Search

I dette prosjektet har vi utvidet miljødesignkonseptet, opprinnelig utviklet for laks i regulerte vassdrag, til å inkludere større deler av økosystemet (fisk og bunndyr) og menneskers bruk av Nea. Prosjektet startet i 2018 og er satt sammen av forskere fra HydroCen med ekspertise i hydrologi, akvatisk biologi og samfunnsfag. Det overordnede målet har vært å undersøke hvordan miljøforholdene kan bedres i vassdraget ved å ta i bruk de meste moderne og nyeste teknologier og på tvers av fagdisipliner for å utvikle nye metoder. Historisk har Nea vært en svært viktig gyte- og rekrutteringselv for storørretbestanden i Selbusjøen og denne bestanden er definert som en storørretbestand av stor verdi. Den undersøkte elvestrekningen av Nea fra Hegsetdammen til utløpet i Selbusjøener omtrent 33 km. Strekningen preges av 32 terskler (fram til nylig 34) etablert for å opprettholde et vannspeil på grunn av fraført vann til vannkraft på store deler av strekningen. Hydrologiske analyser viser at vannføringen er betydelig redusert etter regulering, både sommer og vinter. For å undersøke tilstanden til ørretbestanden ble effektivt antall gytefisk beregnet basert på genetiske analyser av vevsprøver fra ungfisk av ulike alder fanget i Nea i august 2019. Undersøkelsene viser at ørretbestanden har få antall gytefisk. Genetiske analyser indikerer at systemet er fragmentert, sannsynligvis på grunn av vandringshindre i form av terskler som begrenser fiskens vandring og genflyt i bestanden. Et lite antall foreldre gir høy grad av innavl. Det akvatiske naturmangfoldet og hvordan det påvirkes av terskler og regulering ble undersøkt ved bruk av sparkeprøver analysert av taksonomiekspert og moderne genetiske analyser som metabarcoding (analysen av etanolene sparkeprøvene ligger på) og miljøDNA fra vannprøver. Vannprøver og sparkeprøver ble tatt på samme lokalitet. De taksonomiske analysene viste flere arter i strykpartier enn i tersklene i de øvre og midtre delene av den undersøkte strekningen. Bunndyrtetthetene var generelt lave, omkring 10-25 % av forventet antall sammenlignet med forventningssamfunnet for regionen. Den undersøkte strekningen hadde en skjev artsfordeling med dominans av få arter. MiljøDNA av vannprøver viste flere arter enn tradisjonell metode. Forskjellen mellom metodene var størst ved påvisning av sporadiske og sjeldne vårflue-arter og den største andelen av forventede arter var av døgnfluer og vårfluer. Videre ble det undersøkte hvor egnet miljøDNA fra vannprøver var for å teste effekt av tiltak som elv-i-elv og forskjell mellom terskelbasseng og strykområder på bunndyrsamfunn. Analysene av artssamfunnet i stryk og terskler viste at den tradisjonelle metoden og metabarcoding påviser forskjeller i bunndyrsamfunn i de to habitatene, mens miljøDNA fra vannprøver ikke gjør det. Dette skyldes at sparkeprøver er tatt på gitt posisjon og etanolprøvene herfra stammer bare fra denne lokaliteten. MiljøDNA fra vannprøver viser artssamfunn fra et større område, da DNA i en vannprøve også kommer fra et større oppstrøms område. Metoden med miljøDNA analyse av filtrert vann kan ikke skille mellom ulike nærliggende habitater i rennende vann. For å undersøke hvordan Nea benyttes til rekreasjon, og hvordan ulike brukergrupper vurderer estetiske forhold knyttet til terskler, ble det benyttet både intervjuer og spørreundersøkelser. Undersøkelsene viser at Nea har stor betydning for mange mennesker, både blant lokalbefolkningen og turister. Majoriteten av lokalbefolkningen har god kunnskap om regulering av elva og har generelt en positiv holdning til vannkraftproduksjon. Det var generelt liten lokal motstand til endring eller fjerning av terskler ut fra et visuelt perspektiv, men mange ønsker seg en høyere minstevannføring for å bedre miljøforholdene. Scenarioer der terskler ble fjernete ble vurdert som en forbedring sammenlignet med dagens tilstand. Miljøforbedrende tiltak kalt «elv-i-elv» ble i utgangspunktet negativt vurdert blant lokalbefolkningen og mindre negativt blant turistene, men tiltaket ble mer positivt vurdert når de fikk vite at formålet var å bedre levevilkårene for ørret. Flaskehalsene for ørretbestanden på den undersøkte strekningen er knyttet til både hydrologiske og habitatmessige forhold. Lav vannføring i kombinasjon med høye terskler hindrer trolig i perioder og noen år gyteørret fra å vandre oppstrøms til egnede gyteplasser: Dette er trolig en viktig årsak til en lav effektiv gytebestand og høy innavl. I kombinasjon med lave vannføringer i sommerperioden, gir tersklene en sterk begrensing også for ungfisk til fritt å bevege seg innen elvestrekningen. Tersklene er identifisert som en sterk flaskehals for ørretbestanden og det er utarbeidet et forslag til terskeltiltak og modifisering av terskelutforming. Med utgangspunkt i identifiserte utfordringer med tersklene har vi satt opp tre funksjonskrav i prioritert rekkefølge; 1) reetablering av frie vandringsveier, 2) sikring av eksisterende og reetablering av ubrukte gyteområder og 3) sikring av dypere overvintringsområder og vanndekt areal. Som hovedtiltak for å nå disse kravene foreslår vi at tersklene delvis åpnes ved hjelp av ramper med vandringskanaler. Et slikt tiltak vil lette to-vegs vandring og kunne bedre rekruttering og dermed økte bestandsstørrelser av ørret i både Nea og Selbusjøen, bedre habitatforhold for ørret og gjøre det dårligere for gjedde og ørekyte, bedre overvintringsforhold og beholde vannspeil som del av landskapet på store deler av strekningen. Forslag til bruk av vann i henhold til «vannbank-prinsippet» er gjort med tanke på å redusere de viktigste hydrologiske flaskehalsene for ørretproduksjonen. Gitt dagens vannføringsreglement er det utarbeidet et vannbankkonsept for Nea på denne strekningen, noe som kan gi særlig gytefisk bedre muligheter til oppvandring til gyteplasser, men også bedre overlevelse av elvelevende ørret i sommer- og vinterperioden. De foreslåtte tiltakene til modifisering av terskler i Nea, i kombinasjon med vannbankforslag vil kunne gi store forbedringer for naturmiljøet i Nea. © NINA 2021 Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Jensen T.C., Bodin C.L., Bongard T., Bækkelie K.A.E., Hesthagen T., Hindar A., Lungrin E., Saksgård R., Schneider S., Skancke L.B., Skjelbred B., Velle G. 2021. Lange tidsserier i Atna- og Vikedalsvassdraget - Resultater 2020. NINA Rapport 2009. Norsk institutt for naturforskning. Målet med prosjektet ”Lange tidsserier i Atna- og Vikedalsvassdragene” er å følge de biologiske samfunnene i de to vassdragene over tid for bl.a. å kunne dokumentere, og om mulig forstå de naturlige variasjonene og eventuelle endringer som kan relateres til menneskelige aktiviteter. Prosjektet er et samarbeid mellom NINA, NIVA og NORCE LFI. Rapporten er en kort gjennomgang av arbeidet som ble utført i 2020. En mer grundig gjennomgang av resultatene har vært gjort med års mellomrom, første gang i 2004 og sist i 2010. I Atnavassdraget var det i 2020 undersøkelser av begroingsalger og bunndyr i Atnaelva. Antallet arter av begroingsalger og bunndyr (EPT-taksa) økte nedover i vassdraget, noe som er vanlig i vassdrag uten menneskelig påvirkning. I tråd med dette indikerte artssammensetningen av begroingsalger lave konsentrasjoner av næringssalter og ingen eller liten grad av forsuring. I Atnsjøen ble det gjort fysiske/kjemiske målinger og undersøkelser av plante- og dyreplankton samt fisk. Atnsjøen var karakteri-sert ved forholdsvis lave vanntemperaturer og en svakt utviklet termoklin. Høy oksygenmetning på dypet indikerte lav produktivitet/nedbrytning selv mot slutten av sommerperioden og underbygger Atnsjøens oligotrofe karakter. Høyest planteplanktonbiomasse ble observert i juli med en sekundær topp i oktober. Planteplanktonet var dominert av svelgflagellater og gullalger og plan-teplanktonundersøkelsen indikerer at innsjøen har god økologisk tilstand og er lite påvirket av menneskelig aktivitet. Dyreplankton hadde to topper i tetthet, en mindre i juni og den høyeste i september. Dyreplanktonartsammensetningen er typisk for næringsfattige innsjøer. Røye og aure utgjorde størstedelen av fangsten fra garnfisket i Atnsjøen, og steinsmett og ørekyte bare en lav andel av fangsten. I Vikedalsvassdraget ble det gjort målinger av vannkjemi i utløpsbekkene fra Fjellgardsvatn og Røyravatnet, samt undersøkelser av begroingsalger og bunndyr i Vikedalselva. Vannkjemien i 2020 viser at vannkvaliteten var relativt god uten tegn på forsuringsepisoder. Dette bekreftes bare delvis av begroingsalgeundersøkelsene, som fortsatt viser noe forsuringspåvirkning. Bunndyrundersøkelsene i Vikedalselva indikerte noe forsuringspåvikning på våren, men ikke på høsten. Årets resultater fra bunndyrundersøkelsene er i tråd med de foregående år, som viser at økologisk tilstand i vassdraget har stabilisert seg på bedre nivå etter tidligere å være kraftig påvirket av forsuring.

Randi Saksgård, Terje Bongard, Bård G. Stokke, Geir Langelo og Gunnar Kristiansen 2020. Biologisk mangfoldundersøkelse i Gråelvavassdraget i Skjelstadmark, Stjørdal kommune. NINA Rapport 1829. Norsk institutt for naturforskning. Siden 1992 har det blitt gjennomført ulike sikringstiltak i og i tilknytning til Gråelvavassdraget for å forhindre leirras, og disse tiltakene pågår fortsatt i øvre del av Gråelva, og i Skjøla, ei sideelv til Gråelva. Denne rapporten gir en statusoppdatering for det biologiske mangfoldet i og langs Gråelva, Råelva, Bang-/Luddubekken, samt Lund-/ Hov-/Dalbekken øverst i Gråelva (Skjelstad-marka). Feltarbeidet ble utført i perioden mai 2019 til oktober 2019. Bunndyrundersøkelsene i Skjelstadmarka og Gråelva er gjennomført for å vurdere tilstanden for denne delen av biomangfoldet i vassdraget. Til sammen 36 sparkeprøver er tatt på 19 stasjoner vår og høst 2019. Resultatene viser at antall organismer per prøve er som forventet, men artsmangfoldet er mye lavere enn et teoretisk anslag over forventningssamfunn skulle tilsi. Viktige arter og grupper som burde vært registrert var fåtallige eller fraværende. Rekruttering, rekolonisering og etablering av registrerbare bestander av manglende arter vil sannsynligvis ta flere år. Elvesystemet er preget av landbrukspåvirkning og nedslamming, men potensialet for et artsrikt biomangfold er til stede. Ungfiskundersøkelsene i 2019 viser en klar dominans av laksunger i Gråelva, mens ørret domi-nerer i Råelva og de mindre bekkene i Skjelstadmarka. En sammenligning med tidligere ungfiskundersøkelser tyder også på en økning i tettheten av laksunger og spesielt årsyngel. Men siden dette er et enkelt år med data kan dette være noe tilfeldig. Habitatkartlegging og skjulmålinger kan tyde på mangel på skjul for eldre fiskeunger. Denne metoden fanger imidlertid ikke opp alle forhold angående skjul for fisk. Vannkvaliteten var med unntak av i de mindre sidebekkene god. Undersøkelsen tyder på at turbiditeten og innholdet av totalt fosfor har gått ned som følge av sikringstiltakene. Høyt innhold av totalt fosfor og nitrat ble registrert i de øvre områdene i Skjel-stadmarka og i Bang-Luddubekken. Forslag til oppfølging og tiltak for å øke fiskeproduksjonen er foreslått, slik som utlegging av gytehabitat (supplering av tiltak som er utført tidligere), utlegging av døde trær, etablering av kantskog der dette mangler, samt tiltak som kan begrense avrenning fra jordbruk og husholdning. Resultatene fra de ornitologiske undersøkelsene i 2019, og en sammenligning med funn gjort i 1993 indikerer at sikringsarbeidet av Gråelva som ble utført på 1990-tallet ikke har hatt noen merkbare negative effekter på fuglelivet i området. Antall arter og artssammensetningen har tilsynelatende ikke endret seg vesentlig i de to undersøkte områdene. Det ble registrert signifikant flere territorier i området Luddubekken-Kvålsbekken i 2019 enn i 1993, mens det ikke var noen signifikant forskjell mellom tidsperiodene i området nord for Mørsetbekken. Mange arter oppviste flere antall territorier i 2019 enn i 1993, og spesielt gjelder dette delområdene nærmest elva. Mest markant var dette for gransanger, rødstrupe, rødvingetrost og bokfink. For én art, gråtrosten, var det imidlertid motsatt. De iverksatte tiltakene med hensyn til å reetablere vegetasjon under sikringsarbeidet ved Råelva, Lundbekken, Hovbekken og Dalbekken anses å være positive for fuglelivet i området i den forstand at artssammensetning og tetthet ikke ser ut til å endres nevneverdig før og etter inngrep. Dette har kommet fram gjennom komparative undersøkelser før og etter anleggsarbeid ved Gråelva og Hofstadelva. Det er kartlagt vegetasjonsetablering, og naturtyper og rødlistearter er undersøkt langs Gråelva i Stjørdal etter sikringstiltak som er gjennomført siden 1990 tallet. Sikringsarbeidene har pågått frem til i dag. Det var etablert vegetasjon på ulike strekninger med ulik alder på sikringsanleggene. De eldste anleggene hadde vegetasjon nesten lik naturlig høgstaudeutforming, men med mindre variasjon og artsrikhet. De yngste anleggene hadde mindre dekning av vegetasjon, og avtagende dekning med yngre alder. Kulturmarks- og ugrasplanter forekom i stor grad på yngre anlegg spesielt der de lå tilgrensende landbruksarealer og ble intensivt beitet. Ugras- og kulturarter avtok med alderen på anleggene. Det ble avgrenset få verdifulle naturtyper slik som flomfastmark. Dette er trolig forårsaket av at sikringsanleggene er anlagt nært elva, og har bygget ned, låst og fjernet erosjonsprosesser som medvirker til dannelsen verdifulle naturtyper som rasskråninger, sump- og flomskogsmark. Ved å trekke tilbake anleggene i større avstand fra elva ville slike miljøer kunne blitt dannet i større grad. Rødlistearter og sjeldne arter (unntatt alm) ble ikke registrert, trolig fordi de er knyttet til livsmiljøer som er fjernet fra vassdraget på grunn av sikringstiltakene. Død ved har i svært liten grad, blitt dannet etter at anleggene ble bygget. Når det har gått lengre tid vil slike livsmiljøer kunne bli dannet. Det anbefales at utviklingen følges opp med en ny undersøkelse om noen år.

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Rapporten presenterer resultatene fra det 5. året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2019 omfattet programmet følgende ti innsjøer: Nisser, Tinnsjå, Norsjø, Eikeren, Gjende, Mjøsa, Randsfjorden, Tyrifjorden, Selbusjøen og Takvatnet. Resultatene for 2019 viser at Takvatnet er i svært god tilstand, mens Nisser, Tinnsjå, Mjøsa og Selbusjøen er i god økologisk tilstand ut fra de kvalitetselementene som er lagt til grunn. Mjøsa hadde imidlertid betydelige oppblomstringer av cyanobakterier i store deler av strandsonen, noe som medførte advarsler mot bading i juli 2019. For Selbusjøen indikerer tidligere fiskeundersøkelser at tilstanden er dårlig pga fremmede høyrisikoarter (Mysis, ørekyt, gjedde). Norsjø, Randsfjorden og Tyrifjorden er i moderat tilstand pga regionalt fremmede høyrisikoarter (ørekyt eller mort), mens Eikeren er i moderat tilstand pga. redusert dominans av sik og ørret. For Norsjø er også vannplanter i moderat tilstand mht trofi-indeksen. Gjende er i moderat tilstand pga både planteplankton og fisk (redusert ørretbestand). Usikkerheten i klassifiseringen er middels for de fleste innsjøene, men fortsatt høy for Gjende, pga manglende klassegrenser for biologiske kvalitetselementer i bresjøer.

Bongard, T. 2020. Bunndyr i Rusasetvatnet 2019. NINA Rapport 1777. Norsk institutt for naturforskning. Ørland kommune har igangsatt restaurering av Rusasetvatnet, som har vært drenert og mer eller mindre tørrlagt i mange år. Det meste av det opprinnelige arealet har nå vært vanndekt siden høsten 2016. Det var ønskelig med en kartlegging av bunndyrsamfunnet, og NINA ble engasjert for å prøveta biomangfoldet høsten 2019. Fem stasjoner ble undersøkt, og omtrent 9000 organ-ismer ble gjennomgått og artsbestemt. Resultatene viste at økologisk tilstand fremdeles er dårlig. Det mangler store deler av forventet artsmangfold. Det er sannsynligvis mange grunner til dette, hvorav tre peker seg ut: 1. Det har bare vært tre sesonger med vanndekt areal, og naturlig rekruttering av arter fra omgivende lokaliteter kan ta lang tid. 2. Det er enorme mengder trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus) til stede. Arten er en effektiv predator, og vil kunne holde artsmangfoldet nede. 3. Vannet har et høyt jerninnhold, som imidlertid kompenseres av høyt kalkinnhold, men vannkvaliteten må karakteriseres som usikker. Det er sannsynligvis i tillegg en betydelig eutrofierende landbruksavrenning til vannet. Det anbefales å tilbakeføre bekkeløpet. Vanngjennomstrømningen vil bedre vannkvaliteten, øke artsrekrutteringen og bedre oppgangsforholdene for sjøørret. Dette vil øke predasjonen på stingsilda.

