Search

Magerøy, J.H., Holthe, E. & Lunde, J. 2023. Tiltaksanalyse for elvemusling og habitattiltak for laksefisk i Lerangsbekken. NINA Rapport 2178. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingbestanden i Lerangsbekken ble sist undersøkt i 2018 og 2019. Det ble funnet muslinger fra Lerangsvatnet opp til Brekketjørna, i tillegg til noen få muslinger mellom Gåsavatnet og Erlandsdalsvatnet. Tetthetene nedenfor Fossbakken var relativt høye, og bekken inneholder en relativt stor bestand av musling. Dessverre har rekrutteringen i bekken vært dårlig, og det ble bare funnet én musling mindre enn 50 mm. Både vannkjemiundersøkelser og redoksmålinger tyder på at eutrofiering og partikkeltilførsel er et problem for elvemusling i Lerangsbekken. Vannkjemien viser også at forsuring er et problem i bekken. Resultatene fra undersøkelsene tilsier at både tilførselen av partikler og surt vann er størst fra nærområdene langs bekken, heller enn via innsjøene oppstrøms. Dette kan skyldes periodevis hogst i området og opparbeiding av et jorde langs bekken, som har ført til økt avrenning av partikler fra sur myrjord. For å redusere eutrofieringen og partikkeltilførselen, er det viktig å opprettholde gode kantsoner langs Lerangsbekken, både mot jorder og i forbindelse med hogst. Der kantsonene er forsvunnet bør de reetableres. I tillegg kan det være aktuelt å plugge igjen grøfter i myrområdene i nedbørfeltet, for å restaurere myr og redusere avrenningen til bekken. Slike tiltak kan gjennomføres ved å innføre incentivordninger for grunneiere. For å redusere forsuringen av Lerangsbekken, både for å bedre forholdene for elvemusling og laksefisk, er det nødvendig med kalkingstiltak i nedbørfeltet. Det er sannsynlig at områdekalking av myrområdene langs bekken vil gi den beste effekten, men utlegging av skjellsand i bekken og innsjøkalking av Gåsavatnet er alternative tiltak. Undersøkelser av tetthet av ungfisk av ørret tyder på at mangel på vertsfisk er et problem for elvemusling i Lerangsbekken. Tetthetene var lavere enn det som er nødvendig for å opprettholde en muslingbestand i begge undersøkelsesårene. Årsakene til de lave tetthetene kan være redu-sert oppgang av sjøørret og/eller mangel på gytehabitat og skjul for ungfisken i bekken. For å øke oppgangen av sjøørret i Lerangsbekken, er flere tiltak aktuelle. Det bør gjøres tiltak for å lette oppgangen av anadrom fisk forbi fossen ved utløpet i sjøen, demningen ved utløpet av Lerangsvatnet bør holdes åpen og garnfiske i vannet bør unngås. For å øke gytehabitatet og skjul for ungfisk av ørret i Lerangsbekken, er det aktuelt med utlegging av gytegrus og stein i bekken. Når slike tiltak skal gjennomføres i et vassdrag med elvemusling er det viktig å ta hensyn til arten, både får å hindre at muslinger blir skadet under gjennomføring av tiltaket og for at habitatet blir egnet for muslinger i etterkant. I Lerangsbekken ble det gjennomført utlegging av gytegrus og stein i tre tiltaksområder i 2022. I disse områdene ble muslingene flyttet før utleggingen. Det ble også inkludert noe mer stein og finere grus i utleggingene, for å bedre habitatforholdene for muslingen. I 2023 er det planlagt utlegging i ytterligere to områder. Ett av disse er det viktigste kjente rekrutteringsområdet for muslingen i bekken. Derfor er det planlagt å legge ut gytegrus oppstrøms, for at naturlige prosesser kan føre grusen ned i området på en mer skånsom måte for muslingen. Ett år etter utlegging av grusen, bør det gjøres en vurdering av om grusen er stabil nok til å tilbakeføre musling. De andre anbefalte tiltakene bør også gjennomføres i Lerangsbekken.

Larsen, B.M., Magerøy, J.H., Gosselin, M.-P. & Fossøy, F. 2022. Status og tiltaksutredning for elvemusling i Oldvassdraget (Ørland kommune), Trøndelag. NINA Rapport 2103. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen i Oldvassdraget finnes på hele den 1,8 km lange elvestrekningen nedenfor Hyllfossen. I tillegg er det, basert på miljøDNA-prøver, sannsynliggjort at det også skal finnes elvemusling i Melvasselva, Sandtjønnelva og Tomasvasselva. Ved vadesøk ble det påvist to levende elvemuslinger i Melvasselva, men også én musling i Nyvassdalselva. Elvemusling har hatt en mye større utbredelse i Oldvassdraget tidligere, og funn av skall i Kvennavasselva, Blåvasselva, Sandtjønnelva, Melvasselva og Nyvassdalselva (hele anadrom strekning ovenfor Hyllfossen) har bekreftet dette. Bestanden nedenfor Hyllfossen er fortsatt relativt stor (estimert til mer enn hundre tusen individer), men rekrutteringen er for lav til å opprettholde bestanden på lang sikt (få muslinger mindre enn 90 mm). De voksne muslingene reproduserer som normalt, men de små muslingene, som kan leve nedgravd i grusen i de første 6-10 årene, har for dårlige oppvekstforhold i substratet (jfr. resultatet av redoksmålingene). Andelen muslinger mindre enn henholdsvis 20 og 50 mm utgjorde bare 0,2 og 2,2 % av alle muslinger som ble undersøkt. Selv om laks er dominerende fiskeart i Oldelva, ble det ikke funnet muslinglarver verken på ett- eller toårige laksunger i 2018 og 2020, og bestanden av elvemusling betegnes derfor som en ren «ørretmusling». Endringer i nedbørfeltet til Oldvassdraget i form av grøfting av myrer, hogst, nydyrking, jorderosjon og næringstilførsel har vært med på å endre vannkvaliteten og habitatkvaliteten så mye at bestanden av elvemusling kan stå i fare for å bli ytterligere redusert og forsvinne helt om ikke tiltak settes inn. Sagbruk og kverndrift, reguleringer og vannuttak (drikkevann og fiskeoppdrett) har også spilt inn. I en periode på 80 år (fram til 1960-tallet) har tømmerfløting og tilhørende damanlegg på utløpet av alle de større innsjøene, også gitt utfordringer både for fisk og muslinger. For Oldelva må forholdene forbedres slik at de voksne muslingene kan overleve og at den naturlige rekrutteringen kan ta seg opp igjen. Tiltak må derfor settes i verk for å bedre vannkvaliteten. Dette innebærer at tilførslene av næringssalter (fosfor og nitrogen) må holdes stabilt lave og mengden av finpartikulært materiale må reduseres samtidig som kalsium-innholdet og pH må heves. I tillegg må bestanden av sjøørret/ørret styrkes. Tiltak for å gjenskape gode oppvekstsvilkår for elvemusling, som beskrives i rapporten, kan være: • Innsamling av vannprøver for å gi et bedre datagrunnlag om vannkvaliteten • Reduksjon i mengden suspenderte partikler (turbiditet) • Myrrestaurering og plugging av grøfter • Utrede kalkingstiltak • Redusere avrenning og forurensning fra spredte avløp og holde stabil lav næringstilførsel • Inngjerding av beitedyr og opprettholde brede kantsoner langs elva • Sanere søppelfyllinger som ligger nær vassdraget • Styrke ørretbestanden • Oppdrett og utsetting av muslinger • Økt hensyn til elvemusling • Informasjon • Oppfølging og tiltakskontroll

