Search

Hovedbudskap Vi oppsummerte studier om konsekvenser av covid-19- pandemien for barn og unge på ulike områder relatert til deres liv og psykiske helse. Denne hurtigoversikten er den andre oppdateringen av en hurtigoversikt fra 2021. På grunn av omfanget av studier inkluderte vi i foreliggende hurtigoversikt kun nordiske studier, med unntak av studier om vold og overgrep. Det øker overføringsverdien. Vi inkluderte 89 studier, med longitudinelt (n=65), kvalitativt (n=15) eller flermetodisk (n=9) design. Vi vurderte resultatene fra denne oversikten i sammenheng med resultatene fra de to tidligere oversiktene. Hovedresultatene var: • Vold og overgrep (n=63, inkl. 10 nordiske): Det er fortsatt mye som tyder på underrapportering under pandemien. Nordiske studier viste en nedgang i rapportering om vold under nedstengingen, men en økning tilbake til «normalen» etter at pandemirestriksjonene ble opphevet. • Familieforhold (n=34): Det ser ut til å være en sammenheng mellom foreldres evne til stresshåndtering og følelsesregulering, og reaksjoner hos barna. • Psykisk helse (n=86): Resultatene indikerte redusert trivsel og økt forekomst av symptomer på angst og depresjon blant barn og unge over 10 år. Enkelte grupper så ut til å bli mer negativt påvirket under pandemien enn andre. • Bruk av hjelpetjenester og helsetjenester (n=15): Psykisk helsevern opplevde først en nedgang og deretter en mulig økning til et høyere nivå enn før pandemien. Forekomsten av spiseforstyrrelser ser ut til å ha økt i løpet av pandemien. • Sosial helse og relasjoner (n=25): Resultatene viste at barn og unge opplevde et stort savn etter venner i begynnelsen av pandemien, men det er uklart om ensomhet har økt. • Læring, skole og barnehage (n=39): Studienes resultater viste store variasjoner når det gjaldt erfaringer med hjemmeskole og digital undervisning samt et mulig læringstap. Det var positive erfaringer fra barnehager. På noen områder har vi et relativt godt kunnskapsgrunnlag for året 2020, mens på andre områder er det kunnskapshull. Det er behov for studier med data fra siste halvdel av pandemien på alle områder og studier av eventuelle langsiktige konsekvenser.

Hovedbudskap En nylig utført systematisk oversikt viste at det ikke finnes forskning som har undersøkt effekten av nasjonale og regionale, generelle melde- og varselordninger på alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten. Derfor var det hensiktsmessig å undersøke forskning som har sett på tilgrensende problemstillinger. Formålet med dette arbeidet var å kartlegge studier om mulige sammenhenger mellom generelle melde- og varselordninger for uønskede hendelser i helse- og omsorgstjenesten og pasientnære- og systemutfall relatert til pasientsikkerhet. Vi har utarbeidet en forenklet metodevurdering basert på syv studier rapportert i åtte publikasjoner ekskludert fra den systematiske oversikten omtalt over. Det var hovedsakelig tverrsnittstudier fra Danmark, New Zealand, Storbritannia og USA, publisert mellom 2007 og 2020. Med svært ulike problemstillinger, var det ikke mulig å dra linjer eller finne tematiske fellestrekk på tvers av studiene. Vi fant til dels betydelige metodiske utfordringer i mange av Denne kartleggingen viser at det er stor heterogenitet når det gjelder fremgangsmåter, problemstillinger, studiedesign, setting og utfall i studier som undersøker mulige sammenhenger mellom generelle melde- og varselordninger for uønskede hendelser i helse- og omsorgstjenesten og pasientnære- og systemutfall relatert til pasientsikkerhet. Tolkning, inkludert vurdering av overføringsverdien til norske forhold, av funnene i denne kartleggingen gjøres med stor varsomhet. Key messages A recent systematic review found that there was no research that investigates the effect of national and regional incident reporting systems on serious events in patient care. Therefore, there was a need to explore research that looked at related questions. The aim of this work was to map studies about possible connections between general incident reporting systems in the health and care services and patient and system related outcomes related to patient safety. We have prepared a simplified methods assessment based on seven studies reported in eight publications excluded from the systematic review mentioned above. They were mainly cross-sectional studies from Denmark, New Zealand, Great Britain, and the USA, published between 2007 and 2020. As each of the studies looked at a very different research questions, it was not possible to summarise or find thematic commonalities across the studies. The incident reporting systems were consistently poorly described. We found significant methodological challenges in many of the publications. This mapping shows that there is great heterogeneity in terms of methods, issues, study design, setting and outcomes in studies that investigate possible connections between general incident reporting systems in the health and care services and patient and system related outcomes related to patient safety. The interpretation of the findings of this mapping, including the assessment of transferability to the Norwegian context, must be done with caution.

