Search

Master's thesis in theology. VID Specialized University, Stavanger, May 2022 Helt siden Jesus vandret på jorden har den helbredende tjenesten vært en viktig del av kirken, uttrykt ved ord, holdning og gjerning. Gjennom historien har rommet for helbredelse vært tilgjengelig gjennom ulike praksiser til ulike tider. Og kirken har også hatt variert fokus og bruk av ulike praksiser. Spørsmålet denne oppgaven stiller ser så hvordan rommet for helbredelse utvikles i Den norske kirke i dag. For å finne ut av dette har det blitt gjort et kvantitativt arbeid, med fokus på omfanget av noen utvalgte praksiser. Dette er gjennomført ved hjelp av en undersøkelse rettet mot prester som er ansatt i Den norske kirke. Og det er gjort på et slikt vis at en kan våge å tenke at resultatene etter respondentene i undersøkelsen er representative for uttrykk og holdninger blant prester i Den norske kirke for øvrig. Med utgangspunkt i dette har det dermed vært et håp om å kunne si noe om rommet for helbredelse i Den norske kirke. Gjennom oppgaven har vi sett at trenden for prester i Den norske kirke er et aktivt forhold til flere praksiser for helbredelse, og at det er normalt at prestene også blir oppsøkt i forbindelse med å be for syke.

Dette nummeret av Septentrio Reports inneholder undersøkelser av den norske kirkens prestestands forhold til den læstadianske bevegelsen. Kåre Svebak har gjort et viktig og grundig kildearbeid og gjennom dette bidratt til å klarlegge kirkens ulike holdninger til læstadianismen, hvordan det har variert, samt hvordan deres møter med læstadianismen har påvirket deres kirkelige arbeid.

Background: In Norway, healthcare chaplains have a long history of leading existential groups (EGs) for patients in the Norwegian mental healthcare services. In EG practice, patients are invited to share stories about their life, reflect upon existential issues, talk about meaning in life or crisis of meaning, hope or hopelessness and share thoughts about faith. To the author’s knowledge, no previous study has explored this particular group practice in the field of chaplaincy, and only a few studies have explored existential meaning making in group practice within the research field of existential health. The role of existential meaning making and the experience of meaningfulness within treatment settings have gained interest in recent years. The existential dimension of health is believed to be of vital importance for humans’ well-being and mental health. A lack of meaning in life can be devastating and even lead to existential suffering and mental illness. Aim: The overall aim of the present study was to explore the characteristics of the EG practice led by healthcare chaplains within Norwegian specialist mental health services in light of group psychotherapy; groups and clinical traditions integrating existential, religious and spiritual issues; the healthcare chaplain’s role and professional practice; mental health professionals’ viewpoints; and patients’ existential meaning making. Design: A nationwide cross-sectional design was chosen as a research strategy and both qualitative and quantitative methodologies were used in three sub-studies. A web-based survey was used in sub-studies 1 and 2, whereas printed questionnaires were used in sub-study 3 because information was assumed to be sensitive. Materials: and method Data were gathered from Norwegian specialist mental healthcare services. A total of 101 mental healthcare professionals, including 21 healthcare chaplains, participated in sub-studies 1 and 2, while 157 patients within 44 EGs across Norway participated in sub-study 3. Data were collected via a web-based questionnaire (Questback) containing various scales developed for the purpose of exploring the EGs (sub-study 1) and the attitudes, practices, and perceptions of value among mental healthcare professionals when addressing the existential dimension (sub-study 2). Additional data were established from open-ended responses (substudies 1 and 2) to which the content analysis proposed by Graneheim and Lundman (2004) was applied as an analytical strategy. Patients’ participation and a list of 24 EG discussion topics grouped into four dimensions by an expert panel were examined (sub-study 3). Data were gathered using standardised, printed questionnaires examining psychological distress, crisis of meaning and meaningfulness. Univariate, and multivariate statistical data analyses were performed using the Statistical Package for the Social Sciences (SPSS) software. Results: Sub-study 1 revealed EGs led by healthcare chaplains to be a well-established and integrated eclectic group practice within the Norwegian specialist mental health services. Five different EG approaches provided room for patients’ existential meaning making during times of crisis, of which the psychodynamic approach was the most prominent. The narrative approach was the most distinctive. Sub-study 2 found that mental healthcare professionals’ attitudes towards addressing the existential dimension in treatment settings were open and positive. Nevertheless, a small gap between positive attitudes and the actual practice of addressing the existential dimension was identified. Sub-study 3 found a significant inverse association between lengthier EG participation and lower levels of psychological distress. The discussion topic of religious and spiritual issues was shown to have a significant positive association with the experience of meaningfulness. Conclusion: These findings indicate that EG practice led by healthcare chaplains is a well-established and eclectic group practice integrated in the Norwegian specialist mental health services. Mental health professionals reported positive attitudes towards addressing the existential dimension in treatment settings. Nevertheless, a small gap between those attitudes and the actual practice of addressing that dimension was discovered. A significant association was found between lengthier EG participation and lower levels of psychological distress. EG discussion topic of religious and spiritual issues were found to be to be significantly associated with the experience of meaningfulness. The findings may point clinicians and researchers towards the importance of creating spaces for existential meaning making, including space for discussion of spiritual and religious topics, and research in the same field. Paper I: Frøkedal, H., Stifoss-Hanssen, H., Ruud, T., DeMarinis, V., & Gonzalez, M. T. (2017). Existential group practice run by mental healthcare chaplains in Norway: A nationwide cross-sectional study. Mental Health, Religion & Culture, 20(8), 713–727. doi:org/10.1080/13674676.2017.1400528 Not in the file in Brage because of copyright restrictions. Paper II: Frøkedal, H., Sørensen, T., Ruud, T., DeMarinis, V., & Stifoss-Hanssen, H. (2019). Addressing the existential dimension in treatment settings: Mental health professionals’ and healthcare chaplains’ attitudes, practices, understanding and perceptions of value. Archive for the Psychology of Religion, 41(3), 253–276. doi:https://doi.org/10.1177/0084672419883345 Not in the file in Brage because of copyright restrictions. Paper IIi: Frøkedal, H., Stifoss-Hanssen, H., Ruud, T., DeMarinis, V., Visser, A., & Sørensen,T. Participation in existential groups led by Norwegian healthcare chaplains–relations to psychological distress, crisis of meaning and meaningfulness. (Submitted, revised).