Wacker, S., Larsen, B. M., Gosselin, M.-P. og Karlsson, S. 2022. Naturlig etablering av elvemusling i Homla. NINA Rapport 2224. Norsk institutt for naturforskning. I denne rapporten har vi undersøkt opphavet til en nyoppdaget forekomst av elvemusling i Homla (Malvik kommune). Slike nyoppdagete forekomster av elvemusling i vassdrag uten tidligere kjent forekomst kan være resultatet av ny-etablering eller av at en uoppdaget bestand av eldre muslinger begynner å rekruttere igjen. Det var ikke noen kjent forekomst av elvemusling i Homla inntil for få år siden. Det er nå observert en spredt forekomst av elvemusling i den anadrome delen av elva. De 32 undersøkte muslingene i 2020 besto nesten utelukkende av unge individer med en skallengde på mellom 54 og 90 mm, noe som tilsvarer en alder på mellom 10 og 18 år. Det ble bare funnet ett større individ (130 mm). Dominansen av unge individer kan tyde på at det er etablert en ny bestand i Homla, men funnet av én eldre musling gjør at en ikke kan utelukke at det er en liten gjenværende bestand som på grunn av endrede miljøforhold har begynt å rekruttere igjen. Ved bruk av genetiske metoder undersøkte vi opphavet til elvemuslingene i Homla. Resultatene viste at bestanden har laks som primærvert. Dette utelukker at muslingene kan ha hatt opphav i en ørretmusling-bestand ovenfor Dølanfossen (vandringshinder anadrom strekning), enten ved passiv transport av muslinglarver (glochidier) med elvevannet eller ved nedvandring av infestert ørret. Resultatene viste også en lav grad av slektskap mellom muslingene og at bestanden som de hadde opphav fra var stor, da effektivt antall gytere ble estimert til mer enn 100 individer. Dette gjør det lite sannsynlig at muslingene har opphav i en liten gjenværende bestand av eldre muslinger på anadrom strekning i Homla som ikke har blitt oppdaget ved tidligere kartlegginger. Resultatene tyder på at muslingene i Homla har opphav fra en eller flere laksemusling-bestander i andre vassdrag. Siden det generelt er stor genetisk likhet mellom ulike laksemusling-bestander, var det ikke mulig å konkludere hvilke konkrete bestander muslingene i Homla kunne ha opphav fra. Siden muslingene er så små, vurderer vi det som usannsynlig at disse er flyttet av mennesker, og alderen på muslingene og kultiveringshistorikken av fisk i Homla tilsier at det heller ikke er etablering via utsetting av fisk med muslinglarver på gjellene. Det er derfor mest sannsynlig at etableringen av elvemusling i Homla har skjedd ved naturlig spredning fra andre vassdrag. Elvemuslingbestanden som er i ferd med å etablere seg i Homla har like stor genetisk variasjon som andre laksemusling-bestander og ingen tegn til innavl. Utfra den genetiske tilstanden har bestanden i Homla gode forutsetninger for overlevelse og evolusjonære tilpasninger. At naturlig etablering av nye elvemuslingbestander forekommer, og at de kan ha god genetisk tilstand er viktig kunnskap for forvaltningen. Vi håper at framtidige undersøkelser kan gi kunnskap om de økologiske forutsetningene som er nødvendige for naturlige etableringer og om måten elvemuslinglarver blir transportert mellom vassdrag.

Wacker, S., Magerøy, J. & Karlsson, S. 2021. Genetiske analyser av elvemusling fra Eidselva. Hva er den primære vertsarten for elvemusling mellom Ulefoss og Eidsfoss? NINA Rapport 2029. Norsk institutt for naturforskning. Eidselva er en del av Telemarkskanalen og her finnes det elvemusling (Margaritifera margaritifera). Elvemusling er rødlistet som sårbar og Norge har et særlig forvaltningsansvar for denne arten. Elvemusling har et parasittisk larvestadium ved at larvene slippes og fester seg på enten laks eller ørret for å utvikles før de slipper seg av fisken og bunnslår. Det er ved flere ulike studier vist at elvemuslingen er vertsspesifikk ved at den benytter enten laks eller ørret, men i liten grad begge artene, som vert. Ut fra denne kunnskapen omtales i dag elvemusling som enten ørret-musling eller laksemusling. Det er i liten grad kjent hvorvidt anadrom laks vandret opp i Eidselva slik at den var den funksjonelle vertsfisken for elvemuslingen før det ble bygget sluser i det området som nå utgjør Telemarkskanalen. I forbindelse med planlegging av en bro over Eidselva var det et ønske om å øke kunnskapen om elvemuslingen i dette området og spesielt om bestanden er ørretmusling eller laksemusling. Ved hjelp av molekylærgenetiske metoder har vi analysert 35 individer av elvemusling fra dette området. Sammenliknet med 54 referansebestander av ørretmusling og 22 referansebestander av laksemusling, viste elvemuslingen fra Eidselva en genetisk variasjon i form av allelrikdom og heterozygositet som var på høyde med det som er observert i referansebestandene av laksemusling og høyere enn noen av referansebestandene av ørretmusling. Den genetiske distansen mellom elvemuslingen fra Eidselva og de analyserte laksemuslingbestandene var også betydelig lavere enn sammenliknet med ørretmuslingbestander. Ut fra denne genetiske sammenlikningen blir elvemuslingen i Eidselva klassifisert som en laksemusling. Ved innsamling av elvemusling ble det fanget to forholdsvis unge individer på henholdsvis 12 og 14 år. De unge individene viser at det i nyere tid har skjedd rekruttering, men vi vet ikke om denne rekrutteringen har skjedd med ørret som vertsfisk eller om det sporadisk har vandret laks opp i området. I dette prosjektet har vi analysert elvemusling i et begrenset område av Eidselva, mens det er en stor forekomst av elvemusling også i andre deler av elva. Det vil bli viktig å avdekke hvorvidt elvemuslingen som vi har analysert er en egen isolert bestand eller en delbestand som har genetisk utveksling med andre bestander i vassdraget, og spesielt i hvilken grad denne bestanden er genetisk isolert fra bestander ovenfor anadrom strekning der det kun finnes ørret.

