Search

The topic of this thesis is the legal regime of the maritime zones around the archipelago of Svalbard under international law. Three questions are discussed in the thesis: First, whether Spitsbergen, Bear Island and Hope Island of the Svalbard archipelago are entitled to an Exclusive Economic Zone (EEZ) and continental shelf under Art. 121(3) of UNCLOS. Second, whether other States are precluded from challenging the maritime zones already established around Svalbard under the doctrines of estoppel and acquiescence. Third, whether the equal access rights of Art. 2 and 3 of the Svalbard Treaty are applicable to the Fisheries Protection Zone (FPZ) and continental shelf of Svalbard under Art. 311 of UNCLOS.

Maritime space is growing in importance. How states utilise, emphasise and view the maritime domain is changing. At the same time, maritime boundary disputes exist on all continents. Why do states engage in disputes over who owns what at sea? How do states delineate ownership and rights? How are these dynamics evolving? These core questions are examined in this article, which explores and reviews the concept of maritime boundaries and related disputes. The focus is on exclusive economic zones (EEZ), the extended maritime zones beyond territorial waters. Ocean boundaries delineating EEZs are important constructs for everything from oil and gas production to fisheries and environmental protection. Beyond function, trends like an increasing focus on the intangible attributes of disputes at sea, combined with the ongoing institutionalisation of ocean-space since the adoption of the United Nations Convention for the Law of the Sea (UNCLOS) in 1982, force us to update our assumptions regarding the political dynamics of ocean-space.

Temaet for denne avhandlingen er suverenitet og jurisdiksjonen i verdensrommet, særlig på himmellegemer utenfor jordens atmosfære. Analysen vil innta et komparativt perspektiv, hvor det vil ses hen til reglene i havretten og polarretten. Avhandlingen vil deretter foreta en analyse av gjeldende folkerett med utgangspunkt i romtraktaten, månetraktaten og sedvanerett. Det stilles spørsmål om det er rettslig adgang til å annektere et himmellegeme som befinner seg i verdensrommet og om det er adgang til å erklære noen form for jurisdiksjon eller suverene rettigheter i verdensrommet? Er det for eksempel tillatt at en stat kan gjøre krav på rettighetene til bestemte naturressurser som finnes i verdensrommet? Gitt økt interesse for verdensrommets ressurser, hvilke hull eksisterer i det gjeldende folkerettsregimet? Bør fremtidens romrett utvikles i tråd med mer tradisjonelle folkerettsregimer, for eksempel slik havretten legger opp til at dyphavets ressurser skal fordeles blant verdens stater? I tillegg kritiseres utformingen og innholdet av de bilaterale avtalene: Artemis-accords. Masteroppgave JUS399 MAJUR-2 MAJUR

Mesteparten av norske havområder ligger nord for polarsirkelen og er åsted for noen av verdens rikeste fiskerier. De største fiskebestandene er delt med andre land, og internasjonalt samarbeid om ressursforvaltningen er derfor en viktig dimensjon ved nordområdepolitikken. Slikt samarbeid er basert på globale normer om hvordan levende marine ressurser skal forvaltes og deles og foregår på en rekke arenaer både bilateralt og regionalt. Samtidig er det også utfordringer knyttet til blant annet fordeling av ressurser i Norskehavet og klimaendringer som medfører at fiskebestandenes utbredelse er omskiftelig. Et føre-var tiltak i forhold til det siste er etableringen av en avtale om å forhindre uregulert fiske i Polhavet. Most of Norway’s oceans are situated to the north of the Arctic Circle and some of the world’s richest fishing grounds are there. The largest fish stocks are shared with other countries, and international cooperation on the management of the resources is therefore an important aspect of Norway’s northern policy. Such cooperation is based on the international norms for how living marine resources are to be managed and shared, and it takes place in a number of bilateral and regional fora. There are challenges related to the allocation of pelagic resources in the Norwegian Sea and climate change driving change in the geographical distribution of fish stocks in the ocean. A recent precautionary measure in relation to climate change and its effects on marine ecosystems is the establishment of an international agreement to prevent unregulated fishing in international waters in the central Arctic Ocean.

