Search

Rød-Eriksen, L., Israelsen, M.F., Myran, I.W., Frassinelli, F., Meås, R., & Rolandsen, C.M. 2022. Hjortevilt og mindre viltarters bruk av viltpassasjer på Rv3 mellom Løten og Elverum. NINA Rapport 2190. Norsk institutt for naturforskning. Veier kan fragmentere landskapet og utgjøre en barriere for dyr som forsøker å krysse veien, spesielt hvis veien er inngjerdet. Antall viltpåkjørsler på vei har økt de siste 50 årene, og det er utviklet metoder for å forsøke å forhindre viltpåkjørsler. På større veier bygges ofte faunapassasjer hvor målet er å bidra til at dyr fortsatt kan forflytte seg over veien og samtidig redusere påkjørselsrisikon. Store deler av den nye Riksvei 3 mellom Løten og Elverum er inngjerdet. Det er opprettet flere faunapassasjer med formål om å sikre at vilt kan forflytte seg over veien. For å dokumentere bruk av passasjene satte NINA opp viltkamera på tre passasjer høsten 2020. Denne overvåkingen ble senere videreført i samarbeid med Statens vegvesen og Elgregion Mjøsa-Glomma. Målet med overvåkingen har vært å dokumentere spesielt elgens forflytning mellom områdene som nå er fragmentert av vei, og samtidig prøve ut hvor effektivt viltkamera er som overvåkingsmetode for faunapassasjer. I perioden november 2020 til april 2021 ble passasjene ved Smedbakken, Kjurrudalen og Kakkhella overvåket med henholdsvis fem, fire og to viltkamera. Bilder ble hentet inn av Statens vegvesen. Som et ledd i å forsøke å redusere ressursbruk og effektivisere viltkamerametodikken prosesserte NINA bildene ved hjelp av modeller for automatisk gjenkjenning av dyr. Observasjoner av dyr ble deretter verifisert manuelt, og resultatene sammenstilt deskriptivt for å gi innsikt i hvordan spesielt hjortevilt har benyttet seg av passasjene. Resultatene viste at elg benyttet passasjene i stor grad, hvor passasjen ved Smedbakken synes særlig viktig, trolig grunnet noe høyere elgtetthet i området. Rådyr ble også observert, da oftere ved Kjurrudalen enn de øvrige lokalitetene, noe som kan skyldes høyere tetthet av rådyr nærmere bebyggelse. Det var indikasjoner på økt bruk av passasjene i forbindelse med høst- og vårtrekk hos elg, men dette må bekreftes gjennom videre undersøkelser som dekker hele året. Alle arter var mest aktive ved passasjene på kveld, natt og morgen. Elg var mest aktiv mellom kl. 23 og 04, og passasjene synes å fungere godt til formålet innenfor dette tidsintervallet. Effekten av passasjene gjennom døgnet og året må derimot verifiseres mot påkjørselsdata i videre studier. En flaskehals for å ta i bruk viltkamera som et effektivt verktøy for å overvåke og dokumentere faunapassasjer har tidligere vært prosessering av store bildemengder. Vår studie tyder på at man med automatisk bildeprosessering kan redusere tidsbruken med opp mot 75 % sammenliknet med manuell prosessering, noe som gjør viltkamera til en kostnadseffektiv metode for overvåking av faunapassasjer.

Halley, D.J. 2023. Taksering av bever i sørlig del av Trondheim kommune i 2021-22. NINA rapport 2239. Norsk institutt for naturforskning. Beverbestanden og sportegn etter bever i den sørlige delen av Trondheim kommune (tidligere Klæbu kommune før sammenslåing med Trondheim 1. januar 2020) ble registrert i november 2021 og oktober 2022. Hele traseen av Nidelva i takseringsområdet nedstrøms fra Selbusjøen ble dekket, samt innsjøer og bekkestrekninger egnet som beverhabitat i kulturlandskapet i Brungmarka, og i Nordmarka. Tidlig islegging og snø fra og med 27. november 2021 forhindret planlagt taksering av mulig etablering av bever i Selbusjøen, samt i vestlig del av Brungmarka og Nordmarka. Taksering ble utført i oktober 2022. Antall beverfamiliegrupper, og individer som bor utenfor familiegrupper, ble estimert. Takseringen bekreftet 9 familiegrupper og 3 sannsynlige familiegrupper (der bevergruppene sannsynligvis er baserte i jordhuler). To forlatte revir ble registrert. I tillegg antas det at det bor noen få individer som bor utenfor familiegrupper. Takseringen påviste ingen familiegrupper langs Selbusjøen, men noen få sportegn etter streifdyr. Dette til tross for at enkelte viker skjermet for bølgepåvirkning virket godt egnet for etablering av beverhytter eller huler, f.eks. Tangvollbukta og Leirvika; og at matressursene langs innsjøens bredder regnes som god. Mest sannsynlig er manglende etablering i Selbusjøen på grunn av regelmessig nedtapping av vannivået gjennom vinteren, som i gjennomsnitt varierer med 4m fra høsten til våren. Bekreftet bestand i sørlig del av Trondheim kommune gir grunnlag for en teoretisk årlig beskatning av mellom 3-7 bevere. I henhold til retningslinjene fra Miljødirektoratet antas det å være mellom 4-9 sannsynlige revir. Bevergruppen som nylig er etablert i Brungmarka er isolert fra resten av bestanden, og det anbefales at bever i Brungmarka forvaltes adskilt fra de øvrige familiegrupper. Beverbestanden i hele Nidelvavassdraget i Trondheim kommune, sannsynlige revir inkludert men unntatt den isolerte familiegruppen i Brungmarka og bestanden i Bymarka, kan tåle en teoretisk årlig beskatning på mellom 6-13 bevere i henhold til retningslinjene for bærekraftig høsting fra Miljødirektoratet. Halley, D.J. 2023. Monitoring of beavers in the southern part of Trondheim municipality in 2021-22. NINA report 2239. Norwegian Institute for Nature Research. Beaver populations and location of beaver structures in the southern part of Trondheim municipality (formerly Klæbu municipality before merging with Trondheim on 1 January 2020) were registered in November 2021 and October 2022. The entire route of the River Nidelva in the monitoring area downstream from Selbusjøen was covered, as well as lakes and streams suitable as beaver habitat in the area's cultural landscape, in Brungmarka, and in Nordmarka. Early ice and snow as of November 27, 2021 on Selbusjøen, western Brungmarka, and Nord-marka prevented planned appraisal of possible beaver occupation in 2021. Monitoring therefore was carried out in those areas in October 2022. The number of beaver family groups, and individuals living outside family groups, were estimated. Monitoring indicated 9 confirmed and 3 probable beaver family groups (where the beaver groups are apparently based in burrows). Two abandoned territories were recorded. In addition, there presumably are a few individuals living outside family groups. Monitoring work did not find any family groups on Selbusjøen's waterfront in the municipality, and only limited signs of vagrant animals. This despite the fact that some places with inlets sheltered from wave action seemed well suited for the establishment of beaver lodges or burrows, e.g. Tangvollbukta and Leirvika; and that the food resources along the shores of the lake are good. Most likely regular draw down of water levels, 4m on average, through the winter months from the levels maintained spring-autumn, is the cause. The confirmed population in southern Trondheim municipality can support a theoretical annual sustainable harvest of 3-7 beavers, using harvest level guidelines from the Norwegian Environment Agency; probable territories included, 4-9. The beaver group recently established in Brungmarka is isolated from the rest of the population, and it is recommended that beavers in Brungmarka be managed separately from the other family groups. The population on the Nidelva watershed in the whole of Trondheim municipality, including probable territories but excluding Brungmarka and the parts of Bymarka within the Nidelva watershed, can support a theoretical annual sustainable harvest of 6-13 beavers, using harvest level guidelines from the Norwegian Environment Agency

Svenning, M-A., Langeland, K. & Kanstad-Hanssen, Ø. 2022. Fiskefaglige undersøkelser på anadrom strekning i Barduelva 2019-2021. NINA rapport 2122. Norsk institutt for naturforskning. Miljødirektoratet har pålagt Statkraft Energi AS å gjennomføre en undersøkelse/utredning etter miljødesignmetodikken for å kartlegge reguleringseffektene på anadrom strekning i Barduelva og avdekke eventuelle flaskehalser for produksjonen av anadrom laksefisk. De fleste gytefiskene observeres helt øverst i Barduelva, og i de fleste årene er det tilstrekkelig med gytefisk for å deponere minst 2 egg/m2 i denne elvestrekningen. Dersom hele elva vurderes som produksjonsområde ble gytebestandsmålet oppnådd i et av de tre årene, men dersom produksjonsområdet reduseres med en tredjedel blir gytebestandsmålet oppnådd alle tre årene. Vi vurderer derfor ikke mangel på gytefisk som en viktig flaskehals i Barduelva. Til tross for dette viser registreringen av ungfisk, både ved tradisjonelt strandnært testelfiske og ved bruk av elfiskebåt, at tettheten av laksunger er lav i Barduelva. Dette er i samsvar med at mangel på gode skjulområder og egnet bunnsubstrat ble identifisert som en av flaksehalsene for fiskeproduksjonen i Barduelva. Det er imidlertid de store og hyppige variasjonene i vannføring gjennom store deler av året, med påfølgende hyppige tørrlegginger av viktige leveområder for ungfisk, som utgjør den viktigste flaksehalsen for fiskeproduksjonen i elva. Det ligger i dag ingen andre krav til driften av Bardufoss kraftverk enn at det skal sikres en minstevannføring på 2 m3/s om sommeren og 0,3 m3/s om vinteren. Dette innebærer at kraftverket kan driftes fritt innenfor et vannføringsintervall fra 96 m3/s (full last) ned til henholdsvis 2 eller 0,3 m3/s. Statkraft etterstreber imidlertid å praktisere en selvpålagt minstevannføring på 11 m3/s, men våre analyser viser at lavere vannføringer enn dette likevel inntreffer relativt hyppig. Analysene av vannføringsdata viser at det er store varia-sjoner i vannføringen gjennom døgnet i store deler av året, bortsett fra periodene der snøsmel-ting og store regnflommer bidrar til tapping av vann gjennom inntaksdammen til Bardufoss kraft-verk. I tillegg til at vannføringen kan variere mye gjennom døgnet, kan store endringer i vannføring skje svært hurtig, dvs. i løpet av noen få minutter. De beste oppvekstområdene for ungfisk, dvs. områder med middels til god tilgang på skjul, er i stor grad de samme områdene som utsettes for tørrlegging når vannføringen nedstrøms kraftverket minker. Selv om Statkraft forsøker å unngå vannføringer under 11 m3/s, viser kartleggingen vår at viktige leveområder for ungfisk blir tørrlagt hver gang vannføringen faller under 40 m3/s. I og med at slike tørrlegginger inntrer opptil flere ganger i døgnet, og gjennom store deler av året, blir tilgangen på gode leveområder og faren for stranding av yngel en helt avgjørende flaksehals for produksjonen av anadrom fisk i Barduelva. Vannføringsregimet ved Bardufoss kraftverk, spesielt de hurtige endringene ved moderate til lave vannføringer, er derfor etter vår mening den viktigste flaskehalsen for ungfiskproduksjonen i Barduelva. Det finnes ingen fly-fotoserier (norge-i-bilder) som viser elvearealet nedenfor Bardufoss kraftverk ved vannføringer lavere enn 37 m3/s. For å kunne beregne elvearealet ved lavere vannføringer enn dette, har vi derfor antatt en noenlunde lineær sammenheng mellom elveareal og vannføring, basert på fire fotoserier ved vannføringer på 37, 69, 92 og 150 m3/s. Sammenhengen mellom elveareal og vannføringer lavere enn 37 m3/s er derfor noe usikre. I tillegg er oppløsningen på lagrede driftsdata for Bardufoss kraftverk, og for tapping fra luker i inntaksdam, for lav til å foreta grundige analyser av hvor raskt vannføringen - og dermed vannstanden – vil endres ved lastreduksjoner i kraftverket. For å påvise en mer pålitelig sammenheng mellom driftspraksis med raske endringer i vannføring, vannstand og vanndekte arealer, anbefaler vi at det iverksettes nye målinger som kan belyse behov og eventuelle muligheter for mykere overganger ved regulering av produksjonen i kraftverket.

Hanssen, S.A, og Strand Bakke, K.S. 2022 Overvåking av hekkende horndykker i Troms 2022. NINA Rapport 2194. Norsk institutt for naturforskning. NINA har overvåket antallet hekkende/territorielle par horndykker Podiceps auritus på 52 lokaliteter fordelt på åtte kommuner i Troms. Siden oppstarten i 2001 har hekkebestanden blitt redusert med rundt 90 % og den sterkeste nedgangen skjedde fra 2009 til 2010. Etter 2010 stoppet denne tilbakegangen noe opp, og tallet er nå relativt stabilt på et lavt nivå. I 2022 ble 48 av 52 opprinnelige lokaliteter fordelt på åtte kommuner overvåket. Ett av vannene i Bardu kommune, samt lokalitetene i Lyngen kommune, ble ikke overvåket. I tillegg overvåkes én ny lokalitet (fra 2019) på Hinnøya, Sør-Troms. Dermed ble 49 lokaliteter fordelt på åtte kommuner overvåket i 2022 i Troms. Det var et relativt gjennomsnittlig hekkeår for arten med 22 hekkende eller territorielle par innenfor de opprinnelige overvåkingslokalitetene og to territorielle par horndykkere på lokaliteten på Hinnøya. Horndykkerbestanden har ikke kommet seg etter den særdeles dårlige hekkesesongen i 2010. Basert på datasettet for de siste årene er det ikke lenger noe usikkerhet omkring bestandsutviklingen hos horndykker. Horndykkeren sliter med en kraftig bestandsnedgang i mange av overvåkingsvannene. I 2022 er antallet horndykkerpar i de opprinnelige overvåkingslokalitetene kun 9.6 % av hekkebestanden i 2001. Det anbefales at overvåkingen utvides til å omfatte flere områder i Sør-Troms og da spesielt på Senja og Hinnøya. Dette vil gi økt kunnskap om den delen av hekkebestanden som ligger nær kysten av Sør-Troms. I 2018-2021 ble til sammen 8 horndykkere instrumentert med lysloggere, det vil kunne avdekke trekkruter og overvintringsområder for denne truede arten. Slike lysloggerstudier er avhengig av et langt tidsperspektiv da fuglene med loggere må fanges inn før data kan avleses. Flere fugler må instrumenteres over tid for å få et bredt nok datamateriale som kan fange opp variasjoner i trekktidspunkter og vinterområder mellom individer og sesonger. Dette vil kunne gi viktige data for forvaltningen i forhold til vern av horndykker også utenfor hekkeområdene. Loggerdelen av prosjektet ble ikke finansiert av Statsforvalteren i Troms og Finnmark i 2022. Imidlertid ble det ved bruk av betydelig egeninnsats fanget inn og instrumentert 1 ny horndykker i 2022. Hanssen, S.A, og Strand Bakke, K.S. 2022. Monitoring of breeding Slavonian grebes in Troms 2022. NINA Report 2194. Norwegian Institute for Nature Research. The number of breeding Slavonian grebes Podiceps auritus has since 2001 been monitored in 52 sites in Troms County in Northern Norway. The breeding population has been reduced by 90% since the start of the monitoring programme, with the strongest decline between 2009 and 2010. After 2010 this decline has levelled off and the population is now relatively stable but low. In 2022, 48 of the 52 originally monitored sites were monitored. With a total of 22 breeding or territorial pairs within the 49 original monitored sites in Troms and 2 breeding pairs at Hinnøya, the breeding season 2022 was relatively poor. The Slavonian grebe population has not recovered after the unsuccessful breeding season in 2010. Based on the data for the more recent years there is no longer any uncertainty regarding the population decline of the Slavonian grebe. In 2022 the population numbers are 9.6% of the 2001 level. We recommend that the monitoring area should be expanded to more sites in the southern part of Troms, especially on the islands Senja and Hinnøya. This will increase the knowledge of the coastal breeding population of Slavonian grebes. In 2018 - 2021 eight grebes were instrumented with light loggers (gls-loggers) to uncover the migration routes and wintering areas of this population. These logger studies depend on a longer time frame as birds will have to be recaptured to obtain that data from the loggers. More birds will have to be instrumented during the next years to uncover the variation in migration routes and wintering areas, both on a population an individual level. This will provide important knowledge for the management of this species, both within and outside of the breeding areas. The logger project did not receive any funding from the County Governor of Troms and Finnmark in 2022. However, with the help of substantial voluntary effort one grebe was caught and instrumented in 2022.

Kleven, O., Andersskog, I. P. Ø., Brandsegg, H., Eriksen, L. B., Spets, M. H., Königsson, H., Spong, G., Milleret, C., Dupont, P., Bischof, R., Flagstad, Ø. & Brøseth, H. 2022. DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervebestanden 2021. NINA Rapport 2111. Norsk institutt for naturforskning. Genetiske analyser er et viktig verktøy i rovviltovervåkingen i Skandinavia, og en betydelig mengde ekskrementer, hår og urin blir årlig analysert. Siden tidlig på 2000-tallet er det gjennomført rutinemessig innsamling og påfølgende DNA-analyser over store deler av jervens utbredelsesområde i Norge og Sverige. Individbestemmelse fra DNA-profilene til de innsamlede prøvene har gitt en bedre forståelse av bestandsstørrelse, populasjonsstruktur og utveksling mellom delbestander. I denne rapporten redegjør vi for antall individer identifisert fra DNA i Norge, Sverige og nordlige deler av Finland vinteren 2021. Vi presenterer også bestandsestimater for Norge og Sverige basert på en romlig fangst-gjenfangst modellering. Fra totalt 2446 fungerende prøver ble det påvist 737 individer i Norge, Sverige og Finland i 2021. Tilsvarende tall for forrige vinter var 707 påviste jerver fra 2234 prøver. Totalt var det 322 jerver som var registrert med en eller flere prøver i Norge i 2021, sammenlignet med 339 individer i 2020. Tilsvarende tall for Sverige var 421 individer i 2021 og 381 i 2020. På skandinavisk nivå i 2021 var hver av de registrerte jervene i gjennomsnitt representert med 3,3 prøver. Den geografiske representasjonen synes å være god for de fleste regioner og län med jerveforekomst i Skandinavia, med unntak av Norrbotten hvor innsamling av DNA-prøver ikke har vært like høyt prioritert de to siste årene. Basert på den romlige fangst-gjenfangst modelleringen ble bestanden av jerv i Skandinavia es-timert til å være mellom 1013 og 1126 individer i overvåkingssesongen 2021 (95% kredibelt intervall), hvorav 358 til 418 individer i Norge og 639 til 724 individer i Sverige. Sammenligner man bestandsestimatene med anslagene fra ynglehitellingene er overensstemmelsen god. God overensstemmelse mellom de to metodiske tilnærmingene er betryggende, og tyder på at vi har god oversikt over størrelse av jervebestanden i Skandinavia. Kleven, O., Andersskog, I. P. Ø., Brandsegg, H., Eriksen, L. B., Spets, M. H., Königsson, H., Spong, G., Milleret, C., Dupont, P., Bischof, R., Flagstad, Ø. & Brøseth, H. 2022. DNA-based monitoring of the Scandinavian wolverine population 2021. NINA Report 2111. Norwegian Institute for Nature Research. Genetic analysis is an important tool for monitoring large carnivores in Scandinavia, where DNA analyses of scats, hair and urine are extensively used. Over the last decade, wolverine DNA samples have been routinely collected and analysed over large parts of the distribution range in Norway and Sweden. Identification of individuals from DNA profiles of the collected samples has provided an increased knowledge of population size, reproduction, population structure, and immigration. Here, we report the number of individuals identified in Norway, Sweden and northern Finland during the winter of 2021. In addition, we present population size estimates for Norway and Sweden based on spatial capture-mark-recapture models. From a total of 2446 DNA samples of sufficient genotyping quality, we identified 737 wolverines in Norway, Sweden, and Finland in 2021. The corresponding figure from last winter was 707 DNA-identified individuals from 2234 samples. In total, 322 wolverines were registered with one or more samples in Norway in 2021, compared to 339 individuals in 2020. The corresponding figure from Sweden is 421 individuals in 2021 and 381 in 2020. In Scandinavia, each of the identified wolverines was represented with an average of 3.3 samples. The geographic representation of samples seems to be good for most regions and counties with wolverine presence in Scandinavia. The only exception is the Norrbotten county, that dedicated less effort to DNA sampling during the last two years. Based on the spatial capture-recapture modelling approach, the Scandinavian wolverine population size was likely between 1013 and 1126 individuals (95% credible interval) in 2021, of which 358 to 418 were attributed to Norway and 639 to 724 individuals to Sweden. These population size estimates correspond well to the extrapolation of individuals from the monitoring of active natal dens. High agreement between the two methodological approaches is satisfactory, implying that we have robust estimates of the size of the Scandinavian wolverine population.

Kleven, O., Forfang, K., Opsahl, N. N., Königsson, H., Spong, G., Milleret, C., Dupont, P., Bischof, R., Flagstad, Ø. & Brøseth, H. 2022. DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervebestanden 2022. NINA Rapport 2236. Norsk institutt for naturforskning. Genetiske analyser er et viktig verktøy i rovviltovervåkingen i Skandinavia, og en betydelig mengde ekskrementer, hår, sekret og urin blir årlig analysert. Siden tidlig på 2000-tallet er det gjennomført rutinemessig innsamling og påfølgende DNA-analyser over store deler av jervens utbredelsesområde i Norge og Sverige. Individbestemmelse fra DNA-profilene til de innsamlede prøvene har gitt en bedre forståelse av bestandsstørrelse, populasjonsstruktur og utveksling mellom delbestander. I denne rapporten redegjør vi for antall individer identifisert fra DNA i Norge, Sverige og nordlige deler av Finland for overvåkingssesongen 2022. Vi presenterer også bestandsestimater for Norge og Sverige basert på en romlig fangst-gjenfangst modellering. Fra totalt 2508 fungerende prøver ble det påvist 743 individer i Norge, Sverige og Finland i 2022. Tilsvarende tall for forrige vinter var 737 påviste jerver fra 2446 fungerende prøver. Totalt var det 329 jerver som var registrert med en eller flere prøver i Norge i 2022, sammenlignet med 322 individer i 2021. Tilsvarende tall for Sverige var 414 individer i 2022 og 421 i 2021. På skandinavisk nivå i 2022 var hver av de registrerte jervene i gjennomsnitt representert med 3,4 prøver. Den geografiske representasjonen var god for de fleste regioner og län med jerveforekomst i Skandinavia, med unntak av Norrbotten hvor det ikke har blitt foretatt en heldekkende innsamling av DNA-prøver de tre siste årene. Basert på den romlige fangst-gjenfangst modelleringen ble bestanden av jerv i Skandinavia estimert til å være mellom 980 og 1088 individer i overvåkingssesongen 2022 (95% kredibelt intervall), hvorav 349 til 391 individer i Norge og 625 til 709 individer i Sverige. Disse bestandsestimatene er overensstemmende med anslagene fra ynglehitellingene. God overensstemmelse mellom de to metodiske tilnærmingene er betryggende, og tyder på at vi har god oversikt over størrelsen av jervebestanden i Skandinavia. Kleven, O., Forfang, K., Opsahl, N. N., Königsson, H., Spong, G., Milleret, C., Dupont, P., Bischof, R., Flagstad, Ø. & Brøseth, H. 2022. DNA-based monitoring of the Scandinavian wolverine population 2021. NINA Report 2236. Norwegian Institute for Nature Research. Genetic analysis is an important tool for monitoring large carnivores in Scandinavia, where DNA analyses of scats, hair, secretions and urine are extensively used. Over the last decade, wolverine DNA samples have been routinely collected and analysed over large parts of the distribution range in Norway and Sweden. Identification of individuals from DNA profiles of the collected samples has provided an increased knowledge of population size, reproduction, population structure, and immigration. Here, we report the number of individuals identified in Norway, Sweden and northern Finland during the monitoring season of 2022. In addition, we present popula-tion size estimates for Norway and Sweden based on spatial capture-mark-recapture models. From a total of 2508 DNA samples of sufficient genotyping quality, we identified 743 wolverines in Norway, Sweden, and Finland in 2022. The corresponding figure from last winter was 737 DNA-identified individuals from 2446 samples. In total, 329 wolverines were registered with one or more samples in Norway in 2022, compared to 322 individuals in 2021. The corresponding figure from Sweden is 414 individuals in 2022 and 421 in 2021. In Scandinavia, each of the identified wolverines was represented with an average of 3.4 samples. The geographic representation of samples seems to be high for most regions and counties with wolverine presence in Scandinavia. The only exception is Norrbotten county, that dedicated little effort to DNA sampling during the last three years. Based on the spatial capture-recapture modelling approach, the Scandinavian wolverine popu-lation size was estimated between 980 and 1088 individuals (95% credible interval) in 2022, of which 349 to 391 were attributed to Norway and 625 to 709 individuals to Sweden. These population size estimates correspond well to the extrapolation of individuals from the monitoring of active natal dens. High agreement between the two methodological approaches is reassuring, implying that we have robust estimates of the size of the Scandinavian wolverine population.

Halley, D.J. 2021. Taksering av bever i nordre del av Trondheim kommune - Bestandshistorie og bestanden i 2020. NINA Rapport 1998. Norsk institutt for naturforskning Beverpopulasjonen i den nordlige delen av Trondheim kommune (tidligere Trondheim kommune før sammenslåing med Klæbu 1. januar 2020) ble beverpopulasjoner og beliggenhet av bever-strukturer registrert i oktober-desember 2020. Antall beverfamiliegrupper, og individer som bor utenfor familiegrupper, ble estimert. Takseringen indikerte 18 beverfamiliegrupper og ett individ som overvintret alene. Dette representerer én familiegruppe mer enn det som ble registrert i 2006 av Sesseng m. fl. (2007). Beverbestanden deler seg i fire delbestander: Bymarka, hvor bever ble gjeninnført på 1980-tallet. Bestanden her består av ni familiegrupper og ett individ; Nidelva i studieområdet, seks familiegrupper; den korte strekningen av Gaula-vassdraget i studieområdet, to grupper; samt Byneset, en gruppe. Totalbestanden er estimert til 55-75 individer i familiegrupper. I tillegg det finnes noen få individer som bor utenfor grupper. Bestanden i Bymarka viste stort sett stabilitet i antall familiegrupper, selv om det var betydelig omsetning i territorier mellom 2006 og 2020. Egnede leveområder i Bymarka er fragmentert, og mange flekker er for små til å støtte en familiegruppe fast, selv om områdene kan være okkupert på nytt etter noen års fravær etter gjenvekst av vegetasjonen. I tillegg har vannskiller hittil vært en barriere for kolonisering av egnede områder. På lang sikt vil sannsynligvis dette mønsteret fortsette, med kanskje en liten økning, etter at egnete områder i vassdrag som ennå ikke er kolonisert blir oppdaget og okkupert. Nidelva viser et mønster med stor stabilitet, med samme antall familiegrupper som i 2006, bosatt i de samme revirene. Dette er ikke uvanlig for bever som er etablert i større elver med god matforsyning. Gaula har en permanent bevergruppe ved hovedelven, og en bevergruppe i en sidebekk som ikke var kolonisert i 2006. Sistnevnt har vært okkupert i to separate perioder siden, inklusive 2020. To familiegrupper ser ut til å være den maksimale bestanden for dette begrensede habitatet ved Gaula. Byneset har en enkelt familiegruppe i øvre Ristbekken-vassdraget. Gruppen er etablert på en nyere kunstig dam opprettet for flomkontroll, men som gruppen har fordypet gjennom en stor demning ved utløpet. Habitatkvaliteten er god, og stedet vil sannsynligvis bli okkupert permanent; selv om avstand fra andre bevergrupper kan gjøre det relativt sårbart for tilfeldige hendelser. Området i midtre Ristbekken som var okkupert på 1980- og 1990-tallet, ser nå ut til å være forlatt. Det ser ut til å være ledig habitat for en ekstra gruppe i ytterligere to små flomkontroll-dammer. Bestanden i nordre Trondheim kommune kan støtte en teoretisk årlig bærekraftig høsting av 7-14 bevere, i henhold til retningslinjene fra Miljødirektoratet. Dette kan gi rom for uttak av bevere som forårsaker konflikter med menneskelige interesser. Gitt begrenset muligheter for spredning mellom ulike områder, bør Bymarka; Nidelva; Gaula; og Byneset vurderes hver for seg mht. mulig uttak. For tiden har Trondheim kommune vedtatt at bever ikke skal finnes i nedbørsfeltet til Jonsvannet, som er vannmagasinet for Trondheim. Relevant grunnlagsmateriale er gjennomgått og konklusjonen er at det ikke er grunnlag for å vurdere bever som mer problematisk enn andre ville pattedyr for folkehelsen knyttet til vannforsyning. Halley, D.J. 2021. Taksering av bever i nordre del av Trondheim kommune - Bestandshistorie og bestanden i 2020 (Monitoring of beaver in northern Trondheim kommune – Population history and population in 2020. NINA Rapport 1998. Norsk institutt for naturforskning The beaver population of northern Trondheim kommune (the former Trondheim kommune prior to 1st January 2020) was monitored for beaver populations and the locations of beaver structures registered, in October-December 2020. The number of beaver family groups, and individuals living outside family groups, was estimated. The data indicated that were 18 beaver family groups, and one individual overwintering by itself; one more family group than was registered in 2006 by Sesseng et al (2007). The beaver popu-lation divides into four subpopulations: Bymarka, where beavers were directly reintroduced in the 1980s, nine family groups and one individual; the Nidelva river in the study area, six groups; the short stretch of the Gaula watershed in the study area, two groups; and Byneset, one group. The total population is estimated at 55-75 individuals in family groups, and a small number of individuals living outside groups. The Bymarka group showed rough stability in populations, though considerable turnover in territories between 2006 and 2020. Habitat in the Bymarka is fragmented, and patches are often too small to sustain a family group permanently, though they may be reoccupied after several years of absence, after the vegetation has recovered. In addition, watershed divides have so far been a barrier to colonisation of several suitable sites. In the long term this pattern of rough stability is likely to continue, with a perhaps a small increase in the long term as suitable sites on watersheds not yet colonised are discovered and settled. The Nidelva shows a pattern of extreme stability, the same number of family groups as in 2006, settled in the same territories. This is not unusual for bevers established on larger rivers with good food supplies. The Gaula has a permanent beaver group on the main river, and a site on a side stream is currently occupied which was not colonised in 2006, but has been occupied for two separate periods since. Two groups appears to be the maximum population for the limited habitat on the Gaula within Trondheim kommune. Byneset has a single group in the upper Ristbekken watershed, established on a recent artificial pond created for flood control, but which they have deepened through a large dam at its exit. Habitat quality is good, and the site is likely to be occupied permanently; though it is distant from other beavers and may be vulnerable . The area of the middle Ristbekken occupied in the 1980s and 1990s now appears to be abandoned. There appears to be habitat for an additional group in two additional small flood-control ponds, currently unoccupied. Given the limited prospects for movement between subpopulations, Bymarka, Nidelva, Gaula, and Byneset should be consid-ered separately with regard to possible offtake. The population can sustain a theoretical sustainable harvest of 7-14 beavers, following Norwegian Environment Agency guidelines. This can give room for management of beavers causing conflicts with human interests. Given the At present beavers are zoned against spread to the watershed occupied by Jonsvannet, the water reservoir for Trondheim. Evidence is reviewed, and it is concluded that there are no grounds to consider beavers more problematic than other wild mammals for public health related to water supplies.

