Search

Fra april til juni 2018 utførte en arkeolog fra NIKU distriktskontor Bergen veldig sporadisk overvåking av gravearbeid i Strømgaten utenfor Bergen offentlige bibliotek i forbindelse med anleggelse av bossnett-infrastruktur for BIR Nett AS. Gravearbeidet foregikk utelukkende i masser fra nyere/moderne tid, eller gjenfyllsmasser, og medførte ingen konflikt med automatisk fredete kulturminner.

Formålet var å avklare nivå på steril undergrunn samt å etablere en forståelse av tykkelse og karakter av automatisk fredete kulturlag på eiendommen. To prøvehull ble gravd i østre enden av krypkjelleren under bygningen i sørfløyen til Kjøpmannsgata 36. I hullet lengst øst (hull 1) ble det påvist kun nyere tids levninger over den naturlige undergrunnen: en avfallsgrop og bakgårdsavsetninger fra overgangen 1500-/1600-tallet samt en kjeller trolig fra 1600-tallet som brent to ganger. Et mindre hull ble gravd litt vest for dette (hull 2). Det ble påtruffet stratifiserte avsetninger hvis sammensetning og beskaffenhet likner på kulturlagene som ble påvist i grøften som ble gravd i gårdsplassen noen få meter mot nord (TA 2007/7). Toppen av sand undergrunnen i hull 2 lå også i samsvar med toppen av den antatte undergrunnen i grøften mot nord. Dateringer av organisk material fra bunn- og topplagene i hull 2 tyder på at samtlige kan dateres til middelalderen. Dateringsrammen har imidlertid en kort tidsspenne, fra 1300-tallet i bunn til overgang middelalder/nyere tid i topp. Dette kan gjenspeile den egentlige situasjonen, men kan også skyldes delvis utsjakting av eldre lag. Undersøkelsen har dermed påvist tilstedeværelse av middelalderske kulturlag på stedet i en tykkelse av minst 0,70 – 0,80 m over den naturlige undergunnen. Dette er i overenstemmelse med den antatte tykkelsen på middelalderske kulturlag som ble påvist i grøften i gårdsplassen.

Overvåking av gravearbeidet forbundet med istandsetting av nordre og søndre kasemattene samt anleggelse av en sti sør for Vaktboligen ble overvåket stykkevis i perioden fra 05.10.2017 til 13.02.2017. Graving foregikk for det meste i meget omrotede lag, fylt med mye bygningsavfall i form av tegl, mørtel og stein. Dette viser til omfattende bygge- og rivningsarbeid, samt gravearbeid og masseforflytning i tiden etter reformasjonen, og spesielt fra slutten av 1600-tallet og fram til 1940- og 1960-tallet. Det ble imidlertid påvist et område med intakte kulturlag fra middelalderen i to stående profiler like sør og øst for nordre kasematten (profil 2 og 3). Det er mulig at en del intakte vernete kulturlag ble gravd bort like sør for søndre kasematt grunnet en misforståelse under gravearbeid. I tillegg ble det påvist et støpt betongplate over nordre kasemattens hvelv som har utgjort gulvet i en tysk toalettbrakke, samt en støpt betongplate som ble anlagt i 1968 til å dekke trappenedgangen til nordre kasematten. Det ble ellers avdekket en del av en avlang, nedbrutt konstruksjon som er av usikker datering like øst for betonggulvet, og deler av en steinbrolegning i forgården til søndre kasematten.

5.9.2017 undersøkte en arkeolog fra NIKU distriktskontor Bergen to små prøvesjakter på eiendommen Wesenbergsmau 12, som en form for forundersøkelse i forkant av planlagt byggearbeid. Ingen av prøvesjaktene viste tilstedeværelsen av automatisk fredete kulturminner. Undersøkelsen bekrefter en tidligere konklusjon: at grensen til den middelalderske bybebyggelsen mot nordøst må befinne seg et sted omkring Wesenbergsmau 8 og 10.

NIKU har utført arkeologisk overvåkning ved graving i dråpefall for istandsetting av bygning i Skostredet 3-5, Bergen kommune. Graving berørte kun masser fra nyere tid, og har ikke gitt konflikt med automatisk fredete kulturminner.

I februar og mars 2016 foretok arkeologer fra NIKU distriktskontor Bergen registrering ved fire naverboringer i forbindelse med utredning av grunnforhold omkring Korskirken, hvis to korsarmer er utsatt for setninger. Prøver fra de nederste avsetningene ble karbondatert til tidlig middelalder. I tillegg ble det gravd fire mindre prøvehull. De arkeologiske forundersøkelsene har bidratt med veldig brukbare opplysninger om kulturlagene samt om fundamenteringen av den søndre korsarmen (og - på en måte - den nordre korsarmen også). Prøvehull 2 viser at fundamentet til den søndre korsarmen er både kraftig og i god stand - samt at det trolig hviler på jord som inneholder lite med organisk materiale, slik at det ikke burde være snakk om mer enn et minimalt potensiale for videre setningsutvikling som skyldes nedbrytning av organisk materiale.

