Search

Dertwinkel-Kalt et al. (2022) examine the effect of concentration bias - the tendency to overweight advantages that are concentrated in time relative to costs that are spread over multiple time periods - on intertemporal choice in a laboratory experiment. In their preferred empirical specification, the authors report that concentration bias leads to a 22.4% higher willingness to work than explained by a standard model of intertemporal discounting. We conduct a computational replication of the main results of the paper using the same procedures and original data. Our results confirm the sign, magnitude and statistical significance of the author’s reported estimates across each of their five main findings.

Purpose: Autoimmune polyendocrine syndrome type I (APS-1) is a devastating autoimmune disease characterised by mutations in the AIRE gene. Because of failure of negative selection, these patients produce autoreactive B and T cells against affected tissues, which lead to a range of autoimmune manifestations. The rarity of APS-1 and inaccessibility of thymic tissue have limited immunological studies. We here hypothesized that lack of AIRE expression in thymus affect immune cells in blood. Methods: Whole blood microarray analysis (N=16 APS-I patients vs 16 controls) and qPCR of molecules in affected pathways. Single cell sequencing of naïve B cells and flow cytometry analysis of a B cell panel in PBMCs to investigate properties of B cells in APS-I patients compared to age and sex matched healthy controls. Results: We here show significant downregulation of B cell and IFN-I responses in APS-I patients compared to healthy donors in microarray and system biology deconvolution experiments. Single B cell transcriptomics support downregulation of several of the same molecules including CD74, CD40 and CD79A. Flow cytometry protein experiments revealed an imbalance of plasma (higher) vs transitional B cells (lower) in APS-I patients, followed up by a lower level of CD79b within transitional B cells in patients, but a non-consistent higher level of CD74 within this subset. Conclusion: We found disturbances in blood immune cell subsets from APS-I patients. Harmonious lower blood cell levels of the B-cell associated CD79A/B were found compared to healthy controls, but further studies are needed to verify the consistency of our findings.

Pathogenic germline variants in Breast cancer susceptibility gene 1 (BRCA1) predispose carriers to hereditary breast and ovarian cancer (HBOC). Through genetic testing of patients with suspected HBOC an increasing number of novel BRCA1 variants are discovered. This creates a growing need to determine the clinical significance of these variants through correct classification (class 1–5) according to established guidelines. Here we present a joint collection of all BRCA1 variants of class 2–5 detected in the four diagnostic genetic laboratories in Norway. The overall objective of the study was to generate an overview of all BRCA1 variants in Norway and unveil potential discrepancies in variant interpretation between the hospitals, serving as a quality control at the national level. For a subset of variants, we also assessed the change in classification over a ten-year period with increasing information available. In total, 463 unique BRCA1 variants were detected. Of the 126 variants found in more than one hospital, 70% were interpreted identically, while 30% were not. The differences in interpretation were mainly by one class (class 2/3 or 4/5), except for one larger discrepancy (class 3/5) which could affect the clinical management of patients. After a series of digital meetings between the participating laboratories to disclose the cause of disagreement for all conflicting variants, the discrepancy rate was reduced to 10%. This illustrates that variant interpretation needs to be updated regularly, and that data sharing and improved national inter-laboratory collaboration greatly improves the variant classification and hence increases the accuracy of cancer risk assessment.

Background: After seven decades of levothyroxine (LT4) replacement therapy, dosage adjustment still takes several months. We have developed a decision aid tool (DAT) that models LT4 pharmacometrics and enables patient-tailored dosage. The aim of this was to speed up dosage adjustments for patients after total thyroidectomy. Methods: The DAT computer program was developed with a group of 46 patients post-thyroidectomy, and it was then applied in a prospective randomized multicenter validation trial in 145 unselected patients admitted for total thyroidectomy for goiter, differentiated thyroid cancer, or thyrotoxicosis. The LT4 dosage was adjusted after only two weeks, with or without application of the DAT, which calculated individual free thyroxine (fT4) targets based on four repeated measurements of fT4 and thyrotropin (TSH) levels. The individual TSH target was either Results: When clinicians were guided by the DAT, 40% of patients with goiter and 59% of patients with cancer satisfied the narrow TSH targets eight weeks after surgery, as compared with only 0% and 19% of the controls, respectively. The TSH was within the normal range in 80% of DAT/goiter patients eight weeks after surgery as compared with 19% of controls. The DAT shortened the average dosage adjustment period by 58 days in the goiter group and 40 days in the cancer group. For thyrotoxic patients, application of the simplified DAT did not improve the dosage adjustment. Conclusions: Application of the DAT in combination with early postoperative TSH and fT4 monitoring offers a fast approach to LT4 dosage after total thyroidectomy for patients with goiter or differentiated thyroid cancer. Estimation of individual TSH-fT4 dynamics was crucial for the model to work, as removal of this feature in the applied model for thyrotoxic patients also removed the benefit of the DAT.