Source at https://www.fhi.no/. Alle virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester skal arbeide systematisk for å redusere risiko for pasientskade som følge av tjenesteytelsen eller mangel på ytelse. Likevel oppstår uønskede hendelser av varierende alvorlighetsgrad. Anslagsvis rammer uønskede hendelser én av ti pasienter i norske sykehus. Norske virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester plikter å varsle om alvorlige hendelser til Statens helsetilsyn og Undersøkelseskommisjonen (Ukom). Hensikten med denne systematiske oversikten var å undersøke effekten av nasjonale og regionale meldeog varselordninger på alvorlige hendelser i pasientbehandlingen i helse- og omsorgstjenesten. Funn fra oversikten var ment å informere Varselutvalgets utredning av varselordningene til Helsetilsynet og Ukom. Vi utførte systematiske litteratursøk i flere databaser, og identifiserte 3458 referanser. Vi benyttet maskinlæring i gjennomgangen av titler og sammendrag, slik at at vi leste de mest relevante først. De fleste referansene ble lest av to uavhengige medarbeidere, men de minst relevante ble kun lest av én medarbeider. Totalt 35 referanser ble lest i fulltekst, men ingen av disse møtte våre inklusjonskriterier. Vi kan dermed ikke si noe om effekten av nasjonale og regionale melde- og varselordninger på død, reinnleggelse eller andre alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten. Dette arbeidet har imidlertid identifisert et viktig kunnskapshull i form av mangel på forskning på dette området. Det er behov for veldesignede studier som evaluerer effekten av generelle nasjonale og/eller regionale melde- og varselordninger på pasientsikkerhetsutfall.

This is a protocol for a Cochrane Qualitative Evidence Synthesis. The objectives are as follows: To identify factors that influence the organisation and delivery of home-based and telerehabilitation for people needing rehabilitation. To identify factors that may influence the organisation and delivery of and home-based rehabilitation and telerehabilitation in pandemic contexts, such as COVID-19. This is a protocol for a Cochrane Qualitative Evidence Synthesis. The objectives are as follows: To identify factors that influence the organisation and delivery of home-based and telerehabilitation for people needing rehabilitation. To identify factors that may influence the organisation and delivery of and home-based rehabilitation and telerehabilitation in pandemic contexts, such as COVID-19.

