Search

I 2012 blei norsk barnehagelærarutdanning reformert. Fokuset i policyprosessen var å skape ei modernisert utdanning av høg fagleg kvalitet.Ein viktig del av norsk høgare utdanning omfattar studentane sine tilbakemeldingar. Dei seinare åra har Studiebarometeret blitt sentral for evaluering og vurdering av høgare utdanning.I denne artikkelen er føremålet å sjå på korleis barnehagelærarstudentar oppfattar og fortolkar kvalitet i si eiga utdanning. Datamaterialet består av kvalitative intervju med 14 studentar frå 5 ulike campus. Utvalet er strategisk i form av at det kan representere mangfaldet av institusjonar som tilbyr barnehagelærarutdanning i Noreg.Materialet har blitt analysert og kategorisert inn i fem ulike former for kvalitet: kvalitet som det eksepsjonelle, kvalitet som perfeksjon, kvalitet som tilpassing til føremål, kvalitet som valuta for pengane og til sist kvalitet som transformasjon.Funna syner at studentane sin definisjon av kvalitet først og fremst høver inn i kategoriane kvalitet som perfeksjon, kvalitet som tilpassing til føremål og kvalitet som transformasjon. Sentrale faktorar for kvalitet er ifølgje studentane knytt opp til struktur, motivasjon og relevans.

Vi ser eit auka fokus på innovasjon i høgare utdanning for å møta utfordringar i framtida. Det er ei målsetjing med utdanninga å utrusta studentane med eigna kunnskapar og dugleikar, slik at dei kan bidra til fellesskapet og arbeidsmarknaden med nytenking og kreativitet. Kvalifikasjonsrammeverket har som målsetjing å klargjera og fanga opp utbyte til studentane og legg samstundes føringar på kva innhaldet i utdanninga bør legga vekt på. Spørsmålet er om rammeverket bidreg til innovasjon og nytenking, eller om ein samlebandsideologi og standardiserte læringsutbyteskildringar har ført til ei instrumentell tilnærming til kunnskap som stikk kjeppar i hjula for kreativitet og mogelegheitene for innovasjon. Gjennom ei konseptuell tilnærming diskuterer artikkelen mogelegheiter og utfordringar for innovasjon i rammeverket med utgangspunkt i ulike syn på og oppfatningar av læringsutbyte og tileigning av kunnskap. Artikkelen viser at innovativ læring og innovasjonsprosessar er utfordrande å målsetja og vurdera og inneber læring som ikkje alltid kan fastsetjast på førehand eller stykkast opp i standardiserte skildringar av kunnskap. Det ser dermed ut til at ei instrumentell og policystyrt tilnærming til utforming av læringsutbyte står i fare for å fremja strategisk og instrumentell etterleving i staden for kritisk, analytisk tenking, som er kjenneteikn på eigenskapar for innovasjon, noko som kan gjera det utfordrande å sigra over samlebandsideologien.

Denne undersøkinga handlar om korleis studentar opplever og vurderer den språklege praksisen dei møter gjennom utdanningsløpet. Under­søkinga fokuserer på studentane sine opplevingar og vurderingar knytt til bruk og meistring av engelsk og dei lokale språka i undervisinga. Først skildrar eg språkpolitiske retningslinjer i dei nordiske landa, der parallell­språk har vore den føretrekte språkpolitikken i høgare utdanning. Så gjer eg ein tematisk analyse av studentkommentarar frå ei spørjeundersøking som blei gjennomført på fem universitet i tre av dei nordiske landa. Trass i at studentane i hovudsak er positive til å bruke både engelsk og dei lokale språka, etterspør dei meir fokus på handteringa av dei ulike språka gjennom utdanningsløpet. Studentkommentarane syner at det kan vere utfordrande å lukkast med parallellspråkpolitikken. Nokre vanskar som studentane fortel om, knyter dei til eigne utfordringar med å forstå og bruke andre språk enn førstespråket, medan andre vanskar vert knytt til opplevinga av at førelesarar manglar ferdigheiter i språka. Desse utfordr­ing­ane vert diskutert i lys av Fricker (2007) sitt omgrep epistemisk urett. Til slutt argumenterer eg for at språkpolitikken i større grad må formulere tydelege kompetansemålsettingar (‘acquisition planning’), i tillegg til statusplanlegging.

