Search

Bakgrunn: Multippel sklerose (MS) er en imunmediert demyeliniserende sykdom, og er den vanligste nevrologiske lidelsen blant unge voksne i Norge. Sykdommen kjennetegnes ved en inflammasjon av hvit eller grå substans i hjernen eller langs ryggmargen og kan føre til en demyelinisering av nervene, samt skade på selve aksonet. Dette kan føre til nedsatt signalføring gjennom nervene. Personer med MS opplever ofte nedsatt balanse og har høyere fallrisiko enn friske personer. Fysioterapi og trening av balanse og kjernestabilitet har tidligere vist å ha positiv effekt på balansen for personer med MS. Hensikten med studien var å se om en intervensjon der all trening av kjerne foregår i stående stilling kan ha effekt på balansen til personer med moderat MS. Metode: For å undersøke problemstillingen ble det brukt Single Subject Experimental Design (SSED), med et ABAA design. A er faser uten intervensjon og B er faser med intervensjon. Det var to deltakere i studien der en person hadde relapsing-remitting MS og en hadde primær progressiv MS. Ingen brukte hjelpemidler under gange til vanlig. Funksjonsnivået til deltakerne var forskjellig, der deltaker 1 hadde 3,5 EDSS score og deltaker 2 hadde 6,5 EDSS score. Effektmålene i studien var Trunk Impairment Scale Norsk versjon, mini-BESTest og timed 25-foot walk test. Det ble gjennomført seks baselinemålinger, fem målinger under intervensjon for deltaker 1 og fire for deltaker 2, tre målinger i første oppfølgingsfase og tre i andre oppfølgingsfase. I tillegg ble det fylt ut selvrapporteringsskjema der deltaker og behandlende fysioterapeut evaluerte endringer av balanse hver uke under intervensjonen. Intervensjonen besto av opp til 60 minutters trening, inkludert 10-15 minutter med oppvarming. Treningen hadde fokus på å aktivere kjernemuskulatur i stående sammen med bevegelse av over-, eller under ekstremiteten. Resultat: Deltaker 2 hadde signifikant effekt på Trunk Impairment Test Norsk Versjon og på mini-BESTest. Delelementet som hadde signifikant endring i mini-BESTest var dynamisk gange. Deltaker 2 og behandlende fysioterapeuts opplevelse av hans endringer, samsvarte med de signifikante endringene. Deltaker 1, som ikke hadde signifikante endringer, opplevde stor bedring ved selvrapportert balanse, noe som ikke samsvarte med testene. Konklusjon: Det var sprikende resultater mellom de to deltakerne. Studien viser at trening av kjernestabilitet kan bedre balansen hos personer med MS. Resultatene kan ikke generaliseres og mer sensitive tester bør vurderes for personer med høyt funksjonsnivå.

Bakgrunn: Multippel Sklerose (MS) er en nevrodegenerativ sykdom som ofte fører til problemer med balanse og gangfunksjon. Ridefysioterapi er et tilbud der man bruker hestens bevegelser som grunnlag for terapi. Hensikten med denne studien var å undersøke om ridefysioterapi hadde effekt på balanse og gangfunksjon hos personer med MS med høyt til moderat funksjonsnivå, og om noen spesifikke deler av balansen ble påvirket. I denne studien undersøkte man effekt på kjernestabilitet, biomekaniske forhold (styrke og alignment), stabilitetsgrenser, antisipatorisk stillingsendring, reaktive posturale responser, sensorisk orientering, stabilitet under gange, og ganghastighet. Metode: I denne oppgaven ble det benyttet et Single Subject Experimantal Design (SSED) med ABAA-design. A står for faser uten intervensjon og B står for intervensjonsfase. A1=baseline A2=umiddelbart etter intervensjon A3= 1 måned etter intervensjon. To personer med MS ble inkludert i studien. Den ene med Extended Disability Status Scale (EDSS) = 6,5, Den andre med EDSS = 3,0. Intervensjonen besto av ridefysioterapi 2 ganger per uke i 6 uker. Deltagerne ble testet med Trunc Impairment Scale – modifisert Norsk utgave (TIS-modNV), 10-meters gangtest (10MW), Balance Evaluation Systems Test (BESTest), og patient Global Rating of Change (pGRC). Resultater: Intervensjonen hadde signifikant effekt på balanse hos begge deltagerne, og bedringen vedvarte en måned etter intervensjonsfasen. Det hadde positiv effekt på ganghastighet hos den ene deltageren, og begge fikk signifikant bedring i stabilitet under gange. Intervensjonen gjorde at begge deltagere fikk signifikant bedre kjernestabilitet, biomekaniske forhold, reaktive posturale responser og sensorisk orientering. Den ene fikk bedring i stabilitetsgrenser. Ridefysioterapien ga ikke signifikant effekt på antisipatorisk stillingsendring, hos deltagerne i denne studien. Konklusjon: Resultatene i denne studien tyder på at ridefysioterapi kan ha god effekt på balanse hos personer med MS. Studiedesignet gjør at resultatene ikke kan generaliseres til andre personer med MS, og det er stort behov for flere, større studier som undersøker effekt av ridefysioterapi på balanse og gangfunksjon hos personer med MS.

