Search

Funding: This article is a contribution of the COVID-19 Bio-Logging Initiative, which is funded in part by the Gordon and Betty Moore Foundation (GBMF9881) and the National Geographic Society (NGS-82515R-20) (both grants to C.R.). COVID-19 lockdowns in early 2020 reduced human mobility, providing an opportunity to disentangle its effects on animals from those of landscape modifications. Using GPS data, we compared movements and road avoidance of 2300 terrestrial mammals (43 species) during the lockdowns to the same period in 2019. Individual responses were variable with no change in average movements or road avoidance behavior, likely due to variable lockdown conditions. However, under strict lockdowns 10-day 95th percentile displacements increased by 73%, suggesting increased landscape permeability. Animals’ 1-hour 95th percentile displacements declined by 12% and animals were 36% closer to roads in areas of high human footprint, indicating reduced avoidance during lockdowns. Overall, lockdowns rapidly altered some spatial behaviors, highlighting variable but substantial impacts of human mobility on wildlife worldwide. Postprint

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2023. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2022. NINA Rapport 2277 / Veterinærinstituttet rapport 2023_14. 59 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2022 for å kartlegge forekomsten av CWD (chronic wasting disease, skrantesjuke), etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2022. Rapporten viser i tillegg estimert bestandsstørrelse for villreinbestanden på Hardangervidda, og hvordan antall og aldersfordeling av bukker i den stående bestanden og jaktuttaket har endret seg etter at kvotene de siste årene i stadig større grad har blitt dreid mot økt felling av bukker. Vi rapporterer også resultater knyttet til innsamling og aldersbestemmelse av fallvilt i perioden 2020-2022. I 2022 ble 17 584 hjortedyr testet for CWD, og myndighetenes mål om testing av omkring 19 000 hjortedyr ble dermed ikke helt innfridd. Det ble påvist tre tilfeller av atypisk CWD. To av disse var elgkyr, ei på 19 år fra Nord-Odal og ei 20 år gammel ku fra Tynset. Kua fra Nord-Odal ble funnet død og prøvetatt i 2021, men prøven ble mottatt ved laboratoriet i 2022 og rapporteres derfor for dette året. Videre var det ett tilfelle hos hjort, ei voksen hjortekolle fra Bremanger. Vi mottok ikke kjeven fra dette dyret, og den ble dermed ikke aldersbestemt. Hos ei åtte år gammel villreinsimle fra Hardangervidda ble det påvist klassisk CWD. Totalt i perioden 2016-2022 er klassisk CWD påvist hos 21 villrein og atypisk/sporadisk CWD er påvist hos 11 elger og tre hjorter. Det ble analysert prøver fra både hjernen og lymfeknuter fra 73 % av de undersøkte dyrene. Dette er på nivå med året før, med henholdsvis 73 %, 72 %, 78 % og 80 % i 2021, 2020, 2019 og 2018. Siden klassisk CWD så langt kun er påvist hos villrein har vi sett nærmere på andelen ett år og eldre dyr som er testet i hvert villreinområde, og deretter på andelen av disse hvor det er levert både hjerne og lymfeknute. I gjennomsnitt ble over 86 % av ett år og eldre villrein i de ulike områdene testet, mens andelen av disse med prøver fra både hjerne og lymfeknute var i gjennomsnitt 69 %. Dersom andelen felte dyr med prøver fra både lymfeknute og hjerne økes, vil det kunne gå raskere å få kunnskap om forekomst, både prevalens i områder med smitte og sannsynlighet for fravær av CWD i områder uten smitte. Det er fortsatt noen utfordringer med hensyn til kvaliteten på enkelte prøver og/eller mangelfull registrering. For et mindre antall prøver er det ikke oppgitt art, og for et noe større antall mangler det informasjon om prøven kommer fra jakt eller fallvilt. For elg og hjort ble henholdsvis omkring 23 % og 10 % av to år og eldre dyr som felles under jakt i Norge testet for CWD. Dette er lavere enn i 2021, da tilsvarende tall var henholdsvis 33 % og 21 % for elg og hjort. Dette som en følge av redusert antall kommuner hvor det har blitt tilrettelagt for prøvetaking gjennom kartleggingsprogrammet, og det avspeiler således prioriteringer gjort av Mattilsynet. I 2022 var det kun mindre endringer i andelen av registrerte fallvilt som ble testet for CWD sammenlignet med 2021. For elg, hjort og rein (også tamrein) var det en liten nedgang, mens det var en liten økning for rådyr. Målet om å øke andelen fallvilt som testes er derfor bare delvis nådd. Fra bestandsmodellen for Hardangervidda er bestandsstørrelsen før jakt i 2022 beregnet til å være 7205 (95 % CI: 7003-7406) villrein. Av dette estimerer modellen at 1134 (95 % CI: 1084-1187) er bukker som er to år og eldre. Det ble felt 479 to år og eldre bukker, og dermed var det trolig omkring 655 bukker igjen etter jakta 2022 i en bestand på 5244 (95 % CI: 5042-5445) villrein. Ved å legge strukturtellinger på Hardangervidda høsten 2022 til grunn sammen med modellberegninger, var det etter jakta 2022 trolig igjen omkring 373 tre år og eldre bukker. Dette tilsvarer ca. 7 % av bestanden, og er noe høyere enn myndighetens mål om å holde denne prosentandelen mellom 0 og 3. Basert på alder estimert fra innsamla kjever fra villrein på Hardangervidda, har det vært en betydelig nedgang i andelen bukker 5 år og eldre de siste årene. Dette skyldes at jakttrykket på de største og eldste bukkene har vært høyt, med påfølgende redusert gjennomsnittsalder blant 3 år og eldre bukker i den stående bestanden. Den omfattende overvåkingen gjør at vi nå med rimelig sikkerhet vet at CWD ikke er utbredt med høy forekomst blant hjortedyr i Norge. Når man startet overvåking i 2016, oppdaget man allerede i løpet av den første jakthøsten nye tilfeller i Nordfjella sone 1 med en beregnet CWD-forekomst på 0,6 % av simler og 1,8 % av bukker (voksne dyr to år og eldre). Det krevde til sammenlikning et veldig stort prøvetall over flere år for å oppdage CWD på Hardangervidda med en beregnet forekomst på under 0,1 %. Erfaringer fra USA tilsier at det kan ta over 10 år før en forekomst har vokst til 1 % infiserte dyr i en bestand. Usikkerheten rundt forvaltningen er derfor i hovedsak knyttet til utfordringer med å oppdage og beregne forekomsten av CWD i en tidlig fase av et utbrudd. I rapporten har vi gjennomgått metodikken som er utviklet for å dokumentere sannsynlighet for fravær av lave forekomster av CWD i villreinbestander. Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2022. Surveillance of chronic wasting disease (CWD) in Norway 2022. NINA Report 2277 / Norwegian Veterinary Institute Report 2023_14. 59 pp. This report summarizes the results of the Norwegian surveillance program for chronic wasting disease (CWD) in 2022, and the yearly and total number of cervids tested in the period 2016-2021. We also report the estimated population size for the wild reindeer population at Hardangervidda, where classical CWD has been detected in two reindeer, and how the number and age distribution of males in this population has changed because of management decisions following the discovery of CWD in 2020. In 2022, 17,584 deer were tested for CWD, and this was somewhat lower than the authorities' goal of testing around 19,000 deer. Three cases of atypical/sporadic CWD were detected in 2022. Two moose, a 19-year-old female from Nord-Odal and a 20-year-old female from Tynset municipality. The female from Nord-Odal was found dead and sampled in 2021, but the sample was received at the laboratory in 2022 and is therefore reported for this year. Furthermore, one case was detected in a female red deer from Bremanger. Unfortunately, we did not receive the lower mandible or any teeth from this individual and the exact age is therefore unknown. Classical CWD was detected in an 8-year-old female reindeer from Hardangervidda. In total, in the period 2016-2022, classical CWD has been detected in 21 wild reindeer and atypical/sporadic CWD has been detected in 11 moose and three red deer. Samples from both the brain and lymph nodes were analyzed from 73% of tested cervids. This is approximately similar to the previous years, with 73%, 72%, 78% and 80% respectively in 2021, 2020, 2019 and 2018. Classical CWD has so far only been detected in wild reindeer, and the aim is to test all wild reindeer one year and older that is shot during hunting in the 24 wild reindeer management areas. On average, 86% of one year and older wild reindeer shot during hunting were tested in 2022, while the proportion of these with samples from both brain and lymph node was on average 69%. There are still some challenges with poor sample quality and with data registered for some samples. For a smaller number of samples, the species is not stated, and for some we lack information on whether the sample came from hunting or from animals found dead for other reasons. It is a goal to get samples that can be tested for CWD from as many as practically possible of wild cervids found dead for other reasons than hunting. In 2022, the proportion of tested cervids found dead for other reasons than hunting was approximately similar to 2021. From the population estimation model for Hardangervidda, the population size before hunting in 2022 was calculated to be 7,205 (95% CI: 7,003-7,406) wild reindeer. Of this, the model estimated that 1,134 (95% CI: 1,084-1,187) were males two years and older. Of these, 479 two-year-old and older males were shot during hunting, and thus there were probably around 655 males left after the 2022 hunt in a population of 5,244 (95% CI: 5,042-5,445) wild reindeer. Based on population structure surveys at Hardangervidda after the autumn hunting season in 2022, together with model calculations, there were probably around 373 three-year-old and older males left. This corresponds to approximately seven percent of the population and is somewhat higher than the authority's target of keeping this percentage between 0 and 3. Based on age composition of reindeer aged by counting cementum annuli in teeth of jaws collected from hunting at Hardangervidda, there has been a significant decrease in the proportion of 5 year and older males. The extensive monitoring means that we now know with reasonable certainty that CWD is not widespread with a high prevalence among cervids in Norway. When extensive monitoring was started in 2016, new cases among wild reindeer were already discovered during the first hunting season in Nordfjella zone 1 with a calculated CWD prevalence of 0.6% of adult females and 1.8% of adult males. By comparison, it required a very large number of samples over several years to detect CWD on Hardangervidda with an estimated prevalence of less than 0.1%. The uncertainty surrounding management is therefore mainly linked to challenges of detecting and calculating the prevalence of CWD in an early phase of an outbreak. In the report, we have described the methodology that has been developed to document the probability of the absence of low prevalence’s of CWD in wild reindeer populations.

