Search

Norwegian Summary Myr defineres som et landområde med vegetasjon som krever fuktighet, og som danner torv. Torv er sted-egent akkumulert materiale, hvis tørrvekt utgjøres av mer enn 30 % dødt organisk materiale. Det er ingen krav til tykkelse på torvlaget for at noe skal kalles myr. Torvmark defineres som et landområde med eller uten vegetasjon, med et naturlig akkumulert torvlag på toppen. All myr er derfor torvmark, men torvmark trenger ikke være myr. Basert på nyere undersøkelser estimeres myrarealet i Norge til 41 655 km2, og dette er fordelt på 28 777 km2 åpen myr og 12 878 km2 myr- og sumpskog. Det totale torvmarksarealet, inkludert grøftet og på annen måte ødelagt myr, estimeres til 48 655 km2. Natur i Norge versjon 3 (NiN 3) har to typesystemer for myr. Typesystemet for myrøkosystemer skiller mellom hovedtyper og grunntyper på bakgrunn av gradienter i vegetasjon og miljøforhold. Typesystemet for torv-massiv (myrlandformer) inneholder torvmassivenheter som er definert på grunnlag av forskjeller i hydrologi, hydromorfologi og hydrogenetikk. Et torvmassiv er en hydromorfologisk enhet med hydrologi og overflate-former som gjenspeiler samspillet mellom topografi, vanntilførsel og torvdannende prosesser. Torvmassiv-enhetene deles inn etter de samme prinsippene og kriteriene som andre landformkategorier i NiN 3. I NiN 3 inkluderes 22 enheter av torvmassiv, og disse erstatter 17 enheter med torvmarksformer i NiN 2. I NiN 3 deles hver landformkategori i typer på to hierarkiske nivåer; for myr er torvmassivgruppe nivå 1, mens nivå 2 er de enkelte torvmassivenhetene. Skillet mellom minerogen og ombrogen markvæte er fundamentalt, og er derfor lagt til grunn for å skille mellom fire grupper minerogene torvmassiv på den ene siden og to grupper ombrogene torvmassiv på den andre siden. I tillegg inkluderer vi to grupper som inneholder både minerogene og ombrogene elementer; blandingsmyrer som har strukturert veksling mellom minerogene og ombrogene partier og mellomstillingsmyrer som inneholder et stort spekter av variasjon med både minero-gene og ombrogene partier. Dette gir de åtte torvmassivgruppene A Topogene torvmassiv, B Soligene torv-massiv, C Kildetorvmassiv, D Flommyrtorvmassiv, E Blandingsmyrtorvmassiv, F Mellomstillingstorvmassiv, G Ombrogene, terrengdekkende torvmassiv og H Ombrogene, hvelvete torvmassiv (høgmyrer). Topogene torvmassiv har stagnerende, plant grunnvannsspeil, og omfatter A1 Gjenvoksningsmyr og A2 Flatmyr. Soligene torvmassiv har hellende overflate, hellende grunnvannsspeil, og vannet er i bevegelse. Her inngår B1 Slakmyr, B2 Gjennomstrømningsmyr, B3 Bakkemyr, B4 Flarkmyr og B5 Strengmyr. Kildetorv-massiv skiller seg ut gjennom konstant tilførsel av kildevann, og har én enhet, C1 Torvkilde. I flommyrtorv-massivgruppen inngår torvmassivenhetene D1 Innsjøflommyr, D2 Elveflommyr og D3 Saltflommyr. Denne torvmassivgruppa kjennetegnes av periodevis tilførsel av vann gjennom flommer i elver og innsjøer (limnogen markvæte), eller gjennom tidevannspåvirkning (thalassogen markvæte). Blandingsmyrtorvmassiv omfatter tre enheter; E1 Øyblandingsmyr, E2 Palsmyr og E3 Strengblandingsmyr. Disse har ombrogene strukturer som er dannet gjennom frostpåvirkning (E1, E3) eller permafrost (E2). Mellomstillingstorvmassiv har én enhet, F1 Mellomstillingsmyr. Dette er myr med en blanding av ombrogene og minerogene partier, men der de ombrogene partiene ikke er dannet på grunn av tele eller permafrost. Mellomstillingsmyrer kan være stabile fordi torvtilveksten hindres av topografiske barrierer eller klimaforhold, men ofte er dette myrer som ikke har fått sin endelige hydromorfologiske utforming. Mulige endepunkter for videre utvikling fra ei mellomstillingsmyr kan være en høgmyr-enhet eller terrengdekkende myr. Gruppa ombrogene, terrengdekkende torvmassiv har G1 Terrengdekkende myr som eneste enhet. Terreng-dekkende myr følger formene på terrenget under torva og mangler torvkuppel. Høgmyr har en kuppel av ombrogen torv, og gruppa inkluderer seks torvmassivenheter: H1 Atlantisk høgmyr, H2 Kanthøgmyr, H3 Platåhøgmyr, H4 Konsentrisk høgmyr, H5 Skogshøgmyr og H6 Eksentrisk høgmyr. I NiN 3 er ikke typisk høgmyr en egen torvmassivgruppe, men omfatter platåhøgmyr, konsentrisk høgmyr, skogshøgmyr og eksentrisk høgmyr. Nøkkelord: hydrologi – hydromorfologi – klassifisering – myr – myrmassiv – torvmark – torvmarksform English summary A mire is defined as a land area with moisture-demanding vegetation that produces peat. Peat is autochton-ously accumulated material, with a dry fraction consisting of more than 30% organic material. The definition of mire does nor require a specific depth of the peat layer. A peatland is defined as an area with or without vegetation, with a naturally accumulated peat layer on top. Hence, all mires are peatlands but a peatland is not necessarily a mire. New estimates indicate that the mire area of Norway is 41 655 km2, consisting of 28 777 km2 open mire and 12 878 km2 forested mire and swamp. The total peatland area (including degraded peatland) is estimated to 48 655 km2. Nature in Norway version 3 (NiN 3) is an implementation for Norway of the theoretical EcoSyst framework for systematisation of Nature's variation. The two mire typologies in NiN 3 are based on vegetation, hydrology, hydromorphology and hydrogenetics. Hydrologic typologies address the origin and movement of water. Hydromorphology addresses the shape of mire massifs, distribution of mire sites, and the form and pattern of mire features. Hydrogenetics emphasise the processes leading to formation and development of peat and peatland. The mire ecosystems typology is based upon recognition of main ecological structuring processes, using species composition along ecological gradients to separate major and minor wetland ecosystem types. The mire massif typology uses hydrologic, hydromorphologic and hydrogenetic criteria to define mire massif units. The mire massif units are mire landforms, defined by the same principles and criteria as other landform categories in NiN 3, i.e. landforms in bedrock and sediments, river reaches, lake bassins and glacier massifs. The NiN 3 landform typologies are organised in two hierarchical levels. For mires, the first level is the mire massif group, and the second level is the mire massif unit. The mire typology includes 8 mire massif groups with a total of 22 mire massif units. The fundamental difference between minerogenous and ombrogenous peat is the basis for separating four minerogenous and two ombrogenous groups. Furthermore, the mixed mire group has structured occurrence of minerogenous and ombrogenous mire features, and the transitional mire group covers other mires with a mixture of minerogenous and ombrogenous elements. This yields the mire massif groups A Topogenous mire massifs, B Soligenous mire massifs, C Spring mire massifs, D Floodwater mire massifs, E Mixed mire massifs, F Transitional mire massifs, G Blanket bog mire massifs and H Raised bog mire massifs. The topogenous mire massif group has stagnant water, a plane water level, and contain the units A1 Terrestrialisation mire and A2 Flat fen. The soligenous mire massif group has a sloping surface and water level and are characterised by moving water. The units included are B1 Soligenous surface flow mire, B2 Percolation fen, B3 Sloping fen, B4 Low string-flark fen and B5 Medium string-flark fen. The spring mire massif group stand out by receiving a more or less constant flux of spring water and has one unit: C1 Spring fen. The floodwater mire massif group encompasses D1 Lake floodwater mire, D2 River floodwater mire and D3 Marine floodwater mire. This group is characterised by periodic flooding by water from rivers or lakes (limnogenous water), or by influence from tidal water (thalassogenous water). The mixed mire massif group includes E1 Islet mixed mire, E2 Palsa mire and E3 String-flark mixed mire. Mires in this group have ombrogenous structures formed by long-lasting frozen peat (E1, E3) or permafrost (E2). The mire massif unit F1 Transitional mire contains mire with a mixture of ombrogenous and minero-genous areas, and that do not fit into group E. Mires in this heterogeneous unit can be stable because their development is restricted by topographic barriers or climatic conditions. Most of them likely have not yet reached their hydromorphological potential, meaning they are currently developing towards another mire massif unit. Possible theoretical successional end points for transitional mires can be a raised bog mire massif unit, or a blanket bog mire massif unit. G1 Blanket bog mire massif unit follows the underlying terrain and lacks an ombrogenous peat dome. It is the sole mire massif unit of group G. Raised bogs mire massif group are characterised by an ombrogenous peat dome and include six mire massif units: H1 Atlantic raised bog, H2 Rim raised bog, H3 Plateau raised bog, H4 Concentric raised bog, H5 Wooded raised bog and H6 Eccentric raised bog. The four mire massif units H3 to H6 make up a group often referred to as typical raised bog. This is not a formalised mire massif group in NiN 3. Typical raised bogs are characterised by a more or less open mire expanse with ombrotrophic conditions, surrounded by a marginal forest, and a distinct lagg. Key words: classification – hydrology – hydromorphology –mire – mire massif – peatland

Kyrkjeeide, M.O., Evju, M., Pedersen, B., Magnussen, K., Dervo, B., Handberg, Ø.N., Bakkestuen, V., Mjelde, M., Brandrud, T.E., Jansson, U., Øien, D.-I., Gundersen, H., Lyngstad, A., Christie, H., Hamre, Ø. & Daverdin, M. 2022. Oppfølging av «Trua natur». Oppdaterte kunnskapsgrunnlag og forslag til videreutvikling av metodikk. NINA Rapport 2136. Norsk institutt for naturforskning Prosjektet «Tiltak for å ta vare på truet natur» ble gjennomført i 2018 av NINA, Menon Economics, NTNU Vitenskapsmuseet og NIVA på oppdrag fra Miljødirektoratet. Resultatet var metodikk for å foreslå tiltak som bedrer statusen til trua arter og naturtyper, samt 124 såkalte kunnskapsgrunnlag hvorav 90 arter og 34 naturtyper var vurdert i henhold til metodikken. I 2018 lå Rødlista for naturtyper 2011 til grunn for målsetting og vurdering av naturtypene. Rødlista for naturtyper 2018 ble lansert samtidig med at «Trua natur» ble ferdigstilt. Det var en betydelig omlegging av metoder i Natur i Norge (NiN) mellom utarbeidelse av rødlistene fra 2011 og 2018. Dette har gitt lite samsvar mellom en del av vurderingsenhetene i 2011 og 2018. I denne rapporten presenteres arbeidet med å oppdatere kunnskapsgrunnlaget for 15 naturtyper som inngikk i «Trua natur»-prosjektet i 2018. Metodikken er som før, men med noen nye tillegg. De oppdaterte kunnskapsgrunnlagene publiseres som vedlegg til rapporten. Et standardisert sammendrag (syntese) av hvert kunnskapsgrunnlag er presentert i vedlegg. Oppdateringen av 15 naturtyper har resultert i 16 nye kunnskapsgrunnlag. For 15 av de 16 naturtypene er det satt hovedmål om endret rødlistekategori ett trinn ned, mens for én naturtype (kilde-edelløvskog) er målet å beholde rødlistekategori (VU). Det er foreslått tiltakspakker med >75% måloppnåelse for 13 av naturtypene, mens det for de tre ferskvannstypene ikke er foreslått tiltakspakker. Det er vurdert tiltakskostnader for 60 tiltak. I de reviderte kunnskapsgrunnlagene er det lagt til en analyse av hvilken effekt de ulike foreslåtte tiltak og tiltakspakker har på omfanget og styrken av truslene naturtypene står overfor. Videre illustrerer vi hvordan effektanalyser kan vise hvilke muligheter og begrensinger som er knyttet til kunnskapsgrunnlagene i en forvaltningssammenheng. Analysen viser at kunnskapsgrunnlagene ikke utgjør et tilstrekkelig grunnlag til å kunne rangere tiltakspakkene etter forvaltningseffekt eller kostnadseffektivitet på en entydig måte. Selv om det er stor usikkerhet i prioriteringsrekkefølgen blant tiltakspakkene, vil en likevel forvente å oppnå en tilsiktet, økt samla forvaltningseffekt ved implementering av et begrenset utvalg av tiltakspakkene. Å velge tiltakspakker med høy estimert forvaltningseffekt forventes å gi høyere total forvaltningseffekt enn prioritering mht. kostnader. Vi har påpekt noen behov for videreutvikling av Rød til grønn-metoden og videre arbeid med «Trua natur». Disse omhandler hvordan sette mål, protokoller for prioritering, arbeid for å sikre høyere presisjon i kostnadsberegninger, hvordan angi nytte og hvordan innarbeide usikkerhet.

