Search

Denne rapporten har som formål å gi en oppdatert oversikt over studenters levekår per 2021. Studentmassen er i konstant endring, og det er behov for oppdatert kunnskap om levekårene til samtlige av studenttypene som finnes i dag. Studenter i høyere utdanning kommer i alle aldre, og de studerer på heltid, deltid og over nett. Noen har studiene som hovedaktivitet, andre tar utdanning ved siden av jobb. Statistisk sentralbyrå har tidligere gjennomført levekårsundersøkelser blant studenter i 1998, 2005 og 2010. I 2021-undersøkelsen er det gjennomført en bred kartlegging av studentenes studiehverdag, bolig og bosituasjon, fysiske og psykiske helse, arbeidsforhold og økonomi. Studenter i høyere yrkesfaglig utdanning (fagskolestudenter) er inkludert i levekårsundersøkelsen for første gang. Universitets og høgskolestudentene består i stor grad av unge studenter i heltidsutdanning, og kvinner utgjør 61 prosent av studentene. I fagskolene er flertallet deltidsstudenter (64 prosent), og halvparten av studentene er eldre enn 30 år. Menn er i knapt flertall blant fagskolestudentene.

Denne artikkelen presenterer funn fra en undersøkelse om levekår blant skeive med innvandrerbakgrunn i Norge. Med utgangspunkt i et interseksjonelt perspektiv analyserer vi 251 respondenters erfaringer med diskriminering og sosial ekskludering. Resultatene viser at over halvparten rapporterte om negative kommentarer eller handlinger fordi de bryter med normer for kjønn eller seksualitet, og noen flere på grunn av innvandrerbakgrunn. Om lag 1 av 3 rapporterte om opplevelser av ekskludering fra minoritetsmiljø fordi de er skeive, og 1 av 5 om eksklusjon fra skeive miljøer på grunn av innvandrerbakgrunn. Disse sammenhengene mellom sosial ekskludering og den doble minoritetsstatusen til skeive med innvandrerbakgrunn har i liten grad blitt undersøkt systematisk med kvantitative data tidligere. Kvantitative undersøkelser basert på selvrekrutterte utvalg – slik denne studien er et eksempel på – utgjør et viktig supplement til kvalitativ forskning på den ene siden og representative undersøkelser på den andre. Basert på de empiriske analysene i artikkelen drøfter vi hvordan kontekstsensitive interseksjonelle perspektiver kan kombineres med kvantitative metoder som tradisjonelt har vært rettet mot generaliserbare funn. Alle artikler i tidsskriftet publiseres i overenstemmelse med Creative Commons-lisensen CC BY-NC 4.0. Det betyr at alle fritt kan lese, laste ned, kopiere, skrive ut, søke i eller lenke til den fullstendige og ferdig bearbeidede teksten. Bruken er begrenset til ikke-kommersiell aktivitet, og rettigheter til bruk ut over dette skal innhentes fra forfatter(ne) og eventuelt andre opphavsmenn tilknyttet innholdet i artikkelen.

Denne rapporten drøfter utbredelsen av humanitære behov i Norge, og hvilke grupper i befolkningen som er mest utsatt. Humanitære behov innebærer at mennesker har lav livskvalitet, eller står under risiko for å få det, og trenger hjelp for å få et bedre liv. Sagt på en annen måte handler humanitære behov om å avhjelpe nød og lidelse i befolkningen. Innledningsvis presenterer rapporten noen hovedtrekk i drivkrefter og trender som kan bidra til å forklare utviklingen av de humanitære behovene i Norge. De viktigste demografiske trendene er den sterke veksten i innvandring, at det blir flere i de eldste aldersgruppene og at andelene som er enslige og aleneboende har økt. Blant sosiale og økonomiske trender finner vi utviklingstrekk som økt økonomisk ulikhet og større vekt på utdanning og kvalifikasjonskrav i yrkeslivet. Koronapandemien som startet i begynnelsen av 2020 har påvirket de humanitære behovene og danner et viktig bakteppe for analysene i rapporten. Blant annet steg den registrerte arbeidsledigheten kraftig i begynnelsen av pandemien, før den stabiliserte seg på et lavere nivå.

Utvalgte funn • 82 prosent av dem som deltok er fornøyde med livet • 72 prosent oppgir at helsen er god eller svært god • 11 prosent opplever ensomhet • 74 prosent trives godt eller svært godt i nærmiljøet Om rapporten og metodisk tilnærming I denne rapporten presenteres bakgrunn, metode, gjennomføring og en del utvalgte resultater fra Folkehelseundersøkelsen i Viken 2021. Datainnsamlingen ble gjennomført av Folkehelseinstituttet på vegne av Viken fylkeskommune i perioden 8.-28. november 2021. Temaområdene som blir dekket i denne rapporten inkluderer blant annet tilgjengelighet av tjenester og fasiliteter lokalt, helserelatert atferd, selvrapportert helsetilstand, skader, nedsatt funksjonsnivå, ulike aspekter ved sosialt miljø og nærmiljø og subjektiv livskvalitet. Vi analyserer temaområdene på tvers av kjønn, alder, utdanning og regioner innen fylket. Vi presenterer også resultater for Viken samlet sett og sammenligner med de fylkene som tidligere har gjennomført Folkehelseundersøkelsen. Videre diskuteres ulike forbehold knyttet til representativitet og frafall. Disse forbeholdene må man ta høyde for når funnene i rapporten blir vurdert. Resultatene som presenteres gir et første, beskrivende bilde av det som ligger av informasjon i datamaterialet. Kommunene får i tillegg en separat rapport med egne tabeller som viser lokale resultater. Anonymiserte data vil bli gjort tilgjengelige for Viken fylkeskommune. Forskningsmiljøer kan søke både om tilgang til anonymiserte data og om utvidet tilgang til datamaterialet fra undersøkelsen. Utvalget som ble invitert til å være med var voksne fra 18 år og oppover. Hvor stor prosentandel som ble trukket ut i hver kommune varierte; I kommunene med mindre enn 1 500 innbyggere i alderen 18 år og eldre, inviterte vi alle (100 %) vi kunne nå elektronisk. I øvrige kommuner ble rent tilfeldige utvalg inviterte; i kommunene med 1 500-2 000 voksne innbyggere ble det trukket utvalg på 75 %, i kommunene med 2 001-3 000 voksne innbyggere ble 50 % trukket ut til å delta og i kommunene med over 3 000 voksne innbyggere ble 25 % trukket ut. Dette ble gjort for å sikre et stort nok antall deltakere til å kunne presentere lokale tall. I denne rapporten har vi vektet ned kommuner der vi har trukket ut høyere andeler av befolkningen (såkalt «designvekting»). Slik sikrer vi at hvert område får en innvirkning på totaltallene som svarer til befolkningsstørrelsen. Av alle som ble inviterte til å delta i undersøkelsen, var det 40,9 % som svarte på skjemaet. Blant de 108 738 som svarte var 55,1 % kvinner. Gjennomsnittsalderen var 51,8 år. Nær halvparten av utvalget (46,7 %) oppgav at de hadde fullført utdanning fra høyskole eller universitet (designvektede tall). Prosentandelen som oppgav at de har fullført utdanning på universitets- eller høyskolenivå er høyere blant kvinner enn blant menn i dette utvalget fra Viken (49,2 % og 43,8 %, designvektede tall). Også nasjonalt er andelen med høyere utdanning større blant kvinner enn blant menn. Samtidig er personer med utdanning fra høyskole eller universitet overrepresenterte blant dem som deltok i undersøkelsen, både blant menn og kvinner. Vi har også en underrepresentasjon av unge menn og eldre kvinner (særlig fra 85 år og eldre). Kommunene er delt inn i delregioner for bruk i rapporten. Vi skiller mellom 11 slike delregioner i Viken (se figur under). I analysene der vi sammenligner regioner, justerer vi statistisk for kjønn, alder og utdanning, men vi presenterer både ujusterte og justerte tall. Det gjøres ikke populasjonsvekting. Analysene av sammenhenger mellom alder og svar på ulike spørsmål (utfallsvariabler) blir gjort separat for menn og kvinner. Det samme gjelder sammenhengene mellom utdanningsnivå og utfallsvariabler. Her justeres det for alder, og alle som er 25 år eller yngre samt de som er under utdanning er tatt ut av analysene.

Dette notatet presenterer funn fra en litteraturgjennomgang og en nettbasert spørreundersøkelse om levekår og livskvalitet blant voksne med ADHD, spesielt med hensyn til helse, utdanning og arbeid. Spørreundersøkelsen ble gjennomført våren 2022 og fikk 3145 svar. Resultatene gir et bilde av at voksne med ADHD er mindre tilfredse med livet og har det vanskeligere enn befolkningen som helhet på en rekke områder som har stor betydning for den enkeltes levekår og livskvalitet.

Denne rapporten presenterer statistikk og analyse av den økonomiske situasjonen og levekårene for personer i Norge som tilhører husholdninger med lavinntekt. Dette er den 14. rapporten i rekken som gir en slik samlet oversikt, og er i stor grad en videreføring av den forrige rapporten Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2019 (2019/33). Rapporten er videre en del av Statistisk sentralbyrås (SSB) arbeid med sosial rapportering.

Bydel Stovner har nedsatt et utvalg som skal se på årsakene til at koronapandemien har rammet bydelen så hardt i 2020 og 2021, og peke på mulige veier for å ruste bydelen bedre for framtida. Som en del av dette arbeidet har bydelen gitt AFI i oppdrag å utføre en levekårsanalyse for bydelen og dens delbydeler som et av flere kunnskapsgrunnlag for utvalgs-arbeidet. Levekårsanalysen består av analyser og sammenstilling av levekårsdata for delbydelene i Stovner bydel basert på materialet om levekårs-indikatorer og konsentrasjon av levekårsutfordringer fra utredningen «Analyser av levekår og demografi for levekårsutsatte byområder» (Aarland & Brattbakk 2020), som ble utført som underlag for NOU 2020:16 Levekår i byer – Gode lokalsamfunn for alle.

