Search

Sur nedbør har blitt kraftig redusert de siste 30 årene. Dette har gitt bedre vannkvalitet i forsuringsfølsomme områder. Noen innsjøer i Vestfold blir fortsatt kalket for å motvirke forsuringseffekter. Når vannkvaliteten vil være god nok selv uten kalking, kan kalking opphøre. Formålet med dette prosjektet har vært å vurdere behovet for fortsatt kalking i kalkede innsjøer i Vestfold. Modeller er utviklet for å kunne estimere hvilke kalsiumkonsentrasjoner og syrenøytraliserende kapasitet (ANC) innsjøer ville hatt uten kalking. På bakgrunn av dette har forsuringstilstanden i 28 kalkede innsjøer blitt vurdert, basert på grenseverdiene for ANC i veilederen som er utarbeidet i henhold til vannforskriften. Vurderingen, som ble gjennomført i 2013, konkluderer med at kalking kan avsluttes i 18 innsjøer, mens kalkingsbehovet er usikkert i 10 innsjøer. Både modeller og grenseverdier er forbundet med usikkerhet. Ved avvikling av kalking må innsjøene følges opp i etterkant, for å sikre at god vannkvalitet opprettholdes. Direktoratet for naturforvaltning

Sur nedbør har blitt kraftig redusert de siste 30 årene. Dette har ført til en gradvis bedring av vannkvaliteten med hensyn til forsuring i innsjøer, spesielt i Sør-Norge. Mange innsjøer i Telemark blir kalket for å motvirke effektene av sur nedbør. Når vannkvaliteten er tilstrekkelig forbedret kan kalkingen opphøre. Formålet med dette prosjektet var å vurdere behovet for fortsatt kalking i 339 kalkede innsjøer i Telemark. En statistisk modell er utviklet for å kunne estimere hvilken vannkvalitet kalkpåvirkede innsjøer ville hatt hvis de ikke var kalket. På bakgrunn av dette har forsuringstilstanden i de 339 kalkpåvirkede innsjøene blitt vurdert, basert på grenseverdiene i klassifiseringsveilederen som er utarbeidet i henhold til vannforskriften. Vurderingen konkluderte med at kalking kan avsluttes i 6 innsjøer, kalkingen bør fortsette i 57 innsjøer, mens det er usikkert om kalking kan avsluttes i 276 innsjøer. Ved avvikling av kalking må innsjøene følges opp i etterkant, for å sikre at god vannkvalitet opprettholdes. Kalking kan forsøksvis avsluttes også i innsjøene med usikkert kalkingsbehov, men da må oppfølgingen være enda tettere. Alternativt kan metoden som har blitt utviklet benyttes til å revurdere kalkingsbehovet etter noen år. Det er imidlertid viktig å ta hensyn til usikkerhetene knyttet til metoden. Direktoratet for naturforvaltning

Sur nedbør har blitt kraftig redusert de siste 30 årene. Dette har gitt bedre vannkvalitet i forsuringsfølsomme områder. Mange innsjøer i Østfold blir kalket for å motvirke forsuringseffekter. Når vannkvaliteten vil være god nok selv uten kalking, kan kalking opphøre. Formålet med dette prosjektet var å vurdere behovet for fortsatt kalking i kalkede innsjøer i Østfold. En statistisk modell er utviklet for å kunne estimere hvilke kalsiumkonsentrasjoner og syrenøytraliserende kapasitet (ANC) innsjøer ville hatt uten kalking. På bakgrunn av dette har forsuringstilstanden i 212 kalkede innsjøer blitt vurdert, basert på grenseverdiene for ANC i veilederen som er utarbeidet i henhold til vannforskriften. Vurderingen konkluderer med at kalking kan avsluttes i 82 innsjøer, mens kalkingsbehovet er usikkert i 128 innsjøer. I to innsjøer må kalkingen høyst sannsynlig fortsette. Både modeller og grenseverdier er forbundet med usikkerhet. Ved avvikling av kalking må innsjøene følges opp i etterkant, for å sikre at god vannkvalitet opprettholdes. Direktoratet for naturforvaltning

