Search

Magerøy, J.H., Holthe, E. & Lunde, J. 2023. Tiltaksanalyse for elvemusling og habitattiltak for laksefisk i Lerangsbekken. NINA Rapport 2178. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingbestanden i Lerangsbekken ble sist undersøkt i 2018 og 2019. Det ble funnet muslinger fra Lerangsvatnet opp til Brekketjørna, i tillegg til noen få muslinger mellom Gåsavatnet og Erlandsdalsvatnet. Tetthetene nedenfor Fossbakken var relativt høye, og bekken inneholder en relativt stor bestand av musling. Dessverre har rekrutteringen i bekken vært dårlig, og det ble bare funnet én musling mindre enn 50 mm. Både vannkjemiundersøkelser og redoksmålinger tyder på at eutrofiering og partikkeltilførsel er et problem for elvemusling i Lerangsbekken. Vannkjemien viser også at forsuring er et problem i bekken. Resultatene fra undersøkelsene tilsier at både tilførselen av partikler og surt vann er størst fra nærområdene langs bekken, heller enn via innsjøene oppstrøms. Dette kan skyldes periodevis hogst i området og opparbeiding av et jorde langs bekken, som har ført til økt avrenning av partikler fra sur myrjord. For å redusere eutrofieringen og partikkeltilførselen, er det viktig å opprettholde gode kantsoner langs Lerangsbekken, både mot jorder og i forbindelse med hogst. Der kantsonene er forsvunnet bør de reetableres. I tillegg kan det være aktuelt å plugge igjen grøfter i myrområdene i nedbørfeltet, for å restaurere myr og redusere avrenningen til bekken. Slike tiltak kan gjennomføres ved å innføre incentivordninger for grunneiere. For å redusere forsuringen av Lerangsbekken, både for å bedre forholdene for elvemusling og laksefisk, er det nødvendig med kalkingstiltak i nedbørfeltet. Det er sannsynlig at områdekalking av myrområdene langs bekken vil gi den beste effekten, men utlegging av skjellsand i bekken og innsjøkalking av Gåsavatnet er alternative tiltak. Undersøkelser av tetthet av ungfisk av ørret tyder på at mangel på vertsfisk er et problem for elvemusling i Lerangsbekken. Tetthetene var lavere enn det som er nødvendig for å opprettholde en muslingbestand i begge undersøkelsesårene. Årsakene til de lave tetthetene kan være redu-sert oppgang av sjøørret og/eller mangel på gytehabitat og skjul for ungfisken i bekken. For å øke oppgangen av sjøørret i Lerangsbekken, er flere tiltak aktuelle. Det bør gjøres tiltak for å lette oppgangen av anadrom fisk forbi fossen ved utløpet i sjøen, demningen ved utløpet av Lerangsvatnet bør holdes åpen og garnfiske i vannet bør unngås. For å øke gytehabitatet og skjul for ungfisk av ørret i Lerangsbekken, er det aktuelt med utlegging av gytegrus og stein i bekken. Når slike tiltak skal gjennomføres i et vassdrag med elvemusling er det viktig å ta hensyn til arten, både får å hindre at muslinger blir skadet under gjennomføring av tiltaket og for at habitatet blir egnet for muslinger i etterkant. I Lerangsbekken ble det gjennomført utlegging av gytegrus og stein i tre tiltaksområder i 2022. I disse områdene ble muslingene flyttet før utleggingen. Det ble også inkludert noe mer stein og finere grus i utleggingene, for å bedre habitatforholdene for muslingen. I 2023 er det planlagt utlegging i ytterligere to områder. Ett av disse er det viktigste kjente rekrutteringsområdet for muslingen i bekken. Derfor er det planlagt å legge ut gytegrus oppstrøms, for at naturlige prosesser kan føre grusen ned i området på en mer skånsom måte for muslingen. Ett år etter utlegging av grusen, bør det gjøres en vurdering av om grusen er stabil nok til å tilbakeføre musling. De andre anbefalte tiltakene bør også gjennomføres i Lerangsbekken.

Larsen, B.M., Magerøy, J.H., Gosselin, M.-P. & Fossøy, F. 2022. Status og tiltaksutredning for elvemusling i Oldvassdraget (Ørland kommune), Trøndelag. NINA Rapport 2103. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen i Oldvassdraget finnes på hele den 1,8 km lange elvestrekningen nedenfor Hyllfossen. I tillegg er det, basert på miljøDNA-prøver, sannsynliggjort at det også skal finnes elvemusling i Melvasselva, Sandtjønnelva og Tomasvasselva. Ved vadesøk ble det påvist to levende elvemuslinger i Melvasselva, men også én musling i Nyvassdalselva. Elvemusling har hatt en mye større utbredelse i Oldvassdraget tidligere, og funn av skall i Kvennavasselva, Blåvasselva, Sandtjønnelva, Melvasselva og Nyvassdalselva (hele anadrom strekning ovenfor Hyllfossen) har bekreftet dette. Bestanden nedenfor Hyllfossen er fortsatt relativt stor (estimert til mer enn hundre tusen individer), men rekrutteringen er for lav til å opprettholde bestanden på lang sikt (få muslinger mindre enn 90 mm). De voksne muslingene reproduserer som normalt, men de små muslingene, som kan leve nedgravd i grusen i de første 6-10 årene, har for dårlige oppvekstforhold i substratet (jfr. resultatet av redoksmålingene). Andelen muslinger mindre enn henholdsvis 20 og 50 mm utgjorde bare 0,2 og 2,2 % av alle muslinger som ble undersøkt. Selv om laks er dominerende fiskeart i Oldelva, ble det ikke funnet muslinglarver verken på ett- eller toårige laksunger i 2018 og 2020, og bestanden av elvemusling betegnes derfor som en ren «ørretmusling». Endringer i nedbørfeltet til Oldvassdraget i form av grøfting av myrer, hogst, nydyrking, jorderosjon og næringstilførsel har vært med på å endre vannkvaliteten og habitatkvaliteten så mye at bestanden av elvemusling kan stå i fare for å bli ytterligere redusert og forsvinne helt om ikke tiltak settes inn. Sagbruk og kverndrift, reguleringer og vannuttak (drikkevann og fiskeoppdrett) har også spilt inn. I en periode på 80 år (fram til 1960-tallet) har tømmerfløting og tilhørende damanlegg på utløpet av alle de større innsjøene, også gitt utfordringer både for fisk og muslinger. For Oldelva må forholdene forbedres slik at de voksne muslingene kan overleve og at den naturlige rekrutteringen kan ta seg opp igjen. Tiltak må derfor settes i verk for å bedre vannkvaliteten. Dette innebærer at tilførslene av næringssalter (fosfor og nitrogen) må holdes stabilt lave og mengden av finpartikulært materiale må reduseres samtidig som kalsium-innholdet og pH må heves. I tillegg må bestanden av sjøørret/ørret styrkes. Tiltak for å gjenskape gode oppvekstsvilkår for elvemusling, som beskrives i rapporten, kan være: • Innsamling av vannprøver for å gi et bedre datagrunnlag om vannkvaliteten • Reduksjon i mengden suspenderte partikler (turbiditet) • Myrrestaurering og plugging av grøfter • Utrede kalkingstiltak • Redusere avrenning og forurensning fra spredte avløp og holde stabil lav næringstilførsel • Inngjerding av beitedyr og opprettholde brede kantsoner langs elva • Sanere søppelfyllinger som ligger nær vassdraget • Styrke ørretbestanden • Oppdrett og utsetting av muslinger • Økt hensyn til elvemusling • Informasjon • Oppfølging og tiltakskontroll