Problemstillingen er: Hvordan forstår og utøver prosten sin rolle som åndelig leder av prestetjenesten? Oppgaven er skrevet i skjæringspunktet mellom fagledelse og praktisk teologi. Jeg har valgt kvalitativ metode der jeg har gjennomført individuelle forskningsintervju og gruppeintervju av de samme informantene. Jeg har intervjuet seks proster, halvparten av prostene i et bispedømme i Den Norske Kirke (DNK). Empirien forstås i lys av Tjenesteordning for proster (Lovdata, 2017) og ordinasjonsløftet (kirkelige handlinger, 1992) som begge er momenter som er normative for prostens tjeneste. Tidligere forskning som mitt materiale speiles mot er særlig Sirris (2018, 2019a,b) forskning om prosten som leder og profesjonsledelse (Døving mfl.,2016) Noe faglitteratur innen praktisk teologi som Malm (2019) og Nouwen (1966) er også aktuelt for mitt prosjekt. Hovedoppgaven for prosten er å se til den mest sentrale oppgaven i presters tjeneste som er å forrette gudstjenester (Tjenesteordning for proster, 2017, §5) Jeg finner at slike besøk er det liten rutine for. Når prostene er på gudstjenestebesøk ser de det som sitt hovedoppdrag å motivere og inspirere prestene. For prestene har det vært nok. De opplever «å bli sett» av sin prost. Jeg finner at prostene har en dyp respekt for sårbarheten ved å forkynne og at dette har sin bakgrunn i at prostene selv forretter gudstjenester og selv kjenner på denne sårbarheten. Vi ser en stor respekt for profesjonsutøverens autonomi, noe som er gjenkjennelig i fagledelsestradisjonen. Jeg finner også at prostene ser at prestene trenger tid til hvile og fordypning for eget liv og tjeneste. Noen proster er skeptiske til retreat mens for andre er dette en kilde til glede og fordypning. Uavhengig av hva som er viktig for prostene ønsker de å legge til rette for at hver enkelt prest kan finne sin veg til åndelig fordypning. Prostene sier at det er presteerfaringen som gir dem legitimitet blant prestene. De ser at det er savn av fagkompetanse hos kirkevergen. Informantene gir også uttrykk for behov for lederkompetanse i tillegg til teologifaget. Jeg finner også at prostene ønsker å bli hørt mer på av biskopen. Jeg finner at prosten gjennom sin ordinasjon og tjenesteordning er åndelig leder for prestene. Ut fra tjenesteordningens formuleringer forstår jeg prostens fagledelse som åndelig ledelse. Prosten utfører sin tjeneste på vegne av biskopen slik det er formulert i tjenesteordningen (Tjenesteordning for proster, 2017, §1) ved å løfte frem kirkens overordnete mål, og ved å se til forvaltingen av Ord og sakrament.

