Search

Prosjektleder: Øyvind Kaste Det er gjennomført en undersøkelse av vannkvaliteten i Ubergsvann, Vegårshei kommune, for å dokumentere eventuelle effekter av utslipp fra Ubergsmoen avløpsrenseanlegg. Undersøkelsen bestod i 6 månedlige prøvetakingsrunder i løpet av vekstsesongen fra mai til oktober 2022. Den økologiske tilstanden i Ubergsvann basert på planteplankton (klorofyll a) ble klassifisert som svært god i 2022. De vannkjemiske støtteparameterne total fosfor og total nitrogen gav henholdsvis god og svært god tilstand. Teoretiske beregninger viser at utslippet av fosfor fra renseanlegget gir et ubetydelig bidrag til fosforkonsentrasjonen i Ubergsvann, både under normal og lav vannføring. Dette, sammen med måleresultatene fra 2022, viser at dagens utslipp fra Ubergsmoen RA ikke er til hinder for at innsjøen kan oppnå minst god tilstand i henhold til Vannforskriften. Vegårshei kommune

Ambjørndalen, V., Aronsen, T., Jamtfall, E., Kanstad-Hanssen, Ø. & Næsje T.F. 2023. Overvåking og uttak av rømt oppdrettslaks i vassdrag i Trøndelag og Nordland etter rømming fra lokaliteten Dolma N i 2021. NINA Rapport 2283. Norsk institutt for naturforskning. På grunn av rømming av oppdrettslaks fra Midt-Norsk Havbruk AS sitt anlegg Dolma N 26. august 2021, fikk NINA i oppdrag å organisere et overvåkning- og utfiskingsprogram for 2021 og 2022. Rømmingen skjedde som følge av en 6 m lang flenge i nota. Fisken hadde en snittstørrelse på ca. 4 kg ved rømmingstidspunktet, og Midt-Norsk Havbruk rapporterte at det rømte i underkant av 39.000 oppdrettslaks fra merda. I etterkant ble det meldt om gjenfangster i sjøen på ca. 13.000 oppdrettslaks fra innleide fartøy og gjenfangstfiske igangsatt av Midt-Norsk Havbruk og statsforvalterne i Trøndelag og Nordland. I tillegg til fangstene som er registrert av Midt-Norsk Havbruk, fikk Fiskeridirektoratet inn tips om observasjoner av stimer og fangster av oppdrettslaks på mer enn 10 fisk fra ca. 20 yrkesfiskere og privatpersoner. Observasjonene ble gjort i nærheten av rømmingsområdet, men også så langt nord som Vistenfjorden i Vevelstad kommune. I 2021 ble det totalt samlet inn 675 skjellprøver fra de 16 elvene med overvåkning med høstfiske, uttaksfiske og garn- og notfiske. Blant disse var 314 oppdrettslaks, 350 villaks og 11 usikre. Den totale andelen oppdrettslaks blant skjellprøvene var da 46,5 %. Videre ble det registrert totalt over 1771 laks fra de 13 elvene under drivtelling og utfisking. Blant disse ble 745 visuelt vurdert som villaks og over 1026 vurdert som oppdrettslaks (inkludert observasjoner under drivtelling og uttak uten skjellprøve i Vefsna og Lomselva). Andelen oppdrettslaks i observasjoner (inkl. uttak uten skjellprøve) ved drivtelling var da 57,9 %. Blant disse var over 236 observert i forbindelse med drivtelling og utfisking i Nordfolda (n=1), Åbjøra (n=28), Urvollvassdraget (n=1), Bogelva (n>200), Lakselvvassdraget (n=3) og Halsanelva (n=3). I Vefsna (n=90) og Lomselva (n>700) ble det avlivet over 790 oppdrettslaks uten skjellprøver i forbindelse med utfisking. Alle observerte og avlivede oppdrettslaks uten skjellprøve ble rapport til å være i størrelseskategorien mellomlaks. Blant de 314 skjellprøvene av oppdrettslaks høsten 2021, kunne antall vintre bestemmes for 300 av disse, og skjellanalysen viste at det var 293 som mest sannsynlig hadde rømt inneværende år (ingen soner i skjellene som indikerer lav vekst på grunn av vintre i sjøen). Førtito av disse oppdrettslaksene hadde ingen informasjon om lengde, men var oppgitt til å være i størrelseskategorien mellomlaks. Sammenligning av estimert lengde til den slaktede fisken fra merda fisken rømte fra og lengdefordelingen til oppdrettslaksen som ble fanget og prøvetatt i vassdragene i 2021, indikerte at noen av oppdrettslaksen i vassdragene var større enn de som sannsynligvis hadde rømt fra Dolma N. Dersom oppdrettslaksen fra Dolma N som vandret opp i de undersøkte vassdragene hadde samme lengdefordeling som fisken som rømte, kan det også ha vært fisk fra andre rømminger enn Dolma N i de undersøkte vassdragene. På grunnlag av størrelsen og tidspunktet for rømmingen påla Fiskeridirektoratet også miljøovervåking i 2022 for følgende vassdrag: Storelva i Lonet, Terråkelva, Åbjøravassdraget, Urvollvassdraget, Bogelva, Storelva i Tosbotn, Eidevassdraget og Lomselva. En plan for overvåkning- og utfiskingsaktiviteter ble utarbeidet i samarbeid med Skandinavisk naturovervåking (SNA) for de åtte vassdragene i produksjonsområde 7 (Nord-Trøndelag med Bindal) og 8 (Helgeland til Bodø). På grunn av et høyt antall oppdrettslaks i 2021 ble andre undersøkelser i nærliggende vassdrag inkludert av NINA og SNA, og det er totalt undersøkt og rapportert fra 14 vassdrag i denne rapporten. Lokale forvaltningslag i aktuelle elver ble også kontaktet før sportsfiskesesongen for å samle inn flest mulig skjellprøver i deres respektive vassdrag. Høstfiske med stang og håndsnøre ble organisert i følgende vassdrag; Salvassdraget, Vefsna og Fusta, mens drivtelling ble utført i Terråkelva, Åbjøravassdraget, Urvollvassdraget, Bogelva, Storelva i Tosbotn, Eidevassdraget og Lomselva. Not- og garnfiske ble gjennomført i Storelva i Lonet. For elver der det allerede var planlagt høstfiske eller annen aktivitet i forbindelse med OURO (Oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettsfisk), eller det nasjonale overvåkningsprogrammet for rømt oppdrettslaks, ble det organisert en ekstra og/eller utvidet innsats. Det praktiske arbeidet og innsamling av skjellprøver ble utført av lokale kontaktpersoner. Det ble totalt samlet inn 385 skjellprøver fra de ti elvene med overvåkning, høstfiske, uttaksfiske, sportsfiske og garn- og notfiske i 2022. Blant disse var 42 oppdrettslaks, 331 villaks og 12 usikre. Den totale andelen oppdrettslaks blant skjellprøvene var da 10,9 %. Videre ble det observert totalt 2052 laks fra de ti elvene under drivtelling. Blant disse ble 2036 visuelt vurdert som villaks og 16 vurdert som oppdrettslaks. Andelen oppdrettslaks i observasjoner ved drivtelling var da 0,8 %. Disse var observert i forbindelse med drivtelling i Åbjøravassdraget (n=12), Bogelva (n=1), Vefsna (n=1) og Leirelva (n=2). De fleste av disse oppdrettslaksene tilhørte størrelseskategorien mellomlaks, men noen smålaks og én storlaks ble også observert. Det var mulig å bestemme antall vintre for 26 av de 28 skjellprøvene som NINA analyserte fra sommeren og høsten 2022. Skjellanalysen viste at samtlige mest sannsynlig hadde rømt inneværende år (2022) og stammer derfor ikke fra Midt-Norsk Havbruk sin rømming i 2021. Fangstrapport fra Åbjøravassdraget (n=2), Lomselva (n=17), Fusta (n=9) og Vefsna (n=22) viste totalt 50 fangede oppdrettslaks i sportsfiskesesongen 2022. Kun syv skjellprøver av antatt oppdrettslaks fra disse vassdragene ble sendt inn fra Fusta (n=5) og Vefsna (n=2), og verifisert som rømt oppdrettslaks. Antall rømt oppdrettslaks fra 2021 (n=1340) til 2022 (n=58) viste en nedgang på 95,7 %. Denne sammenligningen inkluderte kun avlivet og observerte oppdrettslaks fra de samme elvene som ble rapportert i 2021 og 2022. Tidsrom, innsats og undersøkelsesmetoder varierte noe mellom årene.

Prosjektleder: Rolf Høgberget Driftskontroll av kalkdoseringsanlegg gjennomføres for å optimalisere kalkingstiltaket. Rapporten sammenfatter avvikshendelser i 2022, og det foreslås forbedringstiltak: Kalkingen fra anleggene på Bås og Skripeland var god. Dette bidro til at pH stort sett tilfredsstilte målet for Herefossfjorden samtidig som doseringen ved Søre Herefoss for å korrigere til pH-målene for laks, ble liten. Innsamling av data for kontinuerlig pH-måling oppstrøms Bås ble avsluttet. Viktige driftsparametere på Skripelandanlegget kan gi manglende nøyaktighet. Dette er under utbedring. Anlegget på Væting behøver pH som styringsparameter for tilfredsstillende dosering. For å unngå gjentagende dropp under pH-målet ved forsuringer, behøver Monebekkanlegget raskere doseringsrespons. Alternative styringsformer bør utredes. Selv om pH-målingene ved Søre Herefoss-anlegget var vanskelig å kalibrere, doserte anlegget meget godt, og doseringseffektiviteten var derfor meget god. Det etterlyses en mer nøyaktig måte å loggføre nødvendige driftsparametere i MikaCom med eksakte tidsstempel som timesverdier. Kontinuiteten i loggingene må også bil bedre. Styringsgruppa for kalking av Tovdalselva

