Search

Manal Al-Zaidan,1 Mohamed Izham Mohamed Ibrahim,2 Mohamed Ghaith Al-Kuwari,3 Azza Mustafa Mohammed,3 Mansoor Nawaz Mohammed,4 Samya Al Abdulla5 1Pharmacy Department, Primary Health Care Corporation, Doha, Qatar; 2College of Pharmacy, QU Health, Qatar University, Doha, Qatar; 3Directorate of Strategy Planning and Health Intelligence, Primary Health Care Corporation, Doha, Qatar; 4Clinical Information Systems Department, Primary Health Care Corporation, Doha, Qatar; 5Directorate of Operations, Primary Health Care Corporation, Doha, QatarCorrespondence: Manal Al-ZaidanDirector of Pharmacy, P.O. Box 26555, Doha, QatarTel + 974 40271103Email malzaidan@phcc.gov.qaAbstract: The COVID-19 pandemic has strained health care systems around the world. Pharmacists have made substantial contributions to the health care operations during the COVID-19 response. The Pharmacy Department at Qatar Primary Health Care Corporation (PHCC) acted proactively to ensure that all patients received their medications and their refilled prescriptions in time and without any disruption. The Medication Home Delivery Service was introduced and implemented for all Qatar residents to prevent unnecessary visits to health centers, minimize the spread of COVID-19 to vulnerable populations, especially those with multiple comorbidities, and protect health care workers from exposure to the virus. Moreover, several other precautionary measures were taken by the PHCC to ensure uninterrupted access to health care, including moving to a virtual health care delivery model. As of September 2020, the service had served around 64,213 patients since its launch in March 2020. In total, 70,357 medications were delivered and 69,092 (98.2%) medication packages were delivered successfully to patients, with an average of 450.8 medication packages delivered per month. Despite various challenges, the PHCC is considering continuing the Medication Home Delivery Service in the long term to continue with a more effective and efficient service for patients during the coming months and years.Keywords: COVID-19, pandemic, pharmacy service, medication home delivery, PHCC, Qatar

Background: Primary hepatocellular carcinoma (PHCC) has a poor prognosis and high short-term mortality rate, even after resection. Thus, early diagnosis in PHCC cases can help improve quality of life via personalized management strategies. Results: The risk score system (RSS) were classified as low risk (10 points). The areas under the receiver operating characteristic curves were 0.80 in the training cohort and 0.69 in the validation cohort, which indicated satisfactory prognostic performance. The Hosmer-Lemeshow goodness of fit test (P>0.05) revealed consistent performance in both groups. The concordance index (C-index: 0.663, 95% CI: 0.618–0.708) revealed excellent discrimination and good calibration in the validation cohort. Conclusions: This simple RSS, which is based on clinical and laboratory data from patients undergoing resection of PHCC, might allow clinicians and medical staff to better manage PHCC. Materials and Methods: A total of 672 PHCC cases were retrospectively obtained from the First Affiliated Hospital of Wenzhou Medical University between January 2007 and February 2015. Cox proportional hazard models were used to identify independent predictors of mortality. Kaplan-Meier curves and the log-rank test were used to examine the relationships between the prognostic factors and overall mortality.

Lei Chen,1 Bin-Bin Cai,1 Chao-Jun Zhou,1 Xiang-Qing Hou,2 Si-Pin Hu,1 Guan Fang,3 Wen-Chao Chen,1 Lin-Hui Li,1 Wen-Jun Yang1 1Department of Hepatobiliary Surgery, The First Affiliated Hospital of Wenzhou Medical University, Zhejiang, Wenzhou, China; 2Department of Statistics, School of Public Health and Management, Wenzhou Medical University, Zhejiang, Wenzhou, China; 3Department of Colorectal Anus Surgery, The First Affiliated Hospital of Wenzhou Medical University, Zhejiang, Wenzhou, China Purpose: Prognostic prediction after curative resection of primary hepatocellular carcinoma (PHCC) remains an arduous task. The S-index calculated from γ-glutamyl transpeptidase, albumin, and platelets is reported to predict the severity of liver fibrosis. We constructed a nomogram for predicting the survival probability of PHCC based on a new indicator, the S-index, combined with other routine clinical parameters. Patients and methods: We selected 490 patients with PHCC postradical surgery at the First Affiliated Hospital of Wenzhou Medical University between January 2007 and January 2014. The subjects were randomly allocated into the training cohort and the validation cohort in the ratio 7:3 by the digital method. Important variables screened by univariate analysis were included in multivariate analysis to obtain independent risk factors for predicting the prognosis of PHCC. The construction of the nomogram was based on Cox proportional hazard regression models. The concordance index (C-index) was used in the nomogram for evaluating the model performance for prognosis. We drew time-dependent receiver operating characteristic curves to compare our model with other staging systems. Results: The nomogram based on six independent risk factors after multivariate analyses had good predictive power after radical surgery of PHCC. In the training and validation groups, the C-index of the nomogram was highly consistent for evaluating survival from PHCC. Compared with the traditional scoring system, the areas under time-dependent receiver operating characteristic curves were 0.7382, 0.7293, and 0.7520 for 1-, 3-, and 5-year overall survival, respectively. In summary, the nomogram showed excellent results in terms of prognosis of PHCC. Conclusion: Based on the S-index and the other clinical indicators, we developed a precise nomogram that predicts the survival probability of patients with PHCC after radical surgery. This tool can provide effective information for surgeons and patients. Keywords: PHCC, radical resection, nomogram, prognosis

