Search

Resultat frå koronaundersøkinga desember 2021: • Deltakarar frå Bergen hadde høgare nivå av psykiske plager og lågare livstilfredsheit enn dei andre regionane. Ein høgare andel i Bergen rapporterte at innføring av smitteverntiltak ville medføre ei høg grad av belastning enn i dei andre regionane. Dette gjaldt på tvers av tiltak, med unntak av påbod om munnbind og det å halde minst éin meter avstand frå andre. • Likt med tidlegare Folkehelseundersøkingar i fylket, er det ein klar utdanningsgradient i favør dei med høgare utdanning. Di høgare utdanning, dess høgare andel rapporterte god helse, og lågare andel rapporterte einsemd. Vidare går nivået av psykiske plager ned og kor fornøgd ein er med livet stig med utdanningslengd. I kontrast til dette bildet, er andelen som rapporterte høg grad av belastning knytt til smittervernstiltak større blant dei med høgare enn blant dei med lågare utdanning • En lågare andel av dei yngste kvinnene rapporterte god helse og høgare andel einsemd samanlikna med dei andre aldersgruppene. Vidare er skåren på psykiske plager høgast og skåren på fornøgdheit med livet lågast i den yngste aldersgruppa. Også desse resultata er i tråd med funn i tidlegare Folkehelseundersøkingar i fylket. Ein høgare andel i den yngste aldersgruppa rapporterte at smitteverntiltak ville innebere høg grad av belastning enn dei eldre aldersgruppene. • De som rapporterte endring i arbeidssituasjon eller forverra økonomi under pandemien rapporterte også dårlegare fysisk og psykisk helse enn dei som ikkje opplevde endring i arbeidssituasjon eller berre hadde hatt heimekontor og stabil/forbetra økonomi. • Stengte butikkar, det å unngå heimebesøk og karantene etter nærkontakt med ein smitta, er dei tre enkelttiltaka som blei oppfatta som mest belastande. • Skjenkestopp, munnbind og det å halde éin meters avstand blei oppfatta som dei minst belastande tiltaka. • 65,5 % rapporterte at dei ønsker å fortsette med heimekontor, men berre om lag halvparten av dei som bur aleine og éin av tre av dei yngste kvinnene (18-24 år) rapporterte at heimekontor fungerte bra. • Resultata knytt til landbakgrunn er usikre. Likevel indikerer resultata at deltakarar som er fødd i Norge, med foreldre fødd i Norge kjem meir gunstig ut enn deltakarar med annan landbakgrunn på tvers av tema undersøkt i denne rapporten. Endringar frå før til under koronapandemien: • Andelen som oppgav god helse var om lag seks prosentpoeng lågare våren 2022 enn målingane både før (2018/2019) og under koronapandemien (2021 og 2022) (frå om lag 76 % til 70 %). • Nivået på psykiske plager og einsemd var noko høgare, både ved målingane vinteren 2020 og 2021, og våren 2022, enn før pandemien.

Hovedbudskap Vi oppsummerte studier om konsekvenser av covid-19- pandemien for barn og unge på ulike områder relatert til deres liv og psykiske helse. Denne hurtigoversikten er den andre oppdateringen av en hurtigoversikt fra 2021. På grunn av omfanget av studier inkluderte vi i foreliggende hurtigoversikt kun nordiske studier, med unntak av studier om vold og overgrep. Det øker overføringsverdien. Vi inkluderte 89 studier, med longitudinelt (n=65), kvalitativt (n=15) eller flermetodisk (n=9) design. Vi vurderte resultatene fra denne oversikten i sammenheng med resultatene fra de to tidligere oversiktene. Hovedresultatene var: • Vold og overgrep (n=63, inkl. 10 nordiske): Det er fortsatt mye som tyder på underrapportering under pandemien. Nordiske studier viste en nedgang i rapportering om vold under nedstengingen, men en økning tilbake til «normalen» etter at pandemirestriksjonene ble opphevet. • Familieforhold (n=34): Det ser ut til å være en sammenheng mellom foreldres evne til stresshåndtering og følelsesregulering, og reaksjoner hos barna. • Psykisk helse (n=86): Resultatene indikerte redusert trivsel og økt forekomst av symptomer på angst og depresjon blant barn og unge over 10 år. Enkelte grupper så ut til å bli mer negativt påvirket under pandemien enn andre. • Bruk av hjelpetjenester og helsetjenester (n=15): Psykisk helsevern opplevde først en nedgang og deretter en mulig økning til et høyere nivå enn før pandemien. Forekomsten av spiseforstyrrelser ser ut til å ha økt i løpet av pandemien. • Sosial helse og relasjoner (n=25): Resultatene viste at barn og unge opplevde et stort savn etter venner i begynnelsen av pandemien, men det er uklart om ensomhet har økt. • Læring, skole og barnehage (n=39): Studienes resultater viste store variasjoner når det gjaldt erfaringer med hjemmeskole og digital undervisning samt et mulig læringstap. Det var positive erfaringer fra barnehager. På noen områder har vi et relativt godt kunnskapsgrunnlag for året 2020, mens på andre områder er det kunnskapshull. Det er behov for studier med data fra siste halvdel av pandemien på alle områder og studier av eventuelle langsiktige konsekvenser.

Hovedbudskap Vi oppsummerte studier om konsekvenser av covid-19- pandemien for barn og unge på ulike områder relatert til deres liv og psykiske helse. Denne hurtigoversikten er den andre oppdateringen av en hurtigoversikt fra 2021. På grunn av omfanget av studier inkluderte vi i foreliggende hurtigoversikt kun nordiske studier, med unntak av studier om vold og overgrep. Det øker overføringsverdien. Vi inkluderte 89 studier, med longitudinelt (n=65), kvalitativt (n=15) eller flermetodisk (n=9) design. Vi vurderte resultatene fra denne oversikten i sammenheng med resultatene fra de to tidligere oversiktene. Hovedresultatene var: • Vold og overgrep (n=63, inkl. 10 nordiske): Det er fortsatt mye som tyder på underrapportering under pandemien. Nordiske studier viste en nedgang i rapportering om vold under nedstengingen, men en økning tilbake til «normalen» etter at pandemirestriksjonene ble opphevet. • Familieforhold (n=34): Det ser ut til å være en sammenheng mellom foreldres evne til stresshåndtering og følelsesregulering, og reaksjoner hos barna. • Psykisk helse (n=86): Resultatene indikerte redusert trivsel og økt forekomst av symptomer på angst og depresjon blant barn og unge over 10 år. Enkelte grupper så ut til å bli mer negativt påvirket under pandemien enn andre. • Bruk av hjelpetjenester og helsetjenester (n=15): Psykisk helsevern opplevde først en nedgang og deretter en mulig økning til et høyere nivå enn før pandemien. Forekomsten av spiseforstyrrelser ser ut til å ha økt i løpet av pandemien. • Sosial helse og relasjoner (n=25): Resultatene viste at barn og unge opplevde et stort savn etter venner i begynnelsen av pandemien, men det er uklart om ensomhet har økt. • Læring, skole og barnehage (n=39): Studienes resultater viste store variasjoner når det gjaldt erfaringer med hjemmeskole og digital undervisning samt et mulig læringstap. Det var positive erfaringer fra barnehager. På noen områder har vi et relativt godt kunnskapsgrunnlag for året 2020, mens på andre områder er det kunnskapshull. Det er behov for studier med data fra siste halvdel av pandemien på alle områder og studier av eventuelle langsiktige konsekvenser. Konsekvenser av covid-19-pandemien for barn og unges liv og psykiske helse: andre oppdatering av en hurtigoversikt Consequences of the Covid-19 pandemic on children and youth’s life and mental health: Second update of a rapid review

Background Most people will experience COVID-19 as a mild and transient disease, although some may experience a prolonged period with symptoms before recovery. Long-term and nonspecific symptoms have previously been reported following other viral infections, and it is thus not surprising that some patients experience long-term symptoms after COVID-19. It is also known that people who are admitted to the intensive care unit due to severe lung failure caused by other diseases than COVID-19, can report long-term functional impairments such as impaired cognitive function and reduced lung function after discharge. Objectives In this rapid review, we summarise research on the proportion of patients who get long-term symptoms, which long-term symptoms occur after COVID-19, how long the symptoms persist and which patient groups that have the greatest risk of experiencing long-term symptoms. Methods This rapid review “COVID-19: Post COVID-19 condition” is the 2nd update in the series “COVID-19: Long-Term Effects of COVID-19” replacing our previous report published on August 10th, 2021. In this review, we included controlled studies with more than 100 laboratory test positive COVID-19 cases, as well as uncontrolled studies with more than 500 laboratory test positive COVID-19 cases and a follow-up time of six months or longer. We excluded studies mainly reporting on laboratory or radiological findings and uncontrolled studies that had not been peer-reviewed. The findings are based on systematic searches in MEDLINE and WHO Global research on coronavirus disease (COVID-19) database on October 29th, 2021. One researcher screened the search results. Two researchers selected studies for inclusion and summarised study findings. Experts in the field assisted with study inclusion and provided input during the review process. We assessed included studies in terms of quality and risk of bias using the NIH Quality Assessment Tool for Case-Control Studies and Observational Cohort and Cross-Sectional Studies. Meta-analysis was not feasible; therefore, we present the results of this rapid review narratively, supplemented by tables and graphics. Results Characteristics of included studies Nine controlled studies met the inclusion criteria, two of which were not peer-reviewed and only published as preprints. Four studies compared SARS-CoV-2-positive versus -negative subjects from the general population, and two studies included a group of influenza patients as controls. Most studies reported outcomes available from registries and medical records, such as hospital stay and health care use. Two studies collected self-reports of sequelae symptoms, and two studies used standardised questionnaires to assess specific symptoms or conditions. The size of the included COVID-19 populations ranged from 291 to 273 618 participants. In addition to the nine controlled studies, we identified eleven eligible uncontrolled studies providing additional information about typical symptoms and symptom burden. The uncontrolled studies mostly included patients hospitalised with non-critical COVID-19, but all studies also included some patients from ICU wards (up to 29% in one study). Three studies included a mixed population of hospitalised and non-hospitalised patients. Study population size ranged from 518 – 8679 participants. One study included only children, the others mainly middle-aged adults. Our quality assessment indicated that all included studies were of good to fair quality. All studies used laboratory testing to diagnose COVID-19, mainly PCR. Symptoms around six to 12 months follow-up Patients admitted to the hospital with COVID-19 seem to be at higher risk of subsequent hospital admissions, new diagnoses, and self-reported symptoms at follow-up than those not hospitalised or SARS-CoV-2-negative controls. Health-related quality of life (HRQoL) seemed to be lower in previously hospitalised COVID-19 patients than in the general population, although only compared in one controlled study. As compared with a cohort of hospitalised influenza patients, patient with severe COVID-19 requiring hospitalisation had a higher number of symptoms and longer durations of symptoms. The difference in symptom burden between non-hospitalised influenza patients and patients with mild COVID-19 (non-hospitalised) was less pronounced, as seen in other studies not finding differences in new hospital admissions between patients with mild/moderate COVID-19 disease and general population controls. Some uncontrolled studies showed good improvement of symptoms over time, a trend not clear in all studies at an average of eight months follow-up. Only Children remain little studied but appear much less commonly affected by long-term symptoms. Overview of grouped signs and symptoms around six to 12 months follow-up Visualisation of granular data on reported symptoms by ICD symptoms groups of twelve studies with mainly hospitalised patients revealed the broadest range of prevalence of symptoms among General symptoms. Symptoms under the General, Neurological and Pulmonary ICD symptom blocks were most prevalent (see Appendix 2 for list of symptom groups and symptoms). Uncontrolled studies and studies with fewer participants appeared to report more extreme values. The Neurological symptom block stands out with the largest variety of symptoms, and most frequently reported symptoms. Predicting factors for long-term symptoms Across four uncontrolled and one controlled study analysing predicting factors for length of symptoms, female sex was the most consistent variable associated with duration of symptoms, independent of hospitalisation status. In addition, severity of COVID-19, multiple symptoms at diagnosis, and prior comorbidities were also correlated with length of symptoms. Discussion Most studies assessing self-reported symptoms included initially hospitalised COVID-19 patients. The studies with mixed populations were mostly based on registry data lacking information on less severe symptoms that do not require medical attention. It is therefore uncertain how long less severe symptoms persist in people with mild to moderate COVID-19. Few studies reported on health-related quality of life. Although COVID-19 patients seemed to score lower on these outcomes than the general population, the effect of COVID-19 on health-related quality of life remains uncertain due to limited evidence. Our findings continue to reflect studies conducted early in the pandemic, and we assume that therapeutic advancements, and vaccination may impact outcomes in the future and lead to milder disease and potentially a lower prevalence of long-term symptoms. The heterogeneity across studies impairs direct comparison of risk estimates, and hence meta-analysis was not feasible. It should be noted that causal relationships cannot be confirmed or refuted based on the included study designs. Large, controlled studies including SARS-CoV-2 test negative and positive participants (vaccinated and unvaccinated) from the general population, questionnaires, clinical measurements, and health-related quality of life are needed to assess the proportion affected by long-term symptoms, as well as type, duration, clustering, and severity of symptoms among people with initial mild to moderate COVID-19. Conclusion Severe COVID-19, requiring hospitalisation or intensive care treatment, correlates with more symptoms after six to 12 months. The range of long-term symptoms for hospitalised patients is widest, with General, Neurological and Pulmonary symptoms the most common. Women stand out with a higher risk for developing long-term symptoms. Many patients who have had moderate COVID-19 (non-hospitalised) report prevailing symptoms six to 12 months after infection, but controlled studies now show that many of these symptoms are also reported by uninfected controls. For patients who have had mild covid-19, there may appear to be an increase in some self-reported symptoms, but the symptoms are less pronounced than for patients who have been moderately or severely ill. The extent of long-term impact of mild or moderate COVID-19 on the quality of life in the general population remains unclear, as most studies included patients with severe COVID-19.

I dette notatet beskriver Folkehelseinstituttet (FHI) hvordan dødeligheten i Norge har utviklet seg under pandemien, fra 2020 til høsten 2022. Vi viser forskjeller mellom aldersgrupper, kjønn og fylker, samt utvikling i store grupper av dødsårsaker og dødsfall knyttet til covid-19. Videre beregner vi om det har vært en overdødelighet sammenlignet med tidligere år. Dette gjør vi ved å sammenligne dødeligheten i pandemiårene med forventet dødelighet basert på trender i dødelighetsutviklingen og sesongvariasjoner i de fem årene før pandemien (2015-2019), samt befolkningsøkning og økende andel eldre. Vi finner en overdødelighet på rundt syv prosent i 2022 sammenliknet med 2015-2019. Dette tilsvarer om lag 2 700 flere dødsfall enn forventet frem til og med uke 46 i 2022. For årene 2020 og 2021 som helhet er antall dødsfall innenfor det som er forventet. Vinteren 2020/2021 var imidlertid dødeligheten lavere enn forventet, mens den var høyere enn forventet i andre halvdel av 2021. Fra og med andre halvdel av 2021 og i 2022 er det en økning i dødeligheten blant de over 60 år, men ingen endring hos befolkningen under 60 år. Dødeligheten var høyest og økte mest i de eldste aldersgruppene, og særlig blant dem over 90 år. Menn og kvinner følger det samme mønsteret i variasjon av dødelighet over tid, men dødeligheten økte mer blant menn enn hos kvinner. For siste halvdel av 2021 kan økningen i dødelighet hos eldre skyldes en forskyvning av dødsfall som ble unngått da samfunnet hadde strenge smittevernrestriksjoner i 2020 og tidlig i 2021. Overdødeligheten som observeres i 2022 ser imidlertid ut til å mer direkte kunne tilskrives økning i covid-19 dødsfall. Frem til uke 46 i 2022 er det registret 4 399 dødsfall knyttet til covid-19. To tredjedeler av disse dødsfallene skjedde i 2022, med et toppunkt i mars. Medianalder for dødsfall knyttet til covid-19 er 85,6 år i 2022. For de store gruppene av dødsårsaker, som hjerte- og karsykdom, kreft og demens, er det en økning i siste halvdel av 2021. Vi ser ikke den samme utviklingen i 2022 og foreløpige tall tyder at dødeligheten for disse i 2022 følger variasjonsmønsteret fra tidligere år. Det er registrert 51 dødsfall i Dødsårsaksregisteret relatert til koronavaksine, medianalderen for disse dødsfallene er 82 år. Det er fortsatt for tidlig å konkludere hvordan covid-19 har endret dødeligheten i den norske befolkningen. Det trengs observasjoner over lengre tid før vi kan skille mellom forventet økning i dødelighet og midlertidige eller varige endringer i dødeligheten som skyldes koronaviruset. Det er derfor viktig å fortsette med fortløpende overvåking og utdypende analyser av dødelighet og dødsårsaker.