Jensen, T.C., Birkeland I.B., Bongard, T., Hesthagen, T., Hindar, A., Saksgård, R., Schneider, S., Skancke, L.B., Skjelbred, B. & Velle, G. 2020. Lange tidsserier i Atna- og Vikedalsvassdraget – resultater 2019. NINA Rapport 1831. Norsk institutt for naturforskning. Målet med prosjektet ”Lange tidsserier i Atna- og Vikedalsvassdraget” er å følge forholdene og de biologiske samfunnene i de to vassdragene over tid for bl.a. å kunne dokumentere, og om mulig forstå de naturlige variasjonene og eventuelle endringer som kan relateres til menneskelige aktiviteter. Prosjektet er et samarbeid mellom NINA, NIVA og NORCE LFI. Rapporten er en kort gjennomgang av arbeidet som ble utført i 2019. En mer grundig gjennomgang av resultatene har vært gjort med års mellomrom, første gang i 2004 og sist i 2010. I Atna var det i 2019 under-søkelser av begroingsalger og bunndyr. I tillegg ble det i Atnsjøen gjort fysiske/kjemiske målinger og undersøkelser av plante- og dyreplankton samt fisk. I Vikedalselva ble det gjort undersøkelser av vannkjemi, begroingsalger og bunndyr.

Solem, Ø., Bergan, M.A., Bremset, G., Havn, T.B, Jensås, J.G., Ulvan, E.M., Hatten, L., Bongard, T., Borgos, T., Nielsen, L.E. & Rognes, T. 2019. Ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget, Årsrapport 2018. NINA Rapport 1619. Norsk institutt for naturforskning. I perioden 2013-2018 ble det gjennomført ungfiskundersøkelser i hovedstrengen av Gaula og i noen utvalgte sidevassdrag for å overvåke status hos bestandene av sjøvandrende laksefisk i Gaulavassdraget. I 2018 ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på 59 stasjoner, hvorav 27 stasjoner lå i hovedstrengen av Gaula. Stasjonsnettet i sidevassdrag besto av fire stasjoner i Bua og 16 stasjoner fordelt i de sju mindre sidevassdragene Drøya, Forda, Herjåa, Hesja, Holda, Lea og Gaua. På grunn av et uhellsutslipp av tunnelvann med forhøyet pH i Sokna, ble stasjonsnettet her utvidet fra åtte til tolv stasjoner. I tillegg ble det utvidet med ungfiskundersøkelser vår og sommer, undersøkelser av rognoverlevelse på våren og bunndyrundersøkelser på høsten. Det var betydelige variasjoner i forekomst av ungfisk av laks og aure i hovedstrengen av Gaula. Under det strandnære elektrofisket ble det fanget årsyngel (0+) av laks på alle de 27 undersøkte stasjonene, mens det ble fanget lakseparr (≥ 1+) på 26 av stasjonene. Det var betydelig lavere tetthet av lakseparr i nedre enn i midtre deler. I øvre deler av hovedstrengen har tetthetene av lakseparr jevnt over hatt en negativ utvikling, og begynner nå å bli faretruende lav i noen elve-områder av Gaula. Årsyngel av laks var noe jevnere fordelt, og de høyeste tetthetene ble hovedsakelig funnet i nedre halvdel av vassdraget. Også for årsyngel har det vært en negativ trend i øvre deler. Det er derfor grunn til å tro at tettheten av lakseparr vil avta ytterligere i øvre deler av elva de kommende år. Årsaken til dette er uklar, da det ikke er registrert noen vesentlig synlige endringer i habitatkvalitet. Øvre deler av Gaula er svært viktige områder for den totale produksjonen av laks i Gaulavassdraget. For høy beskatning, samt økt avrenning fra tidligere gruvevirksomhet i øvre deler av vassdraget, kan være to mulige medvirkende årsaker. Det bør derfor vurderes strengere beskatningsregler i vassdraget, samt at det blir etablert et mer helhetlig undersøkelsesprogram for å undersøke om avrenning fra nedlagte gruver har økt. Et slik undersøkelsesprogram bør også inkludere bunndyrundersøkelser, da slike undersøkelser gir et bedre konklusjonsgrunnlag enn det øyeblikksbildet som en vannprøve gir. For vassdraget sett under ett ble de høyeste tetthetene av lakseparr funnet i området mellom Støren og Singsås, og i avsnittet mellom Gåregrenda og Eggafossen i Holtålen kommune. De høyeste tetthetene av årsyngel av laks ble funnet i området mellom Kvål og Støren, samt på stasjoner i sideelvene Sokna og Herjåa. Tettheten av årsyngel av laks var gjennomgående betydelig høyere i Sokna enn i Gaula. Relativt høye tettheter av årsyngel i områdene både opp- og nedstrøms uhellsutslippet indikerer at rogn-overlevelsen ikke ble særlig påvirket av utslippet. Ved undersøkelsene som ble gjennomført i slutten av juni 2018 ble det fanget færre parr enn det som har vært normalt i området nedstrøms utslippspunktet. Også ved høstundersøkelsen ble det funnet uvanlig lave tettheter av lakseparr på stasjonen som ligger ved det kommunale renseanlegget, som ligger like nedstrøms utslippsområdet, og som i tidligere år har vært blant de stasjonene med aller høyeste tettheter av lakseparr i Sokna. Det samme gjelder én stasjon litt lengre ned i vassdraget, mens de undersøkte områdene enda lengre nedstrøms ikke hadde samme negative utvikling. Den relativt store nedgangen av lakseparr på de to stasjonene som lå nedstrøms utslippsområdet, indikerer derfor at utslippet har hatt noen negative effekter på de første kilometerne nedstrøms utslippsområdet. Tettheten av laksunger i Bua er fortsatt under forventningsverdien for et såpass viktig sidevassdrag. For å følge utviklingen av ungfiskbestanden i vassdraget anbefales derfor videre undersøkelser. Det vurderes at Bua har en relativ stor betydning for lakseproduksjonen i Gaulavassdraget, og det er viktig at hele sidevassdraget er tilgjengelig for oppvandrende fisk. På de 16 stasjonene som ble undersøkt i Drøya, Forda, Herjåa, Hesja, Holda, Lea og Gaua varierte tetthetene av årsyngel av laks mye. Med få unntak var de registrerte tetthetene jevnt over vesentlig lavere enn forventet. Dette gjelder spesielt for Hesja. I 2018 var tettheten av lakseparr på sju av de 16 undersøkte stasjonene lave (< 20 individer per 100 m2). Ingen av de andre områdene hadde høyere tettheter enn 60 individer per 100 m2, og for flere av dem kan tetthetene karakteriseres som lave. Generelt sett var tettheten av lakseparr opp mot forventningene for Forda, Herjåa og Holda, men lavere i de andre vassdragene (spesielt lavt i Hesja). De estimerte ungfisktetthetene tilsvarer Svært god økologisk tilstand for 11 av 16 stasjoner etter forventningsverdier for mindre vassdrag, mens to stasjoner i to vassdrag oppnår God økologisk tilstand (Hesja nedre og Lea øvre). En stasjon i Gaua oppnår Moderat økologisk tilstand. To stasjoner i Hesja har Svært dårlig økologisk tilstand og utgjør derfor et betydelig avvik fra forventet tetthet av laksefisk. Gjennomsnittlig tetthet for alle stasjoner er 70,3 laksefisker per 100 m², hvilket tilsvarer forventningsverdier innenfor God økologisk tilstand for små vassdrag Undersøkelsene i 2018 viste lavere forekomst av aure enn laks i Gaulavassdraget. Ungfisk av aure ble fanget på 19 av de 27 undersøkte stasjonene i hovedstrengen av Gaula, på alle de 12 stasjonene i Sokna, og på alle de fire stasjonene i Bua. I sidevassdragene Drøya, Forda, Herjåa, Hesja, Holda, Lea og Gaua ble det funnet aureunger på 14 av 16 stasjoner. Samlet sett er tetthetene av aureunger svært lave, og ungfiskundersøkelsene viser ingen positive tendenser i løpet av de siste årene. Situasjonen for sjøaurebestandene i Gaulavassdraget må derfor fortsatt betegnes som kritisk. Midlere tetthet av aureunger var vesentlig lavere enn det som i senere år er funnet i andre større laksevassdrag som Driva og Eira. Fortsatt er det svært mange sidebekker som ikke produserer fisk, som følge av oppgangsproblemer, forurensing, fysiske inngrep og andre menneskeskapte belastninger. For å styrke sjøaurebestandene, anses det derfor som viktig å få satt i gang tiltak i flere sidevassdrag og bekker for å bedre oppgangsforhold, gytemuligheter og oppvekstsvilkår. Samtidig bør overvåkningsaktivitetene fortsette for å sikre gode data for å kvalitetssikre effekten av eventuelle tiltak, noe som sikrer et godt forvaltningsgrunnlag for sjøaure i Gaula. De lave tetthetene av lakseparr som ble registrert i nedre deler av Gaula i undersøkelsesperioden, tyder på at det i enkelte år er lav produksjon av laksesmolt i denne delen av vassdraget. Dette skyldes trolig flere faktorer som mangel på gytefisk, begrenset skjultilgang og redusert habitatkvalitet for ungfisk. Denne tre mil lange elvestrekningen utgjør en vesentlig del av Gaulas samlete produksjonsareal, og det er derfor viktig å få et best mulig grunnlag for å vurdere produksjonsevnen i dette området. For å få et bedre kunnskapsgrunnlag foreslås det å supplere strandnært elektrisk fiske med elektrisk båtfiske, slik at det er mulig å undersøke et bredere spekter av de områdetypene som benyttes av ungfisk. I Sokna ble det tatt fire minutters sparkeprøver på åtte stasjoner for å undersøke bunndyr. Alle stasjonene tilfredsstilte vannforskriftens krav om God økologisk tilstand, selv om antall organismer per minutt var lavere enn forventet. Uavhengig av undersøkelsens begrensede størrelse kan en konkludere med at en mulig sterk reduksjon i biologisk mangfold etter utslippet nå er reetablert, og ikke lenger kan registreres med standard metoder. Ulikhetene mellom stasjonene i denne undersøkelsen er imidlertid ikke signifikante, og kan ikke tilskrives utslippet.

Prosjektleder Johnny Håll Rapporten presenterer resultatene fra overvåking av miljøtilstanden i sju innsjølokaliteter og 17 elve- og bekkelokaliteter i Hedmark i 2018. Nugguren, Storsjøen og Frysjøen var i god økologisk tilstand og oppnådde dermed målet i vannforskriften. Sørsåssjøens tilstand ble vurdert som moderat på grunn av høye fosforkonsentrasjoner og kort siktedyp, mens Vingersjøens tilstand ble vurdert som moderat basert på planteplankton. Gjesåssjøen og Tørråssjøen hadde algemengder og algesammensetninger som tilsa dårlig økologisk tilstand i 2018. På 6 av de 17 elvelokalitetene ble økologisk tilstand vurdert som god og disse oppnådde dermed målet i vannforskriften. De resterende elvelokalitetene nådde ikke miljømålet, og av disse var fire i moderat tilstand, fem i dårlig tilstand og to i svært dårlig tilstand. De viktigste påvirkningene for seks av disse lokalitetene er trolig avrenning fra dyrka mark, husdyrgjødsel og spredt bebyggelse, mens det for tre av lokalitetene er forsuring. To av lokalitetene fikk dårlig tilstand basert på tettheten av ørret.

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Rapporten presenterer resultatene fra det 4. året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2018 omfattet programmet følgende ni innsjøer: Iešjávri, Stuorajávri, Altevatnet og Takvatnet i Nord-Norge, Krøderen, Møsvatn, Mjøsa og Gjende på Østlandet, og Selbusjøen i Trøndelag. Resultatene viser at Iešjávri og Stuorajávri er i svært god økologisk tilstand, og Gjende, Mjøsa, Møsvatn og Takvatnet er i god økologisk tilstand. Krøderen er i dårlig tilstand pga effekter av en regionalt fremmed art på fisk. Selbusjøen og Altevatnet er i hhv dårlig og svært dårlig tilstand, pga effekter av fremmede arter på fisk i Selbusjøen og effekter av store vannstandsvariasjoner på vannplanter i Altevatnet. Møsvatn er foreløpig klassifisert til god tilstand med høy usikkerhet pga manglende data for vannplanter. Ifølge Vann-nett har alle disse tre sterkt modifiserte innsjøene blitt klassifisert til å ha moderat eller dårlig økologisk potensial. Usikkerheten i klassifiseringen er middels for de fleste innsjøene, men fortsatt høy for Gjende, pga manglende klassegrenser for biologiske kvalitetselementer i bresjøer, samt usikkerhet om årsakene til den høye fosforkonsentrasjonen. Miljødirektoratet

Bongard, T. 2019. Økologisk tilstand i bekker i Vannområde Orkdal. Bunndyr og vannkvalitetsundersøkelser 2018. NINA Rapport 1629. Norsk institutt for naturforskning. Undersøkelsen er en del av Vannområde Orklas oppfølging av vannforskriften, og omfattet bunndyrprøver og vannprøver i 16 tilløpselver til Orkla med til sammen 19 lokaliteter. Undersøkelsen ble gjennomført i oktober-november 2018. Det ble registrert 9 døgnfluearter, 15 steinfluearter og 25 vårfluearter, til sammen 49 EPT-arter totalt i prøvene. Alle artene som ble funnet er vanlig forekommende og forventes å være til stede i urørte lokaliteter i lavlandet i Midt-Norge. Det ble funnet kun to arter snegl i bare tre elver; Kjelbekken, Vorma og Sola. Av 19 lokaliteter får en lokalitet Svært god økologisk tilstand, 12 får God og seks lokaliteter får Moderat, Dårlig eller Meget dårlig økologisk tilstand. Utslippet ved industriområdet, St. 9, er svært skadelig og må vurderes øyeblikkelig. Vannprøvene viste at fire av 16 elver lå under miljømålet om minimum God kjemisk tilstand for de undersøkte parameterne. Nitrogeninnholdet lå relativt sett høyere enn fosfatinnholdet i mange elver. Bongard, T. 2019. Ecological condition in brooks in water area Orkdal. Benthic invertebrates and water quality research 2018. NINA Report 1629. Norwegian Institute for Nature Research. This study is an element in Vannområde Orkla’s implementation of EU’s Water Frame Directive, and the ambition of recovering all waterbodies back to Good ecological status. A total of 19 localities in 16 rivers draining into Orkla river were kicksampled, and water samples were analysed for parameters like phosphates and nitrogen. A total of 49 EPT species were registered. Snails were extremely scarce, and only found in three brooks. Of the 19 localities, one scored High ecological status, 12 scored Good, and four scored Moderate, Poor or Bad ecological sta-tus. Based on water samples, 12 brooks scored Good chemical quality, while four brooks scored Moderate or lower chemical quality. Nitrogen levels are generally relatively higher than phosphate levels.

Bunndyr er viktige indikatororganismer i overvåkingen av ferskvann i Norge, og bunndyr er ett av fire kvalitetselementer i vannforskriften for vurdering av økologisk tilstand. Til tross for at bunndyr brukes i tilstandsvurdering, stilles det ikke formelle krav til kvalitetssikring av laboratorier eller aktører som utfører bunndyrundersøkelser, og de fleste deltar ikke i ringtester eller interkalibrering av metoder og artsbestemmelser. Vi har gjennomført den første sammenlikning av bunndyrbestemmelser i Norge som en ringtest der syv laboratorier bestemte de samme bunndyrene. Testen viste at artsbestemmelser varierer mer enn forventet mellom laboratoriene. Flere rapporterte signifikant forskjellig antall taksa og artssammensetning. Forskjellene ble funnet i prøver fra ulike regioner og habitater. Ulikhetene førte til at klassifisering av økologisk tilstand til en viss grad var avhengig av aktøren som utførte artsbestemmelsene. For Forsuringsindeks 1 fikk 6 % av lokalitetene avvikende klassegrense sammenliknet med majoriteten av aktørene, 7 % av lokalitetene var avvikende for RAMI, 16 % avvikende for Forsuringsindeks 2, 24 % avvikende for Multiclear og 26 % avvik for ASPT. De fleste avvikene gikk over en tilstandsklasse, men variasjoner forekom opptil fire tilstandsklasser. Ringtesten gir ikke grunnlag for a rangere laboratoriene eller aktørene etter kvaliteten på sitt taksonomiske arbeide siden vi mangler en fasit. Miljødirektoratet

Bongard, T., Johansen, K., Munkeby, T.B. 2018. A New Sampling Protocol and Intercalibrated Index for Invertebrates in Running Water. NINA Report 1548. Norwegian Institute for Nature Research. The EU Water Framework Directive (WFD) needs a robust, reliable and practical method suitable for comparing the ecological status of invertebrate fauna in rivers. The ASPT index has several major shortcomings and needs to be revised. Obtaining statistically significant abundances of taxa requires time-consuming sorting, counting, and provides little extra information of value for assessment.We suggest collecting larger samples with focus on finding species, while avoiding counting whole samples. By subsampling taxa abundances in the process, we still obtained a useful approximation of numbers per minute sample. This approach is more robust to different sampling methods, personal effort and physical variables, provided sufficiently large samples are taken. Through this protocol, we propose an index called the Intercalibrated Benthic Invertebrate Biodiversity Index – IBIBI – based on each location’s deviation from expected common species number. Deviance can be compared to WFD’s ecological status scale, regardless of region or river type and is therefore intrinsically intercalibrated. In this study, we describe how the sampling protocol offers results of high quality comparable over time and space. Large datasets from Central Norway are used to exemplify the applicability of the protocol. We discuss our approach in the light of the 12 quality variables published in Bonada et al. (2006) and conclude that our protocol seems to meet all of the demands. Bongard, T., Johansen, K., Munkeby, T.B. 2018. A New Sampling Protocol and Intercalibrated Index for Invertebrates in Running Water. NINA Rapport 1548. Norsk institutt for naturforskning Vanndirektivet bruker en standard og en indeks (ASPT) som har betydelige usikkerheter og mangler. Vi foreslår her en ny tilnærming ved å diskutere flere forhold: -Antall arter som registreres i en prøve fra en lokalitet er avhengig av prøvestørrelsen. Jo størreprøve, jo flere arter vil registreres. -De vanligste artene vil registreres først. -Taksonomisk nivå bør være art, familienivå er for grovt, de fleste familier inneholder arter sombåde er følsomme og robuste mot påvirkninger. -For å kunne interkalibrere, det vil si sammenligne lokaliteter over store avstander, foreslår vi åsammenligne hver lokalitet med sin egen opprinnelige, forventede artssammensetning. Detteavviket kan for hver lokalitet vurderes i forhold til de fem klassene for økologisk status beskreveti vanndirektivet. -Vi beskriver en utplukkingsmetode som er mer tidsbesparende, som kan ta større prøver påkortere tid. Plukkemetoden innebærer at en kan må gi avkall på nøyaktige antall per art oggruppe, men en får sett gjennom mye mer materiale og finner dermed flere arter. -Vi presenterer forslag til forventningslister for Trøndelag og Møre, og viser noen eksempler påhvordan dette vil kunne anvendes for døgn-, stein- og vårfluefaunaen. Alle taksa kan imidlertidinkluderes eller brukes hver for seg på samme måte. -Artslister over forventningssamfunn kan skreddersys til alle oppløsningsnivåer: Regioner medalle elvetyper, elvetyper innen regioner, kontinentalitet, høyde over havet og andre variabler kantas hensyn til ved utarbeidelse av forventningslister. Vi diskuterer protokollen i lys av de 12 kvalitetskravene som er publisert av Bonada m.fl. (2006),og konkluderer med at tilnærmingen ser ut til å tilfredsstille alle.