FOR ENGLISH ABSTRACT, SEE BELOW. Panzacchi, M., van Moorter, B., Tveraa, T., Rolandsen, C. M., Gundersen, V., Lelotte, L., A., Dos Santos, B. B. N., Bøthun, S. W., Stien, A., Andersen, R., Strand, O. 2022. Statistisk modellering av samlet belastning av menneskelig aktivitet på villreinområder. Identifisering av viktige leveområder og scenarioanalyser for konsekvensutredning og arealplanlegging. NINA Rapport 2189. Norsk institutt for naturforskning. Villrein er truet både nasjonalt og internasjonalt, og flere bestander har gått kraftig tilbake de siste tiårene. Det er flere forhold som påvirker denne tilbakegangen, men det er godt dokumentert at forstyrrelser fra mennesker gjennom habitatødeleggelse, fragmentering og bruk av utmark til ulike formål har negativ innvirkning på reinens levedyktighet. Tilbakegangen i reinsbestandene har ført til at mye forskning er utført for å forstå og dokumentere hvordan reinen påvirkes av ulike forstyrrelseskilder. I det siste tiåret har vi utviklet statistiske metoder og en programvare (ConScape) for å beregne kvaliteten på alle villreinens leveområder og bevegelseskorridorer, og ikke minst hvordan disse påvirkes av ulike typer menneskelig infrastruktur og aktiviteter («samla belastning» eller «kumulative effekter»). Modellene bygger på GPS-data fra de største villreinområdene, og en stor mengde data fra hele Norge, som inkluderer landskapsdata (topografi, vegetasjon, veger, utbygginger, vannkraft, sti- og løypenett, turistvolum, private hytter, turisthytter osv.), data om klima, og lokalkunnskap på enkelte områder. Derfor finnes det i dag flere forskjellige statistiske kart som beskriver hvordan villrein oppfatter ressurser og barrierer på lokalskala, og hvilke områder og korridorer som er mest funksjonelle for villrein på større landskapsskala. Det siste er spesielt viktig, ettersom reinen oppfatter landskapet som et sammenhengende nettverk av matressurser eller områder som brukes til andre behov, som den får tilgang til gjennom korridorer. Det er imidlertid også områder som unngås fordi den samla belastningen av menneskelig aktivitet er for stor til at reinen våger å bevege seg inn i disse områdene, til tross for at de næringsmessig fremstår som gode områder. Alle kart, beskrivelsen av metoden og referanser til vitenskapelige og populær-vitenskapelige artikler er tilgjengelig i Nett-Appen: https://www.nina.no/Naturmangfold/Hjortedyr/reindeermapsnorway. Basert på modellene er det i tillegg utviklet et simuleringsverktøy for å støtte bærekraftig arealplanlegging og konsekvensutredning gjennom scenarioanalyser. Verktøyet er så langt brukt til å forutsi den forventede effekten av 80 avbøtende tiltak foreslått av lokale eksperter for å minimere samla belastning på reinsdyrs habitatfunksjonalitet og bevegelseskorridorer i flere områder i Norge (Setesdal, Nordfjella, Snøhetta, Hardangervidda; se Appendiks 1 og Nett-App). Scenarioer som kan testes inkluderer fjerning/stenging/omplassering av eksisterende infrastruktur, eller bygging av ny infrastruktur (eks. hytte, vei, sti, skiløype), endringer i bruksintensiteten (f.eks. av stier, hytter, veger), eller klimaendringer. Den statistiske tilnærmingen, programvare, kart, Nett-Appen og scenarioanalyser er utviklet i forskingsrådsprosjektene ledet av NINA «RenewableReindeer» (lenke), «ProdChange» og «OneImpact», samt i det relaterte prosjektet «Scenario analyse Øyulvsbu og formidling»; sammenligningen mellom statistiske kart med kart basert på ekspertvurderinger som brukes i kvalitetsnormene er støttet av Miljødirektoratets prosjekt «OneImpact og kvalitetsnorm for villrein». Disse prosjektene ble eller er støttet av flere prosjektpartnere og finansieringskilder, inkludert Miljødirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat NVE, Sira Kvina Kraftselskap, Villreinprosjektet i Setesdalsheiene v/ Statkraft, Norsk Villreinsenter, Villreinrådet, Siri Bøthun Naturforvaltning, Norges miljø-og biovitenskapelige universitet NMBU, og flere internasjonale samarbeidspartnere (Universite Catholique Louvain, Julia Computing Inc, Sveriges lanbruksuniversitet SLU, University of Guelp, Canada, University of Alberta, Canada, The Nature Conservancy, Universidad Politecnica de Madrid, University of Glasgow). I Norge er det iverksatt prosesser og forvaltningstiltak for å motvirke forringelse av villreinområder. I 2020 vedtok regjeringen en kvalitetsnorm for villrein, for å oppfylle både internasjonale forpliktelser og nasjonale mål for bevaring av levedyktige bestander innenfor sine naturlige utbredelsesområder. Hvert fjerde år skal hvert av de 24 villreinområdene klassifiseres som enten god (grønn), middels (gul) eller dårlig (rød), basert på tre delnormer: 1) bestandsforhold; 2) lavbeiter; og 3) leveområde og menneskelig påvirkning. Delnorm 3 er et viktig verktøy for å dokumentere i hvor stor grad målene om å ta vare på villreinens leveområder nåes. Delnorm 3 tar sikte på å identifisere kritiske reduksjoner i habitatenes kvalitet og i hvor stor grad ulike områder henger sammen sett fra villreinens ståsted. På denne måten skal årsaken til endringer identifiseres, og statusen til området gjenopprettes til akseptable nivåer (gul) så raskt som mulig gjennom tiltak. På lengre sikt er målet at alle nasjonale villreinområder skal ha god kvalitet (grønn). Metoden(e) bør derfor være i stand til å identifisere områder der tap av habitat og fragmentering har økt over en kritisk terskel, og deretter kunne gi informasjon om det sannsynlige relative bidraget som skyldes menneskelig infrastruktur og aktiviteter. I gjeldende kvalitetsnorm er delnorm 3 basert på ekspertbaserte vurderinger av endringer i villreinobservasjoner, som antas å reflektere endringer i menneskelig påvirkning. Prosessen innebærer avgrensning av polygoner som representerer reinens sesongmessige utbredelse, bevegelseskorridorer og et sett med fokusområder der sosioøkologiske utfordringer knyttet til menneskelige aktiviteter er identifisert. I fokusområdene vurderer ekspertene villreinens bruk av området de 10 siste årene sammenlignet med forventningen basert på siste 50 år. Klassifiseringen utføres deretter ved å vurdere andelen tapt habitat innenfor alle fokusområder, sammenlignet med habitatet som er tilgjengelig innenfor sesongområdet. I denne rapporten gir vi en oversikt over den statistiske tilnærmingen og kartene, og vi evaluerer hvor likt to ulike tilnærminger (statistisk og ekspertbasert) identifiserer kritiske reduksjoner i habitatkvalitet og konnektivitet. I vårt tilfelle vil det i stor grad si at vi sammenligner de "statistiske kartene" med de "ekspertbaserte polygonene" identifisert i Delnorm 3. Vi diskuterer erfaringene ved å sammenligne de to tilnærmingene, og hvordan disse kan bidra til å nå målene for forvaltning av villreinområder. Dette var hovedfokus i prosjektet «OneImpact og kvalitetsnorm for villrein» finansiert av Miljødirektoratet. Vi utfører også en test, ved å utføre en foreløpig statistisk klassifisering av tilstanden i villreinområdene etter Delnorm 3. Til slutt viser vi hvordan de statistiske kartene kan bidra til å avdekke hvilke av de 76 avbøtende tiltakene eller planleggingsalternativene om ble foreslått i Setesdal, Nordfjella og Snøhetta som vil være mest effektive for å tilbakeføre beiteområder til villreinen (Appendiks 1). Panzacchi, M., van Moorter, B., Tveraa, T., Rolandsen, C. M., Gundersen, V., Lelotte, L., Dos Santos, B. B. N., Bøthun, S. W., Stien, A., Andersen, R., Strand, O. 2022. Statistical modelling of cumulative impacts of human activities on wild reindeer areas. Identifying functional areas and performing scenario analyses for impact assessment and area planning. NINA Report 2189. Norwegian Institute for Nature Research Wild reindeer are threatened both nationally and internationally, and several populations have declined sharply or become extinct in recent decades. Several factors are responsible for these trends, but it is well documented that infrastructure development and disturbance by humans can cause habitat degradation and fragmentation, and can have a major negative impact on reindeer populations. This led to a large amount of research aimed at understanding and quantifying anthropogenic disturbance on reindeer, and supporting sustainable land planning. In the last decade we have developed statistical methods and a software (ConScape) to quantify the functionality of reindeer habitats, to identify movement corridors, and to measure the degree to which these are affected by the piecemeal development and "cumulative impact" of different infrastructure and human activities. The models are based on a large amount of GPS-positions from the largest wild reindeer management areas, and on a large amount of environmental covariates describing the landscape (topography, vegetation, roads, hydropower, trails, tourist volume, private cabins, tourist cabins, etc.), climate, and, in some areas, local knowledge. Based on these models, several maps have been produced to describe statistically how wild reindeer perceive resources and barriers on a local scale, and which areas and corridors are most functional in the entire landscape. The latter is particularly important, as reindeer perceive the landscape as a continuous network of functional areas that they can access through movement corridors. On the other side, reindeer also perceive the cumulative impact of different infrastructures and human activities, and respond by avoiding or decreasing the use of some areas due to disturbance and/or barriers to movements. All maps, a description of methods, and the reference list to scientific and popular publications are available in the Web App: https://www.nina.no/Naturmangfold/Hjortedyr/reindeermapsnorway. In addition we developed a simulation tool to guide sustainable land planning and impact assessment through scenario analyses. The tool has already been used to predict the expected effect of 80 mitigation measures, suggested by boards of local experts to minimize cumulative impacts on reindeer habitat functionality and movement corridors in several areas in Norway (see Appendix 1 and Web-App). The scenarios that can be tested to include a combination of the removal/closure/relocation of existing infrastructures, changes in their intensity of use, the construction of new infrastructure (e.g. cottage, road, hiking and skiing trial, bridge over water magazines), and climate change. The statistical approach, software, maps, web-app and scenario analyses were developed within the Norwegian Research Council projects led by NINA “RenewableReindeer” (link), «ProdChange» and “OneImpact”, and in the related project "Scenario analyse Øyulvsbu og formidling". Comparison between statistical and expert-based maps was funded by the project from the Norwegian Environment Agency «OneImpact og kvalitetsnorm for villrein». These projects were or are supported by several partners and funding sources including the Norwegian Environment Agency, the Directorate of Water and Energy, the Hydropower company Sira Kvina, the wild reindeer project in Setesdal, the Wild reindeer centre / wild reindeer council, Siri Bøthun nature management Norwegian University of Life Sciences NMBU, and several international collaboration partners (Universite Catholique Louvain, Julia Computing Inc, Sveriges landbruksuniversitet SLU, University of Guelp, Canada, University of Alberta, Canada, The Nature Conservancy, Universidad Politecnica de Madrid, University of Glasgow). Parallel to this analytical work, management measures have been undertaken in Norway to counter the degradation of wild reindeer areas. In 2020 the government adopted the “Quality Standards for wild reindeer in Norway”, to meet both international obligations and national objectives for the conservation of viable populations within ecologically functioning habitats. Every fourth year, each of the 23 Norwegian sub-populations is classified into good (green), medium (yellow) or poor (red) quality, based on 3 sub-standards: 1) population conditions; 2) lichens; 3) human impact on habitats. Sub-standard 3 is therefore an important tool to ensure sustainable management of wild reindeer habitats. Sub-standard 3 aims to identify critical declines in habitat quality and connectivity in each wild reindeer area, so that the cause of the decline can be addressed, and the status of the area restored to acceptable levels (yellow) as soon as possible. In the longer term, the aim is that all national wild reindeer areas should be of good quality (green). The procedure thus needs to robustly identify areas where habitat loss and fragmentation increased above a critical threshold, and to provide information on the relative contribution of the responsible infrastructure and human activities. In the current Quality Standards, sub-standard 3 is implemented based on expert-based assessments of changes in available wild reindeer observations, that are assumed to reflect changes in human impact. The process involves the delineation of polygons representing reindeer seasonal ranges, corridors, and a set of focal areas where socio-ecological challenges related to human activities have been identified. The reduction in use of focal areas is assessed by the experts in the last decade compared to the previous four decades. The classification is then conducted by assessing the proportion of habitat lost within all focal areas, as compared to the habitat available within the seasonal range. In this report we provide an overview of the statistical approach, and we compare the performance of what we for simplicity call the “statistical maps” to the “expert-based polygons” developed in sub-standard 3, using both visual and quantitative approaches. We discuss the lessons learned by comparing the two approaches, and how these can help achieving the sustainability goals for the management of wild reindeer areas. This was the main focus of the project "OneImpact and quality standard for wild reindeer" funded by the Norwegian Environment Agency. As a proof of concepts, we also perform a preliminary statistical classification of the state of the wild reindeer areas following Delnorm 3 (“Sub-standard 3”). Last, we show how statistical approaches and simulations can help identifying the most effective among 76 measures suggested to mitigate cumulative impacts from anthropogenic activities in Setesdal, Nordfjella and Snøhetta (Appendix 1).

