Forskningsveiledning – en av de essensielle faktorene på «veien til doktorgrad»

Veien til doktorgraden er et langt løp, og flere faktorer kan spille en betydelig rolle i løpet av denne prosessen. Et godt fungerende forhold mellom veileder og kandidat er en essensiell faktor for å oppnå et vellykket resultat. Derfor er det viktig å kartlegge faktorer som påvirker ph.d.-utdanningen – hvilken støtte man får fra veileder/veiledere og hvordan veiledningspraksis er og fungerer i det vitenskapelige miljøet. Det er også viktig å kunne identifisere viktige egenskaper hos både kandidat og veileder og kunne si noe om hvordan de fungerer sammen. Med dette formålet utførte vi en undersøkelse høstsemesteret 2012 ved et institutt ved Det medisinsk-odontologiske fakultet ved Universitetet i Bergen (UiB). Tretten hoved- og biveiledere besvarte et strukturert spørreskjema. Resultatene viste at veilederne hadde i gjennomsnitt 11 års veiledningserfaring. Kandidatene brukte i gjennomsnitt 3,5 år på ph.d.-utdanningen. Den mest foretrukne veiledningsformen for kandidater og veiledere var avtalte møter. Alle veilederne hadde regelmessig kontakt med sine stipendiater. Videre var frafallet av ph.d.-studenter svært lav. Egenskaper hos en god stipendiat som ble fremhevet av veiledere var engasjement, stor arbeidskapasitet, samarbeidsevne og selvstendighet. Undersøkelsen indikerer at veilederne tar veiledning som en sentral arbeidsoppgave, ofte i tillegg til egen forskning og klinisk arbeid. For kandidater er det viktig å være tilknyttet et aktiv vitenskapelig miljø for å øke både kvaliteten og effektiviteten av læringsprosessen.