Masteroppgave JUS399 MAJUR-2 MAJUR

When states legalised the maritime domain in the 20th century, the relationship between states and maritime space changed. Since the turn of the millennium, certain global trends have further amplified the role of the oceans in international affairs. This has led to a renewed focus on maritime space, as well as states' rights and responsibilities within this domain, delineated through the concept of a ‘boundary’ at sea. What, in essence, is a maritime boundary? Why do states end up disputing them? Perhaps more important, how do states go about settling such disputes, and how can we better understand the development of the legal and political principles that frame such endeavours? These are the questions examined in this article, which sets out to examine the concept of maritime boundaries and related disputes. Leaning on political science, international law and political geography, it reviews how the idea of a maritime boundary came about; what principles govern how they are drawn; how they at times are resolved; and possible future trends that might impact boundary-making at sea.

Temaet for masteroppgåva er navigasjon og maritim tryggleik. Hovudproblemstillinga er kyststaten sin jurisdiksjon over krigsskip i uskuldig gjennomfart i lys av særreglane (for krigsskip) i Havrettskonvensjonen. I oppgåva vert det gjort greie for kva retten til uskuldig gjennomfart for krigsskip inneber, dei folkerettslege avgrensingane i retten og kyststaten sitt høve til å handheve desse avgrensingane med heimel i havretten. Masteroppgåve JUS399 MAJUR MAJUR-2

Ecosystem-based management (EBM) is a holistic approach for nature management that aims at achieving the good health and sustainable use of ecosystems. It is a complex and challenging concept: understanding ecosystems and human impacts upon them is complicated, there are demanding needs for collaboration and harmonisation of approaches and policies, and many conflicting interests must be balanced. Thus, implementation of the concept has been slow. EBM depends on assessments. The most relevant tool is strategic environmental assessment (SEA). SEA has a weak position in the international law of the sea. This mismatch between assessment needs and legal status of SEA may be addressed in the ongoing UN negotiations about biodiversity in areas beyond national jurisdiction. The thesis work has compared how Norway and Canada have implemented EBM. In Norway, EBM has become a routine by the preparation of management plans. Most of the measures the Barents Sea management plan have been implemented, indicating that the plan has reduced pressures on the ecosystem. In Canada, two trial projects for EBM did not result in the implementation of any new measures for the management of the oceans. The different results can primarily be explained by the different roles of the two governments. The Norwegian aimed for a whole-of-government approach and led the planning in a top-down manner. The Canadian delegated the entire task according to a governance approach. The consensus-based collaborative planning that followed did not resolve conflicts and resulted in high-level strategic plans that were not implementable. As a contrast, the Norwegian government negotiated compromises over conflicts internally and managed to prepare a plan that was more concrete. These results contradicts the many recommendations of governance-based approaches in EBM. The results also rejects prior conclusions contending that national ocean policies based on law tend to be more successful than those solely based on executive action.

Oppgaven tar for seg kyststatens folkerettslige kompetanse til å opprette marine verneområder i den eksklusive økonomiske sonen. Da naturmangfoldloven ble vedtatt i 2009 anså norske myndigheter det uklart om Norge hadde en slik kompetanse. Det finnes derfor ikke eksplisitt hjemmel i norsk rett for å verne havområder utenfor territorialgrensen. Etter en analyse av de relevante bestemmelsene i FNs havrettskonvensjon viser oppgaven at Norge som kyststat besitter en slik kompetanse, med forbehold om visse begrensninger i adgangen til å regulere skipsfart, undersjøiske kabler og havforskning. Oppgaven konkluderer videre med at denne kompetansen kunne vært utnyttet ved å gi § 39 i någjeldende naturmangfoldlov anvendelse i den økonomiske sonen. Konsekvensen av at § 39 i dag er begrenset til territorialfarvannet, kan det argumenteres for, er at Norge ikke har tilstrekkelige rettslige verktøy for å oppfylle FNs bærekraftsmål nr. 14 samt Aichi-mål nr. 11 og folkerettslige forpliktelser under Konvensjonen om biologisk mangfold.

Oppgaven tar for seg havrettskonvensjonens grenser for kyststaten bruk av makt ved håndhevelse overfor skip under fremmed flagg. Helt konkret undersøkes det hvilke handlinger kyststaten kan foreta seg i håndhevelsessituasjoner. Det er spesielt håndhevelse overfor skip under fremmed flagg som reiser flere komplekse problemstillinger. Spørsmålet omkring grensene for bruk av makt blir særlig satt på spissen i de tilfeller der skipet forsøker å unndra seg kyststatens håndhevelse. Det skilles mellom maktbruk som inngår i kyststatens håndhevelse av sine rettigheter, og maktbruk en form for suverenitetshevdelse. Havrettskonvensjonen gir utførlige regler om når kyststaten kan håndheve og overfor hvem den kan håndheve. Likevel er konvensjonens regler for selve utøvelsen av jurisdiksjonen knapp og omtaler ikke maktbruk direkte. Konvensjonens bestemmelser bør imidlertidleses i lys av sedvanerettens prinsipper om maktbruk. Prinsippene kan innfortolkes i konvensjonens ordlyd, ved at vilkåret «necessary» leses som en henvisning til sedvanerettens regel om at maktbruken skal være «unavoidable, reasonable and necessary». Masteroppgave JUS399