Solberg, E.J., Veiberg, V., Strand, O., Hansen, B.B., Rolandsen, C.M. Andersen, R., Heim, M., Solem, M.I., Holmstrøm, F., Granhus, A., Eriksen, R. & Bøthun, S.W. 2022. Hjortevilt 1991–2021: Oppsummeringsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. NINA Rapport 2141. Norsk institutt for naturforskning. Overvåkingsprogrammet for hjortevilt ble etablert av Miljødirektoratet i 1991 og har i hele løpeperioden vært drevet av NINA. Hovedformålet er at programmet skal fungere som et økologisk varslingssystem og gi grunnlag for å vurdere utviklingen i ville hjorteviltbestander og deres naturmiljø ved hjelp av data innsamlet fra utvalgte overvåkingsområder. I denne oppsummeringsrapporten viser vi hvordan de mest sentrale overvåkingsparameterne for elg, hjort og villrein har utviklet seg i løpet av hele programperioden (1991-2021), med spesielt fokus på utviklingen i siste kontraktsperiode (2017-2021). I tillegg viser vi utviklingen i beitetilbud og beitetrykk på aktuelle tre- og andre plantearter i skog, og utviklingen i lavbeiteressursene på Hardangervidda og i Nordfjella villreinområde. I siste kontraktsperiode har vi også gjennomført flere delprosjekter med relevans for hjorteviltovervåkingen. Disse omfatter 1) vurdering av overvåkingspotensialet i fallviltmaterialet som innsamles i norske kommuner, 2) utredning av mulige metoder for rådyr-overvåking, 3) vurdering av samgangen mellom Overvåkingsprogrammet for hjortevilt og Hjorteviltregisteret, 4) evaluering av slaktevektdata for elg og hjort i Hjorteviltregisteret, og 5) kvalitetsvurdering av sett dyr-data i Hjorteviltregisteret. Resultatene fra disse delprosjektene rapporteres i denne rapporten. I overvåkingsområdene for elg har det i hele overvåkingsperioden vært stor variasjon i bestandstetthet og bestandskondisjon innen og mellom bestander. I siste kontraktsperiode har bestandstettheten vært relativt stabil i Nordland, Agder og Vestfold og Telemark, mens den er redusert i Troms, Trøndelag, Oppland og Hedmark. Bestandstettheten, målt som antall felte dyr pr. km2 i siste delperiode, er lavest i Troms, Vestfold og Telemark og Agder (0,15-0,25 elg felt pr. km2) og høyest i Trøndelag (0,40 elg felt pr. km2). I Nordland, Oppland og Hedmark er tettheten i en mellomstilling (0,25-0,35). Til tross for stabil eller synkende bestandstetthet i de fleste områdene, er trenden i bestandskondisjon fortsatt negativ. Størst nedgang i hele overvåkingsperioden ser vi i de to sørlige bestandene. Her har slaktevektene sunket for alle kategorier dyr siden oppstarten av overvåkingen, og det samme gjelder for rekrutteringsratene i Agder. I de siste to-tre delperiodene er det også nedgang i vekter og rekrutteringsrater i Nordland, Trøndelag, Oppland og Hedmark. I Troms er det også negative tendenser, men langt mindre uttrykt enn i de andre overvåkingsområdene. I siste kontraktsperiode var bestandskondisjon (slaktevekter og kalverekruttering) relativt stabil i overvåkingsområdet i Troms og Agder, mens det var en negativ utvikling i bestandskondisjon (slaktevekter og kalverekruttering) i Nordland, Trøndelag, Oppland, Hedmark og i Vestfold og Telemark. Hjorten fortsetter å øke sitt utbredelsesområde og er nå sannsynligvis vår mest tallrike hjorteviltart. I 2021 ble det felt over 50 000 hjort. De tetteste hjortebestandene finnes fremdeles på Vestlandet og i sørlige deler av Trøndelag, men bestandsveksten i deler av Sør- og Østlandet fortsetter. Hjorten overvåkes spesifikt i fem overvåkingsområder med ulik bestandshistorikk og bestands-status. Hjortebestandene i Innlandet og i Vestfold og Telemark kjennetegnes av moderat bestandsvekst de siste 10 årene, relativt balanserte kjønnsrater, høyt innslag av eldre hanndyr i uttaket, og ingen entydig vektreduksjon hos kalver og åringer. I områdene lenger vest og nord er vekstbetingelsene dårligere og kroppsvektene lavere. Overvåkingsområdet Vestland sør har hatt svært høye tettheter av hjort gjennom flere tiår, noe som resulterte i synkende vekter fram til ca. 2010, da bestanden ble redusert. Ny bestandsvekst siden 2015 har ikke ført til ytterligere vektreduksjon, og kraftig økning i avskytingen de siste årene kan ha stoppet bestandsveksten. Det er for tidlig å si om disse grepene også har resultert i en ny bestandsreduksjon. Også i Trøndelag og Vestland nord har det vært vesentlig reduksjon i slaktevekter siden 1990-tallet. I siste kontraktsperiode fortsatte den negative trenden i Vestland nord, i takt med fortsatt økende bestandstetthet. I Trøndelag ser det ut til at forvaltningen har lyktes med å gjennomføre en bestandsreduksjon, og vi registrerer ingen ytterligere negativ utvikling i slaktevekter. I begge bestander ser vi jevnere kjønnssammensetning i uttak og bestand, økt alder blant felte bukker, og økende andel kalv i jaktuttaket. De ulike overvåkingsområdene for villrein viser store variasjoner i utviklingstrender, beiteressurser og utfordringer knyttet til menneskelig press på leveområdene. I forrige kontraktsperiode ble det også påvist skrantesjuke (CWD) i Nordfjella villreinområde (i 2016), og det samme skjedde på Hardangervidda i 2020. Dette resulterte i en fullstendig sanering av bestanden i Nordfjella sone 1 i 2017-2018, og en stor økning i jaktkvotene på Hardangervidda (særlig bukkekvotene). Tiltaket på Hardangervidda er iverksatt for å øke tilgangen til prøvemateriale fra voksen bukk, hvor det er størst mulighet for å påvise CWD, samt for å redusere faren for spredning av sykdommen til andre bestander. På Hardangervidda har tiltaket så langt ført til sterkt redusert andel voksen bukk i bestanden, men kun en beskjeden reduksjon i bestandsstørrelse og kalvetilvekst. I flere av de andre overvåkingsområdene ser vi tendenser til redusert kondisjon og lavere andel kalv pr. simle/ungdyr. Dette gjelder både i Forollhogna, Knutshø, Rondane og Snøhetta. I Setesdal-Ryfylke er datagrunnlaget relativt dårlig, men kalvetellingene viser økt mellomårsvariasjon i kalveandelen. I flere områder har endret avskyting av voksen bukk og kalv ført til betydelige endringer i bestandens kjønns- og alderssammensetning i siste kontraktsperiode. I dag er pro-sentandelen bukker tre år og eldre omkring 10-20 % etter jakt i de fleste overvåkingsområdene. For Svalbard har reinsdyrbestanden i Reindalen, Semmeldalen og Colesdalen økt mer eller mindre eksponentielt siden 1990-tallet. Den store variasjonen i kalveproduksjon, overlevelse og bestandsstørrelse som har kjennetegnet svalbardreinen, har avtatt betraktelig i seinere år. Dette henger sammen med en gradvis økning i bærekapasiteten. Bestanden av rein på Svalbard kontrolleres ikke gjennom jakt, og varierer derfor naturlig som følge av samspillet mellom bestands-tetthet og miljømessige forhold. Basert på data fra Landsskogtakseringen har vi sett på utviklingen i beitetrykk og beitetilbud. Det høyeste beitetrykket på lauvtrær finner vi i dag i Oppland, Møre og Romsdal og Trøndelag. Oppland er også regionen med klart høyest beitetrykk på furu, etterfulgt av regionene Buskerud, Hedmark, Vestfold-Telemark og Østfold-Akershus. Den største økningen i beitetrykk ble regi-strert i Nord-Norge, Trøndelag og på Vestlandet. I alle landsdeler har det også vært en økning i dekningsgraden av blåbærlyng. Med unntak av Finnmark, har det vært en nedgang i omfanget av ungskog i alle landsdeler. Ungskog inneholder generelt sett et langt høyere tilbud av beitetrær og andre beiteplanter sammenlignet med eldre skog. Nedgangen i andel ungskog tilsier en generell reduksjon i skogens beitetilbud for hjorteviltet. På kort sikt er skogbruket den viktigste driveren av utviklingen i beitetilbud. Siden 2009 har det vært en betydelig økning i skogavvirkning innen mange av landets fylker. Dette forventes å øke omfanget av unge suksesjonstrinn og følgelig øke beitetilgangen i de kommende årene. Et prøveflatenettverk for lavbeitetaksering ble etablert på Hardangervidda i 2016, og siden i Nordfjella sone 1 i 2017 og sone 2 i 2018. Prøveflatene ble deretter retaksert etter to år i Nordfjella og etter fem år på Hardangervidda. Erfaringene er at lavdekning, lavhøyde og lav-dybde varierer mye mellom delområder, men at parameterverdiene har endret seg lite over tid. Et unntak er lavhøyden og lavdybden i Nordfjella sone 2, som tilsynelatende økte mye fra 2018 til 2020. I Nordfjella sone 1 så vi ingen tilsvarende økning, til tross for at villreinbestanden ble utryddet fra området i løpet av vinteren 2018. Sannsynligvis påvirkes lavbeiteressursene vel så mye av den romlige fordelingen av rein som av den absolutte bestandsstørrelsen, og både målefeil og værforhold kan ha påvirket de registrerte verdiene. Resultatene fra de uavhengige delprosjektene viser 1) at antallet fallvilt av elg, hjort og rådyr øker i takt med bestandsstørrelsen, og at fordelingen i grove årsakskategorier gir relevant informasjon om hva som forårsaker at hjortevilt dør utenom jakt. Manglende data på hva som legges ned av innsats, i ulike kommuner og mellom år, for å finne og rapportere fallvilt gjør det likevel utfordrende å bruke materialet i overvåkingssammenheng. Deler av problemet kan løses ved å utarbeide en felles instruks og at det gjennomføres kursing av fallviltpersonell og viltforvaltere i kommunene. 2) Rådyrovervåking i Norge har et stort forbedringspotensial. I rapporten peker vi på noen forbedringsmuligheter, men utredningen vil ikke ferdigstilles før i neste programperiode. 3) Samgangen mellom Overvåkingsprogrammet og Hjorteviltregisteret har i perioder vært utfordrende, men fungerer i dag bra. 4) Slaktevektdata samlet inn for elg og hjort utenfor overvåkingskommunene er preget av varierende kvalitet, men ikke verre enn at det er mulig å ‘rense’ materialet rimelig bra med enkle prosedyrer. I Hjorteviltregisteret bør det historiske slaktevektmaterialet renses for duplikater og andre feil, og erfaringene påpekt i rapporten bør utnyttes til å unngå tilsvarende feil i framtida. En opplagt forbedring vil være å knytte et unikt ID-nummer til alle individer som registreres i Hjorteviltregisteret. 5) De fleste kommuner med elg- og hjortejakt registrerer nå sine sett dyr-data i Hjorteviltregisteret, og kvaliteten på materialet synes å være rimelig bra. Dette gjelder både det historiske og det nye datamaterialet. Men det er fortsatt forbedringsmuligheter. De fleste elgjaktkommunene ser nå ut til å bruke den nye sett dyr-instruksen, mens kun et fåtall av hjortejaktkommunene synes å gjøre det samme. Gitt at dette stemmer, er det mange hjortejaktkommuner som fortsatt har en jobb å gjøre med å få jaktlagene til å endre til ny instruks.