Bakgrunn Har noen organiseringsformer av habiliterings- og rehabiliteringstjenester i kommunen bedre effekt for brukerne enn andre? I dag er det forskjeller mellom hvordan kommuner organiserer sine habiliterings- og rehabiliteringstilbud. Vi-dere er det slik at habilitering og rehabilitering i kommuner i begrenset grad er organisert som et eget tilbud. God rehabilitering kan gi vesentlige helsegevinster. Metode Vi har, etter Kunnskapssenterets metoder, utarbeidet en systematisk oversikt over effekten av ulike organiseringsformer for kommunale habiliterings- og rehabiliteringstjenester for personer med nevrologiske tilstander. I juni 2015 søkte vi, uten språkrestriksjoner eller tidsbegrensning, etter studier i disse databasene: Ovid MEDLINE(R), PubMed ahead of print, Embase, ISI Web of Science, Cinahl, Cochrane Central Register of Controlled Trials (Central), Pedro, PsychInfo, AMED. To av oss gjennomgikk, uavhengig av hverandre, titler og sammendrag fra søket. Vi valgte ut alle relevante publikasjoner og leste disse i fulltekst. Vi vurderte deretter relevans av fulltekstversjonene basert på følgende inklusjonskriterier: Populasjon: Personer med akutt eller gradvis funksjonsfall p.g.a. nevrologiske sykdommer og skader (eller der nevrologiske tilstander inngår som en majoritet (>70 %) av populasjonen som studien har undersøkt). Tiltak: Habilitering- og rehabiliteringstjenester organisert utenfor sykehus, eller hovedsakelig utenfor sykehus dvs. i kommunehelsetjenesten (primærhelsetjenesten) evt. private rehabiliteringstjenester. Sammenlikning: Habilitering- og rehabiliteringstjenester med samme innhold, men organisert på annen måte i kommunehelsetjenesten (primærhelsetjenesten) evt. private rehabiliteringstjenester (eller organisert delvis i spesialisthelsetjenesten, dersom tjenesten hovedsakelig er organisert i kommunehelsetjenesten) enn for tiltaksgruppen/intervensjonen. For eksempel habiliterings- og rehabiliteringstjenester i andre omgivelser («setting»). Andre former for organisering av tverrfaglige habiliterings- og rehabiliteringstjenester. Utfall: Brukerens grad av funksjonsevne, mestring, egenomsorg, livskvalitet, selvstendighet, deltakelse, kvalitetsjusterte leveår, overlevelse, hvor lenge bruker har behov for rehabiliteringstiltak og for koordinerte tjenester, reinnleggelser. Design: Randomiserte kontrollerte studier, klynge-randomiserte kontrollerte studier med minst to klynger i både tiltak og kontrolltiltak, ikke-randomiserte kontrollerte studier med minst to tiltaks- og kontrollgrupper, avbrutte tidsserier med minst tre målepunkter før og minst tre målepunkter etter at tiltaket innføres. Språk: Publikasjoner på engelsk, skandinavisk, tysk og fransk ble inkludert. Andre språk ble vurdert oversatt. Eksklusjon: Sammenlikninger av selve innholdet i habiliteringen/rehabiliteringen (f.eks. type treningsøvelser) er ikke aktuelt. Ved uenighet om relevans av studier, trakk vi inn en tredje medarbeider for avklaring. To personer vurderte, uavhengig av hverandre, risiko for systematiske skjevheter for hver av studiene ved bruk av Kunnskapssenterets sjekkliste. Én person hentet ut data og graderte hvert utfall etter GRADE metoden (www.gradeworkinggroup.org), og én kollega kontrollerte dataekstraksjonene og GRADE vurderingene. Resultat Dagens kunnskap om effekt av ulike måter å organisere kommunale rehabiliteringstjenester for personer med nevrologiske tilstander, er basert på ti randomiserte kontrollerte studier. Innen feltet nevrologi har vi kun funnet dokumentasjon som angår personer med hjerneslag. Tiltak vi har funnet omfatter omgivelser («setting») for rehabiliteringstjenester og ressursbruk i form av mengde på rehabiliteringstjenesten og bruk av ufaglærte tjenesteytere. De studerte utfallene er pasientutfall som først og fremst omfatter domenene funksjon, aktivitet og deltagelse. Overordnet ligger studiene som undersøker effekt av hvor tjenestene gis («setting»), i pasientens hjem versus i helsesenter, nærmest vårt forskningsspørsmål. Hovedfunnene er: • Dagrehabilitering