Search

Jeg har i problemfeltet problematisert ordbruken i trosopplæringsplanen og jeg har sett at en manglende helhetsforståelse i flere aspekter etterlyses i evalueringsrapporten fra januar 2022 (evaluering av trosopplæring gjennom 20 år) og at det etterlyses pedagogiske grunnforståelser som anerkjenner barn som aktive subjekter. Både i min egen profesjonspedagogiske bakgrunn og i evalueringsrapportens referanse til det svenske biskopbrev vektlegges erfaringsbasert estetikk som står i et dialektisk forhold til kognitive læringsprosesser. Ordbruken i trosopplæringsplanen og mangelen på teori rundt estetiske læreprosesser i utdanningen krever en bevisstgjøring. Min oppgave er et forsøk på denne bevisstgjøring. Jeg forsøker å navigere i den estetiske forståelseslandskap og viser til hvordan estetiske læreprosesser er viktige for forståelsen av det hele mennesket, for den enkelte menneske og for kulturen. En bevisstgjøring som peker i retningen av, hvordan det enkelte menneskes indre verden kan få betydning for kulturen og andre, hvis den indre verden får et estetisk sanselig uttrykk. Og en bevisstgjøring om hvordan dette kan brukes i den kirkelige undervisningens regi. Teoriene er regnet for allmenn pedagogikk og i diskusjonen forsøker jeg å ”oversette” teoriene til en kirkelig undervisningsvirkelighet. Da meningsrammen i Den norske kirke tar utgangspunkt i en kristen livstolkning må jeg også forholde oppgaven og teoriene til samme ramme.

Denne avhandlingen har undervisning for de minste barna (3-5 år) i en kirkelig kontekst som tema. Dette er en teoretisk oppgave som gjør bruk av dokumentanalyse for å se på to læreverk (Gudsrikeleiken og Sprell Levende) rettet mot de minste barna. Dette er to læreverk som står i to ulike tradisjoner, men som blir mye brukt i trosopplæring i Den norske kirke. Jeg har sett på læreverkene ut ifra to perspektiver; læringssyn og synet på barnet som teologisk subjekt. Hovedteoriperspektivene innen læringssyn finner jeg hos Geir Afdal (2013). Teorien rundt barnet som teologisk subjekt henter jeg fra flere steder, men i hovedsak fra Sturla Stålsett (2018), Elisabeth Tveito Johnsen (2014) og Sturla Sagberg (2008). Studiens hovedfunn viser at det er sammenheng mellom læringssyn og syn på barnet som teologisk subjekt som kommer til uttrykk i tekstene jeg analyserer. Derimot finner jeg diskrepans mellom lærerveiledningen til Sprell Levende sin intensjon og hvordan selve undervisningsopplegget er presentert og kan forstås. Denne diskrepansen finner jeg både innen læringssyn og synet på barnet som teologisk subjekt. I drøftingskapittelet argumenterer jeg for at en bevissthet rundt det barneteologiske dilemmaet kan bidra til at trosopplæreren finner sin rolle, og gjennom det legge opp undervisning som gir barnet mulighet til å produsere teologi og reflektere teologisk. Det er en utfordring, og kanskje særlig i møte med de minste barna, å lære av barnets tro på den ene siden og på den andre siden rettlede barnet i tilegnelsen og utvikling av barnets egen tro. En bevisstgjøring av dette dilemmaet, tror jeg vil åpne opp for både «leik og sprell», men også spennende dialoger i møte med de minste barna og kirkelig undervisning.

Jeg har i denne avhandlingen har jeg tatt for meg to menigheters dokumenter i tiknytning til følgende trosopplæringstiltak: Babysang, Utdeling av 4-årsbok, Utdeling av 6-årsbok og Tårnagent. Gjennom kvalitativ komparativ dokumentanalyse har jeg gått dokumentene i sømmene på utkikk etter hvordan barneteologi kommer til utrykk. Problemstillingen har vært som følger: Hvilken forståelse av barneteologi finnes uttrykt i lokale trosopplæringsplaner, tilhørende invitasjoner og interne tiltaksbeskrivelser? Jeg har brukt John Goodlas læringsteori i møte med trosopplæringsplaner og en rekke toneangivende forskeres definisjoner og tanker rundt barneteologi. Plan for Trosopplæring i den norske kirke har blitt flittig brukt i søken etter svar på spørsmålet om hva som er størst av alt. Avhandlingen har også sett etter hvordan tiltakene forholder seg til dåpen, ettersom Plan for trosopplæring gir temaet stor oppmerksomhet Oppgaven konkluderes med at det i lokale trosopplæringstiltak sine planer, invitasjoner og interne tiltaksbeskrivelser forekommer en rekke forskjellige forståelser av barneteologi. Dokumentene har manglende tilknytning til hverandre, og adressaten i invitasjonene som sendes ut varierer.. Ettersom de interne tiltaksbeskrivelsene ofte er lite beskrivende er det vanskelig å se om tiltaket innfrir målene som lokal plan og invitasjon setter. Tiltakene har liten tilknytning til dåpen. Det virker som dokumentene er skrevet av flere personer, og dermed innholdsmessig trekker i forskjellige retninger.

Denne oppgaven omhandler arbeidsvilkårene til ansatte i trosopplæringen, med følgende problemstilling: Hvordan opplever ansatte i trosopplæringen sine arbeidsvilkår i spennet mellom ideal og virkelighet? I forskningen vil jeg også komme inn på ulike faktorer som handler om hvordan de opplever sitt arbeidsmiljø. Gjennom fire intervjuer med ansatte i trosopplæringen i ulike deler av landet, har jeg innhentet informasjon om opplevelsen av deres arbeidsvilkår. Oppgaven skrives som en del av erfaringsbasert master i kirkelig undervisning og hører hjemme i praktisk teologi som er forankret i empiri. For å belyse problemstillingen har jeg hovedsakelig benyttet Aaron Antonovskys teori om opplevelse av sammenheng (OAS)1. Funnene basert på intervjuene i denne oppgaven viser at møtene med barn og unge er det som oppleves mest givende i de ansattes arbeidshverdag. I arbeidet med frivillighet har informantene hovedsakelig omtalt en instrumentell tilnærming. Det er store ulikheter når det gjelder tilgang på frivillige og følelsen av at tidsbruken brukt på rekruttering og oppfølging av frivillige er verdt det. Informantene opplever lite utfordringer knyttet til arbeidstid og fysiske rammefaktorer. Likevel ble prioritering et stikkord som gjentok seg under dette temaet. Funnene viser at ingen av informantene kjenner til hendelser knyttet til overgrep og grenseoverskridende atferd, men følelsen bekymring, usikkerhet og utrygghet er likevel gjeldende. Informantene som jobber i mindre lokalsamfunn, har ikke innhentet politiattest fra frivillige medarbeidere. Tverrfaglighet synes å være en faktor som påvirker arbeidsmiljøet til den enkelte ansatte i positiv, men også negativ retning. Funnene viser en mulig sammenheng mellom frivillig arbeid og tverrfaglig samarbeid. Min forskning bidrar med større innsikt i ansatte i trosopplæringens arbeidshverdag og de utfordringer de møter. Dette kan være til hjelp for stabsfellesskap og arbeidsgiver i arbeidet med utvikling av arbeidsmiljøet. Det kan også gi en større forståelse for de utfordringer ansatte i trosopplæringen kjenner på og et godt utgangspunkt for videre utvikling, både på lokalt og nasjonalt plan.