Hovedbudskap: Hensikten med denne hurtigoversikten har vært å identifisere forskning som undersøker hvilke individuelle risikofaktorer som kan predikere sykehusinnleggelser, alvorlig sykdom og død etter smitte med Omikron-varianten av SARS-CoV-2. Hurtigoversikten er basert på litteratursøk i Medline, Embase og Cochranes covid-19 register. To forskere gikk gjennom søkeresultatene og valgte ut studier for inklusjon. Litteratursøket resulterte i 392 unike treff, men bare én studie tilfredsstilte inklusjonskriteriene. Den inkluderte studien var en svensk registerbasert studie som sammenliknet bekreftede tilfeller av covid-19 fra ulike faser av pandemien. Studien viste: • Etter omikron-smitte har uvaksinerte førstegangssmittede høyere risiko for alvorlig sykdom enn vaksinerte. Risiko for alvorlig sykdom ser ut til å avhenge av kjønn, alder og antall tilleggssykdommer (komorbiditet). Uvaksinerte menn i aldersgruppen 40-64 år med to eller flere tilleggssykdommer har ca. 12 prosent risiko for alvorlig sykdom. • Etter omikron-smitte er risiko for alvorlig covid-19 blant vaksinerte som er yngre enn 65 år lav for begge kjønn, selv for personer med tilleggssykdommer. • Etter omikron-smitte er risiko for alvorlig covid-19 forhøyet blant vaksinerte som er 65 år og eldre som også har èn eller flere tilleggssykdommer. Vi har ikke identifisert studier eller data som gjør det mulig å vurdere hvilke individuelle risikofaktorer og tilleggssykdommer som har størst innvirkning på risiko for alvorlig sykdom etter smitte med omikron-varianten av SARS-CoV-2. Key message: The purpose of this rapid synthesis was to identify research that examines which individual risk factors may predict hospitalization, serious illness, and death after infection with the Omicron variant of SARS-CoV-2. The rapid synthesis is based on a literature search in Medline, Embase and Cochrane's COVID-19 register. Two researchers independently reviewed the search results and selected studies for inclusion. The literature search resulted in 392 unique records, but only one study met the inclusion criteria. The included study used data from a Swedish registry-and compared confirmed cases of COVID-19 from different phases of the pandemic. The study showed that after infection with the Omicron variant: • Unvaccinated individuals who have not previously been infected with SARS-CoV-2 have a higher risk of serious illness than vaccinated people. Gender, age and number of comorbidities may increase the risk of serious illness. The risk of serious illness in unvaccinated in men aged 40-64 years with two or more comorbidities is 12 percent. • The risk of severe COVID-19 among vaccinated people younger than 65 years is low for men and women, even for people with comorbidities. • The risk of severe COVID-19 may be increased among vaccinated people above 65 years, but this only applies to people who also have one or more comorbidities. Only one study met inclusion criteria; there is a lack of data assessing which individual risk factors and comorbidities have the greatest impact on the risk of serious illness after infection with the omicron variant of SARS-CoV-2.

Hovedpunkter Epidemien • Antallet nye sykehusinnleggelser og overføringer til intensivavdeling for covid-19 sank fra uke 50, trolig som følge av nye tiltak innført i desember og at omikronvarianten overtok ved årsskiftet. Nedgangen stoppet på 117 innleggelser i uke 2 før økning til 140 innleggelser og 18 nye intensivoverføringer i uke 3. Denne økningen følger den store, omikrondrevne epidemibølgen som startet i uke 52 og som har økt raskt siden. • De fleste land i Europa opplever nå en kraftig bølge av epidemien som følge av omikronvarianten. Noen land er allerede over toppen. Bølgene har ført til mindre sykdomsbyrde og belastning enn tidligere bølger. • Så langt denne vinteren har det vært under hundre innleggelser i sykehus for influensa, og bare 0,5 % av analyserte prøver forrige uke var positive. Omikronvarianten • Omikronvarianten har større spredningsevne enn deltavarianten fordi viruset sammenliknet med deltavarianten har større iboende smittsomhet, større evne til å omgå kroppens immunforsvar og trolig kortere generasjonstid. • Omikronvarianten ser ut til å gi mindre alvorlig sykdom enn deltavarianten i alle aldersgrupper. Sammenliknet med deltavarianten er innleggelsesrisikoen ved omikronvarianten kanskje bare om lag tredel, risikoen for videre overføring til intensivavdeling er ytterligere redusert og oppholdstida i sykehus forkortet. Dette kan skyldes lavere iboende virulens, mer utbredt immunitet i befolkningen nå eller begge deler. • En undergruppe, BA.2, av omikronvarianten ser ut til å kunne forskyve undergruppe BA.1 og bli dominerende. Siden BA.2 har enda større spredningsevne, kan epidemien snart gå enda raskere. Det ser ikke ut til at BA.2 gir mer alvorlig sykdom eller påvirker vaksineeffekt (enn BA.1). Risikovurdering • Vi vurderer at den betydelige vinterbølgen av epidemien vil fortsette å øke i noen uker. Vi anslår basert på scenarier fra modellering at vinterbølgen vil kunne smitte tre-fire millioner mennesker, hvorav tolv-tretten tusen må på sykehus. Jo lenger tiltak beholdes, jo lenger varer epidemien. Nytten av tiltak er å redusere bølgetoppen, men bare i liten grad å redusere antall smittede til sammen. På toppen av bølgen i siste halvdel av februar eller første halvdel av mars kan det, avhengig av tiltaksnivå, bli 25 til 300 nye innleggelser og mellom 40 000 og 125 000 nye smittede per dag. Det kan bli 300 til 1000 samtidig inneliggende og under 175 samtidige pasienter på respirator. • Helsetjenesten og andre viktige funksjoner i samfunnet må ha planer for å håndtere flere pasienter og større sykefravær. • For barn er SARS-CoV-2-infeksjon svært lite farlig. • Det er uvanlig at vi langt ute i januar ennå ikke har sett starten av influensaepidemien. Epidemien kan fortsatt komme, men det er økende mulighet for at influensaepidemien blir liten også denne vinteren, men den kan likevel gi alvorlig sykdom hos noen. • Den internasjonale situasjonen er ustabil, og pandemien er i ulike faser i ulike deler av verden. Vaksinasjonsdekningen er fremdeles lav i mange land, noe som gjør framvekst av nye varianter sannsynlig. Den globale situasjonen krever også handling for å sikre nasjonal beredskap og kontroll framover. Håndtering • Problemet med epidemien nå er i hovedsak den akutte sykdomsbyrden og belastningen på sykehus og helsetjenesten i kommunene samt andre viktige og kritiske tjenester i samfunnet som følge av personellfravær. • Håndteringen av epidemien er nå mer kompleks enn tidligere. Spredningsevnen til omikronvarianten er så stor at en betydelig bremsing av epidemien vil kreve svært sterke tiltak over tid. • Flere forhold gir grunnlag for å endre håndteringen: o Spredningsevnen til omikron er så stor at en betydelig bremsing vil kreve svært sterke tiltak over tid. o Tiltaksbyrden er fortsatt betydelig. Tiltakene koster mye, innskrenker friheten og er på noen måter og for noen grupper sannsynligvis verre enn epidemien ville vært. o Sterk bremsing av epidemien forskyver problemet ut i tid; det er i lengden vanskelig å unngå å bli smittet o Vaksinasjonsprogrammet er så å si fullført, og vaksinasjon er tilgjengelig for alle voksne. o Mange har nå ganske fersk oppfriskningsdose og meget god beskyttelse mot alvorlig sykdom. For dem er det bedre å bli smittet nå enn senere. o Risikoen for alvorlig sykdom og død som følge av epidemien er mindre nå, særlig for vaksinerte, fordi omikronvarianten har mindre evne til å gi alvorlig sykdom. o Sykehusene er forberedt på å behandle et høyere antall nye pasienter med covid-19. Sykdomsforløpet blant de som legges inn er mildere (kortere liggetid, lavere andel på intensiv) • De fleste tiltakene mot epidemien kan nå trappes gradvis ned over kort tid uten at det i et lengre perspektiv gir betydelig økt sykdomsbyrde. Tiltakene med størst tiltaksbyrde for barn og unge bør fjernes først. • Epidemien må fortsatt overvåkes i Norge og ellers i verden nøye slik at en uheldig utvikling eller nye varianter kan oppdages tidlig og eventuelt legge grunnlag for å justere tiltakene dersom det skulle bli nødvendig. Overvåkingen må tilpasses de endrete rutiner for testing.

Executive summary The Norwegian Institute of Public Health (NIPH) established the Global Health Preparedness Programme (GHPP) in 2015 through an agreement with the Ministry of Foreign Affairs. After one and a half years, the GHPP continued with a grant agreement with Norad for a period of five years with a total funding of 46 879 167 Norwegian Kroner (NOK). This report covers the period of the Norad grant from 1 July 2016 to 31 July 2021. GHPP aimed to contribute to the global efforts of strengthening the International Health Regulations (2005) (IHR) core capacities in the partner countries and globally. The mode of work for GHPP was peer-to-peer collaboration between Norway and select low- and middle-income countries (LMIC), Ghana, Malawi, Moldova, and Palestine, and a global component. The overarching goal of GHPP was to improve the capacity to prevent, detect and respond to public health events of national and international concern in the designated partner countries. That vision was grounded in the following three strategic objectives: 1) to support implementation of IHR core capacities in select partner countries. 2) to contribute to global efforts that enhance capacity and procedures to assist all countries in meeting their obligations under IHR. 3) to strengthen institutional capacity of National Institutes of Public Health, in partner countries, and globally. Through the GHPP, the NIPH has closely worked with partner countries to strengthen their IHR core capacities through situation analysis and assessment, knowledge development, infrastructure development, exchange of expertise, competence building, and global collaboration to achieve its strategic objectives. The GHPP participated in and conducted various IHR Monitoring and Evaluation Frameworks (IHRMEF) activities including Joint External Evaluation (JEE), Simulation Exercises (SimEx), and After-Action Reviews (AAR). The results from these IHRMEFs were used to develop national implementation plans such as the National Action Plan for Health Security (NAPHS) or its equivalents. These served as implementation templates for GHPP in the countries for all core capacities. Experiences from the partner countries played an important role in the global work of improving health preparedness globally. The COVID-19 pandemic impacted GHPP principally in two ways: It necessitated a substantial reorganisation of the project when travel was impossible, and all partners shifted from preparedness to response. The pandemic has also acted as the ultimate stress-test for how countries were able to respond. We effectively managed the transition, and all collaborating countries have communicated positive effects of the GHPP on their ability to respond to the pandemic. The twinning collaboration approach developed during the project proved successful, and it has inspired other public health institutes to adopt a similar model. National ownership is paramount. Long-term commitment is essential; five years is a short time. It takes time to establish mutual trust which is necessary to achieve the goals. Having a strong presence in the countries proved important, either by frequent visits, secondment of a NIPH employee or appointing a local coordinator. For all four countries, a collaboration agreement with an organisation in the country improved implementation. For three of these the WHO country office was a successful choice of partner. The GHPP increased Norway’s international visibility in global health security, and our country experiences from twinning, increased our credibility. Recommendations The COVID-19 pandemic has shown the global interdependencies of health security. A health threat anywhere is a health threat everywhere. A strong continued engagement on the global scene and in twinning country collaborations is mutually beneficial for the countries involved and the world at large. NIPH has gained substantial experience from running a complex multicontinental development project and is ready to commit.

Rapporten inneholder Folkehelseinstituttets vurdering av status for covid-19-epidemien i Norge, prognose for utviklingen, vurdering av utfordringer i håndteringen av epidemien, vurdering av risiko og anbefalinger om smittevernstrategi. Formålet er å støtte Helse- og omsorgsdepartementet i dets strategiske valg i bekjempelsen av epidemien og kommunene i håndtering av epidemien. Rapporten følger mandatet FHI er tillagt i Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer og i smittevernloven. Vurderingene bygger på instituttets overvåking av epidemien, modellering av epidemiens spredning, kunnskap om viruset og sykdommen og smittevernfaglig kunnskap og erfaring.

Kommunane har hatt ei avgjerande rolle i handteringa av smitte og utbrot gjennom pandemien. Kommunane har gjort dette i samarbeid med nabokommunar, statsforvaltarar og nasjonale helsestyresmakter. Dette gjeld også for kommunane som deltok i denne gjennomgangen. Denne rapporten har ved hjelp av intervju med eit utval kommunar hausta erfaringar om korleis ulike kommunar har oppdaga og handtert utbrot og tiltak knytt til situasjonen lokalt, regionalt og nasjonalt. Målet har vore å hausta erfaringar for så å kunna trekka lærdom av handteringa av covid-19 i kommunane. Studieperioden har vore frå august 2021 (frå skulestart med innføring av test for karantene) til februar 2022 (då nasjonale tiltak vart oppheva). Fokusområda i denne gjennomgangen har vore på kontaktreduserande tiltak, TISK (testing, isolering, smittesporing og karantene), og tiltak i skular. Arbeidet er koordinert av ei intern gruppe ved avdeling for smittevern og beredskap på Folkehelseinstituttet (FHI). Helsedirektoratet har spelt inn på plan for prosjektet, vore representert ved intervju og spelt inn på funna utarbeida av FHI. Dei involverte kommunane og statsforvaltarane som har deltatt i erfaringsgjennomgangen har fått lesa gjennom, og kome med kommentarar i forkant av publisering av rapporten. Etter to år med pandemi vert det nå utarbeida ulike rapportar og evalueringar knytt til ulike aktørar i pandemihandteringa. Denne rapporten er eit supplement til dette arbeidet, og me har i dette arbeidet hatt meir fokus på utvalde område nemnt over. Ein liknande erfaringsgjennomgang vart gjennomført etter utvalde utbrot av covid-19 i Noreg, desember 2020 – mars 2021. Denne rapporten bygger på funn frå den fyrste rapporten. Innsamla data over tiltak viser at det har vore sette i verk ei rekke ulike tiltak, og unntak til desse. På nasjonalt nivå har det hyppig blitt gjort endringar gjennom perioden, medan det har vore ulik tilnærming på lokalt nivå. Medan dei fleste nasjonale smitteverntiltaka er iverksette som påbod, er dei fleste lokale tiltaka samla sett i dei utvalde kommunane innført som anbefalingar. Resultata av samtalane støttar at kommuneoverlegen har ei viktig rolle i rapportering, samhandling og rådgjeving. Kommunane har samarbeida tett med nabokommunar, statsforvaltarar og nasjonale helsestyresmakter i arbeidet med å handtere smitte og utbrot. Statsforvaltar har hatt ei sentral rolle i samhandling på lokalt og regionalt plan ved å vera bindeledd mellom kommunane, helseføretak og Helsedirektoratet. Det kjem klart fram at det er viktig med god informasjon når det er endring av nasjonale tiltak. Kommunane ville sett pris på å vera orientert om endringar i forkant av pressekonferansar då dei treng noko tid for å førebu og innføra omfattande tiltak, som til dømes test for karantene for skulebarn. God informasjon kan førebygga uro. Erfaringa frå kommunane er at lokale tiltak i mange tilfelle kan passa betre til den lokale situasjonen enn nasjonale tiltak, sidan utbrot kan variera i omfang og tid ulike stader i landet. På den andre sida er det omfattande og arbeidskrevjande å utvikla lokale tiltakspakkar. Det krev også erfaring. Det kom ulik tilbakemelding om kva som var best av hyppige endringar for å avlaste tiltaksbør, eller å samle opp endringar for å lettare kommunisera desse ut. I tillegg var ei erfaring at det kan vera meir krevjande å avvikla tiltak enn å innføra dei. Avvikling av enkelttiltak kan også føra til press på andre tenester, som lokal kapasitet på test- og smittesporing. Kommunane si erfaring er og at råd og tiltak bør vera tydelege og logiske for at dei skal bli respektert. Rettleiing til kommunane i form av kommunelegehandboka, Sykdomspulsen og webinar, samt skriftleg og individuelle råd, er avgjerande og viktige. Når FHI har støtta kommunelegar og kommunar med fagleg fundament, vert kommunane trygga i si rolle. Det kan vera utfordrande for kommunane å balansera smittevern og frykt for smitte opp mot negative konsekvensar av tiltak. Tydeleg kommunikasjon frå kommunane til innbyggarane med grunngjevinga for tiltaka kan førebygga dette. Kommunane som deltok melder og at tiltaka kan ha ført til negative konsekvensar for ulike grupper i form av auka pågang til ulike helsetenester, utanforskap sosialt, psykisk og økonomisk. Læringspunkt Utifrå gruppesamtalane med utvalde kommunar og statsforvaltarar vil me trekka fram følgande læringspunkt knytt til smitteverntiltaka: • Ved endringar av tiltak bør informasjon frå sentralt hald vera tydeleg og oppdatert. • Grunngjeving for tiltaka må vera god og tydeleg kommunisert ut til innbyggarane. Anbefalingar og råd bør vera logiske for at innbyggarar skal respektera dei. • Det har vore hyppige endringar av tiltak på nasjonalt plan. Ein må gjera grundige vurderingar om kor hyppig ein vil innføra endringar, for slik å balansera tydeleg kommunikasjon opp mot lågast mogleg tiltaksbør. • Tydlegare kommunikasjon knytt til strategi og tiltak gjer kommunane betre budde på endringar. I tillegg kan dette både førebygga kaos og skape lojalitet gjennom tydeleg kommunikasjon. • Når det blir innført omfattande nasjonale tiltak, som test for karantene ved skulestart (august 2021), bør dette kommuniserast til kommunane i god tid før innføring, og ikkje i ferie. Det er ein fordel for kommunane å få informasjon om endring av tiltak i forkant av pressekonferansar, slik at dei får førebu seg på desse endringane. • Det skal svært tungtvegande grunnar til for å stenge skular, og nytte må vegast nøye opp mot konsekvensane for born, unge og samfunnet på lengre sikt. • Råd rundt bruk av tiltak og trafikklysmodellen bør vera eintydige og klare frå nasjonalt hald. • Tiltak som har stor tiltaksbør bør ikkje vara lenger enn naudsynt for å unngå uønskte effektar som psykiske plager, einsemd, utanforskap og personlege økonomiske tap. • Det bør vera eit nasjonalt ansvar å utvikla kunnskapsgrunnlag for ulike enkelttiltak, inkludert både kunnskap om smitteverneffekt av tiltaka og tiltaksbøra. • Det kan vere behov for å utvikle eit digitalt nasjonalt smittesporingsverktøy. Dette kan også vera nyttig til anna type utbrotshandtering. • FHI og Helsedirektoratet bør vera samstemte i si rådgjeving til kommunane.