van Dijk, J., Rød-Eriksen, L., Hamre, Ø, & May, R. 2021. Kartlegging av oterfallvilt, oppdatering av otertetthetsindeks, og kartlegging av oterforekomst i Norge 2016–2020. NINA Rapport 1942. Norsk institutt for naturforskning. Mål Oterfallviltregisteret er Norges offisielle overvåkingssystem for oter, der informasjon om alle funn av døde otre registreres. Hensikten med oterfallviltprosjektet er å bearbeide oter-materialet som samles inn, og er dermed en videreføring av tidsserien som startet i 1987. Denne rapporten oppdaterer tidsserien med oterfallviltmaterialet som ble mottatt i perioden 2016–2020. I tillegg inneholder rapporten demografisk statistikk, resultater fra analyser av otertetthetsindeksen for 2020, samt resultater fra kartlegging av oterforekomst i ulike deler av Norge. Resultatene fra analysene knyttet til otertetthetsindeks ble benyttet i rapportering til Bern-konvensjonen (2019), oppdatering av Naturindeks (2020), og til oppdatering av Norsk rødliste for arter (2021). Oversikt over materialet som ble journalført i 2020 1. NINA mottok materiale fra 38 otre i 2020, og disse døde i perioden 2018–2020. Totalt er det nå registrert informasjon om 5247 otre som døde i vill tilstand i perioden 1970–2020. 2. Materialet registrert i 2020 kom fra kystfylker fra Vestland til Nordland. I tillegg kom to otre fra Innlandet og Viken. 3. I 2020-materialet der det var opplysninger om kjønn, var det 10 hanner og 13 hunner. For 15 individer var kjønn ikke oppgitt. 22 otre ble klassifisert som voksne individer, 14 var ungdyr, mens 2 var ukjent. 4. Av individene med kjent dødsårsak, hadde 13 blitt påkjørt, 7 druknet, mens 6 var lovlig avlivet (skutt). 12 individer hadde ukjent eller annen dødsårsak. Oppdatering av tidsserier mht. antall otre per fylke Siden midten av 1990-tallet har andelen otre innsendt fra Vestlandet økt, mens andelen inn-sendte otre fra Nord-Norge har avtatt omtrent tilsvarende. Midt-Norges andel har vært relativt uendret. Nesten alle innsendte otre kommer fra kyst- og fjordstrøk. Dette er fremdeles gjeldende selv om årets rapportering er oppdatert i tråd med nye fylkesinndelinger. Tetthetsindeks For å finne ut om det er sannsynlig at det er oter i de kommunene som ikke er registrert i oter-fallviltregisteret, er forekomsten av oter i Norge modellert basert på eksisterende data i oter-fallviltregisteret samt miljøparametere i kommunene. Tetthetsindeksen er basert på antall otre registrert i oterfallviltregisteret, hjorteviltregisteret og artsobservasjoner.no i perioden 1987–2020, og det er utarbeidet tetthetsindeks for hver kommune i ulike femårsintervaller. Der det er usannsynlig at alle døde otre blir registrert, blir de samlede funnene i femårsintervallene kombinert med miljøparametere i kommunene der de ble funnet for å kontrollere for tilgjenge-lig habitat. Tetthetsindeksen indikerer at bestanden har vært relativt stabil frem til 2010, med en påfølgende svak økning. Oterforekomsten er høyest i kystkommunene samt på Østlandet. Verifisering av oterforekomst Der Oterfallviltregisteret og tetthetsindeksen er avhengig av registreringsinnsatsen er det viktig å verifisere fordelingen av registreringer med hensyn til faktisk oterforekomst. Metodikken for å kartlegge oterforekomster som brukes til å overvåke bestandsendringer, ble videreutviklet i 2014 og utprøvd høsten 2015 ved å besøke bruer og rør under veistrekninger i utvalgte LUCAS-ruter (9x9 km hver). Metodikken ble brukt til å kartlegge et større geografisk område i 2016 (Trøndelag og Østlandet; 32 ruter), 2018 (Trøndelag; 26 ruter) og 2019 (Øst-Finnmark; 13 ruter). Fra de totalt 296 bruene og rørene som ble undersøkt innenfor LUCAS-rutene i perioden, viste 18% tegn til oter mens 82% var uten otertegn. van Dijk, J., Rød-Eriksen, L., Hamre, Ø., & May, R. 2021. Registration of deceased otters, update of the otter population density index, and monitoring of otter occurrence in Norway 2016–2020. NINA Report 1942. Norwegian Institute for Nature Research. Aim The Otter Registry is the official surveillance system for Eurasian otters in Norway where information on all reported dead otters are registered. This report gives an overview of the data collected on otter skulls and carcasses, received by NINA between 2016 and 2020. The project is a continuation of the long-term data collection on dead otter material in Norway, which started in 1987. Demographic statistics are updated with the material received between 2016–2020, whereas the index for population density was calculated for the different years between 1987–2020. The calculations for the population density index are used for reporting to the Bern Convention (2019), for the updated Nature Index project (2020), and the Norwegian red list (2021). Material received in 2020 1. In 2020 we received material from 38 otters, which had died in the period 2018–2020. The entire database consists of 5247 wild otters that died between 1970 and 2020. 2. The otters registered in 2020 originated from the coastal counties of Vestland (south-west) to Nordland (north). In addition, two otters were from Innlandet and Viken counties. 3. From the otters registered in 2020 which included information on sex, 10 were males and 13 females. For 15 individuals, sex was not reported. 22 otters were classified as adults, 14 were sub-adults, and 2 unknowns. 4. Of the individuals with a known cause of death, 13 were killed by vehicles, 7 drowned, and 6 were legally culled, whereas 12 individuals died by other factors. Statistics per county Since the mid 1990’s the number of otters received from south-west Norway increased while the number of otters received from northern Norway has decreased. In central Norway, the number has remained the same. Most otters were found along the coast and along fjords. This is still the case, although the report has been updated to reflect new (per 2020) county assemblages. Otter Density index To determine the likelihood of otter presence in the municipalities not registered in the Otter Registry, the incidence of otters in Norway has been modelled based on existing data in the Otter Registry. This data is combined with environmental parameters from the municipalities they were found, to control for suitable habitat. The population density index is based on the number of otters recorded in the Otter Registry, the cervid registry (“Hjorteviltregisteret”) and the national Species Observations System (“Artsobservasjoner.no”) in 1987–2020 and registered within five-year time frames. The population density index has been relatively stable up to and including 2010, with a slight increase in proceeding years. The occurrence of otters is relatively higher in coastal and south-eastern municipalities, compared to inland (freshwater) municipalities. Verification of otter presence As the Otter Registry and the population density index both depend on the registration effort, it is important to verify the distribution of registrations with respect to actual otter presence. The bridge-survey method for verifying otter presence, which is commonly used to monitor changes in otter populations, was further developed for Norway in 2014 and tested during autumn 2015. The methodology was utilized to identify otter presence within a larger geo-graphical area in 2016 (Trøndelag county and south-eastern Norway; 32 LUCAS cells (9x9 km)), 2018 (Trøndelag county; 26 LUCAS cells) and 2019 (eastern Finnmark; 13 LUCAS cells). From the 296 bridges and pipes surveyed, 18 % confirmed otter presence, whereas 82% showed no signs of otters.

Berntsen, H.H., Ulvan, E.M., Aronsen, T., Ulvan, Østborg, G.M., Fiske, P. og Næsje, T.F. 2021. Innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks i Trondheimsfjorden, Namsfjorden, Nedstrandsfjorden og ved Kvaløya i 2020. NINA Rapport 2020. Norsk institutt for naturforskning. Kilenotfiske Trondheimsfjorden 2020 Det ble fra 1. mai til 31. oktober 2020 fanget totalt 886 laks i kilenøtene ved Ytre Agdenes Merke- og Overvåkingsstasjon (YAMO). Blant disse var 809 villaks, 35 rømte oppdrettslaks, 33 laks med usikkert opphav og 9 kultiverte laks. Antallet villaks som ble fanget i kilenøtene i 2020 (809 individer) var i samme størrelsesorden som i tidligere år (variasjon: 502 - 1429 villaks i 2012 - 2019). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2020 på 4 % var i samme størrelsesorden som i perioden 2012 - 2019 (variasjon: 3,5 - 9,6 %). Det ble merket 422 villaks med Carlin-merker ved YAMO i 2020, og av disse ble 10 % (43 av 422) gjenfanget i elv og 5,2 % (22 av 422) i sjøen. Innsiget av villaks til Trondheimsfjorden ble beregnet til ca. 79 000 laks. Dette er høyere enn innsiget i 2012, 2013 og 2017 og 2019 (31 000 - 59 000 laks), men likt det i 2014, 2015, 2016 og 2018 (variasjon: 74 000 - 85 000 laks). Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Halvparten av alle villaksene (50 %) ble registrert innen uke 25 (21. juni), mens 25 % av den rømte oppdrettslaksen ble fanget i denne perioden. Blant villaksen i kilenotfangsten i 2020 var det flest mellomlaks (66 - 88 cm) (52,5 %), deretter smålaks (< 66 cm) (30,2 %) og færrest storlaks (> 88 cm) (17,3 %). Blant den rømte oppdrettslaksen var det flest mellomlaks (65,7 %), deretter smålaks (25,7 %) og færrest storlaks (8,6 %). Andelen vill smålaks, mellomlaks og storlaks i 2020 var i samme størrelsesorden som tidligere år. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene. Villaksen hadde vært ett til syv år i sjøen. Tosjøvinter villaks utgjorde den største andelen (47 %), deretter fulgt av tresjøvinter fisk (30 %). Smoltalderen for villaksen varierte fra to til fem år og 63 % av smolten hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elv. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene ved YAMO i 2020 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 64,7 cm (± SD 15,8), med en variasjonsbredde på 21,6–88 cm. I denne rapporten anser vi at oppdrettslaks som hadde rømt ved en lengde mindre enn 30 cm hadde rømt som smolt/postsmolt. Andelen oppdrettslaks som hadde rømt på et så tidlig stadium var 3,3 % i 2020 (1 av 30 individer der lengde ved rømming kunne bestemmes). Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt null til tre vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene ved YAMO. De fleste oppdrettslaksene (75 %, 18 av 23 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde derfor mest sannsynlig rømt inneværende år, 12,5 % hadde tilbragt ett år i sjøen etter rømming og 8,3 % hadde tilbragt to år i sjøen etter rømming. Kilenotfiske Namsfjorden 2020 Det ble fra 27. april til 13. oktober 2020 fanget 1588 laks i kilenøtene i Namsfjorden. Av disse var 1323 villaks, 35 rømt oppdrettslaks, 222 med usikkert opphav og 8 kultiverte laks. Antallet villaks fanget i kilenøtene i 2020 var dermed lavere enn i 2017 (2460 villaks), men i samme størrelsesorden som i 2013 - 2016 og 2018 - 2019 (variasjon: 1046 – 1512 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2020 var på 2,2 % og dermed lavere enn i perioden 2013 - 2016 (3,4 - 5,7 %), men høyere enn i 2017 (0,2 %) og 2018 (1,3 %). Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Halvparten (50 %) av villaksen var blitt fanget innen uke 23 (7. juni), mens kun 11 % av den rømte oppdrettslaksen var blitt fanget ved samme tidspunkt. Det var flest mellomlaks (66 - 88 cm) i kilenotfangstene i 2020 av både villaks (56 %) og oppdrettslaks (77 %). Blant villaksen var andelen smålaks 23 % og andelen storlaks 21 %. Sammenliknet med tidligere år var andelen vill smålaks, mellomlaks og storlaks i fangsten i 2020 i samme størrelsesorden som tidligere år. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene. Villaksen hadde vært fra ett til syv år i sjøen, og størst andel (45 %) av laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år og de fleste (75 %) hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elva. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2020 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 70,5 cm (± SD 16,2), med en variasjonsbredde på 19,8 – 87,0 cm. To av oppdrettslaksene (6,7 %) fanget i kilenøtene i Namsfjorden 2020 hadde rømt på et tidlig stadium, dvs. ved en lengde på < 30 cm. Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt fra null til tre vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene. De fleste oppdrettslaksene (82 %, 18 av 22 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde mest sannsynlig rømt inneværende år, mens tre fisk (13,6 %) hadde tilbragt én vinter i sjøen etter rømming. Én fisk hadde tilbrakt tre år i sjøen etter rømming. Kilenotfiske Nedstrandsfjorden 2020 Det ble fra 5. mai til 27. juli 2020 fanget totalt 228 laks i kilenota i Nedstrandsfjorden i Tysvær kommune i Rogaland. Av disse var 180 villaks, seks rømte oppdrettslaks, seks laks med usikkert opphav og 36 kultiverte laks. Antallet villaks fanget i 2020 (180 laks) var dermed høyere enn fangsten i 2018 (168 villaks) og 2019 (135 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks var på 2,6 %, noe som er lavere enn det som ble registret i 2018 (7,6 %) og i 2019 (12,7 %). Halvparten av villaksen (50 %) var blitt fanget innen uke 26 (25. juni), mens 30 % av oppdrettslaksen var blitt fanget ved samme tidspunkt. Blant villaksen var 75 % mellomlaks (66-88 cm), 13 % smålaks (> 88 cm) og 12 % storlaks (< 66 cm). Blant den rømte oppdrettslaksen var 50 % mellomlaks, 33 % storlaks og 17 % smålaks. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene. Villaksen hadde vært ett til fem år i sjøen og 70 % av den aldersbestemte laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte mellom to og fire år og flest villaks (57 %) hadde vandret ut etter to år i elv. Oppdrettslaksen fanget i Nedstrandsfjorden i 2020 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 75,7 cm (± SD 12,1), med en variasjonsbredde på 63–92 cm. Ingen oppdrettslaks hadde rømt på et tidlig stadium (< 30 cm). Antall vintre i sjøen etter rømming kunne bestemmes for to av de seks rømte oppdrettslaks fanget i kilenoten Nedstrandsfjorden i 2020. Disse to oppdrettslaksene hadde mest sannsynlig rømt i 2020. Kilenotfiske Kvaløya, Nærøysund kommune (tidligere Vikna kommune) 2020 Det ble fra 29. mai til 28. august 2020 fanget 691 laks i kilenøtene ved Kvaløya i Nærøysund kommune (tidligere Vikna kommune). Av disse var 573 villaks, 66 rømt oppdrettslaks, 26 med usikkert opphav og 26 kultiverte laks. Antallet villaks fanget i kilenøtene i 2020 var dermed i samme størrelsesorden som i perioden 2011-2019 (variasjon: 388–625 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2020 var på 9,5 %. Dette er høyere enn i 2018 (7,5 %), men lavere enn i perioden 2012-2017 og 2019 (variasjon: 16,1 %-52,1 %). Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Halvparten (50 %, 292 av 573) av villaksen var blitt fanget innen uke 26 (23. juni), mens 35 % (35 av 66) av oppdrettslaksen var blitt fanget ved samme tidspunkt. Det var flest mellomlaks (66 %), deretter smålaks (19 %) og færrest storlaks (15 %) blant villaksen i kilenotfangsten i 2020. Blant den rømte oppdrettslaksen var 85 % mellomlaks, 11 % storlaks og 4 % smålaks. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene. Villaksen hadde vært fra ett til seks år i sjøen, og størst andel (60 %) av laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år, og den største andelen (49 %) hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elva. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene ved Kvaløya i 2020 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 71,7 cm, med en variasjonsbredde på 10,8–98,7 cm. Blant oppdrettslaksen hadde 12,5 % (8 av 64) rømt på et tidlig stadium, dvs. med en lengde ved rømming < 30 cm. Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt fra null til tre vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene. De fleste oppdrettslaksene (81 %, 35 av 43 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde mest sannsynlig rømt inneværende år.

Svenning, M-A. & Kanstad-Hanssen, Ø. 2021. Fiskefaglige undersøkelser i Divielva og Målselva i 2019 og 2020. NINA rapport 2002. Norsk institutt for naturforskning. Miljødirektoratet har pålagt Troms Kraft Produksjon AS og Statkraft Energi AS å gjennomføre en undersøkelse/utredning etter miljødesignmetodikken for å kartlegge reguleringseffektene på anadrom strekning i Divielva og avdekke eventuelle flaskehalser for produksjonen av anadrom laksefisk i Divielva. Pålegget omfattet også ungfiskundersøkelser i Målselva. Registreringene av skjul, beskrivelser av bunnsubstrat, klassifisering av mesohabitat og tilgang og romlig fordeling av gyteområder, samt vurderingene av sammenhengen mellom vannføring og vanndekt areal, viste at Divielva tilbyr både gode gyteforhold og gode oppveksthabitater for ungfisk av laks (og ørret). De registrerte tetthetene av ungfisk og antatt årlig forekomst av gytefisk sammenfaller med disse funnene, og sammenlignet med mange andre nord-norske elver er ung-fisktetthetene relativt høye i Divielva. Vi fant imidlertid lavere tetthet av laksunger nedenfor enn ovenfor kraftverksutløpet, og vi fant også indikasjoner på at laksunger nedstrøms kraftverksut-løpet vokser dårligere enn laksunger som ble fanget ovenfor den regulerte strekningen i Divielva, og også dårligere enn laksunger fanget i Målselva. Driften av Dividalen kraftverk medfører at ‘varmt’ bunnvann fra Devddesjávri utgjør en stor andel av vintervannføringen i Divielva nedstrøms kraftverksutløpet. Dette medfører at elva sjelden, og kun i korte perioder, islegges i løpet av vinteren. Basert på undersøkelser og resultater fra Alta-elva antar vi at manglende isdekke langs store deler av Divielva (nedstrøms kraftverksutløpet), trolig fører til lavere årlig tilvekst og økt vinterdødelighet hos laksungene. Vi anser derfor mang-lende isdekke som en flaskehals for fiskeproduksjonen i Divielva, noe som medfører at produk-sjonspotensialet for den regulerte elvestrekningen ikke utnyttes optimalt. Selv om manglende isdekke trolig er en avgjørende flaskehals for ungfiskproduksjonen, ser vi ingen umiddelbare tiltak som kan bidra til å avbøte de negative effektene. I andre regulerte elver der manglende islegging har vært et problem, har dette i stor grad vært knyttet til store variasjo-ner i vannføring. Et mulig tiltak har da vært å holde stabil vannføring under perioder med sterk kulde for å sikre etablering av isdekke. Årsaken til manglende isdekke i Divielva skyldes imidlertid ikke store variasjoner i vannføring, men at stabilt varmt utløpsvann varmer opp elvevannet og hindrer isdannelse nedstrøms kraftverksutløpet. Omfanget av problemet har ikke blitt kartlagt gjennom denne undersøkelsen, og derfor har vi heller ikke kunnet sammenholde driften av kraft-verket med isleggingen i elva. Vi forslår at det utføres en flerårig kartlegging av isforholdene langs den lakseførende og regu-lerte strekningen i Divielva, slik at dette kan gi grunnlag for å påvise hvordan driftstilpasninger av kraftverket kan bidra til større grad av islegging i elva.

Hanssen, S.A, & Strand Bakke, K.S. 2021 Overvåking av hekkende horndykker i Troms 2021. NINA Rapport 2048. Norsk institutt for naturforskning. NINA har overvåket antallet hekkende/territorielle par horndykker Podiceps auritus på 52 lokaliteter fordelt på åtte kommuner i Troms. Siden oppstarten i 2001 har hekkebestanden blitt redusert med rundt 90 % og den sterkeste nedgangen skjedde fra 2009 til 2010. Etter 2010 stoppet denne tilbakegangen noe opp, og tallet er nå relativt stabilt på et lavt nivå. I 2021 ble 51 av 52 opprinnelige lokaliteter fordelt på åtte kommuner overvåket. Ett av vannene i Bardu kommune ble ikke overvåket. I tillegg overvåkes én ny lokalitet (fra 2019) på Hinnøya, Sør-Troms. Dermed ble 52 lokaliteter fordelt på ni kommuner overvåket i 2021 i Troms. Det var et relativt gjennomsnittlig hekkeår for arten med 27 hekkende eller territorielle par innenfor de 51 opprinnelige overvåkingslokalitetene og tre territorielle par horndykkere på lokaliteten på Hinnøya. Horndykkerbestanden har ikke kommet seg etter den særdeles dårlige hekkesesongen i 2010. Basert på datasettet for de siste årene er det ikke lenger noe usikkerhet omkring bestandsutviklingen hos horndykker. Horndykkeren sliter med en kraftig bestandsnedgang i mange av overvåkingsvannene. I 2021 er antallet horndykkerpar i de opprinnelige overvåkingslokalitetene kun 13.5 % av hekkebestanden i 2001. Det anbefales at overvåkingen utvides til å omfatte flere områder i Sør-Troms og da spesielt på Senja og Hinnøya. Dette vil gi økt kunnskap om den delen av hekkebestanden som ligger nær kysten av Sør-Troms. I 2018-2020 ble til sammen 5 horndykkere instrumentert med lysloggere, det vil kunne avdekke trekkruter og overvintringsområder for denne truede arten. Slike lysloggerstudier er avhengig av et langt tidsperspektiv da fuglene med loggere må fanges inn før data kan avleses. Flere fugler må instrumenteres over tid for å få et bredt nok datamateriale som kan fange opp variasjoner i trekktidspunkter og vinterområder mellom individer og sesonger. Dette vil kunne gi viktige data for forvaltningen i forhold til vern av horndykker også utenfor hekkeområdene. Logger-delen av prosjektet ble ikke finansiert av Statsforvalteren i Troms og Finnmark i 2021. Imidlertid ble det ved bruk av betydelig egeninnsats fanget inn og instrumentert 3 nye horndykkere i 2021. Hanssen, S.A, & Strand Bakke, K.S. 2021. Monitoring of breeding Slavonian grebes in Troms 2021. NINA Report 2048. Norwegian Institute for Nature Research. The number of breeding Slavonian grebes Podiceps auritus has since 2001 been monitored in 52 sites in Troms county in Northern Norway. The breeding population has been reduced by 90% since the start of the monitoring programme, with the strongest decline between 2009 and 2010. After 2010 this decline has levelled off and the population is now relatively stable but low. In 2021, 51 of the 52 originally monitored sites was counted. With a total of 27 breeding or territorial pairs within the 51 original monitored sites in Troms and 3 breeding pairs at Hinnøya, the breeding season 2021 was relatively pour but still better than 2021. The Slavonian grebe population has not recovered after the unsuccessful breeding season in 2010. Based on the data for the more recent years there is no longer any uncertainty regarding the population decline of the Slavonian grebe. In 2021 the population numbers are 13.5% of the 2001 level. We recommend that the monitoring area should be expanded to more sites in the southern part of Troms, especially on the islands Senja and Hinnøya. This will increase the knowledge of the coastal breeding population of Slavonian grebes. In 2018 - 2021 five grebes were instrumented with light loggers (gls-loggers) to uncover the migration routes and wintering areas of this population. These logger studies depend on a longer time frame as birds will have to be recaptured to obtain that data from the loggers. More birds will have to be instrumented during the next years to uncover the variation in migration routes and wintering areas, both on a population an individual level. This will provide important knowledge for the management of this species, both within and outside of the breeding areas. The logger project did not receive any funding from the County Governor of Troms and Finnmark in 2021. However, with the help of substantial voluntary effort three grebes were caught and instrumented in 2021.

Flagstad, Ø., Kleven, O., Brandsegg, H., Spets, M. H., Eriksen, L. B., Andersskog, I. P. Ø., Johansson, M., Ekblom, R., Ellegren, H. & Brøseth, H. 2021. DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervebestanden 2020. NINA Rapport 1956. Norsk institutt for naturforskning. Genetiske analyser er implementert som et viktig verktøy i rovviltovervåkingen i Skandinavia. I særlig grad har antallet DNA-analyser av ekskrementer økt betydelig. Siden tidlig på 2000-tallet er det gjennomført rutinemessig innsamling og påfølgende DNA-analyser over store deler av jervens utbredelsesområde i Norge og Sverige. Individbestemmelse fra DNA-profilene til de innsamlede prøvene har gitt en bedre forståelse av bestandsstørrelse, populasjonsstruktur og ut-veksling mellom delbestander. I denne rapporten redegjør vi for antall individer identifisert fra DNA i Norge, Sverige og Finland vinteren 2020. Vi presenterer også bestandsestimater for Norge og Sverige basert på en nylig utviklet romlig fangst-gjenfangst modell. Fra totalt 2234 fungerende prøver ble det påvist 707 individer i Norge, Sverige og Finland i 2020, Tilsvarende tall for forrige vinter var 744 påviste jerver fra 2440 prøver. Totalt var det 339 jerver som var registrert med en eller flere prøver i Norge i 2020, sammenlignet med 340 individer i 2019. Tilsvarende tall for Sverige var 381 individer i 2020 og 415 i 2019. På skandinavisk nivå i 2020 var hver av de registrerte jervene i gjennomsnitt representert med 3,2 prøver. Den geografiske representasjonen synes å være god for de fleste regioner og län med jerveforekomst i Skandinavia, med unntak av Norrbotten hvor innsamling av DNA-prøver ikke har vært like høyt prioritert i 2020 som i de tre foregående år. Basert på den romlige fangst-gjenfangst modellen ble bestanden av jerv i Norge og Sverige beregnet til 991 (95% CrI (kredibelt intervall): 941-1044) individer i 2020 sesongen, som fordeler seg med 613 (95% CrI: 572-657) individer i Sverige og 378 (95% CrI: 356-400) individer i Norge. Det er høy presisjon på anslagene med relativt liten usikkerhet, som også gjelder på rovviltregionsnivå i Norge og länsnivå i Sverige. Sammenligner man bestandsestimatene med anslagene fra ynglehitellingene er overensstemmelsen meget god. God overensstemmelse mellom de to metodiske tilnærmingene er betryggende, og tyder på at vi har meget god oversikt over be-standsstørrelse og bestandsutvikling for jervbestanden i Skandinavia. Det er ikke bare bestandsdynamikk som kan analyseres med romlige fangst-gjenfangst modeller. Også overlevelse, rekruttering og tetthet, og eventuelle endringer i disse parameterne over tid, kan studeres nærmere. Sammen med høyere oppløsning i de genetiske analysene, bl.a. i form av langt mer presise slektskapsanalyser, kan vi i enda større grad enn tidligere analysere og forstå detaljer i jervens bestandsdynamikk, reproduksjonsbiologi og vandringsadferd. Flagstad, Ø., Kleven, O., Brandsegg, H., Spets, M. H., Eriksen, L. B., Andersskog, I. P. Ø., Johansson, M., Ekblom, R., Ellegren, H. & Brøseth, H. 2021. DNA-based monitoring of the Scandinavian wolverine population 2020. NINA Report 1956. Norwegian Institute for Nature Research. Genetic analysis is implemented as an important tool in the monitoring of large carnivores in Scandinavia, where DNA analyses of scats are extensively used. Over the last decade, wolverine scats have been routinely collected and analysed over large parts of the distribution range in Norway and Sweden. Identification of individuals from DNA profiles of the collected samples has provided an increased understanding of population size, reproduction, population structure, and immigration. Here, we report the number of individuals identified in Norway, Sweden and Finland during the winter of 2020. We also present population size estimates for Norway and Sweden based on a recently developed spatial capture-mark-recapture model. From a total of 2234 DNA samples of sufficient genotyping quality we identified 707 wolverines in Norway, Sweden, and Finland in 2020. The corresponding figure from last winter was 744 DNA-identified individuals from 2440 samples. In total, 339 wolverines were registered with one or more samples in Norway in 2020, compared to 340 individuals in 2019. The corresponding figure from Sweden is 381 individuals in 2020 and 415 in 2019. At the Scandinavian level, each of the identified wolverines were represented with an average of 3.2 samples. The geographic representation is good for most regions and counties with wolverine presence in Scandinavia. The only exception is the Norrbotten county, that dedicated less effort to DNA sampling in 2020 compared to the three previous years. Based on the spatial capture-mark-recapture modelling approach, the Scandinavian wolverine population was estimated to 991 (95% CrI (credible interval): 941-1044) individuals in 2020, with a distribution of 613 (95% CrI: 572-657) wolverines in Sweden and 378 (95% CrI: 356-400) in Norway. These estimates are precise with relative narrow credible intervals, which also holds for the regional levels in both countries. These population size estimates correspond well to the figures from the monitoring of active dens. High agreement between the two methodological approaches is satisfactory, implying that we have robust estimates on the population size and dynamics of the Scandinavian wolverine population. In addition to population size estimation, the spatial capture-mark-recapture modelling approach allows detailed analysis of density, survival and recruitment. Together with higher resolution in the genetic analyses, e.g., more precise relatedness analysis, we will be able to get a better understanding of the population dynamics, reproductive biology and dispersal behavior of the Scandinavian wolverine population.

Solberg, I., Aronsen, T., Hanssen, Ø.K., Lamberg, A. & Næsje, T. 2020. Overvåking av rømt oppdrettslaks i Trøndelag etter rømminger fra lokalitetene Nordskag og Heggvika i 2019. NINA Rapport 1850. Norsk institutt for naturforskning. Det ble igangsatt ekstra overvåking i enkelte vassdrag i Trøndelag høsten 2019 på grunn av rømminger fra SalMar ASA sin oppdrettslokalitet, Nordskag i Frøya kommune i mai 2019, og Mowi Norway ASA sin lokalitet, Heggvika i Hitra kommune i august 2019. Ved rømmingstidspunktet var gjennomsnittsstørrelsen på fisken som rømte fra Nordskag 5 kg, mens fisken som rømte fra Heggvika var 2,4 kg. Variasjonen i størrelsen på fisken er ikke kjent. Forventet gjennomsnittslengde til disse oppdrettslaksene vil henholdsvis være ca. 75-85 cm og 60-65 cm. Rømmingene var av ukjent omfang, men Fiskeridirektoratet vurderte det slik at det ikke var usannsynlig at noen tusen fisk rømte fra begge lokaliteter. Det antas at en ukjent andel av fisken vil være kjønnsmoden og vil kunne gå opp i elver og gyte med villaks, og da spesielt de større individene. Fiskeridirektoratet påla derfor ekstra overvåking i følgende elver høsten 2019: Stordalselva, Norddalselva, Oldenelva, Teksdalselva og Lakselva på Hitra. NINA organiserte et høstfiske med stang før villaksens antatte gytetid i Teksdalselva, Oldenelva, Stordalselva og Nord-dalselva, og utførte lysfiske på høsten i Lakselva på Hitra. NINA hadde også et overordnet ansvar for å koordinere den pålagte overvåkingen med andre planlagte og pågående aktiviteter i vassdragene. Annen type overvåkingsdata som ble samlet inn fra de aktuelle elvene om sommeren og høsten 2019 innbefattet skjellprøver fra sportsfiske i alle elvene utenom Lakselva på Hitra, samt visuelle data i form av videoovervåking i Stordalselva og Norddalselva og drivtelling i Teksdalselva. Analysen av videoopptak fra Norddalselva for 2019 var ikke ferdigstilt ved utarbeidelse av denne rapporten, men en stor del av oppvandringen var kartlagt, og foreløpige tall blir presentert. Som et supplement til overvåkingen i elvene ble det også foretatt en gjennomgang av data fra skjellprøver tatt under kilenotovervåking i Trondheimsfjorden og Namsfjorden. Totalt ble det sendt inn skjellprøver fra 528 laks fra overvåkingen utført med stang (n = 435 fra sportsfiske og n = 93 fra høstfiske) og blant disse var det 8 oppdrettslaks (1,5 %). I tillegg ble det tatt seks skjellprøver av et utvalg av den observerte laksen under lysfiske i Lakselva, alle disse var av villaks. Fra den visuelle overvåkingen ble det observert fem oppdrettslaks av totalt 4156 laks (0,1 %) i videoovervåkingen i Støvelfossen i Stordalselva, og én oppdrettslaks blant 115 laks under drivtellingen i Teksdalselva (0,9 %). I videoovervåkingen i Norddalselva har så langt seks oppdrettslaks av 2600 oppvandrende laks (0,2 %) blitt registrert (merk at noe analyse av videoopptakene gjenstår). Hverken Norddalselva eller Oldenelva hadde fangst av oppdrettslaks i sportsfiske eller høstfiske i 2019, men merk at skjellmaterialet fra Oldenelva var begrenset med kun 14 prøver fra sportsfiske og fire fra høstfiske. Begge disse elvene er elver som vi har lite informasjon om angående rømt oppdrettslaks fra tidligere år og høstfiske ble arrangert for første gang i 2019 i begge vassdragene. Det ble ikke observert eller fanget oppdrettslaks under lysfisket i Lakselva (andel rømt oppdrettslaks 0 %). Lakselva på Hitra er også et vassdrag som det generelt foreligger lite informasjon om angående rømt oppdrettslaks. NINA har ikke tidligere utført lysfiske i denne elven. I Stordalselva ble det fanget én oppdrettslaks i sportsfisket som ga en andel på 0,4 %, andelen har ellers vært null de siste årene (2016-2018). Andelen rømt oppdrettslaks i høstfiske, som ble arrangert for første gang i 2019, var 5 % (2 av 40). Fem av totalt åtte oppdrettslaks fanget i elvene ble tatt i sportsfisket i Teksdalselva. Andelen var 6,3 %, noe som er innenfor samme størrelsesorden som i de tre foregående årene (2016-2018). Ingen oppdrettslaks ble fanget under høstfisket, men antallet innsendte skjellprøver var lavt (n = 14). Ettersom det årlig fanges en del oppdrettslaks i Teksdalselva, er dette en elv som inngår som en av de overvåkede elvene i det nasjonale overvåkingsprogrammet for rømt oppdrettslaks. I overvåkingen i sjø var andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfisket i Namsfjorden og i Trondheimsfjorden henholdsvis 4,6 % (71 oppdrettslaks av 1550 laks) og 4,3 % (24 oppdrettslaks av 565 laks), noe som er innenfor samme størrelsesorden som i tidligere år. Vekstmønsteret i skjellet kan gi informasjon om hvor lenge oppdrettslaksen har vært i sjøen etter rømming. Fravær av vintersoner med lav vekst i skjellene indikerer at oppdrettslaksen har rømt samme år som den ble fanget. Oppdrettslaksen som rømte fra Nordskag og Heggvika i 2019 vil ha skjell som er definert som «nyrømt» uten vintersoner. Skjellanalysen av de totalt åtte opp-drettslaksene fanget i elvefisket indikerte at alle hadde rømt inneværende år. Basert på fangst-tidspunkt, lengde og vekt kan det ikke utelukkes at fire av dem stammet fra Nordskag og de resterende fire fra Heggvika. Fra overvåkingen i kilenøtene i sjøen var det en stor andel av den fangede oppdrettslaksen som potensielt kan ha stammet fra både Nordskag og Heggvika. Basert på skjellanalysen hadde over 60 % av oppdrettslaksen fanget i Namsfjorden (43 av 71 oppdrettslaks) rømt inneværende år, og over en tredjedel av disse (n = 15) kan, basert på fangsttidspunkt, lengde og vekt, ha stammet fra rømmingen ved Nordskag. Videre ble mange små, nyrømte opp-drettslaks fanget etter 8. august (da rømmingen ved Heggvika skjedde), og minimum 14 individer kan ha stammet fra denne rømmingen. I Trondheimsfjorden kunne 46 % av alle fangede oppdrettslaks (11 av 24) ikke utelukkes å tilhøre enten Nordskag (7 av 11) eller Heggvika (4 av 11) basert på fangsttidspunkt, vekt og lengde (i tillegg til skjellanalysen). Basert på fiskens lengde i merdene som det rømte fisk fra og rømmingstidspunktet, vil trolig en høyere andel av laksen som rømte fra Nordskag enn Heggvika kjønnsmodnes i 2019. Selv om både moden og umoden oppdrettslaks kan vandre opp i vassdrag, kan vi anta at en større andel av fisken som rømte fra Heggvika vil vandre opp i vassdrag først i 2020.

