Search

INTRODUKSJON: Uoverensstemmelser er vanlig, spesielt ved bytte av omsorgsnivå, slik som ved innleggelse på sykehus. Mangelfull informasjon om pasientens legemiddelbruk ved innleggelse kan føre til alvorlige konsekvenser. Legemiddelsamstemming er en prosess hvor det etterstrebes å finne den mest korrekte listen over pasientens faktiske bruk av legemidler. HENSIKT: Hovedhensikten med denne studien var å kartlegge i hvilken grad den enkeltes pasients legemiddelliste, som registreres i pasientkurven ved innleggelse på sykehus, samstemmer med pasientens faktiske bruk av legemidler før innleggelse. Videre var det ønskelig å vurdere kortsiktig og langsiktig klinisk relevans av uoverensstemmelsene som ble avdekket. METODE: Pasienter ble inkludert fortløpende fra akuttgeriatrisk sengepost ved Oslo universitetssykehus, Ullevål og fra akuttmottaket ved Lovisenberg Diakonale Sykehus. Legemiddelsamstemming ble gjennomført av masterstudent etter innleggelse. Uoverensstemmelser som ble avdekket mellom pasientkurven og pasientens faktiske bruk av legemidler ble vurdert for både kort- og langsiktig klinisk relevans i samarbeid med lege. RESULTAT: Totalt 70 pasienter ble inkludert i denne studien. Det ble avdekket minst én uoverensstemmelse hos 89% av pasientene (62 pasienter), og pasientene med uoverensstemmelser hadde i gjennomsnitt 3,8 uoverensstemmelser hver. Ved Ullevål ble 95% (kortsiktig) og 72% (langsiktig) av uoverensstemmelsene vurdert til å være av liten klinisk relevans. Mens ved Lovisenberg ble 72% (kortsiktig) og 42% (langsiktig) av uoverensstemmelsene vurdert til å være av liten klinisk relevans. KONKLUSJON: Denne studien avdekket at nærmere ni av ti pasienter hadde minst én uoverensstemmelse ved innleggelse på sykehus, og pasientene med uoverensstemmelser hadde i gjennomsnitt 3,8 uoverensstemmelser hver. Denne studien indikerer at det fortsatt er et behov for forbedring av rutinene for legemiddelsamstemming. Det blir derfor viktig at det fortsettes å forske på dette området, slik at opplæringen, kvaliteten og metoden for legemiddelsamstemming kan forbedres.

Når samtale er behandling, blir kommunikasjonen mellom terapeut og pasient avgjørende. Det var Freuds kollega, og Joseph Breurers pasient, som først brukte betegnelsen «The Talking Cure» om det som var psykoterapiens begynnelse. I stedet for å bruke psykologien som utgangspunkt, ønsker denne oppgaven å bidra til en forståelse av hvordan terapisamtaler foregår gjennom samtaleanalysens teoretiske og metodologiske rammeverk. Oppgavens materiale er hentet fra podkasten «Hos Peder», der en kan høre ulike pasienters terapitimer med psykolog Peder Kjøs. Sammenlignet med tidligere samtaleanalytisk forskning, skiller terapeutens mønster for latter seg fra andre institusjonelle kontekster. Der tidligere studier viser at profesjonsutøvere sjeldent ler, er det funn i denne oppgaven som tyder på det motsatte. Oppgaven ønsker å besvare den overordnede problemstillingen Hvorfor ler vi «Hos Peder»? gjennom kvantifisert koding og kvalitativ analyse av to pasienters første og siste terapitime. Kvantifiserte funn viser at terapeuten ler mest, og at pasientene som regel ler først. I analysen presenteres åtte utdrag av deltagernes latter delt på fire kategorier: ved 1) emosjonelle historier, 2) brudd på forventninger, 3) orientering mot institusjonelle roller og 4) brudd på epistemiske rettigheter. Analysefunnene blir deretter oppsummert, før de drøftes i lys av tidligere forskning. Oppgavens hovedfunn kan inndeles i tre hovedpunkt: 1) pasienter ler alene ved orientering mot brudd på institusjonelle rammer, 2) terapeuten ler alene ved pasienters brudd på forventninger og ved brudd på pasienters epistemiske rettigheter og 3) terapeut og pasient ler sammen ved fortellinger og ved forsinket gjensidig latter etter å ha løst noe problematisk i tidligere turer.

Fritt valg av behandlingssted er regulert i lov om pasient- og brukerrettigheter § 2-4 og ble først innført 01.01.2001. Forskning og undersøkelser gir en indikasjon på at ordningen har kommet ressurssterke grupper til gode og det er derfor viktig at alle pasienter sikres informasjon om rettigheten. Problemstillingen presentert i denne studien er knyttet til ønske om å forstå hvordan de kirurgiske inntakskontorene ved sykehusene i Midt-Norge forholder seg til at pasienter har rett til fritt behandlingsvalg. Studiens teoretiske rammeverk baserer seg på individuell valgfrihet og kundefokus som kan kobles til New Public Management ideologien. Det individorienterte myndiggjøringsperspektivet med brukermedvirkning og brukerstyring som ideal vil bli drøftet i lys av dette teoretiske perspektiv. I tillegg benyttes teorier omkring prosessforbedring. For å undersøke hvordan sykehusene forholder seg til at pasienter har fritt behandlingsvalg, ble det benyttet kvalitative forskningsmetoder. Datainnsamlingen ble gjennomført ved bruk av to metoder, der intervju ble kombinert med interaktiv observasjon ved fire kirurgiske inntakskontor på sykehus i Midt-Norge. Studiens funn viser at sykehusene informerer alle pasienter som henvises til dem om at de har rett til å velge behandlingssted. Informasjonen gis i form av et skriftlig vedlegg som sendes alle pasienter. Muntlig informasjon gis av noen inntakskontorer bare når pasienter etterspør dette, mens andre aktivt oppfordrer pasientene til å velge annet behandlingssted. Studien viser at samarbeid med andre sykehus og funksjonsdeling innad i helseforetaket er noe mer utbredt ved regionsykehuset enn ved lokalsykehusene. Oppsummert viser studien at pasientenes rett til fritt behandlingsvalg er viktig for sykehusene og at ivaretakelse av pasientens rett til fritt behandlingsvalg innbefatter både å informere pasienter om deres rettigheter og tiltak som bidrar til at sykehuset både kan rekruttere gjestepasienter og beholde pasienter fra eget opptaksområde. Abstract Free choice of treatment location is regulated in section 2-4 of the Patient and user Rights Act and was first introduced 01.01.2001. Research and investigation gives an indication that the scheme has benefited resourceful groups and it is therefore important that all patients are informed about their rights. The problem addressed in this study is related to the wish to understand how surgical admissions offices at hospitals in central Norway relate to patients being entitled to free choice of treatment location. The study`s theoretical framework is based on individual choice and customer focus that can be linked to the New Public Management ideology. The individual empowerment perspective with user participation and the user management ideal is discussed in light of this theoretical perspective. In addition, theories of process improvement are used. To investigate how hospitals relate to patients having free choice of treatment location, qualitative research methods is used. The data collection was conducted using two methods, where interviews were combined with interactive observation at four surgical admissions offices in hospitals in central Norway. The study`s findings show that hospitals inform all patients that are referred to them about their rights. The information is given in the form of a written attachment that is send to all patients. Oral information is provided by some admissions offices only when patients request it, while others actively encourage patients to choose a different treatment location. The study shows that collaborations with other hospitals and division of functions within the health enterprise is more common at the region hospital, compared to the local hospitals. In summary, the study shows that patient’s free choice of treatment location is important for the hospitals. Safeguarding the patients’ free choice of treatment location includes both informing patients of their rights, and measures that allow the hospital to both recruit guest patients and retain patients from their own admission area.

Bachelor i Sykepleie Bakgrunn: Andelen eldre vil mot år 2050 øke og nesten fordobles, i tillegg til at vi vil oppleve en økende mangel på sykepleiere i årene som kommer. Vi har gjennom praksis i hjemmesykepleien sett at implementering av velferdsteknologi er i fokus, særlig i forbindelse med regjeringens stortingsmelding "Morgendagens Omsorg". Vi har flere ganger reflektert rundt hvordan dette kan påvirke vår omsorgsytelse som kommende sykepleiere, og vi synes derfor at velferdsteknologi i form teleomsorg kunne være et interessant tema for oppgaven. Problemstilling: "Hvilken påvirkning kan økt bruk av teleomsorg ha for omsorgsytelsen fra sykepleier til eldre pasienter i hjemmesykepleien?" Metode: Oppgaven er en litteraturstudie, hvor det er blitt benyttet eksisterende fagkunnskap, forskning og teori, samt egne erfaringer, for å besvare problemstillingen. Resultater: De ulike inkluderte forskningsartiklene hadde flere perspektiver rundt teleomsorg. Blant annet tok flere artikler opp dens påvirkning av psykososiale behov, som selvstendighet, livskvalitet, mestring og trygghet. I tillegg ble teleomsorgens nytteverdi, både hos sykepleier og pasient, påpekt i flere av artiklene. Selv om flere av disse funnene var positive til teleomsorgen, viste det seg i noen artikler at teleomsorgen også førte med seg utilsiktede utfall, som feilalarmer og unøyaktighet. Gjennom artiklenes funn kom det også frem at rollen til helsepersonellet ble påvirket av teleomsorgen, blant annet ved at den førte med seg nye oppgaver, mål og normer. Konklusjon: Teleomsorgens påvirkning på omsorgsytelsen varierer i ulike retninger. Den kan gi en upersonlig form for omsorg, men samtidig gi sykepleier mer informasjon og mulighet for tettere oppfølging. Teleomsorgen kan også hjelpe pasienten til å hjelpe seg selv og gir pasienten mulighet til å bli mer selvstendig.