This study analyzed the parasitism by Clinostomum sp. metacercariae of the neotropical fish Cichlasoma paranaense (Kullander 1983) and environmental variables’ influence on their host-parasite relationship in Central Brazil. Fish were collected in five impoundments (I) from three towns: Itauçú (n = 2), Inhumas (n = 1), and Goiânia (n = 2), Goiás State, Brazil. Ninety-five fish were analyzed, weighted and length measured. Afterward, the presence of metacercariae in the gills, muscles, fins, and body cavities was investigated. The metacercariae were fixed in AFA solution, kept in 70% alcohol, and stained with carmine. The infection prevalence revealed that 0.64, 0.56 and 0.91% of fish was infected. The abundance was 4.14, 3.22 and 5.88, with a mean intensity of 6.44, 5.80 and 6.42 per impoundment (I 13, I 15 and I 16), respectively. The frequency of metacercariae was higher in fish collected in Goiânia. High frequency of parasites was observed in the gills, muscles, and fins. The limnological variables did not present direct interference in the parasitism. The fish’ standard length influenced the number of metacercariae positively but did not differ to the relative condition coefficient.

Biodiversity hotspots can serve as protected areas that aid in species conservation. Long-term monitoring of multiple taxonomic groups within biodiversity hotspots can offer insight into factors influencing their dynamics. Mussels (Bivalvia: Unionidae) and fish are highly diverse and imperiled groups of organisms with contrasting life histories that should influence their response to ecological factors associated with local and global change. Here we use historical and contemporary fish and mussel survey data to assess fish and mussel community changes over a 33 year period (1986–2019) and relationships between mussel abundance and their host fish abundance in Bogue Chitto Creek, a tributary of the Alabama River and a biodiversity hotspot. Mussel abundance declined by ~80% and community composition shifted, with eight species previously recorded not found in 2019, and a single individual of the endangered Pleurobema decisum. Fish abundances increased and life history strategies in the community appeared stable and there was no apparent relationship between mussel declines and abundance of host fish. Temporal variation in the proportion of life history traits composing mussel assemblages was also indicative of the disturbances specifically affecting the mussel community. However, changes and declines in mussel assemblages in Bogue Chitto Creek cannot be firmly attributed to any specific factor or events because of gaps in historical environmental and biological data. We believe that mobility differences contributed to differential responses of fish and mussel communities to stressors including habitat degradation, recent droughts and invasive species. Overall, our work indicates that monitoring biodiversity hotspots using hydrological measurements, standardized survey methods and monitoring invasive species abundance would better identify the effects of multiple and interactive stressors that impact disparate taxonomic groups in freshwater ecosystems.

Flodpärlmusslan (Margaritana margaritifera) är en starkt hotad mussla som är beroende av öring (Salmo trutta) för sin larvutveckling. Musslan är negativt påverkad av dagens användning av vattendrag och omgivande mark då de har höga krav på sin omgivning. Denna undersökning tittar på hur bottensubstrat, tillgång till värdfiskars habitat och kantzonernas sammansättning påverkar musslornas rekrytering. För detta användes biotopkarteringar, vilka relaterades till musslans rekrytering. Resultatet visade att hög förekomst av ståndplatser för värdfisken, strömmande vatten och buskskiktet på land var positivt för rekryteringen av flodpärlmusslan. Det visade sig däremot att det inte var någon skillnad i bottensubstratets sammansättning eller i antalet diken mellan vattendrag med och utan rekrytering. Slutsatsen för denna undersökning är att det behövs fördjupade studier på mindre skala och i akvarieexperiment med fokus på hur värdfiskens habitat, hydrologin och kantzonens utseende påverkar musslans rekrytering. The freshwater pearl mussel (Margaritana margaritifera) is a highly endangered mussel that depends on trout (Salmo trutta) for its larval development. The mussels are negatively affected by the current use of watercourses and surrounding land as they have high demands on their surroundings. This study looks at how bottom substrates, access to host fish habitats and the composition of ecotone affect mussel recruitment. For this biotope mapping was used, which was related to the mussel's recruitment. The results showed that the high prevalence of sites for host fish, flowing water and the shrub layer on land was positive for the recruitment of freshwater pearl mussels. It turned out, however, that there was no difference in the composition of the bottom substrate or in the number of ditches between watercourses with and without recruitment. The conclusion of this study is that in-depth studies on a smaller scale and in aquarium experiments are needed with a focus on how the host fish's habitat, hydrology and the appearance of the edge zone affect the mussel's recruitment.

