Search

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren

Working paper 2012-1 presents the outcome of the project “Miljø- og klimaanalyse for norsk landbruk og matsektor” (Analysis of Environmental and Climate-related aspects of Norwegian agri-food sector). The project has been led by NILF in cooperation with MiSA and John Hille. The objective has been to develop methodological guidelines for comprehensive assessments of measures aimed at relieving environmental and climatic stresses from Norwegian food production and consumption.

I samarbejde med Center for Miljø i Københavns Kommune og DTU Management har Statens Byggeforskningsinstitut, med støtte fra København Kommunes Byøkologiske Fond, gennemført et projekt om opstilling af bæredygtighedsprofi ler for bydele i København. Formålet med projektet har været at udvikle og afprøve en 'førstegenerationsmodel' til vurdering af bæredygtighed i københavnske byområder med udgangspunkt i den hollandsk DPL-model. Projektet viser, at det på grundlag af eksisterende data fra forskellige kilder er muligt at synliggøre en række markante forskelle mellem de københavnske bydele og rejse diskussioner om mulige sammenhænge, der ligger bag miljøforholdene.

Denne oppgaven undersøker skoggrense og tregrense bestander på sørlige og nordlige eksposisjoner i fem fjell områder i Sør-Norge. Formålet av undersøkelsen er å identifisere forskjeller mellom skoggrense og tregrense bestander på sørlige og nordlige eksposisjoner, å undersøke betydning av floristisk komposisjon for beliggenhet av bestander og å teste sammenheng av klimatiske hypoteser med skoggrensen i de undersøkte områdene. Undersøkelsen ble utført i områder med forskjellige avstander fra kysten hvor det finnes bakker med sør og nordlig eksposisjon. Haugastøl i Buskerud, Kalhovd og Lifjell i Telemark, Urdenosi i Aust-Agder og Sandsa i Rogoland ble valgt. Det ble utført 20 vegetasjons analyser (rute på 2m x 2m) i hvert område med unntak Sandsa. Miljøindikatorer for lys tilgjengelighet, kontinentalitet, jord fuktighet, reaksjon, nitrogen og snø ble beregnet og sammenlignet for alle typer av bestander og områder. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av numeriske metoder i programpakken CANOCO 5 og statistisk program Analyze it 2.24. Klimatiske data for perioden 1.1.2003 til 31.12.2012 ble interpolert for hvert området med bruk av døgnlig topografisk temperatur gradient. Lufttemperatur, vekstsesong lengde og effektive temperatur summen ble beregnet og sammenlignet. Det ble totalt registrert 92 arter i alle områder. Miljøindikatorer viste signifikant forskjellen i fuktighet (p=0,0129) mellom nordlig skoggrensen og både sørlig tregrensen og skogrensen. Det ble vist en klar tendens i forskjellen i snø indikator (p=0,09) mellom nordlig skoggrensen og sørlig tregrensen. PCA analysen forklarte variasjon i beliggenhet av forskjellige typer av bestander og viste største variasjon i forhold til forklarings variabler for sørlig tregrense. Klimatiske analyser viste at gjennomsnittlig juli temperaturen for alle områder er 10,7 °C, gjennomsnittlig vekstsesongen er 123 dager og gjennomsnittlig effektive temperatur summen er 1130 g.d. Odlands (1996) hypotesen om korrelasjon mellom maksimum middeltemperatur i juli for bjørkskogggrensen ble støttet (2-tailed p=0,0101). This thesis investigates forest and tree line stands on southern and northern slopes in five mountain areas in southern Norway. The purpose of the study is to identify differences between the forest line and tree line stands on southern and northern exposures, to investigate the value of species indicator values based on the floristic composition for the stands and to test the correlation of climatic hypotheses with forest line in the investigated areas. The survey was conducted in areas with different distances from the coast, on slopes with southern and northern exposure. Haugastøl in Buskerud, Kalhovd and Lifjell, Urdenosi in Aust-Agder and Sandsa in Rogoland were selected. It was performed 20 vegetation analyzes (plot of 2m x 2m) in each area except Sandsa. Average weighted averaged environmental indicators for light availability, continentality, soil moisture, soil reaction, nitrogen and snow layer duration were calculated and compared for all types of stands and areas. The data were analyzed using the multiavariate statistical methods in program CANOCO 5 and with statistical program Analyze it 2.24. Climatic data for the period 1.1.2003 to 31.12.2012 were interpolated for every day in each area using the topographic temperature gradient. Air temperature, growing season length and effective temperature sum were calculated and compared. A total of 92 species were recorded in all areas. Environmental indicators showed significant difference in moisture (p = 0,0129) between the northern forest line and the southern treeline and southern forest line. There is a trend in the difference in snow indicator (p = 0,09) between the northern forest line and southern tree line. PCA analysis explained variation in the location of different types of stands and indicates the biggest variations due to environmental indicators in case of southern tree line. Climatic analysis showed that the average July temperature for all sites is 10,7 ° C, the average growing season is 123 days and the average effective temperature sum is 1130 d.d. Odland`s (1996) hypothesis of high correlation between maximum mean temperature in July for birch forest line was supported (two-tailed p = 0,0101).