Tittel: Kommunikasjon til pasienter i palliativ fase Bakgrunn for val av tema: Temaet er valgt på bakgrunn av våre erfaringer fra praksis i hjemmesykepleien. Vi har opplevd at det kan være utfordrende å kommunisere med pasienter i palliativ fase. Derfor ønsker vi å fordype oss i hvordan vi som sykepleiere kan nytte kommunikasjon som hjelpemiddel for å trygge mennesker i en sårbar livssituasjon. Problemstilling: Hvordan kan sykepleier gjennom kommunikasjon fremme trygghet til hjemmeboende pasienter i palliativ fase? Metode: Denne bacheloroppgaven er skrevet med litteraturstudie som metode. Oppgaven bygger på faglitteratur, forskning, pensumbøker og egne erfaringer fra praksis. Vi har benyttet både kvalitative og kvantitative forskningsartikler for å belyse vår problemstilling. Oppsummering av funn og konklusjon: Flere studier viser at kommunikasjon i palliativ fase er en vesentlig faktor for å trygge pasienten under mottakelse av hjemmesykepleie. Kontinuerlig informasjon og åpen kommunikasjon er av spesiell betydning. Flere pasienter opplever at tema som omhandler livets slutt er manglende i kommunikasjon mellom pasient og sykepleier. Sykepleier har derfor en sentral rolle når det kommer til å invitere pasienten til samtale. God kommunikasjon kan styrke forholdet mellom pasient og sykepleier, redusere usikkerhet og fremme trygghet. SK152

Innledning Denne studien belyser behandleres rolle som kliniker og forskningsmedarbeider og deres erfaringer med doble roller og bindinger i en randomisert kontrollert studie (RKS). Metode En kvalitativ fokusgruppeintervjustudie av behandlere som utøvde behandlingen i forskningsprosjektet Funksjon, Aktivitet og Arbeid (FAktA) ble transkribert og analysert ved Systematisk tekstkondensering. Funn Funnene viser at relasjonen og interaksjonen mellom behandler og pasient blir endret i en RKS og påvirket av den, og at bindinger til protokoll og det aktuelle forskningsdesignet virket inn på de valgene som behandlerne tok sammen med pasienten. Behandlingsrelasjonen ble påvirket i begge behandlingsarmene. Behandlerne som underviste i smertemestring kombinert med fysioterapi opplevde det som krevende å ikke kunne tilpasse pasientundervisningen til den enkelte pasient. Retningslinje og bindinger til protokoll blir førende for konsultasjonen også der behandlerne får beskjed om å behandle pasienten som vanlig, slik som innen den psykomotoriske behandlingsgruppen. Behandlerne opplevde ikke pasienten som en vanlig pasient. Konklusjon Behandlingsprotokollen i en RKS bidrar til å endre vilkår som behandling i klinikken vanligvis hviler på. Det var behandlernes erfaring at de mellommenneskelige prosessene i konsultasjonsrommet ble affisert. Behandler følte at forskningsprosjektet ga prioriteringsdilemma, og nødvendiggjorde en krevende balanse i konsultasjonen mellom pasientbehov og bestemmelser i forskningsprotokollen. Utforming av forskningsprotokoll kan ha konsekvenser for pasientbehandling, behandlingsrelasjon og i neste omgang også pasienttilfredshet. Informantene opplevde at pasientene deltok for egen helsegevinst, og jeg har diskutert dette i relasjon til begrepet ”den terapeutiske misforståelsen”. Introduction This study elucidates the therapist`s roles as clinician and research employee and experience with double roles and bindings in a randomized controlled trial (RCT). Method A qualitative focus group interview study of therapists who performed the treatment in the Function, Activity and Work (FAktA) research project was transcribed and analyzed by using Systematic Text Condensation. Findings The interaction between the therapist and the patient was changed when participating in an RCT. The binding to the research protocol influenced the choices that the therapists took with the patient. The treatment relationship was affected in both treatment arms. The therapists who taught pain management combined with physiotherapy had experienced not being able to adapt the patient education to the individual patient. Guidelines and bindings to the protocol become decisive for the consultation also when the practitioner was instructed to treat the patient as usual, as in the psychomotor treatment group. The therapists experienced that the patients were not regular patients. Conclusion A research protocol will change the interpersonal processes in the consultation room. The informants of this study stated a dilemma between patient handling in research and in clinical work, which necessitated a demanding balance between patient needs and demands of the research protocol. I discuss consequences for the design of research projects. The research protocol will have consequences for patient treatment, treatment relationship and patient satisfaction. The informants experienced that the patient participated for their own health gain, which I discuss in relation to the concept of the therapeutic misconception. MAMD-FYST FYSTD395 MAMD-HELSE

SK152

Source at https://doi.org/10.18261/issn.1500-1989-2019-01-05. I løpet av de siste femti år har det vært en sterk vekst i antall bøker knyttet til personlige sykdomserfaringer, såkalte patografier. Genren har tradisjonelt vært forbeholdt dokumentariske skildringer av pasient eller pårørende, men jeg argumenterer i denne artikkelen for at også skjønnlitteratur med selvbiografiske trekk som tematiserer sykdomsefaringer skal inkluderes. Ved hjelp av Ulla-Carin Lindquists selvbiografiske bok Ro utan åror. En bok om livet och döden (2004) og Ole Robert Sundes roman Penelope er syk (2017), vises spennvidden i patografibegrepet. Bøkene vil også bli brukt som utgangspunkt for en drøfting av hvordan patografien kan supplere en biomedisinsk forståelse av pasient- og pårørenderollen, og hvordan empati og tillit er sentrale begreper for bruken av patografier innen feltet narrativ medisin. The last fifty years have seen a marked increase in books describing personal illness experiences, known as pathographies. This genre was traditionally limited to autobiographical texts written by patients or their relatives. I would, however, argue that fiction with autobiographical aspects describing a personally experienced illness story should also be included in the pathography genre. Drawing on Ulla-Carin Lindquist’s Rowing without Oars. A Memoir of Living and Dying (2004) and Ole Robert Sunde’s novel Penelope is Ill (2017), I will discuss how pathographies may complement a biomedical understanding of the illness experience of both patient and relatives, and how empathy and trust are pivotal concepts in narrative medicine.

SK152

Bakgrunn: I denne studien ønsker vi å belyse gode sykepleietiltak for forebygging av depresjon hos pasienter i sykehjem. Depresjon hos pasienter i sykehjem kan være vanskelig å oppdage fordi det ofte er den fysiske funksjonen som står i fokus, ikke den psykiske. Hensikt: Vi ønsker å finne ut hvordan sykepleier kan oppdage depresjon, altså hvilke kartleggingsverktøy de kan bruke, og hvilke tiltak som kan være med på å forebygge denne lidelsen. Metode: Vi har gjort en systematisk litteraturstudie, som vi har basert på søk i ulike databaser, men endte til slutt opp med å bruke CINAHL. Det resulterte i åtte ulike forskningsartikler som vi har brukt for å besvare vår problemstilling. Resultat: Resultatene vi har funnet belyser at det er svært mange pasienter i sykehjem som enten er diagnostisert med depresjon eller har depressive symptomer. Artiklene vi har brukt belyser forskjellige årsaker til dette. Resultatene har vi delt inn i tre kategorier; kartleggingsverktøy for oppdaging av depresjon, aktivitet- og musikkterapi og bevare pasientens autonomi. Konklusjon: I studien vår har vi konkludert med at det burde være større fokus på forebygging av depresjon til pasienter i sykehjem. Det viser seg at gruppeaktiviteter, som for eksempel musikkterapi, har positiv effekt på reduksjon i blant annet depressive symptomer og sosial isolasjon. Background: In this study we want to illuminate good nursing interventions for the prevention of depression in patients in nursing homes. Depression in nursing homes can be difficult to detect because of the main focus often is at physical functions, not the mental. Aim: We want to find out how nurses can detect depression, which screening devices they can use, and interventions to prevent this disorder. Method: We have done a systematic literature review, based on searches in various databases, eventually we ended up using CINAHL. It resaulted in eight different research articles that we have used to answer our problem. Resaults: The resaults we have found illuminate that there are many patients in nursing homes that are either diagnosed with depression or have depressive symptoms. The articles we used illuminate various reasons for it. The resaults have been divided into three categories; screening devices for detection of depression, activity- and musictherapy and maintain patients autonomy. Conclusion: In our study, we concluded that there should be more focus on prevention of depression in elderly nursing home patients. It appears that group activities, such as music therapy, can have a positive effect on reducing depressive symptoms and social isolation.

