Search

Contains fulltext : 291386.pdf (Publisher’s version ) (Open Access) AIM: To explore communication research in nursing by investigating the theoretical approaches, methods, content and perspectives in research on real-time registered nurse (RN)-patient communication. DESIGN: An integrative review of real-time communication between RNs and patients. DATA SOURCES: Empirical research papers were searched in PubMed, CINAHL Plus and Medline. The results from the database searches were supplemented with results from manual searches in reference lists. REVIEW METHODS: A total of 1369 articles published between January 1996 and December 2021 were screened, which resulted in the inclusion of 52 articles. RESULTS: The integration of various theories, such as nursing or communication theories, is weak in most of the included studies. RN-patient communication appears to influence relationship building. Even when nurses strive to meet patients' needs, they often focus primarily on nursing routines and physical care. The topic of the communication varies depending on the situation and different communication styles are used. When a patient-centred approach is adopted, the interpersonal communication becomes quite symmetrical, with complementary roles of nurses and patients. Within a more asymmetric communication context, nurses dominate communication, choose topics and function as instructors. How the nurses communicated subsequently influenced the patients' communication styles and strategies. CONCLUSION: Communication is multifaceted, contains different strategies and is important for building trust and facilitating patient-centred care. The importance of RNs' communication for interaction and relationship-building seems to be well established within research, but few studies focused on patients' communication with RNs. IMPACT: This integrative review gives an overview of the width and depth of observational studies on RN-patient communication research. The variety of studies indicates that this area is a less well-grounded field of research. Future research is warranted to support nurses in their communication, especially regarding the exploration of patients' communication and desired communication skills in nurse-patient interactions. PATIENT OR PUBLIC CONTRIBUTION: No patient or public contribution was included in this integrative review. 01 februari 2023

There is an interaction between human health and the built environment. How we design our buildings affect us. A good physical environment can stimulate, engage and improve a person’s sense of coherence and thereby promote health. Architecture can be healing. In my diploma I look into the significance of architecture in patient accommodation. Long-term sick children are perhaps the most vulnerable group of patients, and even though they have the unique ability to continue to live and play even when they are ill, today’s small, white and grown up hospital rooms are not arranged for being a child. The project focuses on creating a home away from home for patients traveling from across the country to the regional pediatric cancer ward in Oslo. These patients have to stay at the ward at Rikshospitalet regardless of their health condition or length of stay, while patients living close to the regional ward are offered “advanced home hospital” and can receive a lot of treatment at home. The project is an alternative accommodation facility that operates as an external extension of the existing children’s ward. The project serves as an intermediate stage between hospital and home and can house patients who are under moderate treatment. By still being in close proximity to the hospital and being manned 24 hours a day, the project will be able to provide the same medical treatment as advanced home hospital and more. In addition to patient units the project will offer shared space, supportive care, and be able to function as a pediatric cancer centre during the daytime, which will be a public offer for the entire children’s ward. By introducing an external building, the project is able to keep a domestic scale, and is free to better respond to the patient group's specific needs. Moving parts of the ward will free up space in the hospital, enabling transformation and better use of existing space for those in need of more advanced care.

Formål: Denne oppgaven har som formål å belyse tema trykksårforebygging, og tar utgangspunkt i følgende problemstilling: Hvordan kan sykepleier i hjemmesykepleien bidra til å forebygge utvikling av trykksår hos pasienter i terminal fase? Metode: Oppgaven er en litteraturstudie basert på fire forskningsartikler med ulike metodiske tilnærminger. Både artikler med kvalitativt og kvantitativt design er inkludert, samt systematiske oversiktsartikler i tillegg til annen relevant faglitteratur. Funn: Det finnes per i dag ikke spesifikke forebyggingstiltak for bruk i hjemmet, men tiltak ment for institusjoner lar seg enkelt tilpasse i hjemmet. Forebygging av trykksår hos terminale pasienter er imidlertid mer komplekst enn hos andre risikopasienter. Det er bred enighet om at fysiologiske endringer ved livets slutt kan bidra til at enkelte trykksår anses som uunngåelige. Samarbeid med pårørende spiller en stor rolle i hvorvidt det forebyggende arbeidet i hjemmet har tilstrekkelig effekt. Konklusjon: Å forebygge trykksår hos denne pasientgruppen er en omfattende sykepleieoppgave som stiller store krav til sykepleiers kunnskap om trykksårforebygging og evne til samarbeid med, og veiledning av pasient og pårørende. I tillegg er sykepleiers evne til å gjøre gode etiske vurderinger et viktig moment i møte med den terminale pasienten.

Dette er en kvalitativ undersøkelse om hvordan møtet mellom mennesker med pasienterfaring fra psykisk helsevern og diakonale aktører arter seg, og hva som påvirker muligheten for slike møter. 10 personer er intervjuet: seks personer med pasienterfaring og fire personer som representerer diakonale aktører. De diakonale aktørene er diakon i menighet, Kirkens Bymisjon og prestetjeneste ved diakonalt sykehus. Analyse av intervjuene viser at det er sjelesorg, sosialt fellesskap og medvandring de fleste av pasientinformantene ønsker seg. Det er en unison positiv holdning til diakonale tiltak slik de tradisjonelt utformes, også blant de informantene som ikke selv har en kristen tro. Pasientinformantene uttrykker misnøye med og forundring over hvor lite de vet om diakonale tiltak, både på sykehuset og utenfor. Det viser et behov for større fokus på kommunikasjon i diakonalt arbeid, slik den framtrer i John Collins sin teori om diakonen som mellommann, sendebud, budbringer eller tolk. Det er et gap både mellom ulike diakonale aktører og mellom diakonale aktører og pasientinformantene. Bedre kommunikasjon om diakonalt arbeid er et bidrag til myndiggjørende diakoni og til liv i mangfoldige felleskap slik disse teoriene beskrives av Carlos Ham og Tony Addy. Pasientinformantene sier at de setter stor pris på menneskesynet de blir møtt med hos diakonale aktører. De opplever seg sett og møtt som de mennesker de er, på godt og vondt. Diakonale aktører selv sier at de har et menneskesyn som gjør at de møter mennesker der de er i livet, ser det friske og ønsker sterkt å være til stede over tid. Det relasjonelle kristne menneskesynet er kanskje det viktigste redskapet diakonale aktører har i møte med mennesker med pasienterfaringer fra psykisk helsevern. Diakonale aktører kan gjøre mye for enkeltmennesker, men har lite redskap som er systemforandrende i arbeid for økt rettferdighet. Det er de siste 10 åra kommet dokumenter både fra FN, Kirkenes Verdensråd og teoretikere innenfor diakoni hvor verdiene er å styrke arbeidet for menneskerettigheter, verdighet og medborgerskap for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Det er utført fem kvalitiative intervjuer av helsefagarbeidere ved et sykehjem i Oslo. Helsefagarbeidere på sykehjem har hatt en svært krevende arbeidssituasjon under koronapandemien. Denne oppgaven fokuserer på de tidlige stadiene av pandemien. Etterfølgelse av smitteverntiltak og evnen til å gi god omsorg til pasientene har vært vanskelig å etterleve, og det har oppstått etiske utfordringer i dette henseende. De mest fremtredende tema helsefagarbeiderne har fremlagt er følelser av redsel og bekymring, ensomhet, slitenhet og stress, påvirkning av privatlivet, omsorg og empati, bemanningssituasjon, besøksforbud for pårørende, utdanning, ledelse og etiske utfordringer. Det er lite forskning på helsefagarbeiders erfaringer under koronapandemien så langt, både i Norge og internasjonalt, enda de står nærmest pasientene på sykehjem. Oppgaven inviterer til videre forskning og teoriutvikling innen feltet profesjonsetikk. De fem transkriberte intervjuene er vedlagt oppgaven.

I denne studien forsker jeg på åndelige og eksistensielle behov hos pasienter på sykehjem. Problemstillingen min er: Hvordan kan man ivareta åndelige og eksistensielle behov hos pasienter på sykehjem? For å utdype problemstillingen, utformet jeg tre underspørsmål. Disse utforsker hvordan sykehjemsprester og sykepleiere ivaretar pasientenes åndelige og eksistensielle behov, eventuell sammenheng mellom ivaretakelsen av disse behovene og pasientenes livsmestring, og hvilke forskjeller som kommer til syne mellom et kommunalt og diakonalt sykehjem. Som forskningsmetode har jeg utført en kvalitativ studie basert på semistrukturerte intervjuer. Informantene mine har vært sykehjemsprester og sykepleiere med tilknytning til samme sykehjem, og jeg har valgt ut et kommunalt og et diakonalt sykehjem som ligger sentralt på Østlandet. Gjennom studien fant jeg ut at det utføres regelmessige andakter og gudstjenester på sykehjemmene, og sykehjemsprestene blir ansett som samtalepartner for pasientene. Det ble også pekt på viktigheten av kartlegging og videreformidling av åndelige og eksistensielle behov hos pasientene, og hvordan ivaretakelsen av disse behovene kan ha en sammenheng med en pasients livsmestring. Gjennom regelverk, litteratur og funn fra studien kan man se viktigheten av å få ivaretatt de åndelige og eksistensielle behovene hos pasienter på sykehjem, og det er dermed viktig å prioritere denne ivaretakelsen. Sykehjemsprester innehar den teologiske kompetansen til å utføre sjelesorgsamtaler og ritualer, mens sykepleiere må inkludere disse behovene i den helhetlige omsorgen de gir til sine pasienter. Det kan også være hensiktsmessig at alle som utøver omsorg til pasientene har en bevissthet rundt hva åndelige og eksistensielle behov er, noe som kan gjøres gjennom kursing og opplæring av ansatte. Fokuset på ivaretakelsen av disse behovene bør både ligge hos den enkelte ansatte, men også forankret i sykehjemmets ledelse, da dette øker muligheten for at et slikt fokus igjen blir implementert hos de ansatte. På den måten kan åndelige og eksistensielle behov bli en innarbeidet og naturlig del av sykepleiernes og øvrig pleiepersonells arbeidsoppgaver.