Hovedbudskap Område for helsetjenester i Folkehelseinstituttet utførte en andre oppdatering av en oppsummering av skandinavisk forskning om konsekvenser av covid-19 på velferd, likestilling, livsvilkår og livskvalitet. Metode Vi utførte en systematisk kunnskapsoppsummering av typen ‘systematisk litteratursøk med sortering’. Vi søkte i mai 2021 i ulike databaser og i grålitteraturkilder etter empirisk litteratur fra Skandinavia. To personer gikk gjennom identifiserte referanser og vurderte relevans i henhold til inklusjonskriteriene. Det styrende inklusjonskriteriet var at publikasjonen omhandlet konsekvenser av covid-19 på velferd, likestilling, livsvilkår eller livskvalitet. Vi hentet ut data fra studienes sammendrag og sorterte de i kategorier. Resultater Vi vurderte 219 referanser. Vi inkluderte 15 studier: 5 fra Sverige, 5 fra Danmark og 4 fra Norge (1 studie var fra flere land). Det var flest tverrsnittstudier (n=4) og det var mange ulike studiedeltakere. Tematikken i studiene var svært variert og inkluderte blant annet velferds- og livsvilkårtematikker som psykisk helse, skole/barnehage og barnefamilier. I dette systematiske litteratursøket med sortering har vi ikke lest publikasjonene i fulltekst og dermed ikke vurdert studienes kvalitet. Vi har kun sortert referansene etter type, basert på sammendragene. Key messages: The Division of Health Services in the Norwegian Institute of Public Health conducted a second update of a review on scandinavian research about welfare, equality, social conditions, and quality of life. Methods We conducted a systematic review (of the format ‘systematic literature search with categorisation’). In May 2021, we searched in databases and in grey literature for studies from Scandinavian countries. Two people screened all retrieved records and assessed relevance relative to the inclusion criteria. The main inclusion criterion was that the publication regarded consequences of Covid-19 on welfare, equality, social conditions or quality of life. We extracted data and categorised studies based on the study abstracts. Results We assessed 219 references. We included 15 studies: 5 from Sweden, 5 from Denmark and 4 from Norway (1 was from several countries). The most frequent type of study design was cross-sectional (n=4) and there was a variety of study participants. The study topics varied considerably, with welfare topics like mental health, school/kindergarten and families with children. In this systematic literature search with categorization we have not read the publications in full text and hence not critically evaluated the studies. We have only categorized the studies by type, based on the abstracts.

Hovedbudskap: Evalueringen av Meldingssystemet for smittsomme sykdommer (MSIS), har pågått gjennom det siste året. Evalueringen har dokumentert at systemet var robust nok til å opprettholde sin funksjon under covid-19-epidemien. Dette ble muliggjort på grunn av et omfattende digitaliseringsarbeid med å oppgradere systemet som ble startet før epidemien og som ble ytterligere intensivert under covid-19-epidemien. Overvåkingssystemet var fleksibelt nok til at en ny sykdom, som krevde mer laboratorie- og menneskelige ressurser enn alle andre meldingspliktige sykdommer til sammen, kunne inkluderes på listen over meldingspliktige sykdommer. Overvåkingssystemet var mest ustabilt i april-mai 2020, etter utvidelse av meldingsplikten, oppskalering av laboratoriekapasitet for covid-19 testing og innføring av strenge smitteverntiltak. Etter denne første utfordrende perioden ble imidlertid systemets stabilitet gjenopprettet. Mindre oppmerksomhet mot tilfeller med milde symptomer har medført lavere sensitivitet og datakvalitet i rapportering fra primærhelsetjenesten. Det var også redusert representativitet for overvåking av smittsomme sykdommer i noen fylker og personer under 20 år. Komplettheten av innmeldinger til MSIS fra primærhelsetjenesten ble redusert under covid-19-epidemien, mens rapporteringsforsinkelser totalt sett var kortere, noe som kan tilskrives nye rapporteringsverktøy og forbedret brukerstøtte. Av 145 leger som deltok i MSIS-brukerundersøkelse, oppga 40 (28 %) at de ikke alltid melder meldingspliktige sykdommer. Det er behov for å inkludere legene i systemet slik at deres følelse av eierskap til MSIS øker. Dette kan gjøres ved å forbedre deres tilgang til MSIS-data og styrke tilbakemeldinger fra FHI.

Hovedbudskap Område for helsetjenester i Folkehelseinstituttet fikk i oppdrag av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) å identifisere skandinavisk forskning om konsekvenser av covid-19 på velferd, likestilling, livsvilkår og livskvalitet. Metode Vi utførte en systematisk kunnskapsoppsummering av typen ‘systematisk litteratursøk med sortering’. Vi søkte i mars 2021 i ulike databaser og i grålitteraturkilder etter empirisk litteratur fra skandinavia, publisert 2020-2021. En forsker gikk gjennom identifiserte referanser og vurderte relevans i henhold til inklusjonskriteriene. Det styrende inklusjonskriteriet var at publikasjonen omhandlet konsekvenser av covid-19 på velferd, likestilling, livsvilkår eller livskvalitet. Vi hentet ut data fra studienes sammendrag og sorterte de i kategorier. Resultater Vi vurderte 1864 referanser. Vi inkluderte 81 studier: 39 fra Norge, 21 fra Sverige og 12 fra Danmark (9 studier var fra flere land). Over halvparten av studiene (59 %) var tverrsnittstudier og en fjerdedel av studiene omhandlet ungdom. Tematikken i studiene var svært variert og inkluderte blant annet velferds- og livsvilkårtematikker som likestilling, psykisk helse og immigranter og andre sårbare gruppers utsatthet under pandemien. I dette systematiske litteratursøket med sortering har vi ikke lest publikasjonene i fulltekst og dermed ikke vurdert studienes kvalitet. Vi har kun sortert referansene etter type, basert på sammendragene. Key message The Division of Health Services in the Norwegian Institute of Public Health was commissioned by the Norwegian Directorate for Children, Youth and Family Affairs to conduct a systematic literature search with categorization of empirical research about welfare, equality, social conditions, and quality of life. Methods We conducted a systematic review (of the format ‘systematic literature search with categorisation’). In March 2021, we searched in databases and in grey literature for studies from Scandinavian countries, published 2020-2021. One reviewers screened all retrieved records and assessed relevance relative to the inclusion criteria. The main inclusion criterion was that the publication regarded consequences of Covid-19 on welfare, equality, social conditions or quality of life. We extracted data and categorised studies based on the study abstracts. Results We assessed 1864 references. We included 81 studies: 39 from Norway, 21 from Sweden and 12 from Denmark (9 were from several countries). More than half of the studies (59%) were cross-sectional studies and a fourth concerned youth. The study topics varied considerably, with welfare topics like equality, mental health, and immigrants’ and other minority groups’ vulnerability during the pandemic. In this systematic literature search with categorization we have not read the publications in full text and hence not critically evaluated the studies. We have only categorized the studies by type, based on the abstracts.

Område for helsetjenester i Folkehelseinstituttet utførte en oppdatering av en oppsummering av skandinavisk forskning om konsekvenser av covid19 på velferd, likestilling, livsvilkår og livskvalitet. Metode - Vi utførte en systematisk kunnskapsoppsummering av typen ‘systematisk litteratursøk med sortering’. Vi søkte i april 2021 i ulike databaser og i grålitteraturkilder etter empirisk litteratur fra Skandinavia. En forsker gikk gjennom identifiserte referanser og vurderte relevans i henhold til inklusjonskriteriene. Det styrende inklusjonskriteriet var at publikasjonen omhandlet konsekvenser av covid-19 på velferd, likestilling, livsvilkår eller livskvalitet. Vi hentet ut data fra studienes sammendrag og sorterte de i kategorier. Resultater - Vi vurderte 486 referanser. Vi inkluderte 26 studier: 8 fra Danmark, 7 fra Norge og 5 fra Sverige (6 studier var fra flere land). Det var flest tverrsnittstudier og nesten halvparten av studiene omhandlet voksne. Tematikken i studiene var svært variert og inkluderte blant annet velferds- og livsvilkårtematikker som likestilling, psykisk helse, skole/barnehage og vold i nære relasjoner. I dette systematiske litteratursøket med sortering har vi ikke lest publikasjonene i fulltekst og dermed ikke vurdert studienes kvalitet. Vi har kun sortert referansene etter type, basert på sammendragene.

Sammendrag: I august 2021 kom elevene tilbake på skolen med smitteverntiltak på grønt nivå, og med testing som erstatning for karantene. I løpet av sommeren hadde den mer smittsomme deltavarianten overtatt. Med tidligere stadier av pandemien som sammenligningsgrunnlag, kan vi nå vurdere hvordan smittespredning foregår blant barn og unge i et åpent samfunn der den voksne befolkningen i stor grad er vaksinert. Her er de viktigste erfaringene: • Mange kommuner hadde lav smitteforekomst og få tilfeller i skolene gjennom perioden. • I kommuner med høy smitteforekomst så vi størst smittespredning blant ungdom i videregående skoler og ungdomsskoler, mindre blant barn i barneskoler og barnehager. • Mye av smittespredningen startet allerede før skolestart og mange elever begynte på skolen med uoppdaget smitte. • Det nye testregimet med test i stedet for karantene fungerte ikke optimalt i begynnelsen. Kommunene fikk kort tid til å forberede seg, systemet var komplekst, og det var til dels mangel på hurtigtester. • Da de hardest rammede kommunene først fikk etablert nye testregimer med jevnlig testing, sank smitten raskt, selv på grønt nivå. Reduksjonen begynte før vaksinering av ungdommer var kommet fullt i gang. Nå som de fleste voksne er vaksinert og bidrar mindre til smittespredning, ser vi tydeligere hvilken rolle barn og ungdom har i smittespredningen. Uvaksinert ungdom kan forårsake omfattende smittespredning. Barn i barneskole- og barnehagealder bidrar betydelig mindre til smittespredningen enn uvaksinert ungdom, også i et åpent samfunn med generelt høyt smittenivå. Med effektivt system for testing og sporing, samt grunnleggende smitteverntiltak, kan man få smittesituasjonen under kontroll. De strenge tiltakene som har vært rettet mot barn og unge, har først og fremst vært for å beskytte personer i risikogrupper, og ikke barna selv. Erfaringene fra skolestart høsten 2021 viser at systematisk og målrettet testing er like effektivt som karantene for å begrense smittespredning. Dette tilsier at omfattende karantenebruk ved smitte på skolene sannsynligvis ikke er nødvendig. Flere faktorer påvirker hvordan smittespredningen vil utvikle seg. I tiden fremover forventer vi at vaksinering vil bidra til å dempe smittespredning blant ungdom. Samtidig bidrar kaldere vær til at viruset naturlig smitter lettere, og dette kan føre til økt smittespredning. Hos de yngste barna forventer vi også at det kan bli høyere nivåer av smitte utover høsten og vinteren. Konsekvensene av smitte hos barn og ungdom er likevel begrenset, da de sjelden får alvorlig sykdom. Selv om situasjonen kom under kontroll relativt raskt etter skolestart, kunne trolig en del smitte vært unngått. Det nye testregimet burde vært bedre forberedt og kommet på plass tidligere, og i områder med høy smitteforekomst kunne det vært gitt råd om testing av alle elever før de kom tilbake på skolen etter sommeren. Dessuten kunne større samlinger vært frarådet selv om skolene var på grønt nivå. Likevel viser erfaringene samlet sett at det er forsvarlig med normal drift i skolene i den nåværende situasjonen. Når personer i risikogrupper i all hovedsak er vaksinert, er det ikke lenger forholdsmessig med strenge tiltak rettet mot barn. Smitte i skoler og Covid-19 i skoler høst 2021 • Folkehelseinstituttet 5 barnehager kan håndteres med målrettet testing og grunnleggende smitteverntiltak. Dette vil være viktig i den kommende perioden for å begrense smittespredning og sykdomsbyrde.