Wirkung von Sildenafil in kindlichen soliden Tumoren am Beispiel vom Hepatoblastom und kindlichem hepatozellulärem Karzinom

Master's thesis in Pre-hospital critical care Sammendrag I denne masteroppgaven presenteres en blanding av en kvantitativ og en kvalitativ studie med formål om å analysere om prehospital tidsbruk varierer og en undersøkende tilnærming til hvilke faktorer som kan bidra til en strømlinjeformet prehospital undersøkelse og overlevering av pasient til slagteam. Tidligere studier i prehospital fase har i hovedsak søkelys på generell tidsbruk og kvaliteten av diverse skåringsskalaer og mindre på gjennomføring av oppdrag eller hvor og hvordan man reelt kan spare tid uten å gå på bekostning av kvalitet og pasientsikkerhet. Data som er benyttet er videoer som er filmet i forbindelse med in-situ simulering av slagkjeden ved Stavanger Universitets Sjukehus. Funnene viser at pasientbehandler ofte avbrøt videre undersøkelser og startet med evakuering av pasient etter ett klart funn på FAST, for deretter å fullføre pasientundersøkelse og tiltak under transport. Dette sparte tid og dersom videre undersøkelser skulle gi andre diagnoser eller vise at det ikke nødvendigvis var hjerneslag likevel, ville det sannsynligvis ikke ha noen stor betydning, sett opp mot det pasienten ville tape av viktig tid, da pasienten uansett ville ha behov for transport, legetilsyn og videre utredning. Ingen av oppdragene viste bruk av sjekkliste, selv om det kanskje kunne vært en fordel for å få med seg det mest essensielle. Funnene indikerer at selv om oppdraget i noen tilfeller ble utført presist og raskt og der alle tiltak var gjort prehospitalt, slik at alt lå til rette for svært kort dør-til-nål tid på sykehuset, så kunne denne innsparte tiden fort bli brukt opp inne i mottak i stedet dersom mottakende team ikke var forberedt. Det samme gjelder der kommunikasjonen ikke fungerte mellom prehospitalt personell og mottakende lege/team. Motsatt kunne også det in-hospitale teamet være klart, ha forventninger til en hurtig overlevering av klargjort pasient, som viste seg å ikke være helt klar likevel, med mangler i rapporten og ett eller flere tiltak som ikke var utført på forhånd. Funnene peker også på at der oppgavefordeling prehospitalt var forhåndsdefinert og der pasientbehandler alene gikk inn til pasient, uten å ta med utsyr, bidro til lavere tidsbruk. Studien gir ikke grunnlag for å konkludere med om simulering eller trening på konkrete oppgaver gir en synergieffekt med bedre sluttresultat for pasienten. Likevel antyder studien at simuleringstrening bidrar til at både in- og pre-hospitalt personell gjør en raskere jobb med styrket tro på egne ferdigheter, har større fokus på oppgaven og lettere samarbeider til pasientens beste.

Master's thesis in Prehospital Critical Care Sammendrag Bakgrunn Helsepersonell plikter å yte øyeblikkelig hjelp der denne er ansett påtrengende nødvendig. Samtidig sier pasient- og brukerrettighetsloven at all helsehjelp skal bygge på samtykke fra pasienten. Det foreligger en spenning i lovverket som kan oppleves å være utfordrende prehospitalt når en pasient med behov for nødvendig helsehjelp motsetter seg dette. Problemstilling Hvordan opplever ambulansepersonell at det kan være utfordrende å vurdere øyeblikkelig hjelp plikten opp mot pasienters rett til selvbestemmelse? Metode Det ble foretatt en kvalitativ fenomenologisk studie med semistrukturerte intervjuer, en-til-en. Data fra intervjuene ble videre knyttet til teori innen feltet. Resultat Prehospitalt er det funnet at ambulansepersonell kan oppleve en konflikt i lovverket, og mellom etiske prinsipper, der en pasient motsetter seg nødvendig helsehjelp. Det foreligger usikkerhet hos ambulansepersonellet rundt tolkning av lover og viktige begreper, og det kan fremstå som konflikten i størst grad er til stede der det ikke foreligger en livstruende situasjon. Momenter som er funnet vanskelige å vurdere er samtykkekompetanse, kommunikasjon, og hvem som har beslutningsansvaret. Konklusjon Usikkerhet rundt tolkning av lover og begreper blant ambulansepersonell kan lede til misforståelser som kan medføre feil rettslig grunnlag for den helsehjelp som gis. Dette kan medføre utilsiktet og uriktig bruk av makt. Det foreligger manglende kunnskap på området, både i utdanningen og fra arbeidsgiver. Magefølelse og sunn fornuft er funnet å være noe av det som styrer ambulansepersonellets vurderinger og avgjørelser. Det bør trolig være mer fokus i undervisningen på bevisste og systematiske valg basert på kunnskap om blant annet lovverket.

