Search

New urban varieties of Germanic languages have been shown to divert from the otherwise strict V2-rules applying V3 word order in certain syntactical contexts. Based on data from a new urban variety in Aarhus, Denmark, this paper contributes to existing syntactical analyses with an interactional linguistic (IL) analysis of how V3 is used as a resource in interaction. The analysis builds on recordings of naturally occurring interaction between young people in multi-ethnic areas of Aarhus. The paper describes six subtypes of V3 characterized by different adverbial and object material in sentence first position. Interactionally, the structural subtypes map to different resources which are used when organizing storytelling, introducing referents and changing discourse. V3s are often used as resources to contrast one type of information to another type, for example when contrasting different events or when presenting new referents. V3 does not give a different semantic meaning, rather it emphasizes existing possible meanings which could also have been emphasized otherwise by extra wording or multiple sentences. In the discussion, I argue that the new syntactical options allow for speakers to say more with fewer words by pushing the limits of the rather strict V2-rules of standard Danish.

”Sån det der” – nogle prosodiske, syntaktiske og leksikale træk i en urban dialekt i AarhusDenne afhandling præsenterer interaktionelle lingvistiske funktioner af en række prosodiske, syntaktiske og leksikale træk i en dansk dialekt. Afhandlingen står på skuldrene af fire årtiers forskning i nyopståede sproglige varieteter i urbane miljøer med høj sproglig diversitet i større nordeuropæiske byer, men i modsætning til mange af de senere års danske studier inden for feltet anlægger afhandlingen et dialektperspektiv på den beskrevne sproglige variation. Den bidrager til forskningsfeltet med mikroanalyser af specifikke særtræks interaktionelle funktioner. På baggrund af metoder fra Conversation Analysis og Interaktionel Lingvistik anvendes grammatiske analyser af prosodi og syntaks som grundlag for interaktionelle analyser af funktioner af de enkelte særtræk. I alt seks særtræk beskrives: et prosodisk særtræk benævnt Strong Finals, et syntaktisk særtræk benævnt V3 og fire leksemer med interjektionelle funktioner: ’ikkå’, ’eow’, ’lak’, ’yani’ og en interjektionel brug af det personlige pronomen ’dig’.Det prosodiske træk Strong Finals defineres ved tre akustiske kriterier: forlængelse af stavelsen, ikke-faldende intonation og øget volumen på stavelser som sædvanligvis vil være tryksvage og som forekommer i sætnings- eller ledfinale positioner. Funktionelt beskrives fem interaktionelle miljøer hvor Strong Finals kan understøtte hver deres interaktionelle funktion: i opremsninger kan Strong Finals understøtte projiceringen af at et element indgår i en længere liste eller tydeliggøre begivenheders rækkefølge; i konditionalsætninger kan Strong Finals understøtte projiceringen af en særlig pointe og til at invitere til at andre deltagere kan bidrage på dette punkt; før rapporteret tale kan Strong Finals understøtte projiceringen af den rapporterede tale, og de kan projicere en histories højdepunkt; og i spørgsmål kan Strong Finals rekruttere til mere end et be- eller afkræftende svar. De fem funktioner har alle noget at gøre med at forberede modtageren på at der er mere at sige om denne sag, og i afhandlingen kaldes Strong Finals overordnet en projicerings-device.Det syntaktiske træk V3, defineret som sætninger hvor verbet topologisk indtager den tredje position, findes i sætninger indledt af tidsadverbialer, af kohæsionsmarkøren ’så’, af diskursadverbier, af lokationsadverbialer eller af sætningens objekt samt i konditionalsætninger. Funktionelt beskrives tre interaktionelle miljøer hvor V3 kan understøtte hver deres interaktionelle funktion: i sætninger indledt af tidsadverbialer eller ’så’ kan V3 bidrage til at organisere en histories rækkefølge af begivenheder; i4konditionalsætninger og diskursadverbiumsindledte sætninger kan V3 bidrage til hævde epistemisk autoritet; og i objekts- eller lokationsindledte sætninger kan V3 understøtte introduktion eller reframing af en referent i en historie. De tre funktioner er alle hyppigt brugte i historiefortællinger.De fem leksemer ’ikkå’, ’eow’, ’lak’, ’yani’ og ’dig’ kan alle findes i sætningers ekstraposition og har desuden tilfælles at de ikke kan varetage centrale grammatiske roller som subjekt, objekt, verbum, adjektiv eller sætningsadverbium. For hvert leksem beskrives en til fire interaktionelle funktioner: ’ikkå’ kan bidrage til at kræve en udvidelse fra modtageren, til at fastholde talerens tur eller til at udvise epistemisk autoritet; ’eow’ kan bidrage til at udpege problemers mulige løsninger; ’lak’ kan bidrage til at bebrejde manglende anvendelse af viden; ’yani’ kan bidrage til at udtrykke asymmetriske vidensforhold; og ’dig’ kan bidrage til at forhandle retten til deltagelse.De ovenstående prosodiske, syntaktiske og leksikale træk er udvalgt til beskrivelse fordi de alle afviger fra standarddansk grammatik. I afhandlingen argumenteres for at trækkene indgår i en sproglig varietet der kan anses på linje med en dialekt. Trækkene bruges i Aarhus Vest og Syd i boligområder karakteriseret ved stor sproglig diversitet, men de er ikke et udtryk for intersprog. Det kan vi se fordi de for det første bruges af talere med dansk som førstesprog og for det andet er manifesteret i faste former på tværs af talere og tid. Afhandlingens analyser bygger på optagelser af naturlig interaktion i hverdags- aktiviteter indsamlet under et multi-sited feltarbejde i ungdomsklubber, gymnasier, lektiecafeer i 2012 og 2017-18. Desuden indgår data fra andre forskeres indsamlinger i 2002 og 2006. Data er samlet i et korpus som er tilgængeligt for andre forskere. Her indgår audio- og videooptagelser, delvise transskriptioner og annotering af en række sproglige træk som afviger fra standarddansk talesprogsgrammatik.Ingen af de dialektale særtræk udfører semantiske eller pragmatiske funktioner på egen hånd, de findes altid sammen med andre lingvistiske træk som bidrager til samme funktion. At trækkene altid er supplerende mener jeg styrker argumentet for at den urbane dialekt ikke er et særligt sprog eller en slangform der skal ”oversættes” for udenforstående, sådan som det ellers ofte fremstilles i mediedækning af forskningsfeltet urbane dialekter.