ved helsesenter i kommunen er muligens en like bra måte å organisere tjenesten på for å oppnå funksjonsendring i dagliglivets aktiviteter og bedret balanse hos voksne pasienter nylig utskrevet fra sykehus etter hjerneslag, sammenliknet med om tjenesten gis hjemme hos pasienten. • Større mengde ukentlige rehabiliteringstjenester gir muligens en liten fordel sammenliknet med om tjenesten gis sjeldnere (færre ukentlige møter mellom pasient og tjenesteytere), målt som høyere skåre for pasientens deltakelse i samfunnet. Studiene som funnene er hentet fra, har kun inkludert pasienter med hjerneslag som helsemessig og funksjonsmessig ikke trenger døgnkontinuerlig pleie- og omsorgstjenester (det vil si pleietjenester på døgnbasis). For tiltakene veiledning versus lite veiledning og for bruk av ufaglærte tjenesteyter for språktrening versus logoped, var dokumentasjonen for svak til å trekke konklusjoner. Dette regnes dermed som kunnskapshull med behov for større effektstudier. Diskusjon Vår problemstilling var ikke om rehabiliteringstjenester er effektive, men hvilke måter å organisere tjenestene på som er mest effektivt. I arbeidet med denne systematiske oversikten erfarte vi utfordringer når det gjelder hvilke studier som var potensielt aktuelle: a) Ofte var det vanskelig å forstå (dårlig beskrevet) om tiltaket utgikk fra spesialisthelsetjenesten eller i primærhelsetjenesten; b) Skillet mellom hvilke tjenester som anses som rehabiliteringstjenester og grenseoppgang til for eksempel pleie- og omsorgstjenester; c) Å skille hva som er effekt av organisering fra hva som er effekt av for eksempel trening. Det må tas i betraktning at studiene er små, og noen er for gamle til at resultatene er overførbare til dagens praksis. Kun tre studier har inkludert flere enn 100 personer. Det er svak dokumentasjon på effekt av de fleste tiltakene. Denne systematiske oversikten viser frem hvilke typer organisatoriske rehabiliteringstjenester som er studert i kontrollerte studier i primærhelsetjenesten for nevrologiske tilstander. Vi har tillatt oss å tolke begrepene organisering og rehabiliteringstjenester relativt liberalt. Oversikten viser at organisering av tjenester spenner vidt, og kan omfatte dimensjonene leveranse av helsetjenester, finansiering og karakteristikk av selve tjenestene. Den avdekker store kunnskapshull, inkludert effekt av måter å organisere tjenester på til målgrupper som barn og unge med nevrologiske tilstander og personer med progredierende tilstander. Videre mangler studier med personer med store kognitive-emosjonelle utfall og nevrologiske pasienter som også har behov for døgnkontinuerlig pleie- og omsorgstjenester (det vil si pleietjenester på døgnbasis). Det er viktig å styrke feltet med gode effektevalueringer når organisatoriske tiltak igangsettes. Konklusjon Innen nevrologifeltet er det kun undersøkt effekt av organisering av rehabiliteringstjenester til personer med hjerneslag. Tiltak vi har funnet omfatter sted («setting») for rehabiliteringstjenester og ressursbruk. Overordnet er studiene om effekt av hvor tjenestene gis («setting»), i pasientens hjem versus i helsesenter, nærmest vårt forskningsspørsmål. Funnene indikerer at de to organiseringsformene er tilnærmet likeverdige når det gjelder å oppnå funksjonsendring i aktiviteter i dagliglivet og balanse hos pasienter nylig utskrevet fra sykehus etter hjerneslag. For andre utfall er det mer usikre resultater, og det mangler dokumentasjon om resultater målt som kvalitetsjusterte leveår, overlevelse, hvor lenge bruker har behov for rehabiliteringstiltak og koordinerte tjenester, omfang av reinnleggelser og kostnader. Større ressursbruk i form av mengde ukentlig rehabiliteringstjenester gir muligens en liten fordel sammenliknet med om tjenesten gis sjeldnere (færre møter mellom pasient og tjenesteytere ukentlig) målt som høyere skåre for pasientens deltakelse i samfunnet. For andre utfall slik som fysisk funksjonsevne, funksjonsnedsettelse og aktivitet, fant vi ikke forskjell i effekt mellom de to tiltakene.