Samhandling innan helse- og sosialtenester MS1-307 Høgskulen på Vestlandet, avdeling for helsefag Denne oppgåva handlar om kva forhold som påverkar barneperspektivet i NAV og barneverntenesta sitt arbeid med familiar med låg inntekt. Studien er ein kvalitativ studie, og byggar på to fokusgruppeintervju med sakshandsamarar frå Nav og barneverntenesta, og to individuelle intervju med leiarane for dei to tenestene. Hensikten med studien er å få meir kunnskap om korleis barneperspektivet blir utforska i disse to tenestene, og kva faktorar som eventuelt hemmar og fremmer at barn for medverke i saker som omhandlar levekårsproblematikk. Data har blitt analysert ved hjelp av tematisk analyse. Studien min syner at NAV innhentar barneperspektivet gjennom foreldra, noko som kan føre til at barnas behov for hjelp ikkje i stor nok grad blir fanga opp. Vidare syner studien min at barnevernet sjeldan ser familiar sine problem i relasjon til levekår, noko som kan føre til at barnevernet ikkje ser heile bilete av kva som kan skape vanskar i ein familie, noko som også kan hemme barneperspektivet. Til slutt syner studien min at begge tenestene er styrt av ulike institusjonelle logikkar som kan påverke kva syn dei har på barn, og ansvar knytt til levekårsproblematikk. Talet barn som veks opp i fattigdom er aukande, og studien min syner at hjelpa desse barna ikkje er godt nok konkretisert eller ansvarsplassert. Dette kan føre til at hjelpa desse barna får i altfor stor grad blir tilfeldig, lite brukarstyrt og prega av lite samhandling. MS1-307

Bakgrunn og problemstillinger: Barn og unge som vokser opp i familier med levekårsproblemer har større risiko for å utvikle psykiske vansker. Vi vet mindre om hva dårlige levekår betyr for den enkeltes psykiske helse, og det er forsket lite på hvilken betydning pasienters levekårsutfordringer får i psykologisk behandling. Ut fra kritikk som har blitt rettet mot psykologi både som fag og som profesjon om å være lite opptatt av slikt som økonomi og andre forskjellsskapende forhold, kunne man forvente at psykologer ikke er så opptatt av levekår i sitt daglige kliniske virke. Målet med dette prosjektet var likevel å se hva vi kunne lære ved å utforske hvordan psykologer, som faktisk møter barn og familier som har psykiske vansker og samtidig levekårsutfordringer, jobber. Vi var interessert i både deres konkrete praksiser, og hvordan de reflekterte rundt utfordringer og muligheter i dette arbeidet. Metode: Undersøkelsen er et selvstendig forskningsprosjekt og forfatterne har selv gjennomført alle deler av prosessen. Vi intervjuet ni psykologer som arbeider med barn og familier på ulike arbeidsplasser innenfor kommune, barnevern og spesialisthelsetjeneste. Vi ba informantene ta utgangspunkt i arbeidet med en spesifikk familie («fokusfamilien») og fortelle kronologisk om hva de hadde gjort og hvordan de hadde tenkt, en intervjumetode inspirert av Hanne Haavinds livsformsintervju. Vi gjennomførte en fortolkende analyse, med teoretiske perspektiver fra kulturpsykologi og terapiforskningstradisjonen, og trakk inn forståelser fra andre samfunnsfag for å utvide blikket på levekår, økonomi og kultur. Resultat: Tre områder knyttet til levekår gjorde det vanskelig for informantene å hjelpe fokusfamiliene. For det første skapte levekårene ekstra livsstrev for familiene og gjorde problemene svært sammensatte, noe som vanskeliggjorde prosessen med å komme seg ut av det psykologiske strevet. For det andre kunne det oppstå trøblete dynamikker mellom familien og den enkelte behandler, som kunne føre til redusert oppfølging, manglende felles forståelse eller mindre hjelpelyst hos behandler. For det tredje kan møtet mellom familie og hjelpeapparat preges av at familien ikke har de kulturelle ressursene som kreves av en «flink pasient», for eksempel å vite hva man har krav på og hvordan man bør argumentere for det. For noen familier blir det dermed «dobbelt opp»: mer strev i livet og dårligere hjelp. Vi finner at informantene arbeider for å bøte på disse tre problemområdene. For det første forsøker flere av dem å hjelpe til med å bedre levekårene nokså direkte, og noen forsøker å lage tiltak som bøter på de ulempene levekår kan medføre. For det andre jobber informantene med seg selv og egen forståelse for å bedre samarbeidet med familien. For det tredje fungerer de som en «oversetter» og «brobygger» mellom familien og hjelpeapparatet. Slik gjør informantene et stykke arbeid for at det ikke skal bli dårligst hjelp til de som trenger det mest. Konklusjon: Med utgangspunkt i det vi har lært gjennom analysene diskuterer vi noen mulige veier framover mot et mer likeverdig hjelpetilbud for familier med levekårsutfordringer: økt bevissthet om levekårs betydning og refleksjon rundt egen hjelpelyst hos den enkelte psykolog, at hjelpesystemets rammer må tilpasses bedre og økt vektlegging av kontekst i psykologifagets forståelsesmodeller.

Livslengden til personer med Downs syndrom har økt svært mye de siste femti årene, og velferdsstaten har inkludert personer med Downs syndrom gjennomgående inn i sitt tjeneste-tilbud. Allikevel vet vi per i dag lite om levekårene til personer med Downs syndrom og hvordan velferdsstaten er virksom overfor denne gruppen. I en kunnskapsgjennomgang på området avdekkes et komplekst landskap av utfordringer for at voksne med Downs syndrom kan få best mulig levekår og best mulig livskvalitet. Disse presenteres på tvers av tre hovedkategorier: i) helse og omsorg, ii) selvstendighet, og iii) velferd.

I denne masteroppgaven undersøker jeg arbeidsinnvandreres levekår i Tromsøregionen og hvordan vertskommunene Tromsø, Karlsøy, Balsfjord, Lyngen og Storfjord kan legge til rette for at de skal kunne leve gode liv her. Befolkningsstatistikken preges av stadig synkende fødselsrater, aldrende befolkning og i det siste også redusert arbeidsinnvandring (Onsager, 2019). Mange kommuner ser på tilflytting, der av også arbeidsinnvandring som et viktig virkemiddel for å opprettholde bosetting, aktivitet, velferdstjenester, økonomisk vekst og sikre næringslivet etterspurt kompetanse. For at denne strategien skal fungere er det avgjørende at arbeidsinnvandrere trives og ønsker å bli værende lengst mulig. Noe så enkelt, men samtidig så omfattende og komplekst. Basert på samtaler med 106 arbeidsinnvandrere, bedriftsledere, aktører fra frivillighet samt politisk og administrativ ledelse i kommunene, argumenterer jeg for at arbeidsinnvandrere møter på en rekke utfordringer i sine hverdagsliv og at disse innbyggere ikke ivaretas godt nok i dag. Aktørene viser engasjement og vilje til å forbedre arbeidsinnvandreres levekår, men mange har fortsatt en vei å gå i sin tilrettelegging. Jeg er opptatt av å se på både individuelle valg og strukturelle føringer. For at arbeidsinnvandrere skal kunne leve gode liv i Tromsøregionen, viser deres fortellinger at vi som samfunn må legge til rette for språkopplæring, tilgang til informasjon om lovverk, regler og støtteordninger, dele kunnskap om samfunns- og kulturforståelse samt inkludere i livet på jobb og i fritiden. Samtidig er det viktig å planlegge med bakgrunn i at arbeidsinnvandrere lever transnasjonale liv preget av en skjør tilhørighet, som nå under koronapandemien har blitt tydeligere og mer sårbar. Næringslivet, frivilligheten og kommunene møter også på en rekke utfordringer. For arbeidsgivere handler det spesielt om offentlige systemer som hemmer deres muligheter til å bistå arbeidsinnvandrere med den praktiske tilretteleggingen, for frivilligheten handler det om deres bedriftsorganisering som preges av en evig søknadsprosess og for kommunene handler det særlig om mangelen på boliger. I mange sammenheng trekkes språk spesielt fram som nøkkelen til integrering i det norske samfunnet. Norge skiller seg ut fra andre nordiske land ved å ikke tilby arbeidsinnvandrere fra EØS-land gratis språkopplæring, i likhet med de andre innvandrergruppene i landet (Rambøll & Randen, 2021). Hvis Norge fortsatt skal basere sitt samfunn på arbeidsinnvandring, viser mine analyser at arbeidsinnvandrere fra EØS-land må gis en lovpålagt rett til språkopplæring.

Bakgrunn og problemstillinger: Barn og unge som vokser opp i familier med levekårsproblemer har større risiko for å utvikle psykiske vansker. Vi vet mindre om hva dårlige levekår betyr for den enkeltes psykiske helse, og det er forsket lite på hvilken betydning pasienters levekårsutfordringer får i psykologisk behandling. Ut fra kritikk som har blitt rettet mot psykologi både som fag og som profesjon om å være lite opptatt av slikt som økonomi og andre forskjellsskapende forhold, kunne man forvente at psykologer ikke er så opptatt av levekår i sitt daglige kliniske virke. Målet med dette prosjektet var likevel å se hva vi kunne lære ved å utforske hvordan psykologer, som faktisk møter barn og familier som har psykiske vansker og samtidig levekårsutfordringer, jobber. Vi var interessert i både deres konkrete praksiser, og hvordan de reflekterte rundt utfordringer og muligheter i dette arbeidet. Metode: Undersøkelsen er et selvstendig forskningsprosjekt og forfatterne har selv gjennomført alle deler av prosessen. Vi intervjuet ni psykologer som arbeider med barn og familier på ulike arbeidsplasser innenfor kommune, barnevern og spesialisthelsetjeneste. Vi ba informantene ta utgangspunkt i arbeidet med en spesifikk familie («fokusfamilien») og fortelle kronologisk om hva de hadde gjort og hvordan de hadde tenkt, en intervjumetode inspirert av Hanne Haavinds livsformsintervju. Vi gjennomførte en fortolkende analyse, med teoretiske perspektiver fra kulturpsykologi og terapiforskningstradisjonen, og trakk inn forståelser fra andre samfunnsfag for å utvide blikket på levekår, økonomi og kultur. Resultat: Tre områder knyttet til levekår gjorde det vanskelig for informantene å hjelpe fokusfamiliene. For det første skapte levekårene ekstra livsstrev for familiene og gjorde problemene svært sammensatte, noe som vanskeliggjorde prosessen med å komme seg ut av det psykologiske strevet. For det andre kunne det oppstå trøblete dynamikker mellom familien og den enkelte behandler, som kunne føre til redusert oppfølging, manglende felles forståelse eller mindre hjelpelyst hos behandler. For det tredje kan møtet mellom familie og hjelpeapparat preges av at familien ikke har de kulturelle ressursene som kreves av en «flink pasient», for eksempel å vite hva man har krav på og hvordan man bør argumentere for det. For noen familier blir det dermed «dobbelt opp»: mer strev i livet og dårligere hjelp. Vi finner at informantene arbeider for å bøte på disse tre problemområdene. For det første forsøker flere av dem å hjelpe til med å bedre levekårene nokså direkte, og noen forsøker å lage tiltak som bøter på de ulempene levekår kan medføre. For det andre jobber informantene med seg selv og egen forståelse for å bedre samarbeidet med familien. For det tredje fungerer de som en «oversetter» og «brobygger» mellom familien og hjelpeapparatet. Slik gjør informantene et stykke arbeid for at det ikke skal bli dårligst hjelp til de som trenger det mest. Konklusjon: Med utgangspunkt i det vi har lært gjennom analysene diskuterer vi noen mulige veier framover mot et mer likeverdig hjelpetilbud for familier med levekårsutfordringer: økt bevissthet om levekårs betydning og refleksjon rundt egen hjelpelyst hos den enkelte psykolog, at hjelpesystemets rammer må tilpasses bedre og økt vektlegging av kontekst i psykologifagets forståelsesmodeller.

Statistisk sentralbyrå (SSB) gjennomførte mars 2020 en undersøkelse om livskvalitet i den norske befolkningen. Hovedformålet med undersøkelsen var å få kunnskap om livskvaliteten til den norske befolkningen og å belyse forskjeller i livskvalitet mellom ulike grupper.