This paper gives an overview of the Danish data on argument placement in the Nordic Word Order Database (NWD, Lundquist et al. 2019). The data were collected from 28 speakers in Copenhagen and Fredriksværk in 2018. The experimental task elicited subject and object placement relative to adverbs and particles (i.e., subject shift, object shift and particle shift), as well as subject placement relative to objects (long object shift). The results confirm that there is considerably less variability in argument placement in Danish than in the other North Germanic languages.

I denne artikel undersøger vi betingelsessætninger i argumenterende interaktion. Betingelsessætninger indledes oftest med hvis og kan defineres som sætninger hvor der angives en tilstrækkelig betingelse for et givent forhold. Data består af transskriptioner af fire forskellige episoder af DR’s Debatten, og undersøgelsen fokuserer dermed på polemisk, argumenterende debatinteraktion. Med afsæt i tidligere undersøgelser af betingelsessætninger i dansk undersøger vi både værtens og deltagernes brug af betingelsessætninger og positivt og negativt ladet betydning (valoritet) i disse sætninger. På denne vis undersøger vi hvordan samtaledeltagerne og værten bruger værdiladede betingelsessætninger som en retorisk ressource i den argumenterende kontekst. Undersøgelsen bidrager med viden om betingelsessætninger i genren ‘argumenterende tv-debat’ som er en kontekst hvor brugen af betingelsessætninger endnu ikke er undersøgt indgående i dansk. EMNEORD: betingelsessætninger, argumentation, valorisering, affekt, tv-debatinteraktion