Områdene med beitebetinga lågurteng/tørreng i Tautra naturreservat ble undersøkt sommeren 2022. Formålet med undersøkelsene var å dokumentere endringene i artssammensetning siden 2008 og vurdere tilstanden for tørrengvegetasjonen og forekomsten av plantearten norsk timian Thymus praecox ssp. arcticus, samt å gi en kortfattet evaluering av tiltakene som er gjennomført i forhold til bevaringsmålene for disse naturverdiene. I alt 28 vegetasjonsflater for overvåking av tørrengvegetasjonen på Skaget og Kviningen ble analysert. De fleste av disse ble etablert i 2008. I tillegg ble fem faste prøveflater for overvåking av norsk timian i samme område undersøkt, og forekomsten av arten ble registrert. Utviklingen på Skaget fra 2008 til 2022, i forhold til målsettingen og bevaringsmålene, er positiv. Artsmangfoldet holder seg høgt. Både antallet og dekningen av positive indikatorarter er økende og innslaget av negative indikatorarter har endret seg lite, med unntak av økt innslag av rosebusker i et par flater. De største endringene finner vi i vegetasjonsflatene som ligger i området som ble ryddet i 2007-2008. Det er her vi finner den største økningen i artsantall og i økningen av positive indikatorarter, og det er også her det er størst variasjon mellom flatene. Skjøtselen har gitt den ønska effekten. Områdene som har blitt åpna opp og beita de siste tiårene har fått en vegetasjon som blir mer og mer lik den etablerte tørrengvegetasjonen. Det er derfor ingen grunn til å sette inn spesielle tiltak eller endre på den skjøtselen som har foregått de siste årene, med unntak av fjerning av rosebusker i noen mindre partier. Også forekomsten av norsk timian er god. Den har samlet sett økt, både i timianflatene og i vegetasjonsflatene, og bruk av beitepusser ser ikke ut til å ha hatt en negativ effekt på forekomsten. På Kviningen er området med tørrengvegetasjon ennå i en restaureringsfase. Artsantallet har økt, og det er en tendens til at antallet positive indikatorarter øker, men fremdeles utgjør de en svært liten andel av vegetasjonen i forhold til på Skaget. For å oppnå målsettingen er det viktig at beitingen fortsetter. Beitetrykket bør være om lag på samme nivå som nå. Det kan også være nødvendig å foreta rydding av kratt, spesielt rosebusker som i liten grad blir beitet.

I 2018 og første halvår i 2019 utarbeidet NTNU Vitenskapsmuseet skjøtselsplaner for fire slåttemyrer i Trøndelag. Ved Beitlandet i Stjørdal ble det laget skjøtselsplaner for Langmyra og Indre Steinmyra; i Øvre Forra naturreservat ble det laget en plan for slåttemyra ved Vassvollen (i Stjørdal, heretter Vassvollmyra); og i Lierne ble det skrevet en plan for Nølmyrin. Skjøtselsplanene ble utarbeidet etter gjeldende mal for slåttemyr. Alle de aktuelle slåttemyrene har rik vegetasjon, og domineres av middelsrik og ekstremrik myr. Tilstanden er noe varierende innad i lokalitetene, og ofte med åpne myrflater, men markert krattoppslag i myrkantene. Nølmyrin er noe påvirket av en veg som går inn til området, samt av grøfting i ei tilgrensende myr. De andre lokalitetene er hydrologisk intakte. Lokalitetene er kartlagt og verdivurdert etter metodikk fra DN-håndbok 13. Langmyra (BN00118013) har verdi A – svært viktig, mens Indre Steinmyra (BN00118014), Nølmyrin (BN00111163) og Vassvollmyra (BN00085071) har verdi B – viktig. De to myrene ved Beitlandet ble først oppsøkt i felt i 2017, og så på nytt ved utarbeidelse av skjøtselsplanen i 2018. Vassvollmyra ble først kartlagt i 2012, og så oppsøkt igjen i 2018 i samband med skjøtselsplanarbeidet. Skjøtselsplanen for Nølmyrin ble utarbeidet på bakgrunn av informasjon fra kartlegging i 2013. De aktuelle myrene ligger i høgdelaget 350 til 450 moh., og er i mellomboreal sone (Langmyra og Indre Steinmyra) eller i overgangen mellom mellomboreal og nordboreal vegetasjonssone (Vassvollmyra og Nølmyrin). Ved Nølmyrin er det et klart mer kontinentalt klima enn ved myrene i Stjørdal. Myrene har mange arter felles, og vegetasjon og flora er i hovedtrekk lik og sammenlignbar. Noen interessante forskjeller er det imidlertid. Indre Steinmyra og Vassvollmyra har forekomster av den relativt uvanlige rødlistearten brunskjene (Schoenus ferrugineus – VU), denne er en indikator for ekstremrik myrvegetasjon i låglandet. Ved Langmyra opptrer hjertegras (Briza media), et gras som er uvanlig i Trøndelag, mens på Nølmyrin finner vi ballblom (Trollius europaeus), noe som viser at vi her er inne i en mer kontinental region. Alle disse slåttemyrene har store verdier, og er gode kandidater for skjøtsel. Myrene ved Beitlandet ligger nokså nær garden, og her kan skjøtselen inngå som en del av gardsdrifta. Vassvollmyra er lett tilgjengelig med utgangspunkt i Vassvollen, og slått vil sannsynligvis gi gode resultater landskapsmessig og for det botaniske mangfoldet. Nølmyrin ligger ved en av de viktige innfallsportene til Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, og er lett tilgjengelig for publikum og for den som gjennomfører skjøtselen.

Rapporten gir eit oversyn over hovudnaturtypane i Kinn kommune og eit estimat på mengda karbon som er lagra per arealeining i ulike terrestriske naturtypar. Kinn kommune har eit landareal på 811 km². Av dette er om lag 317 km² (39 %) skogkledd. Lågproduktiv kystfuruskog, hovudsakleg røsslyng-blokkebærskog, utgjer det meste av skogarealet. Myr dekkjer om lag 22 km² (2,7 %). I tillegg kjem skogkledd myr og myr som er drenert og dyrka opp, eller brukt til skogreising, totalt om lag 28 km² (3,5 %). Flatmyr, bakkemyr og planmyr er dei vanlegaste myrtypane, medan nedbørmyr og fattig jordvassmyr er dei vanlegaste vegetasjonstypane. Det finst ingen arealoppgåver over semi-naturleg mark i kommunen, men naturtypen utgjer truleg fleire titals km², og arealmessig utgjer kystlynghei størsteparten. Naturleg opne område under skoggrensa (altså areal som ikkje er jordbruksmark, skog, myr eller semi-naturleg mark) utgjer noko meir, men heller ikkje her fins det gode tal. Om lag 14,5 km² (1,8 %) av landarealet er jordbruksmark, av dette er 4,1 km² (0,5 %) overflatedyrka. Estimering av mengda karbon i dei ulike terrestriske naturtypane er i stor grad basert på modellerte data eller ekspertvurderingar. Mengda informasjon varierer sterkt mellom hovudøkosystema. Mest dokumentasjon finn ein for skog der data frå Landskogstakseringa dannar grunnlaget, men sjølv for skog er ikkje datatettleiken høg nok til å gi nøyaktige estimat på karboninnhaldet på kommunenivå. I tillegg til bruk av eksisterande data vart det i august 2021 gjennomført eigne feltundersøkingar med måling av jordsmonndjupne og biomasse i ni skog- og fire myrlokalitetar. Hovudformålet med dette var å finne ut om dei eksisterande, generaliserte eller modellerte dataene samsvarer med konkrete undersøkingar i hovudnaturtypar som dekkjer stort areal (skog) eller har stort potensiale for lagring av karbon (myr). Undersøkingane vart gjennomførte på Svanøy som har store areal med dei vanlegaste skogstypane i kommunen og ulike myrtypar innan eit avgrensa areal. Øya ligg dessutan litt inn frå kysten slik at den representerer eit gjennomsnitt av kommunen med omsyn på klimatilhøve. I tillegg vart det gjennomført nokre undersøkingar av høgareliggande bakkemyrer lengst aust i kommunen. Basert på eksisterande dokumentasjon og våre eigne undersøkingar estimerer vi den potensielle karbonmengda i skog til å variere frå 12 kg/m² i hogstflater til 47,5 kg/m² i eldre granplantefelt. Hovuddelen av skogarealet har ei potensiell karbonmengd på rundt 20 kg/m² (snitt 20,1, median 19,4). Av dette utgjer karbonmengda under bakken i snitt rundt 16,5 kg/m² (ca. 80 %). Karbonmengda i myr varierer sterkt og her er djupna på torva og kor omdanna torva er, avgjerande. Sterkt omdanna torv vil ha ein høgare tettleik og ei høgare volumvekt, og dermed høgare karboninnhald enn lite omdanna torv. Våre undersøkingar i Kinn syner at karboninnhald per m² for torvjord ligg mellom 35-250 kg C eller meir, og ein kan temmeleg sikkert rekne med eit snitt på 60 kg C/m² for 1 m djup torv (1 m³ med torv). For djupare myrer, t.d. 2 m djupe i snitt, vil karbonmengda ligge på 90-140 kg/m² avhengig av volumvekta Det vart ikkje gjort undersøkingar av karboninnhald i semi-naturleg mark i Kinn, men våre undersøkingar av jord i dei skrinnaste røsslyng-blokkebærfuruskogane kan samanliknast med det ein vil finne i jordsmonnet i kystlynghei. Dersom vi legg til grunn at 80-90 % av karbonet ligg i jordsmonnet vil det i så fall gi ei karbonmengd på 6-7 kg/m². På bakgrunn desse undersøkingane og ein gjennomgang av litteraturen estimerer vl karbonmengda i kystlynghei i Kinn til mellom 6 og 20 kg/m², men det er ikkje datagrunnlag for å differensiere karbonmengda mellom ulike areal av kystlynghei. Ut frå tilgjengeleg dokumentasjon er det grunn til å tru at karbonmengda i semi-naturleg eng ligg om lag på same nivå som kystlynghei eller litt høgare. Basert på estimata over potensiell karbonmengd for ulike naturtypar er det utarbeidd eit kartdatasett som vil gi ein peikepinn på mengda karbon lagra i ulike areal av Kinn kommune. Til slutt i rapporten blir det gitt ei oversikt over ulike sider ved restaurering av myr for å få ned utslepp av CO2, og kva prinsipp som ligg til grunn for å lukkast med restaureringa. Det blir nemnt nokre døme på potensielle lokalitetar i kommunen som kan eigne seg for restaurering

Evju, M., Brandrud, T.E., Bratli, H., Endrestøl, A., Hanssen, O., Hassel, K., Lyngstad, A., Mjelde, M., Olsen, S.L., Stabbetorp, O., Stokke, B.G., Svalheim, E., Sverdrup-Thygeson, A., Thorvaldsen, P., Velle, L.G., Øien, D.-I., Pedersen, B., Sydenham, M.A.K., Framstad, E. & Vassvik, L. 2021. Overvåking av effekter av tiltak for prioriterte arter og utvalgte naturtyper. Bakgrunnsdoku-menter. NINA Rapport 1974. Norsk institutt for naturforskning. Norge har en målsetning om at utviklingen for truede og nær truede arter og naturtyper skal bedres. De fleste truede arter og naturtyper er avhengige av tiltak for å sikre og opprettholde populasjoner og forekomster med god tilstand. For å kunne innrette tiltak på en kostnadseffektiv måte og vurdere utviklingen for truede arter og naturtyper trengs overvåking. Denne rapporten presenterer opplegg for overvåking av effekter av forvaltningstiltak for elleve prioriterte arter og sju utvalgte naturtyper. For å utarbeide overvåkingsopplegg ble det utarbeidet en mal for å sammenstille bakgrunnsin-formasjon. Malen tok utgangspunkt i det konseptuelle rammeverket for effektovervåking fra Evju mfl. (2020). Å lage et opplegg for effektovervåking innebærer å 1) avgrense definisjonsområdet og overvåkingslokalitetene, 2) spesifisere hvordan overvåkingslokalitetene skal velges, 3) velge overvåkingsindikatorer for de effektene som forventes, 4) bestemme utvalg av lokaliteter etter valgt metodikk, inkludert tiltaks- og kontrollområder, og 5) definere metodikk for datainnsamling, inkludert observasjonsperiode, antall gjentak og metodikk for registrering av valgte indikatorer. To parallelle opplegg er gitt for hver art/naturtype: et optimalopplegg (det best tenkelige, med hensyn på punktene 1-5 over) og et minimumsopplegg, som tar sikte på å fange opp de viktigste effektene av de viktigste tiltakene. Overvåkingsoppleggene er kostnadsberegnet. Disse omfattende bakgrunnsdokumentene er grunnlag for to-siders faktaark presentert i NINA-rapport 1975 (Evju mfl. 2021a), hvor mer informasjon om bakgrunn for prosjektet og metoder, så vel som oppsummering av resultater og anbefalinger for videre arbeid, er gitt. Disse rapportene må leses i sammenheng. Evju, M., Brandrud, T.E., Bratli, H., Endrestøl, A., Hanssen, O., Hassel, K., Lyngstad, A., Mjelde, M., Olsen, S.L., Stabbetorp, O., Stokke, B.G., Svalheim, E., Sverdrup-Thygeson, A., Thorvaldsen, P., Velle, L.G., Øien, D.-I., Pedersen, B., Sydenham, M.A.K., Framstad, E. & Vassvik, L. 2021. Monitoring of effects of management actions for priority species and selected habitat types. Background documents. NINA Report 1974. Norwegian Institute for Nature Research. Norway aims at improving the development of threatened and near threatened species and nature types. Most threatened species and nature types depend on active management actions to secure and sustain populations and occurrences with good conditions. To plan for cost-effective management actions and assess the development of threatened species and nature types, monitoring is required. This report presents projects for monitoring of effects of conservation actions for eleven priority species and seven selected habitat types. To prepare monitoring projects, a template for compilation of necessary information was developed. The template was based on the conceptual framework developed in Evju et al. (2020). Formulating a project for monitoring effects of conservation actions includes 1) delimitation of the definition area and monitoring sites, 2) specification of methods for selecting monitoring sites, 3) choosing indicators for monitoring of predicted effects, 4) deciding on sampling of monitoring sites based on the method chosen, and define sites for control and actions, 5) defining a method for collection of data, including observation period, number of replicates, and a method for col-lecting data on the indicators. Two parallel projects were developed for each species/nature type: an optimal project (the best possible, regarding points 1-5 above), and a minimum project, that aimed at assessing the most important effects of the most important actions. All monitoring projects were cost calculated. These comprehensive background documents are the basis of two-page-factsheets presented in NINA Report 1975 (Evju et al. 2021a), where more information on project background and methods, as well as summary of results and recommendations for future work are given. The two reports should be read in concert.