SAMMENDRAG Bakgrunn: Subarachnoidalblødning fra aneurismer er en livstruende tilstand som utgjør 3-5% av alle hjerneslag. Halvparten av de som overlever får varierende grad av svekkelser. Motoriske svakheter, funksjonsnedsettelser, kognitive svekkelser og atferdsendringer er vanlig. Fysioterapioppfølging baserer seg ofte på henvisning fra sykehus og fra kliniske kontroller som avdekker behov for intervensjoner. Disse funksjonsvurderingene gjøres ofte basert på observasjoner av pasienten i rommet og selvrapportering fra pasientene. Det er ikke funnet tidligere studier på samsvaret mellom selvrapportert og prestasjonsbasert fysisk funksjon hos disse pasientene. Hensikten med studien var å undersøke hvor godt samsvar det er mellom målemetodene, samt se om dette samsvaret påvirkes av kjønn, alder og pasientens kliniske tilstand etter lukking av blødningen. Metode: Det er gjennomført en tverrsnittstudie, med korrelasjonsanalyse og stegvis lineær regresjonsanalyse. 63 personer som hadde fått lukket en subarachnoidalblødning fra et aneurisme ved Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet ett år tidligere ble inkludert i studien. Det ble innhentet opplysninger om kjønn, alder, og klinisk tilstand etter lukking av blødningen (WFNS). Ved 12 måneders kontroll på sykehuset leverte pasientene inn et utfylt selvrapporteringsskjemaet, Short Form 36, og de ble testet ved fysisk prestasjonstest, HiMAT. Resultat: Analysene viser at det var signifikant korrelasjon (τ = 0.395) mellom selvrapportert og prestasjonsbasert fysisk funksjon hos dette utvalget. Det ble påvist vesentlige avvik på samsvaret, og at kjønn og alder påvirket samsvaret. De eldre kvinnene (over 62 år) overvurderer egen fysisk funksjon i økende grad ved stigende alder. Konklusjon: Funnene tyder på at det å bruke selvrapportering for å vurdere personers fysiske funksjonsnivå, kan gi store avvik i forhold til prestasjonsbasert måling, og at man bør bruke prestasjonsbasert måling der nøyaktig måling er viktig. Dette gjelder spesielt i kliniske settinger der man skal vurdere pasienters rehabiliteringsbehov etter en subarachnoidalblødning fra et aneurisme. Klinikere bør være klar over at det kan være store avvik i samsvaret mellom selvrapportert og prestasjonsbasert fysisk funksjon uansett alder og kjønn, og at kvinner tenderer til å overvurdere sitt fysiske funksjonsnivå. Nøkkelord: Subarachnoidalblødning, selvrapportert fysisk funksjon, prestasjonsbasert fysisk funksjon, Short Form 36, HiMAT, fysioterapi, tverrsnittstudie.

Hereditær spastisk paraparese (HSP) er fellesbetegnelsen for en gruppe arvelige, nevrodegenerative sykdommer som karakteriseres av sakte progredierende spastisitet og varierende grad av svakhet i bena. Gangvansker, balanseproblemer og falltendens er vanlig. Individuelt tilpasset fysioterapi rettet mot muskelstyrke, bevegelighet, gange og balanse anbefales, men er lite undersøkt. Hensikten med denne studien var å undersøke om intensiv, individuell fysioterapibehandling med hovedfokus på trening i vektbærende stillinger kunne påvirke gange og balanse hos personer med HSP. Single Subject Experimental Design med ABAA-design ble benyttet. Studien inkluderte to personer med «ren» HSP som hadde gangvansker og balanseproblemer. Utfallsmål var BESTest for balanse, og 10 meter gangtest og 2 minutters gangtest for gangfunksjon. Det ble utført totalt 16 målinger. Intervensjonen bestod av individuell fysioterapibehandling i 60 minutter, 3 ganger per uke i 5 uker. Resultatene i studien viste at intervensjonen hadde effekt på balanse hos begge deltakerne, og bedringen vedvarte ved oppfølging en måned etter intervensjon. Intervensjonen hadde også en liten effekt på gangfunksjon hos deltaker 1, mens det ikke var noen endring i gangfunksjon for deltaker 2. Resultatene fra denne studien kan ikke generaliseres, og det er et stort behov for flere studier i forhold til effekt av fysioterapibehandling for personer med HSP.

