Search

Denne rapporten handlar om nærdemokrati. Gjennom ein analyse av ordninga med kommunedelsutval i Ålesund kommune ser me nærare på kva erfaringar som er gjort med ordninga kommunedelsutval i Ålesund kommune. Rapporten bygger på to masteroppgåver skrivne av Fredric Holen Bjørdal (2022) og Elise Hjelle Sandvik (2022). Begge oppgåvene vart ferdige juni 2022. I tillegg bygger rapporten på arbeid frå masteroppgåva til Marthe Alnes Aarøe (planlagt levert 2023) og analysar av spørjeundersøkingar blant medlemmar i kommunedelsutvala. Rapporten er strukturert på fylgjande måte: me startar i kapittel 2 med å definere kva eit kommunedelsutval er, og prøver å plassere denne organisasjonsforma i ein lokaldemokratisk og kommunalpolitisk samanheng. Deretter skriv me i kapittel 3 om tidlegare forsking på kommunedelsutval eller tilsvarande nærdemokratiske ordningar. I kapittel 4 skildrar me datagrunnlaget for rapporten. Kapittel 5 ser nærare på utforming av kommunedelsutvala og viser resultat frå ein analyse basert på kartlegging av sakene som er tekne opp i møta. Kapittel 6 er ei drøfting av dei rettslege rammene, politiske føringar og erfaringar av kommunedelsutval sett frå politisk leiing sin ståstad. Kapittelet 6 bygger på masteroppgåva til Fredric Holen Bjørdal. I kapittel 7 er det ungdomen sine perspektiv som vert løfta fram, gjennom ei oppsummering av dei viktigaste funna frå masteroppgåva til Elise Hjelle Sandvik. Kapittel 8 omhandlar analysar av spørjeundersøkingar som er gjennomførte blant medlemmane i kommunedelsutvala. Rapporten avsluttar med ei oppsummering og framlegg til vidare forsking på temaet.

Supplemental material, sj-pdf-1-ips-10.1177_0192512119881810 for When do consultative referendums improve democracy? Evidence from local referendums in Norway by Bjarte Folkestad, Jan Erling Klausen, Jo Saglie and Signe Bock Segaard in International Political Science Review

Dette er sluttleveransen for et oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet om å fremskaffe kunnskap om variasjon i kvalitet i omsorgstjenestene hjemmetjenester og institusjoner) i Norge. Del 1 besto av en kunnskapsoppsummering om temaet. Sluttleveransen, del 2, består av et forskningsprosjekt som «måler, kartlegger og analyserer variasjon i kvalitet mellom kommuner og mellom offentlige og private tjenesteytere».

Denne rapporten dokumenterer gjennomføringa av datainnsamling i samband med spørjeundersøking knytt til forskingsprosjekt om politisk leiarskap og kommuneforma. Reint konkret samla undersøkinga inn data til prosjekta «Politisk lederskap i kommunestyret. En komparativ studie av Norge og Danmark» leia av Signy Irene Vabo ved Universitetet i Oslo (i det fylgjande omtalt som POLECO) og «Det kommunale og regionale sjølvstyrets grenser under omforming. Ein studie av prosessane knytt til kommunereforma 2014-2019» (i det fylgjande omtalt som Kommunereformprosjektet) leia av Yngve Flo ved Uni Research Rokkansenteret (no NORCE).