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Rapporten presenterer resultatene fra det tredje året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2017 omfattet programmet følgende ni innsjøer: Øyeren, Mjøsa og Gjende på Østlandet, Byglandsfjorden og Lundevatnet på Sørlandet, Vangsvatnet, Hornindalsvatnet og Eikesdalsvatnet på Vestlandet og Selbusjøen i Trøndelag. Selbusjøen og Gjende er kun undersøkt mht de pelagiske kvalitetselementene i 2017, mens alle kvalitetselementer er undersøkt i de øvrige. Resultatene viser at alle innsjøene er i god økologisk tilstand, unntatt Lundevatnet, som er i moderat tilstand pga de vannkjemiske forsuringsparameterne (rett under klassegrensen god/moderat). I fem av innsjøene er det vannplanter som er utslagsgivende for tilstanden, mens andre kvalitetselementer er utslagsgivende i Gjende (planteplankton), Øyeren (total fosfor), Lundevatnet (vannkjemiske forsuringsparametere) og Selbusjøen (vannkjemiske eutrofieringsparametere). Usikkerheten i klassifiseringen er middels for de fleste innsjøene, men høy for Gjende, Lundevatnet og Eikesdalsvatnet, der sistnevnte er sterkt modifisert og trolig har redusert produktivitet. Miljødirektoratet

Prosjektleder Jarl Eivind Løvik Rapporten presenterer resultatene fra overvåking av miljøtilstanden i åtte innsjølokaliteter i Hedmark og Trøndelag samt 19 elvelokaliteter i Hedmark i 2017. Stubsjøen, Storsjøen (i Tolga), Håsjøen, Varaldsjøen og Møkeren fikk god eller svært god økologisk tilstand og oppnådde dermed målet i vannforskriften. Hittersjøens tilstand ble vurdert som moderat pga. høye nivåer av spesielt kobber og sink som følge av avrenning fra tidligere gruvevirksomhet. Haugatjønnas tilstand ble vurdert som dårlig pga. eutrofiering. Ut fra en samlet vurdering av fiskebestandene i Narsjøen over tid vurderes tilstanden til å ha vært svært dårlig fra slutten av 1980-tallet, og at den fortsatt var det i 2017. Omfattende endringer fra det opprinnelige fiskesamfunnet og introduksjoner av fremmede arter (sik, ørekyt og canadarøye) er hovedårsakene til at tilstanden klassifiseres som svært dårlig. På 12 av de 19 elvelokalitetene ble økologisk tilstand vurdert som god eller svært god. Av de øvrige fikk fem moderat tilstand og to dårlig tilstand. Disse oppnådde dermed ikke målet om god økologisk tilstand. De viktigste påvirkningene for disse vannforekomstene er trolig avrenning fra dyrka mark, husdyrgjødsel og spredt bebyggelse. Andre typer forurensninger og/eller fysiske inngrep kan også ha bidratt til forringelse av miljøtilstanden. Fylkesmannen i Hedmark

Thomas Correll Jensen, Terje Bongard, Godtfred Anker Halvorsen, Trygve Hesthagen, Atle Hindar, Randi Saksgård, Susanne Schneider, Liv Bente Skancke, Birger Skjelbred, Gaute Velle. 2018. Lange tidsserier i Atna- og Vikedalsvassdraget – resultater 2017. NINA Rapport 1516. Norsk institutt for naturforskning. Målet med prosjektet Lange tidsserier i Atna- og Vikedalsvassdraget» er å følge forholdene og de biologiske samfunnene i de to vassdragene over tid for bl.a. å kunne dokumentere og om mulig forstå naturlige variasjonene og eventuelle endringer som kan relateres til menneskelige aktiviteter. Prosjektet er et samarbeid mellom NINA, NIVA og UNI Miljø. Rapporten er en kort gjennomgang av arbeidet som er utført i 2017. En mer grundig gjennomgang av resultatene har vært gjort med års mellomrom, første gang i 2004 og sist i 2010. I Atna var det i 2017 undersø-kelser av begroingsalger og bunndyr. I tillegg ble det i Atnsjøen gjort fysiske/kjemiske målinger og undersøkelser av plante- og dyreplankton samt fisk. I Vikedalselva ble det gjort undersøkelser av vannkjemi, begroingsalger og bunndyr.

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Rapporten presenterer resultatene fra det andre året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2016 omfattet programmet fire innsjøer i Trøndelag: Selbusjøen, Snåsavatnet, Salvatnet og Limingen, én innsjø i Nordland: Røssvatnet, samt tre innsjøer på Østlandet: Tyrifjorden, Gjende og Femunden. Resultatene viser at ingen innsjøer har svært god tilstand for alle kvalitetselementene. Fire innsjøer har god tilstand: Femunden, Tyrifjorden, Salvatnet og Snåsavatnet. Gjende hadde dårlig tilstand i 2015 og moderat tilstand i 2016, men resultatet er usikkert pga mangel på klassifiseringssystem for bresjøer. De tre sterkt modifiserte vannforekomstene (SMVF), Limingen, Røssvatnet og Selbusjøen, får alle dårlig eller svært dårlig tilstand, pga fisk og/eller vannplanter (indeks for regulering). I Limingen og Røssvatnet er det vannstandsvariasjoner og redusert produktivitet som er årsak til den dårlige tilstanden, mens det i Selbusjøen skyldes effekten av introduserte arter på den opprinnelige fiskebestanden. Økologisk tilstand, som angitt i denne rapporten, kan ikke brukes til å vurdere avvik fra godt økologisk potensial for innsjøer karakterisert som SMVF. Miljødirektoratet

Basisovervåkingen i 2016 omfattet 21 innsjøer, hvorav 19 referansesjøer og 2 eutrofierte innsjøer. Resultatene viser at kun fem av de antatte referansesjøene var i svært god tilstand, seks i god tilstand og åtte i moderat tilstand, mens de eutrofierte innsjøene var begge i moderat tilstand. Samlet tilstand er angitt som nokså usikkert for 12 innsjøer, enten fordi det er dårlig samsvar mellom kvalitets-elementer og datagrunnlaget samtidig er begrenset til ett år, innsjøen er nær typegrensen for kalsium og/eller humus eller tilhører vanntyper der klassegrenser mangler. Ni av innsjøene er angitt med ganske sikker økologisk tilstand. Seks av innsjøene har data fra to eller flere år, og det er godt samsvar mellom år og/eller mellom de forskjellige kvalitetselementene. For disse innsjøene er også vanntypen veldefinert, med klassegrenser for de fleste kvalitetselementene. For tre av innsjøene er datagrunnlaget begrenset, men tilstandsklassifiseringen vurderes likevel som ganske sikker fordi det er godt samsvar mellom forskjellige kvalitetselementer.

Bongard T., Munkeby, T.B. og Johansen, K. 2017. Undersøkelser av fisk og bunndyr i Leksvik 2017. NINA Rapport 1426. 39 s. NINA gjennomførte undersøkelser av fisk, bunndyr og elvemusling i 16 påvirkede vannforekomster i Leksvik kommune siste uken i september 2017. Vannforekomstene er dårlig undersøkt tidligere. Totalt ble anslagsvis 25 000 individer av bunndyr gjennomgått i prøvene. I prøveperioden var det svært lave vannføringer. Dette fører som regel til høyere antall bunndyr i prøvene, men generelt var både artsmangfold og antall per prøve lavere enn forventet i alle lokalitetene, selv om ni av 15 prøver ga ASPT-verdi tilsvarende God økologisk tilstand. Det ble registrert fisk i ni av 16 vannforekomster, men bare to lokaliteter (Ytterelva og Hindremselva) ser ut til å ha selvrekrutterende anadrome bestander. Alle lokaliteter med fisk ble vurdert å ha en score fra Moderat til Svært dårlig økologisk tilstand vurdert ut fra forventningsverdier til tetthet og alderssammensetning for laksefisk i bekker. Undersøkelser av elvemusling i Ramslielva viste en svært tynn bestand. En større undersøkelse er nødvendig for å avgjøre hvor levedyktig denne bestanden er. Ingen muslinger ble registrert i Kongrobekken. Forslag til tiltak foreslås på enkelte lokaliteter. Alle data er importert til Vannmiljøbasen. Bongard T., Munkeby, T.B. and Johansen, K. 2017. Undersøkelser av fisk og bunndyr i Leksvik 2017. NINA Report 1426. 39 pp. Norwegian Institute for Nature Research performed ecological status assessments in 16 small watercourses in the county of Leksvik, North Trøndelag, Central Norway, during the last week of September 2017. A total of 25 000 specimens of freshwater invertebrates were observed. Water runoff was extremely low, which normally increases the number of specimens per sample, but generally, species numbers and numbers per taxa were lower than expected. ASPT values were nevertheless within Good ecological status in half of the localities. Salmonids were encountered in eight watercourses, but only two are sustaining anadromous salmonid fish (Ytterelva and Hindremselva). The mussel Margaritifera margaritifera was examined in two localities, and found present in very small numbers in Ramslielva. No mussels were found in Kongrobekken. Mitigation measures are suggested for some sites.

Ugedal,O., Bongard, T., Jensås, J.G. & Østborg, G. 2017. Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Daleelva i Høyanger. Årsrapport 2016. - NINA Rapport 1365. 28 s. Etter oppdrag fra Statkraft Energi AS har Norsk institutt for naturforskning (NINA) foretatt ferskvannsbiologiske undersøkelser i Daleelva i Høyanger i 2016 etter om lag samme opplegg som i perioden 2003-2015. Bestandene av laks og sjøaure i Daleelva er negativt påvirket av forsuring, vassdragsregulering, ekstremflommer, flomsikringsarbeider og andre fysiske inngrep i vassdraget. I tillegg kommer bestandsreduserende faktorer utenfor vassdraget, som lusepåslag på utvandrende smolt og ugunstige temperatur- og næringsforhold i havet. Det sammensatte trusselbildet gjør det vanskelig å isolere påvirkninger fra enkeltfaktorer. Bunndyrundersøkelsene viser at økosystemet i elva er sterkt påvirket av regulering og forsuring, og består av en svært fattig fauna. I kombinasjon med kanaliseringer blir virkningene av utspylingsflommer forsterket. Forsuring, lite tilført organisk materiale, lite begroing, kraftregulering og flomutspylinger er trolig de fem viktigste årsakene til lav diversitet, lav bioproduksjon, fattig artsmangfold og lave forekomster av hver art. I slike elver vil fiskens ernæring bestå av større andeler terrestriske insekter, særlig fra beitemark i nærheten. Det er mulig at den lave bunndyrproduksjonen i Daleelva er en begrensende faktor for produksjonen av ungfisk. I 2016 ble det funnet årsyngel av laks på åtte og yngel av aure på sju av de 14 undersøkte stasjonene i Daleelva. Tettheten av yngel var gjennomgående lav til svært lav. Både forekomst og tetthet av årsyngel kan være undervurdert i 2016 sammenliknet med flere tidligere år på grunn av lav vanntemperatur ved gjennomføring av undersøkelsen. Det ble funnet eldre ville laksunger (naturlig produsert i elva) og eldre aureunger på 12 av de 14 stasjonene som ble undersøkt. Tettheten av eldre laksunger var gjennomgående vesentlig høyere enn for eldre aureunger i de nedre deler av elva. Utsatte énsomrige laksunger var mest tallrik i de midtre og øvre deler av elva. Tettheten av ville eldre laksunger var lavere i 2016 enn i 2015, blant annet fordi tettheten av ettåringer var svært lav. Svært lav vanntemperatur om våren og deler av sommeren 2015 kan være en medvirkende årsak til sviktende rekruttering hos denne årsklassen. Undersøkelsesprogrammet i Daleelva har vist store variasjoner i årsklassestyrke i ungfisk-samfunnene. Årsklassen fra 2013 er den som i løpet av undersøkelsesperioden har gitt klart høyest gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og ett- to- og tre-åringer av laks i løpet av perioden 2003-2016. Årsklassen fra 2014 er også sterk, men mindre tallrik enn årsklassen fra 2013. Årsklassen av laks som var årsyngel i 2015 synes å bli av de svakeste på mange år. For aure synes årsklassene fra 2012-2015 alle å være vesentlig svakere enn årsklassene fra 2008 og 2010. I 2016 ble det rapportert en total fangst av 260 laks med en samlet vekt på 1053 kg under sportsfisket i Daleelva, mens fangsten av sjøaure var 27 kg. Tjueto av de 23 fangede sjøaurene ble satt ut igjen, mens 3 laks ble gjenutsatt (1 % av fangsten). Laksefangstene i Daleelva fordelte seg i 24 % smålaks, 70 % mellomlaks og 6 % storlaks. Gjennomsnittsvekta for laks var 4,1 kg, mens gjennomsnittsvekta for sjøaure var 1,2 kg. Fangsten av laks i Daleelva i 2016 var på nivå med fangsten i 2014 og 2015. Fangsten de tre siste årene var lavere enn i toppåret 2012, men er likevel av de høyeste både i antall og vekt i perioden 1993-2016. Utviklingen i fangst av laks i Daleelva med økte fangster av laks de siste årene samsvarer med utviklingen i andre vassdrag i Vest-Norge. Analyser av skjellprøver tyder på at 67 % av fangsten av laks i 2016 bestod av individer som kunne karakteriseres som vill fisk, mens laks som med stor sikkerhet kunne sies å ha kultiveringsbakgrunn utgjorde 13 %. Rømt oppdrettslaks utgjorde 14 % mens individ som ble klassifisert å være usikker rømt/utsatt fisk utgjorde 1 %. Individer som ut fra skjellene ble karakterisert å være usikker vill/utsatt utgjorde 6 % av materialet. Det er noe usikkerheter knyttet til hvor stor andel utsatt fisk utgjør av skjellmaterialet blant annet fordi ikke all fisk som settes ut har blitt finneklippet. Laks som hadde vært to år i sjøen utgjorde hovedmengden (75 %) av materialet som ble karakterisert å være villaks i 2016, mens andelen av én-sjø-vinter og tre-sjø-vinter laks var henholdsvis 10 og 15 %. Hos utsatt laks utgjorde to-sjø-vinter laks (84 %) hovedmengden av materialet, mens resten var tre-sjø-vinter laks (16 %). Ved gytefisktelling i starten av november 2016 ble det observert 127 laks, hvorav 14 ble identifisert som rømt oppdrettslaks. Vellykkede tellinger ble bare foretatt på om lag en fjerdedel av elva, men tellingene dekket trolig gode standplasshøler. Samlet sett tyder både fangst og gytefisktellinger på at gytebestanden av laks i Daleelva ikke var vesentlig mindre enn de to foregående årene.

Overvåkingsprogrammet ”Nettverk for biologisk mangfold i ferskvann” er en videreføring av programmer som delvis startet som det såkalte ”Forskref”-programmet finansiert av det daværende Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF), delvis som en del av undersøkelsene i ”10-års vernede vassdrag”. I de senere årene har arbeidet blitt utført med tilskudd fra tidligere Direktoratet for naturforvaltning, men med betydelig egeninnsats fra de deltakende institusjonene, Uni Miljø, NIVA og NINA. Resultatene frem til 2009 ble oppsummert i 2010 (NINA rapport 598). Her oppsummeres kort resultatene fra 2016 som viser arbeidet som er utført.