Det finnes lite forskning på hvordan den normale språkutviklingen foregår hos norske barn, og studiene som finnes er i stor grad gjort med små utvalg. Mer forskning trengs på dette området, slik at vi kan få et tydeligere bilde på hva en kan forvente av språket til norske barn i ulike aldre. Det vil gjøre det enklere å fange opp barn med avvikende språkutvikling tidlig, slik at de kan få den logopediske hjelpen de trenger. Tidlig innsats er viktig, siden språk påvirker mange variabler som utdanning, sosiale forhold og jobbmuligheter. Derfor var formålet med denne studien å undersøke den normale språkutviklingen hos norske barn mellom 2-7 år, med fokus på syntaks. Mer spesifikt har vi undersøkt antall og type setningsledd barna brukte, og hvordan de kombinerte setningsleddene. Utvalget bestod av 29 barn, som ble gruppert i ti aldersgrupper (2;0-2;6, 2;6-3;0 år osv). Vi hadde samtaler med hvert enkelt barn for å samle inn spontantale, og brukte programvaren SALT for å transkribere og analysere talematerialet. For fremtiden anbefales det at det gjennomføres flere studier med større utvalg for å trekke ut generelle normer for språkutvikling hos norske barn. Det vil gjøre det enklere å fange opp barn med avvikende språkutvikling tidlig. I tillegg vil det bidra i utviklingen av flere kartleggingsverktøy som er utviklet og normert på norske barn. Masteroppgave i logopedi LOGO345 MAPS-LOG06

Revised version: some formal errors corrected. I undersøkinga ser eg på korleis nordiskstudentar, realfagsstudentar og lesarar utan akademisk utdanning etter 3. vidaregåande skule vurderer lesbarheita til setningar innleidde med komplekst vilkårs- eller årsaksadverbial. Undersøkinga viser at førestilt komplekst årsaksadverbial blir oppfatta som langt vanskelegare enn vilkårsadverbial. Ho viser òg at gruppa utan akademisk utdanning vurderer setningane som vanskelegare enn dei to studengruppene, uavhengig av type adverbial. I tillegg fann eg at denne gruppa er meir oppteken av syntaks når dei skal vurdere lesbarheit enn dei to andre gruppene. In this thesis, I examine how students at a bachelor level in Nordic languages and literature, students from the Faculty of Mathematics and Natural Sciences and readers without any academic education after high school consider the readability of sentences initiated by complex conditional or causal clauses. I found that the participants considered sentences initiated by complex causal clauses as more difficult than sentences initiated by conditional clauses. I also found that the participants without any academic education after high school, considered all sentences to be more difficult than the two student groups, regardless of what kind of adverbial clause. I also found that this group is focusing more on syntax when considering readability than the two other groups. Mastergradsoppgåve i nordisk språk og litteratur MAHF-LÆNO MAHF-NORD NOLISP350

The paper suggests a new analysis of the Danish verbal construction that combines the verb få ‘get’ and the supine form (perfect participle) of the semantic main verb, e.g. Karla fik slået græsset, meaning either (roughly) ‘Karla managed to mow the lawn’ or ‘Karla got the lawn mowed (by someone else)’. The various types and interpretations of få + supine formations are described as instances of a general ‘affactive construction’ (Danish: interessentkonstruktion) that assigns the role of afficiary (beneficiary or maleficiary) to the subject. The agentive/inagentive distinction is defined as a voice distinction between active and passive affactive construction, the latter allowing for the promotion of either an indirect object or a non-valency-bound free afficiary to subject status.