I denne rapporten undersøkes sammenhengen mellom sivilsamfunnsdeltakelse, helse og livskvalitet, på to ulike måter. Først studeres individuelle helsegevinster ved å delta i frivillig arbeid. Bidrar deltakelse i frivillig organisasjonsarbeid til bedre helse og livskvalitet for den enkelte? Dernest undersøkes den kontekstuelle sammenhengen mellom lokalt organisasjonsliv og livskvalitet. Er livskvaliteten høyere i kommuner der frivilligheten og organisasjonslivet står sterkt? Analysene av helsegevinster ved deltakelse i frivillig arbeid bygger på data fra spørreundersøkelser der de samme personene har blitt fulgt over tid. Dataene er samlet inn over en relativt kort tidsperiode, så resultatene må tolkes som korttidseffekter av frivillig deltakelse. Rapporten ser både på ulike grupper av frivillige – personer utenfor arbeidslivet, pensjonister og aleneboende – og på frivillig arbeid for ulike organisasjonstyper: kultur og fritid, velferd, samfunnsrettede, bolig og økonomi og tro og livssyn. På et overordnet nivå tyder resultatene på at helsegevinstene av sivilsamfunnsdeltakelse er begrensede, og at det først og fremst er slik at organisasjonene tiltrekker seg personer som i utgangspunktet har god helse og livskvalitet. Samtidig viser analysene tegn på at helse- og livskvalitetsgevinster kan være noe sterkere for personer som står utenfor arbeidslivet, og da særlig for personer med lav utdanning. Dette støtter opp om internasjonal forskning som har funnet at sivilsamfunnsdeltakelse kan være gunstig i et helse- og livskvalitetsperspektiv først og fremst for personer med svake sosiale nettverk. Videre er det i analysene tegn på enkelte positive helse- og livskvalitetseffekter blant frivillige innenfor organisasjonskategoriene kultur og fritid, velferd og samfunnsrettede, men ikke innenfor kategoriene bolig og økonomi og tro og livssyn. Dette understreker at «frivillig arbeid» er en grov kategori, og at ulike typer frivillig arbeid vil ha ulike effekter. En rekke studier finner at sosial kapital, i ulike varianter, henger sammen med helse. Når det gjelder betydningen av konteksten (for eksempel ens bosted og nærmiljø) er bildet mer sammensatt. Et funn som ser ut til å gå igjen i de fleste studier, er at individrelatert sosial kapital (som f.eks.organisasjonsdeltakelse og tillit) har positive sammenhenger med helse. Den aggregerte effekten av sosial kapital, som vi finner på kontekstnivået, ser derimot ikke ut til å gjøre seg gjeldene i like stor grad i skandinaviske land. Rapporten finner at det også er slik at aktivt organisasjonsmedlemskap og tillit til politikere henger sammen med egenrapportert helse. Disse «sosial kapital-variablene» (aktivt medlemskap og tillit), er forhold som ikke bare sier noe om hvem en er, men i hvilken grad en relaterer seg til eller samhandler med andre i nærmiljøet. Dette kan igjen tenkes å påvirke tilliten en har til andre – som igjen henger sammen med tilfredshet med egen tilværelse. Det er med andre ord et sammensatt bilde som avtegner seg, i og med at tillit og organisasjonsdeltakelse ikke utelukkende kan sees som individuelle egenskaper. Tilliten skapes gjennom sosialisering og samhandling, og organisasjonsdeltakelse må finne sted i en organisasjonskontekst. Likevel: hovedfunnet når det gjelder konteksten, det være seg antall organisasjoner i kommunen, hvor mange som deltar, eller kommunens størrelse og økonomi, er at den har liten eller ingen betydning for ens egen livskvalitet.

Overview of independent variables, number of respondents (N) and mean with standard deviation in parenthesis. Control and intervention group compared at baseline and follow-up. (PDF 172 kb)

Siktemålet med denne rapporten er å gje ein kort oversikt over kva for registerdata som finst innan omsorgsforskingssektoren i Noreg. Innleiingsvis startar me rapporten med å kort gjere greie for kva registerdata er for noko. I rapportens hovuddel ser me konkret på eit utval av ulike kjelder til registerdata som potensielt kan nyttast i samband med forsking på omsorgsfeltet. Rapporten er skriven på ein slik måte at dei som ikkje har erfaring med registerdata skal kunne få utbytte av rapporten. Det er derfor lagt vekt på å vise til konkrete dømer på bruk av registerdata i forskingssamanheng og kva moglegheiter kopling av ulike data og register kan gje. Me startar rapporten med ein meir ålmenn gjennomgang av kva registerdata er for noko og kva for føremon som er knytt til registerdata som datakjelde. Deretter trekker me fram dei mest sentrale registra som tematisk dekkjer områda innan omsorgsforskinga. Her trekker me inn både data som finst på individnivå og på kommunenivå. Til slutt ser me på nokre dømer på forsking som er tematisk orientert mot helse- og omsorgssektoren og som har nytta registerdata.