Solem, Ø., Bergan, M.A., Bækkelie, K.A.E., Jensås, J.G., Bongard, T., Berntsen, H.H., Havn, T. B., Borgos, T., Nielsen, L.E. og Rognes, T. 2017. Ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget, Årsrapport 2016.- NINA Rapport 1316. 45 s Denne NINA-rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser i Gaula og utvalgte til-løpselver i 2016. På grunn av redusert finansiering i 2016, ble det bare gjennomført elektrisk fiske på 15 av de nederste stasjoner i hovedstrengen av Gaula. I tillegg ble åtte stasjoner i sidevassdraget Sokna, fire stasjoner i sidevassdraget Bua, og til sammen 13 stasjoner i sidevassdragene Forda, Herjåa, Hesja, Holda, Lea og Gaua undersøkt. Det var betydelige variasjoner i forekomst av ungfisk av laks og aure i hovedstrengen av Gaula. Det ble fanget årsyngel (0+) av laks og lakseparr (≥ 1+) på 14 av de 15 undersøkte stasjonene. Det var lavere tetthet av lakseparr i nedre enn i midtre del av hovedstrengen, mens det for laksyngel var mer jevnt fordelt. For vassdraget sett under ett ble de høyeste tetthetene av lakseparr funnet i Sokna og i Forda. Høyeste tetthet av laksyngel ble funnet rett oppstrøms utløpet av Kaldvella (stasjon 6), ved Støren og i Sokna. I hovedstrengen av Gaula varierte tetthet av laksyngel i 2016 en del mellom områder. På det nederste området i Gaula ved Melhus, var tettheten den laveste som er registrert i perioden 2013-2016. For område fra Kvålsbrua og opp til Gaulfossen, og område fra Støren og opp til Singsås, var tettheten den høyeste i samme periode. Områdene fra Gaulfossen og opp til Støren hadde tettheter omtrent på samme nivå som 2014 og 2015. Resultatene tyder på en vesentlig høyere gyteaktivitet hos laks i vassdraget høsten 2015 enn i 2012 og 2013. Det bildet samsvarer godt med resultatene fra gytegroptellingene i perioden 2012 – 2014, men ikke med 2015. Det er uklart hva denne forskjellen i antall gytegroper registret høsten 2015 og andel laksyngel året etter skyldes. At det bare ble registret 15 og 3 gytegroper i henholdsvis område nedre 2 og midtre 1 høsten 2015, mens årsyngeltettheten av laks året etter er på nivå med år det ble registrert ± 100 gytegroper på de samme områdene, tyder imidlertid på at tellingene er blitt gjennomført for tidlig eller at ikke alle gytegroper er blitt registrert. Tettheten av årsyngel av laks var gjennomgående betydelig høyere i Sokna enn i Gaula, med en gjennomsnittlig estimert tetthet på henholdsvis 102,5 og 45,2 individer per 100 m². I Bua var det i 2016 varierende tettheter av laksunger på de ulike stasjonene, og samlet sett var registrert tetthet av laksyngel i 2016 det laveste som er registrert i perioden 2013-2016. På de tre stasjonene ovenfor Gammelbrufossen ble det bare funnet en årsyngel av laks, mens det på den nederste stasjonen som ligger ca. én kilometer opp i vassdraget ble funnet en tetthet på 39,6 indi-vider av laksyngel per 100 m². Registrert tetthet av årsyngel av laks varierte en del, både innen- og mellom vassdrag på de 13 stasjonene som ble avfisket i sideelvene Forda, Herjåa, Hesja, Holda, Lea og Gaua. Med unntak av den øverste stasjonen i Forda og den nederst i Holda, var registrert tetthet en del lavere enn forventet, og da spesielt i Hesja, men også Lea og Gaua. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Rapporten presenterer resultatene fra overvåking av miljøtilstanden i sju innsjølokaliteter og 21 elvelokaliteter i Hedmark i 2016. Storsjøen i Rendalen, Hyllsjøen og Bæreia oppnådde miljømålet om god økologisk tilstand, mens Gjesåssjøen ble vurdert til å være i moderat tilstand. Konsentrasjonen av fosfor samt mengden og sammensetningen av planteplankton tyder på at Gjesåssjøen fortsatt er markert påvirket av overgjødsling, men tilstanden var bedre enn i 2009 og 2013. Sedimentene i en dam i en tilløpsbekk til Gardsjøen var forurenset av arsen, kobber, sink og PAH-forbindelser, mens konsentrasjonene av disse stoffene var generelt lave i sedimentet i selve Gardsjøen. Så vel individtettheten som diversiteten av bunndyr var svært lav i den nevnte dammen. 12 av de 21 undersøkte elvelokalitetene ble vurdert å være i god eller svært god økologisk tilstand. De øvrige ni lokalitetene ble klassifisert til moderat eller dårlig tilstand. To av disse var nær grensen til god tilstand, og for en tredje lokalitet ble vurderingen usikker pga. av nylig omlegging av bekkeløpet og pågående anleggsarbeid. The report presents the results from monitoring of water quality, biota and concentrations of pollutants in sediments in selected lakes and water courses in the county of Hedmark in 2016. The lakes Storsjøen in Rendalen, Hyllsjøen and Bæreia were found to be in good ecological status, whereas Lake Gjesåssjøen was found to be in moderate status in 2016. Lake Gjesåssjøen seems still to be impacted by nutrient inputs from anthropogenic sources in the catchment. However, lower concentrations of total P and smaller phytoplankton volumes in 2016 compared to the previous investigations in 2009 and 2013, possibly indicated some improvement of the environmental conditions. A sediment sample from a pond in an inlet brook of Lake Gardsjøen contained high concentrations of arsenic, copper, zinc and PAH-substances (environmental class III-V). The concentrations of the same elements and substances were markedly lower in the sediments of the downstream Lake Gardsjøen (class I-II). Both the abundance and the diversity of benthic macro invertebrates were very low in the pond. Based on investigations of benthic communities of algae and macro invertebrates, 12 out of totally 21 monitored brook or river localities were found to be in good or high ecological status in 2016. The ecological status of the remaining nine localities was classified as moderate or bad. For two of these localities the ecological status was close to good status. For one of the localities that was classified to be in bad ecological status, there was significant doubt about the classification because of comprehensive construction works at the place. Fylkesmannen i Hedmark

Ugedal,O., Bongard, T., Jensås, J.G. & Østborg, G. 2016. Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Daleelva i Høyanger. Årsrapport 2015. - NINA Rapport 1277. 30 s. Etter oppdrag fra Statkraft Energi AS har Norsk institutt for naturforskning (NINA) foretatt ferskvannsbiologiske undersøkelser i Daleelva i Høyanger i 2015 etter om lag samme opplegg som i perioden 2003-2014. Bestandene av laks og sjøaure i Daleelva er negativt påvirket av forsuring, vassdragsregulering, beskatning, ekstremflommer, flomsikringsarbeider og andre fysiske inngrep i vass-draget. I tillegg kommer bestandsreduserende faktorer utenfor vassdraget, som lusepåslag på utvandrende smolt og ugunstige temperatur- og næringsforhold i havet. Det sammen-satte trusselbildet gjør det vanskelig å isolere påvirkninger fra enkeltfaktorer. Bunndyrundersøkelsene viser at økosystemet i elva er sterkt påvirket av regulering og forsuring, og består av en svært fattig fauna. I kombinasjon med kanaliseringer blir virkningene av utspylingsflommer forsterket. Det er trolig forsuring, lite tilført organisk materiale, lite begroing, kraftregulering og flomutspylinger som er de fem viktigste årsakene til lav diversitet, lav bioproduksjon, fattig artsmangfold og lave forekomster av hver art. I slike elver vil fiskens ernæring bestå av større andeler terrestriske insekter, særlig fra beitemark i nærheten. Det er mulig at den lave bunndyrproduksjonen i Daleelva er en begrensende faktor for produk-sjonen av ungfisk. I 2015 ble det funnet svært få årsyngel av laks og aure i Daleelva. Yngelen var svært liten, noe som gjorde at fangbarheten ved elfiske sannsynligvis ble svært lav. Likevel tyder den lave fangsten på at rekrutteringen til denne årsklassen har vært svært dårlig. En mulig årsak til dette er at vanntemperaturen var svært lav våren og deler av sommeren 2015. Det ble funnet eldre ville laksunger (naturlig produsert i elva) og eldre aureunger på 14 av de 15 stasjonene i hovedelva. Tettheten av eldre laksunger var gjennomgående vesentlig høyere enn for eldre aureunger i de nedre deler av elva. Utsatte énsomrige laksunger var mest tallrik i de midtre og øvre deler av elva. Høye tettheter av vill laks i de nedre deler av elva i 2015 skyldes to sterke årsklasser som var årsyngel 2013 og 2014.. Undersøkelsesprogrammet i Daleelva har vist store variasjoner i årsklassestyrke i ungfisk-samfunnene. Årsklassen av laks som var årsyngel i 2011 synes å være av de svakeste på mange år. Årsklassen fra 2013 er den som i løpet av undersøkelsesperioden har gitt klart høyest gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og ett- og to-åringer i løpet av perioden 2003-2015. Årsklassen som fra 2014 tegner også til å bli sterk, men noe svakere enn årsklassen fra 2013. For aure synes årsklassene fra 2012, 2013 og 2014 alle å være vesentlig svakere enn årsklassene fra 2008 og 2010. Analyser av aluminiumsinnhold på gjellevevet til presmolt av laks viste høye verdier våren 2016, og innholdet i enkeltfisk varierte fra 171 til 656 μg/g tørrvekt, med et gjennomsnitt på 348 μg/g tørrvekt. Aluminiumsinnholdet våren 2016 var på samme nivå som i 2008, og det nest høyeste som er registrert i Daleelva i løpet av de ni årene dette er undersøkt. I alle år har aluminiumsnivåene vært så høye at det må forventes redusert sjøoverlevelse hos laksesmolt. I 2015 ble det rapportert en total fangst av 277 laks med en samlet vekt på 944 kg under sportsfisket i Daleelva, mens fangsten av sjøaure var 25 kg. Tjue av de 24 fangede sjøau-rene ble satt ut igjen, mens 36 laks ble gjenutsatt (13 % av fangsten). Laksefangstene i Daleelva fordelte seg i 46 % smålaks, 50 % mellomlaks og 4 % storlaks. Gjennomsnittsvekta for laks var 3,4 kg, mens gjennomsnittsvekta for sjøaure var 1,0 kg. Fangsten av laks i Daleelva i 2015 var på nivå med fangsten i 2014. Fangsten de to siste årene var lavere enn i toppåret 2012, men er likevel av de høyeste både i antall og vekt i perioden 1993-2015. Utviklingen i fangst av laks i Daleelva de siste årene samsvarer med utviklingen i andre vassdrag i Vest-Norge med økte fangster av laks de fem siste årene. Analyser av skjellprøver tyder på at 82 % av fangsten av laks i 2015 bestod av individ som kunne karakteriseres som vill fisk, mens laks som med sikkerhet kunne sies å ha kultiveringsbakgrunn utgjorde 8 %. Rømt oppdrettslaks utgjorde også 8 % av materialet, mens individ som ble klassifisert å være usikker rømt/utsatt fisk utgjorde 2 %. Individer som ut fra skjellene ble karakterisert å være usikker vill/utsatt utgjorde bare 1 % av materialet. Det er noe usikkerheter knyttet til hvor stor andel utsatt fisk utgjør av skjellmaterialet blant annet fordi ikke all fisk som settes ut blir finneklippet. Laks som hadde vært to år i sjøen utgjorde hovedmengden (65 %) av materialet som ble karakterisert å være villaks i 2015, mens andelen av énsjøvinterlaks og tresjøvinterlaks var henholdsvis 28 og 7 %. Hos utsatt laks så var énsjøvinter og tosjøvinter laks omtrent like tallrike. Ved gytefisktelling i starten av november 2015 ble det observert til sammen 344 laks, hvorav 9 ble identifisert som rømt oppdrettslaks og 14 manglet fettfinne. Laksen fordelte seg med 57 % smålaks, 40 % mellomlaks og 4 % storlaks. Videre ble det registrert 203 sjøaurer som sannsynligvis var kjønnsmodne og 145 umodne blenkjer. De modne sjøaurene fordelte seg med 41 % små (< 1 kg), 56 % mellomstore (1-3 kg) og 3 % store (< 3 kg) individer. Antallet laks er det høyeste som er registrert ved gytefisktellinger i Daleelva i løpet av perioden 2003-2015. Antallet sjøaurer er det høyeste som er registrert siden 2009. Forholdene for registre-ring av gytefisk var svært gode i 2015 og sannsynligvis bedre enn i flere andre år med gytefiskregistreringer. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Overvåkingsprogrammet ”Nettverk for biologisk mangfold i ferskvann” er en videreføring av pro-grammer som delvis startet som det såkalte ”Forskref”-programmet finansiert av det daværende Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF), delvis som en del av undersøkelsene i ”10-års vernede vassdrag”. I de senere årene har arbeidet blitt utført med tilskudd fra tidligere Di-rektoratet for naturforvaltning, men med betydelig egeninnsats fra de deltakende institusjonene, Uni Miljø, NIVA og NINA. Resultatene frem til 2009 ble oppsummert i 2010 (NINA rapport 598). Her oppsummeres kort resultatene fra 2015 som viser arbeidet som er utført. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Forsgren, E., Bergan, M., Bongard, T., Järnegren, J., Mejdell Larsen, B. & Aarrestad, P.A. 2016. Utredning av konsekvenser for naturmiljø og biologisk mangfold ved utvidelse av anlegg ved Skretting AS, Averøy (revidert utgave) - NINA Rapport 1211b. 44 s. Skretting AS ønsker å utvide sitt anlegg på Averøy ved Kristvika. Vi har utredet hvilke konsekvenser to utbyggingsalternativer kan få for utvalgte deler av naturmiljø og biologisk mangfold. Fokus i oppdraget har vært bestander av sjøørret og elvemusling, forekomst av marine dyr i havnebassenget, samt verneverdiene i Raudsandberget naturreservat. Rapporten er basert på tilgjengelig kunnskap og nye feltbefaringer. Vurderinger av verdi, omfang og konsekvens har blitt gjort basert på Vegvesenets håndbok for konsekvensanalyser i tillegg til relevante nasjonale håndbøker og standarder. Elvemuslingen er en truet art og fins på Rødlista. Det finnes levende elvemusling på en om lag 450 m lang strekning i Strømselva, og rekruttering ble påvist i en undersøkelse i 2010. Skrettings planlagte utvidelse av anlegget vil ikke ha direkte påvirkning på elvemusling, men elvemusling kan bli indirekte påvirket via effekter på sjøørret. For å opprettholde en god rekruttering er elvemusling avhengig av laks eller ørret som vert i utviklingen fra muslinglarver til ferdig utviklet musling. Muslinglarvene i Strømselva er avhengig av ørret som vertsfisk og for at muslingbestanden skal overleve må det derfor være en levedyktig bestand av ørret i bekken. Strømselva og sidebekker har en lokalt og trolig regionalt viktig sjøørretbestand, med godt egnete habitater for gyting i Strømselva og tilhørende sidebekker. Ungfiskundersøkelser har vist en god tetthet av ungfisk i bekkene. Dessuten er vassdraget trolig et viktig oppvekstområde for ål. Ål er spesielt hensynskrevende og er rødlistet både nasjonalt og internasjonalt. Innenfor Skrettings anleggsområde finnes en brakkvannspoll, Straumsvågen, som er en viktig naturtype og som trolig har en viktig funksjon for sjøørret i området. Marine undersøkelser ble gjort ved hjelp av undervannsobservasjoner fra overflaten (snorkling) og med bruk av fjernstyrt undervannsfarkost (ROV). Undersøkelsene viste et normalt og friskt havnebasseng, både i grunne og dypere områder, med en marin flora og fauna som kan forventes av slike marine habitater. Bunnsubstratet besto stort sett av sand, leirholdig sand, skjellsand, og småstein. Det var god algevekst. Det ble observert mange marine fiskearter, f.eks. kutlinger, leppefisk, torskefisk og flyndrer. Det ble funnet flere ulike virvelløse dyr, f.eks. fjæremark, krabbe og kamskjell. Ingen rødlistearter eller truede naturtyper ble observert. Ingen av de marine naturtypene som av forvaltningen anses som spesielt viktige for marin biologisk mangfold ser ut å finnes i Kristvika. Naturreservatet Raudsandberget ligger like ved Skrettings område og er vurdert som svært viktig i Miljødirektoratets Naturbase da lokaliteten representerer en typisk kystpreget hasselskog med et rikt, karakteristisk og variert biologisk mangfold. Her finnes den rødlistede planten hvit skogfrue, som er vurdert til nært truet. Vi vurderte det som hensiktsmessig å inkludere viktige botaniske naturverdier, også utenfor verneområdet, som blir påvirket ved ulike alternativer av planlagt utbygging. Det ene utbyggingsalternativet vil påvirke store og gamle asketrær - en viktig biotop for både fugl, moser, lav og insekter, og et vakkert kulturlandskap med hagemark bestående av åpne enger, gamle asketrær og rester etter tidligere planting av frukttrær. Hele området kan ses på som en del av kulturlandskapet. Utvidelsen av anlegget medfører påvirkninger som f.eks.: -Stor aktivitet og spredning av sediment i sjøen under anleggsfasen -Økt båttrafikk -Ødeleggelse av strandsonen nord i Kristvika -Det ene utbyggingsalternativet innebærer utbygging av område mot Straumsvågen, med ødeleggelse av kulturlandskap og gamle asketrær, i tillegg til mulig risiko for påvirkning av pollen. Det er knyttet betydelig usikkerhet til omfanget av påvirkningene. Et usikkerhetsmoment ut fra foreliggende kunnskapsgrunnlag er hvor stor økning som kan forventes i båttrafikk. Det er også meget vanskelig å bedømme i hvor stor grad sjøørret vil bli forstyrret under beiting i nærområdet til anlegget, og i hvor stor grad vandringsforholdene for sjøørret kan bli påvirket. Det er også usik-kerhet knyttet til omfang av aktivitet, støy, risiko for forurensning og spredning av sediment i sjøen.