Magerøy, J.H., Wacker, S. & Karlsson, S. 2021. Elvemusling i Lerangsbekken og Leirangsbekken. Status i to vassdrag i Strand, Rogaland. NINA Rapport 1717b. Norsk institutt for naturforskning. Lerangsbekken og Leirangsbekken i Strand kommune (tidligere i Forsand kommune) i Rogaland ble undersøkt fra 2018 til 2020 med henblikk på elvemusling, dens status i bekkene, og trusler mot og mulige tiltak for å forbedre forholdene for muslingen. Det ble ikke funnet elvemusling i Leirangsbekken. De grundige undersøkelsene tyder på at det ikke finnes en bestand i bekken. I Lerangsbekken ble det, derimot, funnet elvemusling fra Lerangsvatnet opp til Fossbakken. I tillegg til dette kjente utbredelsesområdet, ble det funnet muslinger mellom Fossbakken og Brekketjørna og mellom Gåsavatnet og Erlandsdalsvatnet. Til sammen utgjør dette et utbredelsesområde på 1,7 km, innsjøer ekskludert. Tetthetene nedenfor Fossbakken er relativt høye, og bekken inneholder en relativt god bestand av elvemusling. Det ble bare funnet én elvemusling som var mindre enn 50 mm i Lerangsbekken, og denne var sannsynligvis åtte år gammel. Muslinger som var 10 år eller yngre, utgjorde bare 0,9 % av bestanden. Funnet av rekruttering er positivt, men den er alt for lav til å opprettholde bestanden over tid. Andelen tomme skall tyder på at dødeligheten av voksne muslinger er noe høy, men dette er ikke overraskende i en bestand med gamle individer og liten rekruttering. Statusen til elvemuslingbestanden i Lerangsbekken blir satt til «sannsynlig levedyktig, men tiltak bør utredes/gjennomføres», hvis man bruker den klassifiseringsmetoden som vanligvis har blitt brukt i Norge. Imidlertid blir statusen satt til «ikke livskraftig» hvis man bruker naturindeks eller klassifisering av økologisk tilstand. De to siste klassifiseringsmetodene vektlegger rekruttering høyere enn den første. Siden rekruttering er nødvendig for å opprettholde bestander av elvemusling og rekrutteringen er svært lav i bekken, tilsier dette at naturindeks og klassifisering av økologisk tilstand gir den beste evalueringen av statusen til bestanden over tid. Vannkjemiundersøkelsene tyder på at forsuring kan være et problem for elvemusling i Lerangsbekken. Antallet prøver er likevel fåtallig, og det bør gjennomføres videre undersøkelser i bekken. Hvis de bekrefter at forsuring er et problem i bekken, bør kalking i vassdraget vurderes. Redoksmålingene tyder på at eutrofiering og partikkeltilførsel ikke er et problem for elvemusling i Lerangsbekken, selv om vannkjemiundersøkelsene tyder på at partikkeltilførsel kan være det. Det bør gjennomføres videre undersøkelser av både redokspotensial og vannkjemi for å evaluere funnene. Uansett er det viktig å opprettholde gode buffersoner i forbindelse med hogst langs bekken, for å forhindre at vann- og substratkvaliteten forverres. Genetiske analyser viser at ørret med svært høy sannsynlighet er vertsfisk for elvemusling i Lerangsbekken. Dette bekrefter funnene fra undersøkelser av infestering av muslinglarver på ungfisk av laksefisk. Undersøkelsene av tetthet av ungfisk tyder på at mangel på ørret kan være et problem for muslingen. Tettheten kan imidlertid variere sterkt mellom år, og videre undersøkelser bør gjennomføres for å evaluere dette. Hvis disse bekrefter at vertsfisktilgang er et problem i bekken, bør tiltak gjennomføres for å øke denne. Slike tiltak bør rettes mot sjøørret, fordi den sannsynligvis er mer egnet som vert for muslingen i bekken og økt oppgang av sjøørret vil føre til en høyere produksjon av ungfisk, sammenlignet med brunørret. Undersøkelsene tyder på at forsuring, vertstilgang og, muligens, partikkeltilførsel kan forklare lav rekruttering av elvemusling i Lerangsbekken, men nye undersøkelser trengs for å bekrefte dette. Magerøy, J.H., Wacker, S. & Karlsson, S. 2021. The freshwater pearl mussel in Lerangsbekken and Leirangsbekken Streams. Status in two watercourses in Strand Municipality, Rogaland County, Norway. NINA Report 1717b. Norwegian Institute for Nature Research. The Lerangsbekken and Leirangsbekken Streams in Strand Municipality (previously in Forsand Municipality) in Rogaland County were studied from 2018 to 2020 with respect to the freshwater pearl mussel, its status, and threats against and conservation actions to protect the mussel. No mussels were found in Leirangsbekken. The thorough surveys indicate that there is no population in the stream. However, in Lerangsbekken pearl mussels were found from Lake Lerangsvatnet up to Fossbakken. In addition to this known distribution, mussels were found between Fossbakken and Brekketjørna and between Gåsavatnet and Erlandsdalsvatnet Lakes. Overall, this makes up a distribution area of 1.7 km, lakes excluded. The densities below Fossbakken are relatively high and the stream contains quite a large population of the mussel. Only one pearl mussel less than 50 mm was found in Lerangsbekken and this mussel was likely eight years old. Mussels 10 years old or younger only made up 0.9 % of the population. Finding recruitment is positive, but it is too low to maintain the population over time. The percentage of empty shells suggest that the mortality among adult mussels is somewhat high, but this is not surprising in a population with old individuals and limited recruitment. The pearl mussel population in Lerangsbekken is classified as «likely viable, but conservation actions should be considered/completed», if one applies the most commonly used classification method in Norway. However, it is classified as «not viable» using the Norwegian nature index or methodology for classifying ecological status in waterbodies. The latter classification methods puts more emphasis on recruitment. Since recruitment is necessary to maintain mussel populations and it is very limited in the stream, this suggests that the nature index and ecological clas-sification methodology give the best evaluation of the status of the population over time. The water chemistry analyses indicate that acidification could be a problem for the pearl mussel population in Lerangsbekken. However, few samples were taken and further analyses should be undertaken. If they confirm that acidification is a problem, liming should be considered. The redox potential indicates that eutrophication and particle input is not a problem for the pearl mussel in Lerangsbekken, although the water chemistry indicates that particle input could be. Further investigation into both redox potential and water chemistry should be completed, to evaluate these findings. However, it is important to maintain good buffer zones along the stream, when the surrounding area is logged, to prevent deterioration of the water and substrate quality. Genetic analyses show that brown/sea trout is very likely the host fish for the pearl mussel in Lerangsbekken. This confirms the findings from investigations into the infestation of mussel larvae on juvenile salmonids. The density estimates for juvenile fish indicate that lack of trout could be a problem for the mussel. However, the density can vary greatly between years and further investigation is necessary to evaluate the findings. If it is confirmed that host fish availability is a problem, actions should be taken to increase it. Such actions should focus on sea trout, since it is likely a more suitable host for the mussel in the stream and increased spawning of sea trout would lead to higher production of juveniles, compared to brown trout. The study indicates that acidification, host availability and, possibly, particle input can explain low recruitment of pearl mussels in Lerangsbekken, but new studies are needed to confirm this.