Tillitsmodellen skal utfordre bestiller/utfører-modellen. Forprosjektet som denne studien er en del av skulle prøve ut nye modeller for hjemmetjenesten hvor fagpersonene myndiggjøres og gis større ansvar for tjenestene til den enkelte. Tjenestene skulle være helhetlige og sees i en sammenheng uten detaljstyring. Forslag til minipiloter ble utviklet i en inkluderende prosess. Mini-piloteringen har bestått i å prøve ut tverrfaglige, selvstyrende team i tre bydeler. FØLGEFORSKNINGENS PROBLEMSTILLING Hva er erfaringene med minipilotene i hjemmetjenestene i de tre bydelene? • Hvilke endringer av tjenestene ble prøvd ut i minipilotene? • Hvilke forventninger til Tillitsmodellen hadde medarbeidere før oppstart? • Hvilke ønsker om endringer hadde tjenestemottagerne før oppstart av piloteringen? • Hvilke erfaringer har teammedlemmene og ledelsen med piloteringen? • Hvilke skal til for at Tillitsmodellen skal fungere etter hensikten? METODIKK For å besvare problemstillingene og legge et kunnskapsgrunnlag for anbefalinger har vi utledet erfaringskriterier for Tillitsmodellen (hva Tillitsmodellen var tenkt å være og resultere i) på bakgrunn av materialet som kommunen har gjort tilgjengelig (rapporter, strateginotater, prosess- og møtereferater, etc), nasjonale føringer og forskning om hjemmetjenester, tjenesteutvikling, etikk og tillit i organisasjoner. Datainnsamling er gjort gjennom spørreundersøkelser (brukere og medarbeidere), observasjon på teammøter, deltagende observasjon på workshops og seminarer, og samtaler og intervjuer med medarbeidere og prosjektleder. KONKLUSJONER Forventningene til Tillitsmodellen var høye før oppstart. Etter å ha fulgt utviklingen av og arbeidet i minipilotene over en periode på ca. åtte måneder finner vi at erfaringene med mini-piloteringen er svært lovende med tanke på hovedpilotering og eventuell implementering. Brukerorientering – brukernes trygghet øker Erfaringene med økt brukerorientering – å ta utgangspunkt i hva som er viktig for brukerne og å være færre personer per bruker – er svært positive: • brukernes opplevelse av tillit og trygghet øker (signifikant) mot slutten av perioden • team-medarbeiderne opplever å bli bedre kjent med brukerne og deres behov • tjenestene blir mer fleksible og kan justeres etter endret behov Selvstyring og tverrfaglighet i team – motivasjon og læring øker Selvstyring og tverrfaglighet er prøvd ut et stykke på vei, og teamenes erfaringer med dette er udelt positive: • det skaper ny forståelse for hva som er viktig for brukerne • det oppleves som meningsfullt og motiverende • det stimulerer erfaringsdeling og læring på tvers av fag