Framstad, E., Blom, H.H., Brandrud, T.E., Bär, A., Johansen, L., Olsen, S.L., Stabbetorp, O.E. & Øien D.-I. 2020. Naturtyper etter Miljødirektoratets instruks. Dokumentasjon av sentral økosystemfunksjon. NINA Rapport 1781. Norsk institutt for naturforskning. Naturtyper etter NiN2 i Miljødirektoratets kartleggingsinstruks er valgt ut fra kriteriene (1) truet eller nær truet naturtype, (2) spesielt dårlig kartlagt naturtype, og (3) naturtype som dekker sentral økosystemfunksjon, nærmere spesifisert som leveområder for truede eller nær truede arter eller naturtyper som er viktige for mange arter. En ekspertgruppe ledet av NINA, har i løpet av flere prosjekter gitt Miljødirektoratet råd om hvilke naturtyper som tilfredsstiller kriterium (3), spesielt som levested for truede og nær truede arter. Dokumentasjonen for dette er imidlertid spredt på flere kilder. Miljødirektoratet har derfor ønsket en sammenstilling av slik dokumentasjon. I denne rapporten gjennomgår vi eksisterende dokumentasjon av sentral økosystemfunksjon for 76 naturtyper, i hovedsak knyttet til underkriteriet leveområder for truede eller nær truede arter. Kunnskapsgrunnlaget er variabelt, og tilknyttede arter er i liten grad spesifisert for flere underordnete typer. Enkelte godt studerte naturtyper har et rikt og veldokumentert arts-mangfold. Underkriteriet viktig for mange arter er vurdert i begrenset grad. Nedenfor gis hovedtrekkene for truede og nær truede arter i hovedgrupper av naturtyper. Naturlig åpne områder i lavlandet: Åtte naturtyper er vurdert. Nakent tørkeutsatt kalkberg er kjent levested for 66 arter, herav 57 lav, mens Fossepåvirket berg har 17 arter, flest moser og lav. For Åpen grunnlendt kalkrik mark i boreonemoral sone er det dokumentert 59 arter, flest karplanter, sopp og insekter. Bare 5 karplantearter spesifikt knyttet til Strandeng, er angitt. For Sørlig etablert sanddynemark er det dokumentert hele 74 insektarter, samt 31 andre arter i ulike artsgrupper. Fjell: Fem kalkrike naturtyper er vurdert. Flest arter (25) er dokumentert for Kalkrikt snøleie, færrest (4) for Kalkrik fjellgrashei og grastundra. Dokumentasjonen er best for karplanter. Skog: Hele 42 naturtyper er vurdert. Kunnskap om truede og nær truede arters tilknytning er mangelfull for noen underordnede skogtyper. For Hule eiker er det kjent minst 84 insektarter samt 23 arter av lav og sopp. For Høstingsskog er det dokumentert 36 arter av lav og sopp på styvede edellauvtrær, men ikke bakkeboende arter. For Boreal og Boreonemoral regnskog er hhv 24 og 28 lav- og mosearter dokumentert. For ulike typer av kalk- og lågurtbarskog og andre rike barskogstyper er det kjent opp mot 120 arter av sopp, samt et titall arter av karplanter, moser og insekter. For Gammel furuskog og granskog er det dokumentert hhv 38 og 50 arter av sopp og lav knyttet til død ved og gamle trær. For gammel/rik boreal lauvskog er det dokumentert 9 til 33 arter av spesielt sopp og lav, mens Gammel høgstaudegråorskog og Flomskogsmark med over 20 arter også omfatter arter av karplanter og moser. Gammel fattig edellauvskog har hele 84 insektarter knyttet til gamle (hule) eiker, og ellers i alt 14 arter av lav og sopp. Ulike typer av rik edellauvskog har 10-20 sopparter for de fleste typene (79 for kalk-lindeskog), men også arter av lav og karplanter (

Det er et uttalt mål i Norge å hindre spredning og etablering av fremmede arter siden dette blir sett på som en av de største truslene mot det biologiske mangfoldet. Spesielt gjelder dette for verneområder hvor viktige naturverdier står i fare for å bli erstattet av ikke-hjemlig vegetasjon. Derfor brukes det i dag betydelige ressurser, ikke bare på å hindre spredning og etablering, men også på å fjerne allerede etablerte bestand av fremmede arter innenfor verneområder i Norge. Dette gjøres selv om det er manglende kunnskap om effekten av ulike tiltak, og i hvor stor grad man lykkes med restaureringsarbeidet. Målet med dette prosjektet er å utvikle et opplegg for å overvåke effekten av å fjerne fremmede bartrær fra verneområder, og å gjennomføre innsamling av basisdata fra tre ulike lokaliteter. Disse lokalitetene er: Brenslefjellet naturreservat, et variert edelløvskogområde i Molde kommune, Møre og Romsdal; øya Borgan (dyrelivsfredning) med mye kystlynghei i Nærøysund kommune, Trøndelag; og øya Seløya (naturreservat) i Hadsel kommune, Nordland, som er vernet hovedsakelig for å beskytte hekkende sjøfugl. Vi valgte hierarkisk arrangering av permanente overvåkningsarealer med flere blokker som metode, der hver blokk består av fem 1 m² ruter inne i en 250 m² sirkel. I de tre lokalitetene ble det etablert opp til fem blokker i plantasjene, og fem blokker i omkringliggende referanseområder. Analyser av effekten av innsamlingsinnsatsen viser at metodikken fanger opp en stor del av naturvariasjonen. Feltprotokollen er lagt nær opptil metodikken i det nasjonale overvåkningsprogrammet «Arealrepresentativ naturovervåking» (ANO). Dette vil gjøre dataene i dette prosjektet sammenlignbare med dette mye større, landsdekkende datasettet, og det øker mulighetene for å få vitenskapelig utbytte av prosjektet. Innsamlet data inkluderer prosent dekning av karplanter og moser, kronedekke i ulike sjikt, en rekke jordparametere, samt utvalgte ANO-variabler for å beskrive økologisk tilstand. Tidsbruken i felt var tre til fire dager per lokalitet, og det er om lag slik vi hadde anslått på forhånd. Dette anser vi som gjennomførbart, også med tanke på oppfølging framover. De innsamlede dataene er anvendelige i statistiske analyser, slik som ordinasjonsanalyser, som vi også viser i denne rapporten. Til slutt gir vi råd om oppfølging, og diskuterer hva de innsamlede dataene kan brukes til.

Slåttemark, slåttemyr og kystlynghei er utvalgte naturtyper (UN) i følge naturmangfoldloven. Formålet med utvalgte naturtyper er å ivareta naturtyper innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosesser som kjennetegner den enkelte naturtype. UN er i dag definert ut i fra beskrivelsene og kriteriene for verdisetting i DN håndbok 13 (DN-13). DN-13 skal imidlertid fases ut og erstattes av ny metodikk for kartlegging og vurdering av lokalitetskvalitet som er beskrevet i Miljødirektoratets instruks (MI). Det er derfor behov for å utvikle nye definisjoner av UN basert på MI ved hjelp av lokalitetskvalitet. Denne rapporten gir forslag til nye definisjoner av UN slåttemyr, slåttemark og kystlynghei basert på lokalitetskvalitet.

Framstad, E. (red.), Blom, H., Brandrud, T.E., Bär, A., Erikstad, L., Johansen, L., Stabbetorp, O., Øien, D.-I., & Aarrestad, P.A. 2019. Naturtyper etter Miljødirektoratets instruks. Forslag til kriterier for lokalitetskvalitet for reviderte naturtyper. NINA Rapport 1652. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten omfatter del av leveransen til Miljødirektoratet for arbeidet med justering av kriterier for å vurdere lokalitetskvalitet for reviderte naturtyper etter Miljødirektoratets instruks for 2019. Rapporten presenterer og diskuterer forslag til reviderte naturtyper basert på ny rødliste for naturtyper i 2018 og innspill fra kartleggingsmiljøene, så vel som justering av kriteriene for lokalitetskvalitet og bruken av arter for å karakterisere lokaliteters naturmangfold. Både innspill fra kartleggingsmiljøene, synspunkter fra Miljødirektoratet og ekspertgruppas egne vurderinger er lagt til grunn. Naturtyper prioritert for kartlegging skal i hovedsak tilfredsstille kriterier om de er rødlistet og/eller dekker en sentral økologisk funksjon som levested for rødlistete arter eller mange arter. I rødlista for naturtyper i 2018 var det store endringer sammenliknet med rødlista for 2011. Dette har bl.a. medført at flere bredt definerte rødlisteenheter er delt opp i mer økologisk distinkte underenheter som dekker en sentral økologisk funksjon. Dessuten er en del nye enheter rødlistet, spesielt torvmarksformer og andre landformer. I tillegg er det inkludert 21 naturtyper som ikke er rødlistet, men som dekker en sentral økologisk funksjon, spesielt innen skog og våtmark. I alt omfatter forslaget fra ekspertgruppa 112 naturtyper, hvorav 54 er definerte som del av en økologisk bredere definert type. For noen av de rødlistete naturtypene i fjell med dårlig kunnskap om arter og økologi foreslås det kun kartlegging og ikke kvalitetsvurdering av lokaliteter. Metodene for å vurdere lokalitetskvalitet for de ulike naturtypene følger i all hovedsak tilnærmingen i Miljødirektoratets kartleggingsinstruks for 2018. Variabler og trinninndeling for å vurdere tilstand og naturmangfold er imidlertid gjennomgått og ved behov justert for naturtyper som alt hadde slike metoder, og nyutviklet for naturtyper der slike metoder manglet. For landformer er det særlig behov for å videreutvikle forståelse og variabler for naturmangfold. Det er nå lagt til grunn en enhetlig tilnærming på tvers av økosystemer, bl.a. ved nedgradering av tilstand eller oppgradering av naturmangfold ved bruk av sekundære variabler. Bruk av habitatspesifikke og rødlistete arter for å vurdere lokaliteters kvalitet er nå vurdert for alle naturtyper. I tillegg er det vurdert bisentriske og unisentriske arter for naturtyper i fjellet og kalkindikatorer for våtmarkstyper. Det er utviklet egne lister for naturtyper som skal vurderes ut fra habitatspesifikke arter. For en del semi-naturlige naturtyper er sørlige habitatspesifikke arter spesifisert, mens tilsvarende gjelder nordlige arter i fjell. For rødlistete arter vurderes alle arter av karplanter, moser, lav og sopp som aktuelle, og det er ikke laget egne lister for naturtypene. Det tas ikke hensyn til om habitatspesifikke arter eventuelt inngår i andre artsvariabler. Tidligere registrerte artsforekomster kan gi verdifull informasjon om lokaliteters mangfold, men slike registreringer varierer mye mellom lokaliteter. Det legges derfor opp til at tidligere registreringer må være kvalitetssikret for å kunne brukes. Alle arter som inngår i artsvariabler (utenom i variabelen for rødlistearter), er sammenstilt i en separat tabell med angivelse av naturtypen og artsvariabelen arten inngår i. Natur i Norge (NiN) er lagt til grunn ved naturtypeinndeling og variabler for tilstand og naturmangfold (bortsett fra artsvariabler). NiN er imidlertid fremdeles under utvikling og ikke alle aspekter ved naturtypelokaliteters tilstand og mangfold blir godt nok fanget opp med dagens variabler og trinninndeling i NiN. Dette er delvis løst ved bruk av egne tilpassete ‘Miljødirektoratsva-riabler’. Ekspertgruppa har i tillegg sammenstilt forslag til justering av noen eksisterende NiN-variabler eller utvikling av nye variabler. Begge omfatter i hovedsak variabler for tilstand. Ellers påpeker ekspertgruppa behovet for å utnytte eksisterende kunnskap best mulig. Framstad, E. (red.), Blom, H., Brandrud, T.E., Bär, A., Erikstad, L., Johansen, L., Stabbetorp, O., Øien, D.-I., & Aarrestad, P.A. 2019. Nature types for the survey instructions of the Environment Agency. Proposal for criteria for assessing site quality for revised nature types. NINA Report 1652. Norwegian Institute for Nature Research. This report presents part of the deliverables to the Norwegian Environment Agency for work on adjusting criteria for assessing site quality for revised habitats according to the Agency's instructions for 2019. The report presents and discusses proposals for revised nature types based on a new Red List for nature types in 2018 and input from surveyors, as well as adjustment of criteria for site quality and the use of species to characterize natural diversity. This is based on input from surveyors and the Agency, as well as assessments of the expert group. Nature types prioritized for mapping should mainly satisfy criteria of being red-listed or covering a central ecological function as habitat for red-listed species or many species. The Red List for nature types in 2018 includes major changes compared to the Red List for 2011. Several broadly defined red-listed units have been divided into more ecologically distinct sub-units that cover a central ecological function. In addition, some new units are red-listed, especially peatland formations and other landforms. Also, 21 none red-listed nature types are included as they cover a central ecological function. In total, the proposal from the expert group comprises 112 nature types, of which 54 are defined as part of an ecologically broader type. For some of the red-listed nature types in mountains, with poor knowledge of species and ecology, only mapping and not quality assessment of sites is proposed. Methods for assessing site quality for the various nature types follow the general approach of the Agency's mapping instructions for 2018. However, variables and quality levels for assessing state and natural diversity have been reviewed and, if necessary, adjusted for nature types that already had such methods, and developed for types where they were missing. For landforms, there is a particular need to further develop understanding and variables for natural diversity. A coherent approach across ecosystems has now been adopted, e.g. for downgrading the state or upgrading the natural diversity scores using secondary variables. Use of habitat-specific and red-listed species to assess the quality of sites is now considered for all nature types. In addition, bisentric and unisentric species have been considered for nature types in the mountains and calcium indicators for wetland types. Specific species lists have been developed for habitat types to be assessed for habitat-specific species. For some semi-natural habitats, southern habitat-specific species are given, while northern species are specified for mountains. For red-listed species, all species of vascular plants, bogs, lichens and fungi are considered relevant, and no separate species lists have been made for the nature types. Whether habitat-specific species may be included in other species variables is not taken into account. Previous species records can provide valuable information on the diversity of sites, but coverage of such records vary widely between sites. It is therefore proposed that previous records must be quality assured in order to be used. All species included in species variables (ex-cept in the variable for red-listed species) are compiled in a separate table with descriptions of the nature type and the species variable in which the species is included. Nature in Norway (NiN) is based on a nature type classification and variables for state and natural diversity (except for species variables). However, NiN is still under development and not all aspects of the site’s state and diversity are adequately captured with the current variables and quality levels specified in NiN. This is partly solved by the use of customized ‘Environment Di-rectorate variables’. The expert group has also put together proposals for adjusting some existing NiN variables or developing new variables. Otherwise, the expert group points to the need to make the best possible use of existing knowledge.

