Search

Målet med denne studien er å bidra til økt forståelse for hvordan balkanske foreldre opplever sitt foreldreskap i møtet med den norske velferdsstaten og den norske kulturen. Problemstillingen lyder: Hvilke kulturelle ulikheter og utfordringer har Balkanske foreldre møtt rundt sitt eget foreldreskap i møte med Norge og den norske velferdsstaten? Studien består av ti individuelle dybdeintervju og bruk av en semistrukturert intervjuguide for innhenting av kunnskap og erfaringer. Deltakerutvalget består av fem fedre og fem mødre, med gjennomsnittlig 8,8 års foreldreerfaring i deres hjemland, og 16,6 års erfaring i Norge. Resultatene viser at de balkanske foreldrene har opplevd et velferdssystem som er bygget på andre kulturelle verdier enn deres hjemland. Foreldrene har stor frykt og mistillit til systemet; eksempelvis blir barnehage-barnevern-relasjonen trukket frem som skummel. Foreldrene ettersøker et barnevern med større kulturforståelse, mindre paniske inngrep og et roligere tempo i arbeidet. Utenom velferdsstaten opplevde foreldrene et gjentatt krysskulturelt press. Dette presset ble spesielt opplevd i oppdragelse av barn, og i valg av levemåten; livsstil, verdier, tradisjoner og religion. Dette satt ofte foreldrene i en posisjon der de enten ødelegger tillit og relasjon til sin familie i hjemlandet, eller til majoriteten og deres nettverk i Norge. De yngre og mindre erfarne foreldrene opplevde dette i mindre grad enn de eldre og mer erfarne foreldrene. Disse mange kulturelle utfordringene har ført til store endringer i familielivet, eksempelvis: Endringer i familiedynamikken og familiehierarkiet; mer barnefokusert oppdragelse enn på den kollektive familien. Eller eksempelvis: Endringer i foreldrenes sosiale liv; fedrene mer usosiale og i hjemmet, mens mødrene er med myndiggjort og opplever et større sosialt liv. Masteroppgave i barnevern MABARN351 MAPS-BARN

This article seeks to conceptualize and analyze how processes of deglobalization are interde-pendently connected with processes of dehumanization, double bind and racialization in the field of radicalization of ethnic and religious minorities in Denmark. We analyze two sociopolitical cases to show how deglobalization takes form in local practice, enabling or limiting specific sub-jects’ and groups’ possibilities of being perceived and accepted as Danish citizens. Relations be-tween radicalization and dehumanization are explored across subjective, societal, political and discursive practices linked to double-bind processes and possible movements beyond them. Our aim is to establish a theoretical framework for exploring a psychology of deglobalization that takes into account processes of racialization, mis-interpellation, double bind and the possibilities for rehumanization.

Denne rapporten om familievernets tilnærming til mangfold og minoriteter er den tredje i rekken av leveranser fra forskningsprogrammet Familievernet – likeverdig tjenestetilbud til en mangfoldig befolkning (2020–2023) som utføres på oppdrag for Bufdir. Et sentralt mål for familievernet er at tjenesten skal gi et likeverdig tilbud til familier i hele landet. Dette innebærer at tilbudet skal være kjent i befolkningen, og at det skal oppleves som like relevant og like godt tilrettelagt for ulike brukergrupper. Rapporten undersøker familievernets tilpasning til en mangfoldig befolkning. Målsetningen er å utvikle et kunnskapsgrunnlag som kan bidra til utvikling av et mer likeverdig tjenestetilbud. Rapporten er en kvalitativ undersøkelse av de ansatte i familieverntjenestens forståelse av mangfoldsarbeid og deres tilpasning av tilbudet til ulike minoritetsgrupper. I tillegg undersøkes erfaringer med og kjennskap til familievernet i deler av befolkningen som antas å benytte seg av dette tilbudet i mindre grad enn andre.

Matters of race, racism and racialization has been part of the Danish education research history, yet fluctuating across time from being all-encompassing affective matter to vanishing from research and public debates. Reading Danish knowledge archive on antiracist education, the article traces back affective investments and moods that followed the knowledge production on antiracist education since 1970s. The article shows how discourse of tolerance most prominent in the 1980’ and 90’ gave life to a pedagogy of ‘creating good atmospheres’ and ‘happy diversity’ and how from late 1990s onwards the feelings of unease and uncomfortability came to be part of antiracist education research and practice. Lastly, the article suggests that research and practice around antiracist education may analytically be looked for ‘in the air’ and ‘between the lines’ and conceptualized as mood work. Antiracist pedagogies have long been conceptualized and developed by scholars, public intellectuals, teachers and pedagogues in Danish education contexts. By analysing Danish knowledge production on antiracist education from the 1980s to the present, this article traces changing understandings of race and racism in Danish education, as well as accounts for different affective tensions and investments at stake in antiracist pedagogical practice and thinking. We show how the discourse of antiracism as ‘tolerance work’ prevalent in the 1980s and 1990s evolved into an antiracist pedagogy centred on ‘creating good and positive atmospheres’, and how, from the 2000s onward, feelings of unease, embarrassment and anxiety about addressing race have become integrated in antiracist education research and practice. While the first approach towards antiracist education dwells with and use positive and joyous feelings, the second wave addresses a more uncomfortable register of affects. By analysing how different affective intensities have historically been associated with antiracist pedagogies in Denmark, we show how they are inextricable from education policies and politics.