Temaet for denne masteroppgaven er kongruensbøying av adjektiv i norsk. Bakgrunnen for å skulle undersøke dette, er at kongruensbøying av adjektiv i predikativ posisjon er løsere, eller friere, enn kongruensbøying av adjektiv i attributiv posisjon. Jeg konkluderer med at adjektiv i attributiv og predikativ posisjon er strukturelt ulike. Med bakgrunn i denne innsikten, har jeg foreslått en eksoskeletal analysemodell som behandler selve adjektivet likt i begge posisjoner, og forklarer de strukturelle ulikhetene ved å vise til nettopp den syntaktiske strukturen. Jeg argumenterer for at grammatiske egenskaper er tilknyttet den syntaktiske strukturen og ikke leksikon. Kongruenstrekk er dermed knyttet til funksjonelle projeksjoner i strukturen. Jeg regner med at det finnes en Agr-projeksjon i setningsstrukturen til setninger med predikative adjektiv, som gir kongruenstrekkenene numerus og genus. I DP-en regner jeg med at den funksjonelle projeksjonen αP gir kongruenstrekkene numerus, genus og definitt til attributive adjektiv. Jeg argumenterer for at adjektiv har noen spesielle kameleonske egenskaper som gjør at de får trekk via trekk-kopiering. Kort oppsummert består disse kameleonske egenskapene i: 1. En affinitet til funksjonelle projeksjoner med kongruenstrekk, som Agr og α. 2. En kopieringsegenskap, som kopierer valuerte trekk fra Agr eller α til A. Kameleonens farger, eller grammatiske egenskaper, er altså bestemt av strukturen, men adjektivet, som kameleonen, har en egen evne til å ta til seg disse. I tillegg viser jeg at en eksoskeletal analyse kan beskrive semantisk kongruens, gjennom en idé om trekkvinkling (Nygård, 2013). Med trekkvinkling, tenker en seg at man har et valg mellom en lingvistisk eller konseptuell basis for kongruens. Hovedpoenget i oppgaven er av eksoskeletal art: den syntaktiske strukturen kommer først, og den inneholder grammatiske egenskaper som former de leksikalske elementene som blir satt inn i strukturen. Kort sagt: Adjektivkameleonen tar til seg fargene den får av det eksoskeletale syntaktiske treet.

This paper deals with the doubling of left syntactic positions in Danish. Such doublings consist of a referential element: a NP or a clause, and an anaphoric element, an unstressed personal pronoun or an unstressed resumptive adverb. In main clauses, the CP-spec position may double in this way, whereas subordinate clauses may double the subject. This construction is found all over Mainland Scandinavia, cp. Johannessen 2014. In present-day Danish, its main domain is spoken language, but it is also frequently found in poetry. Unless there is a clear contrast, the construction is optional as shown in the analysis of a broadcasted public speech (sect. 5). In earlier versions of Danish, as shown in sect. 4, the construction is both more frequent in writing and also seems almost obligatory.

I denne masteroppgaven tar jeg for meg tyske partisipialkonstruksjoner med presens partisipp som kjerne. Med utgangspunkt i en korpusundersøkelse av 400 slike konstruksjoner gir jeg en oversikt over hva disse konstruksjonene kan inneholde, hvilke adverbiale tolkninger de kan ha og hvilke posisjoner de opptrer i. Undersøkelsen viser at tyske partisipialkonstruksjoner med presens partisipp som kjerne er syntaktisk svært mangfoldige konstruksjoner som kan ha en rekke forskjellige adverbiale tolkninger i ulike kontekster. Disse åpne konstruksjonene kan tolkes både som prosess- og eventrelaterte adverbialer, setningsadverbialer og illokutive adverbialer. I denne oppgaven argumenteres det for at det finnes en sammenheng mellom posisjonen til en partisipialkonstruksjon i det syntaktiske midtfeltet og dens tolkning. Videre analyseres disse konstruksjonene som småsetninger (Small Clauses) med en full CP-struktur og et PRO-subjekt som kontrolleres obligatorisk eller ikke-obligatorisk av en antesedens i eller utenfor matrixsetningen.