Master's thesis in Prehospital Critical Care Studiens utgangspunkt var et simuleringsprosjekt i regi av prehospital klinikk Helse Nord-Trøndelag. De ønsket å gjennomføre et prosjekt med simulering som kompensasjon for lav oppdragsmengde. Prosjektet skulle deretter evalueres i min studie med tanke på deltakernes opplevelser. Simuleringene skulle foretas ute på ambulansestasjonene og var primært rettet mot to distriktsstasjoner. Klinikkledelsen ønsket en vurdering av om simulering kunne kompensere for det lave oppdragsgrunnlaget for den enkelte ansatte. Simuleringene dekket et variert utvalg av kasuistikker. De ansatte ble satt i fokus for å vurdere nytteverdien av simuleringene og derav problemstillingen; Hvordan opplever ambulansepersonell nytteverdien av simulering som kompensasjon for få oppdrag? Klinikkledelsen inkluderte før oppstart av prosjektet også to bystasjoner. Disse ble inkludert for å få vurdert om denne simuleringen i tillegg kunne bidra til en bevisstgjøring – og eventuell endring i utførelse av prosedyrer samt hvordan simulering kan anvendes på ambulansestasjonene - og til videre faglig utvikling. Studien er kvalitativ og har benyttet intervju for datasamling. Fokusgrupper ble valgt som intervjuform og to intervjuer ble avholdt i etterkant av simuleringene med totalt 14 deltakere fra to distrikts – og to bystasjoner. Resultattemaene var datadrevne. Temaene avdekket faktorer informantene mente var viktige for at simulering ute i ambulansetjenestene skal kunne benyttes som kompensasjon for få oppdrag, bevisstgjøre prosedyreutøvelse samt tilrettelegge for videre faglig utvikling. Drøftingen av resultatene ble gjort komparativt med kunnskapsmaterialet og det er også fremmet forslag til hvordan funnene kan benyttes til videre fagutvikling i ambulansetjenestene. Det konkluderes med at denne type simulering kan gi ambulansepersonell nytteverdi som kompensasjon for få oppdrag, en bevissthet om egen prosedyreutførelse samt bidra til videre faglig utvikling ute på ambulansestasjonene.

Hjerneslag er en tidskritisk hendelse og man vet at tiden fra symptomdebut til behandlingen iverksettes ofte er for lang. Skal blodproppløsende behandling ha effekt må behandlingen være igangsatt innen 4,5 time fra pasientens symptomdebut. Norsk hjerneslagregister viste at andel pasienter som innlegges Ullevål sykehus innen 4 timer og behandles med blodproppløsende behandling er lavere enn landsgjennomsnittet. Det kan se ut som at faktorer utenfor sykehus alene, den prehospitale forsinkelse, står for inntil halvparten av forsinkelsen. Hensikten med denne studien var å kartlegge det prehospitale forløpet til pasientgruppen som ble innlagt ved akuttmottaket på Oslo universitetssykehus, Ullevål, med mistanke om hjerneslag og hvilke pasienter som ble utskrevet med slagdiagnose. Studien kartla pasientstrømmen fra henholdsvis ambulansetjenesten, storbylegevakt, legekontor og andre sykehus. Av spesiell interesse var transportveier før de ble innlagt akuttmottaket og hvorvidt dette kan påvirke prehospital forsinkelse og om det var forskjeller i alder og kjønn. Data ble hentet fra akuttmottaket ved Ullevål sykehus i perioden 01.01.2018 – 31.12.2018. Ambulansetjenesten la totalt inn flest pasienter med mistanke om hjerneslag. Det var høyest presisjon i gjenkjenning av hjerneslag, sammenlignet med utskrivelsesdiagnose for pasienter innlagt fra andre sykehus og ambulansetjenesten. Studien viste også at over halvparten av pasientene som innlegges med mistanke om akutt hjerneslag utskrives med annen diagnose. Det kan se ut som det er behov for økt kompetanse og bedre skåringsverktøy til det prehospitalet personellet som møter pasientene. Samlet kan dette bidra til økt innsikt og endring i det prehospitale forløpet til pasienter med mistanke om hjerneslag.

Master's thesis in Pre-hospital critical care Background: The objective of this master thesis was to examine the following research question: Can simulation-based training for health care emergency response teams reduce mortality rates, number of adverse events and risk of errors? Methods: A systematic literature review based on the PRISMA guidelines was conducted in the following databases: Medline, EMBASE, Epistemonikos, Google Scholar, PubMed, CINAHL and Cochrane. Three reviewers used pre-defined criteria and the Rayyan QRCI© tool to screen the retrieved studies independently for inclusion in the analyses. From those studies the results of simulation-based training according to Kirkpatrick level 4 where extracted. A tool for evaluation of quality of reporting the simulation-based training intervention was developed and applied. Results: 184 studies have been identified and 33 were further investigated. On the Kirkpatrick level 4 thirty studies (90%) described improvements, while three (9%) found no changes. 19(58%) of the studies were rated 4/7 points or higher for the quality of reporting of the simulation- based training intervention. 18 studies (55%) reported repeated simulation training as part of intervention and reported reduced mortality rates and reduced numbers of adverse events. None of the included studies reported numbers of medical errors. Conclusion: The results indicated that simulation based training can reduce mortality and adverse events. Repeated training seemed to increase the possibility for Kirkpatrick level 4 improvements. This systematic review was not able to identify other characteristics of simulation based training that affected patient outcome.