Sur nedbør har blitt kraftig redusert de siste 30 årene. Dette har ført til en gradvis bedring av vannkvaliteten med hensyn til forsuring i innsjøer, spesielt i Sør-Norge. Mange innsjøer i Oppland blir kalket for å motvirke effektene av sur nedbør. Når vannkvaliteten er tilstrekkelig forbedret kan kalkingen opphøre. Formålet med dette prosjektet var å vurdere behovet for fortsatt kalking i 60 kalkede innsjøer i Oppland. En statistisk modell er utviklet for å kunne estimere hvilken vannkvalitet kalkpåvirkede innsjøer ville hatt hvis de ikke var kalket. På bakgrunn av dette har forsuringstilstanden i de 60 kalkpåvirkede innsjøene blitt vurdert, basert på grenseverdiene i klassifiseringsveilederen som er utarbeidet i henhold til vannforskriften. Vurderingen konkluderer med at kalking kan avvikles i 27 innsjøer, mens kalkingsbehovet anses som usikkert i 33 innsjøer. Ved avvikling av kalking må innsjøene følges opp i etterkant, for å sikre at god vannkvalitet opprettholdes. Kalking kan forsøksvis avsluttes også i innsjøene med usikkert kalkingsbehov, men da må oppfølgingen være enda tettere. Alternativt kan metoden som har blitt utviklet benyttes til å revurdere kalkingsbehovet etter noen år. Det er imidlertid viktig å ta hensyn til usikkerhetene knyttet til metoden. Direktoratet for naturforvaltning

Sur nedbør har blitt kraftig redusert de siste 30 årene. Dette har gitt bedre vannkvalitet i forsuringsfølsomme områder. Mange innsjøer i Hedmark blir kalket for å motvirke forsuringseffekter. Når vannkvaliteten vil være god nok selv uten kalking, kan kalking opphøre. Formålet med dette prosjektet var å vurdere behovet for fortsatt kalking i kalkede innsjøer i Hedmark. Statistiske modeller er utviklet for å kunne estimere hvilke kalsiumkonsentrasjoner og syrenøytraliserende kapasitet (ANC) innsjøer ville hatt uten kalking. På bakgrunn av dette har forsuringstilstanden i 158 kalkede innsjøer blitt vurdert, basert på grenseverdiene for ANC i veilederen som er utarbeidet i henhold til vannforskriften. Vurderingen konkluderer med at kalking kan avsluttes i 95 innsjøer, mens kalkingsbehovet er usikkert i 63 innsjøer. Både modeller og grenseverdier er forbundet med usikkerhet. Ved avvikling av kalking må innsjøene følges opp i etterkant, for å sikre at god vannkvalitet opprettholdes. Direktoratet for naturforvaltning