Odden, J., Thorsen, N.H., Rolandsen, C.M, Rivrud, I.M., Kindberg, J. & Rosvold, J. 2022. Bestandsovervåking av villsvin – Status og forslag til overvåkingsmetodikk. NINA Rapport 2101. Norsk institutt for naturforskning NINA fikk i 2019 i oppdrag av Miljødirektoratet å kartlegge utbredelsen av villsvin, og vurdere mulig framtidig overvåkingsmetodikk for arten. I denne rapporten presenterer vi tilgjengelig kunnskap om utbredelse og utvikling i antall villsvin i Norge, og demonstrerer hvordan en kombinasjon av kamerafeller og jaktstatistikk kan benyttes i bestandsovervåking av villsvin i et framtidig overvåkningsprogram. I arbeidet med å kartlegge utbredelsen av villsvin i Norge benyttet vi observasjoner fra SCANDCAM sitt nettverk av kamerafeller, artsobservasjoner, fallviltregisteret og lokaliteten til skutte villsvin rapportert til NINA og Veterinærinstituttet. Hovedutbredelsen av villsvin er i dag langs svenskegrensa, fra Halden i sør til Elverum i nord. De fleste observasjoner er gjort helt i sør i kommunene Aremark og Halden. Enkeltindivider på spredning kan forventes å forekomme over store deler av Sør-Norge. Jaktstatistikken viser en økning i antall rapportert felte villsvin. Dette gjenspeiler trolig en økning i bestanden, men antall felte villsvin inkluderer også sannsynligvis endringer i jaktinnsats. Vi benyttet derfor i tillegg data fra SCANDCAM og undersøkte endringer i antall observasjoner av villsvin per tidsenhet i jaktårene 2016/17 til 2020/21. Samlet sett ser vi en stabil eller økende frekvens av villsvin på kamerafellene, og flere observasjoner i større deler av Norge er en indikasjon på at villsvinbestanden i Norge er på fremgang, både i form av antall og spredning til nye områder. I enkelte områder, som f. eks. Aremark og Halden med flest observasjoner og fellinger, ser det likevel ut til at bestanden har vært relativt stabil de siste årene. For å kunne beregne tetthet av villsvin i Halden og Aremark kommune, etablerte vi i 2020 et intensivt nettverk av kamerafeller på 213 tilfeldige plasserte lokaliteter. Det ble registrert 191 observasjoner i løpet av 30 528 kameradøgn. For å beregne tetthet benyttet vi en metode som ikke krever individgjenkjenning, kalt «Random encounter model» (REM). Tetthet av villsvin i Aremark og Halden ble beregnet til 0,72 individer/km2, noe som tilsvarer ca. 693 villsvin i alle aldre. Det er utfordrende å tolke tallene fra en så lang tidsperiode, da det i omtrent samme periode har blitt skutt mer enn 300 villsvin i studieområdet. Sannsynligheten for å oppdage villsvin med en kamerafelle er høyere i de sørlige og østlige delene av studieområdet. Hvilke kameraer som oppdaget villsvin ble i størst grad forklart av den romlige fordelingen av kameraene, og i mindre grad av hvilke habitattyper kameraene stod i. Kamerafeller som stod i granskog, nærmere jorder og i bratt terreng hadde likevel en høyere frekvens av villsvinobservasjoner, noe som kan indikere at dette er områder villsvinene foretrekker. Vi skisserer en mulig framtidig overvåking av villsvin. Nettverket av kamerafeller vil sammen med en forbedret jaktstatistikk og data fra fallvilt av villsvin, gi data på storskala endringer i forekomst av villsvin innenfor hele utbredelsesområdet. De fleste villsvin er felt i kommunene Halden og Aremark, og vi foreslår at det etableres et nettverk av 100 tilfeldige plasserte kamerafeller i disse kommunene for å gi årlige tettehetsberegninger av villsvin. En rapportering fra jakt på villsvin som inneholder mer informasjon om tid, sted, jaktform og andre data om de felte individene er viktig for å kunne følge trender i jaktutøvelsen, bestandsstørrelsen, kjønns- og alderssammensetningen og kondisjonen, og gjennom dette ha muligheten for å evaluere måloppnåelse eller effekten av forvaltningstiltak. Odden, J., Thorsen, N.H., Rolandsen, C.M, Rivrud, I.M., Kindberg, J. & Rosvold, J. 2022. Wild boar monitoring – Status and a plan for a new monitoring system. NINA Report 2101. Norwegian Institute for Nature ResearchIn 2019, NINA was commissioned by the Norwegian Environment Agency to map the distribution of wild boar, and assess a future monitoring methodology for the species. In this report, we present available knowledge about the distribution and numerical development of wild boars in Norway, and demonstrate how combining camera traps and hunting statistics can be used to monitor wild boar populations in the future. We used observations from the SCANDCAM camera trap network, the species observation system (“Artsobservasjoner”), individuals dying from other causes than hunting (“fallviltregisteret”), and the location of harvested wild boar reported to NINA or the Veterinary Institute to estimate the wild boar distribution range. The main distribution of wild boar is today found along the Swedish border from Halden municipality in the south to Elverum municipality in the north. The majority of observations are found in the far south in the municipalities of Aremark and Halden. Dispersing individuals can be expected to occur over larger parts of Southern Norway. An important task for mangers will be to obtain reliable estimates on changes in the wild boar distribution and population numbers over time. The hunting statistics show an increase in the number of harvested wild boar, however altered hunting pressure is likely to have a partial effect on this trend. We therefore also used data from the SCANDCAM camera trap network and investigated changes in wild boar observation numbers per unit of time in the hunting years 2016/17 to 2020/21. Overall, the camera traps show a stable or increasing frequency of wild boar observations, and more observations in an increasingly larger parts of Southeast Norway indicate that the wild boar population in Norway is spreading. In some areas, such as Aremark and Halden, it appears that the population has been relatively stable in recent years. In order to calculate the density of wild boar in Halden and Aremark municipality, we established an intensive network of camera traps at 213 randomly located localities in 2020. 191 observations were logged over 30 528 camera days. We used random encounter models to estimate density. The density of wild boar in Aremark and Halden was estimated to 0.72 individuals / km2, using Random encounter model» (REM. This corresponds to approximately 693 wild boars of all ages. It is challenging to interpret these results, as more than 300 wild boars were shot in the study area in the same time period, which is likely to affect the probability of observation in time and space. We found that the probability of detecting wild boar on camera traps was higher in the southern and eastern parts of the study area. Detection was largely explained by the spatial distribution of the cameras, and to a lesser extent by the habitat types the cameras were in. Cameras placed in spruce forests, close to agricultural fields and in steep terrain showed a higher frequency of observations, which may indicate that these are preferred wild boar habitats. We outline a possible future monitoring system for wild boar. A network of camera traps, together with improved hunting statistics and data on dead individuals discovered, will provide data on large-scale changes in the occurrence of wild boar within the current distribution area. Most wild boars are shot in Halden and Aremark, and we propose a network of 100 randomly placed camera traps to be established in these municipalities to provide annual density estimates. A more detailed reporting of data from hunted wild boars, with detailed information on shot individuals and hunting practice, is important to be able to follow trends in hunting practice, population size, sex and age composition and condition. Such data will enable evaluation of the current management goals and assessment of management measures.