Denne undersøkinga handlar om korleis studentar opplever og vurderer den språklege praksisen dei møter gjennom utdanningsløpet. Under­søkinga fokuserer på studentane sine opplevingar og vurderingar knytt til bruk og meistring av engelsk og dei lokale språka i undervisinga. Først skildrar eg språkpolitiske retningslinjer i dei nordiske landa, der parallell­språk har vore den føretrekte språkpolitikken i høgare utdanning. Så gjer eg ein tematisk analyse av studentkommentarar frå ei spørjeundersøking som blei gjennomført på fem universitet i tre av dei nordiske landa. Trass i at studentane i hovudsak er positive til å bruke både engelsk og dei lokale språka, etterspør dei meir fokus på handteringa av dei ulike språka gjennom utdanningsløpet. Studentkommentarane syner at det kan vere utfordrande å lukkast med parallellspråkpolitikken. Nokre vanskar som studentane fortel om, knyter dei til eigne utfordringar med å forstå og bruke andre språk enn førstespråket, medan andre vanskar vert knytt til opplevinga av at førelesarar manglar ferdigheiter i språka. Desse utfordr­ing­ane vert diskutert i lys av Fricker (2007) sitt omgrep epistemisk urett. Til slutt argumenterer eg for at språkpolitikken i større grad må formulere tydelege kompetansemålsettingar (‘acquisition planning’), i tillegg til statusplanlegging.

Det er ifølgje stortingsmeldinga om kultur for kvalitet i høgare utdanning (Kunnskapsdepartementet, 2017) ei forventning om at institusjonane i høgare utdanning får på plass system for kollegarettleiing og fagfellevurdert undervisning. Føremålet med denne scoping reviewen er å skaffe oversikt over litteratur som beskriv modellar som finst for gjennomføring av fagfellevurdert undervisning, samt peike på deira fordelar, ulemper og hindringar. Deretter argumenterer vi for ein utvald modell som eignar seg i høgare utdanning. Scoping reviewen er utført ved hjelp av ein femstegsmodell frå Arksey og O´Malley (2005). Resultata indikerer at det er den kollegabaserte modellen for fagfellevurdert undervisning som er best eigna for høgare utdanning. Modellen må tilpassast den institusjonen der han skal nyttast. Modellen må vere fleksibel, frivillig og utviklast frå eit såkalla nedanifrå-og-opp-perspektiv dersom ein skal lukkast med å halde rettleiinga oppe over tid. Lukkast ein med det perspektivet, er kollegarettleiing og fagfellevurdert undervisning ein eigna strategi for å jobba med å forbetre undervisning i høgare utdanning.

Samandrag Historisk har opplæring i sjukepleie vore tufta på ein tradisjonell modell for læring der praksis vert utført i situasjonar nært knytt til røynda. Teknologiske nyvinningar som simulering har endra dette. Simulering har den føremona at den kan førebu studentane på verkelege hendingar og støtta omsetjinga av teori til handling i trygge tilhøve. Forsking viser at simulering gir meir tid og høve til å konsentrera seg om det som elles berre er mogeleg å læra i komplekse og realistiske situasjonar. Denne artikkelen byggjer på ein del av prosjektet «Quality of Norwegian Higher Education » og undersøkjer nærare studentar sine erfaringar med simulering som ein studentaktiv læringsform. Empirisk er artikkelen tufta på intervju og observasjon av studentar som viser at ei vellukka simulering er avhengig av at fagpersonell handterer forventa og uventa situasjonar under sjølve prosedyren, som til dømes spørsmål av typen «skal vi la pasienten døy». Samstundes må fagpersonell ha evne til kritisk gjennomgang i etterkant av aktiviteten, noko som ofte vert rekna som det mest effektive og krevjande elementet med tanke på læringsutbytet. Studentane er nøgde med læringsmetoden, men framhevar tydinga av verkelege erfaringar og oppfylging undervegs. Fylgjeleg reknar dei simulering meir som god teoriundervising enn som ei erstatning for røynda.

Samandrag Artikkelen ser på det studentinitierte tiltaket Hurtigpraksis (HP) driven av og for studentar på arkitektutdanninga. Initiativet oppstod som ein respons på ei utdanning mange studentar oppfattar som tradisjonell og med lite kontakt med den verkelege verda. Sentrale styremakter og studiar tar på grunn av dette til orde for meir entreprenøriell læring i utdanninga, og ein nærare relasjon til yrkeslivet. Målet med studien er å studera desse utspela frå eit studentperspektiv. Artikkelen bidreg i diskusjonen om verdien av entreprenøriell læring utanfor tradisjonell marknadstankegang. HP engasjerar studentar i arkitekturpraksis gjennom eit årleg to-vekers program med korte praksisar og vitjing på ulike kontor og institusjonar. I tillegg deltar studentane i faglege diskusjonar og seminar. Utgangspunktet for studien er intervju og observasjon av grunnleggjarar, arrangørar og deltakarar i HP. Studien gir innsikt i korleis studentane ser på seg sjølv i møte med profesjonen og kva erfaringar dei får i å utvikle entreprenørielle dugleikar gjennom HP. Artikkelen gir eit blikk inn i ei studentrøynd der uvissa kring arkitektrolla er gjeldande. Studentane gir uttrykk for at utdanninga har utfordringar med tanke på å førebu dei til framtida, og at dei i liten grad får høve til å eksperimentera med ulike metodar for læring i nær kontakt med profesjonen.