Rekruttering til alle kirkelige stillinger (prest, diakon, kirkemusiker, kateket og andre undervisningsstillinger er i dag en stor utfordring i Den norske kirke (Dnk). Prognoser viser at det er for få som utdanner seg til kirkelig tjeneste i forhold til behovene. Det er satt i gang flere tiltak med tanke på rekruttering til Dnk, men det er gjort lite forskning på feltet.

Artikkelen presenterer og drøfter funn fra en observasjonsstudie av arbeidsdager til fire sokneprester i større menighetsstaber i Den norske kirke.3 Teoretisk bygger undersøkelsen på profesjonssosiologi og en praksisorientert retning innenfor ledelsesforskningen, managerial work studies. Mintzbergs kategorier for mønstre og aktiviteter i ledelsespraksis kontekstualiseres. Arbeidsdagen til prestene preges av høyt tempo, hyppige avbrudd og korte intervaller.4 Prestene forstås som profesjonsutøvere som kombinerer faglig ledelse med organisatoriske funksjoner. Studien dokumenterer en arbeidshverdag hvor autonomi kombineres med relasjonsorientering samt et internt organisasjonsfokus i menighetsstaben. Dette empiriske grunnlaget viser sammenhenger mellom prestenes tidsbruk og oppgaver. Funnene drøftes i lys av andre studier og viser vilkår og utfordringer for prester som profesjonsutøvere i en kontekst som utvikles i retning av å være en ansattorganisasjon

Kirkeordningsarbeidet i Den norske kirke aktualiserer spørsmål om kirkelig ledelse. Ifølge tjenesteordningen leder proster prestetjenesten. Artikkelens mål er å identifisere forventninger til og erfaringer med denne ledelsen. Funn fra en intervjustudie med prester og ledelse i et bispedømme kategoriseres i ulike kompetansetyper. Disse settes i en samfunnsmessig kontekst gjennom teoretisk skjelning mellom generalistledelse og fagledelse, som vektlegger henholdsvis allmenn (generisk) eller kontekstuell ledelseskompetanse. Kompetanseforventningene samles i en helhetlig modell for ledelse av prestetjenesten.

Puppets or Commanders? Strategy work, development and leadership in and of religious organizations The purpose of this article is to enhance our knowledge of how congregational leaders understand and perform strategy in their work. By comparing findings from interviews with priests, churchwardens, and leaders of parish councils within the Evangelical-Lutheran Church of Norway, this study explores their strategic agency through the illustrative case of a church development program. Role characteristics, responsibilities and cooperation are analysed. The article contributes empirically by clarifying how spiritual and administrative congregational leaders relate to the concept strategy work and elucidates its conditions in a folk-church context. Priests and churchwardens display a somewhat different conceptualization of strategy work. The former category places it within an institutional-cultural organizational perspective emphasising values and processes, whereas the latter understands it as rational-instrumental underlining goals and products. Parish council leaders hold a middle stance. The theoretical interest of this study is how these coexisting perspectives may both supplement each other and compete. The article discusses how and why strategy work is demanding in folk-church parishes characterized by complex structures favouring an internal rather than external orientation. Strategy work presupposes agency and close interaction between congregational leaders.