NORSK: Bakgrunn Betegnelsen ”triage” benyttes ofte om systemer for systematisk hastegradsvurdering for å avgjøre i hvilken rekkefølge pasienter skal prioriteres og hvor raskt de vil trenge medisinsk behandling. Systemer for triage av akutt syke eller skadde, inkludert triage av henvendelser om behov for akutt helsehjelp, er i bruk i Norge. Systemene som brukes varierer mellom de ulike leddene i den akuttmedisinske kjeden og mellom ulike helseforetak. Oppdrag Kunnskapssenteret fikk i oppdrag å oppsummere tilgjengelig forskning om effekter av triagesystemer i den akuttmedisinske kjeden, med spesiell oppmerksomhet rettet mot prehospitale tjenester. Vi har søkt etter systematiske oversikter, kontrollerte studier og avbrutte tidsserier som undersøker: Effekter av triagesystemer brukt prehospitalt i den akuttmedisinske kjeden. Dette med tanke på om triagesystemer er effektive samt om noen systemer er mer effektive enn andre med henblikk på helseutfall, pasientsikkerhet, pasienttilfredshet, tilfredshet med bruk av triagesystemet, ressursbruk, i hvilken grad triage blir gjennomført (måloppnåelse), og for kvalitet på informasjonsflyt mellom behandlingsleddene i den akuttmedisinske kjeden. Effekter av å bruke det samme systemet for triage- eller hastegradsvurdering i flere ledd i den akuttmedisinske kjeden. Hovedfunn Vi har ikke funnet dokumentasjon fra systematiske oversikter, kontrollerte studier eller avbrutte tidsserier som vurderer effekt av prehospital triage. Det mangler også dokumentasjon om effekt av å bruke det samme systemet for triage i flere ledd i den akuttmedisinske kjeden. ENGLISH: 1-page key messages Background The emergency medical services (EMS) cover initiatives and services established to provide essential medical assistance in situations of acute illness. Methods for systematic prioritizing of patients according to how urgent they need care, including the triage of requests on acute medical treatment, are established in Norway. However, the triage systems applied differ between the different settings of the EMS and also between regions. Commission The Norwegian Knowledge Centre for the Health Services was asked by the South-Eastern Norway Regional Health Authority Trade Group for Emergency Wards and Pre Hospital Services to review available research on effects of triage for use in the EMS, and with special attention to pre-hospital services. We searched for systematic reviews, randomized controlled trials, controlled studies, and interrupted time series on: Effects of triage systems used in the prehospital setting of the EMS. To assess the effectiveness of triage systems and also to determine if one triage system is more effective than the other regarding health outcomes, patient safety, patient satisfaction, satisfaction with the use of the triage system, the use of resources, goal achievement, and to evaluate the quality of the information exchange between the different settings of the EMS (for example the quality of documentation). Effects of using the same triage system in two or more settings of the EMS. Main results There is an evidence gap regarding the effects of prehospital triage and the effects of using the same triage system in two or more settings of the EMS.

NORSK: Bakgrunn Mer enn 200 000 voksne personer i Norge har i dag kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) og det anslås at over 20 000 har alvorlig grad av denne sykdommen. Personer med KOLS kan få akutte forverringer som krever spesialisert medisinsk behandling. Oppdrag Kunnskapssenteret fikk i oppdrag fra Helsedirektoratet å sammenfatte dokumentasjon av effekter av behandling i intermediære enheter eller i ”hjemmesykehus” (hospital at home) sammenlignet med ordinær sykehusbehandling for pasienter med akutt KOLS- forverring. Denne system-atiske oversikten er tenkt som dokumentasjonsgrunnlag for nasjonale faglige retningslinjer for pasienter med KOLS. Hovedfunn Behandling av pasienter med akutt forverring av KOLS i ”hjemmesykehus” fører trolig til færre reinnleggelser sammenlignet med pasienter som er innlagte for konvensjonell behandling i sykehus. Behandling av pasienter med akutt forverring av KOLS i ”hjemmesykehus” tenderte mot en reduksjon i risiko for død sammenlignet med behandling i sykehus, men forskjellen nådde ikke statistisk signifikans. Det er usikkert om behandling av akutt forverring av KOLS i ”hjemmesykehus” fører til forskjell i grad av tilfredshet hos pasienter og pårørende sammenlignet med innleggelse i sykehus. Det mangler kontrollerte studier om effekt av bruk av intermediær-avdelinger eller observasjonsposter til pasienter med akutt forverring av KOLS. ENGLISH: 1-page key messages Chronic Obstructive Pulmonary Disease (COPD) refers to a group of closely related diseases recognized by irreversibly impaired lung function and airflow obstructions. The World Health Organization (WHO) has estimated that COPD will be found on the list of the six most frequent causes of death worldwide