Bakgrunn: Pasienter med en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse kan ha en atferd og kompleksitet som kan skape mange reaksjoner og følelser hos hjelperen. Dette kan føre til uprofesjonelle reaksjoner hos sykepleier og kan skape antiterapeutiske holdninger. Hensikt: Oppgavens hensikten er å sette seg inn i hvordan sykepleier kan etablere en god relasjon til pasienter med en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, i belysning av lidelsens utfordringer. Metode: Studien er en litteraturstudie basert på strukturerte søk i ulike databaser. Forskningsartikler ble funnet gjennom databasene Cinahl og Medline. Fem forskningsartikler ble inkludert i oppgaven. Resultater: Gode holdninger, profesjonell kommunikasjon og organisatoriske forhold, herunder rammefaktorer bestående av veiledning og kunnskapsbasert praksis er sentrale elementer for å bidra til at sykepleier kan danne en god og profesjonell relasjon til pasienter med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Konklusjon: For å kunne etablere en god relasjon til pasienter med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse må sykepleier ha kunnskaper om selve lidelsen og om seg selv. I tillegg må sykepleier ha tilstrekkelig kompetanse for å bidra til bedre holdninger som vil ha en positiv innvirkning i relasjonsbyggingen.

Artikkelen tar opp hvordan beslutninger om når en pasient kan utskrives fra sykehus for å få oppfølging i hjemkommunen, fattes. Bakgrunnen er samhandlingsreformens forventning om økt behandlingsansvar for kommunene, økt formalisering av hvordan utskrivning skal skje og observert nedgang i liggetid. Hovedtyngden av forskningslitteraturen omhandler hvordan samhandlingsreformen har påvirket kommunehelsetjenesten. Vi ser på hva som skjer på sykehusene, før pasientene meldes utskrivningsklare til kommunene. Med grunnlag i kvalitative intervju og en kvantitativ spørreundersøkelse ses kjennetegn ved legenes utskrivningsbeslutninger i lys av regel- og konsekvensorienterte beslutningsmodeller. Samlet bekrefter svarene fra legene, både i den kvalitative og kvantitative undersøkelsen, deres muligheter til å fatte individuelle og faglig baserte utskrivningsbeslutninger. Forsterkningen av formelle rammer for utskrivningsbeslutninger synes å ha liten betydning. Prosedyrekravene forvaltes av sykepleierne; legene synes ikke å oppfatte at reguleringene begrenser suvereniteten til de rent faglige vurderingene. Samtidig tyder våre funn på at individuelle faglige vurderinger er under press og at forhold internt i sykehuset kan ha betydning for hvilke utskrivningsbeslutninger som fattes. Flertallet mener pasientene skrives ut på riktig tidspunkt, men mange kjenner seg igjen i situasjoner der pasienter har blitt skrevet ut for tidlig. Nøkkelord: Samhandlingsreform, utskrivninger, sykehusleger, kommunehelsetjeneste, rasjonelle beslutningsmodeller, mixed methods

Background Depression is prevalent in general practice, but few studies have explored patient-reported depression care. Aim To investigate patient-reported treatment received for depression and future treatment preferences among adult patients visiting their GP, and to evaluate the associations with sex, age and educational level. Design and Setting A cross-sectional survey was conducted in general practices in Norway from 2016 to 2017. Methods Altogether, 2335 consecutive patients (response rate, 89.2%) in the GPs’ waiting rooms answered a questionnaire about their received depression treatment and treatment preferences in case of future depression. Results The study population (N = 2239) had a mean age of 48.6 ± 17.7 years (range 18–91), 60.1% were women. Of the 770 patients reporting to have received depression treatment, 39.1% were treated exclusively by their GP while 52.5% also were referred to a psychologist/psychiatrist. Older age was positively associated with medication and negatively associated with referrals to psychologist/psychiatrist. People with high education had lower odds for receiving medication (odds ratios [OR], 0.49; 95% confidence intervals [CI]: 0.30–0.80) compared to those with low education. If future depression, 81.6% of the respondents would discuss this with their GP, 60.9% would prefer talking therapy with their GP, 22.5% medication, and 52.9% referral to psychologist or psychiatrist. Conclusion One-third of the patients attending their GPs had consulted with them at some time concerning depression the case of future depression, most patients preferred talking therapy with the GP. This finding warrants increased research focus on the GP’s role in depression care.

Background: Following an Anterior Cruciate Ligament (ACL) injury, there is an 3-4 times increased chance of developing post-traumatic osteoarthritis (PTOA). After an ACL injury, the treatment options are typically an ACL Reconstruction (ACLR) with rehabilitation or rehabilitation-alone. Earlier studies have shown no difference between these two groups regarding pain, symptoms, or radiographic Osteoarthritis (OA). But more high-quality research surrounding the prevalence of symptomatic and radiographic OA is warranted. Objective: Investigate the differences in prevalence of symptomatic and radiographic knee OA in those treated with ACLR and those treated with rehabilitation alone, 10 years after an ACL injury. Material and Methods: The data used is derived from the Norwegian part of the Delaware-Oslo ACL Cohort study. Of the 123 eligible for the 10-year follow up, 84.5% (n=104) agreed to participate. The primary outcome measures were x-rays of the knee diagnosing tibial-femoral joint (TFJ) and patella-femoral joint (PFJ) OA using the Kellgren & Lawrence grading. The prevalence of symptomatic OA was decided by applying three different models based on a combination of knee pain, Knee injury and Osteoarthritis Outcome Score (KOOS) questionnaire subscale scores, and radiographic OA. Results: There was no significant difference between the two groups of ACLR and rehabilitation-alone regarding the prevalence of radiographic OA and symptomatic OA. A low prevalence of radiographic OA was observed in both groups. The prevalence in the ACLR group was 11.9% TFJ OA and 10.2% PFJ OA in the injured knee. The prevalence in the rehab-alone group was 0% TFJ OA and 4.3% PFJ OA in the injured knee. The highest prevalence of symptomatic OA was observed when applying the third model, where there was a prevalence of 13.2% symptomatic TFJ OA and 14.7% PFJ symptomatic OA in the ACLR group, and a prevalence of 26% symptomatic TFJ OA and 17.4% PFJ symptomatic OA in the rehabilitation alone group. Conclusion: Following 10 years post ACL injury, there were no significant differences between the ACLR group and rehabilitation alone group regarding the prevalence of radiographic and symptomatic OA.

Problemstilling: Hvordan kan sykepleiere ved hjelp av personsentrert omsorg ivareta pasienter med demens som er innlagt på sykehus? Metode: Oppgaven er en litteraturstudie og refererer til relevant forskning samt annen faglitteratur for å svare på problemstillingen. Funn: Forskningsfunnene viser at det er utfordringer knyttet til utøvelse av personsentrert omsorg på sykehus. Sykepleiere har ikke alltid tilstrekkelig med kunnskap om demens, og det forekommer negative holdninger overfor pasientgruppen. Det er utfordringer knyttet til kommunikasjon og relasjon mellom pasient og sykepleier, samt at sykehusmiljøet ikke er tilstrekkelig tilrettelagt for pasienter med demens. Drøfting: Oppgaven drøfter utfordringer og etiske dilemmaer sykepleiere står overfor ved personsentrert omsorg for pasienter med demens på sykehus. Videre diskuteres det hvordan disse utfordringene og dilemmaene kan møtes. Konklusjon: Personsentrert omsorg er en tilnærming som kan ivareta pasienter med demens på sykehus dersom sykepleiere har fått god nok opplæring og forholdene legges til rette for det i sykehusmiljøet.

Aims: To examine reliability of the screening data collected by nursing students. Furthermore, to examine students' evaluations of participation in nutritional screening of older hospitalised patients. Background: In cross‐sectional study on nutritional risk and care in older hospitalised patients, the prevalence for undernutrition was 45%, a finding corresponding with other international studies. In this study, nursing students (n = 173) screened older patients (n = 508) for malnutrition, while they were in hospital practice. The validity of the results thus depends on the quality of the students screening. Methods: Agreement in measurements on age, weight, height and nutritional risk scoring by students using Nutritional Risk Screening (NRS 2002) was assessed for 30 randomly selected hospitalised patients (≥70 years), with data collected by students in the study and two additional students. Bland–Altman analysis was used for continuous measurements, while kappa statistic was used to assess agreement between the NRS 2002 scores. Experiences of all included students were described. A STROBE checklist was completed. Results: No significant bias was found among the students. Questionnaire data showed that 70.5% of the students agreed that the NRS 2002 was easy to use and 59.0% found it easier to measure the patients' height than weight. It was 70.5% who found it difficult to find previously recorded information on the patients' weight in the electronic records. Only 13% found it easy to find information on patients' nutritional status. 37.0% agreed that participating in the screening was instructive, and 34.0% gained increased interest in nutritional care. Conclusion: Collaborating with students in screening older patients for nutritional risk and undernutrition gave reliable data and increased the students' interest in nutritional care among hospitalised patients. Relevance to clinical practice: Collaborating with students contributes with valuable data for practice and research. Moreover, it increases students' engagement for improved care practices for older patients. What does this paper contribute to the wider global clinical community? Older hospitalised patients are considerably at risk of malnutrition. Research collaboration with nursing students in their hospital practice on nutritional risk screening provide reliable data. Participation in research increases nursing students' engagement for improved nutritional care practices.