Denne rapporten er utarbeidet på oppdrag for Riksantikvaren og har som mål å gi et helhetlig bilde av den miljømessige betydningen av gjenbruk av eksisterende bygninger. Den anvendte metoden innebærer en systematisk kartlegging og metaanalyse av livssyklusanalyser ved reha-bilitering og oppgradering av eksisterende bygninger. Studien har vurdert publikasjoner om livssyklusanalyser av eksisterende bygninger, og har gått gjennom både norske og internasjonale kilder. Det er gjort et utvalg av norske casestudier basert på tidligere kjente forskningsprosjekter. I tillegg har vi gjennomgått noen internasjonale casestudier. Noen av caseprosjektene er foreslått av Riksantikvaren. Data fra kildegrunnlaget er brukt for å gjøre en overordnet metaanalyse, og gir et overblikk over resultatene fra kjente livssyklusanalyser av eksisterende bygninger. Som en del av bakgrunnen og diskusjonen i rapporten er også kultur-minneverdiene i bygningsmassen betraktet som et viktig aspekt. En viktig bakgrunn for rapporten er målet om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050, basert på internasjonale rammeverk som Parisavtalen (den internasjonale klimaavtalen) og FNs bærekraftsmål. Til tross for utviklingen av klimapolitiske målsetninger og ambisjoner i mange land, øker stadig de globale klimagassutslippene. FNs miljøprograms årlige "Emission Gap Report 2019" viser at den lovede nasjonale innsatsen i Parisavtalen er begrenset og at dagens tempo i de nasjonale planene ikke er nok for å nå målene som er satt i avtalen. For å nå 1,5-gradersmålet kreves økte ambisjoner og raskere implementering av flere tiltak i de neste tiårene. Det viser hvor viktig det er å undersøke hvordan den eksisterende bygningsmassen kan bidra til å nå de klimapolitiske målene om utslippsreduksjon. Rundt 80−90 % av den eksisterende bygningsmassen vil fortsatt stå i 2050. I dag er det lav oppgraderingstakt (med rundt 1−1,4 % i Norge). EU-kommisjonen påpeker at 75 % av dagens bygningsmasse i EU er ineffektiv, og at oppgradering av bygninger kan gi energibesparelser tilsvarende 5−6 % og senke klimagassutslippene i EU med samme prosentandel. Med tanke på at det meste av verdens bygningsmasse i 2050 allerede eksisterer i dag, vil rehabilitering og adaptiv gjenbruk av eksisterende bygninger være et avgjørende bidrag til en bærekraftig framtid. Forskningsfronten viser at de potensielle miljømessige gevinstene er store ved oppgradering av eksisterende bygninger sammenliknet med nybygging, fordi utslippene ved rehabilitering bare utgjør opptil halvparten av utslippene ved nybygging. Resultater fra LCA-studier viser at klimagassreduksjoner for eksisterende bygninger hovedsakelig skyldes forlengelse av de "bundne utslippene" i bygningen. Det betyr at ved å beholde eksisterende materialer, unngås (de bundne) utslippene fra bruk av materialer til en ny bygning, generering av avfall ved rivning og oppføring av ny bygning, og andre utslipp fra transport og energi knyttet til oppføringen av en ny bygning. Fra de norske casestudiene ser vi at klimagassutslipp knyttet til materialbruk i oppgraderte eksisterende bygninger kun utgjør rundt en tredjedel av til-svarende utslipp ved nybygging. Denne studien viser at miljøvennlig oppgradering av eksisterende bygninger bør prioriteres framfor rivning og oppføring av nye bygninger dersom det er mulig, siden slik gjenbruk i større grad er i tråd med ambisjonene i Parisavtalen og i FNs bærekraftsmål. Resultater viser at for nye bygninger vil det ta tiår før fordelen av lavere årlige utslipp knyttet til energibruk i drift utlikner belastningene av de høye utslippene knyttet til oppføringen av dem. Funn i litteraturen støtter at rehabilitering er bedre i en 30-årshorisont mot 2050, siden det kan ta fra 10 til 80 år før et nybygg utlikner klimagassutslippet som kom i byggeprosessen (i år 0). Dermed kan man, sett fra et miljømessig perspektiv, konkludere med at rehabilitering av eksisterende bygninger vil være miljømessig fordelaktig på kort og mellomlang sikt. Valg av lokalt tilgjengelige lavkarbonmaterialer, gjennomføring av energieffektiviserings-tiltak og bruk av fornybar energi er de viktigste utslippsreduserende tiltakene som bør vurderes under oppgradering av eksisterende bygninger. Den eksisterende bygningsmassen har i varie-rende grad potensial for energieffektivisering, i tråd med alder, materialbruk, konstruksjoner, verneverdi, vernenivå m.m. Krav til energibruk og -effektiviseringstiltak bør tilpasses den aktuelle bygningstypen og den spesifikke situasjonen og bygningen. Casestudiene i denne studien viser store variasjoner i klimagassreduksjoner, som avhenger av en rekke metodiske valg. Resultatene varierer naturlig nok også for ulike casespesifikke forhold, som for eksempel hvilke rehabiliteringstiltak som vurderes. Derfor konkluderes det med at fullverdige livs-syklusanalyser er viktige som beslutningsstøtteverktøy for å finne de gode oppgraderings-tiltakene. En livssyklustilnærming er sentral for å kunne evaluere bærekraften til eksisterende bygninger mer grundig. Denne studien har avdekket at det fins få LCA-analyser av eksisterende bygninger. I tillegg er det store usikkerheter i de gjennomførte studiene på grunn av varierende og ufullstendig metodebruk. En livssyklusanalyse blir mer verdifull ved å inkludere flere miljøindikatorer og sosiale/samfunnsmessige og økonomisk aspekter enn kun klimagass-utslipp. Da kan man sikre at miljøvennlige tiltak ikke går på bekostning av andre, viktige sosiale aspekter som kulturelle og historiske verneverdier. Dersom livssyklusanalyser skal brukes som beslutningsgrunnlag, bør