Bakgrunn: En god terapeutisk relasjon bidrar ofte positivt i behandlingsforløpet, men det viser seg at mistillit er et fremtredende problem i behandlingen av psykose. Dette bidrar til å skape utfordringer i relasjonen mellom sykepleier og pasient. Hensikt: Dette litteraturstudiet vil undersøke hvordan sykepleier kan fremme en god relasjon til pasienter i psykose som er innlagt under psykisk helsevern. Metode: Det er benyttet litteraturstudie som metode, og foretatt et systematisk litteratursøk etter forskningsartikler som kan bidra til å belyse studiets tema og problemstilling. Resultat: Basert på resultatene i de inkluderte vitenskapelige forskningsartiklene er det identifisert tre sentrale faktorer som er av betydning for å fremme en god relasjon: - Se personen bak sykdommen - Etablering av tillit mellom sykepleier og pasient - Bidra til at pasienten har innflytelse i egen behandling Konklusjon: Det viser seg at empati er en grunnleggende egenskap sykepleier må ha for å kunne danne en mellommenneskelig relasjon med pasienter i psykose. Tillit er en av de viktigste faktorene i en terapeutisk relasjon og bidrar ofte positivt i behandlingsforløpet. Pasienter har behov for informasjon for å kunne forstå og dermed ha innflytelse i egen behandling. Background: A therapeutic relationship often contributes positively in the course of treatment, but it turns out that mistrust is a prominent problem in the treatment of psychosis. This creates challenges regarding the relationship between nurse and patient. Purpose: This literature review will examine how the nurse can promote a positive relationship with patients in psychosis that is admitted under psychiatric care. Method: Literature review is used as a method in this study, and it has been conduced a systematic search for research articles that can help to illuminate the theme and issue of the study. Results: Based on the results of the included articles, there are identified three important factors to promote a positive relationship in the treatment: - See the person behind the illness - Creating trust between nurse and patient - Ensure that the patients have influence in their own treatment Conclusion: It turns out that empathy is a fundamental quality for a nurse to be able to form a mutual relation with psychotic patients. Trust is one of the most important factors in a therapeutic relationship and contributes positively to the treatment. Patients need information to be able to understand and have influence in their own treatment.

In this article, I discuss Knut Hamsun’s last book On Overgrown Paths [På gjengrodde stier] (1949) from the perspective of a pathography, meaning an autobiography that focuses on a person’s illness and its consequences. Due to his actions during WWII, Hamsun was subjected to a psychiatric examination in 1947 and diagnosed as having permanently impaired mental faculties. Hamsun opposed this diagnosis, and the book both aims at demonstrating his mental ability and depicting his experience of being an unwilling patient. This article looks at how the autobiographical narrator reflects upon his experiences as a patient, and how the text contains a certain critique of the clinic and the patient-doctor relationship. It sheds light on how the motif of travel and quest is important for the narrator’s experience of being ill, and it concludes with a brief discussion of how medicine and literature are disciplines that may benefit from an interdisciplinary approach to studying both fiction and autobiographical literature.&nbsp

PhD (Psychology), North-West University, Potchefstroom Campus, 2017 This study, presented in article format, contributed to the development of the science and practice of psychological treatment, specifically in the South African multicultural context, through (i), a first-phase exploration of the validity of scales, mainly developed in a Western context, for applicability of measurement of facets of clients’ expectation and satisfaction with psychological treatment in the South African context (manuscript 1); (ii) an exploration of patterns or the nature of client expectations and satisfaction with psychological treatment in South Africa (manuscript 2), and (iii), the relationship between clients’ expectations and satisfaction with psychological treatment in the South African context (manuscript 3). Section C, the critical reflection provides guidelines for use in practice to enhance psychological treatment through the patient experience construct. The aim of the first article was to do a first-phase screening of psychometric properties of two scales measuring facets of client expectations and satisfaction with psychological treatment in a South African context. These scales were developed in a predominantly Western context, and measures facets of cognitive, affective, conative, and social client expectation and satisfaction with psychological treatment. Data gathered included 204 participants from different cultural contexts in the North-West and Gauteng provinces in South Africa. The data comprised a convenience sample of 120 participants from the Gauteng province and 84 participants from North-West. All were adult clients from independent practicing psychologists in the North-West and Gauteng provinces. Reliability and validity of scales for use in a South African context were reported. Results indicated that the reliability and validity of scales were acceptable for use in specific subgroups. It was concluded that the Milwaukee Psychotherapy Expectations Questionnaire (MPEQ 2011) and the Satisfaction with Therapy and Therapist Scale (STTS-R 1999) are valid and reliable in a South African context. The second article explored the nature and patterns of clients’ expectations of and satisfaction with psychological treatment in the South African context. Secondary factor analyses were conducted on data obtained, comprising 204 participants. Questionnaires measured facets of affective, conative, emotional, and interpersonal client expectation and satisfaction with psychological treatment. Similarities and differences in patterns of client expectations and satisfaction with psychological treatment were found. Implications for models of client expectations and satisfaction with psychological treatment were indicated. Implications for models of client expectations and satisfaction with psychological treatment and interventions to enhance clients’ expectation and satisfaction with psychological treatment were indicated. In the third article, the researchers aimed to determine whether correlations between clients’ expectations and their satisfaction were significant. In this article, the researchers found that the correlations of the satisfaction components were high, indicating high correlation between Process and Outcome expectations with the Satisfaction construct. It was surmised that client satisfaction or dissatisfaction is a complex phenomenon linked to patients’ expectations and personal traits. Patient or client satisfaction is by nature multidimensional and the study confirms that a relationship exists between clients’ expectations and satisfaction with psychological treatment in South Africa. The critical reflection reviewed and evaluated the practical applicability of scientific knowledge from the domain of client satisfaction and expectations, with specific reference to application of the patient experience construct. It was shown that knowledge in the scientific domain of client satisfaction and expectations has great relevance for, and application possibilities on an individual, organisational, as well as a public policy level. Applications were found in various contexts (such as education, psychotherapy, organisations, and health promotion). Several strategies for enhancement of facets of client expectations and satisfaction with psychological treatment were highlighted. A central supposition across the different studies reported in this thesis (articles 1 through 3), was that cultural contexts and variables certainly need to be taken into account in research and practice of client expectations and satisfaction. Despite the major developments in the scientific domain of the patient experience construct, its theories and applications have mainly been developed and explored in a Western context, and further research is necessary, specifically in the African context. Several recommendations for future research were made. Doctoral

Bacheloroppgave sykepleie, 2016 Sykepleiere skal arbeidet ut fra et helhetlig menneskesyn, og ivareta fysiske, psykiske, sosiale, eksistensielle og åndelige behov. Mange pasienter uttrykker ønske om å snakke om døden, men vi har erfart at eksistensielle og åndelige behov blir nedprioritert i en travel hverdag på sykehus. Vi har skrevet denne oppgaven for å få mer kunnskap omkring hvordan man kan snakke med pasienter under palliativ behandling. Vår problemstilling er: «Hvordan kan vi som sykepleiere snakke med pasienter ved livets slutt om det å skulle dø?»/ «What are your thoughts on the fact that you’re going to die soon?” For å besvare dette har vi gjennomført en litteraturstudie med utgangspunkt i pensumlitteratur, selvvalgt litteratur, forskning, egne erfaringer og pasientsitater. Vi fant at pasienter uttrykker ønske om å bli anerkjent som person helt til livets slutt, og de ønsker sann informasjon om sin sykdom og situasjon. Det er viktig å danne et menneske-til-menneskeforhold, og stille pasienten åpne spørsmål, som for eksempel: «hva tenker du om at du snart skal dø?». Sykepleiere og studenter føler seg usikre i møte med døden, og de ønsker et støttende miljø med mulighet til refleksjon. Vår konklusjon er at gjennom erfaring og kunnskap styrkes sykepleierens evne til å gå inn i samtaler om døden. Det er viktig å vise pasienten at man har tid til samtale, og vise dette både gjennom nonverbal og verbal kommunikasjon. Pasientene uttrykker selv at det ikke er innholdet i samtalen som er det viktige, men at de blir ivaretatt med tanke på eksistensielle behov.