Denne rapporten tar for seg forholdet mellom to svært sentrale levekårskomponenter: Økonomi og helse. Datagrunnlaget for analysen er Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2017, gjennomført av Statistisk sentralbyrå. Innledningsvis gir rapporten en oversikt over teoretiske perspektiver og tidligere forskning på feltet. Analysen er finansiert av Arbeids- og sosialdepartementet, som del av rammeavtalen om sosial rapportering.

Denne rapporten presenterer resultater fra en sosiokulturell stedsanalyse fra Furuset gjennomført høsten 2019. Analysen inngår i bydelens programplan for Groruddalsatsingens delprogram nærmiljø for 2019 og vil bli lagt til grunn for oppdragsgivers innspill for et eventuelt områdeløft i 2020. Stedsanalysen har søkelys på Utviklingstrekk når det gjelder befolkning, levekår, mobilitet, fysisk miljø og sosial bærekraft siden 2007 eller 2008, Utfordringer og muligheter samt Lokale interesser, behov og ressurser på Furuset. Det innebærer kunnskap om hvilke interesser og behov ulike deler av befolkningen har avhengig av alder og livssituasjon, og hvilke ressurser vi finner i lokalsamfunnet.

Litteraturgjennomgangen kartlegger eksisterende forskning på levekår hos voksne med Downs syndrom. Den inkluderer forskning på engelsk og nordiske språk publisert de 10 siste årene. Denne tidsavgrensningen gjenspeiler hvordan fremskritt innenfor medisin og teknologi har endret levekårene og rammebetingelsene for personer med Downs syndrom. Utfordringene som står i veien for at voksne med Downs syndrom kan optimalisere livskvaliteten, tar mange forskjellige former. Tilrettelagt undervisning på skolen og sosial inkludering i barndommen garanterer ikke tilfredsstillende livskvalitet over et helt liv. Derfor argumenteres det for at man burde jobbe mer med inkludering og støttepolitikk for voksne med Downs syndrom og utarbeide nye tiltak. Eksisterende forskning viser at de viktigste hindringene for at personer med Downs syndrom skal kunne delta aktivt i samfunnet primært er knyttet til mangelen på fast jobb og fraværet av tiltak som skal gi mulighet til å leve et uavhengig liv i tråd med egne verdier og interesser. Det er derfor viktig at fremtidig forskning og politikkutvikling fokuserer på hvordan man kan gi personer med Downs syndrom tilgang til arbeidslivet og større grad av medbestemmelse med henhold til valg i egne liv.

Forskningen på boligsegregering og nabolagseffekter er omfattende, og i korte trekk er det enighet om at nabolaget har en viss betydning, men det er uklart hvor mye, for hvem og hvordan. Flere studier fra USA har vist at det å vokse opp i vanskeligstilte nabolag kan få negative konsekvenser for barns livssjanser, mens andre studier særlig har påpekt betydningen av seleksjonsskjevhet. Litteraturen på området er preget av den amerikanske forskningen, hvor det er en høy grad av boligsegregering og sosial ulikhet. Spørsmålet er om vi kan finne liknende mønstre i en norsk kontekst, med vanskeligstilte nabolag med en geografisk opphopning av sosiale problemer, og om det er relevant å benytte begreper som «ghetto» i en norsk sammenheng. Oppgaven er todelt: først en deskriptiv analyse av nabolagene i Akershus, og deretter en individanalyse av oppvekstnabolagets betydning for sannsynligheten for å ha blitt siktet for minst ett lovbrudd i løpet av en tiårsperiode. For å måle konsentrasjonseffekter benytter jeg fem ulike sosiale indikatorer: andelen bosatte med lav inntekt, lav utdanning, sosialhjelpsmottakere, arbeidsledige og siktede. Innvandrerandel brukes også for å beskrive nabolagene. I den deskriptive analysen benyttes både en enkel opptelling av antall sosiale problemer, kluster-analyse for å konstruere nabolagstyper, kart og linjediagram for å undersøke konsentrasjonsnivå og endring. Sammenhengen mellom nabolagskjennetegn og kriminalitet undersøkes ved hjelp av flernivåanalyse, og jeg har gjort alle analysene i R. Datagrunnlaget består av registerdata fra SSB om alle bosatte i Akershus i perioden 1993-2014, i alderen 18-65 år. Analysene viser at boligsegregeringen i Akershus er på et svært lavt nivå sammenliknet med USA, og det er kun en liten opphopning av sosiale problemer. Resultatene viser dessuten en forbedring over tid, der nabolagene blir mindre preget av sosiale problemer, og selv de mest vanskeligstilte nabolagene har en relativt lav andel bosatte med levekårsproblemer. Dette tydeliggjør viktigheten av å tolke de teoretiske perspektivene i lys av konteksten, og jeg vil argumentere for at «ghetto»-begrepet ikke er egnet til å forklare situasjonen i Akershus. Når det gjelder nabolagseffekter på sannsynligheten for kriminalitet, viser resultatene litt ulike funn avhengig av hvordan nabolagskjennetegn måles. Den enkle opptellingen av sosiale problemer fant ingen konsentrasjonseffekter, mens i kluster-analysen var det blandede funn. Ved å benytte de sosiale indikatorene direkte i modellen, viste analysene en positiv sammenheng mellom sannsynligheten for kriminalitet og en høy andel sosialhjelpsmottakere og arbeidsledige i nabolaget. Det ble altså ikke funnet noen tydelige konsentrasjonseffekter, men analysene tydeliggjør viktigheten av arbeid og sosial deltakelse. For å forklare analyseresultatene vil jeg peke på mulige strukturelle forklaringer, herunder velferdsstatens støtteordninger som begrenser sosial ulikhet og fungerer som et sikkerhetsnett. Jeg vil også peke på sosiale prosesser innad i nabolaget, for eksempel sosialisering mellom ulike sosioøkonomiske grupper og sosial kontroll. Ettersom det er et stort overlapp mellom teoriene om nabolagseffekter, og det er uklart hvilke premisser og konsekvenser som legges til grunn, vil jeg argumentere for at de bør presiseres ytterligere for å være mer hjelpsomme i praksis. Jeg vil også diskutere betydningen av seleksjonsskjevhet, og presiserer at jeg ikke utelukker at nabolaget kan ha en betydning utover det som fanges opp i mine analyser. For eksempel er operasjonaliseringen av nabolag og de sosiale indikatorene sensitive for valgene jeg har tatt, og videre har jeg ikke tatt høyde for eksponeringstid eller flytting i analysene. Med visse forbehold argumenterer jeg likevel for at det er liten grad av opphopning av sosiale problemer i Akershus, og at nabolaget ikke har så stor betydning for sannsynligheten for kriminalitet.

Redusert etterspørsel av sluttleveringer (konsum, investeringer og eksport) som følge av tiltak for å redusere smittespredningen av koronaviruset rammer ikke bare de virksomhetene som denne etterspørselen retter seg mot. Disse virksomhetene kjøper igjen varer og tjenester fra andre virksomheter, og vil redusere sin etterspørsel av slike varer og tjenester når de selv opplever lavere etterspørsel etter sine produkter. Dermed blir flere virksomheter rammet av etterspørselsnedgangen. Denne analysen tar hensyn til slike ringvirkninger og tallfester effekten av fall i ulike etterspørselskomponenter på BNP Fastlands-Norge.

I notatet undersøkes oppvekstvilkårene for ungdom i byområder med og uten levekårsutfordringer. Ungdata-undersøkelsene brukes til å kartlegge ungdoms selvbilde, sosiale relasjoner, opplevelse av skolemiljø, skoletrivsel, fritidsbruk, problematferd og opplevelse av trygghet. Datamaterialet omfatter respondenter fra 5.trinn til Vg3 fra seks store byer og storbyområder. Resultatene viser at det er mange likheter, men også noen tydelige forskjeller mellom ungdom som vokser opp i ulike byområder.

SSB anbefaler hvilken informasjon om sysselsetting som burde inngå i registerbasert offisiell levekårsstatistikk for personer med funksjonsnedsettelse, og om det kan hjelpe å belyse Norges oppfyllelse av CRPD artikkel 27 om sysselsetting.

Rapporten gir en kunnskapsoversikt om hvordan andre land jobber med helhetlige områderettete innsatser i levekårsutsatte byområder, og med vekt på gode erfaringer som kan ha overføringsverdi til det videre arbeidet med områderettet innsats her i landet, særlig i Oslo. Spørsmål som belyses dreier seg om tre hovedtemaer: a) hvordan programmene er finansiert og organisert, hvordan de jobber og hva de legger vekt på, b) i hvilken grad og på hvilken måte programmene er forankret i medvirkning både i forkant og underveis i innsatsene og c) i hvilken grad og på hvilken måte kunnskap og erfaringer er brukt systematisk i arbeidet med områderettet innsats.