Stokke, S. 2020. Hjortevilt på Nyhamna. Estimering av bestanden i november 2019 og mulige bestandsregulerende tiltak. NINA Rapport 1779. Norsk institutt for naturforskning. A/S Norske Shell sitt landanlegg på Nyhamna ble i 2012 permanent innegjerdet. Innenfor gjerdet er det et totalt friareal (se forklaring i 1 innledning) på ca. 1 km2 hvor en del rådyr og hjort ble innesperret når gjerdet var ferdigstilt. Etter innesperringen økte hjorteviltbestandene faretruende fort og det ble åpenbart at noe måtte gjøres for å unngå avmagring og sultedød på grunn av ressursmangel. Det ble derfor i løpet av årene 2014 og 2015 gjennomført uttak av hjortevilt i den hensikt å desimere bestandene av rådyr og hjort. Det ble tatt ut 35 rådyr og 2 hjorter. Imidlertid ble uttaksprosessen stoppet før alle dyra var tatt ut. Basert på observasjoner gjort under uttaket ble det antatt at det kunne være rundt 20 rådyr og 1 hjortehind innenfor gjerdet etter kalving i 2016. Etter inventeringen våren 2017 viste det seg noe overraskende at antall rådyr var redusert. En sannsynlig årsak til dette var at gjerdet i løpet av 2015 – 2016 var blitt lagt ned på 3 plasser samt at rådyra hadde lært seg å krype gjennom bommene. Det ble antatt at det etter kalving i 2017 kunne være omtrent 20 rådyr og en hjortehind innenfor gjerdet. Etter som bommene deretter ble modifisert slik at rådyr ikke kunne passere ble NINA forespurt om å foreta en ny hjortevilttelling i 2019. Feltarbeidet ble gjennomført i perioden 4. til og med 8. november 2019. For å vurdere bestands-størrelsene i 2019 ble 2 ulike tilnærminger anvendt, direkte observasjon som primærmetodikk og forsøksmessig Distance metoden. Det ble ikke observert hjort eller sett spor som kunne bekrefte tilstedeværelse av arten. Imidlertid kan ikke dette utelukkes da det i 2017 helt sikkert var 1 hjort på området. Det største antallet rådyr som ble observert på en transektkjøring var 28 dyr. Kjønnsraten var 0,8 bukker per geit og kalveraten var 1,8 kalver per geit. Kjønnsraten er noe jevnere enn i populasjoner som høstes, mens kalveraten er mer typisk for en populasjon som er næringsbegrenset. Telleresultatet er rimeligvis et underestimat ettersom sannsynligheten for å observere alle dyra i et område er minimal når kun en andel av området gjennomgås. Distance-tilnærmingen foreslår flere dyr, men estimatet er for usikkert til at det kan vektlegges. Med basis i de direkte observasjonene er det ikke urimelig å anta at det kan være mellom 30 og 40 rådyr innenfor gjerdet på Nyhamna. Estimatet synes heller ikke urimelig ettersom bestanden var omtrent 20 dyr før reproduksjon våren 2018 og at man iberegner at tetthetsavhengige faktorer deretter kan ha medført økt kalvedødelighet og utsatt førstegangs reproduksjon for unge rågeiter. Erfaringene fra uttaket i 2014 – 2015 viser dessuten at en rådyrbestand på over 40 dyr fører til signifikant avmagring av dyra. I og med den pågående fjerningen av skog og buskvegetasjon forverres situasjonen for hjorteviltet ytterligere fordi områdets kvalitet som hjortevilthabitat reduseres. Resultatet tilsier at man i prinsippet har to muligheter for videre forvaltning av hjorteviltet innenfor gjerdet. Enten fjernes alle dyra eller så holdes stammen på et bærekraftig nivå over tid. Fjerning av dyr gjøres med fellinger basert på erfaringene fra de siste uttakene. For å holde populasjonen på et bærekraftig nivå kan man forsøke en eller to ulike tilnærminger. Den ene tillater at dyr kan gå ut og inn fra området mens den andre kun slipper dyr ut. Eventuelt kan disse metodene kombineres med fellinger ettersom man ikke vet hvor effektive disse tiltakene kan bli. Å slippe rådyr ut og inn kan enkelt gjøres ved å lage spalter i gjerdet med størrelse tilsvarende spilebredden i de gamle bommene som rådyra gikk ut og inn igjennom. Ved å bygge en plattform («jum-pout») fra bakkenivå opp til toppen av gjerdet kan man få rådyr til å bestige plattformen for så å hoppe ned til utsiden, men de vil ikke kunne hoppe tilbake. Ved hjelp av disse innretningene kan man oppnå en selvregulerende effekt som minker behovet for å ta ut dyr ved fellinger. Begge de foreslåtte tiltakene kan med fordel plasseres nær hovedporten hvor man har god oversikt og kontinuerlig oppsyn over installasjonene.

Hanssen, S.A, Frivoll, V., Strann, K.-B., Hagtvedt, M., Sommervold, P.S. & Ballesteros, M. 2020 Overvåking av hekkende horndykker i Troms 2020. NINA Rapport 1916. Norsk institutt for naturforskning. På 52 lokaliteter fordelt på åtte kommuner i Troms, har antallet hekkende/territorielle par horndykker Podiceps auritus blitt overvåket siden 2001. Siden oppstarten har hekkebestanden blitt redusert med rundt 90 % med den sterkeste nedgangen i årene mellom 2001 og 2009. Rundt 2009 stoppet denne tilbakegangen noe opp, men fra og med 2010/2011 har nedgangen fortsatt. I 2020 ble 51 av 52 opprinnelige lokaliteter fordelt på åtte kommuner overvåket. Ett av vannene i Bardu kommune ble ikke overvåket. I tillegg overvåkes én ny lokalitet (fra 2019) på Hinnøya, Sør-Troms. Dermed ble 52 lokaliteter fordelt på ni kommuner overvåket i 2020 i Troms. Det var et dårlig hekkeår for arten med 23 hekkende eller territorielle par innenfor de 51 opprinnelige overvåkingslokalitetene og to territorielle par horndykkere på lokaliteten på Hinnøya. Horndykkerbestanden har ikke kommet seg etter de særdeles dårlige hekkesesongene i perioden 2010/2011-2020. Basert på datasettet for de siste årene er det ikke lenger noe usikkerhet omkring bestandsutviklingen hos horndykker. Horndykkeren sliter med en kraftig bestandsnedgang i mange av overvåkingsvannene. I 2020 er antallet horndykkerpar i de opprinnelige overvåkingslokalitetene kun 10 % av hekkebestanden i 2001. Hvis denne utviklingen fortsetter, vil det ikke gå mange år før arten kan være borte som hekkefugl i store deler av fylket. Det anbefales at overvåkingen utvides til å omfatte flere områder i Sør-Troms og da spesielt på Senja og Hinnøya. Dette vil gi økt kunnskap om den delen av hekkebestanden som ligger nær kysten av Sør-Troms. I 2018 og 2019 ble til sammen 4 horndykkere instrumentert med lysloggere, det vil kunne avdekke trekkruter og overvintringsområder for denne truede arten. Slike lysloggerstudier er avhengig av et langt tidsperspektiv da fuglene med loggere må fanges inn før data kan avleses. Flere fugler må instrumenteres over tid for å få et bredt nok datamateriale som kan fange opp variasjoner i trekktidspunkter og vinterområder mellom individer og sesonger. Dette vil kunne gi viktige data for forvaltningen i forhold til vern av horndykker også utenfor hekkeområdene. Prosjektet ble ikke finansiert av Fylkesmannen i Troms og Finnmark i 2020. Imidlertid ble det ved bruk av betydelig egeninnsats fanget inn og instrumentert 2 horndykkere, hvorav en av de hadde en logger fra 2018. Analysene av denne loggeren er p.t. ikke fullført, men de foreløpige resultatene antyder at denne horndykkeren benyttet seg av ulike overvintringsområder i de to vintrene den var sporet med lyslogger. Hanssen, S.A, Frivoll, V., Strann, K.-B., Hagtvedt, M., Sommervold, P.S. & Ballesteros, M. 2020. Monitoring of breeding Slavonian grebes in Troms 2020. NINA Report 1916. Norwegian Institute for Nature Research. The number of breeding Slavonian grebes Podiceps auritus has since 2001 been monitored in 52 sites in Troms county in Northern Norway. The breeding population has been reduced by 90% since the start of the monitoring programme, with the strongest decline between 2001 and 2009. The decline seemed to level off around 2009, but from 2010/2011 the decline continued. 51 of the 52 original sites were censused in 2020. One of the small lakes in Bardu was not visited in 2020. One site at Hinnøya, in the southern part of Troms county, was monitored first time in 2019 and monitoring continued here in 2020. With a total of 23 breeding or territorial pairs within the 51 original monitored sites in Troms and two territorial pairs at Hinnøya, the breeding season 2020 was relatively pour. The Slavonian grebe population has not recovered after the unsuccessful breeding seasons from 2010/2011. Based on the data for the more recent years there is no longer any uncertainty regarding the population decline of the Slavonian grebe. In 2020 the population numbers are still 10% of the 2001 level. If this situation continues, the Slavonian grebe may go extinct in parts of Troms in a few years from now. We recommend that the monitoring area should expanded to more sites in the southern parts of Troms, especially on the islands Senja and Hinnøya. This will increase the knowledge of the coastal breeding population of Slavonian grebes. In 2018 and 2019 four grebes were instrumented with light loggers (gls-loggers) to uncover the migration routes and wintering areas of this population. These logger studies depend on a longer time frame as birds will have to be recaptured to obtain that data from the loggers. More birds will have to be instrumented during the next years to uncover the variation in migration routes and wintering areas, both on a population an individual level. This will provide important knowledge for the management of this species, both within and outside of the breeding areas. The logger project did not receive any funding from the County Governor of Troms and Finnmark in 2020. However, with the help of substantial voluntary effort two grebes were caught and instrumented in 2020, one of these were already instrumented with a logger from 2018. The preliminary analysis of the data from this logger indicates that this individual used two different wintering areas in the two years it was tracked.

Solberg, I., Aronsen, T., Gjertsen, V., Moe, K., Lamberg, A. & Næsje, T. 2020. Sluttrapport for overvåking av rømt oppdrettslaks i Trøndelag etter rømminger fra lokalitetene Geitryggen og Austvika i 2018. NINA Rapport 1859. Norsk institutt for naturforskning. På grunn av rømminger av et anslått antall på totalt 106 700 oppdrettslaks fra Marine Harvest ASA (nå Mowi Norway AS) sine oppdrettslokaliteter Geitryggen og Austvika i Trøndelag i februar 2018 ble det igangsatt ekstra overvåking av rømt oppdrettslaks i elver i Trøndelag i 2018 og i 2019. Det ble i henhold til pålegget gitt av Fiskeridirektoratet, utført overvåking i følgende elver: Namsen (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Årgårdsvassdraget (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Aursunda (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Bogna (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Oksdøla (skjellprøver fra sportsfiske og lysfiske om høsten), Steinsdalselva (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Salvassdraget (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske) og Nordfolla (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske). Det er også gjennomført video-overvåkning i Steinsdalselva, Salvassdraget og Nordfolla. I tillegg er skjellprøver fra laks fanget i kilenotovervåking i Namsfjorden og ved Kvaløya ved Vikna inkludert i overvåkingen. Overvåkningen i 2018 er beskrevet i mer detalj i en egen rapport (Aronsen mfl 2019). 1.1 Rømt oppdrettslaks i vassdrag i 2019 med sammenligning av resultater fra 2018 Totalt ble det sendt inn skjellprøver fra 2206 laks i de overvåkede vassdragene fra sports- og høstfiske (inkludert uttaksfiske). Blant disse var det 143 oppdrettslaks, hvilket gir en andel rømt oppdrettslaks på 6,5 %. Mesteparten av oppdrettslaksen ble fanget i Salvassdraget som utgjorde over 63 % av det totale antallet (91 av 143 individer), dernest fulgte Namsen med 21 % (30 av 143 individer) og Steinsdalselva med 14 % (20 av 143 individer). I de andre vassdragene ble det fanget én eller ingen oppdrettslaks under sport- og høstfisket. I Namsen ble det fanget 25 oppdrettslaks i sportsfisket som ga en andel på 2,2 %. Dette er i samme størrelsesorden som i tidligere år (i 2018 var andelen 2,1 %). I høstfisket var andelen lav; 1,8 % (5 av 275), hvilket er en lavere andel sammenlignet med resultater fra perioden 2014-2017 (variasjon 8, 0 – 15,8 %), og noe lavere enn i 2018 der andelen var 3,2 %. I Bogna, Aursunda og Årgårdsvassdraget ble det ikke fanget noen oppdrettslaks, hverken i sportsfisket eller høstfisket. Antall skjellprøver innsendt per undersøkelse varierte fra 22 (høstfiske i Aursunda) til 176 (sportsfiske i Årgårdsvassdraget). I 2018 ble det heller ikke fanget noen oppdrettslaks i Bogna og Aursunda, mens i Årgårdsvassdraget ble det til sammen fanget fem oppdrettslaks (fire i sportsfisket og en i høstfisket). I 2019 ble det observert en oppdrettslaks ved videoovervåkning i Berrefossen i Årgårdsvassdraget, mens det i 2018 ikke ble observert oppdrettslaks under videoovervåkningen. I Oksdøla ble det fanget én oppdrettslaks i sportsfisket. Merk at antall skjellprøver av laks fra dette fisket var lavt (n = 12). Ingen rømte oppdrettslaks ble observert eller fanget under høstfisket som ble utført som et lysfiske der ca. 80 % av den anadrome strekningen ble undersøkt (totalt 78 laks ble observert og 18 skjellprøver ble tatt av et utvalg av den observerte fisken). Det finnes ingen informasjon om rømt oppdrettslaks i Oksdøla fra 2018. I Nordfolla var det ingen fangst av oppdrettslaks i sportsfisket, men én oppdrettslaks ble fanget i høstfisket. Merk at antall skjellprøver av laks fra Nordfolla var svært lavt (n = 9 fra sportsfisket og n = 4 fra høstfisket). Skjellmaterialet fra sport- og høstfiske var begrenset også i 2018. I videoovervåkingen fra 2019 og 2018 ble det registrert henholdsvis tre og syv oppdrettslaks, hvilket utgjorde 6 % og 8,4 % av den registrerte laksen. Fangstene og observasjonen av rømt oppdrettslaks i Nordfolla i 2018 og 2019 gir grunnlag for å overvåke Nordfolla med hensyn til rømt oppdrettslaks i fremtiden, da det kan være et vassdrag som tiltrekker seg oppdrettslaks. Salvassdraget er et vassdrag som i de fleste år har høye innslag av rømt oppdrettslaks, og i 2019 ble det gjennomført flere ulike undersøkelser i vassdraget (sportsfiske, uttaksfiske med harpun, kilenotfiske, garnfiske og høstfiske). NINA fikk totalt tilsendt 214 skjellprøver og Veterinærinstituttet 23 skjellprøver av laks fra vassdraget, hvorav 91 var oppdrettslaks basert på skjell-analyse. Ved utregning av andel rømt oppdrettslaks i sportsfiske er kilenotfiske i Salvatnet inkludert, og i 2019 var denne andelen på 35,6 % mot 29,8 % i 2018. I høstfiske i 2019 ble det fanget fire oppdrettslaks i Moelva og fem i Sakstjønna (samlet andel rømt oppdrettslaks på 31 %), mens andelen oppdrettslaks i garnfisket i Sakstjønna i 2018 var 14,2 % (2 av 14). Resultater fra videoovervåkning i Moelva i 2019 var ikke ferdigstilt ved utarbeidelse av denne rapporten, men foreløpige tall tyder på at andelen er i størrelsesorden 10-20 %. Blant 491 laks registrert på oppvandring i videoovervåkningen i Moelva i 2018 ble 428 klassifisert som villaks og 63 som oppdrettslaks (12,8 % rømt oppdrettslaks). Andelen rømt oppdrettslaks i Steinsdalselva var 2,1 % i sportsfisket (2 av 94) og 18,9 % i høstfisket (18 av 95). I 2018 var andelene betydelig høyere både i sportsfisket (11,5 %) og i høstfisket (35,6 %) der det totalt ble fanget 46 rømte oppdrettslaks. Steinsdalselva er et vassdrag som også tidligere har tiltrukket seg mye rømt oppdrettslaks spesielt om høsten, og ettersom hovedtyngden av høstfisket foregår i nedre del av elven, er den estimerte andelen trolig ikke representativ for hele vassdraget. Undersøkelsene i 2019 bar imidlertid preg av større fiskeinnsats i øvre deler av elven enn hva som er blitt gjort i tidligere år, noe som kan være årsaken til at andelen rømt oppdrettslaks i høstfisket var lavere i 2019. I videoovervåkingen i fisketrappa i Normelandsfossen ble det registrert tre oppdrettslaks av totalt 2541 laks i 2019. 1.2 Rømt oppdrettslaks i sjøovervåkingen i 2019 Innsig av oppdrettslaks i Namsfjorden og ute ved kysten ved Kvaløya ble overvåket i kilenøter gjennom sommeren og deler av høsten. Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfisket i Namsfjorden var 4,6 %, noe som er innenfor samme størrelsesorden som tidligere år. Ved Vikna ble det fanget hele 184 oppdrettslaks som ga en svært høy andel i 2019 (30,5 %) sammenlignet med 2018 (7,2 %). 1.3 Rømthistorikk for fanget oppdrettslaks med skjellprøve i 2019 Analyse av vekstmønsteret i skjellet kan fortelle oss om den fangede oppdrettslaksen er rømt inneværende år (ingen vintersoner), eller om den har vært ett eller flere år i sjøen etter rømming. Vekstmønsteret i skjellene kan også fortelle oss om oppdrettslaksen har rømt på et tidlig stadium (smolt/postsmolt < 30 cm) eller etter lengre tid i sjømerdene. Oppdrettslaksen som rømte fra Geitryggen og Austvika i 2018 vil være laks som sannsynligvis rømte ved en størrelse på > 30 cm og som hadde tilbragt ett år i sjøen siden rømming. Antall vintre i sjøen etter rømming kunne bestemmes for 91 av de 143 oppdrettslaksene fanget i elvene. Majoriteten av disse (71 av 91) ble vurdert som nyrømte dvs. rømt i 2019, og det er lite sannsynlig at disse stammer fra rømmingene fra Geitryggen/Austvika. Basert på antall vintersoner i skjellet var det syv individer som hadde rømt i 2018 og som kan ha kommet fra disse lokalitetene. Disse oppdrettslaksene ble fanget i Namsen. Også mesteparten av oppdrettslaksen som ble fanget i kilenøtene i sjøovervåkingen hadde rømt inneværende år. Antall vintre i sjøen etter rømming kunne bestemmes for 53 av de 71 fangede oppdrettslaksene i Namsfjorden og for 149 av 184 fanget ved Vikna, og henholdsvis over 80 % og 95 % av disse manglet vintersoner i skjellene og stammer derav lite trolig fra Geitryggen/Austvika. Basert på skjellanalysen (vintersoner i skjell og estimert lengde ved rømming) var det til sammen ni individer som ble fanget i sjøovervåkingen som kan ha stammet fra rømmingene fra Geitryggen og Austvika i 2018. Flesteparten av disse ble fanget i Namsfjorden. Det er relativt stor usikkerhet i størrelsen til den rømte fisken ved rømningstidspunktet, og trolig var det stor variasjon i lengden på fisken som rømte. Blant oppdrettslaksen der antall vintre i sjøen etter rømming ikke kunne bestemmes, hadde over 70 % av individene fanget i elv (38 av 52), og tilnærmet 100 % av oppdrettslaksen fanget i sjø (51 av 53) rømt etter smoltstadiet (rømningslengde > 30 cm). Disse oppdrettslaksene kan ikke utelukkes å ha kommet fra røm-mingene ved Geitryggen/Austvika basert på estimert rømningslengde. På rømmingstidspunktet i 2018 var sannsynligvis de fleste av fiskene umodne, og ville først kjønnsmodnes i sjøen i 2019. Det var kun elver relativt nær rømmingslokalitetene som ble undersøkt. Vi kan derfor ikke utelukke at oppdrettslaks fra rømmingene som ble kjønnsmoden i 2019 vandret opp i elver som ikke ble undersøkt i den pålagte undersøkelsen.

Larsen, B.M. & Magerøy, J.H. 2020. Overvåking av elvemusling i Norge. Årsrapport for 2019. NINA Rapport 1837. Norsk institutt for naturforskning. I «Handlingsplanen for elvemusling Margaritifera margaritifera 2019-2028» inngår kartlegging og overvåking som ett av fem prioriterte satsingsområder. Overvåkingsprogrammet for elvemusling som ble etablert i 2000, ble oppsummert og evaluert i 2017 (NINA Rapport 1350) og videreført med et nytt og revidert opplegg for perioden 2018-2023. Programmet omfatter nå 40 lokaliteter som skal undersøkes en gang hvert sjette år. Dette innebærer årlige undersøkelser av to-fire lokaliteter med standard overvåkingsmetodikk (totalt 20 A-lokaliteter) og to-fire lokaliteter med en enklere metodikk (totalt 20 B-lokaliteter). I 2019 ble det undersøkt fire lokaliteter; to A-lokaliteter: Hunnselva og Aureelva og to B-lokaliteter: Skorgeelva og Sagelvvassdraget. Hunnselva har status som A-lokalitet og er tidligere undersøkt i 2001 og 2008 i overvåkingsprogrammet. I tillegg finnes det en tilstandsbeskrivelse fra 1998. Bestanden er liten og sårbar for ytterligere reduksjon i utbredelse og antall. Det er få og spredte individer i øvre del og flest muslinger finnes i nedre del mot Raufoss sentrum. Selv om det blant de levende muslingene var en stor overvekt av eldre individer i lengdegruppen 85–120 mm var det også et tilskudd av unge individer i 2019. Det ble ikke funnet muslinger mindre enn 50 mm i Hunnselva verken i 1998, 2001 eller 2008. Det var derfor en positiv opplevelse å finne flere individer i 2019 som bare var 8-13 år gamle, tilhørende årsklassene 2006-2011. Den minste muslingen var 45 mm lang. I 2019 fikk Hunnselva dermed et lite løft og oppnådde 9 (mot tidligere 7) av 36 poeng i en poengmodell som beskriver lokalitetenes levedyktighet. Endringen skyldes forekomsten av muslinger mindre enn 50 mm som gjør at bestanden nå kan betegnes som sannsynlig levedyktig. Økologisk tilstand er imidlertid fortsatt moderat slik den også var tidligere. For å oppnå god økologisk tilstand må det også påvises muslinger som er mindre enn 20 mm (nyrekruttering). Skorgeelva har status som B-lokalitet og er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes enkle tilstandsbeskrivelser fra 2009, 2014 og 2017. Elvemusling forekommer på en ca. 15 km lang strekning i Skorgeelva i varierende tetthet. Det ble funnet elvemusling på alle de fire stasjonene som ble undersøkt i 2019, og strekningen mellom Trolldalen og Skorge hadde gjennomgående høy tetthet av muslinger. Det var imidlertid en overvekt av eldre muslinger, og ingen muslinger var mindre enn 20 mm. Med en andel på ca. 5 % som var mindre enn 50 mm indikerer det en noe mangelfull rekruttering, og det er litt usikkert om den er stor nok til å opprettholde bestanden på litt lengre sikt. I 2014 var det «klare og gode tegn til rekruttering i enkelte partier som ved Bjørndalen (Skorge)» og økologisk tilstand ble angitt som god. I 2019 oppnådde Skorgeelva 21 av 36 poeng i en poengmodell som beskriver lokalitetenes levedyktighet. Bestanden bedømmes å ha høy levedyktighet, og meget høy verneverdi. Men på grunn av manglende nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm) oppnådde ikke Skorgeelva en økologisk tilstand høyere enn moderat. Rekrutteringen er svak, og for å oppnå god økologisk tilstand må det i tillegg til muslinger mindre enn 50 mm også forekomme nyrekruttering. Ved ungfiskundersøkelser i 2019 var det klar dominans av laks i Skorgeelva, og ørret forekom bare sporadisk. Det ble ikke funnet muslinglarver på noen av laksungene og bestanden av elvemusling må betegnes som en ren «ørretmusling». Dette var et uventet resultat, og mangel på vertsfisk kan dermed være avgjørende for manglende rekruttering hos muslingene i Skorgeelva. Aureelva har status som A-lokalitet og er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes en tilstandsbeskrivelse fra 1999. Gjennomsnittlig tetthet av levende elvemusling var 8,4 individ pr. m2 på transektene og 23,9 individ pr. minutt søketid på fritellingene i 2019. Dette var en noe høyere tetthet sammenlignet med undersøkelsene fra 1999. Selv om det var en overvekt av muslinger i lengdegruppene mellom 60 og 140 mm var det også et relativt stabilt tilskudd av unge individer mellom 10 og 60 mm i Aureelva i 2019. Det ble riktignok bare funnet fire muslinger som var mindre enn 20 mm, men 25 individer til sammen var mindre enn 50 mm, henholdsvis 1 og 4 % av totalantallet på 653 muslinger. Andelen unge individer har holdt seg relativt stabil fra 1999 til 2019. Bestanden i Aureelva oppnådde 22 av 36 poeng i en poengmodell som beskriver lokalitetenes levedyktighet. Bestanden bedømmes å ha høy levedyktighet, og meget høy verneverdi. Økologisk tilstand ble totalt sett vurdert å være god, men forholdene var tilsynelatende best nedenfor Storhølfossen. Rekrutteringen er noe svak og for å oppnå svært god økologisk tilstand må andelen unge muslinger mindre enn 50 mm øke til minimum 10-15 % samtidig som det fortsatt må forekomme muslinger mindre enn 20 mm (nyrekruttering). På tross av omfattende gravearbeider i elveløpet (bl.a. biotopforbedringer i første halvdel av 1970-tallet), omfattende erosjonssikring i nedre del, forekomst av lakseparasitten Gyrodactylus salaris som forårsaket lav tetthet av laks på 1980-tallet og senere tiltak for å utrydde gyro (fiskesperre og rotenonbehandling) har Aureelva klart å opprettholde en god og relativt stabil bestand av elvemusling. I Aureelva er det laks som er primærvert for muslinglarvene og bestanden karakteriseres som en «laksemusling». Tettheten av laks er meget god i Aureelva, og høyere enn det som er nødvendig for å opprettholde rekrutteringen hos elvemusling. Sagelvvassdraget (Sagelva og Langvassbekken) har status som B-lokalitet og er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes tilstandsbeskrivelser fra 1999, 2005, 2009 og 2015. I tillegg ble det i 2019 gjennomført en tiltaksutredning for elvemusling i Sagelva med et utvidet program på vannkvalitet, fisk og elvemusling (NINA Rapport 1834). Gjennomsnittlig tetthet av levende elvemusling på de fire overvåkingsstasjonene var 10,1 individ pr. minutt søketid. Det var stor forskjell i tetthet mellom stasjonene (3,4–23,8 individ pr. minutt), men det var størst antall muslinger i øvre del av Sagelva og i Langvassbekken. Langvassbekken, som er en sideelv til Sagelva, regnes som en egen elvemuslinglokalitet. Gjennomsnittlig tetthet av muslinger var om lag det samme i 2009 og 2015 som i 2019, og det er ingen ting som tyder på at det har skjedd de store endringene i tettheten av muslinger i den siste 10-årsperioden. Bestanden i Langvassbekken ble oppdaget første gang i 2015, og resultatet for gjennomsnittlig tetthet er langt på vei det samme i 2015 og 2019. Bestanden i Sagelvvassdraget oppnådde 19 av 36 poeng i en poengmodell som beskriver lokalitetenes levedyktighet. Bestanden bedømmes å ha høy levedyktighet, og meget høy verneverdi. Når antall poeng ble beregnet for Sagelva og Langvassbekken hver for seg, ble poengsummen redusert til 17 poeng for Sagelva og 16 poeng for Langvassbekken. Det ble funnet muslinger mindre enn 20 mm i både Sagelva og Langvassbekken og andelen individ som var mindre enn 50 mm utgjorde 16-17 %. Dette tegner et bilde av to bestander med god rekruttering og svært god økologisk tilstand. Forekomsten av elvemusling har imidlertid en tydelig gradient i Sagelva fra rekrutterende bestand i øvre del til fraværende i nedre del. I Sagelva og Langvassbekken er det ørret som er vertsart for muslinglarvene. Til forskjell fra øvre del av Sagelva er tettheten av ørret svært lav i Langvassbekken, og det kan gi lavere rekruttering enn forventet i bestanden av elvemusling. Årsaken er forekomsten av gjedde og tiltak for å utrydde eller redusere tettheten av gjedde er under planlegging. En annen stor utfordring blir å redusere utslippene fra de gamle deponiene ved Engan og Skjenstad, spesielt med tanke på å oppfylle kravet om minst god økologisk tilstand for hele vassdraget. Fravær av elvemusling er en ting, men dårlig vannkvalitet forårsaker også en svak og stedvis fraværende ørretbestand i vassdraget.