The monitoring programme for the water quality of Norwegian rivers «Elveserien» was started in 1965/66 with rivers located in the acidified areas in the southernmost part of Norway. The number of locations has varied over time and in 2011 the monitoring program included 20 locations distributed from Åna in southernmost Norway to Skallelva in Northern Norway. Samples are analysed for turbidity, colour, conductivity, pH and alkalinity. Some samples are also analysed for calcium, manganese, sodium, potassium, sulphur, chlorine, silicon, aluminium concentrations and nitrate. Acid neutralizing capacity (ANC) was calculated where possible. During the last six years also total phosphorous (Tot-P), total nitrogen (Tot-N) and total organic carbon (TOC) have been analysed in one yearly autumn sample (September-November). In several rivers, especially in the southernmost part of Norway, the water is characterized by low pH, alkalinity and calcium concentrations. These localities are situated within areas which are affected by acid precipitation, and the water quality may have negative effects upon fish and other freshwater organisms living in these rivers. The water quality of the rivers Rondvatn, Store Ula, Åna, Otra and Haugsdalselva in 2011 indicates an ecological status of “moderate” or worse based on the criteria suggested for the implementation of the Water Framework Directive in Norway. However, the acidification situation in these rivers has shown a clear improvement in the 1990ies with an increase in pH and ANC and a decrease in inorganic (toxic) aluminium. Most localities in middle and northern parts of Norway have a high content of calcium and high alkalinity and pH levels. For most rivers nutrient levels are generally low, or even very low. Rivers Imsa and Vefsna dis-play the highest levels of phosphorous, but the concentrations indicate no signs of deviation from reference conditions. However, the levels of nitrogen in the River Imsa indicate an ecological sta-tus of poor based on the criteria suggested for the implementation of the Water Framework Di-rective in Norway. Saksgård, R. & Schartau, A. K. 2012. Kjemisk overvåking av norske vassdrag - Elveserien 2011. - NINA Rapport 873, 71 s. Kjemisk overvåking av 20 utvalgte lokaliteter i norske vassdrag er utført i 2011. Prøvetakingslokalitetene er fordelt over hele landet. Overvåkingen er en oppfølging av DN/NINAs "Elveserie". For vassdragene Åna, Imsa og Stabburselva går dataene tilbake til slutten av 1960-tallet. De andre vassdragene har dataserier tilbake til 1970- eller 1980-tallet. Slike dataserier er unike i norsk naturforvaltning og videreføring av denne overvåkingen er derfor svært verdifull. Samtlige vannprøver er analysert for turbiditet, farge, konduktivitet, pH og alkalitet. På utvalgte tidspunkter gjennom året er det også analysert for kalsium, magnesium, natrium, kalium, sulfat, klorid, silisium, aluminiumsfraksjoner og nitrat. Syrenøytraliserende kapasitet (ANC) er beregnet der dette er mulig. Innholdet av totalt fosfor (Tot-P), totalt nitrogen (Tot-N) og totalt organisk karbon (TOC) er inkludert i en av analyseseriene (september). Vannkvaliteten i de undersøkte lokalitetene i 2011 er gjennomgående på samme nivå som påvist gjennom det siste tiåret. Sørlandsvassdragene Otra og Åna, og Haugsdalselva på Vestlandet karakteriseres som sure med lave ionekonsentrasjoner. Målingene av pH, Ca og giftig aluminium (uorganisk monomert aluminium; UM-Al) samt beregnet ANC viser at vannkvaliteten kan utgjøre en betydelig stressfaktor for fisk og andre ferskvannsorganismer i disse tre vassdragene. Disse vassdragene har i 2011 en økologisk tilstand som ikke er tilfredsstillende (”moderat” eller dårligere) basert på kriterier gitt i klassifiseringssystem for miljøtilstand i ferskvann. Lokalitetene Rondvatn og Store Ula i Rondane viser også liknende vannkvalitet i store deler av året De siste årene har imidlertid sulfatkonsentrasjonene gradvis avtatt og pH og ANC økt i disse lokalitetene. Reduserte sulfatkonsentrasjoner gjennom 1990-tallet er en generell trend for mange av vassdragene, også utenfor de mest forsuringstruede delene av landet. I enkelte vassdrag, og spesielt i de mest forsuringsfølsomme områdene, er det også en trend mot redusert innhold av kalsium. Dette kan forsinke den positive vannkjemiske utviklingen i forsurede vassdrag. Nitratkonsentrasjonen i de undersøkte vassdragene er generelt lav, og kun to av vassdragene viser en klar trend mot lavere konsentrasjoner, mens ett vassdrag viser det motsatte. To av vassdragene i Sør-Norge viser en trend med økt humusinnhold, målt som fargetall, fra siste halvdel av 1980-tallet. De øvrige vassdragene viser ingen endring eller en svak negativ trend med hensyn til fargetall. De fleste lokalitetene fra Trøndelag og nordover er i hovedsak karakterisert ved høyt innhold av kalsium, høy alkalitet og pH. Innholdet av natrium og klorid er høyest i lokaliteter nær kysten. Innholdet av næringssalter viser at de fleste vassdragene er næringsfattige; enkelte har svært lave konsentrasjoner av nitrogen og fosfor. Imsa og Vefsna har gjennomgående høyest innhold av fosfor av de undersøkte vassdragene, men er likevel innenfor det som betraktes som upåvirket av forurensninger. Imsa er det eneste vassdraget som ikke har en tilfredsstillende økologisk tilstand (dårlig) med hensyn til nitrogen. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Sur nedbør har blitt kraftig redusert de siste 30 årene. Dette har gitt bedre vannkvalitet i følsomme områder. Mange innsjøer i Oslo og Akershus blir kalket for å motvirke forsuring. Når vannkvaliteten er tilstrekkelig god kan kalkingen opphøre. Formålet med dette prosjektet var å vurdere behovet for fortsatt kalking i kalkede innsjøer i Oslo og Akershus. En statistisk modell er utviklet for å kunne estimere hvilke kalsiumkonsentrasjoner og syrenøytraliserende kapasitet (ANC) innsjøer ville hatt uten kalking. På bakgrunn av dette har forsuringstilstanden i 143 av 262 kalkede innsjøer blitt vurdert, basert på grenseverdiene for ANC i veilederen som er utarbeidet som en del av vannforskriften. Vurderingen konkluderer med at fortsatt kalking anbefales i én av innsjøene, kalking kan avsluttes i 106 innsjøer, mens det er 36 innsjøer hvor det er usikkert om ”ukalket” ANC er over eller under grenseverdien for god/moderat forsuringstilstand. Både modeller og grenseverdier er forbundet med usikkerhet. Avslutning av kalking bør derfor bare gjennomføres under forutsetning av at utviklingen i innsjøene kan følges opp over tid. Direktoratet for naturforvaltning. Fylkesmannen i Oslo og Akershus