Hovedbudskap Pakkeforløp for kreft ble innført i Norge i 2015. Denne rapporten viser resultater fra undersøkelser i befolkningen, blant pasienter og blant fastleger, gjennomført i perioden 2018-2020, og ser på hvorvidt resultatene har endret seg fra tidligere målinger i perioden 2014-2016. Målet har vært å undersøke vurderinger av ulike forhold og utfordringer rundt helsetjenestetilbudet til kreftpasienter. Befolkningens syn • Nesten halvparten av svarerne hadde inntrykk av at helsetjenestetilbudet til kreftpasienter har blitt bedre det siste året • Påstanden om at kreftbehandlingen har høy kvalitet og at helsetjenestene setter pasientene i sentrum fikk best vurderinger av målene i Nasjonal kreftstrategi • Helsetjenestens opplevde tilgjengelighet og kvalitet på informasjon om forebygging har størst forbedringspotensial • Mange tror det er en viss sannsynlighet for at pasienter kan bli skadet ved behandling både i og utenfor sykehus i Norge • Inntrykket av helsetjenestetilbudet, tryggheten om å få best mulig behandling, inntrykket av kvaliteten på behandling og behandlingens tilgjengelighet er mer positiv i 2018 enn ved foregående målinger • Befolkningens vurdering av sannsynlighet for å bli skadet ved behandling både i og utenfor sykehus er større i 2018 enn tidligere Sykehuspasienters erfaringer • Alt i alt vurdering av utredning og behandling og samarbeid internt i sykehus får best vurdering av pasientene • Fastlegens informasjon om behandling og utredning har størst forbedringspotensial • Pasienter inkludert i pakkeforløp for kreft hadde bedre vurderinger av ventetid fra man blir henvist til sykehus til første time enn andre pasienter • Pasienter med opphold relatert til utredning eller behandling for kreft hadde bedre vurderinger av ventetid, legene, informasjon, pårørende, utskrivning og samhandling enn andre pasienter, men dårligere vurdering av standard • Hver tredje fritekstkommentar var ensidig negativ, og mange negative erfaringer var knyttet til organisering, samarbeid og koordinering • Erfaringer knyttet til ventetid, alt i alt vurdering av utredning og behandling, fastlegens informasjon om utredning og samarbeid internt på sykehus har blitt bedre over tid • Resultatene viste størst endringer fra 2014 til 2019 Fastlegenes oppfatninger • Mange fastleger vurderer dialog med sykehus og ventetid fra henvisning til første konsultasjon som tilfredsstillende • Tiden fra henvisning til sykehus til pasienten får første konsultasjon vurderes som mer positivt enn dialog med sykehus etter at pasientene er skrevet ut • Fastlegene hadde mer positive erfaringer med ventetid fra henvisning til første konsultasjon og samarbeid med sykehuset under utredning og behandling i 2019 enn i 2015 Undersøkelsene kan diskuteres i forhold til metodiske styrker og svakheter, men samlet sett indikerer resultatene at både befolkningen, fastlegene og pasientene mener at helsetjenestetilbudet til kreftpasienter har blitt bedre over tid. De største positive endringene gjelder ventetid på utredning og behandling og tilgjengelighet.

BAKGRUNN: Dagens litteratur har en mangel på studier om tredemølleprotokoller for kardiopulmonale belastningstester (CPET). «Glittreprotokollene» ble utformet i 1992 av Dr. Carl Christian Christensen, på Glittreklinikken (nå LHL-sykehuset Gardermoen), og består av 4 tredemølleprotokoller, med ulik startbelastning, som brukes mye i klinisk sammenheng på pasienter med lunge- og hjertesykdommer for å kartlegge deres aktivitetstoleranse og sykdomsutvikling. Derimot mangler protokollene en forskningsbasert kvalitetssikring, og det derfor ønskelig i denne oppgaven å undersøke protokollenes egnethet i forhold til CPET-testing av pasienter med kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), for å bidra til flere studier på tredemølleprotokoller. METODE: 80 pasienter med kols (45% kvinner og 55% menn, i alderen 40-89 år) ble inkludert etter en gjennomgang av LHL-sykehuset Gardermoens testoversikt over alle pasienter med gjennomført CPET-test. Disse ble så fordelt i 4 grupper avhengig av hvilken CPET-protokoll som var benyttet. Pasientenes CPET- resultater ble studert og vurdert opp mot ERS-anbefalingene (Radtke et al, 2019) i forhold til: 1) andelen pasienter som oppnådde kriteriene for maksimal innsats, 2) hvor lang stressfase-tid deltakerne med innfridde kriterier hadde, 3) om de 4 undersøkte protokollene bestod av anbefalte faser (hvile-stress-recovery) og 4) om de 4 undersøkte protokollene ga lineære utfallsvariabler som muliggjør tolkning av kardiopulmonal respons. RESULTAT: 91% av alle pasientene oppnådde ≥ 1 endekriterium for maksimal innsats. 37% av pasientene oppnådde sitt/sine endekriterier innenfor anbefalt tid på 8-12 min, mens den totale gjennomsnittstiden for alle som hadde innfridd ≥ 1 endekriterium var 09:24 min. Fordelt på protokollgrupper var gjennomsnittstiden for de som hadde innfridd ≥ 1 endekriterium fra ca 8 til 10 min. Samtlige protokoller inneholdt hvile-stressrecoveryfase, medførte ingen skader/uhell, og ga lineær utvikling av utfallsvariablene. KONKLUSJON: På bakgrunn av oppgavens kriterier og resultater kan man si at «Glittreprotokollene» egner seg til bruk for CPET-testing på tredemølle av pasienter med kols, i alderen 40-89 år. Det anbefales likevel mer forskning på området for å understøtte oppgavens funn.

Tema: Kommunikasjon med ALS-pasienter Bakgrunn: Valget av tema kom som følge av nysgjerrigheten rundt sykdommen som rammet min egen familie for flere år siden. Kommunikasjon var en stor utfordring for meg selv som pårørende. Kommunikasjon er en sentral del av sykepleien, og selv om dette er en liten pasientgruppe, vil det ha overføringsverdi til en rekke andre pasientgrupper. Fremgangsmåte: Systematisk litteraturstudie. Ved å søke i databasen på Tidsskriftet Den Norske Legeforening og i databasene Oria og PubMed fant og analyserte jeg seks forskningsartikler. Konklusjon: Sykepleier kan legge til rette for god kommunikasjon med ALS-pasienter ved å inngå tverrfaglig samarbeid med logopeder for bestilling og opplæring i hjelpemidler. Hjelpemidler kan supplere/erstatte den verbale kommunikasjonen. En god relasjon mellom sykepleier og pasient kan lette kommunikasjonen. Sykepleier kan benytte lukkede spørsmål, som vil gjøre det enkelt for pasienten å besvare med nonverbal kommunikasjon.

Introduksjon: Menneske med psykose bør i følgje Helsedirektoratet (2018) ha tilbod om fysisk aktivitet i behandlingstilbodet sitt, men forsking viser at det er utfordrande å hjelpe pasientar med psykose til livsstilsendring (Abed, 2010). Mykje av forskinga som er gjort på psykosepasientar er forankra i eit biomedisinsk paradigme, og det er manglande kunnskap om pasientar sine eigne opplevingar av helse (La, Ungar, Malla, Frankish & Suto, 2014) og fysisk aktivitet i behandling (Borge, 2011). Det å inkludere menneske med alvorlege psykiske lidingar sine eigne opplevde erfaringar, kan utgjere ei viktig og rik kjelde til informasjon om helsefremjande arbeid (Mjøsund, 2017). Ut frå eit helsefremjande perspektiv (Hummelvoll & Dahl, 2012) kan det tenkjast at fysisk aktivitet kan vere noko større enn det definisjonen og nasjonale anbefalingar får fram, og kan romme meir enn berre det fysiske. Omgrepet «aktiv livsstil» nyttast derfor i dette prosjektet, i forsøk på å opne opp for at aktivitet ikkje nødvendigvis treng å innebere fysisk aktivitet. Forskinsspørsmål: Kva snakkar personar med psykose om når dei snakkar om omgrepet «aktiv livsstil»? På kva måte opplever dei å få støtte ved behandlingsinstitusjonen til å leve den aktive livsstilen slik dei snakkar om det? Metode: I prosjektet vart det nytta kvalitativ metode og fortolkande fenomenologisk analyse til analyse av datamaterialet. Det vart rekruttert tre deltakarar frå ein institusjon for menneske med psykoseproblematikk. Datainnsamling vart gjort ved bruk av semistrukturerte, gåande enkeltintervju, med bilete som hjelpemiddel i samtalen. Konklusjon: Ved å spørje deltakarane om deira assosiasjonar til omgrepet «aktiv livsstil» har eg fått fram individuelle, relasjonelle og kontekstuelle meiningsdimensjonar ved det å vere i aktivitet. Alle knytte med andre ord ein aktiv livsstil til samanhengar med familie og venner, dyr, stadar og natur. Dette er meiningsdimensjonar ved aktiv livsstil som endrar seg for deltakarane, på radikale måtar, når dei blir innlagt under psykisk helsevern. For institusjonar som ønska at pasientane skal oppretthalde aktivitetsnivået sitt, må desse dimensjonane ved å vere aktiv vere adressert og utgjere ein bakgrunn for den tilrettelegginga for aktivitet som skal skje. I tråd med dette har studien fått fram at det å vere innlagt syner seg som ein unntakssituasjon for pasientane, som opplev tilværet som til dels uverkeleg og som å leve på sida av seg sjølv. Dette er sentrale utfordringar for målet om at aktivitet skal inngå som ein del av behandlingstilbodet. Å vere aktiv kan ikkje forståast som eit nøytralt tiltak som tilførast pasienten utanfrå, men som ein integrert del av deira sjølvoppfatning og identitet.