Rolandsen, C.M., Tveraa, T., Gundersen, V., Røed, K.H., Tømmervik, H., Kvie, K., Våge, J., Skarin, A. & Strand, O. 2022. Klassifisering av de ti nasjonale villreinområdene etter kvalitetsnorm for villrein. Første klassifisering – 2022. NINA Rapport 2126. Norsk institutt for naturforskning. Innledning Kvalitetsnormen for villrein er et kunnskapssystem som klassifiserer villreinområdene i god (grønn), middels (gul) eller dårlig (rød) kvalitet. Klassifiseringen skal gjennomføres hvert fjerde år. Vurderingene tar utgangspunkt i tre delnormer; 1) bestandsforhold, 2) lavbeite og 3) leveområder og menneskelig påvirkning. Klassifiseringen vil gi tydelige signal om hvilke faktorer som er de største utfordringene for hvert enkelt villreinområde. Målet er at minimum middels kvalitet for det enkelte villreinområde opprettholdes eller nås snarest mulig. På lengre sikt er det også et mål at de nasjonale villreinområdene skal ha god kvalitet. Kvalitetsnormen for villrein ble vedtatt av regjeringen sommeren 2020 Kvalitetsnorm for villrein (Rangifer tarandus) - Lovdata. Miljødirektoratet har bestemt at de ti nasjonale villreinområdene skal klassifiseres i 2021/22. En nasjonal ekspertgruppe oppnevnt av Klima- og miljødepartementet, og lokale representanter oppnevnt av Miljødirektoratet, har gjennomført klassifiseringen. Medlemmene er personlig oppnevnt og representerer ikke sin arbeidsgiver i dette arbeidet. Ekspertgruppa skulle 1) gjennomføre klassifisering av hvert enkelt villreinområde i henhold til kvalitetsnorm for villrein, 2) vurdere om datagrunnlaget er godt nok for de enkelte måleparametere, og gi råd om nødvendige forbedringer før neste klassifisering, 3) gi råd om metodeutvikling som kan bidra til mer presis klassifisering og mer effektiv drift av arbeidet med kvalitetsnormen, og 4) gjennomføre påvirkningsanalyser som kan klarlegge årsakene til at et villreinområde ikke oppfyller kravene til middels eller god kvalitet.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Nilsen, E.B, Andersen, R., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2022. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2021. NINA Rapport 2158 / Veterinærinstituttet rapport 22, 2022. 52 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2021 for å kartlegge forekomsten av CWD (chronic wasting disease, skrantesjuke), etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2021. Rapporten viser i tillegg estimert bestandsstørrelse for villreinbestanden på Hardangervidda, og hvordan antall og aldersfordeling av bukker i den stående bestanden og jaktuttaket har endret seg etter at kvotene i stadig større grad har blitt dreid mot økt felling av bukk de siste årene. Avslutningsvis rapporteres de første resultatene av et arbeid som er påbegynt for å estimere andelen gamle (12 år og eldre) elger i norske elgbestander. I 2021 ble 21 661 hjortedyr testet for CWD, og myndighetenes mål om testing av omkring 22 000 hjortedyr ble dermed nådd. Det ble påvist tre tilfeller av atypisk CWD. To hos elg, ei ku på 17 år fra Vinje og en 13 år gammel okse fra Bamble. Videre ble det påvist ett tilfelle hos hjort, ei voksen kolle fra Etne. Totalt i perioden 2016-2021 er klassisk CWD påvist hos 20 villrein, og atypisk CWD er påvist hos ni elger og to hjorter. I det store og hele har innsamlingen av prøver i 2021 vært preget av god oppslutning. Det ble analysert prøver fra både hjernen og lymfeknuter fra 73 % av de undersøkte dyrene. Dette er på nivå med året før, med henholdsvis 72 %, 78 % og 80 % i 2020, 2019 og 2018. Ettersom klassisk CWD så langt kun er påvist hos villrein har vi sett nærmere på andelen 1 år og eldre dyr som er testet i hvert villreinområde, og deretter på andelen av disse hvor det er levert både hjerne og lymfeknute. I gjennomsnitt er over 83 % av felte villrein testet i ulike områder, hvorav i gjennomsnitt 77 % med prøver fra både hjerne og lymfeknute. Ved å øke andelen felte dyr med prøver fra både lymfeknute og hjerne, kan vi raskere avdekke forekomst og prevalens i områder med smitte og vi kan raskere sannsynliggjøre fravær av CWD i områder uten smitte. Det er fortsatt utfordringer med hensyn til kvaliteten på enkelte prøver og/eller at registreringen er mangelfull. For eksempel var 1 % av prøvene ikke merket med kommune eller område og 3 % manglet informasjon om art. For 21 % av prøvene fra ville hjortedyr manglet informasjon om prøven kom fra felte dyr under jakt eller fra fallvilt. Prøver mottatt i jaktsesongen har vi derfor registrert som en prøve fra et jaktet dyr. Sammenlignet med 2020, var det i 2021 en økning i andelen fallvilt testet for CWD. For elg og hjort var endringen henholdsvis 18 % til 27 % og 21 % til 30 %. Det var også en økning for villrein fra 8 % til 25 %, men antallet registrerte fallvilt av villrein er lavt. For rådyr var det ingen endring i andelen dyr testet (23 % begge år). Målet om å øke andelen fallvilt som testes er derfor delvis nådd, men det er grunn til å tro at andelen fallvilt som kan prøvetas fortsatt kan økes betydelig. Fra bestandsmodellen for Hardangervidda har vi estimert bestandsstørrelsen av villrein før jakt i 2022 til å være omkring 6863. Av dette estimerer modellen at omkring 1113 er bukk som er to år og eldre. Etter jakta 2021 beregnet modellen at det var igjen omkring 655 to år og eldre bukk i en bestand på omkring 5760 villrein. Siste års strukturtelling på Hardangervidda indikerer at de yngre bukkene (toåringer) utgjorde omtrent 43 prosent av bukkesegmentet etter jakt. Ved å legge dette til grunn antyder modellberegningene at det etter jakta i 2021 var igjen omkring 373 tre år og eldre bukk, noe som tilsvarer ca. fem prosent av bestanden. Dette er noe høyere enn myndighetens mål om å holde denne prosenten på 0-3. Vurdert fra alderssammensetningen på de innsamla kjevene, ser det ut til å være en betydelig nedgang i andelen bukk som er 5 år og eldre de siste to-tre årene. Samtidig øker andelen av tre og fire år gamle bukker blant de innsamla kjevene. Dette skyldes trolig en kombinasjon av flere forhold, herunder økt rekruttering av unge bukker som følge av lavt uttak av kalv, simler og ungdyr, og dermed også unge bukker, når avskytingen i all hovedsak har vært dreid mot voksne bukker. Det er derfor å forvente at en relativt (og uvanlig) stor andel av bestanden før jakt de siste to åra har bestått av yngre bukk. Atypisk CWD i Norge synes hovedsakelig å ramme dyr som er 12 år eller eldre, og av den grunn er det av interesse å vite om vi kan beregne, basert på variasjon i høstingsstrategier, hvor i landet vi med størst sannsynlighet kan forvente å finne elg eller hjort som er så gamle. Vi har påbegynt et arbeid hvor vi sammenligner resultater fra en teoretisk modell med data fra bestander (kommuner) hvor voksne elger er aldersbestemt. De empiriske analysene viser at aldersstrukturen i jaktuttaket av felte elgkyr i norske kommuner i stor grad samsvarer med forventningene fra modellbestandene. I gjennomsnitt var andelen gamle (12 år og eldre) elgkyr av alle voksne (2 år og eldre) elgkyr høyere i bestander med lav enn høy andel voksne dyr i jaktuttaket, og høyere i bestander med skjev kjønnsrate. I tillegg var det flere gamle elgkyr i bestander med lav produktivitet (lav kalv pr. ku). I den empiriske analysen var effekten av andel voksne dyr i jaktuttaket statistisk sikker, mens effektene av kjønnsraten og produktiviteten var mer usikker. I praksis betyr dette at vi med kunnskap om bestandenes avskytingsstrategi, kjønnsrate og kalv pr. ku-rate kan predikere den relative andelen gamle elgkyr i bestanden før og etter jakt og den relative sannsynligheten for at en skutt, voksen elgku er over 12 år.

Solberg, E. J., Van Moorter, B. & C. M. Rolandsen 2021. Skilt med gulblink for varsling av elgfare i trafikken – Effekter på sannsynlighet for påkjørsel og påkjørselsutfall. NINA Rapport 2043. Norsk institutt for naturforskning. I februar 2017 iverksatte Statens Vegvesen et tiltak med aktive viltfareskilt (gulblink) langs 4 ulike vegstrekninger i Troms med den hensikt å redusere antallet påkjørsler av elg. I de påfølgende 4 årene ble skiltene aktivert i perioder med høy risiko for å påkjøre elg langs strekningene og alle påkjørsler ble registrert. Kombinert med tilsvarende påkjørselsdata fra teststrekningene i perio-den 2010-2016, samt fra 4-40 kontrollstrekninger i perioden 2010-2020, testet vi hvorvidt det iverksatte tiltaket hadde en effekt på sannsynligheten for å påkjøre elg. I tillegg undersøkte vi om tiltaket hadde en effekt på andelen elg som døde i kollisjonen. Vi observerte i gjennomsnitt en større reduksjon i antallet påkjørte elg på teststrekningene enn på kontrollstrekningene etter at tiltaket ble iverksatt, men forskjellen var ikke statistisk signifikant. Dette var uavhengig av om vi benyttet én kontrollstrekning pr. teststrekning eller 10 kontrollstrekninger pr. teststrekning. Av ulike årsaker utforsket vi også modeller basert på et begrenset datamaterialet, men fant ingen signifikant forskjellig utvikling på test- og kontrollstrekninger (dvs. signifikant testkontroll × etter-før interaksjon) etter iverksetting av tiltaket. Når vi fjernet teststrekningen med færrest påkjørsler (teststrekning 2) fra analysen, økte den relative nedgangen i påkjørselssannsynlighet, men forskjellen mellom test- og kontrollstrekninger var fortsatt ikke signifikant. Det samme gjaldt om vi fjernet data fra en teststrekning med redusert funksjon i 2020 (teststrekning 4) eller begrenset studieperioden til årene 2013-2020 (dvs. 4 år før og 4 år etter). I testperioden var det i begrenset grad benyttet et sett med flyttbare skilt på noen av de beste kontrollstrekningene. Når vi gjentok analysene med alternative kontrollstrekninger, ble resultatet i praksis det samme. Vi testet også om elgens bestandstetthet eller snødybden varierte forskjellig mellom kommuner med teststrekninger og kontrollstrekninger, noe som kunne ha fordekt en mulig effekt av tiltaket. Vi fant ingen støtte for en slik effekt og utfallet ble derfor det samme når vi kontrollerte for variasjonen i bestandstetthet og snødybde i modellene. Vi kan dermed ikke utelukke at den større observerte nedgangen i elgpåkjørsler på teststrekningene er et resultat av tilfeldigheter, og kan derfor ikke konkludere med en opplagt effekt av tiltaket. Avslutningsvis diskuterer vi ulike svakheter i utformingen av forsøket og peker på forbedringsmuligheter. Fordi antallet teststrekninger og påkjørsler var relativt få, må effektstørrelsen av tiltaket være stor for å kunne påvise en effekt. Dette var ikke i samsvar med den relativt beskjedne effektstørrelsen (ca. 25 %) observert i det aktuelle forsøket, og følgelig fant vi heller ingen signifikant effekt. I framtidige forsøk bør derfor antallet teststrekninger økes dersom det er ønskelig å også dokumentere mer moderate effekter av tiltaket. I tillegg bør kontrollstrekningene defineres før tiltaket iverksettes slik at påvirkningen fra andre faktorer enn tiltaket blir minst mulig. Dersom Statens vegvesen ønsker å fortsette tiltaket med aktive viltfareskilt (gulblink) tror vi effekten kan bli bedre hvis aktivering av skiltene kombineres med en automatisk reduksjon av fartsgrensen. Fartsmålinger gjort på en av teststrekningene antyder at gjennomsnittsfarten kun ble redusert med noen få prosent i perioder med aktive varselskilt. I tillegg fant vi ingen generell nedgang i andelen elg som døde i kollisjon med bil etter at tiltaket ble iverksatt. Dette tyder på at bilistene i liten grad endret atferd på teststrekningene. Vi stiller også spørsmål ved om lokale som er ansvarlig for å aktivere skiltene, over tid er i stand til å oppdage eller forutsi risikoperioder med tilstrekkelig stor sannsynlighet. Kanskje vil et aktiveringssystem som baserer seg på tidligere års erfaringer med hensyn til når elgen påkjøres, være mer treffsikkert. Alternativt kan dette kombineres med manuell overstyring når forholdene avviker mye fra normalen.

