Search

Rybråten, S., Hesjedal, A., & Holmgaard, S.B. 2023. Betydningen av laks. Eksempler fra Namsenfjorden og Namsenvassdraget. NINA Rapport 2254. Norsk institutt for naturforskning. Norge er et kjerneområde for atlantisk laks og har et internasjonalt ansvar for å bidra til bevaring av villaksen. Historisk har laksen hatt betydning for bosettingsvalg og matforsyning i landet vårt, og i mer enn 11 000 år har mennesker høstet laks fra både elver og fjorder. Laksens kulturmiljø i Namsenvassdraget/Namsenfjorden og Deatnu-Tanavassdraget/Deanuvuotna-Tanafjorden har vært i fokus i forskningsprosjektet SALCUL (Bridging diverse knowledges for improved salmon management), der et av målene har vært å oppnå en mer nyansert forståelse av mangfoldet i menneskers forhold til og kunnskap om laks. Både nasjonalt og internasjonalt legges det i økende grad vekt på behov for samarbeid mellom ulike fagdisipliner og kunnskapsformer, inkludert lokal og tradisjonell kunnskap, i arbeidet med å utvikle helhetlige tilnærminger til bærekraftige naturforvaltningsløsninger. Til tross for at det i Norsk lakseforvaltningen er tradisjon for samarbeid og dialog mellom myndigheter, fagmiljøer, rettighetshavere og ulike brukerinteresser, så mangler norsk naturforvaltning konkrete retningslinjer og etablert praksis for hvordan man mest hensiktsmessig inkluderer lokal og tradisjonell kunnskap i vurderinger og forvaltningsprosesser. Et viktig utgangspunkt for at representanter for ulike kunnskapstradisjoner skal kunne etablere gode prosesser for samarbeid basert på gjensidig åpenhet og respekt, er en forståelse for hverandres ståsted. Med denne rapporten håper vi å synliggjøre noe av mangfoldet i praksiser, kunnskap og betydninger som knytter seg til laks, gjennom eksempler fra Namsenvassdraget og Namsenfjorden. Rapporten oppsummerer intervjuer gjennomført med personer som på ulikt vis har et forhold til laks og/eller laksefiske i elv eller sjø i dette området. Rapporten er basert på et begrenset antall informanter og heller enn å søke en statistisk representativ framstilling av laksens betydning i Namsenvassdraget og Namsenfjorden, så har målet vært å få fram bredde og variasjon i betydningen av laks knyttet til sjølaksefiske og elvefiske i Namdalen. Innledningsvis gir rapporten en presentasjon av Namsenvassdraget og Namsenfjorden og utviklingen av lakseforvaltningen i området, som bakgrunnsinformasjon og kontekstuell ramme før intervjumaterialet presenteres. Rapporten tar først for seg betydningen av laks knyttet til sjølaksefisket og retter deretter fokus mot elvefisket. Rapporten avsluttes med en oppsummerende diskusjon om betydningen av laks, dialog og samarbeid i Namdalen.

Bremset, G., Holthe, E., Ambjørndalen, V., Hagen, I.J., Havn, T.B., Jensås, J.G., Johansen, K.N., Karlsson, S., Saksgård, R., Sæter, A.O. & Østborg, G.M. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2022. NINA Rapport 2262. Norsk institutt for naturforskning. I Auravassdraget har det blitt gjennomført regelmessige undersøkelser siden 1987, og fra og med 2001 har bestandene av laks og sjøaure blitt overvåket på årlig basis. Innretningen av undersøkelsene har variert en del i løpet av denne perioden. For undersøkelsesperioden 2022-2026 har utredningsprogrammet følgende hovedelementer: 1) Ungfiskundersøkelser i Eira og Aura, 2) Gytefiskundersøkelser i Eira og Aura, 3) Gytegropregistreringer i Eira og Aura, 4) Analyser av voksen laks og sjøaure, 5) Kartlegging av elvemusling i Eira og Aura, 6) Vurdering av behov for smoltundersøkelser i Eira, 7) Utarbeidelse av helhetlig tiltaksplan for Auravassdraget, og 8) Evaluering av tilslag på utsettinger i Eira og Aura. I 2022 ble det avlivet 219 lakser og 259 sjøaurer under sportsfisket i Auravassdraget. I tillegg ble 256 lakser og 172 sjøaurer gjenutsatt. Samlet laksefangst var noe lavere enn i 2021, samt noe lavere enn gjennomsnittsnivået for perioden 2001-2022. En generell trend etter årtusenskiftet er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned, mens laksefangstene har variert rundt et gjennomsnittsnivå på om lag to tonn. Laksfangstene i 2022 fordelte seg i 31 % smålaks, 54 % mellomlaks og 15 % storlaks. I Eikesdalsvatnet ble det rapportert fanget 53 lakser og 241 sjøaurer, og laksefangsten fordelte seg i 89 % smålaks, 9 % mellomlaks og 2 % storlaks. Antallsmessig utgjorde fangstutbyttet i Eikesdalsvatnet 56 % av samlet sjøaurefangst i vassdraget. Av 114 skjellprøver fra laks fanget i Eira var det 105 som ga entydige resultater med hensyn til opphav. Disse fordelte seg i 61 naturlig produserte individer (58 %), 43 utsatte individer (41 %) samt én rømt oppdrettslaks (1 %). Innslaget av utsatt laks har variert betydelig etter at det i 1987 ble startet opp med årlige skjellanalyser. I de første årene var det et relativt lite innslag av utsatt fisk, før innslaget gradvis økte utover 2000-tallet. Etter at det skjedde en omlegging til rettet fiske mot utsatt fisk, har det blitt nødvendig å benytte genetiske analyser som hovedmetode for å spore utsatt fisk. Omfanget av skjellanalyser har derfor blitt kraftig redusert sammenlignet med tidligere perioder. Én annen endring er at det i senere år har blitt inkludert prøver fra laks fanget utenom ordinær fiskesesong. Under drivtelling i Eira høsten 2022 ble det registrert 394 gytelakser og 519 antatt voksne sjøaurer. Antall registrerte gytelakser lå noe over gjennomsnittet for det som er registrert siden 2007, men en del lavere enn i perioden 2019-2021. Mesteparten av gytelaksene ble registrert i området nedstrøms skolebrua, mens mesteparten av sjøaurene ble registrert på strekningen nedstrøms Eikesdalsvatnet. Gytelaksene fordelte seg i 29 % smålaks, 53 % mellomlaks, og 18 % storlaks. Under drivtelling i Aura ble det observert to gytelakser og 236 sjøaurer på to undersøkte strekninger oppstrøms og nedstrøms Litlevatnet. Mengden sjøaure er det nest høyeste som er registrert siden gytefisktellingene startet høsten 2008, mens det lave antallet gytelaks er på linje med de fleste år i undersøkelsesperioden. De senere års registreringer kan tyde på at det har vært en positiv bestandsutvikling hos sjøaure i Aura i perioden 2019-2022 I perioden 2007-2022 har gytebestandsmålet i Eira trolig blitt oppnådd i 2008, 2011, 2012 og 2015, samt i hele perioden 2017-2022. I de seks resterende årene har gytebestandsmålet trolig ikke blitt oppnådd. En hovedgrunn til manglende oppnåelse av gytebestandsmål er en uforholdsmessig høy beskatning under elvefiske. Dersom elvebeskatningen hadde vært på et bærekraftig nivå (< 50 %) i hele perioden, ville gytebestandsmålet i Eira trolig vært oppnådd i nesten alle årene i undersøkelsesperioden. Imidlertid er innsiget av laks i stor grad avhengig av kultiveringsvirksomhet. Ut fra en samlet vurdering anbefales det derfor å videreføre tiltak for å begrense uttaket av laks under elvefiske i Eira, slik at gytebestandsmålet kan oppnås årlig, samt at rekrutteringen i mindre grad blir avhengig av omfattende kultiveringsvirksomhet. Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner mellom undersøkelsesperioder, samt årlige variasjoner innenfor undersøkelsesperioder. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006 var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007 ble det en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme lave nivå som i perioden 2001-2006. I perioden 2007-2022 har det vært registrert midlere tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens midlere tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2). Fysiske tiltak ved Kirkehølen og Maltsteinen i 2013 har gitt økt skjulkapasitet for større laksunger. Fra et førnivå på tre-fire egnete hulrom per arealenhet i tiltaksområdene, økte det til om lag 20 hulrom etter gjennomføring av tiltakene. I begge tiltaksområdene var det en betydelig nedgang i skjulkapasitet. I tiltaksområdet ved Kirkehølen skjedde nedgangen fram til 2015, da skjulkapasiteten stabiliserte seg på omtrent halvparten av nivået like etter tiltak. I tiltaksområdet ved Maltsteinen skjedde nedgangen fram til 2016, før skjulkapasiteten stabiliserte seg på omtrent en tredjedel av nivået like etter tiltak. Til tross for nedgang i antall hulrom etter gjennomførte habitattiltak, er skjulkapasiteten fortsatt høyere enn på de fleste andre undersøkte områder i Eira. Etter planen skal det gjennomføres kartlegging av tilløpsbekker i løpet av 2023, noe som vil gi et bedre grunnlag for å vurdere aktuelle habitattiltak.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Hagen, I.J. & Sollien, V.G. 2023. Evaluering av kultivering av laks i Gaulavassdraget. NINA Rapport 2282. Norsk institutt for naturforskning Gaulavassdraget er påvirket av vannkraftproduksjon gjennom fraføring av vann fra midtre deler og regulering av vannføringen i sidevassdraget Lundesokna. Som en kompensasjon for tapt smoltproduksjon ble det i 1975 innført et pålegg om årlige utsettinger av 5 000 laksesmolt i Gaula. Etter nye beregninger av smolttap ble pålegget i 2003 økt til årlige utsettinger av 15 000 laksesmolt. I de siste ni årene har det blitt brukt 14-22 stamfisk for å oppfylle pålegget om smoltutsettinger. Etter at smoltutsettingene ble startet har det ikke blitt gjennomført noen evaluering av kompensasjonstiltakene, verken tilslag på utsettingene eller genetiske effekter på laksebestanden. I dette prosjektet har vi ved hjelp av genetiske markører og et prøvemateriale fra sportsfiske sporet avkom etter stamfisk fra gyteårene 2014 og 2015. Tre av 94 fisk (3,2 %) fra gyteår 2014 ble tilordnet stamfiskforeldre og tre av 85 fisk (3,5 %) fra gyteåret 2015 ble tilordnet stamfiskforeldre. Ved å ta utgangspunkt i gytebestandsmålet og en estimert naturlig smoltproduksjon for Gaulavassdraget, vurderes innslaget av returnerende voksenlaks med kultiveringsopphav å være på et tilsvarende nivå som innslaget av kultivert smolt i samlet smoltproduksjon i vassdraget. Siden det er brukt så få stamfisk har kultiveringspraksisen i Gaula i utgangspunktet et stort negativt potensial med hensyn til genetiske bestandseffekter. Imidlertid anses de negative effektene av kultivering å være små, fordi innslaget av kultivert fisk er på et lavt nivå. På bakgrunn av generell kunnskap om mulige negative effekter av kultivering, det forholdsvis lille bidraget kultiveringen har på bestanden i Gaula, og de mange mulighetene som finnes for å øke den naturlige produksjonen av laks i vassdraget, anbefaler vi å avslutte kompensasjonsutsettingene til fordel for bevaring og restaurering av gyte- og oppvekstområder.

Falkegård, M., Erkinaro, J., Vähä, J. & Kuusela, J. 2023. Genetisk bestandsidentifisering av skjellprøver fra fiske etter blandete laksebestander i Tana i 2006‐2008 og 2011‐2012 (Genmix). NINA Rapport 2309. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3074334 I forbindelse med utredningen av en føre‐var‐tilnærming til forvaltning av laks, ble det i 2007 etablert førstegenerasjons gytebestandsmål for ulike deler av Tanavassdraget. De første vurderingene av måloppnåelse viste en foruroligende mangel på gytefisk i deler av Tana og den dårlige måloppnåelsen i kombinasjon med et omfattende fiske på blandete bestander i selve Tanaelva pekte mot et klart behov for økt kunnskap rundt hva som skjedde på bestandsnivå i Tanaelva. Dette var bakgrunnen til at prosjektet «GenMix ‐ solving the riddles of the Tana mixed stock fisheries» ble startet opp i 2009. Prosjektet hadde fire hovedformål: 1) Lage et genetisk grunnlagsmateriale (baseline) som dekker alle deler av Tanavassdraget, 2) benytte baseline til å gjøre genetisk bestandsidentifisering av skjellprøver fra flerbestandfisket i Tanaelva for å kartlegge hvordan de ulike bestandene blir påvirket av beskatning, og 3) kombinere bestandsinformasjon med fangstdata og livshistoriedata slik at påvirkningen fra fisket kan vurderes over tid, på ulike redskap og i ulike områder. Totalt ble 3 323 individuelle prøver av yngel og laksunger samlet inn fra 36 ulike områder i Tana. Et panel på 33 mikrosatellittmarkører ble valgt til å analysere prøvene. Alle markørene var polymorfe i alle de 36 områdene. De 36 baseline‐prøvene viste at det var en klar genetisk strukturering innenfor Tanavassdraget. Det var statistisk signifikant differensiering mellom alle områder, med unntak av områdene i den midtre delen av Tanaelva. Det var tegn til genetisk differensiering mellom nedre, midtre og øvre Tanaelva, men en relativt høy grad av feildentifisering mellom områdene gjorde at vi i denne rapporten har behandlet hele Tanaelva som én bestand. De ulike områdene kan deles inn i fem hovedgrupper: Tanaelva, nedre sideelver, øvre sideelver, Anárjohka m/sideelver, og Kárášjohka‐Iešjohka. Til sammen ble det valgt ut 20 054 skjellprøver av laks fanget i flerbestandsfisket i Tanaelva fordelt over fem år (2006‐2008, 2011‐2012). De tre første årene ble valgt for å følge en sterk årsklasse av ensjøvinterlaks fra 2006, mens 2011 og 2012 ble valgt for å korrespondere med et annet prosjekt (Kolarctic salmon) som samlet inn skjellprøver fra laks i sjølaksefisket langs kysten av Nord‐Norge. Rapporten oppsummerer livshistorie‐/kjønnssammensetning samt fangstmønster i tid og rom og på ulike redskap for 13 ulike bestander/bestandskompleks innenfor Tana.

Havn, T.B., Munkeby, J.O., Lennox, R., Karlsen, D.H., Davidsen, J.G., Ulvan, E.M. & Solem, Ø. 2023. Effekten av overvåkingsfiske om høsten på overlevelse og atferd hos laks før og under gyting. NINA Rapport 2253. Norsk institutt for naturforskning. Innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestandene til villaksen kartlegges årlig i over 200 vassdrag i Norge. En av de vanligste metodene som benyttes er analyser av skjellprøver fra fisk fanget med sportsfiskeredskap om høsten. Høstfiske er en metode som blir benyttet i omtrent 50 elver i Norge hvert år. Fisket foregår stort sett på samme måte som ved ordinært fang og slipp fiske med fiskestang, med unntak av at det tas skjellprøver av fisken og at det benyttes kraftigere redskap. Fisk som blir vurdert som rømt oppdrettsfisk avlives, og antatt villfisk blir gjenutsatt. I likhet med fang og slipp fiske om sommeren kan også gjenutsetting om høsten medføre dødelighet og atferdsendringer. Siden høstfiske ofte foregår kort tid før gyting kan det tenkes at risikoen for negative påvirkninger på gytingen er annerledes enn for laks som gjenutsettes om sommeren, siden restitueringsperioden før gyteperioden begynner er kortere. Hvorvidt gjenutsetting under høstfiske medfører dødelighet og påvirker gytingen er lite undersøkt, og ingen tidligere undersøkelser har inkludert en kontrollgruppe som kan brukes til å vurdere om den observerte atferden hos merket fisk er unormal eller ikke. I 2021 ble det gjennomført en undersøkelse for å evaluere effektene av høstfiske på gjenutsatt laks i Orkla i Orkland kommune. Villaks ble fanget, radiomerket og gjenutsatt både om sommeren (n = 34) og høsten (n = 40), og fulgt regelmessig frem til gytingen var gjennomført. Fisken som ble merket og gjenutsatt på sommeren antas å ha tilnærmet normal atferd i gytetiden, og ga et sammenligningsgrunnlag når atferden hos gjenutsatt fisk på høsten skulle vurderes. Dødelighet før og etter gjenutsetting ble registrert. Av 43 laks fanget under høstfiske døde fire (9,3 %), hvorav tre ble avlivet av fiskere på grunn av blødninger i gjellene og én døde etter gjenutsetting. Det meste av dødeligheten skjedde altså før gjenutsetting (tre av 43, 7 %), mens dødeligheten etter gjenutsetting var lav (én av 40, 2,5 %). Ettersom man kan forvente en viss grad av dødelighet ved høstfiske, både før og etter gjenutsetting, er det viktig å vekte denne dødeligheten (og tilsvarende reduserte rogndeponering) opp mot nytten av å ta ut oppdrettslaks fra elva. Hvor store konsekvenser denne dødeligheten har må vurderes for hver enkelt elv før man eventuelt setter i gang høstfisket, noe som er spesielt viktig i elver med små bestander hvor et uttak av fisk kan gjøre at ulempene med høstfiske er større enn fordelene. Analysene av atferd hos laks fanget om høsten ble delt opp i to; 1) i tiden før gyting, det vil si fra fisken ble fanget og merket om høsten frem til start på gyteperioden (fra 7. september til 11. oktober), og 2) i selve gyteperioden (11. oktober til 31. oktober). I tiden før gyting hadde en overvekt av radiomerket høstfisk (69 %) en annen atferd enn fisk merket om sommeren (kontrollgruppen). De fleste av disse høstfiskene gikk lengre nedstrøms eller kortere oppstrøms enn fisk i kontrollgruppen. Det var også en tendens til at denne effekten var større hos fisk som ble merket nært gyteperioden enn de som ble merket tidlig i september, selv om dette ikke var statistisk signifikant. I selve gyteperioden så det ut til at laksen hadde normal gyteatferd, og det ble ikke funnet noen forskjell i bevegelsesmønster mellom høstgruppen og kontrollgruppen, hverken for totalt samlet forflytningsdistanse eller gjennomsnittlig forflytning per dag. Dette tyder på at gjenutsetting ikke påvirket atferden i gyteperioden i stor grad, og at fisken mest sannsynlig deltok i gytingen. Inkluderingen av en kontrollgruppe i undersøkelsen i Orkla gjorde at vi kunne vise at høstfiske ser ut til å gi en kortvarig atferdsmessig forstyrrelse hos fisken, og at dette kan påvirke hvor i elva de gyter. Det er usikkert hvor stor denne effekten eventuelt er, da forskjellen i forflytning mellom fisk i gruppene var relativt liten i antall meter. Det var heller ingen tydelige tegn på at høstfiske hadde en negativ effekt på atferden under selve gytingen. Likevel viser våre resultater at høstfiske bør avsluttes i så god tid som mulig før gytingen begynner, og at to uker før er et absolutt minimum. Det bør også tas med i denne beregningen at gytetidspunktet i en elv kan variere fra år til år, slik at det kan være fornuftig å vurdere en tidligere stopp på høstfiske enn to uker før antatt start på gytetiden.

Ulvan, E.M., Foldvik, A., Jensås, J.G., Holthe, E., Berg M. & Berger, H.M. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Verdalsvassdraget. Årsrapport for 2022. NINA Rapport 2275. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser og foreløpige resultater fra habitatkartlegging på deler av anadrom strekning i Verdalsvassdrager i 2022. Ungfiskundersøkelsene i Verdalsvassdraget ble gjennomført 16. august 2022. Det ble gjennomført strandnært elektrisk fiske på tolv stasjoner med et samlet areal på 1211.5 m2. Tetthetene av årsyngel hos laks varierte fra lav til høy på stasjonene sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Ni stasjoner hadde lav tetthet av årsyngel av laks (< 50 individer per 100 m2), to stasjoner hadde moderat tetthet (50-100 individer per 100 m2) og én stasjon hadde høy tetthet (> 100 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i Verdalselva var 50 individer per 100 m2. Tetthetene av eldre laksunger varierte fra lav til moderat på stasjonene. Ni stasjoner hadde lav tetthet av eldre laksunger (< 20 individer per 100 m2), tre stasjoner hadde moderat tetthet (20-60 individer per 100 m2) og ingen stasjoner oppnådde høy tetthet (> 60 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger i Verdalsvassdraget var 13 individer per 100 m2. Resultatene viste en avtagende tetthet av ungfisk av laks fra øvre til nedre del av vassdraget med høyest gjennomsnittlig tetthet av laks på stasjo-nene oppstrøms Granfossen (årsyngel = 56, parr = 20 ind. per 100 m2) og lavest gjennomsnittlig tetthet på stasjonene nedstrøms Vuku (årsyngel = 17, parr = 2 ind. per 100 m2). Tettheten av ørretunger var gjennomgående svært lav på alle de undersøkte stasjonene i Verdalsvassdraget i 2022. På flere stasjoner (fem av 12) ble det hverken fanget årsyngel eller parr av ørret, og det ble kun fanget ørretparr på to av de 12 stasjonene. Elvebunnen i nedre deler av Verdalselva er preget av lite egnede skjulområder for ung laksefisk, og de lave tetthetene som ble funnet på denne strekningen i 2022 er trolig et direkte resultat av dette. Allikevel kan metodiske utfordringer bidra til den lave tettheten. Det er vist at strandnært elfiske i åpne elveavsnitt med lite skjul i bunnsubstratet kan føre til at bestandsstørrelsen av ungfisk (spesielt parr) undervurderes fordi fisk skremmes bort fra stasjonen/området før den kan fanges. I videre overvåking av ungfiskbestanden anbefaler vi derfor å supplere undersøkelsene nedstrøms Vuku med elektrisk båtfiske. Det ble gjennomført habitatkartlegging på to strekninger i Verdalsvassdraget i 2022. Disse var fra Brattåslunet til Kolstadholmen og fra Østnesfossen til Verdalsøra. En diagnose av flaskehalser for lakseproduksjonen i vassdraget vil ikke kunne foreligge før hele strekningen er kartlagt. Habitatkartleggingen viste derimot at det var en klar dominans av elveklassen kulp på begge de kartlagte strekningene. På stekningen fra Brattåslunet til Kolstadholmen viser kartleggingen at det er tilstrekkelig tilgang på potensielle gyteområder, men at det er likevel få hulrom egnet for større ungfisk til tross for at substratkartleggingen viste en dominans av stein (12-29 cm). På stekningen fra Østnesfossen til Verdalsøra er det begrenset tilgang på egnete gyte- og oppvekstområder for anadrom laksefisk, og skjulkapasitet i form av vektet skjul har en avtakende tendens nedover elvestrengen.

Lakseinnsiget, som er antall laks som hvert år kommer tilbake som gytefisk fra havet til Norge, var blant de laveste som noen gang er registrert også i 2022, men litt høyere enn bunnåret 2021. Mengden laks som hvert år kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av laksefisket i sjø og elv. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Lakselus, rømt oppdrettslaks og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. For infeksjoner knyttet til oppdrett er kunnskapen mangelfull. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering og andre fysiske inngrep er også store trusler som reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel. I 2023 installeres feller nederst i mange elver i Troms og Finnmark, som skal hindre pukkellaks i å gå opp i elvene, men det mangler kunnskap om effekter av pukkellaks på lokale laksefisk og hvor godt tiltakene virker. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene.