scenarioer som vurderer ulike rehabiliteringsalternativer eller riving av bygninger, være realistiske. Grunnleggende usikkerheter i scenarioene må diskuteres i større grad enn i dag. Analyser som bare tar for seg materialbruk og energibruk i drift, er ikke tilstrekkelig til å gi et informert beslutningsgrunnlag i et scenario om rehabilitering versus riving og nybygging. Analysene må inkludere utslippene i byggefasen og i avhending av både det eksisterende og det nye bygget. Usikkerhetene i energiberegningene må trekkes fram i en slik vurdering, siden de er avgjørende for resultatene. Basert på funnene i denne studien trekker vi tre hovedkonklusjoner: 1) Det er et stort uutnyttet potensial for miljøgevinster i den eksisterende bygnings-massen. Dersom det er mulig, bør rehabilitering prioriteres foran riving og oppføring av nye bygninger i tråd med nasjonale og internasjonale klimamål. 2) Ved vurdering av miljøvennlige rehabiliteringstiltak bør de kulturelle og historiske verneverdiene tas med i betraktningen 3) Fullverdige livssyklusanalyser er viktige som beslutningsstøtteverktøy for å finne de gode oppgraderingstiltakene. Avslutningsvis har vi listet opp sju anbefalinger basert på funn og konklusjoner i rapporten: • Ambisjoner i rehabiliteringsprosjekter må defineres på en klar måte. • Fullverdige livssyklusanalyser bør brukes som beslutningsstøtteverktøy. • Miljø-LCA bør kombineres med livssykluskostnader (LCC) og sosiale livssyklus-analyser (SLCA) for å få et mer helhetlig, bærekraftig perspektiv på eksisterende bygninger. • Man må vurdere mulige tiltak for verneverdige bygninger som ikke går på bekostning av verneverdiene. • Innsamling av dokumentasjon av beste praksis bør iverksettes. • Insentiver og tilskuddsordninger for de omfattende rehabiliteringsprosjektene bør vurderes og etableres. • Ta i bruk FNs bærekraftsmål som verktøy i bærekraftig utvikling av bygningsmassen.

Denne masteoppgaven handler om konstruksjonen av et nytt system for å regulere produksjonskapasitet i den norske oppdrettsnæringen, kalt Trafikklyssystemet. Myndighetene har kommet fram til at tildelinger av vekst eller pålegg om reduksjon skal skje ved faste tidsintervaller og bestemmes utfra mål på miljøstatus innenfor avgrensede produksjonsområder. På denne måten vil myndighetene sikre forutsigbar vekst og miljømessig bærekraftig produksjon. Det nye reguleringssystemet kan ses på som et foreløpig resultat av et kontinuerlige stabiliseringsforsøk med hensyn til reguleringen av lakseoppdrettsnæringen. Problemstillingen som denne oppgaven har søkt å svare på har vært: I forbindelse med innføringen av et nytt reguleringssystem for kapasitetsendringer - hvordan forhandlet de ulike aktørene om samspillet mellom vekst og miljøpåvirkning i oppdrettsnæringen? Ved å undersøke dette gjennom Callons (1998) innrammingsperspektiv belyser jeg hvilke hensyn som det tas stilling til i møtet mellom næringsutvikling og det samtidige målet om å ivareta miljø samt identifisere hvilke forhandlingspunkt som har vært de mest kontroversielle. Jeg har fulgt utviklingen gjennom to regjeringsperioder fra 2007 til 2017: Stoltenberg-regjeringen rammet inn arealomstrukturering som en løsning på både miljøproblemer og en opplevelse av mangel på tilgjengelig areal som et hinder for videre vekst. Et utvalg oppnevnt for å lage en løsning på arealproblemene utvidet imidlertid denne rammen til å også inkludere den politiske styringen av vekst, driftsregulering og næringsstrukturen. Løsningsforslaget innebar en omfattende endring i arealstrukturen, innføring av handlingsregler med miljøindikatorer for å styre kapasitetsendringer og miljøtiltak, opprettelse av produksjonsområder og synkronisert produksjon. Forslagene ble godt mottatt av mange, blant andre sektormyndighetene og forskerne. Oppdrettsnæringen selv og kommunene, derimot, var negative og rammet inn forslagene som ‘uvitenskapelig’, ‘overformynderi’ og ‘ødeleggende for små oppdrettsaktører’ heller enn en løsning på vekst- og miljøproblemene. Stoltenberg-regjeringen avviste derfor til slutt utvalgets forslag. Når Solberg-regjeringen igjen tok tak i prinsippene fra utvalgets forslag til å lage sin egen versjon i form av Trafikklyssystemet var det særlig utvalgets argumentasjon om at denne formen for kapasitetsregulering ville skape forutsigbarhet for næringen og ivaretakelse av miljøet de tok med seg. Å lykkes med innføringen krevde stramme rammebetingelser og forenklinger fra det opprinnelige forslaget. Denne forenklingsprosessen har imidlertid ført til at en rekke hensyn som har vært i spill underveis har blitt eksternalisert, eksternaliteter som kan true med å oversvømme Solberg-regjeringens stramme rammer. This master's thesis is about the construction of a new system to regulate production capacity in the Norwegian aquaculture industry, called the Traffic Light System. The authorities have come to the conclusion that allocations of growth or orders for reduction should take place at fixed time intervals and be determined on the basis of measures of environmental status within limited production areas. In this way, the authorities will ensure predictable growth and environmentally sustainable production. The new regulatory system can be seen as a preliminary result of a continuous stabilization attempt with regard to the regulation of the salmon farming industry. The problem that this thesis has sought to answer has been: In connection with the introduction of a new regulatory system for capacity changes - how did the various actors negotiate the interaction between growth and the environmental