Bokkapittelet beskriver arbeidets betydning i bedringsprosesser for personer med moderat til alvorlig psykisk lidelse. Hensikten er å løfte frem disse personenes erfaringer og opplevelser med å arbeide og hvilken betydning tilknytning til arbeidsfellesskapet hadde i en bedringsprosess.

Hensikt: Hensikten for studien er å belyse hvordan pasienter med amyotrofisk lateral sklerose mestrer utfordringene som følger med denne sykdommen, slik at de klarer å opprettholde livskvalitet og oppleve mening i hverdagen. Metode: Dette er en systematisk litteraturstudie, der åtte forskningsartikler ble analysert, og relevante funn ble trukket ut for å finne svar på oppgavens problemstilling. De inkluderte artiklene ble funnet gjennom søk i databasene CinahlComplete og SveMed. Resultat: Fem hovedkategorier ble brukt for å belyse hvordan pasientene mestret utfordringene, og fant mening og livskvalitet i hverdagen; Møte med helsevesenet, bruk av hjelpemidler, familie og venners betydning, reisen mot døden og motgang og mestring. Under disse kommer det frem at det er viktig med god støtte, informasjon og forutsigbarhet fra helsepersonell, nærvær og støtte fra familie og venner, gode tilrettelagte hjelpemidler, det å få utøve kontroll og føle at man er til nytte for andre, samt å få leve i nåtiden og ta en dag av gangen Konklusjon: I studien ser man at det er flere forhold som gjør det vanskelig for pasientene å mestre sine utfordringer, men samtidig ser man en unik evne hos disse pasientene til å tilpasse seg endringer og til å utvikle mestringsstrategier slik at de kan fortsette å kjempe. Aim: The aim of this study is to illuminate how patients with amyotrophic lateral sclerosis cope with the challenges of their illness in order to maintain a good quality of life and experience meaning in their everyday life. Method: This is a systematic literature study, where eight articles were analyzed in order to answer the research question of the study. The articles included were found through searches in the databases CinahlComplete and SveMed. Result: Five main categories were used in order to illuminate how patients coped with their challenges in order to find meaning and quality of life; meeting with the health care system, use of assistive devices, the significance of friends and family, the journey towards death and hardship and coping. What emerged as important was good support, information and predictability from the health care system, presence and support from family and friends, personalized assistive devices, to maintain a feeling of control, to feel valuable to other people, and to be able to live in the present and take one day at a time. Conclution: There were several factors that hindered the patients from being able to cope with their challenges, but at the same time you can see an incredible ability to adapt to changes and develop coping strategies in order to keep fighting amongst these patients.

Bacheloroppgave sykepleie, 2015 Trots de sjunkande siffrorna är hjärtinfarkt tillsammans med cancer en av den vanligaste dödsorsaken i Norge. År 2012 dog 3091 av hjärtinfarkt (statisktisk sentralbyrå, 2012). I Norge är det ca 15 000 som får en akut hjärtinfarkt varje år och hälften av dessa är under 76 år. Dessutom är det ett antal som får angina pectoris, eller andra hjärtsjukdomar (Folkhelseinstitutet, 2015). Alla mäniskor har rätt till information vad de än lider av för sjukdomar (pasient- og brukerrettighetsloven §3-2). Patienter som läggs in på sjukhuset för en akut hjärtinfarkt får snabbt behandling och tiden på sjukhuset blir kort om det inte sker några komplikationer. Risken för återfall är stor och det är därför viktigt med förebyggande arbete. (Folkhelseinstitutet, 2015). ”Hjärtinfarkt och andra hjärte och kärl sjukdomar förebyggs med hjälp av tilltag riktat mot hela befolkningen och individuella tilltag” (Folkhelseinstitutet, 2015). Många av hjärtpatienter är rädda för fysisk aktivitet och vågar inte ens tänka tanken på att utöva sex. Detta är en feluppfattning. Patienter som är rädda för att anstränga sig fysiskt ska inte vara det utan man bör uppmana de till att utöva fysisk aktivitet (LHL, 2014). De ska ha god information om att de faktiskt får lov att pressa sig till toleransgränsen, men att de samtidigt bör vara observanta på symtom som uttalad trötthet, andfåddhet och kärlkramp. Detta är varningssignaler som patienten ska ta på alvar och lyssna till genom att vita åtgärden som att vila en stund (Mårtensson,Fridlund &Jaarsma, 2014). En stor andel av patienterna vågar inte diskutera sex och de anser att ämnet som tabubelagt trots att sex har stor psykologisk betydelse för många och därför är ett väldigt viktigt ämne att diskutera (Persson & Stagmo, 2008). Att se patienten som en sexuellt aktiv individ är en viktig iakttagelse att göra för sjuksköterskan. Det är först då kan de göra skillnad i patientens hälsa genom att ge god råd och vägledning angående sexualitet som hjälper patientens tillfrisknad (Westgren, 2010). Hjärtinfarkt, sexuell motivation, negativ kroppsuppfattning och oro för kroppsfunktioner var faktorer som inverka på sexualiteten (Träen, 2007).

Bakgrunnen for valg av tema er basert på vår erfaring om at eldre pasienter på sykehjem er mest utsatt for å bli underernært. Spesielt eldre pasienter med demens er de som er mest utsatt for å bli undernært. Hensikten med oppgaven er å øke kunnskapen om hvordan vi som sykepleier kan forebygge underernæring hos eldre pasienter med demens på sykehjem, og hvordan ivareta ernæringsstatus gjennom kartlegging og dokumentasjon. «Vi trenger mat, kan du se det?» er en bacheloroppgave som setter fokus på problemstillingen: «Hvordan kan sykepleiere forebygge underernæring hos pasienter med demens på sykehjem?». Oppgaven tar for seg hvordan sykepleiere kan forebygge underernæring. Vi har lagt vekt på Kari Martinsens omsorgsteori for å belyse vår problemstilling. Metoden i oppgaven vår er basert på en litteraturstudie. Litteraturstudien tar utgangspunktet i selvvalgt litteratur, pensumlitteratur, forskning. Vi trekker inn også personlige erfaringer fra praksis i sykehjemmet. Vi belyser sykepleiefaget ved å bruke Kari Martinsens tre omsorgsbegreper og videre skal vi utdype ulike temaer som støtter problemstillingen våres. For at pasienten med demens skal ha god ernæringsstatus har vi kommet frem til, at det er viktig at sykepleieren har kunnskaper om sykdommen og innsikt i pasientens livshistorie. For å forhindre undervekt hos pasienter med demens, har vi sett at det finnes flere ulike kartleggingsmetoder og verktøy som kan benyttes.

Denne oppgaven handler om hvordan hjelpepleiere håndterer utfordrende situasjoner i omsorgen for demente pasienter. Jeg vektlegger den hverdagslige samhandlingen mellom pasient og pleier, og hvordan pleierne opplever og håndterer situasjoner der pasienter motsetter seg omsorg og pleie. I 2009 ble lovverket om bruk av tvang regulert: Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A åpner for at helsehjelp kan gis til pasienter som mangler samtykkekompetanse og som motsetter seg nødvendig helsehjelp, når det er fattet lovlig vedtak. Bruk av tvang i omsorgsarbeid er utfordrende, og et mål med denne oppgaven er å undersøke hva erfarne hjelpepleiere opplever som spesielt krevende. Pleiernes fortellinger om strategier for å unngå tvangsbruk tillegges stor vekt. Lovverket som omhandler tvang fungerer som et bakteppe i analysen av pleiernes fortellinger. Tilsynsrapporter viser til mangelfull lovanvendelse blant sykehjemsansatte, og jeg ønsker å undersøke hvilke utfordringer hjelpepleiere har med de nye lovbestemmelsene. I tillegg ønsker jeg å undersøke hva hjelpepleierne forstår med "tvang" i omsorgen for demente pasienter. Datamaterialet består av kvalitative samtaleintervjuer med 12 voksne hjelpepleiere. Materialet knytter tvang til flere aspekter ved arbeiet på sykehjem. Pleierne innledet gjerne fortellingene sine med å snakke om tvang, men stort sett hadde de en selvoppfatning om at de ikke bruker tvang i arbeidet sitt. Fortellingene deres viser derimot til utstrakt bruk av tvang ovenfor demente pasienter. Det er tydelig at den fysiske tvangen er uønsket, men like vel tas i bruk. Materialet vitner om bruk av fysisk tvang uten at det blir vurdert om forutsetningene for å bruke slik tvang er til stede, og uten at vedtak blir fattet. I tillegg til liten bruk av kunnskapsbasterte strategier, viser materialet at pleierne har utilstrekkelige kunnskaper om Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A. I følge Abbot (1988) er en profesjons oppgave å tilby eksperttjenester for å behandle eller løse menneskelige problemer. I de fleste profesjoner vil det praktiske arbeidet være knyttet til et formelt kunnskapssystem. Strategiene som pleierne forteller om, viser til mangelfulle kunnskaper om hvordan motstand og krevende pasientatferd bør forstås. Fortellingene deres vitner om liten bruk av strategier som baserer seg på kunnskap om demens og krevende atferdstyper. Pleiernes jurisdiksjon samsvarer ikke med deres faktiske arbeidsoppgaver, og dermed blir deres formelle kunnskaper utilstrekkelige når de skal løse problemer i sitt arbeid. Pleierne opplever derfor ofte å stå uten andre alternativer enn å tåle motstand og avvisning fra pasientene. Å håndtere demente pasienter på sykehjem er et krevende omsorgsfelt, og pleierne står ofte uten kunnskapsbaserte strategier til å håndtere faglige og etiske dilemmaer. Jeg vil derfor påstå at pleierne på dette området er "sviktet" av faget sitt. En vanlig holdning til eldreomsorgen er at økt bemanning vil bidra til bedre vilkår for pasienter og pleiere ved at pleierne får mer tid til hver pasient. Økt bemanning vil utvilsomt kunne bidra til at pleierne får mer tid til å gjøre det de oppfatter som meningsfullt i sitt arbeid. Men for å oppfylle lovens krav om faglige og etiske vurderinger av tvangstiltak, vil ikke økt bemanning nødvendigvis ha noen effekt. Det er ikke gitt at flere hender bidrar til økt kunnskap eller bedre mestring av utfordrende situasjoner. I oppgaven gir jeg detaljerte beskrivelser av hverdagsfenomener på norske sykehjem - vanlige situasjoner som innebærer store faglige og etiske utfordringer. For å øke bevisstheten rundt tvang og andre etiske utfordringer må ikke bare pleiernes praksis diskuteres. Det må utvikles kunnskap om krevende pleieoppgaver, og et mål bør være å finne løsninger som bidrar til å styrke kvaliteten på omsorgen.

