Barn som pårørende til psykisk syke foreldre

Bakgrunn: Barn som pårørende til foreldre med psykiske lidelser er en særdeles utsatt gruppe, og vil i større grad bli utsatt for risikofaktorer som kan medføre utvikling av atferdsforstyrrelser, emosjonelle vansker eller kognitive utviklingsforstyrrelser. Sykepleiere er lovpålagt å kartlegge og følge opp barna, men forskning og personlige erfaringer viser at barn i møte med sykepleiere ofte ikke blir sett, hørt eller involvert, selv om vi gjerne tror det motsatte. Hensikt: Hensikten med oppgaven var å undersøke sykepleieres kunnskap og holdninger til arbeidet med barn som pårørende, samt innhente kunnskap om barns erfaringer i møte med sykepleiere, og hvilke intervensjoner og tiltak som kan hjelpe barn til å mestre egen livssituasjon. Metode: Det er anvendt litteraturstudie som metode for å besvare problemstillingen. Teori og kunnskap er dermed basert på allerede eksisterende faglitteratur og forskning. Resultater: I studiene kom det frem at sykepleiere manglet klare rutiner og retningslinjer i arbeidet med barn som pårørende. Sykepleiers individuelle kompetanse og erfaring hadde betydning for kartleggingen og oppfølgingen av barna, og barns behov for informasjon var fremtredende. Familiesentrert omsorg og tydeliggjøring av barneansvarliges rolle viste seg å være viktige tiltak for å styrke barnas resiliens og mestring av egen livssituasjon. Konklusjon: Sykepleiere har en viktig rolle i kartlegging og oppfølging av barn som pårørende, men manglende rutiner og retningslinjer gjør at dette arbeidet blir gjort i varierende grad. For å fremme mestring hos barna må behovet for informasjon ivaretas, samt implementering av familiesentrert omsorg i utøvelsen av sykepleie. Nøkkelord: barn som pårørende, sykepleier, mestring, familiesentrert omsorg Background: Children as relatives to mentally ill parents are particularly vulnerable and will be exposed to a greater extent of risk factors that can lead to the development of behavioral disorders, emotional difficulties, or cognitive developmental disorders. Nurses are required by law to survey and follow up the children, but research and personal experiences show that children are often not seen, heard, and involved, even if we like to think the opposite. Aim: The aim of this thesis was to explore nurses’ knowledge and attitude towards working with children as relatives, as well as to obtain knowledge about children’s experiences with nurses, and which interventions and measures that can help children in coping with their life situation. Method: A literature study has been used as a method to answer the issue. Theory and knowledge are based on already existing literature and research. Results: The studies revealed that nurses lacked clear practices and guidelines in their work with children as relatives. Nurses' individual competence and experience were important for mapping and follow-up of the children, and children's need for information was prominent. Family-focused care and clarifying the role of childcare providers proved to be important measures to support the children’s resilience and coping skills. Conclusion: Nurses have an important role in mapping and following up children as relatives, but lack of routines and guidelines means that this work is done to varying degrees. In order to promote coping in the children, their need for information must be taken care of, as well as the implementation of family-centered care in the practice of nursing. Key words: children as relatives, nurse, coping, family-focused care