by 2020. More than 200 000 Norwegians are now diagnosed with COPD, and the prevalence is increasing. Thus, COPD constitutes a major future challenge for health services, and it is important to promote effective prevention and treatment of the disease. The Norwegian Directorate of Health has appointed a working group to develop national guidelines for COPD treatment, and as a part of this process the Norwegian Knowledge Centre for Health Services was commissioned to evaluate the efficacy of treatment of acute exacerbations of COPD in intermediate units or "hospital at home” as compared to traditional hospital care. • Treatment of acute exacerbation of COPD in “hospital at home” may lead to fewer readmissions when compared to conventional treatment in hospital. • Treatment of acute exacerbation of COPD in “hospital at home” may show a trend for lowering of mortality rate when compared to conventional treatment in hospital, these results did not reach significant differences. • It is uncertain whether patients, as well as their relative, seem to prefer treatment in “hospital at home” rather than conventional hospital treatment. • No studies met the inclusion criteria when it came to evaluate the efficacy of intermediate care units for treatment of acute exacerbation of COPD.

NORSK: Kvikksølveksponering hos tannhelsepersonell henger primært sammen med bruken av amalgam i tannlegepraksis. I Norge har det vært forbud mot bruk av kvikksølv til tannfyllinger siden 2008. Overgangsbestemmelsene som tillot bruk av amalgam på spesielle indikasjoner opphørte 31.12. 2010. Kunnskapssenteret har oppsummert tilgjengelig forskning om kvikksølveksponering og helseutfall av slik eksponering blant tannhelsepersonell. Vi gjorde et systematisk litteratursøk i databaser den 12. desember 2010 og kontaktet også fagmiljøene i Norge for å innhente forskningslitteratur. Fra 981 identifiserte referanser inkluderte vi 134 artikler. Hovedfunn: * Tannhelsepersonell i Norge ble i varierende grad eksponert for kvikksølv på 1960-, 1970- og 1980-tallet. Det er påvist høyest eksponering på 1960-tallet. * Kvikksølvkonsentrasjonen i urin og i andre vevsprøver var generelt høyere hos tannhelsepersonell enn hos grupper av ikke-eksponerte, både i nordiske og internasjonale studier. * Tannlegeassistenter hadde stort sett høyere konsentrasjon av kvikksølv i urin enn tannleger. * Seks studier som rapporterte 64 helseutfall for tannlegeassistenter sammenlignet med ikke-eksponert kontrollgruppe viste at 20 utfall var i favør av kontrollgruppen og tre i favør av tannlegeassistenter. * Ni studier som rapporterte 62 helseutfall for tannleger sammenlignet med ikke-eksponert kontrollgruppe viste at 13 utfall var i favør av kontrollgruppen og 13 i favør av tannleger. * Studier uten kontrollgruppe, men av høy metodisk kvalitet, viser statistisk signifikante assosiasjoner mellom kvikksølv i urin og helseutfall for utfallsmål som redusert oppmerksomhet, hukommelse og manuell koordinering. De samme assosiasjonene er indikert i studier som sammenligner tannlegeassistenter med ueksponerte populasjoner. ENGLISH: 1-page key messages Mercury exposure in dental personnel is primarily connected to the use of amalgam restorations in dental care practice. In Norway, the use of mercury in dental restorations has been prohibited since 2008. Interim permissions that allowed the use of amalgam on special indications ended 31.12.2010. The Norwegian Knowledge Centre for the Health Services has conducted a systematic review on available research on mercury exposure and adverse health outcomes in dental health care workers. We searched systematically in databases and contacted experts in Norway to help identify scientific research publications. From 981 identified references, we included 134 papers. Key messages: * Dental personnel in Norway were exposed to mercury to variable degrees in the 1960s, 1970s and 1980s. The highest exposure is found in the 1960s. * Mercury concentrations in urine and in other body tissues were generally higher in dental personnel than in unexposed control groups, both in Nordic and international studies. * Dental care assistants in general had higher concentrations of mercury in urine compared to dentists. * Six studies that reported 64 health outcomes for dental care assistants compared to unexposed control groups showed 20 outcomes in favour of the control group and three outcomes in favour of dental care assistants. * Nine studies that reported 62 health outcomes for dentists compared to unexposed control groups showed 13 outcomes in favour of control groups and 13 in favour of dentists. * Some studies lacking control groups, but of high methodological quality, showed statistically significant associations between high levels of mercury in urine and less favourable results on outcomes such as reduced attention, memory and coordination. The same associations are indicated in studies comparing dental assistants to unexposed populations.