Kristoffersen, C. og Bongard, T. 2016. Vannforskriften og Bjørnfjellområdet - Innledende undersøkelser. - NINA Kortrapport 25. 18 s. Seks ferskvannslokaliteter ble prøvetatt med sparkehåv og undersøkt med hensyn til bunndyr i Bjørnfjellområdet 9.6 2016. Observasjoner av gytemuligheter for ørret ble gjort. Området har en fattig geologi, og består av et komplisert og omfattende nettverk av småbekker og myrer. Resultatene av prøvene ga ingen indikasjoner på menneskelig påvirkning, men undersøkelsens begrensninger gjør konklusjonen svært usikker. Inntrykket etter befaring er at området med hensyn til ferskvannsfauna generelt er naturlig svært fattig. Det ble ikke påvist noen rødlistede arter. Resultatene fra bunndyrprøvene er importert til Vannmiljø. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Petrin, Z., Bækkelie, K.A.E., Bongard, T., Bremnes, T., Eriksen, T.E., Kjærstad, G., Saltveit, S.J., Schartau, A.K. & Velle, G. 2016. - Innsamling og bearbeiding av bunndyrprøver – hva vi kan enes om. NINA Rapport 1276. 41 s. Forskrift om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften) pålegger en økologisk tilstandsvur-dering og klassifisering av alle ferskvannsøkosystemer, inkludert rennende vann. Vurdering av økologisk tilstand bygger på en rekke indekser utviklet for ulike miljøpåvirkninger på økologisk integritet. Indeksene stiller ulike krav til oppløsningen og hva som er nødvendig av primærdata. Hittil har innsamlingen av primærdata basert seg på metodiske tilnærminger som har vært tolket på ulikt vis av ulike forskere, noe som åpner for at vurderingen av økologisk tilstand kan påvirkes av den eller de som utfører arbeidet. Hvilke konsekvenser det har på økologisk tilstandsvurdering er på det nåværende tidspunkt ukjent. Implementeringen av vannforskriften baseres på ulike biologiske kvalitetselementer, blant annet bunndyr (hvirvelløse dyr). Vi har utført en spørreundersøkelse blant forskere som arbeider med bunndyr i implementeringen av vannforskriften for å identifisere generelle holdninger og fore-trukne metodiske tilnærminger. De foretrukne verktøyene for innsamling av bunndyr var semi-kvantitativ innsamling ved bruk av sparkehåv, og til en viss grad kvantitativ innsamling ved bruk av et Surber-nett. I det neste steget ble vi enige om å teste en standardisert felt- og laboratorie-prosedyre for innsamling av bunndyr fra fire vannforekomster i Midt-Norge. Feltstudien ble gjen-nomført som en dobbel blindtest for å kunne analysere effektene av feltarbeider, laboratorium og ulike miljøparametere på innsamlede data om artsmangfold, bunndyrs preferanse for vann-hastighet, to indekser brukt i vurderingen av økologisk tilstand og nivået av taksonomisk bestem-melse. Vi fant signifikante effekter av feltarbeider og vannforekomst, men størst var effekten av labora-torium. Vi lister opp en rekke anbefalinger som prøver å ta hensyn til effektene av at ulike per-soner utfører datainnsamlingen og som dermed bidrar til et bedre grunnlag for en troverdig vur-dering av økologisk tilstand i rennende vann i Norge. Anbefalingene inkluderer blant annet be-hovet for en akkreditering eller godkjenning av feltarbeidere og laboratorier, innføring av en stan-dardisert taksonomisk liste og bruk av semi-kvantitative sparkeprøver fremfor kvantitative Surberprøver i implementeringen av vannforskriften. Collection and processing of benthic macroinvertebrate samples – what we can agree upon – NINA Report 1276. 41 pp. The Water Framework Directive (WFD) requires the assessment of the ecological status of fresh-water bodies including lotic ecosystems. Ecological status assessment relies on a number of indices that have been developed to indicate various types of environmental stress on ecological integrity. The indices require different types of data including different levels of resolution also influencing the method of data acquisition. The methodological approaches that have been used in data acquisition have, however, been interpreted differently by researchers suggesting that the operator may influence the results. We presently lack information on the consequences of operator effects on ecological status assessment. The implementation of the WFD relies on bio-logical quality components including benthic macroinvertebrates. We have used a questionnaire to identify general views and the preferred methodological approaches that have been used by benthologists at Norwegian research institutions in the implementation of the WFD. Semi-quan-titative sampling using a kick net and to a smaller degree quantitative sampling using a Surber net were the tools that were chosen for the collection of benthic macroinvertebrates in the scope of the implementation of the WFD. In the next step, we standardized field and laboratory proce-dures for the acquisition of benthic macroinvertebrate data from four Central Norwegian water-courses. We performed a double-blind field study to analyse and test the effects of the field-worker and freshwater laboratory on the results regarding species diversity, benthic macroinver-tebrate current preferences, two indices of ecological status, and the taxonomic level of identifi-cation. We found significant effects of fieldworkers and freshwater laboratories across the differ-ent types of response variables. In particular, the identity of the freshwater laboratory in addition to the identity of the watercourse proved influential for the results. We list a number of recom-mendations in order to minimize operator effects. The recommendations should supposedly con-tribute to a more reliable assessment of ecological status in lotic freshwater ecosystems in Nor-way. The recommendations include, but are not limited to, calibration of fieldworkers and fresh-water laboratories, the introduction of a standardized taxonomic list and the use of semi-quanti-tative sampling using a kick net rather than quantitative sampling using a Surber net in the scope of the implementation of the WFD. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Morten Bergan, Terje Bongard, Elisabet Forsgren, Oddvar Hanssen, Johanna Järnegren. 2015. Biologiske miljøundersøkelser av Søra og Gaula etter diesel-lekkasje fra Statoilstasjonen på Klett – NINA Rapport 1105. 76 s. Et utslipp av om lag 180 000 liter diesel har skjedd ved et uhell fra Statoils bensinstasjon ved Klett, Trondheim kommune. Lekkasjen skal ha pågått i en to års-periode, da den skal ha oppstått etter januar 2012. Om lag 80 000 liter er pumpet opp fra grunnvannet fram til desember 2014. Dieselen har avløp gjennom grunnvannsig og via sjøørretbekken Søra ut i Gaula, Gaulosen og Trondheimsfjorden. Norsk institutt for naturforskning (NINA) ble engasjert av Statoil for å foreta foreløpige undersøkelser av akvatisk (bunndyr og laksefisk), terrestrisk (invertebrater og fugler) og marin biologi for å vurdere konsekvenser av dieselutslippet i de berørte resipientene. Fiskeregistreringer med bærbart fiskeapparat ble utført ved tre tidsperioder (mai, juli og september/oktober) i 2014 på strekninger i Gaula og i sjøørretbekken Søra med kroksjø ned mot munning til Gaula. Det ble avdekket svært lave ungfisktettheter av både laks og ørret på de undersøkte stasjonene i Gaula, med en tendens til økende tetthet med økende avstand fra dieselutslippet oppover vassdraget. Antall fangede laks- og ørretunger basert på fangstinnsats og estimerte tetthetsnivåer er lavere enn hva tidligere undersøkelser har avdekket, og svært mye lavere enn forventet. Det er sannsynlig at noe av årsaken til dette skyldes dieselutslippet. Den tidligere sjøørretbekken Søra nedstrøms E39 var fisketom i 2014. Årsaken kan med en større grad av sikkerhet knyttes direkte til dieselutslippet. Kroksjøen var fisketom i mai 2014, og dette skyldes også dieselutslippet, men store forekomster av skrubbeflyndre hadde rekolonisert området i juli og september/oktober 2014, sannsynligvis som følge av lavere innhold av diesel etter at utslippskilden nå var sanert og avbøtende tiltak iverksatt. Alle fiskearter tar skade av eksponering av diesel eller andre oljeholdige stoffer, og laksefisk kan anses som spesielt følsomme for denne typen forurensning. Utslipp til ferskvann er ansett som mer skadelig enn utslipp sjø. På bakgrunn av artenes kjente livshistoriestrategier er sjøørret teoretisk mer utsatt for dieseleksponering enn laks på de eksponerte strekningene i Gaula og Gaulosen. Vårt datamateriale for de nedre delene av Gaula er foreløpig lite, og vi kan ikke konkludere med stor sikkerhet rundt hovedårsaken til lav forekomst av laksefisk i 2014. Vi har lite sammenligningsgrunnlag for ungfisktetthet, både når det gjelder data fra de senere år, så vel som historiske data og data fra årene like før utslippet fant sted. Vi anser det derfor som viktig at overvåkingen av ungfiskbestandene av laks og ørret i nedre deler av Gaula og i Søra fortsetter i uforminsket eller økende omfang. Det er svært viktig å følge med på utviklingen hos fiskesamfunnet i årene som kommer etter at dieselutslippet nå er sanert. Dette vil være den sikreste måten å dokumentere både korttids og langtidseffekter av dieselutslippet, og få en bekreftelse på hvorvidt de lave tetthetene av ungfisk som ble registrert i 2014 kan skyldes dieselutslippet eller i større grad kan knyttes til andre forhold. Resultatene av bunndyrundersøkelsene som presenteres her er basert på et lite antall prøver i mai 2014 og mer omfattende prøvetaking i juni og november 2014. Det er opprettet til sammen 16 prøvestasjoner. Resultatene viser at Søra er uten liv nedenfor lekkasjestedet ved Statoilstasjonen og helt ut til samløpet med Gaula. Artsmangfold og forekomster er imidlertid oppsiktsvekkende lave også i Gaula langt ovenfor utslippsområdet. I tillegg er gravearbeidene i Søra ovenfor Klett så omfattende at bunndyrfaunaen er slått nesten helt ut også ovenfor utslippet. Øverste deler av Søra, ovenfor Heimdal, har en rik fauna som vil fungere som rekoloniseringsbank når forholdene bedres nedover. Bare halvparten av forventede arter ble registrert i hele området, og i kroksjøene ble det ikke funnet noen eksemplarer av døgn-, stein- eller vårfluer. Det ble funnet ett eksemplar av vårfluen Glossosoma nylanderi i Gaula nedenfor utslippet i juni. Arten sto tidligere på rødlista. Det ble gjort forsøk på å framskaffe data for invertebrater (hovedsakelig biller) på stein- og grusflater langs Gaula, både oppstrøms, nedstrøms og ved utløpet av Søra, 9. juli og 5. september 2014, men resultatene ble ikke representative da tidspunktene for søk var ugunstige. Resultatene blir presentert her, men ny innsamling vil bli foretatt i løpet av mai-juni 2015, når de aktuelle artene har sitt voksne stadium. Vi har en del kunnskap om den elvelevende billefaunaen i dette området fra tidligere undersøkelser. I juni 2014 utførte vi en mindre marin undersøkelse av forekomst av fisk og krepsdyr (marin epifauna) i to områder i Gaulosen: ved Gaulas utløp (potensielt påvirket av dieselutslippet) og et område lenger fra utløpet (trolig mer upåvirket av dieselutslippet). Resultatene tyder ikke på noen påvirkning av utslippet på denne typen fauna, men vår undersøkelse var meget begrenset i omfang. Lukten av diesel og kloakk er blitt mindre i løpet av året, men kjennes ennå og registreres når substratet virvles opp. Den fattige ferskvannsfaunaen i selve Gaula langt ovenfor utslippsområdet kan skyldes både saltvannspåvirkning og diesellekkasjen. Grusuttak og forbygninger i Gaula har ført til hydromorfologiske endringer som har gjort kroksjøene mer utsatt for flo og fjære, og de dreneres nå så kraftig at det opprinnelige økosystemet er endret. Gaula kan i nedre deler og inn i kroksjøområdet nå karakteriseres som et brakkvannsområde eller estuarie. Området opprettholder ikke lenger en typisk elvefauna, men domineres av marine krepsdyr. Morten Bergan, Terje Bongard, Elisabet Forsgren, Oddvar Hanssen, Johanna Järnegren. 2015. Environmental impact assessment of Søra and Gaula after a diesel-leakage – preliminary results from 2014. – NINA Report 1105. 76 pp. A leakage of approx. 180 000 liters of diesel occurred accidentally from a gas station near Klett, Trondheim municipality. The leakage went on undiscovered during a two-year period from 2012 to 2014. About 80 000 liters have been skimmed from the ground water by December 2014. The ground water drains into the River Gaula through a sea trout tributary (Søra) and potentially valuable meandering freshwater areas in connection with the important salmon and seatrout river Gaula. Preliminary results from investigations of freshwater fish and benthic invertebrates indicate that diesel have had a negative impact on the aquatic fauna, but both Søra and Gaula are already under heavy stress from other pollution sources and extensive hydromorphological changes. Diesel impact is severe from the leakage point in Søra and into the Gaula River, where the pollution drains into the large Trondheimsfjord basin. Further investigations and monitoring studies are necessary in order to reveal both the short-term and long-term consequences. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Etter oppdrag fra Statkraft Energi AS har Norsk institutt for naturforskning (NINA) foretatt ferskvannsbiologiske undersøkelser i Daleelva i Høyanger i 2014 etter om lag samme opplegg som i perioden 2003-2013. Bestandene av laks og sjøaure i Daleelva er negativt påvirket av forsuring, vassdragsregulering, beskatning, ekstremflommer, flomsikringsarbeider og andre fysiske inngrep i vassdraget. I tillegg kommer bestandsreduserende faktorer utenfor vassdraget, som lusepåslag på utvandrende smolt og ugunstige temperatur- og næringsforhold i havet. Det sammensatte trusselbildet gjør det vanskelig å isolere påvirkninger fra enkeltfaktorer. Bunndyrundersøkelsene viser at økosystemet i elva er sterkt påvirket av regulering og forsuring, og består av en svært fattig fauna. I kombinasjon med kanaliseringer blir virkningene av utspylingsflommer forsterket. Det er trolig forsuring, lite tilført organisk materiale, lite begroing, kraftregulering og flomutspylinger som er de fem viktigste årsakene til lav diversitet, lav bioproduksjon, fattig artsmangfold og lave forekomster av hver art. I slike elver vil fiskens ernæring bestå av større andeler terrestriske insekter, særlig fra beitemark i nærheten. Det er mulig at den lave bunndyrproduksjonen i Daleelva er en begrensende faktor for produksjonen av ungfisk. I 2014 ble det funnet årsyngel av laks på 13 av 15 undersøkte stasjoner i hovedstrengen av Daleelva. Laksyngel ble funnet i noe lavere tettheter i 2014 enn i 2013, men gjennomsnittlig tetthet var den nest høyeste som er registrert i løpet av perioden 2003 - 2014. Det ble funnet årsyngel av aure på 12 av 15 undersøkte stasjoner, men tetthetene av aureyngel var gjennomgående svært lave. Det ble funnet eldre ville laksunger og eldre aureunger på 14 av de 15 stasjonene i hovedelva. Tettheten av eldre laksunger var gjennomgående vesentlig høyere enn for eldre aureunger i de nedre deler av elva. Undersøkelsesprogrammet i Daleelva har vist store variasjoner i årsklassestyrke i ungfisksamfunnene. Årsklassen av laks som ble klekt i 2011 synes å være av de svakeste på mange år. Årsklassen fra 2012 var en god del sterkere enn den fra 2011. Årsklassen klekt i 2013 er den som i løpet av undersøkelsesperioden har gitt klart høyest gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og ettåringer. Årsklassen som klekte i 2014 tegner også til å bli sterk, men kanskje noe svakere enn årsklassen fra 2013. Årsklassene av aure som ble klekt i 2012, 2013 og 2014 synes alle å være vesentlig svakere enn de årsklassene som klekket i 2008 og 2010. Analyser av aluminiumsinnhold på gjellevevet til presmolt av laks viste høye verdier våren 2015, og innholdet i enkeltfisk varierte fra 87 til 788 μg/g tørrvekt, med et gjennomsnitt på 253 μg/g tørrvekt. Aluminiumsinnholdet våren 2015 var på samme nivå som i 2012, og av de høyeste som er registrert i Daleelva i løpet av de åtte årene dette er undersøkt. I alle år har aluminiumsnivåene vært så høye at det må forventes redusert sjøoverlevelse hos laksesmolt. I 2014 ble det totalt fanget 292 laks med en samlet vekt på 1014 kg under sportsfisket i Daleelva, mens fangsten av sjøaure var 47 kg. Alle de 44 fangete sjøaurene ble satt ut igjen, mens 51 laks ble gjenutsatt (23 %). Laksefangstene i Daleelva fordelte seg i 54 % smålaks, 37 % mellomlaks og 9 % storlaks. Gjennomsnittsvekta for laks var 3,5 kg, mens gjennomsnittsvekta for sjøaure var 1,1 kg. Fangsten av laks i Daleelva i 2014 var lavere enn i toppåret 2011, men likevel av de høyeste både i antall og vekt i perioden 1993 - 2014. Utviklingen i fangst av laks i Daleelva de siste årene samsvarer med utviklingen i andre vassdrag i VestNorge med økte fangster av mellomlaks og storlaks de fire siste årene. Analyser av skjellprøver tyder på at 33 % av fangsten av laks i 2014 bestod av individ som med sikkerhet kunne karakteriseres som vill fisk, mens laks som med sikkerhet kunne sies å ha kultiveringsbakgrunn utgjorde 13 %. Rømt oppdrettslaks utgjorde 8 % av materialet, mens individ som ble klassifisert å være usikker rømt/utsatt fisk utgjorde 4 %. Individer som ut fra skjellene ble karakterisert å være usikker vill/utsatt utgjorde hele 40 % av materialet, noe som er vesentlig høyere enn i tidligere år. Årsaken til dette er foreløpig uavklart. Laks som hadde vært tre år i sjøen utgjorde hovedmengden (47 %) av materialet som med sikkerhet ble karakterisert å være villaks i 2014, mens andelene av tosjøvinterlaks (34 %) og énsjøvinterlaks (16 %) var noe lavere. Hos utsatt laks og laks karakterisert å være usikker vill/utsatt så var tosjøvinter laks den antallsmessige viktigste sjøaldergruppen. Hvis vi slår sammen alt materialet av vill, utsatt og usikker vill/utsatt fisk var det flest tosjøvinterlaks (38 %), men andelene av tresjøvinterlaks (33 %) og énsjøvinterlaks (27 %) var også høye. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I perioden 2012-2014 ble det gjennomført undersøkelser av bunndyr, ungfisk og gytefisk i nedre deler av Ålvundvassdraget, for å få en status for situasjonen i reguleringspåvirkete deler av vassdraget. Bunndyrundersøkelser ble gjennomført på fem tidspunkt i perioden 2012-2012, ungfiskundersøkelser ble gjennomført i august 2012 og august 2013, og gyte-fiskundersøkelser ble gjennomført i oktober 2012 og oktober 2013. Som en referanse til undersøkelsene i de regulerte vassdragsområdene ble det gjennomført bunndyrundersø-kelser og ungfiskundersøkelser i den uregulerte sideelva Ålvåa. Det ble i tillegg gjennomført bunndyrundersøkelser i Ålvunda oppstrøms reguleringspåvirket område. Artsmangfoldet hos bunndyr viste en nedadgående tendens fra de upåvirkete delene i Ål-vunda og Ålvåa til de reguleringspåvirkete områdene i Ålvunda. Forholdene er imidlertid tilfredsstillende på alle de undersøkte lokalitetene sett i forhold til inngrepets størrelse. Nord-vestlandet har fra naturens side et lavt artsmangfold, og er derfor spesielt sårbar for negative påvirkninger. En vanlig brukt indeks for bunndyrsamfunn (ASPT) viste god eller svært god økologisk tilstand for alle bunnprøvene. Forekomstene av bunndyr i påvirkete områder av vassdraget var imidlertid noe lavere enn det som forventes på en lokalitet på Nordvestlandet. Det er sannsynlig at sideelva Ålvåa er påvirket av landbruksavrenning. Det ble påvist fire ferskvannslevende arter av fisk i de nedre delene av Ålvunda og Ålvåa; laks, aure, ål og skrubbe. Alle disse artene har regelmessig vandring mellom ferskvann og saltvann. Laks og sjøaure har gyting og oppvekst i ferskvann og har næringsvandring til saltvann. Skrubbe og ål har gyting i saltvann og næringsvandring til ferskvann. I tillegg til de fire vandrende artene ble det i flopåvirket del av Ålvunda påvist to arter av kutling, som er saltvannslevende arter som tåler brakkvann. Ut fra store fangster av unge skrubber er Ål-vundvassdraget et viktig oppvekstområde for den lokale skrubbebestanden i Ålvundfjorden. Basert på de fiskebiologiske undersøkelsene i 2012 og 2013 har det i senere år vært en viss tallmessig overvekt av laks i de sjøvandrende bestandene av laksefisk i Ålvundvassdraget. Under gytefisktellinger i Ålvunda høsten 2012 ble det observert 16 lakser og 12 sjøaurer, mens det høsten 2013 ble observert 19 lakser og 54 sjøaurer. Gytefiskundersøkelsene tyder på at det er store årlige variasjoner i artssammensetningen i gytebestandene. Rogndepo-neringen hos laks har trolig vært større enn hos sjøaure, noe som delvis skyldes betydelige forskjeller i kroppsstørrelse hos hunnfisk av de to artene. Etter kraftverksutbygging synes utløpskanalen fra kraftverket å være det viktigste gyteområdet for laksebestanden i vass-draget. En samlet vurdering tilsier at Ålvåa er det viktigste gyteområdet for sjøaure, men det er ikke gjennomført gytefisktellinger i sideelva som kan underbygge denne vurderingen. Ål-våa har trolig fått en økt relativt betydning etter utbyggingene siden denne sideelva ikke er direkte berørt av inngrep. Ålvunda, Ålvåa, Møre og Romsdal, Sunndal kommune, bunndyr, laks, sjøaure, vassdragsregulering, tilstandsundersøkelse, reguleringsundersøkelse © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Drivavassdraget har bestander av sjøvandrende laksefisk på en om lag 85 kilometer lang elvestrekning mellom Sunndalsøra og absolutt vandringshinder 580 meter over havet i Drivdalen. Etter at lakseparasitten Gyrodactylus salaris ble introdusert på 1970-tallet har ungfisbestandene av laks (Salmo salar L.) blitt kraftig redusert, og i løpet av de siste 10 årene har også ungfisbestandene av ørret (Salmo trutta L.) hatt en betydelig nedgang. En mulig medvirkende årsak til sistnevnte er utslipp fra skiferindustrien i Drivdalen. Formålet med undersøkelsene var å undersøke om utslippene fra skiferindustrien i) påvir-ker bunnfaunaen negativt og ii) er en medvirkende årsak til en obsevert nedgang i mengde ørretunger i senere år. For å kartlegge forekomsten av bunndyr ble det tatt åtte sparkeprøver (fire prøver ved to tidspunkt) på stasjoner oppstrøms, nedstrøms og i selve influensområdet. ASPT-indeks, EPT, Forsuringsindeks 1 og Forsuringsindeks 2 for stasjonene ble beregnet. Alle bunndyr-lokalitetene hadde «god økologisk tilstand» eller bedre. Midt i utslippsområdet var artsan-tall og forekomster lavere enn referansestasjonene, men denne effekten var borte allerede ved nedre deler av anleggsområdet. For å vurdere effekten av partikkelutslippet på ørret ble ungfisk plassert i bur på stasjoner oppstrøms, nedstrøms og i selve utslippsområdet. Forsøket pågikk i 14 dager, fisken ble observert daglig, og det ble tatt prøver for histologiske undersøkelser ved to tidspunkt. All fisk overlevde forsøket. Fiskens adferd var tilsynelatende normal på alle stasjonene med unntak av stasjonen i utslippsområdet, hvor fisken ofte ble observert svømmende helt i overflata. Ved histologiske undersøkelser ble det ikke påvist partikler i gjeller og indre or-ganer, men mulige partikkelinduserte sykdomsforandringer ble påvist hos fisk fra utslipps-området.Det ble på samtlige stasjoner tatt vannprøver for analyser av fysiske og vannkjemiske pa-rametrer, samt forekomst av termotolerante koliforme bakterier. I vannprøven fra utslippet ble det påvist svært forhøyede konsentrasjoner av partikler, kobber og totalt fosfor. På bakgrunn av undersøkelsen foreslås følgende tiltak for å bedre situasjonen i de øvre delene vassdraget: • Bygging av små sedimenteringsdammer, som kan tømmes med jevne mellomrom, eller ved behov. • Kartlegging av kildene til de forhøyede verdiene av kobber og fosfat i utslippsvan-net. • Innsamling av vannprøver på stasjoner for å overvåke konsentrasjonene av vann-kjemiske parametrer på lav vannføring. Norge, Sør-Trøndelag, Oppdal kommune, Driva, sjøørret (Salmo trutta, bunndyr, konsekvensutredning, økologisk tilstand, utslipp,skiferindustri, suspenderte partikler, patologi © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I perioden 2002-2013 er det utført undersøkelser i Surna med formål å bedre kunnskapen om bestandsstatus for laks og sjøaure. Kunnskapen skal brukes i vurderinger av relevante kompensasjonstiltak for å bøte på effekter av reguleringen av vassdraget ut over dagens utsettingspålegg av laksunger. Reguleringen ble iverksatt i 1968 og berører vannføringen i ca. 2/3-deler av den lakseførende strekningen av vassdraget. Vannføringen i de midtre deler av Surna (mellom utløprt av av Rinna og Trollheim kraftverk) er betydelig redusert, mens elva nedenfor utløpet av kraftverket er påvirket av kjøringen av kraftverket. Surna ovenfor samløpet med Rinna er ikke direkte berørt av reguleringene. I denne rapporten har vi fokusert på de fem siste årene av undersøkelsene. Laksefangstene i Surna har vært betydelige også etter reguleringen. Gjennomsnittsfangst av laks for årene 1993-2013 var 1200 individer og 4800 kilo. De siste fem årene har både antall og kilo laks fanget vært lavere enn gjennomsnittet for denne perioden med unntak av i 2010, da det ble fanget 1400 laks med en samlet vekt på 7400 kilo. Innsiget av laks til Surna har avtatt de senere årene. Dette er i tråd med en generell nedgang i lakseinnsig til elver i denne delen av landet. Vi har ikke grunnlag for å vurdere om og eventuelt i hvor stor grad kraftverksreguleringen har bidratt til denne nedgangen. Fangstene av sjøaure økte jevnt på 1990-tallet fram til 2002 og Surna var et betydelig sjø-aurevassdrag i landsmålestokk. De største fangstene ble tatt i 2000 og 2001 med mer enn 3000 sjøaure per år. Fra 2004 har fangstene avtatt kraftig og de siste fem årene er det rapportert en fangst på færre enn 500 sjøaure, med lavest fangst de to siste årene med om lag 150 sjøaure per år. Bestanden av sjøaure synes å ha avtatt mye i Surna løpet av de siste årene. Dette er i tråd med en generell utvikling for sjøaurebestander i denne delen av landet. Vi har ikke grunnlag for å vurdere om og eventuelt i hvor stor grad kraftverksre-guleringen har bidratt til denne nedgangen. De siste årene er det innført betydelige restriksjoner på uttaket av både laks og sjøaure i Surna. Fangsten fra disse årene kan ikke direkte sammenliknes med tidligere år uten å ta hensyn til dette. Sportsfiskefangstene av laks og sjøaure ble i alle år i all hovedsak tatt ne-denfor Trollheim kraftverk. Laksens størrelse ved alder har endret seg vesentlig i Surna i løpet av undersøkelsespe-rioden. Disse endringene samsvarer med endringer i andre laksebestander i regionen og skyldes trolig endringer i laksens oppvekstmiljø i havet. I skjellprøvematerialer av laks innsamlet i sportsfiskesesongen i perioden 2009-2013 vari-erte andelen villaks mellom 79 og 90 %. Resten har vært rømt oppdrettslaks og laks som stammer fra utsatt smolt eller settefisk. De siste fem årene har andelen rømt oppdrettslaks i skjellmaterialet fra sportsfisket variert mellom 2 og 13 % med høyest andel i 2013. Ande-len rømt oppdrettslaks har i de fleste år vært høyere i stamfisket enn i sportsfisket. Surna, bunndyr, laks, sjøaure, smolt, vassdragsregulering, fiske-tetthet, vekst, produksjon, gytebestand, fiskeutsettinger, tiltak © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Ugedal,O., Bongard, T., Bremset, G., Jensås, J.G. & Østborg, G. 2014. Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Daleelva i Høyanger. Årsrapport 2013. - NINA Rapport 1095. 28 s. Etter oppdrag fra Statkraft Energi AS har Norsk institutt for naturforskning (NINA) foretatt ferskvannsbiologiske undersøkelser i Daleelva i Høyanger i 2013 etter om lag samme opplegg som i perioden 2003-2012. Bestandene av laks og sjøaure i Daleelva er negativt påvirket av forsuring, vassdragsregulering, beskatning, ekstremflommer, flomsikringsarbeider og andre fysiske inngrep i vassdraget. I tillegg kommer bestandsreduserende faktorer utenfor vassdraget, som lusepåslag på utvandrende smolt og ugunstige temperatur- og næringsforhold i havet. Det sammensatte trusselbildet gjør det vanskelig å isolere påvirkninger fra enkeltfaktorer. Bunndyrundersøkelsene viser at økosystemet i elva er sterkt påvirket av regulering og for-suring, og består av en svært fattig fauna. I kombinasjon med kanaliseringer blir virkningene av utspylingsflommer forsterket. Det er trolig forsuring, lite tilført organisk materiale, lite be-groing, kraftregulering og flomutspylinger som er de fem viktigste årsakene til lav diversitet, lav bioproduksjon, fattig artsmangfold og lave forekomster av hver art. I slike elver vil fiskens ernæring bestå av større andeler terrestriske insekter, særlig fra beitemark i nærheten. Det er mulig at den lave bunndyrproduksjonen i Daleelva er en begrensende faktor for produk-sjonen av ungfisk. I 2013 ble det funnet årsyngel av laks på 10 av 14 undersøkte stasjoner i hovedstrengen av Daleelva, mens det ble funnet årsyngel av aure på bare 6 av stasjonene. Laksyngel ble funnet i vesentlig høyere tettheter i 2013 enn i tidligere år, mens tetthetene av aureyngel var svært lav. I 2013 ble det funnet ville eldre laksunger på 12 av 14 undersøkte stasjoner i hovedelva. Tettheten av eldre laksunger var gjennomgående vesentlig høyere enn av eldre aureunger i de nedre deler av elva. Undersøkelsesprogrammet i Daleelva har vist store variasjoner i årsklassestyrke i ungfisk-samfunnene. I 2012 var årsklassen som ble klekt i 2010 dominerende i ungfiskbestanden av både laks og aure (som toåringer), og i 2013 var det fremdeles en god del igjen av denne årsklassen i form av treåringer av begge artene. Årsklassen av laks som ble klekt i 2011 synes å være av de svakeste på mange år. Årsklassen fra 2012 ser så langt ut til å være en god del sterkere enn den fra 2011, mens årsklassen klekt i 2013 er den som i løpet av undersøkelsesperioden har gitt klart høyest gjennomsnittlig tetthet av lakseyngel. Årsklas-sene av aure som ble klekt i 2012 og 2013 synes å være av de svakeste på mange år i Daleelva. Analyser av aluminiumsinnhold på gjellevevet til presmolt av laks viste høye verdier våren 2014, og innholdet i enkeltfisk varierte fra 61 til 470 μg/g tørrvekt, med et gjennomsnitt på 165 μg/g tørrvekt. Aluminiumsinnholdet våren 2014 var på midlere nivå sammenlignet med de andre seks årene dette er undersøkt. I alle år har aluminiumsnivåene vært så høye at det må forventes redusert sjøoverlevelse til laksesmolt. I 2013 ble det totalt fanget 207 laks med en samlet vekt på 895 kg under sportsfisket i Da-leelva, mens fangsten av sjøaure var 32 kg. Alle de 30 fangete sjøaurene ble satt ut igjen, mens 22 laks ble gjenutsatt (11 %). Laksefangstene i Daleelva fordelte seg i 33 % smålaks, 54 % mellomlaks og 13 % storlaks. Gjennomsnittsvekta for laks var 4,3 kg, mens gjennom-snittsvekta for sjøaure var 1,0 kg. Utviklingen i fangst av laks i Daleelva de siste årene sam-svarer med utviklingen i andre vassdrag i Vest-Norge med økte fangster av mellomlaks og storlaks de tre siste årene. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Målet med dette prosjektet var å fastsette økologisk tilstand i åtte utvalgte innsjøer i hht. kravene til basisovervåking i vannforskriften og det reviderte norske klassifiseringssystemet. Syv av de åtte innsjøene er i vannregion Trøndelag og én er i vannregion Agder. Fem av innsjøene var antatt å være referansesjøer, mens tre innsjøer var eutrofiert. Alle kvalitetselementer ble undersøkt i de fem antatte referansesjøene, mens kun de mest følsomme kvalitetselementene ble undersøkt i de tre eutrofierte innsjøene. Resultatene viser at kun én av de antatte referansesjøene var i svært god tilstand for alle kvalitetselementer, mens resten var i god økologisk tilstand, unntatt én, som var på grensen mellom god og moderat tilstand. De tre eutrofierte innsjøene var i hhv. god, moderat og dårlig tilstand. I de antatte referansesjøene var det primært bunnfauna som ga dårligst tilstand, mens i de eutrofierte innsjøene var det vannvegetasjon som ga dårligst tilstand. Hvorvidt høyt humusinnhold i mange av innsjøene kan være forklaringen på at primært bunnfauna og vannvegetasjon gir relativt dårlig tilstand må avklares med ytterligere overvåking.