How can the church education become a factor in developing the congregations in the Church of Norway? This is the main question of the article, which takes its empirical material from interviews with staff members and leaders of parish councils in six congregations. The analysis is structured according to five proposed ecclesiological dimensions of what a Christian congregation ought to be and to do. The main findings are a consciousness of a larger “we” in the understanding of who belongs to the congregation, emphasis on the theological content, but also an ambivalence in relating the church education to other areas of congregational work. A challenge for the church education is to become more occupied with its task as sent to the world and a willingness to be in constant change. Keywords: Christian education, congregational development, staff cooperation, congregational teacher, pastor Samandrag Korleis kan trusopplæringa vera ein faktor i å utvikla menighetene i Den norske kyrkja? Dette er hovudspørsmålet i artikkelen. Det empiriske materialet er etablert gjennom intervju med tilsette og soknerådsleiarar i seks menigheter. Analysen er strukturert etter fem ekklesiologiske dimensjonar over kva ein menighet bør vera og gjera. Hovudfunn er at trusopplæringa har ført til eit større «me» i forståinga av kven som høyrer til menigheten, vekt på det teologiske innhaldet i tiltaka, men òg ein ambivalens i å relatera trusopplæringa til andre delar av arbeidet i menigheten. Ei utfordring for trusopplæringa er å bli meir fokusert på kva som er menigheten sitt oppdrag som sendt til verda, og vilje til stadig å vera i utvikling. Nøkkelord: Trusopplæring, menighetsutvikling, stabssamarbeid, kateket/menighetspedagog, prest

Tema for denne masteroppgåva er institusjonalisering av leiarroller i Den norskekyrkja, sett i samanheng med grunnlag for legitimitet. Føremålet med studien er å sjå kva leiarprofilar og legitimitet kyrkjeverjer og prostar har, og korleis dei frå ulike perspektiv står fram som institusjonelle leiarar i kontekst av kyrkja som organisasjon. Problemstillinga er ”I kva grad har prostar og kyrkjeverjer legitimitet som heilskaplege institusjonelle leiarar?” Studien har sitt teoretiske rammeverk i Askeland sin integrerte modell for leiing, samt teori om ulike former for legitimitet, hovudsakleg basert på Weber. For innsamling av data er det nytta spørjeundersøking, sendt ut vinteren 2016 til alle landets prostar og kyrkjeverjer, samt daglege leiarar i sokna. 721 personar fekk tilsendt undersøkinga, og svarprosenten var 35%. Spørsmål om institusjonalisering og legitimitet er indirekte lese frå det validerte og reliabilitetstesta måleverktøyet knytt til Askeland sin integrerte modell. Undersøkinga viser at kyrkjeverjer og prostar har rolleprofilar som i stadig større grad er i ferd med å verte likedanna, og at utjamninga i leiarprofilane i nokon grad påverkar legitimiteten som kyrkjeleg leiar. 20 år etter at kyrkjelova tråtte i kraft ser det ut til at kyrkjeverja styrkar sin legitimitet som kyrkjeleg leiar gjennom institusjonalisering. Prosten si rolle ber preg av å vere i endring, som fylgje av strukturelle endringar i kyrkja som kontekst for leiing. Resultata er diskutert og moglege konsekvensar er presentert Studiens avgrensingar samt forslag til vidare forsking er presentert.

Studien undersøker samarbeidspraksis og ledelsespraksis i fire staber i Den norske kirke. Stabene her består av prest, kirkemusiker, kirketjener, menighetspedagog samt diakon i en stab. Trosopplæringsreformen har endret stabssammensetninger gjennom nye grupper undervisningsansatte. Reformen stiller krav til samarbeid. Flere deltar nå i samarbeidet om gudstjenester enn tidligere. Formålet med studien er å kartlegge og beskrive samarbeidet i stab, samt å identifisere hva samarbeidet består i. Det undersøkes hvordan deltakerne praktiserer ledelse og hvilke verdier som kommer til uttrykk i samarbeidet om en gudstjeneste. Problemstillingen er: Hvilke verdier og hva slags ledelse fremmer tverrfaglig samarbeid i stab om gudstjenesten i trosopplæringen?