Ulvan, E.M., Havn, T.B., Berg, M., & Ambjørndalen, V.M. 2023. Ungfiskundersøkelser i Ferja (Årgårdsvassdraget) og to tilhørende sidevassdrag. Årsrapport for 2022. NINA Rapport 2264. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser i Ferja og Austerelva i 2022. Undersøkelsene i Ferja ble gjennomført 29. og 30. august 2022. Det ble elfisket på ti stasjoner med et samlet areal på 1017 m2. Tetthetene av årsyngel hos laks varierte fra lav til høy på stasjonene sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Sju stasjoner hadde lav tetthet av årsyngel av laks (< 50 individer per 100 m2), to stasjoner hadde moderat tetthet (50-100 individer per 100 m2) og én stasjon hadde høy tetthet (> 100 individer per 100 m2). På tross av sju stasjoner med lav tetthet var gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i Ferja 59 individer per 100 m2. Dette skyldes i hovedsak den høye tettheten på stasjon F6 (gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks uten stasjon F6 er kun 31 individer per 100 m2). Tetthetene av eldre laksunger varierte fra lav til høy på stasjonene. Tre stasjoner hadde lav tetthet av eldre laksunger (< 20 individer per 100 m2), fem stasjoner hadde moderat tetthet (20-60 individer per 100 m2) og to stasjoner oppnådde høy tetthet (> 60 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger i Ferja var 32 individer per 100 m2. Ungfiskundersøkelsene i Austerelva (inkl. Lisseelva) ble gjennomført 29. og 30. august 2022. Det ble undersøkt én stasjon i Lisseelva og sju stasjoner i Austerelva, med et samlet areal på 793 m2. Tetthetene av årsyngel av laks varierte fra null til høy på de undersøkte stasjonene. Fire stasjoner hadde ingen fangst av årsyngel av laks, to stasjoner hadde moderat tetthet og én stasjon hadde høy tetthet av årsyngel av laks. Alle stasjonene uten fangst av årsyngel av laks ligger oppstrøms Liaberga (et omtrent 80 meter langt område med glattskurt berg med et fall på omtrent seks meter). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i Austerelva var 59 individer per 100 m2. Oppstrøms Liaberga var gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks null, mens nedstrøms Liaberga var gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks 102 individer per 100 m2. Tetthetene av eldre laksunger varierte fra lav til moderat på stasjonene. Fire stasjoner hadde lav tetthet av eldre laksunger (< 20 individer per 100 m2) og tre stasjoner hadde moderat tetthet (20-60 individer per 100 m2), mens ingen stasjoner oppnådde høy tetthet (> 60 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger i Austerelva var 16 individer per 100 m2. Oppstrøms Liaberga var gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger 12 individer per 100 m2, mens nedstrøms Liaberga var gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks 20 individer per 100 m2. Det faktum at det ikke ble fanget årsyngel av laks på noen av stasjonene oppstrøms Liaberga tyder på at dette partiet var vandringshindrende for gytefisk av laks høsten 2021. Det ble derimot fanget eldre laksunger på stasjonene oppstrøms Liaberga, som betyr at gytefisk av laks har passert Liaberga i 2019 og 2020. På bakgrunn av disse dataene kan vi konkludere med at Liaberga sannsynligvis er et vandringshinder for laks på enkelte vannføringer og/eller ved enkelte vanntemperaturer. Sammenlignet med ungfiskundersøkelser utført i vassdraget i 1978, samt 1993 og 1994 var de samlede tetthetene ungfisk av laksefisk på stasjoner som tilsvarer stasjonene A3, A4, A5, A7 og A8 høyere enn i 1993 nedstrøms Liaberga, men lavere oppstrøms. Sammenlignet med 1994 var de lavere på alle fire stasjonene (A3, A4, A7 og A8), og lavere enn i 1978 på stasjon A5. Det ble funnet lave tettheter av ungfisk av ørret i både Ferja og Austerelva i 2022. Disse tetthetene av både årsyngel og parr hos ørret var svært lave sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Det er mulig at situasjonen i vassdraget kan knyttes til dødelighet på grunn av furunkulose. I tillegg ble det i 2021 påvist hvitprikksyke i vassdraget. De lave tetthetene skyldes trolig dermed sumvirkninger av mange forhold, menneskeskapte og naturlige. Miljødirektoratet: M-2516 I 2023

Hagen, I.J., Karlsson, S. Bjøru, B., Lo, H., Sægrov, H. & Urdal, K. 2023. Evaluering av kultivering i Suldalslågen. NINA Rapport 2271. Norsk institutt for naturforskning. Vi har i dette prosjektet evaluert effekten av kultivering av laks i Suldalslågen for gyteårene 2014 og 2015. Videre har vi vurdert om stamfisken representerer gytebestanden slik forvaltningen anbefaler, og vi har benyttet historiske skjellprøver fra 1979 og 1980 til å vurdere genetiske endringer i bestanden over tid. I Suldalslågen er regulanten pålagt å sette ut 40 000 ettårige smolt årlig, og andel kultivert laks i bestanden har i henhold til fangstrapporter ligget på rundt 40 % de siste årene. Til produksjon av smolt har det blitt benyttet i underkant av 30 stamlaks. For 2014 var stamfisken godt utnyttet med et forholdsvis jevnt bidrag fra hver stamfisk, og effektivt antall stamfisk var for dette året høyere enn faktisk antall som ble benyttet i krysninger. For 2015 ble det observert en større variasjon i antall avkom blant stamfisken, og effektivt antall stamfisk for dette året var derfor lavere enn det antallet som ble krysset. For de evaluerte gyteårene ble det observert en sterk Ryman-Laikre effekt. I forhold til effektiv bestandsstørrelse i den naturlig produserte andelen av bestanden har kultiveringen redusert den totale effektive bestandsstørrelsen med rundt 51 – 65 % for 2014 og 75 – 82 % for 2015. Årsaken til dette er at effektivt antall stamfisk har vært for lavt i forhold til den relativt tallrike gytebestanden og den høye andelen kultivert laks. Analyser av endringer i bestanden over tid tilsier at den effektive bestandsstørrelsen er redusert i forhold til historiske prøver, og det er sannsynlig at kultiveringen har bidratt til denne reduksjonen i effektiv bestandsstørrelse. I Suldalslågen har stamfisken vært betydelig større enn gjennomsnittsvekten i sportsfisket, basert på offentlige fangstrapporter. Dette tilsier at stamfisken ikke har vært et tilfeldig utvalg av gytebestanden. En slik kunstig seleksjon er ikke understøttet av forvaltningens anbefalinger. Det er mulig at selektivt fiske med fredning av store naturlig produserte hunnlaks bidrar til forskjellen i størrelse mellom sportsfiske og stamfisk. Fredning av de største individene og høy beskatning kan føre til at stamfisken hentes ut fra en bestand som allerede har vært gjenstand for størrelsesbetinget seleksjon. Basert på beregnet innsig og andel fellfinneklippet fisk i fangstene de siste årene er det sannsynlig at laksebestanden i Suldalslågen vil kunne oppnå gytebestandsmålet uten smoltutsettinger. Smoltutsettingenes funksjon blir dermed å øke innsiget av laks til vassdraget og det høstbare overskuddet. Basert på et stort kunnskapsgrunnlag som viser inngripende negative effekter på bestanders genetiske tilpasning og produktivitet anbefaler vi på generelt grunnlag at smoltutsettinger ikke bør praktiseres med mindre sjøoverlevelsen er så lav at bestanden ikke er i stand å opprettholde seg selv. Dersom man velger å fortsette med smoltutsettinger i Suldalslågen bør antall smolt som settes ut reduseres samtidig som at flere stamlaks benyttes i krysninger.

Hagen, I.J., Karlsson, S., Wacker, S., Florø-Larsen, B., Urdal, K. & Sægrov, H. 2023. Evaluering av frivillig kultivering av laks i Vestland fylke. Arnaelva, Daleelva, Loneelva og Osenelva Vestre Hyen. NINA Rapport 2174. Norsk institutt for naturforskning I dette prosjektet har vi evaluert den årsklassevise effekten av frivillig kultivering i fire vassdrag i Vestland fylke: Arnaelva, Daleelva, Osenelva Vestre Hyen og Loneelva. De fire vassdragene er utsatt for forskjellig grad av negativ påvirkning, der Daleelva er i den mest alvorlige situasjonen. Store giftutslipp fra Dale Fabrikker har flere ganger nærmest utryddet laksebestanden i vassdraget, og bestanden er i dag under sterkt press fra vannkraftproduksjon og innkrysning av rømt oppdrettslaks. Arnaelva er noe påvirket av regulering og sterkt påvirket av genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks. Osenelva er regulert mens Loneelva er uregulert, og begge er mindre preget av innkrysning. I Arnaelva ble gyteårene 2014 og 2015 evaluert, og tilslaget av fiskeutsettinger for disse årene var lavt til moderat (henholdsvis 6,6 % og 13,8 %). Dette tilsier at det meste av laksen i Arnaelva var naturlig produsert. Forholdet mellom andel utsatt fisk, effektivt antall naturlig gytefisk og effektivt antall stamfisk indikerte en reduksjon i effektiv bestandsstørrelse som følge av kultiveringen (Ryman-Laikre effekt). Den observerte Ryman-Laikre effekten i Arnaelva kunne vært unngått ved et jevnere bidrag av antall avkom fra de ulike stamfiskene. I og med at gytebestandsmålet er oppnådd med hovedsakelig naturlig produksjon og det er et høstbart overskudd i elven, er det sannsynlig at gytebestandsmålet vil bli nådd, også dersom kultiveringen avvikles. I Daleelva ble gyteårene 2014, 2015 og 2016 evaluert. Her stammer over 80 % av laksen fra utsettingene, og utsettinger er sannsynligvis nødvendige for å opprettholde laksebestanden i Daleelva med den nåværende situasjonen, men vi anbefaler at smoltutsettingene halveres for å redusere den høye andelen kultivert laks i bestanden og redusere den sterke Ryman-Laikre effekten. Gytebestandsmålet i Daleelva er oppnådd og vil også kunne nåes med færre utsatte individer i elven. Videre bør klekkeriet etterstrebe et jevnere bidrag mellom de ulke familiegruppene, igjen for å redusere den kraftige Ryman-Laikre effekten, som i all sannsynlighet reduserer bestandens genetiske variasjon og evne til å tilpasse seg miljøforandringer. Videre bør det innføres foreldretilordning og slektskapsanalyser til tidligere brukt stamfisk, for å unngå at enkelte familier får et uforholdsmessig stort bidrag. I Osenelva Vestre Hyen ble gyteårene 2014, 2015 og 2019 evaluert. I denne bestanden var datagrunnlaget noe begrenset, men tilsier likevel at andelen kultivert laks i bestanden var lavt til moderat (henholdsvis 13 %, 5 % og 9 %). I Loneeva ble gyteårene 2014 og 2015 evaluert og andel utsatt laks for disse årene var også lavt til moderat (henholdsvis 4,6 % og 15,9 %). Dette tilsier at det meste av laksen i Osenelva og Loneelva var naturlig produsert og at kultiveringen sannsynligvis ikke har vært avgjørende for gytebestandsmåloppnåelsen i disse bestandene. I Arnaelva og Loneelva ble stamfiskens størrelse (lengde og vekt) sammenliknet med tilsvarende informasjon for individer fanget under sportsfiske i årene 2018 – 2020. Resultatene viste at stamfisken i disse fangstårene var betydelig større enn det som er gjennomsnittet i sportsfiskefangster. Dette tilsier at stamfisken i de årene vi har studert ikke har vært et tilfeldig utvalg av gytebestanden. En slik seleksjon i kultivering er uheldig ved at det kan forstyrre den naturlige lokale tilpasningen til bestanden, og er ikke i henhold til forvaltningens anbefalinger. For alle de evaluerte kultiveringsprogrammene er det viktig å etterstrebe et likt bidrag mellom de ulike familiegruppene. Standardisering av rognporsjoner der hver hunnfisk bidrar med like mange rogn hver, har stor betydning for å oppnå et jevnt bidrag. Der det blir benyttet en stor andel utsatt fisk som stamfisk bør det gjennomføres slektskapsanalyser til tidligere brukt stamfisk for å unngå at noen familier bidrar uforholdsmessig mye til de neste generasjonene.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Havn, J. B., Sollien, V. G., Tønder, T. S., Andersskog, I. P. Ø., Brandsegg, H., Eriksen, L. B. Forfang, K., Opsahl, N. N. & Spets, M. H. 2023. Stamlakskontroll 2022. NINA Rapport 2268. Norsk institutt for naturforskning I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2022 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laksen klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2011 laks fra 50 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse var 1713 klassifisert som villaks, 14 som rømt oppdrettslaks, 255 som utsatt laks og 29 som usikre. Skjellprøver fra 1507 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 250 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1470 identifisert som vill eller utsatt, og 240 av disse (16,3 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Mellom elver varierte andelen forkastet stamlaks, blant de som ble identifisert som vill eller utsatt, fra 0 % (fem bestander med én til 21 stamlaks analysert) til 58 % forkastet (11 av 19 i Toåa i Møre og Romsdal).

Holthe, E., Kanstad-Hanssen, Ø., Jensås, J. G., Bjørnå, T. & Lo, H. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Vefsna, 2022. NINA Rapport 2216. Norsk institutt for naturforskning. I september og oktober i 2022 ble det utført kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk på tre stasjoner nedstrøms Laksforsen, og 15 stasjoner oppstrøms Laksforsen. Nedstrøms Laksforsen var tettheten av laksunger, både av årsyngel og eldre laksunger lave, og tettheten av årsyngel var de laveste som er registrert siden 2017, som var det første året det ikke ble satt ut laksunger i dette vassdragsavsnittet. Gjennomsnittlig tetthet av laksunger nedstrøms Laksfors var på 32 individer per 100 m2, der årsyngel utgjorde 10 individer per 100 m2. Tettheten av årsyngel og eldre ørret-unger vurderes også som lave i 2022. Samlet tetthet av ørretunger nedstrøms Laksfors var på 9 individer per 100 m2, hvorav 5 var årsyngel. På de 15 stasjonene oppstrøms Laksforsen ble det beregnet 20 laksunger og 22 ørretunger per 100 m2, der tetthetene av årsyngel utgjorde henholdsvis 8,5 og 15,9 individer per 100 m2. For laksunger er dette de laveste tetthetene en har funnet i undersøkelsesperioden siden 2019. Imidlertid vil tettheten av laksunger oppstrøms Laksforsen variere med utsettingsstadier og hvor det settes ut fisk i forhold til hvor elfiskestasjonene ligger. Om en kun ser på naturlig produserte årsyngel av laks, så er tettheten av disse også de laveste en har funnet i undersøkelsesperioden. For eldre naturlig produserte laksunger ligger disse omtrent på gjennomsnittet av hva som er funnet de fire siste årene, noe som tyder på at produksjonen av ungfisk frem til 2021 har vært rimelig stabil. Sammenliknet med tetthetsdata oppstrøms Laksforsen fra 1975-1978 er tettheten av årsyngel sammenliknbare med tetthetene som ble funnet på 1970-tallet, mens for eldre laksunger er tetthetene lavere enn det som ble registrert på 1970-tallet. Data fra det strandnære el-fisket på 1970-tallet er sannsynligvis ikke direkte sammenlignbart med nyere data fra el-fiske i og med at el-fiskeapparatene ikke var like effektive, og hver stasjon ble fisket kun to ganger. Det er derfor nærliggende å tro at el-fisket som praktiseres i dag, også ville gitt høyere tettheter på 1970- tallet enn det tallgrunnlaget vi har tilgjengelig. All utsatt fisk er merket med et fargestoff på øyerognstadiet (Alizarin). Dette gjør det mulig å spore merket fisk på senere livsstadier og skille utsatt og naturlig produsert fisk. Det ble funnet fire årsyngel av laks ved øra nedstrøms Pantdalsfossen i øvre del av Susna i 2022, alle var naturlig produserte. Det ble også funnet til sammen ni naturlig produserte årsyngel på stasjon 18 og 19 som begge ligger oppstrøms Hattfjelldal sentrum. Det har dermed blitt funnet naturlig produsert yngel hvert år siden 2019 i denne delen av vassdraget. I Svenningelva ble det ikke funnet naturlig produsert årsyngel ovenfor Storfossen i 2022, og det ble heller ikke funnet eldre, naturlig produserte laksunger. Naturlig rekruttering av ungfisk ovenfor Storfossen er dermed kun dokumentert gjennom påvisning av fire årsyngel og én ett-årig laks i 2019 og en årsyngel i 2021. Ut fra påvisningene av naturlig produsert laks i øvre deler av Svenningelva i perioden 2019 til 2022, er Storforsen et periodevis hinder, som laks og sjøørret ikke klarer å passere på lave temperaturer eller høye vannføringer. Det er derfor svært viktig at fisketrappa i denne fossen blir ferdigstilt så snart som mulig. Andel naturlig produsert årsyngel av laks fanget i Susna og Unkra viser at det heller ikke i delen av vassdraget har kunne vært særlig stor oppgang av gytefisk hverken i 2019, 2020 eller i 2021, men egenproduksjonen i dette vassdragsavsnittet er økende med tanke på at en i 2022 fant 13 naturlige produserte årsyngel oppstrøms Hattfjelldal. Otolittanalyser og skjellanalyser av 131 voksne lakser fanget i Vefsna i fisketrappa og nedstrøms Laksfors i 2022 viste at omtrent 18 % var utsatt fisk fra genbanken. Om en kun ser på fisk som ble avlivet i fisketrappa i Laksforsen, var andelen utsatt fisk hele 32 %. Avviket i andel utsatt fisk fanget i hele elva og i fisketrappa, skyldes mest sannsynlig at av fisken fanget i fisketrappa har en i tillegg til skjellprøver, også otolitter fra. Fisk som er utsatt som egg og årsyngel, er omtrent umulig å skille fra naturlig produsert fisk basert på skjellkarakter. Det er derfor mer sannsynlig at andelen utsatt fisk i Vefsna i 2022 var nærmere 32 % enn 19 %. At en stor andel av fisken som vandrer opp over Laksforsen stammer fra genbanken er en ønsket effekt i reetableringsprosjektet, siden det er et mål at laks produsert i genbanken skal dominere i vassdraget. Fisketrappa i Laksforsen ble åpnet den 08.06.2022 og var åpen til den 11.oktober samme år. Telleren som er montert i fisketrappa var i drift hele perioden. Ved analyse av videoopptak av oppvandrende fisk, gikk det opp 6 922 fisk fordelt på 2804 laks og 4 118 sjøørret, én av fiskene var en kjønnsmoden røye. Det ble ikke registrert pukkellaks i trappa i 2022. Det ble også gjennomført drivtellinger nedstrøms Laksfors den 09.09.2022. Under drivtellingene ble det observert 1 136 laks og 1 602 sjøørret. Antall laks observert under drivtellingene nedstrøms Laksforsen i 2022, var det laveste antallet som har blitt registrert nedstrøms Laksfors siden 2015. Beregninger av gytebestandsmål basert på drivtelling nedstrøms Laksfors og oppgang i fisketrappa i Laksforsen viser at det i 2022 var en måloppnåelse på om lag 60 % med en variasjonsbredde fra omtrent 45 til 90%.