Denne avhandlingen handler om barns læring gjennom liturgi og undersøker hvordan liturgi kan være trosopplæring i Den norske kirke. Avhandlingens analyse tar for seg Geir Afdals sosiokulturelle perspektiv på religiøs læring og Martin Modéus sin liturgiske teori med tanke på barns læring gjennom liturgi. Arbeidet med avhandlingen har åpnet opp for nye refleksjoner om hvordan barns læring foregår. Som sentrale punkter fra analysen vil jeg trekke fram at læring skjer gjennom deltagelse i et praksisfellesskap og gjennom kroppen ved å oppleve og bruke sansene. Videre at gudstjenesten kan ses på som relasjon og at barna anerkjennes som troende og lærende subjekt. I drøftingskapittelet tok jeg utgangspunkt i analysen, og drøftet gudstjenesten som sted for læring. Læring er ord, men læring i gudstjenesten handler også om tilhørighet, relasjon og deltagelse, for den gudstjenestefeirende menighet ses på som et lærende fellesskap. Læring skjer også gjennom erfaring og opplevelse av det som skjer i en gudstjeneste. Det at gudstjenesten forstås som et sted for læring betyr i denne avhandlingen at det i liturgien ligger en felles forståelse av de grunnleggende kristne fortellingene, og ved å være til stede og delta i gudstjenestens liturgi kan disse fortellingene erfares og oppleves med hode og kropp. I avhandlingen argumenterer jeg for at det ligger en viktig anerkjennelse av barna i det at de slipper til, og får være deltagere og aktører også i de ordinære gudstjenestene. Ved at de blir inkludert i gudstjenestefellesskapet skjer læring gjennom liturgi i gudstjenesten. Barna kan være med og åpne liturgien ved at de deltar aktivt og får viktige oppgaver i gudstjenesten, og dermed kan læring skje gjennom liturgien for både liten og stor.

Denne undersøkelsen er gjennomført med et ønske om å lære mer om hva som er nyttig trosopplæringsmateriell til utdeling for bruk hjemme. Dette temaet er relevant fordi menighetene i Den norske kirke deler ut mange gaver til barn som deltar på trosopplæringstiltak. Det blir brukt betydelige økonomiske- og ansattressurser på dette. Forskningsspørsmålet i oppgaven er: «Hvilke kvaliteter finnes ved trosopplæringsmateriell som blir tatt i bruk i hjemmet?» Det ble foretatt intervjuer med seks foreldre til barn som har deltatt på trosopplæringstiltak i en menighet i en bygd på Vestlandet. Undersøkelsen har vist at mange av gavene (trosopplæringsmateriellet) disse foreldrene kjente til, hadde blitt tatt i bruk. Det var særlig bøker, som skilte seg ut som det som ble tatt i bruk i alle seks hjemmene, men foreldrene kunne også fortelle om andre typer gaver som ble tatt i bruk. Det ble funnet frem til fem kvalitetskriterier ved trosopplæringsmateriellet, og utdelingen av det, som i dette tilfellet hadde innvirkning på om materiellet ble tatt i bruk i hjemmet: - Selvinstruerende materiell - Materiell som passet til en etablert praksis - Foreldreinvolvering i utdelingen av materiellet - Godt utformet materiell - Materiell foreldrene opplever som en ressurs til trosopplæring hjemme I tillegg til disse fem viste det seg at en sjette kvalitet ved utdelingsmateriell var at det å motta materiellet, i seg selv sprer glede. Gleden over å få en gave var uavhengig av om den ble tatt i bruk senere, men likevel et viktig perspektiv, som sier noe om at utdelingsmateriell bygger opp under et godt forhold mellom hjem og kirke. Disse kvalitetskriteriene er en start på en teori om hvilket trosopplæringsmateriell som kan være nyttige bidrag til trosopplæring hjemme. Vi må uansett huske at det er foreldrene selv som sitter med fasiten på hva og hvordan materiellet blir tatt i bruk, det kan være ulikt fra sted til sted, og person til person. Oppgaven oppfordrer derfor til slutt kirken til å hente inn og ta i bruk egne erfaringer fra foreldregruppene, for å finne det beste materiellet til utdeling.

Det primære målet med misjonens skoler var først og fremst kristendomsundervisning. Mulighetene for å gjøre dette gjennom egne private skoler og offentlige skoler var avhengig av den politiske konteksten misjonærene opererte innenfor. Selv om de kunne være uenige med regimer og ideologier i de ulike kontekstene, omfavnet de mulighetene til å formidle Luthersk religiøs lese- og skriftkultur.

Denne masteroppgaven i kirkelig undervisning har som mål å sette fokus på de aller minste i kirken; barna 0-3 år. Plan for trosopplæring tilsier at alle døpte 0-18 år skal få tilbud om en systematisk og helhetlig trosopplæring. I denne oppgaven ser jeg på hvordan en babyteaterforestilling kan fungere som et redskap inn mot trosopplæring for babyer. Jeg har benyttet meg av Vygotskijs teorier om sosiokulturell læring som et teoretisk utgangspunkt, og belyst temaer som kontekst, artefakter og samhandling og hvordan disse arter seg i forestillingen. Problemstillingen for oppgaven er: På hvilken måte kan babyteater være en arena for læringsfremmende aktiviteter i trosopplæringen? Babyteaterforestillingen ble filmet med tre kamera; to mot publikum og ett mot sceneområdet. Vygotskijs teorier har vært mitt analytiske redskap i møte med materialet. Funnene mine peker på at ved å invitere babyene til en babyteaterforestilling som foregår i et kirkerom får de erfaringer med trosinnhold i et rom der tro utøves av et større fellesskap. Fordi babyene kommer i følge med en voksen har de med seg noen som kan veilede dem med i møte med det de opplever. Forestillingen tar i bruk ulike rekvisita/ artefakter som introduserer og navngir trosopplæringens innhold for babyene. Rundt artefaktene oppstår det situasjoner der babyene får og tar en mulighet for å undersøke selv. Babyteateret legger til rette for samhandling gjennom skuespillernes initiativ og gjennom måten publikum og scene er plassert. Det oppstår samspill babyene seg imellom, og mellom babyene og de voksne. Disse funnene er nyttig kunnskap inn mot planlegging og gjennomføring av en helhetlig trosopplæringsplan. Tiltakene bør fungere som «byggeklosser» der kunnskap og erfaring fra det ene tiltaket kan brukes i læringsprosessen for neste tiltak.