Based on life-history interviews and fieldwork among second-generation minority parents of various ethnic backgrounds in Denmark, this article explores generational changes in parenting norms and practices between first-generation and second-generation minority parents. The second-generation parents generally experience that they, compared to their own parents and contemporary first-generation parents, have a more “open” and “engaged” relationship with their children and their schools making them feel intimately shaped by Danish society. Con-testing integration and governmentality approaches, the article takes a figurational approach (Elias, 1994), illuminating the historical changes in and current characteristics of the relationship between state, school, children and parents, which shapes the Danish “state-school figuration”. It explores how the second-generation minorities’ entanglement in the interdependencies of this figuration as children and later parents, makes it valuable and sensible for them to engage in the “intensive parenting” (Lee et al., 2014) applauded in Danish schools. Yet, due to these interde-pendencies their intensive parenting involves that they both distance themselves from and act as cultural brokers for first-generation parents and use their insider knowledge to protect their children against negative influence, stigmatization, and discrimination. Based on life-history interviews and fieldwork among second-generation minority Danish parents from different ethnic backgrounds, this article explores changes in parenting norms and practices between first-generation and second-generation minority Danish parents. The second-generation parents generally experience that, compared to their own parents and contemporary first-generation parents, they have a more ‘open’ and ‘engaged’ relationship with their children and their schools, making them feel intimately shaped by Danish society. Contesting integration and governmentality approaches, the article takes an Eliasian figurational approach, illuminating the historical changes in and current characteristics of the relationship between state, school, children, and parents that shapes the Danish ‘state-school figuration’. It explores how these second-generation minorities’ entanglement in the interdependencies of this figuration—first as children and later as parents—makes it valuable and sensible for them to engage in the ‘intensive parenting’ applauded in Danish schools. Yet, due to these interdependencies, their intensive parenting involves both distancing themselves from and acting as cultural brokers for first-generation parents, as well as using their own insider knowledge to protect their children from negative influence, stigmatisation, and discrimination

Based on a qualitative interview study, this article focuses on the everyday organization of family life in Denmark among ethnic minority parents with Pakistani, Turkish, Palestinian and Iraqi backgrounds, with a particular view to the quotidian resource management of time and money within intimate parent–child relationships. Through this focus on how the parents prioritize their everyday time and financial resources from an intergenerational perspective, the article explores the motivations and reasoning behind such arrangements of family life—including how they reflect parents’ visions for their children’s future lives. While it applies a time-use and consumption perspective to examine mundane family lives, as opposed to, for instance, a social integration perspective, the analysis nonetheless reveals how Danish policy and public debate on the “integration” of ethnic minorities directly and in detail shapes the quotidian orchestration of family life and its intimate relations. This translates into a highly concrete, everyday concern with and attentiveness towards “integration” among the parents. This attentiveness towards the Danish integration debate haunts the parents’ sense of self. Moreover, I argue that it materializes in routinized family life practices, strongly shaping the innermost private sphere of mundane parental choices regarding the day-to-day management of time and money, and in the everyday strategies for the next generation’s future belonging in Denmark expressed in this management. Keywords: Denmark; ethnic minorities; everyday family life; parent–child relations; parenting; time and consumption management; intergenerational future strategies; belonging; the Danish welfare state; public integration debate Based on a qualitative interview study, this article focuses on the everyday organization of family life in Denmark among ethnic minority parents with Pakistani, Turkish, Palestinian and Iraqi backgrounds, with a particular view to the quotidian resource management of time and money within intimate parent–child relationships. Through this focus on how the parents prioritize their everyday time and financial resources from an intergenerational perspective, the article explores the motivations and reasoning behind such arrangements of family life—including how they reflect parents’ visions for their children’s future lives. While it applies a time-use and consumption perspective to examine mundane family lives, as opposed to, for instance, a social integration perspective, the analysis nonetheless reveals how Danish policy and public debate on the “integration” of ethnic minorities directly and in detail shapes the quotidian orchestration of family life and its intimate relations. This translates into a highly concrete, everyday concern with and attentiveness towards “integration” among the parents. This attentiveness towards the Danish integration debate haunts the parents’ sense of self. Moreover, I argue that it materializes in routinized family life practices, strongly shaping the innermost private sphere of mundane parental choices regarding the day-to-day management of time and money, and in the everyday strategies for the next generation’s future belonging in Denmark expressed in this management. Keywords: Denmark; ethnic minorities; everyday family life; parent–child relations; parenting; time and consumption management; intergenerational future strategies; belonging; the Danish welfare state; public integration debate