Cerebral Parese (CP) er ei gruppe tilstander som er kjenneteikna av endra rørsle og/eller stilling samt motorisk funksjon, grunna ei ikkje-progredierande skade i den umodne hjernen. Vaksne med CP møter likevel utfordringar med nedsett funksjon, inkludert redusert eller bortfall av gangfunksjon. Det er lite forsking relatert til denne utfordringa. Då kjernestabilitet er viktig for å oppretthalde balanse i aktivitet og gange, er føremålet med denne studien å undersøke om intensiv individuell fysioterapibehandling kan ha innverknad på balanse og gangfunksjon hjå vaksne med CP. Studien har eit Single-Subject Experimental design, A1BA2A3-design, og inkluderer to deltakarar med CP. Testane brukt ved målingane er Trunk Impairment Scale - Modified Norwegian Version (TIS-modNV), Mini-BESTest, 10 meter gangtest, 2 minuttar gangtest og The Patient´s Global impression of Change. Intervensjon hadde fokus på kjernestabilitetstrening, og gjekk over seks veker inkludert tre treningar på à ein time per veke. Resultata ved testing viste at begge deltakarane hadde signifikant betring ved TIS-modNV, samt at den eine deltakaren hadde signifikant betring på 10 meter gangtest hurtig tempo. Det var ingen signifikant endring i dei andre testane. Konklusjonen er dermed at resultata i studien indikerer at trunkus kan påverkast med trening av kjernestabilitet hjå vaksne med CP. Resultata har likevel ingen overføringsverdi til balanse og gangfunksjon hjå deltakarane i studien. Nøkkelord: Cerebral Parese, kjernestabilitet, balanse, gangfunksjon, intensiv trening.

Bakgrunn: Caregiver Priorities and Child Health Index of Life with Disabilities (CPCHILD) er et foreldrebasert spørreskjema som ble utviklet som et sykdomsspesifikkt måleverktøy for å måle helserelatert livskvalitet (HRQL) i den hensikt å kunne evaluere ulike intervensjoner som barn med alvorlig grad av CP gjennomgår. Skjemaet er oversatt til norsk, men ikke undersøkt for validitet og reliabilitet. Hensikt: Vurdere test-retest reliabilitet av den norske versjonen av CPCHILD. Design: Metodedesign som undersøker test-retest reliabilitet. Metode: Deltakerne var foreldre av barn med CP, utvalgt delvis strategisk fra Cerebral Parese Oppfølgingsprogram (CPOP) registeret. Spørreskjemaene ble distribuert via post med cirka tre ukers mellomrom mellom test og retest. «Intraclass Correlation Coeffisient» (ICC 1.1 og ICC 3.1), Cohen’s kappa ble benyttet og beregning av«within-subject standard deviation» (sw) og «smallest detectable difference» (SDD) ble utført. Resultater og komklusjon:n=26. Studien viser varierende grad av test-retest reliabilitet av CPCHILD for barn med CP uavhengig av GMFCS-nivå. Total- og delscore viser meget høy eller høy grad av enighet(ICC > 0,77), mens majoriteten av de individuelle spørsmålene (82,5%) viser moderat eller lavere grad av enighet (k

Multiple sclerose er kronisk, inflammatorisk og demyeliniserende sykdom i nervesystemet. Et ofte rapportert symptom hos denne pasientgruppen er redusert gangfunksjon. En forbedring eller vedlikeholdelse av funksjonsnivå blir derfor ofte fokus i en fysioterapibehandling. Styrketrening er et av tiltakene som ofte settes inn, men overføringsverdien til ADL aktiviteter er ikke overbevisende. Neurac-metoden er en tilnærming som med prinsipper bak trening av maksimal styrke og er den som undersøkes om kan virke inn på gangen hos MS-pasienter. Designet for studien er SSED med et ABAA design. 2 pasienter ble inkludert (EDSS 3-6,5). TUG, DGI, 10MWT og RVGA ble brukt for å undersøke ulike aspekter ved gange. I løpet av studien ble 16 målinger utført. Behandlingen varte i 4 uker og gjennomført 3 ganger per uke. Pasient 1 bedret sin dynamiske balanse og adaptasjon i gange, samt tenderte til raskere gange. Pasient 2 bedret sin dynamiske balanse ut fra TUG, mens hadde signifikante resultater i 1.oppfølgingsfase ut fra DGI. Pasient 2 fikk ingen endring i ganghastighet.