Det ble gravd i alt 6 mindre prøvehull for å kartlegge grunnforholdene foran Artilleribygget i forkant av et dreneringstiltak. I prøvehullene 3 og 4 ble det påvist en moderne kabelgrøft som lå nord for og parallell med dagens helledekke. Grøften var ca 1 m dyp og minst 0,70 m bred og fylt med påført masse. Grøften ble ikke påvist i hull 5, noe som tyder på at grøften svinger mot NØ like øst for hull 4. I dette hullet ble det påvist del av en mulig stein grunnmur på en dybde på 30 cm som kan være av enten senmiddelaldersk eller nyer tids datering. Lengre vest viste både hull 6 og hull 2 til at det eldre nivået med betongheller som ligger under dagens heller har blitt fjernet her. Området har trolig samtidig blitt oppgravd og gjenfylt med større steiner samt fragmenter av betonghellene som ble fjernet.

Bygningsofre og andre beslægtede fænomener som udtryk for folketro er velkendte fra både arkæologiske og etnologiske undersøgelser i Danmark. Mens mulighederne for nye etnologiske optegnelser ebber ud, giver et voksende arkæologisk materiale til gengæld mulighed for at kaste nyt lys over emnet og at se skikkene i et større tidsperspektiv. Artiklen fremlægger bl.a. en række nye eksempler fra Sydvestjyske Museers område og påviser den lange kontinuitet, som mange af disse fænomener er udtryk for. Nogle går således tilbage til den hedenske jernalder eller endnu før, mens andre foreslås at være kommet med kristendommen.

I februar 2016 foretok en arkeolog fra NIKU distriktskontor Bergen registrering ved fem naverboringer foretatt i området mellom Nedre Korskirkeallmenningen og Torget i forbindelse med kartlegging av effekten av infiltrasjon av overvann på Nedre Korskirkeallmenningen. Det ble boret ned til bare tre meters dybde i samtlige borepunkt. Borepunktet vest for kirkens tårn inneholdt etterreformatorisk kirkegårdsjord og kisterester, og med avfallslag fra middelaldersk bosetning på et lavere nivå. Borepunktet sørøst for Nedre Korskirkeallmenning 6 inneholdt avfallslag fra middelaldersk bosetning/utfylling også. De tre øvrige borepunktene inneholdt moderne fyllmasser, avfallslag fra etterreformatorisk bosetning, og sjøbunnsavsetninger.

Bondesmykker og dragttilbehør fra nyere tid er hidtil ret dårligt belyst i dansksammenhæng. I litteratur om dragtskikken blandt landbefolkningen berøresemnet om de tilhørende dragtsmykker kun sporadisk. Det bliver ofte fremhævet,at der i Danmark ikke har været den samme rige dragtsmykketraditionsom i vore nabolande. Dette er uden tvivl sandt, når det gælder de overdådigesølvsmykker, som man kan studere i udenlandske publikationer om emnet.Brugen af metaldetektorer giver dog løbende mange fund, som kan udbyggebilledet noget. Der er ingen tvivl om, at f.eks. de hjerteformede spænder fra1700-1800-tallet, som er emnet for denne artikel, og som gennemgående er afret ydmyg udformning, har været langt mere udbredte, end det fremgår af dendanske litteratur om emnet. Efter en uformel forespørgselsrunde til detektorfundsansvarligekolleger rundt omkring på museerne og søgning i MuseernesSamlinger samt på detektorhjemmesider, kunne det hurtigt konstateres, at deter en smykketype, som har været udbredt i hele landet.Mange af spænderne er af uædelt metal, og derfor og på grund af deres senedatering vil de som hovedregel ikke blive vurderet som danefæ. Det kan derforvære op til den enkelte detektorbruger og museum, om genstanden skal afleverestil og registreres i museumssamlingen. Dette kan give en skævvridningi indsamlingen af jordfundne smykker fra denne tid og en eventuel grundigbehandling af dem med tiden. Men selvom spænderne ikke er så gamle, erderes historie alligevel interessant. De har som smykketype rødder tilbage tilmiddelalderen, hvad angår både udformning, funktion og symbolik.Formålet med artiklen er at forsøge at sætte spænderne ind i en smykkehistorisk,brugs- og dateringsmæssig ramme samt at forsøge at belyse motivets symbolik.Måske kan det afføde en opmærksomhed ikke alene på emnet som sådan,men også på indsamling og registrering af disse genstande, som på trods af ellerpå grund af deres ringe alder er et så forholdsvis ubeskrevet blad i Danmark.Artiklen tager udgangspunkt i de ti hjerteformede spænder fra 1700-1800-tallet, som findes i Sydvestjyske Museers samling, og som har været direktetilgængelige for mig. Formodentlig vil spændernes antal og udformning væresammenligneligt med dem, som findes i andre museumssamlinger.