Rød-Eriksen, L., Hildebrand, A., Meås, R., Gudmundsson, A.F., Mysterud, A. og Rolandsen, C.M. 2021. Observasjoner av hjortedyr ved sperregjerder langs fylkesveg 50 og riksveg 52 i Nordfjella. NINA Rapport 2017. Norsk institutt for naturforskning. Våren 2016 ble det oppdaget skrantesjuke (CWD) hos ei reinsimle i Nordfjella villreinområde sone 1. Som del av bekjempelsen av sykdommen ble hele delbestanden i Nordfjella sone 1 på drøyt 2000 rein utryddet i 2017 og 2018. Det er innført en rekke tiltak og en brakkleggingsperiode av sone 1 på minimum 5 år med overordnet mål å hindre potensiell smitteoverføring fra miljøet til hjortedyr. Sperregjerder langs henholdsvis fv. 50 gjennom Hol og Aurland kommuner (9,4 km), og rv. 52 gjennom Hemsedal og Lærdal kommuner (25,2 km) er et tiltak som er iverksatt for å hindre geografisk spredning av skrantesjuke mellom bestander av reinsdyr. Effektiviteten i bruk av sperregjerder til dette formålet er i liten grad vitenskapelig dokumentert. I denne rapporten presenterer vi resultatene fra en undersøkelse med intensjonen om å evaluere og dokumentere effekten av sperregjerdene ved hjelp av viltkameraovervåking og snømålinger i perioden 2018-2021, samt andre opplysninger om observasjoner av rein nær gjerdene og i Nordfjella sone 1 etter at bestanden ble utryddet i 2018. Det ble montert 20 viltkamera på hver av gjerdestrekningene, med til sammen 20000 overvå-kingsdøgn i studieperioden. Kameraovervåking, snømålinger og inspeksjoner antyder at gjerdene kan bidra til å holde rein ut av sone 1 i snøfrie perioder på året, men at store snømengder om vinteren gjør at en stor andel av gjerdestrekningene ikke utgjør noen effektiv barriere for å hindre kryssing av rein eller andre større dyr. Utfordringen med nedsnødde gjerder om vinteren har vært forsøkt utbedret, for eksempel ved at det på enkelte strekninger er montert forlengere (skjøtestolper) med topptråd/sperrebånd. Vi har ingen data på hvordan disse forlengerne har fungert. Uten forlengerne var den opprinnelige høyden på gjerdene omkring 1,6 meter, med litt variasjon grunnet terrengforskjeller. Dette er en vanlig høyde for gjerder brukt i reindrift, men høyere gjerder vil trolig være mer effektive. Denne undersøkelsen og inspeksjoner gjort av Mat-tilsynet (rv. 52) og Aurland fjellstyre (fv. 50) har dokumentert at utbedringer har vært nødvendig og at gjerdene krever jevnlig vedlikehold for at de skal fungere som tiltenkt. Det er i løpet av perioden blitt gjort enkelte observasjoner av rein innenfor sperregjerdet i Nordfjella sone 1. Disse tilfellene har blitt godt dokumentert, og de skyldes i hovedsak mindre flokker eller enkeltdyr som har tatt seg inn rundt gjerdeendene eller gjennom hull eller svakheter i gjerdet. Reinsdyrene har i disse tilfellene enten blitt drevet ut av Nordfjella sone 1, eller avlivet. Unntaket fra dette er en hendelse høsten 2021, hvor det ikke er kjent (pr. 20. oktober 2021) hvor ei simle og en kalv ble av etter siste observasjon inne i sone 1 19.08.21. Gjerdene ble bygget med tanke på å hindre tamrein fra Filefjell (rv. 52) og villrein fra Nordfjella sone 2 (fv. 50) å bevege seg inn i Nordfjella sone 1. Gjerdene har derfor ikke vært til hinder for at andre hjortedyr vandrer inn i Nordfjella sone 1 fra andre kanter. Det er derfor som forventet at bildene av andre hjortedyr har vært fra begge sider av gjerdene. Dette inkluderer eksempler på at en elg har hop-pet over, og en hjort som kryper under gjerdet langs rv. 52. Dette viser at det kan være vanskelig å bygge gjerder som effektivt hindrer større dyr å krysse. Antall observasjoner av hjortedyr avtok med økende høyde over havet. Denne undersøkelsen har generert kunnskap som er relevant for den kommende prosessen med reetablering av villrein i Nordfjella sone 1. Kunnskapen viser at det ikke er mulig å unngå risiko for blanding av rein utenfor og innenfor Nordfjella sone 1 kun ved bruk av sperregjerdene. Forbedringer av sperregjerdene, blant annet gjennom undersøkelser rundt optimal plassering av sperregjerdene i forhold til veier, bør vurderes sammen med eventuelle andre tiltak. Rød-Eriksen, L., Hildebrand, A., Meås, R., Gudmundsson, A.F., Mysterud, A. and Rolandsen, C.M. 2021. Observations of cervids along fenced road sections at fv. 50 and rv. 52 in Nordfjella. NINA Report 2017. Norwegian Institute for Nature Research. Chronic wasting disease (CWD) was discovered in a female reindeer within the Nordfjella sub-population (zone 1) in Southern Norway in March 2016. As part of the effort in combating disease transmission, the sub-population of approximately 2000 animals was culled throughout 2017 and 2018. Numerous mitigating measures have since been implemented to reduce potential transmission of the disease from the environment. Fencing along road fv. 50 through Hol and Aurland municipalities (9.4 km), and road rv. 52 through Hemsedal and Lærdal municipalities (25.2 km) is a measure designed to mitigate the transmission of CWD between sub-populations of reindeer. The effect of fencing for controlling wildlife disease is rarely scientifically documented. In this report, we present the results from a study aimed to evaluate and document the effects of fences for this purpose, based on wildlife camera monitoring, snow accumulation measurements and additional information in 2018-2021. A total of 20 wildlife cameras were mounted on each of the two fences, with a cumulative of 20000 camera trap monitoring days. Camera monitoring, snow accumulation measurements and inspections suggested that the fences contributed to hindering reindeer moving into Nordfjella zone 1 during snow-free periods. Large accumulations of snow during winter did, however, reduce the barrier-effects of the fences, particularly in stopping larger cervids from crossing the fences. Improvements to the fences, for example, vertical extension of the fences along exposed segments, was conducted, however, the effects of these extensions have not been evaluated. The original height of the fences was approximately 1.6 meters, with some variation due to terrain ruggedness. This is the standard height for fences used in domestic reindeer herding, although taller fences would likely be more effective. This study, in addition to inspections by the Norwe-gian Food Safety Authority (rv. 52) and Aurland fjellstyre (rv. 50), has documented the necessity of regular maintenance and improvements for the fences to uphold their desired effect. There have been some observations of reindeer crossing the fences into Nordfjella zone 1 during the study period. These cases are well documented and consists mainly of small groups or single animals that have travelled around the fences or traversed through holes or weakened parts of the fences. These reindeer were driven out of Nordfjella zone 1, or euthanized. The exception to this was an incident in the autumn of 2021, where the location of a female semi-domestic rein-deer and a calf was unknown (as of 20 October 2021) after the last observation inside zone 1 19.08.21. The fences were constructed to hinder semi-domesticated reindeer from Filefjell (rv. 52), and wild reindeer from other parts of Nordfjella outside of zone 1 (fv. 50), to migrate into Nordfjella zone 1. The fences have therefore not been a hindrance to other cervids, and the wildlife cameras observed other cervids on both sides of the fences (inside and outside of Nordfjella zone 1), as expected. This includes examples of a moose that jumped the fence, and a red deer crossing underneath the fence along rv. 52. This illustrates the difficulty in constructing fences, which effectively hinders large animals from crossing the fence. The number of observations of cervids declined with increasing altitude. This study has generated knowledge relevant for the upcoming process of reestablishing the wild reindeer sub-population within Nordfjella zone 1. Our results suggest that the risk of mixing reindeer from outside and inside Nordfjella zone 1 is unavoidable through fencing alone. Improvements to the fences, including assessing optimal placement of fences in relation to roads, needs to be evaluated together with alternative measures. Miljødirektoratet: M-2109|2021

The intensive harvesting of hosts is often the only practicable strategy for controlling emerging wildlife diseases. Several harvesting approaches have been explored theoretically with the objective of lowering transmission rates, decreasing the transmission period or specifically targeting spatial disease clusters or high-risk demographic groups. Here, we present a novel model-based approach to evaluate alternative harvest regimes, in terms of demographic composition and rates, intended to increase the probability to remove all infected individuals in the population during the early phase of an outbreak. We tested the utility of the method for the elimination of chronic wasting disease based on empirical data for reindeer (Rangifer tarandus) in Norway, in populations with (Nordfjella) and without (Hardangervidda) knowledge about exact disease prevalence and population abundance. Low and medium harvest intensities were unsuccessful in eliminating the disease, even at low prevalence. High-intensity harvesting had a high likelihood of eliminating the disease, but probability was strongly influenced by the disease prevalence. We suggest that the uncertainty about disease prevalence can be mitigated by using an adaptive management approach: forecast from models after each harvest season with updated data, derive prevalence estimates and forecast further harvesting. We identified the problems arising from disease surveillance with large fluctuations in harvesting pressure and hence sample sizes. The elimination method may be suitable for pathogens that cause long-lasting infections and with slow epidemic growth, but the method should only be attempted if there is a low risk of reinfection, either by a new disease introduction event (e.g. dispersing hosts) or due to environmental reservoirs. Our simulations highlighted the short time window when such a strategy is likely to be successful before approaching near complete eradication of the population.