Berntsen, H.H., Aronsen, T., Ulvan, E.M., Østborg, G.M., Fiske, P. & Næsje, T.F. 2020. Innvandring av villaks og oppfisking av rømt oppdrettslaks i Trondheimsfjorden, Namsfjorden, Nedstrandsfjorden og Kvaløya i 2019. NINA Rapport 1863. Norsk institutt for naturforskning. Kilenotfiske Trondheimsfjorden 2019 Det ble mellom 11. mai og 15. september fanget totalt 564 laks i kilenøtene ved Ytre Agdenes Merke- og Overvåkingsstasjon (YAMO). Blant disse var 502 villaks, 24 rømte oppdrettslaks, 24 laks med usikkert opphav og 14 kultiverte laks. Antallet villaks som ble fanget i kilenøtene i 2019 (502 individer) var lavere enn det registrert i tidligere år (variasjon: 725 - 1429 villaks i 2012 - 2018). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2019 på 4,3 % var i samme størrelsesorden som i perioden 2012 - 2018 (variasjon: 3,5 - 9,6 %). Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Halvparten av alle villaksene (50 %) ble registrert i løpet av uke 25 (21. juni), mens 12,5 % av den rømte oppdrettslaksen ble fanget i samme periode. Det ble merket 269 villaks med Lea- eller Carlinmerker ved YAMO i 2019, og av disse ble 13,7 % (37 av 269) gjenfanget i elv og 1,5 % (4 av 269) i sjøen. Innsiget av villaks til Trondheimsfjorden ble beregnet til ca. 59 000 laks. Dette er likt innsiget i 2012 (58 000 laks), noe lavere enn i 2014 - 2017 (variasjon: 60 000 - 85 000 laks), men høyere enn i 2013 (31 000 laks). Blant villaksen var det flest mellomlaks (66 - 88 cm) (44,1 %), deretter storlaks (> 88 cm) (33,5 %) og færrest smålaks (< 66 cm) (22,4 %) i kilenotfangsten i 2019. Blant den rømte oppdrettslaksen var det flest mellomlaks (50 %), deretter smålaks (41,7 %) og færrest storlaks (8,3 %). Andelen vill smålaks, mellomlaks og storlaks i 2019 var ganske lik det som ble registrert i tidligere år. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene. Villaksen hadde vært ett til syv år i sjøen. Tosjøvinter villaks utgjorde den største andelen (44 %), deretter fulgt av tresjøvinter fisk (34 %). Smoltalderen for villaksen varierte fra to til fire år og 46 % av smolten hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elv. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene ved YAMO i 2019 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 66,3 cm (± SD 16,7), med en variasjonsbredde på 25 – 105 cm. I denne rapporten anser vi at oppdrettslaks som hadde rømt ved en lengde mindre enn 30 cm hadde rømt som smolt/postsmolt. Andelen oppdrettslaks som hadde rømt på et så tidlig stadium var 4,3 % i 2019 (1 av 23 individer der lengde ved rømming kunne bestemmes). Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt null til to vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene ved YAMO. De fleste oppdrettslaksene (81,3 %, 13 av 16 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde derfor mest sannsynlig rømt inneværende år, 12,5 % hadde tilbragt ett år i sjøen etter rømming og 6,2 % hadde tilbragt to år i sjøen etter rømming. Kilenotfiske Namsfjorden 2019 Det ble i perioden 1. mai - 20. september fanget 1550 laks i kilenøtene i Namsfjorden. Av disse var 1470 villaks, 71 rømt oppdrettslaks, fem med usikkert opphav og fire kultiverte laks. Antallet villaks fanget i kilenøtene i 2019 var dermed lavere enn i 2017 (2460 villaks), men i samme størrelsesorden som i 2013 - 2016 og 2018 (variasjon: 1046 – 1512 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2019 var på 4,6 % og lik som i perioden 2013 - 2016 (3,4 - 5,7 %), men høyere enn i 2017 (0,2 %) og 2018 (1,3 %). Laks som ble klassifisert som usikker oppdrett/kultivert ved skjellanalysen ble genetisk klassifisert til oppdrett eller kultivert. Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Halvparten (50 %) av villaksen var blitt fanget i løpet av uke 22 (9. juni), mens kun 4 % av den rømte oppdrettslaksen var blitt fanget ved samme tidspunkt. Det ble fanget flest mellomlaks (66 - 88 cm) i kilenøtene i 2019 av både villaks (61 %) og oppdrettslaks (57 %). Innenfor villaksen var andelen smålaks 23 % og andelen storlaks 16 %. Sammenliknet med tidligere år var andelen vill smålaks, mellomlaks og storlaks i fangsten i 2019 i samme størrelsesorden som tidligere år. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene. Villaksen hadde vært fra ett til seks år i sjøen, og størst andel (51 %) av laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år og flesteparten (66 %) hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elva. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2019 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 70,6 cm (± SD 11,2), med en variasjonsbredde på 48,3 – 94,2 cm. Ingen av oppdrettslaksene fanget i kilenøtene i Namsfjorden 2019 hadde rømt på et tidlig stadium, dvs. ved en lengde på < 30 cm. Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt null eller tre vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene. De fleste oppdrettslaksene (79,6 %, 43 av 54 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde mest sannsynlig rømt inneværende år, mens 10 fisk (18,5 %) hadde tilbragt én vinter i sjøen etter rømming. Én fisk hadde tilbrakt tre år i sjøen etter rømming. Kilenotfiske Nedstrandsfjorden i 2019 Det ble mellom 13. mai og 1. august 2019 fanget totalt 181 laks i kilenota i Nedstrandsfjorden i Tysvær kommune i Rogaland. Av disse var 135 villaks, 23 rømte oppdrettslaks, to laks med usikkert opphav og 21 kultiverte laks. Andelen rømt oppdrettslaks var på 12,7 %, noe som er høyere enn det som ble registret i 2018 (7,6 %). Antallet villaks fanget i 2019 var noe lavere enn i 2018 (168 villaks). Halvparten av villaksen (50 %) var blitt fanget i løpet av uke 26 (26. juni), mens 25 % av oppdrettslaksen var blitt fanget ved samme tidspunkt. Blant villaksen var 70 % mellomlaks (66 - 88 cm), 22 % storlaks (> 88 cm) og 8 % smålaks (< 66 cm). Blant den rømte oppdrettslaksen var 52,2 % smålaks, 26,1 % mellomlaks og 21,7 % storlaks. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene. Villaksen hadde vært ett til seks år i sjøen og 65 % av den aldersbestemte laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte mellom to og tre år og flest villaks (66 %) hadde vandret ut etter tre år i elv. Oppdrettslaksen fanget i Nedstrandsfjorden i 2019 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 46,0 cm (± SD 24,1), med en variasjonsbredde på 11,1 – 89,0 cm. Andelen oppdrettslaks som hadde rømt på et tidlig stadium (< 30 cm) var 31 % i 2019 (9 av 23 individer der lengde ved rømming kunne bestemmes). Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt null til tre vintre i sjøen før den ble fanget i kilenota i Nedstrandsfjorden. Størst andel av oppdrettslaksen (42,1 %, 8 av 19 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde sannsynlig rømt i 2019, mens 31,6 % hadde tilbragt en vinter i sjøen, og 21 % hadde tilbragt to vintre i sjøen etter rømming. Ett individ hadde tilbrakt tre år i sjøen etter rømming. Kilenotfiske Kvaløya, Vikna kommune 2019 Det ble i perioden 3. juni - 24. august fanget 602 laks i kilenøtene ved Kvaløya i Vikna kommune. Av disse var 388 villaks, 194 rømt oppdrettslaks, fem med usikkert opphav og 15 kultiverte laks. Antallet villaks fanget i kilenøtene i 2019 var dermed litt lavere enn perioden 2011 - 2018 (variasjon: 402 – 625 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2019 var på 32,2 %. Dette er i samme størrelsesorden som i 2012 og 2013 (33 og 36 %), lavere enn i 2011 (52,1 %) og høyere enn i 2014 - 2018 (variasjon: 7,5 % - 25,5 %). Laks som ble klassifisert som usikker oppdrett/kultivert ved skjellanalysen ble genetisk klassifisert til oppdrett eller kultivert. Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Halvparten (50 %, 194 av 388) av villaksen var blitt fanget i løpet av uke 27 (3. juli), mens kun 16 % (31 av 194) av oppdrettslaksen var blitt fanget ved samme tidspunkt. Det var flest mellomlaks (75,5 %), deretter smålaks (13,4 %) og færrest storlaks (11,1 %) blant villaksen i kilenotfangsten i 2019. Blant den rømte oppdrettslaksen var 48,5 % smålaks, 44,3 % mellomlaks og 7,2 % storlaks. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene. Villaksen hadde vært fra ett til fem år i sjøen, og størst andel (77,8 %) av laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år, og den største andelen (47,4 %) hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elva. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene ved Kvaløya i 2019 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 65,7 cm, med en variasjonsbredde på 17,8 – 93,0 cm. Blant oppdrettslaksen hadde 7,3 % (14 av 193) rømt på et tidlig stadium, dvs. med en lengde ved rømming < 30 cm. Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt null eller tre vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene. De fleste oppdrettslaksene (88 %, 143 av 163 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde mest sannsynlig rømt inneværende år.

Halley, D.J.& Israelsen, M.F. 2020. Taksering av bever i deler av Malvik kommune 2019. NINA Rapport 1757. Norsk institutt for naturforskning Sportegn etter bever ble registrert i deler av Malvik kommune høsten 2019. Undersøkelsesområdet omfattet i første rekke øvre deler av Homla-vassdraget, sør for Storfossen. De deler av Drakstelva-vassdraget som ligger i Malvik kommune ble gitt sekundærprioritet ved undersøkelsen. I alt ble 293 tegn registrert. Resultatene viser 5-6 etablerte bevergrupper i takseringsområdet, mest sannsynlig 6. I tillegg ble det funnet ett forlatt revir og ett individ som overvintrer utenfor et etablert revir. Det ble også registrert spredte tegn etter streifdyr. Det ble ikke registrert bevertegn i den delen av Drakstelva-vassdraget som ble taksert. Denne delen ble ansett som det beste habitatet i Malvik-delen av vassdraget. Det er lite sannsynlig at bever er etablert i resten av vassdraget i Malvik kommune. Miljødirektoratets retningslinjer for beverforvaltning sier at en gjennomsnittlig familiegruppe består av 4 individer, noe som gir en bestand på ca. 20 - 24 dyr i territorielle grupper i de takserte områdene, pluss ett overvintrende individ. Det finnes betydelig rom for økning i bestanden og utbredelse innen takseringsområdet i øvre deler av Homla-vassdraget. En øvre grense for en potensiell beverbestand er vanskelig å estimere, men det finnes habitat av god kvalitet som for tiden ikke er i bruk, men som sannsynligvis kan gi livsgrunnlag for anslagsvis 12 familiegrupper. I tillegg finnes det mindre gode habitater som nok kan støtte noen grupper til, i alle fall midlertidig. Data fra Norden indikerer at bever kan tåle en beskatning av ca. 15 % av bestanden per år uten at den reduseres, eller ca. 3 individer hvert år fra dagens bestand. Bestanden i øvre Homla er noe isolert av barrierer fra resten av bestanden i Trøndelag i forhold til å kunne spre seg og er dermed sårbar for stokastiske svingninger i totalbestanden. Risikoen for at beskatning kan føre til lokal utryddelse, er følgelig noe høyere enn den ville vært dersom det var regelmessig kontakt med større bestander. Balansen mellom beskatning og ulike forvaltningsmål er avhengig av en vurdering som sier noe om hvordan disse skal vektes. Bever kan, på lik linje med andre pattedyr og mange fugler smittes av Giardia lamblia. Arten er ikke spesielt utsatt for Giardia, og oppfatningen av at sykdommen er spesielt knyttet til bever har ingen støtte i forskningsresultater, verken i Norge eller resten av Europa. I Norge kan faktorer som er påvist knyttet til sykdommen i vann inkludere kloakkrenseanlegg og en tett bestand av husdyr, men ikke forekomst eller fravær av bever. Halley, D.J.& Israelsen, M.F. 2020. Taksering av bever i deler av Malvik kommune 2019. NINA Rapport 1757. Norsk institutt for naturforskning Field signs of beavers were registered for parts of Malvik local government district in the autumn of 2019, more specifically in the upper Homla watershed, south of Storfossen; with those parts of the Drakstelva watercourse located in Malvik as a secondary priority. A total of 293 beaver signs were recorded. The results indicate 5-6 established beaver groups in the study area, most likely 6, in the autumn of 2019. In addition, an abandoned territory was found, and an individual wintering outside an established territory. Scattered signs of vagrant individuals were also recorded. No beaver signs were recorded on the restricted portion of the Drakstelva watercourse that was examined. This area was considered the best habitat in the Malvik section of the watershed. It is unlikely that beavers are established on the rest of the watershed in Malvik. Assuming that a family group consists on average of 4 animals, as recommended by the Environment Agency’s guidelines for beaver management, this means a population of c. 20 - 24 animals in territorial groups in the study area, plus a wintering individual. There is considerable room for increases in population and distribution in the study area on the upper Homla watershed. The upper limit is difficult to estimate, but there is good quality habitat not currently occupied which could support c. 12 family groups. In addition, there are areas of less good habitat that may support some additional groups, at least temporarily. Data from the Nordic countries indicate that beavers can withstand a hunting take of c. 15% of the stock per year without reducing the stock, or c. 3 individuals each year from the current population. The population on the upper Homla is somewhat isolated by barriers to spread from the rest of the population in Trøndelag and is thus vulnerable to stochastic fluctuations in the total population. The risk that a hunting take can lead to local extinction is therefore somewhat higher than it would be if there was regular contact with larger populations. The balance between protection, hunting take, and various management goals depends on an assessment by Malvik kommune on how these should be weighted. Beavers, like other mammals and many birds, can be infected by Giardia lamblia. The species is not especially susceptible to Giardia. The perception that the disease is especially associated with it is not supported by data, either in Norway or the rest of the Europe. In Norway, the factors that have been shown to be related to the disease in watercourses include sewage treatment plants and a dense population of livestock, but not the presence or absence of beaver.

Flagstad, Ø., Kleven, O., Erlandsen, S. E., Spets, M. H., Eriksen, L. B., Andersskog, I. P. Ø., Johansson, M., Ekblom, R., Ellegren, H. & Brøseth H. 2019. DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervebestanden 2019. NINA Rapport 1762. Norsk institutt for naturforskning. Genetiske analyser er implementert som et viktig verktøy i rovviltovervåkingen i Skandinavia. I særlig grad har antallet DNA-analyser av ekskrementer økt betydelig. Siden tidlig på 2000-tallet er det gjennomført rutinemessig innsamling og påfølgende DNA-analyser over store deler av jervens utbredelsesområde i Norge og Sverige. Individbestemmelse fra DNA-profilene til de inn-samlede prøvene har gitt en bedre forståelse av bestandsstørrelse, populasjonsstruktur og ut-veksling mellom delbestander. I denne rapporten redegjør vi for antall individer identifisert fra DNA i Norge, Sverige og Finland vinteren 2019. Nytt av året er at vi også presenterer bestands-estimater for Norge og Sverige basert på en romlig fangst-gjenfangst modell utviklet i RovQuant-prosjektet (Bischof et al. 2019). Fra totalt 2440 fungerende prøver ble det påvist 744 individer i Norge, Sverige og Finland i 2019, Tilsvarende tall for forrige vinter var 709 påviste jerver fra 2662 prøver. Totalt var det 340 jerver som var registrert med en eller flere prøver i Norge i 2019, sammenlignet med 291 individer i 2018. Tilsvarende tall for Sverige var 415 individer i 2019 og 439 i 2018. På skandinavisk nivå i 2019 var hver av de registrerte jervene i gjennomsnitt representert med 3,3 prøver. Den geografiske representasjonen synes å være god, med 2,2 eller flere fungerende prøver per individ for de fleste regioner og län med jerveforekomst i Skandinavia. Representasjonen har vært god også de foregående årene, som gir et meget godt utgangspunkt for å kunne bruke data fra hele Skandinavia til bestandsberegning fra den romlige fangst-gjenfangst modellen. Basert på den romlige fangst-gjenfangst modellen ble bestanden av jerv i Norge og Sverige beregnet til 1035 (95%CrI (kredibelt intervall): 985-1088) individer i 2019 sesongen, som fordeler seg med 660 (95% CrI: 619-703) individer i Sverige og 375 (95% CrI: 353-397) individer i Norge. Det er høy presisjon på anslagene med relativt liten usikkerhet, som også gjelder på rovviltregionsnivå i Norge og länsnivå i Sverige. Sammenligner man bestandsestimatene med anslagene fra ynglehitellingene er overensstemmelsen meget god. God overensstemmelse mellom de to metodiske tilnærmingene er betryggende, og tyder på at vi har meget god oversikt over be-standsstørrelse og bestandsutvikling for jervbestanden i Skandinavia. Det er ikke bare bestandsdynamikk som kan analyseres med romlige fangst-gjenfangst modeller. Også overlevelse, rekruttering og tetthet, og eventuelle endringer i disse parametrene over tid, kan studeres nærmere. Sammen med høyere oppløsning i de genetiske analysene, bl.a. i form av langt mer presise slektskapsanalyser, kan vi i enda større grad enn tidligere analysere og forstå detaljer i jervens bestandsdynamikk, reproduksjonsbiologi og vandringsadferd.

Wacker, S., Karlsson, S. & Fiske, P. 2019. Opphav til laks fisket i Finnfjorden. NINA Rapport 1647. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten inneholder resultater fra en undersøkelse av opphavet til laks fanget i kilenot i Finnfjorden i Troms i juli 2017. Laks fisket i sjøen er av ukjent og potensielt blandet opphav. Kunnskap om opphav av sjøfisket laks er derfor viktig for overvåkning og forvaltning av laksebestandene i de omkringliggende vassdragene. 102 laks fanget i kilenot i Finnfjorden ble genetisk tilordnet til ti omkringliggende referansebestander. Genetisk variasjon i ni mikrosatellittmarkører og 66 SNP-markører ble benyttet i analysen av opphav. Laksen fanget i Finnfjorden var av blandet opphav og minst ett individ ble tilordnet til hver av de ti referansebestandene. Andelen som ble tilordnet bestandene varierte mellom 1 % og 18 %. Denne andelen ble ikke forklart av bestandsstørrelse av referansebestandene eller av avstanden mellom fangstområde og elvemunningene. Relativt få individer ble tilordnet Laukhellevassdraget (7 %) som er en relativt stor bestand og som ligger i kort avstand til fangstområdet. En relativ stor andel individer ble tilordnet Lakselva i Aursfjorden (16 %), som er en liten bestand og som ligger i lang avstand til fangstområdet. Resultatene viser at laks fanget i Finnfjorden i et begrenset tidsrom i juli 2017 var av blandet opphav som ikke tilsvarte forventet sammensetning ut i fra bestandsstørrelser og avstand.

Hanssen, S.A, Frivoll, V., Strann, K.-B., Hagtvedt, M., Sommervold, P.S. & Ballesteros, M. 2019. Overvåking av hekkende horndykker i Troms 2019. NINA Rapport 1733. Norsk institutt for naturforskning. På 52 lokaliteter fordelt på åtte kommuner i Troms, har antallet hekkende/territorielle par horndykker Podiceps auritus blitt overvåket siden 2001. Siden oppstarten har hekkebestanden blitt redusert med rundt 90 % med den sterkeste nedgangen i årene mellom 2001 og 2009. Rundt 2009 stoppet denne tilbakegangen noe opp, men fra og med 2010/2011 har nedgangen fortsatt. I 2019 ble 51 av 52 opprinnelige lokaliteter fordelt på åtte kommuner overvåket. Ett av vannene i Bardu kommune ble ikke overvåket. Det ble i tillegg dette året tatt med en lokalitet fra Hinnøya, Sør-Troms i overvåkingen. Derfor ble 52 lokaliteter fordelt på ni kommuner overvåket i 2019 i Troms. Det var også et dårlig hekkeår for arten med 23 hekkende eller territorielle par innenfor de 51 resterende overvåkingslokalitetene og to par hekkende par horndykkere på den nye lokaliteten på Hinnøya. Horndykkerbestanden har ikke kommet seg etter de særdeles dårlige hekkesesongene i perioden 2010/2011-2018. Det er ikke lenger noe usikkerhet omkring bestandsutviklingen hos horndykker basert på datasettet for de siste årene. Horndykkeren sliter med en kraftig bestandsnedgang i mange av overvåkingsvannene. I 2019 er antallet horndykkerpar i de opprinnelige overvåkingslokalitetene kun 10 % av hekkebestanden i 2001. Om denne utviklingen fortsetter, vil det ikke gå mange år før arten kan være borte som hekkefugl i store deler av fylket. Det anbefales at overvåkingen utvides til å omfatte flere områder i Sør-Troms og da spesielt på Senja og Hinnøya. Dette vil gi økt kunnskap om den delen av hekkebestanden som ligger nær kysten av Sør-Troms. I 2018 ble to horndykkere instrumentert med lysloggere og det vil kunne avdekke trekkruter og overvintringsområder for denne truede arten, i 2019 ble ytterligere to individer instrumentert. Slike lysloggerstudier er avhengig av et langt tidsperspektiv da fuglene med loggere må fanges inn før data kan avleses. Flere fugler må instrumenteres over tid for å få et bredt nok datamateriale som kan fange opp variasjoner i trekktidspunkter og vinterområder mellom individer og sesonger. Dette vil kunne gi viktige data for forvaltningen i forhold til vern av horndykker også utenfor hekkeområdene.

Aronsen, T., Järnegren, Berntsen, H.H., Florø-Larsen, B., Holthe, E. Ulvan, E.M., Bremset, G., Sollien, V.P., Østborg, G.M., Lamberg, A., Næsje, T.F. 2019. Overvåkning av rømt oppdrettslaks i elv og sjø etter rømming fra havmerd i Frohavet høsten 2018. NINA Rapport 1700. Norsk institutt for naturforskning. I etterkant av en rømmingshendelse ved Ocean Farming AS sin lokalitet Håbranden i Frohavet i Trøndelag 3. september 2018, påla Fiskeridirektoratet overvåkning i Orkla, Gaula, Nidelva i Trondheim, Stjørdalselva, Verdalsvassdraget, Steinkjervassdraget, Skauga, Stordalselva i Åfjord, Nordelva i Bjugn, Teksdalselva, Steinsdalselva i Osen, Namsen og Årgårdvassdraget. I tillegg til undersøkelsene i elvene med pålagt overvåkning, ble det igangsatt overvåkning av rømt oppdrettslaks i sjøen i Trondheimsfjorden, Namsfjorden, Åfjorden og Vikna samt i andre aktuelle elver i Trøndelag og omegn. Det er beregnet at 15 887 oppdrettslaks rømte fra Håbranden og fisken hadde en gjennomsnittsvekt på 4100 g ved rømmingstidspunktet. I november 2018 ble det tatt prøver av et referansemateriale fra Håbranden-lokaliteten. Dette materialet ble benyttet for å ha et sammenligningsgrunnlag med oppdrettslaks som ble fanget i elv og sjø, og ga samtidig informasjon om grad av kjønnsmodning hos oppdrettslaks som var rømt fra anlegget. Det ble fanget totalt 27 oppdrettslaks i overvåkningsfisket i sjøen etter rømmingen høsten 2018. I Trondheimsfjorden ble det fanget 12 oppdrettslaks (ti ved Mølnbukt og to ved Byneset). I Åfjorden ble det fanget to oppdrettslaks. I Namsfjorden ble det fanget ni oppdrettslaks (tre ved Lokka-ren og seks ved Otterøya/Statland). Ved kysten ved Vikna (Kvaløya) ble det fanget fire oppdrettslaks. Gjennomsnittslengden på oppdrettslaksen fanget i sjøen var 637 mm (SD = 114 mm), variasjonsbredden var 380 til 930 mm. Gjennomsnittsvekten var 3082 g (SD = 1832 g) og variasjonsbredden var 500 til 10340 g. Gjennomsnittlig kondisjonsfaktor var 1,09 (SD = 0,13), variasjonsbredden var 0,84 til 1,39. Det var 44 % hanner og 41 % hunner blant de 27 oppdrettslaksene fanget i sjøfisket høsten 2018. For 15 % av oppdrettslaksene kunne ikke kjønn bestemmes. Basert på gonadeutvikling var 85 % av oppdrettslaksen gjeldfisk. To hanner (7 % av oppdrettslaksen) var kjønnsmodne basert på gonadeutvikling og sekundære kjønnskarakterer. Blant de 27 oppdrettslaksene ble 20 bestemt til å være nyrømt oppdrettslaks basert på at det ikke var vintersoner i vekstmønsteret i skjellene etter rømmingstidspunktet. Kun ett individ hadde tilbragt ett år i sjøen etter rømming mens for de resterende seks kunne ikke sjøalder bestemmes. Andelen nyrømt oppdrettslaks var da 74 % for oppdrettslaks fanget i sjøen. Det ble høsten 2018 fanget eller observert totalt 81 oppdrettslaks i 39 overvåkede vassdrag som det ble vurdert kunne tiltrekke seg rømt oppdrettslaks fra Håbranden. Kun fire elver hadde fem oppdrettslaks eller flere i fangstene/observasjonene om høsten. Elvene var Steinsdalselva i Osen (37 oppdrettslaks), Salvassdraget (Moelva) (14 oppdrettslaks), Orkla (7 oppdrettslaks) og Eira (seks oppdrettslaks). Hele 46 % av oppdrettslaksen fanget eller observert i de undersøkte elvene i 2018 ble fanget i Steinsdalselva i Osen. Imidlertid kan antall observerte oppdrettslaks påvirkes av innsatsen og metodene brukt i overvåkningen. Gjennomsnittlig antall oppdrettslaks fanget eller observert i de undersøkte elvene var 2,3 rømte oppdrettslaks per elv. NINA utførte skjellanalyse på 62 av de rømte oppdrettslaksene fra elvene, 44 (71 %) av disse hadde rømt inneværende år. For de resterende 18 oppdrettslaksene kunne ikke sjøalderen bestemmes med sikkerhet. Gjennomsnittslengden for den rømte oppdrettslaksen fanget i elvene høsten 2018 var 694 mm (SD =148 mm), variasjonsbredden var 430 til 1020 mm. Vekt var oppgitt på 43 av opp-drettslaksene og gjennomsnittsvekten var 3517 g (SD = 2356 g) og variasjonsbredden var 750 til 10000 g. Gjennomsnittlig kondisjonsfaktor var 0,96 (SD= 0,17=, variasjonsbredden var 0,62 til 1,36. Det vil være for stor usikkerhet knyttet til dataene vedrørende kjønn og kjønnsmodning innsendt av fiskere, og dette blir derfor ikke beskrevet i denne rapporten. Lengde, vekt, kjønn og gonadeutvikling (modningsstadium) ble registrert på 100 oppdrettslaks fra Håbranden. Disse ble slaktet, veid, lengdemålt og tatt skjellprøver av 23. november 2018. Gjennomsnittslengden var 754 mm (SD = 43 mm), variasjonsbredden var 580 til 850 mm og 99 av oppdrettslaksene hadde lengder i størrelsesintervallet 650 ̶ 850 mm. Blant nyrømt oppdrettslaks fanget i sjø og elv var 54 % (34 av 63) innenfor dette størrelsesintervallet. Om vi inkluderer oppdrettslaks der antall vintre i sjøen ikke kunne vurderes blir andelen 41 % (36 av 87). Disse oppdrettslaksene kan teoretisk ha stammet fra rømmingen fra Håbranden basert på størrelse. Gjennomsnittsvekten til fisk fra Håbranden var 4851 g (SD = 931 g), variasjonsbredden var 2037 til 7479 g, og gjennomsnittlig kondisjonsfaktor var 1,12 (SD =0,10), variasjonsbredden var 0,83 til 1,34. Blant de 100 oppdrettslaksene fra Håbranden var 54 % hunner og 42 % var hanner. For 4 % av laksen kunne ikke kjønn bestemmes (liten grad av gonadeutvikling). Tre hanner (3 % av laksen) var kjønnsmodne både basert på gonadeutvikling og sekundære kjønnskarakterer (mørkere farge, krok på underkjeven). Det var ingen kjønnsmodne hunner blant de 100 fiskene som ble undersøkt. Vekstmønsteret i skjellene fra Håbranden viste noe variasjon mellom individer, men 81 av oppdrettslaksene kunne grupperes i én av to hovedgrupper av individer med lignende vekstmønster. De tre gytemodne hannene hadde lignende skjellmønster med slitasjemerker og tette ringer (lite vekst) i den siste tiden før slakting, mens 14 individer hadde avvikende vekstmønster i forhold til de to hovedgruppene. En sammenligning av vekstmønsteret i skjellene mellom referansematerialet fra Håbranden og den gjenfangede oppdrettslaksen i sjø og elv ble gjort for de 83 nyrømte oppdrettslaksene. Ingen av de 83 nyrømte oppdrettslaksene hadde et skjellmønster som var likt nok de to hovedgruppene av vekstmønster fra Håbranden til at det kan konkluderes at disse med høy sannsynlighet kunne stamme fra rømmingen. For 50 av de 83 gjenfangede oppdrettslaksene var vekstmønsteret i skjellene så ulikt referansematerialet fra Håbranden at det ansees som svært usannsynlig at de stammet fra rømmingen. For 33 individer var det deler av vekstmønsteret som kunne ligne på enkeltfisk fra de 14 individene med varierende vekstmønster eller de tre gytemodne hannene, men siden kun deler av vekstmønsteret er likt samt at kun 14 % hadde et avvikende vekstmønster, er det lite sannsynlig at disse stammer fra rømmingen fra Håbranden. Sammenligningen av vekstmønster i skjellene gjøres basert på kvalifiserte, men subjektive, vurderinger. Genetisk sporing av den gjenfangede oppdrettslaksen opp mot referansematerialet fra Håbranden vil kunne være verdifullt for å verifisere bruk av skjellmønster for å sammenligne nyrømt oppdrettslaks opp mot referansemateriale fra aktuell merd. Basert på overvåkningen i sjø og elver høsten 2018, er det lite som indikerer at mange av de rømte oppdrettslaksene fra Håbranden vandret inn i fjordene og opp i nærliggende elver høsten 2018. Denne konklusjonen er basert på at få elver hadde flere enn fem oppdrettslaks i observasjoner eller fangster av rømt oppdrettslaks. Videre indikerer analysen av vekstmønsteret til fanget oppdrettslaks at det er mange ulike kilder til den gjenfangede rømte oppdrettslaksen fanget i sjøen og elvene.

Berntsen, H.H., Aronsen, T., Ulvan, E.M., Østborg, G.M., Fiske, P. og T.F. Næsje. 2019. Overvåking og innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks til Trondheimsfjorden, Namsfjorden og Nedstrandsfjorden. Kilenotovervåking 2018. NINA Rapport 1705. Norsk institutt for naturforskning. Kilenotovervåkning Trondheimsfjorden 2018 Det ble mellom 1. mai og 12. november fanget totalt 1098 laks i kilenøtene ved Ytre Agdenes Merke- og Overvåkingsstasjon (YAMO). Vanligvis varer overvåkingen til 15. september, men overvåkingen ble forlenget på grunn av lokal rømming. Fangsten bestod av 1031 vill-laks, 38 rømte oppdrettslaks, 9 laks med usikkert opphav og 20 kultiverte laks. Antallet villaks i fangsten i 2018 (1031 individer) var innenfor variasjonen i årene 2012 – 2017 (725 - 1429 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2018, 3,5 %, var lavere enn i perioden 2012 - 2017 (variasjon: 4,1 - 9,6 %), til tross for en forlenget fiskesesong for å overvåke andelen rømt oppdrettslaks i sjøen etter en rømmingshendelse i starten av september 2018. Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Halvparten av alle villaksene (53,3 %, 550 av 1031 fisk) ble registrert i løpet av det ekstraordinære fisket før den ordinære kilenotsesongen (1. mai - 7. juli), mens 21 % (8 av 38) av den rømte oppdrettslaksen ble fanget i samme periode. Det ble Lea-merket 174 villaks ved YAMO i 2018, og av disse ble 8,0 % (14 av 174) gjenfanget i elv og 3,4 % (6 av 174) i sjøen. Innsiget av villaks til Trondheimsfjorden ble beregnet til ca. 74 000 laks. Dette er lavere enn innsiget i 2014 - 2016 (variasjon: 60 000 - 85 000 laks), men høyere enn i 2013 (31 000 laks) og i 2012 (58 000 laks). Blant villaksen ble det fanget flest mellomlaks (66 - 88 cm) (55,6 %), deretter smålaks (< 66 cm) (33,3 %), og færrest storlaks (> 88 cm) (11,1 %). Blant den rømte oppdrettslaksen var det 39,5 % mellomlaks. Andelen vill små- og mellomlaks i 2018 var ganske lik det som ble registrert i 2012 - 2017 (12,5 - 53 % smålaks, 34,7 – 60,6 % mellomlaks). Andelen vill storlaks i 2018 var noe lavere enn det som ble registrert i 2012-2017 (12,0 – 26,9 %). Villaksen hadde vært ett til fem år i sjøen. Tosjøvinter villaks utgjorde den største andelen (54,3 %), deretter fulgt av énsjøvinter fisk (35,8 %). Smoltalderen for villaksen varierte fra to til fire år og 56 % av smolten hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elv. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene ved YAMO i 2018 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 64,7 cm (± SD 19,8), med en variasjonsbredde på 15,9 – 96,2 cm. I denne rapporten anser vi at oppdrettslaks som hadde rømt ved en lengde mindre enn 30 cm hadde rømt som smolt/postsmolt. Andelen oppdrettslaks som hadde rømt på et så tidlig stadium var 10,0 % (3 av 30 individer der lengde ved rømming kunne bestemmes) i 2018. Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt null til to vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene ved YAMO. De fleste oppdrettslaksene (72,7 %, 24 av 33 individer der sjøalder kunne be-stemmes) hadde derfor mest sannsynlig rømt inneværende år, 18,1 % hadde tilbragt ett år i sjøen etter rømming og 9,1 % hadde tilbragt to år i sjøen etter rømming. Kilenotovervåkning Namsfjorden 2018 Det ble i perioden 1. mai - 22. oktober fanget 1378 laks i kilenøtene i Namsfjorden. Av disse var 1346 villaks, 18 rømt oppdrettslaks, 12 med usikkert opphav og to kultiverte laks. Antallet villaks fanget i kilenøtene i 2018 var dermed lavere enn i 2017 (2460 villaks), men i samme størrelsesorden som i 2013-2016 (variasjon: 1046 – 1512 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2018 var på 1,3 % og var lavere enn i perioden 2013 - 2016 (3,4 - 5,7 %), men høyere enn i 2017 (0,2 %). Andelen oppdrettslaks var lav på tross av forlenget fiskesesong for å overvåke andelen rømt oppdrettslaks i sjøen etter en rømmingshendelse i starten av september 2018. Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Rundt halvparten (47 %) av villaksen ble fanget under det ekstraordinære fisket før den ordinære kilenotsesongen (1. mai - 9. juni), mens 0,16 % av den rømte oppdrettslaksen ble fanget i samme periode. Det ble fanget flest mellomlaks (66 - 88 cm) i kilenøtene i 2018 av både villaks (54,8 %) og oppdrettslaks (61,1 %). Innenfor villaksen var andelen smålaks 30,2 % og andelen storlaks 15,0 %. Sammenliknet med tidligere år var andelen vill smålaks i fangsten i 2018 noe høyere enn i 2013 - 2017 (6,5 - 26 %). Andelen vill mellomlaks og storlaks i 2018 var ganske lik det som ble registrert i tidligere år (55 - 69,4 % mellomlaks og 17,4 – 24,1 % storlaks i 2013 - 2017). Villaksen hadde vært fra ett til fire år i sjøen, og størst andel (49,9 %) av laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år og flesteparten (63,8 %) hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elva. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2018 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 62,9 cm (± SD 15,2), med en variasjonsbredde på 32,8 – 81,6 cm. Basert på de 26 individene der lengden ved rømming kunne beregnes fra skjellene hadde ingen av oppdrettslaksene fanget i kilenøtene i Namsfjorden 2018 rømt på et tidlig stadium, dvs. med en lengde ved rømming < 30 cm. De fleste oppdrettslaksene (75 %, 9 av 12 individer) der sjøalder kunne bestemmes) hadde mest sannsynlig rømt inneværende år, mens tre fisk (25 %) hadde tilbragt én vinter i sjøen etter rømming. Kilenotovervåkning Nedstrandsfjorden i 2018 Det ble mellom 1. mai og 4. august 2018 fanget totalt 185 laks i kilenoten i Nedstrandsfjorden i Tysvær kommune i Rogaland. Av disse var 165 villaks, 14 rømte oppdrettslaks, én laks med usikkert opphav og to kultivert laks. Andelen rømt oppdrettslaks var på 7,6 %. Mesteparten av villaksen (77,4 %) ble fanget i det ekstraordinære fisket før den ordinære kilenotsesongen (1. mai – 14. juli), mens det ble fanget like mange rømte oppdrettslaks i fisket før og i den ordinære fiskesesongen. Blant villaksen i kilenotfangsten i 2018 var 58,8 % mellomlaks (66 - 88 cm), 33,3 % smålaks (< 66 cm) og 7,9 % storlaks (> 88 cm), og blant den rømte oppdrettslaksen var 57,1 % mellomlaks, 42,9 % smålaks. Det ble ikke fanget oppdrettslaks i storlaksstørrelse. Villaksen hadde vært ett til fire år i sjøen og 56,4 % av den aldersbestemte laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte mellom to og fire år og flest villaks (61,7 %) hadde vandret ut etter tre år i elv. Oppdrettslaksen fanget i Nedstrandsfjorden i 2018 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 44,0 cm (± SD 9,9), med en variasjonsbredde på 15,6 – 68,3 cm. Andelen oppdrettslaks som hadde rømt på et tidlig stadium (< 30 cm) var 28,6 % (4 av 14 individer der lengde ved rømming kunne bestemmes) i 2018. Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt null til to vintre i sjøen før den ble fanget i kilenoten i Nedstrandsfjorden. Størst andel av oppdrettslaksen (54,5 %, 6 av 11 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde mest sannsynlig rømt i 2018, mens 27,3 % hadde tilbragt en vinter i sjøen, og 18,2 % hadde tilbragt to vintre i sjøen etter rømming.