Magerøy, J.H., Wacker, S. & Karlsson, S. 2020. Elvemusling i Lerangsbekken og Leirangsbekken. Status i to vassdrag i Forsand, Rogaland. NINA Rapport 1717. Norsk institutt for naturforskning. Lerangsbekken og Leirangsbekken i Forsand kommune (nå Strand kommune) i Rogaland ble undersøkt i 2018 og 2019 med henblikk på elvemusling, dens status i bekkene og miljøfaktorers mulige påvirkning på muslingen. Det ble ikke funnet elvemusling i Leirangsbekken. I Lerangsbekken, derimot, ble det bekreftet at det finnes elvemusling fra Lerangsvatnet opp til Fossbakken, nedenfor Brekketjørna. I tillegg til dette kjente utbredelsesområdet, ble det funnet muslinger mellom Fossbakken og Brekketjørna og mellom Gåsavatnet og Erlandsdalsvatnet. Til sammen utgjør dette et utbredelsesområde på 1,7 km, innsjøer ekskludert. Tetthetene nedenfor Fossbakken er relativt høye sammenlignet med andre bestander i Norge, og bekken inneholder en relativt god bestand av elvemusling. Det ble bare funnet en elvemusling som var mindre enn 50 mm i Lerangsbekken, og denne var sannsynligvis åtte år gammel. Muslinger som var 10 år eller yngre utgjorde bare 0,9 % av bestanden. Funnet av rekruttering er positivt, men den er alt for lav til å opprettholde be-standen over tid. Andelen tomme skall tyder på at dødeligheten av voksne muslinger er noe høy, men dette er ikke overraskende i en bestand med gamle individer og liten rekruttering. Statusen til elvemuslingbestanden i Lerangsbekken blir satt til «sannsynlig levedyktig, men tiltak bør utredes/gjennomføres» hvis man bruker den klassifiseringsmetoden som vanligvis har blitt brukt i Norge, men statusen blir satt til «ikke livskraftig» hvis man bruker naturindeks eller klassifisering av økologisk tilstand. De to siste klassifiseringsmetodene vektlegger rekruttering høyere enn den første. Siden rekruttering er nødvendig for å opprettholde bestander av elvemusling og rekrutteringen er svært lav i bekken, tilsier dette at naturindeks og klassifisering av økologisk tilstand gir den beste evalueringen av statusen til bestanden over tid. Både vannkjemi- og redoksundersøkelsene som ble gjennomført i Lerangsbekken tyder på at bekken ikke sliter med forsuring eller forhøyet tilførsel av næringsstoffer og/eller partikler. Dermed er tiltak sannsynligvis ikke nødvendige for å forbedre vann- og/eller substratkvaliteten i bekken. Likevel er det viktig å opprettholde gode buffersoner langs bekken, for å forhindre at vann- og substratkvaliteten forverres. Dette gjelder først og fremst i forbindelse med hogst, siden det er lite jordbruk i nedbørfeltet. Genetiske analyser viser at ørret med svært høy sannsynlighet er vertsfisk for elvemuslingen i Lerangsbekken. De genetiske analysene bekrefter dermed funnene fra tidligere undersøkelser, der ørret som ble fanget var infestert med muslinglarver. Det er ingen åpenbare årsaker til den dårlige rekrutteringen av juvenil elvemusling i Lerangsbekken. Det er likevel mulig at mangel på egnet ungfisk av ørret kan være en årsak til dette. Flere studier har vist at sjøørret er bedre egnet som vertsfisk for elvemusling enn brunørret, og sjøørret produserer større antall ungfisk enn brunørret. Spesielt hvis tetthetene av ungfisk av ørret er lave i bekken, bør det gjennomføres tiltak for å øke oppgangen av sjøørret. Et eksempel på tiltak er å redusere vandringshindrene i bekken. Magerøy, J.H., Wacker, S. & Karlsson, S. 2020. The freshwater pearl mussel in Lerangsbekken and Leirangsbekken Streams. Status in two watercourses in Forsand Municipality, Rogaland County, Norway. NINA Report 1717. Norwegian Institute for Nature Research. The Lerangsbekken and Leirangsbekken Streams in Forsand municipality (now Strand municipality) in Rogaland County were studied in 2018 and 2019 with respect to the freshwater pearl mussel, its status in the streams and possible environmental impacts on the mussel. No mussels were found in Leirangsbekken. However, in Lerangsbekken it was confirmed that there are pearl mussels from Lake Lerangsvatnet up to the waterfall at Fossbakken, below Lake Brekketjørna. In addition to this known distribution, mussels were found between Fossbakken and Brekketjørna and between Gåsavatnet and Erlandsdalsvatnet Lakes. Overall, this makes up a distribution area of 1.7 km, lakes excluded. The densities below Fossbakken are relatively high compared to other populations in Norway and the stream contains a relatively large population of the mussel. Only one pearl mussel less than 50 mm was found in Lerangsbekken and this mussel was likely eight years old. Mussels 10 years old or younger only made up 0.9 % of the population. Finding recruitment is positive, but it is too low to maintain the population over time. The percentage of empty shells suggest that the mortality among adult mussels is somewhat high, but this is not surprising in a population with old individuals and limited recruitment. The status of the pearl mussel population in Lerangsbekken is classified as «likely viable, but conservation actions should be considered/completed» if one applies the classification method most commonly used in Norway, but the status is classified as «not viable» if using the Norwegian nature index or the Norwegian methodology for classifying ecological status in waterbodies. The two latter classification methods emphasizes recruitment more than the first. Since recruitment is necessary to maintain populations of the mussel and the recruitment is very limited in the stream, this suggests that the nature index and the methodology for classifying ecological status give the best evaluation of the status of the population over time. Both water chemistry and redox potential from Lerangsbekken indicate that the stream does not suffer from acidification or increased nutrient and/or particle input. Thus, conservation actions are likely not necessary to improve the water and/or substrate quality in the stream. However, it is important to maintain good buffer zones along the stream, to prevent deterioration of the water and substrate quality. This primarily applies to logging, as there is little farming in the watershed. Genetic analyses show that brown/sea trout is very likely the host fish for the pearl mussel in Lerangsbekken. Therefore, the genetic analyses confirm previous findings from juvenile fish surveys that showed that trout were infested with mussel larvae. There are no obvious causes of the poor recruitment of juvenile pearl mussel in Lerangsbekken. However, it is possible that the lack of suitable juvenile trout may be the cause. Several studies have shown that sea trout is better suited as a host for the pearl mussel than brown trout and sea trout also produce greater numbers of juvenile fish than brown trout. Especially if the densities of juvenile trout are low in the stream, actions should be taken to improve the sea trout run. For example, one could reduce the migration barriers within the stream.