Artiklen tager afsæt i analyser af sprogfag i forskningsprojektet Fagdidaktik og demokrati, der blev gennemført på Aarhus Universitet (DPU) 2017-2019 (Haas & Matthiesen, 2020). Artiklens empiri er foreskrivende bestemmelser for tre udvalgte sprogfag i den danske grundskole, som de beskrives i det statslige curriculum Fælles Mål. De tre fag er dansk, dansk som andetsprog og (minoritets)modersmål, hvor fokus er på, hvordan disse fag sprogligt og kulturelt komplementerer hinanden gennem status og hierarkier. Empirien omfatter tillige lovgrundlaget for disse tre fag og andre foreskrivende bestemmelser. De curriculære bestemmelser analyseres ud fra et kritisk diskurs- og begrebsanalytisk ståsted. De centrale begreber: anerkendelse, ligestilling og demokrati, tager afsæt i den tyske socialfilosof Axel Honneths anerkendelsesteori og den danske sociolog Christian Horsts teori om retlig lighed, etnicitet og demokrati i uddannelserne. Fagbeskrivelserne for de tre fag stiller målgrupperne, fagene er møntet på, ulige i forhold til adgang til retlig anerkendelse gennem tilbud om undervisning. Begrebet modersmål er siden 70’erne blevet forbeholdt sproglige minoritetselever med begrænsede undervisningstilbud, ligesom undervisningen i dansk som andetsprog er blevet et perifert tilbud til de få. Faget dansk begrebsliggøres ikke som et sprogfag. Det naturaliseres blot som sproget. Embedsmænd, der politiserer beslutninger, og politikeres retorik hindrer anerkendende og lighedsfremmende faglighed og efterlader de tre fag i politisk spændetrøje. Dette står i modsætning til både retorik og fagligt funderede bestemmelser i Sverige, hvor fageksperters udsagn har en større legitimitet end i Danmark.

Med utgangspunkt i Gullestads analyser av hjem, hverdagsliv og de store samfunnstransformasjoner fra 1970-tallet og fremover, diskuterer denne artikkelen forståelser og praksiser knyttet til hjem, familie og hverdagsliv i flerkulturelle felt hvor ulike og ofte motstridende idealer, normer og praksiser brytes mot hverandre. Artikkelen undersøker hvilke ulike diskurser og praksiser som møtes i begrepene «hjem» og «hverdagsliv» , og hvordan vektleggingen av og prioriteringene i hverdagslivet og hjemmet kan forstås som måter å skape mening, stabilitet og tilhørighet i det som kan oppfattes som en fragmentert verden. Artikkelen baserer seg på en studie av familieliv og tilhørighet i fremvoksende ny norsk middelklasse; høyt utdannede etterkommere av innvandrere fra Pakistan og India. Der Gullestad trekker frem gapet mellom de nære relasjonene i hjem/hverdagsliv og staten/«systemet», og hvordan hverdagslivet anses som en enklave som må beskyttes fra staten/systemet, beskrev og diskuterte deltakerne i denne studien hvordan det «å holde hverdagen sammen» handlet vel så mye om beskyttelse fra andre «systemer» og relasjoner, deriblant krav og forventninger fra foreldre/svigerforeldre og deler av de pakistanske og indiske miljøene i Norge. Inspired by Gullestad’s analysis of home, everyday life and the large social transformations from the 1970s and onwards, this article discusses understandings and practices of home, family and everyday life in multicultural fields where different and often contrasting ideals, norms and practices meet. The article investigates the ways in which different discourses and practices meet in the notion of home and everyday life, and discusses how the emphasis on and priorities in everyday life can be understood as part of an effort to provide a sense of meaning, stability, and belonging in what may be perceived as a fragmented world. The article is based on a study of family life and belonging in an emerging Norwegian middle class; highly educated descendants of immigrants from Pakistan and India. Where Gullestad emphasizes how everyday life is often considered as an enclave to be defended from the system/state, my interlocutors described and discussed how «holding everyday life together» as something that had to be protected or shielded not only from the system/state, but also from other «systems» and relationships as well, such as the demands and expectations from parents/parents-in-law and parts of Indian and Pakistani communities in Norway. Artikkelen er basert på Phd-avhandlingen som ble finansiert av Norges forskningsråd og Institutt for samfunnsforskning.

Detta arbete undersöker hur Riksdagspartiernas uttalanden om religion kan tänkas påverkareligiösa elever i skolan. I huvudsak har tre teorier används: Bronfenbrenners ekologiskasystemteori, Saids teori om Det Annorlunda och Goffmans teori om stigma. Arbetet hargjorts som en textanalys, där material från partierna samlats in och sedan analyserats.Frågeställningarna som guidat arbetet är: ● Kan Riksdagspartierna bidra till stigmatiseringen av religiösa elever?○ Vilka direkta och indirekta budskap finns i partiernas textproduktion gällandereligion och religiösa människor? Undersökningen visar att problemet är väldigt komplext, och att ett enkelt svar inte går attutröna. Det finns dock ett tydligt samband mellan Riksdagspartiernas uttalanden och religiösaelevers vardag i skolan, samt mellan detta arbetes resultat och den tidigare forskningen.

