Kunnskapsbasert innovasjon for optimal ressursutnyttelse i leppefiskeriet — Sluttrapport i prosjekt 272202 - Regionalt forskningsfond Agder

Rensefisk benyttes for å kontrollere mengden lakselus i oppdrett av laksefisk i sjø i Norge. Behovet for rensefisk har økt markant siden 2010 på grunn av resistensutvikling mot medikamentelle behandlinger hos lakselus (Skiftesvik et al. 2014; Aaen et al. 2015; Rueness et al. 2019). På tross av at produksjonen av oppdrettet rensefisk, primært rognkjeks, har økt kraftig de siste årene, så har det ikke redusert behovet for villfanget leppefisk som rensefisk. Leppefiskeriet har blitt en svært viktig næring for kystfiskere i Agder. Da ålefisket ble forbudt i 2006, gikk mange over til å fiske leppefisk som kan utføres med samme redskap og fartøy. På Sørlandet har fiskerne leveringsavtaler med oppkjøpere som transporterer og videreselger leppefisken til oppdrettsanlegg hovedsakelig i Midt- og Nord-Norge. Fiskeriet på Skagerrakkysten er ikke jevnt fordelt, hoveddelen (ca 80 %) av fangsten tas i Agder (Figur 1). Fiskepresset på leppefisk anses å være lavt fra Telemark og til Svenskegrensen. Ytterligere informasjon om fangsttall, verdi og fartøy i de ulike regionene finnes på Fiskeridirektoratets nettsider: https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Tall-og-analyse/Fangst-ogkvoter/Fangst-av-leppefisk. Man har inntil nylig hatt lite kunnskap om hvor mye beskatning leppefiskbestandene tåler og hvilke økologiske konsekvenser et eventuelt overfiske kan medføre. På Skagerrakkysten fangstes det på tre ulike leppefiskarter, bergnebb (Ctenolabrus rupestris), grønngylte (Symphodus melops) og berggylte (Labrus bergylta). Grasgylt (Centrolabrus exoletus) og Rødnebb/Blåstål (Labrus mixtus) regnes som bifangst på Sørlandet siden de ikke egner seg for langdistansetransport. Det forekommer noe bruk av disse artene lokalt på Vestlandet. I tillegg tas det en del bifangst av andre fisk og skalldyr, som kan forårsake skade på leppefisken, samt av kyst-torsk og hummer, ikoniske arter som er truet av overfiske på Skagerrak-kysten (Fernández-Chacón et al. 2015; Sørdalen et al. 2018). Taskekrabbe brukes som agn i leppefisket, men må fiskes med egne krabbeteiner. Regelverket pålegger at all bifangst som fanges i Kunnskapsbasert innovasjon for optimal ressursutnyttelse i leppefiskeriet 1 - Bakgrunn for prosjektet 4/21 leppefiskredskap skal slippes ut på fangststedet. I Agder er det dokumentert høyere forekomster av leppefisk innad i bevaringsområder sammenliknet med nærliggende områder med åpent fiske, noe som tyder på at fiskeriet kan ha en bestandsregulerende effekt (Figur 2; Halvorsen et al. 2017). HIs råd om kvoter og reguleringer har vært basert på en føre-var-tilnærming for å stoppe en videre ekspansjon i fiskeriet før man har tilstrekkelig kunnskap om bestandenes tåleevne og svingninger. Fiskeridirektoratet forvalter bestandene ved bruk av flere ulike reguleringer, herunder gytetidsfredning, fluktåpninger, artsspesifikke minstemål, fartøykvoter og totalkvoter for ulike regioner. På Sørlandet er totalfangsten begrenset til fire millioner leppefisk årlig. For å gi råd om forsvarlig uttak av bestandene etablerte HI i 2011 et nettverk av referansefiskere som leverte fangstrapporter. Bestandsutviklingen ble representert ved regionale trender i fangst-per-enhet-innsats (Catch per unit effort; CPUE, heretter), men datagrunnlaget var for variabelt til å kunne konkludere med at endringer i CPUE reflekterte faktiske endringer i bestandsstørrelse. I dette prosjektet har vi fokusert på å ta i bruk ny teknologi og forbedre rapporteringsrutiner i fiskeriavhengig datainnsamling for å få kunnskap om leppefiskens romlige økologi. For fiskeriet på Skagerrak vil dette kunne bidra til mer kunnskap om ressursfordelingen og hvordan de kan utnyttes bedre og mer effektivt, samtidig som at dette muliggjør en bedre bestandsovervåking og grunnlag for å gi mer presise kvoteråd. I Prosjektet har vi også utnyttet tilgjengelige dataserier for å få en oversikt over bestandsutviklingen i Skagerrak. Merkeforsøk har blitt gjennomført for å få bedre kunnskap om romlig adferd og fangbarhet. Resultatene har blitt fortløpende inkludert i HIs kunnskapsstøtte til Fiskeridirektoratet, og det nasjonale referansefiskernettverket har tatt i bruk metodene for fangstrapportering som er utviklet i dette prosjektet. Det arbeides med å ferdigstille publikasjoner for fagfellevurderte tidsskrifter, og i denne rapporten vil det kun gis en kort oppsummering av disse studiene.