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Kvingedal, E., Foldvik, A., Forseth, T., Bentsen, V.J., Holthe, E., Havn, T.B., Lamberg, A., Fiske, P., Sundt-Hansen, L.E., Spets, M., Berg, M. & Jensås, J.G. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser og tiltak i Orklavassdraget. Samlerapport fra undersøkelser i perioden 2017-2021. NINA Rapport 2116. Norsk institutt for naturforskning. Norsk institutt for naturforskning (NINA) fikk i 2017 i oppdrag fra Kraftverkene i Orkla (KVO) å gjennomføre påleggsundersøkelser i Orkla i perioden 2017-2021. Denne samlerapporten omfatter resultatene fra de fiskebiologiske undersøkelser og tiltak som er gjennomført i Orklavassdraget i denne perioden. Undersøkelsene som er utført har som formål å bedre kunnskapen om bestandsstatus for laks og sjøørret i Orkla. Undersøkelsesprogrammet har omfattet videotelling av fisk ved Bjørsetdammen, vurdering av evt. ny tellelokalitet i vassdraget, drivtelling av gytefisk nedstrøms Bjørsetdammen, rapportering av fangst og beskatningsrater, kjønnsfordeling, kartlegging av flaskehalser på strekningen mellom Bjørsetdammen og kraftverksutløpet ved Svorkmo, analyser av vannføringsforhold, tiltak for å hindre innvandring av fisk i Svorkmo kraftverk, restaureringsplan for området oppstrøms Brattset kraftverk, kartlegging av munningsområder til sidevassdrag og ungfiskundersøkelser. I tillegg er det gitt noen faglige tilrådinger om inn-retning av framtidig undersøkelsesprogram og avbøtende tiltak. Fisketelling ved Bjørsetdammen Det har blitt gjennomført videoovervåking av fisk på Bjørsetdammen i Orkla fra 2013 til 2021. Det ble i 2021 registrert 3844 oppvandrende laks på videoovervåkinga. Dette er omtrent på nivå med 2017 (3858), litt færre enn i 2018 (4092) og 2020 (4015), men flere enn i 2019 (2197). I tillegg ble det i 2021 registrert fire individer med morfologiske trekk som tyder på oppvekst i oppdrettsanlegg, samt én pukkellaks. Av de 3844 laksene som passerte Bjørsetdammen i 2021 var 1016 (26 %) smålaks, 1652 (43 %) mellomlaks og 1176 (31 %) storlaks. Andelen smålaks har dermed gått ned sammenlignet med 2020 og er noe lavere enn gjennomsnittlig andel (33,9 %) smålaks for hele tidsserien. Andelen mellom- og storlaks har økt sammenlignet med 2020 og ligger noe over gjennomsnittet for samtlige år i tidsserien (hhv. 40 % og 26 %). Dermed ser det høye antallet smålaks som ble registrert i 2020 ser ut til å gjenspeiles i 2021 ved at det ble registrert en betydelig økning i antall mellomlaks dette året. Det ble registrert 1513 oppvandrende sjøørreter ved Bjørsetdammen i 2021. Hovedperioden for oppvandringen var fra midten av juni til midten av juli. Antall registrerte sjøørreter som passerte Bjørsetdammen, har økt i perioden fra 2013 til 2021. Utrede alternativ lokalitet for telling lengre ned i vassdraget Dagens telling på Bjørsetdammen gir presise data på antall fisk som passerer, samt gir gode data på kjønn, art og lengdefordeling. Tellingen på Bjørsetdammen suppleres i dag med telling av gytegroper samt drivtelling av fisk på strekninger nedstrøms, og gir i sum trolig et godt bilde av bestandssituasjonen. En alternativ lokalitet med sonar nedstrøms vil vesentlig øke andelen av bestanden som telles, men vil gi dårlig oversikt over art- og kjønnsfordeling om denne kommer som erstatning for dagens telling på Bjørsetdammen. Om sonar blir et tillegg til dagens telling vil datagrunnlaget bli betraktelig bedre, og fjerne behovet for drivtelling på strekningene nedstrøms Bjørsetdammen. Om det besluttes å etablere en sonarlokalitet, bør denne driftes som et tillegg til videotellingen på Bjørsetdammen inntil en har tilstrekkelig grunnlag til å sammenligne de to metodene. Drivtelling nedstrøms Bjørsetdammen Det har blitt gjennomført drivtelling av gytefisk nedstrøms Bjørsetdammen 2013 til 2021. Målet i overvåkingsperioden fra 2013 til 2021 har vært å gjennomføre drivtellinger av gytefisk i vassdraget fra Bjørsetdammen og ned til sjøen hvert år. Dette har kun blitt gjennomført i 2015 og 2016. Hovedårsaken til dette er at sikten i vannet i Orkla i perioder har vært for dårlig, da den varierer fra under to meter til over åtte meter fra september til november, som er den perioden drivtellingene må gjennomføres i. I 2021 ble strekningen fra Bjørsetdammen til Varghølen, en distanse på 23,1 km undersøkt (62 % av anadrom strekning nedenfor Bjørsetdammen). Det ble registrert totalt 1423 laks. Andelen smålaks var i 2021 på ca. 26,9 %, noe som er litt lavere enn gjennomsnittet for perioden 2013–2021. Både andel mellom- og storlaks økte fra 2020, og var i 2021 noe over gjennomsnittet for perioden 2013–2021 (hhv. 37,8 % og 34,8 %). Disse endringene samsvarer godt med resultatene fra videoovervåkingen. I overvåkingsperioden har andel hunnlaks variert lite for mellom- og storlaks, mens det for smålaks har vært større forskjeller mellom år. Registreringene av sjøørret under drivtellingen i 2021 viser at sjøørretbestanden i vassdraget er i vekst, noe som samsvarer godt med resultatene fra videundersøkelsene gjennomført på Bjørsetdammen. Økningen gjelder spesielt større sjøørret i størrelsesklasser med kjønnsmodne individer større enn én kg. Rapportering av fangst og beskatningsrater Den samlede fangsten av laks i 2021 var på 22,6 tonn (8,6 tonn avlivet og 14,0 tonn gjenutsatt). Det er mindre enn i 2020 (27.2 tonn) og 2017 (24.9 tonn), men mere enn i 2018 (18.3 tonn) og 2019 (17.3 tonn). Andelen gjenutsatt laks (på vektbasis) var på 55 % noe som er det nest laveste i perioden fra 2017-2021. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) har vurdert beskatning og oppnåelse av gytebestandsmål for laks i Orkla fra 1993 til 2021. Den første vurderingen ble gjort i 2009, og da ble beskatningen vurdert tilbake til 1993. Samlet beskatning av laks (alle størrelsesgrupper) har variert mye mellom år i Orkla. Tidlig i tidsseriene lå beskatningen rundt 30-40 % mens etter 2013 har beskatningen variert rundt 15-25 %. Den viktigste årsaken til redusert beskatning i senere år er økt gjenutsetting, og fangstandelen (som både inkluderer avlivet og gjenutsatt fisk) har holdt seg relativt høy. Det har vært stor variasjon mellom år i oppnåelse av gytebestandsmål i Orkla, med generelt relativt dårlig oppnåelse på 1990-tallet, god fra 2000 til og med 2011, deretter dårligere noe år for så å være bedre fra 2017. Gytebestandsmålet ble med høy sannsynlighet nådd i 2020 og 2021. Kjønnsfordeling Genetiske analyser av kjønn hos 465 villaks viste en andel hunnlaks på 59 %. Andel hunnlaks varierte lite mellom de to undersøkelsesårene med 60 % i 2018 og 59 % i 2021. Kjønnsfordelingen fra videoovervåkingen på Bjørsetdammen viste en andel hunnlaks på 56 % i både 2018 og 2021. Drivtelleresultatene viser en jevn kjønnsfordeling med 50 % hunner i 2021. Fangststatistikken viser 46 % hunnlaks i fangsten blant de kjønnsbestemte laksene i 2018, og 42 % hunnlaks i 2021. Kartlegging av flaskehalser mellom Bjørsetdammen og utløp ved Svorkmo Flaskehalser på strekningen Bjørsetdammen-Svorkmo ble kartlagt ved hjelp av miljødesignmetodikken. I tillegg til reguleringseffekter som fraføring av vann, har den undersøkte strekningen stor grad av forbygning og det er også sannsynlig at elva har blitt modifisert i tiden den ble brukt til tømmerfløting. Flaskehalsanalysen viste at identifisert stadium for bestandsregulering basert på habitat og ungfiskdata i stor grad samsvarer. På litt over halvparten av arealet (58 %) er produktiviteten begrenset på parrstadiet og begrensningen skyldes lav tilgang på skjul. Gytevannstand ble vurdert til å være en liten eller ingen flaskehals for eggoverlevelse og sannsynlighet for yngelhabitat som flaskehals ble vurdert som lav. Habitater klassifisert som lavproduktive ble gitt denne klassen på grunn av mangel på gytehabitat. Ved en eventuell tilførsel av gytesubstrat til disse segmentene, ville klassen økt til «høy produktiv». Reduksjon i median laveste sommervannføring (ukesmiddel) etter regulering ble klassifisert som lav, samt at betydningen av forholdet mellom vanndekt areal og vannføring på fiskeproduksjon var lav. Basert på flaskehalsanalysen vil det tiltaket som vil øke produktiviteten på strekningen mest og ha minst kostnad være å øke gyteareal i segmentene. Et slikt tiltak vil endre klassifiseringen på 25 % av strekningen fra lav til høy produktiv. I et lengre tidsperspektiv kan tilrettelegging for naturlige erosjonsprosesser være et mer bærekraftig tiltak. Dette krever imidlertid en mer omfattende gjennomgang av forbygninger og funksjon og vil kunne ha samfunnsmessige konsekvenser. Vannføringsforhold Pålegget om årlige analyser av vannføringsforhold har som formål å undersøke raske vannstandsreduksjoner knyttet til kraftverksdrift som kan føre til stranding eller andre negative reguleringseffekter hos ungfisk. Basert på tidsseriene for driftsvannføring ved Brattset og Grana kraftverk finner vi at det har vært en økning i antall tilfeller med rask reduksjon i vannføring i perioden 1.1.2000-31.12.2021. Grana kraftverk er det som i størst grad driftes med døgnvariabel vannføring, hvor produksjonen i perioder veksler mellom ingen og maksimal produksjon. Driften av Svorkmo kraftverk reguleres i hovedsak ut fra vannstanden ved Bjørsetdammen, men det forekommer likevel episoder med relativt raske reduksjoner i vannføring også her. Det har vært en reduksjon i antall raske nedkjøringsepisoder ved Svorkmo kraftverk i perioden 1.1.2000-31.12.2019, men flere tilfeller igjen i 2020 og 2021. Det er stor usikkerhet knyttet til i hvilken grad disse episodene medfører strandingsfare nedstrøms utløpet av Svorkmo kraftverk. TrønderEnergi Kraft ved F. Vassenden har gjort målinger av vannstandsendringer med fin tidsoppløsning på flere punkter nedstrøms Brattset og Grana kraftverk. Når vi klassifiserer samlet påvirkningen av raske nedkjøringer etter samme parametere som Bakken mfl. (2016), finner vi at nedkjøringene ved Brattset kraftverk trolig har en moderat påvirkning i de øvre delene av strekningen nedstrøms kraftverksutløpet, mens den har liten påvirkning lenger nedstrøms. Samlet påvirkning fra nedkjøringer ved Grana kraftverk blir vurdert som stor helt ned til Vella. I vurderingen har vi antatt at endringen i vanndekt areal er moderat, men dette er en parameter som ikke er målt og kan ha stor påvirkning på klassifiseringen. Tiltak for å hindre innvandring av fisk i inntak til Svorkmo kraftverk Flere studier har vist at en variabel andel (i størrelsesorden 10-20 %) av laksesmolten som skal passere Bjørsetdammen vandrer inn i inntaket og gjennom Svorkmo kraftverk. I regi av forskningsprosjektet SafePass (ENERGIX programmet i Norges forskningsråd, avsluttet 2019) og forskningssenteret HydroCen (Hydrocen - NTNU) har det vært arbeidet intenst med å utvikle løsninger på slike problemer, og det arbeides nå videre med ledegjerder som metode for å hindre at laksesmolt vandrer inn i kraftverksinntak. Basert på erfaringer fra inntaket til Laudal kraftverk i Mandal har NINA nå utarbeidet et nytt prosjektforslag, der det forslås å etablere et heve og senkbart grindbasert ledesystem i de to åpningene i forkant av kraftverksinntaket og at det deretter etableres en fluktåpning i dammen som sikrer at utgytt voksenfisk og vinterstøinger velger å vandre videre selv på vintervannføringer (4 m3/s). Ledegrinda skal lede laksesmolt forbi inntaksområdet og raskt videre nedover elva, men samtidig hindre at utgytt voksenfisk (om senhøsten) og vinterstøinger (om våren) kan komme inn til området foran inntaket og varegrinda. I og med at lysåpningen i denne grindløsningen vil være 5 cm, elimineres problemene med en fisketett grind (typisk 15 mm lysåpning) der fisk kan presses mot grinda og dø på grunn av de høye vannhastighetene og trolig vil falltapet kunne bli minimalt med rett utforming av stavene. Prosjektforslaget er akseptert av TrønderEnergi Kraft AS og prosjektet starter høsten 2022. Restaureringsplan for området oppstrøms Brattset kraftverk Utlegging av gytesubstrat for å styrke ungfiskbestanden på elvestrekningen i området rundt Brattset kraftverk, har vist seg å ikke gi den effekten som man ønsket å oppnå. Befaringer med overflatedriving på aktuelle områdene høsten 2019 og 2020 viste at det kun er massene nedstrøms Nylenfossen som er mer eller mindre intakte. Imidlertid har massene i dette området blitt spylt ut i et område med lav strømhastighet, og delvis i et område med bakevje. Gytesubstratet som ligger igjen her kan fortsatt ha en funksjon som oppvekstområde for årsyngel og ettåringer av laksefisk. Ved utløpet av Stavåa er de utlagte massene borte eller gjenauret og har dermed ingen fremtidig funksjon som gyte- eller oppvekstområde for laksefisk. I september 2020 ble sideløpet på østsiden av Ingridøya, nedstrøms Brattset kraftverk åpnet i regi av TrønderEnergi. Terskelen ved innløpet ble senket om lag 15 cm, i hele sideløpets bredde. Dette ble gjort for å gi sideløpet helårlig vannføring. Samtidig med åpningen ble det lagt ut gytegrus på tre på forhånd utvalgte områder i sideløpet. Gytegrusen ble lagt ut i konsentrerte områder, slik at elva selv kan distribuere grusen nedstrøms utleggspunktene, såkalt sedimentforvaltning. Ved en befaring høsten 2021, kunne det se ut som om deler av den deponerte gytegrusen hadde lagt seg i områder med strømhastighet og dybde som sannsynligvis er ideelle for gyting hos laks og sjøørret. Kartlegging munningsområder til sidevassdrag En kartlegging av munningsområder til sidevassdrag i Orkla tyder på at det bare er Lusa man med sikkerhet kan si at oppvandringsforholdene for fisk har blitt negativt påvirket av reguleringen. I tillegg er det flere munningsområder til sidevassdrag hvor oppvandringsforholdene for fisk mest sannsynlig i større eller mindre grad er påvirket av redusert vannføring eller fysiske inngrep som følge av reguleringen. I disse vassdragene er årsaken sammensatt og faktorer som ikke nødvendigvis har sammenheng med reguleringen, som for eksempel sikringstiltak i forbindelse med forbygninger og grusgraving kan ha påvirket utløpsområdene til bekkene. Ungfiskundersøkelser Ungfiskundersøkelsene i Orkla nedenfor Brattset kraftverk ble videreført i 2021 for å undersøke effektene av det nye manøvreringsreglementet i minstevannføringsløpet mellom Bjørsetdamen og Svorkmo, og for å fortsette den generelle overvåkningen av ungfiskbestandene i Orkla. I tillegg ble det for første gang på ti år gjennomført ungfiskundersøkelser på den øverste elvestrekningen i Orkla ovenfor Brattset. Stasjonsnettet besto av 25 stasjoner nedenfor Brattset og seks stasjoner ovenfor. På stasjonene nedenfor Brattset var tetthetene av årsyngel og parr av laks høyere enn i 2020, men lavere enn i 2019 og 2018. Gytefisktelling i minstevannføringsløpet viste at gytebiomassen (kg hunnlaks) i 2020 var den høyeste siden 2014, og som forventet økte tetthetene av årsyngel i 2021 i den øverste delen av minstevannføringsløpet opp til omtrent samme nivå som i 2018. I nedre del økte tetthetene mindre, og var på et lavere nivå enn i 2018 og 2019, altså i år med lavere gytebiomasse foregående år enn i 2021, og i år hvor det gamle manøvreringsreglementet var gjeldende. Hva som er årsaken til at tetthetene ikke økte etter forventningene i nedre del av minstevannføringsløpet er vanskelig å bestemme ut i fra ett år med undersøkelser. Tettheten av ørretunger var gjennomgående lav på stasjonene nedstrøms Brattset. Spesielt kan tetthetene av ørretparr betegnes som kritisk lave, men i perioden 2018 til 2021 var det en svak tendens til økning av årsyngel. Ovenfor Brattset var tetthetene av lakseparr og ørretparr gode og omtrent på samme nivå eller høyere enn sist det ble gjort ungfiskundersøkelser på denne strekningen (2008-2011). Tetthetene var også høyere enn på stasjonene lengre ned i Orkla i 2021. De gode tetthetene av parr samsvarer godt med habitatforholdene med grovt substrat og mye hulrom for eldre laksefisk. Skjulmålinger viste at skjulkapasiteten er god og at det ikke har skjedd store forandringer i substratsammensetningen i de siste 10-12 årene. Tetthetene av årsyngel var lavere enn i alle de tidligere undersøkelsesårene, både for laks og ørret. Dette kan tyde på at det har vært begrenset med gyting på eller i umiddelbar nærhet av stasjonene i 2020. Til tross for lave tettheter av årsyngel i 2021 viser undersøkelsene at det gytes hele veien opp til Stoin, at det er gode tettheter av lakseparr, og at den øverste strekningen av elva fortsatt er viktig for produksjon av smolt i Orklavassdraget.

Havn, T.B., Sollien, V.G, Bøe, K., Ambjørndalen, V.M., Sira, I.H.H. & Holthe, E. 2023. Gytefisktelling i Driva høsten 2022. NINA Rapport 2260. Norsk institutt for naturforskning. Under drivtellingen i Driva 10. oktober 2022 ble det registrert til sammen 1 204 sjøørret og 372 laks på den 23 km lange strekningen fra fiskesperra ved Snøvasmælan til Skjøllandneset ved Sunndalsøra. Av sjøørreten ble 23 % vurdert til å være mellom 0,5-1 kg, 49 % mellom 1-3 kg, 24 % mellom 3-5 kg og 4 % over 5 kg. Laksen fordelte seg i 52 % smålaks (1-3 kg), 33 % mellomlaks (3-7 kg) og 15 % storlaks (> 7 kg). Det ble observert få utgytte fisk og tellingen ble trolig utført på et gunstig tidspunkt hvor store deler av gytebestandene var i elva. Som ved gyte-fisktellingene i 2019 og 2020 var tettheten av sjøørret og laks høyere i øvre halvdel av den un-dersøkte strekningen enn i nedre halvdel, og det var indikasjoner på opphopning av gytefisk nedenfor fiskesperra, spesielt i områdene fra Driva Kraftverk ned til Nysteinhølen på Flatvad. Inkludert sjøørret som ble flyttet forbi fiskesperra (n = 593) ble det registrert totalt 1 797 sjøørret i vassdraget i 2022. Den totale gytebestanden er større enn dette da man ved drivtellinger ikke klarer å observere all fisk som faktisk er til stede i vassdraget. Basert på tidligere erfaringer og undersøkelser fra Driva var trolig andelen observert gytefisk ved drivtellingen omtrent 70 %. Gitt disse forutsetningene var estimert gytebestand av sjøørret i Driva høsten 2022 på 2 313 individer. Dette er høyere enn i 2019 (1674 individer) og omtrent samme antall som i 2020 (2357 individer). Når det er tatt høyde for størrelsen på fisken tilsvarer dette gytebestander av sjøørret på 3,4, 5,4 og 5,6 tonn (begge kjønn) i henholdsvis 2019, 2020 og 2022. Andelen av gytebestanden som ble flyttet opp ovenfor fiskesperra var høyere i 2022 enn i tidligere år med gytefisktelling. Sportsfiskefangstene av sjøørret i Driva på 1990-tallet lå årlig på 3,5-10 tonn, men sank utover 2000-tallet, og etter 2009 er det ikke fanget mer enn maksimalt 1,5 tonn i året. I 2011 ble det fanget og avlivet 1,4 tonn sjøørret i ordinær fiskesesong, og ut fra drivtellinger samme år ble det estimert at restgytebestanden inneholdt et sted mellom 2 825 og 5 550 individer. Sammenlignet med disse tallene fremstår gytebestanden i de siste årene som lave. Likevel er det positivt at gytebestanden sakte ser ut til å ta seg opp, og at fredningen i sportsfiske og sjøen har effekt. I 2021 og 2022 økte årsyngeltetthetene av ørret markant i områdene mellom elveutløpet og fiskesperra, noe som tyder på at en økt gytebestand i 2020 og sannsynligvis i 2021 (det ble ikke gjennomført gytefisktellinger det året) har gitt resultater i form av økt ungfiskproduksjon. Gytebestanden av laks ble estimert til å bestå av 531 individer i 2022. Dette tilsvarer omtrent 2,1 tonn laks, hvorav 1,1 tonn var antatt å være hunnfisk. Uttaket i fiskesperra og ved sportsfiske var til sammen 4,6 tonn (68 % av innsiget). Selv uten beskatning ville trolig gytebestandsmålet (6073 kg hunnfisk) være langt fra å bli nådd.

Bergan, M.A & Aanes, K.J. 2023. Ungfiskundersøkelser i Vikelva i Saltdal kommune i 2022. Oppfølgende undersøkelser etter endring av tidligere vannbruk og utslipp til vassdraget. NINA rapport 2191. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2022 (uke 38) ble det gjennomført undersøkelser av ungfisk av ørret og laks i Vikelva ved Rognan i Saltdal kommune. Undersøkelsene har pågått siden 2017, og er en del av et årlig overvåkingsprogram på laksefisk i vassdraget. Overvåkingen gjennomføres ved bruk av bærbart elektrisk fiskeapparat i anadrom og ferskvannstasjonær strekning av elva. I perioden 2017-2021 har overvåkingen vært rettet mot resipientvurderinger knyttet til utslipp fra et settefiskanlegg ved vassdraget og bruk av elvevannet for oppdrett av laks fram til smolt. Vannbruken er nå avviklet og flyttet, slik at undersøkelsen i 2022 er mer rettet mot oppfølging av vassdragets fiskebestander i en reetableringsfase. Parallelt med overvåkingen av ungfisk, gjøres det også årlige bunndyrundersøkelser og prøvetaking av vannkvalitet i vassdraget. Resultater og vurderinger knyttet til ungfisk er vurdert i lys av disse undersøkelsene, men publiseres i egen NINA-rapport (NINA Rapport 2192). I anadrom strekning ble det ikke påvist årsyngel av laks, og forekomsten av eldre laksunger var svært lav. Resultatene fra de siste tre årene i Vikelva viser at laksebestanden i elva er svært varierende og liten, noe som trolig også representerer naturtilstanden for elva, som er ei typisk «ørretelv». Sjøørretbestanden i anadrom strekning av elva har alle forventede aldersklasser av ungfisk, men tetthetene i 2022 er på middels nivå sammenlignet med enkelte tidligere år. I forhold til året før er det derimot en liten økning i ungfisktetthet. Moderate tettheter av årsyngel ørret indikerer varierende gytebestand og/eller tilslag på gytingen i 2021. Middels tetthet av eldre ørretunger peker på lave tettheter av årsyngel dokumentert året før, og er dermed i samsvar med forventning. Årsaken til resultatene i anadrom strekning kan være sammensatt. Faktorer i sjøfasen spiller inn hos voksen sjøørret og gytebestandsstørrelse, samt at klimatiske forhold med virkning lokalt i elva har betydning. Det har de siste årene gått flere små jord-/leirras i anadrom strekning, og vinteren 2020/21 var uvanlig langvarig kald og tørr, med lengre perioder med barfrost. Samtidig har ekstremvær («Gyda», januar 2022) inntruffet i regionen siste år. Slike forhold kan føre til store årsklassevariasjoner, med svake årsklasser og lavere fiskeproduksjon i enkeltår i vassdrag, noe som kan vises i tetthetstallene for ungfisk i flere år etterpå. Den ferskvannstasjonære elvestrekningen i Vikelva ligger oppstrøms et parti med fosser og stryk som i dag stopper oppgang for sjøvandrende laksefisk. Den omfatter en nærmere to kilometer lang strekning, som overvåkingsprogrammet har avdekket å ha svært gode livsbetingelser for å holde en livskraftig og tallrik bestand av elvelevende ørret i naturtilstand. I perioden 2017 fram til 2021 har bestanden vært fåtallig og lite livskraftig. Resultatene fra 2022 avdekker imidlertid alle forventede aldersklasser av ørret, inkludert god forekomst av kjønnsmoden ørret, samt et markant økende innslag av årsyngel ørret sammenlignet med tidligere år. Det observeres en vesent-lig forynging av ørretbestanden i hele elva på denne strekningen sammenlignet med data fra de siste seks årene, og årsyngel av ørret registreres for første gang (siden 2017) på alle undersøkte stasjoner i overvåkingsprogrammet. Enkeltstasjoner oppnår i 2022 så vidt høye årsyngel- og ungfisktettheter at resultatene er innenfor miljømålet «Svært god/god» økologisk tilstand i Vikelva. Dette er basert på forventningsverdier til en samlet ungfisktetthet av laksefisk, anvendt som kvalitetselement på økologisk tilstand i små innlandsvassdrag med bekkestasjonære ørret-bestander. Resultatene fra ungfisktellingene i 2022 viser at den positive utviklingen som ble dokumentert i 2021 fortsetter, og er derfor svært positive for Vikelva. Resultatene bekrefter også tidligere undersøkelser, vurderinger og konklusjoner knyttet til usikkerhet rundt Vikelvas naturtilstand. Kunnskapen som er innhentet i seksårsperioden for ungfiskovervåking (2017-2022) har konkludert at elva skal ha en livskraftig ørretbestand, med tallrike forekomster av ungfisk ørret i alle aldersklasser. Resultatene i 2022 er faglig sett i tråd med de mest optimistiske forventningene til hurtig reetab-lering av ørretbestanden i elva, etter at de største belastningene til Vikelva nå er sanert. Ørret-bestanden er i stor vekst og reetablering, og har i 2022 sitt høyeste nivå siden overvåkingen startet i 2017. Dette knyttes til relativt rask og kraftig forbedring av vassdragets vann- og miljøtilstand (vannkvalitet, nedslamming og begroing), som i 2022 synes å være den beste vi har registrert og observert i nyere tid. Det vil fortsatt ta ytterligere noen år før ørretbestanden er å anse som fullstendig reetablert i Vikelva, og det vil fortsatt kunne forekomme år med varierende ungfisktettheter frem til at elva oppnår fullrekruttering med en livskraftig og tallrik forekomst av alle forventede aldersklasser av ørret. En videre ungfiskovervåking av Vikelva bør fortsette inntil elva viser vedvarende stabil og høy produksjon av årsyngel på de fleste av stasjonene i overvåkingsprogrammet, ledsaget av sterke årsklasser av ettåringer og eldre ørret på stasjoner som har gode oppvekstområder. Samtidig vil dataene gi verdifulle tidsserier og kunnskap for denne typen vassdrag, som er i en viktig reetableringsfase etter at langvarige, miljøskadelig utslipp har opphørt.

Havn, T.B., Ulvan, E.M., Berg, M., Bøe, K., Havn, J.B., Tonstad, A., Jensås, J.G., Krogdahl, R. & Solem, Ø. 2023. Ungfiskundersøkelser i Orkla. Årsrapport 2022. NINA Rapport 2265. Norsk institutt for naturforskning. Ungfiskundersøkelsene i 2022 er en oppfølging av pågående bestandsovervåkning av laksefisk i Orkla, hvor det har blitt gjennomført ungfiskundersøkelser årlig siden 2018. Høsten 2022 ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på 25 stasjoner i Orkla nedenfor Brattset. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks på de 14 stasjonene som har blitt undersøkt i alle fem år (2018-2022) var 71 yngel/100 m2 i 2022. Dette er en økning fra fjoråret og fra bunnåret i 2020, men lavere enn i 2018 og 2019. Som i alle tidligere år i undersøkelsesperioden var tetthetene av årsyngel høyest på strekningen mellom Bjørsetdammen og utløpet av Grana. Nedenfor Svorkmo var det også gode tettheter av årsyngel i 2022, og det høyeste som er registrert i perioden 2018-2022. På øverste del av undersøkt strekning, mellom utløpet av Grana og Eggan, var årsyng-eltetthetene lave. Tetthetene av lakseparr var på omtrent samme nivå i 2022 (51 parr/100 m2) som i 2021 (53 parr/100 m2). En gjennomsnittlig tetthet på over 50 parr/100 m2 er i det øvre sjiktet av det som kan kalles moderate tettheter for alminnelig produktive, lite berørte vassdrag i regionen (20-60 parr/100 m2). Parrtetthetene i Orkla har i perioden 2018-2022 vært høyere enn i naboelva Gaula i tre av årene (2018, 2019 og 2021) og lavere i to av årene (2020 og 2022). Det vært en økning av årsyngel av ørret i Orkla i undersøkelsesperioden, fra 4 individer per 100 m2 i 2018, til 7, 12, 14 og 16 individer per 100 m2 i henholdsvis 2019, 2020, 2021 og 2022. Tilsvarende tall for ørretparr er 1, 1, 1, 2 og 3 individer per 100 m2. For årsyngel samsvarer dette til dels med en økning i antall gytefisk av sjøørret som har passert videovervåkningen på Bjørsetdammen i de senere årene. Imidlertid er dette fortsatt svært lave forekomster av ørretunger, spesielt av parr. Samlet sett anses tilstanden som kritisk for sjøørretbestanden i Orkla, og det er akutt behov for tiltak for å gjenopprette produksjon i hovedelva og sidevassdragene. Et av hovedformålene med undersøkelsene i 2021 og 2022 har vært å undersøke om tidligere vintervannføring har bedret overlevelsen for ungfisk i minstevannføringsløpet. Før 2020 har vannføringen i minstevannføringsløpet mellom Bjørsetdammen og Svorkmo blitt gradvis redusert fra 10 m3/s til 4 m3/s etter 25. oktober. Det har vært bekymring for at dette manøvreringsreglementet har ført til at gytegroper har blitt tørrlagt, ettersom reduseringen har foregått etter at det meste av sjøørret og laks har gytt. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) ga derfor tillatelse i 2020 til at reduksjonen til vintervannføring fremskyndes til 15. september, slik at gytingen skjer på vintervannføringen. Resultater fra ungfiskundersøkelsene fra og med 2020 og bakover i tid, med sen nedsenkning til vintervannføring året før, fungerer som «før»-data. Ved å se på gytebiomasse av hunnlaks i minstevannføringsløpet i ett år, kan man ha en viss forventning om tilslag av årsyngel året etterpå. I årene som inngår i undersøkelsesperioden før endring i manøvreringsreglementet (2018-2020) er det 2018 som er mest sammenlignbare med årene etter endringen (2021 og 2022). Årsaken til dette er at gytebestandene i foregående år for 2018 (2017) var omtrent like stor som for 2021 og 2022 (2020 og 2021). Man kunne derfor forvente at tetthetene av årsyngel i 2021 og 2022 økte til samme nivå eller mer enn det som ble funnet i 2018, da det var sen reduksjon i vintervannføringen (og derfor økt risiko for tørrlegging av gytegroper). Imidlertid har tetthetene av årsyngel i minstevannføringsløpet vært noe lavere i de to siste årene enn i 2018. En mulig forklaring kan rett og slett være at omfanget av tørrlegging av gytegroper med det gamle manøvreringsregimet ikke har vært stort nok til å gi tydelige nega-tive utslag i årsyngeltetthetene registrert ved ungfiskundersøkelsene. Det er dermed ikke sagt at det ikke har vært tørrlegging, og at det ikke har hatt en negativ effekt, men at usikkerheter med metodene (tilfeldigheter i hvor laks har gytt og lokasjonene til elfiskestasjonene, beregning av gytebestand etc.) gjør at det kan være vanskelig å påvise slike mindre negative effekter. Det er imidlertid planlagt minst ett år til med ungfiskundersøkelser i Orkla (i 2023), noe som vil gjøre at det er mulig å bestemme effekten av det nye manøvreringsreglementet på tetthetene av ungfisk i minstevannføringsløpet med større sikkerhet. Det kan også være behov for ytterligere to år med undersøkelser utover dette (i 2024 og 2025) for å følge flere årsklasser av ungfisk over tid. Tetthetene av parr kan ofte være et bedre mål på status hos ungfiskbestander, da eldre ungfisk har hatt mer tid til å spre seg ut fra stedet de klekket enn årsyngel. I tillegg er gytebestand og nedbør om høsten (variasjon i vannføring i minstevannføringsløpet under gytetiden) faktorer som kan variere mye mellom år og påvirke sammenligningsgrunnlaget. Flere år med undersøkelser vil gjøre at man i større grad kan ta hensyn til disse elementene og trekke sikrere konklusjoner.