I denne oppgaven benytter jeg et variert kildemateriale til å belyse landskapsbruk og landskapsforståelse i et fleretnisk perspektiv. Det området jeg har valgt ut for analyse er den sørlige delen av Troms fylke og den nordlige delen av Nordland fylke, i alt 24 kommuner. I dette området har vi belegg gjennom arkeologiske og historiske kilder for at det har vært bosatt og brukt av norrøne/norske og samiske mennesker fra og med jernalderen og opp til i dag. Ved siden av å se på arkeologisk materiale, stedsnavn, samiske hellige steder, historiske kilder, sagnmateriale og landskapet i seg selv, vil jeg diskutere teoretiske problemstillinger knyttet til begreper som etnisitet og landskapsforståelse. Det sentrale i oppgaven er å se på forholdet mellom mennesket og landskapet, og forholdet mellom mennesker i landskapet.

Under en samlingsgennemgang påMuseet i Ribe fandtes torsoen af enlerfigur, som havde ligget upåagtet på magasinet i mange år. En forespørgsel på Nationalmuseet viste, at her fandtes en hel samling af lignende lerfigurer, hvis datering strækker sig fra 1300- til 1700-tallet. Når man dykker ned i historien om figurernes symbolik og brug,viser de sig som spændende kilder til både trosliv, dragtmode, håndværk og handel i middelalder og nyere tid

Oppgaven ønsker å belyse økse- og bilematerialet fra Troms og Finnmark, og gi materialet en kontekstuell og funksjonell identitet. Gjennom dokumentering og gjenstandsanalyse settes øksene og bilene inn i en konkret sammenheng. Det er valgt å anvende håndverksterminologi på materialet, da dette bidrar til å sette øksene og bilene i en bredere fortolkningsramme. For å kunne belyse materialet har jeg valgt å se nærmere på hvilke prosesser som spiller inn mellom håndverker, materiale og redskap. Fokuset vil være på de formgivende elementene og prosessene som spiller inn på tingenes bestemte form. Basert på egne tolkninger og forslag gjennom å kombinere arkeologi og handverkstradisjon, fremlegger jeg tre hovedtyper, herunder skogsøks, bile og spesialredskaper. Oppgaven ser nærmere på materialets geografiske spredning og kontekst, noe som muliggjør en analyse på et mer lokalt plan, men også i en større historisk kontekst. Avslutningsvis diskuteres blant annet materialets formvariasjon, stil, endring, utvikling og om eventuelle symbolske og etnisk kommunikative aspekter spiller inn på øksenes utforming. Innenfor disse rammene har den produserende og brukende håndverkeren en viktig rolle, og jeg ser nærmere på samspillet mellom håndverkeren og materiale.

I 1995 ratifiserte Norge Maltakonvensjonen. I følge konvensjonen er alle spor etter menneskeheten å betrakte som elementer i den arkeologiske kulturarven, deriblant også skjelett- og gravfunn. Konvensjonen forplikter oss til å sikre og forvalte kulturarven på en forsvarlig måte. I all hovedsak legger bestemmelsene i kulturminneloven, plan- og bygningsloven og gravferdsloven det nødvendige lovmessige grunnlaget for å følge opp forpliktelsene som følger av Maltakonvensjonen. Graver og skjeletter fra forhistorisk tid og middelalder er automatisk fredet under kulturminneloven, men skjelett- og gravfunn fra nyere tid mangler et lovmessig vern. I et forprosjekt som ble gjennomført i 2006 ble det konstatert at det i norske museer og samlinger finnes over 2.000 funn av graver og skjeletter fra nyere tid fra mer enn 200 funnlokaliteter. Og det fremkommer stadig slike funn. Funnene utgjør både et etisk og et forvaltningsmessig problem. Det er et uttalt behov for retningslinjer for håndtering og forvaltning av disse funnene. I Norge gis det rettslig grunnlag for beskyttelse av menneskelige levninger, graver og gravplasser i grunnloven, kulturminneloven, gravferdsloven med forskrift, den såkalte ”Likloven,” lov om trudomssamfunn og ymist anna, plan- og bygningsloven og Svalbardmiljøloven. Politiets rolle er også viktig. I tillegg har Norge ratifisert mange internasjonale overenskomster og har tatt til følge retningslinjer som gis i overenskomster vi ikke har ratifisert. I denne rapporten presenteres disse overenskomstene og Norges forhold til dem. Mangelen på retningslinjer for håndtering og forvaltning av grav- og skjelettfunn fra nyere tid utgjør et etisk problem, både for forvaltningen og for forskersamfunnet. I rapporten diskuteres aspekter ved forvaltningsetikk og forskningsetikk i forhold til norsk lovverk og internasjonale overenskomster. Noen eksempler er trukket frem for å demonstrere en del problematiske situasjoner med hensyn til håndtering og forvaltning av grav- og skjelettfunn, både når det gjelder glemte etterreformatoriske gravplasser som uventet dukker opp, og når det gjelder middelalderkirkegårder som har vært i kontinuerlig bruk frem til i dag og som inneholder både automatisk fredet og ikke fredet materiale. Rapporten presenterer forslag til retningslinjer for håndtering og forvaltning av skjelett- og gravfunn fra nyere tid, basert på dagens håndtering av automatisk fredet materiale og på retningslinjer som er utformet i andre land, spesielt i England. Som vedlegg til rapporten gis en skjematisk oversikt over vernestatusen for grav- og skjelettfunn i Norge sett i relasjon til eksisterende lover og forskrifter.