Magerøy, J.H., Wacker, S. & Karlsson, S. 2021. Elvemusling i Lerangsbekken og Leirangsbekken. Status i to vassdrag i Strand, Rogaland. NINA Rapport 1717b. Norsk institutt for naturforskning. Lerangsbekken og Leirangsbekken i Strand kommune (tidligere i Forsand kommune) i Rogaland ble undersøkt fra 2018 til 2020 med henblikk på elvemusling, dens status i bekkene, og trusler mot og mulige tiltak for å forbedre forholdene for muslingen. Det ble ikke funnet elvemusling i Leirangsbekken. De grundige undersøkelsene tyder på at det ikke finnes en bestand i bekken. I Lerangsbekken ble det, derimot, funnet elvemusling fra Lerangsvatnet opp til Fossbakken. I tillegg til dette kjente utbredelsesområdet, ble det funnet muslinger mellom Fossbakken og Brekketjørna og mellom Gåsavatnet og Erlandsdalsvatnet. Til sammen utgjør dette et utbredelsesområde på 1,7 km, innsjøer ekskludert. Tetthetene nedenfor Fossbakken er relativt høye, og bekken inneholder en relativt god bestand av elvemusling. Det ble bare funnet én elvemusling som var mindre enn 50 mm i Lerangsbekken, og denne var sannsynligvis åtte år gammel. Muslinger som var 10 år eller yngre, utgjorde bare 0,9 % av bestanden. Funnet av rekruttering er positivt, men den er alt for lav til å opprettholde bestanden over tid. Andelen tomme skall tyder på at dødeligheten av voksne muslinger er noe høy, men dette er ikke overraskende i en bestand med gamle individer og liten rekruttering. Statusen til elvemuslingbestanden i Lerangsbekken blir satt til «sannsynlig levedyktig, men tiltak bør utredes/gjennomføres», hvis man bruker den klassifiseringsmetoden som vanligvis har blitt brukt i Norge. Imidlertid blir statusen satt til «ikke livskraftig» hvis man bruker naturindeks eller klassifisering av økologisk tilstand. De to siste klassifiseringsmetodene vektlegger rekruttering høyere enn den første. Siden rekruttering er nødvendig for å opprettholde bestander av elvemusling og rekrutteringen er svært lav i bekken, tilsier dette at naturindeks og klassifisering av økologisk tilstand gir den beste evalueringen av statusen til bestanden over tid. Vannkjemiundersøkelsene tyder på at forsuring kan være et problem for elvemusling i Lerangsbekken. Antallet prøver er likevel fåtallig, og det bør gjennomføres videre undersøkelser i bekken. Hvis de bekrefter at forsuring er et problem i bekken, bør kalking i vassdraget vurderes. Redoksmålingene tyder på at eutrofiering og partikkeltilførsel ikke er et problem for elvemusling i Lerangsbekken, selv om vannkjemiundersøkelsene tyder på at partikkeltilførsel kan være det. Det bør gjennomføres videre undersøkelser av både redokspotensial og vannkjemi for å evaluere funnene. Uansett er det viktig å opprettholde gode buffersoner i forbindelse med hogst langs bekken, for å forhindre at vann- og substratkvaliteten forverres. Genetiske analyser viser at ørret med svært høy sannsynlighet er vertsfisk for elvemusling i Lerangsbekken. Dette bekrefter funnene fra undersøkelser av infestering av muslinglarver på ungfisk av laksefisk. Undersøkelsene av tetthet av ungfisk tyder på at mangel på ørret kan være et problem for muslingen. Tettheten kan imidlertid variere sterkt mellom år, og videre undersøkelser bør gjennomføres for å evaluere dette. Hvis disse bekrefter at vertsfisktilgang er et problem i bekken, bør tiltak gjennomføres for å øke denne. Slike tiltak bør rettes mot sjøørret, fordi den sannsynligvis er mer egnet som vert for muslingen i bekken og økt oppgang av sjøørret vil føre til en høyere produksjon av ungfisk, sammenlignet med brunørret. Undersøkelsene tyder på at forsuring, vertstilgang og, muligens, partikkeltilførsel kan forklare lav rekruttering av elvemusling i Lerangsbekken, men nye undersøkelser trengs for å bekrefte dette. Magerøy, J.H., Wacker, S. & Karlsson, S. 2021. The freshwater pearl mussel in Lerangsbekken and Leirangsbekken Streams. Status in two watercourses in Strand Municipality, Rogaland County, Norway. NINA Report 1717b. Norwegian Institute for Nature Research. The Lerangsbekken and Leirangsbekken Streams in Strand Municipality (previously in Forsand Municipality) in Rogaland County were studied from 2018 to 2020 with respect to the freshwater pearl mussel, its status, and threats against and conservation actions to protect the mussel. No mussels were found in Leirangsbekken. The thorough surveys indicate that there is no population in the stream. However, in Lerangsbekken pearl mussels were found from Lake Lerangsvatnet up to Fossbakken. In addition to this known distribution, mussels were found between Fossbakken and Brekketjørna and between Gåsavatnet and Erlandsdalsvatnet Lakes. Overall, this makes up a distribution area of 1.7 km, lakes excluded. The densities below Fossbakken are relatively high and the stream contains quite a large population of the mussel. Only one pearl mussel less than 50 mm was found in Lerangsbekken and this mussel was likely eight years old. Mussels 10 years old or younger only made up 0.9 % of the population. Finding recruitment is positive, but it is too low to maintain the population over time. The percentage of empty shells suggest that the mortality among adult mussels is somewhat high, but this is not surprising in a population with old individuals and limited recruitment. The pearl mussel population in Lerangsbekken is classified as «likely viable, but conservation actions should be considered/completed», if one applies the most commonly used classification method in Norway. However, it is classified as «not viable» using the Norwegian nature index or methodology for classifying ecological status in waterbodies. The latter classification methods puts more emphasis on recruitment. Since recruitment is necessary to maintain mussel populations and it is very limited in the stream, this suggests that the nature index and ecological clas-sification methodology give the best evaluation of the status of the population over time. The water chemistry analyses indicate that acidification could be a problem for the pearl mussel population in Lerangsbekken. However, few samples were taken and further analyses should be undertaken. If they confirm that acidification is a problem, liming should be considered. The redox potential indicates that eutrophication and particle input is not a problem for the pearl mussel in Lerangsbekken, although the water chemistry indicates that particle input could be. Further investigation into both redox potential and water chemistry should be completed, to evaluate these findings. However, it is important to maintain good buffer zones along the stream, when the surrounding area is logged, to prevent deterioration of the water and substrate quality. Genetic analyses show that brown/sea trout is very likely the host fish for the pearl mussel in Lerangsbekken. This confirms the findings from investigations into the infestation of mussel larvae on juvenile salmonids. The density estimates for juvenile fish indicate that lack of trout could be a problem for the mussel. However, the density can vary greatly between years and further investigation is necessary to evaluate the findings. If it is confirmed that host fish availability is a problem, actions should be taken to increase it. Such actions should focus on sea trout, since it is likely a more suitable host for the mussel in the stream and increased spawning of sea trout would lead to higher production of juveniles, compared to brown trout. The study indicates that acidification, host availability and, possibly, particle input can explain low recruitment of pearl mussels in Lerangsbekken, but new studies are needed to confirm this.