Problemstillingen for denne avhandlingen består at en hovedproblemstilling med tre underspørsmål. Problemstillingen er: Hva kjennetegner Andrew Roots forståelse av relasjonelt ungdomsarbeid, og hvordan er denne forståelsen relevant for trosopplæringen i en norsk folkekirkekontekst? 1) Hvordan relaterer Roots tenkning om relasjonelt ungdomsarbeid seg til den ekklesiologisk-pedagogiske diskursen om trosopplæring innenfor Den norske kirke? 2) Hvordan kan Root bidra i forhold til spenningen mellom bredde- og dybdeidealet i trosopplæringen? Er Roots tenkning bare relevant for den kontinuerlige trosopplæringen eller også for den punktuelle? 3) Hvordan utfordrer Root det manglende inkarnasjonsfokuset og misjonsforståelsen i plan for trosopplæring? Jeg er interessert i Roots relasjonelle ungdomsarbeid. Derfor har jeg gjennomført en analyse med utgangspunkt i tre spørsmål: hvordan menneskets relasjon til Gud, til medmennesker og til seg selv kommer til uttrykk hos Root. Dette utgjør materialet for denne avhandlingen. Hovedmaterialet mitt er Andrew Roots Revisiting Relational Youth Ministry fra 2007. Jeg har også brukt Life Together (1996) av Dietrich Bonhoeffer som en støtte til påstander hentet fra Root. I tillegg har jeg brukt tre artikler, skrevet av Tveitereid, Fagermoen og Fjeldstad, for å supplere de tre ulike underspørsmålene. Jeg har brukt andre artikler, ordbok og nettsider for å gjøre oppgaven bredere. For å besvare oppgaven har jeg brukt praktisk-teologisk metode fordi jeg synes det er fruktbart å se på forholdet mellom praksis og teori. I tillegg falt det seg naturlig å bruke hermeneutisk metode som handler om teksttolkning ettersom jeg har analysert en bok. Jeg kom ikke frem til en bestemt konklusjon i denne oppgaven, muligens fordi relasjonelt ungdomsarbeid har sitt opphav i en annen kontekst. Konklusjonen er todelt, for relasjonelt ungdomsarbeid er på den ene siden relevant i en norsk folkekirkekontekst, mens den samtidig ikke overlapper fullstendig.

Hvordan finne verktøy for etisk refleksjon i trosopplæringen. En presentasjon og teoretisk tilnærming til bruk av praksisfortellingen i arbeidet med konfirmanter.

Ifølge Den norske kirkes bekjennelse er dåpen nødvendig til frelse. En intervjuundersøkelse blant dem som har ansvar for trosopplæring i noen menigheter viser at det er stor enighet om dette i den forstand at ingen støtter en baptistisk problematisering av barnedåpen. Guds gave i dåpen oppfattes imidlertid av mange i materialet som bekreftende i større grad enn nyskapende. I lys av aktuell debatt om forholdet mellom dåpsteologi og samtidskontekst kan det være grunn til å spørre om det er noe vi har mistet.

Oppgaven er en masteravhandling innenfor fagfeltet kirkelig undervisning. Hovedtematikken er selvforsvarskurs som en del av Den norske kirkes trosopplæring og seksualundervisning. Problemstillingen for avhandlingen er som følger: Hvorfor skal kirken drive med selvforsvar, og hvordan kan det forstås som en del av kirkens trosopplæring? Denne problemstillingen har jeg nærmet meg ved å gjøre en dokumentanalyse av Den norske kirkes trosopplæringsplan. Jeg har i tillegg behandlet to underspørsmål: Hvordan kommuniserer plandokumentet «Gud gir-vi deler» med ungdommens virkelighet i 2019, og hva kan jeg finne i plandokumentet som taler til fordel for å inkludere selvforsvarskurs i trosopplæringen? Vi lærer barna våre å svømme, de har trafikkdager, brannøvelser og førstehjelpskurs. Barna lærer å ta vare på seg selv og hjelpe andre. Når barna blir litt større, lærer de nettvett. Vi gjør alt vi kan for å holde barna trygge og forberede de på livet, men likevel er flere skeptiske til selvforsvarskurs. Det er forståelig at flere av mine kollegaer i kirken er skeptiske til selvforvarskurs. Min analyse av Plandokumentet «Gud gir-vi deler» peker nemlig i retning av at det ikke er mye i plandokumentet som eksplisitt taler for at hverken selvforsvarskurs eller seksualundervisning for øvrig skal få en sentral plass i våre lokale planer for trosopplæring. Det har likevel vært mulig, ved hjelp av analyse i lys av relevant teori å finne begrunnelser for at selvforsvar kan være en del av kirkens trosopplæring og svar på problemstillingen. I henhold til problemstillingen og underspørsmålene var et av ønskene å analysere plandokumentet «Gud gir-vi deler» for å se hva som taler til fordel eller begrenser muligheten for å kalle selvforsvar trosopplæring. Jeg ønsker med oppgaven å åpne for og bidra inn i en faglig diskurs om selvforsvarskurs og også om seksualitetsundervisning i Den norske kirkes undervisningstjeneste.

Norges musikkhøgskole. Masteroppgave. Kirkemusikk Denne oppgaven omhandler hvordan barnekorarbeidet i Den norske kirke kan være et bidrag i kulturell dannelse og også et bidrag i kirkens satsning på trosopplæring. Det mangler studier som ser på dannelses- og trosopplæringsarbeidet som skjer i barnekorarbeidet i Den norske kirke og studien er derfor et ønske om å fylle noe av dette tomrommet. Den lutherske kirke har i flere hundre år hatt som ideal å være en syngende og deltakende kirke. I generasjoner har kirke og skole sammen tatt ansvar for nødvendig sangopplæring. Imidlertid er sangens posisjon i skolen gjennom de siste tiårene blitt betydelig svekket, og Den norske kirke må derfor selv ta mye av ansvaret for opplæringen. Arbeidet i studiet er av hermeneutisk karakter. En kombinasjon av kvalitative forskningsintervju, egne refleksjoner og studier av relevante planer og styringsdokumenter utgjør den metodiske tilnærmingen. Oppgavens hovedinformanter er Beate Strømme Fevang, Kristin Vold og Kristine Aksøy, som alle er sentrale aktører innen feltet. Abstract. - This master’s thesis is about how work with children’s choirs in the Norwegian church can contribute to both cultural and religious education. There is currently no research which focuses on the educational value this work provides and this thesis aims to fill that void. The Lutheran church has for centuries had congregational singing and participation at its core. For generations the Norwegian Church and the schools have worked together in the learning of hymns. During the last decade this collaboration has been weakened and the responsibility has been almost solely left to the church. The research is of hermeneutical character. Methods of qualitative interviews, personal reflections and studies of relevant public documents. The informers are Beate Strømme Fevang, Kristin Vold and Kristine Aksøy. They are all key players in this field with a wealth of experience.