impact in the fish farming industry? By examining this through Callon's (1998) framing perspective, I have shed light on the aspects that are in play in the meeting between industry development and the simultaneous goal of safeguarding the environment. I have followed the development through two government periods from 2007 to 2017: The Stoltenberg government framed framed re-distribution of the locations of fish farms as a solution to both environmental problems and an experienced lack of available localities as an obstacle to further growth. However, a committee appointed to create a solution to this expanded this framework to also include the political management of growth, regulation and industry structure. The proposed solution entailed a comprehensive re-location scheme, introduction of action rules with environmental indicators to manage capacity changes and environmental measures, creation of production areas and synchronized production. The proposals were well received by many, including authorities and researchers. The aquaculture industry itself and the municipalities, on the other hand, were negative and framed the proposals as 'unscientific', 'over-guardianship' and 'destructive for small-scale fish farmers' rather than a solution to the growth and environmental problems. The Stoltenberg government therefore ultimately rejected the committee's proposal. When the Solberg government again took up the principles from the committee's proposal to create its own version in the form of the Traffic Light System, it was especially due to the committee's argument that this form of capacity regulation would create predictability for the industry and safeguard the environment. Succeeding in the implementation required strict framework and simplifications from the original proposal. However, this simplification process has led to a number of considerations that have been at play along the way being externalised, externalities that may threaten to flood the Solberg government's tight framework.

This report presents a literature review of clothing use phase. The purpose is to support improved methodological development for accounting for the use phase in Life Cycle Assessment (LCA) of apparel. All relevant textile fibres are included in the review. However, the main focus is on wool. We ask whether the use of wool has different environmental impacts than clothes in other fibres. The report builds on a review of literature from the past 20 years. The review showed that clothing made from different materials are used, and reused in different ways. Wool is washed differently as it has about ten degrees lower washing temperature than the average laundry in Europe. Wool is also more likely to be either dry-cleaned or washed by hand than other textiles. Moreover, when dried, it is less likely to be tumble-dried. When comparing the number of days between the washes of different types of clothes, we found that respondents were likely to use their woollen products about twice as long between washes compared to their equivalent cotton products. We also found that woollen products had a longer average lifespan and were more likely to be reused or recycled. There is a lot of research-based information available concerning the use and re-use of clothing, and we believe there are sufficient results available on which to base LCA studies. Furthermore, we believe that environmental tools that compare different fibres but exclude use phase provide misleading results Including the use phase in fibre ranking benchmark tools will improve the rigour and accuracy of these tools for all fibres, compared to reporting results for fibre production only. However, we have also shown that there are several methodological, conceptual and empirical knowledge gaps in existing literature. Rapporten presenterer resultater fra en litteraturgjennomgang om bruksfasen for klær. Formålet er å undersøke om det er systematiske forskjeller mellom ulike fiber i bruksfasen og om det finnes nok forskningsbasert kunnskap til at dette kan inkluderes i ulike miljøverktøy. Alle tekstilfibrer er inkludert i undersøkelsen, men hovedfokus er på ull. Vi spør om bruk av ull gir annen miljøpåvirkning enn bruk av klær i andre fibre. Rapporten bygger på litteratur fra de siste 20 årene. Den viser at bruksfasen har stor betydning for mange miljøindikatorer, og at klær laget av ulike materialer brukes og gjenbrukes ulikt. Ull vaskes på ca. 10°C lavere temperatur enn gjennomsnittlig klesvask i Europa. Det er mer sannsynlig at klær av ull renses eller vaskes for hånd sammenliknet med klær av andre materialer. Det er også mindre sannsynlig at ull trommeltørkes. Vaskehyppighet for klær er også avhengig av fiber. Vi fant at forbrukere brukte sine ullprodukter dobbelt så lenge som tilsvarende produkter i bomull. Ullprodukter hadde lengre gjennomsnittlig levetid og blir oftere gjenbrukt eller resirkulert enn tilsvarende produkter i andre materialer. Det er mye forskningsbasert informasjon tilgjengelig om bruk og gjenbruk av klær, men modellering av bruksfasen på mange tidligere livssyklusanalyse (LCA) på klær har ikke vært basert på forskning. Vi mener derfor at bruksfasen i LCA studier bør være basert mest mulig på primær data. Videre mener vi at miljøverktøy som sammenligner ulike fibre men utelukker bruksfase gir misvisende resultater. Derfor er fiberinnholdet en relevant kategori og bør tas hensyn til i modellering av bruksfasen i LCAstudier. Videre peker vi på at det er fortsatt en del metodologiske, konseptuelle og empiriske kunnskapshull som bør fylles.