(Norsk) Demonstrativ er mer frekvent på fransk enn på norsk. Norsk demonstrativ har to former; en proksimal form (denne) og en distal form (den), mens fransk bare har en (ce). Med disse forskjellene som utgangspunkt har denne masteroppgaven som formål å beskrive og kontrastere demonstrativ determinativ på fransk og på norsk. Oppgaven består av en kontrastiv analyse basert på autentiske eksempler tatt fra Oslo Multilingual Corpus. Den kvantitative studien viser at de franske oversettelsene inneholder nesten dobbelt så mange demonstrativer som de norske originaltekstene. 68 % av demonstrativene i de franske originaltekstene er oversatt med en norsk demonstrativ. Når det gjelder de norske originaltekstene, er demonstrativ oversatt med demonstrativ i bare 45 % av tilfellene, noe som antyder at demonstrativet ikke har de samme egenskapene på norsk og fransk. Studien viser også at proksimal form er mer frekvent enn distal form på norsk. Den kontrastive analysen består av tre kvalitative delstudier. Den første viser at norsk er mer tolerant enn fransk når det kommer til anaforisk bruk av bestemt artikkel og at fransk bestemt artikkel fokaliserer i mindre grad enn det norsk gjør. For å beholde fokaliseringen som norsk bestemt artikkel har, velger den franske oversetteren demonstrativ, som har denne egenskapen. Den andre kvalitative studien tar for seg et semantisk trekk som både fransk og norsk demonstrativ kan ha, nemlig det å skille mellom nært og fjernt. Studien konstaterer at norsk proksimal form har en sterkere fokalisering enn det distal form har. Den viser også at fransk komplekst demonstrativ (ce N-ci/-là) er sjeldent i både originaltekst og oversatt tekst. I den tredje studien ser jeg på oversettelsen av slik/sånn til et fransk demonstrativuttrykk. Dette for å illustrere at fransk demonstrativ kan være generaliserende i større grad enn det norske. Blant annet viser studien at norsk demonstrativ har en identifikasjonsverdi som er sterkere enn det franske demonstrativet. Denne kontrastive analysen er forøvrig nyttig ikke bare for å beskrive demonstrativ på fransk og norsk, men òg for forståelsen av grunnleggende, lingvistiske mekanismer på begge språk. (Français) Le déterminant démonstratif est plus courant en français qu’en norvégien. En plus, le norvégien possède une forme proximale (denne) et une forme distale (den) du démonstratif tandis que le français n’a qu’une seule forme (ce). Prenant ces différences comme point de départ, ce mémoire de master a pour objectif de décrire ainsi que de mettre en contraste le démonstratif en français et en norvégien. Il comprend effectivement une analyse contrastive basée sur des exemples authentiques tirés d’Oslo Multilingual Corpus. L’étude quantitative montre que les traductions françaises contiennent presque deux fois plus de démonstratifs que les originaux norvégiens. De plus, 68 % des démonstratifs dans les textes originaux français ont pour contrepartie un démonstratif en norvégien. Quant aux textes norvégiens, le taux de correspondance est 45 %. Cela suggère donc que le démonstratif ne possède pas les mêmes propriétés dans les deux langues. L’étude révèle aussi que la forme proximale est plus fréquente que la forme distale en norvégien. L’analyse contrastive se compose ensuite de trois études qualitatives. La première montre que le norvégien est plus tolérant que le français quant à l’article défini anaphorique et que la valeur de focalisation de l’article défini français est plus faible que celle de l’article défini norvégien. Afin de garder le même degré de focalisation d’un article défini norvégien, le traducteur français opte pour un démonstratif, qui a cette propriété. La deuxième étude qualitative explore le trait sémantique de distinction proximité/distance du démonstratif en français et en norvégien. Elle constate que la valeur de focalisation est plus forte pour la forme proximale que pour la forme distale en norvégien. Elle révèle également que la forme composée du français (ce N-ci/-là) est rare en texte original aussi bien qu’en texte traduit. La troisième étude explore une correspondance particulière, à savoir slik/sånn et une expression démonstrative en français, illustrant le caractère généralisant du démonstratif français. Elle montre entre autres que le démonstratif norvégien a une valeur identificationnelle plus forte que celle du français. Notre analyse contrastive s’avère utile non seulement pour ce qui est de la description du démonstratif en français et en norvégien, mais aussi pour la compréhension des mécanismes linguistiques de base dans les deux langues.