Aalberg Haugen, I.M., Kyrkjeeide, M.O., Bjerke, J.W, Brandrud, T.E., Hegre, H., Jokerud, M., Vange, V., Westergaard, K.B., Øien, D.-I., Myklebost, H., Hanssen, O., Hassel, K., Järnegren, J., Endrestøl, A., Lyngstad, A., Nordén, J., Dervo, B.K., Evju, M., Mjelde, M., Nordén, B., Christie, H., Gjershaug, J.O., Pedersen, B., Austrheim, G., Mattison, J., Ødegaard, F., Handberg, Ø.N, Magnussen, K, Dombu, S.V., Ruano, M., Daverdin, M., Jackson, C.R., Hanssen, F., Dervo, B., & Singsaas, F.T. 2019. Tiltak for å ta vare på truet natur: Kunnskapsgrunnlag for 90 truete arter og 33 truete naturtyper. NINA Rapport 1646. Norsk institutt for naturforskning. Prosjektet «Tiltak for å ta vare på truet natur» ble gjennomført i 2018 av NINA i samarbeid med Menon Economics, NTNU Vitenskapsmuseet og Norsk institutt for vannforskning (NIVA) på oppdrag fra Miljødirektoratet. I prosjektet ble det fremstilt 90 kunnskapsgrunnlag for arter og 33 kunnskapsgrunnlag for naturtyper. For samtlige kunnskapsgrunnlag ble det laget et sammendrag, en såkalt «syntese», som inneholder bakgrunnskunnskap, rødlistestatus, påvirkningsfaktorer, mål, tiltak med kostnadsberegninger og en anbefaling av hvilke tiltak som bør igangsettes for måloppnåelse. Forfatter av det enkelte kunnskapsgrunnlag og referanser er ikke gjengitt i syntesene. Disse syntesene ble videreutviklet av oppdragsgiver til å inneholde et kapittel om virkemidler som vil gi måloppnåelse. De videreutviklede syntesene ble levert som beslutningsgrunnlag av oppdragsgiver til Klima- og miljødepartementet desember 2018. Denne rapporten inneholder samtlige synteser slik de ble levert til oppdragsgiver i oktober 2018. I tillegg inneholder rapporten en oversikt over samtlige kunnskapsgrunnlag som disse syntesene er bygget på. Kunnskapsgrunnlagene er laget i form av en Excel-bok og har ikke tidligere blitt publisert. Kunnskapsgrunnlagene er nå gjort tilgjengelige gjennom denne rapporten som vedlegg, og de kan lastes ned fra denne rapportens nettside. Hvert kunnskapsgrunnlag inneholder informasjon om forfatter og en referanseliste. I denne rapporten angis det hvordan kunnskapsgrunnlagene skal refereres til.

I denne rapporten gis det en oversikt over gjennomført skjøtsel og endringer i vegetasjonen som følge av denne skjøtselen i de fire kulturmarkslokalitetene Lian-Solem, Lavollen-Tunga, Grønlia på Lade og Rønningen i Trondheim kommune, samt en evaluering av skjøtselen og forslag til justeringer. Beskrivelsene og evalueringen er i hovedsak baser på oppfølging av faste prøveflater i 2016 og 2017. Disse prøveflatene ble lagt ut i de fire lokalitetene i perioden 2002-2012. Alle lokalitetene vurderes til å være i god til relativt god hevd, men det er klare utfordringer knyttet til flere av lokalitetene. På Lian-Solem er det endringer knyttet til økt tråkk fra beitedyr, bl.a. har populasjonen av grov nattfiol (Platanthera montana) gått tilbake. En noe uheldig bruk av beitepusser har gitt skader i vegetasjonsdekket noen steder. Dette har blant annet gått utover en viktig populasjon av kvitkurle (Pseudorchis albida), og kunne vært unngått hvis lettere utstyr hadde vært brukt. Det er også betydelig utfordringer knyttet til gjengroing i det botanisk viktige området ved Pynten, utenfor beiteområdet. Her anbefaler vi slått i tillegg til beitepussing. I Grønlia på Lade er det fortsatt noe oppslag av kratt, men dette holdes i sjakk ved jevnlig rydding. Det er fremdeles behov for hyppig slått av arealer i vest som er påvirket av næringssig. Viktige arter som rundskolm (Anthyllis vulneraria) og storengkall (Rhinanthus angustifolius) ser ut til å klare seg bra. De bratteste partiene er tørkeutsatt og vi anbefaler forsiktig skjøtsel her etter anvisning fra fagperson. På Lavollen er det relativt store endringer både på grunn av gjengroing etter den storstilte ryddingen tidlig på 2000-tallet og på grunn av endret beiteregime. Det er også utfordringer knyttet til betydelig tråkk fra besøkende. Beitinga bør suppleres med jevnlig rydding av krattoppslag og slått/beitepussing. Vegetasjonen på Tunga har endret seg lite. Situasjonen på Rønningen er relativt stabil med lite oppslag av kratt, men masseblomstring av grov nattfiol i 2017 tyder på noe svak hevd. Det er fremdeles utfordringer knyttet til mye næring i grunnen nær gårdstunet og på disse arealene anbefaler vi relativt hyppig slått framover. Ellers anbefaler vi jevnlig slått eller beitepussing i tillegg til beiting og rydding av kratt og trær langs kantene og i sør. Rapporten gir også en oversikt over funn av beitemarkssopp og annen funga i de samme fire lokalitetene, samt i Røstadkleiva og Østerlia i Bratsberg. Det er funnet rødlista og relativt sjeldne arter i flere av lokalitetene, blant annet fiolett greinkøllesopp VU (Clavaria zollingerii) på Lavollen, Tunga og Røstadkleiva, og halmgul køllesopp VU og lillagrå rødspore VU (C. flavipes, Entoloma grisecyanum) i Røstadkleiva.

Pedersen, B., Bjerke, J.W., Pedersen, H.C., Brandrud, T.E., Gjershaug, J.O., Hanssen, O., Lyngstad, A. & Øien, D.-I. 2018. Naturindeks for Norge – fjell og våtmark. Evaluering av eksisterende indikatorsett, dets datagrunnlag og behovet for ytterligere tilfang av datakilder. NINA Rapport 1462. Norsk institutt for naturforskning. Naturindeksen oppsummerer tilstanden til økosystemenes biologiske komponenter som et veid middel av målinger av indikatortilstander. Indikatorene er biologiske variabler som oftest representerer artsabundanser. Målingene vektes etter et a priori fastsatt system. Her beskriver og evaluerer vi utvalget av indikatorer og datagrunnlaget som lå til grunn for beregningen av Naturindeks for Norge for hovedøkosystemene fjell og våtmark i 2015. Datagrunnlaget for den enkelte indikator evalueres bl.a. mht. dataenes presisjon, deres geografiske dekning og oppløsning. Indikatorutvalgenes representativitet vurderes også. Videre vurderes den enkelte indikators tilhørighet til fjell og våtmark. Rapporten diskuterer dessuten om vektingssystemet fungerer etter hensikten med dagens datasett. Det gis råd for hvordan datagrunnlaget kan styrkes. Som grunnlag for disse vurderingene gis en kort beskrivelse av de to hovedøkosystemene mht. taksonomisk og funksjonell sammensetning, naturtypene og livsmediene som forekommer og de viktigste påvirkningsfaktorene. Avgrensingen av hovedøkosystemene diskuteres i lys av inndelingen av natursystemer i NiN. Vi foreslår å avvente en endelig avgrensing av hovedøkosystemene innenfor Naturindeksens rammeverk inntil naturkompleksnivået i NiN er ferdig utviklet. Vi foreslår at brunbjørn og havelle ikke benyttes som indikatorer for fjell, og at buttsnutefrosk, elvesandjeger, fossekall, småsalamander, storsalamander, svømmesnipe og mosesumpløper utgår av indikatorsettet for våtmark på grunn av manglende eller svak tilhørighet eller sviktende datatilgang. Dette reduserer antall indikatorer for fjell fra 31 til 29, og for våtmark fra 33 til 26. For et flertall av de resterende indikatorene bør det vurderes nærmere om datagrunnlaget reflekterer tilstanden i fjell eller våtmark. Det inngår da ingen sopp eller invertebrater i de to indikatorsettene. Tilsvarende mangler nedbrytere blant indikatorene for fjell og våtmark, herbivorer og toppredatorer mangler for våtmark. Toppredatorer er godt representert blant indikatorene for fjell. Mellompredatorer er godt representert i begge indikatorsettene. Indeksverdiene beregnet for fjell og våtmark er i hovedsak basert på svært usikre ekspertvurderinger og målinger med lav geografisk oppløsning. Målingenes usikkerhet angis i Naturindeks-sammenheng som en interkvartildistanse. Vi har estimert hva målingenes usikkerhet tilsvarer mht. evnen til å påvise endringer i indikatorenes tilstand som er signifikante. For 33 av de 64 indikatorene er interkvartildistansen i gjennomsnitt større enn 0,2 målt på Naturindeksens verdiskala. For hele 17 av indikatorene tilsvarer denne lave presisjonen at vi ikke kan påvise en endring i tilstand som går fra nær referanseverdien til bortfall/utryddelse av indikatoren. Hele 29 av indikatorene har målinger med en geografisk oppløsning tilsvarende landsdelsvise observasjoner eller grovere. Kun seks av indikatorene fra fjell har en finere oppløsning enn fylkesvise observasjoner. Dagens datagrunnlag begrenser bruken av Naturindeksen og dens nytteverdi i forvaltningen av det biologiske mangfoldet. Dersom Naturindeksens rammeverk skal være et verktøy i en mer presis, målretta forvaltning av biologisk mangfold, må langt mer presis informasjon om tilstanden til det biologiske mangfoldet inkluderes i datagrunnlaget. Dette vil kreve langt høyere innsats enn i dag på overvåking av terrestrisk natur. Våre beregninger viser at usikre ekspertvurderinger har svært begrenset verdi i en slik sammenheng. Naturindeksens vektingssystem reduserer presisjonen i estimatene av indeksverdiene for fjell og våtmark. Eventuelle endringer i verdiene over tid blir dermed vanskeligere å påvise som signifikante enn uten vekting. Vektene fordeles svært ujevnt over målingene som inngår i beregningen av indeksene, der et fåtalls målinger tillegges stor vekt. Vi foreslår endringer i vektings-systemet som vil gi mer presise estimat av Naturindeksen.