I dette studiet analyserte vi miljøeffekter av å produsere erter og åkerbønner i et korndominert vekstskifte på en gård ved Oslofjorden ved hjelp av livsløpsanalyse (LCA). Miljøeffekter av høsthvetedyrking (samme gård) ble tatt med som referanse. Miljøeffektene ble uttrykt gjennom følgende ni miljøindikatorer; globalt oppvarmingspotensial, eutrofiering av ferskvann, eutrofiering av marine miljøer, økotoksisitet i ferskvann, terrestrisk forsuring, forbruk av fossil energi, human toksisitet, økotoksisitet i marine miljø og terrestrisk økotoksisitet. Systemgrensen ble definert til å være lik gårdens fysiske grense og analysen dekket alle de viktigste prosessene inkludert i omvandlingen fra råstoff til produkt leveringsklart ved gårdsgrinda («cradle to farmgate»). Studien omfattet også prosesser som ofte utelates i LCA-studier, slik som produksjon av maskiner, bygninger og produksjon og bruk av plantevernmidler, samt humusmineralisering og utslipp av NOx fra mineralgjødsel. Tidsperioden for analysen var ett fullt produksjonsår, og for alle data brukte vi gjennomsnittsverdier for tiåret 2001-2010. Funksjonell enhet var enten ett kilo lagringsklart produkt (85% tørrstoff) eller ett kilo protein. Når funksjonell enhet var per kg produkt ble det globale oppvarmingspotensialet for henholdsvis erter og åkerbønner 0,94 og 0,80 kg CO2-ekvivalenter, og dermed på nivå med det vi har funnet tidligere for norskprodusert korn. Med 1 kg protein som funksjonell enhet var tilsvarende verdier 5,0 og 3,1 kg CO2-ekvivalenter. Hvis dette proteinet i stedet skulle blitt produsert i form av melk eller kjøtt, ville oppvarmingspotensialet blitt vesentlig større. Basert på tall fra noen av våre tidligere studier med tilsvarende metodikk, kom vi fram til at oppvarmingspotensialet per kg protein er 9-15 ganger høyere for melk og 14-29 ganger høyere for kjøtt (fra melkeproduksjonen) enn tilsvarende for de to proteinvekstene analysert her. Når alle de ni miljøindikatorene ble sett under ett viste resultatene at proteinet i åkerbønner ble produsert med et gjennomgående lavere miljøforavtrykk enn tilsvarende i høsthvete. Erter var delvis bedre, delvis dårligere enn høsthveten. En gjennomgang av proteinvekstene og deres vekstpotensial i Norge viste at potensialet for erter og åkervekster ligger på omtrent 230 000 daa til sammen. Det må også nevnes at oljevekster representerer en potensielt stor proteinkilde, med en proteinkonsentrasjon i frøet på 20-25% og et potensielt dyrkingsareal på ca. 380 000 daa. Proteinet i oljevekster brukes i dag nærmest utelukkende til fôr. Den volummessig viktigste vekstgruppen i Norge for produksjon av protein nyttbart for mennesker er imidlertid korn, som har et proteininnhold på 11-15% og et potensielt dyrkbart areal på godt over 3,3 mill. daa. Lokalklima og vær utgjør den mest begrensende faktoren for produksjon av vegetabilsk protein her til lands i dag.