Denne avhandlingen har utforsket forholdet mellom det standardiserte verktøyet «National Early Warning Score» (NEWS) og sykepleiernes profesjonalitet i form av kompetanse til å foreta kliniske vurderinger og til å utøve skjønn og profesjonelt ansvar i generelle sykehusavdelinger. NEWS er et hjelpemiddel som brukes for å identifisere og respondere på forverring i voksne pasienter sin tilstand. Med NEWS overvåkes vitale tegn etter en standardisert metode som innebærer forhåndsdefinert oppfølgingsfrekvens og standardisert respons ut fra en skår. For å hindre alvorlige hendelser og ivareta pasientsikkerheten er det svært viktig å identifisere en forverring i pasientens tilstand så tidlig som mulig. Internasjonalt og i Norge har man derfor innført standardiserte verktøy som skal hjelpe leger og sykepleiere i dette arbeidet. NEWS kobles ofte sammen med et responssystem, «Rapid Response System» (RRS). RRS er tilgjengelig tilkallingshjelp med akutt beredskap og kompetanse som skal bistå helsepersonell som har pasienter med risiko for forverring. Det er fortsatt uklart hvordan standardiserte systemer som NEWS og RRS kan virke inn på sykepleierne og arbeidskonteksten. Standardiserte verktøy i sykepleiernes yrkesutøvelse kan bidra til å endre deres oppfatning og oppgaver og det er derfor interessant å utforske forholdet mellom et standardisert verktøy som NEWS og sykepleiernes profesjonalitet i form av kompetanse til å foreta kliniske vurderinger og til å utøve skjønn og profesjonelt ansvar i arbeidskonteksten. Avhandlingens overordnede forskningsspørsmål er: Hvordan fremstår forholdet mellom det standardiserte verktøyet NEWS og sykepleiernes profesjonalitet i generelle sykehusavdelinger? Den overordnede hensikten med denne avhandlingen er å gi et bidrag til den forskningsbaserte kunnskapen om forholdet mellom NEWS og sykepleiernes profesjonalitet, som omfatter den kompetansen som er avledet av kunnskaper og ferdigheter, skjønn og klinisk vurdering, og som følges av et profesjonelt ansvar. Ønsket med avhandlingen har vært å stimulere til utvikling av et praksisfellesskap som har et reflektert forhold både til bruken av standardiserte verktøy som NEWS og til egen faglig profesjonsutøvelse. Videre er ønsket at avhandlingen kan bidra til hensiktsmessig bruk av systemene, samtidig som sykepleiernes profesjonelle kompetanse og ansvar ivaretas og utvikles i profesjonell praksis. Avhandlingen kan gi implikasjoner og ha paralleller til andre profesjonsutøvere i tillegg til andre standardiserte verktøy som er i bruk. Paper I: Jensen, J.K., Skår, R. & Tveit, B. (2018). The impact of Early Waring Score and Rapid Response Systems on nurses’ competence: An integrative literature review and synthesis. Journal of clinical nursing, 27(7-8), e1256-e1274. https://doi.org/10.1111/jocn.14239 Not in the file in Brage because of copyright restrictions. Paper II: Jensen, J. K., Skår, R., & Tveit, B. (2019). Introducing the National Early Warning Score – A qualitative study of hospital nurses’ perceptions and reactions. Nursing open, 6(3), 1067- 1075. https://doi.org/10.1002/nop2.291 Paper III: Jensen, J. K., Skår, R., & Tveit, B. (2019). Hospital nurses' professional accountability while using the National Early Warning Score: A qualitative study with a hermeneutic design. Journal of clinical nursing, 28 (23-24), 4389-4399. https://doi.org/10.1111/jocn.15021 Not in the file in Brage because of copyright restrictions.

Master i fysioterapi Background: The Physical Workload Questionnaire (PWQ) is a questionnaire based on an item pool of 26 items related to physical workload. The PWQ has recently been translated into Norwegian, but its measurement properties have not yet been tested. The aim of this study is to assess the measurement properties of the Norwegian version of the PWQ in patients with musculoskeletal disorders. Method: A cross-sectional study with a test-retest design were conducted to assess factorial structure, internal consistency, construct validity and reliability in patients with musculoskeletal disorders. Exploratory Factor Analysis (EFA) was performed to assess the factorial structure and number of items to be included in the Norwegian version of the PWQ. Internal consistency was assessed using Cronbach’s alpha, and construct validity by 14 a priori hypotheses (“known” group, convergent and discriminant validity). Reliability was evaluated by Intraclass Correlation Coefficient (ICC2.1), Standard Error of Measurement (SEMagreement) and Smallest Detectable Change (SDC95%ind). Results: A total of 115 patients with musculoskeletal disorders and a mean age (SD) of 46 (9) years were included in the cross-sectional study, of which 48 were included in the reliability analyses. EFA on the item pool resulted in two subscales; “Heavy physical workload” (15 items, range 0-100) and “Long lasting postures and repetitive movements” (7 items, range 0-100). The internal consistency with Cronbach’s alpha was 0.94 and 0.85 on subscale 1 and 2, respectively. There were no floor or ceiling effects of the subscales. Assessment of construct validity showed that 12 of the 14 (85%) predefined hypotheses were confirmed. Reliability of PWQ data demonstrated an ICC2.1 of 0.96 (95% CI 0.88, 0.98) and 0.92 (95% CI 0.81, 0.96), SEM of 6.9 and 10.0 and SDC95%ind of 19.2 and 27.7 of subscale 1 and 2, respectively. Conclusion: The Norwegian version of the PWQ demonstrated acceptable internal consistency, construct validity and reliability and can be used to assess physical workload in patients with various musculoskeletal disorders.

Assisted reproduction treatments are demanding and difficult to go through, and there is no guarantee that the treatment will be successful. Nowadays, the culture around assisted reproduction in public institutions in Norway is primarily focused on effectiveness and success rates, making many patients feel like they are not being acknowledged as people, but that they are part of a production line. The project explores how to enable cultural change at the Reproductive Medical Department at Rikshopitalet in order to make their service more supportive towards patients, acknowledging their differences and the difficulties they go through during the process of assisted reproduction. Three main principles were co-design to enable a transition from a production-oriented culture towards a culture of assistance: from assembly-line experience to team-based care; from treating everyone in the same way to acknowledging diversity; from a single view of success to an holistic understanding of experience. In order to support the process, cultural prompts were designed to evidence how each principle can be translated into new practices and/or tools: a visual proposal to make it easier to have access to the patient's information; a yearly program with weekly practices to encourage the healthcare team to have better communication with patients; a patients' diary to be used as a communication tool between the healthcare team and patients; and a new practice to measure patients' experience to identify improvement points in an easier way.The project goal is to become the first step towards cultural change at the Reproductive Medical Department. It aims to sparkle cultural awareness and inspire the team to continue this journey to make their service more supportive for patients.

Problemstilling: Hvilke faktorer må være tilstede for at sykepleier ivaretar pasientens autonomi i en interkulturell kontekst? Metode: Litterær oppgave Funn: Pasientens autonomi er et sentralt etisk prinsipp i sykepleie og et hyppig diskutert tema i interkulturell kontekst. Sykepleiers tolkning av pasientens autonomi, holdninger og kulturelle kompetanse henger sammen med ivaretakelsen av pasientens autonomi og kvaliteten på omsorgen som ytes. Konklusjon: Fokus på pasientens autonomi og kulturelt tilpasset omsorg ser ut til å stamme fra samme utgangspunkt – spørsmålet om hvordan omsorg og pleie kan tilpasses til pasientens beste. Faktorer som åpenhet for ulikhet, engasjement for pasienten og bevissthet rundt egne holdninger og verdier, er sentrale i å forvalte pasienters autonomi i en interkulturell kontekst.

Tema: Smertelindring til pasienter med en opioidavhengighet. Problemstilling: Hva hindrer sykepleiere i å gi en optimal smertelindring til pasienter med en opioidavhengighet, innlagt på sykehus? Metode: Dette er en litterær oppgave, med litteraturstudie som metode. Selvvalgt litteratur, pensumlitteratur, og syv vitenskapelige artikler er inkludert for å videre belyse problemstillingen. Drøfting: Aspekter presentert i teoridelen vektlegges og drøftes opp mot hverandre. Smerte og smertebehandling, samt de ulike barrierene som hindrer adekvat smertelindring belyses. Drøftingen vil fokusere på sykepleier- og pasientperspektiv, samt relasjonen mellom sykepleier og pasient. Joyce Travelbee benyttes som sykepleieteoretisk forankring. Konklusjon: Det er flere barrierer som hindrer smertebehandlingen. Kunnskapsøkning og endring av holdninger hos sykepleiere kan sikre en bedre smertelindring. I tillegg kan et større fokus på den mellommenneskelige relasjonen, sykepleiers profesjonelle rolle, samt tillit til pasientens smertevurdering bidra positivt til ivaretakelse av pasienter med en opioidavhengighet.

PROBLEMSTILLING: ”Hvordan kan sykepleieres holdninger og kunnskap påvirke den medikamentelle smertelindringen til pasienter på kirurgisk sengepost?” METODE: Dette er en litterær oppgave. Aktuell fag-, teori- og forskningslitteratur er inkludert, i tillegg til relevant praksiserfaring. FUNN: Noen sykepleiere viser redusert mengde empati i møte med smertepregede pasienter. Det er et gjennomgående funn at sykepleiere i liten grad benytter seg av smertekartleggingsverktøy. Det viser seg at det er et misforhold mellom sykepleieres teoretiske kunnskap og deres handling i praksis. DRØFTING/KONKLUSJON: Forskning viser at de organisatoriske forholdene sykepleiere arbeider under påvirker smertebehandlingen. Tidspresset sykepleiere står i kan tenkes å motvirke fremveksten av empati mellom sykepleier og pasient. Forskning viser videre at det er et misforhold mellom sykepleieres oppfatning av smertebehandlingen de gir, og hvordan pasientene faktisk har det. Sykepleiere må bli flinkere til å undervise om smertekartlegging preoperativt, for å bedre inkludere pasienten i egen vurdering av smerte.

I denne litterære oppgaven blir det belyst hvordan sykepleiere kan bruke mentaliseringsbasert miljøterapi for å forebygge aggresjon hos pasienter med borderline personlighetsforstyrrelse. Mennesker med BPF er preget av impulsive og uforutsigbare handlinger, manglende selvkontroll, svingende humør og aggresjon. Slik atferd kan ha fatale konsekvenser, slik som selvmord og utøvelse av vold. Aggressiv og uforutsigbar atferd kan også være være en stor påkjenning for sykepleiere, og det er derfor av interesse å få et verktøy som kan forebygge slik atferd. Det diskuteres hvordan sykepleier kan bruke ulike kompetanseområder i mentaliseringsbasert miljøterapi (en ikke-vitende nysgjerrig holdning, støtte og empati, klargjøring, utforsking, utfordring, følelsesfokus og det terapeutiske forholdet) for å forebygge aggresjon hos pasienter med BPF. Den begrensede litteraturen angående sykepleiers anvendelse av mentaliseringsbasert terapi tyder på at det er behov for mer forskning på dette feltet.