Bakgrunn: Multippel Sklerose (MS) er en kronisk og kompleks autoimmun sykdom i sentralnervesystemet. Personer med MS har ulike funksjonsnivåer og sykdomsutvikling, men opp mot 85 % angir nedsatt balanse- og gangfunksjon som hovedproblemet. Hensikt: Grunnet heterogeniteten i sykdomsbildet er individuelt tilpasset fysioterapi nødvendig for denne pasientgruppen. Samtidig er det essensielt ved trening av gangfunksjonen til pasienter med MS å ha fokus på kjernestabilitet; muskulatur som er ansvarlig for å vedlikeholde stabilitet i ryggrad og bekken. Hensikten med dette studiet er derfor å undersøke om intensiv gruppebehandling med fokus på kjernestabilitet vil påvirke gangfunksjonen til personer med MS. Metode: Single Subject Experimental Design, med A-B-A-A-faser ble benyttet. A er faser uten behandling, og B er faser med behandling. Den første A er baseline, B er intervensjonsfasen og de to siste A – A er oppfølgingsfaser henholdsvis en og seks uker etter intervensjonen. Intervensjonen varte over fem uker, hvor deltagerne fikk tre behandlinger på 60 minutter per uke. Det var to deltagere med sekundær progressiv MS med moderate utfall i stabil fase. For å evaluere effekten av deres balanse og gangfunksjon ble 10 meter gangtest, Timed Up and Go, 2 minutter gangtest, Trunk Impairment Scale og Rivermead Visual Gait Assesment (RVGA) benyttet. Testene ble utført 17 ganger i løpet av studiets forløp; seks ganger ved baseline, fem ganger i intervensjonsfasen, tre ganger rett etter intervensjonsfasen og tre ganger seks uker etter intervensjonsfasen. Resultater: Både Deltager A og Deltager B fikk statistisk signifikante resultater på fem av testene under intervensjonsfasen. Begge deltagerne hadde også kvalitetsmessige bedringer ut fra RVGA. De vedlikeholdt eller bedret alle resultatene ved oppfølgingsfase 1 og 2. Konklusjon: Resultatene fra studien indikerer at intensiv gruppeintervensjonen med fokus på kjernestabilitet påvirker deltagerne sin gangfunksjon både når det gjelder hastighet, utholdenhet og kvalitet. Resultatene til dette studiedesignet kan derimot ikke benyttes for å si noe om generaliserbarhet, så det behøves større studier og randomiserte kontrollerte forsøk.

Bakgrunn: Postural Assessment Scale for Stroke (PASS) er ein etablert målereiskap utvikla for evaluering av balanse hjå hjerneslagpasientar. Ein svensk modifisert versjon av testen (SwePASS) med nokre viktige presiseringar har nyleg blitt utvikla. Ein norsk versjon av testen finst foreløpig ikkje. Mål: Målet med studien var å omsette SwePASS til norsk og vurdere den nye versjonen for intra- og intertestarreliabilitet. Design: Omsetting av SwePASS etter internasjonale retningsliner samt målestudie av intra- og intertestarreliabilitet. Metode: Tjuefem vaksne, som har hatt eit hjerneslag i løpet av dei siste tre månadene, vart strategisk rekruttert. Gjennomføringa av den norske versjonen av SwePASS for deltakarane vart filma og deretter skåra av tre terapeutar to gonger. For totalskåren på den norske versjonen av SwePASS vart relativ reliabilitet undersøkt ved å rekne ut Intraclass correlation coefficients (ICC 1,1 og ICC 3,1). For å undersøkje absolutt reliabilitet nytta ein Bland-Altman-plott, ”within-subject standard deviation” og ”smallest detectable difference”. For enkeltdeltestar vart Cohen’s kappa (k) og verdiar for prosentvis semje rekna ut. Resultat: For både intra- og intertestarreliabilitet av totalskår viste data svært høg relativ reliabilitet (ICC-verdiane ≥ 0,99) og absolutt reliabilitet. Kappaverdiar for dei enkelte deltestane varierte frå 0,73 til 1,00. Avgrensingar: Resultat bør ikkje generaliserast til personar med store kognitive svekkingar, då dei ikkje vart inkludert i denne studien. Konklusjon: Denne studien viser ein svært høg intra- og intertestarreliabilitet av den norske versjonen av SwePASS hjå vaksne med hjerneinfarkt dei fyrste tre månadene.

Embargotid endres fra 2 til 3 år etter ønske fra kandidaten. 2015-12-07 MA Embargotid endres fra 3 til 4 år etter ønske fra kandidaten. 2017-04-21 MA Embargotid endres fra 4 til 5 år etter ønske fra kandidaten. 2018-04-12 MA Pasienter med Parkinson ́s sykdom (PS) opplever ofte problemer knyttet til balanse og gange. Lee Silverman Voice Treatment BIG (LSVT-BIG) er et behandlingskonsept spesialtilpasset Parkinsonpasienter. Behandlingen er intensiv med fokus på å gjenvinne bevegelser med normal størrelse, og har til hensikt å hjelpe pasientene å gjøre store bevegelser istedenfor små, som ofte ses hos pasienter med PS.Målet med denne studien var å undersøke om LSVT-BIG påvirker balanse og gange hos pasienter med PS. Det ble benyttet Singel Subject Experimental Design (SSED) med ABC-faser. To personer med idiopatisk PS, i stabil fase, deltok i studien.Resultatene antyder at LSVT-BIG kan ha påvirket evnen til antisipatorisk balansekontroll hos begge deltagerne, og i tillegg evnen til reaktiv balansekontroll hos deltager 2. Begge deltagerne oppnådde økt maksimal ganghastighet. Større studier trengs for å undersøke LSVT-BIGs effekt på balanse og gange.