Et viktig mål for prosjektet har vært å utvikle en metodikk for å kvantifisere miljøpåvirkningene av oppdrettsaktiviteten på Nordmøre. Arbeidet har omfattet 5 arbeidspakker i perioden 2011-2012, hvorav to (næringssalter og strømmodellering) ble videreført i 2013 for å få tidsserier. 1) Akkumulering og effekt av organisk stoff på sjøbunnen ble vurdert ved MOM_C undersøkelser (NS9410) i perioden 2009- 2011. Resultatet fra nærsonen til 11 av 14 undersøkte oppdrettslokaliteter viste ingen tegn på organisk belastning i form av økologiske endringer i dyresamfunnet. 2) Utslippene av uorganiske næringssalter fra oppdrettsanleggene på Nordmøre ble kvantifisert ved massebalanseanalyse av fôr-inn og fisk ut i perioden 2011-2013. Samtidig ble en effektstudie foretatt ved ukentlig prøvetaking på to antatt påvirkede lokaliteter og to med minimal påvirkning. Tilstanden ble vurdert ved tre uavhengige metoder. De fleste indikatorene viste en liten økning for påvirkede stasjoner i sommerhalvåret, men variasjonen var innenfor det normale for norsk kystvann. En samlet konklusjon tilsa fullgod kjemisk vannkvalitet og svært god økologisk tilstand for det planktoniske/pelagiske økosystemet i Nordmøre-regionen. 3a) Modellsystemet SINMOD ble brukt for å undersøke spredning av næringssalter (NH4-N) og lakselus fra de samme oppdrettslokalitetene. Simuleringen av utslippene viste at NH4-N både som passivt sporstoff og aktivt ammonium var høyere ved de to påvirkede lokalitetene enn ved de to lokalitetene man antok ikke var påvirket. Spredning av lakselus og virus mellom lokalitetene er naturlig grunnet stor vannkontakt. 3b) En koplet økosystem-hydrodynamisk-modell ble nyttet videre i fase 2 for å beskrive strøm og spredning av oppløst, uorganisk nitrogen (DIN) basert på rapporterte tall for fôrforbruk i 2012. Økt konsentrasjonen av DIN og partikulært, organisk nitrogen (PON) var størst ved stasjonene som var antatt å være mest påvirket. Arbeidet illustrerer hvordan modellsystemer kan benyttes til å skille mellom områder med stor og liten innflytelse av fiskeoppdrett, og dermed at modeller har en plass i planleggings- og beslutningsstøtte-verktøy. 3c) Håvtrekk viste at det selv i områder med høy tetthet av oppdrettsaktivitet, var knapt målbare tettheter av frittsvømmende lakselus. Tettheten av tok raskt noen meter fra merden. Høyest tetthet var registrert rett etter vasking av merdene, ca 40 per m3, som indikerer at frittsvømmende stadier var assosiert med påvekstorganismer på merdene. 4) Utviklingen av villaks- og sjøørretbestandene på Nordmøre er beskrevet ved bruk av statistikk. For videre overvåking anbefales bruk av nye miljøindikatorer med hensyn til genetisk påvirkning fra oppdrettslaks til villaks, og påvirkning av lakselus fra oppdrett til viltlevende laksefisk. 5) Potensiell påvirkningen som oppdrettsaktivitet har på hvitfisk i regionen ble foretatt gjennom kontakt med fiskere, mottak, myndigheter og organisasjoner. Arealbeslag og usikkerhet knyttet til mulige påvirkninger synes å være en større utfordring enn kvalitetsforringelse av villfisk rundt merdene.

Miljøstyringssystemer innføres i både privat og offentlig virksomhet for å strukturere og formalisere miljøarbeidet. I praksis er det store likheter mellom miljøstyringssystemer og andre styringssystemer. Dette gjenspeiles ikke i litteraturen, hvor styringssystemer er bredt dokumentert og miljøstyringslitteraturen er svært begrenset. Med utgangspunkt i statlig mål- og resultatstyring tar denne oppgaven for seg indikatorer brukt for miljøstyring og hvordan disse bør velges. Oppgaven er delvis utarbeidet i samarbeid med Jernbaneverket (JBV), og bruker denne statlige etaten som eksempel på bruk av indikatorer for miljøstyring i offentlig virksomhet. Oppgaven er deskriptiv-normativ og søker å besvare de to følgende forskingsspørsmål: I: Hva kjennetegner effektive indikatorer i miljøstyringssystemer? II: Gitt Jernbaneverkets samfunnsoppgave og miljømål, hvilke indikatorer vil bidra til bedre styring? Oppgavens første del (kapittel 3) belyser generell norsk statlig styring og miljøstyring i staten, og deretter evalueres miljøindikatorer i et styringsperspektiv. De generelle egenskapene ved effektive absolutte og relative indikatorer drøftes og følgende egenskaper fremheves: relevante, enkle, gjennomførbare, og sammenlignbare. Oppgavens andre del (kapittel 4) presenterer og vurderer JBVs miljøstyring med bakgrunn i JBVs overordnede retningslinjer og vurderingene fra kapittel 3. En interessentanalyse gjennomføres for å etablere hvilke aktører JBV må forholde seg til. Miljømålene i Nasjonal Transportplan med tilhørende indikatorer og andre styringsdokumenter blir vurdert. Det oppfattes at det er mulig å styre etter disse indikatorene, men de fleste kan forbedres ved å konkretisere ambisjonsnivåene. Det gjøres et omfattende, samvittighetsfullt og grundig miljøarbeid i JBV, men det synes å finnes et forbedringspotensial, spesielt i utvikling av indikatorer for miljøstyring. Det fremheves at JBV registrerer betydelige mengder miljødata. Noen av disse registreringene kan videreutvikles til effektivitetsindikatorer dersom de kombineres med et relevant referansetall som beskriver aktivitetsnivået. Det er nødvendig med en klar prioritering innefor de ulike statlige virksomhetene for å nå fram i den ambisiøse nasjonale klimapolitikken. Dette krever at så vel JBV som alle andre virksomheter selv etablerer en klar strategi, slik at styringen blir enklere og mer effektiv på virksomhetsnivået. JBVs miljøpolitikk bør forenkles, og den interne målstrukturen bør justeres, slik at antallet mål blir mer håndterbare, og grensesnittene mellom disse blir klare og entydige. En slik oppstramming vil bidra til lettere å kunne overvåke prosesser, sammenlikne fremgangen, sammenstille et effektivt sett med miljøstyringsindikatorer og dermed få en mer effektiv miljøstyring i virksomheten. This paper addresses the indicators used for environmental management accounting in the public sector and how these should be selected. The paper is partially based on cooperation with the Norwegian National Rail Administration (Jernbaneverket - JBV) and it analyzes how this state agency uses indicators in their environmental management systems; as an illustration of