Dvergblåvingen Cupido minimus er bare kjent fra et fåtall lokaliteter i Trondheim kommune. Bestanden i Grønlia på Lade har vært kjent i over tjue år og har vært fulgt med fangs-gjenfangst metodikk i seks av sesongene siden 2011. Lokaliteten er delt i to med et smalt belte med høyere trær. På vestre og østre side av dette skogbeltet finner vi tørre rabber hvor rundbelg (Anthyllis vulneraria) forkommer i skiftende bestander. Rundbelg er den fortrukne forplanten for larvene til dvergblåvingen. Vi har brukt en fangst – merking – gjenfangst metode for å estimere totalbestanden for hvert år og for hver av delfeltene. Merking er utført med vannfaste tusjpunkter på vingenes underside. Farge og plassering av punktene er unike for hver dag og delfelt. Individer som blir gjenfanget på flere etterfølgende dager blir merket med en ny fargekode for hver dag. Resultatene av alle sesongens merkinger og gjenfangster blir brukt til å estimere en totalbestand ved hjelp av programmet Popan i MARC. I løpet av de seks sesongene 2011–2013 og 2016–2018 har vi merket 1792 individer. I alt 769 tilfeller av gjenfangst ble notert, de fleste som bare en gjenfangst men også flere som to, tre eller fire gjenfangster av samme individ på ulike dager. Samlet bestand på begge felt ble estimert til et maksimum på 2678 (SE 441) individer i 2013 og et minimum på 133 (SE 9) individer i 2017. Bestanden var de første årene størst på vestre del av Grønlia men har nå endret seg slik at det i 2018 ble estimert å være tre ganger så mange dyr i øst som i vest. Det skjer overflyvninger mellom de to delområdene hvert år i tilstrekkelig antall til at de to metapopulasjonene ikke er genetisk adskilt, da til tross for at de fleste merkede individene blir gjenfanget i det delområdet de er merket i. Den viktigste faktoren for størrelsen på dvergblåvingebestanden er bestanden av rundbelg. Endringer i lokale mengder av denne forplanten gjennom undersøkelsesperioden gjenspeiles i bestanden av sommerfugler. Temperatur, særlig soltimer og fravær av regn har betydning under flygetiden, da stort sett i juni og muligens også for overvintringen som larve. Effekten av skjøtsel, dvs. slått er vanskeligere å fastslå da vi mangler eksakte opplysninger om hvordan dette har blitt utført på en skala som er mulig å bruke i en analyse. Samordning av denne aktiviteten med de andre feltundersøkelsene er viktig i framtida for å få et bedre bildet av dette årsaksforholdet. Uansett bør ikke slåtten foregå så lenge sommerfugllarvene er tilstede i blomsterhodene, dvs. til ut i august.

Kyrkjeeide, M.O., Pedersen, B., Magnussen, K., Handberg, Ø.N., Evju, M, Øien, D.I., Myklebost, H.E., Aalberg Haugen, I.M., Jackson, C. & Thomassen, J. 2018. Tiltak for å ta vare på truet natur. NINA Rapport 1554. Norsk institutt for naturforskning Dagens tap av biologisk mangfold omtales som den sjette masseutryddelsen. Norge har gjennom flere internasjonale samarbeidsavtaler forpliktet seg til å stanse tap av biologisk mangfold (Konvensjonen for biologisk mangfold og Bernkonvensjonen), og målet om å ivareta arter og naturtyper innenfor deres naturlige utbredelsesområde er innarbeidet i norsk lovverk (Naturmangfoldloven). I stortingsmeldinga «Natur for livet» (2015-16) er ett av tre definerte nasjonale mål å ta vare på truet natur. «Tiltak for å ta vare på truet natur» er en oppfølging av stortingsmeldinga. Prosjektet har som mål å systematisere kunnskap om og foreslå tiltak som må iverksettes for at 90 kritisk og sterkt truete ansvarsarter (>25% av europeisk utbredelse i Norge) og 34 truete naturtyper skal forbedres med ett trinn på rødlisteskalaen innen 2035. Mulige tiltak ble kostnadsvurdert fram mot 2035. For å nå målsettingen med prosjektet har vi 1) utarbeidet metodikk for å lage kunnskapsgrunnlag, 2) laget kunnskapsgrunnlag, synteser og utbredelseskart for 90 arter og 33 naturtyper og 3) sammenstilt resultater for artene og naturtypene i prosjektet. Kostnader ble vurdert for mulige tiltak gjennom en tiltaksanalyse. Denne ble gjennomført som en samfunnsøkonomisk analyse av kostnader for ulike tiltak og effekt i form av måloppnåelse. Rødlista for arter 2015 og Rødlista for naturtyper 2011 lå til grunn for arbeidet. Fra den opprinnelige lista, utgikk to arter, én fordi underartene også var inkludert og én som nylig har blitt synonym med en vanlig art. To arter, som er truet både på fastlandet og Svalbard, fikk utarbeidet to kunnskapsgrunnlag hver. Det ble utarbeidet 33 kunnskapsgrunnlag for naturtyper (temperert kystfuruskog utgikk). Den hyppigste påvirkningsfaktoren for både arter og naturtyper er arealpåvirkning, som inkluderer blant annet arealendringer og -beslag innen jordbruk og skogbruk. Klimatiske endringer utgjør også en stor trussel for arter og naturtyper. For naturtypene er også forurensing og fremmede arter viktige påvirkningsfaktorer, mens for arter er det heller påvirkning fra stedegne arter og forstyrrelser fra mennesker. Ni naturtyper og 21 arter har ikke fått hovedmålsetting om ett trinn ned på rødlistekategorien innen 2035, blant annet fordi disse rødlisteobjektene hovedsakelig er truet av klimaendring, som vanskelig motarbeides med fysiske tiltak. Omtrent 30% av artene og 80% av naturtypene fikk anbefalt en tiltakspakke som gir måloppnåelse. For de artene og naturtypene som ikke fikk en anbefalt tiltakspakke, er dette forårsaket av kunnskapsmangel; enten om utbredelse, nåværende forekomster, påvirkningsfaktorer, effekten av tiltak eller andre faktorer. Tiltak ble fordelt på 14 tiltakskategorier, og om lag 1/3 av tiltakene ble plassert i kategorien Andre. Av de øvrige foreslåtte tiltakene var en stor andel i kategorien Hindre nedbygging, i tillegg til Skjøtselstiltak og Restaurering av arealer. Våre resultater viser at 20 av artene forekommer i åtte av de truete naturtypene. Sikring av de aktuelle naturtypene mot utryddelse og tilstandsreduksjon er en nødvendig forutsetning for å sikre de truete artene som er knyttet til dem. For 19 av artene er det i tillegg foreslått tiltak spesifikt rettet mot arten som ikke var tilsvarende foreslått for naturtypen, men som anses nødvendige for å nå målsettingene for artene. Samtidig fant vi ingen direkte motsetninger mellom tiltaksbehovene for arter og naturtyper. Dette prosjektet er et første forsøk på å operasjonalisere rødlista i en forvaltningskontekst. Me-todikken utarbeidet i dette prosjektet er nå testet på til sammen 123 rødlisteobjekter. Spennet innen arter og naturtyper inkluderer alle hovedøkosystemer, mange artsgrupper og alle påvirkningsfaktorer på høyeste hierarkiske nivå. Dette gir et solid fundament for å videreutvikle og forbedre metodikken, både ved ytterligere standardisering på tvers av rødlisteobjekter, men også for å tilpasse metodikken bedre til å dekke flere forvaltningsbehov. Kyrkjeeide, M.O., Pedersen, B., Magnussen, K., Handberg, Ø.N., Evju, M, Øien, D.I., Myklebost, H.E., Aalberg Haugen, I.M., Jackson, C. & Thomassen, J. 2018. Actions to conserve threatened nature. NINA Report 1554. Norwegian Institute for Nature Research. The loss of biological diversity that we are currently experiencing is considered the sixth mass extinction on earth. Norway is committed by international agreements to halt the loss of biodiversity (Convention on Biological Diversity and Bern Convention), and the management of biodiversity is incorporated in Norwegian Law (Naturmangfoldloven). The Norwegian Government’s report to the Parliament “Natur for livet” (Nature for life; 2015-16) states that one of three defined national goals is to conserve threatened species and nature types. The current project is an extension of this report. The aim of the project is to collect and systematize knowledge and suggest actions that will lower the risk of extinction by one level on the national red lists, for 90 species and 34 nature types. The species are either critically endangered or endangered and >25% of the European distribution lies in Norway. The economic costs of potential actions are estimated. To reach the goal of this project we have 1) developed methodology to make knowledge bases and 2) made knowledge bases, syntheses, and distribution maps for 90 species and 33 nature types. The costs of actions were estimated through a socio-economic analysis of costs for different actions and their effects (achievement of goal). The selection of species and habitats was based on the Norwegian red list of species from 2015 and the red list of nature types from 2011, respectively. Two species were excluded from the list, as one had its two subspecies represented on the list, and another has lately been synonymized with a common species. Two species were split into two knowledge bases as their redlist status differs in Svalbard and in mainland Norway. One nature type was excluded. The main threat to the redlisted objects evaluated is land use change, included changes in land use from agriculture and forestry. Climate change is another major threat. For nature types, pollution and invasive species are commonly listed threats, while native species and human disturbance are threats to species. For nine nature types and 21 species, the main goal of reducing the redlist category by one step, were not considered practicable. The main reason for this was that climate change is the main threat for many of them, and suggesting actions reducing the risk of extinction in the face of climate change proved difficult. For about 30% of the species and 80% of the nature types a set of actions that will reduce their risk of extinction was recommended. For those that did not get such a recommendation, we lack crucial knowledge of some sort - about their distribution, current occurrences, impact of threats or the effect of actions conserving them. Suggested actions were grouped in 14 categories, and about 1/3 of the actions were categorized as “Others”. Other common actions were Preventing Habitat Loss, Management Actions of various kinds and Restoration of Habitats. Our results show that 20 of the species occur in eight of the threatened nature types. Preventing degradation of such nature types is necessary to also conserve the species. On the other hand, 19 of the species have, in addition, specific actions that are needed to further conserve them. This project is a first attempt to operationalize the redlist as a management tool. The method has now been tested for 123 redlisted objects in all. The species and habitats included represent all main ecosystems, many species groups, and all threats ranked at the highest hierarchical level. This gives a solid base for further developing and improving this tool to better meet the needs of management and decision makers.

Naturtyper innen Våtmark i Norge ble i 2018 rødlistevurdert. Vurderingsenhetene ble definert ut fra klassifisering i Natur i Norge (NiN 2), og selve vurderingen ble gjort etter IUCN-kriterier. Våtmark i NiN 2 er definert som «mark med grunnvannsspeil tilstrekkelig nær markoverflaten, eller med så rikelig tilførsel av overflatevann, at organismer som er tilpasset liv under vannmettete forhold eller som krever god og stabil vanntilgang forekommer rikelig» Denne definisjonen er snevrere enn for eksempel den som ligger til grunn for RAMSAR-konvensjonen. I denne sammenheng omfatter våtmark myr, kilde, sumpskog og semi-naturlig våteng i Fastlands-Norge. Det ble definert 32 vurderingsenheter i dette arbeidet. De består av 7 hovedtyper (i NiN 2), 8 enheter definert av variabler fra beskrivelsessystemet, samt 17 torvmarksformer. Blant disse er det 19 naturtyper som er inkludert i Rødlista, mens 13 naturtyper regnes som livskraftig (LC). Reduksjon i totalareal og tilstand er de utslagsgivende kriteriene i de fleste naturtypene. Sørlig slåttemyr er vurdert som kritisk truet (CR). Seminaturlig myr, Atlantisk høgmyr, Eksentrisk høgmyr, Konsentrisk høgmyr, Platåhøgmyr, Palsmyr, Rik åpen sørlig jordvannsmyr og Rik gransumpskog er sterkt truet (EN). Terrengdekkende myr, Sørlig kaldkilde, Rik svartorsumpskog, Kilde-edellauvskog og Rik vierstrandskog er sårbar (VU). Nedbørsmyr, Øyblandingsmyr, Kanthøgmyr, samt Svartorstrandskog er nær truet (NT), mens Semi-naturlig våteng er i kategorien datamangel (DD). I tillegg er det inkludert en vurdering av «Percolation fen» som opprinnelig ble beskrevet som gjennomstrømningsmyr. Denne ble senere tatt ut da «Percolation fen» er en internasjonal definisjon som ikke sammenfaller med definisjonen av gjennomstrømningsmyr i NiN. Grøfting, oppdyrking og nedbygging er de viktigste påvirkningsfaktorene, og i tillegg er opphør av hevd viktig i semi-naturlige naturtyper.

Evju, M., Blom, H., Brandrud, T. E., Bär, A., Lyngstad, A., Øien, D.-I. & Aarrestad, P. A. 2017. Naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse. Revidert forslag til vurdering av lokalitetskvalitet. - NINA Rapport 1428. 95 s. På oppdrag fra Miljødirektoratet har en ekspertgruppe, bestående av forskere fra NINA, NIBIO og NTNU Vitenskapsmuseet, justert eget forslag til metodikk for vurdering av økologisk kvalitet for lokaliteter med naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse (NNF). Dette forslaget ble utar-beidet våren 2017 (Evju mfl. 2017). I løpet av sommeren og høsten 2017 har fire oppdragstakere hatt oppdrag med kartlegging og verdisetting og har levert rapporter med evaluering av metodik-ken. I denne rapporten vurderes de innspillene fra evalueringsrapportene som er relevante for dette oppdraget. Oppdraget inkluderer å vurdere: 1. om variablene som er brukt i kvalitetsvurderingen er relevante 2. om grenseverdiene mellom ulike trinn er hensiktsmessig satt 3. om et tilstrekkelig omfang av variabler er inkludert 4. hvorvidt variablene lar seg måle i felt på en objektiv og etterprøvbar måte 5. om metodikken for kvalitetsvurdering gir tilstrekkelig variasjon i kvalitet mellom lokaliteter med høy og lav økologisk kvalitet 6. om kvalitetsvurderingens sluttresultat harmoniserer på tvers av hovedøkosystem Basert på innspillene foreslås en del justeringer i opprinnelig forslag til vurdering av en lokalitets økologiske kvalitet. Justeringene inkluderer - to nye klasser for lokalitetskvalitet (oppsummert i Figur 2) o 0 = ikke kvalitetsvurdert o 1 = lav kvalitet o 2 = moderat kvalitet o 3 = høy kvalitet o 4 = svært høy kvalitet - til dels nye variabler for å vurdere de to aksene tilstand og artsmangfold/naturvariasjon, inkludert til dels justerte grenseverdier mellom trinn langs aksene - inndeling av variablene i primære (de viktigste, for tilstand de påvirkningene som har størst effekt på NNF-ens struktur og funksjon, for artsmangfold og naturvariasjon de va-riablene som best beskriver dette) og sekundære (mindre viktige variabler) - endringer i metode for samlet vurdering av variabler langs aksene, der primære variabler vurderes først og sekundære variabler kan brukes til å justere tilstand ett trinn ned og artsmangfold/naturvariasjon ett trinn opp. Endringer og justeringer er synliggjort for hvert hovedøkosystem og hver NNF i kap. 3. I kap. 4 går vi gjennom ekspertgruppas anbefalinger til miljøforvaltningen i det videre arbeidet med ver-disetting av NNF-er. Ekspertgruppa anbefaler utarbeiding av faktaark for NNF-er som skal kart-legges og kvalitetsvurderes, men miljøforvaltningen å konsentrere seg om å ferdigstille metodikk for et lite utvalg «robuste» NNF-er som kan kartlegges i 2018 og avvente revisjon av rødliste for naturtyper før storskala kartlegging settes i gang.