Ambjørndalen, V., Aronsen, T., Jamtfall, E., Kanstad-Hanssen, Ø. & Næsje T.F. 2023. Overvåking og uttak av rømt oppdrettslaks i vassdrag i Trøndelag og Nordland etter rømming fra lokaliteten Dolma N i 2021. NINA Rapport 2283. Norsk institutt for naturforskning. På grunn av rømming av oppdrettslaks fra Midt-Norsk Havbruk AS sitt anlegg Dolma N 26. august 2021, fikk NINA i oppdrag å organisere et overvåkning- og utfiskingsprogram for 2021 og 2022. Rømmingen skjedde som følge av en 6 m lang flenge i nota. Fisken hadde en snittstørrelse på ca. 4 kg ved rømmingstidspunktet, og Midt-Norsk Havbruk rapporterte at det rømte i underkant av 39.000 oppdrettslaks fra merda. I etterkant ble det meldt om gjenfangster i sjøen på ca. 13.000 oppdrettslaks fra innleide fartøy og gjenfangstfiske igangsatt av Midt-Norsk Havbruk og statsforvalterne i Trøndelag og Nordland. I tillegg til fangstene som er registrert av Midt-Norsk Havbruk, fikk Fiskeridirektoratet inn tips om observasjoner av stimer og fangster av oppdrettslaks på mer enn 10 fisk fra ca. 20 yrkesfiskere og privatpersoner. Observasjonene ble gjort i nærheten av rømmingsområdet, men også så langt nord som Vistenfjorden i Vevelstad kommune. I 2021 ble det totalt samlet inn 675 skjellprøver fra de 16 elvene med overvåkning med høstfiske, uttaksfiske og garn- og notfiske. Blant disse var 314 oppdrettslaks, 350 villaks og 11 usikre. Den totale andelen oppdrettslaks blant skjellprøvene var da 46,5 %. Videre ble det registrert totalt over 1771 laks fra de 13 elvene under drivtelling og utfisking. Blant disse ble 745 visuelt vurdert som villaks og over 1026 vurdert som oppdrettslaks (inkludert observasjoner under drivtelling og uttak uten skjellprøve i Vefsna og Lomselva). Andelen oppdrettslaks i observasjoner (inkl. uttak uten skjellprøve) ved drivtelling var da 57,9 %. Blant disse var over 236 observert i forbindelse med drivtelling og utfisking i Nordfolda (n=1), Åbjøra (n=28), Urvollvassdraget (n=1), Bogelva (n>200), Lakselvvassdraget (n=3) og Halsanelva (n=3). I Vefsna (n=90) og Lomselva (n>700) ble det avlivet over 790 oppdrettslaks uten skjellprøver i forbindelse med utfisking. Alle observerte og avlivede oppdrettslaks uten skjellprøve ble rapport til å være i størrelseskategorien mellomlaks. Blant de 314 skjellprøvene av oppdrettslaks høsten 2021, kunne antall vintre bestemmes for 300 av disse, og skjellanalysen viste at det var 293 som mest sannsynlig hadde rømt inneværende år (ingen soner i skjellene som indikerer lav vekst på grunn av vintre i sjøen). Førtito av disse oppdrettslaksene hadde ingen informasjon om lengde, men var oppgitt til å være i størrelseskategorien mellomlaks. Sammenligning av estimert lengde til den slaktede fisken fra merda fisken rømte fra og lengdefordelingen til oppdrettslaksen som ble fanget og prøvetatt i vassdragene i 2021, indikerte at noen av oppdrettslaksen i vassdragene var større enn de som sannsynligvis hadde rømt fra Dolma N. Dersom oppdrettslaksen fra Dolma N som vandret opp i de undersøkte vassdragene hadde samme lengdefordeling som fisken som rømte, kan det også ha vært fisk fra andre rømminger enn Dolma N i de undersøkte vassdragene. På grunnlag av størrelsen og tidspunktet for rømmingen påla Fiskeridirektoratet også miljøovervåking i 2022 for følgende vassdrag: Storelva i Lonet, Terråkelva, Åbjøravassdraget, Urvollvassdraget, Bogelva, Storelva i Tosbotn, Eidevassdraget og Lomselva. En plan for overvåkning- og utfiskingsaktiviteter ble utarbeidet i samarbeid med Skandinavisk naturovervåking (SNA) for de åtte vassdragene i produksjonsområde 7 (Nord-Trøndelag med Bindal) og 8 (Helgeland til Bodø). På grunn av et høyt antall oppdrettslaks i 2021 ble andre undersøkelser i nærliggende vassdrag inkludert av NINA og SNA, og det er totalt undersøkt og rapportert fra 14 vassdrag i denne rapporten. Lokale forvaltningslag i aktuelle elver ble også kontaktet før sportsfiskesesongen for å samle inn flest mulig skjellprøver i deres respektive vassdrag. Høstfiske med stang og håndsnøre ble organisert i følgende vassdrag; Salvassdraget, Vefsna og Fusta, mens drivtelling ble utført i Terråkelva, Åbjøravassdraget, Urvollvassdraget, Bogelva, Storelva i Tosbotn, Eidevassdraget og Lomselva. Not- og garnfiske ble gjennomført i Storelva i Lonet. For elver der det allerede var planlagt høstfiske eller annen aktivitet i forbindelse med OURO (Oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettsfisk), eller det nasjonale overvåkningsprogrammet for rømt oppdrettslaks, ble det organisert en ekstra og/eller utvidet innsats. Det praktiske arbeidet og innsamling av skjellprøver ble utført av lokale kontaktpersoner. Det ble totalt samlet inn 385 skjellprøver fra de ti elvene med overvåkning, høstfiske, uttaksfiske, sportsfiske og garn- og notfiske i 2022. Blant disse var 42 oppdrettslaks, 331 villaks og 12 usikre. Den totale andelen oppdrettslaks blant skjellprøvene var da 10,9 %. Videre ble det observert totalt 2052 laks fra de ti elvene under drivtelling. Blant disse ble 2036 visuelt vurdert som villaks og 16 vurdert som oppdrettslaks. Andelen oppdrettslaks i observasjoner ved drivtelling var da 0,8 %. Disse var observert i forbindelse med drivtelling i Åbjøravassdraget (n=12), Bogelva (n=1), Vefsna (n=1) og Leirelva (n=2). De fleste av disse oppdrettslaksene tilhørte størrelseskategorien mellomlaks, men noen smålaks og én storlaks ble også observert. Det var mulig å bestemme antall vintre for 26 av de 28 skjellprøvene som NINA analyserte fra sommeren og høsten 2022. Skjellanalysen viste at samtlige mest sannsynlig hadde rømt inneværende år (2022) og stammer derfor ikke fra Midt-Norsk Havbruk sin rømming i 2021. Fangstrapport fra Åbjøravassdraget (n=2), Lomselva (n=17), Fusta (n=9) og Vefsna (n=22) viste totalt 50 fangede oppdrettslaks i sportsfiskesesongen 2022. Kun syv skjellprøver av antatt oppdrettslaks fra disse vassdragene ble sendt inn fra Fusta (n=5) og Vefsna (n=2), og verifisert som rømt oppdrettslaks. Antall rømt oppdrettslaks fra 2021 (n=1340) til 2022 (n=58) viste en nedgang på 95,7 %. Denne sammenligningen inkluderte kun avlivet og observerte oppdrettslaks fra de samme elvene som ble rapportert i 2021 og 2022. Tidsrom, innsats og undersøkelsesmetoder varierte noe mellom årene.

Hagen, I.J., Karlsson, S., Fiske, P., Bjøru, B., Holthe, E., Lo, H., Florø-Larsen, B. & Sollien, V.P. 2023. Evaluering av frivillig kultivering i Bondalselva. NINA Rapport 1940. Norsk institutt for naturforskning. Det har vært gjennomført frivillig kultivering i Bondalselva i Hjørundfjorden i flere tiår. Imidlertid har det tidligere ikke vært gjennomført evaluering av hvordan kultiveringen bidrar til lakseproduksjon, og heller ingen vurderinger av hvilke genetiske effekter kultiveringsvirksomheten har hatt. Formålet med dette prosjektet er å evaluere kultiveringseffekter på laksebestanden i Bondalselva. Hovedvekt i undersøkelsene er lagt på årsklassene med opphav i gytesesongene 2014 - 2016. De evaluerte gyteårsklassene omfatter i hovedsak individer som ble satt ut i plommesekkyngelstadiet, samt et lite antall individer som ble satt ut i øyerognstadiet. Fra gytesesongene 2014 og 2015 var andelen utsatt fisk lav: i gyteårsklassen 2014 ble det funnet 2,6 % kultivert fisk, mens det i gyteårsklassen 2015 ikke ble funnet noen kultiverte individer. Ut fra normal levealder hos laks er det forventet at all fisk fra gyteårsklassene 2014 og 2015 har returnert, men det er først etter fiskesesongen 2023 at de siste fiskene med opphav i gyteårsklassen 2016 er forventet å ha returnert til Bondalselva. De foreløpige resultatene for gyteårsklassen 2016 er 10,5 % utsatt fisk, noe som er omtrentlig som forventet ut fra omfanget på utsettingene. Når det gjelder gyteårsklassene 2014 og 2015 er det sannsynlig at stamfiskene ville ha fått flere avkom dersom de hadde fått gyte naturlig. For disse årene har kultivering i større grad vært en ekstra høsting av gytefisk enn et bidrag til økt bestandsrekruttering. Det var flere usikkerheter knyttet til gyteårsklassen 2016, både med hensyn til effektivt antall naturlig gytende fisk og effektivt antall stamfisk. Dette gjør at det blir vanskelig å beregne kultiveringens påvirkning på bestanden for gyteårsklassen 2016. Selv om de foreløpige resultatene tyder på at tilslaget var forholdsvis høyt, vurderes det som lite sannsynlig at kultiveringen påvirket den effektive be-standsstørrelsen negativt i noen nevneverdig grad. De viktigste konklusjoner og anbefalinger er: a) Det meste av laksen i Bondalselva som stammer fra gyteårene 2014 - 2016 var naturlig produsert og gytebestandsmålet er for det meste oppnådd. Det er sannsynlig at gytebestandsmålet vil bli oppnådd også dersom kultiveringen avvikles. b) En reduksjon i beskatning vil sannsynligvis ha større betydning for å sikre gytebestandsmåloppnåelse enn kultivering. c) Dersom kultivering videreføres bør det gjøres tiltak for å øke overlevelsen til utsatt rogn og yngel. d) Det bør benyttes like mange hunner og hanner som stamfisk, og rognporsjoner fra hver hunnfisk bør standardiseres, slik at hver familiegruppe har like forutsetninger for likt bidrag. e) Individer som ikke blir godkjent i opphavskontroll skal ikke brukes i krysninger.

Bergesen, K.Aa., Pettersen, K. & Larsen, B.M. 2023. NINA Forskningsstasjon, Ims. Årsmelding 2020. NINA Rapport 2026. Norsk institutt for naturforskning. NINA Forskningsstasjon, Ims, gjennomfører undersøkelser av vandrende laksefisk og ål for forskning og forvaltning på nasjonalt og internasjonalt nivå. Sju av NINAs forskningsprosjekter i 2020 hadde direkte tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims. Det er i løpet av 2020 registrert 11 publiserte artikler og rapporter som helt eller delvis bygger på arbeider som er utført ved forskningsstasjonen eller på materiale samlet inn fra Imsa. Prosjektaktiviteten i 2020 lå på samme nivå som i de foregående årene. Deler av arbeidet i 2020 gikk med til å bistå i arbeidet med å etablere en Genbank for vill laksefisk i tilknytning til NINA Forskningsstasjon, Ims. Fiskefella i Imsa, en såkalt Wolf-felle, fanger all opp- og nedvandrende fisk. Det var en oppgang i antall laksesmolt som vandret ut fra Imsa i 2020 sammenlignet med året før. Det ble til sammen registrert 255 oppvandrende laks av ulike stammer i fella 2020, hvorav 192 laks var av Imsa 1.generasjon (klekkeriprodusert laks av Imsastamme satt ut som smolt) og 10 Imsa villaks. I tillegg ble det registrert 49 laks uten merke. Det ble ikke fanget rømt oppdrettslaks, regnbueørret eller pukkellaks i fiskefella i 2020. Kunnskap om bestandsstørrelse og sjøoverlevelse av vill og utsatt Imsalaks går inn i rapporteringen til det internasjonale havforskningsrådet (ICES). Det ble startet et nasjonalt overvåkingsprogram på ål i 2012, der fangstfella i Imsa inngår som en del av programmet. Kunnskap om opp- og nedvandring av ål i Imsa går også inn i rapporteringen til ICES. Ålen i Imsa er beskrevet i et eget kapittel i årsmeldingen for 2020. Av viktige aktiviteter ved forskningsstasjonen i 2020: - Månedlige veterinærkontroller er gjennomført i henhold til krav. - Stryking av stamfisk ble gjennomført i oktober til desember i 2020. Det er i årene 1978-2020 registrert 704 publikasjoner som helt eller delvis har utgangspunkt i arbeid utført på NINA Forskningsstasjon, Ims, eller publikasjoner som beskriver resultater fra denne aktiviteten. Av dette er 268 publikasjoner registrert som vitenskapelige arbeider. Tjue dr.grads-studenter og to masterstudenter har vært tilknyttet stasjonen.

Holthe, E., Kanstad-Hanssen, Ø., Lo, H., Bremset, G., Dokk, J.G., Jensås, J.G., Østborg, G.M. & Museth, J. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Ranaelva. Årsrapport for 2022. NINA Rapport 2259. Norsk institutt for naturforskning. I perioden 2021-2023 gjennomføres det ulike fiskebiologiske undersøkelser i lakseførende deler av Ranavassdraget. Bakgrunnen for undersøkelsene er et pålegg om å gjennomføre ulike tiltak og undersøkelser etter at lakseparasitten Gyrodactylus salaris er fjernet fra Ranaelva og andre smittete vassdrag i Ranaregionen. Undersøkelsesprogrammet omfatter blant annet ungfiskundersøkelser med elektrisk fiske, otolittanalyser og genetiske analyser for å evaluere tilslag på utsettinger, samt gytefiskundersøkelser og analyser av skjell og otolitter fra voksenfisk. I september 2022 ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på 15 stasjoner oppstrøms Storforsen. Tetthetene av ungfisk var svært lave. I 2022 ble det ikke satt ut årsyngel av laks i øvre deler av Ranaelva, og det ble heller ikke funnet årsyngel av laks. Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger var 2,1 individ per 100 m2, noe som må betraktes som svært lave tettheter. Tilsvarende for aure ble det funnet 2,9 årsyngel per 100 m2, og 2,3 eldre aureunger per 100 m2, hvorav henholdsvis 1,4 og 1,3 individer per 100 m2 var naturlig produserte, noe som også karakteriseres som svært lave tettheter og dermed lav naturlig produksjon av aure i øvre deler av Ranaelva. Det ble ikke fanget andre arter enn laks og aure under det strandnære elektriske fisket. Under elektrisk båtfiske i september 2022 på til sammen 21 stasjoner ble det fanget til sammen 427 individer av fem arter (laks, aure, røye, skrubbe og trepigget stingsild). Røye ble bare fanget i vassdragsavsnittet oppstrøms Reinforsen, mens skrubbe og trepigget stingsild bare ble fanget nedstrøms Reinforsen. Laks og aure var de klart dominerende artene i fangstene under båtfisket, og ble fanget på 20 av de undersøkte stasjonene. Oppstrøms Reinforsen ble de største forekomstene av laksunger funnet på en stasjon som ligger mellom Storforsen og Illhølet. Nedstrøms Kobbforsen ble de høyeste forekomstene av laksunger og aureunger funnet på elvestrekningen mellom Kjerrfossen og Steinbekken. Hos laksunger var det lignende forekomster oppstrøms Reinforsen og nedstrøms Kobbforsen, med gjennomsnittlige fangster på henholdsvis 1,43 og 1,50 individer per minutt effektiv fisketid. Det ble analysert otolitter fra 95 laksunger fanget nedstrøms Reinforsen og 120 aureunger fanget oppstrøms Reinforsen. Blant laksungene fanget nedstrøms Reinforsen var treåringer den mest tallrike gruppen, og nær 50 % av individene tilhørte denne aldersgruppen. Det var bare i denne alderskategorien, samt hos fireåringer at det ble funnet utsatte individer. I alt hadde 46 % av treåringene merke i otolitt. Det ble også funnet merke i otolitt hos tre av 16 fireåringer (19 %). De utsatte individene har mest sannsynlig opphav i utsettinger av årsyngel i 2018 og 2019. Treåringer var også den mest tallrike gruppen hos aureunger fanget oppstrøms Reinforsen. Om lag 35 % av aureungene tilhørte denne årsklassen. I denne årsklassen hadde 34 % merke i otolitt, og var satt ut som startforingsklar yngel i 2019. Det ble også funnet utsatte aureunger blant årsyngel (42 %), og blant ettåringene (32 %), som ble funnet oppstrøms Reinforsen. Det ble samlet inn prøver i form av skjell eller otolitter fra til sammen 86 voksne lakser fra Ranaelva. Av de 67 individene som med sikkerhet kunne spores til opphav, var 66 naturlig produsert, hvorav én var hybrid mellom laks og aure. Kun én av fiskene ble bestemt til å være satt ut, denne fisken hadde også klipt fettfinne. Når det gjelder de resterende fiskene hadde åtte stykk for dår-lige skjell til at de kunne leses. For de øvrige elleve var det usikkert om de var ville, utsatt eller tidlig rømt oppdrettsfisk. Gjennomsnittlig smoltalder hos naturlig produsert laks var på 3,6 år med en variasjon fra tre til fem år. To av de undersøkte laksene stammet fra gyting i 2014, og kan på grunn av dette ikke ha opphav i Ranaelva. Under gytefiskregistreringer høsten 2022 ble det på strekningen mellom Reinforsen og Esjeberget/Steinbekken registrert til sammen 498 lakser og 477 antatt gytemodne sjøaurer. I tillegg ble det registrert 448 antatt umodne sjøaurer. Antall registrerte gytelaks var noe lavere enn gjennomsnittsnivået på 540 individer for perioden 2016-2021. Det ble registrert seks rømte oppdrettslakser under gytefisktellingene, noe som gir et beregnet innslag på om lag 1,2 % i gytebestanden. Beregnet gytebiomasse utgjorde 1324 kg, mens gytebestandsmålet er 1222 kg. I tillegg til laks som ble observert ved drivtellingene 21. september, ble det tatt ut 44 stamfisk til Genbanken på Bjerka i forkant av registreringen. Blant disse laksene var det kun 12 hunnfisk, som samlet utgjorde en gytebiomasse på om lag 80 kg. Det ble i likhet med de forrige tre årene registrert et betydelig antall gytelaks nedstrøms Kjerrforsen, noe som innebærer at laksen tar i bruk større deler av elva sammenlignet med årene før 2019. Andel storlaks samsvarte med tidligere år, mens andel smålaks må anses som høy og lik den for mellomlaks i 2022. Det er normalt en klar dominans av mellomlaks i Ranaelva.

Hindar, K., Sægrov, H., Karlsson, S., Hellen, B.A., Kålås, S. & Urdal, K. 2023. Etablering av en laksebestand i en region med intensivt lakseoppdrett – Uskedalselva i Hardangerfjorden. NINA Rapport 2038. Norsk institutt for naturforskning I Uskedalselva i Hardangerfjorden forsvant laksebestanden før 1970, sannsynligvis på grunn av forsuring. Elva ble kalket fra januar 2002. Ungfiskundersøkelser dokumenterte vellykket rekruttering av laks i elva allerede etter gytingen høsten 2000, og fangstene av voksne laks økte kraftig fra 2005. Etableringen av laks skjedde uten utsettinger av laks og må derfor ha skjedd ved at fremmed laks vandret opp i elva og gytte. Uskedalselva ligger i en oppdrettsintensiv region og etableringen mellom 2000 og 2005 skjedde i en periode med høyt innslag av rømt oppdrettslaks i elvene i regionen. Her presenteres resultatene fra en undersøkelse av det genetiske bidraget fra rømt oppdrettslaks under etableringen av laks i Uskedalselva. Det ble hovedsakelig analysert laksunger med alder 1+. Blant de 164 analyserte prøvene ble det estimert en samlet ikke-signifikant genetisk innkryssing av rømt oppdrettslaks på 5,6 %. Det var en tydelig og signifikant andel laks med oppdrettsopphav i noen årsklasser. Årsklassene fra gytingen i 2000 og 2003 var de mest tallrike i den tidlige etableringsfasen og utgjør 87 % av det analyserte materialet. Innkryssingen i disse ble estimert til hhv. 7,5 % og 1,4 %. Av voksne laks ble det analysert prøver fra 124 individer fanget i perioden 2010 – 2015. Samlet for disse ble det estimert en ikke-signifikant innkryssing på 6,5 %, men med stor variasjon mellom år og med signifikant høy innkryssing i 2015. Analyse av slektskap mellom ungfisk etter gyteårene 2000 og 2003 identifiserte henholdsvis 44 og 53 ulike helsøskengrupper. De fleste helsøskengruppene var representert med ett individ og noen med opptil 6 individer. Helsøskengrupper med genetisk opphav i rømt oppdrettslaks var ikke representert av flere eller færre individer enn helsøsken med opphav i villaks. Individer med sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks kom fra mange forskjellige helsøskengrupper. Dette indikerer at mange rømte oppdrettslaks bidro i den tidlige reetableringsfasen. Ut fra sammensetningen av hel- og halvsøsken og ubeslektede individer, ble effektivt antall gytefisk for gyteårene 2000 og 2003 estimert til henholdsvis 35 og 40. En sammenlikning av genetisk variasjon i det mitokondrielle arvestoffet viste store forskjeller mellom ungfisk fra gyteår 2000 og 2003. Sammen med det forholdsvis høye effektive antall gytefisk, indikerer dette at laks fra ulike laksebestander har bidratt i de ulike gyteårene. Sammensetningen av genetisk variasjon i det mitokondrielle arvestoffet blant voksen laks i årene 2008 – 2015 var også forskjellig fra ungfisken fra gyteårene 2000 og 2003. Det kan dermed se ut som de første årene alene ikke ga grunnlag for en egen selvreproduserende bestand, men at det i flere påfølgende år kom gytefisk fra andre bestander til Uskedalselva. Oppfølgende analyser av laks fra de seneste årene vil kunne gi svar på om bestanden i Uskedalselva nå er etablert som en egen selvreproduserende bestand og også om det er en endring i innkryssingen av rømt oppdrettslaks i bestanden. Miljødirektoratet: M-2442|2023

Oppvandring av laks og sjøørret i Telemarksvassdraget ble undersøkt med radiomerking og peiling i tre sesonger fra 2019 til 2021. Tilbakevandrende laks ble fanget i øverste kammer i laksetrappa i Klosterfoss (juni-august), radiomerket (2019: 62 laks, 38 sjøørret; 2020: 85 laks, 5 sjøørret; 2021: 75 laks), og gjenutsatt oppstrøms Klosterfoss. Merket fisk ble peilet manuelt hver 2 til 4 dag på hele anadrome strekning (ca. 8 mil opp fra sjøen til hhv. Oterholtfoss i Bøelva og Omnesfoss i Heddøla og Tinfos i Tinnelva), og med automatiske loggestasjoner som registrerte når fisk passerte ved antatt kritiske punkter (nær innløp Bliva/Falkumelva i Hjellevannet, nedstrøms og oppstrøms Skotfoss, og innløp Bøelva og Sauarelva i Norsjø). Gjennom alle tre år (og over relativt ulike vannføringsforhold) gikk ca. 15 % av oppvandret laks opp i Falkumelva/Bliva. I de to første sesongene i 2019 og 2020 viste undersøkelsene at hhv. 32 og 34 % av all merket laks ble stående i elva mellom Klosterfoss og Skotfoss. En vesentlig andel av radiomerket laks, 29 % i 2019 og 21 % i 2020, ble senere ikke gjenfunnet eller registrert bare i en kort periode etter merking (merketap). Noen ble gjenfanget av sportsfiskere (2-5 %, kjent merketap), noen kan ha blitt gjenfanget uten at det er rapportert, noen sendere kan ha feilet, og noen laks kan ha vandret ut av elva. Av radiomerket laks som vandret opp til Skotfoss klarte bare 39 og 27 % å passere laksetrappa og vandre inn i Norsjø i hhv. 2019 og 2020. Dette tilsvarer 23 og 24 % av all merket laks. Detaljerte telemetridata viste at av merket laks som ankom Skotfoss (2019: 58 %; 2020: 87 %), oppholdt 88-100 % seg nær utløpet av fisketrappa, dvs. ‘fant’ inngangen (ca. 70 % innen et døgn), og i 2019 forsøkte nær alle å gå inn i trappa, mens i 2020 var det mindre enn halvparten av laksen som forsøkte å gå inn i trappa. Imidlertid endte de absolutt fleste forsøkene med at fisken snudde i en av de to første trappekulpene. De fleste fiskene som klarte å passere disse to kulpene, gikk relativt raskt opp resten av trappa, som regel i løpet av noen få timer (totalt 20 kulper). Direkte observasjoner og hydrauliske beregninger viste at disse to første kulpene var for grunne og strie. De ble derfor ombygd våren 2021, og samtidig ble det installert to omløpsrør (samlet kapasitet på inntil 90 l/s) som tok inn vann midt i trappa og dermed ga redusert vann i nedre del. Omløpsvannet munnet ut som lokkevann ved inngangen til fisketrappa. Disse tiltakene synes å fungere godt. I 2021 gikk all laks (unntatt én) som først gikk inn i trappa, opp hele trappa og opp i Norsjø. Dette utgjorde 83 % av all fisk som vandret opp til Skotfoss, og 60 % av all merket laks. Dette er en over dobbelt så høy andel som i 2019 (39 %) og mer enn tre ganger så høyt som i 2020 (27 %). I løpet av de 38 årene det har vært tellinger av all oppvandrende fisk i laksetrappene, har det aldri blitt registrert at en så stor andel av laks som har vandret opp Klosterfoss, også har gått opp Skotfoss (ca. 70 % i 2021). Mest laks gikk opp på full vannføring i laksetrappa og med full åpning på omløpsrør og lokkevann. Det er nødvendig med oppvandringsdata over flere år for å bekrefte at laksetrappa i Skotfoss nå synes å fungere godt. De naturlige og historisk største gyte- og oppvekstområdene for laks i Telemarksvassdraget ligger oppstrøms Norsjø (Bøelva (ca. 18 km anadrom strekning), Sauarelva (ca. 6,5 km) Heddøla (ca. 18 km), Tinnelva (1,6 km)). Radiopeiling av oppvandret laks forbi Skotfoss, viste i alle tre år at laks brer seg ut og gyter over hele tilgjengelige anadrome strekning. Laksebestanden i vassdraget synes derfor å ha et betydelig vekstpotensial ved bedret oppgang forbi Skotfoss og utnytting av rekrutteringsområdene ovenfor. Data fra 2021 viste også at laks nå kan vandre opp Omnesfossen i Heddøla (etter sprengningsarbeider omkring 1900 gjennomført av hensyn til tømmerfløtning). Dette gjør den videre elvestrekning i Hjartdøla opp forbi Hjartsjå (ca. 18 km) tilgjengelig for rekruttering. Det ble merket færre sjøørreter enn laks slik at datagrunnlaget er mer begrenset. Resultatene indikerte at den gjennomgående har en mer lokal utbredelse i de nedre deler av vassdraget, men det var også sjøørret som vandret opp Skotfoss og rekrutterte i de øvre deler av vassdraget. Merket sjøørret ble peilet helt opp i Sauarelva med tilløpselver.