Sur nedbør har blitt kraftig redusert de siste 30 årene. Dette har ført til en gradvis bedring av vannkvaliteten med hensyn til forsuring i innsjøer, spesielt i Sør-Norge. Mange innsjøer i Hordaland blir kalket for å motvirke effektene av sur nedbør. Når vannkvaliteten er tilstrekkelig forbedret kan kalkingen opphøre. Formålet med dette prosjektet var å vurdere behovet for fortsatt kalking i 44 kalkede eller tidligere kalkede innsjøer i Hordaland. En statistisk modell er utviklet for å kunne estimere hvilken vannkvalitet kalkpåvirkede innsjøer ville hatt hvis de ikke var kalket. På bakgrunn av dette har forsuringstilstanden i de 44 kalkpåvirkede innsjøene blitt vurdert, basert på grenseverdiene i klassifiseringsveilederen som er utarbeidet i henhold til vannforskriften. Vurderingen konkluderer med at fortsatt kalking anbefales i 33 innsjøer. I 15 av disse er kalkingen allerede avviklet, og det bør derfor vurderes om kalkingen skal gjenopptas. Det er ti innsjøer hvor kalkingsbehovet anses som usikkert, og hvor avvikling av kalking kan prøves ut. Dette er allerede gjort i to av disse innsjøene. Kun for én innsjø er det ikke funnet kalkingsbehov, og her er kalkingen allerede avsluttet. Metoden som har blitt utviklet kan benyttes i framtidig revurdering av kalkingsbehovet i de innsjøene hvor fortsatt kalking anbefales. Det er imidlertid viktig å ta hensyn til usikkerhetene knyttet til metoden. Direktoratet for naturforvaltning

Sur nedbør har blitt kraftig redusert de siste 30 årene. Dette har ført til en gradvis bedring av vannkvaliteten med hensyn til forsuring i innsjøer, spesielt i Sør-Norge. Mange innsjøer i Sogn og Fjordane har blitt kalket for å motvirke effektene av sur nedbør. Når vannkvaliteten er tilstrekkelig forbedret kan kalkingen opphøre. Formålet med dette prosjektet var å vurdere behovet for fortsatt kalking i 51 kalkede innsjøer i Sogn og Fjordane. En statistisk modell er utviklet for å kunne estimere hvilken vannkvalitet kalkede innsjøer ville hatt hvis de ikke var kalket. På bakgrunn av dette har forsuringstilstanden i de 51 kalkede innsjøene blitt vurdert, basert på grenseverdiene i klassifiseringsveilederen som er utarbeidet i henhold til vannforskriften. Vurderingen konkluderer med at fortsatt kalking anbefales i 25 innsjøer, kalking kan avsluttes i en innsjø, mens det er 25 innsjøer hvor vi anbefaler at kalking forsøksvis avsluttes. Kalking er allerede avsluttet i alle innsjøene, men denne rapporten kan brukes i oppfølging av innsjøene. Direktoratet for naturforvaltning. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane

Sur nedbør har blitt kraftig redusert de siste 30 årene. Dette har ført til en gradvis bedring av vannkvaliteten med hensyn til forsuring i innsjøer, spesielt i Sør-Norge. Mange innsjøer i Vest-Agder blir kalket for å motvirke effektene av sur nedbør. Når vannkvaliteten er tilstrekkelig forbedret kan kalkingen opphøre. Formålet med dette prosjektet var å vurdere behovet for fortsatt kalking i 99 kalkede innsjøer i Vest-Agder. En statistisk modell er utviklet for å kunne estimere hvilken vannkvalitet kalkede innsjøer ville hatt hvis de ikke var kalket. På bakgrunn av dette har forsuringstilstanden i de 99 kalkede innsjøene blitt vurdert, basert på grenseverdiene i klassifiseringsveilederen som er utarbeidet i henhold til vannforskriften. Vurderingen konkluderer med at fortsatt kalking anbefales i 80 innsjøer, kalking kan avsluttes i to innsjøer, mens det er 17 innsjøer hvor vi anbefaler at kalking forsøksvis avsluttes. Metoden som har blitt benyttet kan brukes i framtidig revurdering av kalkingsbehovet i de innsjøene hvor fortsatt kalking anbefales. Det er imidlertid viktig å ta hensyn til usikkerhetene knyttet til metoden. Direktoratet for naturforvaltning. Fylkesmannen i Vest-Agder