Temaet for denne studien er flerspråklighet som ressurs, og oppgavens problemstilling lyder som følgende: Hvordan reflekterer norsklærere over bruk av flerspråklig kompetanse som ressurs i undervisningen? Oppgavens formål har vært å undersøke hvordan et utvalg norsklærere stiller seg til temaet flerspråklighet, og hvordan elevers transspråklighet benyttes som ressurs i det flerspråklige klasserom. Utvalget i oppgaven består av ti norsklærere i grunnskolen som har delt sine tanker og erfaringer fra det flerkulturelle klasserom. Denne oppgaven har et kvalitativt forskningsdesign med skriftlig strukturert intervju som metode. Oppgavens teoretiske tilnærming er tilknyttet sentrale begreper og teori relevant til temaene flerspråklighet og andrespråk i et didaktisk perspektiv. Innenfor arbeidet med temaet flerspråklighet løfter teorien frem en forståelse av ressursorientert skole og verdien ved flerspråklighet, hvor det legges fram både ressursorientert tilnærming og problemorientert tilnærming. Datamaterialet viser at norsklærere har en positiv holdning til flerspråklighet, et ressursorientert forhold til det språklige mangfoldet i skolen og aksepterer og inkluderer elevers kultur. Likevel opplever intervjupersonene det som utfordrende å ta elevenes transspråklighet i bruk grunnet få endringer iverksatt i skolen for å imøtekomme disse elevene. Noen av lærernes uttalelser tyder på at flerspråkligheten kun benyttes som et verktøy i norskinnlæringen, hvor resterende språkkunnskap får en redusert viktighetsrolle. The theme of this study is multilingualism as a resource, and the study’s research questions sounds as the following: How do teachers in the Norwegian subject reflect on the use of multilingual competence as a resource in teaching? The purpose of this project is to examine how a selection of Norwegian teachers approach the topic of multilingualism and how their student’s translingualism is used as a resource in the multilingual classroom. The selection in this thesis consists of ten Norwegian teachers in primary school and lower secondary school, who have shared their thoughts and experiences in the multicultural classroom. This thesis utilizes the method of a written structured interview as a qualitative research design. This thesis’ theoretical approach is related to key concepts and theory connected to the topics of multilingualism and second language acquisition from a didactic perspective. Within the work on the topic of multilingualism, the theory highlights an understanding of resource-oriented schools and the value of multilingualism, where both a resource-oriented approach and a problem-oriented approach are presented. The collected data-material shows that the Norwegian teachers have a positive approach toward multilingualism, a resource-oriented relation to the linguistic diversity in the school that accepts and includes student’s cultures. Nevertheless, the informants find it challenging to use the student’s translingualism due to the few changes implemented in the school to accommodate these students. Some of the teacher’s answers indicate that multilingualism is only used as a tool in Norwegian learning, where the remaining language knowledge has a reduced importance role.

Master's thesis MIKA. VID Specialized University, Stavanger, August 2021 Denne masteroppgaven er en del av erfaringsbasert master i interkulturell arbeid ved VID vitenskapelige høgskole Stavanger. I denne oppgaven retter jeg søkelyset mot minoriteter og deres psykiske helse. Utgangspunktet for valgte tema har vært en rekke studier viser at minoriteter har sliter mer med psykiske helse relaterte problemer enn befolkning forøvrig. Det er en reell og samfunnsaktuell problemstilling hos mange minoriteter da psykiske helse er et av temaene som ofte blir omtalt som tabu. Tabubelagte temaer kan være vanskelig å ta opp og snakke ut om. Dette kan føre til at flere får begrenset mulighetene til å fortelle at de har psykiske helserelaterte utfordringer. Ofte er det sterke kulturelle og/ eller religiøse føringer som er årsaken. På bakgrunn av dette lyder forskningsspørsmålene mine som følgende: 1.Hvilke faktorer påvirker deres psykiske helse? 2.Hvilke muligheter og begrensninger ser de for å oppsøke hjelp når det gjelder psykisk helse relaterte utfordringer? Gjennom kvalitativt forskningsintervju har jeg intervjuet seks personer som har bodd i Norge mellom 5-10 år. Analysen av datamaterialet blir drøftet opp mot følgende teorier: Sosial kapital og sosiale nettverk, sosial kontroll, akkulturasjonsteori og resiliens. Oppgaven bygger på en tverrfaglig tilnærming til interkulturell kompetanse på blant annet Hans-Georg Gadamers sin hermeneutiske tilnærming gjennom forforståelse, og horisontsammensmelting. Jeg har også brukt fenomenologisk tilnærmingsmåte ved å prøve å gå i dybden om informantenes egne opplevelser, erfaringer og oppfatning av psykisk helse. Av funnene har jeg kommet frem til at det ligger kulturelle og religiøse faktorer bak hvordan psykisk helse blir oppfattet og håndtert av informantene. Til en grad kan kjønn også være med på å avgjøre hvordan en håndterer vanskelige ting som psykisk helse og hvilken metode som blir brukt for å føle seg bedre. Ved siden av å få kunnskap om deres psykiske helse kan man også øke kunnskap om hvordan å kommunisere med de angående tema og skape en forståelse for det ukjente. This master's thesis is part of an experience-based master's in intercultural work at VID University College Stavanger. In this thesis, I focus on minorities and their mental health. The starting point for the chosen topic has been a number of studies showing that minorities have struggled more with mental health related problems than the general population. It is a real and socially relevant issue for many minorities as mental health is one of the topics that is often referred to as taboo. Taboo topics can be difficult to address and talk about. This can lead to more people being given the opportunity to report that they have mental health-related challenges. Often the strong cultural and / or religious guidelines are the cause. Based on this, my research questions are as follows: 1. What factors affect their mental health? 2. What opportunities and limitations do they see in seeking help regarding mental health related challenges? Through qualitative research interviews, I have interviewed six people who have lived in Norway between 5-10 years. The analysis of the data material is discussed against the following theories: Social capital and social networks, social control, acculturation theory and resilience. The thesis is based on an interdisciplinary approach to intercultural competence on, among other things, Hans-Georg Gadamers' hermeneutic approach through pre-understanding, and horizon merging. I have also used a phenomenological approach by trying to go in depth about the informants' own experiences, experiences and perceptions of mental health. From the findings, I have come to the conclusion that there are cultural and religious factors behind how mental health is perceived and handled by the informants. Gender can also help determine how one handles difficult things such as mental health and what methods are used to feel better. In addition to gaining knowledge about their mental health, one can also increase knowledge about how to communicate with those regarding topics and create an understanding of the unknown.