I denne rapporten har vi undersøkt utviklingen i frivillig engasjement over tid i Skandinavia. Vi har her spesielt undersøkt hvordan sosial ulikhet i frivillig engasjement utvikler seg over tid, og om det er ulike utviklingstrekk i Norge, Sverige og Danmark og for ulike former og felt for frivillig innsats. Analysene viser at nivået av frivillig arbeid er betydelig høyere i Norge og Sverige enn i Danmark. Hobby- og fritidsfrivillighet dominerer i alle de tre landene, men det er bare i Norge at dette feltet øker i omfang. Vi ser også at det er en økning i frivillig deltakelse på velferdsfeltet i alle tre landene. Når det gjelder formen på det frivillige arbeidet så finner vi at norske frivillige, i motsetning til svenske og danske, i økende grad sprer sitt engasjement på flere organisasjoner, selv om tidsbruken er lik i de tre landene. Samtidig blir det færre frivillige som er medlemmer i organisasjonene de arbeider for i Norge og Sverige, men ikke i Danmark. Når det gjelder endringer i sosial ulikhet i frivillig sektor, viser analysene at aldersfordelingen blant frivillige i Skandinavia tradisjonelt har fulgt det samme mønsteret, der de middelaldrende deltar mer enn de yngste og de eldste. Men i alle de tre landene har det vært tegn til mindre aldersforskjeller over tid. Videre er det et gjennomgående trekk i Skandinavia at menn deltar mer enn kvinner, og disse forskjellene er stabile over tid. Forskjellene er størst blant kjernefrivillige og blant frivillige innenfor kultur og fritidsfeltet.

Hverdagsrehabilitering er en rehabiliteringsform som de siste årene har spredd seg raskt både i Norge og Norden for øvrig. Det er knyttet store forventninger til rehabiliteringens effekt både på brukernivå og kommunenivå. Høsten 2013 fikk Senter for omsorgsforskning Vest ved Høgskolen i Bergen i oppdrag av Helsedirektoratet å følgeevaluere implementeringen av hverdagsrehabilitering i norske kommuner. Evalueringen er utført i samarbeid med CHARM (Forskningssenter for habiliterings- og rehabiliteringstjenester) ved Universitetet i Oslo. Hovedformålet med evalueringen var å få mer kunnskap om hvilken effekt hverdagsrehabilitering har for brukerne, hvilken effekt det har for kommunenes økonomi og om noen modeller fremstår som mer hensiktsmessige enn andre i forhold til å nå målene. Rapporten gir en sammenfatning av hovedresultatene i følgeevalueringen.

