Search

Bakgrunn: De siste årene har overvekt og fedme blitt et økende problem hos nyretransplanterte pasienter, og bidrar til en økt risiko for kardiovaskulær sykdom. Kardiovaskulær sykdom er allerede den vanligste dødsårsaken hos nyretransplanterte, og det er derfor et stort behov for å minimere risikofaktorer for kardiovaskulær morbiditet og mortalitet hos denne pasientpopulasjonen. Nyretransplanterte blir behandlet med en livslang immunsuppresjonterapi, der kalsineurinhemmerene CsA og Tac, utgjør grunnsteinene. Begge legemidlene er karakterisert av et smalt terapeutisk vindu. Det er derfor svært viktig at alle nye legemidler vurderes som å ha et potensial til å påvirke CsA eller Tac konsentrasjoner inntil data eller erfaring tilsier det motsatte. Rimonabant er et nytt legemiddel, som i tillegg til sine vektreduserende egenskaper, også har vist gunstige effekter på andre risikofaktorer for kardiovaskulær sykdom av interesse for nyretransplanterte pasienter. En interaksjonsstudie mellom kalsineurinhemmerene og rimonabant har ikke tidligere blitt utført. Mål og metoder: I denne studien ble effektene av rimonabant på farmakokinetikken til CsA og Tac undersøkt i 18 pasienter med stabil nyrefunksjon. Pasientene brukte enten CsA (n = 10) eller Tac (n = 8), i tillegg til steroider og mykofenolat. 12-timers farmakokinetikk undersøkelser for å måle CsA og Tac konsentrasjoner ble utført før og etter en to måneders lang behandlingsperiode med 20 mg rimonabant daglig. Det ble i tillegg utført en oral glukosebelastning både før og etter rimonabantbehandlingen for å undersøke om pasientenes insulinsensitivitet ble forbedret av rimonabant. Det ble også observert om rimonabantbehandlingen førte til en reduksjon av kroppsvekten til pasientene. Resultater: En to måneders lang behandlingsperiode med rimonabant induserte en moderat 23 ± 56 %, men signifikant økning i CsA AUC0-12 (p = 0,043) etter at seks av pasientene var analysert. Farmakokinetikken til Tac endret seg ikke i noen relevant grad og nyrefunksjonen til pasientene holdt seg stabil under rimonabantbehandlingen. Det ble i tillegg vist en signifikant nedgang i vekt/BMI etter behandling med rimonabant. Insulinsensitiviteten viste derimot ingen forbedring etter den to måneders lange rimonabantbehandlingen. Konklusjon: En samtidig administrering av rimonabant i to måneder viste en moderat effekt på farmakokinetikken til CsA. Dette er av et omfang som det må ta hensyn til i klinikken, sett at analysene av de tre siste pasientene viser den samme tendensen. Farmakokinetikken til Tac ble ikke påvirket i noen relevant grad, og dette indikerer at det vil være trygt å administrere rimonabant samtidig med Tac i nyretransplanterte pasienter. Rimonabant induserte en svak nedgang i vekt/BMI, men hadde ingen effekt på insulinsensitiviteten etter den to måneders lange behandlingsperioden.