The paper explores the process of learning to be a good Muslim and the movement beyond gang engagement and religious radicalization. We follow a former gang member, X, and analyze his changed participation in and across various communities and contexts, such as his former gang environment, a Muslim community learning center, and how various arrangements of Danish prison practice and legal psychiatry, provide possibilities and limitations for building a meaningful trajectory beyond gang engagement. Employing mo(ve)ment methodology, we look into significant and conflictual moments that moved him towards change, exploring the ways in which he actively uses Islam and the community around this as a vehicle of transformation of himself and his practices in different contexts of his life. We follow his journey of transformation from gang member, to becoming more engaged in Islam in the isolation of his prison cell, to going into the direction of a radical form of Islamic ideology, and moving away from that engaging in a spiritual sense of religiosity. The paper illustrates the double meanings of long sentences and mixed feelings of meaning experienced in extreme marginalized situations, and challenges dominating ‘cross-over’ discourses about the radicalizing influences Islam can have on former criminalized youths.

This article gives an analysis of social pedagogical work in leisure and youth clubs, physically located in so-called socially deprived housing areas in Denmark. The pedagogical work is especially aimed at young boys of ethnic minority background. The article draws on empirical research from a project exploring leisure and youth clubs’ impact on children and young people’s well-being and opportunities for development when growing up in socially deprived housing areas. The social pedagogical work seems very closely related to societal issues moving into the pedagogical everyday life of the leisure and youth clubs. These clubs, besides embracing the children and young people’s active leisure life in communities with other children and young people, are thus also instrumental in helping and supporting the children and young people to cope with an everyday life that features experiences of stigmatising and inequality-shaped living conditions. The social pedagogical work is analysed from the perspectives of the pedagogues and young people, taking their point of view to what seems particularly significant to the well-being and development of the young people based on Scandinavian-German critical psychology. This is integrated with Paulo Freire’s notion of hope and empowerment, which is the analytical framework within the context of social pedagogical work concerned with how the young men develop belief in themselves for them to complete their education, get a job in after-school hours and refrain from involvement in crime and gang-related communities.

In this paper, I shall talk briefly about the Danish research approach to bullying, before I turn to the challenges we face in relation to future bullying research, prevention and intervention. I will focus two aspects: 1. Our understanding of normativities linked to social categories – and how the dynamics of social exclusion, based on the formation of such categories as ethnicity, gender, race, social class, and sexuality, intertwine with school bullying. 2. The widely shared ambitions of establishing standardized prevention and intervention strategies, and whether we need to ask ourselves at what conceptual level our generalizations and advices should be developed.

The paper explores the process of learning to be a good Muslim and the movement beyond gang engagement and religious radicalization. We follow a former gang member, X, and analyze his changed participation in and across various communities and contexts, such as his former gang environment, a Muslim community learning center, and how various arrangements of Danish prison practice and legal psychiatry, provide possibilities and limitations for building a meaningful trajectory beyond gang engagement. Employing mo(ve)ment methodology, we look into significant and conflictual moments that moved him towards change, exploring the ways in which he actively uses Islam and the community around this as a vehicle of transformation of himself and his practices in different contexts of his life. We follow his journey of transformation from gang member, to becoming more engaged in Islam in the isolation of his prison cell, to going into the direction of a radical form of Islamic ideology, and moving away from that engaging in a spiritual sense of religiosity