BAKGRUNN OG INNHOLD Hjemmetjenesten har fått en stadig mer sentral rolle i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og er større enn institusjonstjenestene både når det gjelder ressursinnsats og antall brukere. De siste årene har den fått nye brukergrupper med mer faglig krevende og komplekse behov. Det er gjort mange studier og analyser av hjemmetjenestenes utvikling og innhold i Norge, men vi har manglet store kvantitative studier som viser hvordan «folk flest» oppfatter disse tjenestene, og hvordan brukerne erfarer dem. Første del av rapporten retter seg mot hjemmetjenestene i et generelt befolkningsperspektiv. Vi undersøker her hjemmetjenestenes omdømme i befolkningen. Vi stiller også spørsmålet om hva som karakteriserer de eldre brukerne i forhold til de eldre ikke­brukerne av hjemmetjenester. Hvilke forhold avgjør bruk og ikke-bruk av hjemmetjenester? Del to retter seg kun mot de reelle brukerne av hjemmetjenestene og vi stiller spørsmålet om hvordan de erfarer hjemmetjenestene. METODE Datainnsamling og utvalg: Det anvendes data fra innbyggerdelen og brukerdelen av inn byggerundersøkelsene fra 2010, 2013 og 2015. Innbyggerdelen ble sendt til et representativt utvalg av den norske befolkningen, tilsammen 30 000 personer over 18 år, for hvert av årene. I brukerdelen svarte kun de som hadde hatt direkte erfaring med tjenestene, til sammen 1831 og 1387 personer for henholdsvis hjemmesykepleie og hjemmehjelp for de tre årene til sammen. Svarprosenten på innbyggerdelen var 42 prosent. For brukerdelen var den 46 og 45 % for henholdsvis hjemmesykepleie og hjemmehjelp. HJEMMETJENESTENE I NORGE I ET BEFOLKNINGS- OG BRUKERPERSPEKTIV Instrument: Innbyggerdelen bestod av et spørreskjema med 73 spørsmål, herunder tre spørsmål som omhandlet hjemmesykepleie og hjemmehjelp spesifikt. Brukerdelen bestod av et spørreskjema med 60 spesifikke spørsmål knyttet til hjemmesykepleie og hjemmehjelp. Analyser: Det er gjort deskriptive uni- og bivariate analyser, samt en multippel logistisk flernivå-regresjonsanalyse. Vi viser resultatene for 2010, 2013 og 2015-undersøkelsen samlet fordi det er små forskjeller mellom måletidspunktene og for å få et større og sikrere utvalg som grunnlag for analysene. RESULTATER Bruk og ikke­bruk av hjemmetjenester: 21 % av innbyggerne hadde hatt kontakt med hjemmetjenestene, enten gjennom personlig erfaring som tjenestemottaker, som pårørende eller som ansatt. Erfaring som pårørende var vanligst. Den samlede regresjonsanalysen viser at for de over 67 år er det er større sannsynlighet for å ha personlig erfaring med hjemmehjelp når man har høy alder, lav utdanning, er ugift/ikke samboende, bor i leilighet og i kommuner med høye frie inntekter. Det er større sannsynlighet for å ha personlig erfaring med hjemmesykepleie når man har høy alder, er kvinne, er ugift/ikke samboende og bor i leilighet og i små kommuner. Omdømme: henholdsvis 67 og 69 % av befolkningen oppfattet tilgangen til hjemmehjelpstjenesten og hjemmesykepleien som god, og henholdsvis 62 og 68 % oppfatter kvaliteten som god. De med personlig erfaring og de med ansatt erfaring har mer positive inntrykk av tilgang og kvalitet enn de med pårørendeerfaring og de uten noen erfaring. Eldre personer, personer med lavere utdanning og personer som bor i små kommuner har bedre inntrykk av hjemmetjenestene enn personer som er yngre, har høyere utdanning og bor i store kommuner. Brukererfaringer: de fleste brukerne er meget tilfredse med de ansattes service og holdninger, men mindre tilfredse med tjenestenes tilgjengelighet og informasjonen. Tilfredshetsnivået er generelt på nivå med det vi finner for brukerne av legevakt, sykehjem og omsorgsboliger, men lavere enn for fastlege, helsestasjon og sykehus. De med personlig brukererfaring er betydelig mer fornøyde enn de med pårørendeerfaring. Eldre er mer fornøyde enn yngre. En av ti har klaget på hjemmetjenesten. Av dem som har klaget har de fleste gjort dette muntlig, få skriftlig. DISKUSJON Om lag en million mennesker kommer årlig i kontakt med hjemmetjenestene. Disse tjenestene utgjør dermed en vesentlig samfunnsinstitusjon i det norske samfunnet. Eldre personers bruk og ikke-bruk av hjemmetjenester er et resultat et komplekst samspill mellom ulike variabler. Det er sannsynlig at følgende forklaringsfaktorer er særlig vesentlige: 1. Individvariabler: alder, kjønn, personens fysiske og kognitive funksjon og holdninger knyttet til det å ta imot hjelp. 2. Sosiale relasjonelle variabler: aleneboenhet eller om man bor sammen med andre og om man får hjelp fra ektefelle, barn eller andre. 3. Omgivelsesvariabler: tilgang på (velferds)teknologiske hjelpemidler, hustype, bomiljø og andre kjennetegn ved de lokale omgivelsene. 4. Kommunevariabler: kommunens størrelse, frie inntekter, egenandeler for brukerne og andre trekk ved tjenestetilbudet. HJEMMETJENESTENE I NORGE I ET BEFOLKNINGS- OG BRUKERPERSPEKTIV Forklaringsvariablene blir nærmere redegjort for i rapporten. Hjemmetjenestene omdømme i befolkningen er noe under gjennomsnittet sammenlignet med andre offentlige tjenester. Omdømmet er bedre enn for sykehjem og omsorgsboliger, men betraktelig dårligere enn for fastlege og for helsestasjon. At de med personlig erfaring har bedre inntrykk enn pårørende kan grunne seg i at de er eldre (alder- og generasjonsforskjeller), men også i at de har førstehåndserfaringer og dermed mer personlige relasjoner til de ansatte. At hjemmetjenestene har best omdømme i små kommuner kan grunne seg i at det kan være lettere å få oversikt og å oppleve nærhet og kontinuitet i mindre enheter. At brukerne er mer fornøyde enn pårørende kan tyde på at nære egenerfaringer gir mer positive resultater enn erfaringer mer på avstand. Andre forklaringer kan også være mulige, for eksempel at pårørende er mindre fornøyde fordi de kan ha oppgaver overfor sine som de egentlig mener at de profesjonelle burde ha overtatt. At eldre er mer fornøyde enn yngre er et vanlig funn i brukerundersøkelser. Yngre brukergrupper kan ha høyere forventninger til tjenestene fordi de gjerne sammenligner seg med standarder og velferdsnivå som er vanlig i egen aldersgruppe. En mulig forklaring på at nivået av klager i hjemmetjenestene var høyere enn for andre helsetjenester kan være at det er lettere å finne forhold å klage på i en tjeneste som gis hyppig sammenlignet med tjenester som vanligvis gis sjeldnere. Hjemmetjenestene gis ofte daglig og for noen flere ganger i døgnet. KONKLUSJON Hjemmetjenestene er en vesentlig samfunnsinstitusjon i det norske samfunnet. Bruk og ikke-bruk av tjenestene er sannsynligvis et resultat individuelle forhold (som alder, fysisk og kognitiv funksjon og holdninger til å ta imot hjelp), sosiale relasjoner og mulighet for hjelp fra andre, fysiske omgivelser i hus og nærmiljø og trekk ved kommunene og deres tjenestetilbud. Hjemmetjenestenes omdømme er noe under gjennomsnittet sammenlignet med andre offentlige og kommunale tjenester. Brukerne uttrykker stor tilfredshet med de ansattes service og holdninger, men noe mindre med tjenestenes tilgjengelighet og informasjon. Brukerne er betydelig mer fornøyde enn pårørende. Det er mer klager i hjemmetjenestene enn i andre deler av helsevesenet. Funnene i rapporten bør inngå i en bredere diskusjon om styrker og fallgruver ved slike omdømme- og brukerundersøkelser. Det er det offentlige forvaltningsapparatet som selv bestemmer hva som skal måles, hvordan det skal måles (metoder) og de kan velge å tolke resultatene ganske fritt. Undersøkelsene er således uttrykk for grunnleggende asymmetri mellom forvaltningen og brukerne som bør tas med når resultatene tolkes. På den annen side mener vi at slike undersøkelser, til tross for fallgruvene, kan være inntak for læring og videreutvikling.