Dette er en kvalitativ forskning som prøver å svare på problemstillingen: «Hva er objektet i et kontinuerlig og et tidsavgrenset tiltak, og hva er forholdene mellom dem?» For å besvare problemstillingen tar avhandlingen utgangspunkt i et konfirmantarbeid og en ungdomsklubb, og etterlyser objektene i dem. Datamaterialet samles inn ved bruk av metodene intervju og deltagende observasjon. I denne sammenhengen er det de ansatte i tiltakene som intervjues. Det vil si at objektene som kartlegges kan være ulike fra ungdommene som deltar i tiltakene. For å analysere datamaterialet brukes aktivitetsteorien. Teorien vil bidra til å få et helhetlig inntrykk av aktivitetene. Problemstillingen har i tillegg et underspørsmål som har funksjonen til å presisere hva som søkes. Underspørsmålet spør etter hvilke kulturelle redskaper som brukes for å fremme objektene. De ulike objektene og kulturelle redskapene som kartlegges vil bli drøftet. Ut fra drøftingen kommer det tydelig frem at objektene overlapper hverandre, og at de kulturelle redskapene brukes og oppfattes på ulike måter i hvert tiltak. I tillegg blir objektene drøftet opp mot den underliggende forventningen om at tidsavgrensede tiltak vil nå de mange, mens kontinuerlige bare kan nå de få. Samt en forventning om at det er dybde i det kontinuerlige og ikke i det tidsavgrensede. Gjennom drøftingen ser man tendenser til at bredde og dybde ikke kan skilles fra hverandre, men at de har en gjensidig avhengighet for å virkeliggjøre trosopplæringens målsettinger.

Challenges for pastors and catechists related to baptism in the Church of Norway The purpose of the article is to explore the different emphases among leaders in dioceses and pastors/catechists in local congregations concerning challenges related to baptism in the Church of Norway. Findings in annual reports from two dioceses are compared with an empirical material consisting mainly of interviews with pastors and catechists in six congregations in these two dioceses. The selected congregations are urban and countryside, large and small, and a characteristic of parts of the context of these two dioceses is a strong low church or prayer house tradition. The article gives an empirical contribution by describing and exploring how different challenges come to the fore at the diocesan level and in the practical baptismal work in congregations. The main finding is that while the decreasing number of baptisms in the Church of Norway and how to deal with this is the focus in the annual reports from the dioceses, this theme is almost totally absent among pastors and catechists. Relational aspects, how to deal with the parents’ lack of follow-up after baptism, and the desire of being open to all church members irrespective of their engagement in church activities are among the main concerns at the local congregational level. In a concluding reflection, the concepts of the church as a folk church and as a religious community serve as a theoretical perspective to enlighten the tension between diocesan and local congregational level, but also tensions among the respondents. The tensions seem to stem both from contextual and personal factors.

Denne avhandlingen handler om bruk av app som undervisningsverktøy i trosopplæringen i Den norske kirke, ut fra en problemstilling som belyser om det er formålstjenlig for undervisningsansvarlige i en menighet å bruke app som undervisningsverktøy i trosopplæringen. I tillegg er det et konkret spørsmål som ser på om det er formålstjenlig å bruke appen «Takk for i dag» som undervisningsverktøy i trosopplæringen. Forskningen som er utført er kvalitativ og er blitt uført som en empirisk studie med feltarbeid som arbeidsform. Innsamling av data er blitt utført ved semi-strukturert intervju av undervisningsansvarlige i fire menigheter, «rundbordsamtale» med foreldre i hver av menighetene og av foreldre med barn i alderen 2-6 på et kjøpesenter. Det er også blitt utført en kvantitativ undersøkelse på KUFO-medlemmer på Facebook. Litteraturen i oppgaven viser til forskning som er gjort på barn og teknologi. Dette er blitt utført på flere måter; gjennom forskning på teknologi i skolen, teknologi og spill, teknologi og lek, barn og læring og barn og medier. Også læringsteorier har en sentral rolle i oppgaven. I trosopplæringen i Den norske kirke er appen et viktig supplement til det materialet kirken allerede disponerer. En app dekker et annet bruksområde enn for eksempel bøker, CDer, flanellograf og fargeblyanter. Spesielt appens intuitive natur er en særlig styrke. Barn forstår med en gang hva de skal gjøre når de får et digitalt medium med en app. Barns kognitive utvikling kan styrkes gjennom bruk av app, da den legger til rette for stillassbygging på en enkel og effektiv måte. Appen «Takk for i dag» er ren og enkel, og med et innhold som passer til små barn (2-5). Den inneholder fin musikk og klare tegninger. Den kan fortrinnsvis brukes som verktøy i trosopplæringen i hjemmet, da supplerende informasjon fra foreldre (i tillegg til appen) kan være nødvendig.

Trosopplæringsreformen var et vannskille i Den norske kirkes historie og i norsk livssynspolitikk. Den norske kirke hadde frem til 1969 betraktet kristendomsfaget i skolen som sin dåpsopplæring. Da det multireligiøse KRL-faget (Kristendom, religion og livssyn) i 1997 erstattet kristendomsfaget i skolen, ble det nødvendig å tenke nytt om Den norske kirkes dåpsopplæring. Den norske kirke var i henhold til § 2 i grunnloven en Statskirke som Staten hadde forpliktelser overfor, samtidig som Staten var forpliktet på demokratiske prinsipp som religionsfrihet og menneskerettighetene. Den politiske prosessen begynte med utredningen NOU 2000:26 «..til et åpent liv i tro og tillit..» Reform av Den norske kirkes dåpsopplæring. Denne utredningen ble fulgt opp med Stortingsmeldingen nr. 7 (2002-2003) Trusopplæring i ei ny tid, og etter behandling i Kirke-, utdannings og forskningskomiteen ble Trosopplæringsreformen vedtatt i Stortinget 25. mai 2003. I løpet av denne prosessen endret saken navn fra Reform av Den norske kirkes dåpsopplæring til Trosopplæringsreformen. Reformen medførte at alle tros- og livssynssamfunn skulle støttes på linje med Den norske kirke, og få et beløp per medlem opp til 18 år. Hvorfor vedtok stortingspolitikerne Trosopplæringsreformen og hvordan begrunnet de den? Det er disse spørsmålene jeg har ønsket å belyse i denne oppgaven og se hvordan den historiske og kulturelle konteksten var relevant for at et stort flertall i Stortinget var enig i intensjonen og hovedlinjene i Trosopplæringsreformen. Jeg har valgt diskursanalyse som metode og har tatt utgangspunkt i den britiske tekstforskeren Normann Faircloughs tredimensjonale modell for å vise hvordan en tekst må forstås ut ifra situasjonskonteksten, den historiske og kulturelle konteksten den er skrevet i. Analysen viser at Stortingets vedtak om Trosopplæringsreformen må sees i lys av en rekke andre reformer, slik som skolerereformer, kirkereformer, demokratireformer og en utvikling der Norge var blitt et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn.