Personer med Multippel Sclerose opplever problemer med gange allerede i tidlig fase av sykdommen. Nedsatt gangfunksjon fører til nedsatt mobilitet og nedsatt funksjon i daglige aktiviteter. Dette påvirker både sosialt samvær, arbeidssituasjonen og livskvalitet. Rehabilitering av gangfunksjon ved hjelp av styrketrening og kondisjonstrening har gitt avvikende resultater. Denne studien prøvde å finne ut om tredemølle trening hadde bedre effekt i gang funksjon enn styrketrening. Intervensjon: Intervensjonen varte i 8 uker og deltakerne trente 3 ganger i uken. Tredemølle trening varte i ca. 30 minutt og hadde 3 ulike deler à 7 minutter med fokus på; 1) gangmønsteret, fraspark og balanse i foretrukket ganghastighet; 2)motbakke i foretrukket hastighet; 3)økt ganghastighet. Pause mellom delene varte i 2 minutter og deltakerne kunne velge mellom å sitte, stå eller gå sakte. Styrkegruppe hadde 4 øvelser for underekstremitetene; beinpress og tåhev på beinpress apparat, dorsalfleksjon av ankel med ekstendert kne samt stående hofteabduskjon i MTT apparat. I tillegg hadde de en øvelse for ryggmuskulturen (roing/nedtrekk). Motstanden for ben øvelser ble kalkulert ut fra målt 1RM, og gjennomført i 2 serier med 6 repetisjoner. Hovedmålet for studien var å måle FAP (Functional Ambulation Performance) score på Gaitrite gangmatte. Resultat: Denne oppgaven ser på målingene gjort med Trask triaksial akselerometer. Det var ingen signifikante forskjeller i utvalg karakteristikkene, men det var forskjell mellom gruppene i trunkal akselerasjon i AP (p=.029) og ML (p=.019) retning. I tillegg var det nesten signifikant forskjell I steglengde (p=.051)i baseline. Etter intervensjonen var den eneste signifikante endringen mellom gruppene i trunkal akselerasjon i vertikal retning (p=0.022). Den trunkale akselerasjonene i vertikal retning ble redusert i tredemøllegruppe mens den økte i styrkegruppe. Innad i gruppene ble trunkal akselerasjon i mediolateral retning nesten signifikant redusert i tredemøllegruppe (p=0.064). I strykegruppe ble anterioposterior asymmetri betydelig redusert som følge av intervensjonen (p=0.051). Konklusjon: Studiene viser at den vertikale akselerasjonen minsker ved lavere energi forbruk, må vi anta at gange på tredemølle hadde bedre effect på gangfunksjon. Økt AP symmetri i SG kan antyde økt fremdrift i gange.

I denne SSED studien undersøker ein om individuell fysioterapi med fokus på kjernestabilitet kan ha effekt på gangfunksjon hjå MS pasientar. 2 heimebuande personar med MS vart inkludert . Studia vart utført i samband med eit 4 vekers rehabiliteringsopphald. Designet er ABA design, der A er fasar utan intervensjon, og B er fasar med intervensjon. Testane ein nytta er: Rivermead Visual Gait Assesment, Trunk Impairment Scale, Timed up and Go, Functional Reach, 10 m gangtest og 2 min gangtest. I tillegg nytta ein sjølvrapporteringsskjema der terapeut og deltakar kunne scora si subjektive oppfatning av endring. Deltakarane vart testa 5 gongar på baseline (A), 6 gongar i intervensjonsfasen (B) og høvesvis 5 og 4 gongar i oppfylgingsfasen. Intervensjonen hadde fokus på kjernestabilitet., og bestod av totalt 12 behandlingar à 45 min. Deltakar A viser signifikant positiv endring på alle testar, medan deltakar B viser signifikant positiv endring på Functional Reach og 2 minuttar gangtest. Både deltakarar og terapeut oppfattar høvesvis stor og moderat grad av positiv endring. Resultata er ikkje eintydige, men antydar at trening av kjernestabilitet kan ha effekt på gangfunksjonen hjå pasientar med MS. Resultata kan ikkje generaliserast, og det er behov for større randomiserte studiar på emnet.