Denne rapporten gir en beskrivelse av grøfting og andre inngrep i 20 myrer i tre verneområder på Fosen i Sør-Trøndelag. De tre verneområdene er Høydalmoan naturreservat i Åfjord, Hildremsvatnet naturreservat i Bjugn, og Nordelva naturreservat i Rissa og Bjugn. Alle er skogreservater med grøfta myr innenfor vernegrensene. I Hildremsvatnet naturreservat er det myrer i Nyvassdalen som er vurdert. Befaringer i felt ble gjort i oktober 2016, og arealet av myrene som ble befart er 716 daa. Vi kartla ikke total lengde på grøfter, men vi har gjort et estimat basert på omfang av grøfter i myr 6 og 7 i Nyvassdalen. For myr 6 (59 daa) estimerer vi 3910 m grøft fordelt på 60 grøfter, og for myr 7 (68 daa) 5175 m grøft fordelt på 88 grøfter. Dette gir om lag 70 m grøfter per daa, men disse myrene har relativt mye grøfter i forhold til gjennomsnittet blant de vi undersøkte. Med et gjennomsnitt på 50 m grøfter per daa vil det være om lag 35 km grøfter i myrene vi har undersøkt. Vi anbefaler at det gjennomføres restaureringstiltak i 13 av myrene. Dette er myrer der vi anser at tiltak vil ha en klar positiv effekt på hydrologi og økologi, og sannsynligheten for at myrene kan tilbakeføres til en tilnærmet naturlig tilstand er stor. Ti myrer i Nyvassdalen i Hildremsvatnet naturreservat prioriteres høgest, deretter tre myrer i Høydalmoan naturreservat. Vi anbefaler ikke restaurering av noen av de undersøkte myrene i Nordelva naturreservat. Ved restaureringen anbefaler vi i første rekke plugging av grøfter, og ikke fullstendig fylling. Videre anbefaler vi å bruke torv på stedet i pluggene, men det må vurderes om dette er tilstrekkelig for de aller djupeste og breieste grøftene. Målet vil være å få heva vassnivået opp mot overflata, det vil si at grøftene bør stå om lag fulle med vatn etter restaureringa. Ved pluggingen er en maksimal avstand på 12 m mellom pluggene anbefalt, men i smale grøfter på flatmyr eller planmyr kan dette økes til 20-50 m. Farten på vatnet øker med økende helning, og pluggene må anlegges tettere jo mer myra heller, og i hvert fall slik at forskjellen i vassnivå på hver side av en plugg ikke er mer enn 40 cm. Flere myrer er tilplanta med gran eller furu, og dette bør fjernes. Naturlig oppslag av trær kan få stå, men der hvor de er i vegen ved restaureringen må de hogges. Når vassnivået heves vil mange av trærne dø i løpet av om lag ti år. Gamle trær som har stått på myra fra før grøftingen og tilplantingen fant sted bør spares. Trær, busker og hogstavfall må fjernes fra myroverflata, og de kan legges i grøftene, der de vil kunne gi grunnlag for raskere etablering av torvmoser. Restaureringen bør gjennomføres når det er tele og bart, og med bruk av utstyr med lågt marktrykk.

Naturtyper og myrmassivtyper har blitt kartlagt på Fuglmyra, Postmyra, Gaddmyra og Svemyra,fire låglandsmyrer i Klæbu kommune.Fuglmyra er et intakt myrkompleks (119daa) med eksentrisk høgmyr, og har verdi A (svært viktig). Dette er den eneste kjente høgmyra i Sør-Trøndelag der hele myrkomplekset er helt intakt. Postmyra er ei så godt som intakt rikmyr i låglandet (30daa) med middelsrik myrvegetasjon, og har verdi A (svært viktig).Gaddmyra er et så godt som intakt myrkompleks (35daa) med svakt utvikla platåhøgmyr, og har verdi B (viktig). Både Postmyra og Gaddmyraomfatter stabilekildersom i seg sjøl vil få verdi A(svært viktig)hvis de skilles ut som egne naturtype lokaliteter.Svemyra (89 daa) har et massiv platåhøgmyr (A5), men domineres av planmyr. Hydrologien er sterkt påvirka av veger, bebyggelse, oppdyrking og grøfting, og på grunn av de store inngrepene har Svemyra ikke verdi som naturtypelokalitet. Fuglmyra skiller seg ut som i særstilling viktigst. Dette er, som nevnt over,den eneste høgmyra vi vet om i Sør-Trøndelag som er helt intakt. Særlig interessant er det at alle laggsoner og kanter med kantskog er intakt, dette er ofte de delene av ei høgmyr som først får inngrep. Gaddmyra er også så godt som intakt, men er mindre og svakere utvikla som høgmyr enn det Fuglmyra er.Høgmyrene er de «typiske» myrene i indre, lågereliggende deler av Trøndelag, og forekommer vanligvis ikke mye over ca. 250 moh. i vår landsdel. Dette skyldes at det kreves en relativt lang vekstsesong for å bygge opp så tjukke torvlag som høgmyrene har. Høgmyrene finner vi derfor i de tettest befolkede områdene med størst press på arealer, og mye høgmyr har blitt bygd ned eller dyrka opp i løpet av de siste hundre årene. I rødlista for naturtyper regnes sentrisk høgmyr (= typisk høgmyr) som sårbar (VU) på grunn av sterk tilbakegang i tilstand og areal. Postmyra er dominert av minerotrof vegetasjon, og har forekomster av en rekke rikmyrarter. Nebbstarr (Carex lepidocarpa)vokser her, dette er en av de beste indikatorene for ekstremrik myr i låglandet, og den er rødlista som sårbar (VU). Det botaniske artsmangfoldet er klart høgere på Postmyra enn på de andre myrene. Rikmyrer i låglandet er rødlista som sterkt truet (EN) i kategoriene «Rikere myrflate i låglandet» og «Rikere myrkantmark i låglandet»på grunn avsterk reduksjon i forekomstareal og tilstand. Kildene vi finner på Postmyra og Gaddmyra hører inn under rødlisteenheten «Sterk kaldkilde i låglandet» som eri kategorien datamangel (DD).De mest fundamentale økologiske faktorene på myr og torvmark er de som er avgjørende for om torv akkumuleres. Her er hydrologi (vasshusholdning)og høgt vassnivå helt dominerende viktig. Myrmassiv er hydrologiske enheter, det vil si at inngrep som drenerer et myrmassiv potensielt vil påvirke hele massivet. Ved effektiv drenering slutter myra å fungere som myr, tilveksten av torv stopper, og nedbryting tar til. Ved oppdyrking og nedbygging fjernes naturtypen i sin helhet.For Fuglmyra vil alle inngrep i nærheten av de sentrale områdene sannsynligvis påvirke hele myra. Inngrep bare helt i kanten i sør eller bare helt i kanten i nord vil kanskje kun påvirke henholdsvis den sørlige eller nordlige delen av myra, men dette er usikkert. Postmyra er avhengig av vatn fra kildesig langs vestkanten, og inngrep der vil påvirke hele myra. Kilden og kildesiget på Gaddmyra deler denne hydrologisk, og inngrep henholdsvis sør eller nord for kilden vil antakelig bare påvirke de sørlige eller nordlige delene av myra. Svemyra har dårlig tilstand, men noe av områdene i nord har fortsatt en noenlunde fungerende hydrologi. Nye inngrep på Svemyra vil ha mindre å si i sør enn i nord fordi området i sør allerede er langt på veg ødelagt.Intakt myr binder CO2, mens myr med inngrep slipper ut CO2. Vi estimerer at det er lagra ca. 30000 tonn karbon i de fire myrene, dette tilsvarer 109000 tonn CO2. Om vi bare ser på områdene som berøres direkte av utbyggingsplanene tilsvarer det ca. 14000 tonn lagra karbon, eller ca.51500 tonn CO2. Utfra et gjennomsnittlig årlig utslipp per person i Norge på 8,4 tonn CO2 tilsvarer dette ett års utslipp fra ca. 6100 personer, det vil si om lag som Klæbus befolkning. © NTNU Vitenskapsmuseet

Myklebost, H.E., Jokerud, M., Bendiksen, E., Blaalid, R., Brandrud, T.E., Eilertsen, L., Töpper, J., Øien, D.-I. & Aarrestad, P.A. 2017. Evaluering av kartleggings- og verdisettingsmetodikk for naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse – NNF. Resultater fra verdikartlegging i 2017. - NINA Rapport 1421. 111 s. På oppdrag fra Miljødirektoratet har NINA i samarbeid med NTNU Vitenskapsmuseet og Rådgivende biologer testet ut metodikk for kartlegging og verdisetting av naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse (NNF) på et utvalg av naturtypekandidater. Naturtypene dekker hoved-økosystemene naturlig åpne områder under skoggrensa, semi-naturlig mark, fjell, våtmark og skog. De består av rødlistede naturtyper i kategori CR, EN, VU og NT etter Rødlista fra 2011, samt andre naturtyper med viktig økologisk funksjon og som er leveområder for truede arter. 31 områder fra syv fylker (Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Oppland, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland og Telemark), som ble antatt å inneholde slike naturtyper, ble kartlagt med NiN-app sommer og høst 2017. I alt er 40 NNF-kandidater vurdert på bakgrunn av 384 kartlagte polygoner i 49 kartleggingsruter. Det er gitt forslag til endringer til kartleggingsmetodikken ved bruk av NiN-appen, og verdisettingsmetodikk er vurdert for hver enkelt av de 40 NNF-kandidatene. Forslagene for de enkelte naturtypene baserer seg på resultater av et fåtall polygoner, og det er således vanskelig å gi en generell anbefaling for hver naturtype. De fleste av naturtypene var lette å typifisere etter NiN og lette å avgrense som NNF. Generelt er de foreslåtte variablene som skal benyttes til vurdering av lokalitetens tilstand hensiktsmessig satt for de fleste naturtypene, mens variablene som skal benyttes til vurdering av lokalitetens artsmangfold og naturvariasjon bør endres for flere av naturtypene. Dette gjelder både utvalg av variabler og foreslåtte grenseverdier. Særlig gir variabelen forekomst av rødlistearter store problemer ved vurdering av lokalitetens kvalitet. For flere naturtyper bør variabelen problemarter legges til. 1. For naturlig åpne områder under skoggrensa foreslår vi å redusere grenseverdien for størrelse på arealene for artsmangfold og naturvariasjon, og i noen tilfeller foreslår vi at denne variabelen bør brukes som sekundær variabel. Variabelen fysisk inngrep bør legges til. 2. For flere NNF-er under semi-naturlig mark kommer verdisettingen feil ut. Vi anbefaler å legge til en variabel om beitetrykk under tilstand, og variabelen problemarter under artsmangfold og naturvariasjon, samt endre inndelingen for antall gamle trær og legge til en variabel for artsrikhet. Spesielt for kystlynghei gir verdisettingssystemet et dårlig skille mellom lokaliteter i dårlig hevd og lokaliteter i god hevd. 3. For fjell ble variabelen kalkrike diagnostiske arter den førende variabelen for artsmangfold og naturvariasjon. Alle polygon skåret moderat eller høyere på kalkrike diagnostiske arter, og forekomst av rødlistede arter og unisentriske arter fikk derfor ingen eller liten betydning for verdisettingen. 4. For våtmark bør variabelen torvtak (ja/nei) under tilstand være mer differensiert. Et gjennomgående problem er at det ofte er bare en variabel for å sette en skår for artsmangfold og naturvariasjon, og at dette gir et for lite nyansert bilde. 5. For skog var det noen utfordringer knyttet til avgrensing av gammel furuskog, kystgranskog og kalklindeskog. Variabelen fremmedartsinnslag har behov for spesifisering av skalaen, og det bør vurderes om variabelen bør stå under tilstand eller artsmangfold og naturvariasjon. Generelt synes terskelverdier for størrelse å være satt noe høyt for de fleste NNF-ene i skog. Det samme gjelder inngangsverdi for læger. Det kan synes som om verdisettingssystemet skiller for lite mellom de to høyeste verdiene «svært viktig» og «særdeles viktig», samtidig som det skal svært mye til for at lokaliteten får de to laveste verdiene «viktig» og «mindre viktig». I denne forbindelse vurderes det om ikke faglig skjønn i særlige tilfeller bør kunne påvirke den objektive verdisettingen. Det bør vurderes om man skal gå fra et «todimensjonalt verdisettingssystem» som nå, til å få ut totalverdi basert på et større antall parameter, eventuelt ved ulik veiing av variablene.