Magerøy, J.H., Wacker, S. & Karlsson, S. 2020. Elvemusling i Lerangsbekken og Leirangsbekken. Status i to vassdrag i Forsand, Rogaland. NINA Rapport 1717. Norsk institutt for naturforskning. Lerangsbekken og Leirangsbekken i Forsand kommune (nå Strand kommune) i Rogaland ble undersøkt i 2018 og 2019 med henblikk på elvemusling, dens status i bekkene og miljøfaktorers mulige påvirkning på muslingen. Det ble ikke funnet elvemusling i Leirangsbekken. I Lerangsbekken, derimot, ble det bekreftet at det finnes elvemusling fra Lerangsvatnet opp til Fossbakken, nedenfor Brekketjørna. I tillegg til dette kjente utbredelsesområdet, ble det funnet muslinger mellom Fossbakken og Brekketjørna og mellom Gåsavatnet og Erlandsdalsvatnet. Til sammen utgjør dette et utbredelsesområde på 1,7 km, innsjøer ekskludert. Tetthetene nedenfor Fossbakken er relativt høye sammenlignet med andre bestander i Norge, og bekken inneholder en relativt god bestand av elvemusling. Det ble bare funnet en elvemusling som var mindre enn 50 mm i Lerangsbekken, og denne var sannsynligvis åtte år gammel. Muslinger som var 10 år eller yngre utgjorde bare 0,9 % av bestanden. Funnet av rekruttering er positivt, men den er alt for lav til å opprettholde be-standen over tid. Andelen tomme skall tyder på at dødeligheten av voksne muslinger er noe høy, men dette er ikke overraskende i en bestand med gamle individer og liten rekruttering. Statusen til elvemuslingbestanden i Lerangsbekken blir satt til «sannsynlig levedyktig, men tiltak bør utredes/gjennomføres» hvis man bruker den klassifiseringsmetoden som vanligvis har blitt brukt i Norge, men statusen blir satt til «ikke livskraftig» hvis man bruker naturindeks eller klassifisering av økologisk tilstand. De to siste klassifiseringsmetodene vektlegger rekruttering høyere enn den første. Siden rekruttering er nødvendig for å opprettholde bestander av elvemusling og rekrutteringen er svært lav i bekken, tilsier dette at naturindeks og klassifisering av økologisk tilstand gir den beste evalueringen av statusen til bestanden over tid. Både vannkjemi- og redoksundersøkelsene som ble gjennomført i Lerangsbekken tyder på at bekken ikke sliter med forsuring eller forhøyet tilførsel av næringsstoffer og/eller partikler. Dermed er tiltak sannsynligvis ikke nødvendige for å forbedre vann- og/eller substratkvaliteten i bekken. Likevel er det viktig å opprettholde gode buffersoner langs bekken, for å forhindre at vann- og substratkvaliteten forverres. Dette gjelder først og fremst i forbindelse med hogst, siden det er lite jordbruk i nedbørfeltet. Genetiske analyser viser at ørret med svært høy sannsynlighet er vertsfisk for elvemuslingen i Lerangsbekken. De genetiske analysene bekrefter dermed funnene fra tidligere undersøkelser, der ørret som ble fanget var infestert med muslinglarver. Det er ingen åpenbare årsaker til den dårlige rekrutteringen av juvenil elvemusling i Lerangsbekken. Det er likevel mulig at mangel på egnet ungfisk av ørret kan være en årsak til dette. Flere studier har vist at sjøørret er bedre egnet som vertsfisk for elvemusling enn brunørret, og sjøørret produserer større antall ungfisk enn brunørret. Spesielt hvis tetthetene av ungfisk av ørret er lave i bekken, bør det gjennomføres tiltak for å øke oppgangen av sjøørret. Et eksempel på tiltak er å redusere vandringshindrene i bekken. Magerøy, J.H., Wacker, S. & Karlsson, S. 2020. The freshwater pearl mussel in Lerangsbekken and Leirangsbekken Streams. Status in two watercourses in Forsand Municipality, Rogaland County, Norway. NINA Report 1717. Norwegian Institute for Nature Research. The Lerangsbekken and Leirangsbekken Streams in Forsand municipality (now Strand municipality) in Rogaland County were studied in 2018 and 2019 with respect to the freshwater pearl mussel, its status in the streams and possible environmental impacts on the mussel. No mussels were found in Leirangsbekken. However, in Lerangsbekken it was confirmed that there are pearl mussels from Lake Lerangsvatnet up to the waterfall at Fossbakken, below Lake Brekketjørna. In addition to this known distribution, mussels were found between Fossbakken and Brekketjørna and between Gåsavatnet and Erlandsdalsvatnet Lakes. Overall, this makes up a distribution area of 1.7 km, lakes excluded. The densities below Fossbakken are relatively high compared to other populations in Norway and the stream contains a relatively large population of the mussel. Only one pearl mussel less than 50 mm was found in Lerangsbekken and this mussel was likely eight years old. Mussels 10 years old or younger only made up 0.9 % of the population. Finding recruitment is positive, but it is too low to maintain the population over time. The percentage of empty shells suggest that the mortality among adult mussels is somewhat high, but this is not surprising in a population with old individuals and limited recruitment. The status of the pearl mussel population in Lerangsbekken is classified as «likely viable, but conservation actions should be considered/completed» if one applies the classification method most commonly used in Norway, but the status is classified as «not viable» if using the Norwegian nature index or the Norwegian methodology for classifying ecological status in waterbodies. The two latter classification methods emphasizes recruitment more than the first. Since recruitment is necessary to maintain populations of the mussel and the recruitment is very limited in the stream, this suggests that the nature index and the methodology for classifying ecological status give the best evaluation of the status of the population over time. Both water chemistry and redox potential from Lerangsbekken indicate that the stream does not suffer from acidification or increased nutrient and/or particle input. Thus, conservation actions are likely not necessary to improve the water and/or substrate quality in the stream. However, it is important to maintain good buffer zones along the stream, to prevent deterioration of the water and substrate quality. This primarily applies to logging, as there is little farming in the watershed. Genetic analyses show that brown/sea trout is very likely the host fish for the pearl mussel in Lerangsbekken. Therefore, the genetic analyses confirm previous findings from juvenile fish surveys that showed that trout were infested with mussel larvae. There are no obvious causes of the poor recruitment of juvenile pearl mussel in Lerangsbekken. However, it is possible that the lack of suitable juvenile trout may be the cause. Several studies have shown that sea trout is better suited as a host for the pearl mussel than brown trout and sea trout also produce greater numbers of juvenile fish than brown trout. Especially if the densities of juvenile trout are low in the stream, actions should be taken to improve the sea trout run. For example, one could reduce the migration barriers within the stream.