The aquaculture industry has become a sustainable source of food for humans. Remaining challenges include disease issues and ethical concerns for the discomfort and stress of farmed fish. There is a need for reliable biomarkers to monitor welfare in fish, and the stress hormone cortisol has been suggested as a good candidate. This study presents a novel method for measurement of cortisol in fish feces based on enzymatic hydrolysis, liquid–liquid extraction, derivatization, and finally instrumental analysis by liquid chromatography coupled with tandem mass spectrometry. Hydrolysis and extraction conditions were optimized. Cortisol appeared to be mostly conjugated to sulfate and less conjugated to glucuronic acid in the studied samples of feces from farmed Atlantic salmon. The method was suitable for quantification of cortisol after enzymatic deconjugation by either combined glucuronidase and sulfatase activity, or by glucuronidase activity alone. The limit of detection was 0.15 ng/g, the limit of quantification was 0.34 ng/g, and the method was linear (R2 > 0.997) up to 380 ng/g, for measurement of cortisol in wet feces. Method repeatability and intermediate precision were acceptable, both with a coefficient of variation (CV) of 11%. Stress level was high in fish released into seawater, and significantly reduced after eight days.

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning 2022. Oppdatert status for små og sårbare laksebestander. Temarapport nr 10, 59 s. I denne rapporten oppdaterer vitenskapsrådet status for små og sårbare laksebestander og vurderer risiko for stor overbeskatning av slike bestander i de ulike regionene for sjølaksefiske i Norge etter at sjølaksefisket ble betydelig redusert fra 2021. Forvaltningen av sjølaksefisket er basert på en inndeling av sjøområdene i 13 fjordregioner og 10 kystregioner. De fleste fjordregionene er videre inndelt i enkeltfjorder eller fjordsystem. Det ble i 2021 ikke åpnet for sjølaksefiske i kystregioner sør for Finnmarkskysten, og fisket ble stengt i flere fjorder og i deler av Finnmark. De nye fiskereglene fjernet eller reduserte markant risiko for stor overbeskatning av små eller sårbare bestander i alle regioner som tidligere hadde høy risiko. Dette gjaldt i åtte fjordsystem og i sju av ti kystregioner. I de tre siste kystregionene (Lofoten og Vesterålen, Kysten av Troms og Finnmarkskysten) var det to sårbare bestander som ga samlet høy risiko for stor overbeskatning, og om disse tas ut blir risikoen svært lav også her. Det var videre 22 fjordsystem der de nye fiskereglene hadde lite å si for risiko for overbeskatning av små eller sårbare bestander, fordi sjølaksefisket allerede var kraftig redusert før 2021. Det var to fjordsystem som fortsatt hadde høy risiko for stor overbeskatning, men risikoen var bare knyttet til de to bestandene i Troms og Finnmark. De nye fiskereguleringene som ble innført i 2021 har gjort at risikoen for overbeskatning som truer hensynskrevende bestander har blitt fjernet fra så godt som hele landet. Unntaket er ytre kyst av Finnmark hvor bestandene i Tanavassdraget fremdeles blir beskattet. Innsiget til Tanavassdraget har blitt så redusert at det ikke er et høstbart overskudd og selv en begrenset beskatning kan representere en risiko for ytterligere negativ utvikling for laksebestandene i vassdraget.

Bergan, M.A. & Aanes, K. J. 2022. Vannøkologiske undersøkelser i Slettenelva/Busteråga og tilløpsbekker, Rana kommune. Undersøkelser av vannkvalitet, bunndyr og ungfisktellinger av ørret / laks i 2021. NINA Rapport 2080. Norsk institutt for naturforskning. I 2021 har Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Aa-Vann AS gjennomført ungfisktellinger, bunndyrundersøkelser og vannkjemisk prøvetaking av Slettenelva (Busteråga) med tilløpsbekker, Rana kommune. Samlet sett viser resultatene fra vannprøvetaking og biologisk overvåking i 2021 at resipientsituasjonen i vassdraget er svært god. Undersøkelsene av Slettenelvas fysisk-kjemiske vannkvalitet og bakteriologiske tilstand, basert på analyser av utvalgte parametere fra fire stasjoner på fem vannprøvetakingsdatoer i 2021, viser at elva har en gjennomgående svært god vannkvalitet. Næringssaltinnholdet er lavt, og øvrige vannkjemiske parametere har lite avvikende verdier fra et forventet bakgrunnsnivå. Innholdet av fekale bakterier er svakt forhøyd, men innenfor naturlige forventningsnivåer. Undersøkelser av Slettenelvas bunndyrsamfunn støtter resultatene fra vannprøvetakingen. Med bunndyr som kvalitetselement for økologisk tilstand, oppnås «Svært god» økologisk tilstand på tre av fire stasjoner i elva. En (nederste) stasjon oppnår «God» økologisk tilstand, men avviket fra «Svært god» er lite. Bunndyrfaunaen i Slettenelva indikerer liten eller ingen påvirkning høsten 2021. Det er ingen oppblomstring eller forskyvninger mot forurensningstolerante bunndyrformer. Bunndyrgruppen fjærmygg er tallrike, og øker noe i dominansforhold nedover vassdraget, men domineres generelt sett av rentvannskrevende slekter. Utover dette er rentvannskrevende døgn-, stein- og vårfluer tallrike i antall i bunndyrsamfunnet på alle stasjoner. Basert på resulatene fra bunndyrundersøkelsene i Slettenelva høsten 2021 synes næringstilbudet for ungfisk i Slettenelva å være svært godt. Resultatene fra ungfisktellingene på en stasjon i ferskvannstasjonær strekning av Slettenelva avdekker at en fåtallig og småvokst, elvelevende ørretstamme har livsvilkår i elva på dette elvepartiet. Videre avdekker resultatene fra syv stasjonsområder i anadrom strekning en tilfredsstillende ungfisktetthet av ørret og laks i alle forventede årsklasser. Elva har en tallrik bestand av (sjø-) ørret, som er dominerende fiskeart høsten 2021. Samtidig utgjorde laksunger om lag 40 % av all fangede ungfisk, og synes å ha økt forekomst sammenlignet med tidligere data. Forekomsten av årsyngel hos både ørret og laks er noe lavere enn forventet, der spesielt årsyngel av laks er fåtallige. Samtidig har eldre ungfisk av begge arter tilfredsstillende tettheter på de fleste stasjoner. De viktigste tilløpsbekkene til anadrom strekning av Slettenelva ble også undersøkt høsten 2021. Resultatene fra disse ungfisktellingene viser at tilløpsbekkene har svært viktige funksjoner for anadrom laksefisk, både laks og ørret, men spesielt for sistnevnte art. Undersøkelsene i 2021 fastslår at sjøørreten bruker tilløpsbekkene både som gyte- og oppvekstområder. Tilløpsbekken Slettebekken (Dalbekkken) fremstår som den klart viktigste gytebekken for sjøørretbestanden i Slettenelva, både i lengde, naturlig kvalitet og ungfisktetthet. Naturlig anadrom strekning i Slettenelva måles til 5,8 kilometer i lengde, mens samlet anadrom lengde i tilløpsbekkene potensielt kan utgjøre om lag 1,7 kilometer. Samlet sett har derfor vassdraget en produktiv anadrom strekning på nærmer 7,5 kilometer, som er om lag 2 kilometer mer enn tidligere opplysninger om vassdraget. Det er vanskelige oppgangsforhold for sjøvandrende laksefisk knyttet til en foss nederst i Slettenelva. Dette kan påvirke årlig oppgang av fisk og rekruttering av sjøørret og laks i elva over tid.

Bergan, M.A. & Annes, K. J. 2022. Vannøkologiske undersøkelser i Daloselva, Rana kommune. Ungfisktellinger, bunndyrundersøkelser og problemkartlegging etter vannforskriften. NINA Rapport 2081. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2021 har Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Aa-Vann AS gjennomført ungfisktellinger, bunndyrundersøkelser og problemkartlegging i Daloselva og utvalgte sidebekker. Vassdraget ligger i Rana kommune i Nordland fylke, og tilhører vannområde Ranfjorden i vann-region Nordland. Undersøkelsen er gjennomført for å få et oppdatert kunnskapsgrunnlag for vannforekomsten når det gjelder fiskebestander og økologisk tilstand ved bruk av bunndyr som kvalitetselement. Vassdraget ble rotenonbehandlet i 2004, og det er få eller ingen data knyttet til bestander av anadrom laksefisk i vassdraget etter dette. Videre har vassdragets nedbørfelt vannkjemisk belastning fra et intensivt drevet landbruk og spredt bebyggelse i nedre del, men lite oppdatert kunnskap om økologisk tilstand klassifisert ved biologiske kvalitetselementer som bunndyr. Det ble totalt påvist fem ulike fiskearter i Daloselva høsten 2021. Av laksefisk ble ørret (Salmo trutta) og laks (Salmo salar) registrert, der førstnevnte dominerte markant i ungfiskbestanden. Laks er i denne sammenhengen dokumentert for første gang i vassdraget, men bestanden er fåtallig og ustabil. Videre ble tallrike forekomster av skrubbe (Platichtys flesus) og tre-pigget stingsild (Gasterosteus aculeatus) registrert i de nedre delene av elva. Ål er aldri tidligere påvist i Daloselva, men ble registrert i nedre del i 2021. Undersøkelsene av fisk i Daloselva avdekker at vassdraget har ørret som dominerende art i ungfiskbestanden, og at det fortrinnsvis er sjøvandrende livshistorie som trolig dominerer hos ørreten, altså sjøørret. Ungfiskmaterialet på ørret fra Daloselva indikerer en svært svak årsyngelklasse fra gyting i 2020, noe som kan ha flere årsaker i vassdraget (utslippsepisoder, nedslamming, mangel på gyteområder, klima) eller i sjøen (få gytefisk som følge av lav sjøoverlevelse/lakselus, overfiske/tyvfiske/overbeskatning, mm). Samtidig er det en sterkere årsklasse av ettåringer i elva, noe som gjør hendelser knyttet til forurensning og belastning siste år mindre sannsynlig. De undersøkte sidebekkene til Daloselva utnyttes i liten grad av sjøørret. I noen bekker kan dette knyttes til landbruksrelaterte inngrep og endringer, inkludert vandringsstoppende kulverter under vei, mens for andre bekker er årsakene ukjente. Bunndyrundersøkelsene i Daloselva avdekker ingen store vannkjemiske problemstillinger som har gitt redusert økologisk tilstand høsten 2021, dersom man anvender bunndyr som kvalitetselement. Resultatene avdekker kun moderate gjødslingseffekter på bunndyrfaunaen, noe som ellers er typisk i vassdrag med forhøyde næringssaltnivåer, og økende grad av næringsaltanrikning og organisk belastning ned mot utløpet i sjøen. De forskjellige forurensingsindeksene som er anvendt på bunndyrmaterialet fra høsten 2021 viser alle en lite påvirket miljøtilstand, og økologisk tilstand klassifiseres til «Svært god» på alle stasjoner i elva. Problemkartleggingen i Daloselva avdekker få eller ingen menneskeskapte problemer knyttet til vandringsveier i hovedelvas naturlige anadrome strekning. Det avdekkes likevel noen hydromor-fologiske problemstillinger som kan innvirke på ungfiskbestanden av laksefisk, og som bør avklares nærmere. Dette er problemstillinger knyttet til sikringsarbeider i elva fra tidlig 2000-tall, og potensiell reduksjon i gyteområder for sjøørret. Undersøkelsene i 2021 må betraktes som en førstegangs undersøkelse og problemkartlegging. De avdekkede problemstillingene bør følges opp i årene som kommer, for å sikre et større data- og kunnskapsgrunnlag, med sikte på å utarbeide en tiltaksplan for vassdraget.

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Havn, T.B. & Bergan, M.A. 2022. Ungfiskundersøkelser i Vigda høsten 2021. NINA Rapport 2071. Norsk institutt for naturforskning. Ungfiskundersøkelsene i Vigda høsten 2021 viste høye tettheter av både årsyngel av laks og lakseparr for de fleste stasjoner. Tetthet av lakseparr (≥ 1+) var god på sju av ti stasjoner, mens den for de tre siste var lav. Gjennomsnittlig tetthet av lakseparr på alle ti stasjoner var 61,3 individer per 100 m2. Dette er omtrent på samme høye nivå som ble funnet i perioden 2002-2007. For laksyngel var det samlet sett svært gode tettheter. Sammenlignet med undersøkelser gjennomført i periodene 2002-2007 og 2015-2020, er estimert tetthet av årsyngel av laks i 2021 blant de høyeste som er registrert. For aure var tettheten, og da spesielt for årsyngel, på nivå med det laveste som er registrert for periodene 2002-2007 og 2015-2021. Tetthet av aureparr var omtrent på samme lave nivå som tidligere år. Ungfiskundersøkelsene høsten 2019 viste at det var høyere tettheter nede i vassdraget, og lave og til dels svært lave tettheter i øvre deler. Dette var avvikende fra tidligere år samt 2020 og 2021. Det avviker også fra registreringer under gytefisktellinger i vassdraget i perioden 2015-2020. I begynnelsen av september 2019 kjørte en gravemaskin seg fast i elva ca. 1,5 km opp-strøms vandringsbarrieren for anadrom laksefisk. Arbeidet med å få opp gravemaskina førte til betydelig nedslamming i form av leirpartikler nedstrøms. Etter undersøkelsen i 2019 konkluderte vi med at uhellet med gravemaskina hadde ført til at ungfisk hadde flyttet seg nedover i vassdraget for å oppsøke elvepartier med mer gunstig vann- og miljøkvalitet. Det faktum at noen PIT-merket voksenfisk i 2019 forlot vassdraget i samme tidsrom som hendelsene pågikk, styrker denne konklusjonen ytterligere. Det ble derfor konkludert med at det ikke var utenkelig at deler av ungfiskbestanden hadde dødd som følge av disse hendelsene. Etter denne hendelsen var det i tillegg påfølgende høst og vinter episoder der vannføringen ut av Ånøya ble stengt uten at vi vet årsaken. Det medførte svært lav vannføring i anadrom sone av vassdraget og dermed ble trolig en del gytegroper fra gytingen høsten 2019 tørrlagt. Konklusjonen fra ungfiskundersøkelsen i 2019 om at uhellet med gravemaskina og påfølgende manøvrering av vannstand har hatt negative effekter på anadrome fiskebestander i Vigda er styrket etter ungfiskundersøkelsen i 2020 (upubliserte data) og 2021. Det vil, uavhengig av sjøoverlevelse hos utvandret smolt i 2021, påvirke tilbakevandring av laks til vassdraget i 2022. De gode tetthetene av årsyngel- og ettåringer av laks registrert i 2021 indikerer videre at utvandring av smolt fra vassdraget fra 2022 vil øke sammenlignet med de siste år. Hvis ikke sjøoverlevelsen faller vil det igjen kunne gi økt innsig av laks til vassdraget fra 2023. Det har i perioden mellom 2006 og 2022 også vært flere uheldige episoder knyttet til bortfall av vannføringen i elva. Kraftverket har bl.a. stoppet på vinteren, noe som har medført hurtig og omfattende vannføringsreduksjon, og tørrlegging av nøkkelhabitater. Siste eksempel på en rask nedstengning var i midten av januar 2022 da vannstanden i nedre deler av vassdraget i løpet av et døgn ble senket med opp mot 23 cm i timen to ganger. Mye nedbør i form av regn gjorde at det fortsatt var en del restvannføring, men en senkning på 23 cm i timen er langt over de 13 cm som ikke bør overskrides for å unngå stranding av fisk. Før de nevnte episodene, har det også vært flere årlige og lignende episoder og utfall i kraftverket. Slike hendelser er i andre vassdrag vist å kunne ha svært uheldige effekter på ungfiskbestanden, og kan være sterkt bestandsredu-serende. Spesielt gjelder det de yngste årsklassene og for aure, som ofte er mer strandnære, og dermed mer utsatt for stranding ved raskt synkende vannføring som følge av plutselige stopp i kraftverk. Samlet sett var registrerte tettheter av parr (laks og aure) i 2021 på et høyt nivå med et gjennomsnitt for hele elva på 249 individer per 100 m2. Fordelt på øvre og nedre deler blir tilsvarende tall henholdsvis 330 og 168 individer per 100 m2. Selv om det jevnt over var høye tettheter av laksunger i vassdraget vurderes tetthet av aureunger til å være en god del lavere enn forventet. Utfall og stans i kraftverk med påfølgende tørrlegging, samt at sjøaure er blokkert fra å vandre opp i tidligere viktige sidebekker, anses sammen med lavere sjøoverlevelse som viktige årsaker til de lave tetthetene av aureunger i vassdraget. Ut fra en samlet ekspertvurdering har vi derfor valgt å nedklassifisere en tilstandsklasse. Økologisk tilstand i vassdraget vurderes dermed til «God». Det ble høsten 2021 også utført en kartlegging og begrenset elfiske av tre sidevassdrag til Vigda. Kartleggingen viste at Valsetbekken stort sett har mistet alt av naturlige vassdragskvaliteter. Denne tidligere viktige sjøaure-gytebekken til Vigda har i dag ikke egnet gytesubstrat, etter at store deler av vassdraget ble erosjonssikret på en lite miljøvennlig måte på begynnelsen av 2000-tallet. Bekken synes derfor å være tatt ut av produksjonsgrunnlaget for sjøaure i Vigda. Det anbefales å legge ut gytesubstrat og å hente tilbake kulper og dypområder som også forsvant med inngrepene som ble gjennomført. Videre ble Kjølvassbekken kartlagt. Bekken har en kulvert nesten helt i samløp med Vigda, som fungerer som vandringsbarriere, og bekken er i dag dermed utilgjengelig for sjøaure. Det anbefales å bytte til kulvert med større dimensjon og bevart bekkebunn, slik at fallet reduseres og sjøaure igjen får tilgang til ca. 600 meter med gode gyte- og oppvekstområder oppstrøms. I tillegg ble et navnløst sidevassdrag på vestsiden litt oppstrøms Valsetbrua undersøkt. Vassdraget er lite og virker til å ha tilnærmet naturtilstand. Utover eventuelle habitatforsterkende tiltak med utlegg av gytesubstrat, anbefales ingen andre tiltak i dette sidevassdraget. Vi anbefaler at det utarbeides en detaljert tiltaksplan for Vigda, der alle innsamlete data og kunnskap om vassdragets miljøtilstand per i dag oppsummeres, vurderes og håndteres i forhold til opprinnelig betydning og miljøtilstand (naturtilstand), koblet opp mot eksisterende og framtidige påvirkninger. Tiltaksplanen må konkretiseres med forslag til tiltak for å avbøte det økende omfanget av belastninger, slik at den negative utviklingen i vann- og habitatkvalitet etter hvert kan stoppe, eller om mulig, snus. Ungfiskovervåkingen bør fortsette, og blir et viktig verktøy i grunnlaget for en tiltaksplan. For å følge bestandsstatus for ungfiskbestandene i vassdraget, samt å kunne avdekke og skille mellomårsvariasjoner fra effekten av tiltak, anses det som svært viktig å ha kontinuerlige data for ungfisktettheter fra de samme stasjonene over flere år. Slike undersøkelser vil gi et verdifullt grunnlag for en treffsikker og god forvaltning av bestandene i vassdraget.