Solberg, E.J. Nilsen, E.B., Rolandsen, C.M., Veiberg, V. 2021. Avskytingsstrategier for elg og hjort: Hva skal vi velge, og hva blir konsekvensene? NINA Rapport 1701. Norsk institutt for naturforskning. Et tilbakevendende spørsmål i hjorteviltforvaltningen er hvordan avskytingen av dyr bør fordeles mellom kjønns- og aldersgrupper for å oppnå ulike forvaltningsmål. Til forskjell fra de fleste småviltartene, er elg og hjort relativt enkle å bestemme til kjønn og aldersgruppe i en jaktsituasjon, og ved å styre avskytingen mot spesifikke grupper er det mulig å påvirke sammensetningen av bestand og jaktutbytte. Denne kunnskapen har gjennom de siste 50 årene vært benyttet til å øke jaktutbyttet i form av antallet felte dyr og mengden kjøtt, men ikke uten omkostninger for andre kvaliteter som man ønsker å fremme ved bruk av jakt som forvaltningstiltak. I denne rapporten har vi undersøkt hvordan varierende kjønns- og alderssammensetning av jaktuttaket (rettet avskyting) ved høsting av elg og hjort påvirker jaktutbytte (antall felte dyr, antall felte store hanndyr, mengde kjøtt høstet), jaktinnsats og skadepotensial (bestandsstørrelse og beiteuttak på vinter). Innledningsvis gjennomgår vi tidligere publiserte høstingsstudier for hjortevilt og oppsummerer hovedkonklusjonene fra disse arbeidene. Deretter benytter vi teoretiske modeller til å utforske hvordan 9 ulike avskytingsstrategier påvirker de samme målparameterne i bestander med balansert (1:1) og hunndyrdominert (2:1) kjønnsrate. De valgte avskytingsstrategiene varierte fra lav til høy kalveandel i jaktuttaket (eks. kalv: åringsdyr: eldre dyr = 0:50:50 - 60:20:20 for elg) og er alle innenfor variasjonsbredden av de strategiene som brukes under jakt i norske elg- og hjortebestander. Inntrykket er at modellstudiene gir et realistisk bilde på hvordan relevante avskytingsstrategier påvirker jaktutbytte, jaktinnsats og ulike bestandsegenskaper, og at forskjellene er relativt moderate mellom de minst selektive strategiene. Forskjellene er større mellom de mest selektive strategiene, men disse benyttes i mindre grad. I modellstudiene testet vi også betydningen av to skaleringsfaktorer for utfallet av de ulike avskytingsstrategiene. Hensikten med skaleringsfaktoren er å gjøre de ulike målparameterne sammenlignbare på tvers av avskytingsstrategier, men uavhengig av andre forhold som kan innvirke. Det vanligste har vært å benytte bestandens størrelse etter jakt som skaleringsfaktor (konstant vinterbestand), men ofte vil det være mer relevant å benytte bestandens samlede beiteuttak som skaleringsfaktor (konstant beiteuttak). Dette er fordi elg og hjort øker i størrelse og matinntak fra kalv til voksen. En gitt mengde beiteressurser kan derfor underholde en større bestand gjennom vinteren dersom den inkluderer en stor andel kalv enn om den hovedsakelig består av eldre individer. Vi benyttet den samlede metabolske biomasse til alle individer i bestanden som mål på bestandens relative beiteuttak. Den metabolske biomassen til et individ tar høyde for at små individer konsumerer mer mat pr. kilo kroppsmasse enn store individer, men likevel mindre mat i absolutt forstand fordi de har lavere kroppsmasse. Erfaringene fra analysene er at bruken av de to skaleringsfaktorene fører til det samme generelle resultatet, men at variasjonsbredden endrer seg. Når beiteuttaket (metabolsk biomasse) benyttes som skaleringsfaktor blir det større variasjon i kjøttuttak og lavere variasjon i antall felte dyr mellom de ulike avskytingsstrategiene. Vi valgte å legge mest vekt på resultatene fra modellene med konstant metabolsk biomasse ettersom mat-tilbudet vinterstid ofte vurderes som den viktigste begrensende faktoren for bestandsveksten til elg og hjort. Resultatene viste at valget av avskytingsstrategi har betydning for størrelsen på de ulike jaktproduktene (antall dyr, mengde kjøtt, antall trofédyr), og at det ikke finnes én avskytingsstrategi eller kjønnsrate som maksimerer alle jaktproduktene samtidig. Dersom vi ønsker å felle mange dyr må vi velge en mer kalvedominert avskytingsstrategi enn om vi ønsker å maksimere mengden kjøtt – og i begge tilfeller må vi velge en bestand med skjev kjønnsrate. Hjorteviltbestander med en lav andel hanndyr kan derfor tilby et langt høyere utbytte av felte dyr og mengde kjøtt enn hva som er tilfelle når hanndyrandelen er høy. I tillegg til høyere antall dyr og mengde kjøtt fant vi for alle avskytingsstrategiene et høyere antall felte eldre hanndyr (2 år +) i bestander med skjev kjønnsrate (eks. 2 hunndyr pr. hanndyr). Dette kan framstå overraskende, men skyldes at hunndyrdominerte bestander er langt mer produktive. På grunn av det høyere jakttrykket, vil imidlertid få hanndyr rekrutteres til de eldste aldersklassene i bestander med skjev kjønnsrate, og av den grunn kan det felles flere 4 år og eldre hanndyr fra bestander med balansert kjønnsrate (1 hanndyr pr. hunndyr). For både elg og hjort var det også en effekt av avskytingsstrategi på antallet felte eldre hanndyr, men forskjellene var små så lenge voksenandelen var over 40 %. Foruten å påvirke jaktutbyttet har valget av avskytingsstrategi konsekvenser for hvor mye innsats som må til for å felle det nødvendige antallet dyr. Som forventet var de mest selektive avskytingsstrategiene de mest innsatskrevende. Strategier som inkluderer få eller ingen kalver i avskytingen er blant de mest selektive, mens det motsatte er tilfelle for avskytingsstrategier som inkluderer en moderat andel kalv. Også strategier med en svært høy kalv- og åringsandel i avskytingen er krevende å gjennomføre fordi flere dyr skal felles og fordi den nødvendige innsatsen pr. dyr er høyere. Behovet for økt innsats vil forsterkes dersom det innføres regler som detaljstyrer hvilke dyr som kan felles innenfor kvotekategori. En regel som har stor oppslutning blant jegere, er at mordyret ikke skal felles fra kalven. En slik regel vil kreve økt jaktinnsats, og særlig dersom avskytingen av kalv er lav. Når modellene skaleres med bestandens beiteuttak vinterstid, vil bestandens størrelse variere mellom avskytingsstrategier. Vinterbestanden vil være størst dersom bestanden høstes med voksendominerte avskytingsstrategier og okseandelen i bestanden samtidig er lav. Valg av avskytingsstrategi kan derfor ha implikasjoner for hvor mange elg eller hjort som blir påkjørt i trafikken da påkjørselsfrekvensen synes å øke proporsjonalt med bestandsstørrelsen. I diskusjonen viser vi også til andre forhold som kan påvirke valget av avskytingsstrategi og bestandskjønnsrate. Disse inkluderer 1) følelsesmessige motforestillinger mot kalveskyting, 2) genetiske effekter, og 3) valg av avskytingsstrategi i ulveområder. Mange vegrer seg for å felle kalv på grunn av det sterke båndet mellom mor og avkom, og tidvis understøttes dette valget av biologiske konsekvenser for mordyret. På den annen side er kalvedominerte avskytingsstrategier assosiert med lavere tap av genetisk variasjon over tid, og er forbundet med mindre risiko for uventede bestandssvingninger i ulveområder. I rapporten diskuterer vi for- og motargumenter for kalveavskyting og gjør en vurdering av hvorvidt det finnes faglig støtte for alle argumentene som fremmes. Avslutningsvis beskriver vi seks «pakkeløsninger» som kan benyttes for å nå ulike forvaltningsmål. Vi kaller pakkene for jaktforvaltningsstrategier ettersom de i hovedsak bygger på hvordan jaktuttaket og bestanden må formes for å nå forvaltningsmålet. For hver av pakkene viser vi hva som er det overordnede forvaltningsmålet og hvilken kjønnsrate og avskytingsstrategi som er best egnet til å nå målet. I tillegg viser vi hvilke kostnader som følger av de ulike valgene. Tanken er at forvaltningen her har muligheten til å velge den pakkeløsningen som best innfrir lokale ønsker og samtidig få en realistisk forståelse av hva de må ofre. Fire av jaktforvaltningsstrategiene er utbytteorientert og har til hensikt å maksimere én eller en kombinasjon av jaktproduktene (felte dyr, mengde kjøtt, felte trofédyr), mens de to siste jaktforvaltningsstrategiene også inkluderer 1) en vurdering av nødvendig jaktinnsats og bestandens skadepotensial, og 2) etiske, estetiske og bevaringsøkologiske verdier i avveiingen. Solberg, E.J. Nilsen, E.B., Rolandsen, C.M., Veiberg, V. 2021. Hunting strategies for moose and red deer: What are the options and what are the consequences? NINA Report 1701. Norwegian Institute for Nature Research. A returning question in Norwegian moose and red deer management is about how to best distribute the harvest among sex and age groups to achieve different management goals. Unlike most small game species, it is quite easy to determine the sex and age group (calf, yearling, adult) of individual moose and red deer in a hunting situation, which in turn can be used to influence the sex and age composition of the population and the size and composition of the harvest. Such a sex and age specific harvesting has for more than 50 years been conducted by Norwe-gian hunters to increase the annual hunting yield in terms of number of killed moose and red deer, as well as the harvested biomass of meat, but not without costs to other population and hunting related qualities. In this study we examined how varying sex and age specific harvesting of moose and red deer affects hunting yield (number of kills, biomass of meat, number of trophy males), hunting effort, and the damage potential of both species (population size and a browsing pressure during winter). We first surveyed the literature for relevant harvesting studies of moose and red deer and presents the main conclusions from these studies. We then used theoretical models to explore how 9 different sex and age specific harvesting strategies affect various qualities in populations with balanced (1:1 female: male) and female dominated (2:1) sex ratios. The strategies varied from a low to a high proportion of calves in the harvest (e.g. calf: yearling: adult = 0:50:50 - 60:20:20 for moose) and were all within the range of strategies used for harvesting moose and red deer in Norway. The model study suggests that the variation in hunting yield, hunting effort and other qualities are rather moderate when populations are harvested using the least selective harvesting strategies. The outcome was more variable among the more selective strategies, but these strategies are less used. In the model study we also tested the significance of two different scaling factors for the outcome of the different harvesting strategies. Previously, the most common scaling factor has been the population size after hunting (constant winter population), but often it is more relevant to use the total feed consumption of the population as scaling factor (constant feed consumption). This is because moose and red deer substantially increase in body size and food consumption from calf to adult. A given quantity of feed may therefore be able to sustain a larger population of moose and red deer during winter if the proportion of calves is large than if it is small. We used the total metabolic biomass of all individuals as a measure of the relative feed consumption of the population. The metabolic biomass control for the fact that small individuals consume more energy per kilo body mass than larger individuals. The two scaling factors led to pretty much the same general outcome, but the variation width differed. When we used feed consumption (metabolic biomass) as scaling factor, we found larger variation in the harvested biomass of meat and lower variation in the number of harvested animals among harvesting strategies. We mainly discussed the results from the models with constant feed consumption as the food supply during winter is often assumed to be the most important limiting factor for population growth of moose and red deer. The results suggest that the harvesting strategies have significant impact on the hunting yield and that there is no single harvesting strategy or population sex ratio that can be used to maximize all hunting products simultaneously. To achieve a high yield in terms of number of kills, we need to use a harvesting strategy with a high proportion of calves, whereas the opposite should be the chosen strategy for maximizing the total biomass of meat. In both cases the population sex ratio should be female biased (2:1). For all harvesting strategies we also found a substantially higher yield of adult males (2 years +) from sex biased than sex balanced populations. This is because female biased populations are far more productive than sex balanced populations and thus produce more males. Following the higher harvest pressure on males than females, however, few males will recruit to the higher age classes in sex biased populations. Therefore, less 4 years and older males (trophy males) can be harvested in such populations compared to populations with balanced sex ratio (1 female per male). For both species we also found an effect of harvesting strategy on the yield of trophy males, but the variation was small, as long as the proportion of adults in the harvest exceeded 40 %. Besides the effects on hunting yield, the harvesting strategy will also affect the effort needed to find and kill the necessary number animals. As expected, we found the most selective harvesting strategies to be the most demanding in terms of hunting effort (number of hunter-days). Strate-gies that include no or a low proportion of calves in the harvest were among the most selective and demanding, whereas the opposite was the case for strategies with a moderate proportion of calves. Also, strategies with a high share of calves and yearlings in the harvest are demanding because more animals must be killed to fill the hunting quota and because the necessary effort per animal killed is higher. The need of high hunting effort will increase further if the management introduces informal rules that specify the type of animals that are legal targets within quota category. One rule that receive high support among hunters is that the mother accompanied with a calf should not be shot unless the calf is also shot. By following this rule, the hunting becomes more demanding, if the harvesting strategy includes a small proportion of calves. In the Discussion, we also discuss other factors that may affect the choice of harvesting strategy and population sex ratio. These include 1) emotional arguments against calf harvesting, 2) genetical consequences of various harvesting strategies, and 3) selection of harvesting strategy in wolf areas. Many hunters resist shooting calves because of the strong bound between mother and offspring, and sometimes this resistance is underpinned by potential biological consequences for the mother from the loss of her calf. There are also arguments in favor of calf shooting, as calf dominated harvesting strategies are associated with a lower loss of genetic variation due to genetic drift, and they are associated with lower risk of unintended population fluctuations in wolf areas. In the report we assess to what extent there is scientific support for the arguments that are promoted. In the end of the report, we describe six hunting management strategies that can be used to achieve different management goals. For each strategy we show the general management goal, as well as the harvesting strategy and population sex ratio that is best suited to achieve the goal. In addition, we show the different costs that are associated with the various strategies. The intention is that the local management from this list of strategies can choose the strategy that best meet their goals and that they simultaneously get a realistic understanding of what they need to sacrifice.