Hovedbudskap: Evalueringen av Meldingssystemet for smittsomme sykdommer (MSIS), har pågått gjennom det siste året. Evalueringen har dokumentert at systemet var robust nok til å opprettholde sin funksjon under covid-19-epidemien. Dette ble muliggjort på grunn av et omfattende digitaliseringsarbeid med å oppgradere systemet som ble startet før epidemien og som ble ytterligere intensivert under covid-19-epidemien. Overvåkingssystemet var fleksibelt nok til at en ny sykdom, som krevde mer laboratorie- og menneskelige ressurser enn alle andre meldingspliktige sykdommer til sammen, kunne inkluderes på listen over meldingspliktige sykdommer. Overvåkingssystemet var mest ustabilt i april-mai 2020, etter utvidelse av meldingsplikten, oppskalering av laboratoriekapasitet for covid-19 testing og innføring av strenge smitteverntiltak. Etter denne første utfordrende perioden ble imidlertid systemets stabilitet gjenopprettet. Mindre oppmerksomhet mot tilfeller med milde symptomer har medført lavere sensitivitet og datakvalitet i rapportering fra primærhelsetjenesten. Det var også redusert representativitet for overvåking av smittsomme sykdommer i noen fylker og personer under 20 år. Komplettheten av innmeldinger til MSIS fra primærhelsetjenesten ble redusert under covid-19-epidemien, mens rapporteringsforsinkelser totalt sett var kortere, noe som kan tilskrives nye rapporteringsverktøy og forbedret brukerstøtte. Av 145 leger som deltok i MSIS-brukerundersøkelse, oppga 40 (28 %) at de ikke alltid melder meldingspliktige sykdommer. Det er behov for å inkludere legene i systemet slik at deres følelse av eierskap til MSIS øker. Dette kan gjøres ved å forbedre deres tilgang til MSIS-data og styrke tilbakemeldinger fra FHI. Summary Introduction On 30 January 2020, the World Health Organization declared the novel coronavirus outbreak a public health emergency of international concern (PHEIC). Since March 2020, the number of COVID-19 cases reported to the Norwegian Surveillance System for Communicable Diseases (MSIS) has exceeded the total number of other notifiable cases, with large regional differences. The main aim of this project was to evaluate the MSIS function during the COVID-19 epidemic in order to develop competence on how to ensure the system's robustness to withstand future crises. Methods The report summarizes a one-year project. It was initiated in April 2020, one month after the beginning of the epidemic and the introduction of comprehensive infection control measures. Between April 2020 and February 2021, we continued the evaluation by publishing periodic evaluation reports (www.fhi.no/publ/2020/covid-19-msis/). They were systematically expanded to include more surveillance attributes and aggregation levels. We have gradually included information from registers collecting data at different levels of the surveillance pyramid and independently from MSIS. We have also identified information gaps and conducted two investigations: a survey of diagnostic laboratories on test referral activity and survey of MSIS user experience during COVID-19. Methods and detailed results of these investigations are published in dedicated reports. In this final report, we evaluate the MSIS function against attributes of an effective surveillance system defined in the European Centre for Disease Prevention and Control guideline. We have assessed the system's stability, acceptability and flexibility in summarizing periodic evaluation reports and results of both surveys. We have assessed the sensitivity, completeness of MSIS reports, timeliness and representativeness by comparing selected indicators of disease reporting at different levels of the surveillance pyramid. We have included indicators based on the data from MSIS, data on primary healthcare consultation from the Norwegian Directorate of Health (sKUHR), the Norwegian Patient Register (NPR), the event-based surveillance (Vesuv) and results from survey og diagnostic laboratories. We have grouped all notifiable diseases (with some exceptions) into five disease groups. We have described indicators by month, disease group and county and stratified by primary and specialist health services. To assess the effect of the COVID-19 epidemic, we have compared indicators during the epidemic (1 March - 31 December 2020) with the reference period (1 June 2019 - 29 February 2020). Results Between April 2020 and February 2021, we published 17 periodic evaluation reports. We have documented a 33-71% reduction in reporting of other infectious diseases to MSIS compared with corresponding reporting periods. The reduction was most pronounced in the primary healthcare, among travel-related cases and vaccine-preventable diseases. Even though data quality was affected during the COVID-19 epidemic, it took less time to register reported cases in MSIS and the system's function was maintained. Almost one third of diagnosing physicians indicated that they do not always notify cases. Acceptability was lower among hospital specialists, among physicians with work experience less than 5 years and among physicians experiencing challenges with MSIS reporting. Both 30% of the physicians responding to our survey and 2 of 4 laboratories reported that laboratory testing for selected diseases were less available. We assessed surveillance sensitivity in primary healthcare based on 18,389 cases reported to MSIS, 1,792,247 GP consultations for selected infectious diseases registered in sKUHR and 142,575 testing referrals from eight laboratories. The monthly incidence of reported cases was reduced by 54% during the COVID-19 epidemic, compared to the reference period. The reduction was highest in April (-70%) and May (-68%) compared with the median in the reference period. The median number of consultations per month decreased by 41% for respiratory infections and by 35% for gastrointestinal infections. Consultations for gastrointestinal infections were most reduced in April 2020 (-53%). The median number of referrals for laboratory testing decreased by 30% during the COVID-19 epidemic and was reduced most in April 2020 (-54%). The highest reduction in consultations and reported incidence was in Oslo, Vestland and Vestfold and Telemark. We assessed surveillance sensitivity in the specialist healthcare based on 10,902 cases reported to MSIS, 23,653 hospital admissions registered in NPR and 60,610 testing referrals from eight laboratories. The incidence of reported cases was reduced by 27 % during the COVID-19 epidemic, compared to the reference period. The reduction was highest in April (-54 %) and May (-45 %) compared with the median in the reference period. The median number of admissions decreased by 17 %, while the discrepancy between the number of cases registered in NPR and reported to MSIS with corresponding ICD-10 codes has increased from –66 % in December 2019 to –80 % in May 2020. The median number of referrals for laboratory testing was almost unchanged (- 3 %) and was most reduced in April 2020 (-20 %). The highest reduction in admissions for notifiable diseases registered in NPR, reported to MSIS and the highest increase in the discrepancy between registered in NPR and reported to MSIS was seen in Vestfold and Telemark, Nordland and Møre og Romsdal. Between June 2019 and December 2020, there were 259 outbreaks other than COVID-19 notified to Vesuv. Of these, only 14 (5 %) were registered in MSIS. The frequency of reported outbreaks decreased by 50 % during the COVID-19 epidemic. Highest reduction was for vaccine-preventable diseases, diseases caused by resistant bacteria and other non-notifiable diseases. Highest reduction in the frequency of reported outbreaks was in Oslo, Vestland and Vestfold and Telemark. We have assessed the completeness of 29,291 MSIS notifications. The completeness of eight key variables was more reduced during the COVID-19 epidemic in primary healthcare (74% vs. 80% in the reference period) than from specialist healthcare (78% vs. 79%). Completeness decreased most for notifications of food and waterborne diseases from primary healthcare (78% vs. 86%), and for notifications of vaccine-preventable diseases from specialist healthcare (72% vs. 79%). Completeness decreased most in primary healthcare in Trøndelag and Rogaland, while in the specialist healthcare in Agder. The total median time between symptom onset and updating of clinical information was reduced during the COVID-19 epidemic (31 days vs. 38 days in the reference period). The reduction was highest for food- and water-borne diseases (23 vs. 34 days) and lowest for vaccine-preventable diseases (39 vs. 41 days). The median time between symptom onset and specimen collection (n = 12,908 notifications) remained unchanged in both the primary (7 days) and specialist healthcare (3 days). The median time between specimen collection and registration (n = 29,245) was reduced in both the primary (5 vs. 6 days) and specialist healthcare (4 vs. 6 days). The median time between registration and updating of key information (n = 26,027) was also reduced in both the primary (19 vs. 23 days) and specialist healthcare (23.5 vs. 33 days). Total reporting timeliness was most improved in Trøndelag (12 days from onset to update vs. 22 days in the reference period), Innlandet (14 vs. 30 days), Nordland (14 vs. 20 days) and Troms and Finnmark (17 vs. 22 days). Reporting to MSIS was most reduced for age groups under 20 years and 40-59 years and least among people aged 60 years or older. There were large differences in the reported incidence of notifiable diseases in people with a country of birth outside Norway. Discussion We have documented that MSIS maintained its function during the COVID-19 epidemic. The reduction in MSIS reporting can be attributed to a large degree to the changing epidemiology of infectious diseases due to reduced international travel and less contact between people. The highest reduction in the incidence of vaccine-preventable diseases can be attributed to infections that are transmitted through droplet infection or via direct contact. Overall, testing for notifiable diseases was maintained. The timeliness of the system was improved, which is related to the extensive upgrade of MSIS in recent years. However, surveillance sensitivity was reduced in primary healthcare, since fewer suspected cases with milder symptoms have been referred for laboratory testing. Sensitivity was reduced to a different degree in different counties and different age groups. The high incidence of COVID-19 may lead to strengthened social distancing measures, which could reduce the incidence of other infectious diseases, but may also lead to less attention given to diagnosing of other infections. The MSIS sensitivity and data quality were most affected in April-May 2020, following the addition of COVID-19 to the list of notifiable diseases, upscaling of the laboratory capacity for testing and the introduction of strict control measures. After the first challenging period, however, the system's stability was re-established and was not significantly affected during the large increase in COVID-19 incidence and strict infection control measures implemented in October-December 2020. Conclusion This one-year evaluation has documented that MSIS maintained its function during the COVID-19 epidemic. It was flexible enough to accommodate the inclusion of a new disease in the list of notifiable diseases, which required more laboratory and human resources than all other notifiable diseases combined. After the first challenging period, the stability of the system was restored. Although most of the reduced reporting of infectious diseases can be attributed to less travel and social distancing control measures, we have documented that surveillance sensitivity has been affected, especially in primary healthcare. The system has not been able to reliably measure changes in the disease burden during the COVID-19 epidemic in all counties and in all age groups in a representative way. FHI must continue to work to improve physicians' participation in the system by improvement the access to data, providing support and feedback that is useful in physicians’ daily work. We also recommend to evaluate surveillance systems in a more systematic manner.

Som en følge av omfattende smitteverntiltak og reiserestriksjoner siden mars 2020, har det vært svært lav eller fraværende forekomst av mange infeksjoner med en rekke andre smittestoffer enn SARS-CoV-2 i Norge i perioden. Vi regner derfor med at immuniteten i befolkningen mot en rekke smittestoffer er lavere enn vanlig, noe som kan medføre større sårbarhet i befolkningen enn normalt. FHI forventer at utbrudd med noen luftveisinfeksjoner, spesielt RS-virus-infeksjon og influensa, kan bli kraftigere enn normalt kommende vintersesong. Dette sees allerede i flere andre land. Dette kan medføre flere tilfeller og dødsfall enn normale vintre samt kapasitetsutfordringer i helsetjenesten. Små barn og eldre forventes å være mest utsatt. Norge bør forberede seg på denne situasjonen ved å styrke overvåkingssystemene, sikre vaksinasjon, passiv immunisering og antiviral behandling der det er aktuelt, og øke årvåkenheten og kapasiteten i helsetjenestene samt forberede rådgivningen om generelle smitteverntiltak i samfunnet. Styrke overvåking Kommende høst blir det viktig med en styrket overvåking av luftveisinfeksjoner og smittestoffene som forårsaker dem. De medisinske mikrobiologiske laboratoriene må undersøke for flere relevante smittestoffer og de nasjonale overvåkningssystemer må styrkes. På den måten kan en eventuell uheldig utvikling oppdages raskt slik at helsetjenesten og befolkningen kan bli informert tidlig og tiltak satt inn etter behov. Styrke vaksinasjon og annet smittevern Det kan bli nødvendig med tiltak for å hemme spredningen, og for å redusere faren for alvorlig sykdomsforløp slik at den samlede sykdomsbyrden begrenses: • Sikre høy vaksinasjonsdekning mot influensa hos personer med økt risiko for alvorlig sykdom, inkludert barn som har medisinske tilstander som gir økt risiko for alvorlig influensa. • Sikre høy vaksinasjonsdekning mot pneumokokksykdom hos personer med økt risiko for alvorlig pneumokokksykdom. • Sikre at de minste barna som har økt risiko for alvorlig RS-virusinfeksjon får tilbud om passiv immunisering i henhold til gjeldende anbefalinger. • Det kan bli nødvendig å anbefale antivirale legemidler mot influensa til behandling av infeksjon, eventuelt til forebygging av influensasykdom, i større grad enn tidligere sesonger. • Det bør gjøres en ny vurdering av anbefaling om maternell vaksinasjon mot kikhoste i svangerskapet for å hindre alvorlig kikhostesykdom hos spedbarn i alderen før første vaksinedose. • Barnehager, skoler, arbeidsplasser samt sykehjem og annen helsetjeneste bør ha gode og praktiske hygienerutiner. Styrke beredskap og årvåkenhet i helsetjenesten • Fastlegene og legevaktene må være forberedt på flere konsultasjoner for luftveisinfeksjoner enn vanlige vintre og være oppmerksomme på andre tilstander enn covid-19. • De medisinsk-mikrobiologiske laboratoriene må være forberedt på å analysere luftveisprøver for flere smittestoffer. • Sykehusene må forberede seg på at det kan bli flere innleggelser enn normalt av pasienter med RS-virusinfeksjon, influensa og eventuelt andre luftveisinfeksjoner. I strategier og planverk mot covid-19 den kommende tiden er det nødvendig å integrere smittevernhensyn og behov for oversikt også for non-covid-19-smittehendelser. Det er også viktig å dokumentere resultatet av innførte smitteverntiltak til neste revisjon av planverk mot pandemiske virus.

Plain language summary: In March 2021 we searched for systematic reviews that analyse and summarise the effectiveness of facemasks on respiratory virus transmission, such as COVID-19. We found one systematic review of high quality. This high-quality systematic review analyses and summarises the effectiveness of facemasks versus no facemasks or different types of facemasks. All types of populations and settings are included. We have communicated the relevant findings of this systematic review as a short communication product called «Briefly summarised». This systematic review searched for studies in April 2020 and does not include studies on COVID-19. Thus, this high-quality systematic review provides indirect evidence regarding COVID-19. In the process of making this rapid overview we found that it would be very helpful to make a thorough map of the relevant primary studies included in the systematic reviews in one place. Hovedfunn (Norwegian) I mars 2021 søkte vi etter systematiske oversikter som analyserer og oppsummerer effekten av å bruke munnbind på smitte av luftveisinfeksjoner, som covid-19. Vi fant én systematisk oversikt av høy kvalitet. Denne høykvalitetsoversikten analyserer og oppsummerer effekten av å bruke munnbind sammenlignet med ingen munnbind eller ulike typer munnbind eller masker. Alle typer populasjoner og settinger er inkludert. Vi har laget en kort oppsummering av relevante funn i et kort kommunikasjonsprodukt som heter «Briefly summarised» («Kort oppsummert» på norsk). Den systematiske oversikten søkte etter studier i april 2020 og omfatter ingen studier om covid-19. Denne høykvalitetsoversikten presenterer dermed kun indirekte forskning med hensyn til Covid-19. I arbeidet med denne hurtigoversikten, fant vi at en grundig kartlegging av de relevante primærstudiene som er med i de systematiske oversiktene, vil være nyttig å samle på ett sted.

Hovedbudskap Denne hurtigoppsummeringen er utarbeidet på oppdrag fra Integreringsavdelingen i Kunnskapsdepartementet. Hurtigoppsummeringen er basert på et søk etter systematiske oversikter i Epistemonikos’ L∙OVE database samt en formidling av relevante resultatet fra eksisterende systematiske oversikter. På grunn av korte tidsfrister har vi ikke gjennomført søk etter enkeltstudier, og vi har ikke gjort egne vurderinger av kvaliteten på dokumentasjonen. Vi har inkludert og formidlet resultater fra sju ulike kunnskapsoversikter, hvorav tre tidligere er publisert av Folkehelseinstituttet. I denne hurtigoversikten har vi forsøkt å se resultatene i de ulike oversiktene i sammenheng. En oversikt av Vist og medarbeidere konkluderte, basert på norske tall, at smitterisiko trolig er høyere blant personer som er født utenfor Norge enn blant personer født i Norge. For alvorlig sykdom og død er dokumentasjonen mer usikker, men også for disse utfallene er risikoen muligens høyere blant personer med innvandrerbakgrunn enn blant personer født i Norge. Økt risiko for smitte og død etter covid-19 kan ikke alene forklares av økt forekomst av andre medisinske risikofaktorer blant personer med innvandrerbakgrunn. Mønsteret med at personer med innvandrerbakgrunn er mer utsatt for smitte, alvorlig sykdom etter covid-19 går igjen i flere land, og den gjør seg gjeldende på tvers av mange opprinnelsesland. Konklusjon Internasjonal forskning kan tyde på at mange strukturelle faktorer bidrar til at personer med innvandrerbakgrunn er mer utsatt for smitte enn andre grupper. Mange har jobber som kan bidra til at de eksponeres for smitte i jobbsammenheng, og mange har jobber som ikke lar seg utføre fra hjemmekontor. Språklige og kulturelle barrierer kan bidra til at informasjon er vanskeligere tilgjengelig, og personer med innvandrerbakgrunn søker sjeldnere helsehjelp når dette må skje digitalt. Foreløpig er det vanskelig å konkludere hvordan pandemien påvirker velferd og levevilkår blant personer med innvandrerbakgrunn. Flere studier peker imidlertid på at innvandrere er særlig utsatt for å miste jobben eller å bli permittert som følge av nedstengning. Konklusjon Personer med innvandrerbakgrunn er mer utsatt for smitte, alvorlige forløp og død etter covid19, og de bakenforliggende årsakene er antakelig sammensatte. Det finnes per i dag lite forskning på hvordan pandemien og smitteverntiltak har påvirket velferd, levevilkår og livskvalitet til personer med innvandrerbakgrunn.

Høy testandel er viktig i arbeidet mot spredning av covid-19. Stovner bydel gjennomførte dør-til-dør-aksjoner der innbyggerne ble oppfordret til å teste seg, i februar-mars 2021. I tilknytning til aksjonene ble det utplassert mobile testanlegg. Vi har undersøkt sammenhengen mellom dør-til-dør-aksjonene og hvor stor andel av befolkningen som har testet seg for covid-19. Tre dør-til-dør-aksjoner ble gjennomført i ulike grunnkretser i bydel Stovner, med to ukers mellomrom. Vi brukte grunnkretsene i bydelen uten dør-til-dør-aksjoner som kontrollgruppe. Vi presenterer testandelene i uka før og i uka etter dør-til-dør-aksjonene, både der disse foregikk og for kontrollgruppen. Dette gjør vi for hele bydelsbefolkningen og for henholdsvis norsk- og utenlandsfødte. Vi har utført analyser (forskjeller-i-forskjeller) for å anslå i hvor stor grad dør-til-døraksjonene innvirket på testandelene. Testandelen økte dagen etter dør-til-dør-aksjon sammenliknet med kontrollgruppen, og dette gjaldt både norsk- og utenlandsfødte. De statistiske analysene viser at det var en økning i testingen de første tre dagene etter dør-til-dør-aksjonene på 45 %, men det er for stor statistisk usikkerhet til at vi kan trekke en sikker konklusjon om effekten av dør-tildør-aksjonene.