Bremset, G., Jensås, J.G., Karlsson, S., Havn, T.B., Ambjørndalen, V., Holthe, E. & Sæter, A.O. 2022. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2021. NINA Rapport 2089. Norsk institutt for naturforskning. I Auravassdraget har det blitt gjennomført regelmessige undersøkelser siden 1987, og fra og med 2001 har bestandene av laks og sjøaure blitt overvåket på årlig basis. Innretningen av undersøkelsene har variert en del i løpet av undersøkelsesperioden, og i 2021 hadde undersøkelsesprogrammet følgende hovedelementer: 1) Genetiske analyser av familietilhørighet hos vok-senlaks fanget i Eira, 2) Analyse av skjellprøver av voksen laks og sjøaure, 3) Registrering av gytefisk i Eira og Aura, 4) Kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk i Eira og Aura, 5) Overvåking av skjulkapasitet og ungfisktetthet i to tiltaksområder i Eira, og 6) Genetiske analyser av familietil-hørighet hos ungfisk fanget i områder av Aura der det har vært rognutlegging. I 2021 ble det i sportsfisket avlivet 239 lakser og 215 sjøaurer i Auravassdraget. I tillegg ble 342 lakser og 180 sjøaurer satt levende ut igjen. Samlet laksefangst var omtrent en halvering sammenlignet med året før, og på et midlere nivå for hele undersøkelsesperioden 2001-2021. En generell trend er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned i elvefisket, mens laksefangstene siden årtusenskiftet har variert rundt et gjennomsnittsnivå på om lag to tonn. Laksfangstene fordelte seg i 57 % smålaks, 34 % mellomlaks og 10 % storlaks. I Eikesdalsvatnet ble det rapportert fanget 85 lakser og 193 sjøaurer, og laksefangsten fordelte seg i 87 % smålaks, 12 % mellomlaks og 1 % storlaks. Antallsmessig utgjorde fangstutbyttet i Eikesdalsvatnet 49 % av samlet sjøaurefangst i vassdraget. Genetiske analyser av prøver fra 98 lakser som ble fanget i fiskesesongen i Eira, viste at 62 individer hadde opphav fra stamfisk i Eresfjordanlegget. Dette tilsier et innslag av utsatte individer på drøyt 63 %. Det er verdt å merke seg at det i både 2020 og 2021 var små forskjeller i innslaget av utsatt fisk i fangstene på Siramoen og Engelskhuset. I og med at prøvetakingen fra de ulike områdene av Eira skjedde uavhengig av hverandre, og det i begge undersøkelsesårene er godt samsvar mellom resultatene i de to områdene, synes det ikke å ha vært noen skjevhet i utvalget som følge av systematiske feil. Følgelig er det grunn til å anta at resultatene fra de genetiske analysene av voksenlaks, gir et forholdsvis representativt bilde av hvordan sammensetningen av laksebestanden i Eira var i 2020 og 2021. Det ble analysert skjellprøver fra 82 lakser fanget i Eira i løpet av sommeren og høsten 2021. Av disse var det 56 prøver som ga entydige resultater med hensyn til opphav. Disse fordelte seg i 30 naturlig produserte individer (53 %), 24 utsatte individer (43 %) samt to rømte oppdrettslakser (4 %). De siste 26 skjellprøvene var av lakser med usikkert opphav. Innslaget av oppdrettslaks i Eira har siden 2006 ligget under 10 %, mens det enkelte år tidligere i undersøkelsesperioden har vært et innslag på over 30 %. Det er verdt å merke seg at omfanget av skjellanalyser var betydelig lavere i 2020 og 2021 enn i foregående år, samt at 74 av 82 skjellprøver ble tatt fra laks fanget utenom ordinær fiskesesong. Høsten 2021 ble det registrert 455 gytelakser og 541 antatt voksne sjøaurer i Eira. Antall regist-rerte gytelaks er blant de høyeste som har vært registrert siden undersøkelsene startet i 2007, men en del lavere enn høstene 2019 og 2020. Laksene fordelte seg i 50 % smålaks, 37 % mellomlaks, og 13 % storlaks. Innslaget av smålaks var noe høyere enn i de fleste årene i perioden 2007-2021. Når det gjelder sjøaure var alle størrelsesgrupper godt representert, med en liten overvekt av middels store individer (44 % av observasjonene). I Aura ble det observert 26 gytelakser og 333 sjøaurer på strekningen mellom skytebanen og Eikesdalsvatnet. Dette er de høyeste registreringene av begge arter siden gytefisktellingene startet. Det rekordhøye antallet observerte sjøaurer tyder på at det har vært en positiv bestandsutvikling i perioden 2019-2021. I løpet av perioden 2007-2021 har gytebestandsmålet i Eira sannsynligvis blitt oppnådd i 2008, 2011, 2012 og 2015, samt i hele perioden 2017-2021. I de seks resterende årene har gytebe-standsmålet etter all sannsynlighet ikke blitt oppnådd. En hovedgrunn til manglende måloppnåelse har vært en høy beskatning under elvefiske. Dersom elvebeskatningen hadde vært på et lavere nivå, ville gytebestandsmålet i Eira trolig vært oppnådd i de aller fleste år i undersøkelsesperioden. Det synes som at det årlige innsiget de fleste år har vært stort nok for å sikre tilstrekkelig gyteaktivitet i nedre deler av Auravassdraget. Imidlertid er innsiget av laks i stor grad avhengig av kultiveringsvirksomhet. Det anbefales derfor at det videreføres tiltak for å begrense uttaket av laks under elvefiske i Eira, slik at gytebestandsmålet kan oppnås årlig, samt at lakse-produksjon i mindre grad er avhengig av omfattende kultiveringsvirksomhet. Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner i ungfisktetthet. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006, var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007, ble det registrert en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme nivå som i perioden 2001-2006. I perioden 2007-2021 har det vært registrert midlere tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens midlere tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2). Det synes som om det har vært en større nedgang i tettheten av aureunger enn laksunger de siste tjue årene. Genetiske analyser av 95 ungfisk fra Aura viste at det var 40 laksunger, 41 aureunger og 14 artshybrider mellom laks og aure. Av de 40 laksungene var det tolv individer som har opphav fra til sammen ni familiegrupper i Eresfjordanlegget. Av disse var det fire individer som stammet fra rognutlegging i 2019 (toåringer), fem individer fra rognutlegging i 2020 (ettåringer), og tre individer fra rognutlegging i 2021 (årsyngel). Det var forholdsvis store forskjeller i andel utsatt fisk i de tre utleggingsområdene, med betydelig høyere innslag av utsatt fisk i det øverste og det nederste utleggingsområdet enn i det midterste utleggingsområdet. Disse resultatene kan i stor grad forklares ut fra hvor det har skjedd rognutlegging i de senere år. I perioden 2013-2021 har det vært en nedadgående trend i tetthet av ungfisk i to områder der det er gjennomført fysiske habitattiltak. I et tiltaksområde nedstrøms Kirkehølen var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel over 180 individer per 100 m2 i 2013, for deretter å ha blitt gradvis redusert til mindre enn 50 individer per 100 m2 i 2016. Imidlertid ble nivået hevet igjen til om lag 100 individer per 100 m2 høsten 2019, før tetthetene høsten 2021 igjen gikk ned til et lignende nivå som høsten 2016. I et tiltaksområde ved Maltsteinen var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel om lag 80 individer per 100 m2 i 2013-2014, før en reduksjon ned mot 10-20 individer per 100 m2 i perioden 2016-2018. Høsten 2019 økte mengden eldre laksunger til om lag 60 individer per 100 m2, før tettheten av eldre laksunger avtok høsten 2020 og forble lav i 2021. Basert på oppnådde erfaringer fra årlige undersøkelser i perioden 2001-2021, anbefales det å videreføre et tiltaksrettet undersøkelsesprogram i Eira og Aura. Blant annet bør det fortsatt gjennomføres genetisk sporing av fisk som er utsatt som smolt i Eira eller lagt ut som rogn i Aura. For å vurdere relativ suksess av utsatt fisk kan det gjennomføres komparative analyser av na-turlig produsert og anleggsprodusert laksesmolt. Dette kan gjøres ved å PIT-merke naturlig produsert laksesmolt fanget under elektrisk fiske og i smoltfelle, og registrere merkete fisk på PIT-antenne i nedre deler av Eira. Videre bør det gjennomføres oppfølgende undersøkelser i områder der det har blitt gjort eller er planlagt habitatrestaurering. Resultatene fra habitatstudiene vil være et sentralt element for en framtidig, helhetlig tiltaksplan for Auravassdraget.

Bergan, M.A. & Nøst, T.H,. 2022. Leirelva til Nidelva i Trondheim. Helhetlig tiltaks- og restaureringsplan for laks, sjøørret og biologisk mangfold. NINA Rapport 2153. Norsk institutt for naturforskning. Miljøtilstand i de fleste sjøørretførende bekker i Trondheim kommune er kraftig forringet av menneskelige aktiviteter, noe som har medført et stort tapt av tilgjengelig areal og produksjon av sjøørret sammenlignet med tidligere. Vanskelige oppgangsforhold, dårlig vannkvalitet og redusert habitatkvalitet gjør at samlet produksjonstap av sjøørret er estimert til nær 90 % i bekker i kommunen. Nedgangen i fiskeproduksjon skyldes først og fremst en rekke bestandsreduserende faktorer som kan knyttes til menneskelig påvirkning i ferskvannsfasen. Trondheim kommune ved Miljøenheten har i samarbeid med Norsk institutt for naturforskning (NINA) utarbeidet en helhetlig tiltaksplan for sidevassdraget Leirelva til Nidelva i Trondheim. Leirelva er en av de viktigste sjøørretvassdragene i Trondheim i dag, og er helt avgjørende for å opprettholde en livskraftig sjøørretbestand i Nidelva. Vassdraget har flere hydromorfologiske inngrep og endringer i anadrom strekning, som sammen med utfordringer knyttet til vannkvalitet i et urbanisert nedbørfelt har gitt redusert produksjon av både sjøørret og laks. Den helhetlige tiltaksplanen omfatter forslag til tiltak for bedre oppgangsforholdene for laksefisk fra Leirelva til Nidelva, og forbedring av vandringsveier innad i anadrom strekning av Leirelva. Forslag til aktuelle områder der det kan graves ut større kulper eller lages bredere elveløp, er også med i planen. Videre er noe av hovedformålet med tiltaksplanen å styrke og heve kvaliteten på gyteområder for voksen sjøørret (og laks) på dagens anadrome strekning, samt å øke kvaliteten og tilgangen på egnete oppvekstområder for ungfisk av disse artene. Slike tiltak innebærer utlegging av naturlig elvestein i stort omfang, da naturlig tilførsel av denne steintypen er stoppet helt opp i Leirelva. Gamle vei- og boligrelaterte inngrep har dessuten fjernet denne steintypen fra elva, slik at Leirelva derfor har et stort underskudd på naturlig elvestein i gytestørrelser. Denne rapporten omfatter tiltaksforslag og mulighetsvurderinger på forslags- og prospektnivå, som kan være grunnlag for utforming av restaureringsplaner på et mer detaljert nivå. Avslutningsvis gjør rapporten en vurdering av miljøgevinsten knyttet til å bygge fiskepassasjer forbi dagens naturlige stoppested for anadrom laksefisk i elva, som er fossepartier og en demning ved Forsøkslia. Et vellykket tiltak for fiskevandringer vil utvide anadrom strekning med om lag 1,7 kilometer vassdrag, og mer enn doble dagens produksjonsgrunnlag av sjøørret/laks for Leirelva. Tiltaket i Leirelva vil dermed ikke bare bremse den negative utviklingen i tapet av areal og produksjonevne for småvassdrag i kommunen, men også bidra til at nærmere 5 % av det totale produksjonstapet i kommunen gjenvinnes. Dette er et betydelig løft i produksjonsgrunnlaget for sjøvandrende laksefisk i små vassdrag i Trondheim; vassdrag som ellers har begrensede handlingsrom for tiltak, og som er preget av et stadig urbanisering, veibygging og økende press på nedbørfelt, vann- og habitatkvalitet.

Holthe, E., Kanstad-Hanssen, Ø., Lo, H., Bremset, G., Karlsson, S., Museth, J. & Tønder, T.S. 2022. Reguleringsundersøkelser i Ranavassdraget. Årsrapport for 2021. NINA Rapport 2114. Norsk institutt for naturforskning. I perioden 2021-2023 skal det gjennomføres ulike fiskebiologiske undersøkelser i lakseførende deler av Ranavassdraget. Bakgrunnen for undersøkelsene er et pålegg om å gjennomføre ulike tiltak og undersøkelser etter at lakseparasitten Gyrodactylus salaris er fjernet fra Ranaelva og andre smittete vassdrag i Ranaregionen. Undersøkelsesprogrammet omfatter blant annet ungfiskundersøkelser med elektrisk fiske, otolittanalyser og genetiske analyser for å evaluere tilslag på utsettinger, samt gytefiskundersøkelser og analyser av skjell og otolitter fra voksenfisk. I september 2021 ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på 17 stasjoner oppstrøms Storforsen. Tetthetene av ungfisk var svært lave. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks var 0,6 individer per 100 m2, mens gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger var 1,2 individ per 100 m2. Tilsvarende for aure fant vi 3,2 årsyngel per 100 m2, og 2,9 eldre aureunger per 100 m2, hvorav henholdsvis 0,2 og 2,7 individer per 100 m2 var naturlig produserte. På de fire øverste stasjonene ble det kun funnet utsatte årsyngel av aure. De utsatte, eldre aureungene stammer fra utsettinger av 300 000 årsyngel i 2019. Det ble ikke fanget andre arter enn laks og aure på det strandnære elektriske fisket. Under elektrisk båtfiske på 22 stasjoner oppstrøms og nedstrøms Reinforsen i september 2021, ble det fanget til sammen 262 individer av fem arter (laks, aure, røye, skrubbe og trepigget stingsild). Laks og aure var de klart dominerende artene i fangstene under båtfisket. Alle laksunger og skrubber ble fanget nedstrøms Reinforsen, der laks dominerte fiskesamfunnet (80 %). Oppstrøms Reinforsen var aure den klart dominerende art i fiskesamfunnet (98 %), med et betydelig innslag av store umodne og kjønnsmodne individer. Ut fra fangst per innsatsenhet var det større forekomst av aure på stasjonene oppstrøms enn nedstrøms Reinforsen, med gjennomsnittlige fangster på henholdsvis 1,59 og 0,52 aurer per minutt effektiv fisketid. Gjennomsnittlig fangst i nedre deler var 2,63 laksunger per minutt effektiv fisketid. Det ble analysert otolitter fra 121 laksunger og 101 aureunger. Blant laksungene nedstrøms Reinforsen var toåringer den mest tallrike gruppen (80 %). Det var bare i denne alderskategorien det ble funnet utsatte individer; 33 % av toåringene hadde merke i otolitt, og disse har opphav i utsettinger av om lag 277 000 årsyngel i 2019. Toåringer var også den mest tallrike gruppen hos aure (70 %) oppstrøms Reinforsen, og det var bare i denne aldersgruppen at det ble funnet utsatte individer (17 %). Disse har opphav i utsettinger av 300 000 startforingsklar yngel i 2019. Det ble samlet inn prøver i form av skjell eller otolitter fra til sammen 70 voksne lakser fra Ranaelva. Av de 62 individene som med sikkerhet kunne spores til opphav, var 44 naturlig produsert (71 %), 17 utsatt (27 %) og én rømt oppdrettsfisk (2 %). Når det gjelder de resterende fiskene var det usikkert om de var ville, utsatt eller rømt oppdrettsfisk. Av fiskene som var utsatte kunne det med rimelig grad av sikkerhet bestemme alder på elleve individer. Fem av disse hadde smoltalder på ett år, og var mest sannsynlig utsatt som smolt. De øvrige hadde smoltalder mellom tre og fem år, og sjøalder som varierte fra ett til tre år. Smoltalder hos naturlig produsert laks varierte fra to til fem år, med gjennomsnittlig smoltalder på 3,7 år. Blant de naturlig produserte fiskene som lot seg aldersbestemme, stammet 11 av 25 individer fra gytinger i 2014 eller tidligere. I og med at ungfisk klekket i 2014 eller tidligere ikke kan ha overlevd to bekjempelsesaksjoner mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris, vil dette si at 44 % av laksene med stor sannsynlighet ikke er produsert i Ranaelva, Opphavet til disse elleve fiskene er ikke kjent. Under gytefiskregistreringer høsten 2021 ble det på strekningen mellom Reinforsen og Esjeberget registrert til sammen 629 gytelakser og 434 antatt gytemodne sjøaurer. I tillegg ble det registrert 150 antatt umodne sjøaurer. Antall registrerte gytelaks var noe høyere enn gjennomsnittsnivået på 533 individer for perioden 2016-2020. Det ble registrert tolv rømte oppdrettslakser under gytefisktellingene, noe som gir et beregnet innslag på om lag 2 % i gytebestanden. Mellomlaks dominerte den observerte størrelsessammensetningen i 2021 med en andel på 48 %. Andel hunnlaks hos smålaks, mellomlaks og storlaks var henholdsvis 12 %, 72 % og 69 %.

Hagen, I.J., Karlsson, S., Bjøru, B., Holthe, E., Lo, H., Florø-Larsen, B. & Sollien, V.P. 2022. Evaluering av frivillig kultivering i Fetvassdraget. NINA Rapport 2027. Norsk institutt for naturforskning. Fetvassdraget (Velledalselva, 097.7Z) er én av en håndfull laksevassdrag i Møre og Romsdal hvor det gjøres frivillig kultivering. Effekten av denne kultiveringen i form av returnerende voksen fisk har vært ukjent, og det har heller ikke vært kjent i hvilken grad kultiveringen ivaretar bestandens genetiske integritet og genetiske variasjon. Etter at den obligatoriske genetiske stamlakskontrollen ble innført i 2014, er all utsatt laks sporbar og dette har gjort det mulig å evaluere kultiveringen. I dette prosjektet har vi benyttet genetiske analyser til å spore utsatt laks i Fetvassdraget til stamlaksforeldre brukt i gyteårene 2014 og 2015. Andelen kultivert laks fra disse gyteårene var henholdsvis 0 % og 7,6 %. Kultiveringen har dermed bidratt lite til den totale bestanden i Fetvassdraget i disse årsklassene. Det meste av laksen fra disse gyteårene var naturlig produsert og kultiveringen forventes dermed å ikke ha medført noen endring i effektiv bestandsstørrelse eller vesentlig påvirket genetisk variasjon i bestanden. Stamfiskens størrelse (lengde og vekt) ble sammenliknet med tilsvarende informasjon for individer fanget under sportsfiske i årene 2016 – 2021. Resultatene fra denne analysen viste at stamfisken var betydelig større enn gjennomsnittet i sportsfiskefangstene. Dette kan tilsi at stamfisken samlet inn i årene 2016 – 2021 ikke har vært et tilfeldig utvalg av gytebestanden. En slik kunstig seleksjon i kultivering er ikke i henhold til forvaltningens anbefalinger. I og med at kultivering ikke har medført en økning i bestandsstørrelse i Fetvassdraget, har kultiveringen vært lite hensiktsmessig i de to evaluerte gyteårene. Vi anbefaler derfor at det enten gjøres tiltak for å øke overlevelsen til utsatt fisk, alternativt at kultiveringsprogrammet avsluttes. Den høye beskatningen i vassdraget (70 – 80 %) samtidig som gytebestandsmålet ikke er oppnådd bør tas med i denne vurderingen. Vi påpeker at dette prosjektet omfatter to gyteår og det er mulig at andel kultivert laks fra senere gyteår kan være annerledes. Hvis utsettinger av laks i Fetvassdraget blir videreført anbefaler vi at det gjøres tiltak for å øke overlevelsen til utsatt fisk, at det blir lagt vekt på å velge stamfisk som i større grad representerer bestandens sammensetning i individstørrelse og alder og at slektskapsanalyser blir tatt i bruk for å unngå krysninger mellom nært beslektede individer.

Solem, Ø., Jensås, J.G., Havn, T.B., Museth, J., Ulvan, E.M., Bergan, M.A., Almås, P., Granmo, G.M. &. Rognes, T. 2022. Ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget. Årsrapport 2021. NINA Rapport 2062. Norsk institutt for naturforskning I perioden 2013-2021 har status hos bestandene av sjøvandrende laksefisk i Gaulavassdraget blitt overvåket gjennom ungfiskundersøkelser i hovedstrengen av Gaula og i noen utvalgte sidevassdrag. I 2021 ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på 34 stasjoner, hvorav 26 stasjoner var plassert i hovedstrengen av Gaula. Stasjonsnettet i sidevassdrag besto av åtte stasjoner i Sokna. I tillegg ble det høsten 2021 foretatt forundersøkelser på to foreslåtte pilotområder for habitattiltak i nedre deler av elva i form av elektrisk båtfiske (Hoffstad) og strandnært elektrisk fiske (Leberg). Forekomsten av ungfisk av laks i hovedstrengen av Gaula varierte, men det ble fanget både årsyngel og parr av laks på alle de 26 undersøkte stasjonene. På strekningen fra Støren til Hyttfossen i øvre deler av vassdraget var tettheten av lakseparr i 2021 omtrent på nivå med 2020 eller litt høyere. For områdene fra Støren og ned var tettheten av lakseparr i 2021 noe av det laveste som er registrert i perioden 2013-2021. Med unntak av 2015 og 2019, var tettheten av årsyngel av laks samlet sett for Gaula noe av det høyeste som er registrert i perioden 2013-2021. De høyeste tetthetene av årsyngel ble hovedsakelig funnet i midtre og nederste del av vassdraget. Det er derfor grunn til å anta at tettheten av lakseparr samlet sett vil holde seg stabilt eller øke noe i 2022. De lave tetthetene av lakseparr som er registrert i de nedre delene av Gaula i løpet av undersøkelsesperioden, tyder på at det i enkelte år er lav produksjon av laksesmolt i denne delen av Gaulavassdraget. Dette skyldes trolig flere faktorer som mangel på gytefisk, begrenset skjultilgang og redusert habitatkvalitet for ungfisk. Den om lag tre mil lange elvestrekningen utgjør en vesentlig del av Gaulas samlete produksjonsareal, og det er derfor viktig å få et best mulig grunnlag for å vurdere produksjonsevnen i dette området. For å øke kunnskapsgrunnlaget, foreslås det å supplere strandnært elektrisk fiske med elektrisk båtfiske i nedre del av Gaula. Dette er en anerkjent måte å få samlet inn data og informasjon om dypere elveområder, som det ikke er mulig å undersøke godt nok strandnært elektrisk fiske (med vading og bruk av bærbart utstyr). De høyeste tetthetene av lakseparr ble funnet i Sokna, og i Gaula på elvestrekningene fra Støren og opp til Hyttfossen. Tettheten av lakseyngel i Sokna var betydelig lavere i 2021 enn i rekordåret 2019, men fortsatt blant de høyeste tetthetene som er registrert i undersøkelsesperioden. Hos lakseparr var tetthet i Sokna den tredje høyeste som er registrert i perioden. Tetthet av lakseparr i 2021 og av årsyngel i 2020 viser som tidligere år at det her er god sammenheng mellom registrert tetthet av årsyngel ett år og registrert tetthet av parr året etter. Selv om det var en betydelig nedgang i tetthet av årsyngel sammenlignet med 2019 var tettheten fortsatt jevnt over høy i 2021. Vi antar derfor at tetthetene av lakseparr i 2022 vil holde seg stabile eller gå litt opp på alle stasjoner i Sokna. Vinteren 2018 skjedde et uhellsutslipp av svært basiske kjemikalier fra Sok-nedalstunnelen ut i Sokna. Utslippet hadde vesentlig negativ effekt på ungfiskbestanden i Sokna nedstrøms, men effekten var kortvarig. I 2021 synes tettheten av lakseparr på stasjonene ned-strøms utslippspunktet å være på samme nivå som før utslippet. Undersøkelsene i 2021 viste i likhet med foregående år lavere forekomst av aure enn laks i Gaulavassdraget. Aureunger ble fanget på 22 av de 26 undersøkte stasjonene i Gaula, og på alle de åtte undersøkte stasjonene i Sokna. For vassdraget sett under ett var tetthetene av aureunger svært lave, og for Gaula sin del noe av det laveste som er registret i perioden 2013-2021. Ungfiskundersøkelsene viser dermed ingen positive tendenser for sjøaure i løpet av de siste årene. Situasjonen for sjøaurebestanden i Gaulavassdraget er bekymringsverdig. Midlere tetthet av aureunger var vesentlig lavere enn det som i senere år er funnet i andre større anadrome vassdrag som for eksempel Driva og Eira. Fortsatt er det svært mange sidebekker som ikke produserer fisk, som følge av oppgangsproblemer, forurensing, fysiske inngrep og andre menneskeskapte påvirkninger. For å styrke sjøaurebestandene, må det gjennomføres tiltak i flere sidevassdrag, tilløpsbekker, kroksjøer og sideløp i Gaula, for å bedre oppgangsforhold, gytemuligheter og oppvekstsvilkår for sjøaurebestandene. Samtidig bør overvåkingsaktivitetene fortsette for å sikre et godt forvaltningsgrunnlag for sjøaure i Gaula og gode data for å kvalitetssikre effekten av tiltak. Kraftutbygging i midtre og øvre deler av Gaulavassdraget har gitt fraføring av vann på strekningen fra Holta og ned til Lundesokna. Denne fraføringen av vann har resultert i en generell reduksjon i vanndekt areal, noe som kan ha en effekt i vinterhalvåret. Sokna bidrar betydelig til vannføringen i Gaula nedstrøms Støren, og kan dermed opprettholde et større vanndekt areal som igjen kan bidrar til høyere tettheter etter samløp med Gaula. Øvre halvdel av Gaula er svært viktige områder for å opprettholde den totale produksjonen av laks i vassdraget. For høy beskatning og økt avrenning fra tidligere gruvevirksomhet, kan sammen med kraftutbygging være tre av årsakene til de lave tetthetene som enkelte år har blitt registrert i denne delen av vassdraget. I og med at ungfiskundersøkelsene i perioden 2013-2021 har hatt en generell innretning, er det ikke mulig å gi et sikkert svar på hva som er de viktigste årsakene til at tetthetene av ungfisk varierer en del mellom områder og år. Problemstillingen er også svært sammensatt og faglig komplisert, uavhengig av datakvalitet og innsats i overvåkingen. Imidlertid understøtter resulta-tene fra perioden 2013-2021 tidligere fiskebiologiske vurderinger om at det er et smolttap i Gaula som følge av vassdragsregulering. Med bakgrunn i oppnådde erfaringer fra Gaulavassdraget og nyere kunnskap fra regulerte laksevassdrag, bør det derfor gjennomføres nye undersøkelser, analyser og vurderinger av hvilke effekter reguleringsinngrepene har på fiskeproduksjonen i vassdraget. I tillegg er det behov for et mer helhetlig undersøkelsesprogram for å undersøke om avrenning fra tidligere gruvedrift har økt. Et slik undersøkelsesprogram bør i tillegg til vannkjemiske undersøkelser også inkludere bunndyrundersøkelser, da slike undersøkelser gir et bedre grunnlag for å trekke konklusjoner enn det øyeblikksbildet som en vannprøve gir. Samtidig vil man også få data knyttet til næringstilbudet for ungfisk i enkelte deler av elva, og informasjon om byttedyrtilbudet gjennom året er tilstrekkelig for å opprettholde en tallrik ungfiskbestand i utvalgte områder av elva.