Bergan, M. A. & Aanes, K. J. 2022. Ungfisktellinger som kvalitetssikring av tiltak etter bygging av fisketrapp for sjøørret i Meåsbekken i Segeråga (Nordland). NINA Rapport 2185. Norsk institutt for naturforskning. Det er gjennomført problemkartlegging og ungfisktellinger av ørret i sidebekken Meåsbekken til Segeråga høsten 2022. Undersøkelsene er gjennomført for å kvalitetssikre hvorvidt en nybygd fisketrapp like før samløp med Segeråga fungerer etter hensikten, og for å avdekke andre faktorer som kan utgjøre en risiko for at tiltaket ikke fører til måloppnåelse. Hensikten med fisketrappen er å gi fri vandringsvei for gytefisk av sjøørret forbi en tidligere vandringsbarriere for all sjøvandrende laksefisk, slik at viktige gyteområder blir tilgjengelige for sjøørret i bekken. Dette vil gi et utvidet oppvekstområde for ungfisk i bekken, samt også bidra til økt ungfiskproduksjon i hovedelva Segeråga. Tiltaket har vært et fiskeforsterkende kompensasjonstiltak for hovedelva Segeråga, og en del av tiltaksplanen for denne elva. Segeråga har hatt vesentlig redusert produksjonspotensiale og livsvilkår for laks og sjøørret, som følge av betydelig nedslamming og gjenøring, etter nydyrking av myr og landbruksrelatert belastning i nedbørfeltet til dette vassdraget. Meåsbekken er en av få sidebekker til hovedelva Segeråga på Rødøy, Nordland. Bekken har svært god vann- og habitatkvalitet, med få inngrep og endringer i vannveien, og uten større naturlige vandringshindre eller barrierer i det meste av sin lengde opp til kildene. Bekken kan tidligere ha vært en viktig gytebekk for hovedsakelig sjøørret, men svært vanskelige oppgangsforhold i nedre del før samløp med Segeråga kan ha gjort at sjøvandrende laksefisk ikke har klart å utnytte strekninger oppstrøms i nyere tid. Kun om lag 140 meter bekkestrekning har vært tilgjengelig for sjøørret før tiltaket. Undersøkelser før tiltak avdekket at en småvokst og fåtallig bekkørretbestand har funnet livsvilkår i bekken ovenfor oppgangsbarrieren. Ørretbestanden var dominert av eldre ørret, med lav rekruttering av årsyngel og ungfisk. Områder nedstrøms oppgangsbarrieren hadde svært tallrike forekomster av ungfisk, der årsyngel av ørret dominerte sterkt i bestanden, noe som er typisk for bekkestrekninger med tilgang på sjøvandrende ørret. Resultatene fra forundersøkelsene i 2015 og 2016, og faglige vurderinger av produksjonspotensialet ovenfor vandringsbarrieren, gjorde at NINA/Aa-Vann AS foreslo bygging av fisketrapp som et av de viktigste kompenserende tiltakene i planene for å forsterke og bygge opp sjøørret-bestanden i Segeråga. Det ble gitt en godkjenning av detaljplan for bygging av fisketrapp i Meåsbekken sommeren 2017. Arbeidet med trappa ble igangsatt og ferdigstilt i juni 2017, til en kostnad på 120.000,- Undersøkelsene i 2022 er entydige, og viser en svært positiv utvikling i ørretbestanden oppstrøms fisketrappa. Det er generelt sett liten eller ingen forskjell på ungfisk- og årsyngeltetthet nedstrøms og oppstrøms fisketrappa. Tettheten av ørretunger har økt kraftig sammenlignet med før tiltak, og det registreres en vesentlig forynging av ørretbestanden i Meåsbekken ovenfor trappa, dominert av ørret i lengdegruppen under 10 cm kroppslengde, dvs fisk som er antatt årsyngel og ett-/toåringer av ørret. Disse ørretungene er en nøkkelindikator på at tiltaket har vært vellykket de siste årene. Ungfisktettheten øker oppover i bekken, jo nærmere man kommer lite berørte bekkepartier med de de mest egnede gyte- og oppvekstområdene. Det ble også registrert gytefisk av ørret og nyanlagte gytegroper ovenfor fisketrappa høsten 2022, fortrinnsvis laget av mindre gytefisk med størrelser opptil 30 cm lengde. Trolig vil sjøvandrende gytefisk fra Segeråga vandre opp på et senere tidspunkt denne høsten, etter neste periode med nedbør og økt vannføring, som gir gode vandringsforhold både i Segeråga og i Meåsbekken. Meåsbekken har ingen permanente vandringsbarrierer for gytefisk opp til bekkens kildeområder fra myr, små tjern og våtmark ved Jomfruåsen. Enkelte mindre gradienter og små fall kan være periodisk vandringshindrende, spesielt for små fiskestørrelser, men ikke vandrinsgstoppende for fiskestørrelser over 20 cm eller større gytefisk. Etter hvert som Meåsbekken flater mer ut og nærmere seg kildeområdene, avtar samtidig egnetheten for gyting, da bekken har finkornet grus, sand og mudder eller fjell som dominerende bunnsubstrat i øvre del. I disse partiene avtar også årsyngeltettheten av ørret vesentlig, men det registreres fortsatt middels gode ungfisktettheter, noe som viser at området har en funksjon som gyte-/oppvekstområde for ørret. Ved bruk av forventningsverdier for samlet tetthet av ungfisk som kvalitetselement på økologisk tilstand i Meåsbekken, så har tiltaket ved vandringsveiene gjort at bekken oppnår «Svært god/God» økologisk tilstand etter vannforskriften i 2022. Nedstrøms fisketrappa er samlet ung-fisktetthet 71,4 ørret per 100 m². Ovenfor fisketrappa varierer ungfisktettheten mellom 16,7 til 165,0 ørret per 100 m² for syv undersøkte bekkepartier. Dette gir et gjennomsnitt på 79,8 ørret per 100 m² på strekninger ovenfor fisketrappa, som er nært grensenivået «Svært god» økologisk tilstand for samlet ungfisktetthet (81 ungfisk per 100m²). Områdene med de laveste ungfisktettheter i Meåsbekken i 2022 er knyttet til nederste stasjon og den første hundre meteren like etter fisketrappa, samt øverste stasjon opp mot området der bekken flater ut og etter hvert går over i sakteflytende bekk med dammer, tjern og myr. Øverste stasjon har naturlige årsaker til lavere ungfisktetthet, da egnetheten for gyting avtar naturlig. Årsaken til lavere ungfisktetthet i nedre del må knyttes til at dette bekkepartiet har stor ferdsel av kveg, som gjennom tråkk i bekken, langs bekkesidene og i umiddelbar nærhet til bekken, har gitt kraftig erosjonsproblematikk til bekkeløpet. Det observeres en vesentlig utlekking av finpartikler (slam, jord, sand) til bekken, som har gitt kraftig gjenøring av kulper og tidligere gyteområder på denne strekningen. Utviklingen siden forrige undersøkelse synes negativ, da de samme bekke-strekningene hadde vesentlig bedre habitatkvalitet i 2016 sammenlignet med i dag. Det anbefales at kvegets tilgang til bekkeløpet begrenses, eksempelvis gjennom inngjerdede drikkestasjoner, i stedet for dagens praksis, med tråkk og fri tilgang til bekken og bekkekantene over et stort område. På bakgrunn av resultatene fra 2022 konkluderes det med at tiltaket har gitt frie vandringsveier for sjøvandrende laksefisk i Meåsbekken, som over tid vil gi et svært viktig bidrag til rekruttering av sjøørret for hele Segerågavassdraget. Meåsbekken går parallelt med Segeråga, men deler ikke Segeråga’s nedbørfelt. Bekken er derfor avskjermet fra de samme belastningene som hovedelva har og har hatt, hovedsakelig knyttet til negative vannøkologiske effekter etter nydyrking av myr og annen landbruksvirksomhet. Tiltaket med bygging av fisketrapp har nå lagt til rette for at sjøørreten kan anvende hele Meåsbekken som gyte- og oppvekstområde. For sjøørreten utgjør dette en ny tilgjengelig bekkestrekning på anslagsvis 1,5- 2 kilometer, før Meåsbekkens kilder går over i om lag 15-18.000 m² stort urørt våtmarksområde, bestående av myrpregede bekkestrekninger, dammer og tjern i en vannrik våtmark. Med gjennomsnittlig bredde på om lag 2,5 - 3 meter på bekkestrekninger nedstrøms våtmarksområdene, utgjør dette et økt gyte- og oppvekstareal på opptil 6000 m³, der mesteparten har naturtilstand, med intakt vassdragsnatur og naturlig vannavrenningsmønster. Av denne bekkestrekningen har minimum 200 bekkemeter optimal egnethet for gyting for sjøørret, samtidig som Meåsbekken også har dypområder og kulper, som gir gode oppvekstområder for eldre ungfisk av laksefisk. Det anbefales at Meåsbekken overvåkes jevnlig i årene som kommer, for å følge med på utviklingene i fiskebestanden ovenfor fisketrappa, samtidig som vandringsveier og vannmiljøtilstand ettersees i vassdraget. Dette vil gi viktig tidsseriedata og økt kunnskap knyttet til reetablering av sjøørret og ørret i slike sidebekker til større vassdrag etter tiltak. Vi vil da få mulighet til å avdekke om det oppstår uforutsette problemer knyttet til tiltaket eller miljøtilstanden i vassdraget i årene etter. Et viktig formål vil også alltid være å utvikle «best-practice» kunnskap for slike tiltak, som kan anvendes for lignende problemstillinger i andre vassdrag, og dette gjøres kun ved å kvalitetssikre, dokumentere og følge opp tiltakene på en faglig god måte i ettertid.

Prosjektleder Rolf Høgberget Driftskontroll av kalkdoseringsanlegg gjennomføres for å optimalisere kalkingstiltaket. Rapporten sammenfatter avvikshendelser i 2021, og det foreslås forbedringstiltak: Kalkingen fra Bås-anlegget var svært god, og bidro vesentlig til at pH stort sett var over målet i Herefossfjorden. Det er ønskelig å oppgradere pH oppstrøms Bås til en ordinær pH-overvåkingsstasjon. På Skripeland er det foretatt forbedring som resulterte i at den gjennomsnittlige effektiviteten var god, målt som bidrag til pH-målet i fjorden. Anlegget på Væting er nytt av året, og effekter av kalkingen er ikke observert i 2021. Ved Monebekk-anlegget var driftssikkerheten totalt sett bedre i 2021 enn tidligere. Søre Herefoss-anlegget doserte periodevis litt mye, og det var kun et tilfelle med pH under målet. Doseringseffektiviteten var derfor meget god. Det etterlyses en mer nøyaktig måte å loggføre nødvendige driftsparametere i MikaCom med eksakte tidsstempel som timesverdier. Kontinuiteten i loggingene må også bil bedre.

Prosjektleder/Hovedforfatter Rolf Høgberget Driftskontroll av kalkdoseringsanlegg i Arendalsvassdraget gjennomføres for å avdekke effektiviteten til anleggene. Denne statusrapporten gir en dokumentasjon på driften i rapporteringsperioden (2021) og inneholder samtidig en fortegnelse over hendelser og avvik som kan danne grunnlag for forbedringstiltak knyttet til driftsrutiner, installasjoner eller kalkingsstrategi. Bøylefoss kalkdoseringsanlegg hadde fem avvik fra pH-målet hvorav minst et kan ha hatt negativ betydning for smoltkvaliteten. Likevel betegnes driftssikkerheten som god. Kalkforbruket var 2/3 av forbruket i 2020, hovedsakelig på grunn av lavere avrenning i 2021. Ved Gauperå doseringsanlegg i Songeelva kom kalkingen tregt i gang ved flomsituasjoner, og utstrakt bruk av fast doseringshastighet gav svært varierende doser. Det var mange avvik fra pH-målet. Et stort avvik kan ha påvirket smoltkvaliteten negativt. Driftssikkerheten var ikke god. Omplassering av pH-stasjonen nedstrøms anlegget og/eller endring av styringsprinsipp kan endre forholdene. Tiltak for bedring av pH-målingene oppstrøms anlegget må også gjennomføres dersom disse skal benyttes som styringsparameter. Vanntemperaturen bør innføres som logget parameter i Songeelva.

Bergan, M.A. & Kjøsnes, A. J. 2022. Ungfisktellinger som kvalitetssikring av tiltak knyttet til vandringsveiene for sjøørret i Florbekken i Stjørdalselva. NINA Rapport 2150. Norsk institutt for naturforskning. Det er gjennomført ungfisktellinger av laks og ørret i Florbekken høsten 2021. Undersøkelsene er gjennomført for å kvalitetssikre om en nybygd fisketrapp nedstrøms E14 fungerer etter hensikten. Hensikten med fisketrappa er å gi fri vandringsvei for gytefisk av fortrinnsvis sjøørret forbi E14 og opp til viktige gyteområder i bekken. Florbekken er en liten sidebekk til Stjørdalselva, Trøndelag. Bekken har svært god vann- og habitatkvalitet, og har tidligere vært en viktig gytebekk for hovedsakelig sjøørret i Stjørdalselva. Likevel har Florbekken vært fisketom i lang tid, som følge av sumbelastninger av elveforbygning i Stjørdalselva og en høy veifylling med vandringstoppende kulvert under E14. Disse inngrepene har stengt anadrom laksefisk ute fra bekken, og medført at gode gyte- og oppvekstområder har vært tapt for sjøørret. Det ble derfor byttet kulverter under E14 og Melmyrvegen i 2017/2018, og bygd fisketrapp i løpet av året 2019. Dermed ble det lagt til rette for fiskevandringer i nedre del av bekken, på strekningen fra samløpet med Stjørdalselva og opp forbi veianlegget E14/Melmyrvegen. Undersøkelsene i 2021 er entydige i resultatene, og viser at gytefisk av sjøørret har passert E14 året før. Årsyngel av ørret, som er en nøkkelindikator på at tiltaket er vellykket, dominerer ungfiskbestanden ovenfor E14. Videre øker tettheten oppover i bekken ovenfor hhv. E14 og Melmyrvegen, jo nærmere man kommer lite berørte bekkepartier med gode gyteområder og naturlig grense for anadrom strekning. Det ble også registrert nyanlagte gytegroper fra stor fisk ovenfor fisketrappa i 2021, som viser at gytefisk dermed også hadde tilgang til bekken ovenfor trappa denne høsten. Ved bruk av forventningsverdier for samlet tetthet av ungfisk som kvalitetselement på økologisk tilstand i Florbekken, så har tiltaket ved vandringsveiene gjort at bekken oppnår miljømålet etter vannforskriften i 2021. Fra å være fisketom og klassifisert til «Svært dårlig» økologisk tilstand som følge av menneskeskapte inngrep før tiltak, har Florbekken nå oppnådd miljømålet minimum «God» økologisk tilstand i 2021. Dersom vandringsveien forblir intakt i årene som kommer, kan bekken stabilisere seg på en økologisk tilstand mellom «God» og «Svært god». Tiltaket har gitt frie vandringsveier for sjøvandrende laksefisk, men har også gjort det mulig for ål å passere tiltaksområdet. Utforming av tidligere kulvert, med utstikkende åpning og høyt sprang, gjorde at ål mest sannsynlig måtte passere over selve veianlegget (E14 og Melmyrvegen) før tiltaket, noe som trolig ikke lot seg gjøre. Ål vurderes derfor nå å ha tilgang til Florbekken ovenfor E14, samt Flortjønna og eventuelt andre tilknyttede tjern i nedbørfeltet. I forbindelse med undesøkelsene avdekkes det fare for vandringsproblemer lengre opp i Florbekken for både gytefisk og ungfisk knyttet til en eldre avlingsvei like ovenfor E14 og Melmyrvegen. Kulverten under denne veien er underdimensjonert, og er i ferd med å gå tett. Kulverten og avlingsveien er etterlatenskaper fra en nedlagt virksomhet, og har ingen hensikt lenger. Inngrepet bør fjernes fra bekkeløpet.

Phytophthora er en slekt med mange fremmede, invaderende planteskadegjørere som kan føre til store skader på både tre- og urteaktige planter. De fleste Phytophthora er jordboende og vannelskende arter som angriper plantenes røtter og spres med sporer i vann og jord. En kartlegging av Phytophthora-forekomst langs E6 mellom Værnes og Ranheim ble gjennomført i juli 2021 i forbindelse med pågående utvidelse av motorveien, da utvidelsen innebærer betydelige terrenginngrep. Kartlegginger og tiltaksplan for masseflytting med hensyn til kjemisk- og biologisk forurensing (i dette tilfellet fremmede, invasive karplanter) hadde allerede blitt gjennomført i 2020 i henhold til kommunenes reguleringsplan. I kartleggingen av Phytophthora ble vegetasjon, jord- og bladprøver langs vassdrag både oppstrøms og nedstrøms for veiarbeidet undersøkt. Totalt ble syv Phytophthora-arter påvist i 25 av 30 delprøver; P. cambivora, P. gonapodyides, P. inundata, P. lacustris, P. obscura, P. plurivora og en uidentifisert Phytophthora-art. Phytophthora ble påvist ved majoriteten av de undersøkte bekkene og elvene som krysser E6. Derfor er det stor sannsynlighet for at massene knyttet til vassdragene der utbyggingen skjer også er forurenset. Funn av P. cambivora, P. inundata og P. plurivora som allerede har forårsaket alvorlig skade på trær i Norge, er spesielt urovekkende. De er klassifisert som kvalitetsskadegjørere som det ikke er lov å spre videre i følge Naturmangfoldloven. Derfor må masser langs vassdragene håndteres med tanke på fare for spredning av Phytophthora. Phytophthora-kartlegginger bør i fremtidige undersøkelser gjennomføres samtidig som vegetasjonskartleggingen av fremmende invaderende planter for å ha mulighet til å implementere tiltak for redusert spredning av Phytophthora, og dermed unngå at kartleggingen sammenfaller med at anleggsarbeidet alt er i gang.