Bakgrunn: Det er en økende erkjennelse av betydningen av å ivareta pasienters religiøse og åndelige behov i behandling og rehabilitering av psykiske lidelser. I sykehus blir disse behovene oftest ivaretatt av prester. Hensikten med denne studien var å få fordypet kunnskap om pasienters erfaringer med sjelesorg eller samtaler med prest som en del av behandlingen, og hvilken betydning dette hadde for dem. Metode: Et strukturert skjema med åpne spørsmål ble utarbeidet. Skjemaene ble besvart av 113 pasienter, som var innlagt på en psykiatrisk klinikkavdeling. De åpne spørsmålene ble analysert ved kvalitativ innholdsanalyse. Resultater: Sjelesorg med prest opplevdes som et utvidet rom for å samtale om åndelige og eksistensielle tema, og omtrent halvparten av pasientene tok imot tilbudet. De opplevde dette som et nyttig tillegg i en helhetlig behandling, som bidro til å gi verdi, mening og håp. Sjelesørgeren ble beskrevet som et medmenneske, som hadde en friere posisjon enn individualterapeutene. Innholdet i samtalene med prest og terapeut var overlappende, men hadde forskjellig fokus og tilnærming. Konklusjon: Sjelesorg ble opplevd som et nyttig supplement i et tverrfaglig behandlingstilbud. Økt samarbeid mellom prest og helsearbeider kan være et spennende faglig utviklingsområde framover.

Studien har tatt utgangspunkt i problemstillingen «Hvordan forstår prester og diakoner i Den norske kirke sjelesorgens plass i menigheten, og hvordan legges det til rette for sjelesørgerisk praksis?». I møte med mennesker i mitt eget liv og gjennom praksis i Kirkens SOS har jeg erfart at samtale kan være til stor hjelp når et menneske sliter med ett eller annet problem. Jeg ble derfor nysgjerrig på hvordan behovet for sjelesorg blir tatt hånd om i menigheter i Dnk, og hvordan prester og diakoner forstår sjelesorg og dens prioritering.

”At likt skal sammenliknes med likt” er et godt prinsipp i vurderingen av forholdet mellom nyåndelighet og kristentro. Dvs. de hengivne kristne må sammenliknes med de hengivne nyåndelige. Kirken må ta selvforståelsen hos de nyåndelige på alvor på samme måte som den selv vil bli i tatt på alvor med det som er sentrum i den kristne tro. Den kirkelige tradisjonen har vært opptatt av å sette grenser, å beskrive det som befinner seg ute i periferien: hva som er innenfor og hva som må defineres utenfor. Det er utvilsomt svært viktig at kirken og prestene øves i en åndelig praksis som kan skille det sunne og livgivende fra det usunne og destruktive. Det som gjennomsyrer dette materialet er denne konstruktive viljen til å ta folks erfaringer på alvor ved å skjelne mellom det destruktive og det livgivende og videreføre dette i en åndelig veiledning. Det er her slaget står, så langt vi kan følge utfordringene fra denne undersøkelsen.