Master's thesis in Pre-hospital Critical care Sammendrag. I denne oppgaven har målet vært å undersøke hvilken betydning tidlig involvering av ambulant akutteam - AAT kan ha for pasientforløpet ved akutt psykisk sykdom. I Helse Midt-Norge har ambulant akutteam vært koblet til nødnett siden 2015. Dette er unikt i nasjonal sammenheng og har ført til at spesialisten kan settes i front for triagearbeidet og bidra med beslutningsstøtte og kompetanse FØR transport. Samtidig har det vært gjennomført et kunnskapsløft i ambulansetjenesten der det ble undervist i psykiske lidelser og rus, kommunikasjon og holdninger, konflikt og aggresjonsforståelse. Data er hentet fra virksomhetsdata fra ambulansetjenesten og AAT i Helse Midt-Norge, med størst fokus på St. Olavs Hospital HF. I tidsrommet 120615 tom 311217 var det registrert 5961 oppdrag knyttet til psykisk syke pasienter ved ambulansetjenesten i Helse Midt-Norge. I 6% av disse oppdragene var AAT involvert. Dette er et begrenset antall oppdrag, og det har derfor vært vanskelig å konkludere med hvilken betydning dette har hatt for pasientene. Trenden viser likevel at når spesialist i psykisk helsevern blir satt i front, kan det redusere antall unødvendige innleggelser. I tillegg er det grunn til å anta at pasientene føler en større tilfredshet ved at de får kvalifisert hjelp på et tidlig tidspunkt. Dette støttes gjennom resultater fra en spørreundersøkelse som ble sendt ut til ansatte ved ambulansetjenesten, akuttmedisinsk kommunikasjonssentral - AMK og ambulante akutteam - AAT i forbindelse med denne oppgaven. Kunnskapsløftet og fokuset på tidlig involvering av spesialist kan også bidra til å skape trygghet og forståelse hos både pasient og tjenesteyter, samtidig som det reduserer stigmatisering og uverdige transporter. Inkluderingen av AAT på nødnett startet som et pilotprosjekt i regi av psykiatriprosjektet Transporttilbud psykisk syke i 2015, men etter evaluering har bruken av nødnett nå gått inn i vanlig drift. Argumenter for å fortsette ordningen med AAT på nødnett var blant annet tidlig involvering av kompetanse ved akutte hendelser, lettere intern kommunikasjon og mer helhetlig tilnærming til hendelser.

Master's thesis in Pre-hospital critical care Formålet med denne studien har vært å kartlegge bruken av midazolam i ambulansetjenesten i Sør-Trøndelag og se den opp mot de gjeldende retningslinjene som foreligger. Midazolam er indisert ved pågående krampeanfall, angst/uro, i kombinasjon med morfin ved reponering av frakturer eller luksasjoner og ved psykiske bivirkninger av medikamentet esketamin. Datamaterialet i studien er hentet fra ambulansejournaler i tre ulike perioder mellom 2016 og 2018 og sammenlignet med hverandre. Hensikten har vært å se hvilke endringer man kunne se i bruken av midazolam etter endring av anbefalt dose i medikamentprotokoll og hvilke endringer man kunne se i bruken etter fagdager som satte fokus på medikamentbruk. Totalt er 592 ambulanseoppdrag registrert og analysert for de tre ulike periodene. Funnene viser at bruk utenfor protokoll utgjorde henholdsvis 64,1, 61,4 og 50,3 % av den totale bruken i de tre ulike periodene. Det hyppigste avviket fra protokoll var indikasjonen midazolam ble brukt for, og ulike smertetilstander med eller uten forutgående skade var overrepresentert i denne statistikken. Effekten av midazolam brukt i denne hensikten var varierende. Effekten av midazolam på pågående krampeanfall var derimot god, særlig i etterkant av økt dosering. Fortolkningen av disse funnene er at økt dose gir bedre utfall for pasienter med pågående kramper, mens utfallet for andre tilstander er lik som tidligere. Bruk utenfor protokoll er fallende etter felles fagdager for ambulansetjenesten, men fremdeles høy. Bruken av midazolam som smertestillende kan indikere at alternativer for smertebehandling i ambulansen ikke er tilstrekkelige, og at andre alternativer bør vurderes.