Norges vassdrags-og energidirektorat (NVE) skal iverksette flomsikringstiltak langs elva Veikleåa/ Storåa som renner ut i Gudbrandsdalslågen ved Kvam. I den forbindelse har NINA kartlagt ferskvannsfauna (bunndyr og fisk), naturtyper og artsmangfold i influensområdet og vurdert konsekvenser av inngrepene på biologisk mangfold. Avbøtende tiltak er vurdert. Arbeidet er utført ved en sammenstilling av eksisterende kunnskap og ny feltkartlegging i de berørte områdene. I etterkant av feltarbeidet er det vurdert mulige effekter på fugl med bakgrunn i kjent kunnskap dokumentert i Artsdatabankens databaser. Flomsikringstiltakene vil berøre områder langs Veikleåa/Storåa, vatnet Nedsttjønna og elvesletten Jorda. Langs elva skal det bygges flom- og erosjonssikringer, terskler og massefangdammer. Massefangdammene bygges med slisseåpninger, slik at normal vannføring vil renne gjennom som før. Dammene vil holde tilbake masse i elva og skal tømmes regelmessig for oppsamlede sedimenter. I Veikledalen skal fylkesveg FV 419 legges om på to strekninger. Ved Nedsttjønna og Jorda skal det bygges to dammer som fungerer som fordrøyningsbassenger, slik at flomtoppen i Veikleåa nede i Kvam reduseres. Ved normal vannføring vil vannet renne gjennom disse dammene som før. Under flomvannføring vil vannstanden bak dammene nå ulike høydenivå, alt etter flommens størrelse. Bunndyr De øvre områdene i vassdraget er ikke tidligere undersøkt, og det tas derfor forbehold om at det kan finnes rødlistede arter av ferskvannsorganismer i de berørte områdene. Inngrepet vurderes som ubetydelig og uten forventede skadevirkninger. Det skal ikke fraføres vann fra noen av de berørte områdene. Tørrlegging er det viktigste kriteriet for negativ påvirkning av ferskvannsorganismer. Vannstandsendringer som følge av tiltaket vil følge en naturlig rytme, selv under flomsituasjoner. Selv om fordrøyningsbassengene vil tømmes innen noen timer, er likevel dette innenfor naturlig svingningshastighet. Elva gjennom Jorda er det området som kan påvirkes mest med hensyn til biotopendringer. Påvirkningene vil imidlertid være kortvarige, og vurderes som lite negative for ferskvannsorganismene i elveløpet i Jorda. I selve Veikleåa kan tiltaket forventes å gi stabilisering av substratet, mindre utspyling og økning av bunndyrproduksjon. Fisk Befaring og elektrofiske i de øvre 250 meterne av utløpselva og hele innløpselva til Nedsttjønna viste lave til moderate tettheter av ørret på hele strekningen. I tillegg til ungfisk, ble det påvist større gytefisk og gyteplasser i både utløpselva og innløpselva. Nedsttjønna er kraftig gjengrodd og er lite egnet som lokalitet for ørretfiske. Den kraftige gjengroingen medfører også svært liten utveksling av ørret mellom den sørlige og nordlige delen av innsjøen. Ørreten i den sørlige delen av innsjøen bruker trolig utløpselva til gyting, oppvekst og overvintring. Selv om antallet gytegroper i utløpsosen (oppstrøms planlagt dam) var lite, anbefales det å konstruere dammen med best mulig passasjemuligheter for ørret. Hvis dette gjøres, ansees konsekvensene av tiltaket som liten for ørret i dette området. Ørreten i innløpselva til Nedsttjønna vil kunne påvirkes ved at varierende deler av elvepartiet, avhengig av flommens størrelse, vil demmes ned. I år hvor flommen inntreffer i gytetiden (om høsten) kan enkelte mindre gyteområder påvirkes negativt, men frekvensen av slike hendelser er trolig svært lav. Det største og viktigste gyteområdet i innløpselva, nær Metjønna, vil ikke påvirkes da det ligger oppstrøms kote for 200-års flom. For ørretbestanden i innløpselva til Nedsttjønna ansees tiltaket å ha liten effekt, selv om noe ørret trolig vil dø som følge av stranding i vegetasjonen når flomvannet trekker seg tilbake. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I perioden 2003 - 2012 er det gjennomført ferskvannsbiologiske undersøkelser i Daleelva i høyanger for å bedre kunnskapen om bestandstilstanden hos laks og sjøaure. I prosjektet inngår også en evaluering av gjennomførte tiltak (terskler, biotopjusteringer i sidebekker, utsetting av énsomrige laksunger) samt tilrådinger om nye kompensasjonstiltak. Bestandene av laks og sjøaure i Daleelva er negativt påvirket av forsuring, vassdragsregulering, beskatning, ekstremflommer, flomsikringsarbeider og andre fysiske inngrep i vassdraget. I tillegg kommer bestandsreduserende faktorer utenfor vassdraget, som lusepåslag på utvandrende smolt og ugunstige temperatur- og næringsforhold i havet. Det sammensatte trusselbildet gjør det vanskelig å isolere påvirkninger fra enkeltfaktorer. Bunndyrundersøkelsene i Daleelva har pågått i årene 2003 - 2012. Resultatene viser at økosystemet i elva er sterkt påvirket av regulering og forsuring, og består av en svært fattig fauna. I kombinasjon med kanaliseringer blir virkningene av utspylingsflommer forsterket. Det er trolig forsuring, lite tilført organisk materiale, lite begroing, kraftregulering og flomutspylinger som er de fem viktigste årsakene til lav diversitet, lav bioproduksjon, fattig artsmangfold og lave forekomster av hver art. I slike elver vil fiskens ernæring bestå av større andeler terrestriske insekter, særlig fra beitemark i nærheten. Det er mulig at den lave bunndyrproduksjonen i Daleelva er en begrensende faktor for produksjonen av ungfisk. I 2012 ble det funnet årsyngel av laks på 11 av 15 undersøkte stasjoner i hovedstrengen av Daleelva, mens det ble funnet årsyngel av aure på bare 6 av stasjonene. Laksyngel ble funnet på flere stasjoner og i høyere tettheter enn i 2011, mens aureyngel ble funnet på færre stasjoner og i lavere tettheter enn året før. I 2012 ble det funnet både eldre laksunger og eldre aure-unger på alle stasjonene nedstrøms utløpet av kraftverket K2, mens på de tre stasjonen opp-strøms var det bare aure. Tettheten av eldre laksunger var gjennomgående høyere enn av eldre aureunger i de nedre deler av elva. Undersøkelsesprogrammet i Daleelva har vist store variasjoner i årsklassestyrke i ungfisksamfunnene. I 2012 var årsklassen som ble klekt i 2010 dominerende i ungfiskbestanden av både laks og aure (som 2-åringer). Årsklassen av laks som ble klekt i 2011, synes å være av de svakeste på mange år i Daleelva. Analyser av aluminiumsinnhold på gjellevevet til presmolt av laks viste høye verdier våren 2012, og innholdet i enkeltfisk varierte fra 150 til 385 μg/g tørrvekt, med et gjennomsnitt på 254 μg/g tørrvekt. Aluminiumsnivåene våren 2012 var lavere enn i 2008, men høyere enn de andre fem årene dette er undersøkt. I alle år har aluminiumsnivåene vært så høye at det må forventes redusert sjøoverlevelse til laksesmolt. I 2012 ble det totalt fanget 411 laks med en samlet vekt på 1635 kg under sportsfisket i Daleelva, noe som er den høyeste registrerte elvefangst i perioden 1970 - 2012. Elvefangsten av sjøaure var 44 kg. Alle de 49 fangete sjøaurene ble satt ut igjen, mens 79 av 411 fangete lak-ser (22 %) ble satt ut igjen. Laksefangstene i Daleelva fordelte seg i 41 % smålaks, 46 % mellomlaks og 13 % storlaks. Gjennomsnittsvekta for laks var 4,0 kg, mens gjennomsnittsvekta for sjøaure var 0,9 kg. Utviklingen i fangst av laks i Daleelva de siste årene samsvarer med utviklingen i andre vassdrag i Vest-Norge med økte fangster av mellomlaks og storlaks de to siste årene. Analyser av skjellprøver tyder på at i overkant av 60 % av fangsten av laks i 2011 og 2012 bestod av individ som med sikkerhet kunne karakteriseres som vill fisk. Andelen laks som med sikkerhet kunne sies å ha kultiveringsbakgrunn var henholdsvis 17 og 24 % i disse to årene, mens rømt oppdrettslaks utgjorde henholdsvis 8 og 4 % av materialet i 2011 og 2012. Laks som har vært to år i sjøen utgjorde hovedmengden av den ville laksen i fangstene i både 2011 og 2012. Disse laksene vandret ut som smolt i 2009 og 2010. Av disse to årgangene av smolt synes 2010-årgangen å være den sterkeste. Denne årgangen kan totalt sett gi like høye fangster av laks i Daleelva som 2004-årgangen av smolt, som dominerte i fangstene av vill laks på midten av 2000-tallet. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I årene 2002-2011 er det utført undersøkelser i Surna med formål å bedre kunnskapen om bestandsstatus av laks og sjøaure. Kunnskapen skal brukes i vurderinger av relevante kompensasjonstiltak for å bøte på effekter av reguleringen av vassdraget ut over dagens utsettingspålegg av laksunger. Reguleringen ble iverksatt i 1968 og berører vannføringen i ca 2/3-deler av den lakseførende strekningen av vassdraget. Vannføringen i de midtre deler av Surna (mellom Trollheim kraftverk og utløpet av Rinna) er betydelig redusert, mens elva nedenfor utløpet av kraftverket er påvirket av kjøringen av kraftverket. Surna ovenfor samløpet med Rinna er ikke direkte berørt av reguleringene. Selv om reguleringen av Surna har resultert i et redusert laksefiske, har laksefangstene vært betydelige også etter reguleringen. Gjennomsnittsfangst av laks for årene 1969 - 2011 var 4,9 tonn. Sammenlignet med dette var fangstutbyttet i årene 2003, 2004, 2007, 2008 og 2009 lavere mens årene 2005, 2006 og 2011 kan karakteriseres som middels lakseår. I både 2002 og 2010 var fangstene godt over gjennomsnittsfangsten. Fangstene av sjøaure økte jevnt på 1990 – tallet fram til 2002 og Surna var et betydelig sjøaurevassdrag i landsmålestokk. Fra og med 2003 begynte imidlertid fangstene å avta og årene 2004 - 2011 kan karakteriseres som godt under middels når det gjelder fangsten av sjøaure. Sportsfiskefangstene av laks og sjøaure ble i all hovedsak tatt nedenfor Trollheim kraftverk. I 2011 dreide dette seg om ca. 94 % for laksens vedkommende. I skjellprøvematerialer av laks innsamlet i sportsfiskesesongen i perioden 2002 – 2011 varierte andelen villaks mellom 54 og 90 %. De resterende andelene har vært utsatt smolt eller settefisk og rømt oppdrettslaks. I 2011 bestod skjellmaterialet fra sportsfiskesesongen av 79 % villaks, 10 % utsatt laks, 7 % rømt oppdrettslaks mens resten var usikre. Skjellmaterialet av villaks ble de fleste årene dominert av flersjøvinter fisk. Gjenfangstratene i sportsfisket for smolt utsatt årene 2001-2003 og i 2008 var relativt lave (henholdsvis 0,49 0,46, 0,44 og 0,50 %,), men innenfor det som er vanlig ved utsettinger i norske vassdrag og i tråd med tidligere resultater ved utsettinger av Carlin-merket smolt i Surna. I årene 2002 - 2011 varierte andelen rømt oppdrettslaks i sportsfisket i Surna mellom 2 og 11 %, men andelen rømt oppdrettslaks i stamfisket om høsten har vært høyere (10 – 43 %). Innslaget av rømt oppdrettslaks under gytefisktellingene høsten 2011 var også høyt (13-18 %) I undersøkelsesperioden er det gjennomført både registrering av gytegroper og telling av gytefisk og i 2011 ble det benyttet en kombinasjon av flere metoder for å kartlegge gytebestandene i Surnavassdraget. Gytefisktellinger ble gjennomført ved hjelp av lysfiske i øvre deler og drivtelling i nedre deler. Registreringer av gytegroper ble gjennomført i et avsnitt i øvre deler av hovedstrengen samt i hovedstrengen nedstrøms Trollheim kraftverk. Mengden gytegroper høsten 2011 er det nest høyeste som er registrert i undersøkelsesperioden. Det har vært store variasjoner i tetthet av årsyngel av laks på de ulike elvestrekninger i undersøkelsesperioden. I 2011 ble det funnet årsyngel av laks på samtlige lokaliteter og den gjennomsnittlige tettheten var moderat på alle tre strekninger. Dette er en indikasjon på at gytebestandsmålet kan ha blitt oppfyllt i 2010. Når det gjelder eldre laksunger, tyder resultatene på at tettheten av eldre laksunger nedenfor TK gjennomgående var lavere enn i områdene ovenfor kraftverket i hele undersøkelsesperioden. Men her må vi ta forbehold om at variasjoner i driftsvannføringen gjennom TK, kan føre til at vi får et feilaktig inntrykk av fisketettheten nedstrøms TK. Det kan være høyere tettheter av fisk i den delen av elvesenga som har permanent vanndekt areal. Det ble funnet årsyngel av aure på 28 av 29 lokaliteter og de høyeste tetthetene ble funnet nedenfor TK. Tettheten av eldre aureunger var lav på alle strekningene. De innledende smoltundersøkelsene som ble gjennomført med to smoltskruer i 2011 ga meget lovende resultater. De to smoltskruene som ble benyttet både til merking og gjenfangst ble plassert henholdsvis på Øvre Harang ovenfor utløpet TK og på Tellesbø nederst i vassdraget. Til sammen ble det på Tellesbø og Harang fanget 2020 laksesmolt og 348 auresmolt. Utvandringen for laksesmolten var konsentrert om perioden 9. mai til 9. juni. Topper i smoltfangsten var ett døgn senere på Tellesbø i forhold til Øvre Harang. Pilotstudien viste at det var mulig å fange og merke nok smolt for å gjennomføre smoltproduksjonsberegninger. På Harang var det mulig å benytte Petersens metode til estimeringen. Aggregeringsmodellen ble også benyttet på de samme dataene, den ivaretar også materiale med varierende fangstsannsynlighet. Smoltestimatet fra de to beregningsmetodene ga nært likt resultat. Petersen-estimat ga 18 301 og aggregeringsmetoden ga 17 000 smolt. Smoltestimatene for hele Surna basert på smoltfangsten på Tellesbø ble meget usikkert. Få gjenfangster på Tellesbø av merket smolt på Harang tilsier at det sannnsynligvis er større tetthet av ungfisk på området nedenfor TK enn resultatene fra ungfiskundersøkelsene viser. Bunndyrundersøkelser ovenfor og nedenfor utløpet fra Trollheim kraftverk viste store forskjeller i forekomster nær land av for eksempel Baetis rhodani og små fjærmygglarver. Snegl, fåbørstemark, stankelbeinlarver og døgnfluen Ameletus inopinatus varierte mindre i antall over transektene. Det er sannsynlig at lave antall bunndyr nær land skyldes fluktuerende vannstand nedenfor kraftverket. Det tas prøver gjennom døgnet for å vurdere virkningene av vannstandsendringene på bunnfaunaen. Prøver tatt på nylig oversvømte områder kan sammenlignes med senere prøver på samme sted og fra ikke tørrlagte områder lengre ut i samme lokalitet. Erfaringene fra 2010 og 2011 viser at vannføringsforholdene i Surna er blitt mer uforutsigbare og vekslende enn tidligere, kjøreplanene for kraftproduksjonen er mer usikre og feltarbeidet må derfor intensiveres for å møte problemene dette gir for prøvetakingen. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I perioden 2003-2011 er det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Daleelva for å bedre kunnskapen om bestandstilstanden hos laks og sjøaure. I prosjektet inngår også en evaluering av gjennomførte tiltak (terskler, biotopjusteringer i sidebekker, utsetting av énsomrige laksung-er) samt tilrådinger om nye kompensasjonstiltak. Bestandene av laks og sjøaure i Daleelva er negativt påvirket av forsuring, vassdragsregule-ring, beskatning, ekstremflommer, flomsikringsarbeider og andre fysiske inngrep i vassdraget. I tillegg kommer bestandsreduserende faktorer utenfor vassdraget, som lusepåslag på utvand-rende smolt og ugunstige temperatur- og næringsforhold i havet. Det sammensatte trusselbil-det gjør det vanskelig å isolere påvirkninger fra enkeltfaktorer. I 2011 ble det totalt fanget 1141 kg laks under sportsfisket i Daleelva, noe som er den høyeste registrerte elvefangst i perioden 1970-2011. I 2011 var elvefangsten av sjøaure 33 kg, noe som utgjør mindre enn halvparten av fangsten i 2010. Alle de 29 fangete sjøaurene ble satt ut igjen, mens 79 av 276 fangete lakser ble satt ut igjen. Laksefangstene i Daleelva fordelte seg i 43 % smålaks, 54 % mellomlaks og 3 % storlaks. Gjennomsnittsvekta for laks var 4,1 kg mens gjen-nomsnittsvekta for sjøaure var 1,1 kg. Høsten 2011 ble det registrert 197 lakser og 49 sjøaurer under gytefisktellingene i Daleelva. Mengden gytelaks er det høyeste som er registrert i perioden 2003-2011, mens mengden sjø-aure er det laveste som er registrert i samme periode. Estimater basert på antall gytefisk og gjennomsnittlig størrelse på hunnlaks indikerer at gytebestandsmålet for laks på om lag 393 000 egg ble oppnådd i 2011. I 2011 ble det funnet årsyngel av laks på bare fem av 16 undersøkte stasjoner i hovedstrengen av Daleelva, mens det ble funnet årsyngel av aure på 13 av stasjonene. Hovedmengden av laksyngel ble funnet i nedre del av vassdraget mens de største tetthetene av aureyngel ble funnet i øvre del av vassdraget. I likhet med tidligere år ble det funnet høyere tettheter av eldre laksunger enn av laksyngel. Mens det ble funnet mer enn 20 eldre laksunger per 100 m2 på seks av stasjonene hvorav tre stasjoner hadde mer enn 40 eldre laksunger, ble det ikke funnet mer enn fem årsyngel av laks på noen av de undersøkte stasjonene. Undersøkelsesprogrammet i Daleelva har vist store variasjoner i årsklassestyrke i ungfisksam-funnene. Laksyngel klekket i 2007 har dominert ungfiskbestandene i 2007, 2008 og 2009 – og så sent som i 2010 var det fremdeles en god del igjen av denne årsklassen. Tilsvarende var laksyngel som ble klekt i 2009 den dominerende årsklassen både i 2010 og 2011. Hos aure har yngel som ble klekt i 2004, 2008 og 2010 vært spesielt sterke årsklasser i undersøkelses-perioden 2003-2011. Høsten 2011 var det årsklassen som ble klekt i 2010 som dominerte aurebestanden i Daleelva. Av praktiske grunner var det ikke mulig å gjennomføre et like omfattende bunndyrprogram i 2011 som i tidligere deler av undersøkelsesperioden. De fire prøvene som er tatt på to prøve-takingstidspunkt våren 2012 viser det samme bildet som tidligere, med lave forekomster og artsantall. Dette indikerer at bunndyrsamfunnet fremdeles er påvirket av effekter fra flommer og forsuring. During the period 2003-2011 studies have been conducted in River Daleelva to improve the knowledge of the salmon and sea trout populations. The main goal was to evaluate effects of and to optimize mitigating measures (27 weirs, habitat adjustments in brooks and annual releases of 20 000 one-summer old salmon juveniles) and to recommend new mitigating measures. The stocks of salmon and trout in River Daleelva are negatively affected by in-stream factors such as acid rain, extreme floods, hydro power development, channelizations and building of weirs. In addition, the fish stocks are constrained by external factors such as sea lice infestations of migrating smolts and unfavorable temperature and feeding conditions in the sea. This complexity makes it hard to isolate the effect of individual factors. In 2011 the river catch of salmon in River Daleelva was 1141 kg, which is the highest recording in the period 1970-2011. The river catch of sea trout in 2011 was 33 kg, which is less than half of what was caught the previous year. The sea trout fishing was a catch-and-release fishery, whereas 79 of 276 caught salmon were released. The salmon catches consisted of 43 % grilse, 54 % medium-sized salmon (3-7 kg) and 3 % large salmon (> 7 kg). Mean sizes of salmon and trout were 4.1 and 1.1 kg, respectively. During the spawning period, 197 salmon and 49 trout were counted in River Daleelva. The number of spawning salmon is the highest recorded during the investigation period 2003-2011, whereas the number of spawning trout is the lowest. Estimates based on number of spawners and mean size of females indicate that the spawning target of approximately 393 000 salmon eggs was achieved in 2011. In 2011 young-of-the-year (YOY) salmon were found in five of the 16 investigated stations in the main stem, whereas YOY trout were found in 13. In accordance with previous years YOY salmon were mainly found in the lower reaches of River Daleelva, as opposed to YOY trout that were mainly found in the upper reaches. There were recorded considerable higher densities of parr (> 0+) than YOY salmon. At six stations the estimated densities of salmon parr exceeded 20 individuals per 100 m2 , in sharp contrast to a maximum recorded density of 5 YOY per 100 m2 . The investigation program in 2003-2011 revealed that the strength of juvenile cohorts in River Daleelva varied considerably. Young salmon hatched in 2007 dominated the juvenile populations in 2007, 2008 and 2009 – and even in 2010 quite a few specimen from this cohort were recorded. Young salmon hatched in 2009 has also been a dominant cohort. Among trout individuals hatched in the years 2004, 2008 and 2010 belonged to particular strong cohorts. Due to logistic constraints it was not possible to conduct an invertebrate survey in 2011? That was as comprehensive as the ones performed previous years. However, the data from samples obtained at two sites in March and May 2012 correspond to earlier results and confirm that the abundances and species diversity are still low. The most likely cause for these results is that River Daleelva is considerably affected by spates and acidity. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Barton, D., Bongard, T., Lindhjem, H., Rusch, G., Thomassen, J. & Öberg, S. 2011. Økosystemtjenester – fra begrep til praksis? Sammendrag av innlegg fra ØKOSIP-seminar 10. januar 2010, NINA Trondheim. – NINA Rapport 673. 46 s. 'Økosystemtjenester’ (ØT) er et begrep som er på vei inn i norsk naturforvaltning i hovedsak takket være to internasjonale initiativer i det siste 10-året: Millennium Ecosystem Assessment (MA) og The Economics of Ecosystems and Biodiversity (TEEB). Begge prosjektene ble aktivt støttet av Norge. NINAs ØKOSIP har som mål å relatere NINAs forskning og erfaring til økosystemtjeneste- begrepene, som et ledd i å gjøre arbeidet vårt mer synlig for potensielle nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere. Denne rapporten er et sammendrag av foredrag som ble holdt under avslutnings-seminaret for prosjektet 10. januar 2010. Direktoratet for Naturforvaltning ved Finn Katerås og Hilde Kyrkjebø, innledet om forvaltningens bruk av begrepet i internasjonale forhandlinger (CBD, EU og IPBES) og i nasjonal oppfølging (særlig TEEB). David N. Barton gjennomgikk utviklingen av økosystemtjenester som begrep internasjonalt og i forhold til Norges Naturmangfoldlov. Terje Bongard kritiserte anvendelsen av økosystemtjeneste-begrepet med bakgrunn i evolusjonsteori om menneskelig adferd. Sandra Öberg og Graciela Rusch vurderte NINAs forskning i perioden 2000-2010 i forhold til ØT-begrepene slik de er brukt i bl.a. MA og TEEB. Jørn Thomassen, Dagmar Hagen og Bjørn Kaltenborn diskuterte hvordan begrepet kunne brukes i kommunal arealforvaltning. Henrik Lindhjem diskuterte problemstillinger i en mulig norsk nasjonal oppfølging til TEEB. Ytterligere en NINA rapport er under utarbeidelse med en detaljert karakterisering av NINAs forskning ift. økosystemtjeneste-begrepene.