I hvilken utstrekning er prostereformens målsettinger nådd, og hvilke faktorer har hatt betydning for realisering eller uteblitt realisering av disse målsettingene? Prestene har ganske gode arbeidsvilkår, men det oppleves å være relativt uavhengig av reformen og dens tiltak. Reformtiltakene ser ut til å ha ulik virkning: Avhengig av hvilket nivå i den kirkelige strukturen en undersøker: på bispedømmenivå og prostenivå er man langt mer positiv enn blant prestene. Avhengig av geografi og demografi: Reformtiltakene fungerer bedre i tettbygde og sentrale områder og de større byene enn på mindre steder og i mer spredtbygde områder. Samtidig var prester i byene mest tilfreds med sin arbeidssituasjon i utgangspunktet; reformen treffer ikke nødvendigvis best der behovet er størst. Reformen har virket bedre med ordninger rettet inn mot individuell oppfølging og utvikling, enn strukturelle og organisatoriske ordninger som skulle gi mer fleksibel arbeidsorganisering, styrke samarbeid, utjevne arbeidsfordeling og ressurser. For eksempel har reformen gitt gode muligheter til kompetanseutvikling, men denne er styrt av prestenes ønske snarere enn prostiets og bispedømmets behov, og den økte kompetansen er i liten grad etterspurt av arbeidsgiver. Det er en opplevelse især på lokalplan av at reformen har sammenfalt med en ressursinnstramning i kirken som det ikke er kompensert for. Det er en tydelig forskjell på hvordan prostene opplever sin ledelsessituasjon innen reformen, og hvordan prestene opplever prostenes ledelse i reformen, for eksempel når det gjelder tidsbruk: prostenes opplevelse av hva de bruker mest tid på (personalledelse og arbeidsfordeling) er ikke det prestene opplever at prostene bruker mest tid på (nemlig samarbeid med kirkeverge/råd og økonomisk+administrative oppgaver). kompetanseheving: prostene vurderer sin egen kompetanseheving gjennom reformen mer positivt enn prestene vurderer den. Hvorvidt reformen har styrket prostens lederrolle avhenger av hvem en spør: bispedømmeledelsen sier ja, og syns dette er positivt; prostene svarer nærmest både ʹ og; prestene svarer ja, men er uenige om hvorvidt dette positivt. Hvordan en forstår «prostens lederrolle» og spenningen mellom pastoral ledelse, personalledelse, og administrativ ledelse: Det er en utbredt oppfatning at det er som administrativ ledelse mer enn som personalledelse at prostens lederrolle er styrket, og at dimensjonen av pastoral ledelse er svekket. Prostens relasjon til de kirkelige rådene og kirkevergene gis moderat til høy viktighet av respondentene, men det er ikke noe i materialet som tyder på at denne dimensjonen er sentral. Prostiet som tjenestedistrikt har muliggjort tjeneste på tvers av soknegrenser, men dette har likevel bare forekommet i begrenset grad. Faktorer kan være : Forestillingen om at båndene mellom «et sokn og dets prest» ikke bør brytes . Geografiske forhold : Prestene opplever ikke at prostiet som tjenestedistrikt har hatt positiv innvirkning på rekrutteringssituasjon. Flertallet mener at prostiet er tjenlig som tjenestedistrikt. Derimot er det ikke noe klart votum verken for eller mot en fremtidig nøkkelrolle for prostiet som ledende organ i kirken.

Etter å ha bodd flere år i Nordland opplever jeg at mange mennesker i lokalmiljøet lever nært på det overnaturlige. Samtidig ser ikke kirka ut for å være et naturlig sted å oppsøke for disse menneskene. Dette har gitt meg en undring som danner bakgrunnen for oppgavens problemstilling: I hvilken grad og på hvilken måte oppleves kirka som relevant for folk som har overnaturlige opplevelser? For å kunne besvare problemstillingen har jeg valgt å gå veien om selvforståelse og virkelighetsforståelse.

”Skapelsesordningene kommer til uttrykk i tempelteologien.” Jeg er interessert i ordninger for livet og ordninger i kulten, og ville se om presteordningene i Krønikebøkene kunne hjelpe meg med dette. Jeg forutsetter at tjenesteordningen i Krønikebøkene ikke er tilfeldige, men at de viser til en ordning. For å finne ut av dette har jeg valgt problemstillingen: Med utgangspunkt i tjenesteordninger og oppgaver til tempelpersonalet i 1 Krøn 23-25, ønsker jeg å se på hvordan organiseringen er et uttrykk for en kultisk teologi.

John Aas tilhørte det første kullet som tok teologisk embetseksamen ved det nye universitetet i Christiania. Han ble uteksaminert i 1818, og i 1820 ble den unge presten sogneprest i Gjerstad og Vegårshei prestegjeld. Der virket han som sogneprest i 46 år og var i denne perioden en innflytelsesrik mann i sitt lokalsamfunn, og etter hvert også Gjerstads første ordfører. Aas ble også valgt til stortingsrepresentant i flere stortingsperioder, og var på denne måten med på å sette spor i Norges politiske landskap. John Aas var embetsmann i tiden etter at Norge fikk egen grunnlov i 1814, og nasjonen fikk større selvbestemmelsesrett etter at Stortinget og Regjeringen ble etablert. Embetsmannsstanden hadde en særlig samlende og byggende funksjon for nasjonen i denne perioden, som historikeren Jens Astrup Seip kaller embetsstandens stat.1 På denne måten kommer John Aas’ engasjement både for nasjonal- og lokalsamfunnet til syne.