Om rapporten Datainnsamlingen ble gjennomført av Folkehelseinstituttet fra 27. januar til 16. februar 2020 på oppdrag fra Nordland fylkes¬kommune. Områdene som blir dekket i denne rapporten inkluderer blant annet tilgang til tjenester og fasiliteter, helserelatert atferd, ulykker, nedsatt funksjonsnivå, ulike aspekter ved sosialt miljø og nærmiljø, psykiske plager og aspekter av livskvalitet. Vi analyserer slike forhold mot kjønn, alder, utdanning og region innen fylkene. Vi presenterer også resultater for Nordland som helhet sammenlignet med de fylkene som tidligere har gjennomført undersøkelsen. Vi diskuterer også ulike problemer knyttet til representativitet og frafall. Disse problemene må en ta høyde for når en skal vurdere funnene som blir presenterte i rapporten. De resultatene som presenteres gir bare et første, nokså beskrivende bilde av det som ligger av informasjon i dette datamaterialet. Data vil bli gjort tilgjengelige for Nordland fylkeskommune samt for aktuelle forskningsmiljø, blant annet lokalt i Nordland. Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitet vil lage en egen rapport som er basert på data fra den delen av spørreskjemaet som omhandler aspekter ved kultur og språk blant de med samisk, kvensk eller norskfinsk bakgrunn. Utvalget som ble invitert til å være med omfattet voksne fra 19 år og oppover. Av alle som ble invitert til å delta i undersøkelsen, var det 46,5 prosent som svarte på skjemaet. Blant de 24 222 som svarte var det 53,3 prosent kvinner. Gjennomsnittsalderen var 49,6 år. Nesten halvparten (45,4 prosent) oppga at de hadde utdanning fra høgskole eller universitet. Personer med utdanning fra høgskole eller universitet er overrepresenterte blant de som deltok i undersøkelsen. Vi har også en underrepresentasjon av unge menn og eldre av begge kjønn. I denne rapporten har vi vektet ned de kommunene der vi oversamplet, men vi har ikke gjort noen populasjonsvekting for å kompensere for skjevheter relatert til alder og utdanning. I analysene av data skiller vi mellom syv regioner i Nordland: Vesterålen, Lofoten, Ofoten, Salten, Helgeland, Indre Helgeland og Sør-Helgeland. I analysene der vi sammenligner regioner, justerer vi statistisk for kjønn, alder og utdanning, men vi presenterer både ujusterte og justerte tall. Analysene av sammenhenger mellom alder og utfallsvariabler blir gjort separat for menn og kvinner. Det samme gjelder sammenhengene mellom utdanningsnivå og utfallsvariabler , men her justeres det for alder, og alle som er 25 år eller yngre samt de som er under utdanning er her tatt ut av analysene. Prosentdelen som oppgir at de har utdanning på universitets- eller høgskolenivå er klart høyere blant kvinner enn blant menn i dette utvalget Nordland (50,7 og 39,9 prosent) (vektede tall). En tilsvarende kjønnsforskjell, noen ganger litt større, andre ganger litt mindre, finner vi i alle regionene i fylket. Nordland sammenlignet med andre fylker Undersøkelsen i Nordland 2020 ble gjennomført med et revidert skjema som ble utarbeidet våren 2018, og som senere ble utvidet ved at en la inn spørsmål om livskvalitet. På til sammen 46 utfallsvariabler sammenligner vi med tall fra undersøkelsene som ble gjennomført i Troms og Finnmark våren 2019 og i Agder høsten 2019. På 21 av utfallsvariablene kan vi sammenligne også med undersøkelser gjennomført i Hordaland 2018 og i Sogn og Fjordane våren 2019. I sum skiller ikke Nordland seg ut særlig mye fra andre fylker, hverken samlet sett eller på enkeltvariabler. Vi skal likevel peke på noen mindre forskjeller mellom fylkene. Andelen som spiser fisk minst en gang per uke er noe høyere i Nordland enn i de fylkene der vi tidligere har gjennomført fylkeshelseundersøkelser. Få av utfallsvariablene som handler om egenrapportert helse, skade eller funksjonsevne varierer noe særlig over fylker. På noen punkter var tallene for Nordland nokså like tallene for Troms/Finnmark, men litt mindre gunstige enn for Hordaland, Sogn og Fjordane og Agder. Det gjelder andel som rapporterte om god eller svært god helse, andel som rapporterte om god eller svært god tannhelse (Hordaland og Sogn og Fjordane ikke med i sammenligningen), og andel som svarte at det var mer enn to år siden de var hos tannlege eller tannpleier. Nordland fylke skiller seg lite fra andre fylker på psykiske plager og livskvalitet. Unntaket er tilfredshet med tilværelsen der tallene er litt lavere enn i de tre fylkene sørpå og omtrent tilsvarende tallet for Troms/Finnmark. Nærmiljøene oppleves litt tryggere i Nordland (og Troms/Finnmark) enn i Agder. Nordland skiller seg svært lite fra andre fylker på opplevelsen av støy i hjemmet og opplevelse av husholdningens økonomiske situasjon. Forskjeller mellom regionene i Nordland Internt i Nordland fylke er der stor variasjon når det gjelder tilgang på offentlig transport. Best ut kommer Salten. De to regionene som kommer dårligst ut er Sør-Helgeland og Vesterålen. Sør-Helgeland har lave tall på flere av de utfallsvariablene som dreier seg om tilgang på tjenester og fasiliteter. I Sør-Helgeland var det en lav andel som drakk alkohol minst to ganger per uke. Vesterålen og Lofoten hadde lave andeler som snuste daglig. Indre Helgeland hadde høye prosenter på det å drikke alkohol minst to ganger per uke og på episodisk høyt forbruk av alkohol. Salten kom på noen punkter godt ut av sammenligningen over regioner. Dette gjelder andelen som rapporterte at de hadde svært god eller god helse (høy andel), andelen som rapporterte at de hadde svært god eller god tannhelse (høy andel), og andelen som oppgav at det var mer enn to år siden de var hos tannlege (lav andel). Andelen som rapporterte at de hadde svært god eller god tannhelse var spesielt lav i Sør-Helgeland. Regionene innen fylket skiller seg ikke nevneverdig fra hverandre på de målene som hadde med psykiske plager og livskvalitet å gjøre. Blant regionene i Nordland kom Helgeland mest positivt ut på Trivsel i nærmiljøet, Trygghet på stedet og Stedstilhørighet. Forskjellene til flere av de andre regionene var imidlertid små. Blant de som bor i Ofoten var det relativt høye andeler som opplevde støy hjemme fra trafikk eller fra andre kilder. I Salten var det en høy andel som rapporterte at de var plaget av støy hjemme fra andre kilder enn trafikk. Kjønnsforskjeller Kvinnene skårer litt høyere enn mennene på «Engasjement» og en litt høyere andel blant kvinnene enn blant mennene rapporterte at de deltok i «Andre aktiviteter» (ikke-organiserte). Blant de som er 70 år eller eldre er det særlig kvinnene som deltar i organiserte og andre aktiviteter. Kvinner kommer bedre ut enn menn på nokså mange utfallsmål som handler om helserelatert atferd. Høyere andeler blant kvinner enn blant menn oppgir at de sjelden eller aldri drikker sukkerfri brus eller leskedrikk, spiser frukt eller bær daglig og spiser grønnsaker daglig. Lavere prosenter blant kvinner enn blant menn sier de bruker snus daglig, drikker alkohol minst to ganger i uken og har et episodisk høyt forbruk av alkohol. På andre områder fant vi svært små eller ingen kjønnsforskjeller. På noen av utfallsvariablene som handler om egenrapportert helse, skade eller funksjonsevne fant vi kjønnsforskjeller. En høyere andel kvinner enn menn rapporterte om helseproblemer som i stor grad påvirker hverdagen. En høyere andel kvinner enn menn mente at de hadde god tannhelse og det var en høyere andel menn enn kvinner som ikke hadde vært til tannlege siste 2 årene. En høyere andel menn enn kvinner rapporterte at de hadde blitt utsatt for skade siste 12 månedene. Kvinner skårer gjennomsnittlig høyere enn menn på psykiske plager og på negative følelser (negativ affekt) og en langt høyere andel blant kvinner enn blant menn svarte at de var veldig mye eller ganske mye plaget av søvnproblemer. Den klart høyeste andelen med høy skår på psykiske plager fant vi blant kvinnene i den yngste aldersgruppa (18-29 år). Målt på en skala fra 0-10 kom mennene ut med høyere skår enn kvinnene på «Trygg på stedet». Derimot kom kvinnene ut med høyere skår enn mennene på «Gjensidig positive sosiale relasjoner». Der var ingen nevneverdig forskjell mellom menn og kvinner når det gjaldt opplevelsen av støy hjemme. Andelen som rapporterte at det var vanskelig å få pengene til å strekke til var også temmelig lik for kvinner og menn. Alder På de fleste områder øker tilfredsheten med tjenester og fasiliteter med alderen. I en del tilfeller finner vi at den helserelaterte atferden blir sunnere med høyere alder (kosthold, andel som er moderat fysisk aktive, røyking, snus). Andelen som rapporterte at det var mer enn to år siden de var hos tannlegen synker med økende alder helt til og med nest høyeste aldersgruppe. Sammenhengene er til dels sterke. Andel som rapporterte at de hadde god eller svært god helse synker forbausende svakt med alderen både blant kvinner og menn. Andel som drikker alkohol minst to ganger i uka øker med alderen (inntil 60-69). Andel dagligrøykere er høyest blant de som befinner seg midt i livet. Høyest andel som har fedme finner vi i de to midterste aldersgruppene. Andel som rapporterte at de hadde god eller svært god helse synker overraskende lite med alderen både blant kvinner og menn. Det kanskje mest forbausende funnet i fylkeshelseundersøkelsene er sammenhengen mellom psykiske plager og alder. Jo høyere aldersgruppe, desto lavere skår. Sammenhengene er sterke. Også positiv affekt, det å være fornøyd med livet og det å oppfatte livet som meningsfullt stiger nokså sterkt med alderen. De yngste har den høyeste andelen som plages av søvnproblemer. På de fleste utfallsmål som sorterer under overskriften Sosial interaksjon og sosial kapital blir tallene gunstigere med stigende alder. Dette gjelder trivsel, trygghet i nærmiljøet, trygghet på stedet, tillit til andre og stedstilhørighet. Ensomheten synker med alderen, men flater ut fra nest eldste (60-69 år) til eldste (70+) aldersgruppe. Det er blant de yngste kvinnene (18-29 år) vi finner den laveste andelen som føler seg trygge i nærmiljøet. Det å være sammen med gode venner ukentlig er høyt blant de yngste, faller deretter sterkt og øker så med økende alder. Jo eldre, desto lavere andeler plages av støy hjemme. Andel som rapporterte at det er vanskelig for husholdningen å få pengene til å strekke til synker kraftig med alderen. Når en skal vurdere sammenhengene mellom alder og utfallsmål, er det viktig å ta i betraktning at vi har et stort frafall av eldre som ikke er registrert med digital kontakt-informasjon i Kontakt- og reservasjonsregisteret. Dersom disse eldre skiller seg fra de som deltar i undersøkelsen ved for eksempel å ha dårligere helse eller mer negativ helserelatert atferd, vil vi sannsynligvis ha tegnet et litt for positivt bilde av situasjonen i de eldste gruppene. Utdanning Jo høyere utdanningsnivå, desto høyere skår på «Engasjement» og jo høyere andel deltar i organiserte og til en viss grad også uorganiserte aktiviteter. I en del tilfeller finner vi at den helserelaterte atferden blir sunnere med høyere utdanning (kosthold, andel som er moderat fysisk aktive, røyking, snus). Et unntak er andel som drikker alkohol minst to ganger i uka, som øker med utdanningsnivå. Et annet unntak er det episodisk høye alkoholforbruket, som ikke har sammenheng med utdanning. Antall timer stillesitting per dag er høyest blant de som har utdanning på høgskole- eller universitetsnivå. Når det gjelder selvrapportert helse, skader og funksjonsevne blir det meste bedre med økende utdanningsnivå: Andel som rapporterte at de hadde god eller svært god helse stiger sterkt, andel som rapporterte at de har helseproblemer som i stor grad påvirker hverdagen synker sterkt, andel som svarte at de har god eller svært god tannhelse stiger sterkt og andel som rapporterte at det er mer enn to år siden de var hos tannlegen synker nokså sterkt med økende utdanning. Andelen som rapporterte at de hadde vært utsatt for skade i løpet av de siste 12 månedene er noe lavere blant de som har minst 4 års utdanning fra høgskole eller universitet. Andelen som svarte at de har stor grad av funksjonsnedsettelse på grunn av skade synker relativt kraftig med økende utdanning. Når det gjelder psykiske plager og aspekter ved livskvalitet, blir så å si alt bedre med lenger utdanning: Nedgang i psykiske plager, negativ affekt og søvnproblemer, økning i positiv affekt, tilfredshet med livet og det å finne tilværelsen meningsfylt. Under sosial interaksjon og sosial kapital finner vi at alt som varierer systematisk går i favør av de med høy utdanning: Sosial støtte, trygghet i nærmiljøet, trygghet på stedet og gjensidig positive sosiale relasjoner stiger alle med utdanningsnivå. Opplevelsen av ensomhet synker. Jo høyere utdanning, desto lavere er andelen som rapporterer om støy hjemme fra trafikk. Alt i alt bekrefter de funnene vi har gjort i undersøkelsen i Nordland det vi vet fra tidligere om forholdet mellom helse og utdanning. Jo høyere utdanning, desto bedre er situasjonen både med hensyn til helse og helsedeterminanter. Viktige forbehold Når vi både i dette sammendraget og i teksten for øvrig har karakterisert tallene for undergrupper som «høye» eller «lave» eller som «positive» eller «mindre positive», dreier det seg hele tiden om sammenligninger med gjennomsnittene på tvers av grupper. Tallene for andel som spiser frukt eller bær hver dag i en bestemt region kan for eksempel karakteriseres som høye. Men så lenge tallet ligger langt under 100 prosent, er det selvsagt for lavt. Alle vurderingene er med andre ord relative og ikke normative. Deltakelsen i undersøkelsen var, som allerede nevnt, på 46,5 prosent. Dette er et godt resultat sammenlignet med andre undersøkelser av tilsvarende type, og det er litt høyere enn det en har klart å oppnå i de fylkene som tidligere har gjennomført undersøkelsen. At under halvparten av alle inviterte deltok, skaper likevel en del usikkerhet omkring resultatene. Bare resultater som er nokså klare, eller som inngår i konsistente mønstre av resultater, er det grunn til å legge vekt på.