Magerøy, J.H. 2020. Elvemusling i Varhaugselvene. Kartlegging og tiltaksanalyse. NINA Rapport 1879. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingen er kjent tilbake til 1700-tallet i Varhaugselvene, og i 1995 ble det bekreftet at det fremdeles fantes elvemusling i Ualandsåna (øvre del av Brattlandsåna) i S. Varhaugselv. I 2018 og 2020 ble det gjennomført nye kartleggingsrunder for muslingen i både N. og S. Varhaugselv. I tillegg ble det gjennomført en tiltaksanalyse for den kjente elvemuslingbestanden i Ualandsåna. Det ble funnet elvemusling i området ved den kjente elvemuslinglokaliteten i Ualandsåna (S. Varhaugselv). Det ble ikke funnet elvemusling i Reistadbekken (S. Varhaugselv) eller Tvihaugåna (N. Varhaugselv). Rongjabekken (N. Varhaugselv) ble bare befart. I Ualandsåna ble det funnet elvemusling i et utbredelsesområde på ca. 2600 m elvestreng, i fra noe nedstrøms Romavatnet til noe oppstrøms Ualand. Totalt ble det funnet 78 muslinger, og den totale bestanden ble estimert til et par hundre individer. Tettheten innenfor utbredelsesområdet var 0,41 muslinger pr. minutt (dette tilsvarer en tetthet på 0,16 muslinger pr. m2). I 2018 ble det funnet én yngre musling, som var 56,4 mm lang og ca. 12 år gammel. Tomme skall utgjorde 4,9 % av det totale antallet muslinger (både levende og skall) som ble funnet. Selv om det ble funnet én yngre musling er rekrutteringen i Ualandsåna for lav til å opprettholde bestanden. I tillegg tyder prosentandelen tomme skall på at det er noe overdødelighet i bestanden. Den økologiske tilstanden i Ualandsåna ble klassifisert som «dårlig» basert på elvemusling som en terskelindikator, og muslingbestanden ble kategorisert som «utdøende». Siden det er svært vanskelig å finne små muslinger i en så tynn bestand, er det mulig at den økologiske tilstanden i realiteten er «moderat». Likevel tyder alle data på at muslingbestanden vil dø ut på sikt. Dermed er det viktig å identifisere nødvendige tiltak for å ta vare på bestanden. Eutrofiering er en sannsynlig årsak til den lave rekruttering til elvemuslingbestanden i Ualandsåna. For å bekrefte om dette er tilfellet, bør redoksmålinger gjennomføres innenfor utbredelsesområdet til muslingen. I tillegg kan vannkjemiske studier også bidra til å avklare om dette er tilfellet. Hvis det viser seg at eutrofiering er et problem for muslingen, bør det innføres gjødsel- og beitefrie soner langs åna. Forsuring er en annen potensiell årsak til den lave rekrutteringen i Ualandsåna. Vannkjemiprøver viser at vannet som kommer fra Romavatnet er for surt til å opprettholde bestanden av musling, men det er usikkert om vannkjemien endrer seg til det bedre før åna når utbredelsesområdet til muslingen. For å undersøke om forsuring er et problem for muslingen, bør det gjennomføres vannkjemiske studier innen utbredelsesområdet. Hvis det viser seg at forsuring er et problem for muslingen, bør det gjennomføres kalking i Romavatnet og/eller beiteområdene langs åna. Mangel på vertsfisk kan også være en årsak til den lave rekrutteringen i Ualandsåna. Nedstrøms utbredelsesområdet til muslingen finnes det et vandringshinder som hindrer oppvandring av mindre fisk og kan forsinke oppvandringen av gytefisk. Dermed kan den forårsake redusert pro-duksjon av ungfisk innenfor utbredelsesområdet til muslingen, spesielt for laks. For å undersøke om tilgang på vertsfisk er et problem for muslingen, må det bestemmes om vertsfisken til mus-lingen i åna er laks eller ørret. Dette kan gjøres ved genetiske studier eller ved å se på infestering av muslinglarver på gjellene til fisken. Deretter bør tettheten av ungfisk undersøkes. Hvis det er laks som er verten for muslingen, må vandringshinderet utbedres. Gitt det lave antallet muslinger, den lave rekrutteringen og overdødeligheten i Ualandsåna, er det viktig at de nødvendige tiltakene gjennomføres snarest mulig. Magerøy, J.H. 2020. The freshwater pearl mussel in the Varhaugselvene Rivers. Surveying and conservation action planning. NINA Report 1879. Norwegian Institute for Nature Research. The freshwater pearl mussel is known from the 1700s in the Varhaugselvene Rivers. In 1995 it was confirmed that the mussel still was present in the Ualandsåna River in S. Varhaugselv River. In 2018 and 2020 new surveys were undertaken in both N. and S. Varhaugselv Rivers. In addition, a conservation action analysis was completed for the mussel population in Ualandsåna. Mussels were found in the area of the known population in Ualandsåna River (S. Varhaugselv). No mussels were found in Reistadbekken Stream (S. Varhaugselv) or Tvihaugåna River (N. Varhaugselv). Rongjabekken Stream (N. Varhaugselv) was inspected, but not surveyed. In Ualandsåna, the mussels were distributed along ca. 2600 river meters, from downriver Lake Romavatnet to upriver Ualand. In total, 78 mussels were found and the population estimate was a couple hundred specimens. The density within the distribution area was 0.41 mussels pr. minute (equivalent to 0.16 mussels pr. m2). In 2018, one younger mussel was found, which was 56.4 mm long and ca. 12 years old. Empty shells made up 4.9 % of the total number of mussels (both live and shells) found. Even though one younger mussel was found, the recruitment in Ualandsåna is insufficient to maintain the population. In addition, the percentage of empty shells suggest that the mortality rate in the population is somewhat higher than normal. The ecological status of Ualandsåna was classified as «poor» using the freshwater pearl mussel as a threshold indicator, while the mussel population was classified as «going extinct». Since it is very difficult to find juveniles in a sparse population, it is possible that the ecological status in reality is «moderate». Even so, the data suggest that the population will go extinct in the not too distant future. Thus, it is important to identify the management actions that are needed to maintain the population. Eutrophication is a likely cause of the low recruitment in the mussel population in Ualandsåna. To confirm whether this is the case, redox measurements should be taken within the distribution area. In addition, water chemistry studies would also contribute to determine if this is the case. If it is shown that eutrophication is a problem for the mussel, fertilizer and grazing free zones should be implemented along the river. Acidification is another potential cause of the low recruitment in Ualandsåna. Water chemistry analyzes show that the water from Romavatnet is too acidic to maintain the mussel population. However, it is uncertain whether the water quality improves before the river reaches the mussel beds. To examine if acidification is a problem for the mussel, water chemistry studies should be undertaken within the distribution area. If it is shown that acidification is a problem for the mussel, liming should be undertaken in Romavatnet and/or the grasslands along the river. A lack of host fish could also be a cause of the low recruitment in Ualandsåna. Downriver from the distribution area, there is a migration barrier that prevents the upward movement of small fish and could slow the upward movement of spawners. Thus, it could cause reduced production of juvenile fish within the distribution area. To examine if lack of hos fish is a problem for the mussel, it must be determined whether salmon or trout is the host fish species for the mussel in this river. This can be accomplished through genetic studies or through studying infestation of mussel larvae on the fish gills. Subsequently, the density of juvenile fish should be determined. If salmon is the host fish, the migration barrier needs to be modified. Given the low number of mussels, the low recruitment and the high mortality in Ualandsåna, it is important that the necessary actions are taken, to improve the conditions for the mussel, soon.