Magerøy, J.H. 2020. Elvemusling i Varhaugselvene. Kartlegging og tiltaksanalyse. NINA Rapport 1879. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen er kjent tilbake til 1700-tallet i Varhaugselvene, og i 1995 ble det bekreftet at det fremdeles fantes elvemusling i Ualandsåna (øvre del av Brattlandsåna) i S. Varhaugselv. I 2018 og 2020 ble det gjennomført nye kartleggingsrunder for muslingen i både N. og S. Varhaugselv. I tillegg ble det gjennomført en tiltaksanalyse for den kjente elvemuslingbestanden i Ualandsåna. Det ble funnet elvemusling i området ved den kjente elvemuslinglokaliteten i Ualandsåna (S. Varhaugselv). Det ble ikke funnet elvemusling i Reistadbekken (S. Varhaugselv) eller Tvihaugåna (N. Varhaugselv). Rongjabekken (N. Varhaugselv) ble bare befart. I Ualandsåna ble det funnet elvemusling i et utbredelsesområde på ca. 2600 m elvestreng, i fra noe nedstrøms Romavatnet til noe oppstrøms Ualand. Totalt ble det funnet 78 muslinger, og den totale bestanden ble estimert til et par hundre individer. Tettheten innenfor utbredelsesområdet var 0,41 muslinger pr. minutt (dette tilsvarer en tetthet på 0,16 muslinger pr. m2). I 2018 ble det funnet én yngre musling, som var 56,4 mm lang og ca. 12 år gammel. Tomme skall utgjorde 4,9 % av det totale antallet muslinger (både levende og skall) som ble funnet. Selv om det ble funnet én yngre musling er rekrutteringen i Ualandsåna for lav til å opprettholde bestanden. I tillegg tyder prosentandelen tomme skall på at det er noe overdødelighet i bestanden. Den økologiske tilstanden i Ualandsåna ble klassifisert som «dårlig» basert på elvemusling som en terskelindikator, og muslingbestanden ble kategorisert som «utdøende». Siden det er svært vanskelig å finne små muslinger i en så tynn bestand, er det mulig at den økologiske tilstanden i realiteten er «moderat». Likevel tyder alle data på at muslingbestanden vil dø ut på sikt. Dermed er det viktig å identifisere nødvendige tiltak for å ta vare på bestanden. Eutrofiering er en sannsynlig årsak til den lave rekruttering til elvemuslingbestanden i Ualandsåna. For å bekrefte om dette er tilfellet, bør redoksmålinger gjennomføres innenfor utbredelsesområdet til muslingen. I tillegg kan vannkjemiske studier også bidra til å avklare om dette er tilfellet. Hvis det viser seg at eutrofiering er et problem for muslingen, bør det innføres gjødsel- og beitefrie soner langs åna. Forsuring er en annen potensiell årsak til den lave rekrutteringen i Ualandsåna. Vannkjemiprøver viser at vannet som kommer fra Romavatnet er for surt til å opprettholde bestanden av musling, men det er usikkert om vannkjemien endrer seg til det bedre før åna når utbredelsesområdet til muslingen. For å undersøke om forsuring er et problem for muslingen, bør det gjennomføres vannkjemiske studier innen utbredelsesområdet. Hvis det viser seg at forsuring er et problem for muslingen, bør det gjennomføres kalking i Romavatnet og/eller beiteområdene langs åna. Mangel på vertsfisk kan også være en årsak til den lave rekrutteringen i Ualandsåna. Nedstrøms utbredelsesområdet til muslingen finnes det et vandringshinder som hindrer oppvandring av mindre fisk og kan forsinke oppvandringen av gytefisk. Dermed kan den forårsake redusert pro-duksjon av ungfisk innenfor utbredelsesområdet til muslingen, spesielt for laks. For å undersøke om tilgang på vertsfisk er et problem for muslingen, må det bestemmes om vertsfisken til mus-lingen i åna er laks eller ørret. Dette kan gjøres ved genetiske studier eller ved å se på infestering av muslinglarver på gjellene til fisken. Deretter bør tettheten av ungfisk undersøkes. Hvis det er laks som er verten for muslingen, må vandringshinderet utbedres. Gitt det lave antallet muslinger, den lave rekrutteringen og overdødeligheten i Ualandsåna, er det viktig at de nødvendige tiltakene gjennomføres snarest mulig. Magerøy, J.H. 2020. The freshwater pearl mussel in the Varhaugselvene Rivers. Surveying and conservation action planning. NINA Report 1879. Norwegian Institute for Nature Research. The freshwater pearl mussel is known from the 1700s in the Varhaugselvene Rivers. In 1995 it was confirmed that the mussel still was present in the Ualandsåna River in S. Varhaugselv River. In 2018 and 2020 new surveys were undertaken in both N. and S. Varhaugselv Rivers. In addition, a conservation action analysis was completed for the mussel population in Ualandsåna. Mussels were found in the area of the known population in Ualandsåna River (S. Varhaugselv). No mussels were found in Reistadbekken Stream (S. Varhaugselv) or Tvihaugåna River (N. Varhaugselv). Rongjabekken Stream (N. Varhaugselv) was inspected, but not surveyed. In Ualandsåna, the mussels were distributed along ca. 2600 river meters, from downriver Lake Romavatnet to upriver Ualand. In total, 78 mussels were found and the population estimate was a couple hundred specimens. The density within the distribution area was 0.41 mussels pr. minute (equivalent to 0.16 mussels pr. m2). In 2018, one younger mussel was found, which was 56.4 mm long and ca. 12 years old. Empty shells made up 4.9 % of the total number of mussels (both live and shells) found. Even though one younger mussel was found, the recruitment in Ualandsåna is insufficient to maintain the population. In addition, the percentage of empty shells suggest that the mortality rate in the population is somewhat higher than normal. The ecological status of Ualandsåna was classified as «poor» using the freshwater pearl mussel as a threshold indicator, while the mussel population was classified as «going extinct». Since it is very difficult to find juveniles in a sparse population, it is possible that the ecological status in reality is «moderate». Even so, the data suggest that the population will go extinct in the not too distant future. Thus, it is important to identify the management actions that are needed to maintain the population. Eutrophication is a likely cause of the low recruitment in the mussel population in Ualandsåna. To confirm whether this is the case, redox measurements should be taken within the distribution area. In addition, water chemistry studies would also contribute to determine if this is the case. If it is shown that eutrophication is a problem for the mussel, fertilizer and grazing free zones should be implemented along the river. Acidification is another potential cause of the low recruitment in Ualandsåna. Water chemistry analyzes show that the water from Romavatnet is too acidic to maintain the mussel population. However, it is uncertain whether the water quality improves before the river reaches the mussel beds. To examine if acidification is a problem for the mussel, water chemistry studies should be undertaken within the distribution area. If it is shown that acidification is a problem for the mussel, liming should be undertaken in Romavatnet and/or the grasslands along the river. A lack of host fish could also be a cause of the low recruitment in Ualandsåna. Downriver from the distribution area, there is a migration barrier that prevents the upward movement of small fish and could slow the upward movement of spawners. Thus, it could cause reduced production of juvenile fish within the distribution area. To examine if lack of hos fish is a problem for the mussel, it must be determined whether salmon or trout is the host fish species for the mussel in this river. This can be accomplished through genetic studies or through studying infestation of mussel larvae on the fish gills. Subsequently, the density of juvenile fish should be determined. If salmon is the host fish, the migration barrier needs to be modified. Given the low number of mussels, the low recruitment and the high mortality in Ualandsåna, it is important that the necessary actions are taken, to improve the conditions for the mussel, soon.