Denne avhandlingen er skrevet innenfor fagfeltet kirkelig undervisning og er et religionsdidaktisk studie. Avhandlingen er mitt bidrag til en grønn didaktikk i trosopplæringen i Den Norske kirke og har fokus på samisk natursyn og læringstradisjon. Problemstillingen er: Hvordan kan samisk natursyn og læringstradisjon gi kunnskap og verdier til å skape en grønn didaktikk i trosopplæringen. Avhandlingen er en teoretisk oppgave med supplement av muntlige kilder. Jeg har i hovedsak valgt å bruke en hermeneutisk metode og didaktisk analyse. Da det er lite skriftlig dokumentasjon å finne om samisk læringstradisjon og trosopplæring har jeg valgt å supplere studiet med muntlige kilder. Kildeutvalget er blitt til ved snøballmetoden. Jeg har valgt ut sider ved samisk natursyn og læringstradisjon som jeg mener har en religionsdidaktisk relevans. Jeg har spesielt sett på elementene ild og vann, lavvoen sin betydning i samisk natursyn og deres verdier og kunnskap om naturen. Jeg har også studert samisk læringstradisjon der jeg både har sett på den tradisjonen samiske foreldre, besteforeldre, familie og slektninger står i når det gjelder oppdragelse av sine barn og hvordan samisk trosopplæring har jobbet pedagogisk og didaktisk med barn og unge de siste 10- 20 årene. Avhandlingen viser at den samiske kulturarven, som også er en viktig del av vårt felles tradisjonsgods, kan gi oss verdier og kunnskap til en grønn didaktikk der deltakende barnet i fellesskap med andre i naturen kan få oppleve den Treenige Gud som har skapt himmel og jord, som fortsatt skaper, som gir oss nåde hver dag og et håp om at en dag skal alt det skapte få del i Guds store frelsesplan. Denne avhandlingen er et bidrag til en didaktikk som gir barn og unge verdier og redskaper til å leve et liv for en rettferdig verden i et skaperverk som også generasjoner etter oss skal få glede av.

How can the church education become a factor in developing the congregations in the Church of Norway? This is the main question of the article, which takes its empirical material from interviews with staff members and leaders of parish councils in six congregations. The analysis is structured according to five proposed ecclesiological dimensions of what a Christian congregation ought to be and to do. The main findings are a consciousness of a larger “we” in the understanding of who belongs to the congregation, emphasis on the theological content, but also an ambivalence in relating the church education to other areas of congregational work. A challenge for the church education is to become more occupied with its task as sent to the world and a willingness to be in constant change. Keywords: Christian education, congregational development, staff cooperation, congregational teacher, pastor Samandrag Korleis kan trusopplæringa vera ein faktor i å utvikla menighetene i Den norske kyrkja? Dette er hovudspørsmålet i artikkelen. Det empiriske materialet er etablert gjennom intervju med tilsette og soknerådsleiarar i seks menigheter. Analysen er strukturert etter fem ekklesiologiske dimensjonar over kva ein menighet bør vera og gjera. Hovudfunn er at trusopplæringa har ført til eit større «me» i forståinga av kven som høyrer til menigheten, vekt på det teologiske innhaldet i tiltaka, men òg ein ambivalens i å relatera trusopplæringa til andre delar av arbeidet i menigheten. Ei utfordring for trusopplæringa er å bli meir fokusert på kva som er menigheten sitt oppdrag som sendt til verda, og vilje til stadig å vera i utvikling. Nøkkelord: Trusopplæring, menighetsutvikling, stabssamarbeid, kateket/menighetspedagog, prest

Master's thesis in practical theology. VID Specialized University, Stavanger, May 2017 Mv 17 Sc

Denne masteravhandlinga ser nærare på motivasjonen i lokale trusopplæringsplanar. Det er valt ut to lokale planar frå kyrkjelydar i Oslo kommune. Oppgåva er ein kvalitativ komparativ innhaldsanalyse av desse to planane. Med utgangspunkt i CHAT – modellen, også kjent som Aktivitetsteori, søker avhandlinga å finne objekta i planane, og kva kulturelle reiskap som vert teken i bruk for å fremje desse. Dei ulike objekta som vert funne i planane vert drøfta, samt koherensen mellom objekt og kulturelle reiskap som vert nytta for å fremje desse.

Oppslutningen om dåp og konfirmasjon i Den norske kirke går nedover (Statistisk sentralbyrå 2016). Studien søker etter svar på om en bedre tilrettelegging for fadderskap fra kirkens side kan bidra til at denne trenden stopper. En fadder i Den norske kirke skal være et vitne ved dåp, som sammen med foreldre og menighet lover å bidra til omsorg og trosopplæring for den døpte (Kirkerådet 2011: 3.10). I tillegg til dette finnes det også folkelige tradisjoner vedrørende fadderrollen som kan ha sin rot i virkeligheten, men som ikke nødvendigvis hører inn under fadderansvaret. Kirken har gjennom trosopplæringsreformen bidradd til å styrke menighetens opplæringstilbud for de døpte. Trosopplæringsplanen «Gud gir – vi deler» trekker frem familien og hjemmet som de mest sentrale aktørene i oppveksten til barn og unge (Kirkerådet 2010:27). Fadderne er nevnt, men er de glemt? Hva forventer kirken, og hva kan kirken forvente av fadderne? Målet med studien er å få skriftliggjort mer av den folkelige fadderforståelsen gjennom å intervjue prester og kirkeledere. Dette er gjort ved å analysere og drøfte de funn som er gjort, i lys av teori. Informantene har god kjennskap til og kunnskap om fadderteologien i kirken. Jeg har vært opptatt av å få frem forholdet mellom skapelses- og frelsesteologi i kirkens etablerte fadderteologi. Ved å benytte kvalitativ metode viser studien at kirkens mandat overfor fadderne gir rom for å kunne bidra positivt til å utvikle fadderrollen. Slik kan de bli regnet med som medarbeidere i kirken, og som en del av de døptes nettverk. Ved å se på fadderskap pedagogisk og teologisk, er mitt ønske at denne studien kan være et bidrag til å styrke kirkens fadderteologi. Informantene uttrykker at dette fordrer kvalitet fra kirkens side, men også en trygging av den folkelige teologiske virkeligheten i fadderskap i praksis.

Ingress“Det tar mye tid å samarbeide skikkelig”, sier en prest i Den norske kirke. Dette er en erfaring mange ansatte har gjort seg i arbeid med trosopplæring for barn og unge. Tradisjonelt har frivillige drevet kirkelig arbeid med og for barn og unge i regi av frivillige organisasjoner. I Den norske kirkes trosopplæring er det nå i hovedsak ansatte medarbeidere som har ansvar og legger til rette for frivilliges involvering. Artikkelen undersøker hva menighetsledere tenker om frivillige i trosopplæringen. Hva gjør den nye ad-hoc-frivillighet med kirken? Hvordan skal en motivere og involvere frivillige, og hvordan skal disse ledes? Dette er noen av spørsmålene artikkelen vil reflektere over.