Oppgaven tar for seg den lutherske prestens magiske kvaliteter slik de skildres i norske sagn. 85 sagn analyseres, og funnene sammenliknes med tidligere forsknings fremstilling. Svartebokspresten er her en sentral skikkelse. Funnene sammenliknes også med fremstillinger av prereformatoriske helgen som taumaturg. Master i Religionsvitenskap MAHF-RELV RELV350

I 2007 ble det gjennomført en undersøkelse blant prester og diakoner om Den norske kirkes støtte til syke, døende, pårørende og etterlatte. Undersøke lsen tok utgangspunkt i en svensk studie av Eva Jeppsson Grassman og Anna Whitaker fra 2006. De svenske forskere stilte spørsmål om hvorvidt kirken støttet alvorlig syke, hvilke typer støtte man tilbød og hvilke tilbud pårørende og etterlatte mottok. I denne artikkelen presenteres erfaringer fra den norske undersøkelsen. Resultatene viser at hverken prester eller diakoner mener at syke og døende får den støtten de trenger hjemme eller på institusjon. Knapphet på tid og ressurser hindrer en bedre tjeneste. Respondentene hevder at kirkens støtte kan bedres dersom fl ere frivillige bidrar. Formidlingen av kirkens tilbud om støtte drøftes mot slutten av artikkelen, der undersøkelsens sorggrupperesultater trekkes inn. Det er etablerte rutiner for formidling av tilbud om sorggruppe, men det mangler tilsvarende for tilbud om kirkens støtte til alvorlig syke. Respondentene har tro på at kirkens tilbud kan formidles bedre, under forutsetning av økt samhandling. I tillegg bør arbeid med frivillige prioriteres. St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid legger opp til økt samarbeid lokalt. Samhandling til beste for alvorlig syke og deres pårørende bør gis prioritet. Aktivt samarbeid som også tar retten til tros- og livssynsutøvelse på alvor, kan bidra til et mer helhetlig tilbud.

Hovedproblemstillingen for avhandlingen: Hvordan kan prestens strategiske lederskap arte seg i en norsk lokalmenighet i dag? Denne problemstillingen reiser ytterligere spørsmål som kan sees som delproblemstillinger: Hva innebærer strategisk ledelse i kirken? For å besvare hva strategisk ledelse innebærer i kirken, må det først klargjøres hva som kjennetegner strategisk ledelse, og hvordan slik ledelse kan arte seg. På denne bakgrunn kan det spørres hvilke ledelsesgrep som hører til strategiske ledelsesprosesser, og på hvilken måte de kan forenes med teologi om kirken. Hvordan vil kirkens egenart påvirke den strategiske ledelse i forhold til mål for det strategiske arbeidet, og hvordan kan det gjennomføres i praksis i en kirkelig kontekst? Det reiser også spørsmålet hvordan begrepet åndelig ledelse er å forstå i forhold til strategisk ledelse. Hvilke muligheter og begrensninger er det for prestens strategiske ledelse innenfor den nåværende struktur i DnK? Det innebærer å spørre etter hvilket handlingsrom det er for prestens strategiske ledelse, og hvordan det kan arte seg i forhold til andre ansatte, rådene og øvrige frivillige innen dagens struktur. Hvilke hindringer ligger i dagens struktur og hvordan kan det eventuelt bli med en annen struktur? I den sammenheng reiser det også spørsmålet om strategisk ledelse er noe som alle prester gjør eller skal gjøre. Hvilke personlige forutsetninger i form av egenskaper og kompetanse må presten ha, og hvordan er dette kompetansebehovet reflektert i profesjonsutdanningen slik den er i dag? Gjennom refleksjon og drøftelse omkring disse spørsmålene og perspektivene, vil jeg sammenfatte det i et bidrag til å klargjøre nærmere hvordan presten skal kunne utøve sin funksjon som strategisk leder i DnK lokalt.