Bakgrunn: Familier med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i barneverntjenesten. I forskningslitteraturen blir dette knyttet til både ulikhet i levekår og kultur. Hensikten med denne oppgaven er å undersøke hvordan disse forskjellene kommer til syne gjennom hjelpetiltakene barna og familiene mottar. Det er foretatt et analytisk skille mellom kjernebarnevern og velferdsbarnevern for å drøfte eventuelle forskjeller. Problemstillinger: Er barn med innvandrerbakgrunn forskjellige fra barn uten innvandrerbakgrunn når det gjelder sosioøkonomiske kjennetegn? Får barn med innvandrerbakgrunn andre tiltak enn barn uten innvandrerbakgrunn? Er det ulike begrunnelser og siktemål for tiltak knyttet til barn med innvandrerbakgrunn og barn uten innvandrerbakgrunn, slik foreldre og saksbehandlere ser det? Hvordan kan tiltakenes begrunnelser og siktemål relateres til henholdsvis levekårs forhold og kulturelle forhold? Metode: UNI Research Helse, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU VEST) og NOVA – Høgskolen i Oslo og Akershus gjennomførte i 2013/2014 en studie kalt Hjelpetiltaksprosjektet. Studien hadde fire delprosjekter, og i nærstudien fylte foreldre og saksbehandlere til 245 barn ut et spørreskjema om hjelpetiltak. Deler av disse svarene er benyttet i denne oppgaven til å besvare problemstillingene. Det er gjort krysstabellanalyse for å sammenligne barn med og uten innvandrerbakgrunn. Resultater: Det var få forskjeller når det gjaldt sosioøkonomiske kjennetegn og hvilke tiltak barna mottok. For begrunnelser og siktemål med tiltak fant jeg flere forskjeller, og kategorisert under henholdsvis kjerne- og velferdsbarnevernet fant jeg at begrunnelser og siktemål som kan relateres velferdsbarnevernet ble dominert av barn med innvandrerbakgrunn. Forskjeller som kan relateres til kultur ble funnet i form av hyppigere begrunnelser og siktemål som omhandlet voldsproblematikk for barna med innvandrerbakgrunn. Konklusjon: Levekårsfaktorer preger barn i barneverntjenesten, særlig barn med innvandrerbakgrunn. De får i noe grad tilpasset hjelp i form av økonomisk støtte. Det er viktig å ha et videre fokus på avdekking av vold, og opplæring i innvandrermiljøene om at vold i oppdragelsen er både ulovlig og skadelig. Nøkkelord: Barn med innvandrerbakgrunn, kjernebarnevern og velferdsbarnevern, levekår, kultur, vold i oppdragelsen. Background: Families with immigrant backgrounds are overrepresented in the Child Welfare Services (CWS). In research literature, this is linked to both differences in living conditions and culture. The purpose of this assignment is to investigate how these differences appear through the support measures the children and families receive. An analytical distinction has been made between the living conditions CWS and core CWS to discuss any differences. Aims: Are children with an immigrant background different from children without an immigrant background in terms of socioeconomic characteristics? Do children with an immigrant background receive other measures than children without an immigrant background? Are there different reasons and aims for measures related to children with immigrant backgrounds and children without immigrant backgrounds, as parents and case workers see it? How can the reasons and aims of the measures be related to living conditions and cultural conditions? Methods: In 2013/2014, UNI Research Helse, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU VEST) og NOVA – Høgskolen i Oslo og Akershus conducted a study called the Hjelpetiltaksprosjektet. The study had four sub-projects, and in the close-up study, parents and case managers of 245 children filled out a questionnaire on voluntary measures. Parts of these answers are used in this thesis to answer the aims. Cross-table analysis has been done to compare children with and without immigrant backgrounds. Results: There were few differences in sociodemographic characteristics and the measures the children received. For reasons and aims of measures, I found several differences, and categorized under the living conditions CWS and core CWS, I found that reasons and aims that can be related to living conditions CWS were dominated by children with immigrant backgrounds. Differences that can be related to culture were found in the form of more frequent reasons and aims that dealt with violence problems for children with immigrant backgrounds. Conclusion: Living conditions affect children in the child welfare service, especially children with immigrant backgrounds. To some extent, they receive measures in the form of financial support. It is important to have a further focus on the detection of violence, and education in the immigrant communities that violence in upbringing is both illegal and harmful. Keywords: Children with immigrant backgrounds, living conditions CWS and core CWS, living conditions, child welfare, culture, violence in upbringing. Masteroppgave i barnevern MABARN351 MAPS-BARN

Målet for oppgaven er å studere levekårene til mottakere av de helserelaterte trygdeytelsene sykepenger og uførepensjon, og undersøke hvordan levekårsforskjellene mellom trygdede og ikke-trygdede utvikler seg. Som mål på levekår bruker jeg inntekt og utdanning. I en deskriptiv analyse, gjort på anonymiserte data med informasjon om norske individer observert mellom 1992 og 2007, ser jeg på utviklingen i gjennomsnittlig inntektsnivå og gjennomsnittlig utdanningsnivå for grupper med ulik status når det kommer til trygd, og presenterer differansene mellom ikke-trygdede og trygdede. Jeg deler utvalget i datasettet inn i referansegruppene uførepensjonist, ikke-uførepensjonist, sykmeldt, sykmeldt i under to måneder, sykmeldt i over seks måneder og ikke-sykmeldt. Jeg kommenterer hvordan kjønn har en innvirkning på levekårsforskjellene, og diskuterer hvilke andre faktorer man kan anta at har en innvirkning på hva som skiller ikke-trygdedes og trygdedes levekår. Når man sammenligner gjennomsnittlige levekår for ikke-uførepensjonister og uførepensjonister, er hovedresultatet at levekårene er betydelig bedre for de ikke-trygdede, både når det gjelder inntekt og utdanning. Men forskjellene utvikler seg i hver sin retning i analyseperioden. Differansen i inntektsnivå blir større, samtidig som differansen i utdanningsnivå blir mindre. Når man sammenligner ikke-sykmeldte og sykmeldte kvinner er levekårsforskjellene svært små og avtakende - med innslag av “gevinst” for trygdede - dersom man ser bort fra de med lengst sykefravær. Og når man sammenligner ikke-sykmeldte og sykmeldte menn er levekårsforskjellene litt større enn for kvinner, og alltid positive, men samtidig avtagende utover perioden. Masteroppgave ECON391 PROF-SØK MASV-SØK

De fleste innbyggerne i Norge tilhører husholdninger med relativt god økonomi, selv om befolkningen som helhet opplevde en liten nedgang i realinntektene mellom 2014 og 2017. Inntektsforskjellene var noe større i 2017 enn i 2014 og forskjellen mellom dem med høye og lave inntekter har dermed vokst noe. Samtidig har andelen personer med lavinntekt økt. I 2017 var det i alt 11,2 prosent av hele befolkningen, utenom studenter, som tilhørte en husholdning med lavinntekt, mot 10,8 prosent i 2014 og 9,6 prosent i 2011. Hovedformålet med denne publikasjonen er derfor å belyse økonomi og levekår for grupper som er overrepresentert nederst i inntektsfordelingen, som for eksempel enslige med barn, personer med flyktningbakgrunn og ulike trygde- og stønadsmottakere. Det går fram av rapporten at lavinntekt ofte er forbundet med det å stå utenfor eller ha en svak tilknytning til arbeidslivet. Det er særlig blant aleneboende med minste alderspensjonsnivå eller minsteytelse for uføretrygd, og blant mottakere av ulike støtteordninger som sosialhjelp, kvalifiseringsstønad, introduksjonsstønad og supplerende stønad at det er svært mange med lavinntekt: over 65 prosent. På den annen side er det blant personer med nedsatt arbeidsevne, enslige og par med barn under 18 år og uføretrygdede at andelene med lavinntekt har økt mest mellom 2014 og 2017. Samtidig har andelene med lavinntekt blitt mindre i grupper som innvandrere fra EU/EØS etc., norskfødte med innvandrerforeldre, langtids arbeidsledige, aleneboende 67 år og eldre og alderspensjonister generelt. Noen personer kan av ulike grunner tilhøre husholdninger med lave inntekter over en relativt kort periode, som for eksempel ett år, for siden å oppleve en klar forbedring i sin husholdnings inntekter. Det er derfor færre som opplever å ha vedvarende lavinntekt, enn årlig lavinntekt. Dersom en definerer vedvarende lavinntekt på bakgrunn av den gjennomsnittlige husholdningsinntekten i en treårsperiode, hadde 9,6 prosent av befolkningen vedvarende lavinntekt i perioden 2015 til 2017, ut i fra EUs målemetode. Andelen med vedvarende lavinntekt lå relativt stabil rundt 8 prosent i mange år frem til perioden 2010-2012. I årene etterpå har derimot andelen med vedvarende lavinntekt økt for hvert år. Et flertall av lavinntektsgruppene som vi ser på i denne rapporten opplever i større grad dårlige boforhold enn befolkningen i stort, samt at en stor del har høy boutgiftsbelastning og opplever boutgiftene som svært tyngende. Mange av gruppene rapporterer også om økonomiske problemer, og det er langt større andeler som ikke klarer å betale en uforutsett utgift enn befolkningen som helhet. Sammenlignet med befolkningen er det også klart større andeler som rapporterer om mangler av grunnleggende materielle eller sosiale goder som følge av sin økonomiske situasjon. I flere av lavinntektsgruppene er det også betydelig lavere yrkesaktivitet enn i befolkningen, noe som bidrar sterkt til deres økonomiske situasjon. Det er spesielt sosialhjelpsmottakere og innvandrere fra Afrika, Asia etc. som i størst grad rapporterer om dårlige levekår, men også enslige forsørgere, par med barn og lav inntekt, mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygdede rapporter i større grad om boligproblemer, økonomiske vansker og mangler av goder. I internasjonal sammenheng har Norge en liten andel av befolkningen under lavinntektsgrensen. Sammenlignet med nordiske land som Danmark og Finland, er likevel andelen barn i lavinntektshusholdninger relativt stor i Norge, og har vokst de siste årene. Den samme utviklingen gjelder også i Sverige. I forhold til mange EU- og OECD-land er Norge og de andre nordiske landene blant dem med minst andel som mangler materielle goder, og det er relativt få som er i risiko for fattigdom eller sosial eksklusjon.