Aronsen, T., Berntsen, H.H., Johansen, M.R., Moe K. & Næsje, T.F. 2019. Overvåkning av rømt oppdrettslaks i Trøndelag etter rømminger fra lokalitetene Geitryggen og Austvika i 2018. NINA Rapport 1636. Norsk institutt for naturforskning. På grunn av rømminger av totalt 106 700 oppdrettslaks fra Marine Harvest AS (nå Mowi Norway AS) sine oppdrettslokaliteter Geitryggen og Austvika i Trøndelag i februar 2018 ble det igangsatt ekstra overvåkning av rømt oppdrettslaks i elver i Trøndelag i 2018. Det ble i henhold til pålegget gitt av Fiskeridirektoratet utført overvåkning i følgende elver i 2018: Namsen (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Årgårdsvassdraget (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Aursunda (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Bogna (skjell-prøver fra sportsfiske og høstfiske), Oksdøla (forsøk på innsamling av skjellprøver fra sports-fiske og høstfiske), Steinsdalselva (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Salvassdraget (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske) og Norfolla (skjellprøver fra sportsfiske og høst-fiske). Det ble også gjennomført videoovervåkning I Årgårdsvassdraget, Steinsdalselva, Salvassdraget og Nordfolla som vil bli rapportert separat da dataene fra disse undersøkelsene ikke var klare ved utarbeidelse av denne rapporten. I tillegg ble visuell klassifisering av opp-drettslaks fra kilenotovervåkning i Namsfjorden og ved Kvaløya ved Vikna inkludert i overvåkningen. Det var vanskelige fiskeforhold i store deler av fiskesesongen i 2018 på grunn av lite nedbør i starten av sommeren. Det var også vanskelige forhold for undersøkelser om høsten 2018 på grunn av mye nedbør. Dette har mest sannsynlig gitt et lavt antall innsendte skjellprøver på grunn av lave fangster i de mindre vassdragene. 1.1 Andeler rømt oppdrettslaks i vassdrag 2018 Totalt ble det sendt inn skjellprøver fra 1685 laks og blant disse var det 131 rømte oppdrettslaks (7,8 %). I de fleste av vassdragene var andelene oppdrettslaks i samme størrelsesorden som i perioden 2014 ─ 2017. Av det totale antallet rømte oppdrettslaks ble 75 % fanget i Salvassdraget og Steinsdalselva. Andelen rømt oppdrettslaks blant innsendte skjellprøver i Namsen var 2,1 % (19 oppdrett av 917 laks) i skjellprøver fra sportsfiskefangstene og 3,2 % (6 oppdrett blant 187 laks) i høstfiskefangstene. Andelen under sportsfisket var i samme størrelsesorden som 2014 ─ 2017 (variasjon 1,2 ─ 3,8 %), mens andelen i høstfisket var lavere enn andelen i perioden 2014 ─ 2017 (variasjon 8,0 ─ 15,8 %). Hverken Bogna eller Aursunda hadde fangst av oppdrettslaks blant henholdsvis 10 og 29 innsendte skjellprøver av laks fra sportsfisket i 2018 eller blant henholdsvis 43 og 10 innsendte skjellprøver av laks fra høstfisket i Bogna og Aursunda i 2018. Vi har ikke data fra Oksdøla fra 2018 da vi ikke har skjellprøver av laks fra sportsfisket eller høstfisket, I Årgårdsvassdraget var andelen oppdrettslaks 4,8 % (fire oppdrett blant 84 laks) blant innsendte skjellprøver fra sportsfisket i 2018 og 6,3 % i høstfisket (en oppdrett blant 16 laks). Dette er høyere enn i perioden 2014 ─ 2017 (variasjon 0 ─ 0.6 % i sportsfisket og 0 ─ 3,8 % i høstfisket, men merk at det kun ble fanget fem oppdrettslaks til sammen i høstfisket og sportsfisket og at det var få prøver fra høstfisket (16 prøver av laks). I Norfolla var andelen rømt oppdrettslaks blant skjellprøver fra sportsfiskefangstene 11,8 % (to oppdrett blant 17 laks) og 14,3 % (en oppdrett blant syv laks) i høstfiskefangstene. Merk at antall skjellprøver var for lavt til å gi et godt estimat på andel oppdrett i vassdraget. Tre fangede oppdrettslaks, til tross for et lavt antall innsendte skjellprøver, gir allikevel grunn til å følge opp Norfolla med hensyn til rømt oppdrettslaks fremover. Det finnes imidlertid ikke tidligere data på rømt oppdrettslaks i fangster fra Nordfolla. Steinsdalselva hadde betydelige andeler og antall rømt oppdrettsfisk i fangstene i 2018. Blant innsendte skjellprøver fra sportsfisket var andelen 11,5 % (9 oppdrett blant 78 laks) og for høstfisket var andelen 35,6 % (37 oppdrett blant 104 laks). Andelen i sportsfisket var høyere enn tidligere registrert (1,2 % i 2015 og 4,4 % i 2017), mens andelen om høsten er den nest høyeste som er registrert (variasjon 9,8 ─ 43,1 % i perioden 2014 ─ 2017). Steinsdalselva er et vassdrag som også tidligere har tiltrukket seg mye rømt oppdrettslaks spesielt om høsten. Høstfisket foregår primært i nedre deler av vassdraget og er mest sannsynlig ikke representativt for andelen oppdrettslaks i hele vassdraget, men høstfisket har blitt utført på samme måte som tidligere år og vi kan dermed konkludere med at det var en høy andel og et høyt antall oppdrettslaks i fangstene i Steinsdalselva i 2018. Andelen oppdrettslaks i Salvassdraget var 29,8 % (50 oppdrett blant 168 laks) i sportsfiske-sesongen 2018 basert på skjellprøver fra fangster i nedre del av vassdraget og kilenotfiske i Salvatnet. Salvassdraget har også i tidligere år hatt høye andeler oppdrettslaks i sportsfisket. I perioden 2014 ─ 2017 var variasjonen 9,7 ─ 36 % og andelen i 2018 er da den nest høyeste sammenlignet med denne perioden. Det ble også utført et høstfiske med garn i Sakstjønna i Salvassdraget i 2018. Andelen oppdrettslaks i dette fisket var 14,3 % (to oppdrett blant 14 laks). Dette er lavere enn i tidligere år (2014, 2015 og 2016: variasjon 33 ─ 57 %) men merk at andelen er basert på et lavt antall prøver. 1.2 Andelen oppdrettslaks i sjøovervåkningen Andelen oppdrettslaks ble også undersøkt ved kilenotfiske i Namsfjorden og med kilenot/krokgarnfiske ved Kvaløya i Vikna kommune. Andelen oppdrettslaks basert på fiskerens vurdering av laksens utseende var 1,2 % (16 antatte oppdrett eller usikker oppdrett blant 1384 laks) i Namsfjorden, noe som er lavt i forhold til tidligere år (2013 ─ 2017: variasjon = 1,3 ─ 5,7%). Ved Kvaløya var andelen oppdrettslaks, basert på fiskerens vurdering av laksens utseende, 4,8 % (26 antatte oppdrett blant 544 laks) som er svært lavt i forhold til tidligere år (2011 ─ 2017: variasjon = 17 ─ 52%). Andelen rømt oppdrettslaks i fangstene er forventet å øke noe når skjellprøvene blir analysert. 1.3 Rømthistorikk for fanget oppdrettslaks med skjellprøve i 2018 Vekstmønsteret i skjellet kan gi informasjon om hvor lenge oppdrettslaksen har vært i sjøen etter rømming. Fravær av vintersoner med lav vekst i skjellene indikerer at oppdrettslaksen har rømt samme år som den ble fanget. Vekstmønsteret kan også fortelle oss om oppdretts-laksen har rømt på et tidlig stadium (smolt/postsmolt < 30 cm) eller etter lengre tid i sjø-merdene. Oppdrettslaksen som rømte fra Geitryggen og Austvika vil være laks som rømte ved en størrelse på > 30 cm og som hadde rømt i samme år som de ble fanget. Steinsdalelva og Salvassdraget var de eneste av de undersøkte vassdragene med høye andeler av oppdrettslaks som sannsynligvis hadde rømt inneværende år (> 80 %) og som potensielt kan ha rømt fra Geitryggen og Austvika) basert på skjellanalysen.

Larsen, B.M. & Magerøy, J.H. 2019. Overvåking av elvemusling i Norge. Årsrapport for 2018. NINA Rapport 1686. Norsk institutt for naturforskning. I «Handlingsplanen for elvemusling Margaritifera margaritifera 2019-2028» inngår kartlegging og overvåking som ett av fem prioriterte satsingsområder. Et overvåkingsprogram for elvemusling ble startet allerede i 2000, etter utprøving av metoder i to vassdrag i 1999. Det ble undersøkt to-tre vassdrag hvert år i årene 2000-2005; totalt 16 vassdrag. I årene 2006-2015 ble de samme lokalitetene undersøkt på nytt. Det ble gjort en oppsummering av overvåkingsprogrammet i 2017 (NINA Rapport 1350) som samtidig foreslo et nytt og revidert opplegg. Programmet som nå er igangsatt for perioden 2018-2023 skal omfatte 40 lokaliteter som skal undersøkes en gang hvert sjette år (jf. CEN-standard NS-EN 16859:2017). Dette innebærer årlige undersøkelser av tre-fire lokaliteter med standard overvåkingsmetodikk (totalt 20 A-lokaliteter) og tre-fire lokaliteter med en enklere metodikk (totalt 20 B-lokaliteter). I løpet av 2018 ble det i forbindelse med overvåkingsprogrammet undersøkt seks lokaliteter; tre A-lokaliteter: Sørkedalselva, Hoenselva og Borråselva og tre B-lokaliteter: Kampåa, Oldelva og Figga. Kampåa er en regionalt viktig elvemusling-lokalitet med en moderat stor og sannsynlig levedyktig bestand. Det ble bare funnet to muslinger som var mindre enn 50 mm i 2018. Basert på tidligere undersøkelser er det imidlertid antatt at rekrutteringen ikke er så dårlig som undersøkelsene i 2018 kan gi inntrykk av. Reduksjonen i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var imidlertid 48-53 % som tilsvarte dårlig vannkvalitet og utilstrekkelig oksygeninnhold i substratet. Det ble også observert strandede muslinger i Kampåa på grunn av lav vannføring i 2018. I tillegg er vassdraget forsuringsfølsomt, og behov for minstevannføring og fortsatt kalking kan være blant tiltakene som er nødvendige for å sikre vassdraget god økologisk tilstand. I Sørkedalselva er det påvist en liten, men tilsynelatende årlig, rekruttering av muslinger, og andelen små muslinger har økt i de siste tjue årene. Antallet muslinger mindre enn henholdsvis 20 og 50 mm utgjorde 2,2 og 6,6 % av totalantallet. Redokspotensialet var gjennomgående høyt i 2018, og basert på elvemusling hadde vassdraget nå god økologisk tilstand. Det betyr at bestanden har fått økt levedyktighet selv om rekrutteringen fortsatt kan være for liten til å opprettholde bestanden på lang sikt. Beregninger tyder likevel på at bestanden har økt i antall i den siste tiårs-perioden. Sørkedalselva var tidligere sterkt påvirket av tømmerfløtning og det kan se ut til at muslingene fortsatt er i en reetableringsfase etter at tømmerfløtningen opphørte. Hoenselva har klart å opprettholde en god og relativt stabil bestand med muslinger på tross av de mange utfordringene vassdraget står overfor i et område med stor menneskelig aktivitet. Antallet muslinger mindre enn henholdsvis 20 og 50 mm utgjorde 0,6 og 9,5 % av totalantallet. Basert på lengdefordelingen kan ikke bestanden uten videre karakteriseres som livskraftig. Økologisk tilstand basert på elvemusling varierte fra god i øvre del til moderat/dårlig i nedre del. Redoksmålinger fra Hoenselva har vist at det var god til moderat vannkvalitet i substratet i øvre del (Bermingrud), men dårlig vannkvalitet i nedre del (Kåsa). Dette gjenspeiler seg også i en lav turbiditet og liten belastning av næringsstoff i øvre del av Hoenselva sammenlignet med nedre del av vassdraget (Varlo). Elvemusling har antagelig en større utbredelse i Oldenvassdraget enn det som tidligere er beskrevet, og funn av skall ovenfor Hyllfossen har bekreftet dette. Bestanden nedenfor Hyllfossen er fortsatt relativt stor, men rekrutteringen var for lav i 2018 til å opprettholde bestanden på lang sikt. Det var en tydelig nedslamming av elvebunnen, og reduksjonen i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var 50-52 % som tilsvarte dårlig vannkvalitet og utilstrekkelig oksygeninnhold i substratet. Det ble ikke funnet muslinger mindre enn 20 mm, og bare tre individer var mindre enn 50 mm. Dette utgjorde bare 1,2 % av totalantallet. I 2011 ble det vurdert at rekrutteringen av muslinger var god. Det samme kan dessverre ikke sies basert på funnene i 2018, og selv om økologisk tilstand var moderat både i 2011 og 2018 kan det synes som om Oldelva er i en negativ utvikling. Ved ungfiskundersøkelser i Oldelva er det funnet at forholdet mellom laks og ørret var om lag 4:1. Det var derfor overraskende å se at ørret var primærvert for muslinglarvene i Oldelva. Det ble ikke funnet muslinglarver hverken på ett- eller toårige laksunger i 2018. Mangel på egnet vertsfisk (ørret) kan derfor være med på å begrense rekrutteringen hos elvemusling. Borråselva er regulert til vannkraftformål, men det er en annen regulant som har medført større problemer i 2018, nemlig bever. Det har skjedd en økning av vanndybden på flere hundre meter av elva som har resultert i økt nedslamming og redusert habitatkvalitet for elvemuslingen. Borråselva har et lite tilskudd av rekrutter hvert år, og basert på elvemusling har elva opprettholdt god økologisk status siden 1999. I 2018 var antallet muslinger mindre enn 20 og 50 mm hen-holdsvis 0,8 og 5,0 % av totalantallet. Det er likevel antatt at andelen unge muslinger kan være for liten til å opprettholde den store muslingbestanden på lang sikt. Reduksjon i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var 36–51 % som tilsvarte dårlig vannkvalitet og utilstrekkelig oksygeninnhold i substratet. Figga har en stor og aldrende bestand av elvemusling. Det var en nedgang i antall muslinger i løpet av perioden 1999-2009 som bl.a. skyldtes mangel på vertsfisk. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris ble oppdaget i Figga i 1980, og for å begrense spredningen ble det i 1988 bygd ei laksesperre ved Løsfossen ca. 1,3 km fra munningen. I 2009 var nær en firedel av muslingene nedenfor fiskesperra yngre enn om lag 30 år. Ovenfor fiskesperra derimot var tilsvarende andel bare 2-4 %, og i 2009 ble det ikke funnet muslinger mindre enn 50 mm. Senere er det gjennom et reetableringsprosjekt satt ut laksyngel og lagt ut lakserogn ovenfor fiskesperra, første gang i 2010. I 2018 ble det på nytt funnet muslinger mindre enn 20 mm (3,5 % av totalantallet), men ingen muslinger mindre enn 50 mm. Muslingene som i 2018 var mellom 8 og 19 mm lange var seks år eller yngre. De eldste individene hadde infestert laksungene høsten 2012 og sluppet seg av vertsfisken våren 2013. Bestanden i Figga er dermed i ferd med å reetablere seg ovenfor Løsfossen i forbindelse med retablering av laks på strekningen. Reduksjon i redoksverdi mellom de frie vannmasser og substratet var 35–47 % som tilsvarte dårlig vannkvalitet, og det er knyttet usikkerhet til hvor raskt reetableringen av elvemusling vil gå. Det var dessuten en betydelig dødelighet av muslinger i Figga i løpet av vinteren 2017/2018 og sommeren 2018, og tusenvis av tomme skall vitnet om akutt høy dødelighet i deler av vassdraget på grunn av innfrysing eller inntørking. Det er generelt et behov for tiltaksplaner for flere av overvåkingslokalitetene. Det er nødvendig å utrede tiltak som prioriterer elvemuslingen i tråd med de målsettingene som er satt i handlingsplanen for elvemusling og vannforskriftens krav om god eller svært god økologisk tilstand der dette ikke er oppnådd.

Gjelland, K.Ø., Sandlund, O.T., Postler, C., Bækkelie, K.A., Eloranta, A., Pettersen, O., Solberg, I. & Saksgård, R. 2018. Overvåking av fisk i store innsjøer (FIST) i 2017. NINA Rapport 1644. Norsk institutt for naturforskning. De seks innsjøene Eikesdalsvatnet, Hornindalsvatnet, Vangsvatnet, Lundevatnet, Byglandsfjorden og Øyeren ble prøvefisket i august-september 2017. Målsettingen med prosjektet er 1) å utvikle kostnadseffektive metoder for overvåking av fiskebestanden i store innsjøer, og 2) å framskaffe grunnlag for klassifisering av økologisk tilstand i disse innsjøene med fisk som kvalitetselement. Metodene var en kombinasjon av bunngarnfiske med nordiske oversiktsgarn, pelagisk partrål og hydroakustisk registrering (ekkolodd) av pelagisk fisk. På bakgrunn av erfaringene fra 2016 ble innsatsen med nordiske oversikts bunngarn økt fra 48 til 60 garnnetter per innsjø, med fiske ned til 50 m dyp eller mer. Dette er innenfor det to personer kan gjennomføre i løpet av to dager/netter, dvs. vel fire dagsverk når det ikke samtidig skal fiskes med pelagiske garn. Prøvefisket i de åpne vannmassene ble gjennomført med pelagisk partrål i alle de seks innsjøene. Trålfangstene gir en variasjon i fiskens størrelse som rimer bedre med størrelsessammensetningen observert på ekkolodd, og gir typisk større innslag av liten fisk enn det som blir fanget på garn. I de svært næringsfattige innsjøene med røye og/eller aure som dominerende fiskearter gir imidlertid trålingen for små fangster til at den pelagiske delen av bestandene kan gis en god vurdering. Det vil være behov for en nærmere vurdering av om det i de mest næringsfattige innsjøene f.eks. er behov for en større innsats med flytegarnserier (med stort areal per maskevidde) dersom det er viktig å skaffe et godt materiale av pelagisk fisk. Det er foran og i løpet av sesongen 2017 utviklet prosedyrer og anskaffet båtutstyr for fiske med pelagisk partrål slik at hensyn til HMS og trålens operasjon i vannet er godt ivaretatt. Det gjennomføres årlig sikker jobbanalyse foran feltarbeidet i FIST-prosjektet. Ekkoloddregistreringene gir estimater på absolutte tettheter, og gir i tillegg verdifull informasjon om størrelsessammensetning i det pelagiske fiskesamfunnet. Det hersker imidlertid en del usikkerhet rundt forholdet mellom fiskens lengde og dens ekkostyrke (TS), og hvorvidt det er vesentlige artsforskjeller i dette forholdet. I tillegg til de seks innsjøene som ble undersøkt i 2017 ble det også gjort tester med ekkolodd og trål i Vegår (nesten bare krøkle i pelagialen) og i Aursunden (nesten bare sik i pelagialen). Disse resultatene er benyttet for å modifisere eksisterende TS-lengde-regresjoner for sik og krøkle. Det er imidlertid viktig å følge dette opp med nye studier, både med sammenligning av fangst og ekkostyrkefordeling, men også med TS-eksperimenter med enkeltfisk med kjent lengde. Det tas sikte på å gjennomføre dette innen FIST-prosjektet i 2018. Eikesdalsvatnet er en uregulert innsjø (22 m o.h.) som likevel er påvirket ved at en stor andel av nedbørfeltet er ført til kraftverk i andre nedbørfelt slik at årlig middelavrenning er redusert fra 40 til 15 m3/sek. Dette har ført til at den viktigste innløpselva ikke kan fungere som gyteelv for aure og laks. Innsjøen er dyp (155 m) og med bratte strender, slik at mer enn 90 % av innsjøarealet er dypere enn 20 m. Eikesdalsvatnet er svært næringsfattig, med et gjennomsnittlig siktedyp på 15,9 m. I prøvefisket med bunngarn ble det fanget aure, røye og trepigget stingsild, og sammenlignet med prøvefiske i 2009 var det liten endring i samlet fangst. Fangsten av stingsild var relativt stabil, men det var en stor endring i forholdet mellom aure og røye. Mens prøvefisket i 2009 fanget 51 % aure og 12 % røye, var dette i 2017 12 % aure og 43 % røye. Fangst per innsats (CPUE) av aure gikk ned fra 8,4 til 2,7 fisk, mens røya økte fra 2,2 til 8,5 fisk. Aurefangstene var størst på grunt vann og avtok ned til 30 m, mens røyefangstene økte ned til 50 m. Trålfangstene i Eikesdalsvatnet var svært små, bare én røye i løpet av tre tråltrekk. Det er usikkert om dette delvis kan skyldes tekniske problemer. I 2009 ble det bare fisket med pelagiske garn, med svært begrenset fangst, med CPUE for aure 1,6 og for røye 0,3 fisk. Total biomasse av pelagisk fisk ble i 2017 beregnet til 3,6 tonn, som tilsvarer 1,55 kg/ha, og status i henhold til WS-FBI indeksen er svært god. Hornindalsvatnet (53 m o.h.) er Europas dypeste innsjø (514 m) og er uregulert. I likhet med i Eikesdalsvatnet er strandsonas areal begrenset, og mer enn 90 % av innsjøarealet er dypere enn 20 m. Hornindalsvatnet er svært næringsfattig, med gjennomsnittlig siktedyp på 11,2 m. Bunngarnfangstene var dominert av 63 % røye, mens aure utgjorde 30 % og stingsild 7 %. Aurefangstene var størst på grunt vann, men det ble fanget noen individer av aure helt ned til 50 m. Røyefangstene økte ned til ca. 40 m, men var noe mindre i 40-50 m. Det ble fanget kun 13 fisk i trålen, hvorav 92 % var aure. Auren i bunngarnfangstene var fra 100 til over 400 mm, noe som tyder på enten at enkelte aure som er stasjonære i innsjøen slår over på fiskediett eller at det var noen sjøaure i fangstene. Auren i trålfangstene var for det meste mellom 210 og 320 mm. Røya i fangstene var opptil 320 mm. Lengdene på kjønnsmoden fisk innen aldersgruppene fra 4 år og eldre tyder på at det er minst to ulike økologiske former av røye i Hornindalsvatnet. Total biomasse av fisk i de åpne vannmassene ble beregnet til 6,8 tonn, som tilsvarer 1,24 kg per ha. Status i henhold til WS-FBI indeksen er svært god. Vangsvatnet (47 m o.h.) er uregulert, og er den minste av innsjøene som ble undersøkt i FIST-prosjektet 2017. Dybden er moderat, bare 60 m, og mer enn 30 % av vannarealet er grunnere enn 20 m. Vangsvatnet er noe mer påvirket av avrenning fra jordbruk enn Eikesdalsvatnet og Hornindalsvatnet, og gjennomsnittlig siktedyp var 6,2 m. Bunngarnfangstene ble dominert av røye (63 %), mens aure og stingsild utgjorde hhv. 16 og 21 % av antall fisk. Aurefangsten var størst på grunt vann og avtok ned til 30 m. I Vangsvatnet var røyefangsten størst på 10-20 m dyp. Det ble fanget 71 fisk i trålen, 87 % røya og 13 % aure. Lengdefordelingen av auren, med relativt stor andel fisk over 400 mm, tyder på enten at enkelte individ som er stasjonære slår over på fiskediett eller at det var noen sjøaure i fangstene. Lengdene på kjønnsmoden fisk innen aldersgruppene fra 3 år og eldre tyder på at det er minst to ulike økologiske former av røye, slik det ble påvist i Vangsvatnet på 1980-tallet. Total biomasse av fisk i de åpne vannmassene ble beregnet til 3,2 tonn, som tilsvarer 4,15 kg per ha. Status i henhold til WS-FBI indeksen er svært god. Lundevatnet (48,5 m o.h.) er en dyp (314 m) og næringsfattig innsjø (siktedyp 6,2 m), som er regulert 4,5 m. I Lundevatnet er hele 93 % av innsjøarealet dypere enn 20 m. Bunngarnfangstene bestod av 67 % aure og 33 % røye. Det ble ikke fanget fisk dypere enn 30 m, noe som var en uventet observasjon. Aurefangstene var størst på grunt vann (0-10 m) mens røyefangstene var størst på 10-20 m dyp. Det ble fanget 18 fisk i trålen, 94 % var aure. Aurefangstene ble dominert av fisk mellom 170 og 260 mm, og det ble ikke fanget aure større enn 300 mm. Aurens vekst ser ut til å stagnere ved ca. 250 mm, noe som tyder på at fisk spiller liten rolle i aurens diett. Det er heller ikke sjøaure i Lundevatnet. Røya i fangstene var fra 50 til 270 mm, med flest fisk mellom 100 og 180 mm. Det var også mange røyer i størrelsen mellom 220 og 270 mm. Sammen med størrelsen på den kjønnsmodne røya (fra 70 til 270 mm) kan dette tyde på at det er to økologiske former av røye i Lundevatnet. Materialet er imidlertid for lite til å trekke noen sikker konklusjon. Total biomasse av fisk i de åpne vannmassene ble beregnet til 7,9 tonn, som tilsvarer 2,88 kg per ha. Status i henhold til WS-FBI indeksen er svært god. Byglandsfjorden (203 m o.h.) er regulert 5 m. Dette er også en dyp innsjø (167 m), men strandsona (>20 dyp) utgjør ca. 30 % av innsjøarealet. Bunngarnfangstene bestod av aure, bleke og ørekyt. Det er en stor tetthet av den introduserte arten ørekyt i fangstene i strandsona (

Hanssen, S.A, Frivoll, V., Strann, K.-B., Heggås, J. & Hagtvedt, M. 2018. Overvåking av hekkende horndykker i Troms 2017 NINA Rapport 1479. Norsk institutt for naturforskning. På 52 lokaliteter fordelt på åtte kommuner i Troms, har antallet hekkende/territorielle par horndykker Podiceps auritus blitt overvåket siden 2001. Siden oppstarten har hekkebestanden blitt redusert med rundt 90 % med den sterkeste nedgangen i årene mellom 2001 og 2009. Rundt 2009 stoppet denne tilbakegangen noe opp, men fra og med 2010 har nedgangen fortsatt og i 2014 utgjorde bestanden bare 10 % av 2001-nivået. I 2017 ble 50 av 52 lokaliteter fordelt på åtte kommuner, overvåket. To av vannene i Bardu kommune ble ikke besøkt denne sesongen. 2017 var et forholdsvis dårlig hekkeår med 25 hekkende eller territorielle par innenfor de 50 lokalitetene i Troms. Horndykkerbestanden har ikke kommet seg etter de svært dårlige hekkesesongene i perioden 2010-2015. Basert på datasettet for de siste årene er det ikke lenger noe usikkerhet knyttet til bestandsutviklingen hos horndykker. Selv om det ble registrert noen flere par i 2017 enn i 2016, tyder alle data på at arten sliter med en kraftig bestandsnedgang. I 2017 er antallet horndykkerpar i underkant av 11 % av hekkebestanden i 2001. Som i 2016 var ungeproduksjonen i 2017 veldig lav der mange par avbrøt hekkingen eller mislyktes i å få fram unger til flygedyktig alder. Hvis denne utviklingen fortsetter, vil det ikke gå mange år før arten kan være borte som hekkefugl i fylket. Det anbefales at overvåkingen utvides til å omfatte områder i Sør-Troms og da spesielt på Senja og Hinnøya. Dette vil gi økt kunnskap om den delen av hekkebestanden som ligger nær kysten av Sør-Troms. Hanssen, S.A, Frivoll, V., Strann, K.-B., Heggås, J. & Hagtvedt, M. 2018. Overvåking av hekkende horndykker i Troms 2017. Monitoring of breeding Slavonian greebes in Troms County 2017. NINA Report 1479. Norwegian Institute for Nature Research. The number of breeding Slavonian grebes Podiceps auritus has since 2001 been monitored in 52 sites in Troms county in Northern Norway. The breeding population has been reduced by 90% since the start of the monitoring programme, with the strongest decline between 2001 and 2009. The decline seemed to level off around 2009, but from 2010 the decline continued and in 2014 the population was only 10% of the 2001 level. Fifty of the 52 original sites were censused in 2017. Two of the small lakes in Bardu were not visited in 2017. This was a relatively bad breeding year with a total of only 25 breeding or territorial pairs within the 50 monitored sites in Troms county. The Slavonian grebe population has not recovered after the unsuccessful breeding seasons between 2010 and 2015. Based on the data for the more recent years there is no longer any uncertainty regarding the population decline of the Slavonian grebe. Although a few more pairs were registered in 2017 compared to 2016, the data more than indicates a dramatic population decline. In 2017 the number of Slavonian grebe pairs were less than 11% of the breeding population in 2001. Comparable to the situation in 2016 the breeding success was low where many pairs deserted their nests or were unable to fledge their young. If this situation continues, the Slavonian grebe will probably not be breeding in Troms county a few years from now. We recommend that the monitoring area is expanded to sites in the southern parts of Troms county, especially on the islands Senja and Hinnøya. This will increase the knowledge of the coastal breeding population of Slavonian greebes.