Master's thesis in Relational treatment Hensikten med denne kvalitative metasyntesen var å belyse hvordan helsepersonell i en psykiatrisk sengepost erfarte pasientenes brukermedvirkning, til sammenligning med pasientenes opplevelse. Dette ble gjort gjennom allerede eksisterende forskning. Bakgrunn for valg av tema var at brukermedvirkning står på agendaen både i helsevesenet, men også i politikken. Brukermedvirkning er forankret i det norske lovverket og i politiske føringer. Tidligere var psykiatrien preget av en paternalistisk holdning, men tidene har endret seg, og fokuset har blitt på psykodynamisk relasjonsbehandling og empowermenttenkning, to modeller som tilrettelegger for brukermedvirkning. Metoden som ble valgt for studiet var kvalitativ metasyntese, med hovedvekt i metaetnografi. Det ble tatt utgangspunkt i Noblit & Hare sin analyseprosess. Funnene fra studiet fremhevet hva helsepersonell og pasientene opplevde hindret og fremmet brukermedvirkning. Faktorer som manglende engasjement, forventningspress, individ versus miljø, stigmatisering og paternalisme opplevdes hemmende. Kunnskaper om pasienten, tilnærmingsmetoder, relasjonens betydning og informasjon og kommunikasjon ble opplevd som fremmende faktorer. Konklusjonen ble at ved å bevisstgjøre seg de faktorene som både hindrer og bedrer brukermedvirkning kan praksisen fra helsepersonellet i de psykiatriske sengepostene forbedres. Med økt forståelse og kunnskap om hva som trengs kan helsetjenestene få en forbedret kvalitet og økt brukermedvirkning gir økt pasienttilfredshet. Videre ble det oppdaget at det behøves mer forskning på hvordan å bedre implementere brukermedvirkning i psykiatriske sengeposter.

Master i samfunnsernæring Bakgrunn: Overvekt/fedme er et stort folkehelseproblem. Hvert år fedmeopereres omkring 3000 personer i Norge. Alle som opereres ved offentlige sykehus må gjennom et obligatorisk Startkurs før operasjonen. Kurset har blant annet til hensikt å bistå deltakerne med å komme i gang med livsstilsendringer og etablere et støttende nettverk. Relativt få studier er utført angående opplæring til denne målgruppen. Hensikt: Å kartlegge endringsprosessen til fedmepasienter som deltar på Startkurs, samt vurdere deres opplevelse av brukermedvirkning og sosial støtte. Metode: Semistrukturerte dybdeintervjuer av åtte kursdeltakere, i to omganger. Tolkningen av de verbatim transkriberte intervjuene ble utført i en fenomenologisk teoriramme. Funn: Funnene viser at 1) de fleste kommer i gang med endringsarbeidet på Startkurset, 2) de fleste opplever brukerpanelet som betydningsfullt, 3) det er ulike meninger om betydningen av sosiale støtte, både i og utenfor Startkurs, 4) alle får ny kunnskap om tilbakefall, 5) flere innrømmer å ha en spiseforstyrrelse og 6) mange klarer ikke å se seg selv som slank. Konklusjon: Studien viser at pasienter opplever Startkurs som nyttig, og at kursholderne får pasientene i gang med sitt endringsarbeid, gjennom egenkraftmobilisering (empowerment). For at nytteopplevelsen til den enkelte pasient skal bli enda bedre bør man utføre longitudinelle studier som studerer empowerment og sosial støtte over lenger tid. I tillegg bør brukere i brukerpanelet ha mer ulike erfaringer etter fedmeoperasjon, og man bør i større grad vektlegge temaene tilbakefall og spiseforstyrrelser.

Denne masteroppgaven er beskrivelsen av et aksjonsforskningsprosjekt der vi i tre nettverksmøter utforsker betydningen av å ha den første samtalen med pasienten på fastlegens kontor etter at pasienten er henvist til DPS.

Background Following the bomb attack on the government quarter on 22 July 2011, many of the injured were treated at the accident and emergency department in Oslo. Material and method The patients (n=79) were sent a questionnaire ten months after their treatment and again after three years. A total of 42 patients responded on one or both occasions. Post-traumatic stress reactions were measured using PTSD-RI (University of California at Los Angeles PTSD Reaction Index). Symptoms of anxiety and depression were measured with the aid of HSCL-8 (Hopkins Symptom Checklist). Physical symptoms were surveyed using twelve questions. Satisfaction with follow-up was measured with eight questions on a five-point scale. Results After ten months, the average score for PTSD-RI was 1.4 (95 % CI 1.0-1.7), and 31 % of the responses were at a clinical PTSD level. After three years, the average score was 1.3 (95 % CI 0.9-1.7), and 25 % were at a clinical PTSD level. Symptom score for anxiety and depression after ten months was 0.9 (95 % CI 0.6-1.2) and after three years 0.8 (95 % CI 0.5-1.2). The most frequent physical symptom was headache. The satisfaction with follow-up varied somewhat but was generally good. Interpretation Several patients who received treatment for injuries at the accident and emergency department in Oslo had mental symptoms for a long period following the terror attack. The patients were satisfied with the follow-up, which was mainly provided by the primary healthcare service.

Denne masteroppgaven er klausulert , og er IKKE TILGJENGELIG før juni 2023.

Rapporten kan lastes ned gratis fra Folkehelseinstituttets nettsider : www.fhi.no I 2014 ble 9600 personer lagt inn i sykehus med akutt hjerneslag i Norge. Dødeligheten som følge av hjerneslag er betydelig redusert de siste ti-årene, men mange pasienter med hjerneslag får varige nevrologiske funksjonsnedsettelser. Et viktig element i behandlingen av pasienter med akutt hjerneslag er at pasienten mobiliseres tidlig, men det er uklart om det er mest effektivt om dette skjer innen 24 timer eller mellom 24 - 48 timer etter symptomdebut. Vårt mandat var å identifisere og oppsummere studier som hadde belyst dette.

This project explores how behavior theory can be used to make welfare technology more engaging and better at facilitating healthy behavior change for patients with lifestyle diseases. Everyday life is where most of the treatment or rehabilitation occurs for many patients and where the patient’s lifestyle is an important factor. Currently, the health system has a limited capacity to assist in this context, and most patient-system interactions are limited to short visits or check-ups. Through extensive research on behavior models, I developed a new behavioral model, the Unified Behavioral Model (UBM), which serves as the basis for the design delivery. The UBM model can potentially be used as a framework for other behavior-related services. The design delivery also incorporates several needs discovered during the user research phase, such as the the need for social interaction or a calm yet inspiring monitoring system.

Denne diplomoppgaven handler om brukeropplevelse for brystkreftpasienter. Målet med oppgaven er å forberede pasienten best mulig til operasjon. Jeg har studert pasientforløpet på Sykehuset Innlandet fra pasienten blir diagnostisert, til de reiser hjem. Pasienter ønsker å møte bedre forberedt enn det de gjør i dag, og sykehuset ønsker at pasientene skal føle seg tryggere i situasjonen. ​Designforslaget er en digital applikasjon som skal hjelpe pasienten å være mer tilstede under sykehusoppholdet. Den er et hjelpemiddel for pasienten som gir relevant informasjon om hva de kan forvente under sykehusoppholdet. Hensikten er at brystkreftpasienter skal bli ivaretatt og føle seg trygge på den prosessen de skal igjennom. Forslaget er en del av en større plattform som gir pasienten tilgang til god og personlig informasjon om sin diagnose og behandling.

Background: malnutrition amongst the elderly may lead to serious consequences for the person and for the community in terms of need for public support. Assessment of the nutritional status is the first step regarding treatment and follow-up. Purpose: to use the Norwegian Directorate of Health Nutrition Assessment Tool to gain knowledge about the risks of malnutrition. Method: a descriptive study was performed among 532 patients ≥67 years admitted to nursing homes or receiving home care nursing. Data included assessment of the patients’ height, weight, Body Mass Index (BMI), and clinical data relevant for nutrition status. Results: BMI lower than recommended (BMI

Fysisk aktivitet (FA) er assosiert med positiv effekt på psykisk helse og økt livskvalitet hos mennesker som lider av alvorlige psykiske lidelser. Da det ikke ble funnet litteratur vedrørende fysisk aktivitet for personer med psykose innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling, ønsket jeg å undersøke om et tilbud om FA kunne gjennomføres med denne gruppen. Om dette lot seg gjøre, ønsket jeg videre å undersøke hvilke erfaringer og opplevelser deltagerne hadde av tilbudet. Basic Psychological Needs Theory (BPNT – en miniteori under Self-Determination Theory) ble brukt som pedagogisk utgangspunkt for tilrettelegging av aktivitetstilbudet for å fremme psykisk velvære og autonom motivasjon. Seks deltagere benyttet seg av aktivitetstilbudet, og fem av disse delte sine erfaringer gjennom dybdeintervju. En form for tematisk analyse ble brukt til å tolke data, med et teori-tematisk utgangspunkt i BPNT. Deltagernes erfaringer med fysisk aktivitet ble kategorisert i tre grupper, relatert til kontekstuelle forhold, forhold rundt egen psykiske helse og holdninger til fysisk aktivitet. Fysisk aktivitet kan gjennomføres med pasienter med psykose på akuttpsykiatrisk avdeling. Aktivitetstilbudet var dog ikke egnet for alle personer med psykose på avdelingen. Deltagernes erfaringer berørte kontekstuelle forhold som var viktig for en god opplevelse av aktiviteten: fast aktivitetsveileder over tid, individuell tilrettelegging og organisert utendørs hvis mulig. Erfaringene med det sosiale miljøet kunne forklares ved hjelp av BPNT, unntaket var ønsket om utendørsaktivitet. Opplevelse av aktivitet ble kategorisert som gode og mindre gode, og berørte forhold som er dokumentert å være inkludert i domener av psykisk helse i en modell av Mjøsund et al. (2015). Gode opplevelser ble berørt i størst grad.