Johnsen, B.O., Hvidsten, N.A., Bongard, T. & Bremset, G. 2011. Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Surna. Fagrapport 2011. - NINA Rapport 700: 1 - 117. I årene 2002-2010 er det utført undersøkelser i Surna med formål å bedre kunnskapen om bestandsstatus av laks og sjøaure. Kunnskapen skal brukes i vurderinger av relevante kompensasjonstiltak for å bøte på effekter av reguleringen av vassdraget ut over dagens utsettingspålegg av laksunger. Reguleringen ble iverksatt i 1968 og berører vannføringen i ca 2/3-deler av den lakseførende strekningen av vassdraget. Vannføringen i de midtre deler av Surna (mellom Trollheim kraftverk og utløpet av Rinna) er betydelig redusert, mens elva nedenfor utløpet av kraftverket er påvirket av kjøringen av kraftverket. Surna ovenfor samløpet med Rinna er ikke direkte berørt av reguleringene. Selv om reguleringen av Surna har resultert i et redusert laksefiske, har laksefangstene vært betydelige også etter reguleringen. Gjennomsnittsfangst av laks for årene 1969 - 2010 var 4,9 tonn. Sammenlignet med dette var fangstutbyttet i årene 2003, 2004, 2007, 2008 og 2009 lavt mens årene 2005 og 2006 kan karakteriseres som middels lakseår (5,3 og 4,7 tonn). I både 2002 og 2010 var fangstene godt over middels (henholdsvis 6,6 og 7,4 tonn). Fangstene av sjøaure økte jevnt på 1990 – tallet fram til 2002 og Surna var et betydelig sjøaurevassdrag i landsmålestokk. Fra og med 2003 begynte imidlertid fangstene å avta og årene 2004 - 2010 kan karakteriseres som godt under middels når det gjelder fangsten av sjøaure. Sportsfiskefangstene av laks og sjøaure ble i all hovedsak tatt nedenfor Trollheim kraftverk I skjellprøvematerialer av laks innsamlet i sportsfiskesesongen i perioden 2002 – 2010 varierte andelen villaks mellom 54 og 90 %. De resterende andelene har vært utsatt smolt eller settefisk og rømt oppdrettslaks. Skjellmaterialet av villaks ble de fleste årene dominert av flersjøvinter fisk. Gjenfangstratene i sportsfisket for smolt utsatt årene 2001-2003 og i 2008 var relativt lave (henholdsvis 0,49 0,46, 0,44 og 0,42 %,), men innenfor det som er vanlig ved utsettinger i norske vassdrag og i tråd med tidligere resultater ved utsettinger av Carlin-merket smolt i Surna. I årene 2002 - 2010 varierte andelen rømt oppdrettslaks i sportsfisket i Surna mellom 2 og 11 %. I undersøkelsesperioden er det gjennomført både registrering av gytegroper og telling av gytefisk Foreliggende erfaringer gjør det nødvendig å benytte en kombinasjon av flere metoder for å kartlegge gytebestandene i Surnavassdraget. Fangst med lys og håv er egnet i sidevassdrag og øvre deler av hovedstrengen. Drivtelling er den beste metoden i hovedstrengen nedstrøms Bolme og i nedre del av Lomunda. Gytegropregistrering er godt egnet i hovedstrengen nedstrøms Trollheim kraftverk. På grunn av varierende driftsvannføring gjennom Trollheim kraftverk (TK) gjennom døgnet, kan det være store metodiske svakheter knyttet til elfisket på strekningen nedstrøms TK. Elfiskeresultatene fra denne strekningen kan derfor gi et feilaktig bilde av ungfiskbestanden nedstrøms TK. De fleste år ble det registrert lave tettheter av laksunger nedstrøms Trollheim kraftverk. Veksten hos fiskunger var også betydelig lavere nedstrøms kraftverket enn oppstrøms kraftverket. Områdene oppstrøms Trollheim kraftverk stod for hovedtyngden av presmoltproduksjonen i åtte av de ni årene i perioden 2002 – 2010.