Mo, T.A., Karlsson, S., Museth, J. & Bremset, G. 2022. Hvordan vandrer laksunger i Drammensfjorden NINA Rapport 2124. Norsk institutt for naturforskning. Forekomst av laksunger med Gyrodactylus salaris-infeksjon i Drammensfjorden vil ha stor betydning for innretning og planlegging av bekjempingstiltak mot parasitten. Etter at det høsten 2017 ble påvist forekomst av laksunger i store deler av Drammensfjorden, var det ønskelig å se nærmere på laksungers oppholdstid og eventuelle vandringer i fjordsystemet. Et første trinn var å kartlegge hvorvidt laksunger oppholder seg i fjordsystemet i kortere eller lengre perioder. For å belyse eventuell overvintring av laksunger i indre deler av Drammensfjorden, ble det gjennomført elektrisk båtfiske på 21 stasjoner i november 2020 og mai 2021. I november 2020 ble det i løpet av to feltdager fanget til sammen 83 laksunger, som ble sluppet tilbake til fangstlokaliteten etter at en vevsbit hadde blitt klippet fra fettfinnen. I mai 2021 ble de samme områdene undersøkt med samme metode, og blant 25 fangete laksunger var det én som manglet fettfinne. Genetiske undersøkelser viste at denne laksungen ble fanget på nesten samme plass i Drammensfjorden i november 2020 og mai 2021. I og med at det er kjent genetisk profil for laksebestandene i Drammensregionen er det mulig å spore genetisk tilhørighet til laksunger i Drammensfjorden. Genetiske sammenligninger av 107 innsamlede laksunger viste det var to par med helsøsken. De genetiske analysene viste at laksungene som ble fanget i de to feltrundene kom fra over hundre gytinger. Flertallet av laksungene (95) ble tilordnet laksestammene i Drammenselva og Lierelva, mens tolv individer kunne tilordnes laksestammer i nærliggende vassdrag utenfor Drammensfjorden. En mulig forklaring på dette er at foreldrene hadde feilvandret og gytt i Drammenselva eller Lierelva. Fire laksunger hadde sannsynligvis helt eller delvis opphav i rømt oppdrettslaks. Selv om det ikke ble gjenfanget laksunger i Drammenselva, er det ikke grunnlag for å hevde at laksunger som har vandret ned til Drammensfjorden, ikke vandrer tilbake til Drammenselva eller Lierelva på et senere tidspunkt. Mo, T.A., Karlsson, S., Museth, J. & Bremset, G. 2022. What is the migraton pattern of Atlantic salmon parr in the lower part of the Drammen watercourse? NINA Report 2124. Norwegian Institute for Nature Research. The occurrence of juvenile salmon with Gyrodactylus salaris infection in the Drammen Fjord will be of great importance for the design and planning of control measures against the parasite. After the occurrence of salmon juveniles in large parts of the Drammen Fjord was detected in the autumn of 2017, it was desirable to look more closely at the residence time and any migrations of salmon juveniles in the fjord system. A first step was to map whether juvenile salmon stay in the fjord system for shorter or longer periods. To shed light on the possible overwintering of juvenile salmon in the inner parts of the Drammen Fjord, electric boat fishing was carried out at 21 stations in November 2020 and May 2021. In November 2020, a total of 83 juvenile juveniles were caught during two field days. A piece of tissue was cut from the adipose fin and the juveniles were released back at the capture site. In May 2021, the same areas were examined using the same method, and among 25 captured salmon juveniles, one lacked the adipose fin. Genetic studies showed that this salmon was caught in almost the same place in the Drammen Fjord in November 2020 and May 2021. As there is a known genetic profile for the salmon stocks in the Drammen Region, it is possible to trace the genetic affiliation of salmon juveniles in the Drammen Fjord. Genetic comparisons of 107 collected salmon juveniles showed that there were two pairs with full siblings. The genetic analyzes showed that the salmon juveniles caught in the two field rounds came from over a hundred spawning events. The majority of the salmon juveniles (95) were assigned to the salmon strains in the Drammenselva and Lierelva rivers, while twelve individuals could be assigned to salmon strains in nearby rivers outside the Drammen Fjord. A possible explanation for this is that strayers from other rivers had spawned in the Drammenselva or Lierelva. Four juvenile salmon probably originated in whole or in part from escaped farmed salmon. Although salmon juveniles were not recaptured in the Drammenselva, there is no basis for claiming that salmon juveniles that have migrated down to the Drammen Fjord, will not migrate back to the Drammenselva or Lierelva at a later date.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Havn, J. B., Sollien, V.P., Tønder, T. S., Andersskog, I. P. Ø., Brandsegg, H., Eriksen, L. B. & Spets, M. H. 2022. Stamlakskontroll 2021. NINA Rapport 2133. Norsk institutt for naturforskning I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2021 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 1967 laks fra 50 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse var 1721 klassifisert som villaks, 19 som rømt oppdrettslaks, 201 som utsatt laks og 26 som usikre. Skjellprøver fra 1550 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 228 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1532 identifisert som vill eller utsatt, og 223 av disse (14,6 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Mellom elver varierte andelen forkastet stamlaks, blant de som ble identifisert som vill eller utsatt, fra 0 % (åtte bestander med fem til 46 stamlaks analysert) til 56 % forkastet (fem av ni i Steinsdalselva). Miljødirektoratet: M-2271|2022

Bergan, M. A. & Nøst, T. H. 2022. Vikelva på Ranheim. Helhetlig bevarings-, tiltaks- og restaureringsplan for laks, sjøørret og biologisk mangfold i anadrom strekning av elva. NINA Rapport 2154. Norsk institutt for naturforskning. Miljøtilstand i de fleste sjøørretførende bekker i Trondheim kommune er kraftig forringet av menneskelige aktiviteter, noe som ifølge beregninger har medført et stort tapt av tilgjengelig areal og produksjon av sjøørret sammenlignet med tidligere. Vanskelige oppgangsforhold, dårlig vannkvalitet og redusert habitatkvalitet, gjør at det samlete produksjonstapet av sjøørret er estimert til nær 90 % i bekker i kommunen. Nedgangen i fiskeproduksjon skyldes først og fremst en rekke bestandsreduserende faktorer som kan knyttes til menneskelig påvirkning i ferskvannsfasen. Trondheim kommune ved Miljøenheten har i samarbeid Norsk institutt for naturforskning (NINA) utarbeidet en helhetlig tiltaksplan for Vikelva på Ranheim. Vassdraget har flere hydromorfologiske inngrep og endringer i anadrom strekning, som sammen med utfordringer knyttet til vannkvalitet i et urbanisert nedbørfelt, gir risiko for redusert produksjon av sjøørret og laks. Den helhetlige tiltaksplanen omfatter forslag til tiltak for å bedre oppgangsforholdene fra sjø til elv for laksefisk i Vikelva, og foreslår samtidig sterkt framtidig vern av siste rest av gjenstående naturtilstand for vassdraget. Det er lite handlingsrom for større restaureringstiltak i Vikelva, noe som skyldes at vei, industri og boligområder grenser helt inntil elva. Et hovedformål med tiltaksplanen er å heve kvaliteten på gyteområder for voksen sjøørret og laks på dagens anadrome strekning. Vikelvas trenger stor tilførsel av egnet naturlig elvestein i gytesubstratstørrelser for å kompensere for stopp i naturlig tilførsel av denne helt avgjørende stein- og grustypen i elva. Avslutningsvis setter tiltaksplanen søkelyset på ål i Vikelva, og anbefaler at det startes et arbeid for å planlegge og gjennomføre tiltak for å reetablere denne rødlistede og truede arten i vassdraget og i nedbørfeltet oppstrøms. I Vikelva synes ål å være er en forvaltningsmessig avglemt fiskeart i nyere tid. Historisk var ålebestanden tallrik og høyt verdsatt i Vikelva, Jonsvatnet og tilgrensende vassdrag, og det ble bedrevet utstrakt høsting og fiske etter ål. Gjennom de siste hundre års menneskeskapte endringer i Vikelva, fra Jonsvatnet og ned til utløp i Trondheimsfjor-den, har summen av fysisk inngrep ført til at ål gradvis har blitt stengt ute av vassdragsystemet ovenfor anadrom strekning av Vikelva. For ålebestanden i hele vassdragsystemet er den økologiske konsekvensen av dette at ålen kan ansees som utdødd fra E6 og opp til ogmed Jonsvatnet med tilgrensende nedbørfelt. Fysiske og tekniske inngrep som har stengt ål ute fra viktige oppvekstområder, er en av flere faktorer som framheves om viktige årsaker til bestandsnedgangen for ål. Det er også den årsaken det ut fra et forvaltningsperspektiv er lettest å gjøre noe med for Vikelva og Jonsvatnets del.

Ulvan, E.M., Jensås, J.G. & Solem, Ø. 2022. Ungfiskundersøkelser av laks og ørret i Ingdalselva. Høsten 2021. NINA Rapport 2112. Norsk institutt for naturforskning. Det ble den 17. og 18. august 2021 gjennomført ungfiskundersøkelser på ti stasjoner i Ingdalselva i Orkland kommune. Stasjonene hadde et samlet areal på 984,5 m2. Tetthetene av årsyngel hos laks varierte fra ingen individer fanget til høy på stasjonene sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. I nedre del av Ingdalselva hadde én stasjon (stasjon 2) høy tetthet av årsyngel av laks (mer enn100 individer per 100 m2), fire stasjoner (stasjon 3, 4, 5 og 6) hadde lav tetthet (mindre enn 50 individer per 100 m2) og på én stasjon (stasjon 1) ble det ikke fanget årsyngel av laks. I Langengelva hadde to stasjoner (stasjon 8 og 10) moderat tetthet av årsyngel av laks (50-100 individer per 100 m2) og én stasjon (stasjon 9) hadde lav tetthet. I Sæterelva ble det elfisket én stasjon (stasjon 7), denne hadde høy tetthet av årsyngel av laks. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i hele vassdraget var 48,5 individer per 100 m2. Tetthetene av eldre laksunger varierte fra lav til moderat på stasjonene. I nedre del av Ingdalselva hadde én stasjon (stasjon 2) moderat tetthet av eldre av laksunger (20-60 individer per 100 m2), de resterende fem stasjonene (stasjon 1, 3, 4, 5 og 6) hadde lav tetthet (mindre enn 20 individer per 100 m2). I Langengelva hadde én stasjon (stasjon 10) moderat tetthet av eldre laksunger og to stasjoner (stasjon 8 og 9) hadde lav tetthet. I Sæterelva hadde stasjonen (stasjon 7) lav tetthet av eldre laksunger. Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger i hele vassdraget var 10,3 individer per 100 m2. Tetthetene av både årsyngel og parr hos ørret var lave sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Det ble fanget årsyngel av ørret på seks av de ti stasjonene. Alle disse stasjonene (stasjon 1, 2, 3, 6 og 10) hadde lav tetthet av årsyngel (< 50 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av ørret i vassdraget var 5,2 individer per 100 m2. Det ble funnet enda lavere tettheter av eldre ørretunger, med fangst på kun tre av de ti stasjonene (stasjon 2, 7 og 10). Disse tre stasjonene oppnådde lav tetthet (mindre enn 20 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre ørretunger i vassdraget var kun 0,6 individer per 100 m2. De lave tetthetene av ørretunger har trolig flere, sammensatte og kompliserte årsaker. Elvas topografi er en årsak. Med unntak av de stilleflytende partiene i Langengdalen er det få rolige partier i vassdraget med gode habitater for ørret. En annen årsak kan være at det før etableringen av laks med utsetting og oppflytting av gytelaks fra 1992-2004, og etablering av fisketrapp i Ingdalsfossen i 2007 kun eksisterte en bestand av stasjonær elvelevende ørret i vassdraget. Denne bestanden kan delvis ha blitt utkonkurrert av laksen. I tillegg til dette kan flom og isgang være med på å påvirke tettheten av ørret på enkelte stasjoner i vassdraget. Disse sammen med lav overlevelse i sjøen er trolig viktige samvirkende faktorer i denne sammenhengen. Oppgangen av gytefisk, og dermed rekrutteringen til vassdraget er svært varierende. Dette sammen med varierende smoltproduksjon, kan muligens skyldes varierende oppgangsforhold i fisketrappa i Ingdalselva. Det nederste partiet består av fem meter lang renne i berget, som fisken må passere for å komme inn i den nederste kulpen i trappa. For at dette skal være mulig for oppvandrende laksefisk må det være god vannføring i Ingdalelva, slik at vannstanden i kulpen under renna er høy. Dette bør utbedres for å sikre fremtidig oppgang av laks og sjøørret i vassdraget. Vurdert etter forventningsverdier for tetthet av sjøvandrende laksefisk i mindre laksevassdrag oppnår Ingdalselva klassifiseringen «god» økologisk tilstand i 2021. Med bakgrunn i at det ikke forventes å finne høye tettheter av ørretunger i vassdraget har vi ikke justert ned den økologiske tilstandsvurderingen. Vassdraget er tilsynelatende lite berørt av menneskelige inngrep og har en god hydromorfologisk tilstand.

Berg, M. & Bergan, M.A. 2022. Fiskebiologiske undersøkelser i Todalselva – Aure kommune. Ungfiskundersøkelser, bonitering, genetisk integritet og økologisk tilstandsklassifisering. NINA Rapport 2225. Norsk institutt for naturforskning. Rapporten presenterer resultater fra ungfisktellingene i Todalselva og Kvistdalselva i 2021, der sammenslått ungfisktetthet av laksefisk er benyttet til å gjøre en økologisk tilstandsvurdering. Innsamlede data fra boniteringen av øvre halvdel av Todalselva opp til anadrom vandringsbarriere høsten 2022, samt tilløpsbekker/elver, er anvendt i en vurdering av vassdragets egnethet (produksjonsevne) for laksefisk. Funn fra feltbefaringen av elveløpet er nedtegnet, og eventuelle uregelmessigheter/interessepunkter i form av menneskeskapte påvirkninger eller andre forhold som kan påvirke fiskebestanden i vassdraget, er registrert. Genetisk analyser av opphav på laksunger, samlet inn fra hele anadrom del av Todalselva (jfr. Kvalitetsnormen for villaks), vil øke presisjon i vurderingene av kvalitetselementet laksefisk. Disse resultatene presenteres i en separat NINA-rapport, der et stort antall norske laksebestander er undersøkt for genetisk innblanding av rømt oppdrettslaks. På de ni el-fiskestasjonene i Todalselva og to el-fiskestasjoner i Kvistdalselva ble det til sammen fanget 212 laksunger (55 %) og 171 ørretunger (45 %). Det ble fanget fiskeunger av begge arter på alle el-fiskestasjonene, med unntak av de tre øverste områdene i Todalselva, der det kun ble registrert ørret. Det generelle bildet er at laksungene noe overraskende domineres av eldre årsklasser (≥ 1+), der kun 28 % av de fangede laksene tilhører alderskategorien 0+. Dette er imid-lertid i samsvar med funn gjort under gytefisktellingene (lysfiske) i 2020, der det ble funnet et svært lavt antall laks (n=14) sammenlignet med ørret (n=161). Tettheten av 0+ laks varierte fra 13 individ til 77 individ per 100 m2, mens eldre årsklasser (≥ 1+) laks hadde tettheter fra 5 individ til 78 individ. Av ørret dominerte årsyngel (0+) på de aller fleste stasjonene. Tetthetene av årsyngel ørret varierte fra 0 til 41 individer per 100 m2, mens eldre årsklasser (≥ 1+) hadde tettheter fra 2 til 52 individer per 100 m2 elveareal. En samlet økologisk tilstandsvurdering med laksefisk som biologisk kvalitetselement, viser at fem av totalt ni stasjoner i Todalselva oppnår en samlet ungfisktetthet som er høyere enn grenseverdien for «Svært god» økologisk tilstand. To stasjoner oppnår «Moderat» tilstand og to stasjoner oppnår henholdsvis «Dårlig» og «Svært dårlig» tilstand. Økologisk tilstandsvurdering av ungfisktetthetene i Kvistdalselva viste tettheter innenfor henholdsvis «Svært god» og «God» økologisk tilstand. Resultatene fra de tre øverste stasjonene i Todalselva (T7-T9) viser en gradvis reduksjon i ungfisketettheter, og at laksunger er fraværende i fangstene. Samtlige av disse ligger oppstrøms et elveavsnitt der det identifiseres flere naturlige, vannføringsavhengige vandringshindre, som i sum kan påvirke mulighetene for oppvandring av gytefisk betydelig mellom år. Videre var den øverste stasjonen (T9) tørrlagt ved feltbefaring i 2022, og kan forklare de lave tetthetene året før, samt fravær av årsyngel. Bonitering av øvre halvdel av Todalselva og sideelver opp til den naturlige vandringsbarrieren for sjøvandrende laksefisk viser et uberørt og intakt vassdrag, med tilnærmet lik naturtilstand over det hele. Elveløpet er spesielt variert, med arealer egnet for gyting, oppvekstareal for eldre fiskeunger og standplasser (kulper og dyprområder) i umiddelbar nærhet til hverandre. Rekrutteringsforholdene for laksefisk vurderes samlet sett som svært gode. Gytefisktellinger utført i nedre halvdel av Todalselva høsten 2020 gir det samme bildet av denne strekningen, med na-turlig gode produksjonsbetingelser for laksefisk. Sideelvene Kvistdalselva, Fjellsbekkelva, Sleipåa og Bølielva har viktige funksjoner for fiskesamfunnet i hovedelva. Samtlige vurderes å ha naturtilstand, med naturlige vassdragskvaliteter som på hver sin måte optimaliserer fiskeproduksjon av laksefisk. Våre undersøkelser viser at Todalselva har en anadrom strekning på 7,3 kilometer. Dette er om lag 500 meter lengre enn det som er oppgitt i Lakseregisteret. Sideelvene Bølielva (0,2 km), Sleipåa (1,2 km), Fjellsbekkelva (0,35 km) og Kvistdalselva (0,8 km) bidrar med ytterligere 2,5 kilometer elvestrekning for sjøvandrende laksefisk. Feltbefaring høsten 2022 avdekker en om lag 200 meter lang sammenhengende strykstrekning, lokalisert 5,3 kilometer opp i Todalselva. Elvepartiet har flere vertikale fall/fosser, som forhindrer laks og sjøørret fra å bruke de øverste delene av vassdraget til gyte – og oppvekstområder. Det anbefales å se på muligheter for å iverksette fysiske tiltak på den angitte elvestrekningen, med det formål at laks og sjøørret skal kunne vandre fritt forbi, slik at oppstrøms elvearealer kan anvendes som utvidede gyte- og oppvekstområder. Historisk har det foregått en del myrgrøfting med etablering av plantefelt for barskog langs de midtre delene av Todalselva. Videre er et masseuttak ved Todalssetra og ved utløpet av Fjellsbekkelva andre synlige inngrep knyttet til vassdraget (Dolmen 1989). En sumvurdering av inngrepsomfanget tilsier at de har liten innvirkning på det ferskvannsøkologiske miljøet i vassdraget. De samlede resultatene fra Todalselva med sidevassdrag viser et elvesystem i tilnærmet naturtilstand, med få menneskeskapte påvirkninger. Dette skyldes delvis den geografiske lokaliseringen av vassdraget, men er i stor grad knyttet til at vassdraget ble vernet mot kraftutbygging allerede i 1993. Sistnevnte har vært avgjørende for å begrense nye inngrep, og er et svært godt eksempel på viktigheten av å verne natur. Til tross for dette, finnes trusselfaktorer i fjord - og havområdene for fiskebestandene i vassdraget. Dette er viktige habitater som laks og ørret brukes til sin næringsvandring og øvrig livshistorie, der lakselus og genetisk innblanding av rømt oppdrettslaks nevnes særskilt. Det vil derfor være svært viktig å verne Todalselva og resten av nedbørfeltet for nye inngrep. Med bakgrunn i resultatene fra undersøkelsene vil en faglig anbefaling være å innlemme Todalselva som referansevassdrag for sjøørret for vannområde Nordre Nordmøre.

Ulvan, E.M., Havn, T.B., Bergan, M.A., Hansen, H. & Solem, Ø. 2022. Ungfiskundersøkelser i Ferja (Årgårdsvassdraget) og to tilhørende sidevassdrag. Årsrapport for 2021. NINA Rapport 2104. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser i Ferja, samt kartlegging gjennomført i to tilløpsbekker til Ferja i 2021. Undersøkelsene i Ferja ble gjennomført 30. og 31. august 2021. Det ble elfisket på ti stasjoner med et samlet areal på 1004 m2. Tetthetene av årsyngel hos laks varierte fra lav til høy på stasjonene sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Tre stasjoner hadde lav tetthet av årsyngel (< 50 individer per 100 m2), fem stasjoner hadde moderat tetthet (50-100 individer per 100 m2) og to stasjoner hadde høy tetthet (> 100 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i Ferja var 84,5 individer per 100 m2. Tetthetene av eldre laksunger varierte fra lav til moderat på stasjonene. Fem stasjoner hadde lav tetthet av eldre laksunger (< 20 individer per 100 m2) og fem stasjoner hadde moderat tetthet (20-60 individer per 100 m2). Ingen stasjoner oppnådde høy tetthet (> 60 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger i Ferja var 22 individer per 100 m2. Tetthetene av både årsyngel og parr hos ørret var svært lave sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Det ble fanget årsyngel av ørret på seks av de ti stasjonene. Fem stasjoner hadde lav tetthet av årsyngel (< 50 individer per 100 m2), mens én stasjon hadde moderat tetthet (50-100 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av ørret i Ferja var 15 individer per 100 m2. Det ble funnet enda lavere tettheter av eldre ørretunger, med fangst på kun fire av de ti stasjonene. Disse fire stasjonene oppnådde lav tetthet (< 20 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre ørretunger i Ferja var kun ett individ per 100 m2. Den encellede parasittiske ciliaten Ichthyophthirius multifiliis (Ciliophora) som forårsaker hvitprikksyke, ble påvist på stasjon 8 i Ferja og stasjon 1 i Brustuelva. Dette er et av få dokumenterte funn av parasitten på villfisk i Norge. Parasitten er svært patogen og kan ha vært en medvirkende årsak til nedgangen i tetthet på stasjon 8 i Ferja, så vel som den moderate og lave tettheten av henholdsvis årsyngel og parr av ørret på stasjon 1 i Brustuelva. Imidlertid ble det ikke funnet død fisk under feltarbeidet, og denne undersøkelsen kan ikke vurdere i hvor stor grad hvitprikksyke har medført dødelighet i vassdraget. De estimerte ungfisktetthetene er benyttet til å angi en økologisk tilstand med laksefisk som kvalitetselement, der påvirkningsfaktorer som kan medvirke til redusert tilstand er beskrevet. Vurdert etter forventningsverdier for tetthet av sjøvandrende laksefisk i mindre laksevassdrag oppnår Ferja klassifiseringen «svært god» økologisk tilstand. Svært lave tettheter, eller fravær, av både årsyngel av ørret samt ørretparr på mange stasjoner i elva og funn av hvitprikksyke (Ichthyophthirius multifiliis) gjør at økologisk tilstand for Ferja samlet sett bør settes ned til «moderat» økologisk tilstand. De lave tetthetene av ørretunger har trolig flere, sammensatte og kompliserte årsaker, men furunkulose, konkurranseforholdet mellom laks og ørret, redusert overlevelse i sjøen og hvitprikksyke, er trolig viktige samvirkende faktorer i denne sammenhengen. 2020 skiller seg negativt ut med lavere tetthet av årsyngel sammenlignet med både 2021 og 2019. I motsetning til årsyngel har 2020 høyere tetthet av eldre laksunger enn både 2019 og 2021. Lavest samlet estimert gjennomsnittlig tetthet ble funnet i 2020 sammenliknet med 2019 og 2021. Den lave tettheten av årsyngel i 2020 er mest sannsynlig en konsekvens av furunkuloseutbruddet i 2019. Med bakgrunn i de to foregående års lave ungfisktettheter av ørret ble det 31. august og 1. september 2021 gjennomført innledende førstegangsundersøkelser og problemkartlegginger i to sidebekker til Ferja; Skaua og Brustuelva. Utover avfisking av elfiskestasjoner ble lengre strekninger i bekkene befart og problemkartlagt for å avdekke risiko eller menneskeskapte årsaker (fysisk/tekniske inngrep og punktutslipp/vannkjemiske belastninger) til bortfall av ungfisk hos laks/ørret. Lengde på anadrom strekning i bekkene ble også anslått. Anadrom stekning i Skaua ble funnet til å være omtrent 200 meter. I motsetning til i hovedelva var det i Skaua ingen klar overvekt av hverken laks eller ørret. Moderate tettheter av årsyngel av ørret indikerer at vassdraget ikke har hatt fullgod gyting av ørret i 2020. Kulverten under veien er svært dårlig konstruert for fiskevandringer, med en bred betonghelle hevet opp fra elvebunnen nedstrøms veien. Antatt anadrom strekning i Brustuelva ble funnet til å være 2,9 km. Det ble funnet en klar overvekt av ørret sammenlignet med laks i Brustuelva. Bekken fremstår som velegnet og viktig med tanke på sjøørretproduksjon i Ferja. Med sin relativt lange anadrome strekning, gode oppvekstforhold og stedvis påviste gode tettheter av ungfisk, fremstår Brustuelva som et svært viktig sidevassdrag til Ferja med et godt produksjonspotensial. Miljødirektoratet: M-2219 I 2022