Master's thesis in Pre-hospital Critical care Innledning: Sepsis anslås til å være en av hovedårsakene til alvorlig sykdom og død i verden. Det er ingen som med sikkerhet som kan si hvor mange som dør av sepsis, men i Norge anslås det at hver tiende innleggelse i sykehus skyldes sepsis og at en av ti med sepsis dør. Sepsis er en svært alvorlig tilstand med høy morbiditet og mortalitet. Sepsispasientene er i praksis en tidskritisk pasientgruppe, på samme måte som akutt koronarsyndrom, hjertestans, hjerneslag, traumer og pustevansker. Gitt den høye dødeligheten forbundet med alvorlig sepsis og septisk sjokk og de potensielle fordelene ved tidlig oppdagelse og behandling, bør ambulansearbeiderne ta en større rolle i å starte sepsisbehandlingen prehospitalt. Da er det en forutsetning at ambulansearbeiderne har kunnskap og verktøy for å kjenne igjen og oppdage sepsis. Hensikt: Studien har som formål å få kunnskap om ambulansepersonellets og de prehospitale tjenesters kunnskap om sepsis og hvordan de jobber for å korte ned tiden til sepsisbehandling. Sepsis er en tidssensitiv tilstand og ved manglende identifisering og behandling kan dette føre til svært negative konsekvenser for pasienten, i verste fall død Oppgavens problemstilling med følgende 4 forskningsspørsmål er: «Hvordan jobber ambulansearbeiderne for å bedre pasientsikkerheten prehospitalt for pasienter med sepsis?» 1) Hvilken opplæring og trening har ambulansearbeiderne for å oppdage sepsis? 2) Hvilken kjennskap har ambulansearbeiderne til ny definisjon for sepsis? 3) Hvilke metoder og verktøy brukes for å oppdage sepsis? 4) Hvordan samarbeider ambulansearbeiderne med akuttmottak for å korte ned tiden til behandling? Forskningsdesign: Det teoretiske rammeverket er resiliense i helsetjeneste perspektivet. Studien er en kvalitativ casestudie av ambulansearbeidere i et norsk helseforetak på Vestlandet. Det er benyttet en kvalitativ metode i form av individuelle intervjuer for å belyse problemstillingen. Informantene er 12 ambulansearbeidere med varierende erfaring og tilleggsutdanning. Funn: Studien avdekket at faktorer som bruk av skåringsverktøy, prosedyrer, samt planlegging under utrykning til pasient var med på å forutse og oppdage endringer hos pasienten. Dette bidro også til å forutse uønskede hendelser. Den prehospitale tjenesten brukte medisinsk utstyr til å monitorere. Monitorering av pasienten var sentralt for å kunne forutse og respondere på pasientens sykdomsutvikling. Faktorer som bidro til læring var et åpent og inkluderende læringsmiljø, fastsatte fagdager, engasjerte opplæringskoordinatorer. Studien vis dog at informantene oppleve dette ulikt. Konklusjon: Studien viser at ambulansearbeidernehadde forskjellig opplæring og trening i å oppdage sepsis. Informantene var kjent med at sepsis er en potensiell livstruende tilstand, men at den nye definisjone for sepsis ikke var særlig kjent blant ambulansearbeiderne. Den prehospitale tjenesten brukte skåringsverktøy for å kunne identifisere sepsis. Ambulansearbeiderne forhåndsvarslet akuttmottaket så tidlig som mulig slik at helsepersonellet i akuttmottak var klare til å ta imot pasienten. Informantene gjorde det de kunne for bedre pasientens tilstand prehospitalt ved å følge prosedyrene i MOM. De la inn veneflon for å ha være i beredskap for å kunne gi væskebehandling. De ga oksygen og febernedsettende hvis det var nødvendig. Dette gjorde ambulansearbeiderne både for å potensielt bedre pasientens tilstand, men også for å spare tid for personellet i akuttmottak. Ved å gjøre så mye så mulig prehospitalt kunne helsepersonellet i akuttmottak frigjøres til å ta blodprøver og forberede behandlingsutstyr som ambulansearbeiderne ikke hadde tillatelse eller mulighet til å utføre.