For personer med ryggmargskade er trening en viktig del av livet, fordi det har positiv innvirkning på funksjon. Sittebalanse er en viktig forutsetning for selvstendighet hos personer med RMS, men det er lite forskning på hvorvidt og hvordan trening påvirker sittebalansen. Hensikten med denne studien var å undersøke om en intensiv treningsmetode kan påvirke sittebalansen hos personer med RMS. To personer, med henholdsvis en komplett skade, nivå TH6 og en inkomplett skade, nivå C6, deltok i studien. Det ble benyttet Single-Subject Experimental Design, med A-B-B faser. A var en fase uten behandling (baseline), og B var intervensjonsfaser. Modified Functional Reach Test (mFRT), Trunk Impairment Scale (TIS), Developmental Activity Scale (DAS) og Patient`s Global Impression of Change (PGIC) skala ble benyttet for å evaluere ulike aspekter av deltakernes sittebalanse og trunkusstabilitet. Testene ble utført under baseline, og begge intervensjonene. Deltakerne fikk 4 timer daglig behandling, 5 dager i uken, i 2 påfølgende uker, etterfulgt av 2 uker uten behandling. Deretter fulgte 2 uker til med intensiv trening. Fokus var på vektbærende og funksjonelle øvelser samt stabilitet i ulike utgangsstillinger, gangtrening og styrketrening av over- og underekstremitet. Resultatene fra studien viste ingen klar endring av sittebalansen hos personer med RMS etter intensiv trening. Intervensjonen kan ha hatt positiv påvirkning av dynamisk balanse hos begge deltakerne, men denne forbedringen var bare til en side for hver deltaker i mFRT. For å evaluere effekt av denne typen behandling for personer med RMS, er det nødvendig med større, randomiserte kontrollerte og longitudinelle studier.

Background: Mini-Balance Evaluation Systems Test (Mini-BESTest) is a new and promising measure for evaluation of dynamic balance, but intra- and inter-rater reliability in individuals with stroke have not yet been examined. Objective: The aim of this study was to assess the within raters’ (intra-rater) and between raters’ (inter-rater) reliability of the Mini-BESTest in adults with stroke. Design: Measurement study of intra- and inter-rater reliability. Methods: Thirty adults, twenty-five with stroke and five without were strategically recruited according to six different ambulatory levels. Mini-BESTest performance of participants were filmed and then scored by three raters twice, with four weeks between the sessions. For total scores on the Mini-BESTest, relative reliability was investigated for by calculating Intraclass correlation coefficients (ICC1.1 and ICC3.1). Absolute reliability was investigated for by calculating Bland-Altman plots, within-subject standard deviation (sw) and smallest detectable difference (SDD). For individual items, Cohen’s kappa (k) and percentages agreement were calculated. Results: For both intra- and inter-rater assessments very high relative reliability (ICCs≥.98) and absolute reliability (agreement of scores in Bland-Altman plots, and low sw and SDD) of the Mini-BESTest total score were shown. Kappa values for the individual items ranged between 0.33-1.00. The majority of items (intra-rater=95.6%, inter-rater=73.4%) showed very good or good agreement (k≥.63). Only one item (inter-rater=2.2%) showed fair agreement (k=.33). Limitations: Results should not be generalized to individuals with major cognitive impairments, as they were not included in this study. Conclusions: This study shows a very high intra- and inter-rater reliability of the Mini-BESTest in adults with stroke. The majority of the individual items showed very good or good agreement, some moderate and one item fair agreement. Key words: Intra- and inter-rater reliability, balance, balance measure, Mini-BESTest, stroke

Dysfunksjon av postural kontroll er vanlig hos barn med CP. Et mål for fysioterapi er å påvirke postural kontroll i sittende. Tredemølletrening med delvis vektavlastning (PBWSTT) blir brukt som intervensjon for blant annet barn med CP med hensikt å bedre gange. Det har vist seg at intervensjonen kan påvirke balanse i stående hos noen barn, og spørsmålet er om også balanse i sittende kan påvirkes. Hensikt: Målet med denne studien var å undersøke om PBWSTT påvirket balanse i sittende og stående stilling, samtidig med eventuell bedring av gange hos barn med CP. Metode: Single subject experimental design, med ABA faser, ble benyttet. To barn i alderen 5 og 6 år, begge gående med hjelpemiddel, deltok i studien. Trunk Impairment Scale (TIS), Pediatric Balance Scale (PBS), Timed Up and Go (TUG) og 1 Minute Walk (1MW) ble benyttet i evaluering av balanse og motorisk funksjon. GMFM -66 ble benyttet for eventuelt å underbygge resultatene. Intervensjonen bestod av PBWSTT tre dager i uken, til sammen 12 treningstimer i fire uker. Resultater: Balanse i sittende målt med TIS viste signifikant endring for begge barna i intervensjons- og oppfølgingsfasen. Stående balanse målt med PBS viste ingen endring for barn 1 og signifikant endring for barn 2 i oppfølgingsfasen. Gange endret seg signifikant for barn 1 målt med TUG og for barn 2 målt med 1MW. GMFM B ”Sitting” viste positiv scoringsendring for begge barna og det samme gjorde GMFM D ”Standing” for barn 2. Gange evaluert med GMFM E ”Walking,….” viste ingen endring for noen av barna. Konklusjon: Balanse i sittende kan ha blitt påvirket hos begge barna og balanse i stående hos barn 2. Samtidig kan barn 1 ha blitt påvirket til å gå hurtigere over kort avstand og barn 2 til å gå lengre distanse. Større studier trengs for å undersøke hvorvidt intervensjonen har effekt på balanse.