I denne avhandlingen har jeg med utgangspunkt i at jeg som fremtidig trosopplærer skal jobbe med barn og unge i en kirke som ser på gudstjenesten som sin hovedsamling. Derfor har jeg et ønske om å utforske hvordan jeg i min fremtidige jobb kan legge til rette for at barn og unge opplever det som naturlig å tre inn i gudstjenestefellesskapet når de vokser ut av trosopplæringen. Min hovedproblemstilling er; Hvordan kan trosopplæringen gjøre ungdom kjent med gudstjenestens språk og praksiser? Og hvordan kan trosopplæringen skape engasjement for gudstjenesten slik at den kan oppleves som relevant for unge? Dette har jeg gjennom å studere et konkret ungdomsarbeid prøvd å finne svar på, og argumentert for at trosopplæringen har et ansvar for å gjøre barn og unge kjent med gudstjenestens praksiser. Dette for at praksisene i høymessen skal bli kjent, slik at barn og unge kan oppleve at de kan delta i høymessens praksiser. Som teoretisk grunnlag har jeg benyttet meg av situert teori om læring og praksisfellesskap, hvor læring forstås som deltakelse i en sosial praksis. Jeg har også redegjort for hva som kjennetegner ungdom og ungdomsarbeid, og hva som kjennetegner menighet og gudstjeneste. Dette har vært grunnlaget for hvilke briller jeg har observert og tolket funnene i studien min med. Jeg har benyttet meg av kvalitative metoder som egner seg godt for å få en dypere forståelse for hvorfor ting er som de er, og hvorfor mennesker handler og tenker som de gjør. Dette har jeg gjort ved å bruke en forskningsmetode som aksjonsforskning, hvor jeg som forsker har vært med på å prege en kultur. Jeg har også benyttet meg av metoder som observasjon og intervju for å etablere data.

Formålet med masteroppgåva er å bidra inn i samtalen om korleis ein legg til rette trusopplæringa for barn gjennom aktivitetar som ber preg av å vere handlings- og opplevingsorienterte. Dette går inn i ein diskusjon om kva trusopplæring er og burde vere, som manifesterer seg i spennet mellom opplæring og sosialisering. Prosjektet tek utgangspunkt i eit feltarbeid gjort i ein ferieklubb i Den norske kyrkja si trusopplæring. Dette er gjort i samarbeid med to andre forskarar innanfor forskingsprosjektet ”Bibelen i trusopplæringa” (BiT), noko som innebær ein intersubjektivitet i datamaterialet. Oppgåva relaterer seg til kyrkjedidaktikken og har som mål å kunne bidra til utvikling på feltet. Det teoretiske grunnlaget er fundert i teori om læring som sosial praksis og som situert, gjeremålslæring, barnehagepedagogikk og didaktikk, kyrkjedidaktikk for trusopplæring, og religionsdidaktiske perspektiv på livstolking. Ein del av teoriane er overlappande og kan reknast innanfor deltakingsmetaforen i det læringsteoretiske landskapet (Sfard. 1998). Problemstillinga er: Korleis tilrettelegg ein for opplæring i den kristne tru gjennom opplevings- og handlingsorienterte aktivitetar i ein ferieklubb i Den norske kyrkja si trusopplæring? To forskingsspørsmål bidrar til å konkretisere problemstillinga, der første fokuserer på indre samanhenger mellom aktivitet, plan og heilskap i ferieklubben, medan det andre etterspør korleis ein tilrettelegging for læring og fokuserer på om aspekta i trusopplæringa sitt innhald kjem til syne gjennom aktivitetane. Avhandlinga er ein kvalitativ, empirisk feltstudie av aktivitetar som trusopplæring, der deltakande observasjon er nytta som hovudmetode. Metoden sin funksjon er å bidra til ein betre forståing av aktivitet som trusopplæring og moglegheit for ein kritisk diskusjon i drøftinga. Eg har nytta ein abduktiv forskingsstrategi, med eit induktivt utgangspunkt i feltarbeid og for analysen. Utvalet er avgrensa til ferieklubben, men fokus på fire aktivitetar i tiltaket. Materialet for å analyse av desse består av to intervju med leiarar i ferieklubben, observasjon av leiarmøtet og aktivitetar og ein dokumentanalyse av lokal trusopplæringsplan. Analysen viser mellom anna at relasjonar, tryggleik, meistring og oppleving syntes å vere viktige aspekt ved læringa i ferieklubben. Men det var vanskeleg å sjå samanheng mellom aktivitet og mål for tiltaket. Ut i frå analysen drøftar masteroppgåva kor vidt aktivitetane kan forstås som ein kristen læringsaktivitet, eller om dei fungerer som allmenn sosialisering i trygge rom.

Studien undersøker samarbeidspraksis og ledelsespraksis i fire staber i Den norske kirke. Stabene her består av prest, kirkemusiker, kirketjener, menighetspedagog samt diakon i en stab. Trosopplæringsreformen har endret stabssammensetninger gjennom nye grupper undervisningsansatte. Reformen stiller krav til samarbeid. Flere deltar nå i samarbeidet om gudstjenester enn tidligere. Formålet med studien er å kartlegge og beskrive samarbeidet i stab, samt å identifisere hva samarbeidet består i. Det undersøkes hvordan deltakerne praktiserer ledelse og hvilke verdier som kommer til uttrykk i samarbeidet om en gudstjeneste. Problemstillingen er: Hvilke verdier og hva slags ledelse fremmer tverrfaglig samarbeid i stab om gudstjenesten i trosopplæringen?

Denne masteroppgaven i diakoni som er gjennomført ved VID vitenskapelige høgskole har fokus på hvordan menigheter i Den norske kirke tilrettelegger sin trosopplæring for alle uavhengig av funksjonsevne. Problemstillingen i oppgaven er: Hvordan planlegger og tilrettelegger menigheter i Den norske kirke for at alle barn i alderen 0-18 år uavhengig av funksjonsevne kan delta, bli sett og inkludert i trosopplæringstiltakene? Gjennom trosopplæringen i Den norske kirke inviteres døpte barn og tilhørende i alderen 0-18 år til trosopplæringstiltak. Fra staten har menighetene fått tildelt trosopplæringsmidler som en konsekvens av reduksjonen av kristendomsopplæringen i skolen. Kirken er nå selv ansvarlig for opplæring til tro for sine medlemmer (de døpte), mens skolen skal ha fokus på å lære elevene om den kristne tro.

Oppgåva har følgjande problemstilling: Korleis kan kyrkja, gjennom tilbod om babysang, vere ein aktør i det førebyggjande helsearbeidet? Studien byggjer på intervju med 8 informantar som har ansvar for babysang i ulike samanhengar. To av informantane har ansvar for babysang i regi av Frelsesarmeen, ein informant har ansvar for babysang i regi av kulturskulen og fem informantar har ansvar for babysang i regi av Den norske kyrkje. Ein av dei fem informantane som har babysang i regi av Den norske kyrkja har tett samarbeid med helsestasjonen. Det same har informanten som har babysang i regi av kulturskulen. Dei siste åra har Den norske kyrkje også vore ein del av samarbeidet.

Dette prosjektet er et forsøk å se om en sentral teori innenfor religionspsykologien kan være nyttig for å se på relasjonen barn får til voksne som de møter i forbindelse med ulike trosopplæringstiltak i regi av Den norske kirke. Oppgavens problemstilling er; ​kan tilknytningsteori være nyttig for å se på relasjonen barn får til voksne som de møter i forbindelse med trosopplæringstiltak i Den norske kirke? ​ Teorien det blir gjort rede for og tas i bruk for å se på relasjoner i Den norske kirkes trosopplæring er tilknytningsteori. Når begrepet tilknytning brukes i utviklingspsykologien, er det som en oversettelse av det engelske ordet attachment som er et uttrykk for at noe mindre knytter seg til og blir avhengig av noe større.Tilknytningsteori handler om samspillet mellom tilknytning og omsorg. Samspillet omfatter omsorgspersonenes evne og vilje til å dekke barnets behov og gi det trøst, beskyttelse og trygghet i farlige situasjoner slik at barnet skal kunne utforske verden mest mulig risikofritt. Metoden som er benyttet for å forske på dette er en strukturert observasjon av tre ulike trosopplæringstiltak. Funnene sett i lys av teorien gjør det mulig å konkludere med at tilknytningsteori er et nyttig verktøy å ta med seg inn som trosopplærer i Den norske kirke blant annet fordi den gjør voksne mer bevisst på viktige mekanismer ved barn og foreldres relasjon til voksne mennesker i trosopplæringen.