Rapporten presenterer utvikling og status for kvinners representasjon i norsk lokalpolitikk etter valget i 2015. Videre undersøkes det om et KMD-initiert tiltak for å fremme kjønnsbalanse i kommuner med lav kvinneandel – Lokalvalgdagen – har hatt noen betydning for sammensetningen av kommunestyret. Vi undersøker også disse kommunenes partiers og listers arbeid med rekruttering av kvinner. Mye er som før når landet betraktes under ett, men det er også noen endringer: Kvinneandelen i kommunestyre og formannskap øker noe, men ikke mye. Det gjør også gjenvalgsprosenten blant kvinner, og det er blitt flere kvinnelige ordførere. Partiene i Lokalvalgdagen-kommunene oppfatter lav kvinneandel som et problem, og legger vekt på kjønn når listene settes opp. Kjønn blir likevel et mindre viktig kriterium når topplassene skal besettes, og viljen til kjønnsbalanse varierer mellom partiene. I kommunene som deltok i Lokalvalgdagen, økte kommunestyrets kvinneandel klart sterkere enn i resten av landet. Den samme økningen finner vi likevel også i andre kommuner med lav kvinneandel, så økningen kan ikke føres tilbake til tiltaket som sådan. Det nasjonale bildet dekker altså over lokale variasjoner, der årsakene til manglende kjønnsbalanse varierer. Avslutningsvis argumenterer vi derfor for at tiltak for bedre kjønnsbalanse bør tilpasses den lokale situasjonen.