The left inferior frontal gyrus (LIFG) is crucially has been found to be involved in syntactic processing of various kinds. This study investigates the cortical effects of two types of syntactic processes: (i) Reconstruction in ellipsis (recovery of left-out material given by context, More people have been to Paris than […] to Oslo), using pseudo-elliptical structures (‘dead ends’) as control (More people have been to Paris than I have). (ii) Reanalysis in the face of structural ambiguity in syntactic ‘garden paths’, where the parser initially assigns an incorrect structure and is forced to reanalyze. Reanalysis and reconstruction require additional syntactic processing and were predicted to increase activation in areas otherwise involved in structural computation: LIFG (BA 44, 45), premotor BA 6, and posterior temporal BA 21, 22. This was borne out. The results showed an interaction effect of the types of construction in all three areas reflecting syntactic processing.

Children acquiring many different languages have been reported to go through a stage where they use finite clauses and non-finite clauses – so-called Root Infinitives – interchangeably. In this thesis I investigate the Norwegian Root Infinitives, such as Jeg lese denne I read.INF this one , and the Norwegian Root Infinitive stage, using data from 16 files with spontaneous speech from 12 monolingual two-year-olds acquiring Norwegian. The analysis is framed within generative grammar and the minimalist program. I review four different accounts for Root Infinitive in child language (the small-clause hypothesis, the truncation hypothesis, the unique checking constraint hypothesis, and the modal drop hypothesis) in light of the data gathered, and propose a new approach, drawing on the minimalist context-linked grammar of Sigurðsson (2004 and subsequent). Specifically, I propose that Root Infinitives are non-finite clauses, and not finite clauses with something silent or missing. I also argue that there is positive evidence in the child s input that root clauses do not need to be finite, in form of a special Prescriptive Infinitive that exists in the North Germanic, e.g. gjømme seg inni der hide.INF self inside there , which is particularly used in child-directed speech. In my analysis, I give an account for the structure of Root Infinitives and Prescriptive Infinitives, and show that their differences can be derived from their shared structure, making an overgeneralization account for Root Infinitives quite probable. Root Infinitives have also been found in children with specific language impairment (SLI), and verb morphology has been proposed as a diagnostic tool for SLI. I discuss what impact the data and analysis provided in this thesis may have on the use of Root Infinitives as a diagnostic marker of SLI.

I denne oppgåva har eg undersøkt grammatisk kompleksitet. Nærare bestemt har eg undersøkt kva kompleksiteten til nynorsk og bokmål består av, og korleis eit måleverktøy for språkleg kompleksitet bør vere utforma. Eg har valt å nytte generativ grammatikk som teorigrunnlag. Generativ grammatikk skil det produserte språket frå prosessane som ligg til grunn for at språket vert slik det vert, og konsentrerer forskinga om sjølve prosessane. Ved å undersøke kompleksitet ut frå eit slik standpunkt, unngår ein å late utanomgrammatiske faktorar spele inn på resultata. Eg har argumentert for at dei nyare, eksoskeletale tilnærmingane til generativ grammatikk eignar seg spesielt godt til utviklinga av eit mål for språkleg kompleksitet. Dei eksoskeltale tilnærmingane set eit skilje mellom syntaktisk struktur og leksikalsk innhald i strukturen, og mellom abstrakte, underliggjande trekkmatriser i strukturen og dei fonologiske realiseringane av trekka (kalla eksponentar). Slik kan ein kan skilje ut fire parameter å definere og måle kompleksitet ut i frå: syntaktisk struktur, abstrakte trekkmatriser, eksponentane av matrisene og det leksikalske innhaldet i strukturen. I denne oppgåva har eg konsentrert meg om trekkmatriser og eksponentar. Eg har undersøkt forholdet mellom dei underliggjande trekka og eksponentane deira i tempus- og partisippbøyinga i nynorsk og bokmål. I tempusbøyinga fann eg at nynorsk og bokmål har dei same trekkmatrisene, og i stor grad like eksponentar, men at det er mykje variasjon når det gjeld kva verbstammar eksponentane vert nytta på. I partisippbøyinga er tilhøvet annleis: Nynorsk har trekk for samsvarsbøying som bokmål ikkje har, og språka skil seg difor frå kvarandre på eit meir grunnleggjande, strukturelt plan enn i tempusbøyinga. Slik kan ein seie at nynorsk er eit meir komplekst språk enn bokmål, fordi språket har ein grammatikk med fleire komponentar enn bokmål. Meir overordna har eg avduka utfordringar knytt til utforminga av eit måleverktøy for språkleg kompleksitet, og funne indikasjonar på korleis eit slik måleverktøy bør vere utforma. Måleverktøyet må bestå av klart definerte parametrar, som ikkje lèt subjektiv kjensle av kompleksiteten eller språklege val spele inn på resultatet. Analysen min har òg synt at frekvens har mykje å seie for den reelle kompleksiteten til språka, og ein må vurdere å nytte reelt produsert språk som datamateriale for at desse forholda skal kome fram. Eg fann òg at jamvel om ein undersøker kompleksiteten i språka, er det vanskeleg å få eit inntrykk av verdien eller storleiken til kompleksiteten berre ut ifrå analysen åleine. Parametrane ein måler kompleksitet etter, må difor kunne vektast på ein måte som gjer at analysen av eit språk seier noko om kompleksiteten til språket.