Aarrestad, P.A., Blom, H., Brandrud, T.B., Johansen, L. Lyngstad, A., Øien, D-I. og Evju, M. 2017. Forslag til naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse. Reviderte naturtypebeskrivelser. – NINA Kortrapport 72. 72 s. I desember 2016 leverte en faggruppe bestående av eksperter fra Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og Vitenskapsmuseet ved NTNU (VM-NTNU) et forslag til 31 naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse (Aarrestad mfl. 2016). I det videre arbeidet med verdisettingsmetodikk ble det behov for å revidere avgrensningen av en del av de foreslåtte naturtypene. Denne rapporten inneholder reviderte naturtypebeskrivelser for de 31 naturtypene, justert i hen-hold til nye avgrensninger av naturtypene, og faktiske feil er rettet opp. Beskrivelsene er i samsvar med Miljødirektoratets kartleggingsinstruks for kartlegging og verdisetting av naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse, som skal gjennomføres i 2017 i tråd med forslag til verdisettings-metodikk foreslått av Evju mfl. (2017). For hver naturtype presenteres definisjon og avgrensning ift. NiN 2.1, utbredelse i Norge og ellers i Europa, hvorfor naturtypen er viktig og tidligere relevante navnsettinger. I Aarrestad mfl. (2016) ble også viktige variabler for å vurdere tilstand og naturfaglig verdi presentert. Disse tabellene er revidert i Evju mfl. (2017) og inkluderes derfor ikke her. Denne rapporten erstatter Aarrestad mfl. (2016) som beskrivelse av et utvalg av naturtypene av nasjonal forvaltningsinteresse.

Det er utarbeidet skjøtselsplaner for Vallervatn slåttemark og Langslåtten slåttemyr nord for VesterVallervatnet i Røyrvik kommune, Nord-Trøndelag. Slåttemarka ved gården Vallervatn har vært slått siden 2014 etter å ha ligget brakk siden 1958. Skjøtselsplanen legger opp til at slåttemarka slås annethvert år ved at halvparten av arealet slås hvert år. Det kreves også noe rydding av kratt. Den rødlista arten kvitkurle (Pseudorchis albida NT) vokser i slåttemarka. Skjøtselsplanen for Langslåtten er en revisjon av en skjøtselsplan fra 2011. Det legges opp til at 130 daa av myra skjøttes som slåttemyr, og at skjøtselen av arealene som har vært slått siden 2010 videreføres. I tillegg må det ryddes en del busker og kratt. Arealene slås hvert femte år, med noe hyppigere slått av kantene.

I denne rapporten gir vi en generell vurdering av hvilke konsekvenser moderne, industrielt torvuttak for torvproduksjon har på naturmangfold og andre viktige økosystemtjenester fra myr, slik som klimaregulering (karbonlager), erosjons-og flomdemping, regulering av vasskvalitet gjennom filtrering, regulering av ferskvasstilførsel til elver og innsjøer fra omkringliggende nedbørsfelt, biobrensel og vekstsubstrat for jord-og hagebruk.Videre gis det en generell vurdering av effektene av en utfasing av dagens torvuttak på naturmangfold og økosystemtjenester. Her vurderes ulike scenarier for utfasing og ulike typer etter-behandling av de berørte myrene.Rapporten gir også en generell beskrivelse og gjennomgang av viktige tiltak ved restaurering av myr etter torvuttak med fokus på restaurering av høgmyr. Effekten av følgende scenarier for etterbehandling er vurdert:1) Ingen etterbehandling,2) Restaurering mot funksjonell myr,3) Etablering av annen våtmark,4) Etablering av paludikulturog5) Etablering av annet jordbruks-eller skogbruksareal. For hvert scenario har vi så gjort en vurdering av hvilken betydning det får om:a) Dagens torvuttak fortsetter så lenge torvressursene på stedet er drivverdige, men nye torvuttak settes ikke i gang, eller b) alle torvuttak avsluttes umiddelbart.Industrielt uttak av torv fra norske myrer,til produksjon av ulike torvprodukter,fører til tap av naturmangfold og økosystemtjenester, og spesielt er høgmyrene utsatt. En stor del av de registrerte torvuttakene ligger på typisk høgmyr eller atlantisk høgmyr. Dette er naturtyper som er truet i Norge og Europa.Alt dyre-og planteliv på den opprinnelige myra forsvinner og alle andre viktige økosystemtjenester opphører. Uansett hvilken etterbehandling som velges vil det beste tiltaket for å opprettholde økosystemtjenestene være å forhindre at nye myrområder tas i bruk.Torvuttak har vært svakt regulert ogansvaret for etterbehandling har i mange tilfeller vært overlatt til kommunene eller torvprodusentene selv. Dette har gittstor variasjon i krav til etterbehandling,og torvuttak som har gått ut av drift har oftest blitt forlatt uten etterbehandling,eller gjort om til jordbruksareal. Disse etterbehandlingsalternativene gir ingen positiv effekt på naturmangfold og viktige økosystemtjenester knyttet til myr. Spesielt gjelder dette ingen etterbehandling som i verste fall kan forsterke de negative effektene av torvuttak. Restaurering mot funksjonell myr vil gi det beste resultatet for naturmangfoldet,og over tid gjenopprette de aller fleste økosystemtjenestene som er knyttet til intakt myr. Også etablering av paludikultur eller annen våtmark vil ha positive effekter, men her er kunnskapen mangelfull. Det er usikkert om etablering av skog som etterbehandling gir positive effekter for naturmangfoldet eller andre økosystemtjenester som knyttes til intakt myr på lang sikt.Det er et stort behov for å innhente mer kunnskap knyttet til uttak av torv generelt, da spesielt med tanke på nordiske forhold. Dette gjelder både kunnskap om konsekvenser av torvuttak, metoder for restaurering og kunnskap om effekter av etterbehandling. Økt kunnskap er avgjørende for å kunne utarbeide mer presise krav til torvindustrien og retningslinjer for avvikling av torvuttak, og for å gjøre en best mulig vurdering av hvilken etterbehandling som er mest hensiktsmessig for det enkelte torvuttak. © NTNU Vitenskapsmuseet

Områdene med beitebetinga lågurteng/tørreng i Tautra naturreservat ble undersøkt sommeren 2016. Formålet med undersøkelsene var å dokumentere og vurdere tilstanden for tørrengvegetasjonen og forekomsten av plantearten norsk timian Thymus praecox ssp. arcticus, samt å gi en kortfattet evaluering av tiltakene som er gjennomført i forhold til bevaringsmålene for disse naturverdiene. 18 av 20 faste prøveflater for overvåking av tørrengvegetasjon som ble etablert på Skaget i 2008 ble omanalysert. I tillegg ble fem faste prøveflater for overvåking av norsk timian i samme område undersøkt og forekomsten av arten ble registrert. Det ble ikke gjennomført omanalyser av faste prøveflater på Kviningen, men området ble grundig befart. Vi vurderer at tilstanden for tørrengvegetasjonen på Skaget er god. Artssammensetningen viser en positiv utvikling, og i området som ble ryddet i 2007-2008 utvikler vegetasjonen seg i retning av den etablerte tørrenga. Tilstanden for tørrengvegetasjonen på Kviningen er dårligere, og vi konkluderer med at utviklingen går i feil retning. Her foreslår vi strakstiltak i form av beiting eller slått. Tilstanden til norsk timian vurderer vi som god på Skaget. Forekomsten har gått svakt fram i overvåkingsflatene, og også i noen av vegetasjonsflatene. På Kviningen vurderer vi det slik at utviklingen for norsk timian, som for tørrengartene generelt, er negativ.

Evju, M., Blom, H., Brandrud, T. E., Bär, A., Johansen, L., Lyngstad, A., Øien, D.-I. og Aarrestad, P. A. 2017. Verdisetting av naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse. Forslag til metodikk - NINA Rapport 1357. 172 s. Norsk handlingsplan for naturmangfold fra 2016 understreker behovet for å styrke kartlegging av naturtyper som enten er truet, viktig for mange arter, dekker sentrale økosystemfunksjoner eller er dårlig kartlagt. Som oppfølging av handlingsplanen, har Miljødirektoratet startet et arbeid for å utpeke naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse. Naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse skal prioriteres for kartlegging, og skal tillegges vekt i planprosesser etter plan- og bygningsloven, i forskrift om konsekvensutredninger og ved behandling etter annet sektorregelverk der vurderinger av naturmangfold er relevant. Verdivurdering av den enkelte lokalitet av en naturtype av nasjonal forvaltningsinteresse er påkrevd for å gjøre gode vurderinger ihht. lovverket. Høsten 2016 nedsatte Miljødirektoratet en faggruppe for å identifisere minst 25 terrestriske naturtyper som tilfredsstilte et sett kriterier for naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse. Fag-gruppa foreslo 31 naturtyper. Gruppa understreket at forslaget ikke var uttømmende, dvs. alle relevante naturtyper er ikke inkludert. I denne rapporten foreslås en metodikk for verdisetting, utarbeidet av samme faggruppe utvidet med to personer. Forslaget tar utgangspunkt i Miljødirektoratets konsept for verdisetting av naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse. Konseptet definerer to akser som til sammen bestemmer verdi av en lokalitet av en gitt naturtype: 1. naturtypens verdi reflekterer forvaltningens strategi. Definert enten som stor eller særlig stor, basert på et sett forhåndsdefinerte kriterier 2. den enkelte lokalitetens kvalitet. Vurderes først og fremst ved tilstand (negative påvirkninger, eller fravær av positive påvirkninger i semi-naturlig mark), men andre kriterier kan bidra til å gi lokaliteter med forringet tilstand høy kvalitet De to aksene drøftes i hhv. kap. 3 og 4. Faggruppa foreslår: 1. naturtypeverdi vurderes basert på naturtypens rødlistestatus. Truede naturtyper (CR, EN og VU) har særlig stor forvaltningsinteresse (verdi 1), mens nær truet og datamangel (NT og DD) gir stor (verdi 0). Naturtyper som tilfredsstiller kriteriene til nasjonal forvaltnings-interesse, men som ikke er rødlistet, har som hovedregel stor forvaltningsinteresse, med noen unntak (kap. 3) 2. den enkelte lokalitetens kvalitet vurderes langs to akser: tilstand og artsmangfold/natur-variasjon. Hver akse tredeles i god-moderat-dårlig, og en samlet vurdering av de to aksene gir en tredelt differensiering i kvalitet: svært høy (3)-høy (2)-moderat (1) Faggruppa foreslår altså en justering av konseptet, der artsmangfold og naturvariasjon gis høyere vekt. Kap. 5 oppsummerer den foreslåtte modellen for verdisetting. Naturtypeverdi og lokalitetskvalitet summeres for å gi en samlet lokalitetsverdi. En lokalitet av en naturtype av nasjonal forvaltningsinteresse verdisettes på en skala fra 4 til 1, hvor 4 representerer lokaliteter som er særdeles viktige, 3 svært viktige, 2 viktige og 1 mindre viktige arealer å ta hensyn til i arealforvaltningen. Faggruppa mener at denne muligheten til å differensiere verdi for ulike lokaliteter av naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse er avgjørende for at verdisettingen skal fungere som et godt verktøy for forvaltningen. Verdisettingsmetodikk foreslås for et sett av 70 naturtyper (kap. 7−11). Faggruppa har tilstrebet en enhetlig tilnærming på tvers av hovedøkosystemene. Prinsippene for verdisetting innen hvert hovedøkosystem presenteres først i hvert kapittel. Variabler for å registrere tilstand og artsmang-fold og naturvariasjon er hentet fra NiN 2.1. Grenseverdier for ulike tilstandsklasser er satt. Det er lagt vekt på å velge et begrenset sett variabler som lar seg registrere i felt på en etterprøvbar måte. Verdisettingsmetodikken er et første utkast og skal testes ut i felt i 2017. Gode tilbakemeldinger fra registranter på omfang av variabler og grad av etterprøvbarhet i registreringen av variablene er avgjørende, slik at metodikken kan forbedres. Evju, M., Blom, H., Brandrud, T. E., Bär, A., Johansen, L., Lyngstad, A., Øien, D.-I. and Aarrestad, P. A. 2017. Valuation of nature types of national management interest. Proposal for a methodology. - NINA Report 1357. 172 pp. The Norwegian Action Plan for Nature Diversity from 2016 underlines the need to strengthen mapping of nature types that are either threatened, important for many species, cover important ecosystem functions, or are poorly mapped. To follow up the action plan, The Environment Agency has started a process to designate nature types of national management interest. Nature types of national management interest will be prioritized for mapping, and will be emphasized in planning processes after the Planning and Building Act, the impact assessment regulations, and in other sector regulations were assessments of nature diversity are relevant. The Environment Agency appointed a working group in September 2016 to identify at least 25 terrestrial nature types that satisfied a criteria set for nature types of national management interest. The working group proposed 31 types, underlining that this proposal was not exhaustive, i.e. all relevant nature types were not included. In this report a methodology for valuation is proposed, prepared by the same working group expanded with two extra experts. The proposal is based on a concept for valuation of nature types of national management interest prepared by the Environment Agency. The concept defines to axes that combined determines the value of a locality of a given nature type: 1. nature type value reflects the strategy of the management. Defined either as high or particularly high, based on a predefined set of criteria 2. the quality of the given locality. Assessed primarily by state (negative impacts, absence of positive impacts in semi-natural types), but other criteria can contribute to high quality in degraded localities The two axes are discussed in ch. 3 and 4, respectively. The expert group suggests: 1. nature type value is assessed based on red list status. Threatened nature types (CR, EN, VU) have particularly high management interest (value 1), while near threatened and data deficient types (NT, DD) have high interest (value 0). Nature types that satisfy the criteria for national management interest, but that are not red-listed, will as a main rule have high management interest, with some exceptions (ch. 3) 2. the quality of the given locality is assessed along two axes: state and biodiversity/nature variation. Each axis is graded into three classes: good-moderate-poor, and a total assessment of the two axes provides three classes of quality: particularly high (3)-high (2)-moderate (1). The expert group thus suggests a modification of the concept, where biodiversity and nature variation is given higher weight. Ch. 5 summarizes the proposed model for valuation. Nature type value and quality of a location is summed to give a total locality value. A locality of a nature type of national management interest is valued on a scale from 4 to 1, where 4 represents localities of particular importance, 3 high importance, 2 importance and 1 less importance to consider in area management. The expert group finds this possibility to differentiate value for localities of nature types of national management interest detrimental for the valuation to work as a proper tool in management. Methodology for valuation is proposed for 70 nature types (ch. 7−11). A unified approach to valuation across ecosystems is attempted. The principles for valuation within each ecosystem is presented first in the chapters. Variables for recording of state and biodiversity/variation are collected from NiN 2.1. Thresholds between classes are set. Emphasis has been put on selection of a limited set of variables that are recordable in the field in a verifiable way. The methodology for valuation is a first version and will be tested in the field in 2017. Constructive feedback from field workers on the extent of the variables and their suitability for verifiable registration is crucial for the methodology to be improved in a second version.