Smitteverntiltak skal være målrettet og forholdsmessige. Det er viktig å ha en god oversikt over smittesituasjonen blant barn og unge for å evaluere om trafikklysmodellen for skoler og barnehager fungerer tilfredsstillende også i en situasjon der nye og mer smittsomme virusvarianter spres. Folkehelseinstituttet (FHI) har derfor undersøkt trender i forekomst av enkelttilfeller og utbrudd i barnehager og skoler i perioden fra uke 40 i 2020 til og med uke 8 i 2021. Målsetning med rapporten • å analysere smittesituasjonen blant barn og unge over tid, inkludert smitte på skoler og barnehager • å vurdere om nye og mer smittsomme virusvarianter påvirker smittesituasjonen • å vurdere om tiltakene er tilpasset den nåværende smittesituasjonen Folkehelseinstituttet har sett på antall utbrudd i skoler og barnehager og størrelsen på utbruddene per uke. Data fra nasjonalt nivå er inkludert i rapporten, men konklusjonene baserer seg hovedsakelig på funn fra Oslo og Viken der utbredelsen av nye, mer smittsomme virusvarianter har vært størst og nå er dominerende. Hovedfunn: • Smittenivået i samfunnet har økt fra og med uke 6 2021, også blant barn og unge. Det har vært størst økning i alderen 16-19 år og 0-6 år. • For skoler har det ikke vært en økning i antall utbrudd per uke, personer smittet i utbrudd (totalt), personer smittet i utbrudd i skoler, eller omfang av utbruddene i observasjonsperioden. Dette gjelder både grunnskole og videregående skoler i Oslo og Viken. Videregående skoler i områder med høy forekomst (Oslo og enkelte kommuner i Viken) har i denne perioden hovedsakelig vært åpne på rødt nivå. • For barnehager er det imidlertid en statistisk signifikant økning av gjennomsnittlig antall personer (barn og ansatte) smittet per uke i utbrudd. Dette gjelder i Oslo, men ikke i Viken. Vurderinger og anbefalinger • Utbrudd med mer smittsomme varianter krever raskere og mer omfattende håndtering, men ser i stor grad ut til å la seg kontrollere og stoppe ved en effektiv TISK-strategi (testing, isolering, smittesporing og karantene). • Manglende økning i antall utbrudd og antall personer smittet i skolene kan forklares av at det også for tidligere virusvarianter har vært større utbrudd. • Økning i antall personer smittet per uke i utbrudd i barnehager kan ha sammenheng med mer utbredt testing av barnehagebarn som settes i karantene. Tidligere var anbefalingen kun karantene, og testing kunne vurderes. • Utbrudd skyldes ofte situasjoner utenfor skolene og barnehagene. Flere av de store utbruddene har startet med at det har vært personalmøter eller sosialt samvær mellom ansatte, sosialt samvær mellom ungdom, og husstandssmitte med flere affiserte søsken. Selv når smitte ikke primært har skjedd i skolene, blir de Vurdering av utbruddssituasjonen i skoler og barnehager • Folkehelseinstituttet 4 beskrevet som “utbrudd i skoler eller barnehage”, og det vil uansett ha store implikasjoner for tiltak i skolene. • Trafikklysmodellen i skolene er viktig for å kunne tilpasse tiltak til lokal smittesituasjon, og holde skoler og barnehager åpne med smitteverntiltak. • FHI vil følge situasjonen nøye fremover, og etablerer en automatisert overvåking av utbrudd i skoler.

Innledning Medisinske mikrobiologiske laboratorier og diagnostiserende leger rapporterer 72 meldepliktige sykdommer til Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS). FHI har arbeidet med å forbedre funksjonaliteten til MSIS de siste to årene i samarbeid med ulike institusjoner, medisinske foreninger og laboratorier. Covid-19-epidemien har imidlertid vært en betydelig belastning for helsevesenet og kan ha påvirket funksjonen til MSIS. Siden april 2020 har FHI sett en kraftig reduksjon i antall meldte tilfeller av meldepliktige sykdommer til MSIS og har derfor fulgt MSIS-funksjonen nøye i regelmessige rapporter (www.fhi.no/publ/2020/covid-19-msis/). I dette prosjektet inviterte vi MSIS-brukere for å kartlegge opplevde barrierer og tilretteleggere for rapportering av meldingspliktige sykdommer før og under COVID-19-epidemien. Metode Vi undersøkte ulike trinn som bestemmer rapportering til MSIS: (a) tilgjengelighet av helsetjenester for pasienter som vil oppsøke lege; (b) tilgjengelighet av laboratorietesting for diagnostiserende leger; (c) legenes opplevelse av å melde til MSIS; (d) tilbakemeldinger fra FHI til MSIS-brukere. Målgruppen for denne tverrsnittsundersøkelsen var helsepersonell som brukte MSIS mellom juni 2019 og desember 2020. Vi samlet inn data ved hjelp av et anonymt elektronisk spørreskjema opprettet og distribuert ved bruk av Questback-programvaren. Resultat Av de 164 svarene på undersøkelsen, samtykket og svarte 161 leger. Alle fylker var representert. Av respondentene var 67 % kommuneleger, 14 % andre primærhelseleger, 13 % var spesialister på sykehus eller leger i spesialisering og 6 % var annet helsepersonell. Av alle deltakerne i studien, uavhengig av sin rolle, hadde 41 % mer enn 20 års arbeidserfaring. Nesten 60 % av respondentene observerte en reduksjon i antall konsultasjoner for smittsomme sykdommer under covid-19-epidemien. Reduksjon i konsultasjoner ble oftere rapportert av primærhelseleger (68 %), mens ingen effekt av epidemien på konsultasjoner ble oftere rapportert av sykehusspesialister (19 %). 92 % av respondentene svarte at reduksjonen i konsultasjoner var effekten av smitteverntiltak som førte til færre øvrige infeksjoner, mens 71 % indikerte mindre helsebesøk av pasienter med mildere symptomer. 14 % av respondentene rapporterte om utfordringer med tilgang til laboratorieanalyser under covid-19-epidemien. Av disse oppga 38 % at årsaken til begrensede laboratorieanalyser var prioritering av SARS-CoV-2-testing over andre analyser, og 33 % pekte på begrenset tilgjengelighet av reagenser. Av alle respondentene svarte 72 % at de alltid rapporterte meldingspliktige tilfeller til MSIS i løpet av evalueringsperioden. Årsaker til ikke å melde tilfeller var manglende tid, forvirring om ansvaret for å rapportere ulike sykdommer eller tekniske vanskeligheter. Rapporteringsplikt under covid-19 ble oftere ansett som lav eller middels prioritet av kommuneleger enn av annet helsepersonell (29 % vs. 15 %). Det var ingen store forskjeller i opplevde utfordringer med å rapportere meldingspliktige sykdommer under covid-19-epidemien sammenlignet med perioden før. I begge perioder indikerte respondentene som de viktigste utfordringene: 1. Manglende opplysninger til å fylle ut MSIS-meldingsskjemaet (før epidemien: 47 %, under epidemien: 48 %); 2. Rapportering tar for lang tid (45 % mot 41 %); 3. Usikkerhet om hvilken klinisk informasjon som er nødvendig for å rapportere (33 % mot 39 %). Rapporterte IT-utfordringer under covid-19-epidemien inkluderte problemer med tilgang til det nettbaserte rapporteringsskjemaet og mangel på integrert MSIS-meldeskjema i elektronisk pasientjournal. Av de 145 studiedeltakerne rapporterte 80 % å få støtte fra MSIS-teamet under covid-19 epidemien. For å finne statistikk, brukte 115 av respondentene www.fhi.no, 74 brukte www.msis.no og 44 brukte statistikk.fhi.no. De fleste respondentene var fornøyde med datapresentasjonen på de tre plattformene. Noen deltakere uttrykte imidlertid forvirring om mangfoldet av plattformer og mangelen på aktualitet av MSIS-data, noe som reduserte bruken av dem. Flere kommuneleger nevnte i fritekstkommentarene at de er fornøyde med den nye plattformen Sykdomspulsen for kommunetjenesten der de har tilgang til mange relevante indikatorer for kommunen og deres region. 64 % deltakerne indikerte at den foretrukne formen for tilbakemelding fra MSIS er e-post nyhetsbrev, og 43 % nevnte rapporter publisert på FHI sitt nettsted. Diskusjon Denne undersøkelsen hadde som mål å kartlegge brukeropplevelsen til helsepersonell med MSIS-rapportering før og under covid-19-epidemien, og å få deres synspunkter på hvordan MSIS kan styrkes ytterligere. Kommunelegene var overrepresentert, noe som sannsynligvis gjenspeiler økt bruk av MSIS i denne gruppen under epidemien. Rapporterte utfordringer med MSIS-melding inkluderte tidsbegrensninger og uklar veiledning om innmelding. Ifølge flere respondenter er det vanskelig å bruke ett felles MSIS-meldeskjema for 72 meldingspliktige sykdommer. Det er uklart hvilke variabler som er obligatoriske og avgjørende for rapportering, og hvilke variabler som kan fullføres og oppdateres ved en senere oppdatering. For å motivere brukere til å rapportere til MSIS, må FHI sikre både tilgang til overvåkingsdata og gi tilbakemelding om hvordan MSIS-data brukes til å tolke den epidemiologiske situasjonen, og til å oppdage utbrudd. MSIS-dataene er tilgjengelige via tre forskjellige nettsider. Fram til 2010 sendte FHI ut nyhetsbrev per post med utvalgte indikatorer og tolkninger av MSIS-data til sluttbrukerne. Studiedeltakere indikerte at den foretrukne tilbakemeldingen fra MSIS ville være et nyhetsbrev via e-post med utvalgte MSIS-indikatorer og tolkninger. Konklusjon Undersøkelsen viste at det ikke var noen større økning i utfordringene i MSIS-rapporteringen under covid-19-epidemien sammenlignet med referanseperioden før, og heller ingen stor forskjell mellom helsepersonell i primær- og spesialisthelsetjenesten. De viktigste utfordringene som ble rapportert av helsepersonell inkluderte: usikkerhet om sykdomsspesifikke retningslinjer for rapportering og ansvarsfordeling; ett felles meldeskjema for å rapportere alle meldingspliktige sykdommer; balansen mellom sanntidig innsending av MSIS-meldeskjema og fullstendige opplysninger; forvirrende tilgang til MSIS-data fra tre forskjellige plattformer; samt mangel på tilbakemelding som kan være nyttig for deltakerens daglige arbeid. Vi anbefaler å fortsette å forbedre MSIS-funksjonen for å styrke eierskapsfølelsen blant MSIS-brukere og forbedre fleksibiliteten i overvåkingssystemet.

Pandemien har rammet innvandrerbefolkningene i Norge hardt. I denne rapporten redegjør vi for hva vi vet om testing, smitte, sykehusinnleggelser og død som følge av pandemien, om hvordan smittevernsarbeidet og tiltak har blitt utformet og opplevd av målgruppene og om effekter av noen tiltak

Hovedbudskap Område for helsetjenester i Folkehelseinstituttet utførte en andre oppdatering av en oppsummering av skandinavisk forskning om konsekvenser av covid-19 på velferd, likestilling, livsvilkår og livskvalitet. Metode Vi utførte en systematisk kunnskapsoppsummering av typen ‘systematisk litteratursøk med sortering’. Vi søkte i mai 2021 i ulike databaser og i grålitteraturkilder etter empirisk litteratur fra Skandinavia. To personer gikk gjennom identifiserte referanser og vurderte relevans i henhold til inklusjonskriteriene. Det styrende inklusjonskriteriet var at publikasjonen omhandlet konsekvenser av covid-19 på velferd, likestilling, livsvilkår eller livskvalitet. Vi hentet ut data fra studienes sammendrag og sorterte de i kategorier. Resultater Vi vurderte 219 referanser. Vi inkluderte 15 studier: 5 fra Sverige, 5 fra Danmark og 4 fra Norge (1 studie var fra flere land). Det var flest tverrsnittstudier (n=4) og det var mange ulike studiedeltakere. Tematikken i studiene var svært variert og inkluderte blant annet velferds- og livsvilkårtematikker som psykisk helse, skole/barnehage og barnefamilier. I dette systematiske litteratursøket med sortering har vi ikke lest publikasjonene i fulltekst og dermed ikke vurdert studienes kvalitet. Vi har kun sortert referansene etter type, basert på sammendragene. Key message The Division of Health Services in the Norwegian Institute of Public Health conducted a second update of a review on scandinavian research about welfare, equality, social conditions, and quality of life. Methods We conducted a systematic review (of the format ‘systematic literature search with categorisation’). In May 2021, we searched in databases and in grey literature for studies from Scandinavian countries. Two people screened all retrieved records and assessed relevance relative to the inclusion criteria. The main inclusion criterion was that the publication regarded consequences of Covid-19 on welfare, equality, social conditions or quality of life. We extracted data and categorised studies based on the study abstracts. Results We assessed 219 references. We included 15 studies: 5 from Sweden, 5 from Denmark and 4 from Norway (1 was from several countries). The most frequent type of study design was cross-sectional (n=4) and there was a variety of study participants. The study topics varied considerably, with welfare topics like mental health, school/kindergarten and families with children. In this systematic literature search with categorization we have not read the publications in full text and hence not critically evaluated the studies. We have only categorized the studies by type, based on the abstracts.

Hovedbudskap Denne årsrapporten gjelder både 2019 og 2020 fordi den planlagte 2019 rapporten ble utsatt i fjor sommer på grunn av covid-19 pandemien. Statistikken tyder på at pandemien har hatt få negative konsekvenser på tuberkulosesituasjonen I Norge - i motsetning til i mange andre land i verden, særlig i land som fra før er hardt rammet. Allerede i slutten av mars 2020 la Folkehelseinstituttet (FHI) i samråd med nettverket av tuberkulosekoordinatorer ut “Prioritering av tuberkulosearbeidet under covid-19" på hjemmesiden. Hensikten var å sikre at de viktigste tiltakene ble ivaretatt for å forebygge, diagnostisere og behandle tuberkulose under pandemien. Det ble meldt 162 tuberkulosetilfeller i 2019 og 160 i 2020. Det utgjør for begge år en insidensrate på 3 per 100 000 innbygger, blant de laveste i verden og den laveste siden Tuberkuloseregisteret startet i 1962. Vi ser fortsatt nedgang i antall tuberkulosepasienter de siste årene, mest blant utenlandsfødte – trolig fordi antall nyankomne har avtatt. Andelen utenlandsfødte var 90% i 2019 og 81% i 2020. I 2019 ble det registrert kun 17 norskfødte med tuberkulose, hvilket utgjør 0,3 / 100 000. I 2020 var det 30 norskfødte registrert med tuberkulose, hvilket utgjør 0,7 /100 000. Andelen tuberkulosesyke blant norskfødte for disse to årene er lavt, og tilsvarer det WHO har definert som pre-eliminasjonsstadiet. To av tre tuberkulosepasienter oppdages pga. symptomer, noe som understreker at det er viktig å sikre tilgang til helsetjenester til alle. Fortsatt er nivået av multiresistent tuberkulose svært lavt med tre pasienter de siste to årene. Andelen med vellykket behandling var 86% for pasienter meldt i 2018 og 81% i 2019, men for 2019 mangler fortsatt en del resultater. Årsaker til manglende suksess inkluderer at pasienten reiser ut av landet før fullført behandling eller dør. Resultat av smitteoppsporing har blitt rapportert for en høy andel av lunge-tuberkulosepasienter i 2017 og 2018. IGRA-test for å påvise smitte har høy dekning, men fortsatt starter bare halvparten av de IGRA positive på forebyggende tuberkulosebehandling. Det er stor forskjell på bruk av forebyggende behandling mellom fylkene. Siden flertallet av tuberkulosepasientene i Norge er født i utlandet, er den globale tuberkulosesituasjonen avgjørende for situasjonen her i landet. Covid-19 pandemien forventes å føre til en markant økning av tuberkulosen globalt. Key messages This report summarises Norwegian epidemiological data on tuberculosis for 2019 and 2020. Contrary to many other countries, the COVID-19 pandemic has had few negative consequences for the tuberculosis-work in Norway. In March 2020 the Norwegian Institute of Public Health published guidance on how to prioritise tuberculosis-work during the pandemic. The purpose of these guidelines was to ensure prevention, diagnosis and treatment of tuberculosis during the pandemic. A total of 162 patients with tuberculosis were reported in 2019 and 160 in 2020, i.e. an incidence rate of 3 cases per 100 000 inhabitants. This is one of the lowest incidence rates in the world. The incidence has decreased several years in a row, and the biggest decrease is seen in people born abroad. This is probably because the number of immigrants has decreased. The proportion of people born abroad was 90% in 2019 and 81% in 2020. In 2019 only 17 Norwegian born patients were notified, which equals an incidence of 0.3 / 100 000. In 2020 the corresponding number were 30 and 0.7 / 100 000. Two out of three patients were diagnosed due to symptoms. The level of resistance towards one or more antibiotics remains low. 86% of all cases reported to the Norwegian Institute of Public Health in 2018 were cured from their disease. In 2019 81 % were reported cured, but for 2019 some results are still pending. Reasons for unsuccessful treatment include emigration or death. Results from contact tracing around patient with pulmonary tuberculosis show a high amount of IGRA-testing of possible near contacts, but only about half of those with a positive IGRA received preventative treatment. There is a large variation in initiation of preventative treatment between the different Norwegian regions. Since immigration is a key determinant of the tuberculosis incidence in Norway, the global tuberculosis situation is important for the Norwegian epidemiology. The incidence of tuberculosis globally is expected to increase due to the COVID-19 pandemic.