Folkestad m.fl. (2015) og Wollebæk m.fl (2015) fant interessante forskjeller mellom grupper i deltakelsesnivå – men på individnivå og på grunnlag av faktorer som utdanning, inntekt, sosiale nettverk osv. Med grunnlag i nye data som gir oss mer informasjon om kommunale kjennetegn, studerer vi i denne rapporten betydningen av kommunekontekst for aktivt organisasjonsmedlemskap. Mens de første spadestikkene (de bivariate analysene), tyder på at trekk ved kommunene tilsynelatende påvirker nivået av aktivt medlemskap, viser den samlede analysen – hvor også betydningen av individuelle egenskaper blir vurdert – at det er individforklaringene som står sterkest. Kommunetilhørighet i seg selv har altså lite å si for hvorvidt en er aktivt medlem av en organisasjon eller ikke. Dette gjelder vel og merke for analysen av aktivt medlemskap generelt. For enkelte organisasjonstyper spiller imidlertid kommuneegenskapene en viss rolle. Dette gjelder særlig velforeninger, politiske partier og Den norske kirke.

I dette notatet ser me på kva for effektar, om nokon, ein kan observere i kommunane som gjennomførte forsøket med nedsett røystealder i 2011. I evalueringa av forsøket i 2011 såg ein at forsøkskommunane hadde til dels ulike måtar å organisere forsøket på (Ødegård 2014, Ødegård og Saglie 2014). Samstundes fann ein at partia hadde synt meir merksemd til unge kandidatar i valkampen og at det vart fleire unge representantar i kommunestyra etter valet (Saglie og Aars 2014). Eit spørsmål er derfor om denne satsinga og den auka ungdomsrepresentasjonen har ført til auka prioriteringar på dei unge i kommunestyra sine arbeid? I dette notatet undersøkjer me dette ved hjelp av ulike statistiske datakjelder. Det er særskilt pengebruken innan skule‐ og kulturfeltet som er av interesse her. Frå kommuneregnskapstala og KOSTRA vil me sjå på investeringsutgifter og driftsutgifter til ymse kulturføremål som idrett, idrettsbygg og anlegg, musikk‐ og kulturskular m.m. Desse analysane av kommunane sine prioriteringar vil me studere over tid. Det er data frå 2007 (førre kommuneval) og så langt fram det er mogleg og hente inn data frå kommunen i skrivande stund (våren 2015). Vidare samanliknar me dei 20 forsøkskommunane med landet elles. Gjennom å sjå på utviklinga over tid, og samanlikne dette med landet elles vil me kunne vurdere i kva grad forsøkskommunane har satsa meir (eller mindre) på dei unge. publishedVersion

Bakgrunn: Forebyggende hjemmebesøk til eldre (FHB) har fått økende helsefaglig og helsepolitisk oppmerksomhet de seneste årene. Det eksisterer internasjonalt en omfattende forskning omkring tjenestetilbudets effekt og betydning for målgruppene, men vi vet lite om hvordan tilbudet sprer seg i en kommunekontekst. Metode: Alle norske kommuner ble kontaktet med spørsmål om å besvare et spørreskjema om utbredelse og innhold av FHB. Disse svarene ble koblet med andre data om kommunene hentet fra Statistisk sentralbyrå og andre kilder. Resultater og konklusjon: Utbredelsen av FHB i norske kommuner har økt fra 8 % i 2003 til 24 % i 2013. Halvparten av nyetableringene foregikk mellom 2010 og 2013. Resultatene tyder på at FHB spredte seg først lokalt og regionalt gjennom ildsjeler og samhandling mellom kommuner, særlig i store, mellomstore og sentrale kommuner. Funnene indikerer at kommuner med lite økonomisk slingringsmonn i større grad enn rike kommuner ser seg nødt til å tenke nytt, forebyggende og helsefremmende, men mer forskning om denne sammenhengen er påkrevet. Sterkere nasjonale føringer og retningslinjer for FHB vil sannsynligvis komme til å framstå som en tydeligere faktor for spredning og utbredelse i årene som kommer.