Berntsen, H.H., Aronsen, T., Ulvan, E.M., Østborg, G.M., Fiske, P. og T.F. Næsje. Overvåking og innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks til Trondheimsfjorden, Namsfjorden og Kvaløya. Kilenotovervåking 2017. NINA Rapport 1523. Norsk institutt for naturforskning. Kilenotovervåkning Trondheimsfjorden 2017 Det ble mellom 1. mai og 15. september (uke 18 - 37) 2017 fanget totalt 1062 laks i kilenøtene ved Ytre Agdenes Merke- og Overvåkingsstasjon (YAMO). Blant disse var 981 villaks, 46 rømte oppdrettslaks, 23 laks med usikkert opphav og 12 kultiverte laks. Antall villaks som ble fanget i kilenøtene i 2017 var dermed lavere enn i 2016 (1429 individer) og 2015 (1314 individer), men høyere enn i årene 2012 - 2014 (725 - 912 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2017 var 4,1 % og dermed lavere enn i 2012 - 2016 (variasjon: 5,1 % - 9,6 %). Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. De fleste villaksene (77,2 %, 757 av 981 fisk) ble registrert i løpet av det ekstraordinære fisket før den ordinære kilenotsesongen (1. mai - 7. juli), mens 43,2 % (19 av 44) av den rømte oppdrettslaksen ble fanget i samme periode. Det ble Lea-merket 358 villaks ved YAMO i 2017, og av disse ble 10,6 % (38 av 358) gjenfanget i elv og 3,9 % (14 av 358) i sjøen. Innsiget av villaks til Trondheimsfjorden ble beregnet til ca. 60 000 laks. Dette er lavere enn innsiget i 2014 - 2016 (variasjon: 76 000 - 85 000 laks), men høyere enn i 2013 (31 000 laks) og i samme størrelsesorden som i 2012 (58 000 laks). Blant villaksen ble det fanget omtrent like mange mellomlaks (66 - 88 cm) (40,1 %), og smålaks (< 66 cm) (40 %), og færrest storlaks (> 88 cm) (19,9 %). Blant den rømte oppdrettslaksen var det 75 % mellomlaks. Andelen vill smålaks i 2017 var høyere enn i 2016 (12,5 %), men i samme størrelsesorden som i 2012 - 2015 (32 - 53 %). Samtidig viste fangsten i 2017 en nedgang i andelen vill mellom- og storlaks sammenliknet med i 2016 (60,4 % mellomlaks, 26,3 % storlaks). Andelen vill mellom- og storlaks i 2017 var derimot ganske lik det som ble registrert i 2012 - 2015 (35 - 49 % mellomlaks, 12 - 24 % storlaks). Villaksen hadde vært ett til fem år i sjøen. Énsjøvinter villaks utgjorde den største andelen (39,4 %), tett fulgt av tosjøvinter fisk (35,8 %). Smoltalderen for villaksen varierte fra to til fem år og flesteparten (63,3 %) hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elv. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene ved YAMO i 2017 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 52,5 cm (± SD 14,1), med en variasjonsbredde på 25,1 – 80,0 cm. I denne rapporten anser vi at oppdrettslaks som hadde rømt ved en lengde mindre enn 30 cm hadde rømt som smolt/postsmolt. Andelen oppdrettslaks som hadde rømt på et så tidlig stadium var 2,2 % (1 av 45 individer der lengde ved rømming kunne bestemmes) i 2017. Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt null til to vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene ved YAMO. De fleste oppdrettslaksene (54,3 %, 19 av 35 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde tilbragt to vintre i sjøen etter rømming, 25,7 % hadde tilbragt ett år i sjøen etter rømming og 20 % hadde mest sannsynlig rømt inneværende år. Kilenotovervåkning Namsfjorden 2017 Det ble i perioden 1. mai - 15. september fanget 2524 laks i kilenøtene i Namsfjorden. Av disse var 2460 villaks, 32 rømt oppdrettslaks, 28 med usikkert opphav og fire kultiverte laks. Antallet villaks i 2017 var dermed høyere enn det som ble registrert i tidligere år (1046 - 1512 i 2013 - 2016). Antallet rømt oppdrettslaks var lavere enn tidligere år (51 – 65 i 2013 - 2016), og andelen oppdrettslaks (1,3 %) var dermed vesentlig lavere enn i 2013 - 2016 (3,4 - 5,7 %). Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Over halvparten (62,5 %) av villaksen ble fanget under det ekstraordinære fisket før den ordinære kilenotsesongen (1. mai - 9. juni), mens 28,1 % av den rømte oppdrettslaksen ble fanget i samme periode. Det ble fanget flest mellomlaks (66-88 cm) i kilenøtene i 2017 av både villaks (58,7 %) og oppdrettslaks (78,1 %). Innenfor villaksen var andelen smålaks 24 % og andelen storlaks 3,1 %. Sammenliknet med tidligere år var andelen vill smålaks i fangsten i 2017 høyere enn i 2016 (6,5 %), men i samme størrelsesorden som i 2012 - 2015 (14 - 26 %). Andelen vill mellomlaks i 2017 var lik det som ble registrert i tidligere år (55 - 69,4 % i 2013 - 2016), mens andelen vill storlaks var lavere enn i 2013 - 2016 (19 - 24,1 %). Villaksen hadde vært fra ett til syv år i sjøen, og majoriteten (57 %) av laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år og flesteparten (69,1 %) hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elva. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2017 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 59,1 cm (± SD 14,2), med en variasjonsbredde på 21,8 – 85,2 cm. Andelen oppdrettslaks som hadde rømt på et tidlig stadium (< 30 cm) var 3,8 % (5 av 26 individer der lengde ved rømming kunne bestemmes) i 2017. Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt null til tre vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene i Namsfjorden. De fleste oppdrettslaksene (55,0 %, 11 av 20 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde tilbragt en vinter i sjøen etter rømming. Fire individer (20,0 %) hadde mest sannsynlig rømt inneværende år, mens tre fisk (15 %) hadde tilbragt to vintre i sjøen og ett individ (5 %) hadde tilbragt tre vintre i sjøen etter rømming. Kilenotovervåkning Kvaløya, Vikna kommune 2017 Det ble mellom 1. juni og 20. august 2017 fanget totalt 764 laks i kilenøtene/krokgarnene ved Kvaløya i Vikna kommune. Av disse var 626 villaks, 126 rømte oppdrettslaks, 11 laks med usikkert opphav og en kultivert laks. Andelen rømt oppdrettslaks var på 16,6 % og dermed lavere enn i tidligere år (24 – 52 % i 2011 - 2016). Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Mesteparten av både villaksen og oppdrettslaksen ble fanget i det ekstraordinære fisket før den ordinære kilenotsesongen (1. juni – 12. juli), men en større andel av villaksen (80,7 %) ble fanget i denne perioden sammenliknet med oppdrettslaksen (66,7 %). Det var flest mellomlaks (66 - 88 cm), deretter smålaks (< 66 cm) og færrest storlaks (> 88 cm) i kilenotfangsten i 2017. Blant villaksen var 37,7 % smålaks, 54,8 % mellomlaks og 7,5 % storlaks, og blant den rømte oppdrettslaksen var 11,9 % smålaks, 73,8 % mellomlaks og 14,3 % storlaks. Villaksen hadde vært ett til fire år i sjøen og 54 % av den aldersbestemte laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte mellom to og fem år og flest villaks (57,7 % hadde vandret ut etter tre år i elv. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene ved Kvaløya, Vikna, i 2017 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 71,1 cm (± SD 12,5), med en variasjonsbredde på 19,0 – 104,0 cm. Andelen oppdrettslaks som hadde rømt på et tidlig stadium (< 30 cm) var 0,8 % (1 av 122 individer der lengde ved rømming kunne bestemmes) i 2017. Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt null til tre vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene ved Kvaløya. De fleste oppdrettslaksene (70,9 %, 56 av 79 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde mest sannsynlig rømt inneværende år, mens 17,7 % hadde tilbragt en vinter i sjøen, 10,1 % hadde tilbragt to vintre i sjøen og 1,3 % (ett individ) hadde tilbragt tre vintre i sjøen etter rømming.

Flagstad, Ø., Kleven, O., Spets, M. H., Eriksen, L. B., Halvorsen, B. U., Andersskog, I. P. Ø., Hemp-hill, E. K., Johansson, M., Ekblom, R., Ellegren, H. & Brøseth H. 2018. DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervebestanden 2016 og 2017. NINA Rapport 1483. Norsk institutt for naturforsk-ning. Genetiske analyser er nå implementert som et viktig verktøy i rovviltovervåkingen i Skandinavia. I særlig grad har antallet DNA-analyser av ekskrementer økt betydelig. Det siste tiåret er det gjennomført rutinemessig innsamling og påfølgende DNA-analyser over store deler av jervens utbredelsesområde i Norge og Sverige. Individbestemmelse fra DNA-profilene til de innsamlede prøvene har gitt en bedre forståelse av bestandsstørrelse, populasjonsstruktur og utveksling mellom delbestander. I denne rapporten redegjør vi for antall individer identifisert fra DNA i Norge, Sverige og Finland de siste to vintrene; 2016 og 2017. Antall individer identifisert fra DNA er et minimumsestimat på bestandsstørrelse. Det er foreløpig ikke klart hvor stor andel av den faktiske bestandsstørrelsen disse minimumstallene utgjør. I Norge vurderes denne andelen å være høy, da det generelt er god dekningsgrad i innsamlingen, et stort antall analyserte prøver, og en høy andel tidligere kjente individer blant døde voksne jerver. Fra DNA-analysene i 2016 og 2017 identifiserte vi henholdsvis 309 og 313 jerver som var repre-sentert med en eller flere prøver innenfor Norges grenser. Med drøyt 300 registrerte individer fire av de fem siste årene, kan det synes som om jervebestanden har holdt seg relativt stabil i perioden, mulig med unntak av 2017, der vi til tross for en betydelig økning i prøvevolumet fra de foregående årene, ikke registrerte flere jerver på DNA. Dette er i tråd med bestandsestima-tene fra ynglehiregistreringene, som indikerer en stabil bestand på 340-350 jerver i perioden 2013-2016, fulgt av en nedgang til 324 individer i 2017. I 2017 var det første gang vi hadde heldekkende DNA-innsamling også på svensk side av grensen. Totalt 382 jerver ble identifisert, hvorav 34 også var påvist på norsk side av grensen. Totalt ble det altså påvist 657 jerver i Skan-dinavia, fordelt på 2292 fungerende prøver. Dette betyr at alle påviste individer i gjennomsnitt er representert med 3,5 prøver, som gir et godt utgangspunkt for etter hvert å kunne bruke data fra hele Skandinavia til å anslå bestandsstørrelse både på skandinavisk og nasjonalt nivå, samt regions- og länsnivå. Vi har gjennom flere år jobbet med en realistisk modell for bestandsestimering fra DNA i en åpen bestand, det vil si der jerven beveger seg fritt over administrative grenser, det være seg mellom land eller regioner. Etter anbefaling fra fagrådet for det Nasjonale overvåkingsprogrammet, job-bes det nå med å kombinere romlige og tidsmessige aspekter i modellen. I en slik utvidet modell vil man kunne fokusere både på de ulike individenes områdebruk for å ta høyde for grensepro-blematikken på en tilfredsstillende måte, samtidig som fangsthistorikken, dvs. hvilke år de ulike individene er påvist, kan bidra til å redusere modellens sårbarhet for mellomårsvariasjon i antall innsamlede og fungerende prøver. Dette arbeidet er formalisert i prosjektet Rovquant med mål-setning om å levere presise bestandsdata i form av bestandsstørrelse, overlevelse og rekrutte-ring for alle tre arter (jerv, ulv, bjørn) der DNA-innsamling utgjør en vesentlig del av overvåkings-metodikken. Prosjektet forventes å levere kvalitetssikrede og godt uttestede modeller i løpet av 2019. Da vil vi ha tre år med heldekkende innsamling på jerv også i Sverige, som vil utgjøre et meget godt grunnlag for presise anslag på bestandsstørrelse i den skandinaviske jervebestanden.

Flagstad, Ø., Kleven, O., Spets, M. H., Eriksen, L. B., Halvorsen, B. U., Andersskog, I. P. Ø., Hemphill, E. K., Johansson, M., Ekblom, R., Ellegren, H. & Brøseth H. 2018. DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervebestanden 2018. NINA Rapport 1592. Norsk institutt for naturforskning. Genetiske analyser er nå implementert som et viktig verktøy i rovviltovervåkingen i Skandinavia. I særlig grad har antallet DNA-analyser av ekskrementer økt betydelig. Det siste tiåret er det gjennomført rutinemessig innsamling og påfølgende DNA-analyser over store deler av jervens utbredelsesområde i Norge og Sverige. Individbestemmelse fra DNA-profilene til de innsamlede prøvene har gitt en bedre forståelse av bestandsstørrelse, populasjonsstruktur og utveksling mellom delbestander. I denne rapporten redegjør vi for antall individer identifisert fra DNA i Norge, Sverige og Finland vinteren 2018. Antall individer identifisert fra DNA er et minimums-estimat på bestandsstørrelse, og det er foreløpig ikke klart hvor stor andel av den faktiske bestandsstørrelsen disse minimumstallene utgjør. I Norge vurderes denne andelen å være høy, da det generelt er god dekningsgrad i innsamlingen, et stort antall analyserte prøver, og en høy andel tidligere kjente individer blant døde voksne jerver. I Sverige har det vært heldekkende innsamling de to siste årene, og med et stadig økende prøvevolum og god geografisk representasjon, må man anta at minimumstallene også på svensk side av grensen representerer en relativt høy andel av den totale bestanden. Fra DNA-analysene i 2018 identifiserte vi 291 jerver som var representert med en eller flere prøver innenfor Norges grenser. Dette er en liten reduksjon fra drøyt 310 jerver som ble registrert fra DNA både i 2013, 2014, 2016 og 2017. Før vi har fått på plass god metodikk for bruk av DNA til bestandsestimering hos jerv, er det vanskelig å si noe sikkert fra disse tallene om bestands-utviklingen i den norske jervebestanden. Men med drøyt 300 registrerte individer fire av de seks siste årene, kan det likevel synes som om jervebestanden har holdt seg relativt stabil over tid. På svensk side av grensen ble hele 1905 prøver samlet inn, som gav 1443 fungerende prøver, fordelt på 439 individer. Tilsvarende tall for 2017 var 382 individer fordelt på 1018 fungerende prøver. Vi ser en klar tendens til metning av antall individer, der påslaget av fungerende prøver er langt høyere enn økningen i antall registrerte individer, som tyder på at vi registrerer en stor andel av den voksne delen av bestanden også på svensk side av grensen. I tillegg til heldekkende innsamling i Norge og Sverige, samles det hvert år inn et begrenset materiale fra Nord-Finland, som i 2018 representerte 11 individer. På skandinavisk nivå i 2018 var hver av de registrerte jervene i gjennomsnitt representert med 3,75 prøver. Den geografiske representasjonen synes å være god, med 2,5 eller flere fungerende prøver per individ for de fleste regioner og län med jerveforekomst i Skandinavia. Dette gir et glimrende utgangspunkt for etter hvert å kunne bruke data fra hele Skandinavia til å anslå bestandsstørrelse både på skandinavisk og nasjonalt nivå, samt regions- og länsnivå. Prosjektet RovQuant har som målsetning å levere presise bestandsdata i form av bestandsstørrelse, over-levelse og rekruttering for alle tre arter (jerv, ulv, bjørn) der DNA-innsamling utgjør en vesentlig del av overvåkingsmetodikken. RovQuant forventes å levere kvalitetssikrede og godt uttestede modeller i løpet av 2019. Da vil vi ha tre år med heldekkende innsamling på jerv også i Sverige, som vil utgjøre et meget godt grunnlag for presise anslag på bestandsstørrelse i den skandinaviske jervebestanden. Flagstad, Ø., Kleven, O., Spets, M. H., Eriksen, L. B., Halvorsen, B. U., Andersskog, I. P. Ø., Hemphill, E. K., Johansson, M., Ekblom, R., Ellegren, H. & Brøseth H. 2018. DNA-based monitoring of the Scandinavian wolverine population 2018. NINA Report 1592. Norwegian Institute for Nature Research. Genetic analysis is implemented as an important tool in the monitoring of large carnivores in Scandinavia, where DNA analyses of carnivore scats are extensively used. Over the last decade, wolverine scats have been routinely collected and analysed over large parts of the distribution range in Norway and Sweden. Identification of individuals from DNA profiles of the collected samples has provided an increased understanding of population size, reproduction, population structure, and immigration. Here, we report the number of individuals identified in Norway, Sweden and Finland during winter 2018. The number of identified individuals represents a minimum population size estimate. It is not yet clear what proportion of the true population size these minimum numbers represent. However, it is likely high in Norway, given good sampling coverage, a large number of analyzed samples, and a high proportion of known individuals among dead adult wolverines. In Sweden, we have had a complete geographic sampling coverage in the last two years, and with an increasing number of samples, the minimum numbers likely represent a relatively high proportion of the total population also on the Swedish side of the border. From the DNA analyses in 2018 we identified 291 wolverines within Norway. This is a slight reduction from about 315 wolverines that were registered in 2013, 2014, 2016, and 2017. It is difficult to address population dynamics from these numbers alone without robust CMR methods for estimating population size. However, with slightly more than 300 registered individuals in four out of the last six years, it may be reasonable to assume that the population have been relatively stable over time. On the Swedish side of the border 1905 samples were collected, of which 1443 gave a readable DNA profile, representing 439 individuals. The corresponding numbers from 2017 were 382 individuals, distributed across 1018 samples. Just as in Norway, it is hard to say anything certain about population size from these numbers alone. However, the increase in number of samples is far more pronounced than the increase in the number of individuals, suggesting that a large proportion of the wolverine population is registered from DNA also on the Swedish side of the border. In addition to the extensive sampling in Norway and Sweden, a limited number of samples is collected and analysed in Northern Finland every year, representing 11 individuals in 2018. Each of the registered wolverines in Scandinavia in 2018 were represented with an average of 3.75 samples. The geographic representation also seemed to be good, with 2.5 samples per individual for most regions with wolverine presence in Scandinavia. This provides an excellent base of data from all over Scandinavia to use for estimating population size at a Scandinavian and a national level, as well as at a regional level. The project RovQuant was initiated to deliver precise population data such as abundance, density, survival and recruitment, using CMR for all large carnivores in Scandinavia (wolverine, wolf, bear) where DNA collection is an essential part of the monitoring scheme. RovQuant is expected to deliver thoroughly tested models in 2019. At that point, we will have three years with full geographic coverage of wolverine DNA collection also in Sweden, providing a good basis for precise population estimates.

Johnsen, T.V., Bustnes, J. O., Gyldset, A. og Svalbjørg, G. (2016). Havørna i Troms og Steigen 2016. - NINA Kortrapport 65. 12 s. Dette prosjektet tar sikte på å skaffe ny informasjon om helsetilstanden til hekkebestanden av havørn i Troms fylke og Steigen kommune, Nordland. Prosjektet har som mål å øke kunnskapen om hvordan hekkebestanden påvirkes av faktorer som tetthet, fødetilgang, miljøgiftbelastning og potensielle trusler. Utvalgte territorier i Troms og Steigen følges årlig for å fastslå hvor stor andel av territoriene som er okkupert, samt hekkesuksess. I 2016 ble det i Troms kontrollert 56 havørnterritorier, og av disse produserte 29 par tilsammen 44 unger. Det ble tatt blod- og fjærprøver fra 12 reir med totalt 20 unger, 6 reir med 11 unger i Harstad-området og 6 reir med 9 unger i Tromsø- og Karlsøy kommune. I Steigen ble 62 territorier besøkt i 2016, hvorav 29 par produserte 35 unger. I 15 reir ble det tatt blod- og fjærprøver av til sammen 21 unger.

Finstad, B., Berg, M. og Næsje, T.F. 2017. Overvåking av påslag av lakselus på sjøørret ved Agdenes i 2016. - NINA Kortrapport 61. 12 s. Lakseluspåslagene på sjøørret i 2016 var svært høye i ukene 30, 33 og 34 sammenlignet med resultatene fra 2015. Siste prøvefiskeperiode (uke 34) viste imidlertid noe lavere nivåer av lakselus på sjøørreten sammenlignet med uke 30 og 33. Det ble registrert svært høye påslag av lakselus på sjøørret i uke 30 og 33, hvor hhv. 67 % og 71 % av fisken hadde mer enn 0,1 lus/gram fiskevekt. Dette til tross for gjennomgående høy vekt på innsamlet fisk. De observerte nivåene av lakselus antas å ha medført dødelighet og/eller andre potensielt bestandsreduserende konsekvenser som prematur tilbakevandring og redusert vekst hos sjøørreten. De store endringene i stadiefordelingen på fisk fanget i uke 30 versus uke 33 kan skyldes dødelighet hos fisk med høyt påslag av bevegelige lus eller at fisk med høy luseinfeksjon hadde vandret tilbake til ferskvann eller ikke lenger befant seg i undersøkelsesområdet. Sjøørretbestanden i ytre deler av Trondheimsfjorden er ikke godt kartlagt, men det er kjent at en rekke vassdrag har eller har hatt gode og viktige sjøørretbestander. Kunnskap og kvantifisering av effekter av lakselus som bestandsreduserende faktor for sjøørret er be-grenset. Imidlertid tyder studier av lakselusas påvirkning på sjøørret at lusepåslaget som har blitt registrert ved Agdenes i årene 2014 - 2016, vil ha betydelig negativ påvirkning på sjøørreten i området. Bestandsundersøkelsene igangsatt i Heggaelva våren 2016 vil over tid kunne avdekke hvor stor den negative påvirkningen av lus er på sjøørreten i vassdraget. Det er derfor svært viktig at undersøkelser knyttet til luseinfestasjoner i sjøfasen videreføres. Området rundt munningen av Trondheimsfjorden er et viktig område for oppdrettsindustrien, samtidig som Trondheimsfjorden og Midt-Norge er viktig for produksjon av ville anadrome laksefisk. Vi vil derfor understreke viktigheten av at området får en tilfredsstillende overvåking av lakselusinfestasjonen på vill laks og sjøørret, både med garn- og rusefiske, burforsøk og tråling i områder med antatt høy og lav luseproduksjon samt å koble dette opp mot be-standsdynamiske data. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Svenning, M-A. 2017. Reisaelva 2016. Tetthet av laksunger, fangst av voksen laks og registrering av høstbestand. - NINA Kortrapport 81, 23 s. Resultatene fra elektrofisket i Reisaelva de siste årene viser at estimert årlig tetthet av laksunger (eldre enn årsyngel) har vært vesentlig høyere i perioden 2005-2016 sammenlignet med perioden 1990-2003. På de 12 stasjonene som ble fisket i 2016, var gjennomsnittlig tetthet 38.7 laksunger per 100 m2. I årene 2005-2016 har gjennomsnittlig årlig tetthet variert fra i overkant av 20 til nærmere 50 laksunger per 100 m2 vannareal, og med tettheter mellom 35 og 50 de siste sju årene. I årene før 2005 ble det registrert tettheter på bare 2 til 6 laksunger per 100 m2. Også innslaget av årsyngel (0+) har vært høyt de siste årene, og til tross for at vi har påvist høye tettheter av eldre laksunger, har årsyngel stort sett utgjort i størrelsesorden 25-30 % av fangstene. Dette indikerer at den årlige rekrutteringen av yngel har vært relativt god de siste årene. Gjennomsnittlig tetthet av laksunger i Reisaelva vurderes også som relativt høy sammenlignet med andre lakseelver i Troms. Tettheten av steinulker har avtatt kraftig i elektrofiskefangstene, og andelen laksunger versus steinulker ved elektrofisket har økt fra ca.15 % i 1990 til 85-90 % i perioden 2003-2016. Tettheten av ørret- og røyeunger har vært svært lav de senere årene, og utgjorde i 2016 mindre enn 3 % av all fisk fanga ved elektrofiske. I 2016 ble det fanget og avlivet i underkant av 496 laks (1573 kg) i Reisaelva. I tillegg ble det satt ut 393 laks (44.2 %), tilsvarende en vekt på ca. 2.4 tonn. Dersom en inkluderer utsatt fisk, samt antar at noen få fisk ble fanget flere ganger, anslås fangstene i Reisaelva i 2016 til i underkant av 4 tonn. De totale fangstene av laks i Reisaelva i årene 2013-2016 (inklusive utsatt fisk) har ikke vært så lave siden 2005, og tilsvarer bare 30-40 % av fangstene i årene 2008-2012. Fangstene i Reisaelva er basert på rapporter fra fiskerne, og fra og med 2009 har om lag 95 % av fiskerne levert fangstrapporter. Selv om den generelle fangststatistikken trolig gir et noe underestimert bilde av fangstene i årene før 2009, er det likevel ingen tvil om at laksebestanden i Reisaelva tok seg kraftig opp i årene 2006 til 2012, noe som trolig har sammenheng med generelt lavere beskatning, uttrykt både gjennom lavere fiskeinnsats og ikke minst utsetting av store gytehunner. I følge fangstrapportene og estimatene fra drivtellingen, ble det i 2016 bare avlivet 45 av totalt 465 oppvandrende gytelaks, noe som bidro til en relativt høy gytebiomasse i 2016. Det er likevel noe urovekkende at fangstene de fire siste årene (2013-2016) fortsatt er vesentlig lavere enn i årene 2008-2012, samt også noe lavere enn i 2006-2007. Ifølge fangstrapportene ble det fanget i overkant av 1.5 tonn sjøørret og i overkant av 150 kg sjørøye, dvs. at det totalt ble fanget om lag 5.5 tonn med laksefisk i Reisa i 2016. Dette representerer en liten økning i fangstene av sjøørret sammenlignet med perioden 2013-2015, mens fangstene har variert mellom 0.9 og 1.5 tonn de siste 10 årene. Sjørøya har vært fredet i Reisaelva i årene 2008-2010, og med et begrenset fiske i 2011, mens fisket var åpent hele sesongen 2012. I de siste årene har fisket etter sjørøye bare vært åpent i én måned. Tidlig på 2000-tallet ble det i enkelte år fanget mer enn ett tonn sjørøye i Reisaelva, mens fangstene har variert mellom 75-200 fisk (50-150 kg) de siste seks årene. Bestanden har åpenbart gått kraftig tilbake de siste årene sammenlignet med perioden 1997-2005. Drivtellingene av gytebestanden i Reisaelva de siste 10-12 årene har generelt sett vist en positiv trend med et estimat på mer enn 2 000 gytelaks i 2008, samt i størrelsesorden 600-850 storlaks årlig i perioden 2008-2011, men bare 480 storlaks i 2012. Under tellingene i 2016 ble det observert totalt 752 laks, men med bakgrunn i siktforhold og dekningsgrad under tellingene, ble antallet oppjustert til totalt 1083 laks, og derav 420 storlaks. I de siste fem årene (2012-2016) har den estimerte gytebestanden bestått av totalt ca. 1000 laks. Under forutsetning av at produksjonsarealet i Reisaelva bare utgjør 40-45 % av det totale elvearealet, vil det oppjusterte antallet gytelaks i 2016 være tilstrekkelig til å nå det teoretiske gytebestandsmålet for Reisaelva. Basert på skjellprøvene fra sports- og høstfisket i Reisaelva i 2016, var innslaget av oppdrettslaks henholdsvis 4.2 og 4.8 %. Vurderingene ovenfor bygger på resultater fra elektrofiske, estimater fra høsttellingene av gytelaks, fangststatistikk og skjellanalyser. Elektrofisket og drivtellingene bør videreføres i 2017. Innsamling av skjellprøver fra både sports- og høstfisket bør også videreføres. Det er imidlertid ønskelig å øke antall skjellprøver, samt at det det er viktig å sørge for at det ikke skjer subjektive utvelgelser i hvilke skjellprøver som blir sendt inn til analyser. Til tross for redusert fisketid er de lave fangstene av sjørøye bekymringsverdig, og forvaltningen av sjørøya i Reisaelva bør prioriteres i årene fremover. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Hanssen, S.A, Frivoll, V., Strann, K.-B. og Heggås, J. 2017. Overvåking av hekkende horndykker i Troms 2016 – NINA Kortrapport 60. 18 s. På 52 lokaliteter fordelt på åtte kommuner i Troms har antallet hekkende par horndykker blitt overvåket siden 2001. Siden oppstarten har hekkebestanden blitt redusert med rundt 90 % med den sterkeste nedgangen i årene mellom 2001 og 2009. Rundt 2009 stoppet denne tilbakegangen noe opp, men fra og med 2010 har nedgangen fortsatt og i 2014 utgjorde bestanden bare 10 % av 2001-nivået. I 2016 ble 49 lokaliteter fordelt på åtte kommuner overvåket. Det ble tildelt 25 % mindre bevilg-ninger i 2016 enn i 2015 noe som resulterte i at to av vannene i Lyngen og ett av vannene i Bardu ikke ble overvåket siste år. Horndykkeren har heller ikke hekket i disse vannene de siste årene. 2016 var også et dårlig hekkeår for arten med 23 hekkende par innenfor de resterende overvåkingslokalitetene i Troms. Horndykkerbestanden har ikke kommet seg etter de særdeles dårlige hekkesesongene i perioden 2010-2015. Det er ikke lenger noe usikkerhet omkring be-standsutviklingen hos horndykker basert på datasettet for de siste årene. Alle data tyder på at arten sliter med en kraftig bestandsnedgang og hvis denne utviklingen fortsetter vil det ikke gå mange år før arten kan være borte som hekkefugl i fylket. Det anbefales at overvåkingen utvides til å omfatte områder i Sør-Troms og da spesielt på Senja og Hinnøya. Dette vil gi økt kunnskap om den delen av hekkebestanden som ligger nær kysten av Sør-Troms. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Saksgård, R. 2017. Ungfiskundersøkelser i Suldalslågen - NINA Kortrapport 79, 15 s. Ungfiskundersøkelser av laks og ørret har vært gjennomført årlig i Suldalslågen siden 1978. Tettheten av årsyngel (0+) av laks har variert en del i denne perioden, men var forholdsvis høy i årene 2013-2015. På grunn av økende vannføring under elfisket i november 2016, ble to stasjo-ner utelatt og på tre av stasjonene ble det bare samlet inn fisk for vekstanalyser. Tettheten av eldre laksunger har periodevis vært svært lav, og stort sett mindre enn 10 individer pr. 100 m2 frem til og med 2010. I de siste tre årene har imidlertid tettheten av eldre økt (> 20 laksunger pr. 100 m2), noe som samsvarer godt med den økte tettheten av årsyngel. Tettheten av ørretunger har gått kraftig tilbake etter 2003, mens tettheten av eldre ørretunger har vært lav i hele under-søkelsesperioden (5-10 individer pr. 100 m2). Gjennomsnittlig lengde hos alle aldersgrupper av laksunger varierer fra år til år i ulike områder av elva. Tilvekst ut fra tilbakeberegnet vekst fra skjell hos ett- og toåringer kan tyde på at veksten er noe bedre i de øverste områdene av elva (stasjon 12-16) sammenlignet med områdene ne-derst i elva. En av årsakene til det kan være at det er større tetthet av laksunger nederst i elva sammenlignet med øverst i elva. Drift av næringsdyr fra Suldalsvatnet, som kan gi et bedre næ-ringsgrunnlag for laksungene øverst i elva, kan også være en årsak til bedre vekst her. Under-søkelsen viser at veksten hos laksungene har hatt en signifikant økning i perioden 1978-2016. Vekstøkningen er mest markant i perioden 2001-2011, og den viktigste årsaken er sannsynligvis høyere temperatur tidlig på sommeren. Tendensen ut fra de tre siste års data er noe dårligere vekst spesielt hos ettåringene, og best vekst hos alle årsklassene i 2014 når en ser på tilbake-beregnet vekst. Vanntemperaturen i perioden mai-august var gjennomgående høyere i 2014 sammenlignet med de to årene før og etter. I perioden 2012-2016 har vanntemperaturen vært lavere gjennom hele vekstsesongen (mai-oktober) for laks- og ørretungene sammenlignet med perioden 2001-2011.

Berntsen, H.H., Ulvan, E.M., Aronsen, T., Skorstad, L.M., Østborg, G.M & Næsje, T.F. 2017. Overvåking av villaks og rømt oppdrettslaks i Namsfjorden. Kilenotovervåking 2016. NINA Rapport 1381. 31 s. Det ble i perioden 3. mai til 21. september 2016, fanget totalt 1627 laks i kilenøtene i Namsfjor-den. Blant disse var 1521 villaks, 64 rømt oppdrettslaks, 41 med usikkert opphav og én kultivert laks. Antall villaks fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2016 var dermed høyere enn i 2015 (1521 villaks), og i 2013 og 2014 (henholdsvis 1046 og 1192 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangstene i 2016 var 3,9 % (64 av totalt 1627 laks), hvilket er i samme størrelsesorden som i 2015 (3,4 %, 51 av totalt 1532 laks), men lavere enn i både 2013 (5,7 %, 65 av totalt 1132 laks) og 2014 (5,0 %, 65 av totalt 1293 laks). Dette skyldes hovedsakelig flere fangede villaks i 2016 siden antallet rømt oppdrettslaks er omtrent likt tidligere år. Villaksen kom tidligere inn i fangstene enn oppdrettslaksen. Over halvparten av villaksen (68,6 %, 1043 av totalt 1521) ble fanget i det ekstraordinære fisket før den ordinære kilenotsesongen (3. mai – 10. juni) og 58,7 % (893 av 1521) av all villaksen ble fanget i ukene 21, 22 og 23 (23. mai – 10. juni). Mesteparten (76,6 %, 49 av totalt 64) av den rømte oppdrettslaksen ble derimot fanget i det ekstraordinære fisket etter den ordinære kilenotsesongen som ble avsluttet 28. juli. Undersøkelsen i 2016 understreker som tidligere år nødvendigheten av at kilenotsesongen i overvåkingssammenheng er lenger enn det kommersielle fisket for å dekke innsiget av både villaks og oppdrettslaks. Det var flest mellomlaks (66-88 cm) i kilenotfangstene i Namsfjorden i 2016, både blant villaksen (69,4 %) og den rømte oppdrettslaksen (67,2 %). På grunn av maskevidden (58 mm) i notlinet i fangstkammeret på kilenota, vil andelen smålaks i kilenotfangstene være lavere enn den reelle andelen smålaks i innsiget. Det var færre hanner enn hunner både blant villaksen (70,6 % hunner) og den rømte oppdrettslaksen (73,8 % hunner). Blant villaksen var det en overvekt av hunn-laks innenfor alle størrelsesklassene med 64,6 % hunner og 35,4 % hanner blant smålaksen, 73,5 % hunner og 26,5 % hanner blant mellomlaksen og 64 % hunner og 36 % hanner blant storlaksen. Blant den rømte oppdrettslaksen var det like mange hunner som hanner blant både smålaksen og storlaksen, mens det hos mellomlaksen var en klar overvekt av hunner (85,7 % hunner, 14,3 % hanner). Over halvparten (68,2 %, 1031 av 1512) av villaksen som ble fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2016 hadde vært to år i sjøen før den returnerte til elva. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år. Flest villaks vandret ut i sjøen etter tre år i elv (66,3 %). Gjennomsnittlig tilbakeberegnet smoltlengde var 13,3 cm (± SD 2,0). Basert på skjellanalyse hadde oppdrettslaksen som ble fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2016 vært null til to år i sjøen etter rømming. Mesteparten (69,6 %) av den rømte oppdrettslaksen var uten vintersone i skjellene og har følgelig mest sannsynlig rømt inneværende år. Videre var det 51,7 % som ikke hadde vintersone og som hadde vokst mindre enn 10 cm etter rømming. Disse oppdrettslaksene kan følgelig ansees som nyrømt oppdrettslaks. I 2016 ble 8,3 % av oppdretts-laksen estimert til å ha rømt på et tidlig stadium, som smolt/postsmolt med tilbakeberegnet lengde < 30 cm ved rømming.