Laksefisket i Norge er i endring med strengere fiskereguleringer i mange elver f.o.m. 2010 av. Dette som følge av svakere laksestammer. Samtidig endrer elveeiernes forhold til fiskeretten seg når stadig større del av inntekta deres genereres utenfor (landbruks-)eiendommen. Formålet med denne rapporten er å dokumentere metoden vi har brukt for innhenting av data i en spørreundersøkelse sendt samtlige elveeiere i Orkla og Verdalselva per post eller epost vinteren-våren 2013. Videre gir vi en oversikt over svarfordeling og hovedresultater fra enkeltspørsmålene i spørreundersøkelsen. I Verdalselva fikk vi inn 77 svar av utsendte 135, en svarprosent på 57,0. I Orkla fikk 226 svar av 368 (61,4 %). Totalt sett fikk vi 303 svar av 503 og en svarprosent på 60,2. En ikke-svarundersøkelse antydet at Orklaelveeierne som ikke svarte på hovedundersøkelsen kan skille seg noe ut fra de svarene vi har fått inn. Elveeierne utgjør en svært variert gruppe med ulik interesse for og involvering i lakseforvaltning og laksefiske, hvor om lag 2/3 ikke fisket laks selv i 2012 sesongen. Også lengde på fiskerett, utleieform og inntekter fra laksefiske varierer mye mellom elveeierne og mellom de to elvene. I Orkla og Verdalselva var det henholdsvis 21 % og 53 % av elveeierne som ikke hadde noen omsetning fra laksefisket i 2012. At elveeierne i Orkla la større vekt på økonomiske målsettinger med fiskeretten enn hva de i Verdal gjorde skyldes trolig store forskjeller i inntekter mellom elvene. Elveeierne så stort sett ut til å være enige i de offisielle bestandstallene for vassdragene, eller svarte at de ikke visste (> 50 %). Mange elveeiere har liten interesse for lakseforvaltning og det er dermed naturlig også av den grunn til å stole på forvaltningens vurderinger. Synet på gjenutsetting er delt og sammensatt. På en side er det et flertall som mener at gjenutsetting styrker fiskebestandene, mens samtidig er relativt mange (35 %) som mener at gjenutsetting er dyreplageri. Å minke problemene med lakselus og rømminger fra oppdrettsnæringa, var det tiltaket som ble gitt høyest prioritet for å styrke fiskebestandene. Dette er i tråd med det som det vitenskapelige rådet for lakseforvaltning har sagt er den største trusselen mot fiskebestandene. Samtidig er det i lag med en del andre høyt prioriterte tiltak, et tiltak som ikke rammer egen utleie. Av den grunn kan det være noe mer populært enn andre tiltak som kan ramme egen fiskeutleie (eks. fang- og slipp, fangstrestriksjoner og innkorting av fisketid i elv). Resultatene om fang-og-slipp og utsetting av lakseunger viser at det er et behov for mer og bedre kommunikasjon mellom forskere, forvaltning og elveeiere om effekten av ulike tiltak på fiskestammene. Fellesforvaltninga i Orkla kommer bedre ut en den i Verdal når det gjelder å (i) ivareta grunneiernes interesser i fiskeforvaltninga, (ii) sette fiskeregler som ivaretar laksestammen i vassdraget, og (iii) gi for lite informasjon om forvaltninga i elva. Det er naturlig å tro at det at Orkla har eget sekretariat med et fullt årsverk, mens Verdalselva drives på frivillig basis, spiller inn her. I Orkla der lakseturismen er best utviklet var nettoinntektene for 2012 (33.000 kr) om lag halvparten av omsetninga av laksefisket (62.000 kr). Tilsvarende tall for Verdal var 4 540 kr og 3 378 kr. Flere elveeiere i Orkla enn i Verdal tilbyr overnattingsmuligheter og fiskeguiding. Kun noen få elveeiere tilbyr servering. Resultatene speiler at det er vanligst å la fiskerne klare seg selv mest mulig med sjølhushold (uten mat og guiding), og dette «produktet» kan både gjenspeile at arbeidskraften er dyr eller har en bedre anvendelse andre steder for husholdningen, men også mangel på kompetanse blant elveeierne. Laksefiske var prioritert lavt som inntektsstrategi for husholdningene, men høyere i Orkla der inntektene er større enn i Verdalselva. Arbeid utenfor eiendommen var høyest prioriterte inntekststrategi. Laksefisket og fiskeretten har for elveeierne en verdi langt utover inntektsstrømmen det genererer. Den gjennomsnittlige minste årlige kompensasjonen (63 075 kr.) elveeierne i de to vassdragene måtte ha for at elva skulle stå stengt i ti år ligger langt over årlig netto gjennomsnittsinntekt fra fisket i 2012 (25 524 kr). Samlet nåverdi av tapt fiske i en 10- årsperiode for elveeierne i Verdal og Orkla blir da henholdsvis 45 og 221 millioner kr. Store forskjeller mellom elveeierne er en utfordring for samarbeid og samhandling i lakseforvaltningen, og ikke minst for utvikling av fisketurisme. Elveeiernes nøkterne og til dels pessimistiske syn på framtidig fiskebestand og inntekter fra laksefisket, gir en viss grunn til bekymring for utvikling av fisketurismen.