Basert på undersøkingar om frivillig innsats frå 1998-2014 analyserer denne rapporten nivået og omfanget av frivillig arbeid i Noreg, samt kva som kjenneteikner dei som deltek. Rapporen viser eit frivilligfelt som er prega både av stabilitet og endringar over tid. Rapporten viser eit frivlligfelt som er prega både av stabilitet og endring. Me finn stabilitet knytt til at nivået er høgt, både målt i talet på frivillige, i tidsbruk og i omfanget av kjernefrivillige, og me finn stabilitet knytt til at fordelinga mellom organisasjonstypane er nokså lik. Det er også framleis slik at aktivitet er knytt til sosiale ressursar. Menn deltek frivillig i større grad enn kvinner, det er flest i aldersgruppa 35-49 år som deltek. Både høg inntekt, høg utdanning og det å vere gift bidreg til eit høgare nivå av frivillig innsats. På den andre sida har med peika på viktige endringstrekk når det gjeld medlemsrolla, der det er færre no enn tidlegare som er medlemmar av organisasjonen eller organisasjonane dei utfører frivillig arbeid for. Me ser også tendensar til ein aukande differensiering, der den einskilde i større grad spreier det frivillige engasjementet sitt på fleire organisasjonar. Likeeins finn med viktige endringar knytt til at fleire av dei som har barn i hushaldet deltek frivillig no enn det som vart tilfelle tidlegare, og at skilnadene mellom dei med høg og låg utdanning vert mindre over tid.

I 2005 slo Helsetilsynet fast at kommunale helse – og omsorgstjenester opplevdes å være «på strekk», ved at kommunene fikk tilført nye brukergrupper og nye oppgaver i et større tempo enn de klarte å bygge ut tjenester og kompetanse. Denne rapporten ser på utviklingstrekk i tjenestene fra 2003 til 2015 og viser at det har vært en betydelig utvikling i tjenestene både når det gjelder omfang og innhold. Det har dessuten vært en utvikling med økt spesialisering av tjenester for ulike brukergrupper både i institusjonsbaserte tjenester og i hjemmetjenesten. Resultatene viser også at samhandlingsreformen har hatt stor innvirkning på tjenestenes utvikling fra den trådde i kraft i 2012. Kommunene har fått nye oppgaver og pasienter med mer komplekse og sammensatte omsorgsbehov. Dette stiller store krav til utbygging av tjenestene, men også til rekruttering av personell som har tilstrekkelig og nødvendig kompetanse. Intervjuene med øverste leder i tjenesten viser at de i hovedsak bedømmer tjenestene som tilstrekkelig, både når det gjelder tilgang og kvalitet, men at det er utfordringer særlig knyttet til behov for aktivitet og sosiale tiltak. Det var en klar oppfatning blant kommunale ledere om at det har foregått store endringer i de siste 10 årene, i hovedsak knyttet til nye og komplekse oppgaver med tilsvarende behov for økt kompetanse. De opplever også at det stadig er tøffere økonomiske prioriteringer og at befolkningens forventninger til tjenestene har økt. Alt i alt viser rapporten at tjenestene har hatt en omfattende utvikling. Økte brukerforventninger og nye oppgaver, med påfølgende behov for økt kompetanse og stadig mer spesialiserte tilbud, gjør at tjenestene fremdeles synes å være «på strekk».

Hvor omfattende er bruken av offentlig privat samarbeid (OPS) i norske kommuner og på hvilke områder blir OPS brukt? Hva kjennetegner kommunene som benytter seg av OPS? Hva karakteriserer OPS og hvordan vurderer kommunepolitikere og ansatte i kommuneadministrasjonen bruken av OPS? Dette er spørsmål som blir tatt opp og analysert i denne rapporten. Kommunal‐ og moderniseringsdepartementet