Larsen, B.M. 2017. Overvåking av elvemusling i Norge. Oppsummering av det norske overvåkings-programmet i perioden 1999-2015. - NINA Rapport 1350. 152 s. Rapporten gir en oppsummering av basisundersøkelsen (1999-2005) og første overvåkingsrunde (2005-2015) i alle lokalitetene som har inngått i det nasjonale overvåkingsprogrammet for elve-musling i Norge. Det er undersøkt mellom en og fire overvåkingslokaliteter hvert år siden programmet startet opp i 1999-2000. Det har resultert i at alle 16 lokaliteter nå er undersøkt to ganger i årene fram til 2015. I enkelte lokaliteter har arbeidet strekt seg over to år, som oftest på grunn av høy vannføring som har gjort det nødvendig å forskyve deler av programmet. Undersøkelsesprogrammet har i hoved-sak bestått av tre deler:  Vannkvalitet: Turbiditet, farge, pH, ledningsevne, kalsium, TOC (fra 2011), nitrat, total fosfor, aluminium, jern, flere tungmetaller m.m. I tillegg er det forsøksvis gjennomført måling av redok-spotensiale i substratet i enkelte av lokalitetene.  Fisk: Forekomst og tetthet av laks og ørret (ungfisk), forekomst av muslinglarver på gjellene.  Elvemusling: Tetthet (transekter og fritellinger av 15 minutters varighet), populasjonsstørrelse, lengdemåling av levende musling og tomme skall, bedømmelse av andel nedgravde muslinger, vekstkurve for muslinger opp til 10-25 årsalder, graviditet (andel voksne muslinger med mus-linglarver i gjellene). Som grunnlag for å forvalte biologisk mangfold i Norge har miljøvernmyndighetene laget egne handlingsplaner for en rekke arter, og elvemusling fikk sin egen handlingsplan allerede i 2006. Et nasjonalt overvåkingsprogram for elvemusling ble etablert i 2000, og dette ble senere innlemmet og videreført i handlingsplanen. Når handlingsplanen i løpet av 2017 skal revideres blir det viktig å inkludere en videreføring av overvåkingen av elvemusling i Norge. I forslaget til videreføring som er gitt i denne rapporten er vannkvalitet (innsamling av vannprøver) og ungfiskundersøkelser (tetthet og innsamling for undersøkelse av prevalens og intensitet av mus-linglarver på gjellene) tatt ut av programmet i den ordinære overvåkingen av elvemusling. Basis-kunnskap om vannkvalitet og vertsfisk må imidlertid skaffes tilveie sammen med basisundersøkel-sen (første kartlegging/inventering når lokaliteten etableres i overvåkingsprogrammet), enten som en egen undersøkelse eller gjennom innhenting av resultater fra annen aktivitet i vassdraget. Til sammen ca. 40 lokaliteter skal inngå i det framtidige nasjonale overvåkingsprogrammet:  20 lokaliteter skal undersøkes etter standard overvåkingsmetodikk (jf. CEN standard NS EN 16859:2017). Dette er en videreføring av de 16 vassdragene som inngår i dagens over-våking, og en utvidelse med fire lokaliteter for å tilfredsstille behovet for bedre dekning i regioner som i dag ikke er inkludert. I alle overvåkingselver skal utbredelse, tetthet, leng-defordeling og vekst inngå i programmet. Så langt det er mulig skal også graviditeten sjek-kes. Prosjektet innebærer telling av muslinger i faste transekter i kombinasjon med fritel-linger i tilknytning til transektene og innsamling av muslinger til lengdefordeling som inklu-derer graving i substratet samt måling av redokspotensiale  Utrede aktuelle lokaliteter og etablere et nettverk av 18-24 nye lokaliteter som skal overvå-kes med en enklere metodikk, basert på fritellinger og innsamling av muslinger til lengde-fordeling som inkluderer graving i substratet samt måling av redokspotensiale Lokalitetene som inngår i overvåkingsprogrammet skal undersøkes hvert sjette år (jf. CEN standard NS EN 16859:2017).

Næsje, T.F., Berntsen, H.H., Aronsen, T., Ulvan, E.M., Østborg, G.M., Jørrestol, A. & P. Fiske. 2017. Overvåking og innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks til Trondheimsfjorden. Kilenotovervåking 2016 - NINA Rapport 1382. 50 s. Det ble i perioden 1. mai til 15. september 2016 fanget totalt 1582 laks i kilenøtene ved Ytre Agdenes Merke- og Overvåkningsstasjon (YAMO). Blant disse var 1429 villaks, 82 rømt oppdrettslaks, 36 kultiverte laks og 35 laks av ukjent opphav. Antallet villaks fanget i 2016 var dermed høyere enn det som ble fanget i tidligere år (725 – 1314 villaks i 2012 – 2015). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2016 var 5,2 % (82 av totalt 1582 laks), hvilket er lavere enn de rapporterte andelene i 2012 – 2015 (6,0 – 9,3 %). Dette skyldes hovedsa-kelig det større antallet villaks fanget i 2016, da antallet fangede oppdrettslaks (82 individer) var relativt likt de foregående årene (53 – 93 oppdrettslaks i 2012 – 2015). Villaksen kom tidligere inn i fangstene enn oppdrettslaksen. Hele 80,4 % (1149 av 1429) av all villaks ble fanget i løpet av det ekstraordinære fisket før den ordinære kilenotsesongen (1. mai – 7. juli), og halvparten av villaksen var blitt fanget allerede ved slutten av uke 24 (19. juni). Fangsten av villaks i og etter den ordinære kilenotsesongen (8. juli – 4. august og 5. august – 15. september) utgjorde henholdsvis 17,8 % (255 av 1429) og 1,7 % (25 av 1429) av det totale antallet villaks fanget i 2016. Størst andel (43,9 %, 36 av 82) av den rømte oppdrettslaksen ble fanget før den ordinære kilenotsesongen, mens 25,6 % (21 av 82) ble fanget under det ordinære kilenotfisket og 30,5 % (25 av 82) ble fanget etter den ordinære kilenotsesongen. Sammenliknet med tidligere år ble en større andel av både villaksen og oppdrettslaksen i 2016 fanget tidlig i sesongen. I 2012 – 2015 ble 32 – 60 % av villaksen og 7,5 – 25 % av oppdrettslaksen fanget under fisket før den ordinære kilenotse-songen. Andelene rømt oppdrettslaks av den totale fangsten innenfor hver fiskeperiode var 2,9 %, 7,3 % og 45,5 % for henholdsvis før, i og etter den ordinære kilenotsesongen. Undersøkelsen i 2016 understreker dermed som tidligere år nødvendigheten av at kilenotsesongen i overvåkingssammenheng er lenger enn det kommersielle fisket for å dekke innsi-get, og variasjonene fra år til år, av både villaks og oppdrettslaks. Det ble Lea-merket 920 villaks ved YAMO i 2016, og av disse ble 8,7 % (80 av 920) rapportert gjenfanget i elv og 6,3 % (58 av 920) gjenfanget i sjøen. Av den Lea-merkede villaksen som ble rapportert fanget under sportsfisket i elv (76 individer), ble de største andelene fanget i Gaula (26,3 %) og Orkla (23,7 %), og deretter Nidelva (10,5 %), Stjørdalselva (7,8 %), Verdalselva (6,5 %) og Steinkjerelva (6,5 %). Av 23 rømt oppdrettslaks som ble Leamerket ved YAMO i 2016 ble to rapportert gjenfanget, én i sjøen og én under sportsfisket i Nidelva. Det beregnede innsiget av villaks til Trondheimsfjorden i 2016 var på ca. 80 000 laks. Dette ligger på samme nivå som det beregnede innsiget for 2015 (85 000 laks) og 2014 (76 000), men samtidig langt høyere enn i 2013 (31 000 laks) og 2012 (58 000). Det var størst andel mellomlaks (66 – 88 cm) i kilenotfangsten i 2016, både blant villaksen (60,4 %) og oppdrettslaksen (59,8 %). Blant villaksen var andelen smålaks på 13,2 % og andelen storlaks på 26,3 %. Sammenliknet med tidligere år viser fangstene i 2016 en ned-gang i andelen smålaks (32 – 53 % i 2012 – 2015), samt en økning i både andelen mellom-laks (32 – 56 % i 2012 – 2015) og storlaks (12 – 24 % i 2012 – 2015). Hos oppdrettslaksen var det en overvekt av hunnlaks innenfor alle de tre størrelsesgruppene, med 64,7 %, 60,4 % og 64,3 % hunner blant henholdsvis smålaks, mellomlaks og storlaks. Hos vill smålaks var 46,5 % hunnlaks, mens det hos både den ville mellomlaksen og storlaksen var flere hunner enn hanner (80,5 % mellomlaks hunner, 72,2 % storlaks hunner). Majoriteten (60,8 %) av villaksen som ble fanget i kilenøtene ved YAMO i 2016 hadde tilbrakt to år i sjøen før den returnerte til elva. Som forventet økte gjennomsnittslengden til villaksen med antall år i sjøen, samtidig som det også var en betydelig overlapp i lengdefordelingen med antall år i sjøen. Lengden til 27,2 % av tosjøvinter villaksen lå innenfor lengdefordelingen til énsjøvinter villaksen og lengden til 95 % tresjøvinter villaksen lå innenfor lengdefordelingen til tosjøvinter villaksen. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år, og flesteparten (54,7 %) hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elv. Basert på skjellanalyse hadde oppdrettslaksen tilbrakt null til fire år i sjøen etter rømming. Den største andelen av oppdrettslaksen (40,8 %) hadde tilbrakt to år i sjøen etter rømming, mens 34,2 % manglet sjøvintersoner i skjellene og hadde dermed rømt i 2016. Videre hadde 48,2 % av oppdrettslaksen vokst mindre enn 10 cm siden rømming, og var uten vintersone i skjellene. Disse oppdrettslaksene kan ansees som relativt nyrømte. Basert på tilbakeberegnet lengde ved rømming, ble 4,7 % av oppdrettslaksen estimert til å ha rømt før de var 30 cm. Andelen rømt oppdrettslaks som ble klassifisert som villaks basert på utseende var 45,7 % (37 av 81) i 2016, noe som er betydelig høyere enn i tidligere år (9 – 16 % i 2012 – 2015). Av den visuelt feilklassifiserte oppdrettslaksen hadde 89,2 % tilbrakt minst ett år i sjøen etter rømming. Andelen villaks som ble klassifisert som oppdrettslaks basert på utseendet i 2016 var lav (0,15 %, 2 av 1330) og i samme størrelsesorden som i tidligere år (0,1 – 0,3 % i 2012 – 2015).