Bakgrunn: En ryggmargsskade (RMS) medfører en enorm omveltning i livet. Den fysiske og psykiske tilpasningen etter slik skade er spesielt kompleks og utfordrende. Det er stor risiko for alvorlige komplikasjoner i akuttfasen, men også mange år etter selve skaden. Internasjonal litteratur viser at langtidsoverlevelsen for personer med RMS har økt betydelig de siste 50-60 år. En stadig utvikling i akuttmedisinske metoder og spesialisert rehabilitering har bidratt til endrede sykelighets- og dødelighetsmønstre i denne populasjonen. Det er tidligere gjort lite kartlegging av dødelighet og dødsårsaker blant norske personer med RMS. Dessuten har vi for lite kunnskap om det å leve mer enn 20 år med slik skade. Hensikt: Å undersøke alle pasienter med traumatisk RMS innlagt i Sunnaas sykehus HF i perioden 1961-1982 med henblikk på: (artikkel I) overlevelse/ dødelighet, risikofaktorer for tidlig død, og dødsårsaker, og (artiklene II-III)helserelatert livskvalitet, helseproblemer, arbeidssituasjonen og tilfredshet med livet blant personer som har levd mer enn 20 år med RMS. Et videre formålvar å skrive en oversiktsartikkel (artikkel IV) basert på internasjonal litteratur omsysselsetting og arbeid blant personer med RMS. Materiale og metode: En tverrsnittsundersøkelse med retrospektive data. Alle pasienter som overlevde det første året etter en traumatisk RMS og som ble innlagt i Sunnaas sykehus HF i perioden 1961-1982 (n = 387), ble inkludert. Artikkel I: Såkalte Standard mortalitets rater (SMR: Dødelighet i en utvalgt populasjon versus forventet dødelighet i normalbefolkningen i samme tidsperiode) ble estimert. Dødsårsaker ble innhentet fra Statistisk Sentralbyrå og sammenliknet med de i normal populasjonen. Risikofaktorer for tidlig død ble beregnet ved hjelp av en Cox proporsjonal regresjons modell. Artikkel II: Helserelatert livskvalitet ble undersøkt ved hjelp av den norske versjonen av instrumentet Short Form-36 Health Survey (SF-36). Resultatene ble sammenliknet med normaldata, og vi så også på forskjeller i ulike undergrupper. Artikkel III: Multippel logistisk regresjon ble brukt til å identifisere prediktorer for å erverve/ikke erverve jobb etter skade. Ved hjelp av en Cox proporsjonal regresjons- modell beregnet vi faktorer med innflytelse på tid fra skade til tidspunktet man eventuelt sluttet å jobbe. Vi sammenliknet også selvrapportert “tilfredshet med livet” mellom personer som var i arbeid og de som ikke var i arbeid på studie-tidspunktet. Artikkel IV: Systematiske søk og gjennomgang av internasjonal litteratur som omhandler personer med RMS og deres arbeidsliv. Resultater: Pr. 31.12.2002 var 142 (37 %) personer med RMS døde. De vanligste dødsårsaker var lungelidelser, hjerte/- karsykdom og sykdom i urinveier. Mortalitetsratene viste en overdødelighet blant personer med RMS sammenliknet med normalbefolkningen: SMR var 1.8 for menn og 4.9 for kvinner, 2.4 for menn med tetraplegi og 7.6 for kvinner med tetraplegi, 1.3 for menn med paraplegi og 3.3 for kvinner med paraplegi. Dersom SMR overstiger 1.0 er dødeligheten i studiepopulasjonen høyere enn i den generelle befolkningen; når SMR er 2.0 er dødeligheten dobbelt så stor som forventet. SMR var også betydelig