Search

Bakgrunn: Det er et grunnleggende prinsipp i både nasjonal og internasjonal lovgivning, at barn har best av å vokse opp med sine foreldre. Plassering utenfor hjemmet er bare aktuelt dersom barnets behov for oppfølging og beskyttelse tilsier nødvendighet av en slik plassering. Omsorgsovertakelsen skal som hovedregel anses som et midlertidig tiltak, hvor barnevernet plikter å iverksette tiltak etter plassering med sikte på en tilbakeføring så snart det lar seg gjøre uten at hensynene til barnets beste blir tilsidesatt. På denne måten kan man si at en gjenforeningsprosess starter i det barnet er plassert, ved mindre gjenforeningsspørsmålet defineres oppgitt. Formål: Å utforme en kunnskapsoppsummering med hovedtrekkene for hva forskningslitteraturen sier om ulike strategier, metoder og tilnærminger som tas i bruk ved tilbakeføring etter plassering i fosterhjem eller institusjon. Metode: Kunnskapsoversikten er utarbeidet innenfor rammene av en modifisert scoping review. I utviklingen av søkestreng ble det vektlagt å gjøre søket bredt nok til å fange opp litteratur som belyser ulike sider ved tilbakeføring av barn som har vært plassert i fosterhjem eller på institusjon. Med utgangspunkt i systematiske søk i utvalgte databaser ble det identifisert 954 potensielt aktuelle studier. Etter fjerning av duplikater og screening ble det inkludert 65 studier for videre tematisk analyse som utledet fire analytiske hovedkategorier: (1) Tid fra plassering til tilbakeføring; (2) Prediktorer for tilbakeføring; (3) Strategier som fremmer tilbakeføring; (4) Oppfølging og metoder ved tilbakeføring. Resultat: De inkluderte studiene baserer seg på forskning på amerikanske, spanske, australske, nederlandske, portugisiske, britiske, og canadiske forhold. Dette er land som i større grad er forbundet med et risikoorientert barnevernsystem, sammenlignet med det norske barnevernet. Studiene aktualiserer likevel forhold ved det barnevernfaglige arbeidet som kan være av betydning for norske forhold. De inkluderte studiene identifiserte ulike oppfølgingsformer og metoder som var vurdert i lys av tilbakeføringsprosesser, men hvor validiteten i metodene fremstår uklar. Samlet er det imidlertid mulig å utlede noen fellesnevnere for hva som menes å være strategier som fremmer tilbakeføring når barn skal tilbakeføres etter plassering i fosterhjem eller på institusjon. Av særlig interesse er bruk av oppfølgingsplaner i endringsarbeid med barn og foreldre når barn er plassert, og ettervernsoppfølging etter at et barn er tilbakeført. Dette er forhold som foreslås utredet ytterligere med vurdering av om barnevernloven bør justeres.

Bakgrunn: Det følger av barnevernloven at barnevernet alltid skal vurdere om det er noen i barnets familie eller nært nettverk som kan velges som fosterhjem, når barn skal plasseres i offentlig omsorg. Likevel er fosterhjem utenfor familie og nettverk den vanligste formen for fosterhjem. De siste fem årene har imidlertid antallet barn som bor i fosterhjem i familie eller nært nettverk økt jevnt, og hvor det ved utgangen av 2020 opplyses at det er i overkant av 3500 barn som bor i fosterhjem hos familie eller personer de kjente før plassering. I forbindelse med at det er innført en nasjonal målsetting om at to tredjedeler av alle fosterhjem skal være familie eller nært nettverk, er det behov for oppdatert kunnskap om hvordan slike plasseringer virker og fungerer for de involverte. Formål: Å utforme en oppdatert kunnskapsoppsummering med hovedtrekkene for hva forskningslitteraturen sier om hvordan fosterhjemsplassering i familie og nære nettverk fungerer og virker for de involverte. Metode: Kunnskapsoversikten er utarbeidet innenfor rammene av en modifisert scoping review. I utviklingen av søkestreng ble det vektlagt å gjøre søket bredt nok til å fange opp litteratur som belyser ulike sider ved hvordan fosterhjemsplassering i familie og nettverk fungerer og virker for de involverte. Inkluderte studier skulle både bidra til å skape en oversikt over hvem som inngår i denne typen av plasseringer, samt hva som ligger i begrepene virker og fungerer. Det innledende søket identifiserte 1736 potensielt aktuelle