Prosjektet er gjennomført som del av sektoravgift (2008), som Riksantikvaren forvalter i samarbeid med regional kulturminneforvaltning.

Prosjektleder Rolf Høgberget Driftskontroll av Hauglandsdammen kalkdoseringsanlegg i Storelva er et verktøy for å få bedre innsyn i kalkingen fra anlegget. Denne statusrapporten gir en dokumentasjon på driften i rapporteringsperioden 2020, og inneholder samtidig en fortegnelse over hendelser og avvik som kan danne grunnlag for forbedringstiltak knyttet til driftsrutiner, installasjoner eller kalkingsstrategi. Det var få tilfeller av feil pH-målinger ved doseringsanlegget. Det oppsto kortvarige episoder med lav pH oppstrøms anlegget i forbindelse med flomepisoder på grunn av overrepresentasjon av lokalt vann. Forholdet foreslås utbedret dersom dette er mulig. Om høsten ble det kalket med stadig høyere doser for å opprettholde pH-målet. Feil eller ukalibrerte pH-målinger kan være årsaken til forholdet. Avvik fra pH-målene ble registrert, men Ingen tilfeller med mulige alvorlige effekter for laks ble avdekket. Selv om målene stort sett ble oppnådd, og doseringen derfor var tilfredsstillende, betyr ikke dette automatisk at vannkvaliteten i Storelva var tilfredsstillende for laks. Det er påvist andre vannkjemiske forhold som tilsier at vannkvaliteten bør bedres. Vurderingene forholder seg denne sammenhengen bare til de pH-målene som er satt for anadrom sone av elva.

The aim of this study is to generate a first global overview of pressures and methods used to assess the environmental quality of rivers and streams using macroinvertebrates. In total, 314 peer-review studies were reviewed, published in the period 1997 – 2018, from developing economies in Africa, South-Central America, Mexico and Southern Asia. To establish a global perspective, the results from the literature review were compared to other compiled datasets, biomonitoring manuals, environmental surveys and literature reviews from Europe, North America and Australasia. The literature review from the developing economies showed that sampling was most usual during baseflow, using kick- or Surber sampling, with taxonomical identification levels mostly to genus or family. Assessments were most often done using metrics (singular and multimetrics; > 70% of the applications) and were based on community attributes related to richness and dominance (58% of studies), sensitivity (40%), diversity by heterogeneity (32%) and functional traits (25%). Within each category, the most used metrics were the richness and dominance of Ephemeroptera, Plecoptera and Trichoptera (EPT), Biological Monitoring Working Party scoring systems (BMWP/ASPT), Shannon-Wiener diversity and feeding traits. Overall, 92% of the reviewed studies reported that the use of macroinvertebrates, at least in some of their responses, was successful in detecting degradation of environmental quality in the investigated rivers. Given the many similarities in applied methods worldwide, at present, we consider that a global assessment of riverine environmental quality can be feasible by using family level identifications of macroinvertebrate samples. We propose a global common metric (multimetric), comprising three of the most common river assessment metrics from the reviewed literature, but also elsewhere, namely the BMWP/ASPT, Shannon-Wiener diversity and richness of EPT. Recent concerns regarding the global state of nature and consequences for freshwater communities, as reported by the intergovernmental science-policy platform on biodiversity and ecosystem services (IPBES), emphasize the urgent need for such a synthesis.

Driftskontroll av kalkdoseringsanlegg gjennomføres for å optimalisere kalkingstiltaket. Rapporten sammenfatter avvikshendelser i 2020, og det foreslås forbedringstiltak. Doseringsstabiliteten på Bås var svært god. Grunnet problemene med driften ved Skåre doseringsanlegg ble det dosert med ekstra høye doser fra Bås vinteren 2020. Dette medførte at pH i Herefossfjorden økte mer enn ønskelig om sommeren. Skåreanlegget doserte med svært god doseringssikkerhet inntil anlegget ble defekt senhøstes. Monebekkanlegget hadde et dårlig tilpasset doseringssystem, og det anbefales at automatikken bygges om og pH nedstrøms anlegget forsøksvis flyttes slik at raskere og riktigere doseringstiltak iverksette når behovet oppstår. Skripelandanlegget erstatter alle tidligere doseringsanlegg i Uldalsgreina fra høsten 2020. Anlegget har feil plassert vannstandsmåler. Et sikrere punkt er Kolstraumen der vannstanden kan måles i Kolstraumfjorden. På Søre Herefoss ble det noe overdosert slik at pH nedstrøms anlegget økte til i området pH 6,4 – 6.6 om sommeren. Totalvurderingen av måloppnåelsen var likevel tilfredsstillende.

Etter oppdrag fra Nye Veier har NIBIO og Faun med samarbeidspartnere utført forundersøkelser av biologi og vannkjemi i vassdrag som kan påvirkes av bygging og drift av ny E18 Rugtvedt - Langangen. Undersøkelsene omfatter biologiske kvalitetsparametere, vannkjemi og automatiske målinger av vannkvalitet. Samlet omfatter undersøkelsene 30 stasjoner i bekker, elver og dammer. Undersøkelsene har blitt utført i perioden 2016-2020.

Driftskontroll av kalkdoseringsanlegg i Arendalsvassdraget gjennomføres for å avdekke effektiviteten til anleggene. Denne statusrapporten gir en dokumentasjon på driften i rapporteringsperioden (2020) og inneholder samtidig en fortegnelse over hendelser og avvik som kan danne grunnlag for forbedringstiltak knyttet til driftsrutiner, installasjoner eller kalkingsstrategi. Bøylefoss doseringsanlegg hadde god driftssikkerhet. Imidlertid oppsto kortvarige tilfeller med pH under målet, spesielt om våren. Grunnet tidlig smoltutvandring ansees dette ikke å ha påvirket utvandringen negativt. Stadig mindre surt vann medførte manglende behov for kalking i 17 uker om sommeren. Songeelva har normalt en akseptabel vannkvalitet for laks, men den blir sur under flom. Songeelva doseringsanlegg ble derfor etablert i 2020. Det var lite behov for dosering om sommeren, men om høsten ble det dosert kontinuerlig etter et mål på pH 6,0. Det var mange, lange og store avvik fra målet. Driften på dette anlegg vurderes derfor til å være lite tilfredsstillende. Det foreslås flere forbedringstiltak for bedring av forholdene.

Prosjektleder Rolf Høgberget Driftskontroll av kalkdoseringsanlegg gjennomføres for å optimalisere kalkingstiltaket. Rapporten sammenfatter avvikshendelser i 2019, og det foreslås forbedringstiltak. Doseringen fra Bås doseringsanlegg var tilfredsstillende på tross av problemer med bruk av en ny kalkkvalitet som medførte klogging av kalk i anlegget. Dette svekket doseringsstabiliteten. Noe høyere dosering kunne ha øket pH i Herefossfjorden, som om våren var for sur. Det samme var tilfellet ved Skåre-anlegget, og dette anlegget kunne også bidratt med ekstra kalk. Søre Herefoss-anlegget var også hemmet av det kloggingsproblemet, særlig om våren. Det forekom enkelte avvik fra pH-Målet i lakseførende del av elva, men disse oppsto tidlig på våren, og effekten på smoltifiserende laks vurderes derfor som minimal. Ved tømming av beholdningstanker for rensing /vedlikehold/service oppsto det høye konsentrasjoner av kalksteinsmel i elva både ved Bås og ved Søre Herefoss. Dette kan være skadelig for fisk, og bør unngås så mye som mulig. Styringsgruppa for kalking av Tovdalselva

Prosjektleder Rolf Høgberget Driftskontroll av Hauglandsdammen kalkdoseringsanlegg i Storelva er et verktøy for å få bedre innsyn i kalkingen fra anlegget. Denne statusrapporten gir en dokumentasjon på driften i rapporteringsperioden (2018), og inneholder samtidig en fortegnelse over hendelser og avvik som kan danne grunnlag for forbedringstiltak knyttet til driftsrutiner, installasjoner eller kalkingsstrategi. Siden 2017 er målet for kalkingen utvidet fra å gjelde vannkvalitet for sjøaure og laks, til også å gjelde elvemusling. Det oppsto noen avvik fra dette pH-målet i 2019. Selv om et av avvikene kan ha påvirket utvandrende smolt negativt, vurderes doseringen fra anlegget til å ha vært god. Vannstandsmålingen bør justeres og vannføringsberegningene kalkuleres på nytt med reviderte sammenhenger mellom vannstand og vannføring. Et tilsig fra lokal bekk kan påvirke pH-målingene som benyttes på anlegget til kalkdoseringsberegninger. Forholdet bør klarlegges. Vegårshei kommune

Prosjektleder Rolf Høgberget Driftskontroll av Bøylefoss kalkdoseringsanlegg i Arendalsvassdraget gjennomføres for å avdekke effektiviteten til anlegget. Denne statusrapporten gir en dokumentasjon på driften i rapporteringsperioden (2019) og inneholder samtidig en fortegnelse over hendelser og avvik som kan danne grunnlag for forbedringstiltak knyttet til driftsrutiner, installasjoner eller kalkingsstrategi. pH var ved noen tilfeller under målet i deler av elva, men bare marginale avvik ble registrert. Derfor ansees ikke dette å ha hatt noen negativ effekt for anadrom laksefisk. Ustabil pH oppsto i forbindelse med flommer som følge av upresis dosering. Det foreslås ytterligere forbedring av doseringsautomatikken. På grunn av et misforhold i ulike vannføringsberegninger anbefales det en justering til gjeldende vannføringstabell. Froland kommune

Randi Saksgård, Terje Bongard, Bård G. Stokke, Geir Langelo og Gunnar Kristiansen 2020. Biologisk mangfoldundersøkelse i Gråelvavassdraget i Skjelstadmark, Stjørdal kommune. NINA Rapport 1829. Norsk institutt for naturforskning. Siden 1992 har det blitt gjennomført ulike sikringstiltak i og i tilknytning til Gråelvavassdraget for å forhindre leirras, og disse tiltakene pågår fortsatt i øvre del av Gråelva, og i Skjøla, ei sideelv til Gråelva. Denne rapporten gir en statusoppdatering for det biologiske mangfoldet i og langs Gråelva, Råelva, Bang-/Luddubekken, samt Lund-/ Hov-/Dalbekken øverst i Gråelva (Skjelstad-marka). Feltarbeidet ble utført i perioden mai 2019 til oktober 2019. Bunndyrundersøkelsene i Skjelstadmarka og Gråelva er gjennomført for å vurdere tilstanden for denne delen av biomangfoldet i vassdraget. Til sammen 36 sparkeprøver er tatt på 19 stasjoner vår og høst 2019. Resultatene viser at antall organismer per prøve er som forventet, men artsmangfoldet er mye lavere enn et teoretisk anslag over forventningssamfunn skulle tilsi. Viktige arter og grupper som burde vært registrert var fåtallige eller fraværende. Rekruttering, rekolonisering og etablering av registrerbare bestander av manglende arter vil sannsynligvis ta flere år. Elvesystemet er preget av landbrukspåvirkning og nedslamming, men potensialet for et artsrikt biomangfold er til stede. Ungfiskundersøkelsene i 2019 viser en klar dominans av laksunger i Gråelva, mens ørret domi-nerer i Råelva og de mindre bekkene i Skjelstadmarka. En sammenligning med tidligere ungfiskundersøkelser tyder også på en økning i tettheten av laksunger og spesielt årsyngel. Men siden dette er et enkelt år med data kan dette være noe tilfeldig. Habitatkartlegging og skjulmålinger kan tyde på mangel på skjul for eldre fiskeunger. Denne metoden fanger imidlertid ikke opp alle forhold angående skjul for fisk. Vannkvaliteten var med unntak av i de mindre sidebekkene god. Undersøkelsen tyder på at turbiditeten og innholdet av totalt fosfor har gått ned som følge av sikringstiltakene. Høyt innhold av totalt fosfor og nitrat ble registrert i de øvre områdene i Skjel-stadmarka og i Bang-Luddubekken. Forslag til oppfølging og tiltak for å øke fiskeproduksjonen er foreslått, slik som utlegging av gytehabitat (supplering av tiltak som er utført tidligere), utlegging av døde trær, etablering av kantskog der dette mangler, samt tiltak som kan begrense avrenning fra jordbruk og husholdning. Resultatene fra de ornitologiske undersøkelsene i 2019, og en sammenligning med funn gjort i 1993 indikerer at sikringsarbeidet av Gråelva som ble utført på 1990-tallet ikke har hatt noen merkbare negative effekter på fuglelivet i området. Antall arter og artssammensetningen har tilsynelatende ikke endret seg vesentlig i de to undersøkte områdene. Det ble registrert signifikant flere territorier i området Luddubekken-Kvålsbekken i 2019 enn i 1993, mens det ikke var noen signifikant forskjell mellom tidsperiodene i området nord for Mørsetbekken. Mange arter oppviste flere antall territorier i 2019 enn i 1993, og spesielt gjelder dette delområdene nærmest elva. Mest markant var dette for gransanger, rødstrupe, rødvingetrost og bokfink. For én art, gråtrosten, var det imidlertid motsatt. De iverksatte tiltakene med hensyn til å reetablere vegetasjon under sikringsarbeidet ved Råelva, Lundbekken, Hovbekken og Dalbekken anses å være positive for fuglelivet i området i den forstand at artssammensetning og tetthet ikke ser ut til å endres nevneverdig før og etter inngrep. Dette har kommet fram gjennom komparative undersøkelser før og etter anleggsarbeid ved Gråelva og Hofstadelva. Det er kartlagt vegetasjonsetablering, og naturtyper og rødlistearter er undersøkt langs Gråelva i Stjørdal etter sikringstiltak som er gjennomført siden 1990 tallet. Sikringsarbeidene har pågått frem til i dag. Det var etablert vegetasjon på ulike strekninger med ulik alder på sikringsanleggene. De eldste anleggene hadde vegetasjon nesten lik naturlig høgstaudeutforming, men med mindre variasjon og artsrikhet. De yngste anleggene hadde mindre dekning av vegetasjon, og avtagende dekning med yngre alder. Kulturmarks- og ugrasplanter forekom i stor grad på yngre anlegg spesielt der de lå tilgrensende landbruksarealer og ble intensivt beitet. Ugras- og kulturarter avtok med alderen på anleggene. Det ble avgrenset få verdifulle naturtyper slik som flomfastmark. Dette er trolig forårsaket av at sikringsanleggene er anlagt nært elva, og har bygget ned, låst og fjernet erosjonsprosesser som medvirker til dannelsen verdifulle naturtyper som rasskråninger, sump- og flomskogsmark. Ved å trekke tilbake anleggene i større avstand fra elva ville slike miljøer kunne blitt dannet i større grad. Rødlistearter og sjeldne arter (unntatt alm) ble ikke registrert, trolig fordi de er knyttet til livsmiljøer som er fjernet fra vassdraget på grunn av sikringstiltakene. Død ved har i svært liten grad, blitt dannet etter at anleggene ble bygget. Når det har gått lengre tid vil slike livsmiljøer kunne bli dannet. Det anbefales at utviklingen følges opp med en ny undersøkelse om noen år.