I oppgaven utføres en analyse av Plan for trosopplæring med henblikk på hvorvidt den reflekterer «en ny tid». Planen analyseres i lys av hovedmomentene i Tore Laugeruds åndelig lengsel-strategi og Ken Wilbers integrale tilnærming til religion og spiritualitet.

Formålet med masteroppgaven er å bidra til å forbedre produktet Tidslinjen – den store fortellingen i Bibelen før det gis ut på Verbum forlag. Produktet er et bibeldidaktisk redskap med trosopplæring i Den norske kirke som et viktig bruksområde. Masteroppgaven relaterer seg derfor til kirkedidaktikk og vil bidra til utvikling av dette fagområdet. Teoriene som er brukt, er teori om mediert handling, didaktisk relasjonstenkning, og teori om praksisteori. Problemstillinga er: Hvordan bør Tidslinjen endres for at produktet skal gi gode mulighetsbetingelser i måten det brukes på som redskap i didaktiske prosesser? Ei delproblemstilling spør på hvilken måte didaktiske faktorer og utprøverens praksisteori har betydning for hvilke mulighetsbetingelser produktet har i utprøvingsfasen. Metoden følger aksjonsforskningsstrategi ved at målet med forskninga er endring. Studien er kvalitativ og bruker abduktiv analysestrategi. Utvalget besto av seks utprøvere som gjennomførte sju utprøvingssekvenser. Sekvensene inneholdt for-intervju, observasjon av undervisning, og analyserende etter-samtale, det vil si at observasjonen og den første analysen skjedde i samarbeid med utprøveren. Den fortsatte analysen viste at ønsket om levende formidling av og sammenhengende plan for bibelfortellinger i trosopplæring, ulike forhold knytta til gruppa av barn og unge, forberedelse av undervisning med tanke på tid og kunnskap, samt mål og vurdering, var didaktiske faktorer og elementer av praksisteori som spilte inn på mulighetsbetingelsene i utprøvingssituasjonene. Blant mulighetsbetingelsene var utprøvingsmateriellets forutsetninger for regi, og muligheten til å velge og å velge bort forslag. Avhandlinga drøfter disse resultatene, blant annet med tanke på at mål og vurdering så ut til å være ubevisste deler av utprøvernes praksisteorier. Basert på resultatene og drøftingene, gjør avhandlinga rede for de endringene som var et resultat av utprøvingsfasen. Endringene ønsker å forsterke grunnideen, samtidig som de vil åpne for at Tidslinjen kan brukes basert på brukernes ulike behover og didaktiske faktorer. Bedre formidling av grunnideen i regien, visualisering av en bibeldidaktisk livstolkningsmodell, større åpning for temabasert undervisning, mer tilgjengelig veiledningsmateriell, generelle målformuleringer og synliggjøring av vurderingsmetoder er blant endringene. Den bibeldidaktiske livstolkningsmodellen kan utforskes videre som et bidrag til generell kirkedidaktikk.

Oppgavens hovedtema er Trosopplæringsreformens implementering i menighetene i Sel, og forskerspørsmålene mine handler om hvilke aktivitetsendringer som eventuelt har funnet sted etter at trosopplæringsmidler ble gitt og trosopplærer ble ansatt, og hvilke strukturelle endringer dette kan ha ført med seg. Jeg vil på grunnlag av de eventuelle aktivitetsendringene drøfte om kan ha skjedd andre og mer dyptgående endringer innad i menighetene. Jeg vil også knytte dette til spørsmål om arbeidsformer og læringssyn i reformen.

Hvordan forstås barnet i Plan for trosopplæring i Den norske kirke? For å besvare denne problemstillingen, vil jeg utforske følgende spørsmål: - Hvordan defineres barn i Trosopplæringsplanen? - Hvordan forstås barndom og barns egenskaper i Trosopplæringsplanen? - Hvordan forstås undervisning for barn i Trosopplæringsplanen? I denne oppgaven benytter jeg begrepet kirke om Den norske kirke, dersom ikke annet presiseres. Trosopplæringsplanen er et organisasjonsdokument for hele Den norske kirke, og det vil være unaturlig å begrense dette begrepet til kun å gjelde spesielle deler av Den norske kirkes organisasjon. Planen bærer preg av meningsforskjeller som til tider kan være vanskelig å forene. Dette er en analyse av teori og dokument som ikke kan erstatte møte med de virkelige barna. Jeg håper denne avhandlingen kan bidra til fortsatt refleksjon over måten kirken møter barna på. Når alt kommer til alt handler diakoni om møte mellom mennesker. Og barna er like viktige for kirken som oss voksne.

Norges musikkhøgskole. Masteroppgave. Musikkpedagogikk Abstract. - This survey examines music making for infants with parents (Norwegian: babysong) in the Norwegian church, in the context of music education. The purpose of this survey has been to assess the competence of teachers of babysong in religious education in the Norwegian church. We investigate whether there is a correlation between knowledge background and prioritization of content and values; and we consider the function which music has or may have in the Norwegian church in the teaching of babysong. The theoretical framework is based on music theology and sociology of religion. From the music-­‐theological perspective, the emphasis is on the nature of music, aesthetics of music, liturgical aesthetic tradition, listening, the total liturgical experience; and the relationship between the Word, verbal texts and music. The religious-­‐sociological focus is on the aestheticisation of religious life, and the consequences of this; particularly for Christian children's song repertoire, which at present is influenced by trends in entertainment and bodily expression. The thesis is based on a questionnaire posed to all leaders of babysong in the Norwegian church. The data consists largely of quantitative material, which, due to question types and formulations, requires hermeneutic interpretation. The results show that babysong leaders have considerable pedagogical training and a certain amount of musical and/or theological training. Activities intended for enjoyment – both musical and social – dominate babysong. Music is highly emphasized by all; somewhat more so by respondents with 5-­‐6 years of musical training, but the differences between this group and the rest are smaller than expected. The function of music is to create joy and to disseminate the Christian faith. The author will give a qualitative discussion of the theory and empirical evidence in favor of increased competence in the area of music; specifically, greater awareness of the inherent potential of music to convey existential meaning. Advanced musical training does not necessarily give such awareness. Put starkly, the consequence will be that one moves from a meeting where music is primarily seen as means of enjoyment to a celebration of babysong meetings as church services for children, where enjoyment, religious education and profound aesthetic experiences may coexist freely.