studier. Etter fjerning av duplikater og screening ble det inkludert 85 studier for videre tematisk analyse som utledet åtte analytiske hovedkategorier for hvordan fosterhjem i familie og nære nettverk virker og fungerer for de involverte: (1) Hvem er fosterhjem i familie og nære nettverk; (2) Barnets opplevelse, behov, utvikling, og oppfølging; (3) Biologiske foreldrenes opplevelse, behov og oppfølging; (4) Fosterforeldrenes opplevelse, behov og oppfølging; (5) Fosterhjemmets egne barns’ opplevelse, behov og oppfølging; (6) Betydningen av saksbehandlers holdninger; (7) Familiekontakt under plasseringen; og (8) Sammenligning av «kinship» fosterhjem og andre omsorgsordninger. Resultat: Basert på de inkluderte studiene i denne kunnskapsoppsummeringen er det ikke mulig å utlede særlig økt innsikt i eller kunnskap om årsakssammenhenger for hvordan plasseringen fungerer og virker for de involverte, når barn fosterhjemsplasseres i familie eller nært nettverk. Manglende karakteristika i flertallet av de inkluderte studiene, for hvem som representerer fosterhjem i barnets familie eller nære nettverk gjør det utfordrende å identifisere hvem som er involverte i fosterhjemsrollen. Svakheter i forskningsdesignet i flertallet av de inkluderte studiene gjør at man heller ikke får særlig økt innsikt i eller kunnskap om årsakssammenhenger for hvordan plassering av fosterbarn i familie eller nettverk fungerer og virker for de involverte, versus andre plasseringsformer, eller hvilken påvirkningsstyrke det har for barnets psykososiale utvikling å bo i det ene hjemmet fremfor det andre, årsaker til tilfredshet, kvaliteten og varigheten på samværene, samt årsakene til økt sannsynlighet for tilbakeføring til biologiske foreldre. Det synes imidlertid å være en konsensus at «kinship» fosterhjem og fosterbarn mottar mindre oppfølging og støtte generelt, sammenlignet med ordinære fosterhjem. Selv om studiene ikke bidrar til informasjon om hvordan vi kan forstå årsaken til den varierende tiltaksoppfølgingen gir studiene en klar indikasjon på at det er behov for tettere oppfølging fra barnevernet for å avklare både «kinship» fosterforeldre og barnets faktiske oppfølgingsbehov under plasseringen, og gjennom dette bidra til utviklingsfremmende oppvekstvilkår.ett inn en oppsummering av avhandlingen.

Denne kvalitative undersøkelsen av hverdagserfaringer og levekår i familier med spilleproblemer er finansiert gjennom Handlingsplan mot spilleproblemer (2016-2018). Rapporten er basert på individuelle intervjuer med 12 pårørende (9 voksne og 3 unge) som hadde erfaring med spilleproblemer i familien. Informantene ble rekruttert gjennom organisasjonen Spillavhengighet Norge og Blå Kors. Også organisasjonen Voksne for barn informerte om studien på sine hjemmesider. Studien er ledet av FOU-avdelingen, psykisk helsevern ved Akershus Universitetetssykehus (Ahus), med Høgskolen i Sørøst-Norge som samarbeidspart

The aim of this thesis is twofold (1) To explore the importance of teacher-student relationship (TSR) for students' mental health and dropout from upper secondary school. (2) To explore subjective experiences of qualities of the TSR that may affect students' mental health and dropout. The project has a collaborative research approach. A young woman with lived experiences of dropout from upper secondary school has contributed as a co-researcher in the study. The study was conducted in collaboration with a competence-group of students, teachers, parents and helpers. The aim of the study is explored from three different perspectives and presented in three articles. The first article is a literature review based on study 1. The purpose of this study was to assess the status of knowledge regarding the association between TSR, dropout from upper secondary school, and student mental health. 