For å redusere redusere/eliminere blandsoneeffekter og sikre lakseproduksjon i Monebekken ble et kalkingsanlegg etablert i 2018 som et FOU-prosjekt. Målet med dette er å kunne levere stabil pH for laks med rimelige løsninger, og dermed danne en standard for hvordan slike anlegg bør være ved etablering i andre sure sidevassdrag med laks. Denne rapporten er en vurdering av om målet er oppnådd. Doseringsanlegget doserte til stadighet langt mer kalk enn ønskelig, men hadde også mange tilfeller med manglende dosering som medførte sur elv og uegnete forhold, spesielt for laksesmolt. Årsaken var ofte både for sein start og stopp av dosering i forbindelse med flom. Det foreslås forbedringstiltak på eksisterende styringssystem, alternativt styringsteknologi som muliggjør raskere responstid. Dette er spesielt viktig ved lave vannføringer. Det foreslås forsøkt etablert en multivariat PIDreguleringsteknikk som er spesielt beregnet på rask respons ved uønsket tilstandsutvikling. Ved benyttelse av et slikt system, vil pH oppstrøms anlegget være overflødig som styringsparameter.

Master's thesis in History didactics Jeg skal i denne masteroppgaven analysere historier med base i relasjonen mellom Håelva og menneskene utover 1900-tallets siste halvdel, nærmere bestemt fra 1960 til 2000. Et vassdrag som strømmer oppstrøms fra Storamos og ned til Obrestad, hvor ferskvannet treffer Nordsjøens salte vanndråper. Vi skal i denne masteroppgaven se at Håelva, til ulike tider forankret i ulike forståelser og interesser, har blitt tatt i bruk og omformet av mennesker, men vi skal også se hvordan vassdraget har hatt en formende effekt på menneskene langs dets bredder. I de følgende kapitlene vil jeg argumentere for at Håelva er et produkt, både av naturlige og sosiale komponenter. For å kunne gjøre dette, har et spesifikt teoretisk grunnlag blitt utvalgt. I det følgende delkapittelet redegjør jeg for min bruk av teoriene til den norske historikeren Terje Tvedt og den amerikanske historikeren Richard White, og hvordan deres teorier og begreper har muliggjort mitt analytiske grunnlag, som altså tar sikte på å fremme forståelsen av Håelva og menneskene som sammenkoblet. I det følgende vil fire, tematisk og kronologisk avgrensete «cases» analyseres gjennom disse teoriene. De følgende sakene omhandler ulike måter menneskene har benyttet Håelvas strømmende og fallende vann, samt hvordan vannet, på ulike måter, har lagt føringer for den menneskelige vannutnyttelsen. Altså hvordan menneskene og vassdraget, i løpet av analyseperioden, har omformet hverandre gjensidig. I siste kapittel presenterer og drøfter jeg mine påstander i lys av funnene som har blitt gjort. De fire ulike sakene kobles da sammen, og her kommer jeg frem til at relasjonen mellom vassdraget og menneskene, gjennom våre forståelser, interesser og vannbruk, med base i vassdragets fysiske begrensninger og muligheter, har dannet urokkelige og sammenvevde bånd. Til slutt argumenterer jeg at Håelva og dets omliggende samfunn, er to deler av samme relasjon, og at denne relasjonen er og forblir i kontinuerlig endring.

Bergan, M. A. & Nøst, T. H. 2020. Litjelv-vassdraget, Klæbu, som gyte- og oppvekstområde for vandrende nidelvørret. Problemkartlegging og ungfisktellinger i 2020. NINA Rapport 1923. Norsk institutt for naturforskning. Det er gjennomført problemkartlegging og ungfisktellinger i Litjelva med sidebekker i løpet av høsten 2020. Undersøkelsene er gjennomført for å få bedre kunnskap om vassdragets miljøtilstand og betydning som gyte- og oppvekstområde for vandrende nidelvørret. Litjelva, også kalt Litlelva eller Vullubekken, munner til Nidelva ved Svean. Vassdraget har også flere sidebekker. Undersøkelsene i 2020 avdekker et svært viktig vassdragsystem med stor betydning for nidelvørret. Det er middels ungfisktettheter med både årsyngel ørret og eldre årsklasser ørret i elva og de viktigste sidebekkene. Nedre del har også en varierende forekomst av ørekyte. Undersøkelsene avdekker at nidelvørreten kan naturlig utnytte mer enn 6 kilometer elve- og bekkestrekning til gyting og oppvekst i hovedelva og de viktigste sidebekkene. Nylige endringer ved vandringsveien knyttet til en kunstig dam i hovedløpet av elva utgjør en risiko for at 27 % (nærmere 1,7 kilometer vassdragsstrekning) av denne strekningen kan gå tapt. Tilfredsstillende avbøtende tiltak må gjennomføres for å sikre at naturlige vandringsveier gjenopprettes. Undersøkelsene i 2020 peker også på problemstillinger ved et kjent vandringshinder knyttet til veikulvert under fylkesvei 704 Brøttemsvegen, og diskuterer partikkelforurensning og nedslamming i forhold til aktiviteter i vassdragets nedbørfelt i 2020. Avslutningsvis skisserer rapporten veien videre for Litjelvas vannmiljø, nidelvørret og biologisk mangfold, som, basert på undersøkelsene i 2020, krever oppfølging av inngrep og avbøtende tiltak etter vannforskriften for å oppnå fastsatte miljømål. Det anbefales at status for Litjelva med sidebekker følges opp årlig med tilsvarende undersøkelser som i 2020, med oppstart i 2021.

I regi av Oslo kommune har NIBIO de siste tre årene gjennomført kartlegginger av Phytophthora i og nært vassdrag i Sørkedalen. I slekta Phytophthora er det mange fremmede, invaderende arter som gjør skade på busker og trær både i grøntanlegg og norsk natur. Vi har tidligere vist at disse artene ofte følger importen av prydplanter til Norge som blindpassasjerer og spres videre etter utplanting. Langs Sørkedalselva er det observert omfattende Phytophthora-skader på gråor. Totalt er det påvist syv Phytophthora-arter i dalen. Denne rapporten omhandler først og fremst aktuelle tiltak som landbrukssektoren kan bidra med for å hindre videre spredning til usmitta områder, for eksempel ved å ha godt drenerte, grasdekte belter inn mot den tredekte kantsonen av vassdrag, og ved å unngå flytting av Phytophthora-infiserte jordmasser.

Bergan, M. A. , Havn, T. B. & Bremset, G. 2020. Problemkartlegging av anadrome vassdrag i indre Bjugnfjorden våren 2020. Fokus på sjøørret, laks og ål i kunnskapsgrunnlaget for marin verneplan. NINA Rapport 1848. Norsk institutt for naturforskning. Delområde indre Bjugnfjorden omfattes av et forslag til marin verneplan. Fjorden antas å være et viktig funksjonsområde for sjøørret. Det foreligger lite kunnskap om sjøørretbestandene i det foreslåtte verneområdet, men flere sjøørretvassdrag har tilløp til indre del av Bjugnfjorden i verneområdet. Det fins biologiske data fra enkelte av dem, mens andre vassdrag har ukjent status med hensyn til både vannmiljøtilstand og forekomst / bestandsstørrelse av sjøørret og andre fiskearter. Denne NINA-rapporten presenterer data og kunnskapsgrunnlag for fem ulike sjøørretvassdrag med munning til det foreslåtte verneområdet; Oklavassdraget, Botngårdsvassdraget, Storlibekken i Ervika, Klakksbekken og Mølngårdselva. For Botngårdsvassdraget og Oklavassdraget foreligger et oppdatert kunnskapsgrunnlag om ungfisk og elvemusling fra ferskvannsbiologiske undersøkelser de siste årene. Nye undersøkelser og problemkartlegging av disse vassdragene i 2020 er derfor gjennomført som et supplement til tidligere data. Storlibekken i Ervika, Klakks-bekken og Mølngårdselva er aldri tidligere undersøkt eller kartlagt, og resultatene som presen-teres i rapporten må regnes som en første tilstandsundersøkelse og problemkartlegging. Rapp-orten omhandler i tillegg betydningen av Bjugnfjorden for de aktuelle sjøørretbestander i området, miljømål for berørte vassdrag og eksisterende kunnskap om sjøørretens habitatbruk i fjordsystemene regionalt og nasjonalt. I tillegg er fjordens betydning for ål og laks vurdert. Samlet sett vurderes Bjugnfjorden å ha flere produktive sjøørretvassdrag, fra små bekker til større vassdrag, hvor større vann og innsjøer også inngår i en naturlig anadrom strekning. Bjugnfjorden grenser videre til andre laks- og sjøørretvassdrag i nærliggende områder og fjorder, med bestander som potensielt også anvender Bjugnfjorden som vandringsrute, beite- og oppvekstområde. Dette gjør at fjordsystemet er svært viktig som beite- og oppvekstområde for voksen sjøørret og postsmolt, og utgjør en del av et naturlig grunnlag for tallrike og livskraftige sjøørretbestander i regionen. Selv om enkelte vassdrag i fjorden dag er utsatt for menneskeskapte påvirkninger, med tapt areal og redusert produksjonevne for sjøørret sammenlignet med naturtilstand, må ikke dagens status anvendes som argument for å forringe foreslåtte verneverdier for Bjugnfjorden. Vannforskriftens miljømål fastsetter at alle vannforekomster skal opprettholde eller tilbakeføres til minimum «God» økologisk tilstand, slik at Bjugnfjordens betydning for sjøvandrende laksefisk i alle tilfeller må vurderes med dette miljømålet som utgangspunkt. I tillegg til sjøørret, benytter andre vandrende ferskvannsfisk som laks (Salmo salar L.) og ål (Anguilla anguilla) Bjugnfjorden og verneområdet til vandring, opphold og leveområde. Laksebestanden som er knyttet lokalt til Bjugnfjorden er naturlig liten, og har opphav fra to vassdragsystemer (Oklavassdraget og Botngårdsvassdraget). Verneområdet er viktig for disse to laksestammene, samtidig som ytre deler av Bjugnfjorden og verneområdet kan være en del av viktige vandringsruter for laks tilhørende andre fjordsystemer og vassdrag i regionen. Det er ingen data eller kunnskap om dette per idag, men føre-var prinsippet, nedfelt i naturmangofldloven og andre forskrifter, tilsier at området må forvaltes som om dette gjelder for verneområdet. Ferskvannsbiologiske undersøkelser de siste årene i vassdrag i Bjugnfjorden stadfester at det foreslåtte verneområdet har tallrike forekomster av ål. Dette bekreftes også i 2020. All tilgjengelig kunnskap om ål og Bjugnfjorden tyder på at området er et viktig habitat for denne rødlistede arten, og bør derfor inkluderes i verdivurderinger knyttet til verneplanen.