Bacheloroppgave sykepleie, 2015 Bakgrunnen for valg av tema er basert på vår erfaring om at eldre pasienter på sykehjem er mest utsatt for å bli underernært. Spesielt eldre pasienter med demens er de som er mest utsatt for å bli undernært. Hensikten med oppgaven er å øke kunnskapen om hvordan vi som sykepleier kan forebygge underernæring hos eldre pasienter med demens på sykehjem, og hvordan ivareta ernæringsstatus gjennom kartlegging og dokumentasjon. «Vi trenger mat, kan du se det?» er en bacheloroppgave som setter fokus på problemstillingen: «Hvordan kan sykepleiere forebygge underernæring hos pasienter med demens på sykehjem?». Oppgaven tar for seg hvordan sykepleiere kan forebygge underernæring. Vi har lagt vekt på Kari Martinsens omsorgsteori for å belyse vår problemstilling. Metoden i oppgaven vår er basert på en litteraturstudie. Litteraturstudien tar utgangspunktet i selvvalgt litteratur, pensumlitteratur, forskning. Vi trekker inn også personlige erfaringer fra praksis i sykehjemmet. Vi belyser sykepleiefaget ved å bruke Kari Martinsens tre omsorgsbegreper og videre skal vi utdype ulike temaer som støtter problemstillingen våres. For at pasienten med demens skal ha god ernæringsstatus har vi kommet frem til, at det er viktig at sykepleieren har kunnskaper om sykdommen og innsikt i pasientens livshistorie. For å forhindre undervekt hos pasienter med demens, har vi sett at det finnes flere ulike kartleggingsmetoder og verktøy som kan benyttes.

Relationships have a tremendous impact on how people recover from schizophrenia. Previous research has focused on the role of clinicians in these supportive relationships, but the current study finds that these relationships can occur within the mental health system, the family, or out in the community. Regardless, it is very important for people in recovery to feel as if they are supported and cared for. In qualitative interviews, we examine the specific aspects that characterize other people's actions when helping in the recovery process. First, for both professionals and family members, being “there” and available seemed to help people in recovery. Secondly, people helped by doing more than was expected of them, sometimes by lending money or doing something extra to help out the person in recovery. Thirdly, people helped by doing something different than what was expected of them. For professionals, this might mean that they break a minor rule. These factors helped people in recovery feel like they wer...

Bakgrunn Osteoporose og vertebral fraktur rammer mange eldre kvinner og er ofte en underdiagnostisert tilstand. Hensikten med studien var å beskrive eldre kvinners erfaringer med å leve med osteoporose og vertebral fraktur basert på integrasjon av funn fra kvalitative studier som beskriver dette. Metode Studien er basert på prinsippene i retningslinjene PRISMA; standard for systematisk review. Systematisk litteratursøk ble utført i Cinahl, Medline, PsycINFO og SveMed+. Fem studier ble inkludert etter inklusjon kriteriene. Funn fra de inkluderte artiklene utgjorde grunnlaget for den tematiske syntesen i denne studien. Resultat Syntesen identifiserte følgende hovedtemaer; kroppslige forandringer, konstant og uforutsigbar smerte, fungering i hverdagen og oppfølging og støtte. Noen kvinner erfarte å ikke ble sett og forstått av helsepersonell. Tap av høyde og endret kroppsholdning opplevde kvinnene negativt og de så på seg selv som «gammel og bøyd». Konklusjon Systematisk smertekartlegging i kommunehelsetjenesten kan være ett tiltak for å identifisere kvinner med osteoporose og vertebral fraktur som har en smerteproblematikk. Kroppslige forandringer hos kvinner med osteoporose og vertebral fraktur bør få større oppmerksomhet i klinisk praksis og forskning. Nøkkelord: Kompresjonsbrudd, kroppsforandringer, ryggsmerter

Innenfor humanistisk helse- og sykdomsforskning anses litterære tekster som en kilde til innsikt omkring sykdom og helse. Vekten har ligget hos pasienten som tekst, sykdom som litteratur eller legen som litterær skikkelse. Men hva når pasienten skildrer egen sykdomshistorie? Kan litteraturvitenskapelige, sosiologiske og medisinske perspektiver sammen bidra til økt forståelse av pasienttekster som medisinsk relevante? Bør den involverte pasientens egen sykdomsfortelling på sikt inkluderes i journalen?

This is an open access article distributed under the Creative Commons Attribution License, which permits unrestricted use, distribution, and reproduction in any medium, provided the original work is properly cited. The article was originally published in Advances in Psychiatry and can be found here: http://www.hindawi.com/journals/apsy/ Objective. As the history of psychiatry has been written, users have told their stories and often presented pictures incompatible with the professional or official versions. We ask if such a gap still exists and what the ethical as well as epistemological implications may be. Study Design.The design is based on a hermeneutic-phenomenological approach, with a qualitative content analysis of the narratives. Data Sources.The paper draws on user narratives written after the year 2000, describing positive and negative experiences with the mental health services. Extraction Methods. Among 972 users answering a questionnaire, 492 also answered the open questions and wrote one or two stories.We received 715 stories. 610 contained enough information to be included in this narrative analysis. Principal Findings.The stories are coherent, containing traditional narrative plots, but reports about miscommunication, rejection, lack of responsiveness, and humiliation are numerous. Conclusions.The picture drawn from this material has ethical as well as epistemological implications and motivates reflections upon theoretical and practical consequences when users’ experiences do not influence professional knowledge to a larger degree.

Erfaringskonsulenter erfarer at deres kompetanse kan være til hjelp for pasienten/ brukeren der fagkompetansen ikke strekker til. De utfyller en rolle fagpersoner ikke kan ta på seg. Det har likevel vært en tung prosess i implementeringen av deres rolle og funksjon på arbeidsplassen. Brukertilsetting er nytt innenfor psykisk helsevern. Erfaringskonsulenter erfarer motstand, og savner et kollegialt samhold med andre tilsatte. De opplever utfordringer i den praktiske arbeidshverdagen.