Hensikt: Hensikt med oppgaven er å belyse hvilke erfaringer har pasienter med diabetes type 2 med å mestre livsendringer sykdommen medfører. Det er ønskelig at resultater i oppgaven kan bidra til forbedring av sykepleier til pasienter med diabetes type 2 Metode: En systematisk litteraturstudie basert på åtte kvalitativ forskningsartikler. Resultat: Kunnskap om sykdommen, kunnskap om fysisk aktivitet og kosthold samt sosial støtte fra familie og helsepersonell erfart av mange som viktig mestringsstrategi på den ene siden, på andre siden var negative følelser som skyldfølelse, skam, og bekymringer opplevd som en hinder for mestring. Helsepersonellet var erfart som en nødvendig partner og en mestringsressurs, men møte med helsepersonell som hadde mangelfull kunnskap og empati, var opplevd negativt. Konklusjon: Pasienter erfarte at det er utfordrende å endre livsstil. Dette krever en tett oppfølging og en fra helsepersonell og en støtte fra familie. Gruppeveiledning viser seg å gi bedre kunnskapsnivå og styrker pasientenes egenomsorgsevner, men i tidlig sykdomsforløpet er individualisert veiledning ønsket. Aim: The aim of this study is to illuminate what experiences patients with type 2 diabetes have in managing the changes in life caused by the disease. It is desirable that results in the thesis may contribute to the improvement of nurses for patients with diabetes type 2 Method: A systematic literature study based on eight qualitative research articles. Results: Knowledge of the disease, knowledge of physical activity and diet, as well as social support from family and health professionals experienced by many as important coping strategies on the one hand, on the other hand, negative feelings like guilt, shame and worries were perceived as an obstacle to mastering. The healthcare staff were experienced as a necessary partner and a master resource, but meeting with healthcare professionals who had insufficient knowledge and empathy was perceived to be negative. Conclusion: Patients experienced that it is challenging to change lifestyle. This requires close follow-up from healthcare professionals and family support. Group guidance turns out to provide a better level of knowledge and strengthens the patient's self-care skills, but in the early stage of illness individualized guidance is desired.

Bacheloroppgave 2017 Hensikt: Kartlegge hvilke psykiske reaksjoner som kan oppstå som følge av en hjertestans, for å øke sykepleiers forståelse av denne pasientgruppens behov. Problemstilling: Hvilke psykiske reaksjoner kan oppstå etter en hjertestans og hvilke behov for ivaretakelse har disse pasientene i hverdagen etter? Metode: Ved bruk av litteraturstudie har jeg søkt, samlet, analysert og sammenfattet informasjon som kan belyse min problemstilling. Videre har jeg drøftet funn fra søkeresultat, teori og egne refleksjoner opp mot hverandre for å besvare problemstillingen. Hovedfunn: Pasientene opplever ulike psykiske reaksjoner i form av usikkerhet, angst, depresjon, skyldfølelse og tap av identitet. Dette medførte utfordringer i hverdagen, da mange slet med å finne mening med det hele. Mange opplevde at disse reaksjonene kom overraskede på, da de fikk lite informasjon og oppfølging fra helsevesenet. Funnene fra denne litteraturstudien tyder på at dette er en pasientgruppe som har et stort behov for ivaretakelse i hverdagen etter.

Master i empowerment og helsefremmende arbeid Bakgrunn: Tema i studien er kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) og pasientens perspektiv på mestring. KOLS en folkehelseutfordring nasjonalt og globalt. Mer enn 200.000 nordmenn er rammet av KOLS. I Nasjonal helse- og sykehusplan (2015) er et av hovedmålene å styrke pasientens rolle i helsevesenet, og pasientperspektivet vektlegges. Dette er i tråd med prinsippene i empowerment, der maktomfordeling, medvirkning og anerkjennelse av pasienten som ekspert på seg selv står sentralt. Hensikt: Formålet med studien var å innhente pasienterfaringer for å belyse pasientenes perspektiv og forståelse av begrepet mestring. I refleksjonsoppgaven var formålet å belyse forforståelsens betydning i eget prosjekt. Hensikten var å fremskaffe kunnskap om mestring fra pasientens perspektiv. Teoretisk forankring: I studien dannet Lazarus og Folkmans mestringsteori og teori om empowerment det teoretiske grunnlaget. I refleksjonsoppgaven dannet teori om hermeneutikk og forforståelse et viktig grunnlag for drøfting av forforståelsens betydning i masterprosjektets ulike faser. Metode: Studien har et eksplorativt og deskriptivt design med hermeneutisk fenomenologisk tilnærming. Kvalitativ tilnærming med individuelle semistrukturerte intervju ble benyttet for datainnsamling. I refleksjonsoppgaven drøftes forforståelsens betydning gjennom hele forskningsprosessen. Refleksjonsoppgaven er en litteraturstudie. Funn: Funnene peker på at deltakernes forståelse av begrepet mestring i stor grad var knyttet til det å kunne være aktiv, det å ha en følelse av å lykkes og det å sette seg mål som var realistisk å oppnå. Masterstudents forforståelse har hatt stor betydning i arbeidet med prosjektet. Konklusjon: Funnene viste at deltakerne har en opplevelse av hva mestring er for dem. Funnene samsvarer med eksisterende teori om mestring. Forforståelsen var av stor betydning i arbeidet med studien og har trolig vært en styrke. Likevel er det mulig at forforståelsen i noen grad har ført til forhastede slutninger.

Hensikt: Oppgaven har til hensikten å belyse hvordan pasienter med en MRSA-infeksjon erfarer isolering i sykehus. Dette for å oppnå økt kunnskap blant helsepersonell, slik at de på en bedre måte kan tilrettelegge for at pasientene skal erfare isolering som noe positivt. Metode: En systematisk litteraturstudie inspirert av Evans (2002), basert på åtte forskningsartikler. Resultat: Resultatene viser at pasientene hadde ulike erfaringer knyttet til det å være isolert, men at de negative gjerne var dominerende. Mange erfarte humørforandringer i form av irritasjon, sinne, angst og depresjon, mens andre syntes ikke isoleringen påvirket humøret. For noen var følelsen av å være innesperret eller fengslet sterk, mens andre likte stillheten og privatlivet isoleringen medførte. Flertallet av pasientene opplevde at informasjonsbehovet deres ikke ble dekket, og trodde dette hadde sammenheng med manglende kunnskap blant helsepersonell. Konklusjon: Det kan virke som at helsepersonell har for lite kunnskap om isolering og isoleringsregimer, og for dårlig innsikt i pasientenes erfaringer av å være isolert. For at pasienter i fremtiden skal kunne ha så gode erfaringer som mulig knyttet til isolering må helsepersonellets kompetanse styrkes. Målet med isoleringen bør være å bedre pasientens fysiske helse, uten at det skal gå utover dens mentale helse. Aim: The purpose of the assignment is to illuminate how patients with an MRSA infection experience isolation in hospitals. This in order to achieve increased knowledge among health professionals, so that they better can arrange for patients to experience the isolation as something positive. Method: A systematic literature study inspired by Evans (2002), based on eight research articles. Results: The results shows that patients had different experiences related to being isolated, but that the negative were often dominant. Many experienced mood changes in the form of irritation, anger, anxiety and depression, while others did not think the isolation affected their mood. For some, the feeling of being confined or imprisoned was strong, while others liked the silence and privacy of the isolation. The majority experienced that their information needs were not covered, and thought this was because the nurses did not have enough knowledge. Conclusion: It may appear that health professionals have insufficient knowledge about isolation and isolation regimes, and too poor insight into the patient's experience of being isolated. In order for patients to have as good experiences as possible related to isolation in the future, health professionals competence must be strengthened. The goal of isolation should be to improve the physical health of the patient without compromising its mental health.

Bakgrunn: Angst er en vanlig tilleggslidelse hos pasienter med kols. Helsepersonell som er i kontakt med pasienter med kols må alltid være oppmerksom på dette. Sykepleiere og leger som behandler pasienter med kols er for lite oppmerksomme på at for eksempel symptomer som pustebesvær også kan være et symptom på angst. Hensikt: Vi har selv erfaring med denne pasientgruppen. Vi har møtt på utfordringer rundt angstlidelser hos pasienter med kols og har blitt interessert i å vite hva vi kan gjøre for å hjelpe dem på en hensiktsmessig måte. Hensikten med denne oppgaven er å kartlegge hvilke muligheter sykepleier har for å hjelpe pasienter med kols til å mestre sin angst. Metode: Vi har i oppgaven gjennomført en systematisk litteraturstudie der vi har brukt 8 forskningsartikler og faglitteratur. Kvalitative og kvantitative studier er benyttet. Resultat: Teori og forskning viser at kognitiv atferdsterapi og lungerehabilitering er tiltak som kan redusere angst hos pasienter med kols. Konklusjon: Kognitiv atferdsterapi har effekt på angst hos pasienter med kols. Denne terapiformen kan bli mer tilgjengelig for denne pasientgruppen ved å blant annet inkludere det i et samfunnsbasert lungerehabiliteringsprogram. Sykepleiere kan ta kurs for å anvende det. Lungerehabilitering med fysisk trening har effekt, men symptomer har vist seg å falle tilbake noen måneder etterpå. Self-efficacy har innflytelse på hvorvidt pasienten kan gjennomføre aktiviteter som fører til mestring av angst. Background: Anxiety is a common additional disorder in patients with copd. Healthcare professionals who are in contact with patients with copd should always be aware of this. Nurses and doctors who treat patients with copd are not always aware that symptoms such as breathing difficulties can also be a symptom of anxiety. Aim: We have experienced this group of patients in practice. We have faced challenges of anxiety disorders in patients with copd and have been interested in knowing what we can do to help them in an appropriate way. The purpose of this assignment is to map out the possibilities nurses have to help patients with copd to cope with their anxiety. Method: We have conducted a systematic literature study in which we have used 8 research articles and literature. Qualitative and quantitative studies have been used. Results: Theory and research show that cognitive behavioral therapy and pulmonary rehabilitation are interventions that can reduce anxiety in patients with copd. Conclusion: Cognitive behavioral therapy has a positive effect on anxiety in patients with copd. This therapy form could be more accessible to these patients by including it in a community-based pulmonary rehabilitation program. Nurses can take courses to use it. Pulmonary rehabilitation has effect, but symptoms have been shown to fall back a few months afterwards. Self-efficacy has an influence on whether the patient can perform activities that lead to anxiety management.