16 articles were analyzed using a thematic analysis. The following themes were identified: (1) "TSR and dropout from upper secondary school," (2) "TSR and student mental health", (3) "Key attributes of the TSR related to student mental health and dropout." The findings indicated that the TSR in upper secondary school could contribute both as a protective factor and as a risk factor for students' mental health and dropout. Various qualities of TSR that may affect students' mental health and dropout were identified. Article two presents findings from study 2 which was a qualitative study with 17 students who were interviewed in individual and focus group interviews. The aim of the study was to obtain students’ first-person perspectives of their experiences of positive TSR in upper secondary school. We also explored their experiences of qualities of TSRs concerning students’ mental health and dropout from upper secondary school. The data were analyzed by a thematic analysis. The findings were organized into five themes; (1) "It takes two: Mutual responsibility in TSRs", (2) "Don’t be unfair: Negative experiences challenge TSRs", (3) "Talk to us: Bonding and problem solving through conversation", (4) "Help us: Adapting to students' academic and personal needs", and (5) "We need kind teachers: The importance of teachers' demeanor". Mutual responsibility and respect were found important to the development of TSRs. The article describes how the TSR can be developed through common tasks, interests, conversations and activities. Negative experiences with TSR were also presented. Interaction between teacher and student was discussed. Teachers’ recognition as a relational concept was also discussed. The findings from study 3 are presented in article three. The aim of the study was to explore how teachers and helpers experience that TSR is developed and promoted in upper secondary school. We also explored their experiences of qualities of TSR. The study had a qualitative approach where 15 teachers and 12 helpers were interviewed in focus groups. Data were analyzed via a thematic analysis. Participants’ experiences were organized into four themes: (1) "to be recognized as a person with strengths and challenges in everyday life", (2) "collaborative relationships between students and teachers", (3) "flexible boundaries in the relationship between teachers and students, and" (4) "organization of classes and procedures set the stage for TSR". Recognition of the student and their individual needs were found central to the development of TSR. Mutuality and collaboration in TSRs were discussed. Negative qualities of the TSR were also presented. New expectations for the teacher's role were described. The influence of organization of classes and procedures for the development of teacherstudent relationship was discussed. The findings from the studies are discussed in relation to relevant theory and previous research. Opportunities and challenges in TSR that may affect students' mental health and dropout are explored. The perceived influence of school-policy for the development of TSRs in upper secondary school is discussed. Experiences, opportunities and challenges of the collaborative research approach are discussed. This study contributes to knowledge about the association between TSR, student mental health and dropout. The study highlights the interaction between teacher and student in upper secondary school and qualities of the TSR perceived as important for students' mental health and dropout. Hensikten med denne avhandlingen er todelt: (1) å utforske betydningen av lærer– elev-relasjonen for elevers psykiske helse og frafall i videregående skole, (2) å utforske subjektive opplevelser av kvaliteter ved lærer–elev-relasjonen som kan ha betydning for elevers psykiske helse og frafall. Prosjektet har en samarbeidsbasert forskningstilnærming. En ung kvinne med erfaring med å slutte på videregående skole har bidratt som medforsker. Videre har det vært et forskningssamarbeid med en kompetansegruppe med elever, lærere, foreldre og hjelpere. Studiens hensikt er belyst ut fra tre ulike perspektiver og er gjennomført som tre delstudier som er presentert i tre artikler. Den første artikkelen er en litteraturstudie og baserer seg på delstudie 1. Studiens hensikt var å få oversikt over eksisterende forskningsbasert litteratur om betydningen av lærer–elev-relasjonen i videregående skole for elevers psykiske helse og frafall.16 artikler ble analysert ved hjelp