Studiens hensikt er å se på sykepleiere som egen gruppe i kategorien «etterlatte helsepersonell». En kartlegging av deres opplevelse og erfaring vil kunne bidra til å bedre oppfølgingsrutiner av helsepersonell etter selvmord av inneliggende pasienter. Helsepersonell som jobber med mennesker i krise vil med stor sannsynlighet oppleve et selvmord i løpet av sin karriere. En slik opplevelse kan prege en på mange ulike måter. Jeg ønsker å skape større forståelse for hvordan sykepleiere på en psykiatrisk akuttpost erfarer en slik hendelse og hvilken oppfølging som er av betydning etter et selvmord. Problemstilling: «Hvordan beskriver sykepleiere på en psykiatrisk akuttpost sine erfaringer og opplevelser av å miste en inneliggende pasient i selvmord?» I studien er det benyttet en kvalitativ metode med et beskrivende og utforskende design. Data er hentet gjennom kvalitative, semistrukturerte, individuelle intervjuer. Det er intervjuet seks spesialsykepleiere fra psykiatriske akuttavdelinger for å få frem den enkeltes opplevelse. Studien har en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming. Informantene beskriver reaksjoner som sjokk, sorg, skyld og selvbebreidelse etter pasientens selvmord. Sykepleiernes reaksjon henger sammen med deres relasjon til pasienten, deres relasjon til pårørende og hvor involvert de var i hendelsen. Informantene fremhevet at det som hjalp dem etter selvmordet var å komme raskt tilbake på jobb, støtte i eget fellesskap og en psykologisk autopsi av hendelsen. Flere av informantene tenkte fortsatt på hendelsen i dag. I studien ser vi at helsepersonell har flere av de samme reaksjonene som etterlatte pårørende etter et selvmord. Hos sykepleierne var skyldfølelsen sentral og dette kan knyttes til det ansvaret en har som sykepleier for å ivareta pasienten. Studien har også vist at oppfølgingsrutinene for ivaretakelse av helsepersonell etter pasientselvmord varierer fra avdeling til avdeling. Det er funnet at enkelte elementer bør være tilstede i oppfølgingsplanen for å oppnå en optimal debrief. Det understreker at det er et behov for en nasjonal veileder for oppfølging av helsepersonell etter selvmord.

Tittel og undertittel: Lavterskeltilbud til pasienter med epilepsi Artikkel: Hva bør et lavterskeltilbud til kronisk syke epilepsipasienter inneholde? Refleksjonsoppgave: Lavterskeltilbud til epilepsipasienter- betydning som kvalitetskriterium? Sammendrag: Formål: I artikkelen oppsummeres litteratur som beskriver hva et lavterskeltilbud til kronisk syke epilepsipasienter bør inneholde. I refleksjonsoppgaven diskuteres lavterskeltilbud til epilepsipasienter som kvalitetskriterium. Teoretisk forankring: Studien er forankret i evidensbasert praksistradisjon og kvalitetsforbedring. Metode: Systematisk litteraturgjennomgang. Litteratursøk i 5 elektroniske databaser, håndsøking i referanselister og i tidsskriftene Sykepleien og Sykepleien Forskning. I første søk var 1158 artikler identifisert som relevante, 1083 møtte ikke inklusjonkriterier. 75 artikler ble lest som fulltekst hvor 63 ble ekskludert. De inkluderte studiene ble abstrahert og kvalitetsvurdert før en deskriptiv analyse ble gjennomført og hele litteraturmaterialet sammenstilt og syntetisert ved innholdsanalyse. I refleksjonsoppgaven ble Demings sirkel for kvalitetsvurdering benyttet. Resultater: 14 artikler ble inkludert i studien. Funnene fra disse studiene viser at et lavterskeltilbud bør være tverrfaglig og sette fokus på medisinsk behandling, råd, informasjon, veiledning og kunnskap for å utvikle hensiktsmessige mestringsstrategier. Tilbudene preges av ulike grader av oppgaveglidning mellom profesjonene i et lavterskeltilbud, og viser at oppgaver, kompetanse og ansvar primært ligger hos sykepleier. Resultatene kan bli bedre ivaretakelse av pasienten, bedre ressursutnyttelse for spesialisthelsetjenesten og økt kvalitet på arbeidet som blir utført fordi da ansatte må spesialisere seg i alle aspekter innen sykdomsforløpet epilepsi. Konklusjon: Lavterskeltilbud bør tilbys av et tverrfaglig team som samarbeider om ulike individualiserte helsetjenester. Målet må være å hjelpe en pasientgruppe å utvikle hensiktsmessige mestringsstrategier som bedrer livskvalitet, selvfølelse og sykdomskontroll.

Temaet for masteroppgaven er rømninger fra de to sikkerhetspsykiatriske asylene Kriminalasylet og Reitgjerdet sykehus i perioden 1895 til 1956. I oppgaven diskuterer jeg hvordan lokalsamfunnet reagerte på rømningene. Dette har jeg forsket på gjennom å se på hvordan lokalavisene i Trondheim beskrev og tolket syv ulike rømninger i perioden 1895 til 1956. Jeg diskuterer også hvordan asylene og direktoratene forstod og håndterte at pasienter rømte.

Master i psykisk helsearbeid BAKGRUNN: Tvangsinnleggelse etter behandlingskriteriet i Psykisk helsevernloven er en stor inngripen i pasienters autonomi. I litteraturen beskriver mange pasienter tvangsinnleggelse som belastende og krenkende, og opplever dårlige relasjoner til helsepersonell, samtidig som anerkjennelse beskrives som sentralt i en bedringsprosess. Få kvalitative studier omhandler pasienters opplevelse av tvangsinnleggelsen, med vekt på relasjoner. METODE: Semistrukturert, kvalitativt forskningsintervju av fem tvangsinnlagte pasienter ved en døgnavdeling, med spørsmål om innleggelsesprosess, relasjoner til helsepersonell og motivasjon til å oppsøke behandling. Systematisk tekstkondensering identifiserte fem relevante tema; tvangsinnleggelse, tvangsmedisinering, relasjoner, bedring og frivillig tilbud. RESULTAT: Pasientene opplevde krenkelser ved selve innleggelsen og under oppholdet, særlig ved å bli innlagt uten forståelig grunn, og å bli tvangsmedisinert. Flere hadde opplevelsen av krenkende og nedlatende holdninger, spesielt fra ufaglært miljøpersonell. Erfarent miljøpersonell ble oppfattet mer støttende etter akuttfasen. Motivasjon til senere behandling så ut til å ha sammenheng med opplevd krenkelse under oppholdet. KONKLUSJON: Pasientenes opplevelser av intensiteten i krenkelsene syntes å redusere viljen til å søke hjelp ved senere sykdomsforverring. Nye tvangsinnleggelser kunne muligens vært unngått ved tidligere hjelpsøking og kontakt med helsevesenet. Økt oppmerksomhet bør vies pasientenes krenkbarhet og behov for anerkjennelse, særlig i de mest utfordrende situasjonene som tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering, men også i daglig miljøterapi. Dette gjelder både videre forskning og holdningsskapende arbeid. BACKGROUND: Involuntary admission by the treatment criterion of the Norwegian Mental Health Act, represents a major impact on the patients' autonomy. In reviewed litteraure and research, many patients describe the admission as humiliating and stressful, and often lacking therapeutic relationships with staff. Still, research litterature considers therapeutic relationship important in treatment of psychosis. Few qualitative studies have yet focused on the experience of involuntary admission, and the therapeutic relations. METHODS: Semi-structurend, qualitative research interview with 5 involuntarily admitted patients, regarding the admission process, therapeutic relations and further motivation to seek treatment. Systematic text condensation identified 5 themes; Admission process, involuntary medication, relations to staff, improvement process and voluntary treatment. RESULTS: The patients had percieved both admission and treatment as humiliating, mostly being admitted without an understandable reason, being secluded and involuntarily medicated. Several patients percieved attitudes from staff as both humiliating and condescending, especially from the less trained or experienced. On a later stage, more supporting attitudes were experienced from trained staff. Experiences of humiliation seemingly afflicted motivation to further treatment. CONCLUSION: Experiences of humiliation from staff may have afflicted motivation to seek further treatment. This may lead to unnescessary involuntary admissions instead of voluntarily treatment. Further clinical attention and research should be directed towards patients' increased experience of humiliation and need for recognition, especially during the most vulnerable situations such as involuntarily admission and medication, but also in daily interaction with staff.

Ei arbeidsgruppe har utarbeidet retningslinjer for å tilrettelegge for mer brukermedvirkning i forskning. Dette innebærer en demokratisering av forskningen, de som forskningen angår bør kunne medvirke i forskningen. Brukermedvirkning kan bidra til bredere prosesser og perspektiver i forskningen. Et overordnet mål er at brukermedvirkning skal føre til økt relevans og bedre kvalitet i forskningen.

Avhandlingen belyser noen særlige problemstillinger knyttet til pbrl § 4A-2 som kan tenkes å oppstå i praksis.