Bergan, M. A. & Solem, Ø. 2020. Hammerbekken, Buvika (Skaun kommune). Fiskebiologiske undersøkelser i anadrom strekning og oppfølging av ras-sikringstiltak i Hammerdalen i 2020. NINA Rapport 1904. Norsk institutt for naturforskning. I forbindelse med gjennomføring av ras-sikringstiltak i Hammerdalen og Hammerbekken, Buvika, har Norsk institutt for naturforskning (NINA) gjennomført problemkartlegging, bunndyrundersøkelser, ungfisktellinger og gytegroptaksering/gytefisktellinger vår og høst 2020. Undersøkelsene er gjennomført for å få et oppdatert kunnskapsgrunnlag for vannforekomsten, og for å bistå med faglige vurderinger knyttet til de planlagte sikringstiltakene i bekken. Denne NINA-rapporten presenterer resultater og vurderinger knyttet til undersøkelsene høsten 2020. Resultater fra vårundersøkelsen er presentert i et separat NINA prosjektnotat vedlagt denne rapporten. På bakgrunn av ungfiskundersøkelsene i Hammerbekken våren og høsten 2020 konkluderer vi med at vassdraget i dag er et svært viktig sjøørretvassdrag til indre del av Trondheimsfjorden og Gaulosen. Vassdraget har imidlertid store hydromorfologiske utfordringer. Da det ikke foreligger flerårige data fra Hammerbekken, er kunnskapsgrunnlaget for vagt til å konkludere hvorvidt status for fiskebestanden i 2020 er representativt for vassdraget over tid. Sikringsarbeidet i Hammerbekken har ivaretatt hensyn til fisk på tiltakstrekningen, og faglige innspill fra NINA- prosjektnotat 227 er langt på vei er tatt til følge ut fra de forutsetningene som forelå for sikringen. Naturlig storstein er lagt tilbake i elveløpet, og nye kulverter i overkant av tiltaksområdet er godt nedsenket, slik at vandringsforholdene for fisk er vesentlig forbedret fra før tiltaket. Bekkeløpet er hevet og flyttet noe, men følger naturlig vannvei, og utformet i tråd med retningslinjer, med noe grad av variasjon dybde i strykstrekningene på partiet. Avrenning av finkornede sedimenter ifbm sikringstiltaket har ført til uheldige effekter nedstrøms i Hammerbekken, med fare for å påvirke gyte- og oppvekstområdene her negativt. Det ble derfor besluttet å tilføre rikelig med naturlig elvestein i gytestørrelser på tdiligere kjente gyteområder, for å heve kvaliteten på gyteområdene umiddelbart. Dette avbøtende tiltaket ser foreløppig ut til å ha hatt svært positiv effekt for gyting allerede høsten 2020. NINA vurderer at Hammerbekken har behov for ytterligere tiltak for å oppfylle miljømål etter vannforskriften. Dette ansees som strengt nødvendige tiltak, som gjør at vannforekomsten får tilbake tapte vassdragskvaliteter, som igjen gir grunnlag for en økt og mer livskraftig sjøørretbestand. Etter flere tiår med inngrep og endringer i bekkeløpet, har bekken stort underskudd av naturlig elvestein, gytesubstrat og dypområder/kulper. Dette gjelder spesielt bekkepartiene nedstrøms E6 og Snøfuglveien. Disse kvalitetene var til stede i Hammerbekken før den ble kanalisert, steinsatt og endret etter veibygging og urbanisering i området. Hammerbekken videre sterkt påvirket av vannkraftregulering og det er fraført vann fra anadrom strekning. Det er oppført demninger i nedbørfeltet, hvorav minst en av disse ikke synes å ha minstevannsføringslipp til bekkestrekninger nedstrøms. Et av de viktigste tiltakene for sjøørreten i Hammerbekken vil være å etablere en helårs minstevannsføring på minimum 20 liter i sekundet nedstrøms demningen ved Nydammen. I dag synes tilfeldige lekkasjer i demningen, anslagsvis noen få liter i sekundet, å være årsaken til at sjøørret overlever og det er mulig å opprettholde det biologiske mangfoldet i nedre del av bekken. Avslutningsvis ønsker vi å framheve at Hammerbekken er et viktig rekreasjons- og friluftsområde for lokalbefolkningen i Buvika, der turstier nær bekken anvendes hyppig av turgåere, samt skole- og barnehagebarn. NINA anbefaler at status for Hammerbekken følges opp i minimum tre år, med oppstart allerede i 2021. Dett for å følge opp gjennomførte tiltak i forbindelse med ras-sikring, innhente gode data forut for nye tiltak som er foreslått eller er under planlegging, og eventuelt avklare eller avdekke problemstillinger som må utbedres i vassdraget.

Prosjektleder Rolf Høgberget Driftskontroll av kalkdoseringsanlegg gjennomføres for å optimalisere kalkingstiltaket. Rapporten sammenfatter avvikshendelser i 2018, og det foreslås forbedringstiltak. Driften på Bås doseringsanlegg var svært god. Det var spesielt høy pH i Herefossfjorden om sommeren på grunn av liten utskifting av vann med høy kalkkonsentrasjon. Det er etablert kontinuerlig pH-måling på Bås-anlegget for måling oppstrøms all kalking. Det var tilfredsstillende dosering fra Skåre doseringsanlegg. Eksisterende vannføringstabell gir feil verdier, spesielt ved lave vannføringer. Dette er tidligere påpekt. Effekten av doseringen fra Søre Herefoss anlegget var meget god. pH var til tider svært varierende nedstrøms anlegget med brå og høye pH-økninger. Doseringsstabiliteten ble svært svekket etter av kalk ble tilkjørt fra nytt knuseanlegg. Store problemer med klogging av kalk medførte fare for redusert vannkvalitet for laks. Dersom forholdene ikke endrer seg, må anlegget forsynes med den tidligere kalkkvaliteten som gir stabil drift. Styringsgruppa for kalking av Tovdalselva

Prosjektleder Rolf Høgberget Budalselva, som er et sidevassdrag til Modalselva, er preget av forsuring og kan potensielt skape giftige aluminiums-blandsoner i nedre del av Modalselva. Modalselva er kalket siden våren 2016. Det er foreslått to alternative kalkingsstrategier, avhengig av hvilket mål som velges for kalkingstiltaket. Alternativ 1 er designet for å eliminere faren for giftige aluminiums-blandsoner i Modalselva, mens Alternativ 2 i tillegg vil gi akseptabel vannkvalitet for laks i Budalselva. Dersom produksjonspotensialet for laks vurderes å være tilstrekkelig stort, anbefales det å kalke Budalselva i henhold til alternativ 2. Fylkesmannen i Hordaland

Bendiksen, E. 2019. Naturtypekartlegging på Frysja (Oslo, Brekke, Akerselva). Kartlegging i forbindelse med ny tursti på vestsida av Stilla. NINA Rapport 1631. Norsk institutt for naturforskning. Frysjaområdet øverst langs Akerselva i Oslo er i årene framover gjenstand for omfattende bolig-utbygging. Kommunen ønsker i den forbindelse noe større grad av tilrettelegging i friområdene omkring. Blant annet ønskes å opprette en sammenhengende gangforbindelse på vestsida av elva fra Svensenga og opp forbi brua i Kjelsåsveien. NINA er gitt i oppdrag å undersøke eventuelle verdifulle naturtyper som bør bevares, og vurdere hvor i området det kan være mulig å legge en gangsti med minst mulige konsekvenser for naturmangfoldet. Det konkluderes med at eksisterende naturtypelokalitet i området er grundig beskrevet og dokumentert fra tidligere og at det ikke var noen biologisk grunn til å gjøre revisjoner i innhold eller avgrensning. Arealet er imidlertid variert, og ulike deler har vekslende grad av menneskelig påvirkning. Hele den aktuelle strekningen er delt inn i 7 segmenter og vurdert med hensyn til sårbarhet og lokalisering av stitrasé. Som hovedpunkter påpekes at: 1) Fysiske inngrep i de smale, mer opprinnelig pregete elveskogspartiene bør unngås. 2) Stitrasé bør komme minst mulig i nærhet av beverhytte i segment 4, og dette punktområdet må også skjermes maksimalt ved bygging av ny gangbru. 3) Bryggestier bør helst unngås i beverens aktivitetsområder. 4) Sti bør primært legges lengst mulig inn fra elva, jf. foreslåtte alternativer. 5) Sti i dette siste bredere restområdet av natur langs øvre deler av Akerselva og med sine naturverdier, spesielt bever, bør være av minst mulig dimensjon, og maskinell opparbeidelse bør begrenses til der det ikke er eksisterende eller naturlige traseer eller at fysiske hindringer/annen tidligere opparbeidelse krever tiltak. 6) Fremmede arter bør bekjempes, og bruk av rene masser er viktig der det må gjøres spesielle tiltak. To delområder er særlig verdifulle når det gjelder naturtyper. Et særlig interessant biologisk element er at området har en fast populasjon av bever, som er sårbar overfor forstyrrelser. Inngrep som fremmer mye ferdsel for nær beverbiotopen kan føre til at arten forsvinner herfra. Det påpekes at det allerede er godt tilrettelagt for ferdsel og rekreasjon på østsida av elva og at det er lett tilgang, særlig ved at det skal bygges ny bru.

Prosjektleder Rolf Høgberget Driftskontroll av Hauglandsdammen kalkdoseringsanlegg i Storelva er et verktøy for å få bedre innsyn i kalkingen fra anlegget. Denne statusrapporten gir en dokumentasjon på driften i rapporteringsperioden (2018), og inneholder samtidig en fortegnelse over hendelser og avvik som kan danne grunnlag for forbedringstiltak knyttet til driftsrutiner, installasjoner eller kalkingsstrategi. Siden 2017 er målet for kalkingen utvidet fra å gjelde vannkvalitet for sjøaure og laks, til også å gjelde elvemusling. Det oppsto noen avvik fra dette pH-målet i 2018. Doseringen var likevel god. Det var et misforhold mellom loggeseriene fra driftskontroll-loggeren og driftsloggen til Miljøkalk (MikaCom). Vannstand og vannføring er derfor loggeserier som bør justeres og kalkuleres på nytt. Avhengigheten mellom vannstand og vannføring bør følge gjeldende vannføringskurve.

Prosjektleder Rolf Høgberget Yndesdalsvassdraget består av en del innsjøer og små sure tilførsler som påvirker effekten av kalkdoseringen fra Lågefossen. Tangedaleelva er en slik sideelv som renner ut nederst i Yndesdalsvassdraget. Elva er laks- og sjøaureførende. Vannkvaliteten er preget av høy TOC med utpreget brunfarget vann. Nedbørfeltet er sterkt påvirket av sjøsalter. Automatiske overvåkingsdata viser at elva blir raskt sur når vannstanden øker. Tangedaleelva kan enten kalkes for å fjerne risiko for aluminiumsblandsoner etter samløpet med hovedelva, eller også å sikre vannkvaliteten for anadrom laksefisk i selve Tangedalselva. I begge tilfeller kan kalken tilsettes som fast dose eller som pH-styrt dosering. Beregninger viser at kalkforbruket blir 55 % lavere med pH-styring i forhold til bruk av fast dose der pH 4,7 er valgt som utgangspunkt. Terrengkalking kan erstatte dosererkalking og vil være den mest kostnadseffektive metoden i et 25 års perspektiv. Ved dosering kun for å ivareta blandsoneproblematikken i hovedelva ved Frøyset, foreslås pH-styrt kalkdosering ved Buskhaug. Ved kalking for anadrom fisk i selve Tangedalselva anbefales terrengkaking, eller subsidiært, kalking med doserer plassert oppstrøms Tangedalsvatnet.

Prosjektleder Rolf Høgberget Driftskontroll av kalkdoseringsanlegg gjennomføres for å optimalisere kalkingstiltaket. Rapporten sammenfatter avvikshendelser i 2017, og det foreslås forbedringstiltak. Driften på Bås doseringsanlegg var god. Ny vannføringskurve bør legges til grunn for dosering fra anlegget. Kartlegging av tidsforløp fra dosering til effekt i Herefossfjorden bør gjennomføres. Det var tilfredsstillende dosering fra Skåre doseringsanlegg. Etter utskifting av vannstandsmåleren ble vannføringen ikke registrert i forhold til gjeldende vannstandstabell. Dette bør utbedres. Det var god drift på Søre Herefoss doseringsanlegg. Oppgradert vannføringskurve bør legges til grunn for dosering fra anlegget. For bedre kontroll med vannføringsmålingene foreslås etablering av vannstandsmåler utenfor inntaksbrønnen på anlegget. Styringsgruppa for kalking av Tovdalsvassdraget

Det er >600 lakseførende vassdrag i Norge; 52 nasjonale laksevassdrag og 29 laksefjorder ble opprettet for å gi utvalgte laksebestander bedre beskyttelse. Ordningen omfatter ca. 75 prosent av den norske villaksressursen, og inkluderer store og tallrike bestander med høy produktivitet. Stortinget bestemte at ordningen skulle evalueres etter ti år. Her vurderer vi vassdragsforvaltningens ansvarsområde med fokus på uttak av vann til ulike formål innen NVE sitt saksområde. Analysen av 1449 vedtak i perioden 2001-2017 viste at andel avslag var høyest i nasjonale laksevassdrag. På regionalt nivå var det liten forskjell i andel avslag i nasjonale laksevassdrag sammenlignet med andre vassdrag med laks. Resultatene indikerer at lakseinteressene veier tungt i alle typer vassdrag, ikke bare i nasjonale laksevassdrag. Resultatene viser også at opprettelsen av nasjonale laksevassdrag har hatt en effekt som prioriteringsverktøy, men kanskje ikke så stor effekt som den var tiltenkt. Imidlertid kan det virke som laks generelt har fått høyere vern.

Master's thesis in history didactics Denne masteroppgaven skal behandle historier om Storåna-vassdraget, et vassdrag som strømmer fra Bråstein og Melshei på sin vei mot havet i Gandsfjorden. Mer spesifikt er det relasjonene mellom Storåna-vassdraget og samfunnet på 1900-tallet som skal bli undersøkt. For å gjennomføre dette skal jeg aktivt ta i bruk teorier og begreper fra forskning på vannets historie og miljøhistorie. Et grunnleggende teoretisk valg for min undersøkelse er å anerkjenne at Storåna-vassdraget både er en del av naturen og av kulturen. Teorier og begreper som belyser dette vil derfor få stor plass. En spesiell sentral posisjon vil ulike teorier og begreper fra den norske historikeren Terje Tvedt og den amerikanske miljøhistorikeren Richard White få. Fire ulike «cases», eller saker, som omhandler ulike aspekter av relasjonen mellom dette vassdraget og samfunnet vil bli undersøkt og analysert. Disse sakene er begrenset både tematisk og kronologisk, og vil bli presentert i hvert sitt kapittel. I siste del av masteroppgaven vil disse sakene analyseres i en helhet. I den samlede analysen i siste del av oppgaven blir det påstått at relasjonene mellom Storåna-vassdraget og samfunnet på 1900-tallet har vært varierende og komplekse. Mine undersøkelser vil bli brukt til å peke på at Storåna-vassdraget gjennom 1900-tallet har strømmet gjennom både et naturlig landskap formet av naturkrefter, og et sosialt landskap formet av sosiale krefter.