av en tematisk analyse. Følgende tema ble identifisert: (1) «The teacher-student relationship (TSR) and dropout from upper secondary school», (2) «TSR and student mental health», (3) «Key attributes of the TSR related to student mental health and dropout». Funnene tydet på at lærer–elev-relasjonen i videregående skole kan bidra både som en beskyttende faktor og en risikofaktor for elevers psykiske helse og frafall. Det ble identifisert ulike kvaliteter ved lærer–elevrelasjonen som kan ha betydning for elevers psykiske helse og frafall. Artikkel 2 presenterer delstudie 2, som var en kvalitativ studie med 17 elever som ble intervjuet individuelt og i fokusgruppeintervjuer. Studiens hensikt var å utforske elevenes førstepersonsperspektiv vedrørende opplevelser av positive lærer–elevrelasjoner og kvaliteter ved relasjonene. Dataene ble analysert ved en tematisk analyse. Tema fra intervjuene ble organisert i fem tema: (1) «It takes two: mutual responsibility in teacher-student relationships», (2) «Don’t be unfair: negative experiences challenge teacher-student relationships», (3) «Talk to us: bonding and problem solving through conversation», (4) «Help us: adapting to students’ academic and personal needs», og (5) «We need kind teachers: the importance of teachers’ demeanour». Gjensidig ansvar og respekt mellom lærer og elev ble holdt frem som sentralt i lærer–elev-relasjoner. Det ble beskrevet hvordan relasjonen mellom lærer og elev kan utvikles gjennom felles oppgaver, interesser, samtaler og aktiviteter. Negative erfaringer med lærer–elev-relasjonen ble også presentert. Samspill mellom lærer og elev og anerkjennelse fra læreren som relasjonelt konsept ble vektlagt i drøftingen av funnene. Delstudie 3 er presentert i artikkel 3. Studien hadde en kvalitativ utforming hvor 15 lærere og 12 hjelpere ble intervjuet i fokusgrupper. Hensikten med denne studien var å undersøke hvordan lærere og hjelpere opplever at lærer–elev-relasjonen utvikles og fremmes i videregående skole. Deltagernes opplevelser av kvaliteter ved lærer-elevrelasjonen ble også utforsket. Dataene ble analysert ved hjelp av en tematisk analyse. Funnene ble organisert i fire tema: (1) «to be recognized as a person with strengths and challenges in everyday life», (2) «collaborative relationships between students and teachers», (3) «flexible boundaries in the relationship between teachers and students», og (4) «organization of classes and procedures set the stage for TSR». Anerkjennelse av elevene og deres individuelle behov ble funnet sentralt for utviklingen av lærer–elev-relasjonen. Gjensidighet og samarbeid i lærer–elevrelasjoner ble diskutert. Negative kvaliteter ved lærer–elev-relasjonen og nye forventninger til lærerrollen ble beskrevet. Videre ble betydningen av rammevilkår for utvikling av lærer–elev-relasjonen diskutert. Funnene fra de ulike delstudiene diskuteres med bakgrunn i relevant teori og tidligere forskning. Muligheter og utfordringer i lærer–elev-relasjonen som kan ha betydning for elevers psykiske helse og frafall utforskes. Videre diskuteres det hvordan rammebetingelsene i skolen oppleves å ha betydning for å arbeide med relasjoner mellom lærer og elever i videregående skole. Erfaringer, muligheter og utfordringer ved den samarbeidsbaserte forskningstilnærmingen diskuteres. Studien bidrar til ny kunnskap om sammenhenger mellom lærer–elev-relasjon, elevers psykisk helse og frafall. Studien belyser samspill mellom lærer og elev i videregående skole og kvaliteter ved lærer–elev-relasjonen som oppleves som betydningsfulle for elevers psykiske helse og frafall.