Rapporten kartlägger mål och problematiseringar för olika typer av breddad rekrytering till högre studier i de tre skandinaviska länderna Sverige, Norge och Danmark, samt lösningsförslag, projekt och reformer av relevans för frågan. Dessutom redovisar rapporten den faktiska rekryteringen till högre utbildning bland olika delar av befolkningen, samt resultat av utvärderingar och relevanta analyser av breddnings­arbetet. Fokus har legat på perioden från 2010 och framåt. Materialet är omfattande och komplext. Vi gör därför inte anspråk på att ha gjort en heltäckande kartläggning. Syftet med rapporten är att utifrån konkreta exempel och olika infallsvinklar och idéer stimulera diskussionen om hur man i Sverige kan gå vidare i arbetet med att bredda rekryteringen till den högre utbildningen. Rapport skriven på uppdrag av Universitetskanslersämbetet (UKÄ) som en del av deras regeringsuppdrag att utvärdera lärosätenas arbete med breddad rekrytering.

Oppgavens hensikt er å belyse hvordan kulturelle forforståelser virker inn på samarbeidet mellom minoritetsfamilier og barnevernsarbeidere. I tillegg er målet å formidle hvordan ulike faktorer som generasjon, kollektivistisk samfunn, individualistisk samfunn, og oppvekst kan påvirke minoritetenes holdninger til barneverntjenesten. Jeg intervjuet totalt syv informanter, fire barnevernsarbeidere og tre minoritetsforeldre i denne masteroppgaven. Gjennom tematisk analyse viser jeg hvordan erfaringer, sosialt nettverk og makt spiller inn på samarbeidet. Frykten for barnevernet er fremtredende og begge informantgruppene utrykker at frykten styrer samarbeidet. Videre ble frykt knyttet opp til en positiv holdning hos minoritetsfamiliene som skyver vekk bekymringen. Når det gjelder tillit og mistillit hadde det tilknytning til barnevernsarbeiderens etnisitet og den sirkulerende representasjonen av barnevernet i innvandrermiljøene. Tematisk analyse har blitt brukt til å fremme funnene og Bourdieu (1995, 1999) og hans konfliktteoretiske syntese, slik Aakvaag (2012) presenterer det er brukt til å drøfte funnene. Jeg foreslår en dypere forståelse av den kulturelle forforståelsen minoritetsfamiliene har og om den positive holdningen minoritetsfamiliene har om egen familiesituasjon. Dette vil gi en dypere forklaring på minoritetens erfaringer og holdning til barneverntjenesten.

I dette forskningsprosjektet undersøker jeg hvordan et utvalg med unge voksne med somaliske foreldre erfarer og opplever kulturrehabilitering og deres deltakelsesmuligheter i det norske samfunnet. Kulturrehabilitering innebærer en prosess hvor foreldrene ønsker å videreføre deres etniske kultur til deres barn ved å sende dem tilbake til foreldrenes opphavsland. Hensikten med denne studien er å forbedre forståelsen av hvordan kulturrehabilitering kan påvirke unge norsk-somalieres oppvekst og fremtid i Norge, og hvilken mestringsstrategier de benytter seg av gjennom kulturrehabiliteringen. Oppgaven belyser også hvordan de navigerer mellom to kulturer. Målet er også å framskaffe ny kunnskap som kan være til nytte for minoritetsfamilier, barnevern og familiebehandlere. Dette fordi kulturrehabilitering er et gjennomgående fenomen i store deler av det somaliske miljøet, og et bedre kunnskapsgrunnlag vil kunne være viktig for sosial- og familietjenester i den norske velferdsstaten og deres arbeid med disse ungdommene. Jeg har benyttet kvalitativ livsløpsintervju som metode for å belyse deltakernes erfaring og opplevelse. Intervjuene gir en dypere innsikt i deres livsløp før de reiste til hjemlandet, under oppholdet i hjemlandet og veien tilbake til det norske samfunnet etter kulturrehabiliteringen. Med andre ord så har oppgaven en form hvor vi følger deltakerne på deres vei. Utvalget består av åtte unge voksne som enten er født og oppvokst i Norge eller som kom til Norge ved senere tidspunkt i ung alder. Kulturrehabiliteringens tidsperiode varierer mellom intervjupersonene. Mens det korteste oppholdet varte i seks måneder, varte det lengste i seks år. Det teoretiske rammen for forskningsprosjektet er bygget opp på Anthony Giddens’ struktureringsteori og senere videreutvikling av hans perspektiv i form av sterk struktureringsteori av Rob Stones. Grunnelementene er sosiale strukturer, handlinger og utfall. Jeg søker å forstå forholdene og mekanismene som forhindrer eller fremmer norsk-somaliers muligheter for deltakelse i det samfunnet de befinner seg i. Det blir i tillegg trukket veksler med Amartya Sens kapabilitetsperspektiv som bidrar til å identifisere personlige, sosiale og miljømessige forhold som hemmer eller fremmer deres deltakelsesmuligheter. For å få en dypere forståelse av deltakernes selvidentitet og tilhørighet blir det anvendt Giddens’ modernitetsteori og tilgrensende begrepsliggjøring av flerkulturelle identiteter.