Master's thesis in Pre-hospital critical care SAMMENDRAG Bakgrunn Tid er hjerne (Lossius, 2012) er et begrep som stadig brukes hyppigere for å beskrive at akutt hjerneslag er en tidskritisks hendelse hvor det er avgjørende for pasienten å få rett behandling raskt. Pasientene som rammes av hjerneslag er avhengig av at de prehospitale tjenestene kommer raskt frem og har relevant kompetanse i forhold til observasjoner og undersøkelse av hjerneslag samt vurderingskompetanse slik at pasienten transporteres til rett behandlingssted til rett tid. Kompetanse er avgjørende for at pasienten skal få vurdering og riktig behandling til rett tid, og innleggelse på riktig behandlingsnivå uavhengig av geografi, sosial status eller nasjonalitet (Helsedirektoratet, 2014c). Ved akutt hjerneslag er tiden avgjørende for utfallet. Dagens retningslinjer medfører et tidstap som begrenser mulighetene for effektiv behandling, og det er avgjørende av den prehospitale tjenesten inngår som en aktiv del av behandlingen (Lossius, 2012). Formål Formålet med oppgaven var å undersøke om kompetanse påvirker prehospital tid knyttet til akutt hjerneslag. Kompetanse er vurdert som sammensetningen av personell med ulik fagbakgrunn i den prehospitale tjenesten; ordinær ambulanse, slagambulanse og anestesisykepleie bemannet ambulanse. Variablene man har valgt å undersøke er tidsbruk begrenset til; on-scene tid, total prehospital tid. Det er også registert hvilket behandlingsnivå pasientene ble levert til. Metode Utgangspunkt for studien var den prehospitale tjenesten i Østfold. Det ble gjennomført en retrospektiv registerdatastudie. Det ble hentet ut registerdata med bakgrunn i tre ulike kriterier fra indeks for medisinsk nødhjelp, disse kriterene er knyttet til symptomer på akutt hjerneslag. Studiedata er samlet fra perioden 15.06.2015 til 20.01.2016. Resultater Det er inkludert 491 utrykninger og tilhørende data. Resultatene viste at gjennomsnittlig prehospital tid i ordinær ambulansetjeneste var 50.9 minutter, i slagambulanse 47.1 minutter og anestesisykepleie bemannet ambulanse 36.3 minutter. On-scene tid var fordelt med en gjennomsnittstid i ordinær ambulansetjeneste på 22.3 minutter, slagambulanse 23.9 minutter og anestesisykepleie bemannet ambulanse på 13.6 minutter. Av de 491 utrykningene ble 339 (69%) levert direkte til sykehus mot 152 (31%) pasienter som ble levert til fastlege, legevakt eller annet leveringssted. Konklusjon Funnene i denne studien viser at økt kompetanse reduserer prehospital tid og dermed tid til behandlingsnivå for pasienten. Den totale prehospitale tiden viser seg å bli redusert med økt kompetanse, noe som kan indikere at flere pasienter blir transportert til rett behandlingssted med mindre tap av tid.

Master's thesis in Pre-hospital critical care Accidental hypothermia increases mortality and morbidity in trauma patients. Various methods for wrapping hypothermic patients are used worldwide. The aim of this study was to compare two different methods for wrapping hypothermic patients with the goal to reduce evaporative heat loss. Eight volunteers randomly participated in two different scenarios were they either kept the wet clothing or got the wet clothing removed before being wrapped in a vapor barrier, a dry insulation layer, and a windproof thermal rescue bag. Each participant conducted both scenarios. Skin temperature were measured, and a questionnaire was recorded for a subjective evaluation of comfort, thermal sensation, and shivering. The study showed significant differences between the two groups.

Master's thesis in Pre-Hospital Critical Care Med hjerneslag som en av de viktigste årsakene til død, funksjonshemming og tidlig diagnostisering av hjerneslag som en nøkkelfaktor i hjerneslagbehandlingen, var behovet for å kartlegge variabler som kan påvirke ambulansepersonells identifisering av hjerneslag tilkjennegitt. Tidligere studier har erkjent et misforhold mellom inhospital diagnose hjerneslag og prehospital arbeidsdiagnose. Lav sensitivitet og spesifisitet på eksisterende skåringsverktøy, samt hjerneslagpasientens varierende kliniske manifestasjoner har vært utpekt som mulige årsaker. Hovedhypotesen for studien var at kompetanse og ansiennitet hos ambulansepersonellet, samt etterlevelse av prosedyre var variabler som også kunne påvirke hvorvidt mistanke om hjerneslag ble vekket og håndtert prehospitalt. Med denne bakgrunn fikk masteroppgaven følgende problemstilling: Er prehospital identifisering av hjerneslag påvirket av variabler relatert til ambulansepersonellet? Gjeldende empiri og aktuell teori ble studert for å kaste lys over problemstilling og hypoteser. Data ble retrospektivt samlet for en ettårsperiode fra ambulansejournaler og sykehusjournaler i Vestre Viken, hvor den faktiske hjerneslagpopulasjonen ble sammenlignet med den mistenkte hjerneslagpopulasjonen prehospitalt. Resultatet ga en sensitivitet på 67 % og positivt prediktiv verdi på 41 % for prehospital identifisering av hjerneslag. Dette innebar at omtrent hver tredje hjerneslagpasient ikke ble identifisert av ambulansepersonellet. Forklaringsvariabler knyttet til ambulansepersonellet ga ingen statistisk signifikante resultater, og nullhypotesen kunne følgelig ikke forkastes. Masteroppgaven avdekket imidlertid svært lav etterlevelse av prosedyre. En sammenheng mellom prosedyre og identifisering av hjerneslag kunne verken bekreftes eller avkreftes og krever videre forskning. Det var en signifikant sammenheng mellom hjerneslagpasientens symptomer og grad av identifisering prehospitalt. Resultatet bør føre til evaluering av skåringsverktøyet.