Prosjektleder Rolf Høgberget Bøylefoss kalkdoseringsanlegg ble satt i drift høsten 2005, og driftskontrollen ved anlegget ble etablert i mai 2006. Hensikten med etableringen var å skape stabil og god vannkvalitet for anadrom fisk i den nedre delen av Nidelva (Arendalsvassdraget). Anlegget er det eneste i Arendalsvassdraget, og mye avhenger derfor av at det fungerer tilfredsstillende til enhver tid. Denne statusrapporten gir en dokumentasjon på driften i rapporteringsperioden (2017) og inneholder samtidig en fortegnelse over hendelser og avvik som kan danne grunnlag for forbedringstiltak knyttet til driftsrutiner, installasjoner eller kalkingsstrategi. Grunnlagsmålinger for driftskontrollen er en nokså komplett logg i 2017. Signaler for vannstand og vannføring ble imidlertid ulikt registrert i MikaCom (Miljøkalk sitt styrings- og loggesystem) og driftskontroll-loggeren. Dette er forhold som bør rettes opp. Doseringsloggen er nesten komplett, mens kalkbeholdning, pH oppstrøms og nedstrøms anlegget er helt komplette som sammenhengende logger gjennom hele året. Etter ombygging av pH-målingsutstyret er det mulig å etablere en nøyaktig logg på temperaturutviklingen nedstrøms anlegget, (Evenstad). Dette bør gjøres, da disse verdiene vil være svært verdifulle for lakseforvaltningen ved beregning av nøyaktig klekkingstidspunkt for fiskeyngel. Ved flere tilfeller økte pH nedstrøms anlegget mye i forbindelse med flom. Unødig mye kalk doseres da ut. Tiltak bør iverksettes slik at denne overdoseringen ikke oppstår. pH var over målet nesten kontinuerlig gjennom hele perioden. Effektiviteten på anlegget var derfor meget bra ved Bøylefoss doseringsanlegg gjennom hele 2017. Froland Kommune

Prosjektleder Rolf Høgberget Driftskontroll av Hauglandsdammen kalkdoseringsanlegg i Storelva er et verktøy for å få bedre innsyn i kalkingen fra anlegget. Denne statusrapporten gir en dokumentasjon på driften i rapporteringsperioden (2017), og inneholder samtidig en fortegnelse over hendelser og avvik som kan danne grunnlag for forbedringstiltak knyttet til driftsrutiner, installasjoner eller kalkingsstrategi. I 2017 ble målet for kalkingen utvidet fra å gjelde vannkvalitet for sjøaure og laks, til også å gjelde elvemusling. Det oppsto få avvik fra pH-målene i 2017. Doseringen var derfor god. Det var et misforhold mellom loggeseriene fra driftskontroll-loggeren og driftsloggen til Miljøkalk (MikaCom). Doseringssignal, vannstand og vannføring er alle loggeserier som bør justeres og kalkuleres på nytt. Avhengigheten mellom vannstand og vannføring bør følge resultatene fra vannføringskalibreringen som ble foretatt i 2010. Ny teknikk med pH-sensor plassert nede i elvevannet for innhenting av temperaturdata nedstrøms anlegget muliggjør nøyaktig logging av reell vanntemperatur. Dette er viktig informasjon for blant annet utregning av nøyaktig klekketidspunkt for lakseyngel. Vegårshei kommune

To elvestrekninger i Gudbrandsdalslågen i Sel kommune i Oppland, en elvestrekning i Surna i Surnadal og Rindal kommuner i Møre og Romsdal, en elvestrekning i Søndre Land kommune i Oppland og innsjøen Femunden i Sør-Trøndelag og Hedmark ble kartlagt med NiN metodikk for ferskvann. For de ulike områdene ble de tre nivåene i natursystemet med hovedtypegruppe, hovedtype og grunntype kartlagt i ferskvann. For bunnsystemer (L) var det hovedfokus på LKMer som sedimentsortering (S3), vannpåvirkningsintensitet (VT) og innhold av organisk materiale (IO). Vannkjemiske parameter ble ikke kartlagt i felt, men data fra vannforekomstene i Vann-Nett ble brukt som utgangspunkt for plassering i riktig trinn for LKMer som kalkinnhold (KA), humus-innhold (HU) og turbiditet (TU). For vannsystemer var det først og fremst fokus på vannpåvirkningsintensitet (VT) og de vannkjemiske parameterne. Beskrivelsessystemet ble brukt for å teste ut hvordan artsregistreringer (hovedsakelig elvemusling) og naturlige og menneskeskapte objekter (større steiner og trær på bunnen, områder med vannvegetasjon, elveforbygning) kunne registreres og beskrives. En egenskapsanalysen av nedbørfeltet ble gjennomført knyttet til hele Glomma og Gudbrandsdalslågens nedbørfelt. Det ble lagt ut punkter langs alle elvestrekninger i utgangspunktet med 1 km avstand. Ved hjelp av en hydrokorrigert høydemodell ble det anvendt et skript som beregnet nedbørfelt for hvert enkelt punkt og talte opp mengden av ulike arealkategorier i hvert enkelt nedbørfelt. Resultatet er en regional oversikt over nedbørfeltforhold i elvene med 1 km oppløsning knyttet til et utvalg av viktige egenskaper som f.eks. mengde bre, myr, jordbruk m.m. Totalt antall grunntyper i hver vannforekomst varierte mellom en og fire for bunnsystemer. For vannsystemene var det en til to grunntype i en vannforekomst. Arealmessig så utgjorde den mest utbredte grunntypene mellom 77 og 100 % for bunnsystemene for fem av seks vannforekomster. I den siste vannforekomsten i Fallselva var det relativt like arealer for fire av de fem bunntypene. Det var god overenstemmelse mellom typologifaktorene i vannforskriften og tilsvarende løsninger i NiN.

De fleste store vassdragene i Vest-Agder kalkes i dag for å sikre god nok vannkvalitet for laks og sjøørret. Blant disse er Audna, som er blitt dosererkalket siden 1985, og Mandalselva hvor det ble satt i gang storstilt kalking for laks i 1996. I Otra er det foreløpig ikke gjennomført storskala kalking med doserer. I både Audna og Mandalselva er det også iverksatt tiltak i utvalgte sidevassdrag for å bedre gyte- og oppvekstforholdene for laks og sjøørret. Disse tiltaksstrategiene har ikke virket tilfredsstillende i enkelte av sidevassdragene. Det er i tillegg også enkelte viktige sidevassdrag hvor forsuring fortsatt representerer et problem og hvor tiltak ikke er iverksatt. Dette danner bakgrunnen for at Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder har bestilt: (1) En vurdering av alternativ kalkingsstrategi i Spillingsbekken i Audna og Logåna i Mandalselva, (2) Vurdering av terrengkalking av Songåna, som er et sidevassdrag til Mandalselva, og (3) Kalkingsplaner for Høiebekken i Otra og Erseidbekken i Audna. De tre delutredningene er samlet i denne rapporten, i form av tre selvstendige hovedkapitler som inneholder problembeskrivelser, gjennomgang av mulige tiltaksstrategier og anbefalinger om valg av tiltaksløsninger. Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder

Driftskontroll av Bøylefoss kalkdoseringsanlegg i Arendalsvassdraget gjennomføres for å avdekke effektiviteten til anlegget. Denne statusrapporten gir en dokumentasjon på driften i rapporteringsperioden (2016) og inneholder samtidig en fortegnelse over hendelser og avvik som kan danne grunnlag for forbedringstiltak knyttet til driftsrutiner, installasjoner eller kalkingsstrategi. Det var gjennomgående god opprettholdelse av pH-målet i lakseførende del av elva. Imidlertid var det en relativt lang periode med noe høyt pH-avvik i slutten av perioden med øket pH-mål. Det ble ikke registrert tilfeller med for lav pH ved Evenstad. Lite eller ingen kalking var nødvendig i en periode på 19 uker fra 22. juni. Dosering i utvandringstiden for smolt er sammenlignet med doseringen undre tilsvarende forhold i 2008. Vesentlig lavere dosering ble registrert i 2016. Følgende tiltak og forbedringer er foreslått: • Tidspunkter for endrete pH-mål bør bekjentgjøres bedre for å unngå feil dosering i utvandringstiden for laks. • pH-målet i den sentrale utvandringstiden bør økes fra pH 6,3til pH 6,4. NIVA has developed methods permitting an efficient control of lime dosers in streams. The control involves simple sensor technology and an efficient information flow. This system is used to improve on and ensure a cost-efficient liming. The information generated is an aid to operators, water managers and is extensively used for quality control issues. This report summarizes discrepancies detected during 2016. Styringsgruppa for Arendalsvassdraget

Driftskontroll av Hauglandsdammen kalkdoseringsanlegg i Storelva er et verktøy for å få bedre innsyn i kalkingen fra anlegget. Denne statusrapporten gir en dokumentasjon på driften i rapporteringsperioden (2016), og inneholder samtidig en fortegnelse over hendelser og avvik som kan danne grunnlag for forbedringstiltak knyttet til driftsrutiner, installasjoner eller kalkingsstrategi. Det var god dosering fra anlegget i 2016. Det var imidlertid noen tilfeller av moderat for lav pH i smoltifiseringsperioden. Tidligere forslag om modellering av hydrologiske forhold i området Hauglandsdammen – Nes Verk er gjentatt. Foreløpige tiltak om forhåndsdosering ved økte pH-mål er ikke gjennomført. pH var ofte ukalibrert. NIVA has developed methods permitting an efficient control of lime dosers in streams. The control involves simple sensor technology and an efficient information flow. This system is used to improve on and ensure a cost efficient liming. The information generated is an aid to operators, water managers and is extensively used for quality control issues. This report summarizes discrepancies detected during 2016. Vegårshei kommune

Valle kommune planlegger å bygge om eksisterende kloakkrenseanlegg for Valle sentrum og etablere nytt renseanlegg for tettbebyggelsen rundt Rysstad. For å kunne vurdere mulige effekter av utslipp fra de ombygde/nye renseanleggene er det samlet inn vannkjemiske og biologiske data fra stasjoner i umiddelbar nærhet av de aktuelle utslippsstedene, samt foretatt en resipientvurdering basert på ulike scenarier for utslipp og fortynning relatert til dagens vannkvalitet og økologiske tilstand. Resipientvurderingen viser at fortynningsevnen i Otra er såpass stor at utslippsmengdene både fra eksisterende og planlagte anlegg vil ha relativt liten effekt på konsentrasjonsnivåene i elva. Husholdningskloakk inneholder svært reaktive former for fosfor og nitrogen som raskt kan tas opp av alger og vannplanter samt lett nedbrytbart organisk stoff som kan utnyttes av heterotrofe organismer som bakterier og sopp. På tross av dette vil endringene i næringssaltkonsentrasjonene være så vidt små at det ikke er grunn til å forvente at den økologiske tilstanden med hensyn til begroingsalger og bunndyr vil endre seg i forhold til dagens situasjon som er karakterisert ved «god» eller «svært god» tilstand. Valle kommune

Kalkingsplanen har som mål å bidra til betre vasskvalitet for bleke oppstraums Byglandsfjorden der Otra periodevis er sur. Dei djupe forsuringsepisodane oppstår ved flaum i dei nære vassdraga samstundes med spesielle hydrologiske tilhøve i regulera område til Brokke kraftverk. Det er omtala fire ulike former for tiltak med tilrådingar. Alle dei foreslegne kalkingsstrategiane vil gje ein god vasskvaltitetsforbedrande effekt i oppvandringsområda for bleke. Det er likevel forskjell på forventa effekt. Best effekt på vasskvaliteten vil oppnåast dersom det vert kalka frå Brokke og gjennomføres terrengkalking i områda mellom Brokke og Ose. Tiltaket er likevel lågt prioitert på grunn av høg pris. Ei kalking berre frå Brokke er også fagleg forsvarleg så lenge det også vert kalka for sure tilførslar nedstraums Brokke ved å setja høgare pH-krav på anlegget. Bygland kommune

Prosjektleder Rolf Høgberget Driftskontroll av kalkdoseringsanlegg gjennomføres for å optimalisere kalkingstiltaket. Rapporten sammenfatter avvikshendelser i 2016, og det foreslås forbedringstiltak. Driften på Bås doseringsanlegg var meget god. Det anbefales likevel å redusere/eliminere skumdannelser som kan påvirke doseringen. Tidligere foreslått kartlegging av tidsforløp fra dosering til effekt i Herefossfjorden bør gjennomføres. Det ble dokumentert meget god drift også på Skåre doseringsanlegg, men datagrunnlaget var noe mangelfullt. Drift med variable doser i forhold til behovet bør formelt innføres. Vannføringen som blir registrert på anlegget følger ikke nøyaktig gjeldende vannføringskurve. Vannstandskurven bør derfor kontrolleres/videreutvikles. Søre Herefoss-anlegget doserte tilfredsstillende i 2016, men avvikene var flere enn tidligere. Det etterlyses bedre informasjon fra fylkesmannen omkring gjeldende tidsrammer for pH-mål. Styringsgruppa for kalking av Tovdalsvassdraget