Personer med funksjonsnedsettelse har større risiko for generelle helseproblemer, lavere utdanning og inntekt, lavere deltagelse i sosialt liv og arbeidsliv m.m. Like fullt mangler mye faktakunnskap. Det mangler mye faktakunnskap om levekårene til personer med funksjons-nedsettelse. Norges tilslutning til FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, CRPD (FN, 2008), har også utløst behov for ny og mer detaljert statistikk. Eksisterende levekårsstatistikk er i stor grad basert på utvalgsundersøkelser, og ikke innrettet spesielt mot personer med funksjonsnedsettelse. Gjennom 2018 og 2019 har Statistisk sentralbyrå derfor gjennomført et prosjekt for å vurdere om offentlige registre kan brukes til å identifisere personer med funksjonsnedsettelse. Man kan så lage levekårsstatistikk for tydelig avgrensede grupper ved hjelp av andre kilder som utdanning, inntekt, arbeidslivstilknytning, boligforhold m.m., på samme måte som dagens levekårsstatistikk for hele befolkningen. Det eksisterer ikke et eget register over personer med funksjonsnedsettelser. Imidlertid er det rimelig å anta at dersom funksjonsnedsettelsen er betydelig, har man vært i kontakt med helsevesenet eller annen offentlig tjenesteyter. Siden alle ytelser krever et vedtak, vil dette også være registrert hos den aktuelle myndighet. Populasjonen i levekårsstatistikken for personer med funksjonsnedsettelse avgrenses derfor til: Personer bosatt i Norge med varig funksjonsnedsettelse som har mottatt en praktisk eller økonomisk offentlig ytelse eller medisinsk behandling i forbindelse med funksjonsnedsettelsen. Til å lage populasjonen har følgende registre vært benyttet: Utlån av tekniske hjelpemidler og tilskudd til ortopediske hjelpemidler, uføreregisteret samt grunn- og hjelpestønadsregistrene. Stønadsregistrenes diagnosedata har vært viktige for å kunne identifisere personer med funksjonsnedsettelse som er under 18 år eller som i liten grad benytter tekniske hjelpemidler. Funksjonsnedsettelse kan grovt deles inn i bevegelseshemming, utviklings-hemming, synshemming, hørselshemming og psykososiale funksjonsnedsettelser. Personene dette gjelder kan i ulik grad gjenfinnes i de tilgjengelige registre. En sammenlikning med estimater av populasjonen fra andre kilder, indikerer at personer med bevegelseshemming og utviklingshemming er mest fullstendig dekket av registrene. Andelen av personer med varig hørsels¬hemming, syns¬hemming eller psyko-sosiale funksjonsnedsettelser som finnes registrene, er så liten at levekårsstatistikk om disse gruppene vil ha begrenset statistisk verdi. Tilgang til ytterligere diagnoseinformasjon fra flere registre vil trolig gjøre den registerbaserte statistikken mer fullstendig i forhold til populasjonen. Det samme gjelder muligheten til å differensiere funksjonsnedsettelse etter alvorlighetsgrad. I 2020 vil Statistisk sentralbyrå publisere levekårsstatistikk for utvalgte grupper av personer med funksjonsnedsettelse. Statistikken vil bli utviklet videre etter hvert som flere registre blir tilgjengelig.

Rapporten presenterer resultatene for norskfødte med innvandrerforeldre som var med i Levekårsundersøkelsen blant personer med innvandrerbakgrunn 2016. Hovedformålet med undersøkelsen var å få kunnskap om innvandreres og deres norskfødte barns levekår i Norge, og å oppdatere den kunnskapen man har fått gjennom tidligere register- og levekårsundersøkelser. Resultater for innvandreres levekår finnes i Vrålstad og Wiggen (2017). Utvalget består av 1 049 norskfødte med innvandrerforeldre i alderen 16 til 39 år med familiebakgrunn fra Tyrkia, Pakistan, Sri Lanka og Vietnam. I rapporten sammenligner vi resultatene for norskfødte med innvandrerforeldre med befolkningen generelt i samme aldersgruppe. Disse dataene er hentet fra de generelle levekårsundersøkelsene. Helt generelt likner de norskfødte med innvandrerforeldre mer på befolkningen sett under ett enn det innvandrerne fra de samme landene, «deres foreldregenerasjon», gjør. De norskfødte med foreldre fra de fire landene skiller seg samtidig en del fra hverandre på de ulike levekårsområdene.

Denne rapporten legger frem hovedfunn og dokumentasjon av undersøkelse om bruk av kommunale boliger. Kommunale boliger er grunnsteinen i kommunenes boligsosiale arbeid. Kommunene rapporterte til KOSTRA at de i 2016 disponerte til sammen 109 000 boliger. Det fins imidlertid ikke pålitelige tall over hvor mange av disse boligene som er omsorgsboliger, hvor mange som er utleieboliger for vanskeligstilte og hvor mange boliger som er tildelt uten behovsprøving, som for eksempel tjenesteboliger for ansatte i kommunen. Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har finansiert undersøkelsen om bruk av kommunale boliger for å finne ut mer om hva de kommunale boligene brukes til. Funn fra denne undersøkelsen skal også brukes som grunnlag for å utrede muligheten for rapportering av boligtype i KOSTRA. Undersøkelsen ble gjennomført ved at kommunene fylte ut et kort spørreskjema på Internett. Alle landets kommuner ble invitert til å delta via Altinn. Totalt svarte 77 prosent av kommunene på undersøkelsen. I kommuner med over 20 000 innbyg¬gere var det 95 prosent svar. De minst sentrale kommunene og kommuner med få innbyggere er underrepresentert blant dem som svarte. Kommunene som deltok forvalter nesten 90 prosent av den totale disponible boligmassen i kommunene, målt mot antall kommunalt disponerte boliger rapportert i KOSTRA for 2016. Resultatene fra undersøkelsen viser at 42 prosent av de kommunale boligene er omsorgsboliger, 56 prosent er boliger til vanskeligstilte og 2 prosent er boliger tildelt uten behovsprøving. Det er de store byene og de mest sentrale kommunene som bruker størst andel av de kommunale boligene på vanskeligstilte. Dersom man ser på antall boliger til vanskeligstilte per 1 000 innbyggere, er det kommuner med under 2 000 innbyggere og de store byene som har høyest dekning. Det er store variasjoner mellom kommunene i hvordan boligmassen er fordelt på ulike boligtyper. Ulike kommuner har ulike behov, men variasjonene kan også skyldes at det i en del tilfeller kan være vanskelig å definere om en bolig er en omsorgsbolig eller en bolig til vanskeligstilte. Undersøkelsen har avdekket at det er ulik praksis i kommunene når det gjelder hvorvidt boliger til personer med psykiske lidelser, trygdeboliger for eldre og boliger til personer med rusproblemer regnes som omsorgsboliger eller boliger til vanskeligstilte. Dette gjelder spesielt i tilfeller hvor det tilbys helsetjenester i boligen. En av fire kommuner har ikke svart på spørsmålet om hvor stor andel av de oppgitte omsorgsboligene som er bygget med oppstartings- eller investerings-tilskudd fra Husbanken. Blant dem som har svart, er det en del variasjoner i hvor stor andel av de oppgitte omsorgsboligene som er bygget med slikt tilskudd. Hovedårsaken til at det ikke alltid er samsvar mellom antall omsorgsboliger og antall omsorgsboliger bygget med tilskudd, er at mange kommuner har oppgitt boliger bygget før tilskuddet ble innført i 1994 som omsorgsboliger.

Denne rapporten skal gi et bredt bilde av boforholdene i Norge, med fokus på grupper med en spesielt utsatt bosituasjon. Analysene i rapporten er basert på data fra Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser og registeret over husholdninger og boliger. Kombinasjonen av disse to datakildene gir en unik mulighet til å både gå i bredden og i dybden når vi undersøker boforholdene i befolkningen. I kapittel 2 tar vi for oss boligeierskap og ser både endringer i eierandeler over tid, og på hvordan andelen som eier egen bolig varierer mellom ulike grupper. Norge har hatt stabilt høye andel boligeiere sammenliknet med andre vest-europeiske land. Siden starten av 1980-tallet har omtrent tre av fire husholdninger eid boligen de bor i. Økonomisk utsatte grupper har lavere andeler boligeiere og forskjellene har økt siden starten av 2000-tallet. Dette gjelder både for personer med lav utdanning, lav inntekt og mottakere av sosialhjelp og bostøtte. I kapittel 3 ser vi på boligøkonomi. Hver fjerde norske husholdning har høy boutgiftsbelastning, og noe flere, hver tredje husholdning, opplever boutgifter som tyngende. Det er likevel de færreste som har problemer med å betale sine faste boutgifter. Husholdninger som leier boligen, økonomisk utsatte grupper, aleneboende og enslige forsørgere er blant gruppene som i større grad enn andre har boligøkonomiske problemer. Vi viser også at de fleste unge boligkjøpere lånefinansierer boligen og halvparten av kjøpere i alderen 20-29 år får foreldrehjelp i forbindelse med boligkjøp. Kapittel 4 og 5 omhandler henholdsvis boligens standard og bomiljø, som bygningstype, trangboddhet, problemer med fukt og råte og tilgang på trygge nærmiljø. Dette er sider ved boforholdene som har stor betydning for trivsel og livskvalitet. Vi finner en klar sammenheng mellom sosioøkonomisk status og slike boforhold. Særlig er husholdningene med lavest inntekt, enslige forsørgere og unge utsatt for problemer knyttet til boligstandard og nærmiljø. Selv om en del barnefamilier bor trangt, har de i snitt tryggere nærmiljø enn andre husholdninger. De aller fleste er tilfreds med boligen og nærmiljøet sitt. I kapittel 6 ser vi likevel at økonomisk utsatte grupper, de som leier boligen, og mottakere av bostøtte og sosialstønad noe oftere er utilfreds med boligen. Lav tilfredshet med boligen henger i størst grad sammen med forholdene som støy og problemer med boligstandard. I kapittel 7 ser vi nærmere på opphopning av boligproblemer i befolkningen. Vi finner at det gjennomgående er slik at de som opplever utfordringer på ett område også i større grad har andre typer boligproblemer. En større andel av dem som bor i de største byene opplever en opphopning av boligproblemer enn i mindre sentrale strøk. Unge, enslige forsørgere, leietakere og lavinntektshusholdninger har også flere boligproblemer enn befolkningssnittet. I dette kapittelet har vi også sett vårt mål på opphopning av boligproblemer opp mot en definisjon av «vanskeligstilte på boligmarkedet». Analysen viser at en større andel av de vanskeligstilte har en opphopning av boligproblemer sammenliknet med andre husholdninger. Samtidig er det både mange av dem definert som vanskeligstilte som ikke har noen boligproblemer, og en del av dem som ikke faller inn under definisjonen likevel opplever en opphopning av boligproblemer.