Plain language summary: In March 2021 we searched for systematic reviews that analyse and summarise the effectiveness of facemasks on respiratory virus transmission, such as COVID-19. We found one systematic review of high quality. This high-quality systematic review analyses and summarises the effectiveness of facemasks versus no facemasks or different types of facemasks. All types of populations and settings are included. We have communicated the relevant findings of this systematic review as a short communication product called «Briefly summarised». This systematic review searched for studies in April 2020 and does not include studies on COVID-19. Thus, this high-quality systematic review provides indirect evidence regarding COVID-19. In the process of making this rapid overview we found that it would be very helpful to make a thorough map of the relevant primary studies included in the systematic reviews in one place.

Innledning Koronapandemien har ført til at flere områder av Norge har måttet ta i bruk strenge smitteverntiltak for å holde smitten nede. Dette har spesielt rammet barn, ungdom, studenter og lærere, med varierende bruk av hjemmeskole og stengte utdanningsinstitusjoner når det har vært mye smitte i samfunnet. En ny teststrategi som gikk ut på jevnlig testing med antigen-hurtigtester ble startet opp i flere kommuner i Norge våren 2021, med mål om å redusere smitte i gruppen barn og unge, samtidig som undervisningstilbudet ble opprettholdt best mulig. Jevnlig testing innebærer testing med regelmessige intervaller av en definert gruppe, uavhengig av symptomer eller kjent eksponering. Effekten av tiltaket på smittespredning er hovedsakelig avhengig av smittestatus i lokalmiljøet, testhyppighet og oppslutning om testing, og gjeldende smittevernråd/regler. Strategien var anbefalt implementert i områder med høyt smittetrykk. Testaktiviteten og resultater av antigen-hurtigtester er i denne sammenheng ikke journalpliktig. Testene telles derfor ikke med i offentlig statistikk, med unntak av de positive prøvene som blir bekreftet med NAT (nukleinsyreamplifikasjonstest, eks. PCR). Det var derfor ønskelig å holde oversikt over testaktiviteten, og få et datagrunnlag for å kunne vurdere om tiltaket fungerte etter hensikten og at ressursbruken var forsvarlig. Rapporten samler noen av erfaringene og resultatene vi har fått inn i perioden uke 9-24, og har som hensikt å gi en oversikt over bruk av jevnlig testing med antigen-hurtigtester i utdanningsinstitusjoner på landsbasis våren 2021. Metode Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) startet sitt prosjekt med testing blant studenter i uke 9 i samarbeid med Helsedirektoratet (Hdir) og Folkehelseinstituttet (FHI), Helse Vest RHF (regionalt helseforetak) i uke 11 blant elever og lærere i videregående skole. Testingen ble mer utbredt i kommuner og utdanningsinstitusjoner etter det ble publisert en veileder for jevnlig testing med antigen-hurtigtester i slutten av april 2021 (fra HDIR og FHI). Det ble anbefalt at deltakerne skulle prøveta seg selv i fremre nese (selvprøvetaking) etter opplæring. I ungdomsskole og videregående skole ble det anbefalt at opplært personell skulle analysere og avlese testen. Selvtesting (personen selv utfører prøvetaking, analysering og avlesning) kunne gjennomføres av studenter (høyskole- og universitetsnivå) og foreldre til barnehage- og barneskolebarn (som surrogatmarkør) etter opplæring. Positive tester skulle bekreftes med NAT. Det var ingen standardisert rapporteringsløsning på plass før prosjektene startet i SiO og Helse Vest RHF, men de hadde egne løsninger for innsamling av data. Med utgivelse av veilederen ble det laget et provisorisk rapporteringsskjema som skulle sendes inn på e-post til Hdir, og senere et forenklet elektronisk rapporteringsskjema i Nettskjema med sikker lagring i Tjeneste for Sensitive Data (TSD). Det ble bedt om jevnlig rapportering av testaktivitet, antall positive tester, antall eventuelle falske positive tester og kontrolltiltak (karantenebruk, trafikklysmodellen). Grunnet samarbeid med SiO, inneholder rapporten mest data herfra. Rapporten inneholder også noen tall fra prosjektet i Helse Vest RHF (se egen rapport), og data fra andre deltakende kommuner som er samlet inn via rapporteringsskjemaet til FHI/Hdir og andre rapporteringsløsninger. Grunnet ulike rapporteringsløsninger og varierende grad av innrapportering er ikke tallgrunnlaget komplett. Resultater 177 utdanningsinstitusjoner i 38 kommuner i 4 fylker har deltatt. Flest tester er tatt i Oslo og Vestland, etterfulgt av Viken og Vestfold og Telemark. I starten av perioden ble flest tester tatt på universiteter, med økende grad av deltakelse av videregående skoler utover våren. Prosentvis deltakelse har vært varierende, men blant de som har rapportert har gjennomsnittlig deltakelse vært på 77 % blant elever og 49 % blant ansatte. Totalt ble 117/313 132 tester positive på antigen-hurtigtest, det tilsvarer 0,04 %. Lavest positivitetsrate var det for Vestland, mens Oslo hadde høyest positivitetsrate. Andelen positive tester i utdanningsinstitusjoner var høyest i ungdomsskole og universitet, og i ungdomsskolen og videregående skole høyere blant ansatte enn blant elever. Andelen falske positive hurtigtester har vært lav i fylkene med flest deltakere, henholdsvis 0,09 og 0,7/10 000 testede i Vestland og Oslo, hvorav data fra Oslo inkluderer bruk av selvtester blant studenter. Dette er godt under den antatte falske positivitetsraten på 4/10 000. Vi har ikke komplette tall på bruk av karantene i forbindelse med jevnlig testing, men inntrykket er at tiltaket ikke har ført til økt bruk av skolestenging eller omfattende karantene. Det har vært uttrykt bekymring for at jevnlig testing kan føre til falsk trygghet og dårligere overholdelse av smitteverntiltak i inkluderte skoler. Inntrykket basert på erfaringer og resultater fra denne rapporten er derimot at tiltaket har ført til større fokus på smittevern. Diskusjon Uten en kontrollgruppe er det ikke mulig å si noe sikkert om hvilken effekt tiltaket har hatt på smittesituasjonen lokalt og nasjonalt. Testingen har imidlertid fanget opp en del smittede som ville blitt oppdaget senere, eller ikke i det hele tatt grunnet milde eller ingen symptomer. Da ungdom og unge voksne ofte har større kontaktnett enn yngre og eldre aldersgrupper, kan testingen ha forhindret større utbrudd/ massesmittehendelser. Vår erfaring er at det var utfordrende å sette opp en hensiktsmessig rapporteringsløsning på kort tid. Noen pilotprosjekter var allerede i gang med testingen før vi hadde et rapporteringssystem på plass, rapporteringsløsningen har utviklet seg over tid, og de fleste kommuner implementerte denne nye strategien med jevnlig testing under en periode med høyt smittetrykk, og det er derfor forståelig at det har vært varierende grad av innrapportering. Kommunene rapporterer ulike erfaringer med teststrategien; jevnlig testing har blitt opplevd som et nyttig tiltak noen steder, mens andre ikke synes ressursbruken sto i forhold til utbyttet. Det er også varierende tilbakemeldinger fra ansatte/lærere og elever/studenter om hva de synes om tiltaket, men de har vært overveiende positive. Det er viktig å undersøke om målgruppen er motivert før tester deles ut, at deltakerne har fått opplæring i hvordan testen skal tas, analyseres og avleses og fått beskjed om hvordan de skal forholde seg til eventuelle positive testsvar. Dette for å unngå å dele ut tester som ikke blir brukt, minimere faren for falske positive og falske negative tester og skape trygghet rundt prosessen. Denne rapporten kan ikke si noe om antigen-hurtigtestenes sensitivitet ved bruk i jevnlig testing, men testenes spesifisitet er høyere i våre data enn hva de fleste andre studier har funnet, også blant studenter som har utført testingen som selvtesting hjemme. Selv om modelleringsstudier tyder på en god effekt av jevnlig testing på smittespredning, og denne og andre rapporter støtter en slik antakelse, inneholder den mange usikre momenter som medfører fortsatt usikkerhet rundt smittereduserende effekt av tiltaket. Dette bør forsøkes besvart i randomiserte kontrollerte studier. Konklusjon Jevnlig testing er et tiltak som kan bidra til å begrense smitteutbrudd, og holde utdanningsinstitusjoner åpne på en smittevernforsvarlig måte, uten at positive og negative prøvesvar fører til mer utrygghet eller en falsk trygghet. Det er viktig med god informasjon til de som skal delta i testingen, og vi understreker at testingen skal være frivillig. Tiltaket bør kun innføres dersom deltakere er motiverte og kommunen vurderer at fordelene veier opp for ressursbruk og belastningen med jevnlig testing. Hensikten med å redusere smittetrykket i yngre aldersgrupper med lav sykdomsbyrde er hovedsakelig å stoppe smitte fra å spre seg til mer sårbare individer i samfunnet. Jevnlig testing er et alternativ til mer inngripende og ressurskrevende tiltak som innføring av hjemmeskole og stengte utdanningsinstitusjoner. Teststrategien er nyttig å ha i beredskap, men samfunnsnytten av tiltaket må veies opp mot belastningen det er å bli jevnlig testet, som sannsynligvis vil være høyere jo yngre aldersgruppen er. Spesifisiteten til testene har vist seg å være svært god, også ved selvtesting etter opplæring, og vi anbefaler derfor selvtesting som primær testmetode fremover, også for ungdomsskole- og videregående elever. Dette vil redusere ressursbruken ytterligere, og gi en lavere belastning og testterskel. Innsamlede data gir ikke mulighet til å måle en eventuell effekt av tiltaket på smittespredningen, men erfaringene rundt oppslutning om testing og øvrige smitteverntiltak blant inkluderte personer, nøyaktigheten til antigentestene og ressursbruken styrker antakelsen om at dette er et effektivt tiltak for å begrense smitten i grupper med høy forekomst av smitte og/eller høy smitterisiko (lokalt høyt effektivt reproduksjonstall, Re). Key messages A new test strategy based on regular testing with rapid antigen tests was initiated in several municipalities in Norway during the spring of 2021. The aim was to reduce infection amongst children and young people, and simultaneously maintain the best possible level of teaching. This report provides an overview of results and experiences using regular testing with antigen rapid tests in educational institutions throughout Norway during the spring of 2021. The key findings of the report are: • Regular testing with rapid antigen tests in educational settings is feasible in secondary schools and universities. • Student and staff participation levels have generally been high, with an uptake of 77% of included students • Regular testing has helped to detect and isolate infectious individuals who would otherwise have been discovered at a later point, or remained undetected. • Regular testing in schools is less intrusive than closing schools and relying on home schooling, and is therefore preferred above such measures. • Testing is voluntary. It should only be introduced if the participants are motivated, and the municipality has concluded that the benefits of regular testing outweigh the resource burden. • Self-testing, where deemed appropriate, is recommended as it saves resources and also contributes to a lower threshold for the individual to take a test. After being instructed in how to perform sampling, test analysis and reading the result, individual participants perform these steps on their own. • The specificity of the rapid antigen tests is better than expected, and is well suited to this test strategy. A high level of specificity is based on adequate quality of the test, correct sampling, analysis and reading of the result. It is important that instructions for use are complied with and appropriate training is given. • Data on the use of quarantine in conjunction with regular testing is limited, but the impression is that the measure has reduced school closures and extensive use of quarantine. • The high levels of participant uptake strengthen the assumption that regular testing has a positive effect on transmission rates. There is, however, a lack of data available to be able to comment in this report on the measured effect of regular testing on Covid-19 transmission rates.

Executive summary Introduction Reports from several countries indicate that people with low education and income are more likely to be affected by COVID-19. In this report we investigate how education level and household income are related to test activity, confirmed cases, hospitalizations, invasive ventilation, and death related to COVID-19 in Norway. Methods We have utilized the nation-wide emergency preparedness register, BeredtC19, which contains individual-level data covering the entire Norwegian population. The study population consists of individuals with a personal identification number, alive and registered as residents per 1st March 2020 and are aged 25 years or older. The study period was February 2020 to May 2021. The exposure variables, highest attained education and household income after tax (equivalent income), are operationalised, respectively, into five categories for education, and into deciles for household income. Outcomes studied were test activity (being tested and share of positive tests among those tested), laboratory confirmed cases, related hospitalizations, use of invasive ventilation and death. We have used both descriptive analyses and linear regressions. For the outcomes test activity, confirmed cases, and hospitalization, we adjust for age, sex, municipality of residence and country of birth. Results DiscussionThe sample comprised 3 882 249 persons, of which 1 864 860 were tested at least once, 75 698 were confirmed cases, 8 222 hospitalizations, 821 received invasive ventilation, and 710 died. In total, 20 % had attained below upper secondary education and 37 % university or college education. The median household income was 644 143 NOK. The lowest income decile and the undisclosed/no education group were on average younger compared to the other categories. Immigrants made up 93 % of those in the undisclosed/no education group and 40 % of the 1st (lowest) income decile. There was a positive correlation between increasing education from below upper secondary education to university/college education and test rate, which remained after adjustments. For household income, the relationship after 15th June 2020 was slightly S-shaped, with generally higher testing rates in the higher income deciles compared to the lower income deciles. After adjustment there was a clear positive relationship between household income and testing rate. Both lower education level and household income were associated with elevated risk of infection and with more severe disease (hospitalization, invasive ventilation, and death). Persons in the three lowest household income deciles and those with a below upper secondary education or undisclosed/no education have been hit hardest. The differences between the different education and income groups in confirmed cases and related hospitalizations decrease when we adjust for age, sex, municipality of residence and country of birth. For confirmed cases, the differences between household income deciles were fully attenuated. For other outcomes, differences were somewhat decreased, however there were still clear trends even after adjustment. Adjusting for immigrant status (country of birth) made the largest impact overall, especially for the category undisclosed/no education, which was predominantly immigrants. Discussion These findings correspond with other reports and studies on the relationship between COVID-19 (and health in general) and education and income. This report does not empirically examine why people with low education and low household income have been disproportionally affected, but factors such as working conditions, living conditions, health literacy, delayed access to health services or underlying diseases are suggested as possible mechanisms. Conclusion Individuals with lower education and household income have had higher rates of confirmed cases, hospitalization, invasive ventilation and deaths related to COVID-19. When we adjust for age, sex, municipality of residence and country of birth, differences between the groups are reduced, but rarely eliminated. Of the factors included, country of birth had the largest impact in accounting for the differences between the education and income groups. Going forward, it will be important to obtain more knowledge about the causes and mechanisms behind the observed overrepresentation.

Hovedbudskap Pandemien har endret Norge og verden på måter vi ennå ikke helt forstår eller har klart å fordøye. Ingen kan si sikkert hvordan pandemien vil utvikle seg fremover og heller ikke hva ringvirkningene av pandemien vil bli. Samtidig kan vi ikke vente. Som samfunn må vi ta beslutninger og handle nå. Her bruker vi systematisk fremtidstenkning – «foresight» – som et bidrag til to diskusjoner som angår alle: Hvordan vil pandemien utvikle seg de neste årene? Og hvordan skal vi håndtere konsekvensene av krisen? Utgangspunktet er mer enn 30 intervjuer med en allsidig gruppe personer, blant annet elever, representanter for studenter og eldre, forskere, leger, ledere, mennesker som har merket pandemien på kroppen og mennesker som kan tenke utradisjonelt om veien videre. Vi presenterer først fire enkle fremtidsbilder for julen 2021 og julen 2025: «Gledelig jul», «Mutert jul», «Gjennombruddet» og «Tilbakeslaget». Deretter belyser vi fem avgjørende spørsmål som handler om pandemiens virkninger på folkehelsen og samfunnet. Hva skjer med tilliten? Blir vi sykere? Hvordan blir den nye hverdagen? Hvordan endrer omverdenen seg? Og sist, men ikke minst: Vil vi lære av denne pandemien?