Barnevernssamtaler er ofte språklig komplekse. I disse samtalene møter de ansatte foreldre som er i en stresset og sårbar situasjon, hvor de kan ha vansker med å forstå, gjøre seg forstått og å gi uttrykk for at de ikke forstår. Dersom foreldre og saksbehandlere ikke har felles språk, forsterkes disse problemene. I slike saker kan det ofte være behov for tolking for å sikre god kommunikasjon. Dette kapitlet beskriver utfordringer ved tolkede samtaler, og hva som skal til for å lykkes i barnevernsarbeid uten felles språk.

Denne specialeafhandling præsenterer en undersøgelse af danske minoriteters oplevelse af Instagram som talerør, i forhold til at skabe øget synliggørelse og repræsentation, samt de muligheder og udfordringer platformen giver i denne forbindelse. Undersøgelsen bygger på en videnskabelig erkendelse af, at danske minoriteter er stærkt underrepræsenterede blandt nyhedskilderne i de danske nyhedsmedier – selv i de historier, som omhandler dem. I denne forbindelse er det relevant at undersøge, hvorvidt et socialt medie som Instagram, hvor brugerne selv definere deres indhold, giver minoriteter en mulighed for at synliggøre sig og skabe øget repræsentationen.Jeg har valgt at benytte en kvalitativ metodisk tilgang, hvilket er hensigtsmæssigt, når man som forsker ønsker at opnå en dybdegående indsigt i den betydning, som mennesker tillægger deres situerede aktiviteter og levede dagligverden. Gennem det digitale videokonference-program ‘Zoom’ har jeg afholdt tre synkrone online interviews med specialets tre undersøgelses-deltagere: Mary C. Namagambe, Regina Fjendbo og Brynhildr. Interviewene gav mig en indsigt i undersøgelses-deltagernes levede erfaringer som minoritets-personer, samt situerede oplevelser og tanker omkring at anvende Instagram som talerør til repræsentation. Foruden interviewene har jeg benyttet mig af metoden ’online-etnografi’ til at undersøge undersøgelses-deltagernes anvendelse af Instagram samt indsamle materiale i form af forskellige opslag, der eksemplificerer og tydeliggør deres udtalelser fra interviewene. De tre undersøgelses-deltagere samt det sociale medie Instagram, som undersøgelsen centrerer sig omkring, er udvalgt på baggrund af en række selektionskriterier samt en pilotundersøgelse, som jeg foretog i projektets opstart. Foruden den indsamlede empiri, inddrager jeg i undersøgelsen en række forskelligt teori, der har til formål at skabe en øget indsigt i den sociale, samfundsmæssige og teknologiske kontekst, som undersøgelsens problemstilling berører. Undersøgelsen konkluderer, at Instagram tilbyder minoriteter et rum, hvor de kan definere sig selv og deres egen identitet. Derudover giver platformen dem mulighed for at udtrykke og dele personlige tanker og erfaringer, og give deres følgere indblik i, hvad det indebærer at leve som minoritet i Danmark. Instagram giver dermed minoriteterne mulighed for at oplyse og inspirere, og føre vidnesbyrd for deres egen levede livsverden. Undersøgelsen viser, at Instagram tilbyder en række af forskellige kommunikationsværktøjer, der skaber afsæt for, at minoriteter kan iværksætte forskellige aktivistiske initiativer, og indgå i fællesskaber med andre ligesindede. Derudover konkluderer undersøgelsen også, at to centrale udfordringer, online chikane samt Instagrams indholds-monitoreringen, er med til at reducere det talerør, som platformen tilbyder. Disse udfordringer begrænser både minoriteternes lyst og mulighed for at sprede deres budskaber og perspektiver. Instagram bidrager således ikke aktivt til at øge synliggørelsen og repræsentationen af minoriteter, men tilbyder i stedet et lille skridt på vejen: et rum, hvor minoriteterne kan definere sig selv og sin egen historie, og finde andre ligesindede., This thesis presents a study of Danish minorities’ experiences of the social media platform Instagram as a platform for representation and visibility. The study is based on a scientific recognition that Danish minorities are strongly underrepresented among the news sources in the Danish news media. In this context, it is relevant to examine whether social media such as Instagram gives minorities an opportunity to make themselves visible and thereby increase their representation.In the study, I have chosen a qualitative methodological approach. This approach is suitable when you as a researcher want to gain a thorough insight into the meanings that individuals attach to their situated activities. Through the digital video conferencing program ‘Zoom’, I have conducted three online interviews with three selected research participants: Mary C. Namagambe, Regina Fjendbo and Bryndhildr. The interviews gave me an insight into the research participants’ situated perspective as a minority, as well as the experience of using Instagram as a platform for representation and visibility. In addition to the interviews, I have used the method of online ethnography to study the research participants’ use of Instagram and collect empirical data in the form of various postings to exemplify and clarify their interview statements. The three research participants as well as the social media Instagram, which this study centers around, have been selected on the basis of a number of selection criteria and a pilot study of which I conducted in the beginning of this project. In addition to the collected empirical data, the study also includes a number of different theoretical materials that aim to create an increased insight into the social, societal and technological context that the problem to be assessed in this study affects. The study shows that Instagram offers minorities a space where they can define themselves and their own identity, as well as present and testify about their situated experiences and experiences. Instagram offers a number of different communication tools to express oneself through, which creates a basis for minorities to launch various activist initiatives, as well as to interact and enter into communities of like-minded people. However, the study also shows that two key challenges, online harassment and content monitoring on Instagram, limit both the desire and the opportunity of the minorities to spread their messages and perspectives. Therefore, Instagram does not actively contribute to making minorities more visible and increase representation, but instead offers a small step on the road: a space where minorities can define themselves and their own identity.