how this is done in the public sector. This paper is guided by two research questions: I: What characterizes effective indicators of environmental management systems? II: Given the Norwegian National Rail Administration’s duties towards society and its environmental objectives, which indicators, will contribute to better management? The first part of the paper (chapter 3) highlights the general management accounting principles and the environmental management accounting principles used in the Norwegian public sector. Effective absolute and relative indicators are characterized by the properties: relevant, simple, feasible, and comparable. Absolute and relative indicators are then discussed from a management perspective. The second part of the paper (chapter 4) presents and evaluates the JBV’s environmental management system, and offers suggestions for improvement. Currently JBV does not employ a set of indicators to control their environmental performance, but rely on a comprehensive set of registrations. Some of these registrations could be combined with a reference number to form relative efficiency indicators that would be more suited to measuring progress than an absolute indicator. In order for the agency to improve its environmental work, a clear strategy should be established, the environmental policy simplified, and the priorities and number of goals adjusted. A simplification like this would help to facilitate the monitoring of processes, and would support the compilation of an effective set of environmental performance indicators. M-ØA

Rapporten presenterer to ulike typer miljøindikatorer, for bruk i en øko-effektiv vurdering av to forskjellige energiforsyningssystem ved raffineriet Mongstad. Indikatorene baseres på to ulike metoder; Livsløpsanalyser(LCA) og Eksergianalyser. Problemstillingen er utviklet i samarbeidsprosjektet ”Global Watch” mellom NTNU og Statoil. Energisystemene skal produsere 260 tonn/t høytrykksdamp ved 30 bar, 330 °C og varme opp råolje som kommer inn på anlegget. Det ene energisystemet baseres på dagens teknologi med forbrenning av fyringsgass og fyringsolje fra raffineriet. Denne løsningen er referert som Scenario-0. Det andre systemet, Energiverk Mongstad, baseres på forbrenning av en blanding av naturgass og fyringsgass, hvor røykgassen i tillegg benyttes til elektrisitetsproduksjon. Dette systemet refereres som Scenario-1 Miljøindikatoren som er mest vektlagt i denne rapporten, beskriver utslipp av CO2, NOx og SO2 i en livsløpssammenheng for de to systemene. Eksergivirkningsgrad for produksjonen ved Energiverk Mongstad utgjør den andre typen miljøindikator. Det totale utslipp av CO2 er størst for Scenario-1. Utslipp av NOx og SO2 er derimot størst ved energiforsyning basert på dagens teknologi. Produksjonsleddet har det klart største utslippet av prosessleddene i livsløpet. Utslipp forbundet med damp- og varmeproduksjon er størst for energisystem basert på dagens teknologi for alle de tre utslippstypene. Utslipp fra Scenario-1, er allokert etter eksergiinnhold i prosesstrømmene. Valg av allokeringsmetode viser seg å ha stor påvirkning på utfallet av utslipsfordeling. Livsløpsanalyser kan på en god måte frembringe indikatorer til bruk i øko-effektivitet, og man kan også ut fra LCA resultater se utvikling av øko-effektivitet gjennom livsløpskjeden til en produktstrøm Eksergivirkningsgraden for produksjon ved Energiverk Mongstad ble funnet å være 44,6 %. Eksergivirkningsgrad sier noe om hvor mye potensielt arbeid som forsvinner i en prosess og kan av den grunn betraktes som et mål på ressurseffektivitet. Bruk av denne størrelsen innen øko-effektivitet viser seg mulig, men dette krever en dypere studie og anbefales som videre arbeid. Et videre arbeid bør også se nærmere på muligheten av å kombinere LCA med input-output analyser, for på denne måten få frem bakgrunnsprosesser klarere, noe som tilfører en større dybde i studien. This report presents two different types of environmental indicators, for use in an evaluation of eco-efficiency, for two different energy systems connected to Mongstad Refinery. The indicators are based on two distinct methods; Life Cycle Assessment(LCA) and Exergyanalysis. The approach for this case-study has been developed in the cooperation project Global Watch, involving NTNU and Statoil. The energy systems meets a production demand of 260 ton/h high-pressure steam at 30 bar, 330 °C, in addition to preheating of crude-oil entering the refinery. One energy system is a “business as usual”-solution, based on combustion of fuel gas and fuel oil from the refinery. This solution is refered as Scenario-0. The other system, Energiverk Mongstad, is based on combustion of natural gas and fuel gas, producing electricity in addition to steam and heat. This system is refered as Scenario-1. One type of environmental indicator, describes emissions of CO2, NOx and SO2 in a life cycle approach of the energy production. The other type introduces exergy efficiency for the production stage in Energiverk Mongstad. The total emission of CO2 is higher for Scenario-1 than Scenario-0, while one has the opposite situation for total emissions of NOx and SO2. The production stage has the far highest emissions of the life cycle stages. Emissions connected to Steam- and Heat production, are highest for Scenario-0, for all three emissions. The emissions from Scenario-1, has been allocated on basis of the exergy content of the output-streams from Energiverk Mongstad. The way of allocating is shown to have a great impact on the result. LCA can very well provide environmental indicators for use in eco-efficiency. Using these indicators, one can see the efficiency over different stages of a products life cycle. The exergy efficiency of Energiverk Mongstad, was found to be 44,6 %. The exergy efficiency gives information on amount of potential work that is lost in a process. In this way it can be seen as a measure of resource utilization. The use of this measure can be applied to eco-efficiency, but this approach needs further work. A further work could also include the possibility to combine LCA with input-output analysis, and in this way give a better picture of the background processes, and bring more depth into the studies.