Denne rapporten er en kartlegging av fattigdomsproblemer i befolkningen. Formålet med rapporten er å belyse fattigdomsproblemer i befolkningen med utgangspunkt i hvordan folk selv opplever sin økonomiske og materielle situasjon. Hoveddelen av analysene er basert på data fra Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2015. Rapporten kartlegger omfanget av materielle og sosiale mangler og økonomiske vansker i befolkningen som helhet, samt viser hvilke befolknings¬grupper som i størst grad rapporterer om slike problemer. I kapittel 2 presenteres datagrunnlag og definisjoner. I samme kapittel drøfter vi hvorvidt grupper med særlig risiko for fattigdom er underrepresentert i utvalget i Levekårsundersøkelsen. Andelen som tilhører en lavinntektshusholdning i levekårs¬utvalget er noe mindre enn i inntektsregisteret som er en fulltelling for populasjonen. Også innvandrere er underrepresentert i levekårsdataene, og dette gjelder trolig særlig innvandrere med kort botid og begrensede norskkunnskaper. Dette gir grunn til å anse omfanget av selvrapporterte fattigdomsproblemer i denne rapporten som et nedre anslag på omfanget i befolkningen. I kapittel 3 ser vi nærmere på omfanget av ulike mangler, mens kapittel 4 omhandler økonomiske vansker. Gruppene som i størst grad rapporterer om fattigdomsproblemer, er sosialhjelpsmottakere, enslige forsørgere, personer i husholdninger med årlig og vedvarende lavinntekt, samt innvandrere fra Afrika, Asia etc. Av de godene som er kartlagt, er det størst andel i befolkningen som ikke har råd til nye møbler (6 prosent), bil (5 prosent), en ukes ferie utenfor hjemmet (5 prosent), og tannlegebehandling (4 prosent). Dette er også godene som flest mangler i de mest vanskeligstilte gruppene, samtidig som en større andel av disse også mangler goder som nye klær, ukentlige kjøtt- eller fiskemåltider, og sosiale goder som fritidsaktiviteter og mulighet til å gå ut og spise. Kapittel 5 viser endringer i fattigdomsproblemer i perioden 2009-2017. Hovedbildet er at andelen av befolkningen som mangler goder er stabil. Lite tyder altså på at fattigdomsproblemer har blitt mer utbredt i perioden. Samtidig er det viktig å ta forbehold, fordi andelen med lavinntekt blant de som deltar i Levekårs¬undersøkelsen har gått noe ned i samme periode, mens den motsatte utviklingen observeres i det heldekkende inntektsregisteret. Hvis de mest vanskeligstilte i økende grad er underrepresentert i levekårsdataene, vil vi kunne undervurdere en eventuell økning i fattigdomsproblematikk i befolkningen med utgangspunkt i disse dataene. Lavinntekt er et utbredt mål på risiko for fattigdom. Mange som tilhører en lavinntektshusholdning rapporterer likevel ikke om fattigdomsproblemer. I kapittel 6 ser vi også at rundt halvparten av dem som mangler goder ikke tilhører en lavinntektshusholdning. Dette reflekterer kompleksiteten i fattigdom som fenomen og viser viktigheten av å supplere inntektsmål med kartlegging av selvrapporterte fattigdomsproblemer. Analysene viser at personer i lavinntektsgruppa, som også mangler goder, skiller seg fra andre i lavinntektsgruppa ved at de er yngre, bosatt i sentrale strøk, at de oftere er innvandrere og oftere tilhører grupper som står utenfor arbeidslivet. Omfanget av materielle og sosiale mangler blant barn er kartlagt i kapittel 7, og viser at det ikke er veldig utbredt med mangler blant barn i Norge. Det er likevel slik at barnefamilier med lavinntekt, lav utdanning, lav arbeidsintensitet, mottakere av sosialhjelp og innvandrere i langt større grad rapporterer om at barna mangler goder og at de mangler flere goder samtidig. Analysen viser at barn som vokser opp i økonomisk utsatte familier i fremste grad opplever at de ikke har råd til de samme sosiale godene som andre barn, men at det også er slik at disse gruppene i større grad rapporterer om mangel på både grunnleggende goder og forbruksgoder.

Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ved OsloMet – storbyuniversitetet har i samarbeid med arkitektkontoret Kåmmån og Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR, OsloMet) gjennomført en bred stedsanalyse av Vestli på oppdrag for Oslo kommune ved Bydel Stovner. Bakgrunnen for oppdraget var at Bydel Stovner vil gå i gang med en områderettet innsats på Vestli, der målet er å gjøre Vestli til et godt sted å bo og vokse opp til tross for at befolkningen kan ha utfordringer ut ifra kjente levekårsindikatorer. Analysene er hovedsakelig basert på ulike statistiske kilder, en nettbasert spørreundersøkelse, fysiske kartlegginger og studier av plandokumenter, samt tett kontakt med Vestlis beboere. Intervjuer, klasseromsetnografi, ”walkalongs” og observasjoner har vært viktige forskningsstrategier. Analysen identifiserer områdets utfordringer og muligheter, og vil således kunne være et grunnlag for å utforme de langsiktige mål og ønskede effekter den områderettede satsingen skal nå. I tillegg gis forslag til aktuelle typer tiltak. Rapporten vektlegger befolkningens opplevelser, bruk og holdninger til Vestli for å sikre en områdesatsing som er basert på lokale ønsker og behov. Rapporten gir således et viktig kunnskapsgrunnlag for arbeidet med den områderettede innsatsen på Vestli.

Får innvandrere et bedre liv etter flyttingen til et annet land? Det er hovedtemaet i denne rapporten, som gir en oversikt over nyere forskning om innvandring og subjektiv livskvalitet, med hovedvekt på internasjonal litteratur om emnet i løpet av de siste ti årene. I alt fire problemstillinger blir belyst: Får innvandrere et bedre liv etter flyttingen til et annet land? Oppnår de samme nivå på livskvaliteten som den øvrige befolkningen? Hva forklarer eventuelle forskjeller? Hvordan påvirker innvandringen majoritetsbefolkningens livskvalitet?

Indikatoren for boutgiftsbelastning tar sikte på å fange opp husholdninger som har boutgifter som er høye når man sammenligner med inntekten, og kan defineres på mange ulike måter. Dette notatet viser hvordan ulike definisjoner slår ut i ulike andeler med høy boutgiftsbelastning, både totalt og blant enkelte grupper i befolkningen. Det er spesielt risikofaktorer knyttet til inntekts- og prisfall som gjør indikatorer for boutgiftsbelastning relevant, da dette kan medføre økt risiko for innlåsing på boligmarkedet, økonomiske tap, og i siste instans vanskeligheter med å opprettholde tilfredsstillende boforhold for husholdningene. Husholdninger med høy boutgiftsbelastning kan dermed befinne seg i en mer utsatt posisjon på boligmarkedet enn det andre gjør.

Statistisk sentralbyrå har gjennomført levekårsundersøkelser siden 1973, og fra 1996 er det gjennomført undersøkelser årlig. Levekårsundersøkelsen om helse er en tverrsnittsundersøkelse, som går i tillegg til den årlige levekårsundersøkelsen (EU-SILC). Levekårsundersøkelsen om helse har som mål å følge helsetilstanden til den norske befolkningen. Sentrale tema er sykdommer, virkninger av sykdom, symptomer på helseproblemer, funksjonsevne, levevaner, samt bruk av helsetjenester. Det er dermed et vidt helsebegrep som kartlegges. I tillegg kartlegges informasjon om husholdningen, arbeid, sosial kontakt og aktivitet for å se helsetilstanden opp i mot andre viktige levekårsområder

Publikasjonen er en rapport fra en undersøkelse av levekårene til personer med utviklingshemming i de samiske forvaltningskommunene, samt enkelte andre kommuner i Nord-Norge, gjennomført av Avdeling vernepleie ved UiT våren 2017. Undersøkelsen ble gjennomført på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og Nordens velferdssenter (NVC). 93 personer mellom 16 og 76 år svarte på undersøkelsen. En tredjedel av utvalget hadde samisk bakgrunn. Det ble undersøkt om det er forskjeller i levekårene til personer i samiske områder med og uten samiske bakgrunn, samt at levekårene til personer i samiske områder ble sammenliknet med levekårene til personer med utviklingshemming generelt og med levekårene til befolkningen for øvrig. Undersøkelsen fokuserte på levekårs- og livskvalitetsdimensjonene skole/utdanning, aktivitet på dagtid, boforhold, sosialt nettverk, helse og hjelpebehov, fritid, demokratisk deltakelse, tilfredshet, selvbestemmelse og mobbing. Studien var den første i Norge som undersøkte betydningen av samisk bakgrunn for levekårene til personer med utviklingshemming. Det var også er den første levekårsundersøkelsen personer med utviklingshemming selv har fått mulighet til å besvare. På bakgrunn av funnene i studien kommer forfatterne med følgende anbefalinger: • Økt fokus på mobbing, trusler og vold mot personer med utviklingshemming generelt, og mot de med samisk bakgrunn spesielt, både i hverdagen på ulike livsarenaer, og juridisk innenfor rettsapparatet. • Økt fokus på forebygging og behandling av psykiske helseplager hos personer med utviklingshemming generelt, og hos de med samisk bakgrunn spesielt. • Økt fokus på organisering av botilbud og øvrige tjenester til personer med utviklingshemming, for å redusere standardisering av levesett, og gi økt selvbestemmelse og mulighet til å delta i samfunnet på linje med befolkningen ellers.

Innvandrere fra tolv land har blitt intervjuet om en rekke forhold om levekår, som holdninger og verdier, boforhold, helse og økonomi. Denne rapporten presenterer de første resultatene fra undersøkelsen. Rapporten presenterer resultater for innvandrere som har deltatt i Levekårsundersøkelsen blant personer med innvandrerbakgrunn 2016. Hovedformålet med undersøkelsen var å få kunnskap om innvandreres og deres norskfødte barns levekår i Norge, og å oppdatere den kunnskapen man har fått gjennom tidligere levekårsundersøkelser. Man ønsket å sammenligne med de generelle levekårene i Norge, mellom store innvandrergrupper og mellom innvandrere og deres norskfødte barn. Utvalget består av innvandrere i alderen 16-74 år med minst to års botid i Norge, og som har bakgrunn fra Polen, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Tyrkia, Irak, Iran, Afghanistan, Pakistan, Sri Lanka, Vietnam, Eritrea og Somalia. Undersøkelsen dekker spørsmål innenfor følgende områder: Bakgrunn fra opprinnelseslandet Transnasjonale bånd og tilhørighet Bolig og boforhold Sosial kontakt med familie og venner Religion Utdanning Arbeid og arbeidsmiljø Ubetalt arbeid og frivillighet Norskferdigheter Utsatthet for lovbrudd Statsborgerskap Diskriminering Holdninger, verdier og tillit Helse Økonomisk romslighet

Velferdsbarometeret er en spørreundersøkelse som er tenkt gjennomført ved hvert valg. Den skal ta pulsen på sosialpolitikken og vise hva folk synes om regjeringens arbeid mellom hvert valg. Her presenteres svarene fra en spørreundersøkelse utført på et representativt utvalg av voksne nordmenn (N = 3 287) gjennomført av Kantar TNS på vegne av Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Undersøkelsen ble gjennomført som en onlinespørreundersøkelse med respondenter som har sagt seg villig til å delta i spørreundersøkelser. Undersøkelsen ble gjennomført i perioden 6. – 20. juni 2017.

