Opphopning av sosiale problemer? En kvantitativ analyse av boligsegregering og nabolagseffekter på kriminalitet i Akershus

Forskningen på boligsegregering og nabolagseffekter er omfattende, og i korte trekk er det enighet om at nabolaget har en viss betydning, men det er uklart hvor mye, for hvem og hvordan. Flere studier fra USA har vist at det å vokse opp i vanskeligstilte nabolag kan få negative konsekvenser for barns livssjanser, mens andre studier særlig har påpekt betydningen av seleksjonsskjevhet. Litteraturen på området er preget av den amerikanske forskningen, hvor det er en høy grad av boligsegregering og sosial ulikhet. Spørsmålet er om vi kan finne liknende mønstre i en norsk kontekst, med vanskeligstilte nabolag med en geografisk opphopning av sosiale problemer, og om det er relevant å benytte begreper som «ghetto» i en norsk sammenheng. Oppgaven er todelt: først en deskriptiv analyse av nabolagene i Akershus, og deretter en individanalyse av oppvekstnabolagets betydning for sannsynligheten for å ha blitt siktet for minst ett lovbrudd i løpet av en tiårsperiode. For å måle konsentrasjonseffekter benytter jeg fem ulike sosiale indikatorer: andelen bosatte med lav inntekt, lav utdanning, sosialhjelpsmottakere, arbeidsledige og siktede. Innvandrerandel brukes også for å beskrive nabolagene. I den deskriptive analysen benyttes både en enkel opptelling av antall sosiale problemer, kluster-analyse for å konstruere nabolagstyper, kart og linjediagram for å undersøke konsentrasjonsnivå og endring. Sammenhengen mellom nabolagskjennetegn og kriminalitet undersøkes ved hjelp av flernivåanalyse, og jeg har gjort alle analysene i R. Datagrunnlaget består av registerdata fra SSB om alle bosatte i Akershus i perioden 1993-2014, i alderen 18-65 år. Analysene viser at boligsegregeringen i Akershus er på et svært lavt nivå sammenliknet med USA, og det er kun en liten opphopning av sosiale problemer. Resultatene viser dessuten en forbedring over tid, der nabolagene blir mindre preget av sosiale problemer, og selv de mest vanskeligstilte nabolagene har en relativt lav andel bosatte med levekårsproblemer. Dette tydeliggjør viktigheten av å tolke de teoretiske perspektivene i lys av konteksten, og jeg vil argumentere for at «ghetto»-begrepet ikke er egnet til å forklare situasjonen i Akershus. Når det gjelder nabolagseffekter på sannsynligheten for kriminalitet, viser resultatene litt ulike funn avhengig av hvordan nabolagskjennetegn måles. Den enkle opptellingen av sosiale problemer fant ingen konsentrasjonseffekter, mens i kluster-analysen var det blandede funn. Ved å benytte de sosiale indikatorene direkte i modellen, viste analysene en positiv sammenheng mellom sannsynligheten for kriminalitet og en høy andel sosialhjelpsmottakere og arbeidsledige i nabolaget. Det ble altså ikke funnet noen tydelige konsentrasjonseffekter, men analysene tydeliggjør viktigheten av arbeid og sosial deltakelse. For å forklare analyseresultatene vil jeg peke på mulige strukturelle forklaringer, herunder velferdsstatens støtteordninger som begrenser sosial ulikhet og fungerer som et sikkerhetsnett. Jeg vil også peke på sosiale prosesser innad i nabolaget, for eksempel sosialisering mellom ulike sosioøkonomiske grupper og sosial kontroll. Ettersom det er et stort overlapp mellom teoriene om nabolagseffekter, og det er uklart hvilke premisser og konsekvenser som legges til grunn, vil jeg argumentere for at de bør presiseres ytterligere for å være mer hjelpsomme i praksis. Jeg vil også diskutere betydningen av seleksjonsskjevhet, og presiserer at jeg ikke utelukker at nabolaget kan ha en betydning utover det som fanges opp i mine analyser. For eksempel er operasjonaliseringen av nabolag og de sosiale indikatorene sensitive for valgene jeg har tatt, og videre har jeg ikke tatt høyde for eksponeringstid eller flytting i analysene. Med visse forbehold argumenterer jeg likevel for at det er liten grad av opphopning av sosiale problemer i Akershus, og at nabolaget ikke har så stor betydning for sannsynligheten for kriminalitet.