Saksgård, R. & Schartau, A.K. 2009. Kjemisk overvåking av norske vassdrag. Elveserien 2008. - NINA Rapport 496. 64 s. Kjemisk overvåking av 20 utvalgte lokaliteter i norske vassdrag er utført i 2008. Prøvetakingslokalitetene er fordelt over hele landet. Overvåkingen er en oppfølging av DN/NINAs "Elveserie". For vassdragene Åna, Imsa og Stabburselva går dataene tilbake til slutten av 1960-tallet. De andre vassdragene har dataserier tilbake til 1970- eller 1980-tallet. Slike dataserier er unike i norsk naturforvaltning og videreføring av denne overvåkingen er derfor svært verdifull. Samtlige vannprøver er analysert på turbiditet, farge, konduktivitet, pH og alkalitet. På utvalgte tidspunkter gjennom året er det også analysert på kalsium, magnesium, natrium, kalium, sulfat, klorid, silisium, aluminiums-fraksjoner og nitrat. Syrenøytraliserende kapasitet (ANC) er beregnet der dette er mulig. Innholdet av totalt fosfor (Tot-P), totalt nitrogen (Tot-N) og totalt organisk karbon (TOC) er inkludert i en av analyseseriene (sept-nov). Vannkvaliteten i de undersøkte lokalitetene i 2008 er gjennomgående på samme nivå som påvist i de siste seks årene. Sørlandsvassdragene Otra og Åna, og Haugsdalselva på Vestlandet karakteriseres som sure med lave ionekonsentrasjoner. Målingene av pH, Ca og uorganisk monomert aluminium (UM-Al) samt beregnet ANC viser at vannkvaliteten kan utgjøre en betydelig stressfaktor for fisk og andre ferskvannsorganismer i disse tre vassdragene. Disse vassdragene har i 2008 en økologisk tilstand som ikke er tilfredsstillende (moderat eller dårligere) i hht. kriterier gitt i klassifiseringssystem for miljøkvalitet i ferskvann basert på prinsippene i Vanndirektivet (Solheim et al. 2008). Lokalitetene Rondvatn og Store Ula i Rondane viser også liknende vannkvalitet i store deler av året, men her er aluminiumskonsentrasjonene lave. Samtlige fem lokaliteter ligger innenfor områder som mottar langtransportert forurensning. De siste årene har imidlertid sulfat-konsentrasjonene gradvis avtatt og pH og ANC økt i disse lokalitetene. Reduserte sulfatkonsentrasjoner gjennom 1990-tallet er en generell trend for mange av vassdragene, også utenfor de mest forsuringstruede delene av landet. I enkelte vassdrag, og spesielt i de mest forsuringsfølsomme områdene, er det også en trend mot redusert innhold av kalsium. Dette kan forsinke den positive vannkjemiske utviklingen i forsurede vassdrag. Nitratkonsentrasjonen i de undersøkte vassdragene er generelt lav, men kun to av vassdragene viser en klar trend mot lavere konsentrasjoner, mens et vassdrag viser det motsatte. To av vassdragene i Sør-Norge viser en trend med økt fargetall fra siste halvdel av 1980-tallet. De øvrige vassdragene viser ingen endring eller en svak negativ trend mht. farge. De fleste lokalitetene fra Trøndelag og nordover er i hovedsak karakterisert ved høyt innhold av kalsium, høy alkalitet og pH. Innholdet av natrium og klorid er høyest i lokaliteter nær kysten. Innholdet av næringssalter (Tot-P, Tot-N) viser at de fleste vassdragene er næringsfattige; enkel-te har svært lave konsentrasjoner av nitrogen og fosfor. Imsa, Vefsna og Alta har gjennomgåen-de høyest innhold av Tot-P, men er likevel innenfor det som betraktes som upåvirket av for-urensninger. vassdrag, vannkjemi, forsuring, overvåking, langtidstrender, restituering, rivers, water chemistry, monitoring, acidification, long term changes, recovery © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Årsliste 2007 For å motvirke effektene av surt vann er mange innsjøer i Aust-Agder fylke kalka. Kalkingen gjør at vannkvalitet forbedres ved at viktige vannkvalitetselementer som H+ (pH), aluminium og kalsium endres. Etter hvert som sur nedbør har avtatt er vannkvaliteten også forbedret som følge av dette. Denne endringen kan over tid gjøre kalkingen overflødig. Ettersom kalkingen påvirker de samme vannkjemiske parametrene som også påvirkes av redusert sur nedbør, vil ikke tradisjonell tolking av vannkjemi indikere om det fortsatt er et kalkingsbehov, eller om kalking kan avsluttes. Denne utredningen angir et sett av nye metoder for å fastsette hvilken vannkvalitet en innsjø vil kunne få når kalkingen opphører. Metodene er illustrativt utprøvd på innsjøer i Aust-Agder. ANC angir vannets bufferevne mot forsuring og benyttes som et mål for vannkvalitet. Kalsium inngår i ANC beregningene. En ANC-verdi korrigert for kalking kan estimeres ut fra magnesium og kalium. Sammenhengene mellom ANC, pH og labilt-Al er imidlertid endret i forhold til sammenhengene på 1980-tallet, sannsynligvis som følge av økt konsentrasjon humus i innsjøene. Det er dermed usikkert om ANC-grensene basert på fiskestatus og vannkvalitet ut fra vannkjemi i 1986 fortsatt er gyldige. Det er foreslått nye ANC-grenser basert på vannkjemiske relasjoner i Aust-Agder. Fylkesmannen i Aust-Agder