Solberg, E.J., Rolandsen, C.M. og Heim, M. 2021. Bestandsutvikling og avskyting av elg i Stjørdal og Meråker. Evaluering av måloppnåelse og forslag til videre forvaltning. NINA Rapport 1979. Norsk institutt for naturforskning. Den praktiske hjorteviltforvaltningen i Norge gjennomføres nå i stor grad av jaktrettshaverne og jegerne med bakgrunn i en kommunalt godkjent bestandsplan. Som et ledd i denne prosessen skal kommunene etablere et sett med forvaltningsmål for sine hjorteviltbestander og gjennomfører regelmessig evaluering av bestandsutvikling og måloppnåelse. I denne rapporten har vi eva-luert utviklingen i og forvaltningen av elgbestanden i kommunene Stjørdal og Meråker. I tillegg gir vi noen faglige råd med hensyn til videre forvaltning. Elgbestanden i de to kommunene har en kondisjon under gjennomsnittet i norske elgkommuner, og befinner seg i dag på et historisk lavt nivå etter at slaktevekter og rekrutteringsrater (andel ku med kalv, tvillingrater) har vist en vedvarende negativ trend gjennom tre tiår. Dette gjelder særlig i Stjørdal kommune, der slaktevektene i alle aldersgrupper har sunket med 10–20 % siden tusenårsskiftet. Samtidig er bestandstettheten i kommunen fortsatt høy til tross for en reduksjon de siste 15 årene. Den samme utviklingen ser vi også i Meråker, men den er noe forsinket i forhold til utviklingen i Stjørdal. I Meråker er også bestandstettheten før jakt lavere enn i Stjørdal, men kommunen består av mer høyereliggende og lavproduktiv skogsmark. Vi antar dessuten at Meråker mottar et netto antall trekkelg fra Sverige, og at disse fører til økt konkurranse om beiteressursene vinterstid. I samsvar med den høye bestandstettheten, er beitetrykket høyt i begge kommuner, og tendensen har vært økende de siste 10 årene. Samtidig har det vært en nedgang i andelen ungskog, og dermed antallet trær og busker innenfor beitehøyde for elgen. En slik utvikling fører til at antallet beitetrær pr. elg forblir lavt til tross for bestandsreduksjonen de siste årene. Dersom mengden mat tilgjengelig pr. elg ikke øker, har vi grunn til å tro at elgens bestandskondisjon vil fortsette å synke i begge kommuner. I Stjørdal er siste planperiode nettopp avsluttet (2015–2020), mens Meråker fortsatt har to år igjen (2017–2022). I planperioden har begge kommuner oppnådd en målsatt reduksjon i kjønnssammensetning (til 2 ku sett pr. okse) og i Stjørdal har man klart å redusere bestanden i samsvar med målsettingen. Motsatt har det vist seg vanskelig å oppnå en ønsket stabilisering og økning av slaktevekter og kalverekruttering, og antallet fallvilt av elg er fortsatt høyere enn planens målsettinger i Meråker. Antallet fallvilt registrert i Meråker vil sannsynligvis forbli høyt med mindre det iverksettes effektive tiltak rundt jernbanen. I tillegg kan det være et tiltak å utsette hele eller deler av jaktuttaket til sent i jakta, og samtidig øke det generelle jakttrykket. Dette kan føre til økt beskatning av elg som trekker inn fra Sverige og/eller nabokommuner, og en reduksjon i vinterbestanden og dermed antallet elg som omkommer på veg og jernbane. Dersom forvaltningen har som mål å ha høye vekter og rekrutteringsrater i bestanden, kreves det en bestandstetthet som tillater mye høykvalitetsmat pr. individ. Reduksjonen i bestandstetthet er i samsvar med et slikt mål, men det er tvilsomt om bestandene er redusert tilstrekkelig til at vekter og rekrutteringsrater vil øke i årene som kommer. For å nå målet anbefaler vi at elgbestandene reduseres i begge kommuner i neste planperiode, og mest i Stjørdal. Bestandstettheten er fortsatt historisk høy i begge kommuner, og i Stjørdal er tettheten av elg langt over gjennomsnittet for norske kommuner. Vi har derfor ingen grunn til å forvente økning i bestandskondisjon dersom bestanden holdes på dagens nivå. Med bakgrunn i de kommunale målene, anbefaler vi at bestanden reduseres i begge kommunene til et nivå tilsvarende omkring 50 % av bestandsstørrelsen ved bestandstoppen. I Stjørdal betyr det en bestand som kan tilby et vedvarende uttak på ca. 200 elg pr. år, mens det i Meråker vil tilsi et uttak på ca. 70 elg. Dette forutsetter at kjønnsraten holdes på dagens nivå (ca. 2 kyr sett pr. okse) og at avskytingsprofilen er som før (stor andel kalv). I Meråker vil det framtidige uttaket være svakt under jaktuttaket av elg i 2020, mens det framtidige uttaket vil utgjøre omtrent 50 % av siste års uttak i Stjørdal. Vi anbefaler ingen store forskjeller i forvaltningsregime mellom vald og jaktfelt innen de to kommunene. I begge kommunene er det noe varierende status og utvikling i bestandstetthet og avskyting mellom jaktfelt, og det samme er tilfelle med hensyn til kalverekruttering og slaktevekter. De mest systematiske forskjellene er tendensen til høyere kalveproduksjon i de ytre delene av Stjørdal, der slaktevektene også er høyere. I jaktfelt med høyere kalveproduksjon kan man tillate et større jakttrykk (lavere minsteareal), men vi ser ingen grunn til at bestanden bør reduseres mer i disse områdene enn ellers i kommunen. For å oppnå den anbefalte utviklingen anbefaler vi kommunene å etablere et sett med operative forvaltningsmål som enkelt lar seg måle og evaluere i etterkant. Disse bør primært inkludere et mål på bestandens tetthet, for eksempel målt som antall elg sett eller felt pr. jegerdag, og et mål på bestandens kjønnssammensetning (eks. antall ku sett pr. okse). Målene kan uttrykkes som en gitt verdi bestanden bør holdes under eller over, eller et intervall bestanden bør holdes innenfor. I ulike vald og bestandsplanområder kan man benytte det samme forvaltningsmålet for kjønnssammensetning, mens forvaltningsmålet for bestandstetthet bør tilpasset individuelt da nødvendig jaktinnsats pr. elg felt vil variere med erfaring, jaktforhold og minsteareal. Solberg, E.J., Rolandsen, C.M. og Heim, M. 2021. Population dynamics and harvest of moose in Stjørdal and Meråker municipalities. NINA Report 1979. Norwegian Institute for Nature Research. The management of moose and deer is by now mostly carried out by the landowners (the hunting rights holders), if they can show to a population management plan that has been approved by the municipality. As part of this process, the municipality should first establish a set og management goals for their moose and deer populations and then regularly evaluate the population development and goal achievement. In this report, we have evaluated the moose population development and the goal achievement in the two municipalities Stjørdal and Meråker in central Norway. The moose population condition in the two municipalities is below average, and the agespecific carcass masses and recruitment rates (share of cows with calves, twin rates) show a negative trend. This is particularly so in Stjørdal, where the average carcass mass in all age groups have declined by 10–20 % during the last 15 years. We notice a similar decline in Meråker, but a bit delayed relative to Stjørdal. In Meråker, the primary production and carrying capacity also seems to be lower, which can explain the decline in population condition at a lower pre-harvest population density than in Stjørdal. We suspect that there is a net inflow of moose to Meråker in early winter, from across the border to Sweden, leading to increasing density-dependent food limita-tion. In accordance with the relatively high moose density, there is a high browsing pressure in both municipalities and it seems to have increased during the last 10 years. In the same period, there has been a decline in the proportion young forest stands, and thus a decline in the density of trees within browsing range of moose. This negative trend in rejuvenating forest may have worked against the potential positive effect of population reduction in the last 15 years, and may suggest that the moose population condition will remain low or decline even more unless the food per moose is not improved. In the population management period, both municipalities were able to reach their goal of improving the population sex ratio (to about 2 adult females per male) and in Stjørdal they managed to reduce the moose population to the goal of 0,5 moose seen per hunterday. In contrast, the management were not able to stabilise or increase the age specific carcass masses and calf recruitment rates, and in Meråker the number of traffic killed moose are still way higher than their management goal. The relatively high number of moose killed in traffic in Meråker may be due to an influx of migratory moose during winter and could partly be remedied by increasing the harvest of moose in late autumn, after the autumn migration. To increase the population condition (body mass and recruitment rates), the management need to improve the food per moose in the population. The recent reduction in moose density is in accordance with such a goal, but we believe the population needs to be reduced even more to achieve improved population condition. In the next management plan period, we therefore suggest that the annual harvest should be high in both municipalities to continue the reduction in moose density. In both municipalities, the moose density is still at a historically high level, and in Stjørdal the density is far higher than the average density in Norwegian municipalities. In both municipalities we suggest that the moose density should be reduced to about 50 % of the density recorded at the population peak during the last 20 years. In addition, the sex ratio should be kept at the current level (2 females per male) and sex and age structure of the harvest should be as in the most recent years. At this level, the sustainable annual yield will be about 200 moose in Stjørdal and 70 moose in Meråker. This is about half of the harvest in the most recent year in Stjørdal and just below the recent harvest in Meråker (75 moose). However, it is still unclear whether the harvest in Meråker is high enough to keep the population at a stable level. To be able to reach the desired population development, we recommend that both municipalities establish a set of operational management goals for the next planning period that can be easily measured and evaluated afterwards. These should primarily include a goal regarding the population density, for example expresses as the number of moose seen or killed per hunting day, and a goal regarding the population sex structure (e.g. the number of seen cows per bull). The goals can be expressed as a given maximum value, minimum value, or as an interval that the population or sex ratio should vary within.