Målet med studien var å få økt kunnskap om skeive unge i oppdagelsesfasen. Studien belyser perioden i livet da informantene begynte å kjenne på skeive følelser og hva som var viktig for dem i prosessen med å integrere en skeiv identitet. Det ble sett på om det er mulig å forstå prosessen i lys av en modell for skeiv seksuell identitetsutvikling, anerkjennelsesteori og queer- teori. Studien bygger på datamateriale innhentet ved hjelp av semistrukturerte dybdeintervjuer med åtte unge skeive i alderen 19 til 23, bosatt i Oslo og omegn. Intervjudataene ble analysert ved hjelp av Aksel Tjoras Stegvis Induktiv Deduktiv metode (SDI). Tre konsepter ble analysert frem: «undringsrom», «aksepterende nettverk» og «et uttrykksåpent samfunn». Konseptene diskuteres opp mot relevant forskning, modell for utvikling av skeiv seksuell identitet, anerkjennelsesteori og queer- teori. Studien har tre interessante hovedfunn. Mye av den tidlige prosessen foregikk på et indre plan eller alene foran datamaskinen. Opplevelse av aksept og anerkjennelse fra omgivelsene var viktig for en god prosess. Informantene uttrykte ønske om en fremtidig «fleksualitetsåpenhet» der kategorier for seksuell orientering og kjønnsuttrykk er overflødige og der det er åpenhet for seksualitet som en fleksibel og flytende størrelse. Det er stort sprik i alder da informantene ble klar over at de har en skeiv seksuell orientering. Variasjonsbredden i informantenes alder ved oppdagelse og deres individuelle erfaringer med identitetsutviklingsprosessen antyder at generalisering vanskelig. Aksept og anerkjennelse fra viktige andre ser ut til å gjøre oppdagelsesfasen lettere.

Master's Thesis MIKA. VID Specialized University, School of Mission and Theology, May 2020 Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie som baseres på individuelle intervju med tre barnehagelærere og to individuelle og 3 fokusgruppemøte intervjuer med åtte minoritetsmødre. Det jeg ønsker med denne studien er å få frem partenes subjektive livsverden og fortellinger rundt foreldresamarbeid. Hovedproblemstilling og underspørsmålet mitt ble derfor; «Hvilke forståelser og forventinger fremmes i minoritetsforeldre og barnehagelærere sine fortellinger rundt foreldresamarbeid i barnehagen?» «Hvilke fortellinger har minoritetsmødre og barnehagelærere om mangfoldskompetanse i foreldresamarbeidet?» Formålet med studiet er å svare på problemstillingen og underspørsmålet gjennom fortellingene til informantene. Det er brukt et symbolsk interaksjonistisk perspektiv for å belyse det informantene fortalte, analysere og drøfte dem opp til relevant teori. De teoretisk referanserammene i denne studien er i tillegg til symbolsk interaksjonistisk perspektiv, teorier rundt mangfold, foreldresamarbeid, medvirkning, kommunikasjon, strategivalg, kultur og akkulturasjonsrammeverk og profesjonsutøvelse og holdninger. Resultatet viser at minoritetsmødrene forstår foreldresamarbeidet som preget av en likhetstankegang i norsk barnehage, at det er vanskelig å samarbeide om barnet har utfordringer og at foreldresamarbeidet opplevde bedre med barn nummer to. Barnehagelærerne sine fortellinger viser en forståelse av at de gir mer til minoritetsforeldre i samarbeidet enn til majoritetsforeldre, at forventningsavklaring er essensielt og at minoritetsforeldrene er mest opptatt av sitt eget barn. Minoritetsforeldrene forventer at barnehagelærer tar hovedansvaret for foreldresamarbeidet og medvirkning rundt kultur, identitet, hvilke aktiviteter barna har i barnehagen og hva de spiser. Barnehagelærerne forventer mest av seg selv og kjenner på at minoritetsforeldre forventer skolerelaterte aktiviteter. Minoritetsforeldrene opplevde mangfoldskompetanse i foreldresamarbeid med barnehagelærer som tilfeldig. Barnehagelærernes fortellinger viser til en holdningsendring, fokus på dialog og økt handlingskompetanse i foreldresamarbeidet med minoritetsforeldre. I konklusjonen viser jeg til at grunnen til at barnehagelærerne og minoritetsmødrenes fortellinger ikke alltid samsvarer kan være fordi det ikke er forutsetninger for å ta den andres perspektiv. MV 17 Sc