BAKGRUNN: Å leve med en tarmstomi kan være en utfordring for pasienter som kan påvirke livssituasjonen, selvbildet og forhold til egen kropp, og det kan oppstå praktiske og følelsesmessige spørsmål i forbindelse med dette. HENSIKT: Hensikten med litteraturstudien min var å finne ut hvilke erfaringer pasienter har med å leve med en tarmstomi. METODE: Metoden ble gjennomført med en systematisk litteraturstudie. Søkene ble gjort i CINAHL og Ovid. 27 artikler ble kvalitetsbedømt, der 19 ble ekskludert. Resterende 8 artikler ble analysert for å finne hovedfunn og underfunn. RESULTAT: Funn i min studie var at en tarmstomi kunne påvirker pasientenes kroppsoppfatning og selvbilde. Den gjorde at de følte seg annerledes fra andre og at det var et tabubelagt tema. De var redd for at andre kunne se den under klærne, noe som førte til endring av klesstil. Også det å skulle skape nye relasjoner og seksuelle forhold var skummelt da de var redde for hvordan andre skulle reagere når de fortale om tarmstomien deres. Dette gjorde at de heller unngikk dette. Tarmstomien kunne også påvirke gifte par. Støtte fra familie og venner var en viktig faktor som kunne gjøre det lettere å akseptere den nye situasjonen. Også god informasjon og støtte fra sykepleier var viktig da de kunne sitte inne med kunnskap som kunne lettere hjelpe dem å håndtere den nye situasjonen. KONKLUSJON: Det å leve med en tarmstomi kan være en utfordring for pasienter både fysisk og psykisk, og en utfordring i hverdagen som påvirker kroppsoppfatningen og selvbildet deres. Pasientene følte de mistet en del av seg selv og syns det var vanskelig å lære å leve med den, samt hva andre tenkte om den. Det var også positive erfaringer med å få tarmstomi da den gjorde at de kunne leve igjen. Støtte fra familie og venner kunne føre til trygghet og gjøre det lettere å omstille seg til den nye situasjonen. God sykepleie var også viktig for å lettere kunne tro at de kunne klare å leve med tarmstomien. BACKGROUND: Living with a bowel stoma can be a challenge for patients. It can affect their life situation, self-image and their relationship to their own body. Practical and emotional questions may arise in this regard. PURPOSE: The purpose of my literature study was to find out what experiences patients have living with a bowel stoma. METHOD: The method was conducted with a systematic litteraturstudy. The searches were made in CINAHL and Ovid. 27 articles were qualityrated, 19 of them were excluded. The remaining 8 articles were analyzed to find main findings and findings. RESULT: Findings in my study was that a bowel stoma could affect the patient's body and self-image. It made them feel different from others, and it was a taboo theme. They were afraid that others could see it under the clothes, which led to change style in clothes. Also, creating new relationships and sexual relationships was scary because they were afraid of how others would react when they told about their intestinal stoma to others. This led to avoiding others. The intestinal stoma could also affect married couples. Support from family and friends was an important factor that could make it easier to accept the new situation. Also, good information and support from nurses was important, as they had knowledge about this topic, which could help them to handle the new situation. CONCLUSION: Living with a bowel stoma can be a challenge for patients both physically and mentally, and a challenge in everyday life that affects the body's conception and selfimage. The patients felt they lost a part of themselves and found it difficult to learn to live with it, as well as what others thought about it. There were also positive experiences with getting a bowel stoma because it made them live again. Support from family and friends could lead to security and make it easier to adjust to the new situation. Good nursing was also important in order to more easily believe that they could manage to live with the intestinal tract.

Formål: Å vurdere hofterelatert funksjon og livskvalitet 6-13 år etter artroskopi som behandling for femoroacetabular impingement syndrom (FAIS). Bakgrunn: FAIS er morfologiske forandringer i hoften som kan forårsake både bevegelsesrelaterte og stillingsbaserte smerter i hoften. Det har vært en stor økning av artroskopi som behandling for FAIS de siste årene, men det er få studier som har sett på langtidsresultater etter artroskopi. Det er ikke funnet studier som sammenligner de forskjellige undergruppene for FAIS (cam, pincer, kombinert og labrum). Metode: Utvalget bestod av menn (n=35) og kvinner (n=55) som gjennomgikk hofteartroskopi for FAIS ved Oslo Universitetssykehus, avd. Ullevål, i tidsperioden 2004-2011. Hofterelatert funksjon og livskvalitet ble vurdert ved pasientrapportert utallsmål International Hip Outcome Score 33 (iHOT-33). Pasientrapportert endring i symptomer ble vurdert med en 3-punktsskala. Fysisk aktivitet ble målt ved Hip Sport Activity Scale (HSAS) og mosjon/fysisk aktivitets spørsmål fra HUNT3. Data ble samlet inn ved elektroniske spørreskjemaer gjennom Tjenester for sensitiv data (TSD). Ikke-parametriske tester ble benyttet ved analyser for utfallsmålene for alle deltakere og forskjeller mellom gruppene for FAIS. Resultater: Det var ingen signifikante forskjeller i iHOT-33 mellom cam (n=34), pincer (n=8), kombinert (n=16) eller labrum (n=32), med variasjon i median fra 6,2 til 7,4 (p=0,8). Det var ingen forskjeller mellom gruppene i HSAS (p=0,51). Median for gruppene var fra 2 til 3. Det var ingen signifikant forskjell i Aktivitetsindeks (HUNT3) mellom gruppene (p=0,48). Ved pasientrapportert endring i symptomer etter artroskopi var det signifikant forskjell i iHOT-33 score mellom de som opplevde bedring, uendret og verre (p

Introduksjon: Isokinetisk styrketest er gullstandard av objektiv muskelstyrketesting i forskning og ved retur til idrett. Dette er en reliabel og valid testmetode for å avdekke sideforskjeller i muskelstyrken. Dette er en kostbar og lite tilgjengelig testmetode. Formålet med denne studien er å teste reliabiliteten til isokinetisk styrketest og beinpress-, kneekstensjon- og knefleksjonsapparat på pasienter som har rekonstruert fremre korsbånd. Det er også viktig å avdekke validiteten til de tre styrkeapparatene målt opp mot isokinetisk styrketest. Metode: Vi inkluderte 30 forsøkspersoner. Det ble gjennomført test-retest reliabilitets- og validitetsstudie. Det ble utført tester med styrkeapparatene beinpress, kneekstensjon og knefleksjon. Det ble også utført isokinetisk ekstensjon og fleksjon styrketester i et Biodex dynamometer. Det ble utført intratest reliabilitet. Reliabiliteten ble beregnet ved bruk av ICC, CV og SEM. Vi beregnet MDC som en indikasjon på klinisk relevant endring på målemetodene. Resultater: 28 forsøkspersoner ble inkludert for statistiske analyser. Isokinetisk ekstensjons- og fleksjonsstyrketest viste en høy intratester reliabilitet (ICC på 0,92 - 0,96). Det var god til høy intratester reliabilitet for beinpress, ekstensjon og fleksjon for tester1 både på frisk og rekonstruert side (ICC på 0,88 - 0,97). Det var svak til høy intratester reliabilitet for beinpress, og ekstensjon og fleksjon på frisk og rekonstruert side for tester2 (ICC på 0,22 - 0,91). Videre fant vi at LSI for styrkeapparatene var noe overestimert i forhold til isokinetisk styrketest. Konklusjon: Vår studie viste at isokinetisk ekstensjon og fleksjon styrketest hadde en høy intratester reliabilitet. Det ble funnet svak til høy intratester reliabilitet for beinpress, ekstensjon og fleksjon for både frisk og rekonstruert side. For beinpress ble det funnet svak til høy korrelasjon til isokinetisk ekstensjon styrketest. For ekstensjon ble det funnet svak til høy korrelasjon til isokinetisk ekstensjon styrketest. For fleksjon ble det funnet moderat til god korrelasjon til isokinetisk fleksjon styrketest. Beinsymmetri skår på styrkeapparatene viste seg å kunne overestimere resultatene noe sammenlignet med isokinetisk ekstensjon og fleksjon styrketest.

Bakgrunn: Ulike faktorer hos helsepersonell, pasienten selv eller i rammefaktorene kan forklare mangelfull smertelindring hos kreftpasienter. Hos pasientene kan barrierer for optimal smertebehandling være tilbakeholdenhet med å rapportere smerte og å følge anbefalte smerteregimer. Dette kan forklares med feiloppfatninger, misforståelser eller manglende kunnskap om smerte og smertebehandling. For eksempel redsel for avhengighet, toleranse og bivirkninger eller at smerte er en uunngåelig del av sykdommen. Hensikt: Å beskrive pasientrelaterte barrierer i forhold til smerte og smertebehandling i et utvalg av norske kreftpasienter. Og undersøke om barrierer for smertebehandling påvirker pasientenes smerteintensitet og smertens påvirkning på funksjon. Metode: Studien er en beskrivende tverrsnittsundersøkelse med 217 polikliniske kreftpasienter som har smerter og/eller bruker smertestillende medikamenter hvor barriere mot smerte og smertebehandling undersøkes ved hjelp av barriereskjema (NBQ–II). Hovedresultat: De spørsmål som reflekterer de høyeste barrierene for smertebehandling er spørsmål om avhengighet, toleranse, monitorere symptomer i forhold til egen helsetilstand, nye smerter og redsel for enkelte bivirkninger som døsighet. Konklusjon: Polikliniske kreftpasienter rapporterer en del barrierer for smertebehandling og må kanskje få en mer individualisert informasjon om smerte og smertebehandling for å bedre smertebehandlingen.

The purpose of this paper is to describe students experiences from screening and training elderly disabled people The findings are based on data accured from qualitative interviews, student experiences and the students' screening results logs and self-evaluations.

Bakgrunn : I denne oppgaven ville jeg undersøke hvordan sykepleier kan redusere perioperativ angst hos barn. Dette fordi perioperativ angst er assosiert med manifestasjon av negative følelser og økt global kirurgisk stressrespons. Fremgangsmåte: Denne oppgaven er et litteraturstudie. Jeg søkte derfor frem forskning og litteratur om temaet terapeutisk lek og drøftet problemstillingen opp mot forskning, teori og egen erfaring. Jeg ønsket forskning om barns opplevelser av opphold på sykehus og hva slags terapeutisk lek intervensjoner sykepleiere kunne bruke for å redusere perioperativ angst. Jeg har anvendt Katie Erikssons omsorgsteori som teoriramme for denne oppgaven. Hennes fokus på lek og læring i omsorgen gjorde at jeg så henne som spesielt relevant. Diskusjon, funn og konklusjon: Gjennom forskning fant jeg ut at terapeutisk lek er en effektiv måte å redusere perioperativ angst hos barn. Den medisinske leken har en spesielt god effekt preoperativt og den normaliserende og avledende leken vil kunne bidra til å redusere angst både før og etter kirurgiske inngrep. For å oppnå god effekt av intervensjonene er det behov for at vi skreddersyr dem til hvert enkelt barn og at de skjer i passende tid før operasjonen. Sistnevnte kan være vanskelig da avstander fra sykehus byr på en utfordring.