Hovedbudskap Denne hurtigoppsummeringen er utarbeidet på oppdrag fra Integreringsavdelingen i Kunnskapsdepartementet. Hurtigoppsummeringen er basert på et søk etter systematiske oversikter i Epistemonikos’ L∙OVE database samt en formidling av relevante resultatet fra eksisterende systematiske oversikter. På grunn av korte tidsfrister har vi ikke gjennomført søk etter enkeltstudier, og vi har ikke gjort egne vurderinger av kvaliteten på dokumentasjonen. Vi har inkludert og formidlet resultater fra sju ulike kunnskapsoversikter, hvorav tre tidligere er publisert av Folkehelseinstituttet. I denne hurtigoversikten har vi forsøkt å se resultatene i de ulike oversiktene i sammenheng. En oversikt av Vist og medarbeidere konkluderte, basert på norske tall, at smitterisiko trolig er høyere blant personer som er født utenfor Norge enn blant personer født i Norge. For alvorlig sykdom og død er dokumentasjonen mer usikker, men også for disse utfallene er risikoen muligens høyere blant personer med innvandrerbakgrunn enn blant personer født i Norge. Økt risiko for smitte og død etter covid-19 kan ikke alene forklares av økt forekomst av andre medisinske risikofaktorer blant personer med innvandrerbakgrunn. Mønsteret med at personer med innvandrerbakgrunn er mer utsatt for smitte, alvorlig sykdom etter covid-19 går igjen i flere land, og den gjør seg gjeldende på tvers av mange opprinnelsesland. Konklusjon Internasjonal forskning kan tyde på at mange strukturelle faktorer bidrar til at personer med innvandrerbakgrunn er mer utsatt for smitte enn andre grupper. Mange har jobber som kan bidra til at de eksponeres for smitte i jobbsammenheng, og mange har jobber som ikke lar seg utføre fra hjemmekontor. Språklige og kulturelle barrierer kan bidra til at informasjon er vanskeligere tilgjengelig, og personer med innvandrerbakgrunn søker sjeldnere helsehjelp når dette må skje digitalt. Foreløpig er det vanskelig å konkludere hvordan pandemien påvirker velferd og levevilkår blant personer med innvandrerbakgrunn. Flere studier peker imidlertid på at innvandrere er særlig utsatt for å miste jobben eller å bli permittert som følge av nedstengning. Konklusjon Personer med innvandrerbakgrunn er mer utsatt for smitte, alvorlige forløp og død etter covid19, og de bakenforliggende årsakene er antakelig sammensatte. Det finnes per i dag lite forskning på hvordan pandemien og smitteverntiltak har påvirket velferd, levevilkår og livskvalitet til personer med innvandrerbakgrunn. Key message This rapid review has been commissioned on behalf of the Integration Department in the Ministry of Education. The rapid review is based on a search for systematic reviews in Epistemonikos' L ∙ OVE database as well as a selection of other relevant systematic overviews. Due to a timely deadline, we have not conducted searches for primary studies nor assessed the quality of the included studies. We have included seven different systematic overviews, three of which published by the Norwegian Institute of Public Health. In this rapid review, we have aimed to capture the results of the various overviews in relation with each other. An overview by Vist et al. concludes, based on Norwegian data, that the risk of infection is probably higher among ethnic minorities than among people born in Norway. For serious illness and death, the documentation is less certain, suggesting that risk is higher among people with an immigrant background than among people born in Norway. Increased risk of COVID-19 infection and death cannot be explained purely by an increased incidence of other medical risk factors among people with an immigrant background. The pattern that people with an immigrant background are more exposed to COVID-19 infection, serious illness is seen in several countries, and in various countries of origin. International research may indicate that many structural factors contribute to people with an immigrant background being more vulnerable to COVID-19 infection than other groups. Many immigrants have jobs that cannot be performed from the home office, and therefore have a greater risk of exposure to infection. Linguistic and cultural barriers can make information less accessible. Additionally, people with an immigrant background are less likely to seek digital health care when there is no alternative. Findings on the pandemic's impact on welfare and living conditions among people with an immigrant background remains uncertain. However, several studies indicate that immigrants are particularly vulnerable to losing their jobs or being laid off as a result of lockdowns. Conclusion People with an immigrant background are more prone to COVID-19 infection, serious events and death, probably due to complex underlying reasons. There remains limited research on how the pandemic and infection prevention control measures have affected the welfare, living conditions and quality of life of people with an immigrant background.

Område for helsetjenester i Folkehelseinstituttet fikk i oppdrag av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) å identifisere skandinavisk forskning om konsekvenser av covid-19 på velferd, likestilling, livsvilkår og livskvalitet. Metode - Vi utførte en systematisk kunnskapsoppsummering av typen ‘systematisk litteratursøk med sortering’. Vi søkte i mars 2021 i ulike databaser og i grålitteraturkilder etter empirisk litteratur fra skandinavia, publisert 2020-2021. En forsker gikk gjennom identifiserte referanser og vurderte relevans i henhold til inklusjonskriteriene. Det styrende inklusjonskriteriet var at publikasjonen omhandlet konsekvenser av covid-19 på velferd, likestilling, livsvilkår eller livskvalitet. Vi hentet ut data fra studienes sammendrag og sorterte de i kategorier. Resultater - Vi vurderte 1864 referanser. Vi inkluderte 81 studier: 39 fra Norge, 21 fra Sverige og 12 fra Danmark (9 studier var fra flere land). Over halvparten av studiene (59 %) var tverrsnittstudier og en fjerdedel av studiene omhandlet ungdom. Tematikken i studiene var svært variert og inkluderte blant annet velferds- og livsvilkårtematikker som likestilling, psykisk helse og immigranter og andre sårbare gruppers utsatthet under pandemien. I dette systematiske litteratursøket med sortering har vi ikke lest publikasjonene i fulltekst og dermed ikke vurdert studienes kvalitet. Vi har kun sortert referansene etter type, basert på sammendragene.

Executive summary Introduction Reports from several countries indicate that people with low education and income are more likely to be affected by COVID-19. In this report we investigate how education level and household income are related to test activity, confirmed cases, hospitalizations, invasive ventilation, and death related to COVID-19 in Norway. Methods We have utilized the nation-wide emergency preparedness register, BeredtC19, which contains individual-level data covering the entire Norwegian population. The study population consists of individuals with a personal identification number, alive and registered as residents per 1st March 2020 and are aged 25 years or older. The study period was February 2020 to May 2021. The exposure variables, highest attained education and household income after tax (equivalent income), are operationalised, respectively, into five categories for education, and into deciles for household income. Outcomes studied were test activity (being tested and share of positive tests among those tested), laboratory confirmed cases, related hospitalizations, use of invasive ventilation and death. We have used both descriptive analyses and linear regressions. For the outcomes test activity, confirmed cases, and hospitalization, we adjust for age, sex, municipality of residence and country of birth. Results DiscussionThe sample comprised 3 882 249 persons, of which 1 864 860 were tested at least once, 75 698 were confirmed cases, 8 222 hospitalizations, 821 received invasive ventilation, and 710 died. In total, 20 % had attained below upper secondary education and 37 % university or college education. The median household income was 644 143 NOK. The lowest income decile and the undisclosed/no education group were on average younger compared to the other categories. Immigrants made up 93 % of those in the undisclosed/no education group and 40 % of the 1st (lowest) income decile. There was a positive correlation between increasing education from below upper secondary education to university/college education and test rate, which remained after adjustments. For household income, the relationship after 15th June 2020 was slightly S-shaped, with generally higher testing rates in the higher income deciles compared to the lower income deciles. After adjustment there was a clear positive relationship between household income and testing rate. Both lower education level and household income were associated with elevated risk of infection and with more severe disease (hospitalization, invasive ventilation, and death). Persons in the three lowest household income deciles and those with a below upper secondary education or undisclosed/no education have been hit hardest. The differences between the different education and income groups in confirmed cases and related hospitalizations decrease when we adjust for age, sex, municipality of residence and country of birth. For confirmed cases, the differences between household income deciles were fully attenuated. For other outcomes, differences were somewhat decreased, however there were still clear trends even after adjustment. Adjusting for immigrant status (country of birth) made the largest impact overall, especially for the category undisclosed/no education, which was predominantly immigrants. Discussion These findings correspond with other reports and studies on the relationship between COVID-19 (and health in general) and education and income. This report does not empirically examine why people with low education and low household income have been disproportionally affected, but factors such as working conditions, living conditions, health literacy, delayed access to health services or underlying diseases are suggested as possible mechanisms. Conclusion Individuals with lower education and household income have had higher rates of confirmed cases, hospitalization, invasive ventilation and deaths related to COVID-19. When we adjust for age, sex, municipality of residence and country of birth, differences between the groups are reduced, but rarely eliminated. Of the factors included, country of birth had the largest impact in accounting for the differences between the education and income groups. Going forward, it will be important to obtain more knowledge about the causes and mechanisms behind the observed overrepresentation. Sammendrag Innledning Rapporter fra flere land tyder på at personer med lav utdanning og inntekt har større sannsynlighet for å bli rammet av covid-19 enn andre. I denne rapporten undersøker vi hvordan utdanningsnivået og husholdningsinntekt er relatert til testaktivitet, påviste smittetilfeller, sykehusinnleggelser, respiratorbruk og død knyttet til covid-19 i Norge. Metode Vi har brukt det nasjonale beredskapsregisteret “BeredtC19” med data på individnivå over hele den norske befolkningen. Studiepopulasjon består av hver person med personnummer, registrert som bosatt 1. mars 2020 og er 25 år eller eldre. Studieperioden var fra februar 2020 til mai 2021. Forklaringsvariablene, høyeste oppnådde utdanning og husholdningsinntekt etter skatt (ekvivalentinntekt), er operasjonalisert i fem utdanningskategorier og ti inntektsdesiler. Utfallene vi har studert er testaktivitet (andel testede og andel av positive tester av de testede), påviste smittetilfeller (med PCR-test), relatert sykehusinnleggelser, respiratorbruk og død. Vi har både brukt deskriptive analyser og lineær regresjon. For utfallsvariablene andel testede, påvist smitte og innleggelser justerer vi for alder, kjønn, bostedskommune og fødeland. Resultat Utvalget besto av 3 882 249 personer, hvor 1 864 860 var testet minst en gang, 75 698 fikk påvist smitte, 8 222 var innlagt på sykehus, 821 trengte respiratorbehandling og 710 har dødd. Totalt hadde 20 % oppnådd grunnskole som høyest utdanning, mens 37 % hadde universitet- eller høgskoleutdanning. Median-husholdningsinntekten var 644 143 kr. Den laveste inntektsdesilen og gruppen med uoppgitt eller uten utdanning var i gjennomsnitt yngre enn de andre gruppene. Innvandrere utgjorde 93 % av gruppen med uoppgitt eller uten utdanning, og 40 % av den laveste inntektsdesilen. Det var en positiv sammenheng mellom økende utdanning (fra grunnskole til universitet/høgskole) og andel testede, som besto også etter justering. For husholdningsinntekt var sammenhengen svakt S-formet etter 15. juni 2020, med generelt høyere andel testede i de øvre inntektsdesilene sammenlignet med de nedre. Etter justering var det en klar positiv sammenheng mellom husholdningsinntekt og andel testede. Generelt var både lavere utdanning og lavere husholdningsinntekt tettere forbundet med en forhøyet risiko for å bli smittet og mer alvorlig sykdom (sykehusinnleggelse, respiratorbruk og død). Personer i de tre laveste inntektsdesilene og de med grunnskole eller uoppgitt/ingen utdanning har blitt rammet hardest. Forskjellene i påviste tilfeller og relaterte innleggelser minsker mellom de ulike inntekts- og utdanningsgruppene når vi justerer for alder, kjønn, bostedskommune og fødeland. For påviste tilfeller er forskjellene mellom inntektsdesilene borte. For de andre utfallene er forskjellene svekket, men det er fortsatt klare mønstre etter justering. Fødeland var den faktoren som generelt hadde mest betydning for endringene mellom modellene, spesielt for gruppen uoppgitt/uten utdanning som hovedsakelig består av innvandrere. Diskusjon Disse funnene sammenfaller med andre rapporter og studier over relasjonen mellom covid-19 (og helse generelt) og inntekt og utdanning. Denne rapport undersøker ikke empirisk hvorfor personer med lav utdanning og lav husholdningsinntekt er hardest rammet, men faktorer som familie- og husholdningsstørrelse og sammensetning, arbeidsforhold, boforhold, helsekompetanse, forsinket tilgang til helsetjenester eller underliggende sykdommer er foreslått som mulige mekanismer. Konklusjon Personer i den lavere enden av utdannings- og inntektsskalaen er overrepresentert i påviste smittetilfeller, relaterte innleggelser, respiratorbruk og død. Når vi justerer for alder, kjønn, bostedskommune og fødeland reduseres overrepresentasjonen mellom gruppene, men mønstrene forblir de samme. Av faktorene som er inkludert er det fødeland som har den største betydningen i å forstå forskjellene mellom personer med ulike utdanninger og husholdningsinntekter. Fremover vil det være viktig å skaffe mer kunnskap om årsakene og mekanismene bak denne overrepresentasjonen.

Key messages The findings in this memo are based on rapid searches in PubMed, EMBASE and two pre-print databases. One researcher went through all search records, selected and summarised the findings. In the current situation, there is an urgent need for identifying the most important evidence quickly. Hence, we opted for this rapid approach despite an inherent risk of overlooking key evidence or making misguided judgements. We identified 16 original papers from the database search and by manual searching of reference lists that were relevant to our research questions. Does primary infection with SARS CoV-2 result in immunity, and if so, how long does the immunity last? We found very limited evidence on immunity after infection with SARS-CoV-2. One study on rhesus macaque monkeys suggests that primary infection with SARS-CoV-2 may protect against reinfection. The study was small and did not provide any information on the duration of immunity. Two studies showed sustainable IgG levels one to two years after SARS-CoV infection, but it is uncertain whether this finding is generalisable to SARS-CoV-2, and also whether sustained levels of antibodies provide full protection against reinfection. How quickly does one develop SARS-CoV-2 specific antibodies, and what is the proportion of patients presenting seroconversion? Seroconversion rate and timing varied across studies and between IgM and IgG antibodies. We believe this variation is largely is due to differences in the test sensitivity. A problem that probably will dissolve when larger studies using validated tests are published. Does the rate of seroconversion and/or the timing depend on the severity of SARS-CoV-2 infection? Seroconversion rate and timing do not appear to differ between patients with mild to severe/critical COVID 19 infection. Studies of asymptomatic cases are however lacking. Can antibodies be transmitted from women infected with SARS-CoV-2 to the fetus via placenta and thus confer immunity in the newborn? Results from one small study suggest that antibodies from SARS-CoV-2 infected women may be transmitted to the foetus during pregnancy, but the evidence is uncertain. Hovedfunn (Norwegian) Funnene i denne hurtigoversikten baserer seg på raske søk i PubMed, EMBASE og to pre-print databaser. Én forsker gikk gjennom søketreff, valgte ut og oppsummerte resultatene. Ettersom det har vært viktig å få fram forskningsresultatene raskt, valgte vi denne framgangsmåten selv om det innebærer risiko for at vi kan ha oversett viktig dokumentasjon og kan ha gjort feilvurderinger underveis. Etter søk i databaser og manuelle søk i referanselister identifiserte og inkluderte vi 16 originalpublikasjoner som vi anså å være relevante for våre forskningsspørsmål. Gir førstegangssmitte av SARS-CoV-2 immunitet , og hvor lenge varer denne immuniteten? Vi fant svært begrenset dokumentasjon om immunitet etter infeksjon med SARS-CoV-2. Én studie på rhesus macaque aper kan tyde på at førstegangsinfeksjon med SARS-CoV2 kan beskytte mot reinfeksjon, men studien var liten og ga ingen informasjon om varigheten av en eventuell immunitet. To studier viste vedvarende høye IgG-nivåer ett til to år etter infeksjon med SARS-CoV, men det er usikkert om resultater fra SARS-CoV kan overføres til SARS-CoV-2, og om høye nivåer av antistoffer gir full beskyttelse mot reinfeksjon. Hvor raskt utvikler man SARS-CoV-2-spesifikke antistoffer, og hvor stor andel av pasientene gjennomgår serokonversjon? Serokonversjonsrate og –tid varierte mellom studiene og mellom IgM og IgG. Vi antar at denne forskjellene i stor grad skyldes varierende testsensitivitet, og at variasjonen vil bli mindre etter hvert som det publiseres større studier som benytter validerte tester. Er det en sammenheng mellom serokonversjonrate eller- tid og infeksjonens alvorlighetsgrad? Serokonversjonshastighet og -tid synes ikke å være forskjellig mellom pasienter med ulik alvorlighetsgrad av covid-19. Vi har ikke funnet studier som inkluderer asymptomatiske individer. Kan mødre som smittes med SARS-CoV-2 overføre antistoffer til fosteret via morkake og dermed gi immunitet hos det nyfødte? Én liten studie tyder på at gravide med SARS-CoV-2 infeksjon kan overføre antistoffer til fosteret, men dokumentasjonen er usikker.

Key messages The findings in this memo are based on rapid searches in the PubMed. One researcher went through all search records, selected and summarised the findings. In the current situation, there is an urgent need for identifying the most important evidence quickly. Hence, we opted for this rapid approach despite an inherent risk of overlooking key evidence or making misguided judgements. We identified four eligible systematic reviews and ten eligible primary studies. Eligible studies are summarised in text and tables. Systematic reviews conclude that viruses that resembles SARS-CoV-2, i.e. SARS-CoV and MERS-CoV, are likely to transmit through a combination of paths. Currently available evidence suggests this is the case also for SARS-CoV-2. The virus seems to transmit between people staying in close proximity to each other, but indirect transmission through inanimate surfaces (fomites) may also occur. Current evidence is not sufficient to conclude about the relative importance of different ways of transmission in different settings.