Avhandlingen bygger på en undersøkelse om unge menneskers gudstro og hvordan denne troen gjør seg gjeldende i livene deres. Jeg tenker et slikt studium har betydning for hvordan kirken skal legge til rette for trosopplæring og forkynnelse. Mye kan tyde på at folkekirken står framfor en krevende oppgave i så henseende. For kirken har ikke med en ensartet gruppe å gjøre, men med et mangfoldig utvalg av tilknytninger til gudstro og gudstjenestefellesskap, noe også unge mennesker er preget av. Undersøkelsen har gitt meg kunnskap om dette trosmessige mangfold, og som jeg gjennom herværende avhandling ønsker å formidle til interesserte lesere.

Master's thesis in Theology. School of Mission and Theology, December 2013

Hvordan og hva lærer de unge medvirkende fra Stavanger domkirkes kor av teaterprosessen i Pasjon 2013? Målet med avhandlingen er med andre ord ikke å finne et ja- eller nei-svar på om Pasjon 2013 er god trosopplæring eller å føre statistikk på hvor mange av målene fra trosopplæringsplanen som blir ivaretatt. Det jeg vil undersøke er om deltakelsen i Pasjon 2013 har ført til læring, hva slags læring og hvilke læringsprosesser som finner sted. I drøftingsdelen vil jeg vil likevel utforske hvilke muligheter det finnes for å skape et «mer» lærende fellesskap i de ulike delene av prosjektet. Jeg har formulert noen underproblemstillinger som har utkrystallisert seg i analysen av empirien som kan bidra til å finne svar på hovedproblemstillingen: - Hva gjør forståelsen av teaterstykket for læringsprosessen? - Opplever barna å bli sett i teaterprosessen? - Hvilke opplevelser og erfaringer fant sted under teaterprosessen i Pasjon 2013? - Hva taler for at barna bærer med seg kroppslig og/eller taus kunnskap? Og hvilken kunnskap er det? Pasjon 2013 var trosopplæring som bidro til å ivareta det hele mennesket gjennom et helhetlig arbeid. Men på bakgrunn av drøftingen og analysen ønsker jeg å avslutte med en oppfordring til å ta seg tid til både et dramapedagogisk forarbeid og etterarbeid med barna i fremtidige pasjoner og teaterprosesser. Forarbeidet kunne i stor grad artet seg på samme måte som det var for studentene og elevene fra UiS og Johannes. Etterarbeidet kunne med fordel arbeidet på lignende måte, men med mer vekt på opplevelser, erfaringer og erkjennelser. Det er altså ulike ting som kunne blitt gjort annerledes for å løfte lærings- og trosopplæringsaspektet. På tross av dette vil jeg likevel påstå at det aktualiserte pasjonsspillet var trosopplæring hvor det var rom for estetiske erfaringer, opplevelser og kunnskapsutvikling i form av både episteme, techne og fronesis.

I TOP (Plan for trosopplæring fra 2010) står det at målet for konfirmasjonstiden er «å vekke og styrke troens liv som gis i dåpen, slik at de unge kan leve sitt liv i forsakelse og tro, tilbedelse og tjeneste som Jesu Kristi disipler i hjem, menighet og samfunn». Videre står det at trosopplæringen skal være for alle. Vår forskningsinteresse er å se på hvordan opplegget fungerer i møte med sårbar ungdom i konfirmasjonstiden. Vi ønsker å se på hvordan tre menigheter utformer og praktiserer konfirmantopplegget med tanke på sårbar ungdom. Sammen med forskergruppen kom vi frem til vår problemstilling som lyder som følgende: Hvordan utformes og praktiseres trosopplæringen i møte med sårbar ungdom i konfirmanttiden?

Denne oppgaven har fått følgende problemstilling: Hvordan forstår trosopplæreren sårbar ungdom og hvilke følger får dette for utformingen av trosopplæringen? Med sårbar ungdom mener jeg i denne sammenheng ungdom som lever i en vanskelig hjemmesituasjon eller har sosiale, psykiske eller kognitive vansker. Spesifiseringen av hva jeg i denne oppgaven mener med sårbar ungdom, er hentet fra trosopplæringsplanen, side 18. Når det gjelder begrepet sårbar, kan det diskuteres hvorvidt dette er det beste begrepet å bruke. Vi er alle sårbare mennesker, i en eller annen forstand. Like fullt kan det kanskje kalles spesielt sårbart med ungdom i utfordrende situasjoner som beskrevet ovenfor. Vi bør like fullt være oppmerksom på hva begrepene vi benytter oss av, rommer og ikke rommer. Torborg Aalen Leenderts beskriver i sin bok Når glassflaten brister (2005:17-­‐18) nettopp sårbarheten som en av barneegenskapene – en av de viktige egenskapene vi er født med, men som underveis i livet forstyrres. Hun beskriver her sårbarheten som avkleddhet, og det å være i kontakt med sitt sanne selv. Hun mener sårbarheten er den egenskapen som mer enn noen annen hjelper oss til å bevare vår menneskelighet.

Tema for denne avhandlingen innen kirkelig undervisning blir dermed nettopp det; musikk i trosopplæring, og da mer spesifikt musikksjangeren lovsang brukt i ungdomsarbeid. Avhandlingens problemstilling er: ”Hvilken kristendom lærer ungdom i lovsang?” Med dette søker jeg å finne hvilket bilde av kristendommen som synliggjøres i og gjennom lovsang. Når læring involverer både kunnskapsformidling og erfaringsformidling, informasjon og aksjon, teori og praksis; hvilken form for kristendom læres i lovsangen? Hvilket inntrykk får ungdom av kristendommen gjennom lovsangen de møter i kristen regi; konfirmantarbeid, ungdomsmøter, smågrupper og festivaler?

Problemstilling: Med utgangspunkt i tilbakemeldinger fra fasteaksjonsdeltagere i tre menigheter i Borg bispedømme våren 2010; hvilket utbytte har konfirmanter av å delta i Kirkens Nødhjelps fasteaksjon?

I dette heftet settes fokus på et av de sentrale uttrykkene i trosopplæringens målsetting, nemlig å "bidra til kristen livstolkning og livsmestring" Utviklet med støtte fra Størst av alt - trosopplæring i Den norske kirke.

Min overordnede problemstilling er: Hva karakteriserer en gudstjeneste som inngår i trosopplæringen for barn? Jeg vil drøfte denne problemstillingen på bakgrunn av en empirisk studie i tre menigheter i Den norske kirke. Mine informanter tilhører ulike profesjoner, men jeg har valgt å kalle dem gudstjenesteledere, for å tydeliggjøre at det er de som leder og har hovedansvar for planlegging og gjennomføring av gudstjenesten. Følgende delproblemstillinger vil bli drøftet for å belyse avhandlingens problemstilling: 1) Hvordan tenker gudstjenesteledere om barns læring - teologisk og pedagogisk? 2) I hvilken grad tilrettelegges det for barns deltakelse, og hvilken plass tildeles barn? 3) Hvordan ser gudstjenestelederne på behovet for kunnskap, eller det jeg har kalt å utvikle ”informert praksis”? 4) Hva bør karakterisere en gudstjeneste som inngår i trosopplæringen, for at det skal være læring?