Larsen, B.M. 2018. Overvåking av elvemusling i Ogna, Rogaland. Tiltaksovervåking kalking 2017–2018. NINA Rapport 1582. Norsk institutt for naturforskning. Elvemusling har forsvunnet fra mange av de store laksevassdragene på Sør-Vestlandet, og det var også antatt at elvemuslingen i Ogna var utdødd på 1980-tallet på grunn av forsuring. Senere ble den imidlertid gjenfunnet, og etter en kartlegging av restbestanden i 1997–1999 har bestanden blitt overvåket hvert tredje år fram til 2011, og på nytt igjen i 2017–2018. Laksestammen i Ogna var også truet, og det var årlig meldinger om fiskedød på 1980-tallet. Fra 1991 er vassdraget derfor kalket med en kombinasjon av innsjøkalking og dosererkalking. Det har uten tvil vært en positiv utvikling i bestanden av elvemusling i Ogna i forbindelse med disse kalkingstiltakene i vassdraget. Det har vært en reetablering av muslinger i løpet av perioden 1991–2018 på hele strekningen mellom Ualand og Rabalia der det tidligere bare var store og gamle muslinger. I tillegg har det kommet tilbake muslinger både ovenfor og nedenfor kraftstasjonen ved Hetland. I 2008 ble det for første gang påvist vellykket rekruttering ovenfor Øvrabøvatnet, og i 2011 også helt ned mot Hylland bru. Muslinger spres til nye lokaliteter i Ogna hovedsakelig festet til gjellene på laksunger i vassdraget. Det ble i 2018 observert laksunger med muslinglarver på gjellene nedenfor utløpet av Krågevatn i et område der det foreløpig ikke er påvist levende muslinger. Det er i dag påvist elvemusling i Ogna fra utløpet av Krågevatnet til Hylland bru nedstrøms Hetland kraftstasjon. Dette utgjør en strekning på om lag 7,0 km når vi utelater Øvrabøvatnet. Historiske opplysninger tyder imidlertid på at elvemusling var utbredt i hele den lakseførende strekningen i vassdraget tidligere – en strekning på mer enn 30 km. På stasjoner med elvemusling varierte antallet mellom 0,02 og 1,57 individ pr. minutt observasjonstid på fritellingene i 2018. Det var en reduksjon i antall muslinger på en av stasjonene fra 2011 til 2018, men en kraftig økning i antall muslinger på en annen stasjon bidro til at den gjennomsnittlige tettheten på fritellingene likevel ble opprettholdt. Det har vært en økning fra 0,10 individ pr. minutt i 1999 til 0,55 individ pr. minutt i 2018. Som i 2011 ble det også funnet levende elvemusling på alle de fem transektene som undersøkes i Ogna. Det har vært en økning i gjennomsnittlig tetthet fra 0,09 individ pr. m² i 1999 til 0,14–0,16 individ pr. m² i 2005–2018 for de fem transektene. Skallengden til levende elvemusling varierte fra 36 til 159 mm i juni 2018. De fleste muslingene var mellom 105 og 125 mm lange, men det var i tillegg en høy andel muslinger i lengdegruppen 55–70 mm. Da muslingene vokser godt i Ogna, er det antatt at 10 og 20 år gamle har en skallengde på henholdsvis 60 og 100 mm. I 2018 var om lag 8 % av individene 10 år eller yngre. Andelen unge muslinger som har kommet opp i reproduktiv alder har økt de siste årene, og det er vist at graviditetsfrekvensen var høyere hos de unge muslingene sammenlignet med de eldre individene. Laks er eneste vertsfisk for elvemuslingens larver i Ogna («laksemusling»). Selv om antall muslinglarver på laksungene vil variere mellom år, er det nå en større andel av laksungene som er infestert med et stadig høyere antall muslinglarver enn tidligere. En god laksebestand er derfor en forutsetning for å opprettholde en god muslingbestand i elva. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel (0+) og ettårige eller eldre laksunger (≥1+) har vært henholdsvis 40–90 og 10–30 individ pr. 100 m² om høsten i de fleste av årene etter kalking. Mangel på vertsfisk er derfor ikke lenger begrensende for en vellykket rekruttering hos elvemusling i Ogna. Varierende årsklassestyrke hos elvemusling kan være forårsaket av mange faktorer, bl.a. forskjeller i påslag av muslinglarver på laksungenes gjeller og overlevelse av de unge muslingene i de første leveårene. Forsuring og eutrofiering er viktig i denne sammenhengen og dårlig vannkvalitet har antagelig vært den viktigste årsaken til tap av musling i Ogna. Manglende kunnskap om elvemuslingens tålegrenser for ulike vannkjemiske parametere og hvordan disse virker i kombinasjon, gjør at det er usikkert hva som vil være det beste vannkvalitetsmålet for elvemusling i Ogna. Inntil videre er det foreslått å heve pH slik at pH ikke i noen del av året skal være lavere enn 6,4. Samtidig må mengden labilt aluminium reduseres slik at verdiene ikke overstiger 10 μg/l og konsentrasjonen av kalsium kan med fordel være opp mot 2,5 mg/l.

Larsen, B.M. & Aspholm, P.E. 2016. Overvåking av elvemusling i Norge. Årsrapport 2015: Karpelva, Finnmark. - NINA Rapport 1240. 42 s. Karpelva hører med blant de vassdragene som fortsatt har en stor bestand av elvemusling, og som i løpet av de siste ti årene også har hatt en økende rekruttering. Holder rekrutteringen seg på dette nivået i årene som kommer vil det også kunne opprettholde bestanden på lang sikt. Slike lokaliteter har høy verneverdi både lokalt og nasjonalt, men også i internasjonal sammenheng er disse av spesiell interesse. I Karpelva finnes det en stor bestand av elvemusling fra utløpet av Evavatnet til utløpet i sjøen (Karpbukt). Sennagrasvatna og elva ovenfor Evavatnet er ikke undersøkt. Med dagens kunn-skap vet vi at elvemusling er begrenset til en ca. 14,6 km lang elvestrekning når vi ikke inkluderer Sennagrasvatna. Det var en gjennomsnittlig tetthet på 2,57 musling pr. m² i 2012-2015. Dette var det samme som i 2005. Det ble beregnet at det til sammen var litt over en million elvemusling i Karpelva. Av disse var om lag en tredel nedgravd i substratet både i 2005 og 2015 slik at den synlige delen av bestanden utgjorde nær 700.000 individ. Selv om estimatet kan være unøyaktig gir det en bekreftelse på at bestanden er stor og potensielt livskraftig. Muslingene i Karpelva vokste dårlig, og årlig tilvekst fra muslingene var fem år til de ble 25 år var bare 2-3 mm. Gjennomsnittlig lengde for fem år gamle muslinger var 4 mm. Den minste muslingen som ble funnet i 2015 var 6 mm, og den var allerede sju år gammel. Ti og 20 år gamle muslinger var henholdsvis 13 og 41 mm lange i gjennomsnitt. Dette betyr at 1,8 og 14,9 % av antall muslinger som ble lengdemålt i 2015 var yngre enn henholdsvis 10 og 20 år. Bestander som har opprettholdt populasjonsstrukturen i lang tid karakteriseres av at noen muslinger skal være yngre enn 10 år, men at minst 20 % av muslingene må være yngre enn 20 år. Andelen muslinger yngre enn 20 år var derfor noe lavere enn ønskelig. Men i 2005 var det ingen muslinger yngre enn 10 år, og andelen muslinger yngre enn 20 år var bare 3,2 %. Det har derfor vært en positiv utvikling i løpet av de siste ti årene. Laks- og ørretunger fra Karpelva som er undersøkt med hensyn til forekomst av muslinglarver på gjellene kan tyde på at laks ikke egner seg som vert for muslinglarvene ovenfor Sennagras-vatna, og at bestanden av elvemusling i øvre del av Karpelva kan karakteriseres som «ørret-musling». Ved utløpet av Sennagrasvatna derimot kan det være en kortere strekning der det finnes både «laksemusling» og «ørretmusling». Lenger ned i vassdraget er laks primærvert, men der er bestanden av ørret så liten at det ikke er avklart hvilken rolle ørret kan ha som vertsfisk. DNA-prøver er bare analysert fra elvemusling samlet inn i nedre del av Karpelva. Muslingene hadde høy genetisk variasjon, og hadde større likhet med andre laksemusling-populasjoner enn med ørretmusling. Observasjonen av at det tilsynelatende er en polarisert infeksjon av musling-larver på enten ørret eller laks i Karpelva gjør det rimelig å legge til grunn dette som et føre-var-prinsipp i det videre forvaltningsarbeidet med elvemusling og dermed sikre gode bestander av ørret i øvre del og laks i nedre del. Karpelva bør fortsatt inngå blant vassdragene som inngår i overvåkingen av elvemusling i Norge. Vassdraget er interessant også i forbindelse med overvåkingen av den langtransporterte tilførselen av forurensning fra Nikel-Zapoljarnij området, da elvemusling er en god miljøindikator. Bestanden av elvemusling er fortsatt stor og livskraftig, rekrutteringen har tatt seg opp i løpet av de siste ti årene og en bestand av elvemusling som opprettholder naturlig rekruttering vil være det synlige beviset på god vannkvalitet og god økologisk status (jf. arbeidet med Vannforskriften).