Hensikten med denne rapporten er å undersøke hvordan miljøinformasjon i form av indikatorer kan brukes ved systematisk miljøstyring av kommuner. Målet er kontinuerlig forbedring av kommunenes miljøeffektivitet (ecoefficiency) ved koordinert innsats fra kommunale og private virksomheter samt kommunens sentrale politiske og administrative ledelse. Systemforståelsen er svært viktig i moderne miljøstyring. Dette fordi en forsøker å se tiltak rettet mot delsystemene i sammenheng med en forståelse av helheten. Dessuten fordi sentrale begrep som eco-efficiency og miljøprestasjon i stor grad konstrueres i tråd med systemforståelsen. Del 1 er derfor en systemisk avklaring, og begrunnelse av mitt faglige ståsted. Ordet systemisk brukes gjennomgående i denne rapporten til forskjell fra systematisk eller bare system. Dette fordi de sistnevnte begrepene i vanlig bruk støtter seg på en positivistisk forståelse av vitenskap generelt og organisasjonsteori spesielt, som en prosess av "kartlegging, analyse og optimalisering". Systemisk tenkning er derimot forankret i kritisk systemteori der avveining mellom ulike interessenter og handling under usikkerhet i komplekse systemer, ligger som en grunnleggende forståelse. I tillegg kommer at fornuftige målsetninger vil variere med lokal kontekst, og at målsetningene vil endres i samsvar med datagrunnlaget, vitenskapelig konsensus samt med kultur og holdninger. Det presenteres fire modeller; en hierarkisk systemisk modell, den såkalte Viable Systems Model (VSM), den sirkulære organisasjon og en modell av Peter Checkland som beskriver efficiency, efficacy og effectiveness. Alle disse har menneskesystemenes kompleksitet som utgangspunkt, men tar ikke nødvendigvis opp de politiske og etiske perspektivene fra kritisk systemteori. Til orientering om og avgrensning av modellenes bruk, presenteres derfor noen poeng fra moderne organisasjonsteori til slutt. I del 2 presenteres teori og eksisterende metoder om eco-efficiency og måling av miljøprestasjon. Begge begrepene diskuteres i forhold til de presenterte systemmodellene, og på dette grunnlaget klargjøres en forståelse som kan være hensiktsmessig innen industriell økologi. Videre diskuteres hvilken informasjon og vurderinger som bør ligge til grunn for en måling av eco-efficiency med miljøprestasjonsindikatorer. En viktig konklusjon er behovet for koordinasjon av miljøarbeidet gjennom felles rapportering som styres ovenfra-og-ned. Samtidig må virksomheten vektlegge spesielle forhold med lokal relevans, altså styring nedenfra-og-opp. Slik nyttiggjøres at den får styringsmulighet som kjenner hvor skoen trykker, samtidig som det erkjennes at effektiv forbedring av samlet miljøkvalitet krever koordinering mellom ulike virksomheter og systemnivå. Denne forståelsen utdypes gjennom klargjøringen av begrepsparet eco-efficiency og ecoeffectiveness. I del 3 presenteres en konkret modell for miljøprestasjonsindikatorer, og forslag til bruk av disse i to ulike system. Det ene systemet er en kommune med koordineringsbehov innen et geografisk avgrenset område. Det andre er produktet eller tjenesten som leveres av en produksjonsbedrift, og koordineringsbehovet langs verdikjeden (livsløpet) dette innebærer. Rapporten er skrevet som semesteroppgave i ledet selvstudium Miljøindikatorer og styring med Professor Annik Magerholm Fet som faglærer. Arbeidet inngår i fagdelen til et pågående doktorgradsarbeid om organisasjonsteori og industriell økologi. Teorien er utviklet parallelt med arbeid inn mot prosjektene Berekraftig forbruk og ressursflyt i Haram kommune og Environmental indicators and accounting methods in furniture production systems (Stordal kommune), begge i Møre og Romsdal, som er finansiert av KS, SFT og P2005.