Brukerkunnskap skal spille en likeverdig rolle i utforming av tjenester og praksis i psykisk helsevesen, men til tross for innføring av lovpålagte brukerrettigheter opplever brukere liten reell brukermedvirkning på individnivå. Det er nødvendig at brukerkunnskapen bearbeides gjennom forskning slik at den får en likeverdig stilling som grunnlag for kunnskapsbasert praksis. Undersøkelsen søker å bidra til å gyldiggjøre brukerkunnskap for å bidra til å gjøre kunnskapen mer tilgjengelig for tverrfaglig arbeid i psykisk helsefeltet. Denne studien er en undersøkelse av en gruppe erfaringskonsulenters perspektiv på psykisk lidelse. Hensikten med studien var å få en forståelse av hvilken forståelse og mening gruppen har av psykiske problemer, bedring, behandling og psykisk helsearbeid, og hvilke problemstillinger som er sentrale i psykisk helsearbeid for erfaringskonsulenter. Metode: dataene ble samlet inn ved individuelle semi-strukturerte intervjuer med erfaringskonsulenter fra hele Norge (n=8) i perioden april til juni 2012. Data ble behandlet med systematisk tekstkondensering, som beskrevet av Malterud, og analysert ved hjelp av kvalitativ datastyrt innholdsanalyse (Malteud, 2011). Funn: funnene ble organisert i tre kategorier (hver bestod av flere kodegrupper og subgrupper). Kategorien ”Utenfra perspektiver” beskriver kodegruppene ”En kritikk av sykdoms perspektivet” og ”Bakvendtland – Diagnoser, ikke diagnoseforeskrevet behandling”. Kategorien ”Innenfra perspektiv” består av kodegruppen ”Behov for hjelp” som beskriver meningsfull hjelp og behandling, og kodegruppen ”Recovery” som beskriver gruppens recoveryorienterte perspektiv. Kategorien ”Empowerment” består av kodegruppene ”Ny kunnskap” og ”Påvirkningskraft og selvbestemmelse” og beskriver aspekter ved brukermedvirkning. Konklusjon: konklusjonen viser at informantene deler et sammensatt perspektiv, der et recoveryorientert perspektiv står i motsetning til en medisinsk forståelse av psykiske problemer. Implikasjoner for feltet: brukermedvirkning må styrkes. Behandlere bør utvise varsomhet i farmakologisk behandling, en traumeforståelse bør vektlegges og nye recoveryorienterte behandlingstilbud bør utforskes.

Masteroppgave i psykisk helsearbeid ME-504 2013 – Universitetet i Agder, Grimstad Bakgrunn: Hovedtyngden av forskningen på sammenheng mellom psykisk helse og naturopplevelser dokumenterer betydningen av fysisk aktivitet i friluftsliv, men antyder at det er noe mer, og foreslår det meditative elementet i naturopplevelser som mulig virksom faktor i forhold til psykisk helse. Hensikt og problemstilling: Hensikten i denne studien er å utvikle beskrivelser av det meditative elementet i naturopplevelser, av hvilke kvaliteter i naturmøtet som oppleves som noe særegent i kraft av at det gjør noe med oss, og å drøfte hvordan dette kan forstås i et helsefremmende perspektiv. Problemstillingen: Hvordan kan vi forstå det meditative elementet i naturopplevelser i en helsefremmende kontekst? Metode: Kvalitativ metode ved hjelp av semistrukturerte fokusgruppe- og individuelle intervjuer. Resultater: Funn viser at særegne kvaliteter i naturkonteksten skaper en åpenhet og frihet som inviterer til at mennesket selv kan strukturere og definere egne utfordringer og ønsker for handling. Dette gir rom for mestring, sammenheng og mening som representerer en kontrast til urbane omgivelser og hverdagsliv. Funnene viser at det naturopplevelser gjør med oss kan forstås som virkninger av den umiddelbare sansningen som fasiliteres i naturkonteksten, i en helhetlig integrert opplevelse som gir en følelse av tilhørighet og egen væren-i-verden. Det sansende nærværet skaper økt tilstedeværelse i øyeblikket som kan forstås som oppmerksomt nærvær. Konklusjon: Det meditative elementet i naturopplevelse kan forstås som sansende nærvær der mennesket kommer i kontakt med egen eksistens og kan fungere integrert og autentisk.

Rapporten fokuserer på årsverksinnsats både i kommuner (psykisk helsearbeid) og i spesialisthelsetjenesten (psykisk helsevern). Tallene viser stor geografisk variasjon. Rapporten ser også på fastlegenes rolle i psykisk helsearbeid. Hovedutfordringer i kommunene utgjør økt etterspørsel, sykere pasienter utskrevet fra spesialisthelsetjenesten, vanskeligheter med å gi et tilbud av god nok faglig kvalitet, utfordringer i samarbeidet med spesialisthelsetjenesten og mangel på kompetanse.&nbsp

I denne rapporten har vi på oppdrag fra Kommunal‐ og regionaldepartementet evaluert ordningen med Individuelle planer (IP) som et styrings‐ og koordineringsverktøy i norske kommuner. En individuell plan er en rettighet for mennesker med langvarige og sammensatte helse‐ og sosialbehov. Om lag 25 000 personer (rundt 0,5 % av befolkningen) har en slik plan. Planen skal skape klarhet for tjenestemottakeren, avklare ansvarsforhold og danne grunnlag for vedtak om tjenester fra det offentlige. Gjennom arbeidet med individuell plan ønsker man også å styrke brukermedvirkning, synliggjøre rettighetene og pliktene til den enkelte og tjenesteapparatet, samt å fremme langsiktighet og helhetstenkningen i tjenesteytingen. En slik vektlegging av individuelle rettigheter og sammenheng i tjenestene virker inn på forholdet mellom styringsnivåene og kommunenes organisasjonsfrihet. Vi har undersøkt hvorvidt og hvordan lovpålegg om IP påvirker administrativ ledelse og samordning i kommunene, med vekt på områdene barnevern og psykisk helsetjeneste for voksne. Innenfor psykisk helse har IP vært regulert ved lov helt siden 2001, mens IP først kom inn på barnevernsfeltet i 2009. Til gjengjeld har barnevernstjenesten tung lovbasert forankring og klart definerte krav i forhold til samordning, koordinering og brukermedvirkning, mens kravene overfor psykisk helsetjeneste for voksne er langt mindre definerte. Ved å velge så ulike felt fikk vi frem variasjonsbredden i hvordan IP kan innvirke på organisering, koordinering og styring. Metodisk har vi foretatt en tredelt undersøkelse: en dokumentanalyse av lovbestemmelser og statlige tilsynsrapporter, en kunnskapsoppsummering av foreliggende forskning om IP som styringsverktøy og en nettbasert spørreundersøkelse til rådmenn og enhetsledere i 100 tilfeldig utvalgte kommuner. Vi har dessuten dradd veksler på funn fra en tidligere utført survey. Samlet sett gir de ulike datakildene et godt oversiktsbilde over hvordan IP oppfattes som styringsverktøy i kommunene. Kort oppsummert viser undersøkelsen at IP som styringsverktøy er langt mer institusjonalisert innenfor psykisk helsevern for voksne enn innenfor barnevern. Videre finner vi at den administrative ledelsen i kommunene er lite involvert, og kun i en viss grad interessert i dette styringsverktøyet.

Når dei positive symptoma trer inn, kan det vere vanskeleg å vite kva ein skal gjere for å lette kvardagen til pasienten. For å kunne hjelpe pasienten best mogleg, er det viktig at ein har ein god relasjon som igjen skapar tillit. Eit av fundamenta i relasjonsbygging er kommunikasjonen som foregår mellom sjukepleiar og pasient, både den verbale og non-verbale, og det er heile tida grenser som skal takast omsyn til. Berøring kan såleis vere med på å enten gje omsorg eller det kan forverre symptom. Musikk- og miljøterapi kan også bidra til å skape trygge rammer for pasienten som igjen kan lette prosessen med relasjonsskaping og samstundes lette dei positive symptoma for pasienten.

Rapporten dokumenterer arbeidet med og erfaringene knyttet til å etabelere selvhjelpsgrupper i Utviklingsprosjektet LINK Vestfold (2009-2010). 29 medlemmer av nettverk for selvhjelp i Vestfold er intervjuet, og dette nettverket består av frivillige og ansatte i tjenesteapparatet. Rapporten gjør rede for form og innhold i prosjektet, og det skisseres noen ulike modeller for hvordan selvhjelpsgrupper kan drives og om hvordan igangsetterrollen tas i bruk.