økt for følgende dødsårsaker: urogenitale lidelser, selvmord, lungebetennelse/influensa, kreft i urinveier, og for sykdom i mage/-tarm systemet. Indikatorer for tidlig død var: høy alder på skadetidspunktet, tetraplegi, komplett RMS, hjerte/-karsykdom før RMS, alkohol/rusmisbruk før RMS, og psykiatrisk diagnose før RMS. I alt 237 personer ble forespurt om å delta i en kartleggingsstudie med fokus på langtidsfølger etter RMS. Totalt deltok 165 personer (135 menn og 30 kvinner); av disse hadde 30 % komplett tetraplegi og 55 % komplett paraplegi. De vanligste skadeårsaker var transportulykker (53 %) og fallulykker (19 %). Helserelatert livskvalitet var lavere i RMS-populasjonen enn i normalbefolkningen, og den var spesielt lav hos de med rapporterte helseplager (79 %). De vanligste helseplagene var “smerter”, “komplikasjoner relatert til urinveier”, “selve ryggmargsskaden”, og “muskel/-skjelett plager”. Totalt 107 personer (65 %) kom i jobb etter ulykken. Sjansen (odds ratio) for å komme tilbake i arbeid var større for yngre personer, for menn, for de med paraplegi, og for personer med mindre omfattende RMS. Faktorer forbundet med kort yrkesliv var høy alder ved skade, skadedato etter 1975, og sykdom før man pådro seg RMS. Tilfredshet med livet var best blant personer som fortsatt var i jobb på studietidspunktet. Oversiktsartikkelen viser at en høy andel av ryggmargsskadde ikke er i jobb. Det å komme i jobb etter skaden synes å være vanligst blant personer som er yngre på skadetidspunktet, de med mindre skadeomfang, og de med høyere grad av fysisk selvhjulpenhet. Det gjennomsnittlige tidsintervallet fra skade til jobb er relativt langt, og andel personer i jobb øker med tid (år) etter skade. Hyppig rapporterte barrierer som vanskeliggjør jobb er: problemer med transport, helse og fysiske begrensninger, manglende arbeidserfaring, mangel på tilstrekkelig opplæring eller arbeidstrening, fysiske eller arkitektoniske barrierer, diskriminering på arbeidsplass, og tap av ulike “goder”. En tendens er at personer med RMS slutter i arbeid i ung alder. Det er ulike utfordringer knyttet til sysselsetting i RMS populasjoner fra land til land, spesielt vanskelig i utviklingsland. Konklusjon: Undersøkelsen har vist overdødelighet i en norsk ryggmargsskadepopulasjon sammenliknet med normalbefolkningen, og også en spesiell høy forekomst av dødsårsaker relaterte til urinveier, selvmord, og lungebetennelse/influensa. Særlig viktige er funnene som indikerer potensielt forebyggbare faktorer (helse og rusproblematikk) for tidlig død. Studien viste at helserelatert livskvalitet var redusert blant personer som har levd mer enn 20 år med RMS, og særlig hos de som rapporterte helseplager som for eksempel smerte. Deltakerne anga en prosentvis nedgang i sysselsetting, fra 65 % til 35 %, over tid. Studier fra andre land viser at sysselsetting blant personer med RMS er forbundet med bedre psykososial og medisinsk tilpasning. Det er viktig med ulike tiltak for å bedre sysselsetting blant personer med RMS, og også for å hindre at de trekker seg tidlig ut av jobb. Det er ulike utfordringer knyttet til sysselsetting i RMS populasjoner fra land til land, og spesielt vanskelig i land med lavere velferd.