Search

Source at https://www.ergoterapeuten.no/. På bakgrunn av en kvalitativ studie av brukermedvirkning for samiske pasienter i psykisk helsevern som vi gjennomførte i 2018 - 2020, har vi utformet en modell for brukermedvirkning i Sápmi. Modellen har som mål å fremme mer tilpassede og brukervennlige tjenester for samiske pasienter i psykisk helsevern.

Brukermedvirkning er et ideal for norske myndigheter og helsevesen, og en rettighet for personer som benytter seg av tjenester, også innen psykisk helsevern. Et relevant spørsmål er om brukermedvirkning representerer en majoritetsforståelse for brukerorienterte tjenestetilbud, og om en slik forståelse direkte kan overføres til arbeid med samisk befolkning. Hensikten med vår studie er å få økt kunnskap om brukermedvirkning innen psykisk helsevern i samisk kontekst. Våre forskningsspørsmål for denne artikkelen er hva som hemmer og fremmer brukermedvirkning, sett fra fagutøveres perspektiver. Vi har intervjuet ni tjenesteutøvere ved Samisk nasjonal kompetansetjeneste innen psykisk helsevern og rus (SANKS) som til daglig jobber med samiske pasienter. I analysen har vi anvendt et interaksjonsteoretisk perspektiv, som fokuserer på samhandling mellom personer, kulturelle omgivelser og aktiviteter som utføres i fellesskap. Gjennom en tematisk analyse har vi kommet frem til tre forhold som gjør seg gjeldende i utøvelsen av brukermedvirkning i samisk kontekst: 1) selvstendighet og hardførhet, 2) terapeutisk tilpasning av kunnskap og erfaring, 24 Tidsskrift for Forskning i Sygdom og Samfund, nr. 33, 23-46 3) handlingsrettede relasjoner. I en kunnskaps- og urfolksbasert tilnærming kan disse forholdene forstås som en helsefremmende og kulturtilpasset behandling. Vår studie danner grunnlag for nye spørsmål innen klinikk og forskning; hvordan vil en best mulig helsetj

The paper 3 of this thesis is not available in Munin. Paper 3: Mathisen, V., Lorem, G., Obstfelder, A., Måseide, P.: “Whos decision is it anyway? A qualitative study of user participation and how clinicians deal with the patient perspective in mental healthcare”. Available in Mental Health Review Journal 2016, 20(4),:1-12. Formålet for studien har vært å få kunnskap om hvordan fagpersoner organiserer og utøver brukermedvirkning som en del av det daglige arbeidet i døgnavdelinger i distriktspsykiatriske sentre i Norge. Et interaksjonsteoretisk perspektiv er brukt for å studere brukermedvirkning som praktisk arbeid. Metoden er kvalitativ. Datainnsamling i denne studien har foregått ved hjelp av feltarbeid, inspirert av fokusert etnografi. Deltagende observasjon og intervju (individuelle og fokusgruppeintervju) med fagpersoner danner grunnlaget for studiens empiri. Studien viser at intensjonene til brukermedvirkning er vanskelige å oppfylle. Involveringsprosesser er utfordrende å få til, og fagpersonene i denne studien kom ofte i situasjoner hvor de eksempelvis; presset og overtalte pasienter til delta i behandlingstilbudet, tok beslutninger på vegne av pasientene, men også ignorerte pasienters initiativ til å samhandle. Studien synliggjør at brukermedvirkning ikke er et resultat av individuell profesjonalitet eller brukernes innsikt alene, men av et komplisert samspill av kultur, rutiner, sykdom og profesjonell orientering. Studien viser at i kompleksiteten, posisjonerte fagpersonene seg mot egne arbeidsoppgaver og rutiner, fremfor å handle på initiativ fra pasienter. Det bidro til å holde pasienter i en passiv pasientrolle, fremfor en rolle som aktiv brukermedvirker. Det kan forstås som maktutøvelse over pasienter, en praksis etter motsatte intensjoner til brukermedvirkning.

De fleste barn og unge i Norge har det godt. De har nok mat, et sted å bo, skole og fritid som fungerer, venner og foreldre som viser at de bryr seg. Dette gjelder dessverre ikke alle, og det er da hjelpeapparatet kan bli koblet inn. Bokens fokus er den subjektive opplevelsen og meningsdimensjonen hos ungdom som mottar hjelp fra helse- og sosialvesen, skole- og utdanningsvesen, NAV, politiet, jurister og Utekontakten. Vi møter fire ungdommer som raust forteller fra egen oppvekst, hvor de enten har fått eller har manglet hjelp i kritiske perioder i livet. Gjennom fortellingene får vi del i hva ungdommene mener er de profesjonelle hjelperes viktigste utfordringer: – Hjelpere må bli flinkere til å gi tid. – Hjelpere må bli dyktigere til å anerkjenne, lytte, se og verdsette, og de må forsøke å få tak i ungdommens perspektiv på hvordan deres liv oppleves. – Hjelpere skal være en god blanding av kompis, ”mor” og hjelper. Dette krever både følelsesmessig og intellektuell innsats.