Recent research on linguistic typology has revealed fundamental differences between so-called endocentric and exocentric languages. The former are characterised by having a relatively high lexical and informational weight in the verbs, that is in the centre of the proposition (hence the term “endocentric”), whereas the latter have a higher lexical and informational weight in the nominal arguments, that is outside the centre of the proposition (hence the term “exocentric”). Furthermore, exocentric verbs are characterised by a rich inflectional system that enables them to express text-pragmatic and rhetorical distinctions that generally are not rendered explicit in endocentric languages. The Scandinavian languages, among which Danish, are endocentric, whereas the Romance languages, among which Italian, are exocentric. This article deals with a series of differences between Danish and Italian in terms of their pertinence for translation and translation strategies. On the basis of cognitive, anthropological a...

In LFG auxiliaries are currently treated as junctional categories contributing tense and aspectual information, but no predicate. The benefits of this analysis are that the auxiliary complex is associated with a flat f-structure regardless of whether the tenses are realized morphologically or periphrastically. Under this analysis it is, however, difficult to account for the morphosyntactic dependencies holding between the auxiliaries and the dependent main verb. This check has been relegated to a separate morphological projection (Butt et al. 1996, Frank and Zaenen 2002). In a previous paper (Wedekind and orsnes 2003) we developed an alternative approach that provides flat f-structures for auxiliary constructions without an additional morphological projection and the problems related to it. This new approach was illustrated by an account of the Danish verbal complex, including complex tenses, passives and modals. In the present paper we extend our account to VP-topicalization, which has not been ...

Eit viktig område av språkvitskapen tar føre seg korleis born lærer språk. Denne masteroppgåva ser konkret på korleis tre norske born tileignar seg funksjonelle kategoriar, meir spesifikt hjelpeverb, negasjon, topikalisering, kv-spørsmål og underordning. To av hypotesane som er nytta for å undersøke dette er framhaldshypotesen og modningshypotesen. Ut frå båe er det utkrystallisert relativt generelle prediksjonar om syntaktisk språkutvikling, og i denne oppgåva er hypotesane primært nytta til å sjå om språkutviklinga til dei tre informantane er lineær eller ikkje lineær, altså i kva rekkefølgje den syntaktiske strukturen kjem til uttrykk gjennom språket deira over tid. Oppgåva har eit spesielt fokus på C-domenet, og analyseverktøyet som er nytta for å undersøke dette er ein hypotese om det sårbare C-domenet og ein syntaktisk modell av ein splitta CP. Datagrunnlaget som er nytta for å undersøke det ovannemnde er transkripsjonar av nyinnsamla opptak av spontan tale frå tre norske jenter i alderen 24 til 31 månader. Opptaka er gjorde med jamne mellomrom i eit halvt år. Den språkutviklinga ein finn i dataa som ligg til grunn for oppgåva, gir ikkje eintydig støtte til nokon av dei tre nemnde hypotesane, men ulike element av funna passar med delar av hypotesane. Spesielt syner linearitet seg å vere eit komplekst tema fordi setningsstrukturen på éi side ikkje ser ut til å utvikle seg trinnvis frå botnen og opp, men på ei anna side syner det ein kan kalle eit stabilitetsproblem, der dei høgaste delane av strukturen oftare er ikkje målspråklike enn dei lågare delane. I denne oppgåva vert dette skildra som at setningsstrukturen har meir og mindre stabile komponentar.