The giant freshwater pearl mussel Margaritifera auricularia (GFPM) is one of the most endangered bivalve species in the world. Originally occurring in many European rivers, the GFPM is a relict now restricted to a few ageing populations in France and Spain in which natural reproduction is almost absent. Like most unionoid mussels, the GFPM needs host fish for the development of their parasitic larvae (glochidia). The European sturgeon (Acipenser sturio), the only known native host fish of the GFPM in France, is essentially extinct. Therefore, the aim of this study was to identify other hosts that could be responsible for the few cases of recent recruitment. Natural infestation of wild fishes in three French rivers was assessed to identify potential hosts of M. auricularia, while artificial infestation experiments were conducted on the sea lamprey (Petromyzon marinus) and the wels catfish (Silurus glanis) to determine their compatibility as hosts. Among the 29 fish species assessed for natural infestation, only the three-spined stickleback (Gasterosteus aculeatus) and the European eel (Anguilla anguilla) carried M. auricularia glochidia. In the artificial infestation experiments, living juvenile mussels were collected from both P. marinus and S. glanis. The number of juveniles collected from a single P. marinus specimen (13,827) suggests that this species is a highly efficient host. As with previously known hosts, newly identified ones also appear to have a relationship with marine environments. The present findings suggest that P. marinus has played a key role in preventing the total extinction of M. auricularia in France, and indicate the potential use of P. marinus in conservation strategies aimed at reintroducing or stabilizing populations of this rare mollusc.

Larsen, B.M. 2018. Overvåking av elvemusling i Ogna, Rogaland. Tiltaksovervåking kalking 2017–2018. NINA Rapport 1582. Norsk institutt for naturforskning. Elvemusling har forsvunnet fra mange av de store laksevassdragene på Sør-Vestlandet, og det var også antatt at elvemuslingen i Ogna var utdødd på 1980-tallet på grunn av forsuring. Senere ble den imidlertid gjenfunnet, og etter en kartlegging av restbestanden i 1997–1999 har bestanden blitt overvåket hvert tredje år fram til 2011, og på nytt igjen i 2017–2018. Laksestammen i Ogna var også truet, og det var årlig meldinger om fiskedød på 1980-tallet. Fra 1991 er vassdraget derfor kalket med en kombinasjon av innsjøkalking og dosererkalking. Det har uten tvil vært en positiv utvikling i bestanden av elvemusling i Ogna i forbindelse med disse kalkingstiltakene i vassdraget. Det har vært en reetablering av muslinger i løpet av perioden 1991–2018 på hele strekningen mellom Ualand og Rabalia der det tidligere bare var store og gamle muslinger. I tillegg har det kommet tilbake muslinger både ovenfor og nedenfor kraftstasjonen ved Hetland. I 2008 ble det for første gang påvist vellykket rekruttering ovenfor Øvrabøvatnet, og i 2011 også helt ned mot Hylland bru. Muslinger spres til nye lokaliteter i Ogna hovedsakelig festet til gjellene på laksunger i vassdraget. Det ble i 2018 observert laksunger med muslinglarver på gjellene nedenfor utløpet av Krågevatn i et område der det foreløpig ikke er påvist levende muslinger. Det er i dag påvist elvemusling i Ogna fra utløpet av Krågevatnet til Hylland bru nedstrøms Hetland kraftstasjon. Dette utgjør en strekning på om lag 7,0 km når vi utelater Øvrabøvatnet. Historiske opplysninger tyder imidlertid på at elvemusling var utbredt i hele den lakseførende strekningen i vassdraget tidligere – en strekning på mer enn 30 km. På stasjoner med elvemusling varierte antallet mellom 0,02 og 1,57 individ pr. minutt observasjonstid på fritellingene i 2018. Det var en reduksjon i antall muslinger på en av stasjonene fra 2011 til 2018, men en kraftig økning i antall muslinger på en annen stasjon bidro til at den gjennomsnittlige tettheten på fritellingene likevel ble opprettholdt. Det har vært en økning fra 0,10 individ pr. minutt i 1999 til 0,55 individ pr. minutt i 2018. Som i 2011 ble det også funnet levende elvemusling på alle de fem transektene som undersøkes i Ogna. Det har vært en økning i gjennomsnittlig tetthet fra 0,09 individ pr. m² i 1999 til 0,14–0,16 individ pr. m² i 2005–2018 for de fem transektene. Skallengden til levende elvemusling varierte fra 36 til 159 mm i juni 2018. De fleste muslingene var mellom 105 og 125 mm lange, men det var i tillegg en høy andel muslinger i lengdegruppen 55–70 mm. Da muslingene vokser godt i Ogna, er det antatt at 10 og 20 år gamle har en skallengde på henholdsvis 60 og 100 mm. I 2018 var om lag 8 % av individene 10 år eller yngre. Andelen unge muslinger som har kommet opp i reproduktiv alder har økt de siste årene, og det er vist at graviditetsfrekvensen var høyere hos de unge muslingene sammenlignet med de eldre individene. Laks er eneste vertsfisk for elvemuslingens larver i Ogna («laksemusling»). Selv om antall muslinglarver på laksungene vil variere mellom år, er det nå en større andel av laksungene som er infestert med et stadig høyere antall muslinglarver enn tidligere. En god laksebestand er derfor en forutsetning for å opprettholde en god muslingbestand i elva. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel (0+) og ettårige eller eldre laksunger (≥1+) har vært henholdsvis 40–90 og 10–30 individ pr. 100 m² om høsten i de fleste av årene etter kalking. Mangel på vertsfisk er derfor ikke lenger begrensende for en vellykket rekruttering hos elvemusling i Ogna. Varierende årsklassestyrke hos elvemusling kan være forårsaket av mange faktorer, bl.a. forskjeller i påslag av muslinglarver på laksungenes gjeller og overlevelse av de unge muslingene i de første leveårene. Forsuring og eutrofiering er viktig i denne sammenhengen og dårlig vannkvalitet har antagelig vært den viktigste årsaken til tap av musling i Ogna. Manglende kunnskap om elvemuslingens tålegrenser for ulike vannkjemiske parametere og hvordan disse virker i kombinasjon, gjør at det er usikkert hva som vil være det beste vannkvalitetsmålet for elvemusling i Ogna. Inntil videre er det foreslått å heve pH slik at pH ikke i noen del av året skal være lavere enn 6,4. Samtidig må mengden labilt aluminium reduseres slik at verdiene ikke overstiger 10 μg/l og konsentrasjonen av kalsium kan med fordel være opp mot 2,5 mg/l.

We examined the effects of the anesthetic agcnt MS-222 on glochidial viability in Anodonta japonica, the parasitization rate of thc glochidia on thc host fish Gymnogobius urotaenia and the metamorphosis rate into juveniles in vitro. Snap frequency of the glochidial valves decreased with an incrcase in MS-222 concentration. Likewise, parasitization success of the larvae on thc gills of G. urotaenia was reduced when thc host fish was exposed to an MS- 222 solution (150 mg^-1L) for five minutes prior to introducing the glochidia to the fish. Metamorphosis succcss (juveniles/free-living larvae ratio) was reduced by 50% when the host fish was anesthetized with MS-222, though thc effect of the anesthetic agent was not detectable statistically. These suggest that glochidial viability and parasitization rate data obtained from previous studies using MS-222 may have contained an artifact.Therefore, future studies on the parasite-host relationship between unionid glochidia and host flshes when MS-222 is used should consider the effect of the anesthetic agent on unionid glochidia.