Myrområdene vest for Rosåsen i Høylandet kommune (inkludert Hattmoenget naturreservat) inneholder store arealer med slåttemyr. Skjøtsel av slåttemyrene har pågått siden 2005. I 2012 ble det utarbeidet skjøtselsplaner for fire delområder og et mer systematisk skjøtselsarbeid startet. I tillegg ble det lagt ut faste prøveflater i slåttemyr for å følge effekten av slått på vegetasjonssammensetningen over tid. Arbeidet i 2017 besto i en evaluering av skjøtselen som er gjennomført og en revidering av skjøtselsplanene. I tillegg til befaring av delområdene ble LiDAR-bilder over området gjennomgått for registrering av krattoppslag og de faste prøveflatene ble omanalysert. Det ble konkludert med at skjøtselen som er gjennomført har fungert etter hensikten. De reviderte skjøtselsplanene legger opp til at skjøtselen i delområdene videreføres, og utvides noe både på Hattmoenget, Sjurdenget og Karienget. I tillegg foreslås det at restaureringen av Korsnesmyra fullføres i 2018. Utover det vil skjøtselen framover i hovedsak være rettet mot å holde slåttearealet i delområdene ved like.

Denne rapporten gir eit oversyn over den faglege aktiviteten i naturreservata Sølendet i Brekken og Tågdalen i Surnadal knytt mot forsking, forvaltning og formidling i 2015, med vekt på langtidsstudiar og overvaking av plantepopulasjonar i faste prøveflater. Det praktiske skjøtselsarbeidet blir oppsummert. Rapporten har 3 vedlegg: Vedlegg A er årsrapport for arbeidet med skjøtselen av leveområda for orkideen svartkurle (Nigritella nigra) sør for Sølendet. Vedlegg B er kopiar av årsrapport for aktiviteten på delar av EØS-prosjektet MIRACLE, der Sølendet og Tågdalen er viktige studieområde. Vedlegg C gir eit oversyn over litteratur om Sølendet. Oppdatert litteraturliste samt artslister over karplantar og mosar på Sølendet ligg og ute på NTNU Vitskapsmuseets sine nettsider http://www.ntnu.no/vitenskapsmuseet/kulturlandskapmidtnorge/.

Myr defineres som et område med fuktighetskrevende vegetasjon som danner eller har dannet torv, og slåttemyr er myrområder som er preget av langvarig høsting gjennom slått. Myrene deles i to hovedtyper etter tilgangen på mineralnæring: Minerotrof myr (jordvassmyr) får tilført mineraler fra vatn som har vært i kontakt med mineraljorda, mens ombrotrof myr (nedbørmyr) bare får tilført næring fra nedbøren. Det er bare de minerotrofe myrene som ble slått, fordi disse har høgere produksjon i feltsjiktet enn ombrotrofe myrer. Ut fra variasjon i vegetasjonen langs fattig-rik-gradienten (pH-gradient) på minerotrof myr deler vi videre inn i fattigmyr, intermediær myr, middelsrik myr og ekstremrik myr. Vanligvis er det høgere produksjon og et mer variert planteliv på de rikeste myrene, og de beste slåttemyrene har middelsrik og ekstremrik myrvegetasjon. Fattigere myrer finnes imidlertid over svært store arealer, og var nok mange steder viktigere av den grunn. I reviderte faktaark til DN-Håndbok 13 føres slåttemyr til hovedtypen Våtmark, og slåttemyr er per april 2016 en av seks utvalgte naturtyper (jf. Naturmangfoldloven). Dette innebærer at det skal tas særlig hensyn til lokaliteter som er klassifisert som svært viktig (A) eller viktig (B) etter DN-Håndbok 13. I Norsk rødlistefor naturtyper 2011 er slåttemyrkant og slåttemyrflate karakterisert som henholdsvis kritisk truet (CR) og sterkt truet (EN). Etter Natur i Norge (NiN 2.0) inngår slåttemyr i V9 Semi-naturlig myr, og slåttemyr omfatter grunntypene med slåttemarkspreg (SP=2). Slåttemyr relateres til den lokale komplekse miljøgradiente hevdintensitet (HI), samt til tilstandsvariabelen rask suksesjon (7RA). Grensen for når ei myr ikke lenger er slåttemyr trekkes ved sein suksesjonsfase (trinn S2 på denne skalaen). Slåttemyr deles inn i tre grunntyper og tre kartleggingsenheter i NiN 2.0: Kalkfattig semi-naturlig myr, intermediær semi-naturlig myr og kalkrik semi-naturlig myr. Det totale myrarealet i Norge er estimert til ca. 37 700 km2, dette inkluderer 9400 km2 «sumpskog». Vi regner imidlertid med at om lag 7000 km2 er ødelagt som fungerende myr, og det har opprinnelig (for ca. 150-200 år siden) vært om lag 44 700 km2myr. Arealet med slåttemyr anslår vi til minst 3000 km2, basert på statistikk fra jordbrukstellingen i 1907. Utmarksslåtten avtok fra slutten av 1800-tallet og var de fleste steder avsluttet i første halvdel av 1900-tallet. Høstingen påvirket myrene, men endret dem ikke fundamentalt eller destruktivt. Den største trusselen mot slåttemyr er opphør av tradisjonell bruk, og med påfølgende gjengroing. På myrflatene går dette relativt sakte,og den største endringen er ofte at myroverflata blir mer kupert eller tuete. I myrkantene skjer endringene raskere, og busker og kratt brer seg utover. I dag har det de fleste steder gått mange tiår siden slåtten opphørte, og gjengroingen kan ha kommet langt, spesielt i lågereliggende strøk (nedre del av mellomboreal vegetasjonssone og lågere). I nord og i høgereliggende strøk (øvre del av MBtil lågalpin vegetasjonssone) er det fremdeles store arealer med åpne slåttemyrer. Myrslått var vanlig over hele landet, og flest slåttemyrer finner vi i mellom- og nordboreal vegetasjonssone, og klart oseanisk og svakt oseanisk vegetasjonsseksjon. I Sør-Norge er kombinasjonen mellomboreal sone og klart oseanisk seksjon vanligst, mens det for Nord-Norge er kombinasjonen nordboreal sone og svakt oseanisk seksjonsom er vanligst. Dette skyldes i stor grad klimatiske forhold som styrer areal og utbredelse av myrmassivtyper, og som påvirker produktiviteten på myrene. Et oseanisk klima med langvarig snødekke er en forutsetning for utstrakt dannelse av bakkemyr, og det er ofte på bakkemyrer vi finner de beste slåttemyrene. I tillegg er disse vegetasjonsgeografiske regionene blant de vanligste i landet. Som en del av arbeidet med rapporten har vi gått gjennom Naturbase, litteratur og andre kilder for å gi en oversikt over kunnskapen om slåttemyrlokaliteter i Nord-Norge. Tilsvarende arbeid ble gjort for Sør-Norge i 2013. I Sør-Norge er det registrert 612slåttemyrlokaliteter (per 2013), og vi har valgt ut 28 prioriterte lokaliteter inkludert 10 «stjernelokaliteter» som bør komme først ved overvåking og skjøtsel. Omfanget av myrslått har vært like stort i Nord-Norge som i Sør-Norge, men det er store kunnskapshull. Vi har bare klart å identifisere 68 slåttemyrer i Nord-Norge ut fra dokumentasjon i kildene, det vil si ca. 11 % av antallet som er registrert i Sør-Norge. På grunn av det dårlige kunnskapsgrunnlaget for Nord-Norge har vi ikke funnet grunnlag for å velge ut mer enn 10 prioriterte lokaliteter (og ingen stjernelokaliteter). Vi fremmer av den grunn heller ikke forslag til prioriterte lokaliteter i alle geografiske eller vegetasjonsgeografiske regioner der dette ellers ville vært naturlig. Knapt noe land i Europa har større variasjon i myrenes utforming og vegetasjon enn Norge, og det henger sammen med den store variasjonen vi har i klima, geologi og topografi. Dette gjelder også slåttemyrene, der det er regional og lokal variasjon både når det gjelder utforming, planteliv, og til dels kulturhistorie og tradisjoner. Sikring av et representativt utvalg av slåttemyrene er viktig for å ta vare på vårt naturmangfold, og dette inkluderer vern, skjøtsel og overvåking. I dette prosjektet har vi lagt vekt på å summere kunnskap som er relevant for en handlingsplan, og det går fram at det er stor kunnskapsmangel på viktige områder.Kunnskapen er spesielt mangelfull når det gjelder myr i Nord-Norge (inkludert slåttemyr), og for å komme videre med en kunnskapsbasert forvaltning av myr på nasjonalt nivå må det gjennomføres en fundamental og grunnleggende kartlegging av myrene i denne landsdelen. For slåttemyr er forskjellen i kunnskapsgrunnlaget mellom Sør-Norge og Nord-Norge slående, og manglende kunnskap gjør det vanskelig å gi helhetlige og gode vurderinger av naturverdier, regionale trekk, utvikling over tid, og enkeltlokaliteters verdi. Uten økt kunnskap vil vi heller ikke være i stand til å sette inn riktige restaurerings- og skjøtselstiltak for å ta vare på mangfoldet av slåttemyrvegetasjon. Vi foreslår tre konkrete tiltak for kunnskapsheving: 1) Systematisk kartlegging av slåttemyrlokaliteter i Nord-Norge; 2) grundige undersøkelser av Bakåsmyra for å få kunnskap om dynamikk og gjengroingsprosesser på ei godt undersøkt slåttemyr i Nord-Norge; og 3) detaljerte undersøkelser på flere myrer for å få kunnskap om regional variasjon. Restaurering og skjøtsel (etter skjøtselsplaner) bør gjennomføres i alle prioriterete slåttemyrlokaliteter, og allerviktigst er stjernelokalitetene. Praktisk kunnskap og kompetanse om skjøtsel bør formidles systematisk, f.eks. gjennom årlige samlinger for SNO-personell. Alt skjøtselsarbeid krever langsiktighet. En egen økonomisk ordning som sikrer langsiktig finansiering av skjøtselen for de høgest prioriterte slåttemyrene vil bidra til at midlene brukes målrettet og effektivt til å sikre natur- og kulturverdier.

Aarrestad, P.A., Blom, H., Brandrud, T.B., Johansen, L. Lyngstad, A., Øien, D-I. 2016. Forslag til terrestriske forvaltningsprioriterte naturtyper FPNT. Ansvarsnaturtyper, levested for truede og prioriterte arter og viktige økologiske funksjonsområder. – NINA Kortrapport 41. 84 s. Miljødirektoratet har satt i gang en prosess med tanke på å kartlegge forvaltningsprioriterte naturtyper (FPNT) som bla. skal kunne brukes som kunnskapsgrunnlag i arealplanlegging, konsekvensutredninger, vurderinger av bærekraftig bruk av arealer, prioriteringer ved tildeling av tilskudd til skjøtsel og restaurering, og som også kan kan brukes ved vurdering av nytt vern. En prosjektgruppe ble satt ned med formål å foreslå et utvalg av FPNT fra ulike terrestriske hovedøkosystemer. FPNT skal oppfylle ett eller flere av fire utvalgskriterier 1) ansvarsnaturtype, 2) naturtype som er levested for prioriterte arter, 3) naturtype som er levested for truede arter og 4) naturtype som er et viktig økologiske funksjonsområde. Samtidig skal de kunne kartlegges etter NiN 2.1 metodikk. I denne rapporten er det foreslått 31 terrestriske FPNT som alle tilfredstiller minst ett av kravene. Vi har beskrevet metodikken for å velge ut naturtypene, samtidig er det gitt en beskrivelse av hver naturtype og dens relasjon til NiN 2.1. I tillegg er det gitt forslag til hvilke beskrivelssesvariabler fra NiN 2.1 som kan benyttes for å vurdere lokalitetenes naturfaglige verdi ved kartlegging. Forslagene til forvaltningsprioriterte naturtyper i denne rapporten er imidlertid ikke utfyllende, dvs. at det finnes andre naturtyper som også kan tilfredsstille kriteriene for FPNT og som bør vurderes videre. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.