Bakgrunn: Denne rapporten er basert i forskningsprosjektet «Utvidelse av relasjonskompetanse hos undervisningspersonell i arbeidet med elever som faller ut av den videregående skolen». Det er et forskningssamarbeid som ble etablert den 1. mai 2013 mellom Akershus fylkeskommune, Sentraladministrasjonen v/avd. for kultur, frivillighet og folkehelse og Høgskolen i Sørøst-Norge, fakultet for helsevitenskap, Senter for psykisk helse og rus (SFPR). Forskningsprosjektet har strukket seg over 3 år og ble avsluttet den 1. mai 2016. Forskningsprosjektet har hatt følgende forskningsspørsmål: 1. Hvordan beskrives frafall i forskningslitteraturen? 2. Hva kjennetegner pedagogiske praksiser som kan redusere frafall og fremme skole- og elevmestring? 3. Hva hemmer og fremmer implementering av denne typen praksiser? 4. Finnes det i forskningslitteraturen og i faglitteraturen gode eksempler på opplæringsprogram for lærere og elever som kan redusere frafall? 5. Finnes det i forskningslitteraturen eksempel på kartleggings- og evalueringsverktøy som kan fremme implementering av slike praksiser? Forskningsprosjektet har vært gjennomført i 3 faser: En utviklingsfase, en utprøvingsfase og en implementeringsfase. Metode: Systematisk litteraturgjennomgang av nasjonal og internasjonal forskning knyttet til forskningsspørsmålene samt rapporter, artikler og annet skriftlig materiale som er utviklet som en del av forskningsprosjektet. Funn: Både nasjonal og internasjonal forskningslitteratur viser at frafall bør forstås som sammensatt av ulike faktorer som både virker sammen og som har betydning hver for seg. Forskningslitteraturen peker på mange og ulike faktorer som betydningsfulle for å kunne utvikle en forståelse av frafallsproblematikk. Nasjonale og internasjonale studier og undersøkelser har tatt for seg frafall i videregående opplæring. Funnene i de ulike landene er relativt sammenfallende. Det er mulig å identifisere seks ulike faktorer som forskningslitteraturen er enige om som avgjørende. Følgende faktorer går igjen: 1.Demografiske forhold og bakgrunn, 2. Tidligere skoleprestasjoner, 3. Faglig og sosialt engasjement, 4. Konteksten for utdanningen, 5. Psykisk helse og 6. Lærer-elev-relasjonen. Forskning knyttet til prediksjon og forklaringsmodeller i forhold til frafall spriker. Det er knyttet usikkerhet til hvordan og hvilke tiltak som kan bidra til en ønsket økning i gjennomføring av videregående skole. Når årsakene til problemet er komplekse og sammensatte er det også vanskelig å peke på ett tiltak som kan bidra til en ønsket reduksjon. Kompleksiteten i frafallsproblematikken taler for differensierte og sammensatte tiltak for å kunne skape endring. Den internasjonale forskningen peker mot tre større grupper av praksiser og tiltak som retter seg mot å redusere frafall: 1. Oppmøte og adferd, 2. Veiledning og oppfølging og 3. Forberedende kurs. I denne g rapporten vil vi beskrive de ulike gruppene og gi eksempler på praksiser og tiltak som er blitt forsøkt internasjonalt. Norsk forskning knyttet til praksiser og tiltak som har til hensikt å redusere faren for frafall kan deles i fire grupper: 1. Rådgiving og karriereveidledning, 2. Praksis i yrkesutdanninger, 3. Alternative opplæringsløp og 4. Reformer og intervensjonspakker. Forskningslitteratur viser at praksiser og tiltak som skal prøves ut for å redusere frafall, må være godt nok forankret i de lokale sammenhenger det skal utprøves i. Det må være tilstrekkelig oppfølging og involvering fra alle parter som har forpliktet seg til å delta. Kvaliteten ved utvikling og implementering av tiltak er avgjørende for i hvilken grad, og om, det spesifikke tiltaket har effekt og om effekten kan måles eller beskrives. Forskning om og med implementering fremholder at implementering består av mange prosesser som handler om å ta i bruk forskningsbasert kunnskap gjennom ulike aktiviteter i en lokal kontekst. Implementeringsforskning viser at vellykkete implementeringsprosesser forutsetter at de som arbeider lokalt må endre både holdninger og handlinger. Implementering kan innebære organisasjonsmessige endringer og restruktureringer, og at personer med ulike ansvarsområder må samarbeide for å nå organisasjonens målsettinger. Forskningen omkring frafall gir få svar på hvilke tiltak som er mest effektive og som praksisfelt og beslutningstakere bør investere tid og penger i. Det trengs mer målrettede intervensjoner som følges av robuste metodiske målinger av effekt av tiltak. Tiltak må tilpasses lokal kontekst og tilgjengelige ressurser, og må gjennomføre slik det er intendert og i samarbeid med de som skal gjennomføre tiltakene. Det at noe gjøres, og hvordan det gjøres, har avgjørende betydning for om det som gjøres skal kunne lykkes.