Et stort arkeologisk registreringsprosjekt er utført i årene 1999 til 2002 i Gråfjellområdet i Åmot kommune i Østerdalen, Hedmark fylke. Bakgrunnen er etableringen av Regionfelt Østlandet, et militært skyte- og øvelsesfelt. Innenfor området er det funnet mangfoldige kulturspor etter menneskers ulike bruk av skogen og snaufjellet gjennom lang tid - fra steinalder, gjennom bronsealder, jernalder, middelalder og inn i nyere tid. På fire sesonger er 230 km2 systematisk saumfart. Det er registrert nærmere 3000 kulturminner av hvilke hovedparten er automatisk fredete. Kulturminnene som er funnet tilhører et vidt tidsspenn hvor 5-6000 år gamle steinalderboplasser utgjør den eldste påviste bruk av området. Hovedparten av kulturminnene knytter seg for øvrig til ressursutnyttelse av utmarka i jernalderen og middelalderen med vekt på jernproduksjon i perioden 950 - 1250 e.Kr. (vikingtid - tidlig middelalder). Omfattende utnyttelse av myrmalm fra de store myrene i området har satt spor etter seg i form av ca. 100 jernfremstillingsplasser med slagghauger og hundrevis av kullgroper, som er det hyppigst forekommende kulturminne. Produksjonen har et slikt omfang at det må ha vært beregnet på eksport til et marked ut over Østerdalsregionen. Funn av utmarkssmier innenfor registreringsområdet vitner om videreforedling av råjernet. De mange kullgroper som er funnet er spor etter fremstilling av store mengder trekull som måtte til i forbindelse med fremstilling av jern. Det er også registrert fangstgroper som ligger på rekke på tvers av elgtrekkene i området og danner fangstsystemer. Fangstgropene er trolig fra yngre jernalder eller middelalder, men kan være eldre. I tillegg til de nevnte kulturminner er det bl.a. registrert gamle veifar, tufter, rydningsrøyser og tjæremiler. Det er også funnet flere gravrøyser fra jernalderen som ligger på åstopper høyt i terrenget og vitner om en annen gravleggingsskikk enn det som var vanlig på den tiden. Slike graver i utmark er sjeldne og er knyttet til en egen gruppe mennesker, trolig et fangstfolk. For å belyse vegetasjonshistorien i området er det tatt ut boreprøver i myrer. Analyse av pollenforekomster har gitt viktig informasjon om vegetasjonen og menneskelig påvirkning av området helt tilbake til tiden rett etter siste istid. Prosjektet har tatt i bruk ny teknologi. Registreringsmannskapet var utstyrt med GPS koplet til håndholdte pc´er (feltdatasamlere) hvor mannskapets posisjon kan avleses i det digitale kartgrunnlag på pc´en mens de beveget seg rundt i terrenget. Punktfestingen av kulturminner ble foretatt umiddelbart og sjekket på kartet. Samtidig ble kulturminnene beskrevet i en egen database på feltdatasamleren. Dette heftet formidler noe av den kunnskapen som er opparbeidet om mennesker og landskap i Gråfjell i løpet av prosjektet. Formidlingen er i populærvitenskapelig form. Målgruppen er først og fremst lokalbefolkningen i Åmot, samt de militære brukere i kommunen. Det er vårt håp at vi på denne måten kan bidra til å øke kunnskapen om både nær og fjern historie i øvrige deler av Østerdalen og Hedmark fylke. Heftet består i hovedsak av flere fagartikler som belyser kulturhistoriske resultater, nye problemstillinger og spørsmål knyttet til de forskjellige kulturminnene og tidsperiodene i denne delen av Østerdalen. I tillegg presenteres prosjektet nærmere med hensyn til bakgrunn, organisering, innhold og faglige resultater. Vi ser også nærmere på kulturminnenes plass i forhold til Forsvarets planlegging og drift av Regionfelt Østlandet.