Larsen, B.M. 2015. Elvemusling i Fusta, Nordland – konsekvenser av rotenonbehandling i vassdraget og tiltak for å sikre bestanden av muslinger. – NINA Rapport 1189. 49 s. Rotenonbehandlinger i elv gir en kortvarig og begrenset skade på elvemusling, og ingen dødelighet er påvist hverken i Fusta eller andre vassdrag som er undersøkt. Rotenonbehandling av de store innsjøene i Fusta derimot ga en akutt dødelighet av elvemusling i hele Fusta, opptil åtte kilometer nedenfor utløpet av Fustvatnet. Status for elvemuslingen i Fusta er at vi nå (2015) har 1) 124 voksne muslinger av opprinnelig Fusta-stamme fordelt på to gode oppvekstområder i elva (forutsatt at alle muslingene har overlevd etter tilbakeføringen fra Herringelva og Baåga i 2014), 2) et ukjent antall ett år gamle muslinger som var et resultat av at ca. 8700 laksunger med muslinglarver på gjellene ble satt ut i Fusta i april 2014, 3) et ukjent antall voksne muslinger i Herringelva og 4) et ukjent antall ensomrige muslinger som kan være et resultat av vellykket reproduksjon og infeksjon av laksunger (naturlig produsert eller resultat av rognplanting eller utsetting) høsten 2014 i Fusta. Denne og tidligere undersøkelser har ikke påvist dødelighet eller forflytning av muslinger i for-bindelse med rotenonbehandlinger i elv på grunn av den relativt korte eksponeringstiden og de lave dosene som er benyttet. Det direkte tapet av muslinger i Fusta begrenset seg til to årsklas-ser av muslinglarver som enten ikke hadde vertsfisk tilgjengelig høsten 2011 og 2012 eller at reproduksjonen ble avbrutt da denne sammenfalt i tid med rotenonbehandlingen (abortering av melke og ubefruktede egg). Det ble observert at muslingene trakk seg sammen og lukket seg når «rotenonskyen» passerte. I Fusta var muslingene negativt påvirket i en periode på opptil 10 timer, og mer enn halvparten av muslingene var helt lukket i en periode på 8,5 timer. Ved rotenonbehandling av innsjøene i Fustavassdraget (Ømmervatnet, Mjåvatnet og Fustvatnet) ble virkningen av giften langvarig, og kontinuerlig tilførsel av rotenonholdig vann til Fusta gjen-nom hele høsten og vinteren 2012/2013 medførte total dødelighet for de gjenværende musling-ene i Fusta. Eksponeringsforsøk viste at muslingene i Fusta overlevde minst en og en halv må-ned etter innsjøbehandlingen, men at de i april 2013 ble gjenfunnet døde. Når elvemusling først har forsvunnet fra en lokalitet finnes det normalt ingen refugier i vassdraget der de har overlevd og som kan gi grunnlag for en reetablering. Tiltak for å bevare muslingene må derfor settes i verk i god tid før en innsjøbehandling kan iverksettes. I Fusta ble det forsøkt å samle inn flest mulig muslinger for omplassering til to sideelver ovenfor innsjøene. Totalt 381 muslinger ble flyttet til Herringelva og Baåga i august/oktober 2012. Fra Baåga kunne det tilbakeføres 102 levende muslinger. I Herringelva ble bare 22 muslinger tilba-keført. En kraftig flom i desember 2013 gravde opp og forflyttet alle utsatte muslinger sammen med store mengder stein, steinblokker og grus, og var en katastrofe for denne delen av tiltaket. Det er fortsatt 89 % av muslingene som ble omplassert til Herringelva som vi ikke kan gjøre rede for. Noen av disse har sannsynligvis overlevd, og kan fortsatt finnes i elva, men på ukjent sted. Et tiltak som imidlertid ble vellykket, var overføring av gravide muslinger til Leirfjord kultiveringsan-legg høsten 2013. De ble satt sammen med laksunger som skulle tilbakeføres til Fusta våren 2014. Dette resulterte i at tilnærmet alle laksungene ble infisert med muslinglarver i løpet av høsten. I mai 2014 var fortsatt mer enn 90 % av laksungene infisert med et gjennomsnitt på 14,5 muslinglarver på hver laksunge. Om lag 8700 laksunger ble satt ut i Fusta 7. mai 2014, og basert på gjennom-snittlig antall muslinglarver på laksungene ble det samtidig satt ut 117.450 muslinglarver med laksungene. Når laks er primærvert for larvene til elvemuslingen blir den særlig sårbar i vassdrag med Gyro-dactylus salaris. Parasitten gir høy dødelighet av laksunger, og har indirekte ført til en reduksjon i rekrutteringen av elvemusling i Fusta. Siden parasitten ble oppdaget i 1980, har bestanden av laks blitt kraftig redusert. Mangel på egnet vertsfisk har i mer enn 30 år redusert rekrutteringen til bestanden av elvemusling som i utgangspunktet var svært liten. Elvemuslingen har imidlertid en lang reproduktiv periode slik at bestanden kan ta seg opp igjen bare tiltak settes inn som øker antall laksunger i Fusta. Når oppvekstforholdene generelt er tilfredsstillende slik som i Fusta, vil de nyetablerte småmuslingene ha en stor mulighet til å overleve og gi opphav til sterke årsklas-ser som er med på å bygge opp igjen bestanden av elvemusling på lang sikt. Elvemusling har sin egen handlingsplan, har status som norsk ansvarsart, er angitt som sårbar på den norske rødlista over truede dyrearter i Norge, er totalfredet mot all fangst og er foreslått av Miljødirektoratet som prioritert art etter Naturmangfoldloven. Dette bør komme tydeligere til ut-trykk under planleggingen av framtidige rotenonbehandlinger eller andre forstyrrelser og inngrep i vassdrag med elvemusling. I Fusta kom arbeidet med kartlegging av bestanden og planlegging av bevaring og reetableringstiltak for sent i gang, og arbeidet ble i noen grad preget av haste-løsninger. I handlingsplanen for elvemusling er målet for arbeidet med forvaltning av elvemusling i et lang-siktig perspektiv at den skal finnes i livskraftige populasjoner i hele Norge. Alle nåværende na-turlige populasjoner skal opprettholdes eller forbedres. Ut fra en slik målsetting er det nødvendig å gjennomføre ytterligere tiltak i Fusta for å øke rekrutteringen, og tiltak som kan bygge opp igjen bestanden av elvemusling. Utplanting av rogn og utsetting av laksyngel vil være ett viktig virke-middel. Om noen av laksungene systematisk ble infisert med muslinglarver om høsten før de ble satt ut i Fusta sent på høsten eller neste vår som ettårige laksunger, kunne det bidra ytterligere til raskere reetablering. På sikt (etter friskmelding av Fusta) kan det også være aktuelt å overføre stammuslinger til oppdrettsanlegget for elvemusling på Austevoll. Det vil gjøre det mulig å pro-dusere et stort antall ettårige eller eldre muslinger for utsetting i Fustavassdraget. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