Larsen, B.M. 2015. Elvemusling i Fusta, Nordland – konsekvenser av rotenonbehandling i vassdraget og tiltak for å sikre bestanden av muslinger. – NINA Rapport 1189. 49 s. Rotenonbehandlinger i elv gir en kortvarig og begrenset skade på elvemusling, og ingen dødelighet er påvist hverken i Fusta eller andre vassdrag som er undersøkt. Rotenonbehandling av de store innsjøene i Fusta derimot ga en akutt dødelighet av elvemusling i hele Fusta, opptil åtte kilometer nedenfor utløpet av Fustvatnet. Status for elvemuslingen i Fusta er at vi nå (2015) har 1) 124 voksne muslinger av opprinnelig Fusta-stamme fordelt på to gode oppvekstområder i elva (forutsatt at alle muslingene har overlevd etter tilbakeføringen fra Herringelva og Baåga i 2014), 2) et ukjent antall ett år gamle muslinger som var et resultat av at ca. 8700 laksunger med muslinglarver på gjellene ble satt ut i Fusta i april 2014, 3) et ukjent antall voksne muslinger i Herringelva og 4) et ukjent antall ensomrige muslinger som kan være et resultat av vellykket reproduksjon og infeksjon av laksunger (naturlig produsert eller resultat av rognplanting eller utsetting) høsten 2014 i Fusta. Denne og tidligere undersøkelser har ikke påvist dødelighet eller forflytning av muslinger i for-bindelse med rotenonbehandlinger i elv på grunn av den relativt korte eksponeringstiden og de lave dosene som er benyttet. Det direkte tapet av muslinger i Fusta begrenset seg til to årsklas-ser av muslinglarver som enten ikke hadde vertsfisk tilgjengelig høsten 2011 og 2012 eller at reproduksjonen ble avbrutt da denne sammenfalt i tid med rotenonbehandlingen (abortering av melke og ubefruktede egg). Det ble observert at muslingene trakk seg sammen og lukket seg når «rotenonskyen» passerte. I Fusta var muslingene negativt påvirket i en periode på opptil 10 timer, og mer enn halvparten av muslingene var helt lukket i en periode på 8,5 timer. Ved rotenonbehandling av innsjøene i Fustavassdraget (Ømmervatnet, Mjåvatnet og Fustvatnet) ble virkningen av giften langvarig, og kontinuerlig tilførsel av rotenonholdig vann til Fusta gjen-nom hele høsten og vinteren 2012/2013 medførte total dødelighet for de gjenværende musling-ene i Fusta. Eksponeringsforsøk viste at muslingene i Fusta overlevde minst en og en halv må-ned etter innsjøbehandlingen, men at de i april 2013 ble gjenfunnet døde. Når elvemusling først har forsvunnet fra en lokalitet finnes det normalt ingen refugier i vassdraget der de har overlevd og som kan gi grunnlag for en reetablering. Tiltak for å bevare muslingene må derfor settes i verk i god tid før en innsjøbehandling kan iverksettes. I Fusta ble det forsøkt å samle inn flest mulig muslinger for omplassering til to sideelver ovenfor innsjøene. Totalt 381 muslinger ble flyttet til Herringelva og Baåga i august/oktober 2012. Fra Baåga kunne det tilbakeføres 102 levende muslinger. I Herringelva ble bare 22 muslinger tilba-keført. En kraftig flom i desember 2013 gravde opp og forflyttet alle utsatte muslinger sammen med store mengder stein, steinblokker og grus, og var en katastrofe for denne delen av tiltaket. Det er fortsatt 89 % av muslingene som ble omplassert til Herringelva som vi ikke kan gjøre rede for. Noen av disse har sannsynligvis overlevd, og kan fortsatt finnes i elva, men på ukjent sted. Et tiltak som imidlertid ble vellykket, var overføring av gravide muslinger til Leirfjord kultiveringsan-legg høsten 2013. De ble satt sammen med laksunger som skulle tilbakeføres til Fusta våren 2014. Dette resulterte i at tilnærmet alle laksungene ble infisert med muslinglarver i løpet av høsten. I mai 2014 var fortsatt mer enn 90 % av laksungene infisert med et gjennomsnitt på 14,5 muslinglarver på hver laksunge. Om lag 8700 laksunger ble satt ut i Fusta 7. mai 2014, og basert på gjennom-snittlig antall muslinglarver på laksungene ble det samtidig satt ut 117.450 muslinglarver med laksungene. Når laks er primærvert for larvene til elvemuslingen blir den særlig sårbar i vassdrag med Gyro-dactylus salaris. Parasitten gir høy dødelighet av laksunger, og har indirekte ført til en reduksjon i rekrutteringen av elvemusling i Fusta. Siden parasitten ble oppdaget i 1980, har bestanden av laks blitt kraftig redusert. Mangel på egnet vertsfisk har i mer enn 30 år redusert rekrutteringen til bestanden av elvemusling som i utgangspunktet var svært liten. Elvemuslingen har imidlertid en lang reproduktiv periode slik at bestanden kan ta seg opp igjen bare tiltak settes inn som øker antall laksunger i Fusta. Når oppvekstforholdene generelt er tilfredsstillende slik som i Fusta, vil de nyetablerte småmuslingene ha en stor mulighet til å overleve og gi opphav til sterke årsklas-ser som er med på å bygge opp igjen bestanden av elvemusling på lang sikt. Elvemusling har sin egen handlingsplan, har status som norsk ansvarsart, er angitt som sårbar på den norske rødlista over truede dyrearter i Norge, er totalfredet mot all fangst og er foreslått av Miljødirektoratet som prioritert art etter Naturmangfoldloven. Dette bør komme tydeligere til ut-trykk under planleggingen av framtidige rotenonbehandlinger eller andre forstyrrelser og inngrep i vassdrag med elvemusling. I Fusta kom arbeidet med kartlegging av bestanden og planlegging av bevaring og reetableringstiltak for sent i gang, og arbeidet ble i noen grad preget av haste-løsninger. I handlingsplanen for elvemusling er målet for arbeidet med forvaltning av elvemusling i et lang-siktig perspektiv at den skal finnes i livskraftige populasjoner i hele Norge. Alle nåværende na-turlige populasjoner skal opprettholdes eller forbedres. Ut fra en slik målsetting er det nødvendig å gjennomføre ytterligere tiltak i Fusta for å øke rekrutteringen, og tiltak som kan bygge opp igjen bestanden av elvemusling. Utplanting av rogn og utsetting av laksyngel vil være ett viktig virke-middel. Om noen av laksungene systematisk ble infisert med muslinglarver om høsten før de ble satt ut i Fusta sent på høsten eller neste vår som ettårige laksunger, kunne det bidra ytterligere til raskere reetablering. På sikt (etter friskmelding av Fusta) kan det også være aktuelt å overføre stammuslinger til oppdrettsanlegget for elvemusling på Austevoll. Det vil gjøre det mulig å pro-dusere et stort antall ettårige eller eldre muslinger for utsetting i Fustavassdraget. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Larsen, B.M., Saksgård, R. & Bjerland, J.M. 2012. Overvåking av elvemusling i Ogna, Rogaland. Tiltaksovervåking kalking 2011. - NINA Rapport 887. 