Å ta opp uro – en tilnærming for å hindre frafall blant elever i den videregående skole. En studie om opplæring, bruk og veiledning om å ta opp uro for elver ved to videregående skoler. Bakgrunn: Bakgrunnen for denne studien er basert i hovedprosjektet «Utvidelse av relasjonskompetanse hos undervisningspersonell i arbeidet med elever som faller ut av den videregående skolen». Det er et forskningssamarbeid som er etablert mellom Akershus fylkeskommune, Sentraladministrasjonen v/avd. for kultur, frivillighet og folkehelse og Høgskolen i Sørøst Norge, Fakultet for helse- og sosialvitenskap, Senter for psykisk helse og rus. Denne studien (Fase 2) har blitt gjennomført ved to skoler i to ulike kommuner i fylket for utprøving av en modell i arbeidet med elever som står i fare for å falle fra. Modellen har bestått av kompetanseutvikling hos undervisningspersonalet i forhold til å forebygge og håndtere elevers ulike erfaringer og opplevelser med å falle ut av undervisnings- og skolesammenheng. Fase 2 har bestått av opplæring i «Ta opp uro» (TOU) og veiledning i bruk av TOU for lærere ved de to skolene. Modellen har vært prøvd ut og evaluert gjennom følgeforskning. Metode: Hensikten med studien er å bidra til å utvikle og styrke lærernes kompetanse i å ta opp sin uro så tidlig som mulig for elever som står i fare for å falle ut ved to skolen. Sentralt er ønsket om å involvere elven så tidlig som mulig på en respektfull og ivaretakende måte. Å legge til rette for at elever og lærere kan utvikle en felles forståelse og et språk som kan danne grunnlag for å styrke deres samarbeid har stått sentralt. Datainnsamlingen fant sted mellom 12. september 2014 og 1. juni 2015. Studien er av utforskende og beskrivende karakter med bruk av både kvalitative og kvantitative metoder i form av fokusgruppeintervjuer og spørreskjema. Med bakgrunn i studiens hensikt og relevans er følgende forskningsspørsmål utforsket: 1. Har opplæring i TOU bidratt til å styrke deltakernes ansvar og muligheter til å ta opp uro med elever som står i fare for å falle fra? 2. Har opplæring i og bruk av TOU hatt noen effekt på deltakernes praksis når de kjenner på uro for en elev? Funn: Samlet sett gir evalueringen et positivt bilde. Deltakerne opplever i all hovedsak at opplæringen svarte til et behov, og i så måte bidrar til å utvide lærernes handlingsmuligheter i møte med elever som står i fare for falle fra. Opplæringen oppleves av de fleste som nyttig og relevant. Resultatet av opplæringen tyder på at de aller fleste har blitt tryggere i rollen som lærere i møte med den aktuelle målgruppen. Dette kommer i særlig grad til uttrykk i form av at de har blitt tryggere i å ta opp uro direkte med elevene det gjelder. Opplæringen har også bidratt til økt kunnskap om selve tilnærmingen TOU, og kunnskap om andre læreres arbeid med elvene og hva som kan være nyttige arbeidsmåter. Dette kan tyde på økt samarbeid mellom de aktuelle deltakerne og også i relasjon til kollegaer som ikke har deltatt i prosjektet. Ut fra dette kan man slutte at opplæringen særlig synes å ha bidratt til å styrke deltakernes innsats i det direkte samarbeidet mellom lærere og elver som kan komme til å falle fra. Ettersom det nettopp er lærerne som er tettest på elevene og som dermed har størst mulighet til å gripe inn når de kjenner på uro for disse, må dette betraktes som positivt i lys av de skisserte intensjonene bak prosjektet. Jo tidligere lærerne oppdager og griper inn i forhold til uro, desto større er sannsynligheten for at elvene det gjelder får den hjelpen de trenger. Da er det først og fremst nettopp lærernes evne til å se og håndtere uro det kommer an på. Sammenholder man funnene fra opplæringens startpunkt til dens avslutning er det en klar tendens til at opplæringen og veiledningsprosessen i TOU har gjort lærerne tryggere i å ta opp uro med elever, og at deltakerne har lært mer om hvordan arbeide med å ta opp uro. Ved avslutningen av prosjektet er alle delvis eller helt enige i at de føler seg tryggere i å håndtere uro på en god måte. Alle er helt enige i at de føler ansvar for å ta opp sin uro direkte med eleven, og at de synes det er nyttig å gi råd eller veiledning til kollegaer. Opplæringen har bidratt til at lærerne har diskutert på tvers av kollegaer og skoler, og at de føler seg tryggere i arbeidet. Slik sett har opplæringen svart til deltakernes forventninger. Sammenholder en funnene fra prosjektstart til prosjektslutt er tendensene ved håndtering av sterk uro klare. Lærerne tar opp sin uro med eleven med en gang. Det er endringer når det gjelder om hvorvidt deltakerne diskuterer sin uro med kollegaer med en gang eller om de avventer av ekstra hensyn til eleven. Færre gjør det ved sterk uro enn ved svak. Når det gjelder opplevelser av sterk uro er det langt flere som tar dette opp med sine kollegaer og ledelsen ved skolen, enn ved svak uro. Tendensene er også klare når det gjelder hva lærerne gjorde sist de var urolig for en elev. De aller fleste tok det direkte opp med eleven og/eller diskuterte sin uro med en kollega. Noen valgte å rådføre seg med andre fagfolk eller tok kontakt med foreldre/foresatte. Ingen valgte å se situasjonen an og bare to gjorde en formell henvendelse til andre fagpersoner.