I denne masteroppgåva blir det gitt ein syntaktisk og semantisk analyse av norske setningar med possessivt objekt, slik som «ho trakka han på foten». Analysen som blir foreslått, går ut på at slike setningar deler syntaktisk struktur med setningar som «ho gav han ein dytt i ryggen». Den siste av desse setningane har tidlegare blitt analysert i Åfarli (2007). Hovuddelen av oppgåva går såleis ut på å vise at denne tidlegare analysen også kan brukast på setningar som «ho trakka han på foten». I analysen blir det nytta ei nykonstruksjonistisk tilnærming til grammatikk. Denne tilnærminga har som utgangspunkt at den syntaktiske strukturen er uavhengig av dei leksikalske elementa i språket. Syntaktisk struktur blir med andre ord ikkje projisert frå verbet, slik det har vore vanleg å gå ut frå i andre generative grammatikkteoriar. Den nykonstruksjonistisk teorien vektlegg vidare den syntaktiske konstruksjonen som berar av meining. Gjennom heile denne masteroppgåva er spørsmålet om kva meiningsinnhald som er forbunde med nettopp den syntaktiske konstruksjonen som blir undersøkt, sentralt. Setningar med possessivt objekt inneheld eit kroppsdelsnomen som referer til ein kroppsdel som blir tolka som «eigd» av referenten til det possessive objektet. Desse setningane blir derfor også sette i samanheng med det større fenomenet uavhendeleg eigedom («inalienable possession»).

Suponiendo una profunda analogía entre la oración y el sintagma nominal, secomprueba en el presente artículo que la distinción funcional entre argumentos y adjuntos, ampliamente reconocida en el ámbito oracional, encuentra su contrapartida directa en el nivel sintagmático. Establecida esta división fundamental, el artículo se concentra en la descripción de la función de los adjuntos dentro del sintagma nominal, poniendo énfasis en los conceptos de referencialidad, incorporación y grado de cohesión como factores determinantes para el alcance predicativo del adjunto. Además, en un intento de concretar las relaciones léxicosemánticas entre el adjunto y el elemento lingüístico del que se predica, se introduce la Estructura-qualia, modelo que, con sus cuatro categorías: [FORMA], [CONSTITUCIÓN], [FUNCIÓN] y [ORIGEN], sirve de instrumento analítico para dar cuenta de las cualidades léxicas de un nombre.

Denne masteroppgaven tar for seg to ulike sterke fortidspartisipper i nordnorsk (hovedsakelig Troms-mål), der man i intransitive verb har ei veksling mellom vanlig supinumsending -e og det som antakelig opphavlig har vært hankjønnsforma -en, uavhengig av kjønn. Disse to fortidspartisippa opptrer også med ulike hjelpeverb, henholdsvis ha og være. Vekslinga blir analysert semantisk som ei aspektuell markering av hendelsesstruktur, der være + -en koder det som blir kalt resultativt aspekt, mens ha + -e koder perfektivt aspekt. Resultativt aspekt forutsetter at hendelsesstrukturen består av to distinkte hendelser, en aktivitet og en tilstand som blir forårsaka av denne aktiviteten. Det blir også forsøksvis vist hvordan hendelsesstrukturen og aspektet oppstår i derivasjonen av ei setning, og gjennom dette framgår det dessuten hva betydningsbidraget til de to ulike morfema og til hjelpeverba er.