INTRODUCTION: The protracted war in South Sudan has led to severe humanitarian crisis with high level of malnutrition and disruption of the health systems with continuous displacement of the population and low immunization coverage predisposing the population to vaccine preventable diseases. The study aimed at evaluating the effect of integrating immunization services with already established nutrition services on immunization coverage in resource-constrained humanitarian response. METHODS: a community and health facility based interventional study involving integration of immunization into nutrition services in two Outpatient Therapeutic Program(OTP)centers in Bentiu PoC between January-December 2017. The main hypothesis was that inclusion of immunization services during nutrition services both at the OTP and community outreaches be an effective strategy for reducing missed opportunity for immunizing all eligible children accessing nutrition services. Data analyzed using STATA version 15 and bivariate analysis using logistic regression was conducted to identify predictor of missed vaccinations. RESULTS: integration of immunization into the nutrition services through the OTP centres increased the number of children immunized with various antigens and the dropout rate was much lower and statistically significant among children who received immunization at the OTP centers than those in the Primary Health Care Centers (PHC Centers) in the study sites. Children who were vaccinated at the OTP centre in sector 2 were 45% less likely to miss vaccination than those vaccinated at the PHCC (OR: 0.45; 95%CI:0.36- 0.55), p

Master's thesis in Pre-hospital Critical Care Introduction: Nursing home residents have more than twice the risk of hospitalization compared to community dwellers and have a higher risk for iatrogenic events and hospital death. Reports of adverse events from paramedics in our system as well as existing literature, indicates that these transports may not always be in the patients' interest. To the extreme, transport of moribund patients from nursery homes seems unethical. Aim: The aim of this study is to examine the 7-days mortality of nursing home residents admitted to hospital by ambulance. Method: This is an observational study based on nursing home residents admitted to hospital by ambulance in the period 1. January-31. December 2016. Results: 1772 individual residents where admitted to hospital. The 7-days mortality for residents with problems related to internal medicine was significantly higher (13,9%) than for surgical (10,8%) and orthopaedic (7,1%) conditions (p =

Master's thesis in Pre-hospital Critical Care Bakgrunn: det er vist i rapporter at alvorlig skadde pasienter som mottas av traumeteam har bedre prognose enn de som ikke tas imot med traumeteam. Undertriage er når en antatt alvorlig skadet pasient ikke får tilstrekkelige og tilgjengelige ressurser ved ankomst sykehus. Å identifisere disse pasientene er viktig og nyttig for å utvikle traumesystem som fører til at flere skadde mottar optimal behandling. Formål: studiens formål var å kartlegge hvordan undertriage av traumepasienter ble identifisert ved norske sykehus, og hvilke utfordringer det var med dette arbeidet. Metoder som er beskrevet i øvrig forskningsbasert litteratur ble også kartlagt. Metode: studiens metode er kvantitativ med deskriptivt design. Det ble tatt utgangspunkt i en spørreundersøkelse som ble sendt ut til fire traumesentre og trettiseks akuttsykehus med traumefunksjon i Norge. I tillegg ble det utført ett litteraturstudie. Resultater: spørreundersøkelsen viste at alle inkluderte sykehus i Norge registrerer traumedata, hvorav 51% av sykehusene har metoder for å identifisere undertriage av traumepasienter. Over 80% av respondentene oppga ulike utfordringer med å identifisere undertriagerte pasienter. Litteraturstudiet resulterte i 21 artikler som ble inkludert og beskrev tre typer metoder som er vanlig å bruke: søk i ICD koder med uttrekk av S og T koder, manuelle søk og dataprogrammer. Konklusjon: omtrent halvparten av norske sykehus brukte ulike metoder for å identifisere undertriage, og det foreligger her et forbedringspotensial. Utfordringene som fremkom i spørreundersøkelsen belyste et mulig behov for mer tid, opplæring og bedre løsninger på datasystem. Begrepene «undertriage» og «alvorlig skadet pasient» er utydelig, dette kan komplisere arbeidet med å videreutvikle traumesystemet.

Master's thesis in Pre-hospital critical care Bakgrunn: Kunnskap om menneskelige faktorer, forutsigbarhet og proaktive systemer er av betydning for økt resiliens. Resiliens kan beskrives som robusthet og motstandskraft i helsevesenet. Det eksisterer minimalt av studier av pasientens sikkerhet hvor man ser på muntlig rapport ved overlevering av traumepasient fra ambulansetjenesten til traumetaem inhospitalt. Pasientoverganger kan ha stor innvirkning på neste ledd i pasientbehandlingen. Studiens formål er å identifisere faktorer som bidrar til å skape robusthet ved denne overleveringen. Metode og deltagere: Studien ble gjennomført ved hjelp av ni semistrukturerte dybdeintervjuer av personell som jobber i ambulansetjenesten og i traumeteamet inhospitalt. Intervjuene ble analysert ved hjelp av IPA – Interpretative Phenomenological Analysis. Resultater: Alt i alt opplevde deltagerne at sikkerheten ved overleveringen var av rimelig akseptabel kvalitet. Det ble imidlertid poengtert at mangel på standardisering av innhold ved muntlig rapport, og mangel på digital teknologi, er faktorer som gjør det utfordrende å formidle riktig og tilstrekkelig informasjon. Gjennom informantenes beretninger kom det frem at profesjonskamp ikke er svært fremtredende. Dette fremmer samarbeid og trygghet i situasjonen og er med på å skape robusthet. Konklusjon: Resultatene indikerer at robustheten ved en muntlig overlevering kan videreutvikles ved hjelp av standardisering av innholdet i rapporten. Felles forståelse og kommunikasjon, samt et mer organisert tverrfaglig læringsmiljø for alle involverte parter, kan bidra til å skape økt robusthet. Mer forskning om emnet er ønskelig, men da med et annet studiedesign, som for eksempel vil belyse problemstillingen fra andre vinkler.