Årsliste 2007 Behovet for fortsatt kalking er vurdert for alle innsjøer og de større elvene innenfor Rorevassdraget. Basert på modeller utviklet av NIVA for beregning av ukalket vannkvalitet i Aust-Agder konkluderes det med at kalking mest sannsynlig kan avvikles i de fleste innsjøene. Vannkvalitet i Bjørkoselva kan fortsatt være kritisk for fisk. Kalkingsstrategien i dette sidevassdraget til Syndle har ikke frem til nå maktet å etablere en vannkjemi som er tilfredsstillende for fisk. Det utredes to alternative strategier; (1) flytte dosereren eller (2) stanse kalking og overføre midlene til skjellsand/kalksteinutlegging. Før det utføres endringer må vassdraget prøvefiskes slik at effekter av endringene kan måles. Erfaringer herifra har overføringsverdi for andre innsjøer innefor fylket. Fylkesmannen i Aust-Agder

Saksgård, R. og Schartau, A.K. 2005. Kjemisk overvåking av norske vassdrag - 2004. - NINA Rapport 72. 59 s. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Årsliste 2002 Langtjern is located 120 km northwest of Oslo east of Gulsvik in the county of Buskerud. The area is underlain by felsic gneisses and granites. The catchment area is 4.69 km², the lake surface area is 0.227 km² with an average runoff of 750 mm/yr. Langtjern and most of the lakes and ponds in the area are acidified humic lakes. The research activities in the Langtjern area started in 1965. Langtjern lost its population of brown trout in the early 1960's due to effects of acid rain. Recapture of stocked fingerlings (0+) of brook trout and a hybrid between brook trout and Arctic char (baptised brar) in 12 small humic lakes located in the Langtjern area during the years 1966-1975 averaged 28%. For stocked brown trout the recapture was significantly lower. Sporadic stockings of brook trout and brown trout took place from 1976-2000. Brook trout had a high survival with a high percent of recaptures (20-60%), a short life span, and obtained a good quality with red flesh and good condition. After a period of 1-3 years, however, most of the fish had disappeared. The brown trout stockings have given more variable results than the brook trout. The mean annual yield of brook trout and brown trout in Langtjern in the years 1973-2000 was 0.77 kg/ha, 0.42 kg as brown trout and 0,35 as brook trout. The highest yield occurred in 1978 with about 2.1 kg/ha. The improved recapture of the stockings of brown trout may have been caused by the general improvement in water quality during the last 10 years. During the years 1991-1995 11 small ponds in the Langtjern area were stocked with brook trout and brown trout in the spring for growth through the summer season. Fish weighing 20-60 g when stocked grew to weights of 200-300 g during about 110 days. On the average, 10 fish per hectare was stocked and the average yield was 1.5 kg/hectare (range: 1-5 kg). Brook trout gave much better recapture and growth than brown trout. Norsk institutt for vannforskning (NIVA)