Svenning, M-A. 2016. Reisaelva 2015. Tetthet av laksunger, fangst av voksen laks og registre-ring av høstbestand. - NINA Kortrapport 16, 23 s. Resultatene fra elektrofisket i Reisaelva de siste årene viser at estimert årlig tetthet av laksunger (eldre enn årsyngel) var vesentlig høyere i perioden 2005-2015, sammenlignet med perioden 1990-2003. På de 12 stasjonene som ble fisket i 2015, var gjennomsnittlig tetthet 41.2 laksunger per 100 m2. I årene 2005-2015 varierte gjennomsnittlig tetthet fra i overkant av 20 til nærmere 50 laksunger per 100 m2 vannareal, og med tettheter mellom 40 og 50 de siste fem årene. I årene før 2005 ble det imidlertid registrert tettheter på bare 2 til 6 laksunger per 100 m2. Også innslaget av årsyngel (0+) har vært høyt de siste årene, og til tross for at vi har påvist høye tettheter av eldre laksunger, har årsyngel stort sett utgjort mer enn 30 % av elektrofiskefangstene. Dette indikerer at den årlige rekrutteringen av yngel trolig har vært relativt god de siste årene. Gjennomsnittlig tetthet av laksunger i Reisaelva vurderes også som relativt høy sammenlignet med andre lakseelver i Troms. Tettheten av steinulker har avtatt kraftig i elektrofiskefangstene, og andelen laksunger versus steinulker ved elektrofisket har økt fra ca 15 % i 1990 til 85-90 % i perioden 2003-2015. Tettheten av ørret- og røyeunger har vært svært lav og uendret de senere årene, og utgjorde i 2015 mindre enn 3 % av all fisk fanga ved elektrofiske. I 2015 ble det fanget og avlivet i underkant av 800 kg laks i Reisaelva. I tillegg ble det satt ut om lag 258 laks, tilsvarende en vekt på ca. 1.7 tonn. Dersom en inkluderer utsatt fisk, samt antar at noen få fisk ble fanget flere ganger, anslås fangstene i Reisaelva i 2015 til i underkant av 2.5 tonn. De totale fangstene av laks i Reisaelva i årene 2013-2015 (inklusive utsatt fisk) har ikke vært så lave siden 2005, og tilsvarer bare 40 % av fangstene i 2012. Det ble fanget en litt større andel smålaks (1SW) i 2015 (40 %) enn i 2014 (34 %). Fangstene i Reisaelva er basert på rapporter fra fiskerne, og fra og med 2009 har i størrelsesorden 95 % av fiskerne levert fangstrapporter. Selv om den generelle fangststatistikken trolig gir et noe underestimert bilde av fangstene i årene før 2009, er det likevel ingen tvil om at laksebestanden i Reisaelva generelt har tatt seg opp i løpet av de siste 10-11 årene (etter 2004), noe som trolig har sammenheng med generelt lavere beskatning, uttrykt både gjennom lavere fiske-innsats og ikke minst utsetting av store gytehunner. Det er likevel svært urovekkende at fangstene de tre siste årene (2013-2015) har vært vesentlig lavere enn i årene 2008-2012 Ifølge fangstrapportene ble det fanget i underkant av 900 kg sjøørret og i overkant av 50 kg sjørøye, dvs. at det totalt ble fanget om lag 3.5 tonn med laksefisk i vassdraget i 2015. Fangstene av sjøørret har holdt seg noenlunde stabile de siste 10 årene. Sjørøya har vært fredet i Reisaelva i årene 2008-2010, og med et begrenset fiske i 2011, men fisket var åpent hele sesongen 2012. I de siste årene har fisket etter sjørøye bare vært åpent i én måned. Tidlig på 2000-tallet ble det i enkelte år fanget mer enn ett tonn sjørøye i Reisaelva, og bestanden har åpenbart gått kraftig tilbake de siste årene. Drivtellingene av gytebestanden i Reisaelva de siste 10-12 årene har generelt sett vist en positiv trend med et estimat på mer enn 2 000 gytelaks i 2008, samt i størrelsesorden 600-850 storlaks årlig i perioden 2008-2011, men bare 480 storlaks i 2012. Under tellingene i 2015 ble det obser-vert henholdsvis 695 laks, men med bakgrunn i siktforhold og dekningsgrad under tellingene, ble antallet oppjustert til totalt 1 017 laks, og derav 256 storlaks. Det beregnede antall gytelaks har vært om lag 1 000 laks de siste tre årene. Under forutsetning av at produksjonsarealet i Reisaelva bare utgjør 40-45 % av det totale elvearealet, vil det oppjusterte antallet gytelaks i 2015 være noenlunde tilstrekkelig til å nå det teoretiske gytebestandsmålet for Reisaelva. Innslagene av oppdrettslaks i Reisaelva i 2015, fra henholdsvis høst- (4.2 %) og sportsfisket (2.0 %), var lavere enn registreringer fra tidligere år. Vurderingene ovenfor bygger på resultater fra elektrofiske, estimater fra høsttellingene av gyte-laks, fangststatistikk og skjellanalyser. Elektrofisket og drivtellingene bør videreføres i 2016. Inn-samling av skjellprøver fra både sports- og høstfisket bør også videreføres. Det er imidlertid ønskelig å øke antall skjellprøver, samt at det det er viktig å sørge for at det ikke skjer subjektive utvelgelser i hvilke skjellprøver som blir sendt inn til analyser. Den negative utviklingen i sjørøye-bestanden i Reisaelva er alvorlig, og forvaltningen av sjørøya i Reisaelva bør prioriteres i årene fremover. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Johnsen, S. I. & Dokk, J. G. Fiskebiologiske undersøkelser i Marsjøen, Folldal kommune - NINA Rapport 1107. 19 s. I forbindelse med at Folldal Fjellstyre skulle gjennomføre et prøvefiske i Marsjøen i 2014, ble NINA forespurt om å bistå i undersøkelsen. Ørretbestanden i Marsjøen ble undersøkt ved bruk av garn og elfiskebåt. Garnfiske ble gjennomført av Folldal fjellstyre og NINA den 20.-21.8.2014. Det ble benyttet både bunngarn og flytegarn under prøvefisket. Formålet med undersøkelsen var å gi en oppdatert status for ørretbestanden og gi eventuelle råd om forvaltning og drift av vannet. Ørreten i Marsjøen utnytter både strandsonen, dypere områder langs bunn og de frie vannmassene (pelagialen). Det var imidlertid en størrelsessegregering mellom de ulike habitatene. I strandsonen ble det fanget ørret i alle størrelser, mens det kun ble fanget ørret større enn 22 cm i de frie vannmassene. Ørreten som ble fanget i de frie vannmassene, hadde imidlertid en diett hvor marflo og linsekreps utgjorde mer enn 50 %. Marflo og linsekreps oppholder seg langs bunn, noe som viser at ørret fanget i de frie vannmassene også utnytter andre habitater. Det ble fanget svært lite ørret større enn 30 cm. Fangstene gjort i strandsonen med elfiskebåten, viste at det står en god del årsyngel og ettåringer i dette habitatet (28,1 % av fangsten). Tidlig utvandring av fisk til innsjøen vil føre til økt tetthet og igjen økt konkurranse om mat i strandsonen. Da innsjøen i tillegg er regulert, og næringsdyrproduksjonen følgelig er redusert, kan dette føre til dårlig vekst hos ørreten. Veksten til ørreten i Marsjøen var relativt moderat, men syntes å være svært jevn og utholdende. Da både marflo og større arter av vannlopper, som linsekreps og Bytotrephes longimanus, forekom i dietten, kunne man imidlertid forventet en noe bedre vekst på ørreten, særlig etter at den når lengder på rundt 20 cm. Kvaliteten på ørreten var relativt normal, men avtok med økende størrelse på fisken. Dette, sammen med en relativt beskjeden vekst, indikerer at bestanden kan være noe tett i forhold til næringsgrunnlaget. I dag fiskes det med 35 mm maskevidde, en maskeviddebruk som synes å være fornuftig. Det brukes imidlertid 24 eller 26 mm i tillegg for å regulere bestandsstørrelsen. Hvis man ønsker å gjøre dette, anbefales det heller å fiske med 19 eller 21 mm maskevidde. Dette fordi uttaket av fisk vil øke betraktelig, og fordi sannsynligheten for å påvirke alder/størrelse ved kjønnsmodning trolig er lavere. Ved å bruke 24 eller 26 mm fanger man på individer med størrelser på rundt 25 cm. Dette er individer som fysiologisk sett har mulighet til å kompensere for økt fangstdødelighet ved å kjønnsmodne tidligere. Ved å fiske med 19 eller 21 mm er trolig de fysiologiske forutsetningene for dette langt dårligere. Kjønnsmodning ved mindre størrelse er ikke ønskelig da kjønnsmodning ofte har en svært begrensende effekt på videre vekst. Datamaterialet på fisk er noe begrenset og baserer seg på en dags båtelfiske i strandsonen og en natts prøvefiske. På grunn av manglende kunnskap om fiskebestanden i Marsjøen før regulering, er det vanskelig å fastsette en referansetilstand. Man må derfor bruke andre kriterier og skjønnsmessige vurderinger for å fastsette tilstanden til kvalitetselement fisk. For at bestanden skal falle inn under kategorien «Svært god» (jfr. Tabell 6.1 i veilederen), skal alle arter være tilstede med lite endrede bestander, dvs. mindre enn 10 % bestandsnedgang i forhold til referansetilstanden. Som nevnt ovenfor har vi ikke data på referansetilstanden, men bestanden synes å være relativt tett (ut fra et høstingsståsted), og det er lite trolig at bestanden har gått nevneverdig tilbake. Videre er det også et høstbart overskudd som forventet ut fra habitatets kvaliteter. Det er heller ingen grunn til å tro at enkelte livshistorieformer hos ørret er borte, og heller ingen grunn til å tro vandrende delbestander er vesentlig påvirket. Muligens kan det ha vært gyting på utløpet før dammen ble bygget, men trolig var Sandtjønnbekken og Buabekken viktige gytebekker også før. I henhold til tabell 6.1 i veilederen, vil ørretbestanden i Marsjøen plassere seg i tilstandsklasse «svært god». Det er også mulig å tilnærme seg en klassifisering av ørretbestanden i Marsjøen ut fra prøvefiskedata. Basert på en antatt oppvekstratio og CPUE data fra prøvefiske vil ørretbestanden i Marsjøen plassere seg i tilstanden «god til svært god». © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Van Dijk, J., May, R., Hamre, Ø. & Solem, M. I. 2016. Kartlegging av oterfallvilt for perioden 2011-2015 og verifisering av otertilstedevæ- relse i ulike deler av Norge. NINA Rapport 1229. 32 s. Mål: Oterfallviltregisteret er Norges offisielle overvåkingssystemet for oter der informasjon om alle funn av døde otre er registrert. Hensikten med oterfallviltprosjektet er å bearbeide oter-materialet som samles inn og er dermed en videreføring av tidsserien som startet i 1987. Denne rapporten oppdaterer tidsserien med materialet som ble mottatt i 2015. I tillegg inneholder rapporten demografiske statistikk, resultater fra analyser av tetthetsindeksen, samt resultatene fra pilotstudien for å verifisere otertilstedeværelse i ulike deler av Norge. Resul-tatene fra analysene knyttet til tetthetsindeks som ble benyttet både i norsk rødliste 2015 og naturindeks 2015. Oversikt over materialet som ble journalført i 2015: 1. NINA mottok materiale fra 39 otre i 2015. Totalt er det nå registrert informasjon om 4948 otre som døde i vill tilstand i perioden 1970-2015. 2. Otrene som ble registrert i 2015, døde i årene 1997-2015. 3. Materialet registrert i 2015 kom fra alle kystfylker fra Hordaland til Finnmark. I tillegg kom tre otre fra Oppland og Hedmark. 4. I 2015-materialet der det var opplysninger om kjønn, var det 18 hanner og 9 hunner. For 12 individer var kjønn ikke oppgitt. Oppdatering av tidsserier mht. antall otre per fylke: Siden midten av 1990-tallet har andelen otre innsendt fra Vestlandet økt, mens andelen av innsendte otre fra Nord-Norge har avtatt omtrent tilsvarende. Midt-Norges andel har vært relativt uendret. Nesten alle innsendte otre kommer fra kyst- og fjordstrøk. Tetthetsindeks: For å finne ut om det er sannsynlig at det er oter i de kommunene som ikke er registrert i Oterfallviltregisteret, er forekomsten av oter i Norge modellert basert på eksisterende data i Oterfallviltregisteret samt miljøparametere i kommunene. Tetthetsindeksen er basert på an-tall otre registrert i oterfallviltbasen (1987-2015), hjorteviltregisteret (1987-2014) og artsobservasjoner.no (1987-2014) og det er utarbeidet tetthetsindeks for hver kommune i ulike femårsintervaller. Der det er usannsynlig at alle døde otre blir registrert, blir de samlede funnene i femårsintervallene kombinert med miljøparametere i kommunene der de ble fun-net for å kontrollere for tilgjengelig habitat. Tetthetsindeksen indikerer at bestandene har vært relativt stabilt frem til 2010 for deretter å øke frem til 2013. Etter 2013 har tetthetsindeksen gått ned. Dette sammenfaller med at utbredelsen av oter til nye områder i Norge har stagnert etter 2013. Verifisering av otertilstedeværelse: Der Oterfallviltregisteret og tetthetsindeksen er avhengig av registreringsinnsatsen er det viktig å verifisere fordelingen av registreringer med hensyn til faktisk otertilstedeværelse. Metodikken for å kartlegge oterforekomster som brukes til å overvåke bestandsendringer, ble videreutviklet i 2014 og utprøvd høsten 2015 ved å besøke bruer og rør under veistrekninger i selekterte LUCAS-ruter (9x9 km hver) vest og øst for Trondheim (242 bruer og rør i totalt 16 LUCAS-ruter) og rundt Røros (112 bruer og rør i 8 LUCAS-ruter). I tillegg ble 37 bruer sørvest for Trondheim undersøkt for otertegn. I tre LUCAS-ruter øst for Trondheim ble ingen otertegn registrert. 38% av alle bruene og 12,5% av alle rørene bekreftet otertilstedeværelse. Piloten skal videreføres i 2016. I hvilken grad det er overenstemmelse i kommuner med modellert forventet oterforekomst gjenstår å se. Aim: The Otter Registry is the official surveillance system for otters in Norway where information on all found dead otters are registered. This report gives an overview of the data collected on Eurasian otter skulls and carcasses, received by NINA in 2015. The project is a continuation of the long-term data collection on dead otter material in Norway which started in 1987. Demographic statistics are updated with the material received between 2011-2015. In addition the index for population density was calculated for the different years between 1987 – 2015. The calculations for population density index are both included in the new Norwegian red list which came out in 2015 and the new Norwegian Nature Index 2015 for which the otter is an indicator species for both coastal ecosystem as well as for fresh water ecosystem. We also conducted a pilot study to test out the bridge survey method, used in different European countries, to verify otter presents in certain parts of Norway for which otter presence is not registered so far. Material received in 2015: 1. In 2015 we received material of 39 otters. The entire database consists per today of 4948 wild otters that died between 1970 and 2015. 2. The otters registered in 2015 died in the period 1997-2015. 3. The otters registered in 2015 came from coastal counties from Hordaland to Finnmark, and three otters came from inland (Oppland and Hedmark county). 4. From the otters registered in 2015 which included information on sex 18 were males and 9 females. For 12 individuals sex was not indicated. Statistics per county: Since the mid 1990’s the number of otters received from south-west Norway increased while the number slightly decreased in north Norway. In central Norway the number remained the same. Most otters were found along the coast and along fjords. Density index: To determine the likelihood of otter presence in the municipalities not registered in the Otter Registry, the incidence of otters in Norway modeled based on existing data in the Otter Registry combined with environmental parameters in the municipalities. The population density index is based on the number otters recorded in the “Oterfallviltbasen” (1987-2015), “Hjorteviltregisteret” (1987-2014) and “Artsobservasjoner.no” (1987-2014), and registered within a five-year time frames. As it is unlikely that all dead otters are registered, the number of otters are combined with environmental parameters in the municipalities where they were found to control for suitable habitat. The population density index has been relatively stable up to and including 2010, even increased towards 2013, but seems to decrease after 2013. Also the expansion of the otter distribution to new areas in Norway seems to halt after 2013. Verification of otter present: As the Otter Registry and population density index both depend on the registration effort it is important to verify the distribution of registrations with respect to actual otter presence. The bridge-survey method for verifying otter presence, which is commonly used to monitor changes in otter populations, was further developed for Norway in 2014 and tested during autumn 2015. In 2015 242 bridges and pipes were visited in 16 LUCAS cells (9x9 km each) west and east of Trondheim, 112 bridges and pipes in 8 LUCAS cells around Røros and 37 bridges southwest of Trondheim. In three LUCAS cells east of Trondheim no otter signs were registered. In total 38% of the bridges and 12.5% of the pipes verified otter presence. The pilot will be continued in 2016. To what extent it is consistent in municipalities with modeled expected otter occurrence remains to be investigated. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Flagstad, Ø., Brøseth, H., Kleven, O., Balstad, T., Spets, M. H., Eriksen, L. B., Johansson, M., Magnusson, J., & Ellegren, H. 2016. DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervebestanden 2015. - NINA Rapport 1232. 23 s. Genetiske analyser er nå implementert som et viktig verktøy i rovviltovervåkingen i Skandinavia. I særlig grad har antallet DNA-analyser av ekskrementer økt betydelig. Det siste tiåret er det gjennomført rutinemessig innsamling og påfølgende DNA-analyser over store deler av jervens utbredelsesområde i Norge og Sverige. Individbestemmelse fra DNA-profilene til de innsamlede prøvene har gitt en bedre forståelse av bestandsstørrelse, populasjonsstruktur og utveksling mellom delbestander. I denne rapporten redegjør vi for antall individer identifisert fra DNA i Norge, Sverige og Finland vinteren 2015. Antall individer identifisert fra DNA er et minimumsestimat på bestandsstørrelse. Det er foreløpig ikke klart hvor stor andel av den faktiske bestandsstørrelsen disse minimums-tallene utgjør. I Norge vurderes denne andelen å være høy, da det generelt er god dekningsgrad i innsamlingen, et stort antall analyserte prøver, og en høy andel tidligere kjente individer blant døde voksne jerver. I Sverige er det relativt langt fram til en god representasjon av hele jervebestanden, og det er ønskelig med et enda større fokus på DNA-innsamling i de fleste län i årene framover. Det ble i 2015 registrert 269 jerver i Norge, som er en betydelig reduksjon (17,5 %) sammenlignet med 326 jerver registrert fra DNA i 2014. Samtidig var det en sterk nedgang i antall innsamlede prøver. Det er derfor vanskelig å vurdere om disse tallene representerer en reell bestandsreduksjon før vi har fått på plass god metodikk for bruk av DNA til bestandsestimering hos jerv. I Sverige ble det registrert 238 individer i 2015, som er en liten økning fra 221 DNA-identifiserte jerver i 2014. Det er et sentralt mål i jerveovervåkingen å kunne estimere bestandsstørrelse ved bruk av fangst/gjenfangst metodikk. Et stort antall modeller med til dels ulike grunnleggende antagelser er utviklet. For å tilpasse de anvendte modellene til den skandinaviske jervebestanden har det likevel vært behov for en del justeringer. Det er spesielt jerver som lever i nærheten av administrative grenser, det være seg mellom land eller regioner, som skaper utfordringer. En nyutviklet modell har blitt testet, men analysene avdekket svakheter i modelleringen, spesielt i områder der antall innsamlede og fungerende prøver varierer betydelig mellom år. Etter anbefaling fra fagrådet for det Nasjonale overvåkingsprogrammet, jobbes det nå med å kombinere romlige og tidsmessige aspekter i modellen. I en slik utvidet modell vil man kunne fokusere både på de ulike individenes områdebruk for å ta høyde for grenseproblematikken på en tilfredsstillende måte, samtidig som fangsthistorikken, dvs. hvilke år de ulike individene er påvist, kan bidra til å redusere modellens sårbarhet for mellomårsvariasjon i antall innsamlede og fungerende prøver. Genetic analysis is implemented as an important tool in the monitoring of large carnivores in Scandinavia. In particular, DNA analyses of carnivore scats are extensively used. Over the last decade, wolverine scats have been routinely collected and analysed over large parts of the distribution range in Norway and Sweden. Identification of individuals from DNA profiles of the collected samples has provided an increased understanding of population size, reproduction, population structure, and immigration. Here, we report on the number of individuals identified in Norway, Sweden and Finland during winter 2015. The number of identified individuals represents a minimum estimate of the population size. It is not yet clear what proportion of the true population size these minimum numbers represent. However, the proportion must be quite high in Norway, given the generally good sam-pling coverage, a large number of analyzed samples, and a very high proportion of known individuals among culled adult wolverines. In Sweden, there is a rather long way to go in order to obtain representative sampling across the entire population. As such, a stronger focus on DNA sampling is needed in most counties over the next few years. In 2015, 269 wolverines were registered within the national borders of Norway, which is a con-siderable reduction (17,5 %) from 326 wolverines identified from DNA in 2014. The number of samples analysed was also substantially reduced between 2014 and 2015. Thus, without cap-ture-mark-recapture (CMR) based estimates of population size, it is difficult to evaluate whether these numbers represent a true population reduction. In Sweden 238 wolverines were identified from DNA in 2015, which is a small increase from 221 wolverines in 2014. It is a central goal in the monitoring of Scandinavian wolverines to use CMR based methods to estimate the population size. A large number of models with partly different basic assumptions have been developed. However, to adjust the applied models to the Scandinavian wolverine population, some revision are needed. In particular, wolverines living close to administrative borders such as countries, regions or counties create challenges. We have tested a recently developed model, but the analyses revealed weaknesses in the modelling, especially when the num-ber of samples varied strongly among years. The academic council for the National monitoring programme recommended combining spatial and temporal aspects in a more integrated way. In such a model, it will still be possible to focus on individual home ranges to handle the challenges related to administrative borders and open populations, but at the same time use the sampling history for individuals to reduce the model’s sensitivity to variation in sample size between years. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Halley, D.J., Svartaas, S. 2016 Taksering av bever i Stjørdal kommune 2015 - NINA Kortrapport 10. 49 s. Sportegn etter bever ble registrert i deler av Stjørdal kommune i høsten 2015, nærmere bestemt i Stjørdalselvas hovedkanal, og deler av elvas sideelver samt deler av Brekkelva/Mælaselva; i alt 77km elvestrekning. Resultatene viser 11-13 etablerte bevergrupper i takseringsområdet høsten 2015, mest sannsynlig 12. I tillegg er det tegn til streifdyr. Antatt at en familiegruppe består av 3,9 dyr, som er gjennomsnittlig størrelse av bevergrupper i Telemark, betyr dette en bestand på 43-47 dyr i territorielle grupper i de takserte områdene. Ikke-territorielle dyr kommer i tillegg, men antallet kan ikke identifiseres ut ifra de innsamlete dataene. Bestanden må ses på bakgrunn at den er del av en større bestand i Stjørdalselva og Brekkelva/Mælaselva vassdragene som helhet, og i forhold til utveksling av unge individer i etableringsfasen av livssyklusen mellom vassdrag i regionen. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Aronsen, T., Næsje, T.F., Ulvan, E.M., Fiske, F., Jørrestol, A., Østborg, G., Krogdahl, R & T. Rognes. 2015. Tiltaksrettet overvåking av villaks og rømt oppdrettslaks i Trondheimsfjorden og tilsluttende elver. Resultater fra undersøkelsene i 2014, 2013 og 2012. - NINA Rapport 1194. 82 s. Kilenotfangstene ved Agdenes har inngått i overvåkningen av rømt oppdrettslaks siden 1986, og siden 1997 har innsiget av villaks blitt beregnet ved hjelp av gjenfangst av laks merket i kilenøter ved Ytre Agdenes Merke- og Overvåkingsstasjon (YAMO). I perioden fra 2012 til 2014 ble overvåkningen utvidet ved at villaks og oppdrettslaks ble merket med radiomerker, og oppvandringen i de viktigste lakseelvene i Trondheimsfjorden ble registrert. Hovedformålet med dette prosjektet har vært å undersøke innsiget og livshistorien til villaks og rømt oppdretts-laks, og å sammenligne vandringsmønsteret til villaks og rømt oppdrettslaks i Trondheimsfjor-den og elvene rundt Trondheimsfjorden, med sikte på tidlig varsling og effektiv utfisking av rømt oppdrettslaks. I denne samlerapporten rapporteres nye data fra 2014 og data fra tidligere undersøkelser i 2013 og 2012 med fokus på sammenligninger av resultatene fra de tre årene. Det ble fanget 822, 912 og 725 villaks i henholdsvis 2014, 2013 og 2012. Fiskeperioden var henholdsvis 16.05. - 15.09.,14.05.-16.09. og 03.06. - 06.09. i 2014, 2013 og 2012. I 2014 var hovedperioden for fangst i kilenøtene senere enn i tidligere år, hvilket skyldes en høyere andel smålaks (< 66 cm) i 2014 enn i 2013 og 2012. Omtrent halvparten (53 %) av den fangede villaksen var smålaks i 2014 mot 32 % og 39 % i henholdsvis 2013 og 2012. Smålaksen kom senere inn i fangstene i kilenøtene enn mellomlaks (66 - 88 cm) og storlaks (> 88 cm) alle tre årene. En høy andel smålaks i totalfangstene vil medføre at hovedperioden for fangst i kilenø-tene vil bli senere i sesongen. I forhold til de to forgående årene var det en høyere andel ensjøvinterlaks i fangstene i 2014 (37 % mot 19 % i 2013 og 31 % i 2012). 2013 syntes å ha en spesiell lav andel smålaks (32 %) og ensjøvinterlaks (19 %), hvilket tyder på at det har vært dårlig rekruttering eller overle-velse blant smoltårsklassen som vandret ut i havet i 2012 og som returnerte som ensjøvinter-laks i 2013. Ved hjelp av merking og gjenfangst ble antall villaks på innsig til Trondheimsfjorden i 2014 beregnet til ca. 85 000 villaks. Dette representerer mer enn en fordobling av villaksinnsiget fra 2013 som var på ca. 31 000 og var også høyere enn i 2012 da antallet villaks på innsig til Trondheimsfjorden ble beregnet til ca. 58 000. Det ser dermed ut til at smolten som gikk ut i 2013 ga opphav til en sterk årsklasse med voksenlaks. Andelene rømt oppdrettslaks i kilenøtene ved YAMO var på 7,3 %, 9,5 % og 6,5 % i henholds-vis 2014, 2013 og 2012. Andelen oppdrettslaks var høyere sent i sesongen, etter det ordinære kilenotfisket. Etter 04.08. var andelen rømt oppdrettslaks henholdsvis 19,5 %, 47,7 % og 23,5 % i 2014, 2013 og 2012. Andelen rømt oppdrettslaks under den ordinære kilenotsesongen var henholdsvis 5,1 %, 8,2 % og 4,7 % i 2014, 2013 og 2012. En sammenligning mellom andeler rømt oppdrettslaks i kilenotfangster i ytre deler av Trond-heimsfjorden og «Årsprosenten» i elvene i Sør-Trøndelag mellom 1989 og 2014, viser at det er en positiv korrelasjon mellom andeler rømt oppdrettslaks i kilenotfangstene og andeler rømt oppdrettslaks i elvene i samme år. År med relativt sett høye andeler rømt oppdrettslaks i kile-notfangstene har også høye andeler rømt oppdrettslaks i elvene. Andelene rømt oppdrettslaks i fangstene i kilenotfangstene var generelt noe høyere enn andelen i elvefangstene, men et unormalt høyt innslag av rømt oppdrettslaks i kilenøtene vil kunne forutsi muligheten for et høyere innslag i elvene i Sør-Trøndelag i samme år. Årsaken til at andelene rømt oppdrettslaks i fangstene i fjorden er høyere enn i elvefangstene, kan blant annet være at ikke all oppdretts-laksen er kjønnsmoden og i mindre grad enn villaksen vandrer opp i elvene. Livshistorien til den rømte oppdrettslaksen fanget i kilenøtene i 2014, 2013 og 2012 varierte fra oppdrettslaks som var nyrømt, til oppdrettslaks som hadde vært tre år i sjøen etter rømming. Basert på skjellanalysen hadde laksen rømt både som smolt/postsmolt og som voksen opp-drettslaks. Om vi definerer nyrømt oppdrettslaks som individer som hadde vokst < 10 cm ved fangst etter rømming og som var uten vintersone, var andelen nyrømt laks høyere i 2014 enn i 2013 og 2012 (henholdsvis 37 %, 10 % og 20 % i 2014, 2013 og 2012). Andelen oppdrettslaks som hadde rømt inneværende år (oppdrettslaks uten vintersone i skjellene) var 37 % ,31 % og 27 % i henholdsvis 2014, 2013 og 2012. Andelen oppdrettslaks som hadde rømt ved en lengde mindre enn 30 cm (rømt som smolt/postsmolt) varierte mellom 5-16 % i 2014, 14-19 % i 2013 og 10-32 % i 2012, avhengig om vi bruker maksimums- eller minimumsestimatet for lengde ved rømming. Det var dermed stor variasjon mellom årene i hvor stor andel av oppdrettslaksen som hadde rømt på et tidlig stadium etter utsetting i sjøen. Videre understreker våre undersøkelser viktigheten av skjellanalyser for klassifisering av rømt oppdrettslaks. Få villaks ble feilklassifisert som oppdrettslaks basert på utseendet i 2014 og 2013 (henholdsvis 0,1 % og 1 %). I 2012 ble derimot 9 % (50 individer) av villaksen feilklassi-fisert som oppdrettslaks basert på utseendet, 86 % av disse hadde imidlertid blitt klassifisert som usikker oppdrett. I både 2014 og 2013 ble 16 % av oppdrettslaksen klassifisert som villaks basert på utseendet, mens denne andelen var noe lavere i 2012 (9 %). Oppdrettslaks som blir feilklassifisert som villaks hadde som regel vært minst ett år i sjøen etter rømming (91 % i 2014, 94 % i 2013 og 100 % i 2012). I 2012 ville andelen rømt oppdrettslaks blitt overestimert til 12,5 % istedenfor 6,5 % ved bruk av utseendet til klassifisering av opphav, mens i 2014 og 2013 ville andelen oppdrettslaks blitt noe lavere (henholdsvis 6,2 og 9,0 % istedenfor 7,3 % og 9,6 %) uten verifisering av opphav med skjellanalyse. Det ble radiomerket 179 villaks i både 2014 og 2013, mens antallet radiomerkede villaks i 2012 var 107. Antallet radiomerkede rømte oppdrettslaks var 25, 43 og 33 i henholdsvis 2014, 2013 og 2012. Blant villaksen som ble radiomerket ved YAMO ble 53 %, 59 % og 36 % i henholdsvis 2014, 2013 og 2012 registrert i en av elvene med radiologgestasjoner. I 2014 og 2013 var det radio-loggestasjoner i Gaula, Orkla, Nidelva, Verdalselva og Stjørdalselva, mens i 2012 var det kun radiologgestasjoner i Orkla og Gaula. For den rømte oppdrettslaksen var andelen som ble registrert i en av elvene med radiologgestasjon lavere enn for villaksen (24 %, 33 % og 21 % i henholdsvis 2014, 2013 og 2012). Resultatene fra radiomerking av villaks og oppdrettslaks tyder på at oppdrettslaksen bruker kortere tid fra merking til registrering i elvene enn villaksen. For villaks varierte gjennomsnittlig antall dager brukt fra merking til registrering i elva mellom 8,3-15,6 de tre årene til Orkla og 10,1-15,6 til Gaula. For oppdrettslaksen var variasjonen mellom år i gjennomsnittlig vandrings-hastighet 5,0-8,4 dager til Orkla. Det ble ikke registrert radiomerket oppdrettslaks i Gaula i 2014, men i 2013 og 2012 var gjennomsnittlig vandringshastighet til Gaula for oppdrettslaks henholdsvis 3,1 og 7,2 dager. Også i de andre tre elvene (Nidelva, Verdalselva og Stjørdals-elva) brukte oppdrettslaksen gjennomsnittlig kortere tid fra merking til registrering i elva, men få radiomerkede oppdrettslaks ble registrert i hver elv, og det vil derfor være store usikkerheter rundt vandringshastigheten til oppdrettslaksen. Det var også stor variasjon mellom individer i vandringshastigheten fra YAMO til elvene alle tre årene. I 2014 varierte antall dager villaksen brukte fra YAMO til elva den ble registrert i fra 2 til 108 dager, i 2013 fra 1 dag til 55 dager og i 2012 fra 2 til 63 dager. For oppdrettslaksen varierte tiden brukt fra YAMO til elva den ble registrert i fra 5 til 13 dager i 2014 (seks individer), 2 til 14 dager i 2013 (13 individer) og 2 til 11 dager i 2012 (syv individer). Ved å undersøke når villaksen som ble registrert i ulike elver ble merket, kan tidspunktene for når villaks fra ulike elver kom inn i fangstene ved YAMO studeres. I 2013 ble laks som ble registrert i Orkla og Gaula hovedsakelig merket tidlig i kilenotsesongen, hvorav 45 % og 56 % av villaksen som ble registrert i henholdsvis Orkla og Gaula ble merket i uke 23 (03.06.-09.06.). I 2014 ble laksen som ble registrert i Orkla merket senere enn i 2013 (45 % i ukene 27 og 28, 30.06.-13.07), mens villaksen som ble registrert i Gaula også ble merket tidlig i sesongen i 2014 (54 % i ukene 21-24, 19.05.-15.06.). I Nidelva ble mesteparten (58 %) av villaksen registrert i elva merket i ukene 25-28 i 2014. Innvandringsmønsteret for laks registrert i Nidelva i 2014 stemmer godt med innvandrings-mønsteret i 2013 da all villaksen som ble registrert i Nidelva ble merket relativt sent i sesongen (ukene 26-32, 24.06.-11.08.). Verdalselva hadde også en topp av registreringer av villaks merket tidlig begge årene, (38 % i uke 21 i 2014 og 75 % i uke 23 i 2013). I 2014 var det også en senere topp i uke 27 da 31 % av villaksen registrert i Verdalselva i 2014 ble merket I Stjørdalselva ble 80 % av villaksen som ble registrert i elva i 2014 merket i uke 27-30 (30.06-27.07.), mens mesteparten av laksen som vandret opp i elva i 2013 ble merket tidligere (71 % i uke 22-27, 27.05-07.07.). Gaula, Nidelva, og Verdalselva hadde dermed relativt like innvandringsmønstre i 2013 og 2014, mens for Orkla og Stjørdalselva ble laksen som ble registrert i de to elvene i 2014 et senere merketidspunkt i 2014 enn i 2013. Nidelva var den eneste elva som hadde et relativt sent innvandringsmønster begge årene. Det må anmerkes at merketidspunkt i Stjørdalselva i 2014 kun var kjent for fem (av seks villaks registrert i elva). I 2013 ble laksens vandringsmønster i Gaula og Orkla undersøkt. Villaksen brukte i gjennom-snitt kortere tid på den 25 km lange strekningen fra første registrering i Gaula til hølen under Gaulfossen (121,9 timer), enn den stod under Gaulfossen før den gikk videre opp fossen (232 timer). Dette tyder på at Gaulfossen forsinker laksens vandring, men en betydelig andel av villaksen (76 %) gikk videre opp fossen. Trolig står laksen en stund under fossen for å avvente optimal vannføring og vanntemperatur til å ta seg opp. Det var kun tre oppdrettslaks som vand-ret opp i Gaula i 2013, samtlige av disse tre forserte fossen. I Orkla ble 18 % av villaksen og 71 % av oppdrettslaksen som ble registrert på nederste logger i Orkla også registrert ved Bjørsetdammen (et potensielt vandringshinder ca. 37,5 km fra mun-ningen). Seks av de syv villaksene (86 %) og tre av de fem oppdrettslaksene (60 %) som gikk opp til Bjørsetdammen vandret opp og forbi dammen. Oppdrettslaksen i Orkla brukte gjennom-snittlig lengre tid (1282 timer) enn villaksen (353 timer) på å vandre fra første loggestasjon og opp til Bjørsetdammen. Andelene gjenfanget radiomerket villaks var lavere i 2014 enn i 2013 og 2012. I 2014 ble 7 % av den radiomerkede villaksen gjenfanget i elvene, mens 2 % ble gjenfanget i sjøfisket. I 2013 og 2012 ble henholdsvis 20 % og 18 % av den radiomerkede villaks gjenfanget i sportsfisket og 8 % og 21 % i sjøfisket. I 2014 ble ingen radiomerkede oppdrettslaks gjenfanget i sportfisket i elvene i Trondheimsfjor-den, mens 8 % ble gjenfanget i sjøen. I 2013 ble henholdsvis 2 % og 7 % av den radiomerkede rømte oppdrettslaksen gjenfanget i elvene og i sjøen, mens i 2012 ble henholdsvis 15 % og 9 % av den radiomerkede oppdrettslaksen gjenfanget i elvene og sjøen. Sammenlignet med 2013 og 2012 ble en svært lav andel av den radiomerkede villaksen regi-strert i Orkla, Gaula, Nidelva, Stjørdalselva og Verdalselva rapportert gjenfanget i 2014, hen-holdsvis 5 %, 18 %, 8 %, 17 % og 8 %. I 2013 ble 39 %, 26 %, 33 %, 24 % og 13 % av den radiomerkede villaksen registrert i henholdsvis Orkla, Gaula, Nidelva, Stjørdalselva og Ver-dalselva rapportert gjenfanget. I 2012 ble 38 % og 28 % av den radiomerkede villaksen som ble registrert i henholdsvis Orkla og Gaula gjenfanget. Ingen radiomerkede rømte oppdrettslaks ble gjenfanget i sportsfisket i 2014, mens en opp-drettslaks ble gjenfanget i Nidelva i 2013 (av de to som ble registrert i Nidelva). I 2012 ble to oppdrettslaks gjenfanget i Orkla (av de to som ble registrert i Orkla), og to ble gjenfanget i Gaula (av de fem som var registrert i Gaula). De lave gjenfangstratene i elvene i 2014 sammenlignet med de tidligere årene tyder på at beskatningen i elvene var lav i 2014. Det ble innført fangstbegrensninger i alle elvene i sportsfiskesesongen i 2014, blant annet fredning av hunnlaks. Slike fangstbegrensninger vil gi økt gjenutsetting av fisk og redusere fiskeinnsatsen i elvene, hvilket kan være en av årsa-kene til de lave gjenfangstratene i 2014. I 2014 og 2013 ble fangst per uke i kilenotfangstene ved YAMO sammenlignet med fangst per uke i Gaula (nedstrøms Gaulfossen) og Orkla (nedstrøms Bjørsetdammen). For smålaks var det en signifikant positiv sammenheng med to ukers forsinkelse fra kilenot til Gaula i 2013 og 2014 og i Orkla i 2014, men det var ingen sammenheng mellom fangst per uke av smålaks i kilenøtene og i Orkla i 2013. For mellomlaks og storlaks var det en signifikant positiv sammen-heng mellom fangst per uke i kilenøtene og fangst i Gaula i samme uke i 2013, men det var ingen sammenheng mellom fangst i kilenøtene og fangst i Gaula for mellomlaks og storlaks i 2014. I Orkla var det også en positiv sammenheng mellom fangst i kilenøtene og fangst i elva for mellomlaks og storlaks i 2013, men med en ukes forsinkelse fra kilenøtene til elva. Som for Gaula var det ingen sammenhenger mellom fangst per uke av mellomlaks og storlaks i kilenø-tene og fangst per uke i Orkla i 2014. Resultatene tyder på at fangst i kilenøtene kan forutsi fangst i Orkla og Gaula med en til to ukers forsinkelse, men det er mange faktorer som kan påvirke denne sammenhengen. Mangelen på sammenheng mellom fangst i sjø og fangst i elv i 2014 kan være på grunn av de relative lave fangstene av disse størrelsesgruppene i 2014 i forhold til 2013, samt at den varme tørre sommeren i 2014 kan ha gitt dårlige fiskeforhold og at fangstene i sportsfisket ikke gjenspeiler tilgangen på nygått laks. Overvåkningen med kilenot i Trondheimsfjorden har vært et samarbeid mellom forvaltning, oppdrettsnæring, rettighetshavere og forskningsmiljøer. Den løpende overvåkinga fra overvå-kingsstasjonen vil blant annet kunne varsle om høye andeler rømt oppdrettslaks i fjorden. Fort-løpende fangstrapporter vil også kunne varsle om lavt innsig av villaks og mulig behov for forvaltningsmessige tiltak. Hjemmesiden hvor fangstene blir løpende rapportert har blitt hyppig brukt av fiskere, media og andre interesserte. Basert på stasjonens viktighet for miljøforvaltning, fiskeriforvaltning, oppdrettsnæring, rettig-hetshavere i sjø og elver anbefaler NINA at driften av overvåkingsstasjonen videreføres på permanent basis. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Flagstad, Ø., Kleven, O., Balstad, T., Spets, M. H., Eriksen, L. B. og Brøseth, H. 2016. DNA-basert overvåking av den norske jervebestanden 2016. - NINA Rapport 1306, 18 s. Genetiske analyser er nå implementert som et viktig verktøy i rovviltovervåkingen i Skandinavia. I særlig grad har antallet DNA-analyser av ekskrementer økt betydelig. Det siste tiåret er det gjennomført rutinemessig innsamling og påfølgende DNA-analyser over store deler av jervens utbredelsesområde i Norge og Sverige. Individbestemmelse fra DNA-profilene til de innsamlede prøvene har gitt en bedre forståelse av bestandsstørrelse, populasjonsstruktur og utveksling mellom delbestander. I denne rapporten redegjør vi for antall individer identifisert fra DNA i Norge og Finland vinteren 2016. Antall individer identifisert fra DNA er et minimumsestimat på bestandsstørrelse. Det er foreløpig ikke klart hvor stor andel av den faktiske bestandsstørrelsen disse minimumstallene utgjør. I Norge vurderes denne andelen å være høy, da det generelt er god dekningsgrad i inn-samlingen, et stort antall analyserte prøver, og en høy andel tidligere kjente individer blant døde voksne jerver. Fra DNA-analysene i 2016 identifiserte vi 305 jerver som hadde sitt geografiske midtpunkt av analyserte prøver innenfor Norges grenser. Dette er en betydelig økning fra 260 jerver registrert på DNA i 2015, men omtrent på nivå med 314 jerver vinteren 2014. Det er en sterk sammenheng mellom antall registrerte individer fra DNA og volumet av fungerende prøver det enkelte år. Både i 2014 og 2016 da vi registrerte i overkant av 300 jerver på DNA, var det drøyt 1000 fungerende prøver. I 2015 derimot, da det ble registrert langt færre jerver fra DNA, var det et betydelig lavere prøvevolum. Før vi har fått på plass god metodikk for bruk av DNA til bestandsestimering hos jerv, er det vanskelig å si noe sikkert fra disse tallene om bestandsutviklingen i den norske jervebestanden. Med i overkant av 300 registrerte individer både i 2014 og 2016 fra drøyt 1000 fungerende prøver begge år, kan det likevel synes som om jervebestanden har holdt seg relativt stabil de siste årene. Dette er i tråd med bestandsestimatene fra ynglehiregistreringene, der den norske jervebestanden ble anslått å telle mellom 340 og 350 individer både i 2014 og 2016. Det er et sentralt mål i jerveovervåkingen å kunne estimere bestandsstørrelse ved bruk av fangst/gjenfangst metodikk. En nyutviklet modell har blitt testet, men analysene avdekket svak-heter i modelleringen, spesielt i områder der antall innsamlede og fungerende prøver varierer betydelig mellom år. Etter anbefaling fra fagrådet for det Nasjonale overvåkingsprogrammet, jobbes det nå med å kombinere romlige og tidsmessige aspekter i modellen. I en slik utvidet modell vil man kunne fokusere både på de ulike individenes områdebruk for å ta høyde for grenseproblematikken på en tilfredsstillende måte, samtidig som fangsthistorikken, dvs. hvilke år de ulike individene er påvist, kan bidra til å redusere modellens sårbarhet for mellomårsvariasjon i antall innsamlede og fungerende prøver. Flagstad, Ø., Kleven, O., Balstad, T., Spets, M. H., Eriksen, L. B. and Brøseth, H. 2016. DNA-based monitoring of the Norwegian wolverine population 2016 - NINA Report 1306, 18 pp. Genetic analysis is implemented as an important tool in the monitoring of large carnivores in Scandinavia. In particular, DNA analyses of carnivore scats are extensively used. Over the last decade, wolverine scats have been routinely collected and analysed over large parts of the distribution range in Norway and Sweden. Identification of individuals from DNA profiles of the col-lected samples has provided an increased understanding of population size, reproduction, population structure, and immigration. Here, we report on the number of individuals identified in Norway and Finland during winter 2015. The number of identified individuals represents a minimum estimate of the population size. It is not yet clear what proportion of the true population size these minimum numbers represent. However, the proportion must be quite high in Norway, given the generally good sampling coverage, a large number of analyzed samples, and a very high proportion of known individuals among culled adult wolverines. In 2016, we identified 305 wolverines with their geographical midpoint of analysed samples within the national borders of Norway. This is a considerable increase from 260 wolverines registered in 2015, but at the same level as 314 wolverines identified from DNA in 2014. There is a strong correlation between the number of identified individuals each year and the number of DNA samples with a readable DNA profile. In 2014 and 2016, we identified about 300 individuals from just above 1000 DNA samples. In 2015, the volume of samples was considera-ble lower, which was reflected in a markedly lower number of identified wolverines. Until we have a good capture-mark-recapture model for estimating population size from the number and distri-bution of DNA-identified individuals, it is difficult to use these data for formal analysis of population dynamics. Nevertheless, given the coinciding number of individuals identified in 2014 and 2016 from similar sample sizes, these data suggest that the Norwegian wolverine population has been stable in size the last few years. This is in concordance with the estimates for the count of active natal dens, from which the population was estimated to count between 340 and 350 individuals in 2014 as well as 2016. It is a central goal in the monitoring of Scandinavian wolverines to use CMR based methods to estimate the population size. We have tested a recently developed model, but the analyses revealed weaknesses in the modelling, especially when the number of samples varied strongly among years. The academic council for the National monitoring programme recommended combining spatial and temporal aspects in a more integrated way. In such a model, it will still be possible to focus on individual home ranges to handle the challenges related to administrative borders and open populations, but at the same time use the sampling history for individuals to reduce the model’s sensitivity to variation in sample size between years. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Ulvan, E.M., Aronsen, T., Næsje, T.F., Skorstad, L.K., Saksgård, L.M., Østborg, G.M & Fiske, P. 2016. Overvåking av villaks og rømt oppdrettslaks i Namsfjorden. Kilenotovervåking 2015 - NINA Rapport 1270. 31 s. Det ble i 2015 fanget totalt 1479 laks i kilenøtene i Namsfjorden. Blant disse var 1411 villaks, 51 rømte oppdrettslaks, 13 med usikkert opphav og fire kultiverte laks. Antall villaks fanget i kilenøtene i Namsfjorden var høyere i 2015 (1411 villaks) enn i 2013 og 2014 (henholdsvis 1046 og 1192 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangstene i 2015 var 3,4 %, hvilket er lavere enn i både 2013 og 2014 (henholdsvis 5,7 og 5,0 %). Dette skyldes både flere fangede villaks, samt lavere antall fangede rømt oppdrettslaks i 2015. Villaksen kom tidligere inn i fangstene enn oppdrettslaksen, hvor 43 % av villaksen ble fanget i ukene 21, 22, 23 og 24. Mesteparten (69 %) av all den rømte oppdrettslaksen ble fanget i det ekstraordinære fisket (etter den ordinære kilenotsesongen). Dette understreker nødvendigheten for at kilenotsesongen i overvåkingssammenheng er lengre enn det kommersielle fisket for å dekke innsiget av både villaks og oppdrettslaks. Det var flest mellomlaks i kilenotfangstene i Namsfjorden i 2015, både blant villaksen (57 %) og den rømte oppdrettslaksen (61 %). På grunn av maskevidden (58 mm) i notlinet i fangstkammeret på kilenota er andelen smålaks i kilenotfangstene lavere enn den reelle andelen smålaks i innsiget. Det var færre hanner enn hunner både blant villaksen og den rømte oppdrettslaksen. Over halvparten (53,5 %) av villaksen som ble fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2015 hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år. Flest villaks vandret ut i sjøen etter tre år i elv (68 %). Gjennomsnittlig tilbakeberegnet smoltlengde var 13,2 (± SD 2,2) cm. Oppdrettslaksen som ble fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2015 hadde vært null til to år i sjøen etter rømming. Mesteparten (66 %) av den rømte oppdrettslaksen var uten vintersone i skjellet og har mest sannsynlig rømt inneværende år. Videre var andelen oppdrettslaks som ikke hadde vintersone og som hadde vokst mindre enn 10 cm etter rømming 58 %. Disse oppdrettslaksene må ansees som nyrømt oppdrettslaks. Andelen oppdrettslaks som ble estimert til å ha rømt på et tidlig stadium (< 30 cm ved rømming) var 4 % i 2015.

Stokke, S., Rolandsen, C., 2016. Forekomst av pattedyr i ravinedalen ved Storler - Overvåking av viltaktiviteten med hovedvekt på hjortevilt sommeren og høsten 2016 – NINA Kortrapport 40. 16 s. I forbindelse med at Rambøll på oppdrag fra Terminalen entreprenør AS skal utarbeide forslag til en reguleringsplan for et massedeponi ved Storler i Trondheim, ble NINA forespurt om å gi faglige bidrag vedrørende pattedyraktiviteten i planområdet. I denne rapporten presenterer vi resultatet fra denne overvåkingen hvor vi anvendte 8 viltkamera og registrering av sportegn i prøveflater (plott). Overvåkingen foregikk i tidsrommet 1. juli 2016 - 7. november 2016. Det ble satt opp 6 viltkamera innenfor grensene for planområdet, ett kamera i grenseovergangen mot arealer utenfor og ett kamera utenfor. Fra 1. juli - 2. september var kameraene innstilt til å ta ett bilde hvert 5 minutt og i tillegg 3 bilder i rekkefølge dersom bevegelsessensoren ble trigget (infrarød teknologi mu-liggjør at bilder tas selv om det er mørkt). I perioden 2. september - 7. november tok kameraene ett bilde hver time med unntak for de mørkeste timene om natta. I tillegg ble det lagt ut 76 plott i selve ravinedalen hvor vi registrerte dyremøkk og andre sportegn som beitegrad, senger, klau-vavtrykk og dyrestier. Med hjelp av viltkameraene ble det gjort 382 observasjoner av pattedyr og følgende dyrearter ble registrert: elg, hjort, rådyr, rev og grevling. I tillegg ble det registrert en meget begrenset menneskelig aktivitet i planområdet. Antallet observasjoner av pattedyr kan i utgangspunktet synes stort, men mange av disse observasjonene var gjentatte registeringer av de samme indi-videne. Det synes derfor ikke å ha vært noen større utveksling av hjorteviltindivider i området i løpet av studietiden. Analysen av bildematerialet foreslår at det var en begrenset aktivitet i selve ravinedalen mens aktiviteten ved kameraet som sto i ryddebeltet under kraftlinja i grenseområdet mot planområdet var vesentlig større. I plottene ble det registrert kun en møkkhaug fra hjortevilt og få andre sportegn, noe som antyder at det i løpet av studietiden var liten aktivitet av hjortevilt i selve ravinedalen. Den samme ten-densen ble registrert av kameraene. Sett under ett tyder resultatene på at det var liten aktivitet i selve ravinedalen, men vesentlig mer aktivitet i randsonen ved kraftlinja. Menneskelig aktivitet synes ikke å kunne forklare den begrensede aktiviteten i ravinedalen da mennesker knapt ble registrert i dalen. Imidlertid kan man ikke se bort ifra at anleggsvirksomheten ved ravinen kan ha hatt en effekt. Den mest nærliggende forklaringen er sannsynligvis uttaket av hogstmoden skog i 2015 som medførte at skjul forsvant og at feltsjiktet er svært dominert av vassarve. Tilbudet av beiteplanter for hjortevilt er dermed begrenset. Vi kan hverken bekrefte eller avkrefte om det er trekkaktivitet av hjortevilt via leinstrandkorrido-ren. I studieperioden var det lite som tydet på at det var noen betydelig utveksling av dyr etter som de samme dyreindividene ble registrert gjentatte ganger på bilder fra alle kameraene. Det utelukker imidlertid ikke at det kan foregå trekk i området. Vi kunne ikke identifisere alle dyr som ble avfotografert, og det kan godt være at de dyrene vi observerte hadde tilhold i studieområdet en stund for deretter å trekke til andre områder. Fra andre studier av trekk hos hjortevilt i Norge er det kjent at de lengste trekkdistansene om høsten er knyttet til snøfall og snødybde, noe som ikke inntraff i studieperioden. For å oppnå mer data som kan gi relevant informasjon vedrørende trekkaktiviteten i området kreves en lengre studieperiode og antagelig bruk av flere metoder enn hva som var mulig i denne studien. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Hanssen, S.A, Frivoll, V., Strann, K.-B, Hagtvedt, M. & Heggås, J. 2016. Overvåking av hekkende horndykker i Troms 2015 - NINA Kortrapport 12. 19 s. På 52 lokaliteter fordelt på åtte kommuner i Troms har antallet hekkende par horndykker blitt overvåket siden 2001. Siden oppstarten har hekkebestanden blitt redusert med rundt 90 % med den sterkeste nedgangen i årene mellom 2001 og 2009. Rundt 2009 stoppet denne tilbake-gangen noe opp, men fra og med 2010 har nedgangen fortsatt og i 2014 utgjorde bestanden bare 10 % av 2001-nivået. 2015 var nok et dårlig hekkeår for arten med kun 20 hekkende par innenfor overvåkingslokalite-tene i Troms. Det virker som om horndykkeren ikke har kommet seg etter de særdeles dårlige hekkesesongene i 2010 til 2014. Det er ikke lenger noe usikkerhet omkring bestandsutviklingen hos horndykker basert på datasettet for de siste årene. Alle data tyder på at arten sliter med bestandsnedgang og hvis denne utviklingen fortsetter vil det ikke gå mange år før arten er borte som hekkefugl i fylket. Det anbefales at overvåkingen utvides til å omfatte områder i Sør-Troms og da spesielt på Senja og Hinnøya. Dette vil gi økt kunnskap om den delen av hekkebestanden som ligger nær kysten av Sør-Troms. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Saksgård, R. 2016. Ungfiskundersøkelser i Suldalslågen - NINA Kortrapport 23, 14 s. Ungfiskundersøkelser av laks og ørret har vært gjennomført årlig i Suldalslågen siden 1978. Tettheten av årsyngel (0+) av laks har variert en del i denne perioden, men i de tre siste årene har tettheten vært forholdsvis høy. I 2015 var tettheten av årsyngel av laks den høyeste som er registrert i hele perioden, med 60,1 individer pr 100 m2. Tettheten av eldre laksunger har perio-devis vært svært lav, og stort sett mindre enn 10 individer pr 100m2 frem til og med 2010. I de siste to årene har imidlertid tettheten av eldre økt (> 24 laksunger pr 100 m2), noe som samsvarer godt med den økte tettheten av årsyngel. Tettheten av ørretunger har gått kraftig tilbake etter 2005, mens tettheten av eldre ørretunger har vært lav i hele undersøkelsesperioden. Gjennomsnittlig lengde og tilvekst hos ett- og toårige laksunger kan tyde på at veksten er noe bedre i øvre deler av elva sammenlignet med de nederste områdene. En av årsakene til det kan være at det er større tetthet av laksunger nederst i elva sammenlignet med øverst i elva. Drift av næringsdyr fra Suldalsvatnet som kan gi et bedre næringsgrunnlag for laksungene øverst i elva kan også være en årsak til bedre vekst her. Undersøkelsen viser at veksten hos laksungene har hatt en signifikant økning i perioden 1978-2015. Vekstøkningen er mest markant i perioden 2001-2011, og den viktigste årsaken er sannsynligvis høyere temperatur tidlig på sommeren.