Master's thesis in Pre-hospital critical care ABSTRACT Background Medical protocols are intended to support health care providers and ensure quality in potential difficult decision making regarding assessment and treatment of patients. The aim of this study was to determine the quality of the process resulting in medical protocols regulating the prehospital assessment and patient treatment in the emergency medicine service (EMS) system in Norway. Methods This was a quantitative cross-sectional study of 47 medical protocols used to treat anaphylaxis, sepsis and acute ischemic stroke. The included protocols were assessed by a modified Appraisal of Guidelines for Research and Evaluation 2 (AGREE2) assessment tool, with a possible score range between 20 and 140. Results Seventeen of the 18 ambulance services in Norway participated in this study. Three EMS had medical manuals with open access online. Six of the 17 EMS systems collaborate and use the same manuals, resulting in a total of 12 different manuals. All 12 manuals included protocols for assessment and treatment of anaphylaxis, two EMSs did not have sepsis protocols and one EMS did not have a protocol for treatment of patients with suspected acute ischemic stroke. The assessment of the protocols using AGREE2 assessment tool was carried out by evaluating the written documentation handed out by each EMS system. The assessment results varied from 26 to 121 with a median of 61. Discussion The assessment and treatment in all 17 EMSs are based on 12 manuals with a large variation in quality and the average quality of the assessed protocols was low. More research is needed especially regarding adherence to protocols in practice. It seems like collaboration has a positive effect on quality and national medical protocols should therefore be considered.

Master's thesis in Pre-hospital critical care Et hvert liv er avhengig av oksygenrikt blod til kroppens vitale organer. I dagliglivet stoler vi på at hjertet sirkulerer blod med tilstrekkelig oksygentransportkapasitet. Dersom denne funksjonen opphører vil en ikke kunne overleve. En kan blant annet definere hjerte- lungeredning som tilførsel av sirkulasjon og ventilasjon ved kunstig innsats for å unngå irreversibel ødeleggelse av hjernen. Det store medisinske leksikon definerer hjerte- lungeredning som; kompresjoner av brystet og innblåsinger gitt i kombinasjon som en del av behandling av personer med hjertestans. Noen ganger kan årsaken til at mennesker får hjertestans reverseres, men dessverre er det ikke alltid en har tilstrekkelige muligheter for å kunne redde liv. Allerede etter fem minutter uten sirkulasjon begynner kroppen å få ubotelige skader av oksygenmangel som følge av hjertestans. Etter omtrent 15 minutter er skadene så stor, at død er nesten uunngåelig. Litteraturen sier også at sjansen for overlevelse reduseres med 10-15 prosent for hvert minutt som går uten at hjerte-lungeredning (HLR) blir iverksatt. I Europa dør ca 500 000 mennesker hvert år av hjertestans utenfor sykehus. I følge det nasjonale hjertestansregisteret ble det i 2016 registrert 3163 hjertestanser utenfor sykehus i Norge. I en ny rapport fra det nasjonale hjertestansregisteret viste det at 14% av alle pasienter hvor ambulansen startet med gjenoppliving overlevde mer enn 30 dager. Av alle disse pasientene hadde 85% god nevrologisk funksjon. Antall rapporterte hjertestans (forekomst) har i Norge økt til 61/100 000. Til sammenligning rapporterte Sverige som har 53/100 000 og Danmark 70/100 000. Men dessverre er fortsatt overlevelse etter uventet hjertestans uakseptabelt lav. I denne oppgaven synliggjøres forutsetningen for å kunne drive høykvalitets HLR. Oppgaven synliggjør også reell hjertestansdata hentet fra hjertestanser i perioden Oktober 2017 til Mars 2018. Oppgaven deles inn i en metodedel, teori, resultater og diskusjon. Sentrale elementer blir belyst i teoridelen, for å kunne gi et større innblikk i hvilke momenter som er vesentlige for å kunne være et viktig ledd i kjeden som redder liv. De sentrale momentene i teoridelen vil derfor være kjeden som redder liv, retningslinjer, kvalitet og kvalitetsforbedring, vitenskapelig begrunnelse av viktigheten med brystkompresjoner, kompresjonsrate og hands-on tid. Det teoretiske grunnlaget har vært utgangspunkt for hvordan en skulle samle inn data. Det har også dannet mal for kategorisering og presentasjon, samt underbygget resultater, konklusjoner og påstander i drøftingen. Med et økt fokus på utførelse og kvalitet på faget det siste 10 årene, kan en med enkle midler få muligheten til å måle dette med objektive metoder.