Bremset, G., Johnsen, B.O. og Bongard, T. 2011. Bestandsstatus for sjøvandrende laksefisk i Daleelva i Høyanger. Samlerapport fra ferskvannsbiologiske undersøkelser i perioden 2003-2010. – NINA Rapport 602, 122 sider. I perioden 2003-2010 er det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Daleelva for å bedre kunnskapen om bestandstilstanden hos laks og sjøaure. I prosjektet inngår også en evaluering og optimalisering av gjennomførte tiltak (terskler, biotopjusteringer i sidebekker, utsetting av én-somrige laksunger) samt tilrådinger om nye kompensasjonstiltak. Fangsten av laks i Daleelva har økt fra et lavt nivå på 1970-tallet. Fangstøkningen rundt årtusen-skiftet, som ble toppet med en rekordfangst på 1141 kg i 2004, skyldtes blant annet økt antall ut-satt laks og rømt oppdrettslaks, men var også en del av en nasjonal tendens som trolig skyldtes økt sjøoverlevelse. Laksens gjennomsnittsvekt i sportsfiskefangstene i perioden 1979-2009 har vært økende, fra om lag 2 kg tidlig i perioden til om lag 3,5 kg sent i perioden. Dette har primært sammenheng med at andelen smålaks har avtatt i fangstene. Det er grunn til å tro at denne end-ringen også har en sammenheng med en økende andel rømt oppdrettslaks i fangstene. I perioden 2003-2009 har elvebeskatningen av laks ligget i området 54-65 %. Beskatningen av smålaks har jevnt over vært høyere enn mellomlaks og storlaks. Fangsten av sjøaure har i likhet med laksefangsten avtatt siden første del av 1970-tallet. I perioden 1970-1990 ble det i de fleste år fanget 100-300 sjøaurer i Daleelva. Etter 1990 har fangsten de fleste år vært lavere enn 100 sjøaurer, og i undersøkelsesperioden 2003-2009 har det aldri blitt fanget opp mot 100 sjøaurer. Man har sett en liknende utvikling i andre sjøaurebestander i Sognefjorden, noe som tyder på at nedgangen i Daleelva har vært del av en regional trend. Dette tilsier at det er én eller flere bestandsreduserende faktorer som påvirker sjøauren i sjøfasen. Det er nærliggende å anta at oppblomstringen i mengden lakselus utover 1990-tallet er en vesentlig del av forklaringen på nedgangen i sjøaurebestandene i Sognefjorden. Det har blitt registrert en nedgang i mengden gytefisk av laks og sjøaure i løpet av undersøkelsesperioden 2003-2009. Mengden gytefisk av begge arter er omtrent halvert fra første til andre del av undersøkelsesperioden. I alle undersøkelsesår har det vært mer gytelaks i øvre enn i ned-re del av Daleelva, til tross for at hovedmengden av egnet gytesubstrat for laks er i nedre deler av vassdraget. I motsetning til hos gytelaks har det alle år vært en klar overvekt av gytemoden sjø-aure i nedre del av vassdraget. Denne fordelingen gjenspeiler i stor grad tilgangen på egnet gytesubstrat for sjøaure Gyteforholdene i øvre halvdel av vassdraget er begrenset på grunn av mye grovt bunnsubstrat. Det grove substratet er i hovedsak et resultat av de kraftige flommene som inntreffer forholdsvis ofte i Daleelva, og som har hatt en dimensjonerende effekt både bunnsubstrat om elveløp. Det er grunn til å anta at tilgang på egnet gytesubstrat er en begrensende faktor for lakseproduksjon i Daleelva. Spesielt tettheten av laksyngel (0+) er lav i øvre halvdel av vassdraget (mindre enn 10 individ per 100 m2), noe som neste omgang resulterer i lave tettheter av eldre laksunger (mindre enn 20 individ per 100 m2). Samlet sett gir derfor øvre del av vassdraget lite bidrag til årlig produksjon av laksesmolt i vassdraget.

Sandlund, O.T. (red.), Bongard, T., Brettum, P., Finstad, A.G., Fjellheim, A., Halvorsen, G.A., Halvorsen, G., Hesthagen, T., Hindar, A., Papinska, K., Saksgård, R., Schartau, A.K., Schneider, S., Skancke, L.B., Skjelbred, B. & Walseng, B. 2010. Nettverk for biologisk mangfold i ferskvann – samlerapport 2010. Atna- og Vikedalsvassdragene - NINA Rapport 598. 146 s. Denne rapporten oppsummerer resultatene fra overvåkingen av Atna- og Vikedalsvassdragene i programmet for overvåking av biologisk mangfold i ferskvann, fram til 2009. Kvalitetselementene som overvåkes er påvekstalger, bunndyr, krepsdyr og fisk i begge vassdragene og planteplankton i Atnsjøen. I tillegg foregår det vannkjemisk overvåking i Vikedalsvassdraget, og i mer begrenset omfang også i Atnsjøen. I rapporten presenteres også utvalgte data for vanntemperatur og hydrologi. Nedre del av Vikedalselva er kalket, mens Atnavassdraget er ukalket. De to vassdragene er hydrologisk sett svært ulike. Atna har en veldefinert lavvannsperiode om vinteren og en tydelig vårflom, mens Vikedalselva kan oppleve flomsituasjoner hele året, med størst vannføring om høsten. For begge vassdragene tyder data for vannføring og vanntemperatur på en endring mot et varmere klima. I Atnavassdraget viser dette seg både gjennom vanntemperatur, isfri periode på Atnsjøen og lengden på perioden fra vårflommen begynner om våren til vintervannføringen opptrer om høsten, som har økt med nesten fire uker siden begynnelsen av 1900-tallet. I Vikedal viser gjennomsnitts-temperaturen om sommeren også en signifikant stigende tendens i perioden siden 1986. De kjemiske undersøkelsene i Atnsjøen bekrefter innsjøens ultraoligotrofe karakter. Det har skjedd en klar reduksjon av sulfatkonsentrasjonene, i samsvar med reduksjonen i sur nedbør over Sør-Norge. Dette reflekteres også i en tendens til økt pH og redusert ledningsevne. Temperaturmålinger gjennom døgnet viser uvanlig stor variasjon, opptil 5-7 °C, på 1 m dyp. Selv om årsaken til dette er usikker, viser det at punktmålinger av temperatur, som har vært den vanlige metoden tidligere, kan være svært usikre. Dette kan vanskeliggjøre analyser av forholdet mellom dyre- og planteliv og temperatur. Siktedypet i Atnsjøen varierer mye med tilførselen av alloktont materiale fra innløpselva. Planteplanktonet i Atnsjøen er dominert av gullalgene (Chrysophyceae) og svelgflagellatene (Cryptophyceae), og det er ikke påvist noen tendens til endringer. Algevolumet bekrefter innsjøens oligotrofe karakter. En trofi-indeks basert på planteplankton viser at Atnsjøen ikke har vært påvirket av eutrofiering de siste 20 årene. Noe høyere verdier i 1995 og 1996 reflekterer tilførselen av næringssalter fra storflommen i 1995. Dyreplanktonet i Atnsjøen reflekterer også innsjøens oligotrofe karakter. Antall planktonarter har holdt seg relativt konstant gjennom hele perioden 1985-2009. Variasjoner skyldes stort sett arter som forekommer sporadisk. Blant hjuldyrene har det riktignok kommet til noen nye arter som synes å ha etablert seg. Tidspunkt for maksimal tetthet har variert mye, noe som bl a kan skyldes variasjoner i gjennomstrømningen i innsjøen. Antall krepsdyrarter i litoralen er relativt høyt og omfatter også mange pelagiske arter. Krepsdyrsamfunnet indikerer at innsjøen er litt til moderat forsuret (god-moderat økologisk tilstand). NØKKELORD : Norge, Hedmark, Rogaland, hydrologi, klimaendring, vannkjemi, planteplankton, påvekstalger, dyreplankton, bunndyr, røye, aure, overvåking, Norway, Hedmark & Rogaland Counties, hydrology, climate change, water chemistry, phytoplankton, periphyton, zooplankton, macrozoobenthos, arctic charr, brown trout, monitoring

Bremset, G., Bongard, T. og Johnsen, B.O. 2009. Bestandsstatus for sjøvandrende laksefisk i Daleelva i Høyanger. Resultater fra ferskvannsbiologiske undersøkelser i 2008 og 2009. - NINA Rapport 512, 51 s. I perioden 2003-2009 er det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Daleelva med formål å bedre kunnskapen om bestandstilstanden hos laks og sjøaure. I prosjektet inngår også en evaluering og optimalisering av gjennomførte tiltak (terskler, biotopjusteringer i sidebekker, utsetting av énsomrige laksunger) samt tilrådinger om eventuelle nye kompensasjonstiltak. Fangsten av laks i Daleelva har økt fra et lavt nivå på 1970-tallet. Fangstøkningen etter årtusenskiftet skyldes trolig først og fremst et økt antall utsatt laks og rømt oppdrettslaks. Laksens gjennomsnittsvekt i sportsfiskefangstene i perioden 1970-2007 har vært økende. Dette har primært sammenheng med at andelen smålaks har avtatt i fangstene. Det er grunn til å tro at også dette fenomenet har en sammenheng med en økende andel rømt oppdrettslaks i fangstene. Sidebekker er viktige oppvekstområder for sjøaure, og bidrar med en betydelig andel av smoltproduksjonen. Fangsten av sjøaure har avtatt siden første del av 1970-tallet, og var svært lav også i perioden 2003-2008. Man har sett en liknende utvikling i andre sjøaurebestander i Sognefjorden. Dette tilsier at det er én eller flere bestandsreduserende faktorer som påvirker sjøauren i sjøfasen. Ungfiskundersøkelser i perioden etter 1990 tyder på sviktende rekruttering hos både laks og aure i flere av de undersøkte årene. Mens ungfisk av aure har vært forholdsvis jevnt fordelt både i hovedstreng og sidebekker, er ungfisk av laks i hovedsak konsentrert til nedre og midtre deler av hovedstrengen. Enkelte årsklasser av laks er betydelig sterkere enn andre. Laks som ble klekket i 2001 har tilhørt en slik spesielt sterk årsklasse, og har dominert både ungfiskbestandene og kohortene av voksen laks i påfølgende år. Laks klekket i 2004 synes også å være en spesielt sterk årsklasse, noe som trolig har gitt gode smoltutganger i 2007 og 2008. Effekter av forsuring kan trolig forklare mye av rekrutteringssvikten hos laks i Daleelva. Tidligere vannanalyser og undersøkelser av gjellevev hos laksunger våren 2008 viser kraftig forsuringspåvirkning på ungfisk. Ytterligere kalkingstiltak kan derfor være påkrevd for å redusere negative effekter på fisk og bunndyr. Gyteforholdene i øvre halvdel av vassdraget opp mot kraftstasjon K2 er begrenset, og fisketettheten i dette området er lavt. For å kompensere for den lave produksjonen er det behov for utsettinger av laks. Utsettinger av ettårs laksesmolt vil gi en større nettogevinst enn dagens strategi med utsetting av ensomrige laksunger. Det bør i den forbindelse vurderes å opparbeide en beholdning med stamlaks, for å redusere uttaket av lakserogn fra vassdraget. Bunndyrundersøkelsene som ble utført i 2008 og 2009 viser det samme bildet som tidligere. Det er få forsuringssensitive arter og svært lave tettheter av bunndyr i Daleelva. De lave tetthetene skyldes trolig en kombinasjon av forsuring og store flommer. Det er registrert færre arter, men samme gjennomsnittsantall i prøvene i rapporteringsperioden. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Halvorsen, G., Hesthagen, T., Svalastog, D. & Bongard, T. 2009. Biologiske undersøkelser i kalkede vann i Vest-Agder 2008, med vekt på krepsdyr, bunndyr og fisk. - NINA Rapport 450. 55 s. Høsten 2008 ble det gjennomført ferskvannsbiologiske undersøkelser i 11 kalkede innsjøer i Vest-Agder. Krepsdyr, bunndyr og fisk er undersøkt i 7 av innsjøene; Djupvikvatn, Dunsæd-vatn, Ljosevatn, Årsvatn og Mevatn i Flekkefjord kommune, samt Homevatn i Songdalen og Røynlandsvatn i Vennesla. I tillegg er bunndyrene undersøkt i fire innsjøer; Ersdalsvatn i Flek-kefjord, Livatn i Lindesnes, Rabnevatnet i Lyngdal og Bjennvatn i Hægebostad. Kalkingen har pågått siden begynnelsen/midten av 1990-tallet, og har stort sett gitt god vannkvalitet i samtlige innsjøer, med pH rundt 6,0-7,0. Enkelte sure episoder kan imidlertid forekomme innimellom. Bunnfaunaen er dominert av døgnfluer, steinfluer, fjærmygg og vårfluer, og med mye knott i ut- og innløpsbekkene. Faunaen bærer fortsatt preg av forsuring, og det er få tegn på reetablering av forsuringsfølsomme arter. Enkelte forsuringsfølsomme arter er imidlertid påvist, blant annet døgnflueartene Baetis rhodani, Cloeon simile og Caenis horaria. Lokalitetene med disse artene har alle verdien 1 i Raddum indeks 1. Noen få individer av den svakt forsuringsfølsomme stein-fluearten Isoperla grammatica er påvist i tre lokaliteter. Ett individ av gråsugg (Asellus aquati-cus) ble også observert i Djupvikvatn. Den middels følsomme vårfluen Hydropsyche siltalai var vanlig i 8 av lokalitetene. Totalt ble det påvist 5 døgnfluearter, 9 steinfluearter og 17 vårfluear-ter i prøvene. Det er påvist 41 arter krepsdyr, 30 arter vannlopper og 11 arter hoppekreps. Krepsdyrsamfun-nene innholder flere forsuringsfølsomme og svakt forsuringsfølsomme arter. Kalkingen har gitt en forskyvning i artssammensetningen mot en mer forsuringsfølsom fauna (pH > 5,0). Ljose-vatn, Årsvatn og Mevatn er fortsatt tydelig forsuringsskadde, mens Homevatn er lite eller ikke skadet. Homevatn har flest (7) forsuringsfølsomme arter, mens Djupvikvatn og Røynlandsvatn har henholdsvis 5 og 4 arter. Daphnia longispina er funnet i fem av innsjøene. Dunsædvatn skiller seg spesielt ut, med få arter og kun en forsuringsfølsom art. Dunsædvatn har også me-get lav tetthet av plankton, mens Djupvikvatn og spesielt Røynlandsvatn har stor tetthet. Det ble fanget ørret i alle innsjøene, samt røye i Djupvikvatn, abbor i Homevatn og bekkerøye Dunsædvatn. Gjennomsnittlig utbytte av ørret på bunngarn mellom 0-6 m dyp varierte mellom 2,2 og 13,1 individ pr. 100 m2 garnareal (Cpue). Fangsten var lavest i Ljosvatn og størst i Ho-mevatn. Fangsten var også relativt stor i Dunsædvatn. Det ble ikke fanget fisk på flytegarn i Dunsædvatn. Homevatn har en middels stor bestand av abbor, med en gjennomsnittlig Cpue på 36,5. Det ble påvist yngel av bekkerøye (0+) i utløpet av Dunsædvatn. Alle innsjøene har i dag stedegne ørretbestander, som sikrer naturlig rekruttering. Det ble observert 0+ på alle ut-løpsbekkene, med unntak av utløpsbekken til Djupvikvatn. Ljosvatn og Årsvatn mangler egne-de innløpsbekker for gyting, mens det i de øvrige lokalitetene ble observert 0+ i de viktigste innløpsbekkene. Flere av innsjøene har små gyte- og oppvekstarealer (inn- og utløp) i forhold til innsjøarealet (lav oppvekstratio), og ørretbestandene er til en viss grad rekrutteringsbegren-set. Ørreten har i fem av sju lokaliteter lav kondisjonsfaktor og rekrutteringen synes derfor å være tilstrekkelig i forhold til næringsgrunnlaget. Lavest tetthet og best kondisjonsfaktor hadde ørreten i Ljosevatn hvor rekrutteringen er begrenset. Det synes fortsatt nødvendig med kalking av Ljosevatn, Årsvatn og Dunsædvatn, noe som også vil sikre god vannkvalitet i nedenforliggende vann. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.