Kulturelle barrierer mot moderne lønnsarbeid på Helgeland ca. 1900

De fleste utgivelser om kystkultur og modernisering gir liten informasjon om forhold forbundet med lønnsarbeidet. Ifølge teorien ville underklassen omfavne lønnsarbeid så snart det ble tilgjengelig, slik det skjedde på Østlandet under moderniseringen. Imidlertid viser rekrutteringen til moderne lønnsarbeid på Helgeland at den var relativt liten rundt 1900. Derimot var rekrutteringen noe høyere til regionalt industriarbeid, som bestod av gruve- og anleggsvirksomhet. I regionen var husmannsvesenet mest utbredt på kysten, men havet som allmenning opphevet i stor grad skillene mellom de tradisjonelle klassene, og kunne til og med snu om på rollene. Alt overveiende var det unge og ugifte menn som prøvde moderne lønnsarbeid, men som regel var deres ansettelse kortvarig og begrenset. Forklaringene til rekrutteringsmønsteret er at de aller fleste opplevde kulturelle barrierer mot moderne industriarbeid. Svært mange kom fra fiskerier og var sosialisert inn i en annen kultur. De hadde mange negative erfaringer med arbeidsmiljø, uvant teknologi, klokketid, lederskap, brakkeliv dominert av slusken og en lite meningsfull fritid. Artikkelen følger Anders Forslands møte med gruveindustrien ved Båsmo Gruver. Hans beretning kan sies å være representativ for de som ikke ble permanente lønnsarbeidere. Forsland befant seg automatisk på bunnen av det spesifikke kunnskapsmessige og sosiale hierarkiet på arbeidsplassen. Slusken satt inne med helt andre erfaringer fra arbeidslivet enn han sjøl og nedvurderte samtidig «bonarbeidet».