Masteroppgave i psykisk helsearbeid ME-504 2012 – Universitetet i Agder, Grimstad Kommunene har til oppgave å tilby lokalsamfunnet et virkningsfullt psykisk helsearbeid slik at den enkelte innbygger som har behov for det skal få tilbud om best mulig hjelp til å fungere i et krevende samfunn sammen med andre. Sandnes kommune tilbyr blant annet kurs i selvhevdelse til mennesker som har store utfordringer i forhold til å hevde seg selv. Hensikten med denne studien er å finne ut om deltakere erfarer å få bedre psykisk helse etter å ha deltatt på kurs i selvhevdelse. Problemstillingen i studien er ”Hvilke erfaringer har deltakerne med selvhevdelse etter å ha gjennomgått kurs i selvhevdelse?”. Oppgaven presenterer en kvalitativ studie, og gjennom fokusgruppeintervju forteller fire tidligere deltakere på kurs i selvhevdelse om deres erfaringer med selvhevdelse. I analysen brukes meningskoding, og ut fra denne fremkommer fem sentrale kategorier: selvbevissthet, aksept, ansvarlighet, initiativ og frihet. Studien viser at deltakerne erfarer at de blir mer selvhevdende etter kurs selvhevdelse. Deltakerne erfarer at kurset bidrar til at de får økt selvbevissthet og opplevelse av å være likeverdig andre. De erfarer i større grad aksept, og de klarer å akseptere seg selv og andre mer enn de gjorde før. Når de erfarer at de har ulike valg i ulike situasjoner tar de i større grad ansvar for eget liv, de tar initiativ til å nå de målene de setter seg og erfarer da økt grad av frihet. Deltakerne opplever å ha bedre psykisk helse når de er selvhevdende. Nøkkelord: Selvhevdelse, selvhevdelsestrening, psykisk helse, psykisk helsearbeid, kvalitativ studie.

Pårørende opplever at deres liv er sammenvevd med livet til den som har den alvorlige psykiske lidelsen. De pårørende opplever byrder og dårlig helse, og det er sammenheng mellom byrde og helse. De må balansere en rekke hensyn, foreta vanskelige valg på vegne av seg selv og andre, og samtidig kjempe med motstridende følelser og tanker. Pårørendes erfaringer med helsepersonell i psykisk helsevern var hovedsaklig negative, men noen hadde også positive opplevelser. Sykepleierne i studien erfarte ofte at de måtte ekskludere pårørende, men andre ganger kunne de inkluderes.

This study focuses on self care among patients with hypertension visiting primary health care clinics in the Naledi sub-district in the North-West Province. Hypertension is one of the chronic diseases that shorten the life expectancy of many people globally and remains the most common and rapid growing cardiovascular disease, affecting 20 million people in sub-Saharan Africa. Hypertension is one of the quadruple burdens of disease associated with risky lifestyle behaviours like unhealthy diets with excessive energy intakes, physical inactivity and tobacco use. Although taking the mentioned common modif iable factors and the fact that hypertension is a manageable condition into consideration, the reality remains that the hypertension. A non-experimental, quantitative research was used to reach the aim of the study namely to identify and describe the self care abilities of patients diagnosed with hypertension, as well as explore and describe their knowledge and perceptions on hypertension. This was done by means of objectives to explore and describe self care abilities, knowledge and perceptions among patients diagnosed with hypertension; if there is an association between self care, knowledge and perception in relation to the level of education, age, income and time period and if there was association between self care and knowledge and perception of patients with hypertension visiting PHC clinics in Naledi sub-district in the North-W est Province. A literature review was first conducted for a clear understanding of self care and hypertension. Thereafter a structured questionnaire, consisting of demographical information, and questions on self care, knowledge and perception among patients with hypertension, was employed. Trained field workers assisted in data collec tion. A number of 142 questionnaires were completed by patients visiting PHC clinics. The demographic data was first analysed with results shown in the frequency table. The exploratory factor analyses were done for data reduction on self care, knowledge and perception among patients with hypertension. Descriptive statistics and Cohen effect sizes for factors on self care, knowledge and perception in relation to the level of education, age, income and other chronic illnesses of patients diagnosed with hypertension, correlational descriptive statistics between self care and knowledge and perception were done. The results revealed that patients with hypertension with low levels of education lack information with regard to hypertension. The higher the income of patients with hypertension, the better their self care abilities compared to those with low income. Patients who are English and Afrikaans speaking have more internal positive power and have better management abilities of hypertension than those who are Setswana speaking. Younger patients have more internal positive power, which declines with age. Those patients who are newly diagnosed with hypertension have more information on management abilities than those who have been diagnosed more than two years. The conclusion regarding the relationship of self care and knowledge and perception of hypertension is that the patients diagnosed with hypertension need knowledge on hypertension in order to adhere to self care abilities. The more knowledge patients have the better they will be able to adhere to self care activities. Thesis (MCur)--North-West University, Potchefstroom Campus, 2013.

Denne rapporten er utført på oppdrag fra Helsedirektoratet som et ledd i oppfølgningsarbeidet etter avslutningen av Opptrappingsplanen for psykisk helse. Undersøkelsen er knyttet til den norske befolkningens holdninger, engasjement og åpenhet rundt psykisk helse og psykisk sykdom. Opptrappingsplanen ble vedtatt i Stortinget og iverksatt i 1999 som en tiårig satsning for å omstrukturere og styrke tjenestetilbudet for mennesker med psykiske lidelser. Rapporten konkluderer med at nærhet i relasjonen med andre er viktig for både engasjement og åpenhet. Folk er også i dag minst engasjert overfor den psykiske helsen i befolkningen som helhet, og viser størst engasjement overfor folk som står dem nær. Et klart flertall vil engasjere seg hvis familie eller venner får psykiske problemer. Av endringer fra 2007 ser vi en økning i engasjement overfor befolkningen generelt, men også en nedgang når det gjelder å være engasjert overfor sin egen psykiske helse. Forventningene om økt engasjement ble dermed kun delvis oppfylt. Det samme gjelder åpenhet. Viljen til åpenhet øker med nærheten til dem man åpner seg for. De fleste ønsker å være åpne om psykiske problemer overfor de nærmeste. Av endringer ser vi en litt større skepsis til å åpne seg overfor kolleger. Kvinner er mer engasjerte enn menn i forhold til psykiske helse. Folk som har kjent noen med psykiske problemer, eller selv har opplevd dette har et sterkere engasjement enn folk som ikke har denne erfaringen. Alder har betydning for ønske om åpenhet. Yngre mennesker er mindre åpne enn eldre, uavhengig av hvor nær relasjonen er. Folk bosatt i Oslo ønsker i mindre grad å åpne seg overfor sine kollegaer enn folk bosatt andre steder i landet. Folk ser jevnt over ut til å ha lite stigmatiserende holdninger overfor psykisk syke, slik vi måler det i denne undersøkelsen. Generelt sett har de også et positivt syn på mulighetene for å bli frisk igjen etter å ha fått psykiske problemer. Det ser også ut til at folk flest har et realistisk forhold til hva som kan kurere psykisk sykdom, selv om noen har stor tro på såkalte ”lettvinte” løsinger. De fleste gir oppslutning om behovet for å satse på det offentlige tjenesteapparatet. Et klart flertall mener også at man bør oppsøke hjelp hvis man får psykiske problemer, og det er ganske få som mener slike problemer er overdrevet. Folks holdninger viser seg å ha holdt seg relativt stabile siden sist undersøkelse ble gjennomført. Vi kan ikke avdekke noen dramatiske endringer i befolkningens syn på psykisk sykdom etter Opptrappingsplanens avslutning. Endringene analysene avdekker er at folk i litt større grad synes at det er flaut å ha psykiske problemer, men de stiller seg også litt mer positivt til mulighetene for å komme seg etter å ha vært psykisk syk og at man har mulighet til å påvirke sin egen psykiske helse. De mener i litt større grad at hjelpeapparatet bruker tilstrekkelig med ressurser og at betydningen av problemer med psykisk helse er overdrevet. De har også en sterkere tro på at hvis man får psykiske problemer så bør man løse dem selv. Kjønn viser seg å være en sentral variabel for å forklare stigmatiserende og optimistisk/”lettvinte” holdninger overfor mennesker med psykisk sykdom. Kvinner er, både i 2007 og 2012, mindre stigmatiserende i sine holdninger og har mindre tro på ”lettvinte” løsninger enn menn. Det samme gjelder utdanning. Tendensen er at jo lavere utdanning man har, jo mer stigmatiserende vil man være i sine holdninger overfor mennesker med psykisk sykdom. De med lav utdanning har også et mer lettvint syn på hvilke løsninger som hjelper. Alder slår ut som en viktig variabel for å forklare hvorfor noen synes problemer med psykisk helse er overdrevet. Unge mennesker ser mindre alvorlig på omfanget av psykiske problemer enn eldre, slike det måles her. Folk som ikke kjenner andre med psykiske problemer og ikke har opplevd det selv synes i større grad at slike problemer er overdrevet og har større tendens til å stigmatisere enn folk som har denne erfaringen.

The acknowledgement of basic human vulnerability in relationships between mental health service users and professionals working in community-based mental health services (in Norway) was a starting point. The purpose was to explore how users of these services describe and make sense of their meetings with other people. The research is collaborative, with researcher and person with experienced-based knowledge cooperating through the research process. Data is derived from 19 interviews with 11 people who depend on mental health services for assistance at least three times a week. Data is analysed according to the Interpretative Phenomenological Analysis (IPA). Results confirm that reciprocity is fundamental for relationships, and that recognizing the individual entails personal involvement. The participants describe a struggle, and recognizing this struggle may help the professional to achieve a deeper understanding of the individual.