Oppgaven omhandler FNs Havrettskonvensjon artikkel 234, canadisk lovgivning som bygger på denne, samt den nylig iverksatte Polarkoden. Dette utgjør de mest sentrale delene av regelverket som skal beskytte det sårbare maritime miljøet i Nordvestpassasjen. I folkeretten er det åpnet for at en stat kan utøve jurisdiksjon utenfor sitt territorium hvis vitale nasjonale interesser er truet. Dette kalles «the protective principle», retten er benyttet helt ut til det åpne hav. Dette er likevel ikke normen, og det er vanskelig å se at miljøhensyn foreløpig er inkludert i vitale nasjonale interesser. Isteden må stater kunne vise til internasjonale traktater for å iverksette miljølovgivning utenfor sine interne farvann. Canada har hjemlet sin arktiske lovgivning i artikkel 234. Denne artikkelen har et unikt innhold i havretten. Canadas lovgivning har møtt på protester fra andre stater, spesielt fra USA. Til tross for dette har man klart å komme til en stilltiende forståelse. Endringer i klimaet har potensiale til å hete opp konflikten. Det samme kan endringer i regelverket. Min hypotese er at artikkel 234 fortsatt er et relevant verktøy for å opprettholde unilateralt iverksatt lovgivning i NVP, og at denne kan være strengere enn reglene i Polarkoden. Samtidig kan klimatiske og rettslige endringer med tiden føre til at denne muligheten for unilateral lovgivning forsvinner, og at de isteden må basere seg på Polarkoden og Havrettskonvensjonen artikkel 211. For å kunne si noe om dette er det nødvendig å sette de ulike bestemmelsene i kontekst, dette inkluderer en mer generell redegjørelse av det tilgjengelige regelverket for beskyttelse av det arktiske miljøet.

Temaet for oppgaven er Det internasjonale regelverket for skip som opererer i polare farvann – «Polarkoden» - sin betydning for regulering av skipsfart i Arktis. Klimaendringer fører til høyere temperaturer og nedsmelting av is i arktiske farvann, hvilket medfører en rekke utfordringer i området. På den ene siden vil nedsmeltingen kunne skape flere kommersielle muligheter, da områder som ikke tidligere var farbare vil kunne åpnes opp for skipsfart. Samtidig kan de klimatiske endringene føre til at navigasjonsforholdene blir enda mer utfordrende, hvilket er en stor trussel for miljøet da ulykker forbundet med skipsfart i seg selv kan føre til miljøkatastrofer. Dessuten vil økt skipsfart legge et større press på området, og være en trussel mot det sårbare arktiske miljøet. I januar 2017 trådte Polarkoden i kraft, hvilket markerer avslutningen på et 25 år langt arbeid med å iverksette bindende reguleringer av skipsfart i polare farvann. Polarkoden inneholder bestemmelser som regulerer sikkerhet ved operasjoner i polare farvann, samt bestemmelser om forurensning fra skip. Oppgaven gjennomgår Polarkodens oppbygning og generelle tendenser, og identifiserer særskilte tolkningsspørsmål som regelverket aktualiserer. Det drøftes hvorvidt Polarkoden kvalifiserer som generelt aksepterte internasjonale regler og standarder etter Havrettskonvensjonen, der et positivt svar vil gi Polarkoden virkning etter flere av bestemmelsene i denne. Oppgaven behandler også spørsmålet om Polarkodens inntreden får betydning for tolkningen av Havrettskonvensjonen artikkel 234, som ble utviklet særlig med sikte på arktiske farvann. Masteroppgave JUS399