Mellom 177 000 og 282 400 personer kan være vanskeligstilt på boligmarkedet i Norge, avhengig av hvordan vi velger å måle dette. Særlig personer som er innvandrere, leier boligen eller bor i Oslo er utsatte. Par uten barn og eldre er i liten grad vanskeligstilt på boligmarkedet. I denne artikkelen ser vi på ulike måter å måle vanskeligstilte på boligmarkedet og hvilke grupper dette gjelder. Norsk boligsosial politikk har som mål at alle skal ha en tilfredsstillende bosituasjon, videre er målet at vanskeligstilte på boligmarkedet skal kunne skaffe seg og beholde en egnet bolig (Prop.1 S 2016-2017). Formålet med denne rapporten er først og fremst å se nærmere på hvordan man kan måle hvor mange som er vanskeligstilt på boligmarkedet ved hjelp av data fra administrative registre. Vi kan vise til NOU 2011:15 «Rom for alle» for en definisjon av hvem som er vanskeligstilt på boligmarkedet. Her er dette definert som: «personer og husholdninger som ikke har mulighet til å skaffe seg og/eller opprettholde en tilfredsstillende bosituasjon på egenhånd». Det er en utfordring å operasjonalisere denne definisjonen. Å måle situasjoner som ikke har oppstått, som i dette tilfelle at man ikke har mulighet til å skaffe seg eller opprettholde tilfredsstillende bosituasjon, er vanskelig å måle direkte. I denne rapporten ser vi på ulike måter å måle hvem som er vanskeligstilte på boligmarkedet, og hvilke utslag ulike målemetoder gir ved bruk av et sammenstilt registermateriale for personer og boliger. Dette er datagrunnlaget for Statistisk sentralbyrå sin registerbaserte statistikk over boforhold (www.ssb.no/boforhold)

I løpet av en periode på åtte år opplever mange barn «minst en gang» at husholdningsinntektene er så lave at de havner under lavinntektsgrensen. Samtidig er det svært få barn som «hele tiden» befinner seg i lavinntektsgruppen Basert på EUs lavinntektsdefinisjon har Jon Epland funnet at nær en firedel av alle barn «minst en gang» var under de årlige lavinntektsgrensene (EU 60) mellom 2007 og 2014. På den annen side var kun 1,4 prosent av alle barn «alltid» under denne lavinntektsgrensen. De barna som er mest overrepresentert blant dem som «hele tiden» befinner seg under lavinntektsgrensen, er barn fra store familier og der svært få av de voksne er yrkestilknyttet. Mange tilhører småbarnsfamilier og mer enn halvparten har innvandrerbakgrunn fra land i Afrika, Asia etc. En stor andel er videre bosatt i hovedstadregionen. Sammenligning over to perioder I rapporten sammenligner Jon Epland utviklingen mellom to ulike fireårsperioder (2007-2010 og 2011-2014). Om lag 1,8 prosent av alle barn «falt ned» i lavinntektsgruppen fra den ene til den andre perioden. Om lag like mange, 2 prosent, forlot lavinntektsgruppen mellom de to periodene, mens 3,5 prosent av alle barn var under lavinntektsgrensen både i første og siste fireårsperiode. Demografiske og økonomiske endringer er avgjørende Både det å forlate lavinntektsgruppen og det å være tilgang til lavinntektsgruppen sammenfaller i stor grad med demografiske og økonomiske endringer som samtidig skjer innen husholdningene barna tilhører. Den viktigste forklaringen på at noen barn forlater lavinntektsgruppen ser ut til å være at tallet på voksne husholdningsmedlemmer øker, for eksempel ved at husholdningstypen endrer seg fra enslig med barn til par med barn. Ofte fører dette til at også tallet på yrkestilknyttede i husholdningen øker og dermed også inntektene. I tillegg er også økt yrkestilknytning blant eksisterende husholdningsmedlemmer en vei ut av lavinntekt for barnefamilier. For barn som kommer inn i lavinntektsgruppen er utviklingen omvendt. Disse barna opplever ofte at det ble færre voksne i husholdningen fra første til siste periode, for eksempel som følge av samlivsbrudd. Ulikheter mellom barn med og uten innvandrerbakgrunn Det ser ut til at det er en noe ulik utvikling for barn med og uten innvandrerbakgrunn. Både når det gjelder barn som forlater og ankommer lavinntektsgruppen, ser det ut som at demografiske endringer betyr noe mer for barn uten innvandrerbakgrunn. I husholdninger med barn med innvandrerbakgrunn, ser derimot økonomiske forhold, som for eksempel endring i tallet på yrkestilknyttede, å ha større betydning. Rapporten er finansiert av Barne- og likestillingsdepartementet.

De fleste i Norge har opplevd en god utvikling i inntekt og levekår de siste årene. Likevel har inntektsforskjellene vokst, og andelen personer med relativ lavinntekt er økende. Personer som i noe mindre grad har tatt del i inntektsveksten, er for eksempel enslige forsørgere, personer med flyktningbakgrunn og ulike trygde- og stønadsmottakere. Mange med lavinntekt har svak yrkestilknytning Lavinntekt er i stor grad forbundet med svak tilknytning til arbeidslivet. Andelen med lavinntekt er særlig stor blant aleneboende minstepensjonister og sosialhjelpsmottakere, men har de siste årene økt mest blant uførepensjonister og personer med nedsatt arbeidsevne. Blant alderspensjonister har derimot andelen med lavinntekt falt markant helt siden slutten av 1990-tallet og er nå mindre enn i befolkningen som helhet. I mange lavinntektsgrupper er det flere som opplever økonomien som vanskelig eller svært vanskelig enn det er i befolkningen generelt. Det er for eksempel færre som har råd til å reise på ferie eller eie privatbil. I tillegg har mange dårligere helse enn den øvrige befolkningen. Stadig flere har lave inntekter i minst tre år Noen personer kan av ulike grunner tilhøre husholdninger med lave inntekter en kort periode på for eksempel ett år, for siden å oppleve en klar forbedring av inntektene. Andre opplever at inntektene forblir lave, såkalt vedvarende lavinntekt. Dersom en definerer vedvarende lavinntekt på bakgrunn av den gjennomsnittlige husholdningsinntekten i en treårsperiode, hadde 9 prosent av befolkningen vedvarende lavinntekt i perioden 2012-2014. Andelen med vedvarende lavinntekt har ligget relativt stabilt rundt 8 prosent i mange år, og mellom 2006 og 2011 var trenden en synkende lavinntektsandel. De siste årene har derimot andelen med vedvarende lavinntekt steget igjen. Denne rapporten presenterer statistikk og analyse av økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper. Dette er den 12. rapporten i rekken som gir en slik samlet oversikt. Rapporten er finansiert av Arbeids- og sosialdepartementet (ASD).

Denne rapporten er skrevet på oppdrag fra Nordens Velferdssenter (NVC), og er sluttrapporten til det kvalitative norske delprosjektet ”Mennesker med funksjonsnedsettelser og samisk bakgrunn”. Formålet med prosjektet har vært å øke forståelsen for situasjonen til samer med funksjonsnedsettelse(r). Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har tidligere avdekket at det foreligger lite vitenskapelig forskningsbasert kunnskap på dette området. Bufdir har stått bak bevilgningen av prosjektmidler til Nordens Velferdssenter, som har hatt det økonomiske ansvaret for prosjektet vårt.

Denne masteroppgaven handler om diakoniens rolle i kampen mot barnefattigdom og hvordan Frelsesarmeens gjennom sitt diakonale arbeid kan hjelpe barnefamilier å komme ut av fattigdommen. Jeg har satt fokus på Frelsesarmeens forståelse av barnefattigdom i Norge. Jeg ønsket å undersøke hva Frelsesarmeen tilbyr som offentlige institusjoner ikke kan tilby av betydningsfull hjelp mot barnefattigdommen. Jeg har også sett på konsekvenser for barn som opplever fattigdom under oppveksten. Forskning viser at mange barn lever under dårlige levekår i Norge. Hvilke effekter kan tilbudene fra Frelsesarmeen ha på barnas levekår og livskvalitet? Jeg har ikke funnet noen forskning på akkurat denne problemstillingen og dette perspektivet, og målet med oppgaven er å kaste lys over situasjonen, da fattigdom er et fenomen som Frelsesarmeen inkluderer i sitt arbeid, og som de må håndtere i sitt virke. I oppgaven brukte jeg kvalitativ metode hvor jeg intervjuet sju barnefamilier som får hjelpetilbud fra Frelsesarmeen i to store byer i Norge, og i tillegg, har jeg snakket med to ansatte / medarbeidere fra Frelsesarmeen som håndterer barnefattigdomsproblematikken i arbeidet sitt. I tillegg brukte jeg litteraturstudie og observasjon. Det var interessant å se nærmere på brukernes subjektive mening omkring sin fattigdom. Dette er et følsomt tema, og jeg har fått varierende svar fra informantene om dette temaet. Det er tydelig at det er mye stigmatisering og skam rundt det å ha dårlig råd og bli oppfattet som fattig. Dårlig familiens økonomi påvirker barns livskvalitet på mange områder, for eksempel når det gjelder helse, deres forhold til venner, samt muligheter til deltakelse i fritidsaktiviteter. Ansatte fikk i tillegg spørsmål knyttet til Frelsesarmeens forståelse av diakoni, og hvordan det kommer til uttrykk i deres faktiske virksomhet. Formålet med undersøkelsen var å skape kunnskap om hvordan Frelsesarmeen oppfatter og beskriver diakonalt arbeid mot barnefattigdom. Undersøkelsen har vist at Frelsesarmeens diakonale arbeid gir omsorg for hele mennesket. Frelsesarmeen avhjelper øyeblikkelig nød, viser medmenneskelig omsorg og nestekjærlighet, skaper inkluderende fellesskap og utøver kristen sjelesorg. Informantene har satt stor pris på Frelsesarmeens sosiale engasjement.

En analyse av SSBs levekårsundersøkelser viser at enkelte grupper i samfunnet er mer utsatt for problemer enn andre. Uføre og arbeidsledige er spesielt utsatt for en slik opphopning, som igjen kan gi lavere livskvalitet.

På oppdrag fra Oslo kommune, Byrådsavdelingen for eldre og sosiale tjenester, har Arbeidsforskningsinstituttet og Oxford Research gjennomført et forskningsprosjekt om terskler i barnevernet. Prosjektet er finansiert av Program for storbyrettet forskning, hvor Bergen, Trondheim, Kristiansand, Stavanger og Oslo deltar. Utgangspunktet for vårt prosjekt og oppdrag er forskjeller i saksprofiler og utfall av saksbehandlingsprosesser i barnevernet. Ved å følge seks bydeler og en kommune gjennom åtte terskler for avgjørelser, har vi søkt å gi svar på hvorfor forskjellene oppstår.