Key messages The findings in this memo are based on rapid searches in the PubMed. One researcher went through all search records, selected and summarised the findings. In the current situation, there is an urgent need for identifying the most important evidence quickly. Hence, we opted for this rapid approach despite an inherent risk of overlooking key evidence or making misguided judgements. We identified four eligible systematic reviews and ten eligible primary studies. Eligible studies are summarised in text and tables. Systematic reviews conclude that viruses that resembles SARS-CoV-2, i.e. SARS-CoV and MERS-CoV, are likely to transmit through a combination of paths. Currently available evidence suggests this is the case also for SARS-CoV-2. The virus seems to transmit between people staying in close proximity to each other, but indirect transmission through inanimate surfaces (fomites) may also occur. Current evidence is not sufficient to conclude about the relative importance of different ways of transmission in different settings. Hovedfunn (Norwegian) Funnene i denne hurtigoversikten baserer seg på raske søk i PubMed. Én forsker har gått gjennom søketreff, valgt ut og oppsummert resultatene. Ettersom det har vært viktig å få fram forskningsresultatene raskt, har vi valgt denne framgangsmåten, selv om det innebærer risiko for at vi kan ha oversett viktig dokumentasjon og kan ha gjort feilvurderinger underveis. Vi identifiserte fire systematiske oversikter og ti enkeltstudier som på ulike måter kunne bidra til å belyse spørsmålet om viktigheten av dråpe-og/eller kontaktsmitte i spredningen av SARS-CoV-2. De inkluderte studiene er oppsummert i tekst og i tabeller. Systematiske oversikter konkluderer med at virus som ligner på SARS-CoV-2, det vil si SARS-CoV og MERS-CoV, kan smitte gjennom en kombinasjon av ulike smitteveier. Foreløpig dokumentasjon tyder på at dette er tilfelle også for SARSCoV-2. Viruset ser i stor grad ut til å smitte mellom mennesker som befinner seg hverandres fysiske nærhet, men indirekte kontaktsmitte via overflater (fomites) kan også forekomme. Eksisterende dokumentasjon er ikke tilstrekkelig til å konkludere om den relative viktigheten av ulike smitteveier i ulike omgivelser.

Hovedfunn Funnene i denne hurtigoversikten baserer seg på raske søk i PubMed og LitCovid, samt manuelle søk på nettsider. En forsker har gjort oppgaven med å gjennomgå søketreff og oppsummerte resultatene. En annen forsker gikk nøye igjennom tall og teksten i rapporten. Vi valgte denne framgangsmåten fordi det var viktig å få fram forskningsresultatene raskt, selv om det innebærer risiko for at vi kan ha oversett viktig dokumentasjon og kan ha gjort feilvurderinger underveis. Sammenheng mellom alder og letalitet for Covid-19 Med økende alder ser det ut til å være en økende andel av covid-19-pasienter som trenger sykehusinnleggelse og som vil trenge intensivbehandling. Statistikk fra mange land hvor letalitet eller det engelske begrepet case fatality rate (CFR) er regnet ut viser tydelig at letaliteten covid-19 er høyere for de eldste. Vi har funnet data for tre land som har sett på aldersrelatert letalitet (Kina, Italia og Sør-Korea) og for disse landene er tallene for hver aldersgruppe like. Data fra noen flere land viser at letalitetsrater for hele befolkningen varierer mye mellom land. Dette kan forklares av ulik alderssammensetning av befolkningen forskjellig teststrategier i forskjellige land. En studie har modellert data fra Kina men har tatt hensyn til demografi og de delvis ukjente faktorer i starten av en epidemi, som underrapportering, som gjøre det vanskelig å regne ut letalitetstall under en epidemi og kommet til en letalitets rate på 1,38 % (1.23-1.53). Studien viser at letaliteten i aldersgruppen

Key message This rapid review is an update of a version published on May 12th, 2020. In this review, only peer-reviewed population-based studies with more than 5000 laboratory test positive cases are included. The findings are based on searches in MEDLINE and Embase on October 27th, 2020. One researcher screened the search results, and two researchers selected studies for inclusion and synthesised the results. Experts in the field assisted with study inclusion and provided helpful input during the review process. In the current situation, there remains an urgent need for identifying the most important evidence quickly. Hence, we opted for this rapid approach despite an inherent risk of overlooking key evidence or making misguided judgements. We included five studies that reported results from multivariate analyses of demographic and medical risk factors. We excluded risk factors that constituted laboratory findings, vital signs or symptoms of COVID-19. Two studies were from England, one from the UK, one from the USA and one study was from Denmark. Three out of five studies reported only data on the adult population. Meta-analysis was not feasible, and the main results of this rapid review are therefore presented in tabular and narratively. Risk factors associated with (i) hospitalisation, (ii) severe/critical disease, and (iii) death due to COVID-19 are reported separately below. Only two large studies included populations under 18 years, but for this age group the results are not representative as the total number of registered incidents is small. Other population groups, which may not have been captured by the included studies will also require further research. Risk factors for hospitalisation due to COVID-19 Three studies assessed risk factors for need for hospitalisation due to COVID-19. Overall, age, comorbidities and severity of disease were found to be strong predictors of hospital admission. All three studies provided a granular overview of adjusted hazard ratios (HRs)/odds ratios (ORs) for a broad selection of comorbidities, conditions and ongoing treatments. Most of these were associated with a greater risk for admission, with apparent increases in risk based on severity of condition. Two studies showed a clear dose response relationship between increasing age and hospital admission. Two studies reported an increased risk for hospital admission in adult males. Two studies reported an increased risk of hospital admission with increasing body mass index (BMI) and the majority of assessed ethnicities compared to whites. One study reported increasing risk by number of co-existing comorbidities and severe kidney disease, diabetes type I, ongoing chemotherapy, severe immunodeficiency, heart failure and Down syndrome stand out with a greater associated risk of admission (OR/HR >=3). Risk factors for developing more severe or critical COVID-19 (ICU treatment) Two studies assessed risk factors for ICU admissions due to COVID-19, but information on ICU admission alone was only provided by a single study with descriptive information. We therefore included severe illness in this outcome group, as another study defined this as a composite measure including ICU admissions. Overall, age was found to be the strongest predictor of severe COVID-19, with a dose response relationship between increasing age and increased risk. Furthermore, male sex, morbid obesity (BMI>40), heart failure and diabetes was associated with increased risk for severe COVID-19. Being of African American decent was associated with decreased risk. Risk factors for death due to COVID-19 Four studies assessed risk factors for death due to COVID-19. All studies provided a granular overview of predicting factors. Overall, increasing age was found to be the strongest predictor of death due to COVID-19. Furthermore, male sex, number of and severity of most comorbidities were found to be significant predictors of COVID-19-related death. Ethnicity other than white was consistently associated with modest but increased risk of death, with Blacks having the highest risk of death. Two studies found increasing risk of death with increasing degree of deprivation. Kidney disease, diabetes mellitus type I and II, dementia, ongoing chemotherapy, organ transplant patients, severe immunodeficiency, major psychiatric disorder with antipsychotics, cerebral palsy and Down syndrome (one study) were reported as the strongest predictors of COVID-19 related death (OR/HR >=3). Most singular comorbidities were associated with an increased risk of death. Conclusion Based on the data at hand, the elderly are clearly the main group at risk of hospital admission, severe illness, and death if infected by COVID-19. Most comorbidities appear to increase risk. An increasing number and severity of comorbidities contribute to a further increase in the overall risk. Male sex, obesity, non-white ethnicity and deprivation are also associated with increased risk. Hovedbudskap Denne hurtigoppsummeringen er en oppdatering av en tidligere versjon, publisert 12. mai, 2020 (1). I denne oppdaterte versjonen inkluderte vi kun fagfellevurderte populasjonsbaserte studier med over 5000 deltagere med påvist covid-19. Resultatene som presenteres i denne oppsummeringen er basert på litteratursøk i MEDLINE og Embase den 27. oktober 2020. En forsker gjennomgikk søkeresultatene og to forskere valgte ut studier for inklusjon, uthenting av data og sammenstilling av resultater. Eksperter i relevante fagfelt bidro i vurderingen av studier for inklusjon samt bisto med faglig input fortløpende igjennom reviewprosessen. Sett i lys av dagens situasjon er det et stort behov for å raskt kunne innhente evidensbasert kunnskap om populasjonsgrupper som er sårbare for alvorlige utfall knyttet til covid-19. Derfor valgte vi en hurtigoppsummeringstilnærming for denne rapporten på tross av den potensielle risikoen for å overse viktig informasjon eller å foreta forhastede vurderinger. Vi inkluderte fem studier som rapporterte resultater fra multivariate analyser av demografiske og medisinske risikofaktorer. Vi ekskluderte risikofaktorer rapportert som biologiske markører, fysiologiske funksjoner og symptomer på covid-19. De inkluderte studiene var fra følgende land; to fra England, én fra Storbritannia, én fra USA og én fra Danmark. Tre av fem studier rapporterte kun data om den voksne befolkningen. Sammenstilling av resultatene med metaanalytiske metoder ble vurdert som ikke gjennomførbart, så hovedresultatene i denne hurtigoppsummeringen blir presentert narrativt og i tabellformat. Risikofaktorer assosiert med (i) sykehusinnleggelse, (ii) alvorlig sykdomsforløp og (iii) død knyttet til covid-19 rapporteres separat nedenfor. Kun to store studier inkluderte populasjoner under 18 år, men for denne aldersgruppen er ikke resultatene representative da det totale antall registrerte hendelser er lite. Andre befolkningsgrupper, som kanskje ikke er fanget av de inkluderte studiene, vil også kreve videre forskning. Risikofaktorer for sykehusinnleggelse på grunn av covid-19 Tre studier undersøkte risikofaktorer for sykehusinnleggelse på grunn av covid-19. Samlet sett så var høy alder, komorbiditet og alvorlighetsgrad av lidelser assosiert med økt risiko for sykehusinnleggelse. Alle studiene rapporterte resultater fra multivariate analyser med HRs eller ORs som effektestimater for et stort antall demografiske og medisinske risikofaktorer. De fleste medisinske tilstandene var assosiert med forhøyet risiko for sykehusinnleggelse, hvor tilstandens alvorlighetsgrad kombinert med antall komorbide lidelser i stor grad påvirket risikoen. To studier viste en sterk positiv sammenheng mellom økt alder og økt risiko for sykehusinnleggelse. Videre rapporterte to studier forhøyet risiko for sykehusinnleggelse for menn, de med overvekt og fedme, og de fleste ikke-hvite etniske grupper. Videre ble alvorlig nyresykdom, type 1-diabetes, pågående cellegiftkur, hjertesvikt, alvorlig immunsvikt og Downs syndrom assosiert med en betydelig forhøyet risiko for sykehusinnleggelse (OR/HR >=3). 5 Risikofaktorer for alvorlig eller kritisk covid-19 forløp og innleggelse ved akuttmottak To studier undersøkte risikofaktorer for innleggelse ved akuttmottak på grunn av covid-19, men kun én studie så på dette utfallet separat og det ble kun beskrevet deskriptivt i løpende tekst. Derfor inkluderte vi alvorlig sykdomsforløp i denne utfallsgruppen, da en annen studie definerte dette som et komposittmål hvor innleggelse ved akuttmottak var inkludert. I denne studien var økt alder den sterkeste prediktoren for alvorlig sykdomsforløp, med en klar dose-respons sammenheng. Videre ble menn, fedme grad III (BMI>40), hjertesvikt, diabetes assosiert med en forhøyet risiko for alvorlig sykdomsforløp. Afroamerikansk etnisitet var assosiert med en lavere risiko for alvorlig sykdomsforløp. Risikofaktorer for covid-19 relatert død Fire studier undersøkte risikofaktorer for covid-19 relatert død. Samlet sett så ble det funnet at økende alder var den sterkeste prediktoren for covid-19 relatert død. Videre ble ikke-hvit etnisitet, menn, de fleste medisinske tilstander, komorbiditet og sykdommenes alvorlighetsgrad identifisert som risikofaktorer for covid-19 relatert død. To studier fant også en økt risiko for covid-19 relatert død ved økt grad av fattigdom. Alvorlig nyresykdom, diabetes, demens, pågående cellegiftkur, organtransplantasjonspasienter, alvorlig immunsvikt, psykiske lidelser behandlet med antipsykotika, cerebral parese og Downs syndrom ble rapportert som de sterkeste medisinske prediktorene for covid-19 relatert død (OR/HR >=3). Konklusjon Basert på resultatene fra de inkluderte studiene er det tydelig at eldre mennesker er den populasjonen med høyest risiko for sykehusinnleggelse, alvorlig sykdomsforløp og død relatert til covid-19. De fleste kroniske sykdommer er assosiert med forhøyet risiko, hvor komorbiditet og sykdomsalvorlighet har stor betydning for den overordnede risikoen for de ulike covid-19 utfallene. Menn, ikke-hvit etnisitet, fattige og de med fedme har også en sannsynlig forhøyet risiko for covid-19 utfallene inkludert i denne hurtigoversikten.

Hovedfunn Funnene i denne hurtigoversikten baserer seg på raske søk i PubMed, LitCovid og MedRxiv, samt manuelle søk på nettsider. En forsker har gjort oppgaven med å gjennomgå søketreff og oppsummerte resultatene. En annen forsker gikk nøye igjennom tall og teksten i rapporten. Vi valgte denne framgangsmåten fordi det var viktig å få fram forskningsresultatene raskt, selv om det innebærer risiko for at vi kan ha oversett viktig dokumentasjon og kan ha gjort feilvurderinger underveis. Sammenheng mellom alder og letalitet for Covid-19 Med økende alder ser det ut til å være en økende andel av covid-19-pasienter som trenger sykehusinnleggelse og som vil trenge intensivbehandling. Letalitet beregnes som andelen døde blant alle syke innenfor en tidsperiode. Statistikk fra mange land hvor letalitet eller det engelske begrepet case fatality rate (CFR) er regnet ut, viser tydelig at letaliteten av covid-19 er høyere for de eldste. Vi har funnet data for fire land som har sett på aldersrelatert letalitet (Kina, Italia, Sør-Korea og USA) og for disse landene er tallene for hver aldersgruppe forholdsvis like, spesielt for de yngre aldersgruppene. Data fra noen flere land viser at letalitetsrater for hele befolkningen varierer mye mellom land, innad i forskjellig regioner i land og mellom tidspunkter. Dette kan forklares av ulik alderssammensetning av befolkningen samt forskjellig teststrategier i forskjellige land. I tillegg ser vi svært høye letalitetsrate i visse regioner i Kina og Italia. En studie har modellert data fra Kina men har tatt hensyn til demografi og underrapportering, som gjør det vanskelig å regne ut letalitetstall under en epidemi og kommet til en letalitets rate på 1,38 % (1.23-1.53). Studien viser at letaliteten i aldersgruppen av denne gruppen være blant de som tester positivt, og letaliteten vil bli lavere. I tillegg kan kriteriene for når Covid-19 regnes som dødsårsak være av betydning, dette har variert mellom land til nå. Risikoen for alvorlig forløp og død ved covid-19 er høyest hos personer med høy alder og underliggende sykdom. Det kan være vanskelig å fastslå dødsårsaken hos personer som dør etter å ha fått påvist covid-19. Dødsårsaken kan bli gjennomgått og vurdert i etterkant av pandemien. Dessverre vil også nesten alle helsesystemer uansett hvor gode helsesystemer forskjellige land har bli overveldet av sykdomstilfeller under et utbrudd. Dette kan også påvirke letalitetstallen i mange land i tiden fremover. Framover er det ventet å komme mer data basert på antistoffer mot SARS-Cov-2 som kan gi bedre estimater til å beregne infeksjonsletaliteten. Faktorer som påvirker letalitet Avgjørende for letalitet er hvor mange som er påvist med sykdommen (nevneren i brøken). For land som har testet svært mange med mild eller ingen sykdom vil flere av denne gruppen være blant de som tester positivt, og letaliteten vil bli lavere. I tillegg kan kriteriene for når Covid-19 regnes som dødsårsak være av betydning, dette har variert mellom land til nå. Risikoen for alvorlig forløp og død ved covid-19 er høyest hos personer med høy alder og underliggende sykdom. Det kan være vanskelig å fastslå dødsårsaken hos personer som dør etter å ha fått påvist covid-19. Dødsårsaken kan bli gjennomgått og vurdert i etterkant av pandemien. Dessverre vil også nesten alle helsesystemer uansett hvor gode helsesystemer forskjellige land har bli overveldet av sykdomstilfeller under et utbrudd. Dette kan også påvirke letalitetstallen i mange land i tiden fremover. Framover er det ventet å komme mer data basert på antistoffer mot SARS-Cov-2 som kan gi bedre estimater til å beregne infeksjonsletaliteten.