38 s. Det har vært en positiv utvikling for elvemusling i Ogna etter at kalkingen kom i gang i vassdraget i 1991. Det var vellykket rekruttering og reetablering av elvemusling mellom Ualand og Hetland i løpet av 1990-tallet. Men senere har rekrutteringen avtatt, og i 2011 ble det bare funnet to muslinger mindre enn 50 mm (8-9 år gamle individ) i vassdraget. Årsklassene som vokste opp i Ogna på 1990-tallet er imidlertid store og livskraftige, og gjør at mer enn to tredeler av bestanden nå er yngre enn 25 år. «Nye» muslinger har vokst opp i alle områder der det tidligere bare var store og gamle muslinger. I tillegg er muslinger reetablert på hele strekningen mellom Ualand og Rabalia, ved Hetland og nedenfor utløpet av kraftstasjonen ved Hetland. I 2008 ble det for første gang påvist vellykket rekruttering ovenfor Øvrabøvatnet, og i 2011 også helt ned mot Hylland bru. Nødvendige tiltak for å sikre en mer stabil rekruttering av elvemusling kan være å redusere tilførselen av næringsstoff, men viktigere er det å sikre at pH ikke i noen del av året blir lavere enn 6,2 samtidig som mengden aluminium og andre tungmetaller er minimal. Likeledes kan det være nødvendig å øke konsentrasjonen av kalsium til et nivå nær 2,5 mgCa/l eller høyere. En bestand av elvemusling som opprettholder naturlig rekruttering i Ogna vil være det synlige beviset på god vannkvalitet og god økologisk status. Det ble funnet levende elvemusling på 11 av de 12 undersøkte stasjonene i 2011. Dette var en økning i utbredelse sammenlignet med tidligere år, og det ble for første gang funnet levende muslinger ved Hylland bru. Det er dermed påvist elvemusling i Ogna fra innløpet av Øvrabøvatnet til Hylland bru nedstrøms Hetland kraftstasjon. Dette er en ca. 5,8 km lang elvestrekning. Historiske opplysninger tyder imidlertid på at elvemusling tidligere var utbredt i hele den lakseførende strekningen i vassdraget – en strekning på mer enn 30 km. Elvemuslingen forsvant fra store deler av elva i løpet av 1940-, 1950- og 1960-tallet. Årsakene er sammensatte, men graving, kanalisering, intensiv landbruksdrift, perlefiske og forsuring er deler av dette bildet. På stasjoner med elvemusling varierte antallet mellom 0,03 og 2,67 individ pr. minutt observasjonstid på fritellingene i 2011. Det var en kraftig økning i antall muslinger på stasjon 5 som bidro til en økning i gjennomsnittlig tetthet på fritellingene fra 0,27 individ pr. minutt i 2008 til 0,53 individ i 2011. For første gang ble det også funnet levende elvemusling på alle de fem transektene i Ogna. Skallengden varierte fra 45 til 150 mm hos levende elvemusling i Ogna i 2011. Det var bare to muslinger som var mindre enn 50 mm lange, og majoriteten av muslinger var mellom 100 og 110 mm. Det er funnet få muslinger yngre enn 10 år ved de siste undersøkelsene i Ogna. Det betyr at rekrutteringen har vært mye lavere på 2000-tallet enn på 1990-tallet. De sterke årsklassene på 1990-tallet gjør imidlertid at bestanden fortsatt kan betegnes som livskraftig. Andelen unge muslinger som har kommet opp i reproduktiv alder har økt betydelig de siste årene, og det er også vist at graviditetsfrekvensen var høyere hos de unge muslingene sammenlignet med de eldre individene. Totalproduksjonen av muslinglarver har dermed økt, og i 2011 ga dette seg utslag i at en større del av laksungene var infisert med et noe høyere antall muslinglarver. Laks er vertsfisk for elvemuslingen i Ogna, og det er ikke funnet muslinglarver på ørret i vassdraget. En god laksebestand er derfor også en forutsetning for å opprettholde en god muslingbestand i elva. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel (0+) og ettårige eller eldre laksunger (≥1+) har vært henholdsvis 40-90 og 10-30 individ pr. 100 m² om høsten i de fleste av årene etter kalking. Mangel på vertsfisk er derfor ikke lenger begrensende for en vellykket rekruttering hos elvemusling i Ogna. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Larsen, B.M. 2009. Kalking i laksevassdrag. Effektkontroll 2008 : Overvåking av elvemusling i Ogna, Rogaland. - NINA Rapport 486. 38 s. Det har vært en positiv utvikling for elvemusling i Ogna etter at kalkingen kom i gang i vassdraget i 1991. Det var vellykket rekruttering og reetablering av elvemusling mellom Ualand og Hetland i lø-pet av 1990-tallet. Men senere har rekrutteringen avtatt igjen, og i 2008 ble det ikke funnet muslinger mindre enn 50 mm (8-9 år gamle individ) i vassdraget. Årsklassene som vokste opp i Ogna på 1990-tallet er imidlertid store og livskraftige, og gjør at om lag to tredeler av bestanden nå er yngre enn 20 år. ”Nye” muslinger har vokst opp i alle områder der det tidligere bare var store og gamle muslinger. I tillegg er muslinger reetablert nedenfor utløpet av kraftstasjonen ved Hetland, og i 2008 ble det for første gang påvist ”nye” muslinger ovenfor Øvrabøvatnet. I Ogna forekommer elvemusling i dag fra innløpet til Øvrabøvatnet og ned til Lindtjørnhølen. Dette er en ca 4,8 km lang elvestrekning. Historiske opplysninger tyder imidlertid på at elvemusling tidlige-re var utbredt i hele den lakseførende strekningen i vassdraget – en strekning på mer enn 30 km. Elvemuslingen forsvant fra store deler av elva i løpet av 1940-, 1950- og 1960-tallet. Årsakene er sammensatt, men graving, kanalisering, intensiv landbruksdrift, perlefiske og forsuring er deler av dette bildet. Med en gjennomsnittlig beregnet tetthet på 0,03 muslinger pr. m², er bestanden av elvemusling anslått til mellom 2900 og 4800 individ i Ogna i 2008. Selv om estimatet er unøyaktig gir det en be-kreftelse på at det har vært en økning i antall elvemusling i vassdraget i løpet av de siste 10-15 åre-ne. Ved graving i substratet i 2008 ble det funnet at det i tillegg levde muslinger nedgravd eller gjemt under steiner på elvebunnen. Dette kan utgjøre så mye som 1000 muslinger, og kommer i tillegg til det oppgitte populasjonsestimatet. Laks er vertsfisk for elvemuslingen i Ogna, og det er ikke funnet muslinglarver på ørret i vassdraget. En god laksebestand er derfor også en forutsetning for å opprettholde en god muslingbestand i elva. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel (0+) og ettårige eller eldre laksunger (=1+) har vært henholdsvis 40-90 og 10-30 individ pr. 100 m² om høsten i de fleste av årene etter kalking. Mangel på vertsfisk er derfor ikke lenger en begrensende faktor for vellykket rekruttering hos elvemusling i Ogna. Skallengden hos levende elvemusling i Ogna varierte fra 53 til 152 mm i 2008. Det var med andre ord ingen muslinger mindre enn 50 mm, og hovedvekten av muslinger var mellom 85 og 105 mm. Andelen unge individ økte betydelig fra 1999 til 2002 og videre fram til 2005. I 2005 og 2008 var imidlertid andelen unge individ den samme. I lengdefordelingen fra 2008 var det derfor få muslinger som var yngre enn 10 år. Dette betyr at rekrutteringen har vært svært liten i perioden etter 1998. De sterke årsklassene på 1990-tallet gjør at bestanden fortsatt kan betegnes som livskraftig, men den er samtidig sårbar for små endringer i vannkvalitet som gjør at rekrutteringen reduseres eller stanser opp. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.