Sammendrag Elveeierne er som tilbydere og tilretteleggere, er en viktig del av laksefisketurismen i Norge. De siste årene har dårligere fangster ført til strengere fiskeregler og kortere sesong i flere norske elver. Dette kan medføre inntektstap og endringer for elveeiere. Studien tar utgangspunkt i elveeierne i Orkla og Verdalselva ved Trondheimsfjorden. De har hatt ulik utvikling de siste årene. Orkla har hatt jevne fangster, mens nedkortet sesong har redusert fangstene i Verdalselva. Studien er kvantitativ og tar utgangspunkt i en spørreundersøkelse blant elveeierne. Det er også brukt data fra en spørreundersøkelse i 2008 for sammenligning. Formålet var å se på egenskaper ved elveeierne og eiendommen, målsetninger, inntekter og variasjon i faktorer som får elveeierne til å satse på laksefisketurisme. Analysene ble gjort i SPSS, med T-tester og regresjon. Funn viste nedgang i inntekter fra laksefiske, og flere forskjeller i utnyttelsen av fiskeretten mellom elvene og elveeierne. Studien diskuterer blant annet nedgang i inntekter, påvirkning av kortere fiskesesong og elveeiernes framtidssyn for satsning på laksefiske. Studien viser en nedgang i inntekter fra laksefisket i Verdalselva. Den viser også at elveeierne generelt heller vil prioritere å satse på næring utenfor eiendommen, enn laksefiske, for å sikre husholdningens inntekter i nærmeste framtid. Abstract Landowners as supplyers and organizers, are importer for the salmon angling tourism in Norway. In the recent years lower catching has led to stronger regulations and shorter seasons in several norwegian rivers. This can bring to losses in income and changes for the landowners. The study focuses on landowners in Orkla and Verdal in the Trondheimsfjord- region that have seen different development the recent years. Catching in Orkla has been stable, compared to shorter season and lower catching in Verdal. It’s a quantitative study using a questionnaire among landowners. Data from a similar questionnaire in 2008 has also been used for comparison. The purpose was to look at characteristics about the landowners and their properties, goals, income and variation in factors that make landowners using angling tourism as a strategy to secure the households income. Analyses for this study used t-tests and regression in SPSS. Findings showed a decrease in income from salmon angling, and several differences in the use of the fishing rights between both rivers and landowners. The study discusses the decrease from income, influence of a shorter season and the landowner’s vision for the future of salmon angling tourism. The study shows a decrease in income for the Verdal river. It also shows that landowners choose to put more faith in business outside the property, rather than salmon angling, to secure their future income for the household. Salmochange

Background The treatment of trauma victims is a complex multi-professional task in a stressful environment. We previously found that trauma team members perceive leadership as the most important human factor. The aim of the present study was to assess the experience and education of Norwegian trauma team leaders, and allow them to describe their perceived educational needs. Methods We conducted an anonymous descriptive study using a point prevalence methodology based on written questionnaires. All 45 hospitals in Norway receiving severely injured trauma victims were contacted on a randomly selected weeknight during November 2009. Team leaders were asked to specify what trauma related training programs they had participated in, how much experience they had, and what further training they wished, if any. Results Response rate was 82%. Slightly more than half of the team leaders were residents. The median working experience as a surgeon among team leaders was 7.5 years. Sixty-eight percent had participated in multi-professional training in non-technical skills, while 54% had passed the advanced trauma life support(ATLS) course. Fifty-one percent were trained in damage control surgery. A median of one course per team leader was needed to comply with the new proposed national standards. Team leaders considered training in damage control surgery the most needed educational objective. Conclusions Level of experience among team leaders was highly variable and their educational background insufficient according to international and proposed national standards. Proposed national standards should be urgently implemented to ensure equal access to high quality trauma care.

Background Trauma is the leading cause of death for young people in Norway. Studies indicate that several of these deaths are avoidable if the patient receives correct initial treatment. The trauma team is responsible for initial hospital treatment of traumatized patients, and team members have previously reported that non-technical skills as communication, leadership and cooperation are the major challenges. Better team function could improve patient outcome. The aim of this study was to obtain a deeper understanding of which non-technical skills are important to members of the trauma team during initial examination and treatment of trauma patients. Methods Twelve semi-structured interviews were conducted at four different hospitals of various sizes and with different trauma load. At each hospital a nurse, an anaesthesiologist and a team leader (surgeon) were interviewed. The conversations were transcribed and analyzed using systematic text condensation according to the principles of Giorgi's phenomenological analysis as modified by Malterud. Results and conclusion Leadership was perceived as an essential component in trauma management. The ideal leader should be an experienced surgeon, have extensive knowledge of trauma care, communicate clearly and radiate confidence. Team leaders were reported to have little trauma experience, and the team leaders interviewed requested more guidance and supervision. The need for better training of trauma teams and especially team leaders requires further investigation and action.

Trauma is the leading cause of death for young people in Norway [1]. Studies indicate that several of these deaths are avoidable if the patient receives correct initial treatment [2-4]. The trauma team is responsible for initial hospital treatment of traumatized patients, and team members have previously reported that non-technical skills as communication, leadership and cooperation are the major challenges [5]. Better team function could improve patient outcome. The aim of this study was to obtain a deeper understanding of which human factors are important to members of the trauma team during initial examination and treatment of trauma patients.