Formål: Sammenligne forekomst av problemer med avansert grovmotorikk hos personer med kronisk moderat og alvorlig traumatisk hodeskade (TBI) med matchede kontroller. Design: Case-control. Måling av endepunkt: High-level mobility assessment tool (HiMAT). Metode: Vi rekrutterte 69 personer med kronisk TBI i alderen 16 til 65 år fra en kohort bestående av moderate og alvorlige TBI-pasienter fra Midt-Norge. Pasientene ble innlagt på sykehus i perioden oktober 2004 til juli 2008. Kontrollgruppen besto av 76 alders, kjønns og utdanningsmatchede personer fra samme geografiske region. Deltakerne ble inkludert og undersøkt i perioden mai 2009 til september 2010. Kjønnsspesifikke normscorer for voksne i alderen 18 til 25 år ble benyttet som sammenligningsgrunnlag. Som indikator for problemer med avansert grovmotorikk benyttet vi 5 persentilen. Resultat: Personer med kronisk TBI hadde signifikant lavere mean HiMAT score (42.5 poeng; 95% CI: 39.9-45.1) sammenlignet med kontroller (47.4 poeng; 95% CI: 45.4-49.3). I TBI-gruppen presterte 51 personer (76.1%) innenfor 5 persentilen, sammenlignet med 32 personer (43.8%) i kontrollgruppen. Odds ratio (OR) for problemer med avansert grovmotorikk var 4.1 (95% CI: 2.0-8.5) i TBI-gruppen sammenlignet med kontrollgruppen. Justert for treningsaktiviteter, smerte og bruk av medikamenter ble OR redusert til 3.1 (95% CI: 1.4-6.8). Konklusjon: Det er høy forekomst av problemer med avansert grovmotorikk blant personer med kronisk moderat og alvorlig TBI. Det er behov for videre utvikling av aldersspesifikke normverdier for HiMAT.