Magerøy, J.H. 2022. Evaluering av effekten av utlegging av gytegrus på habitatkvalitet for egg fra laksefisk i Gjersjøelva. Undersøkelser av redokspotensial. NINA Rapport 2040. Norsk institutt for naturforskning. Oksygeninnholdet i gytegroper har stor påvirkning på overlevelse, vekst og utvikling hos eggene til laksefisk, men i mange vassdrag reduseres oksygentilgjengeligheten pga. eutrofiering og nedslamming av gytegrusen. For å forbedre forholdene for eggene legges det ut ny grus eller grusen vaskes i mange vassdrag, bl.a. for å øke oksygeninnholdet. I perioden 2007-2018 ble det lagt ut gytegrus i Gjersjøelva, og mer utlegging av grus er planlagt. Siden det brukes relativt store ressurser på habitatforbedrende tiltak for laksefisk i Gjersjøelva og andre norske vassdrag, er det viktig å evaluere om tiltakene har den tiltenkte effekten. Om utleggingen av gytegrus fører til høyere oksygeninnhold i substratet, er noe av det viktigste å måle. Vanligvis har man målt oksygeninnholdet i vannprøver fra interstitiale rom i substratet, men det er enklere og gir mer pålitelige resultater å bruke redokspotensial som et mål på oksy-geninnholdet. I ferskvann ble denne teknologien utviklet for å evaluere habitatkvaliteten for ung elvemusling, men den har blitt videreutviklet for å evaluere habitatkvalitet for fiskeegg, andre virvelløse dyr og bakterier. For å evaluere effekten av utleggingen av gytegrus i Gjersjøelva, ble det gjennomført redoksmålinger i elven i 2020. Målingene viser at redokspotensialet var høyere ved lokalitetene der det hadde blitt lagt ut grus enn i kontrollområder. Det ble ikke funnet en sammenheng mellom utleggingsår og redokspotensialet. En mangel på en slik sammenheng kan kanskje forklares med at det naturlige redokspotensialet var høyest i nedre del av elven og at det er der grusen hadde blitt lagt ut for mange år siden. Dermed har sannsynligvis tilslamming av grusen gått saktere i nedre del enn i områdene lenger oppe, der gytegrusen hadde blitt lagt ut i de senere år. Redokspotensialet viser at ved de fleste av lokalitetene der det ble lagt ut gytegrus var habitat-kvaliteten for eggene til laksefisk god. I tillegg var sannsynligvis også dette tilfellet ved et par av kontrollområdene. En såpass langvarig effekt (2-7 år) av utlegging av gytegrus samstemmer med funn fra Akerselva, der effekten har vart i minst 4-5 år, men står i motsetning til tidligere funn fra Bayern i Tyskland, der effekten var borte etter ca. 1 år. Forklaringen på de motstridende funnene kan ligge i større sedimenttransport i de undersøkte vassdragene i Tyskland. Andre organismegrupper kan også ha blitt påvirket av utleggingen av gytegrus i Gjersjøelva, siden tidligere studier tyder på at utleggingen av gytegrus vil ha påvirket sammensetningen av virvelløse dyrearter og at diversiteten kan ha økt blant bakterier (dvs. en jevnere fordeling av antall individer mellom artene). Oppsummert har utlegging av gytegrus forbedret habitatforholdene for eggene til laksefisk i Gjersjøelva. Effekten av tiltaket har vært relativt langvarig. Dermed viser resultatene på at utlegging av gytegrus kan ha en langvarig positiv effekt på oksygeninnholdet i substratet i vassdrag med relativt lav sedimenttransport. Flere undersøkelser er ønskelige som oppfølging av undersøkelsene i Gjersjøelva og Akerselva. Effekten av forskjeller i sedimenttransport vil kunne vurderes ved å utføre undersøkelser i flere forskjellige vassdrag. I noen vassdrag vil det også være ønskelig med flere runder med undersøkelser, for å vurdere hvor langvarig effekten av utlegging av gytegrus er. Det hadde også vært ønskelig å undersøke sammenhengen mellom redokspotensial og virvelløse dyr og bakterier nærmere, da det bare er svært begrenset kunnskap om disse sammenhengene. Med dagens kunnskap kan likevel redokspotensial både benyttes til å gi spesifikke råd for den enkelte elv og generelle råd for forskjellige typer elver, når det gjelder utlegging og vedlikehold av gytegrus. Magerøy, J.H. 2022. Evaluation of the effect of spawning gravel augmentation on the habitat quality for Salmonid eggs in the Gjersjøelva River. Examining redox potential. NINA Report 2040. Norwegian Institute for Nature Research. The oxygen levels in spawning redds significantly impact the survival, growth and development of the eggs of Salmonid fish, but in many watercourses the oxygen availability in spawning gravel is reduced as a result of eutrophication and siltation. To improve the conditions for the eggs, including increasing oxygen levels, gravel is often introduced or the gravel is washed in many watercourses. In 2007-2018 spawning gravel was introduced to several locations in the Gjersjøelva River, with more introductions planned in the future. Since habitat enhancement often is quite resource demanding, it is important to evaluate whether such measures have the intended effect. Whether spawning gravel introductions lead to higher oxygen levels in the substrate, is a very important parameter to measure. Typically, oxygen is measured in water samples from interstitial spaces in the substrate. However, the use of redox potential has proven to be an easier and more reliable way to evaluate oxygen levels. In fresh-water, this technique was developed to evaluate the habitat quality for juvenile pearl mussels, but it has been further developed for fish eggs, other macroinvertebrates and bacteria. To evaluate the effect of spawning gravel introductions in the Gjersjøelva River, redox measurements were undertaken in 2020. The measurements show that the redox potential was higher in areas where gravel had been introduced than in control areas. There was no relationship between the year gravel had been introduced and the redox potential. The lack of such a relationship could possibly be explained by the higher redox potential in control areas in the lower reaches of the river and the fact that gravel had been introduced to these areas many years ago. Thus, it is likely that the siltation of the gravel has progressed more slowly in the lower reaches than in the higher reaches, where the spawning gravel had been introduced within the last years. The redox potential shows that in most spawning gravel introduction areas the habitat quality for Salmonid eggs was good. This was likely the case in a few control areas as well. Such a long-term effect (2-7 years) from spawning gravel introductions has also been found in the Akerselva River (at least a 4-5 year effect). However, the results are in contrast to findings from Bavaria in Germany, where the effect was gone within ca. 1 year. The explanation for this contradiction may be higher levels of sediment transport in the examined watercourses in Germany. Other organisms are likely to have been affected by the spawning gravel introductions to the Gjersjøelva River, as previous findings in other rivers indicate that the introduction of spawning gravel affect the assemblage of macroinvertebrates and the bacterial evenness. In summary, the spawning gravel introductions have improved the habitat quality for Salmonid eggs in the Gjersjøelva River. The effect of the introductions has been relatively long lasting. Thus, the results show that spawning gravel introductions can have long term effects on the oxygen content in the substrate in watercourses with relatively low sediment transport. It would be useful to follow up our studies. Studying watercourses with higher and lower sediment transport, would help evaluate differences in the effect between different types of watercourses. In some watercourses it would be useful with repeated studies, to evaluate the longevity of the effect of spawning gravel introductions. It would also be useful to examine the relationship between redox potential and macroinvertebrate and bacterial communities more closely, since there is only very limited knowledge about these relationships. However, even based on our current knowledge redox potential can be used to give advice on gravel introductions and maintenance, both for specific rivers and more generally for different rivers types.

Både laksefangster og lakseinnsiget, som er antall laks som hvert år kommer tilbake som gytefisk fra havet til Norge, var lavere i 2021 enn noen gang tidligere registrert (basert på dataserie som startet i 1980). Mengden laks som hvert år kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av laksefisket i sjø og elv, og redusert fiske har mer enn kompensert for tilbakegangen av andre årsaker. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering og andre fysiske inngrep er også store trusler som reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel, og for å redusere risiko for skade på villaks er det behov for nasjonale og internasjonale tiltak. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene.

Bergan, M.A. & Berg, M. 2022. Problemkartlegging av Staursetelva, Heim kommune – Undersøkelser av bunndyr og ungfisk av laks/ørret i forbindelse med avløp for nytt vannrenseanlegg. NINA Rapport 2187. Norsk institutt for naturforskning Staursetelva ligger i Heim kommune, og drenerer ut i Vinjefjorden, om lag 6 kilometer vest for Vinjeøra. Laks og sjøørret kan vandre opp til en foss drøyt to kilometer opp i vassdraget. Ovenfor fossen lever en elvestasjonær ørretbestand. Staursetelva hadde opprinnelig en rekke tilløpsbekker fra intakte myrområder og vatn i anadrom strekning, som var avgjørende for fiskeproduksjonen. Omfattende inngrep med grøfting, senking og kanalisering for landbruksformål fra starten av 1960-tallet har imidlertid ført til at Staursetelva med sidegrener er sterkt forringet med hensyn til fiskeproduksjon. NINA har på oppdrag fra Heim kommune gjennomført resipientvurderinger av Staursetelva. Formålet med undersøkelsene har vært å vurdere effektene på det akvatiske miljøet i anadrom strekning av vassdraget ved etablering av nytt vannrenseanlegg på Staurset, med utslippspunkt av spyle-/prosessvann, der jernklorid anvendes som fellingskjemikalie. Videre er det foretatt vurderinger avmiljøeffektene av dagens utslipp fra vannrenseanlegget i Tortdalsbekken, oppstrøms anadrom strekning av Staursetelva. Øvrige inngrep, endringer og belastninger er sumvurdert for vassdraget, i tråd med vannforskriften. I juni 2022 ble det gjennomført ungfisk- og bunndyrundersøkelser i Staursetelva, samt en problemkartlegging av anadrom del av vassdraget, som inkluderer dagens utslippspunkt fra vannrenseanlegget i Tortdalsbekken. Tilgjengelig litteratur fra Staursetelva i form av fagrapporter, flyfoto og annen dokumentasjon er benyttet for å underbygge funn, og belyse før og nå-situasjonen i vassdraget. Ungfiskundersøkelsene fra 2022 viser at anadrom strekning av Staursetelva har unaturlig svake ungfiskbestander av laks og ørret/sjøørret. Ørret dominerer i fangstene, men det ble også fanget laksunger ved el-fiske (10 % av totallfangst). I tillegg ble ål påvist i nedre del av elva. Samlet tetthet av laksefisk på anadrom strekning varierte fra 2,8-11,4 fisk per 100 m2 elveareal («Svært dårlig» økologiske tilstand), mens referansestasjonen på stasjonær strekning hadde en estimert tetthet på 32 fisk per 100 m2 elveareal («Dårlig» økologiske tilstand). I tilstandsklassifiseringen av Staursetelva, på bakgrunn av bunndyrundersøkelser i juni 2022, oppnår alle undersøkte stasjoner i Staursetelva enten «God» eller «Svært god» økologisk tilstand. Ekspertvurdering av miljøtilstanden ved den enkelte stasjon, som inkluderer en vurdering av bunndyrfaunaens mangfold, dominansforhold og strukturelle/funksjonelle sammensetning, underbygger den økologiske tilstandsklassifiseringen. Problemkartleggingen av anadrom strekning i Staursetelva og sidevassdraget Nesbekken (med Hovdvatnet/Hovdmyrene) avdekker uvanlig store hydromorfolgiske inngrep og endringer med betydning for dagens økologiske tilstand for vannforekomstene. Med hensyn til kvalitetselementet laksefisk, spesielt sjøørret, synes dagens hydromorfologiske tilstand å ha redusert opprinnelig produksjonspotensiale og bestandsstørrelse i så stor grad, at omfattende tiltak (gjenåpning og restaurering) for ånærme seg miljømål etter vannforskriften synes påkrevd for vannforekomsten. Slike tiltak vil også være svært positivt for ål i vassdraget. Disse fysisk-/tekniske inngrepene er landbruksrelaterte, stammer stort sett fra tidsperioden 1950 -1970, samt at også stadig nye inngrep har bidratt til at samlet økt inngrepsomfang synes langt over det akseptable for norske vannforekomster. Problemkartlegging av dagens utslippspunkt av prosessvann fra vannrenseanlegget i Tortdalsbekken, med enkle kvalitative bunndyrundersøkelser i felt, konkluderer med at bekken synes vannkjemisk ulevelig for bunndyr på en om lag 500 meter lang strekning nedstrøms utslippet. Resipientkapasiteten er langt på vei overskredet, og bekken er ikke i stand til selvrensing og opprettholdelse av et tilfredsstillende godt vannmiljø. Som følge av Staursetelvas lave resipientkapasitet i mange perioder av året, og en sumvurderingen av dagens tilstand for vannforekomsten, frarådes utslipp av prosessvann med jernklorid til elva i anadrom strekning. Den beste faglige tilrådningen kan være å føre vannet direkte til sjø i egen ledning. Utslipp til sjø vil ikke gi like store negative miljøeffekter, da resipientkapasiteten er mye større enn Staursetelva. Uavhengig av fysisk lokalisering på vannrenseanlegget, så bør det prioriteres å bruke løsninger som både reduserer utslippsmengden av jernklorid i direkteutslipp til elva, og det bør planlegges sedimentasjonsbassenger eller andre fordrøynings-løsninger, som gir avgiftning og utfelling av jern, samt at jernslammet fanges opp, før dette utslippet når resipientene.

Holthe, E, Jensås, J. G., Bjørnå, T. & Lo, H. 2022. Fiskebiologiske undersøkelser i Vefsna, 2021. NINA Rapport 2118. Norsk institutt for naturforskning. I august og september 2021 ble det utført kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk på tre stasjoner nedstrøms Laksforsen, og 15 stasjoner oppstrøms Laksforsen. Nedstrøms Laksforsen var tettheten av laksunger, både av årsyngel og eldre laksunger lave, og mye lavere enn tetthetene som ble registrert i 2020, som var de høyeste som er funnet siden reetableringsprosjektet startet i 2013. Samlet tetthet av laksunger på de tre stasjonene nedstrøms Laksfors var i 2021 på kun 26 individer per 100 m2. Tettheten av både årsyngel og eldre laksunger nedstrøms Laksforsen vurderes som lave, og er på nivå med tetthetene som ble funnet i 2014, to år etter bekjempel-sesaksjonene. Etter 2017 er det ikke satt ut laksunger nedstrøms Laksfors, og tetthetene som er funnet i 2021 er derfor et resultat av naturlig rekruttering. Tettheten av årsyngel og eldre ørretunger vurderes i 2021 også som lave. Samlet tetthet av ørretunger nedstrøms Laksfors var på 8,8 individer per 100 m2. På de 15 stasjonene oppstrøms Laksforsen ble det beregnet 20,6 laksunger og 11,3 ørretunger per 100 m2. For laksunger tilsvarer dette en nær en halvering sammenliknet med 2020. Tettheten av laksunger var da 42,1 individer per 100 m2, mens tettheten av ørretunger var på 27,5 individer per 100 m2. Sammenliknet med tetthetsdata oppstrøms Laksforsen fra 1975-1978 er tettheten av årsyngel sammenliknbare med tetthetene som ble funnet på 1970-tallet, mens for eldre laksunger er tetthetene lavere enn det som ble registrert på 1970-tallet. Data fra det strandnære el-fisket på 1970-tallet er sannsynligvis ikke direkte sammenlignbart med nyere data fra el-fiske. El-fiskeapparatene var ikke like effektive, og hver stasjon ble fisket kun to ganger. Det er derfor nærliggende å tro at el-fisket som praktiseres i dag, også ville gitt høyere tettheter på 1970- tallet enn det tallgrunnlaget vi har tilgjengelig. All utsatt fisk er merket med et fargestoff på øyerognstadiet (Alizarin). Dette gjør det mulig å spore merket fisk på senere livsstadier og skille utsatt og naturlig produsert fisk. Otolittanalyser viste at det ikke ble funnet utsatte årsyngel av laks oppstrøms Laksforsen i 2021. Det ble satt ut i overkant av 200 000 årsyngel i Vefsna i 2021. Disse ble satt ut et godt stykke oppstrøms øverste el-fiskestasjon i Svenningelva. Blant ettåringer av laks var merkeandelen 64 %, og hos to årige laksunger var merkeandelen på 6 %. Samlet merkeandel på ungfisk av laks oppstrøms Laksfors var på 18 %. Disse tallene er lavere enn det som ble funnet i 2019, og 2020. Det ble funnet én umerket årsyngel ved utløpet ved Pantdalsfossen i øvre del av Susna i 2021, det har dermed blitt funnet naturlig produsert yngel hvert år siden 2019 i dette avsnittet av vassdraget. Ovenfor Storforsen i Svenningelva ble det i 2021 funnet én naturlig produsert årsyngel av laks i det innsamlede otolittmaterialet, og det er dermed bare i 2019 og 2021 det er funnet naturlig produserte årsyngel oppstrøms Storforsen. Ut fra naturlig produsert laks funnet i øvre deler av Svenningelva i perioden 2019 til 2021, antas det at Storforsen fungerer som et periodevis hinder for laks og sjøørret, der fisk på bestemte vannføringer og temperaturer ikke klarer å passere fossen. Andel naturlig produsert årsyngel av laks fanget i Susna og Unkra viser at det heller ikke i dette vassdragsavsnittet har kunne vært særlig stor oppgang av gytefisk hverken i 2019 eller 2020 Otolittanalyser og skjellanalyser av 162 voksne lakser fanget i Vefsna i fisketrappa og nedstrøms Laksfors i 2021 viste at omtrent 34 % var utsatt fisk fra genbanken. Om en kun ser på fisk som ble avlivet i fisketrappa i Laksforsen, var andelen utsatt fisk hele 53 %. Voksen fisk med merker fanget i 2021 stammer fra tidligere års utsett av egg, yngel, ungfisk og smolt nedstrøms Laksforsen, og fra ettårige laksunger satt ut ovenfor Laksfors i 2018 og 2019. Det er sannsynlig at den høye merkeandelen som en finner på avlivet fisk fra fisketrappa kan stamme fra fisk utsatt som ettåringer oppstrøms Laksfors. Av 36 utsatte laks fanget i fisketrappa hadde halvparten av disse en smoltalder på to år, og er sannsynligvis utsatt som ettåringer. At en stor andel av fisken som vandrer opp over Laksforsen stammer fra genbanken er en ønsket effekt i reetableringsprosjektet, siden det er et mål at laks produsert i genbanken skal dominere i vassdraget. Hos voksen laks som ble fanget i Vefsna i 2021 var tilveksten i sjøen noe bedre for naturlig produsert enn for utsatt fisk, og noe dårligere enn hva tilveksten var på 1970-tallet. Likevel er tilvekst i sjøen mellom 2019 - 2021 langt bedre enn den var i perioden 2014-2018. Fisketrappa i Laksforsen ble åpnet den 06. juli 2021 og var åpen til den 10.oktober samme år. Telleren som er montert i fisketrappa var i drift hele perioden, imidlertid ble det ikke registrert oppvandring i perioden mellom 12.september og 10. oktober, selv om det ved visuelle inspeksjoner ble bekreftet at det gikk fisk i denne perioden, Ved analyse av videoopptak i perioden fisketelleren var operativ, gikk det opp 4721 fisk fordelt på 3214 laks og 1507 sjøørret, 14 fisk kunne ikke bestemmes til art, og én av fiskene var pukkellaks. Det ble ikke registrert røye i trappa i 2021. Det ble ikke gjennomført gytefisktellinger i Vefsna høsten 2021.

I denne rapporten oppsummerer vi kunnskap om predasjon på laks, og vurderer hvilke effekter predasjon kan ha på laksebestander. Hovedkonklusjonene er at: • I laksebestander som når gytebestandsmålene er det usannsynlig at predasjon fra en vanlig samlevende predator vil drive bestandene til svært lave nivåer eller utryddelse. • I en laksebestand som er sterkt redusert på grunn av stor ekstra dødelighet, for eksempel ved overbeskatning eller stor dødelighet fra lakselus, kan predasjon ytterligere redusere laksebestanden og gjøre gjenoppbygging av bestanden svært vanskelig. • Predatorkontroll er svært vanskelig, og det finnes få eksempler på gode resultater – i alle fall over tid. • En laksebestand kan raskt reduseres til lav tetthet gjennom overfiske og andre menneskeskapte påvirkninger, men når laksebestanden først har blitt redusert kan økt naturlig dødelighet fra predasjon gjøre det mye mer krevende å bygge opp laksebestanden enn det var å redusere den. Det er stor risiko for at bestander som er sterkt redusert forblir ved et svært lavt nivå blant annet på grunn av effekter av naturlig predasjon. Selv når årsaken til at de gikk tilbake blir redusert eller fjernet, så har svært reduserte bestander vist seg vanskelige å gjenoppbygge. Vi gir derfor følgende føre var baserte råd til forvaltningen: o La ikke laksebestander reduseres til lave nivå, og fjern årsakene til at bestandene blir redusert så tidlig som mulig. o Det bør gjøres tidlige og relativt små forvaltningstiltak som har som mål å holde laksen i vassdraget trygt over mulige vippepunkt, heller enn å måtte gjøre store og kostbare tiltak senere.

Gjelland, K.Ø., Kanstad‐Hanssen, Ø., Rinaldo, A., Ambjørndalen, V., Johansen, N.S., Seljestokken, V. & Diserud, O. 2022. Bestandsdynamikk og flaskehalser for rekruttering av laks og sjøaure i Skjoma. NINA Rapport 1854. Norsk institutt for naturforskning. I denne rapporten rapporteres funn fra gytefisktellinger og ungfiskundersøkelser i Skjoma høsten 2021, samt gytegropundersøkelser våren 2022. Analyser av resultatene fra disse og tidligere års undersøkelser, gir grunnlag for rekrutteringsanalyser og overlevelsesanalyser i ulike levestadier for laks og sjøaure i Skjoma. I sin tur gir dette grunnlag for vurdering av flaskehalser i ungfiskrekruttering og anbefalinger av tiltak. 1. Gytegropundersøkelsene: Undersøkelsene av eggoverlevelsen i gytegroper fra 2017 til 2022 er et nytt tilskudd til de fiskebiologiske undersøkelsene i Skjoma. Skjoma er prega av svært lav vintervannføring, og dette representerer en flaskehals som de fleste år gir høg eggdødelighet i gytegropene ved at gytegroper tørrlegges og/eller fryser inn. Våre undersøkelser indikerer at eggoverlevelsen ville vært bedre enn 75 % i 9 av 10 vintre for både laks og sjøaure dersom laveste vintervannføring hadde vært 1,5 m3 s‐1 i perioden 2001‐2022. Høg dødelighet i gytegroper reduserer vekstraten i bestandene, men er ikke den begrensende faktoren for maksimal ungfiskproduksjon med nåværende vannføringsregime. 2. Ungfiskundersøkelsene: Rekrutteringsanalysene for ungfisk viser negativ tetthetsavhengighet for både laks og sjøaure. Det betyr at høgere tettheter gir lavere rekruttering per foreldrepar, og antas å skyldes næringskonkurranse innad i årsklassene for ungfisk. For laks fant vi også en negativ sammenheng mellom en sterk årsklasse og styrken på neste årsklasse. Vi kan ikke konkludere med om denne mellom‐årsklasseeffekten skyldes konkurranse og/eller predasjon fra eldre årsklasser på yngre årsklasser. Årsyngel hadde lav overlevelse i år med svært dårlig vintervannføring. Lav sommervannføring er imidlertid den begrensende faktor for ungfiskproduksjonen. 3. Gytefiskundersøkelsene: Laksebestanden har vokst siden gytefisktellingene startet i 2001, men veksten har flatet ut i de senere år. Aurebestanden har variert mye gjennom perioden 2001‐2021. Rekrutteringsanalysene basert på gytefisktellingene indikerer at både laks og sjøaure har nådd et bestandsnivå der tetthetsavhengigheten dominerer. 4. Gytefisk oppstrøms fisketrappene i Fallan: Det har i liten grad vandra laks og sjøaure opp fisketrappene i Fallan, og det er usikkerhet om disse fungerer som ønska. Flytting av laks forbi Fallan har gitt gyting oppstrøms Fallan og fungert etter intensjonen, mens flytting av sjøaure ikke gav slikt resultat. 5. Oppsummerende vurdering: Både gytefiskanalyser og ungfiskanalysene indikerte de samme mønstrene i tetthetsavhengighet i rekrutteringen av laks og aure. Analysene indikerer at bærekapasiteten for ungfisk er nådd, og med nåværende vannføringsregime (ingen minstevannføringskrav) kan vi ikke kan forvente at lakse‐ og sjøaurebestandene kan øke ytterligere utover dagens nivå. Høgere vintervannføring gir bedre overlevelse for egg og årsyngel, og er nødvendig for å sikre raskere bestandsvekst. Høgere sommervannføring i august og september er nødvendig for å øke bærekapasiteten for ungfisk og dermed gi høgere bestander av laks og sjøaure. Lav vannføring om vinter og sommer representerer de viktigste flaskehalsene for ungfiskrekruttering i Skjoma; høgere minste vannføring vil gi større og mer robuste bestander. Dette er særlig viktig for laks for å redusere genetisk påvirkning fra rømt oppdrettslaks. Det vil også gi et bedre høstingspotensiale for laks, som i dag er svært lavt. Det høstbare overskuddet over gytebestandsmålet vil være prosentvis vesentlig høgere enn økninga i smoltproduksjon. 6. Vurdering av tiltak:  Vi anser vannføring som den viktigste begrensende miljøvariabelen, men har ikke anledning til å foreslå minstevannføring som tiltak.  Uttak av rømt oppdrettslaks bør vurderes.  Fisketrappenes funksjon bør evalueres dersom ikke oppvandringer tar seg opp de neste to sesonger (forventet retur av laks rekruttert oppstrøms Fallan). Gytefiskflytting med laks kan eventuelt fortsette i en overgangsperiode. Gyting av naturlig vandra fisk er imidlertid å foretrekke, og flytting av gytefisk bør unngås dersom den naturlige vandringen opp trappene er god. Flytting av sjøaure har ikke hatt suksess, og anbefales ikke videreført.  Gytegrusutlegging er et potensielt tiltak som ikke vil påvirke bærekapasiteten i Skjoma ved dagens vannføringsregime, men kan vurderes i enkelte områder dersom det innføres minstevannføringskrav.  Substratharving kan potensielt bedre skjultilgangen for ungfisk. Bedre vekst for ungfisk ved lavere tettheter oppstrøms Fallan i forhold til ungfisk nedstrøms, gir imidlertid holdepunkter for å anta at tetthetsreguleringen skyldes næringskonkurranse heller enn konkurranse om skjul. Skjultilgangen vil trolig bedres ved eventuelle minstevannføringskrav, og vi tror derfor ikke at substratharving vil øke ungfiskproduksjonen i Skjoma.  Pukkellaks er en fremmed art som vi nå har dokumentert suksessfull gyting for i Skjoma. Vi har ikke resultater som tyder på at den foreløpig har påvirket rekrutteringen av laks eller sjøaure. I tråd med føre‐var‐prinsippet, anbefales det søke å begrense gyting av pukkellaks i Skjoma.  Vedlikehold og utforming av terskelbasseng bør vurderes etter endt vilkårsrevisjon.  Gytefisktellingene og ungfiskundersøkelsene utgjør tidsserier det er viktig å videreføre, både for Skjoma og i et større perspektiv.