Denne oppgaven er en komparativ analyse bygget på kvalitativ metode. Data i studien bygges hovedsakelig på innsamlet kildematerialet fra Utenriksdepartementet, men også på intervju og kommentarer fra nøkkelinformanter. Oppgaven tar for seg Gråsoneavtalen av 11. januar 1978, og delelinjeavtalen mellom Norge og Russland som myndighetene ble enige om 27. april 2010. Formålet med studien er å finne ut hvordan det var mulig å komme frem til en endelig delelinje i 2010, og hvorfor det ikke var mulig på 70-tallet. Hva har endret seg på norsk og russisk side i årenes løp? Med det som utgangspunkt er forklaringsvariablene historie, juss, demografi, politikk og politisk klima, og strukturelle forklaringsvariabler (ulike samfunnsvitenskapelige teorier og politisk geografi). Disse forklaringsvariablene blir sammenlignet mellom 70-tallet, og status i 2010. I undersøkelsen av historie, som forklaringsvariabel, ble personlig kjemi mellom den norske og den sovjetiske forhandlingsdelegasjonen drøftet. Hensikten var å se om det var personlige forklaringer på at det ikke var mulig å komme frem til en endelig delelinje på 70-tallet. Juss ble forklart ved å se på dommer i andre grenselinjetvister. Det interessante var å finne ut om rettstilstanden hadde endret seg fra 70-tallet og frem til i dag, og hva som synes å være det bærende delingsprinsipp i folkeretten. Demografi, og i hvilken grad demografi som forklaringsvariabel har blitt tatt hensyn til i norsk-sovjetisk/russiske grenseforhandlinger, ble forklart blant annet gjennom tall fra Statistisk Sentralbyrå og CIA – The World Factbook. Videre var det særlig interessant å studere eventuelle endringer i det politiske klimaet. Kald krig, NATO, sikkerhet og forsvar, nordområdene, og ressurser er eksempler på elementer som spiller inn. For å kunne forklare hva som her ble tolket som strukturelle forklaringsvariabler, ble teorier som forhandlingsteori og spill-teori drøftet. Men også politikk og politisk geografi tolkes som strukturelle variabler. Mine funn viser at årsaken til at det er mulig å komme til enighet om en delelinje i Barentshavet i 2010 er av strukturell art. Altså hovedsakelig endringer i politisk klima, endringer i geopolitisk status, som særlig har styrket den norske forhandlingsposisjonen, og kontinuitet i forhandlingene. Disse endringene har virket tillitsskapende. Samtidig er Norge og Russland i dag mer likeverdige parter økonomisk, og derved også geopolitisk sett. En folkerettslig løsning bygd på et kompromiss er i dag å foretrekke, ikke minst fordi trusselen om maktbruk ikke synes særlig realistisk.

The dissertation first assesses the international obligations Norway is under to regulate the problem of marine alien invasive species. Next it provides for an assessment of Norway, as a port and coastal State's jurisdiction in its maritime zones for the pupose of regulating the problem. Finally it addresses how Norway has implemented its international obligations and possibilities through the Norwegian Ballast Water Management Regulation.

Avhandlingen tar for seg spørsmål knyttet til retten til adgang til nødhavn etter internasjonal rett og etter norsk rett. Videre drøftes spørsmål knyttet til erstatning for tap som har oppstått etter et utslipp i en nødhavnssituasjon.

Masteroppgaven omhandler de spesielle problemstilinger som reiser seg vedrørende Norges kontroll og håndheving av regionale fiskerireguleringer på det åpne hav. Herunder håndheving ovenfor statsløse fiskefartøy.

Når situasjonen er slik at en kyststat holder tilbake fartøy som flagger til en annen nasjon, vil fartøyets flaggstat ofte søke fartøyet frigitt. Det finnes mange folkerettslige metoder som kan bidra til at fartøy blir frigitte. Avhandlingen tar sikte på å drøfte problemstillinger som reiser seg når fartøy kreves frigitt etter bestemmelsene om prompt release i FNs havrettskonvensjon. Prompt release bestemmelsene tar utgangspunkt i at statspartene selv løser tvisten seg i mellom innen gitte frister noe som gjør de til spesielle bestemmelse som tar sikte på å løse tvister mellom flaggstater og kyststater raskere enn hva andre folkerettslige virkemidler gjør. Avhandlingen tar opp problemstillinger rundt de materielle og prosessuelle prompt release bestemmelsene. For eksempel drøftes spørsmål om hvilke vilkår som må være oppfylte for at en flaggstat skal kunne kreve og for at en kyststat skal ha en plikt til prompt release. Også problemstillinger i forholdt til flaggstatens motytelse blir drøftet, hvilke krav må være oppfylte for motytelsen skal anses som ”reasonable bond”. Det vil også drøftes problemstillinger rundt The International Tribunal for the Law of the Sea og andre internasjonale domstolers kompetanse til å avgjøre tvister om prompt release der statspartene selv ikke blir enige om hvilke betingelser som gjelder for prompt release.