Bakkestuen V., Erikstad, L., Bratli, H. & Halvorsen, R. 2016. Modellering av utbredelse for vassdragstilknyttede moser og lav. En test av utbredelsesmodellering utført på et utvalg av sjeldne og rødlistede arter – NINA Rapport 1110. 42 s. I denne rapporten har vi testet ut utbredelsesmodellering som metode for å øke kunnskap om vassdragstilknyttede rødlistede moser og lav, deres økologi og geografiske og topografiske tilhørighet. Hele 68 rødlistede mosearter og 24 rødlistede lavarter ble i utgangspunktet vurdert som interes-sante som modelleringsobjekter. Etter flere sorteringsrunder med ulike kriterier (antall funn, tid siden siste funn, sikkerhet på artsbestemmelser osv.) ble utbredelsen til 32 mosearter og 23 lavarter modellert ved bruk av metoden MaxEnt. Gjennom en iterasjonsprosess fant vi ut at minst 11 funn av arten i ulike piksler á 100 × 100 meter (ruter langs elvenettverket) var nødvendig for at en utbredelsesmodell skulle bli økologisk tolkbar. I denne rapporten presenteres utbredelses-modeller for 7 mosearter og 9 lavarter som tilfredsstiller disse kriteriene. Det er utarbeidet økologiske grunnkart som grunnlag for modelleringen. Vi har fokusert på grunn-kart for topografisk variasjon, terrengposisjon og solinnstråling (utledet fra en 100 × 100 m høy-demodell), arealklasser (skog, dyrka mark og myr) og iboende egenskaper ved elvestrengen som elvestørrelse, vannføring, osv. Evalueringen av MaxEnt-modellene ved hjelp av kryssvalidering (med AUC som kriterium for hvor gode modellene er) viste at modellene teknisk sett er gode til svært gode. Det er imidlertid tydelig at vi har svakheter i den reelle modellkvaliteten knyttet til artenes ulike responser på miljøegenskaper i ulik skala og kvaliteten på treningsdatasettene. Undersøkelsen avslører at det knytter seg en utfordring til valg av romlig oppløsning (vi brukte 100 × 100 m-piksler) ved model-leringen samt til kvaliteten på data som er tilgjengelige; både med hensyn til antall observasjoner av hver art, stedfesting av disse observasjonene og kvaliteten på de økologiske grunnkartene. Alle disse kvalitetsparameterne har betydelig forbedringspotensial. Sikker informasjon om hvor gode modellene er forutsetter at modellene evalueres ved bruk av uavhengig innsamlede feltvalideringsdata. Innsamling av slike data var ikke mulig innenfor prosjektets ramme. Modellene viste at mange av artene responderer på regionale (bioklimatiske) gradienter, sjelden på lokale egenskaper ved elvestrengene. Bedre modellering av artenes respons på lokale forhold krever at modellering gjøres med data fra et mindre geografisk område og med høyere oppløsning. Modellområdet bør avgrenses spesielt for hver enkelt art. Vår konklusjon er at utbredelsesmodellering kan bli et nyttig verktøy for prediksjon av elvetilknyttede arters utbredelse og lokale forekomst. For at dette målet skal nås må et betydelig arbeid legges ned i kvalitetsheving av stedfestingen av artsobservasjonene og kvalitet og oppløsning på relevante økologiske grunnkart for egenskaper som beskriver elvenettverket i Norge. We have tested distribution modelling as a method for better understanding of river-related red-listed bryophytes and lichens, their ecology, geographical distribution and relationship with topographic and other environmental variables. A total of 68 red-listed bryophyte species and 24 red-listed lichen species were considered as modelling targets. Based upon selection criteria such as number of species observations, time since last recording, reliability of identifications, georeferencing accuracy, etc., we produced distribution models for 32 bryophyte species and 23 lichen species. Through an iteration process, we found that observations in 11 pixels of 100 × 100 m squares along river networks were a minimum required for obtaining an ecologically meaningful model. Only seven bryophyte species and nine lichen species fulfilled these criteria. Ecological maps were created as basis for the modelling. Such maps were created for topographic, terrain position and sun radiation based upon a 100 × 100 m elevation model, and for land-use classes (forest, agricultural land and mires) and other attributes directly associated with the river system, such as river size, water flow, etc. Evaluated by cross-validation (using AUC as goodness-of-fit criterion), the models were good to very good. Unfortunately, the state-of-the-art method for model evaluation by independently collected data could not be used due to lack of data. Many of the modelled species were found to respond to regional gradients rather than local conditions related to the river systems. Improved models of local distributions of the species may be obtained by use of a smaller geographical area (extent) which is defined for each species separately. The resolution (we used 100 × 100 m pixels) to be used for modelling also needs further consideration. Improvements are needed with respect to the quality of species observation data and the quality of the ecological maps. We conclude that distribution modelling may be a useful tool for prediction of the distribution and autecology of river-associated cryptogams. To reach this goal, considerable investments have to be made in increasing the quality of species information (notably the precision of georeferencing) and the quality of ecological maps describing Norwegian riverine systems. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Forsgren, E., Bergan, M., Bongard, T., Järnegren, J., Mejdell Larsen, B. & Aarrestad, P.A. 2016. Utredning av konsekvenser for naturmiljø og biologisk mangfold ved utvidelse av anlegg ved Skretting AS, Averøy (revidert utgave) - NINA Rapport 1211b. 44 s. Skretting AS ønsker å utvide sitt anlegg på Averøy ved Kristvika. Vi har utredet hvilke konsekvenser to utbyggingsalternativer kan få for utvalgte deler av naturmiljø og biologisk mangfold. Fokus i oppdraget har vært bestander av sjøørret og elvemusling, forekomst av marine dyr i havnebassenget, samt verneverdiene i Raudsandberget naturreservat. Rapporten er basert på tilgjengelig kunnskap og nye feltbefaringer. Vurderinger av verdi, omfang og konsekvens har blitt gjort basert på Vegvesenets håndbok for konsekvensanalyser i tillegg til relevante nasjonale håndbøker og standarder. Elvemuslingen er en truet art og fins på Rødlista. Det finnes levende elvemusling på en om lag 450 m lang strekning i Strømselva, og rekruttering ble påvist i en undersøkelse i 2010. Skrettings planlagte utvidelse av anlegget vil ikke ha direkte påvirkning på elvemusling, men elvemusling kan bli indirekte påvirket via effekter på sjøørret. For å opprettholde en god rekruttering er elvemusling avhengig av laks eller ørret som vert i utviklingen fra muslinglarver til ferdig utviklet musling. Muslinglarvene i Strømselva er avhengig av ørret som vertsfisk og for at muslingbestanden skal overleve må det derfor være en levedyktig bestand av ørret i bekken. Strømselva og sidebekker har en lokalt og trolig regionalt viktig sjøørretbestand, med godt egnete habitater for gyting i Strømselva og tilhørende sidebekker. Ungfiskundersøkelser har vist en god tetthet av ungfisk i bekkene. Dessuten er vassdraget trolig et viktig oppvekstområde for ål. Ål er spesielt hensynskrevende og er rødlistet både nasjonalt og internasjonalt. Innenfor Skrettings anleggsområde finnes en brakkvannspoll, Straumsvågen, som er en viktig naturtype og som trolig har en viktig funksjon for sjøørret i området. Marine undersøkelser ble gjort ved hjelp av undervannsobservasjoner fra overflaten (snorkling) og med bruk av fjernstyrt undervannsfarkost (ROV). Undersøkelsene viste et normalt og friskt havnebasseng, både i grunne og dypere områder, med en marin flora og fauna som kan forventes av slike marine habitater. Bunnsubstratet besto stort sett av sand, leirholdig sand, skjellsand, og småstein. Det var god algevekst. Det ble observert mange marine fiskearter, f.eks. kutlinger, leppefisk, torskefisk og flyndrer. Det ble funnet flere ulike virvelløse dyr, f.eks. fjæremark, krabbe og kamskjell. Ingen rødlistearter eller truede naturtyper ble observert. Ingen av de marine naturtypene som av forvaltningen anses som spesielt viktige for marin biologisk mangfold ser ut å finnes i Kristvika. Naturreservatet Raudsandberget ligger like ved Skrettings område og er vurdert som svært viktig i Miljødirektoratets Naturbase da lokaliteten representerer en typisk kystpreget hasselskog med et rikt, karakteristisk og variert biologisk mangfold. Her finnes den rødlistede planten hvit skogfrue, som er vurdert til nært truet. Vi vurderte det som hensiktsmessig å inkludere viktige botaniske naturverdier, også utenfor verneområdet, som blir påvirket ved ulike alternativer av planlagt utbygging. Det ene utbyggingsalternativet vil påvirke store og gamle asketrær - en viktig biotop for både fugl, moser, lav og insekter, og et vakkert kulturlandskap med hagemark bestående av åpne enger, gamle asketrær og rester etter tidligere planting av frukttrær. Hele området kan ses på som en del av kulturlandskapet. Utvidelsen av anlegget medfører påvirkninger som f.eks.: -Stor aktivitet og spredning av sediment i sjøen under anleggsfasen -Økt båttrafikk -Ødeleggelse av strandsonen nord i Kristvika -Det ene utbyggingsalternativet innebærer utbygging av område mot Straumsvågen, med ødeleggelse av kulturlandskap og gamle asketrær, i tillegg til mulig risiko for påvirkning av pollen. Det er knyttet betydelig usikkerhet til omfanget av påvirkningene. Et usikkerhetsmoment ut fra foreliggende kunnskapsgrunnlag er hvor stor økning som kan forventes i båttrafikk. Det er også meget vanskelig å bedømme i hvor stor grad sjøørret vil bli forstyrret under beiting i nærområdet til anlegget, og i hvor stor grad vandringsforholdene for sjøørret kan bli påvirket. Det er også usik-kerhet knyttet til omfang av aktivitet, støy, risiko for forurensning og spredning av sediment i sjøen.

Børsesjøvassdraget ligger i Telemark fylke og strekker seg fra Skien til Porsgrunn i Gjerpensdalen. Vassdraget ligger under marin grense med næringsrik berggrunn bestående av sandstein, skifer og kalkstein og noe basalt. Vassdraget er preget av tilførsel av erosjon fra området, landbruksaktiviteter samt spredt avløp. Dette fører til at partikler sedimenteres på bunn, innsjøen blir grunnere, mindre vannspeil og innsjøens overflateareal avtar. Vassdraget er naturlig næringsrikt, men tilførsel fra omgivelsene forsterkere utrofieringen. Hensikten med denne oppgaven er å utføre en limnologisk undersøkelse av Børsesjøvassdraget og utføre en økologisk klassifisering i henhold til vannforskriften. Økologisk tilstand i Børsesjøvassdraget 2015 sammenlignes med tilstand i 2009 for å se om igangsatte tiltak har hatt effekt. Vassdraget er ikke tidligere klassifisert med hensyn på leirpåvirkning. I 2015 er leirpåvirkningen undersøkti form av suspendert tørrstoff (STS mg/l) og leirdekningsgraden i nedbørsfeltet. Undersøkeselen av Børsesjø ble gjennomført i perioden juli til oktober 2015. Fysisk- kjemiske vannkvalitetsparametere og de biologiske kvalitetselementene planteplankton og vannplanter ble studert. I Leirkup ble det tatt prøver fra tre ulike stasjoner, Sneltvedt, Lid og Porsgrunn. Bunndyr ble benyttet som biologisk kvalitetselement og prøvene er tatt våren( 7/4) og høsten( 13/10) 2015. Det ble også tatt fysisk- kjemiske støtteparametere i juni, august og september 2015. Resultatene fra Børsesjø bekrefter at innsjøen er næringsrik med høye nitrogen ( 1163 g/l) og fosfor (40,8 g/l) konsentrasjoner. Alkalitet (0,92 mekv/l), kalsium (17,4 mg/l), konduktivitet (12,82 mS/m) og pH- mengden (7,48) gjenspeiler at innsjøen er kalkrik. De små temperaturforskjellene nedover i dypet gjennom prøveperioden tilsier sirkulasjon i hele vannmassen og gir inntrykk av at innsjøen er polymiktisk. Nedbørsmengdene økte høsten 2015. Dette har innvirket på resultatene. Konsentrasjonen av næringsstoffene viste liten endring fra 2009, men siktedypet har minket fra 2,7 m til 1,36 m, og den totale vurderingen av fysisk - kjemiske støtteparameterene endres fra moderat til dårlig. Resultatene fra 2015 viste økte mengder av klorofyll a, total biomasse og PTI- indeks sammenlignet med 2009. Dette gjør at totalvurderingen av de biologiske kvalitetselementee nedgraderes fra god i 2009 til moderat i 2015. På bakgrunn av dette ble den økologiske tilstanden i Børsesjø i 2009 og i 2015 satt i moderat. Leirkup viste høye me gder av total fosfor (Sneltvedt 54 g/l, Lid 60,67 g/l, Porsgrunn6 5 g/l) og total nitrogen (Sneltvedt8 60 g/l, Lid 913,3 g/l, Porsgrunn1 333,3 g/l). Ut i fra leirdekningsgraden i nedbørsfeltet er Leirkup et leir påvirket vassdrag. Resultatet fra STS indikerte at Porsgrunn var den eneste stasjonene som kunne defineres som leirvassdrag ( > 10 mg/L). Klassifiseringen av Porsgrunn ble derfor ikke sammenlagt med stasjonen Lid og Sneltvedt, for å få en samlet tilstand for Leirkup. Prøvenes pålitelighetsgrad må vurderes. Sneltvedt`s økologiske tilstand var svært dårlig både i 2009 og i 2015 på grunn av biologisk kvalitetselement bunndyr. Total fosfor viste forbedring fra dårlig (75,6 g/l) til moderat (54 g/l). På stasjonen Lid ble den økologisket ilstanden dårlig i 2009 og moderat i 2015 med hensyn biologisk kvalitetselement bunndyr. Denne stasjonen viste tilstandsforbedring av total nitrogen fra dårlig i 2009 (1130 g/l) til moderat i 2015. Dette gir sammenlagt en dårlig økologisk tilstand for Leirkup. I Porsgrunn ( 2015) kan ikke økologisk tilstand fastsettes da bunndyr ikke ble tatt. Her ble total fosfor analysert til dårlig, (65 g/l) mens total nitrogen viste forbedring fra svært dårlig (1766,6 g/l) til dårlig (1333,3 g/l). I 2009 ble total økologisk tilstand i Porsgrunn satt til svært dårlig med hensyn på bunndyr.