Rapporten presenterer funn og resultater fra en evaluering av forsøk med stemmegivning via Internett ved stortingsvalget i 2013. I evalueringen følger vi opp og utdyper noen av de temaene som var gjenstand for evaluering av tilsvarende forsøk ved lokalvalget i 2011. Evalueringen tilnærmer seg temaene ut ifra et praktisk perspektiv der velgernes atferd og holdninger er i fokus. Mer presist ser rapporten nærmere på følgende fire temaer: Valgdeltakelse, valgets tilgjengelighet, holdninger og tillit til internettvalg samt hemmelig valg. Hovedkonklusjonen er at det ikke er skjedd store endringer siden 2011; det er fortsatt veldig stor oppslutning om internettvalg. Selv om forsøket har bidratt til en ytterligere økning i andel forhåndsstemmer, har det ikke bidratt til økt valgdeltakelse. Rapporten peker videre på en rekke problemstillinger som bør tas opp i det videre arbeid med internettvalg i Norge. Det gjelder blant annet manglende samsvar mellom dagens juridiske forståelse av prinsippet om hemmelig valg og befolkningens forståelse. - See more at: http://www.samfunnsforskning.no/Publikasjoner/Rapporter/2014-007#sthash.2p3eh82y.dpuf

Rapporten er en kunnskapsstatus som presenterer sentrale funn fra tidligere forskning om hva som har betydning for rekruttering generelt og kvinnerepresentasjon mer spesifikt i lokaldemokratiske organ. Her skiller vi mellom ulike nivåer av forhold: makronivå som omfatter institusjonelle og kulturelle faktorer på samfunnsnivå, mesonivå som omfatter forhold i partiene/listene og kommunene, mikronivå som omfatter kjennetegn hos individuelle aktører som kandidater og velgere. I tillegg skiller vi mellom en tilbudsside og en etterspørselsside. Etterspørselssiden omfatter de «utvelgerne» som prioriterer mannlige og kvinnelige kandidater. Gitt den valgordningen vi har ved kommunestyrevalg, er det to grupper utvelgere å ta hensyn til: partiene (ved nominasjonskomiteer og nominasjonsmøter) og velgerne som gir personstemmer. Tilbudssiden omfatter de potensielle kandidatene. Rapporten avsluttes med en kort oppsummering i form av noen generelle og sammenfattende perspektiver på hva som forklarer variasjon i kvinnerepresentasjon.

Formålet med rapporten er å vurdere effekten av en eventuell innføring av personvalg ved stortingsvalg. Først vurderes dette med utgangspunkt i tidligere forskning på, og erfaringer med, personvalgordninger. Dernest gjennomføres det simuleringer basert på data fra norske valg, hvor man varierer personvalgordningen, og ser hvilke utslag ulike ordninger har. Rapporten viser at personvalg ved stortingsvalg kunne få konsekvenser for hvordan norsk politikk fungerer. Men på mange områder vil effektene kunne bli relativt begrensede. Omfanget av disse effektene vil også være avhengig av den konkrete utformingen av en personvalgordning: en lav sperregrense og en mulighet til å gi mer enn én personstemme gir større spillerom for velgerinnflytelse. Men effektene vil også være avhengig av forhold som ligger utenfor Stortingets kontroll: I hvilken grad velgerne tar personstemmeretten i bruk, i hvilken grad kandidatene bruker muligheten til å drive personlig valgkamp, i hvilken grad det forekommer interne konflikter i partiene, og i hvilken grad partiene faktisk nominerer sine mest populære kandidater øverst på listen.

Rapporten viser hvordan norske kommuner trekker innbyggere med i politiske beslutningsprosesser mellom valg, og hvilke erfaringer de har med ulike ordninger. Betydningen av ulike ordninger for innbyggernes deltakelse, beslutningsprosessene og resultatet av beslutningene diskuteres også, samt hvilke ordninger som egner seg når og for hvem. Tilknyttet prosjekt Innbyggerdialog i den kommunale beslutningsprosessen

Rapporten baserer seg på tidligere funn om at det er større forskjeller mellom Norge og andre nordiske land når det gjelder den sosiale fordelingen og deltakelsesmønsteret i frivillige organisasjoner. Basert på tre tverrnasjonale datasett fra tre ulike tidspunkt analyserer forskerne bak denne rapporten forholdet mellom ett sett av sosiale bakgrunnsvariabler og frivillig deltakelse i ulike organisasjoner i de nordiske landene. Fire hovedfunn: Rapporten bekrefter tidligere forskning om at ressurser, da særlig utdanning, er svært viktige forklarings faktorerfor individers deltakelse i organisasjonslivet. Vi ser gjennom analyser av flere tverrnasjonale data fra ulike tidspunkt at det er en sosialt sett skjevere fordeling av hvem som deltar i Norge sammenliknet med andre nordiske land....................