The papers of this thesis are not available in Munin: 1. Morseth B, Jørgensen L, Emaus N, Jacobsen BK, Wilsgaard T.: 'Tracking of leisure time physical activity during 28 yr in adults: The Tromsø Study', Medicine & Science in sports & exercise (2011) 43(7):1229-1234. Available at http://dx.doi.org/10.1249/MSS.0b013e3182084562 2. Morseth B, Emaus N, Wilsgaard T, Jacobsen BK, Jørgensen L.: 'Leisure time physical activity in adulthood is positively associated with bone mineral density 22 years later. The Tromsø study', European Journal of Epidemiology (2010) 25:325–331. Available at http://dx.doi.org/10.1007/s10654-010-9450-8 3. Morseth B, Ahmed LA, Bjørnerem Å, Emaus N, Jacobsen BK, Joakimsen R, Størmer J, Wilsgaard T, Jørgensen L.: 'Leisure time physical activity and risk of non-vertebral fracture in women and men aged 55 years and older: The Tromsø Study' (submitted paper) Osteoporosis and related fractures are a major health problem among elderly people, and Norway has reportedly one of the highest fracture rates in the world. Many factors contribute to osteoporosis and fractures. One highly relevant protective factor is physical activity, which is a major mechanical determinant of the properties of the skeleton. Physical activity may postpone the age-related bone loss and decrease the risk of falling, and thereby reduce the risk of osteoporotic fractures. Because osteoporosis and fractures primarily occur in the elderly, it is of interest to observe the long-term benefits of physical activity. The Tromsø Study, which is a population study with recurrent surveys, provides an excellent opportunity to follow people throughout adulthood into older age. Thus, the aim of this thesis was to examine the long-term associations between physical activity and outcomes such as bone mineral density (BMD) (paper II) and risk of non-vertebral fracture (paper III) in adults. Moreover, to form a basis for these associations, the stability (i.e. tracking) of physical activity habits over three decades was investigated (paper I). In all three papers, longitudinal data were derived from the surveys in the Tromsø Study. Adult women and men were followed throughout adulthood into older age. Analyses of tracking of physical activity indicated that physical activity habits during adulthood are relatively stable (i.e. track) over time (paper I). Sedentary adults have markedly higher odds of being sedentary later in life than active adults. The same were true for the other physical activity levels, i.e. being physically active in adulthood is a strong predictor of being active later in life. The results from this study have implications for the subsequent studies in this thesis. In paper II, examination of the associations between physical activity and BMD showed a positive linear trend in BMD across physical activity levels. The differences in BMD between physical activity groups were rather small, but consistent over different sites of the hip and forearm, and even small differences in BMD can have relatively large effects on fracture risk. The results from paper III showed that moderate and high physical activity appeared protective against fractures in the weight-bearing (lower) skeleton, whereas the risk of fracture in the non-weight-bearing skeleton was not related to physical activity level, indicating that effects of physical activity on fracture risk are site-specific. These population studies suggest that physical activity can prevent or delay osteoporosis and age-related fractures, and that the mechanisms partly involve bone mineral density, as physical activity was related to BMD in a dose-response pattern. Moreover, there is a tendency that physical activity habits in adults are fairly stable over a long time. This implies that adults who are sedentary tend to stay sedentary later in life, which may be worrying considering the many health benefits of physical activity. Osteoporose og osteoporotiske brudd utgjør et stort helseproblem blant eldre, og Norge har den høyeste forekomsten av hofte- og underarmsbrudd som er rapportert. Mange faktorer bidrar til osteoporose og brudd, deriblant lav fysisk aktivitet. Fysisk aktivitet er en viktig faktor for skjelettets mekaniske egenskaper og kan utsette det aldersrelaterte tapet av benmasse og redusere risikoen for å falle. Osteoporotiske brudd oppstår hovedsakelig hos eldre, derfor er det av interesse å undersøke de langsiktige gevinstene av fysisk aktivitet. Tromsøundersøkelsen, som er en gjentatt helserelatert befolkningsundersøkelse, gjør det mulig å følge mennesker fra voksen til eldre alder. Målet med denne avhandlingen var å undersøke sammenhenger mellom fysisk aktivitet og bentetthet (artikkel II) og risiko for ikke-vertebrale brudd (artikkel III) over tid hos voksne. For å danne et grunnlag for analyse av disse sammenhengene, ble stabiliteten (dvs. “tracking”) av fysiske aktivitetsvaner gjennom tre tiår utredet (artikkel I). I alle tre artiklene ble voksne kvinner og menn ble fulgt fra voksen til eldre alder, gjennom analyser av longitudinelle data fra Tromsøundersøkelsene. Resultatene fra artikkel I viste at det fysiske aktivitetsnivået i voksen alder holder seg relativt stabilt over lang tid, inn i eldre år. Vi fant at voksne kvinner og menn som er fysisk aktive, har betydelig større sannsynlighet for å være aktive senere i livet enn de inaktive. På samme vis har de som er inaktive høy sannsynlighet for å være inaktive flere tiår senere. Resultatene fra denne studien dannet et grunnlag for de påfølgende studiene i denne avhandlingen. Analysene i artikkel II viste at høy bentetthet var tydelig assosiert med høyt fysisk aktivitetsnivå. Den positive sammenhengen mellom fysisk aktivitet og bentetthet var konsekvent i hofte og underarm. Selv om forskjellene i bentetthet mellom ulike nivåer av fysisk aktivitet var relativt små, var de statistisk signifikante, og selv små forskjeller i bentetthet kan ha store effekter på risiko for benbrudd. Analyser av bruddrisiko (artikkel III) viste at fysisk aktivitet beskytter mot brudd i det vektbærende skjelettet. Derimot var risiko for brudd i det ikke-vektbærende skjelett ikke relatert til fysisk aktivitetsnivå. Dette indikerer at effektene av fysisk aktivitet på bruddrisiko varierer med bruddsted. Resultatene fra studiene i avhandlingen tyder på at fysisk aktivitet kan bidra til å forebygge osteoporose og aldersrelaterte brudd, og at dette delvis skjer via mekanismer som inkluderer bentetthet, ettersom vi har vist at fysisk aktivitet er positivt assosiert med bentetthet. Videre er det indikasjoner på at aktivitetsvaner i voksen alder har en tendens til å holde seg stabile over flere tiår. Dette medfører at voksne som er inaktive, har en tendens til å være inaktive også senere i livet, noe som er bekymringsfullt med tanke på at fysisk aktivitet har en rekke positive helseeffekter.

Background and objective. Standardized scales are useful for treatment planning and evaluation. The purpose of this study was to examine the reliability of the Trunk Impairment Scale (TIS) for children with cerebral palsy (CP). Design. This was an intra- and inter-observer reliability study. Methods. Video recordings of 25 children, 20 with CP and 5 with no motor impairment, in the age group 5–12 years of age, were analyzed by three observers on two occasions. Intraclass correlation coefficients (ICC [1,1] and [3,1]) with 95% confidence intervals, within-subject standard deviation, kappa values or percent agreement, and Bland Altman Plots were calculated. Results. The relative reliability (intra- and inter-observer reliability) was very high for the total score and subscale score of TIS: ICC [1,1] and [3,1] varied between .96 and 1.00. Kappa values for the items ranged from .45 to 1.00. The absolute reliability values for the parameters are reported. The Bland Altman analysis showed consistency of scores. Limitations. The study was limited to children aged 5–12 years. Moreover, the observers were not randomly selected, but selected on the basis of varying experience in physiotherapy. Conclusion. This study indicates that TIS is a simple and reliable measure of trunk performance for children with CP.