Driftskontroll av kalkdoseringsanleggene i Tovdalselva gjennomføres for å få bedre innsyn i kalkingen fra anleggene. Avviksrapporten er en sammenfatning av hendelser i 2015, samt forslag til forbedringstiltak. Driften på Bås doseringsanlegg var meget god. Dosene ble hyppig justert for å kunne tilfredsstille pH-målet i Herefossfjorden (pH 6,0), likevel ble det unødig høy pH i fjorden om sommeren. For bedre kontroll over pH-nivået anbefales hydrologisk kartlegging/modellering for å avdekke størrelsen av tidsfaktoren mellom dosering og effekt ved utløpet av Herefossfjorden. Skåre doseringsanlegg ble kondemnert og erstattet med et anlegg som tidligere ble benyttet i Mandalsvassdraget. Lite driftsdata er tilgjengelig fra oppstartsperioden, men foreløpig erfaring er at anlegget leverer tilfredsstillende doser, selv ved høye vannføringer. Det var meget tilfredsstillende effekt av doseringen fra anlegget på Søre Herefoss. pH-målene ble oppnådd nærmest kontinuerlig. Presmolt utsettes for moderate konsentrasjoner av lAl vinterstid. Bør vannkvalitetskravene vinter og tidlig vår utredes nærmere, og bør dagens tidsrammer for økte pH-mål endres? NIVA has developed methods permitting an efficient control of lime dosers in streams. The control involves simple sensor technology and an efficient information flow. This system is used to improve on and ensure a cost efficient liming. The information generated is an aid to operators, water managers and is extensively used for quality control issues. This report summarizes discrepancies detected during 2015. Styringsgruppa for kalking av Tovdalsvassdraget

Sektoravgift. Tiltakshaver: Riksantikvaren.

Temaet for oppgaven er å se på hva det innebærer å være eier av vannressurser etter gjeldende rett, særlig med henblikk på muligheten til å utnytte vannressursene til kraftproduksjon.

In creek ravine environments, there are often relatively large local climatic and environmental variations within short distances. Because of this some habitat specialists and vulnerable species are occurring in these environments, and several of these species are threatened by physical interventions such as energy development and logging. For several of the rare moss species associated with this habitat type, knowledge is poor and this affects the basis for making proper environmental impact assessment. The aims of this study were to register rare mosses associated with watercourses, look at these in the context of environmental conditions, consider any species relationships, and provide a detailed description of moss species that were the basis for the route analyses. The fieldwork was conducted in summer and autumn 2014 in eastern and western Norway, specifically in Buskerud, Oppland and Rogaland County, in connection with a follow-up study of natural mappings in regards to small hydropower development applications. The follow-up study was conducted by Torbjørn Høitomt (BioFokus) and Geir Gaarder (Miljøfaglig Utredning). The project was conducted on behalf of The Norwegian Water Resources and Energy Directorate (NVE). Route analyses were made based on the findings of species associated with humid environments in rivers/stream gorges, to map the ecological requirements for certain habitat specialists. Statistical methods used are Detrended Correspondence Analysis (DCA), Principal Components Analysis (PCA), Linear bivariate regression and Monte Carlo permutation test. For describing species and their ecological preferences, and to reflect the impact and vulnerability to physical interference at respective biotopes, literature was utilized. In the study 108 species distributed in 17 routes and 12 watercourses were registered. The results show general variation between localities in eastern and western Norway, also at the local level. Environment variables related to moisture and temperature showed statistical significance in the analyses. The same applies to base-richness and altitude. Recorded data from distributed temperature and humidity recorders showed local climatic deviations from nearby weather stations. In the context of current literature such local variations are essential for many habitat specialists. Physical disturbance leading to changes in local environmental conditions can cause change in species composition, and all the watercourses in this study were in the application process for hydropower development. The results from this study may be used as a basis for future follow-up studies of developed watercourses to assess the impacts of hydropower development. I bekkekløftmiljøer er det ofte forholdsvis store lokalklimatiske og miljømessige variasjoner på korte avstander. Dette medfører at en del habitatspesialister og konkurransesvake arter forekommer i disse miljøene, og flere av disse artene er truet av fysiske inngrep som f.eks. kraftutbygging og hogst. For flere av de sjeldne moseartene med tilknytning til denne naturtypen er kunnskapsgrunnlaget dårlig og dette påvirker følgelig grunnlaget for å lage gode konsekvensutredninger. Målene med denne undersøkelsen har vært å registrere sjeldne mosearter med tilknytning til vassdrag, se på disse i sammenheng med miljøbetingelser, vurdere eventuelle artsrelasjoner, samt å gi en detaljert beskrivelse av moseartene som ligger til grunn for ruteanalyser. Feltarbeidet ble gjennomført sommer og høst 2014 på Øst- og Vestlandet, nærmere bestemt i Buskerud, Oppland og Hordaland fylke, i forbindelse med en etterundersøkelse av naturkartlegginger lagt til grunn i småkraftsøknader. Etterundersøkelsen ble utført av Torbjørn Høitomt (BioFokus) og Geir Gaarder (Miljøfaglig Utredning) og bestiller av oppdraget var Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Ruteanalyser ble gjort ut i fra funn av arter med tilknytning til fuktige miljøer i og ved vassdrag/bekkekløfter, for å forsøke å fange opp økologiske krav til et utvalg habitatspesialister. Statistiske metoder som er brukt er Detrended Correspondence Analysis (DCA), Principal Components Analysis (PCA), Linear bivariate regression og Monte Carlo permutation test. Det er i tillegg lagt vekt på gjeldende faglitteratur for bl.a. å beskrive arter og deres økologiske preferanser, samt for å belyse konsekvenser og sårbarhet ved fysiske inngrep i og ved respektive biotoper. Det ble registrert 108 arter fordelt på 17 ruter i 12 vassdrag. Resultatene viser generell variasjon mellom lokaliteter på Øst- og Vestlandet, også på lokalt nivå. Miljøvariabler knyttet til fukt og temperatur ga signifikant respons i analysene. Det samme gjelder variablene for baserikhet og høyde over havet. Registrerte data fra utplasserte luftfuktighet- og temperaturloggere viste lokalklimatiske avvik i forhold til nærliggende værstasjoner. Sett i sammenheng med gjeldende faglitteratur er slike lokale variasjoner essensielle for mange habitatspesialister. Fysiske inngrep som fører til endrede lokale miljøforhold kan føre til endret artssammensetning, og alle vassdragene i denne studien var i søknadsprosessen for småkraftutbygging. Resultatene fra denne undersøkelsen kan således brukes som et utgangspunkt til fremtidige etterundersøkelser av utbygde vassdrag for å vurdere konsekvensene av kraftutbygging.

Norsk: Friluftsliv og fysisk aktivitet er dagsaktuelle temaer som har fått økt prioritering i folkehelsearbeidet i løpet av de siste årene. Dette kommer av de fysiske og psykiske helsefordelene som kommer av å være i aktivitet i naturomgivelser. Det er viktig at også de med nedsatt funksjonsevne får muligheten til å ta del i friluftsaktiviteter, gjennom tiltak som gir økt tilrettelegging. Naturområdet rundt Kolbotnvannet er sentrums- og bolignært og høy grad av tilgjengelighet bør dermed settes høyt. Dette gir utgangspunktet for videre arbeid med å finne ut hvilken grad turtraseen rundt Kolbotnvannet bør oppfylle kravene til universelt utformede turveier. Ut i fra analysedelen er det et ønske om å oppnå et natur- og kultursti-konsept. Trasemulighetene for delområdene viser at det er mulig å oppnå en høy grad av tilgjengelighet. Det samme spørsmålene går i midlertidig igjen: Hvor mye terrenginngrep skal en tillate i naturområdet for å oppnå kravene som er satt til stigningsforhold? Det er også et dilemma mellom bevaring og synliggjøring av naturkvaliteter i forhold til konseptet. I tillegg er det enkelte steder problematisk med tanke på eiendomsforhold. Det endelige traseforslaget foreslår en utformet turrunde i sentrum, og en større turrunde rundt hele Kolbotnvannet. Den store turrunden har korte partier som ikke oppfyller krav til stigning. Andre tiltak for å øke turveiens attraktivitet er også foreslått. Ingen områder er like, noe som gjør at det ikke finnes noe fasitsvar på i hvilken grad turveiområder bør tilrettelegges. Hvert enkelt tilfelle bør studeres i tilstrekkelig grad i forhold til de ulike hensynene som må tas. På denne måten vil en få et grunnlag for å ta vanskelige avgjørelser. Ved området oppgaven tar for seg rundt Kolbotnvannet er dette gjort etter beste evne. I dette konkrete tilfellet er det konkludert med at tilrettelegging og opplevelseskvaliteter ut i fra et folkehelseperspektiv bør veie tungt. Dette gjelder riktignok ikke til en hver pris. Det endelige traseforslaget gir en godt tilrettelagt turtrase med varierende opplevelser som vil trekke befolkningen ut på tur. Veien vil også være et bidrag til kommunens folkehelsearbeid. Engelsk: Outdoor recreation and physical activity are current topics that have received increased priority in public health over the last year. This is due to the physical and mental health benefits that comes from being active in nature areas. It is important that those with disabilities have the opportunity to take part in outdoor activities, through measures that provide greater facilitation. The nature environment around lake Kolbotnvannet lies close to residential areas close and a high level of faciliation should therefore be a priority. This provides the basis for further work to determine to what extent the trail around Kolbotn water should meet the requirements of universally designed footpaths. The analysis part provides a goal to achieve a nature and cultural concept. Route possibilities for the different areas shows that it is possible to achieve a high level of faciliation. The same questions are repeating themselves: How much interventoint should be allowed in a forest area to achieve the requirements that are set to slope? There is also a dilemma if we should preserve or make nature qualities visible in relation to the concept. In addition, certain areas are problematic in terms of ownership. The final route proposal suggests a short trail in the Kolbotn center area, and a larger trail around the entire Kolbotnvannet. The long have short sections that do not fulfill requirements of slope. Other measures to increase the attractiveness of the walking trail is also suggested. No areas are equal, which means that there is no definitive answer on to what extent trail areas should be facilitated. Each case should be studied adequately in relation to the different considerations that must be taken. In this way, you get the basis for making difficult decisions. In this project, the nature environment around Kolbotnvannet is studied and analyzed. In this specific case, it is concluded that facilitation and experience qualities from a public health perspective should weigh heavily, but not at any cost. The final route proposal provides a faciliated trail with varied nature experiences that will make people want walk around Kolbotnvannet. The trail will also be a contribution to the public health. M-LA

Etter oppdrag fra Statens vegvesen Vegdirektoratet og NORWAT-programmet har Bioforsk utarbeidet en erfaringsrapport for on-line målinger av vannkvalitet i vegutbyggingsprosjekter. Rapporten er utarbeidet med bakgrunn i flere større veganlegg der Bioforsk har utført slike målinger. Målsettingen har vært å sammenstille erfaringer og anbefale videre bruk mht nytteverdi, målenøyaktighet og sikkerhet for resultater, system for alarmer og presentasjon av resultater samt vurdere nye muligheter for denne teknologien. Sensorpakke for on-line overvåking av vannkvalitet utført av Bioforsk har normalt omfattet konduktivitet, pH, turbiditet, vanntemperatur og vannhøyde. For noen applikasjoner har det også blitt brukt sensorer for oksygen, redoks og nitrat. Antallet sensorer tilgjengelig for on-line overvåking, sensorenes nøyaktighet og behov for vedlikehold utvikles og forbedres i raskt tempo. I en samlet vurdering gir on-line målinger muligheter for en vesentlig forbedret kontroll av utslipp og resipientkvalitet. Alarmer kan gi mulighet til å iverksette avbøtende tiltak før utslipp gir skadelige effekter i vassdrag. Ved manglende vedlikehold og kvalitetssikring kan innsamlede resultater være tilnærmet verdiløse. Ulike sensorer har forskjellig behov for vedlikehold, og aktuell vannkvalitet har stor betydning for intervaller for vedlikehold. On-line målinger gir god oversikt over naturlig og anleggspåvirket variasjon i vannkvalitet, og særlig der det er samlet referansemålinger før oppstart. Ved overvåking av vannkvalitet knyttet til anleggsvirksomhet kan relative endringer for parametere være tilstrekkelig nøyaktighetsnivå. Avhengig av sensor kan helt nøyaktige målinger kreve hyppig kalibrering. For parametere der en ønsker økt sikkerhet kan en bruke to sensorer som måler samme parameter. Disse kan være tilpasset ulike deler av det aktuelle måleintervallet. On-line måling gir kontroll av vannkvalitet ved større vegutbyggingsprosjekter. Kontinuerlige data og mulighet for å kombinere resultater for ulike sensorer gir en dynamisk forståelse av hvordan vannkvaliteten endres som følge av naturlige eller anleggsskapte forhold. Dette til forskjell fra tidligere prosedyre med uttak av vannprøver som stikk- eller blandprøver, som ikke avdekker variasjonene i kvalitet over tid og som heller ikke gir mulighet for å iverksette avbøtende tiltak.