Search

Bjerke, J.W. & Tømmervik, H. 2020. Våtmark som hovedøkosystem i Naturindeks for Norge. Vurdering av tilhørighet og referansetilstand for eksisterende og potensielt nye indikatorer. NINA Rapport 1688. Norsk institutt for naturforskning. På oppdrag for Miljødirektoratet har vi vurdert muligheten for utvikling av nye indikatorer for ho-vedøkosystemet våtmark i Naturindeks for Norge. Bakgrunnen for oppdraget var at det eksiste-rende indikatorsettet for våtmark er svært mangelfullt og skjevt fordelt mellom trofiske grupper, samt at det er svært lite overvåking i våtmark, spesielt av det bakkeboende artsinventaret. Definisjon og avgrensning av våtmark varierer betydelig mellom ulike studier. Vi startet derfor oppdraget med å utrede hvordan hovedøkosystemet våtmark skal avgrenses i forhold til andre hovedøkosystemer i Naturindeks, da med spesielt fokus på hvilke natursystemer fra det nasjo-nale type- og beskrivelsessystemet «Natur i Norge» (NiN) som faller inn under våtmark. Ram-meverket for Naturindeks sier at våtmark omfatter myr og kilde både ovenfor og nedenfor skog-grensa. Ut fra dette tolker vi det slik at våtmark i Naturindeks omfatter NiN-typene V1 åpen jord-vannsmyr, V3 nedbørsmyr, V4 kaldkilde og V6 våtsnøleie og snøleiekilde. Hevdpregede natur-typer slik som V9 seminaturlig myr og V10 seminaturlig våteng er definert utenfor, og vi foreslår at disse i stedet innlemmes i hovedøkosystemet åpent lavland i Naturindeks slik at hovedøko-systemet våtmark ikke består av en blanding av indikatorer som skal vurderes utfra to helt for-skjellige referansetilstander, dvs. god hevd kontra menneskelig aktivitet som er eller har vært så begrenset at den har minimal påvirkning på det biologiske mangfoldet. Med bakgrunn i den om-fattende tradisjonelle og moderne naturbruken i Norge diskuterer vi hvorvidt den enkelte overvå-kingslokalitet og den enkelte indikator er representanter for seminaturlige (V9, V10) eller natur-lige (V1, V3, V4, V6) våtmarker. Vi viser at det eksisterende datasettet for våtmark i stor grad er representanter for V9 eller representerer andre hovedøkosystemer. Vår gjennomgang av eksisterende norske tidsserier fra naturovervåkinger som inkluderer fukt-krevende arter viser at de fleste av disse ikke representerer våtmark, dvs. V1, V3, V4 eller V6. I stedet representerer de seminaturlig våtmark, åpent lavland eller skog. Molte kan benyttes som eksempel. Den inngår i en rekke overvåkinger. Til tross for at den er et norsk ikon for myr, så har den også en rekke andre voksesteder. Vår analyse viser at nesten alle tidsserier for molte er fra andre hovedøkosystemer enn våtmark. Vi foreslår flere tiltak som kan forbedre indikatorsettet for hovedøkosystemet våtmark. I Naturin-deks har alle indikatorer tilhørighet til ett eller flere hovedøkosystemer. Vi viser at flere indikatorer fra andre hovedøkosystemer bør ha en viss deltilhørighet i våtmark. Dette gjelder for eksempel villrein som per i dag har 100 % tilhørighet i hovedøkosystemet fjell. Vi foreslår videre at tamrein også bør innlemmes i Naturindeks. Vi viser at våtmark er en viktig næringskilde for all norsk rein. Dette vil gi en eller flere indikatorer for rein som dekker over halvparten av norsk landareal, og som bør ha 30 % deltilhørighet til våtmark. Det vil imidlertid være ei utfordring å avgjøre om dette er seminaturlig våtmark eller naturlig, spesielt i lys av at reindriftlandskapet også er en integrert del av det norske kulturlandskapet. Videre foreslår vi en tilstandsindikator for myr basert på inngrepsfrekvens, som i oppbygging ligner på to eksisterende tilstandsindikatorer for åpent lavland. Våtsnøleie og snøleiekilde er mangelfullt representert i Naturindeks. Vi beskriver her hvordan en ny indikator kan etableres med bakgrunn i rødlistevurderinger av arter fra disse naturtypene. Indikatorens viktigste påvirk-ningsfaktor er klimaendringer. Vi beskriver også en potensielt ny indikator for mikrovåtmarks-habitater i skoglandskapet basert på overvåkinger av torvmoser i forsenkinger i skog. Vi viser at mengde av disse kan endres raskt over korte tidsrom. Disse og andre tiltak summeres til slutt opp i ni anbefalinger. Disse retter seg mot videre utvikling av både Naturindeks og NiN til det best for norsk miljøforvaltning.

Aim In recent decades species ranges have shifted upwards in elevation and northwards in latitude. These shifts are commonly interpreted as a response to recent climate warming. However, several alternative hypotheses have been proposed to explain the elevational shifts, including increased deposition of atmospheric nitrogen, changes in precipitation and dispersal limitation. We evaluate these hypotheses and attempt to identify the dominant drivers for the observed shifts in the upper range limits of alpine plant species. Location European mountains from Svalbard to the southern Alps. Methods We assembled data on observed shifts in the upper range limit of alpine plants over 40 to 100 years on 114 mountains. We related the observed shifts to recent changes in temperature and precipitation and to recent deposition of atmospheric nitrogen. Changes in traits and habitat preferences of species in the summit assemblages were used to evaluate the potential role of different drivers. Results Seventy per cent of the species that showed a detectable change in their upper range limits between surveys shifted their range limits upwards. The same species tend to move up on different mountains. There are, however, large differences between mountains in the proportion of species shifting upwards. This proportion is not found to be statistically related to local changes in temperature. Correspondingly, warmth-demanding species did not move upward more frequently than expected by chance. Snow-bed species have become more common on summits. Main conclusions Our data do not support the idea that climate warming is the dominant factor causing the observed range shifts of alpine plant species on European mountains: first, the amount of change in species assemblages on the summits studied is not related statistically to the amount of climate warming; second, those species that have moved upwards are not particularly warmth demanding. publishedVersion