The abundance of freshwater pearl mussels (Margaritifera margaritifera) has declined widely during the past century, and new conservation initiatives are needed. This thesis focused on the relationship between M. margaritifera and its salmonid host required for reproduction of this species. First, by exposing fish experimentally to glochidium larvae of M. margaritifera, different M. margaritifera populations were shown to demonstrate strong differences in their ability to parasitize different salmonid species. Atlantic salmon was clearly a better host for mussels in large river channels, whereas in small headwater tributaries brown trout was the best, or the only suitable, host. These findings provide a previously unrecognised explanation for the collapse and the lack of recruitment especially of the salmon-specific M. margaritifera populations; a high proportion of large salmon rivers were dammed for hydropower production in the 1960s, which prevented the migration of salmon and thus left M. margaritifera without the appropriate host in these rivers. Furthermore, an invasive salmonid, brook trout, was widely introduced to small tributaries above the dams in the past, but in this study was shown to be an unsuitable host for M. margaritifera. Thus, and due to the tendency of brook trout to replace native brown trout, the spread of brook trout is an additional threat to M. margaritifera. An indication of local adaptation of M. margaritifera, i.e. higher infectivity in sympatric salmonid host strain than in allopatric populations of the same species, was also detected. Finally, a new, non- destructive approach to search for M. margaritifera populations, involving electrofishing and quick visual examination of the gills of captured salmonids, revealed the occurrence of 3 previously unknown populations. The results of this thesis highlight the importance of taking into account the roles of salmonid fish in future efforts to search, protect and restore freshwater pearl mussel populations.

The decline of freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera L.) populations is globally well documented, but there is a lack of knowledge concerning the status of the species and its interaction with host fishes in the rivers of the White and Baltic Seas. This study aimed to identify the host fish of pearl mussel in four rivers of Karelia (Northwest Russia), to analyse the duration of the parasitic phase, and the susceptibility of fish hosts to the infestation. Juvenile sea-migrating and land-locked Atlantic salmon (Salmo salar L.) were identified as the most important hosts. In the Keret’ River, reduced numbers of juvenile Atlantic salmon are likely to result in a decline of pearl mussel. This problem does not appear to be present for the other three studied rivers. Pearl mussel glochidia were mostly found in yearlings (0+), whereas older fish were infected less, suggesting a more complex pattern of host use than commonly expected. The remote location of Karelian pearl mussel rivers, the high number of pearl mussels in them, and their rather pristine state all suggest that these rivers have a high conservation priority. The importance of Atlantic salmon as a host fish and the emerging declines of Atlantic salmon populations, e.g., in the Keret’ River, suggest that the sustaining of this host species should have a high conservation priority.

Freshwater mussel (Mollusca, Bivalvia, Unionoida) populations are one of the most endangered faunistic groups. Mussels play an important role in the functioning of aquatic ecosystems, because they are responsible for the filtration and purification of water. They have a complex life cycle, with a parasitic larvae and usually limited host fish species. The real status of these populations is still poorly understood worldwide. The objectives of the present work were the study of bioecology of duck mussel (Anodonta anatina L.) populations of Tua Basin (NE Portugal). It was made the characterization of the ecological status of Rabaçal, Tuela and Tua Rivers, selecting 15 sampling sites, equally distributed by the three rivers. Samplings were made in the winter of 2016, and several physico-chemical water parameters measured and two habitat quality indexes calculated (GQC and QBR indexes). Benthic macroinvertebrate communities were sampled based on the protocols established by the Water Framework Directive. Host fish populations for duck mussel were determined in laboratorial conditions, testing several native and exotic fish species. The results showed that several water quality variables (e.g. dissolved oxygen, conductivity, pH, total dissolved solids, and nutrients) can be used for the classification of river typology. Other responsive metrics were also determined to identify environmental degradation. For instances, hydromorphological conditions (GQC and QBR indexes) and biota related metrics (e.g. composition, distribution, abundance, diversity of invertebrate communities) contributed to the evaluation of the ecological integrity. The upper zones of Rabaçal and Tuela rivers were classified with excellent and good ecological integrity, while less quality was found in downstream zones. The host fish tests showed that only native species are effective hosts, essential for the conservation purposes of this mussel species. Threats, like pollution, sedimentation and river regularization (3 big dams are in construction or in filling phase), are the main cause of habitat loss for native mussel and fish populations in the future. Rehabilitation and mitigation measures are essential for these lotic ecosystems in order to preserve the prioritary habitats and the native species heavily threatened. As populações de mexilhão de água doce (Mollusca, Bivalvia, Unionoida) são um dos grupos faunísticos mais ameaçadas. Desempenham um papel importante no funcionamento dos ecossistemas aquáticos, sendo responsáveis pela filtração e purificação de água. Têm também um ciclo de vida complexo, com larvas que parasitam obrigatoriamente um conjunto limitado de espécies piscícolas hospedeiras. O estado real destas populações é ainda pouco conhecido em todo o mundo. Os objetivos do presente trabalho foram o estudo da bioecologia das populações de Anodonta anatina (L.) na bacia do rio Tua (NE Portugal). Foi feita a caracterização do estado ecológico dos rios Rabaçal, Tuela e Tua, selecionando 15 locais de amostragem. As amostragens, feitas no inverno de 2016 permitiram avaliar a qualidade físico-química da água e dos habitats. As comunidades de invertebrados foram amostradas com base nos protocolos estabelecidos pela Directiva-Quadro da Água. Os peixes hospedeiros de A. anatina foram determinados em condições laboratoriais, testando várias espécies de peixes nativas e exóticas. Os resultados mostraram que há variáveis de qualidade da água (e.g., oxigénio dissolvido, condutividade, pH, sólidos dissolvidos totais e nutrientes) que podem ser usados para a classificação de tipologia dos rios. Foram ainda determinadas outras métricas responsivas para identificar a degradação ambiental. Por exemplo, as condições hidromorfológicas (índices GQC e QBR) e as métricas relacionadas com o biota (e.g. composição, abundância, diversidade de invertebrados) permitiram avaliar a integridade ecológica. As zonas superiores dos rios Rabaçal e Tuela foram classificados com excelente integridade ecológica, enquanto qualidade foi menos boa nas zonas de jusante. Dos peixes testados, apenas as espécies nativas são hospedeiros eficazes, essenciais para efeitos de conservação desta espécie. As principais ameaças para a A. anatina no NE de Portugal são a poluição, sedimentação e regularização fluvial (3 grandes barragens estão em construção ou em fase de enchimento), responsáveis pela substancial perda de habitat. Neste sentido, é essencial a definição de medidas de reabilitação e mitigação para a conservação dos habitats prioritários e das espécies nativas fortemente ameaçadas.