Bakgrunn: I de senere år har innvandring til Norge økt, noe som har gitt oss et bredere kulturelt mangfold. Dette fører til at fremmedkulturelle blir en økt pasientgruppe i det norske helsevesenet. Sykepleieren har en viktig funksjon med å ivareta fremmedkulturelle pasienter og gi dem tilpasset helse og omsorgstjenester på lik linje med resten av befolkningen (Hansen 2014, s 17). Utfordringer knyttet til språk og kulturforståelse kan medføre at denne gruppen får et dårligere helsetilbud enn den øvrige befolkningen. Hensikt: Hensikten med studien er å finne ut hva de nyere forskningene sier om hvordan sykepleiere kan fremme kommunikasjonen i møte med fremmedkulturelle pasienter i helsetjenesten. Metode: Dette er en systematisk litteraturstudie, der åtte nyere forskningsstudier ble analysert. Relevante funn ble trykket ut for å finne svar på oppgavens problemstilling. De inkluderte studiene ble funnet gjennom søk i databasene Cinahl Complete, PubMed, Oria og Google Scholar. Resultat: Fire hovedkategorier ble brukt for å belyse hvordan sykepleiere kan fremme kommunikasjonen i møte med fremmedkulturelle pasienter i helsetjenesten; sykepleiers kulturell kompetanse, bruk av tolk, kommunikasjonsstrategier og tid som faktor for å fremme kommunikasjon i helsetjenesten. Sykepleiere erfarte et pasienter med annen kulturell bakgrunn kan oppleve dårligere kvalitet på sykepleien selv om de utfører prosedyrer riktig. Dette kan skyldes kommunikasjonsbarriere og mangel på kulturell kompetanse. Konklusjon: For å sikre at fremmedkulturelle pasienter får likeverdige helsetjenester som den øvrige befolkningen, må sykepleiefaget tilføres økt kulturell kompetanse. Kommunikasjon via tolk gir bedre og sikrere behandling og større pasienttilfredshet. Sykepleiere kan ta i bruk kreative strategier for å fremme kommunikasjonen, som nonverbal kommunikasjon og bildebøker. Nøkkelord: sykepleie, fremmedspråklige, kommunikasjonsbarrierer, tolk, helsetjenesten *** Background: Immigration to Norway has increased in recent years, which has given us a broader cultural diversity. This leads to growing patient groups in the Norwegian healthcare system. Nurses encounter more often foreign cultural patients in their daily work. Nurses have an important function to provide foreign cultural patients healthcare on an equal basis with rest of the population (Hansen 2014, p 17). Challenges related to language and culture may cause poor health service among the foreign cultural patients. Purpose: The purpose of the study is to find out what recent researches say about how nurses can promote communication with foreign cultural patients in healthcare. Method: This is a systematic literature review, where eight recent research studies were analyzed. Relevant findings were pointed out to find answers to the chosen topic. The included studies were found through searches in the databases Cinahl Complete, PubMed, Oria and Google Scholar. Results: Four major categories were used to illuminate how nurses can promote communication in interaction with foreign cultural patients in healthcare; nurse's cultural competence, use of professional interpreter, communication strategies and time as a factor to promote communication in healthcare. Nurses found out that patients with different cultural background can experience poor quality of nursing even though they perform procedure correctly. This is due to communication barrier and lack of culture competence. Conclusion: Cultural competence in nursing is an important factor to ensure that foreign cultural patients receive healthcare on an equal basis with rest of the population. Communication via an interpreter provides safer treatment and good patient satisfaction. Nurses can use creative strategies to promote communication in interaction with foreign-language-speaking patients in healthcare, for instance non-verbal communication and picture books. Keywords: nursing, foreign- language- speaking patients, communication barriers, interpreter, healthcare.

Bachelor sykepleie, 2016 Tittel: Verdighet på livets oppløpsside / Dignity of life Home Stretch Tema: Ivaretakelse av verdighet til pasient og pårørende i palliativ fase Formål: Hensikten med denne oppgaven er å finne ut hvordan vi kan tilrettelegge for verdig behandling til pasient og pårørende i palliativ fase, med de utfordringer som finnes i sykehus. Vi ønsker å få økt kunnskap om hvilke behov pasienter og pårørendes har og hva de anser som verdig behandling i livets siste fase. Problemstilling: «Hvordan legge tilrette for at både pasient og pårørende skal oppleve verdighet i palliativ fase, når pasienten er innlagt i sykehus?» Metode: Oppgaven er en fordypningsoppgave, som bygger på fag- og forskningslitteratur, samt egne erfaringer. Vi har benyttet oss av pensumlitteratur og kravet om minst 400 sider selvvalgt litteratur. I alt 7 forskningsartikler ligger til grunn i besvarelsen. Konklusjon: I konklusjonen kommer det frem at verdighet oppleves individuelt og at det derfor er viktig at sykepleier kjenner til pasientens og pårørendes ulike behov og respekterer disse. Kommunikasjon, informasjon, relasjon til helsepersonell, anerkjennelse, tilstedeværelse og miljø og omgivelser er faktorer som er viktig for å ivareta verdighet, men som utfordres i sykehus. Sykepleier kan fremme verdighet gjennom små tiltak som ikke er tidkrevende, men dette forutsetter at sykepleieren har gjort seg kjent med hva hver enkelt pasient og pårørende anser som viktig. Sist men ikke minst må sykepleier erkjenne at døden er en del av livet for å kunne være tilstede for pasienten og deres pårørende.

Masteroppgave samfunnskommunikasjon- Universitetet i Agder, 2016 Pasientinvolvering er et hett tema i dagens helse-Norge. Pasientene er mer aktive, krever mer informasjon og mer bestemmelsesrett enn tidligere. Denne oppgaven retter fokus mot hvordan helsepersonell opplever denne endringen. I studien undersøkes det hvordan metoden samvalg med bruk av digitalt samvalgsverktøy påvirker helsepersonells måte å kommunisere med pasienter på. Både hvilke muligheter og utfordringer det digitale beslutningsverktøyet gir for kommunikasjonen med pasienter, og hvilke holdninger helsepersonell har knyttet til dette vil undersøkes. For å belyse problemstillingen gis det et teoretisk rammeverk knyttet til kommunikasjon, helsekommunikasjon og beslutningsmodeller i en medisinsk kontekst. Ved hjelp av medieanalyse, tekstanalyse og kvalitative intervjuer med helsepersonell og en brukerrepresentant søker oppgaven å avdekke faktorer som fremmer eller hemmer implementeringen av samvalgsverktøy. I tillegg undersøkes kommunikasjonsmulighetene som ligger i selve verktøyet, og hvordan helsepersonell opplever disse. Resultatet av studien viser en usikkerhet rundt bruken av samvalgsverktøy. Helsepersonell er skeptisk til om alle pasienter vil forstå verktøyet, og om det vil føre til mer kompetente pasienter, eller økte skiller i ressursutnyttelsen blant befolkningen. Dessuten er de skeptiske til tidsbruk, og holdninger blant både pasienter og helsepersonell. Tekst- og medieanalysen viser at verktøyet kommuniserer godt, men har noen forbedringspotensial hva gjelder forklaringer, begrepsbruk og språklige valg. Det krever en god forståelse av digitale medier og av diagnose-spesifikke ord for å bruke verktøyet. Informantene er likevel enig i at verktøyet kan brukes som en ressurs for både helsepersonell og pasienter, hvis flere språklige alternativer, mer nyanserte valg og ulike kulturelle tilpasninger blir inkludert i samvalgsverktøyet

Det stilles krav til at det i høyere utdanninger bør være nær kontakt mellom forskning og undervisning (Frihet med ansvar Kunnskapsdepartementet, NOU 2000: 14). Kunnskapsdepartementet presiserer at studentene skal gis innsikt i - og lære å mestre- kunnskap på et avansert nivå. De skal være oppdatert om den nyeste utviklingen på eget fagfelt, noe som i praksis medfører at de også må lære om de nyeste forskningsresultatene på eget fagområde. Utfordringene med å tilrettelegge for at studentene lærer forskningsbaserte og oppdaterte måter å hjelpe personer i forflytningssituasjoner er derfor et prioritert område både i den teoretiske undervisningen og den praktiske oppfølgingen.

The risk of malnutrition increases with ageing, resulting in poorer health and higher risk of disease. Eating difficulties are important risk factors for malnutrition. Moreover, independence in relation to food and meals is highly rated by the elderly and has been associated with health and well-being. The purpose of this literature overview was to provide insights into nutritional status, food choice and preferences as well as the meal situations of home-living elderly (65+) people with motoric eating difficulties focusing on Scandinavia. The overall aim is to support independence and to prevent malnutrition. Nutritional status in the elderly was found to be negatively influenced by motoric eating difficulties including problems with manipulating food on the plate and transporting food to the mouth. Motoric eating difficulties may result in practical simplifications such as use of pre-prepared meals, less advanced cooking, and omission of certain meal constituents in order to avoid e.g. mismanagement and spillage. Eating difficulties are often accompanied by feelings of guilt and shame. Choosing smaller portions, reducing the number of eating episodes and not cooking independently have been associated with a higher risk of malnutrition. The nutritional effects of eating difficulties may be exacerbated by diminished chemosensory functions. Furthermore, both past and present food preferences should be considered in order to meet nutritional needs and meal satisfaction. Development of refined and socially accepted eating aids, in combination with tasty and nutritious products, is important in order to promote healthy and independent living among home-living elderly with motoric eating difficulties., Mat och måltidsteknik för ett hälsosamt och oberoende åldrande