvens av dette, demokratisering likeso. Bruken av det pavelege Pønitensiariatet er eit klart seinmellomaldersk trekk, og eit døme på den demokratiseringa som går føre seg ved at fleire og breiare lag tok i bruk europeiske varer, idear og institusjonar. Kvifor vart kristenrettssaker tekne til tings og til torgs? Jo, av di aktørane ynskte seg arv og arbeid, men òg av di kyrkja, gjennom kristenrettane, gav dei høve til å fremja sakene sine innanfor åndelege rammer.